Septembertestamentet

På borgen Wartburg, i perioden desember 1521 – februar 1522, arbeidet Martin Luther iherdig med å oversette Det nye testamente til tysk. I mars 1522 forlot han tilfluktsstedet og vendte tilbake til hjembyen Wittenberg, der manuskriptet først ble revidert og finpusset med hjelp fra Philipp Melanchthon og andre, deretter levert til boktrykkeren Melchior Lotter. I september samme år ble så det såkalte Septembertestamentet utgitt, med illustrasjoner av Lucas Cranach d.e. En svært viktig begivenhet i kirkens og litteraturens historie.

Septembertestamentets tittelblad

Dette var ikke aller første gang Skriften ble utgitt på tysk. Tidligere versjoner var imidlertid ikke oversatt fra originalspråkene, men fra den latinske kirkebibelen; og de hadde en tysk språkdrakt som kjentes fremmed for folk flest. Septembertestamentet var annerledes; foruten at Luther kom nærmere grunnteksten ved å oversette direkte fra gresk, la han stor vekt på at de tyske ordene og setningene skulle være lette å forstå for alle, ikke bare for de lærde. I forkledning som «Junker Jörg» hadde han besøkt markedsplasser nær Wartburg for å lytte nøye til hvordan folk snakket til daglig.

Luthers nyoversettelse fikk enorm etterspørsel og ble etter hvert en folkebok, flittig brukt i kirker, skoler og hjem. Humanisten Johann Cochlaeus klaget over at “Luthers nytestamente ble trykket opp og distribuert så vidt og bredt at til og med skreddere og skomakere, ja til og med kvinner og uvitende personer som hadde akseptert dette nye lutherske evangeliet, og som kunne lese litt tysk, studerte det med den største iver som en sannhetens kilde. Noen lærte det utenat og bar det med seg i hjertet. Etter noen få måneder anså slike folk seg så lærde at de ikke skammet seg over å diskutere troen og evangeliet med katolske legfolk, ja til og med prester og munker og teologiprofessorer.”

Septembertestamentet, utgitt i mellom 3-5.000 eksemplarer, ble raskt utsolgt og måtte trykkes i nytt opplag allerede i desember samme år (”Desembertestamentet”). Året etter ble boken publisert i hele tolv utgaver, i Basel, Augsburg, Grimma og Leipzig. Luthers nytestamente, og senere helbibel (1534), ble svært viktig for evangeliets utbredelse, og satte dype spor også i samfunnslivet forøvrig. For nå ble det nemlig stor satsing på utdannelse for alle, slik at hele folket skulle kunne lese Guds ord. Sachsen-dialekten som Luther hadde benyttet seg av i oversettelsen, ble etter hvert et felles tysk ”bokmål”, et skriftspråk som bandt folket sammen. Luther ønsket at ikke bare de lærde, men også vanlige folk skulle forstå hva reformasjonen handlet om; Septembertestamentet og Bibelen på folkemålet var sterkt medvirkende til at ”mannen i gata” fikk en ny selvtillit og frihet til å ha en mening om kirken, troen og mye annet. Luthers oversettelse inspirerte dessuten oversettere og utgivere i andre land; i tiden som fulgte utkom det nye bibler bl.a. på engelsk, nederlandsk og skandinaviske språk.

Luther som «Junker Jörg»

Tese 16 (del 1:2)

Guds nei og Guds ja

av C.F.W. Walther


For det tolvte, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når forkynnere prøver å få tilhørerne til å tro at de er rett omvendt straks de er blitt kvitt visse vaner og har latt seg engasjere i forskjellige slags barmhjertighets- og diakonarbeid

 

Embed from Getty Images

 

Hvor viktig denne tesen er, blir tydelig når en tenker over at verre sammenblanding av lov og evangelium enn den som nevnes her, overhodet ikke er mulig. Ve den pastor som med sin forkynnelse leder folk til å tenke at de er gode kristne når de bare har greid å slutte med å røve og stjele og litt etter litt også vil kvitte seg med andre svakheter som ennå måtte finnes i dem. De forandrer evangelium til lov når de slik presenterer omvendelsen som et menneskeverk, mens ekte omvendelse, som virker en levende tro i mennesker, er en virkning av evangeliet alene.

Denne grove sammenblandingen av lov og evangelium er rasjonalistenes aller verste feil. Det essensielle i deres religion er en lære om at mennesker blir forandret og nye når de har fått fjernet visse uvaner og har begynt å leve et dydig og moralsk liv, mens Guds ord lærer at vi først må bli født på ny for å bli i stand til å avstå fra de aktuelle syndene og gjøre gode gjerninger. De elsker å sitere det velkjente utsagnet: Ekte omvendelse er å slutte å gjøre det du har gjort før. Utsagnet kan brukes på en rett måte og er brukt slik av våre forfedre. Men de mente: «Dere som roser dere av å ha en rett tro, men lever et ondt og syndig liv, vær stille med pratet deres om troen; å gjøre en slutt på det gamle livet, det er en ekte omvendelse.» Rasjonalistene forstår dette slik: «Vær ikke bekymret. Det Gud krever av en god kristen, er at han oppgir sitt gamle liv. Dette er omvendelse.» Slik lyder moralistenes avskyelige lære.

Men kristendommen gir oss den rette undervisning med ett uttrykk: «vend om», som betyr: forandre sinnelag. Med disse ordene konfronterer Jesus synderen, forteller ham at først av alt må det finne sted en forandring i hans innerste vesen. Det han krever, er et nytt sinn, et nytt hjerte, en ny ånd; ikke å kutte ut ondskap og gjøre gode gjerninger. Ved å gjøre dette til den første, grunnleggende nødvendighet for å kunne være en kristen, legger han øksen til roten på det onde treet.

Joh 3,3: «Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike.» Det Herren mener er: «Alt det du bestemmer deg for å gjøre mens du ennå er i din naturlige tilstand, er synd. Du må først bli av ånd før du kan frambære ekte åndens frukter.»

Matt 12,33: «Enten er treet godt, og da er også frukten god, eller treet er dårlig, og da er også frukten dårlig. Treet kjennes på frukten.» Uten at et menneske er blitt en fullstendig ny skapning og totalt forandret, gjenfødt og med et nytt sinnelag, vil alt han gjør bare være falske og dårlige frukter, for av naturen er han et ondt tre.

Matt 15,13: «Enhver plante som ikke min himmelske Far har plantet, skal rykkes opp med rot.» Bare det er gode gjerninger som Gud selv har virket. Enhver gjerning som man virker ut av egen fornufts kraft og naturlig vilje, er en plante som må rykkes opp med roten. Gud vil ikke godkjenne den, men krever at den fjernes fra hans åsyn som synd og skam. For den er sprunget ut av et ondt hjerte, et hjerte som ikke bryr seg om Gud.

1 Kor 13,3: «Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige, ja, om jeg gir meg selv til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det meg intet.» Det det kommer an på, er ikke gjerningene i seg selv, men kjærligheten de springer ut av. Jeg må være så ynkelig fattig som bare det og ute av stand til å hjelpe noen økonomisk. Likevel vil Gud akte det som velbehagelige gjerninger at jeg tross min fattigdom har kjærlighets lyst til å tjene og hjelpe alle mennesker.

(Fortsettelse følger)

Himmelsk fredsaktivisme

Preken av pastor Tor Jakob Welde

Joh 14,23-27:
Jesus svarte: «Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham. Den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord. Og det ord dere hører, er ikke mitt, men Faderens, han som har sendt meg. Dette har jeg sagt dere mens jeg ennå er hos dere. Men Talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere. Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.»

Hva hadde vi vært, og hva skulle vi gjort, uten Talsmannen? I teksten vår snakker Jesus til disiplene, den siste kvelden før han skulle dø på korset. Han har vært sammen med dem i tre år og undervist dem mye om Guds rike. Men det er mange ting de ikke forstår, og de er fæle til å glemme ting de har lært. De er bare mennesker; fiskere og andre helt vanlige folk fra Galilea. Hvordan kom dette til å gå, når Jesus snart ikke lenger skulle gå i lag med dem? Jo, Jesus sa: ”Men Talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere.”

Og på pinsedagen kom oppfyllelsen av dette løftet: Den Hellige Ånd kom og fylte disiplene på en mektig, herlig måte, sterkere enn noen gang før. Peter talte til folkemengden, og tre tusen mennesker ble døpt! Nå var arbeidet i full gang med å forkynne evangeliet om den oppstandne frelseren for alle folkeslag, på alle verdens språk. Guds rike måtte utbres til fjerne kyster, i øst og vest, sør og nord! Pinseunderet i Jerusalem har spredd seg som ringer i vannet, og som ild i gresset, og har også nådd fram hit til Skandinavia. Det har skjedd under her hos oss: Gud har sendt sin Sønns Ånd i våre hjerter!

Mange forbinder vel kanskje Den Hellige Ånd mest med store tegn og synlige under, helbredelser, tungetale osv. Men merk at Herren sier i teksten at Talsmannens oppgave har med Jesu ord å gjøre: han skulle bli sendt i Jesu navn for å lære disiplene, minne dem om alt det han har sagt dem. Og akkurat det gjorde Talsmannen, han lærte disiplene alt det Jesus ville de skulle vite, og han minte dem om alt Herren allerede hadde sagt dem. Og apostlene og disiplene skrev det ned, ord for ord, ledet av Gud Den Hellige Ånd. Slik at vi i dag har den undervisningen fra Jesus, i Bibelen. Den hellige Skrift er et sant under, av Talsmannen. Når Paulus og de andre apostlene talte om nådens hemmeligheter, var det ”ikke med ord som menneskelig visdom har lært oss, men med ord vi har lært av Ånden” (1 Kor 2,13). Bibelen gir oss svar på alt vi trenger å vite for å bli evig salige.

Men slik vi mennesker er av naturen, står vi Guds Ånd imot! Og vi betrakter evangeliet som merkelig uforstand. Vi trenger sårt å bli overvunnet, undervist og overbevist av Talsmannen. Og sannhetens Ånd, han lærer oss sannheten, først om oss selv og den situasjonen vi er i, han gir oss en presis diagnose: Han viser oss synden vår, som bor i oss omtrent som en kreft som har fått veldig stor spredning. Han viser oss at vi står med stor skyld for Guds domstol, vi har forbrutt oss mot alle Guds bud, ved misunnelse, grådighet, misnøye, utakknemlighet, kjærlighetsløshet, likegyldighet osv. osv. Syndens lønn er døden, og vi er evig fortapt, slik vi er i oss selv. Talsmannen overbeviser oss om synd og om hvor veldig stort behov vi har for redning.

Så fortsetter han å undervise oss om det vi mest av alt trenger å vite: At Gud har sendt sin Sønn for å redde oss fra oss selv og synden som bor i oss. Talsmannen lærer oss om hva Jesus har gjort for oss, at han har levd et hellig liv for oss som vår stedfortreder, og at han har forsonet oss med Gud og skapt fred ved sitt blod på korset. I Det gamle testamente var det profetert om Fredsfyrsten som skulle komme. Og ved å ta på seg all vår syndeskyld og sone hele den straffen vi har gjort oss fortjent til, har Jesus vunnet full tilgivelse for Adams ætt; dermed har han skapt fred, fred med Gud.

Dette er den herlige gaven han har etterlatt oss. Han sier i teksten vår: ”Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere. Ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.” Verdens fred er en fred som ikke varer, den kan plutselig ta slutt. Verdens lykke, glede og fred er kortvarige greier. Men Jesu fred, som han har etterlatt oss og gir oss, den varer for evig!

Det virker kanskje nokså fornuftig å tenke at fred med Gud, ekte åndelig fred, må være noe som vi personlig må oppnå ved å gjøre en ærlig og alvorlig innsats, ved å gjøre og tenke rett, jobbe med holdningene våre, så vi blir mest mulig sånn som Gud vil ha oss. Det virker kanskje fornuftig, men er helt feil. Vi kan ikke oppnå fred med Gud ved egen kraft og noe vi selv gjør, det går ikke. Vi trenger den freden som Jesus gir. Når Talsmannen lærer oss om Jesus, gir oss hans ord, ja da, bare da kommer Jesu fred til oss. Gjennom nådens midler.

Menneskelige fredsavtaler har jo ofte blitt brutt, tenk for eksempel på vår tids midtøstenkonflikt. Det blir glede og optimisme når en fredsavtale blir undertegnet. En tid er det fred; og så begynner plutselig krig og uroligheter igjen, dessverre. Men Jesu fred består! På tross av våre stadige fall – vi snubler jo, vi svikter, vi synder; Jesu fred forsvinner ikke. Selv om vi ikke alltid kan føle den. Følelsene våre skifter jo fra dag til dag, fra time til time. Jesu fred er ikke en flyktig følelse. Den er en permanent fred som er bygget på – og holdes på plass av – Guds eget ord. Og som nevnt er dette altså ikke en fred som kommer an på dine og mine åndelige anstrengelser; nei freden er jo noe som gis til oss. ”Min fred gir jeg dere.”

Fredens evangelium dekker over all synd vi har gjort og gjør, både tanker, følelser, ord og gjerninger. Jesus visker det ut, renser oss for all urettferdighet. Talsmannen, Guds Ånd, minner oss om freden Kristus har vunnet for oss, han trøster oss med evangeliet, om og om igjen, ved nådemidlene, Ordet og sakramentene. Han leder oss tilbake til løftene vi fikk i dåpen, og viser oss at vi er frikjent, vi står rettferdige for Gud! Da vi altså er blitt rettferdige ved tro, uten gjerninger, ja da har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus.

Hold fast på ordet

Jesus har gitt oss sitt hellige ord via sine apostler og evangelister og har formant oss å holde fast ved hans undervisning. Han har ikke sagt at vi får velge og vrake blant det han har sagt. Vi kan ikke si at ”vi holder fast ved den og den læren, men andre ting synes vi ikke det er så nøye med, og vi ville jo møte så mye kritikk og latterliggjøring om vi skulle holde fast på de lærene”. Jesus sier i teksten vår: «Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme og bo hos ham. Den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord.»

Å holde fast på Jesu ord, er det samme som å tro det ordet sier, holde det for sant, ta imot det ordet gir, ta imot freden, hans fred. Det betyr også at vi vil innrette livet vårt etter det, bekjenne det for verden, og være sannheten tro i kjærlighet. ”Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler,” sa han en annen gang, og i misjonsbefalingen: at vi skal gjøre alle folkeslag til disipler, døpe dem i den treenige Guds navn og ”lære dem å holde alt det jeg har befalt dere.”

”Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord.” Nå er ikke kjærligheten det at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder (1 Joh 4,10). Kjærligheten er fra Gud, ikke fra oss. Men: ved troen får vi den i hjertet vårt, så vi elsker ham igjen. Fordi Gud har gitt oss sin kjærlighet i Kristus Jesus, og fordi Talsmannen gir oss makt og kraft til å tro, så kan vi elske Gud og holde fast på hans ord. Så vi elsker Jesus fordi han elsket oss først. (1 Joh 4,19).

Guds bolig i oss

”Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham.” Tenk, at den treenige Gud kommer og bor i deg som tror på Jesus og holder fast på hans ord. Fins det da noe du behøver å skjelve for og være redd for her på jorden? Nei, hold bare fast på Jesus, hans ord og løfter, og ikke vær bekymret og redd, om så hele verden raser imot Gud og imot deg. Overlat bare dette til Jesus og din himmelske Far. Du er trygg. Ingen kan røre et eneste hårstrå på hodet ditt uten at Gud tillater det. Uansett hva du måtte møte og støte på i livet ditt, sykdom, lidelse eller annen nød – uansett vil Gud være med deg. Ja, for han bor jo i deg (!) Og kan det forresten tenkes noen større ære og herlighet for mennesker som deg og meg, enn at vi får være bolig for den treenige Gud?

Er det mulig? Går det an? Ja, det er jo det Jesus sier: ”Vi skal komme til ham og ta bolig hos ham.” Men, sier du, Gud er jo hellig, og vi er jo syndere? Er det ikke mangel på beskjedenhet, ja er det ikke toppen av innbilskhet, å gå rundt og tenke om seg selv at ”den hellige treenige Gud bor i meg”? Vel, av naturen, i oss selv, er ingen av oss hellige. Det er klart. Men: om vi enn er fattige elendige syndere, så er jo Jesus Kristus hellig, og dåpen hans er hellig, og ordet hans, og nattverden, og hans Ånd. Der er den rette helligheten. Og den er en nådig gave fra Gud. Og når den gaven er blitt vår (fordi vi har fått den), så trenger vi faktisk ikke å tvile på at vi er hellige. Vi er samtidig syndere – og hellige! Vi er hellige i Kristus, det er virkelig sant. Og vi tror på Den Hellige Ånd, en hellig, allminnelig kirke, de helliges samfunn, altså samfunnet av de hellige, et samfunn som vi er blitt satt inn i, av bare nåde.

Av egen fornuft og kraft kan jo du og jeg ikke tro på Jesus, vår Herre, eller komme til ham. Men, som Luther forklarer, ”Den Hellige Ånd har kalt meg ved evangeliet, opplyst meg, helliggjort meg og holdt meg fast i den sanne tro. På samme måte kaller, opplyser og helliggjør han hele den kristne kirke på jorden og bevarer den hos Jesus Kristus i den felles kristne tro. I denne kristne kirke tilgir han daglig meg og alle troende alle synder. På den ytterste dag skal han vekke opp meg og alle døde og gi meg og alle troende i Kristus et evig liv.”

Gud skal bevare din kropp og sjel til evig liv. Så la derfor ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet. Jesus sier: Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere. Ikke den fred som verden gir.

Herren Jesu Kristi nåde, Guds kjærlighet og Den Hellige Ånds samfunn være med dere alle. Amen.

Sibylle av Kleve

Sibylle von Kleve, maleri av Lucas Cranach d.e., 1531.

En interessant dame fra renessansen har rundet de 500: Sibylle von Jülich-Kleve-Berg, født 17. juli* 1512 i Düsseldorf, var en ivrig og betydningsfull støttespiller for Martin Luther og reformasjonen, sammen med sin ektemann, Johan Fredrik I, kurfyrste av Sachsen (nevø av Fredrik den Vise).

Kurfyrstinne Sibylle var eldste datter av hertug Johan III av Kleve og Maria av Jülich-Berg. Ekteskapet hennes ble arrangert av politiske grunner, etter lange forhandlinger. Hun var femten år gammel da bryllupet sto, i 1527. At det ble et kjærlig og lykkelig ekteskap, kommer tydelig fram av brevene hun og ektemannen skrev til hverandre de fem årene han satt i fangenskap etter den schmalkaldiske krig.

Johan Fredrik I sto i spissen for fyrstealliansen Schmalkalden-forbundet, som støttet Luther og reformasjonen etter at keiser Karl V. i 1530 avviste Den augsburgske bekjennelsen. Johan Fredrik og Sibylle sto i et nært forhold til ekteparet Luther, og fulgte engasjert med på hvordan reformasjonen utviklet seg. På slottet sitt i Torgau bygde de et kapell spesielt beregnet for luthersk gudstjenesteliv og inviterte Martin Luther til å komme og holde innvielsesprekenen. De leste ivrig reformatorenes skrifter og var pådrivere for den første utgivelsen av Luthers samlede verker.

I et brev fra Sibylle til Luther, datert 27. mars 1544, Weimar, spør hun om hvordan det går med helsen hans – reformatoren var jo mye plaget av sykdom siste delen av sitt liv – ”Det kan aldri gå så bra for deg, at jeg ikke ønsker deg mange tusen ganger bedre i tillegg, og alt godt i denne foranderlige verden, inntil tiden kommer da vi alle skal bli forvandlet. Må Gud hjelpe oss alle fram til saligheten. Amen. (..) Vi ber for deg og din kjære hustru til den allmektige og nådige Gud, at Han må bevare dere både til kropp og sjel, og også gi dere et langt liv, for sitt guddommelige Ords skyld, som du har trøstet meg og mange andre mennesker med.”

Luther svarer tre dager senere og takker for omsorgen hun har vist ham; det står bra til med ham og familien. ”Men jeg har problemer med hodet mitt, det er gammelt, kaldt, sykt og svakt. Jeg har levd lenge nok. Må Gud gi meg en salig dødsstund når denne late, ubrukelige makksekken skal forenes med sitt folk under torven (..) Det ser ut som vonde tider nærmer seg. (..) Men vi har det kjære Guds Ord, som trøster oss og holder oss oppe i dette livet, og som lover og bringer oss det salige livet. (..) Vi har også bønnen, som behager Gud og som Han hører i rette tid.” Luther skriver videre, at med tanke på disse rike skattene som Gud så ufortjent har velsignet dem med, ”er det bare rett og rimelig at vi opplever vonde ting her i tiden og gladelig utholder dette, men også at vi bør føle medynk med den blinde, miserable verden og spesielt de høye mektige verdens ledere, som er blitt ranet for denne velsignelsen (..) Må Gud en gang opplyse dem så de med oss kan se, erkjenne, og hige etter nåden, Amen. Min Käthe ber i all ydmykhet sitt arme Fadervår for Deres Kongelige Høyhet og hilser så mange takk for at Deres Kongelige Høyhet så vennlig har tenkt på henne.” **

Sibylle fødte fire sønner. Hun endte sitt jordeliv i 1554, 41 år gammel, i Weimar.

Hennes yngre søster, Anna (kjent som Anne of Cleves, 1515-1557), ble gift med kong Henrik VIII av England, som den fjerde i rekken av hans seks berømte koner.

«Sibylle av Kleve som brud», maleri av Lucas Cranach d.e.

* Enkelte kilder oppgir 17. januar som fødselsdatoen.
** Luther on Women. A Sourcebook. Edited and translated by Susan C. Karant-Nunn and Merry E. Wiesner-Hanks, Cambridge University Press, 2003, pp.220-222.

Tese 15 (del 2:2)

For det ellevte, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når evangeliet gjøres om til en omvendelsespreken.

 

Embed from Getty Images

(forts.)

Vær oppmerksom på enda to ting med hensyn til denne tesen. For det første blir det ofte innvendt at Skriften selv kaller evangeliet for en lov, og at evangeliet derfor gjerne kan kalles en forkynnelse til omvendelse, fordi loven jo tjener den hensikt å drive menneskene til omvendelse. Man siterer Rom 3,27, hvor det står: «Hva har vi da å være stolte av? Ingenting! Hvilken lov sier det? Gjerningenes lov? Nei, troens lov.» Man holder seg til apostelens egen terminologi og hevder at også evangeliet er en lov. Men dette er å trekke ut en feil slutning fra apostelens ord. For det han sier her, er en «antanaklasis», dvs. at han benytter samme ord som opponentene hans har brukt, men i en annen mening, for å motbevise dem.

En annen innvending blir reist på grunnlag av Rom 10,16: «Ikke alle var lydige mot evangeliet.» Her hevder man at ettersom det jo egentlig er loven som formaner til lydighet, så er evangeliet ikke kun et budskap om glede; det er en forbedret lov. Men det er en total forvrengning av dette skriftstedet å prøve å få det til å bevise at evangeliet i smal, egentlig betydning er en forkynnelse om omvendelse. Vi har å adlyde Guds vilje ikke bare slik den uttrykkes i loven, men også hans nådige vilje. Men den sistnevnte er ikke en vilje i og fra loven. Ved sin nådige vilje tilbyr og gir Gud oss alle ting. Når vi tar imot det han gir, heter det at vi adlyder ham. Det er en form for godhet av Gud å kalle dette lydighet. Og ja, når vi slik adlyder ham, så oppfyller vi også det første bud, for troen kreves i loven, men ikke i evangeliet. Evangeliet kalles «glade nyheter», men glade nyheter kan ikke være noe som formaner meg og krever av meg å utføre en eller annen oppgave. Bare det er gode nyheter som forteller meg at jeg får kaste fra meg all frykt og angst fordi Gud kommer meg i møte så full av nåde og barmhjertighet.

La oss nå slå opp en del av de skriftstedene som handler om evangeliet i egentlig mening og lære oss hvilke kjennetegn vi kan se etter. Vi kan finne fem slike kjennetegn:

1. Hver gang «evangeliet» omtales som kontrast til loven, er det tydelig at det ikke viser til den vide, men til den smale betydningen av ordet.
Ef 2,14-17: Forkynnelsen av loven, som ikke bringer fred, går forut for og etterfølges av evangeliet – som bringer fred.

2. Hver gang «evangeliet» presenteres som Kristi eget spesielle budskap eller som den læren som forkynner Kristus, kan det ikke samtidig vise til loven.
Joh 1,17: Kristus Jesus offentliggjorde ikke en ny og forbedret lov, men han renset loven for fariseernes falske tolkning, fordi en rett forståelse av loven er nødvendig før et menneske kan ta imot evangeliet.
Luk 4,18-19: Her forteller Herren Jesus om sitt oppdrag i verden, om den egentlige grunnen til at han forkynte som Kristus, verdens frelser. Han konkluderer talen sin med disse ordene, v. 21: «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på.» Ikke ett ord sa han til tilhørerne om loven, men henviste utelukkende til hva som tilbys de syke og fattige, de med knuste hjerter, de som lå i syndens og djevelens mange bånd og lenker.

3. Hver gang «evangeliet» rettes til arme, stakkars syndere, er det evangeliet i den smale, egentlige betydningen av ordet som er ment, Matt 11,5, Luk 4,18.

4. Hver gang syndstilgivelse, rettferdiggjørelse og frelse av nåde nevnes som virkninger av «evangeliet», er det evangeliet i smal betydning det vises til, Rom 1,16, Ef 1,13.

5. Når tro nevnes i relasjon til evangeliet, er det også snakk om evangeliet i den snevre betydning av ordet, Mark 1,15, Mark 16,15-16.

Tese 15 (del 1:2)

 

Tese 15
For det ellevte, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når evangeliet gjøres om til en omvendelsespreken.

 

Embed from Getty Images

 

For å forstå denne tesen rett, er det nødvendig å ha i minne at uttrykket evangelium har en lignende dobbel bruk som uttrykket omvendelse. For i den hellige Skrift blir de brukt både i en vid og en smal betydning. I den vide betydningen omfatter uttrykket omvendelse både syndserkjennelse, anger og bot, og tro, som vi tydelig ser i Apg 2,38 hvor det står: «Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, etc.» Apostelen sier ikke her: «vend om og tro». Følgelig refererer han til omvendelsen i vid betydning, troen inkludert. Han kunne heller ikke ha sagt: «Angre syndene og la dere så døpe.» Han må ha tenkt seg angeren sammen med troen. Det han mener, er dette: Hvis du erkjenner syndene dine og tror på det evangeliet jeg nå har forkynt for deg, så la deg døpe til syndenes forlatelse.»

Uttrykket omvendelse brukes i en smalere betydning for å betegne syndserkjennelse, anger og sorg over synden i f.eks. Mark 1,15, hvor vi leser: «Vend om og tro på evangeliet!» Her er det tydelig at døperen Johannes ikke inkluderte troen i omvendelsen, for da ville setningen inneholde en unødvendig gjentagelse. I Apg 21,21 forteller Paulus at han hadde «vitnet for både jøder og grekere om omvendelsen til Gud og troen på vår Herre Jesus.» Siden troen er nevnt for seg i dette skriftstedet, kan ikke uttrykket omvendelse her omfatte både syndserkjennelse, anger, og tro. På samme måte sier Herren mht. jødene, at selv etter døperen Johannes’ forkynnelse «vendte dere ikke om da heller, slik at dere trodde ham» (Matt 21,32). Med omvendelse refererer han til virkningene av loven og mener å si, at ettersom de ikke hadde blitt forskrekket av syndene sine, var det heller ikke mulig for dem å komme til tro. For det blir ikke noen tro i et hjerte som ikke først er blitt forskrekket.

Også uttrykket evangelium har to slike anvendelser, enkelte ganger en vid, og andre ganger en smalere. Den smale betydningen er den egentlige, primære. I den vide betydningen blir uttrykket ganske enkelt brukt som synekdoke (talefigur, hvor en del settes i stedet for helheten), som en betegnelse på Jesu forkynnelse i sin helhet, inkludert også f.eks. hans skarpe forkynnelse av loven, som i Bergprekenen og hans fordømmelse av gudløse mennesker. I tillegg benyttes uttrykket evangelium også som en motsats til Det gamle testamente (som ofte nevnes i betydningen «lovens undervisning»).

I Rom 2,16 leser vi: Den dagen Gud ved Jesus Kristus dømmer det skjulte i menneskene, slik jeg har forkynt i mitt evangelium. Apostelen kan ikke her referere til evangeliet i den smale betydningen av ordet, for det har ingen ting med dommen å gjøre, da Skriften jo forkynner: «Den som tror på Sønnen, skal ikke bli dømt» (Joh 3,18, jmf. 5,24). Men ordet evangelium blir uten tvil brukt i sin smale betydning i Rom 1,16: «Jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror». Her blir det først kalt en kraft fra Gud, dernest at det frelser enhver som tror. Ikke noe lovisk stilles. For loven krever jo at vi holder den. Følgelig taler apostelen om en Guds gave til verden og om troen, altså om evangeliet i smal betydning, eksklusive loven.

Ef 6,15 taler om «fredens evangelium». Da loven ikke makter å skape fred, men bare ufred, taler apostelen her om evangeliet i dets smale betydning, dvs. om den glade nyheten at Jesus Kristus er kommet til verden for å frelse syndere.

Våre lutherske bekjennelsesskrifter følger Bibelen når de bruker ordet evangelium noen ganger i vid, andre ganger i smal betydning. Det forklarer et uttrykk som står å lese i dem, nemlig «Evangeliet forkynner omvendelse». Du må merke deg dette faktum for å kunne forstå tesen vår rett: en sammenblanding av lov og evangelium finner sted når evangeliet om Kristus, dvs. evangeliet i sin smale, primære betydning, gjøres om til en preken om omvendelse.

Det er ytterst farlig for tilhørernes sjeler hvis pastoren taler slik at tilhørerne får det inntrykk at han regner evangeliet i dets smale og egentlige mening som en forkynnelse av loven og Guds vrede mot syndere, idet han kaller dem til omvendelse. Å være uforsiktig med ordene og uttrykkene han bruker, er en stor og alvorlig feil, selv om pastorens personlige tro ellers kan være korrekt nok.

(Fortsettelse følger:  Tese 15 – del 2:2)

Tese 14

For det tiende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett vis når troen kreves som en betingelse for rettferdiggjørelsen og frelsen, som om et menneske blir rettferdig for Gud og frelst, ikke bare ved tro, men også på grunn av troen, for troens skyld.

 

Embed from Getty Images

 

Hva betyr det egentlig når Guds ord sier at mennesket rettferdiggjøres og frelses ved troen alene? Ikke noe annet enn dette: Et menneske frelses ikke ved sin egen innsats, men utelukkende ved Kristi gjerning, hans lidelse og død, han som er hele verdens gjenløser og forløser. Over og mot denne læren påstår moderne teologer at når det gjelder menneskets frelse, må man merke seg to ting: for det første er det tale om noe Gud må gjøre. Hans verk er det vanskeligste, for Han må utføre den gjerningen å forløse oss. Men det fins noe annet også, som vi må gjøre: Det går nemlig ikke an uten videre å si til mennesker at himmelen nå står åpen for dem, etter at de er blitt gjenløst. Det kreves noe mer mennesket må gjøre, ja, noe virkelig stort – man må tro. Men denne læren gjør fullstendig vold mot evangeliet og ødelegger det.

Hvis ikke Gud selv skapte troen i oss, ville det være en uendelig stor og vanskelig, ja, umulig oppgave for oss å tro. Men la oss nå tenke oss at det likevel ikke var så vanskelig å tro. Selv om det var en ganske enkel betingelse Gud stilte til oss, ville frelsen ikke lenger være bare en gave. Gud hadde da ikke gitt oss sin sønn, men bare tilbudt oss ham på visse vilkår. Men slik går ikke Gud fram.

Apostelen Paulus sier: “Men som en gave av Guds godhet er de rettferdiggjort, fordi Jesus Kristus har kjøpt dem fri” (Rom 3,24). Vi ble rettferdiggjort uforskyldt og uten motytelse. Selv ikke det ringeste ble krevd av oss. Og derfor priser vi arme, fattige syndere Gud for at Han har skapt et hvilens sted vi kan flykte til, vi som ikke er annet enn fortapte og i gjeld nedsunkne tiggere som ikke eier den minste mulighet til å bringe noe av det Gud krever. Alt vi har å komme med, er synd og skam. Ingenting annet. Men da betrakter Jesus oss som sine rette pasienter. Vi gir ham den rette ære når vi hyller ham som vår trofaste Frelser, og klynger oss til evangeliet som vårt tilfluktssted.

Det er derimot å fornekte ham å komme med noe annet enn det han har gitt. Når vi minnes hva Peter skrev: “Det finnes ikke frelse i noen annen, for under himmelen er det ikke gitt menneskene noe annet navn som vi kan bli frelst ved” (Apg 4,12), er det å pervertere evangeliet noe fryktelig å betrakte oppfordringen om å tro som en betingelse for menneskets rettferdiggjørelse og frelse.

Tese 13

For det niende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett vis dersom man – når det oppfordres til å tro – gir inntrykk av at et menneske selv kan klare å skape denne troen eller i hvert fall hjelpe til, istedenfor å forkynne troen inn i hjertet ved å holde fram evangeliets løfter til ham.

kirke St._Olav's_Church._Balestrand,_Norway. Steve Deger wikimedia

Fra St. Olavs kirke i Balestrand. Foto: Steve Deger via Wikimedia Commons

Hensikten med denne tesen er ikke å kritisere den pastoren som krever av tilhørerne sine at de skal tro på evangeliet. Det samme gjorde jo profetene og apostlene, ja også Herren Jesus Kristus selv. Når vi krever tro, er det imidlertid ikke et lovisk krav vi legger fram, men evangeliets vennlige invitasjon; vi sier egentlig til tilhørerne: ”Kom, for alt er ferdig” (Luk 14,17). Når jeg innbyr en halvt utsultet person til å sette seg til et veldekket bord og ber ham forsyne seg med det han måtte ønske, forventer jeg ikke at han sier at han ikke tar imot ordre fra noen, heller ikke fra meg. På samme måte skal kravet om tro ikke forstås som en lovens befaling, men en evangeliets vennlige innbydelse.

Villfarelsen som denne tesen retter seg imot, er den at et menneske av seg selv kan prestere eller medvirke til troen. Et slikt krav ville være lovisk og vende troen til å bli en gjerning. Det ville tydelig være å blande sammen lov og evangelium. En forkynner må faktisk være i stand til å holde en preken om troen uten i det hele tatt å bruke ordet tro. Det er ikke viktig at han banker uttrykket tro inn i ørene på tilhørerne, men det er nødvendig å legge budskapet fram slik at det skal vekke et ønske i hver fattig synder om å få legge fra seg syndebyrden sin ved Jesu Kristi føtter og si: ”Du er min, og jeg er din.”

Det er særlig på dette området at Martin Luther viste sin sanne storhet. Det er sjelden han henstiller tilhørerne om å tro, men han forkynner om Jesu Kristi verk, om frelse av nåde og om Guds store barmhjertighet i Jesus Kristus på en slik måte at tilhørerne får det inntrykk at det de skal gjøre, bare er å ta imot det som tilbys dem og finne hvile på den guddommelige nådens fang.

Tenk deg at du vitnet om Jesus Kristus for en flokk indianere. Du forteller at han er Guds Sønn som kom fra himmelen for å kjøpe menneskene fri fra syndene ved å ta Guds straff på seg, at han vant over døden, djevelen og helvetet for dem, at han har åpnet himmelen for alle mennesker, og at hver og en nå kan bli frelst ved bare å ta imot det som Herren Jesus Kristus har brakt oss. Tenk deg at du plutselig ble rammet av en dødelig pil fra en fiendtlig indianer som lå i bakhold, og du døde. Det er godt mulig at du ville etterlate deg en liten menighet av troende indianere selv om du ikke en eneste gang hadde uttalt ordet tro i undervisningen. For alle i flokken som ikke trosset den guddommelige nåden, ville måtte tenke som så at også han var inkludert i Jesu frelsesverk.

På den annen side: du kan bruke mye tid på å fortelle folk at de må tro dersom de vil bli frelst, og tilhørerne kan få det inntrykket at noe blir krevd av dem å gjøre. Så vil de begynne å bekymre seg over om de er i stand til å gjøre dette, og når de så har prøvd, lure på om det er akkurat dette som kreves av dem. Dermed kan du altså ha forkynt ganske mye om troen uten å ha gitt dem noen virkelig preken om hva det innebærer å tro. Den som er kommet dit hen at han forstår at det er opp til ham å ta imot det som tilbys ham i evangeliet, og som også tar imot det, den har troen. Å bli frelst ved tro er det samme som å bøye seg for Guds frelsesplan ved ganske enkelt å ta imot.

Jeg mener ikke at du ikke må tale om troen. Vår tid mangler en klar forståelse av hva det vil si å tro. De dyktigste forkynnere synes at de har oppnådd ganske mye når de har innprentet i sine tilhørere følgende læresetning: ”troen alene frelser”. Men ved sin forkynnelse har de kun fått tilhørerne til å sukke: ”Å, om jeg bare hadde tro! Troen må være noe svært vanskelig, for selv har jeg ikke oppnådd den.” Disse ulykkelige tilhørerne vil så gå hjem fra kirken med bedrøvede hjerter. Ordet tro lyder som et ekko i ørene, men gir ingen trøst.

Å si at troen er nødvendig for å bli frelst, betyr ikke at vi påstår at mennesket selv kan skape troen. Den hellige Skrift krever alt av oss, hvert av budene er et krav som roper: ”Gjør dette, og du skal leve.” Skriften krever at vi ”skal rense hjertene våre” (Jak 4,8). Vi får høre: ”Våkn opp, du som sover, stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg” (Ef 5,14). Det at slike krav og bud blir fremsagt, er ikke i seg selv noe bevis for at menneskene er i stand til å gjøre det som kreves.

Når f.eks. en kreditor krever inn pengene sine, beviser ikke dette at skyldneren også er i stand til å betale. I det daglige liv kan en kreditor som vet at skyldneren er insolvent og ute av stand til å betale, likevel innkreve pengene sine ganske enkelt fordi han har oppdaget at mannen er doven og lat, og i tillegg et forfengelig ødeland. Kreditorens hensikt med innkrevingen er å få mannen til å legge av seg sin storslåtthet og dyre vaner og få ham ned på jorden igjen.

Gud opererer på samme måte. Ved å gjøre meg oppmerksom på at jeg skylder ham å være lydig mot alle hans bud, leder Gud meg til å erkjenne at om jeg enn anstrengte meg til det ytterste, klarte jeg likevel ikke å oppfylle kravene. Når han slik har gjort meg ydmyk, tilbyr han vennlig sitt evangelium.

(Neste: Tese 14)

Tese 12 (del 2:2)

Embed from Getty Images

(forts.)

Samme feil begås når en pastor uten å nøle sier seg tilfreds med det minste lille tegn på anger hos sine menighetsmedlemmer. I gudløse mennesker, som har levd lenge i synd og last, kan samvittigheten plutselig bli urolig og anklage dem, f.eks for å ha begått mened. De blir slått av forferdelig frykt ved tanken på konsekvensene. Eller samvittigheten kan komme til å anklage dem for å ha spilt uskyldig blod. Men disse folkene er ikke slått av skrekk fordi de nå ser seg selv som fattige syndere; det er bare en spesiell synd som skremmer dem. Bortsett fra akkurat den, er de bra folk og gode på bunnen, mener de. Der er mange slike, og de har allerede fått sin dom. De kan nok innrømme for pastoren at det var galt av dem å gjøre denne eller hin spesielle synden, eller andre ”uunngåelige” ting de gjorde feil, men de fremholder at de likevel er gode mennesker. Dersom en pastor er fornøyd med en ”anger” av denne sorten, behandler han angeren som om den var en fortjenstfull gjerning.

Andre igjen forteller nok sine tilhørere at angeren og boten er nødvendig og at deres egen fornuft vel må fortelle dem at Gud ikke kan tilgi syndene deres som de tar så lett på. Og så fortsetter de med å beskrive for synderne hvordan kvaliteten på angeren deres må være, ut fra tekster som Salme 38,7-9. ”Jeg er kroket og nedbøyd, jeg går og sørger hele dagen. Hoftene mine brenner av smerte, ingenting i kroppen er friskt. Jeg er kraftløs og knust, jeg skriker ut mitt hjertes klage.”

Loviske pastorer vil spørre synderen de har for seg om han kan si det samme om seg selv som skildres i salmen, om han virkelig har vært nedbøyd og sørgende hele dagen, om det var tider da hoftene hans brant av smerte, om det var så at det ikke fantes noe friskt i hele kroppen osv. Og hvis han da ikke kan vise til slike erfaringer som de betrakter som kriterier for ekte botferdighet, forteller de ham at han ikke må tenke at han har vært sant botferdig.

Men denne fremgangsmåten er fullstendig feil. Sant nok beskriver teksten Davids anger og bot. Men hvor finnes et skriftsted som foreskriver samme grad av anger for alle? Det finnes ikke noe slikt skriftsted, men tvert imot ser vi at da det på pinsedagen stakk Peters tilhørere i hjertet så de ropte ”Hva skal vi gjøre?” , så ble Guds nåde forkynt for dem umiddelbart.

Tilfellet David tjener som en god illustrasjon. I et helt år hadde han levd som ubotferdig da Natan kom for å konfrontere ham med den forferdelige synden han hadde begått. Rammet i samvittigheten og full av anger og sorg ropte David: ”Jeg har syndet mot Herren.” Det var det hele. Profeten Natan oppdaget straks at kongen var nedbrutt og knust, og derfor sa han til ham: ”Så har også Herren tatt bort din synd. Du skal ikke dø” (2 Sam 12,13). Det var det samme vi leste om fangevokteren i Filippi. Bare noen få minutter tidligere hadde han vært så forskremt og redd at han holdt på å ta sitt eget liv, men da han skjelvende falt ned for apostlene og ropte: ”Hva skal jeg gjøre, gode herrer, for å bli frelst?” så fikk han ikke til svar at han straks måtte gå i gang med å produsere anger og bot, og det en dyp og alvorlig en. Han ble heller ikke minnet om eller fikk opplest hvordan David gjorde bot, nei, han fikk straks høre: ”Tro på Herren Jesus, så skal du og alle i ditt hus bli frelst.” Apostlene så nemlig klart og tydelig at mannen var knust og hungret etter barmhjertighet, og de betraktet det som tilstrekkelig. Når et menneske er brakt dit hen at en hungrer og tørster etter barmhjertighet og nåde, så har allerede omvendelsen virket til fulle.

Hvis vi kan anta med all rimelighet at et menneske er blitt rykket opp og bort fra sin egen selvrettferdighet og ønsker å frelses av nåde alene, så skal vi for Guds skyld frimodig forkynne evangeliet for ham. Det er ikke for tidlig, for ingen kan komme for tidlig til Jesus. Problemet er at folk ofte ikke går til Jesus i det hele tatt, – de kaller seg arme syndere, men er det ikke, for de vil først yte en eller annen fortjenstfull handling før de går til Jesus. Det er rent hykleri når de sier at de går til Ham, for faktum er at de slett ikke kommer som de er: fattige tiggere med ingenting annet å vise til enn sin synd. Et menneske som Gud har vist den nåde å få se seg selv som knust og nedbrutt, og at det ikke er trøst å finne noe sted så han ser seg engstelig om, en slik er i sannhet botferdig. Han skal ikke advares mot å gå til Jesus, men tvert imot få evangeliet forkynt for seg. Man skal ikke si bare at han kan få lov til, men at han skal gå frimodig til Jesus. Han skal ikke lure på om han kommer for tidlig.

En av de viktigste grunnene til at mange blander sammen loven og evangeliet på dette punktet, er at de ikke ser forskjellen mellom de kristnes daglige omvendelse og den omvendelse som går forut for troen. Den daglige omvendelsen er beskrevet i Salme 51. David kaller den et offer som han bringer Gud og som Gud har behag i. ”Offer for Gud er en sønderbrutt ånd. Gud, du forakter ikke et knust og nedbrutt hjerte” (v. 19) Her taler han ikke om den omvendelsen som går forut for troen, men om den som følger av troen. Flesteparten av de sanne kristne som har den rene læren, har en klarere forståelse av omvendelsen etter troen enn de har av den omvendelsen som går forut for troen. For siden de hadde så dyktige forkynnere å lytte til, er de blitt ført til Kristus uten alle slags krumspring. Når de nå er hos Kristus, så kan nok den gamle selvrettferdigheten vise seg igjen, til tross for at den er blitt knust mange ganger. Gud må nemlig slå disse arme kristne igjen og igjen for å bevare dem ydmyke og små.

Davids eksempel kan tjene som en illustrasjon på dette. På et øyeblikk var han kommet til tro, men for en elendighet han måtte gjennom senere! En profet hadde forkynt Guds ord for ham, men til sin dødsdag var hjertet hans tynget av lidelse, bekymring og nød. Gud hadde sluttet å la ham ha fremgang i det han foretok seg, og den ene ulykken fulgte den andre, inntil Gud befridde ham ved døden. Men hele veien hadde David et botferdig sinn sammen med troen. Det er sannelig et offer som Gud har behag i. En botferdighet av dette slaget er ikke en virkning av loven alene, men samtidig også et verk av evangeliet. For ved evangeliet tar Guds kjærlighet plass i hjertet hans, og når botferdigheten springer ut fra kjærlighet til Gud, er den virkelig en god og velbehagelig sorg som Gud blir glad for å se. Han har behag i den, for vi kan ikke vise ham en større ære enn den å kaste oss i støvet for hans fot og bekjenne: ”Du er rettferdig, Herre, men jeg er en fattig synder. Ha barmhjertighet med meg for Jesu Kristi skyld.”

(Neste fredag: Tese 13)

Tese 12 (del 1:2)

For det åttende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når forkynneren framstiller det som om anger og bot sammen med troen er en årsak til at det gis syndstilgivelse.

kirke 1200px-Petäjävesi_Old_Church Tiia Monto Petäjäveden vanha kirkko

(Petäjävesi gamle kirke, Finland. Foto: Tiia Monto, Wikimedia Commons)

Her er det ikke spørsmål om anger og bot, dvs. omvendelse er nødvendig for en som vil vinne syndstilgivelse. Da Herren første gang trådte fram offentlig og forkynte, ropte han: Omvend dere og tro på evangeliet. Han nevnte omvendelsen først. Hver gang denne betegnelsen står sammen med det å tro, betegner den ikke noe annet enn anger og bot. Da Kristus samlet disiplene om seg for siste gang, sa han: ”Det er skrevet at Messias skulle lide og dø og oppstå den tredje dag, og omvendelse og syndstilgivelse forkynnes i Hans navn” (Luk 24,46-47). Hvorfor kreves omvendelsen like gjerne som troen? Vår Herre gir selv forklaringen med disse ordene: ”Det er ikke de som er friske som trenger lege, men de syke.. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse” (Matt 9,12-13). Med slike ord bevitner Herren at omvendelsen er absolutt nødvendig, fordi den forbereder for troen. Uten ville en bare være blasert og forakte innbydelsen til den himmelske gledesfesten. Så langt tilbake som til Salomo finner vi dette ordspråket: ”Den som er mett, vraker honning, men for den sultne er alt søtt!” (Ordsp 27,7). Hvor der ikke er åndelig hunger eller tørst, vil ikke Herren Jesus bli tatt imot. Så lenge en ikke er blitt redusert til en fattig, fortapt og fordømt synder, vil en ikke ha alvorlig trang til en frelser. Men imidlertid er ikke angeren i seg selv årsaken til syndsforlatelsen. Den er ikke nødvendig med hensyn til syndsforlatelsen, men for troen, som griper syndsforlatelsen. Her vil vi da gi vår forklaring på hvorfor vi mener at den påstanden at anger og bot betinger syndsforlatelsen, er å blande sammen loven og evangeliet:

1. Anger og bot er en virkning av loven. Å betrakte den som en betingelse og grunn for syndsforlatelsen, er det samme som å vende loven om til et nådebudskap, og evangeliet til lov – og det ville være en pervertering som kullkastet hele kristendommen.

2. Botferdigheten er ikke engang en god gjerning. For boten som går forut for troen, er ikke noe annet enn en menneskelig smerte og lidelse. Den består jo av kval, smerte, pine og en følelse av å være knust, alt sammen virket av lovens hammerslag. Det er ikke en kval som mennesket selv har skaffet til veie, for han vil jo aller helst være kvitt alt slikt, men likevel uten å makte det. Det er Gud selv som har slått ned på ham med loven i sin hånd. Han ser heller ingen mulighet til å unnslippe Guds dom. Så hvis han setter seg til å meditere med det sikte å fremskaffe anger og bot, vil han aldri nå målet på denne måten. Ekte omvendelse virkes alene av Gud bare dersom loven får bli forkynt i sin fulle strenghet og mennesket ikke setter seg aldeles til motverge.

På grunn av mangel på erfaring, frykter mang en predikant at de kan komme til å drive folk til fortvilelse med sin lovforkynnelse. De skjuler ikke at bot må gå forut for troen, men er redde for at dersom de ikke straks tilføyer en eller annen setning om frelse, så vil et medlem av menigheten kanskje bli aldeles motløs. Derfor modererer de seg og forsikrer tilhørerne om at den angerens smerte det tales om, ikke behøver å være så veldig stor. Gud vil nok ta imot dem når de bare ønsker å angre. En slik trøsterik moderering fremstiller fremdeles boten som en betingelse for syndsforlatelsen, og det er en falsk trøst. Det predikanten burde si, var dette: Hør! Når du nå hungrer og tørster etter Guds nåde, har du all den anger og botferdighet du behøver. Gud krever ikke angeren som et soningsmiddel for syndene dine, men bare for det formål at du skal bli revet ut av sikkerheten og tryggheten din og begynne å spørre: ”Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?”

Derfor syntes Luther da han først hadde grepet meningen med ordene: ”gjør bot – omvend dere” at de smakte bedre enn alle andre Skriftens ord, for de krevde ikke at han selv skulle prestere angeren og det botferdige sinn, men var en alarmklokke som varslet syndens alvor og skapte trang til å søke Guds nåde. Slik forberedte kallet om omvendelse for kunnskapen om Jesus og at han ville bli tatt imot av Frelseren når han bare kom som han var: en synder i stor kval og nød.

Et menneske skal ikke sette seg til å undersøke hvordan det er fatt med botferdigheten, om den er bra nok til å bli tatt imot av Jesus. Hans stadige grubling om han er skikket til å komme til Jesus, viser med all ønskelig tydelighet at han er det. Har han ønsket om å være hos Jesus, så er han rett omvendt og botferdig, selv om han ikke føler så mye. Det er nøyaktig det samme som når en begynner å tro evangeliet.

(Fortsettelse følger: Tese 12 – del 2:2)