Skriften – Evan Luth

Titus – Paulus’ medarbeider

Ikonmaleri fra 1300-tallet, Kosovo. Public domain.

I Det nye testamente møter vi Titus som en av Paulus’ trofaste medarbeidere. Han var greker av fødsel, antagelig fra Korint, født i år 10 eller 11 e.Kr. Paulus nektet å la ham omskjære (Gal 2,3ff), for å vise at frelsen hviler på Kristi nåde og ikke på lovgjerninger. Slik ble Titus et levende vitnesbyrd om evangeliets frihet og at hedninger som vender om ikke behøver å overholde jødenes forskrifter for å være sanne kristne. Ett av Bibelens skrifter er stilet til ham; Paulus’ brev til Titus, Titusbrevet, og Paulus kaller ham der “mitt ektefødte barn i vår felles tro” (Tit 1,4).

Titus var sammen med Paulus og Barnabas i Antiokia og reiste med dem til apostelmøtet i Jerusalem (Apg 15,2 og Gal 2,1-3). Han ble sendt som Paulus’ utsending til steder der det hadde oppstått vanskelige situasjoner – særlig til menigheten i Korint, som ikke sjelden var preget av uro. Der arbeidet han med en mild og fast omsorg som medvirket til forsoning. Titus var ikke bare forkynner, men også menighetsbygger og organisator.

Ved en senere anledning er Titus i Efesos sammen med Paulus og Timoteus, og sendes derfra til Korint for å samle inn en pengegave til fattige kristne i Jerusalem (2 Kor 8,6 og 12,18).

Etter at Paulus var blitt løslatt fra sitt fangenskap i Roma, etterlot han på en reise Titus på Kreta for å ordne forholdene i menigheten der (1 Tit 1,5).

***

Med Brevet til Titus ville Paulus styrke medarbeideren sin, som møtte mange utfordringer blant Kretas befolkning. Titus’ oppdrag var blant annet å innsette eldste, bekjempe falske lærere og hjelpe de troende til å leve et liv til ære for evangeliet.

For Guds nåde er blitt åpenbart til frelse for alle mennesker. Den oppdrar oss til å si nei til et ugudelig liv og verdslige lyster og leve forstandig, rettskaffent og gudfryktig i den verden som nå er, mens vi venter på vårt salige håp: at vår store Gud og frelser Kristus Jesus skal komme i herlighet (Tit 2,11–13).

Martin Luther om Titusbrevet: «Dette er en meget kort epistel, men den inneholder en så vidunderlig sammenfatning av evangeliets hovedsum, at vi kan si den inneholder alt det som trengs både for kristen kunnskap og for kristent liv.»

Tit 3,3-7: Vi var selv en gang uforstandige og ulydige, vi fór vill og var slaver av alle slags begjær og lyster. Vi levde i ondskap og misunnelse, ble hatet og hatet hverandre. Men det ble åpenbart hvor god vår Gud og frelser er, og at han elsker menneskene: Han frelste oss, ikke på grunn av våre rettferdige gjerninger, men fordi han er barmhjertig. Han frelste oss ved badet som gjenføder og fornyer ved Den hellige ånd, som han så rikelig har øst ut over oss ved Jesus Kristus, vår frelser, så vi skulle bli rettferdige ved hans nåde og bli arvinger til det evige liv, som er vårt håp.

Titus nevnes siste gang i 2 Tim 4,10. Da er han i Roma sammen med Paulus som igjen sitter i fangenskap.

Ifølge gammel kristen tradisjon fortsatte Titus trofast sin tjeneste som biskop på Kreta og døde der i år 107, 95 år gammel. Hans minnedag er 6. februar.

(Fra Bibelkalender for Den Lutherske Bekjennelseskirke – 2026)

Evangeliet er Guds kraft til frelse

Åpningsforedrag ved Den Lutherske Bekjennelseskirkes 9. kirkemøte – på leirstedet Solgry i Sveio 1 – 3 august 2025

«Evangeliet er Guds kraft til frelse» – disse ordene er fra Romerne 1,16 – nærmere bestemt andre del av vers 16. I første del av verset står disse ordene: «Jeg skammer meg ikke over evangeliet» – det som vi har satt som tema for denne kirkemøte-helgen. Apostelen Paulus’ brev til menigheten i Roma – skal vi fokusere på disse dagene.

Martin Luther mente at Romerbrevet er det viktigste skriftet i Det nye testamente: «Det inneholder evangeliet i all dets klarhet og renhet. Og det er vel verdt at alle kristne lærer det brevet utenat, ord for ord, og tar det til seg hver eneste dag som det daglige brød for sjelen sin. Vi kan aldri lese og grunne på det for mye, for jo mer vi fordyper oss i det, jo mer dyrebart blir det. Og jo bedre smaker det. (…)

I dette brevet finner vi i rikeste monn de tingene en kristen burde vite, nemlig hva lov, evangelium, synd, straff, nåde, tro, rettferdighet, Kristus, Gud, gode gjerninger, kjærlighet, håp og korset er for noe, og hvordan vi skal oppføre oss overfor alle, enten de er rettferdige eller syndere, sterke eller svake, venn eller fiende.»

Ja, Romerbrevet skiller seg ut blant Paulus sine brever. I de andre brevene skriver han til menigheter eller personer som han personlig allerede kjenner fra før. Han har vært på besøk hos dem tidligere og gitt undervisning i den kristne apostoliske læren. Og Paulus skriver brev til dem fordi det kanskje er en spesiell situasjon som har oppstått. Han har hørt om noen utfordringer de har, som han vil skrive om for å hjelpe og oppmuntre.

Men når det gjelder menigheten i Roma, som dette brevet er adressert til, har Paulus ennå aldri vært på besøk der. Derfor er brevet ganske annerledes. Det er litt som et introduksjonsbrev, der han presenterer den læren han forkynner. Så dette er først og fremst et teologisk lærebrev, med en systematisk og nokså grundig framstilling av den kristne læren, med dens forskjellige lærepunkter.

Tidspunktet da Paulus skrev dette var antagelig ca 57 e. Kr., og apostelen oppholdt seg sannsynligvis i byen Korint i det sørlige Hellas. Han var på sin tredje misjonsreise. Det var gått om lag 27 år siden Jesus døde på korset og oppsto på den tredje dagen, fór opp til himmelen, og utøste sin Ånd på pinsedagen.

Når vi leser om pinsedagen i Apg 2, nevnes det der at jøder fra mange ulike land var til stede og hørte sine egne språk bli talt – deriblant noen fra Roma. Så det er ikke usannsynlig at den kristne menigheten i Roma ble grunnlagt av noen jøder som var blitt døpt i Jerusalem på pinsedagen og etterpå reiste tilbake til Italia. Men da Paulus skrev Romerbrevet noen tiår senere, var det nok blitt et flertall av ikke-jødiske kristne i menigheten i Roma.

Romerbrevets innledning

Jeg tenker nå først å gå relativt raskt gjennom de femten første versene av kap 1 – som utgjør en lang og fin innledning – før vi skal se nærmere på vers 16 og 17, to veldig berømte vers som uttrykker selve temaet for hele Romerbrevet.

Vi leser fra begynnelsen: Paulus, Kristi Jesu tjener, hilser dere, jeg som er kalt til apostel og utvalgt til å forkynne Guds evangelium, 2 det som Gud på forhånd har gitt løfte om gjennom sine profeter i hellige skrifter. 3 Det er evangeliet om hans Sønn, Jesus Kristus, vår Herre, kommet som menneske av Davids ætt, 4 ved hellighets Ånd stadfestet som Guds mektige Sønn ved oppstandelsen fra de døde. 5 Ved ham har jeg fått nåde og aposteloppdrag for at jeg skal føre mennesker av alle folkeslag til lydighet i tro, til ære for hans navn. 6 Blant dem er også dere som er kalt til å høre Jesus Kristus til. 7 Jeg hilser alle dere i Roma, dere Guds elskede som er kalt til å være hellige: Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus!

Det er mye flott her som vi kunne ha stanset opp ved. Vi kan merke oss at Paulus gjør et poeng ut av at han som skriver dette er kalt av Gud til å være apostel og forkynne Guds evangelium. Det er ikke sitt eget budskap Paulus driver og lærer ut til andre, og han har ikke kalt seg selv til dette. Nei, han er utsendt og har fått aposteloppdrag av Jesus, Kristus, Messias, som profetene i Det gamle testamente hadde talt og skrevet om. På veien til Damaskus, hadde Jesus møtt kristenforfølgeren Sauulus og kalt ham til apostel. Evangeliet handler om ham, Jesus, Guds Sønn, sann Gud og sant menneske, og hva han har gjort for oss.

Vi leser videre fra vers 8: Først av alt takker jeg min Gud ved Jesus Kristus for dere alle, for i hele verden blir det fortalt om deres tro. 9 Gud selv, som jeg av hele mitt hjerte tjener med evangeliet om hans Sønn, er mitt vitne på at jeg alltid husker på dere i mine bønner. 10 Jeg ber stadig om at det endelig en gang må lykkes for meg å komme til dere, om Gud vil. 11 For jeg lengter etter å se dere, så jeg kan gi dere del i en Åndens gave for å styrke dere 12 – eller rettere sagt: for at dere og jeg sammen kan bli oppmuntret ved vår felles tro.

13 Jeg vil at dere skal vite, mine søsken, at jeg ofte har satt meg fore å komme til dere, men jeg er blitt hindret helt til nå. For jeg ville gjerne høste frukter også hos dere, som blant de andre folkeslagene. 14 Grekere og barbarer, lærde og ulærde – alle står jeg i gjeld til. 15 Derfor ønsker jeg å forkynne evangeliet også for dere i Roma.

«Grekere og barbarer», står det i vers 14, og dette er et uttrykk som betyr: alle folkeslag utenom jødene. Barbarer høres nokså negativt ut for oss; vi snakker jo iblant om at noen oppfører seg barbarisk. Men her er ordet barbarer ikke egentlig et skjellsord, men et ord som ganske enkelt betegner folk som ikke snakket verdensspråket gresk eller som var fremmed for gresk kultur. I Roma var gresk språk og kultur allment kjent. Men, når det gjelder kunnskap om evangeliet og det å få del i frelsen, stiller alle likt, uansett grad av dannelse, intelligens og kultur.

Paulus «står i gjeld til alle», sier han, så han forkynner ikke evangeliet bare fordi han har lyst. Nei, han skylder medmenneskene sine å dele evangeliet med dem. Det er hans plikt. Tidligere hadde han vært en som med stor iver prøvde å hindre den kristne kirken og evangeliet. Han hadde ødelagt for de kristne så mye han kunne. Nå var han svært lei seg for dette og desto ivrigere etter å utbre evangeliet og få se det bære rik frukt og kirken vokse. Han ønsket inderlig at de kristne i Roma måtte bli styrket i troen sin, ved Den Hellige Ånd. «Derfor ønsker jeg å forkynne evangeliet også for dere i Roma. For… – og så kommer det:

Romerbrevets tema

For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro.

Her gir Paulus leserne temaet for brevet. Det er dette som er selve kjernen i det budskapet han forkynner som apostel. Her får vi det likesom i et nøtteskall.

Han skammer seg ikke over å forkynne dette budskapet over alt der han kommer, for både jøder og grekere. Nei, han forkynner evangeliet med stor frimodighet, selv om han godt vet at dette er en dårskap for grekerne og denne verdens vise. Og han vet at de fleste blant jødene tar veldig anstøt av budskapet om Jesus, den korsfestede og oppstandne Messias. For jødene gikk jo og forventet at Messias skulle være den herlige, ærerike, mektige jødiske kongen. Men Paulus reiste nå rundt og forkynte at Jesus fra Nasaret – som var blitt hengt som en forbryter på et kors for å dø den mest ydmykende og pinefulle døden som kunne tenkes – at han var Guds Messias og at på grunn av denne korsfestede mannen så er vi frelst, uten at vi behøver å gjøre noe eller bidra med noe selv, ja vi kan heller ikke gjøre noe selv for å bli frelst! Det er en gave – og helt gratis. Dette virket bare helt dåraktig, syntes mange. Jesus hadde forberedt disiplene sine på at de kom til å bli foraktet og hatet av mennesker for hans skyld (Joh 15,20), og for Paulus var slike reaksjoner som forventet.

To tusen år senere er det ikke fritt for at mange av oss kristne dessverre iblant skammer oss litt. Kanskje fordi vi merker at vi er ganske få, og majoriteten i samfunnet rister litt på hodet av oss. Vi skulle ønske at vi hadde mer frimodighet når vi merker motstanden. Blant forskjellige ting ved det bibelske budskapet mange reagerer imot, er dette at menneskene av naturen er hjelpeløst fortapt på grunn av synden i oss, at vi alle trenger frelse, men ikke selv har noen evne og kraft til å bidra til vår frelse. For de fleste i samfunnet vårt er opplært til å tenke at de er ressurssterke og gode på bunnen selv om de ikke er helt perfekte, og at de bør stole på seg selv og sitt eget hjerte og si med selvtillit: «you can do it!». Men så kommer vi og sier: «Nei, det er ikke slik i åndelige ting, i det som har med Gud og frelsen å gjøre». Da blir det reaksjoner.

Paulus hadde tidligere hatt veldig god selvtillit fordi han var en lovlydig og vellykket fariseer, men alt det regnet han nå som som verdiløst skrap, som han skriver i Filipperbrevet. Nå hadde han sin stolthet i Kristus Jesus (Fil 3,3). Og han skammet seg overhodet ikke over evangeliet om Jesus, dette var hans store skatt og det mest verdifulle for ham. La oss tenke som ham, selv om vi er fullt klar over at mange andre anser det kristne budskapet som en anstøtelig dårskap.

Guds kraft til frelse

For Paulus vet at evangeliet «er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker». Evangeliet om Jesus er overhodet ikke noe svakt og ubetydelig og noe å skamme seg over. Tvert imot. Kristus er Guds kraft og Guds visdom (1 Kor 1,24). Her er noe som er visere og sterkere enn all menneskelig visdom, styrke og kraft.

Evangeliet er Guds kraft. Det greske ordet for kraft her er dynamis, som vi finner igjen i det norske ordet dynamitt. Evangeliet har sprengkraft i seg, det er sterke saker. Guds ord er levende og virkekraftig (Hebr 4,12). Jesus sier: De ordene jeg har talt til dere, er ånd og liv (Joh 6,63). Gud Den Hellige Ånd virker gjennom sitt ord, han virker med en overnaturlig kraft når et menneske hører eller leser ordet, synger det, minner seg selv på det, tenker på det.

Evangeliet er «Guds kraft til frelse – for hver den som tror». Alle mennesker er i behov av frelse, på grunn av synden som stenger oss ute fra himmelen og saligheten og livet med Gud. Evangeliet er budskapet om frelsen, frelse fra synden, døden, djevelen og helvete. Men, det gir ikke bare informasjon om denne frelsen. Nei, det lover og overrekker også selve gaven, frelsen. Og det har altså som nevnt i seg en aktiv, overnaturlig og guddommelig virkekraft som skaper den troen som trengs for at gaven skal bli tatt imot og mennesker få personlig del i frelsen som Jesus har vunnet for oss. For Guds løfter om frelse kan vi bare ta imot ved troen, ikke på noen annen måte.

Evangeliet er Guds kraft til frelse – for hver den som tror, jøde først og så greker. Uttrykket «jøde først og så greker» handler kun om en rekkefølge, at jødefolket fikk løftene om Messias før andre. Tenk på Abraham, som fikk vite av Gud at i hans ætt skulle alle slekter på jorden bli velsignet (1 Mos 12,3). Messias ble senere født i Davids by, Betlehem, og noen jødiske sauegjetere fikk høre nyhetene først. Jesu første disipler, som han underviste i tre år, var jøder. Og når apostelen Paulus, som selv var jøde, kom til en ny by for å forkynne evangeliet, gikk han vanligvis først til synagogen for å snakke med jødene. Deretter gikk han til de andre, grekerne. Ordet «greker» her i teksten står for alle som ikke er jøder. Løftene om frelse gjelder alle folkeslag. Og både jøder og grekere behøver å ta imot evangeliet om frelsen ved troen. Det er den eneste måten. Sånn sett er det ingen forskjell. Men med hensyn til rekkefølgen var det en forskjell. Og det er viktig at evangeliet om Jesus må bli forkynt blant jødefolket også nå i vår tid.

Guds rettferdighet

Evangeliet er altså Guds kraft til frelse – for hver den som tror, jøde først og så greker.

«For…» står det videre, i begynnelsen av vers 17 – og her får vi en forklaring på hvorfor evangeliet er Guds kraft til frelse for hver den som tror: For i det åpenbares Guds rettferdighet, av tro og til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro.

Guds rettferdighet er nødvendig for å bli frelst. Mennesket trenger å eie Guds rettferdighet, «rettferdigheten fra Gud», eller «den rettferdighet som gjelder for Gud», som det greske uttrykket dikaiosyne Theou også kan oversettes. Vi trenger å stå som rettferdige for ham, dvs. at vi i Guds øyne er akkurat slik Gud vil ha oss. Og Hans vilje er at vi skal være hellige, rene og rettferdige.

Men mange har blitt forvirret når de har lest dette verset: Hva menes egentlig med uttrykket «Guds rettferdighet»? Det kan ha ulike betydninger i ulike sammenhenger. Og det naturlige mennesket tenker da med en gang på betydningen at Gud er en som dømmer rettferdig; Gud er hellig og streng, fordømmer synden vår og lar ikke den skyldige slippe straff. Denne Guds rettferdighet står det jo en hel del om i Bibelen. Men er dette evangeliet? «Evangelium» (gresk: evangelion) betyr jo «et godt og gledelig budskap». Og Guds rettferdige fordømmelse av synden som bor i oss alle – det er vel ikke et budskap som gjør oss glade? Nei, dette er lovens budskap, og ikke evangelium.

Martin Luther fortalte at han hadde pleid å hate dette uttrykket – «Guds rettferdighet». For han tenkte da bare på Guds dømmende rettferdighet, at Gud krever at vi syndige mennesker lever et hellig og rettferdig liv. Men dette klarte Luther ikke! Han ble fortvilet og sint på Gud fordi han skjønte at det var umulig for ham å oppfylle kravene. Som munk i augustinerklosteret skjønte han ikke hva Paulus mente i dette verset i Romerbrevet. Men etter hvert begynte det å lysne for han, da han fordypet seg i studiet av Bibelen der han gikk til grunnteksten på gresk.

Og en dag i året 1518 eller tidlig i 1519, mens han satt i studiekammeret sitt og grublet over dette verset, fikk Luther sin store aha-opplevelse. Han så plutselig noe som han ikke hadde sett klart tidligere: Uttrykket «Guds rettferdighet» handler jo ikke her om Guds dømmende rettferdighet, men om Jesus og hans rettferdighet – en rettferdighet fra Gud, en rettferdighet som gjelder for Gud og som åpenbares, overrekkes og gis til oss i evangeliet, i ord og sakrament. Troen får lov å bare helt passivt ta imot denne rettferdigheten fra Gud som en gave. Dette verset handler ikke om noen krav, men om at Gud har forbarmet seg over oss og i evangeliet gir oss alt det vi behøver!

Luther forteller: «Nå kjente jeg meg nesten som om jeg var født på ny, som om portene til paradis hadde åpnet seg, så jeg kunne gå inn. Nå viste hele Skriften seg med et annet ansikt for meg. Jeg fløy gjennom de forskjellige skriftene etter hukommelsen og fant frem parallelle uttrykk.» Nå var det som om alle puslespillbrikkene likesom falt på plass.

Ja, det står jo også bare noen kapitler senere i Romerbrevet om «Guds rettferdighet som gis ved troen på Jesus Kristus til alle som tror … Alle har syndet og mangler Guds herlighet. Men ufortjent og av hans nåde blir de erklært rettferdige, fordi de er blitt frikjøpt i Kristus Jesus» (Rom 3,22-24), frikjøpt med hans blod. Vi får bare tro på ham som erklærer den ugudelige rettferdig (Rom 4,5), fordi Menneskesønnen har gitt seg selv som løsepenge for oss (1 Tim 2,5-6; Matt 20,28).Gud venter ikke til han ser at vi har fått skikk på livet vårt. Nei, han overrekker gaven til oss med en gang, uten betingelser. Vi får bare ta imot og stole på dette herlige og sanne budskapet. Og ved troen, som tar imot gaven, eier vi da Guds fullkomne rettferdighet, allerede her og nå. Og den rettferdige skal leve ved troen.

Den rettferdige skal leve ved troen

Den siste setningen der siterer Paulus fra den gammeltestamentlige profeten Habbakkuks bok, det 2. kapitlets 4. vers. På Habakkuks tid var det dramatiske tilstander i Israel. Verden holdt på å rase sammen for folket. For på grunn av den åndelige utroskapen deres mot Gud, ble kaldeerne, et nabofolk fra øst, sendt for å tukte israelsfolket. De herjet, og situasjonen var skremmende og fryktelig. Da, når alt ser veldig mørkt ut, lyder budskapet fra Herren Gud, at, de hovmodige og oppblåste skal falle og gå til grunne. Men «den rettferdige skal leve ved sin tro».

Det er interessant at i denne sammenhengen er det ikke noen teologisk diskusjon om hvordan et menneske blir frelst og rettferdig for Gud. Men Paulus siterer dette verset likevel. For selv om det på en måte er annerledes, er det også mye likt: Deres eneste håp den gangen for lenge siden var Guds løfte, å bare stole på det, stole på Guds ord. Det var alt de hadde å klamre seg til. Troen alene. Og det er det samme for oss alle, slik Paulus skriver om i Romerbrevet: Samtlige av oss er fortapte syndere, og det eneste håpet vårt er rettferdigheten fra Gud, den han åpenbarer og overrekker oss i evangeliet, som en gave, helt gratis – Jesu fullkomne rettferdighet, som absolutt holder mål overfor Gud. Vi får klamre oss til sannheten at vi for Jesu skyld står som rettferdige for Gud. Og den rettferdige skal leve ved sin tro. Ved troen alene.

«Av tro til tro», som Paulus skriver – hva betyr det? Dette forteller oss at frelsen fra begynnelse til slutt er uten lovgjerninger eller prestasjoner fra vår side. Vi hører det glade budskapet om det Jesus har gjort for oss, at det er fullbrakt, og av bare nåde, uten at det kreves noen lovgjerninger. Gaven skal bare tas imot fritt og for intet – av troen. Vær så god! Og når vi hører dette, er det et så fantastisk budskap at det også vekker troen til live i oss. Det fører oss til tro. Så altså: «Av tro – til tro».

Guds rettferdighet åpenbares

Tro er det motsatte av fortjenstfulle gjerninger (Ef 2,8-9; Gal 2,16). Tro er å bare tillitsfullt stole på løftet fra Gud. Det er ikke tro «pluss noe annet» som frelser oss. Det fins ingen tillegg som kreves. Det er bare troen alene. «Av tro til tro» handler derfor ikke om at det er troen som virker eller får i stand rettferdigheten. Å tro er å ta imot det Gud har gjort ferdig og som tilbys i evangeliet. Den rettferdigheten som gjelder for Gud – og som åpenbares i evangeliet – er ikke en «potensiell» rettferdighet, men en virkelig rettferdighet fra Gud. Den fins der allerede før noen forkynner om den og før noen tar imot den i tro.

Det er ikke slik at Guds frelsende rettferdighet plutselig blir til – begynner å eksistere – når et menneske tror. Nei, når det står at den guddommelige rettferdigheten «åpenbares» – eller helt ordrett oversatt: «avdekkes» (gresk: apokalýptetai) – i evangeliet, forutsetter det at den allerede fins før denne avdekkingen og åpenbaringen skjer.

En god sammenligning er en skulptur som snart skal avdukes og presenteres for offentligheten. Kunstneren er allerede ferdig med arbeidet, skulpturen eksisterer og står helt klar, tildekket av en duk. Og så, når tiden er inne, blir den avdekket og åpenbart for menneskene som er til stede. Nå ser de den endelig.

På en lignende måte er det med evangeliet og den frelsende rettferdigheten som gjelder for Gud. Av naturen ser ikke vi mennesker denne. Vi skjønner oss ikke på den. Men Jesu fullkomne rettferdighet og det fullbragte frelsesverket hans er uansett en realitet – før vi kommer til tro på ham, tar imot rettferdigheten hans og får del i alle velsignelsene av frelsen han har vunnet for oss. Troen får ta imot noe som allerede eksisterte og som Gud Den Hellige Ånd åpenbarer og avdekker for oss i evangeliet.

Dette er det evangeliet vi i den kristne kirken og i Den Lutherske Bekjennelseskirke har fått motta. Et herlig budskap som setter fri og gjør oss glade og som vi overhodet ikke trenger å skamme oss over – at Gud «i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss» (2 Kor 5,19). Gud har betrodd dette budskapet til oss for at vi skal dele det med andre, nye generasjoner av mennesker både her i Norge og i andre land. Menneskene innbiller seg jo i utgangspunktet at vi må jobbe på for å oppnå eller vinne frelsen ved vår egen lydighet og trofasthet. Men den som søker rettferdigheten fra Gud, kan bare få den ved å ta imot den som en gave. Den er helt ferdig. Vi er bare mottakere – ikke vinnere – av rettferdigheten. Det er Jesus som har vunnet den – for oss.

Dette er hovedtemaet i Paulus’ brev til romerne. Han skammet seg ikke over evangeliet, og det vil heller ikke vi gjøre. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro.

Mattias – den nye apostel nr 12

Mattias (en variant av det hebraiske Mattitja, som betyr «Guds gave») var navnet på den av Jesu disipler som ble valgt til å erstatte forræderen Judas Iskariot. Mattias var trolig en av de syttito disiplene som Jesus sendte ut foran seg, «to og to, til hver by og hvert sted som han selv skulle besøke» (Luk 10,1).

I Apostlenes gjerninger leser vi at Peter reiste seg en gang omtrent 120 troende var samlet, og sa:
«Noen menn var sammen med oss hele den tiden Herren Jesus gikk inn og ut blant oss, helt fra begynnelsen, da han ble døpt av Johannes, og til den dagen han ble tatt fra oss opp til himmelen. Nå må en av disse sammen med oss være vitne om at han er stått opp.»

Og de stilte fram to: Josef, som ble kalt Barsabbas med tilnavnet Justus, og Mattias. Så ba de: «Herre, du som kjenner alles hjerter, vis oss hvem av disse to du har utvalgt til å ta plassen etter Judas og overta den aposteltjenesten som han forlot da han gikk til sitt eget sted.» De kastet lodd mellom dem, og loddet falt på Mattias. Fra nå av ble han regnet som apostel sammen med de elleve (Apg 1,15-26).

Hvorfor var det viktig at antallet apostler måtte opp igjen til tolv? I Bibelen er tallet tolv forbundet med Guds folk og kirken. Som en parallell til Jakobs tolv sønner og Israelfolkets tolv stammer, hadde Jesus kalt tolv apostler. Løftet til Abraham – om at hans ætt skulle bringe velsignelse til alle jordens slekter – ble oppfylt da Jesus innstiftet den nye pakten gjennom sitt blod og sin død og deretter sendte apostlene ut med evangeliet i ord og sakramenter. «Dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende» (Apg 1,10). Apostlene spilte en nøkkelrolle i organiseringen og ledelsen av de første kristne menighetene. De troende «holdt seg trofast til apostlenes lære» (Apg 2,42), en lære de selv hadde mottatt fra Jesus.

At apostelen Mattias fylte den tomme plassen etter Judas Iskariot, symboliserte at Guds familie igjen var komplett med tolv støttende søyler. I Johannes’ åpenbaring beskrives det nye Jerusalem, en hellig by som kommer ned fra himmelen, med tolv porter og en bymur med tolv grunnsteiner – «på dem var det skrevet tolv navn, det var navnene til Lammets tolv apostler» (Åp 21,10.14).

Ifølge en tidlig gresk beretning virket Mattias som misjonær i Etiopia. Andre tradisjoner forteller at han forkynte evangeliet i Kappadokia, i dagens Tyrkia. I kirkekunsten er han ofte avbildet med en øks, et symbol på hans martyrdød.

På gamle norske primstaver er 24. februar markert som «Mattismesse». På denne datoen er det i vår tid navnedag for Mattias, Mattis og Mats.

Agurs bekjennelse og bønn

(Ordsp 30,1-9)

En virkelig perle finner vi mot slutten av Ordspråksboken: ”Ord av Agur, sønn av Jake. Til lærdom.” Hvem var Agur? Tidligere i boken er det mest kong Salomo som taler. Her møter vi plutselig en forfatter som ikke er nevnt noe annet sted i Bibelen. Men egentlig er ikke dette så spesielt; også profetene Habakkuk, Haggai og Obadja er personer vi vet svært lite om. Agur tilhørte kanskje samme ”yrkesgruppe” som noen vise menn vi hører om i 1 Kong 4,30f: ”Salomos visdom overgikk all visdom i Østen og Egypt. Han var visere enn … Etan av Esrah-ætten og Mahols sønner Heman, Kalkol og Darda.”

Agur og Jake er navn som fins i arabiske slektsregistre, men ikke i jødiske. En teori er at Agur var ismaelitt, en etterkommer av Ismael, og at han hadde konvertert til Israels tro på den levende Gud, likesom andre utlendinger vi kan lese om (Jos 6,25; Rut 1,16; Jes 14,1; 56,3).

Flere steder minner Agurs visdomsord mye om vers fra Mosebøkene, Job og Salmene. Den samme Hellige Ånd som inspirerte disse, står bak denne mannens budskap.

«Til lærdom» (v 1), på hebraisk massa, er et ord som en rekke steder i GT brukes om et inspirert profetbudskap. I Jes 13,1 er ordet oversatt med ”budskap”: ”Et budskap (massa) om Babel som Jesaja, sønn av Amos, fikk se.”

Fortsettelsen av Agurs innledende vers er litt utfordrende for bibeloversettere. Norsk Bibel 88/07, Svenska Folkbibeln 2015 og andre versjoner har: «Slik talte mannen til Itiel, til Itiel og Ukkal.» Itiel og Ukkal kan være personnavn. Kanskje var dette to av Agurs elever i visdomslære? (En ved navn Itiel er for øvrig nevnt i Nehemja 11,7). Men de to hebraiske ordene eller navnene i teksten kan også tolkes og oversettes ut fra den betydning som ligger i ordene, slik det gjøres i for eksempel den amerikanske EHV og norske Bibel 2011: ”Slik lyder mannens ord: Gud, jeg er trett, Gud, jeg er trett, jeg greier ikke mer”.

Agur fortsetter så på bemerkelsesverdig vis:

2 Jeg er dummere enn andre menn,
jeg har ikke forstand som et menneske.
3 Jeg har ikke lært visdom
så jeg kunne få del i de helliges kunnskap.

4 Hvem steg opp til himmelen
og steg ned igjen?
Hvem samlet vinden i sin hule hånd?
Hvem lukket vannet inne i kappen sin?
Hvem fastsatte alle jordens grenser?
Hva heter han, og hva heter sønnen hans?
Vet du det?

5 Hvert ord fra Gud er renset.
Han er et skjold for dem
som tar sin tilflukt til ham.
6 Legg ikke noe til hans ord,
ellers går han i rette med deg
og du blir stående som løgner.

7 To ting ber jeg deg om,
nekt meg dem ikke så lenge jeg lever:
8 Hold falskhet og løgn langt borte fra meg!
Gjør meg verken fattig eller rik,
men la meg få den maten jeg trenger.

9 Ellers kunne jeg bli så mett
at jeg fornektet deg og sa:
«Hvem er Herren?»
eller bli så fattig at jeg stjal
og krenket min Guds navn.

Det høres umiddelbart ganske merkelig ut når Agur begynner med å si: ”Jeg er dummere enn andre menn, jeg har ikke forstand som et menneske. Jeg har ikke lært visdom så jeg kunne få del i de helliges kunnskap.” Hva mener han? Er ikke dette Ordspråksboken, som tilhører Bibelens visdomslitteratur? Er ikke Agur en vismann? Jo, men en svært ydmyk sådan.

Mange andre virker som om de vet nesten alt, eller tror at de gjør det. Men det har gått opp for Agur hvor begrenset han er, hvor lite han med sin fornuft er i stand til å fatte av Gud og hans veldige skaperverk og visdom. Gud er så stor, og han selv er så bitteliten. Som himmelen er høyt over jorden, slik er mine veier høyt over deres veier og mine tanker høyt over deres tanker (Jes 55,9), sier Herren. Agur innser at han er helt udugelig når det gjelder å skaffe seg sann visdom. Kanskje han fra ungdommen av, i sitt hjemland, hadde prøvd på det. Men alt strevet hadde vært forgjeves.

For uten Gud og opplysning fra Sannhetens Ånd famler vi alle i blinde og forstår svært lite. De helliges (alternativ oversettelse: Den Helliges) kunnskap og visdom kan vi ikke gripe på egen hånd (v 3). Agur tenker helt motsatt av europeiske filosofer fra ”opplysningstiden” på 16- og 1700-tallet, som mente at ”den rene menneskelige fornuft” (pure Reason) var i stand til å finne sannheten om alt. Agur forstår at Gud må åpenbare sannheten og visdommen for oss, i sitt Ord. I hans lys ser vi lys (Sal 36,10). Som også Salomo skrev i Ordsp 2,6: ”For det er Herren som gir visdom; kunnskap og forstand går ut fra hans munn.” Denne erkjennelsen står sentralt i den bibelske visdomslitteraturen. ”Stol på Herren av hele ditt hjerte, støtt deg ikke til din egen innsikt! … Vær ikke vis i egne øyne, frykt Herren og vend deg bort fra det onde!” (Ordsp 3,5.7).

Apostelen Paulus er inne på det samme i 1 Kor 2,14: ”Slik menneskene er i seg selv, tar de ikke imot det som hører Guds Ånd til. Det er dårskap for dem, og de kan ikke fatte det….” Agur hadde vært der. ”Ve dem som er vise i egne øyne og kloke i egne tanker!” skriver Jesaja (Jes 5,21).

Men Agur er ikke lenger der. Han har erkjent hvor hjelpeløs han er og har kapitulert når det gjelder å tenke seg fram til sann visdom. Nå er han svært ydmyk og realistisk med hensyn til sin egen kapasitet. Noe har hendt. Den levende Gud, Israels Gud, har selv i sitt hellige ord åpenbart sin visdom og sannhet for Agur, som vi ser bare et par vers lenger nede. Og i sentrum for denne Guds åpenbaring i Skriften står Messias, Sønnen. Han er med også her i Agurs budskap videre:

Hvem steg opp til himmelen
og steg ned igjen?
Hvem samlet vinden i sin hule hånd?
Hvem lukket vannet inne i kappen sin?
Hvem fastsatte alle jordens grenser?
Hva heter han, og hva heter sønnen hans?
Vet du det?

Gud og hans sønn
Agurs gjentatte ”hvem”- spørsmål minner mye om Jobs bok (f.eks Job 38,5ff). Svaret på spørsmålene er: Dette kan jo ingen andre enn Gud! Hans veldige makt og skaperverk er for Agur noe overveldende, mystisk og ærefryktinngytende. som det var for Job, og også for David i den åttende salmen: ”Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske – at du husker på det, et menneskebarn – at du tar deg av det?” (Sal 8,4-5), en profeti om Messias, Menneskesønnen (jf. Hebr 2,6-9). Agur får være med å vitne om den samme.

Hvem steg opp til himmelen og steg ned igjen? er altså et av spørsmålene. Vi kan da tenke på hva Jesus sa til Nikodemus: ”Ingen annen er steget opp til himmelen enn han som er steget ned fra himmelen: Menneskesønnen, som er i himmelen” (Joh 3,13). Hva heter han? spør Agur, hva heter han som samlet vinden i sin hule hånd? Moses hadde fått vite det den gangen ”HERRENS Utsendte” åpenbarte seg i den brennende busken, at Guds navn er Jeg Er (2 Mos 3,14-15). Jesus sa om seg selv: ”Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Jeg Er, før Abraham var” (Joh 8,58), noe som var sjokkerende for tilhørerne hans. «Hans opphav er fra gammel tid, fra eldgamle dager» (Mika 5,2). «Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til» (Joh 1,3). Vi husker også hvordan Jesu disipler ble grepet av stor frykt og sa til hverandre: «Hvem er han? Både vind og sjø adlyder ham!» (Mark 4,41).

Hva heter han, og hva heter sønnen hans? Vet du det? fortsetter Agur. De tre siste ordene kan også oversettes ”Du vet jo!” (SFB15) eller som i Evangelical Heritage Version (EHV): ”Tell me if you know!”

Innenfor jødedommen vil man besvare spørsmålet «Hva heter Guds sønn?» med Israel, fordi det jo står: «Så sier Herren: Israel er min førstefødte sønn» (2 Mos 4,22). Rashi, en kjent rabbiner fra middelalderens Frankrike, tenkte på Moses, at det var han som steg opp til himmelen, og på Moses’ rolle da vannet og bølgene «tårnet seg opp og sto som en voll» (2 Mos 15,8) da Israel gikk rett gjennom Rødehavet. Men, det var jo ikke egentlig Moses selv som hadde makten til å få dette til å skje. Den som har makt over vinden og vannet og som fastsetter jordens grenser, er Herren, Skaperen. Moses og Israels folk var ikke til stede da Gud skapte verden, men det var derimot den evige Sønnen (Jf. Ordsp 8,27ff). «Gud laget hvelvingen og skilte vannet som er under hvelvingen, fra vannet som er over hvelvingen … Gud sa: «Vannet under himmelen skal samle seg på ett sted! Det tørre landet skal komme til syne»» (1 Mos 1,7ff).

Guds sønn Israel skulle være et forbilde som pekte fram imot Guds sanne Sønn, Jesus Kristus. Det samme skulle Moses være. I Det nye testamente ser vi at Jesus som nyfødt ble truet av en grusom tyrann, slik også Moses ble som spedbarn. Og Gud sa: «Fra Egypt kalte jeg min sønn» (Matt 2,15; Hos 11,1). Guds folk Israel var ikke lydige mot Herren, men Jesus var fullkomment lydig som alles stedfortreder. Og han er den store profeten, som frigjør oss fra det åndelige Egypt og gjennom sin undervisning og sin Ånd leder oss inn i hele sannheten (Joh 16,13). Moses sa til Israel i sin avskjedstale: «En profet som meg vil Herren din Gud la stå fram hos deg, en av dine landsmenn. Ham skal dere høre på» (5 Mos 18,15).

Han er «Guds visdom» (1 Kor 1,24). Sann visdom fås gjennom kunnskap om Sønnen, Frelseren. Alle visdommens og kunnskapens skatter fins i ham (Kol 2,3). Hva heter han? Allerede i den gamle pakts tid ble det åpenbart at hans navn er Under, Rådgiver, Mektig Gud, Evig Far, Fredsfyrste – og Immanuel som betyr «Gud med oss» (Jes 7,14; 9,6). Jomfru Maria fikk senere beskjed: Barnet som blir født [skal] være hellig og kalles Guds Sønn, og Du skal gi ham navnet Jesus (Luk 1,31.35). Gjeterne på Betlehems marker fikk vite: Han er Messias, Herren (Luk 2,11).

Guds ord er rent (v. 5f)
Den levende Gud har blitt en tilflukt for Agur. Hvor da? Han løper ikke inn i skogen eller opp på et fjell for å finne Gud der, men går til Guds hellige undervisning, hans ord, åpenbart og nedskrevet i profetbøker, salmer og visdomsbøker:

Hvert ord fra Gud er renset. Han er et skjold for dem som tar sin tilflukt til ham (v 5), sier Agur. Nesten nøyaktig det samme hadde Ånden sagt gjennom David: «Guds vei er fullkommen, Herrens ord er rent. Han er et skjold for alle som søker tilflukt hos ham» (Sal 18,31). Den lovede Messias var Agurs og Davids rettferdighet, frelse og trygghet. «Herrens ord er rene ord, sølv som er lutret i smelteovnen, sju ganger renset» (Sal 12,7). «Ditt ord er prøvet med ild” (Sal 119,140). Vismannen Agur og Herrens salmister er på akkurat samme bølgelengde, under Guds inspirasjon.

Der i Guds ufeilbare, sanne og pålitelige ord, den hellige Skrift, har vi vår beskyttelse og et skjold mot åndelige fiender. Evangeliet er Guds kraft til frelse (Rom 1,16). Det har makt til å skape tro og bevare oss i troen. Peter skriver: «I Guds kraft blir [dere] bevart ved tro» (1 Pet 1,5). «Med troens skjold kan dere slukke alle den ondes brennende piler,» skriver Paulus (Ef 6,16).

Legg ikke noe til hans ord, ellers går han i rette med deg og du blir stående som løgner, fortsetter Agur i vers 6. Jesu bror Judas skriver om viktigheten av å «kjempe for den tro som de hellige én gang for alle har fått overlevert» (Jud v 3). Kjempe for at Guds rene ord ikke må bli utblandet og forfalsket for oss, forurenset av mennesketanker og slagg. Agurs formaning her er som et ekko av Moses ord, ”Dere skal ikke legge noe til det jeg befaler dere, og ikke trekke noe fra, men holde budene fra Herren deres Gud som jeg gir dere” (5 Mos 4,2. Jf. 12,32). Det samme leser vi til slutt i Johannes’ Åpenbaring i NT; sterke advarsler mot å legge noe til eller trekke noe fra ordene i denne boken (Åp 22,18-19).

En bønn
Agur ber derfor Gud om å holde falskhet og løgn langt borte fra meg (v. 8), så lenge jeg lever (v. 7). Det er så lett å bli fanget av visdomslære og tomt bedrag som stammer fra menneskelige overleveringer og grunnkreftene i verden (Kol 2,8). Dette kan hende også med en troende som i mange år har vandret på Guds gode og sanne veier. Plutselig kan man bli lurt og ført på villspor. Vi trenger som Agur å be hele livet om beskyttelse mot falskhet og løgn, mot djevelen, verden og vårt eget syndige kjød som vil bedra oss. «Herre, lær meg din vei så jeg kan vandre i din sannhet! Gi meg et helt hjerte, så jeg frykter ditt navn!» (Sal 86,11). «La meg få vandre i din sannhet, lær meg, for du er Gud, min frelser!» (Sal 25,5).

I vers 8-9 viser Agur at han ikke har noen illusjoner om egen standhaftighet og trofasthet. Menneskets hjerte er bedragersk og ikke til å stole på. Han vet hva som kan skje om han ikke spiser Herrens ord, den maten jeg trenger (v. 8): [Jeg] kunne bli så mett at jeg fornektet deg og sa: «Hvem er Herren?» eller bli så fattig at jeg stjal og krenket min Guds navn (v 9).

Dette er en nødvendig påminnelse til troende også i dag, med så mye materialisme i våre rike land. Det er en fare for at man kan bli overmodig og «sette sitt håp til den usikre rikdommen», som apostelen Paulus skriver til Timoteus (1 Tim 6,17). Pengebegjær fører mennesker bort fra troen. «De som vil bli rike, faller i fristelser og snarer og gripes av mange slags tåpelige og skadelige begjær som styrter mennesker ned i undergang og fortapelse» (1 Tim 6,9). «Men gudsfrykt med tilfredshet er en stor vinning» (1 Tim 6,6, SFB15). Gjør meg verken fattig eller rik, men la meg få den maten jeg trenger, ber Agur (v. 8). Det er nok for ham.

Agurs ydmyke og herlige bekjennelse og bønn føles veldig aktuelle. Nå i vår sekulære og humanistiske tid er det oftest mennesket som står i sentrum, i stedet for Gud, og mange er overdrevent imponert over det menneskelige intellekt og hva mennesker kan skape og prestere, hvor gode vi har potensiale til å bli. Stoltheten og materialismen står sterkt. Men så skjer plutselig katastrofer, verden virker kaotisk, og vi aner hvor hjelpeløse vi er midt i stormen. Agur lærer oss det rette perspektivet, hvor fullstendig avhengige vi er av Gud, vår skaper og frelser. I sitt rene og ufeilbare ord åpenbarer Han den sanne visdommen for oss, som gjør oss vise slik at vi blir frelst, ved troen på hans Sønn, Jesus Kristus. Må vi ikke glemme hvem som fastsatte alle jordens grenser og hvem som er hans sønn.

(Tidskriften Biblicum nr 2/2024)

Barnabas

11. juni er minnedag for BARNABAS, en betydningsfull leder i kirkens første tid.

I Apg 14,14 kalles Barnabas for «apostel». Han var levitt, fra en jødisk familie på Kypros (Apg 4,36), og blant slektningene hans var fetteren Johannes Markus (Kol 4,10) og hans mor Maria (Apg 12,12) i Jerusalem. Der i byen var han aktiv blant de kristne etter pinsedagen. Hans egentlige navn var Josef, men apostlene ga ham navnet Barnabas, som betyr «trøstens sønn». Han solgte en åker han eide, kom med pengene og la dem for apostlenes føtter (Apg 4,36-37).

Da Paulus etter sin omvendelse kom til Jerusalem og de fleste i menigheten der ble redde på grunn av hans fortid som kristenforfølger, var Barnabas den som tok seg av ham, førte ham til apostlene og fortalte om hvordan den tidligere fienden deres nå var blitt omvendt og en ivrig forkynner av Jesu evangelium (Apg 9,26–27).

Da det skjedde en plutselig oppblomstring av nye kristne i Antiokia i Syria, sendte Jerusalem-menigheten Barnabas for å hjelpe til. «Da han kom dit og fikk se hva Guds nåde hadde gjort, ble han glad, og han formante alle til å holde fast ved Herren av hele sitt hjerte. For han var en god mann, fylt av Hellig Ånd og tro. Og en stor mengde mennesker ble vunnet for Herren» (Apg 11,23-24). Paulus oppholdt seg på den tiden i fødebyen Tarsos, men Barnabas reiste dit og fikk ham med seg ned til Antiokia. Et helt år var de sammen i menigheten der og ga mange mennesker opplæring i troen (Apg 11,25-26).

Deretter la de to ut på den første misjonsreisen (Apg 13,1–14,28), med Johannes Markus som medhjelper. De forkynte evangeliet først på Kypros, deretter i en rekke byer i Lilleasia (vår tids Tyrkia). Etter helbredelsen av en lam mann i Lystra, trodde innbyggerne der at Barnabas og Paulus var de greske gudene Zevs og Hermes og ville ofre til dem. Men Barnabas og Paulus avviste denne tilbedelsen: «Hva er det dere finner på? Vi er jo alminnelige mennesker akkurat som dere. Vi forkynner dere evangeliet, at dere må vende om fra disse tomme gudene til den levende Gud» (Apg 14,8-18). Ved apostelmøtet i Jerusalem (Apg 15) ca år 48, fortalte de to om alt Gud hadde gjort gjennom dem blant hedningene.

Før den andre misjonsreisen ble det en uoverensstemmelse mellom de to kollegene om hvorvidt Johannes Markus skulle være med, siden han hadde forlatt dem på den første reisen (Apg 15,36ff). Paulus tok da i stedet Silas med seg på turen, mens Barnabas reiste sammen med sin fetter Johannes Markus til Kypros. En omtale av Barnabas i 1 Kor 9,6 tyder på at de på det tidspunktet var blitt gode venner igjen. Barnabas nevnes også i Gal 2,1.9.13). Og Kol 4,10 forteller at Paulus satte pris på å ha besøk av Johannes Markus under fangenskapet i Roma (ca år 61-63), antagelig kort tid etter at Barnabas var død.

Kirkefaderen Tertullian trodde at Barnabas var forfatteren til Hebreerbrevet, men dette er høyst usikkert. Et skrift kjent som «Barnabas’ brev» er sannsynligvis skrevet av en anonym forfatter i det andre århundret. «Barnabas’ reiser» er et skrift fra 500 e.Kr. som forteller at Barnabas ble værende på Kypros resten av sitt liv. En bok kalt «Barnabas’ evangelium» dateres så sent som ca 1300-tallet (dvs. lenge etter at vår Barnabas levde) og den er dessuten påvirket av Koranen.

Den kypriotiske ortodokse kirken regner Barnabas som sin grunnlegger. 11. juni er datoen da han ifølge tradisjonen skal ha lidd martyrdøden i Salamis på Kypros, ca. år 60.

(Illustr.: Maleri av Juan Martin Cabezalero. Public Domain)

Timoteus – Paulus’ kjære medarbeider

Timoteus og Lois, maleri av Willem Drost. Wikimedia Commons

Timoteus er nevnt mange ganger i Det nye testamente. Som Paulus’ nære medarbeider var han til stede da en rekke av apostelens brev ble skrevet (Fil 1,1; Kol 1;1 m.fl). Han er også adressaten til to brev: 1 Tim og 2 Tim. Det greske navnet Timótheos betyr «Til Guds ære» , eller «Den som ærer Gud», evt «Æret av Gud».

Han nevnes første gang i Apg 16,1ff, når Paulus på sin andre misjonsreise (ca år 50 e. Kr.) besøker unge menigheter i Lilleasia (dagens Tyrkia): «Han kom da også fram til Derbe og Lystra. Der var det en disippel som het Timoteus. Han var sønn av en troende jødisk kvinne, og faren var greker. Søsknene i Lystra og Ikonium hadde bare godt å si om ham. Paulus ønsket å ha ham med seg på reisen, og han omskar ham av hensyn til de jødene som bodde i disse traktene. Alle visste nemlig at faren hans var greker. De reiste så fra by til by …»

I 2 Tim får vi litt mer info om hans familie og barndom: «Jeg husker din oppriktige tro, som først bodde i din mormor Lois og i din mor Evnike» (1,5). «Helt fra du var et lite barn, har du kjent de hellige skriftene, de som kan gi deg visdom til frelse ved troen på Kristus Jesus» (3,15).

Antydninger i brevene, f.eks 1 Kor 16,10-11, har ført til en bestemt oppfatning av hans personlighet: «Paulus har åpenbart vært sterkt knyttet til Timoteus. Han åndelige sønn var lik ham i hengivenhet for Herren Jesu navn og hans sak, men samtidig ulik ham, for [Timoteus] ser ut til å ha vært sky og følsom så det nærmer seg forsagthet, urolig ved tanken på ethvert større ansvar og tilbøyelig til å støtte seg til en som var sterkere enn ham, født snarere til trofast å følge en leder enn selv å lede. Slike likheter og ulikheter kunne ikke annet enn å knytte disse to hjertene sammen i det inderligste vennskap, da de var blitt ett i Kristus» (Hedegård & Saarisalo, Bibelsk oppslagsbok).

Han ble uansett sendt på farefulle oppdrag til menigheter som opplevde sterk motstand og forfølgelse. F.eks tessalonikerne: «[Vi] sendte Timoteus til dere, vår bror og Guds medarbeider i tjenesten for Kristi evangelium. Han skulle styrke dere i troen og oppmuntre dere, så ingen skulle vakle under denne motgangen. … Jeg måtte få vite hvordan det sto til med troen deres, om fristeren hadde klart å friste dere slik at vårt arbeid hadde vært forgjeves» (1 Tess 3,1-5). Tydeligvis har den betrodde medarbeideren også selv blitt arrestert (Hebr 13,23). Paulus kunne slå fast: «Timoteus har bestått sin prøve» (Fil 2,22).

Like før apostelens død i Roma ca år 67 e. Kr. skriver han til sin nære medarbeider: «Kom til meg så fort du kan! … Ta med deg kappen som jeg lot bli igjen …, og bøkene, framfor alt pergamentrullene … Skynd deg å komme før vinteren!» (2 Tim 4,9.13.21). Det er uvisst om Timoteus rakk fram i tide.

Like etter ble han, ifølge tradisjonen, utnevnt til biskop i Efesos. Der sto han i mange år i nær kontakt med apostelen Johannes. Boka Acta Timothei (Timoteus’ gjerninger) fra 400- eller 500-tallet forteller at han led martyrdøden; som 80-åring skal han ha blitt slått og steinet ihjel under en hedensk festival i år 97. Men disse opplysningene om hans død er høyst usikre.

Vår gamle fiende hård…

I vår tid er det ganske vanlig å tenke og snakke litt diffust og utydelig om «kampen mellom det gode og det onde». Men det er viktig å være våkne for det store alvoret i situasjonen: Paulus skriver: «For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet». Vi formanes til å ruste oss mot djevelen, så vi kan holde stand mot hans lumske angrep (Ef 6,11-13). «Stor makt og arge list han bruker mot oss visst. På jord er ei hans like,» som vi synger i den berømte reformasjonssalmen.

Men svært mange moderne mennesker anser djevelen for ikke å være et virkelig eksisterende personlig vesen. Bare en oppdiktet figur, et symbol på ondskap. Og på Halloween er det ganske populært å kle seg ut som en ildrød geitebukk-lignende person med to horn i pannen, hover og hale, og gjerne med en stor gaffel i hånden. Dette bildet av djevelen ble utviklet av kunstnere i middelalderen. Men i Bibelen står det ikke om noen med et slikt utseende. Det nærmeste må vel være visjonen med «en stor, ildrød drage med sju hoder og ti horn» i Johannes’ åpenbaring (Åp 12,3).

Djevelen som vi har å gjøre med, tilhører åndeverdenen. Så han har ikke kjøtt og blod, og han opptrer vanligvis usynlig. Vi får ingen beskrivelse av hvordan han så ut da han fristet Jesus i ødemarken (Matt 4,1-11). Men det er helt klart at det ikke bare var en slags upersonlig «ond kraft» som snakket til Jesus og fristet ham ved å sitere fra Skriften, tok ham med opp på et høyt fjell osv. Nei, dette er en person, et personlig åndsvesen med betydelig intellekt og makt, og sterk vilje til å overtale og bedra.

Han har ikke eksistert fra evighet av, «den gamle slangen, han som kalles djevelen (fra gresk: diabolos,anklager, baktaler) og Satan (hebraisk: fiende, motstander) og som forfører hele verden» (Åp 12,19). Han er en frafallen engel. I likhet med alle de andre englene var han opprinnelig god, skapt av Gud: «Han befalte, og de ble skapt» (Sal 148,5; 2 Mos 20,11; Kol 1,16; Job 38,4-7), antagelig skjedde dette tidlig i skapelsesuken. Da Gud mot slutten av den sjette dagen så på det han hadde gjort, var alt «svært godt» (1 Mos 1,31); det fantes ingen ond fiende, ingen synd og ingen død. Men en tid senere er Satan på plass i Edens hage, i en slanges skikkelse, for å friste menneskene til å synde mot Gud. Så før dette har det vært et opprør i åndeverdenen: en stor mengde engler syndet og stilte seg bak sin sterke leder (Åp 12,7-8). (Og siden stjerner og engler i Bibelen iblant assosieres med hverandre, kan ordene i Åp 12,4 om at djevelen «rev ned en tredjedel av stjernene på himmelen», være en antydning om at så mange som en tredjedel av Guds engler ble revet med i fallet.) Hvorfor dette opprøret? Bibelen antyder at stolthet og hovmod var grunnen (1 Tim 3,6).

Etter at opprøret var slått ned og djevelen og alle hans engler vist bort, prøver disse å gjøre størst mulig skade på Guds gode skaperverk. Med ordene «Har Gud virkelig sagt…?» (1 Mos 3,1) fikk den gamle slangen menneskene til å mistro Gud, en taktikk han har brukt utallige ganger siden. Etter syndefallet i Eden er menneskeheten og resten av skaperverket underlagt en forbannelse, alt er merket av forgjengelighet og død. Djevelen ble «verdens fyrste» (Joh 14,30), og i og med arvesynden er menneskene av naturen hans barn, fanget i hans garn, skilt fra Gud og hjelpeløst fortapt.

Men allerede like etter syndefallet forkynner Gud protoevangeliet, det første løftet om frelse fra synden og djevelen, med disse ordene sagt til slangen: «Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt (avkom) og hennes ætt (avkom). Den skal ramme ditt hode, men du skal ramme dens hæl» (1 Mos 3,15). En frelser født av en kvinne skal altså knuse Satans makt, men nettopp idet han gjør dette blir frelseren selv dødelig såret. Lang tid senere, når Jesus lider og dør på Golgata på grunn av «syndens slangegift», går dette løftet i oppfyllelse. Ved sin død skulle han «gjøre ende på ham som har dødens makt, det er djevelen, og befri dem som av frykt for døden var i slaveri gjennom hele livet» (Hebr 2,14-15).

Men hvorfor forsto ikke den kløktige djevelen at han faktisk ødela fullstendig for seg selv da han arbeidet for å få Jesus drept? Satan kjente utvilsomt til Skriftens profetier om Messias og hans frelsesverk. Likevel så ledet han Judas Iskariot til å forråde sin herre og sette det hele i gang? Djevelen må der og da ha vært forblindet av hat, så han ikke skjønte betydningen av det som skjedde. Noen og tretti år tidligere hadde han forsøkt, forgjeves, å rydde det lille Jesusbarnet av veien, med Herodes sitt massedrap på smågutter i Betlehem. Men nå skulle det endelig lykkes! Menneskesønnen ble tatt til fange og dømt til døden. Svak, blodig og elendig så han ut da han ble ført til Golgata for å henrettes. Det syntes som at alt var tapt for Jesus da han døde en skamfull, langsom og pinefull død der på korset.

I virkeligheten var det motsatt. Dødens og djevelens makt ble overvunnet! Døden og graven som «oppsluker» alle mennesker, ble nå selv oppslukt for evig (Jes 25,8) av Herren vår Gud. Én døde for alle, Guds hellige og uskyldige Sønn fornedret seg og ble gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet. I Kristus forsonte Gud verden med seg selv, slik at han ikke tilregner oss våre misgjerninger. Og siden den gangen proklameres budskapet om denne forsoningen til menneskeheten (2 Kor 5,14.19.21). Han overrekker oss sin nådes gave i ord og sakrament. Evangeliet er Guds kraft til frelse, og vi får bare ta imot i tro, helt gratis og ufortjent. Han kaller oss fra mørket og inn i sitt underfulle lys (1 Pet 2,9), gir oss nytt liv ved troen.

… til strid imot oss står
Selv om Satan er beseiret etter dette avgjørende slaget, fortsetter han å kjempe til siste slutt imot Gud og alt og alle som tilhører Ham. Som en rasende, brølende løve går djevelen omkring for å finne noen å sluke og ødelegge (1 Pet 5,18). Han vet han har begrenset med tid (Åp 12,12) før han en gang skal kastes i den evige ild (Matt 25,41). Sammen med englehæren sin er han derfor fullt fokusert på å skade mennesker, både kroppen og eiendelene deres, men mest av alt sjelen, ved å lede dem til vantro og holde dem nede i fangenskap. «Denne verdens gud har blindet de vantros sinn, så de ikke ser lyset som stråler fram fra evangeliet» (2 Kor 4,4). Og de troende prøver han å føre vill. Når ordets såkorn sås ut, prøver Satan og englene hans å forstyrre og ta ordet bort, så det ikke skal få slå rot i hjertene til tilhørerne, og leserne. Han er spesielt opptatt av å ødelegge for Guds barn, forfølge den kristne kirken, men også ivrig etter å bryte ned forståelsen av rett og galt og Guds gode ordninger for familien, sivilsamfunnet osv.

Djevelen spyr ut en stri strøm av falsk lære, ondskap og åndelig forurensning etter de kristne, for å få dem til å miste fotfestet og rive dem bort. Via alle mulige slags kanaler jobber han med å styre sin destruktive påvirkning inn i alles hjerter og hjem. Han er en særdeles dyktig bedrager, «løgnens far» og en morder (Joh 8,44), som kan «skape seg om til en lysets engel» (2 Kor 11,14), det vil si: han kan få ondskap, urenhet og falsk lære til å virke vakker, sympatisk og harmløs. Mot slutten av endetiden vil det stå fram falske profeter og lærere med kraft fra Satan, som skal virke med stor makt, imponerende under og falske tegn, for å forføre mennesker så de må gå fortapt (2 Tess 2,9-10; Matt 24,24).

Hvordan kan noen av oss, skrøpelige som vi er, klare å bli stående oppreist i en strid mot så mektige og kløktige fiender, «makter og myndigheter i himmelrommet», ondskapens åndehær som kjenner til våre svake punkter og fort kan invadere tanker og sinn? Vel, om fiendene våre er mange, uhyre farlige og sterke, så er vår gode Gud enda sterkere. Han er allmektig, allvitende og allestedsnærværende, noe herskeren over de onde åndene derimot ikke er. Gud beskytter oss mot mange slags farer ved hjelp av sine gode engler, og lar oss iføre oss hans fulle rustning: rettferdighetens brynje, sannhetens belte rundt livet, fredens evangelium som sko på føttene, frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord. Med troens skjold kan vi slukke alle den ondes brennende piler, skriver Herrens apostel (Ef 6,14ff).

Så vil vi holde oss våkne, være edruelige, og be! Vende oss bort fra synd, ikke fylle på med hva som helst av underholdning og annen innflytelse, ikke gi djevelen rom. Gjøre oss stadig bedre kjent med Bibelen, Guds ord, så Han får gi oss visdom og styrke til å stå imot alle slags fristelser og angrep som stadig ruller på. Regelmessig også hente ny styrke i Herrens hellige nattverd, der Jesus forsikrer oss om syndstilgivelsen han har vunnet for oss med sin kropp og sitt blod, og der vi blir forent med ham som greinene med vintreet.

Er Gud for oss, hvem kan da være imot oss? Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Gjennom mange trengsler må de kristne gå inn til hans fullendte og evige rike. Vi må forvente forfølgelse, farer og litt av hvert her i verden. Ikke noen dans på roser, et sorgløst liv. Men det vi må lide nå i denne tiden er ikke for noe å regne mot den himmelske herligheten vi en gang skal få oppleve, for evig, av bare nåde, for Kristi skyld. «Verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre» (Rom 8,18.31.35-39). Amen.

Fra Bibel og Bekjennelse 1/2023

(Foto: T.J. Welde)

Barnabas

Barnabas var en betydningsfull leder i kirkens første tid. I Apg 14,14 kalles han for «apostel». Han var levitt, fra en jødisk familie på Kypros (Apg 4,36), og blant slektningene hans var fetteren Johannes Markus (Kol 4,10) og hans mor Maria (Apg 12,12) i Jerusalem. Der i byen var han aktiv blant de kristne etter pinsedagen. Hans egentlige navn var Josef, men apostlene ga ham navnet Barnabas, som betyr «trøstens sønn». Han solgte en åker han eide, kom med pengene og la dem for apostlenes føtter (Apg 4,36-37).

Før den andre misjonsreisen ble det en uoverensstemmelse mellom de to kollegene om hvorvidt Johannes Markus skulle være med, siden han hadde forlatt dem på den første reisen (Apg 15,36ff). Paulus tok da i stedet Silas med seg på turen, mens Barnabas reiste sammen med sin fetter Johannes Markus til Kypros. En omtale av Barnabas i 1 Kor 9,6 tyder på at de på det tidspunktet var blitt gode venner igjen. Barnabas nevnes også i Gal 2,1.9.13. Og Kol 4,10 forteller at Paulus satte pris på å ha besøk av Johannes Markus under fangenskapet i Roma (ca år 61-63), antagelig kort tid etter at Barnabas var død.

Kirkefaderen Tertullian trodde at Barnabas var forfatteren til Hebreerbrevet, men dette er høyst usikkert. Et skrift ved navn Barnabas’ brev er sannsynligvis skrevet av en anonym forfatter i det andre århundret. Barnabas’ reiser er et skrift fra 500 e.Kr. som forteller at Barnabas ble værende på Kypros resten av sitt liv. En bok kalt Barnabas’ evangelium dateres så sent som ca 1300-tallet og er påvirket av Koranen.

Den kypriotiske ortodokse kirken regner Barnabas som sin grunnlegger. Hans minnedag er 11. juni, den datoen han ifølge tradisjonen skal ha lidd martyrdøden i Salamis på Kypros, ca. år 60.

Kong David og hans sønn Jesus

_{(Falco/Pixabay)}

Skriftens stjerne og kjerne er Jesus, det er ham alt egentlig handler om. En rekke andre bibelske personer vi leser om, for eksempel Adam, Moses, Josva og Jona, fungerer som en slags skyggebilder som peker fram mot den lovede Messias. Men kong David er nok den som er aller nærest forbundet med Jesus. Mange detaljer både fra salmene og livet hans kan vi gjenkjenne i Jesu liv.

Engelen Gabriel sa til jomfru Maria om ham som skulle bli født: «Han skal være stor og kalles Den høyestes Sønn, og Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone» (Luk 1,32f). Paulus var kalt av Gud til å forkynne «evangeliet om hans Sønn, Jesus Kristus, vår Herre, kommet som menneske av Davids ætt» (Rom 1,3). Isais sønn David var kjent som den største og beste kongen i Israels historie, og Gud hadde lovet ham: «Når dine dager er til ende og du hviler hos dine fedre, vil jeg reise opp din etterkommer, en av ditt eget kjøtt og blod… Jeg vil trygge hans kongetrone til evig tid. Jeg vil være far for ham, og han skal være sønn for meg» (2 Sam 7,12ff). Folket ventet altså på en ny David. Ja, hos flere av profetene kalles Messias kort og godt for «David»: Gjennom Esekiel sier Gud, flere hundre år etter kong Davids tid: «Jeg vil sette én gjeter over dem, … min tjener David, han skal gjete dem … Jeg, HERREN, skal være deres Gud, og min tjener David skal være fyrste blant dem» (Esek 34,23-24). (Se også Hos 3,4-5).

Til Betlehem i Judea måtte Josef og Maria reise i forbindelse med keiserens folketelling, siden de tilhørte Davids hus og ætt. Derfor ble Jesus, Messias (den Salvede) født i Davids by. Og hva passet vel bedre enn at de første som fikk høre gledesbudskapet om den nyfødte frelseren, var noen sauegjetere. På de samme markene hadde David i sin ungdom gjett småfeet til sin far. Han sørget for at sauene ikke manglet noe og beskyttet dem mot bjørn og løve som ville rive dem ihjel. Om lag tusen år senere var altså nå Davids sønn født akkurat der, en stor åndelig hyrde som sa: «Jeg er den gode gjeteren. Den gode gjeteren gir livet sitt for sauene … Jeg gir dem evig liv. De skal aldri i evighet gå tapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd» (Joh 10,11.28). De som følger og tror på ham skal ikke hungre eller tørste.

Davids sønn var også Davids herre (Mark 12,35f). Den lovede Fredsfyrsten fra Betlehem i Juda stamme hadde «sitt opphav fra gammel tid, ja fra eldgamle dager» (Mika 5,1ff). Han er den evige Gud selv, som både hørte og så på da David spilte på harpe og sang «HERREN er min hyrde, jeg mangler ikke noe. Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til vann der jeg finner hvile.»

En mann etter Guds hjerte
David hadde så stor tillit til HERREN, til hans godhet, miskunn og frelse. Han sang: «Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke noe ondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg» (Sal 23,4). En slik tillit var noe litt utenom det vanlige, og Gud kalte ham for en mann etter sitt hjerte (1 Sam 13,14).

Saul var en konge etter folkets hjerte. «Vi vil være som alle de andre folkene,» sa de til dommeren Samuel, «vi vil ha en konge over oss» (1 Sam 8,19ff). Og ingen i Israel var mer staselig og flott enn Saul, han var et hode høyere enn alle andre og sønn av en rik mann av Benjamins stamme. Så han måtte vel være perfekt. Men kong Saul trosset snart Gud og måtte forkastes. Samuel ble derfor sendt til Isai i Betlehem for å salve en av hans åtte sønner til å bli konge etter Saul. Først tenkte ingen på yngstemann David, som var ute på markene med sauene. De andre var større og sterkere, men Gud ser på hjertet, ikke på det ytre, slik mennesker gjør (1 Sam 16,7).

Den lovede Messias, «Isais rotskudd», så heller ikke særlig sterk og mektig ut. «En kvist skal skyte opp fra Isais stubbe, og et skudd skal spire fram fra hans røtter. HERRENS Ånd skal hvile over ham…» (Jes 11,1-2.10). Han som er Kongenes konge tok på seg en enkel tjenerskikkelse, og mange som så ham gå omkring med disiplene sine mente at dette umulig kunne være kongen. Men en del skjønte det. «Ha barmhjertighet med oss, Herre, du Davids sønn!», ropte to som satt ved veien utenfor Jeriko (Matt 20,30).

Samuel tok hornet med olje og salvet den unge gjeteren. Fra den dagen kom HERRENS Ånd over ham. ‘Jeg har funnet David, Isais sønn, en mann etter mitt hjerte, en som skal utføre alt det jeg vil,’ sa Gud (Apg 13,22). Det hebraiske navnet David betyr: «elskede». Også Jesus ble salvet av Gud med Hellig Ånd og kraft da han ble døpt av Johannes i elven Jordan (Apg 10,38). Nå skulle Messias (den Salvede) begynne sin offentlige virksomhet og fortsette å utføre alt det hans Far ville. Ånden kom ned over ham som en due, og Faderen sa: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede» (Matt 3,16f).

I 2 Sam 15 leser vi om et kuppforsøk mot kong David, ledet av hans sønn Absalom. Kongen med følge flyktet ut av Jerusalem, krysset Kedron-bekken og gikk gråtende oppover mot Oljeberget. Der fikk David vite at også hans venn og rådgiver Ahitofel var blant Absaloms medsammensvorne. På veien kom en slektning av Saul ved navn Sjimi og ropte skjellsord og forbannelser mot David (2 Sam 16,5-13). En i hans følge foreslo å gå bort og hugge hodet av mannen. Men kongen avviste dette, han ville heller holde ut den plagsomme ropingen og sa: «Kanskje HERREN ser til meg i min nød og vender denne dagens forbannelse til noe godt.» I salme 37 sier han: «Legg din vei i HERRENS hånd! Stol på ham, så griper han inn … Vær stille for HERREN og vent på ham!» (v 5.7). Også slik ligner David på Jesus. «Han svarte ikke med hån når han ble hånt, han truet ikke når han led, men overlot sin sak til ham som dømmer rettferdig» (1 Pet 2,23).

Også Jesus ble forrådt av en av sine nærmeste. Skjærtorsdag aften siterte han Davids salme 41, da han var i samme situasjon som salmisten: «Selv min venn som jeg stolte på, han som spiste ved mitt bord, løfter hælen mot meg» (v 10). Og samme kveld gikk også Jesus med følge over Kedron-bekken på vei til en hage ved foten av Oljeberget. Guds Lam var nedtynget av en mye større sorg og byrde enn Davids. Hele verdens synd. Da de kom for å arrestere ham, fikk Peter beskjed om å legge vekk sverdet. Jesus sa at Far kunne sende ham mer enn tolv legioner engler til forsvar, dersom det var hans vilje (Matt 26,52ff).

I årene mellom salvingen og innsettelsen som konge, var David mye på flukt fra kong Saul, jaget som en forbryter, enda han ikke hadde gjort noe galt. Ved flere anledninger kunne David enkelt ha drept Saul, men lot det være. Han overlot i stedet sin sak til HERREN. David kom ofte i stor fare. Salme 34 ble til en gang han spilte gal for å slippe unna en farlig situasjon: «Mange ulykker rammer den rettferdige, men HERREN frir ham ut av dem alle. Han bevarer hvert bein i hans kropp, ikke ett av dem skal brytes» (v 20-21).

Også Jesus ble forfulgt og behandlet som en forbryter. Da han hang på korset, skulle soldatene til å knekke beina på ham slik at døden ville inntreffe fortere. Men da konstaterte de at Jesus allerede var død. Dermed gikk ordene fra Davids salme i oppfyllelse, skriver evangelisten Johannes (Joh 19,36) – ikke et bein ble brukket på ham.

Befrieren
Blant de mest berømte bibelfortellingene er den om Davids kamp mot Goliat (1 Sam 17). Den fryktinngytende 2,5 meter høye filisterkrigeren hadde lenge hånet og ydmyket Israels hær. Filisterne og israelittene sto på hver sin side av Ela-dalen. Kong Saul og soldatene hans var veldig redde, ingen våget å ta imot utfordringen fra Goliat om tvekamp på vegne av hele folket, én for alle. Men da unge David ankom leiren, tok han på seg oppgaven. Han virket svak og hjelpeløs der han nærmet seg den brølende kjempen bare med en slynge og noen steiner som våpen. Men han kom «i navnet til HERREN over hærskarene», overbevist om at Han ville gi seier. Og David vant over Goliat på hele folkets vegne. Filisterhæren flyktet.

Dette er et bra bilde på vår egen situasjon. For også vi var underkuet av en mektig kjempe, den onde fienden, Satan. Denne verdens fyrste hadde oss i sin hule hånd, og vi var fortapt. Men Davids sønn har ankommet vår leir, og som vår alles representant ville han lide, kjempe og stride mot djevelen og helvetets hær. Jesus virket også veldig svak der han led, og det så ut for alle som om han tapte. Men: han vant en avgjørende seier over fienden da han ble overgitt til døden for våre synders skyld og oppreist for vår rettferdiggjørelses skyld (Rom 4,25). Han knuste den gamle slangens hode under hælen sin (1 Mos 3,15). Vi ble befridd fra djevelens tyranni, han mistet retten på oss. Jesus «kledde maktene og åndskreftene nakne og stilte dem fram til spott og spe da han viste seg som seierherre over dem på korset» (Kol 2,15).

David ble en sterk og god konge. Han var langt fra feilfri, men han angret og vendte om etter å ha falt i synd. Og Jesus var hans syndfrie Frelser som vant tilgivelse for David og alle oss andre. David var hyrde og fyrste for folket sitt «han gjette dem med et helt hjerte og ledet dem med kyndig hånd» (Sal 78,72). Etter mange år med uro og konflikter, hadde han endelig underlagt seg alle sine fiender, slik at Israels geografiske utbredelse var større enn noen gang og etterfølgeren Salomos regjeringstid ble preget av fred.

Davids sønn er den gode Frelserkongen. Som engelen Gabriel sa til Maria: «Han skal være konge over Jakobs hus til evig tid; det skal ikke være ende på hans kongedømme» (Luk 1,32f). Han skulle regjere med visdom og gjøre det som er rett og rettferdig i landet. Hans navn: Herren, vår rettferdighet (Jer 23,5-6). Etter sin lidelse, død og oppstandelse fór han opp til himmelen og sitter nå på tronen ved Guds høyre hånd, etter at engler, myndigheter og makter er underlagt ham (1 Pet 3,22). I hans nåderike hersker det fred. Der regjerer han over sitt folk med evangeliet i ord og sakrament, og dette riket har bredt seg ut til alle deler av verden. «Fred på jorden, blant mennesker som har Guds velbehag!» Tempelet som Davids sønn Salomo bygde i Jerusalem var et forbilde på det tempelet som Davids sønn Jesus er blitt byggmester for – et åndelig tempel, hvor alle de troende er levende steiner og Kristus selv er hjørnesteinen.

I tillegg til å være konge i sitt nåderike, har Jesus – som menneske – fått all makt i himmel og på jord. (Som Gud har han alltid hatt all makt). Davids sønn hersker nå over hele det fysiske universet samt i sin himmel, allmektig, allvitende og allestedsnærværende. Og han lar alt samvirke til det beste for sine troende. Fredsfyrsten fra Betlehem kommer stadig til oss i nådens midler og fyller oss med sin fred. Vi ser fram til den dagen Menneskesønnen skal komme synlig tilbake for å dømme levende og døde og skape en ny himmel og ny jord der han skal regjere over oss som konge i all evighet.

(Fra Bibel og Bekjennelse, 4/2022)

Salomo og Kristus

«Dronningen fra landet i sør skal stå fram i dommen sammen med mennene i denne slekten og dømme dem. For hun kom helt fra jordens ytterste grenser for å lytte til Salomos visdom – og her er mer enn Salomo!» sier Jesus i Luk 11,31.

Davids sønn Salomo er et forbilde på Messias som senere skulle komme. Engelen Gabriel sa om Jesus: «Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone» (Luk 1,32). Da Salomo var blitt salvet og kronet, sto folk omkring og hyllet ham mens han red inn i Jerusalem på et muldyr, på vei til palasset og kongetronen (1 Kong 1,32ff). Omtrent tusen år senere rir Jesus inn i byen på et esel og mottar kongehyllesten som «Davids sønn». Men «tronen» han snart skal ta plass på, er korset der han skal lide en pinefull død, som stedfortreder for alle syndere i hele verden. «Når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg» (‭‭Joh‬ ‭12,32‬).

Kong Salomo var byggherre for det vakre tempelet i Jerusalem, Guds hus. Men denne bygningen var bare en skygge av det evige tempelet som ikke er bygd av menneskehånd, det som mesterbyggeren Messias reiser, med seg selv som hjørnestein og alle sine troende som levende steiner (Ef 2,20ff).

Dronningen av Saba ble så imponert av all rikdom og prakt hos Salomo, «huset han hadde bygd, rettene på bordet hans, … tjenerne som vartet opp, og deres klær» (1 Kong 10,4f). Jesus refererer til det samme når han sier om liljene på marken at «selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem» (Matt 6,28f). Men han som er himmelens konge tok selv på seg tjenerskikkelse her på jorden og ble fattig – for å gjøre oss rike. Han kler sine troende tjenere i sin rettferdighets hellige og flekkfrie drakt, gjør dem til sine medarvinger og gir dem store skatter i himmelen. Han setter dem til bords og metter dem med seg selv i nattverdsmåltidet, en forsmak på den evige, himmelske festen i det nye Jerusalem.

Men det som framfor alt imponerte dronningen, var visdommen. Hun trådte fram for Salomo og snakket med ham om alt som lå henne på hjertet. Og Salomo ga henne svar på alt hun spurte om. «Lykkelige er dine menn, og lykkelige er disse tjenerne, som alltid får stå hos deg og lytte til din visdom!» sa hun (1 Kong 10,2ff). For Salomo hadde fått stor visdom fra Gud, og han taler i sine tre bibelske visdomsbøker med Åndens inspirasjon. Det betydde likevel ikke at han selv alltid gjorde det rette. Nei, etter en bra begynnelse havnet han helt på villspor og fulgte ikke den visdommen han hadde lært andre.

Hos Kristus derimot var og er det alltid fullkommen harmoni mellom liv og lære. Og han ikke bare har stor visdom, men er Guds visdom. I ham er alle visdommens og kunnskapens skatter skjult til stede (Kol 2,3). Han er «Guds kraft og Guds visdom» (1 Kor 1,24), i den hellige Skrift får vi visdom til frelse ved troen på ham (‭‭2 Tim‬ ‭3,15)‬. I dag sitter et menneske ved allmaktens høyre hånd, en som er langt visere enn Salomo. Og vi får når som helst snakke til ham og legge fram alt som ligger oss på hjertet. Hans navn er Under, Rådgiver, Veldig Gud (Jes 9,6), og han vil alltid høre og hjelpe oss.

(Maleri av Jan Boeckhorst, Dronningen av Saba. Wikimedia Commons)