Hieronymus – bibeloversetteren i Betlehem

Eusebius Hieronymus ble født ca. år 347 e.Kr. i en adelsfamilie i byen Stridon, som antagelig lå nær Ljubljana i våre dagers Slovenia. Tolv år gammel kom han til Roma for å studere grammatikk, retorikk og filosofi, og der ble han døpt ca år 366. Han ble tiltrukket av den asketiske livsstilen og valgte å tilbringe flere år blant munker i ørkenen nær Aleppo i Syria. Der fant han fred og ro til å lese, skrive og studere. På denne tiden fikk han sin første undervisning i hebraisk, fra en kristen jøde.

Senere ble han ordinert til prest i Antiokia i Syria og tilbrakte en del tid i Konstantinopel, hvor han ble kjent med de berømte kirkelederne Gregor av Nazianz og Gregor av Nyssa. Han studerte gresk språk og litteratur og oversatte blant annet den viktige kirkehistorien skrevet av Eusebius av Cæsarea (260-339) fra gresk til latin, samt oppdaterte denne fram til året 378. Han begynte også å skrive bibelkommentarer og andre teologiske skrifter som etter hvert skulle få stor utspredelse og innflytelse rundt om i de kristne landene.

Da han vendte tilbake til Roma i år 382, hadde han ry som en språkmektig og lærd forsker. Han ble nå betrodd viktige oppgaver, å lede oppbyggingen av det pavelige bibliotek samt å revidere diverse latinske bibelversjoner for å sette sammen en standardutgave, i første omgang av de fire evangeliebøkene. I tillegg fungerte han som åndelig leder og lærer i et miljø av velstående og godt utdannede kvinner, blant andre enken Paula fra en kjent romersk adelsfamilie. Disse kvinnene delte hans interesse for de asketiske idealene. (Flere ble senere erklært som helgener, i likhet med Hieronymus selv). Han holdt forelesninger for dem, ga undervisning i den hebraiske teksten til Salmenes bok, og besvarte spørsmål de hadde om Bibelen.

I år 385 satte han kursen for Det hellige land. Den velstående Paula og hennes datter var blant flere som reiste sammen med ham, og grunnla og finansierte blant annet to klostre i Betlehem, et for menn og et for kvinner, der de bosatte seg. Paula skaffet også Hieronymus de bibelmanuskriptene han ønsket seg. For nå ville han arbeide for fullt med sitt livsverk: å oversette Det gamle testamente direkte fra hebraisk til latin. Dette var pionérarbeid, ettersom de eksisterende latinske oversettelsene var gjort med utgangspunkt i Septuaginta (LXX), den berømte greske oversettelsen av GT som ifølge tradisjonen var utført av syttito jøder i Aleksandria, Egypt, ca. to hundre år før Kristi fødsel. Apostlene og evangelistene hadde brukt og sitert fra LXX, så de fleste kristne på Hieronymus’ tid betraktet denne med høyeste respekt, som guddommelig inspirert og ufeilbar.

Kirkefaderen Augustin ble svært skeptisk da han fikk høre om nyoversettelsen direkte fra hebraisk som Hieronymus holdt på med, han som jo ikke selv var jøde og derfor manglet ekspertisen som de syttito i Aleksandria hadde hatt. Dette kunne aldri bli vellykket, og stor forvirring i kristenheten ville utvilsomt bli resultatet når det kom en ny versjon av GT som var ganske annerledes fra det kjente og kjære latinske bibelspråket basert på Septuaginta.

Augustin forsøkte i flere brev å få den ca. sju år eldre oversetteren til å skrinlegge hele prosjektet. Hieronymus avviste dette tvert. Selv om også han hadde respekt for Septuaginta, mente han å se en hel del feil og mangler ved den. Men han gruet seg visst litt til reaksjonene som ville komme: ”Før folk får svelget spyttet sitt vil de skrike ut at jeg er en falskner og en gudsbespotter som har våget å tilføye, endre og rette i de gamle skriftene.”

Hieronymus arbeidet respektfullt, grundig og lenge med de hellige tekstene. I mange år disponerte han to arbeidsrom i en hule, like ved «Fødselskirken». I de bibelske bøkene fant han frelseren overalt: «Uvitenhet om Skriften, er uvitenhet om Kristus» er blant de mest kjente sitat fra ham. Undervisningen i Jesajaboken «er talt ikke bare av en profet, men av en evangelist», skriver han, for her er «alle Kristi og kirkens mysterier presentert så klart at du ikke skulle tro de var profetier om framtiden, men at de handlet om hendelser i fortiden».

Oversettelsens vanskelige kunst
Hieronymus hadde mange betraktninger om den vanskelige kunsten det er å oversette. Selv om han generelt var en sterk tilhenger av og foregangsmann for en nokså fri «mening-for-mening»-oversettelse (dynamisk ekvivalens), i stedet for «ord-for-ord»-oversettelse som var mest vanlig på den tiden, gjorde han et unntak for de hellige skrifter, Bibelens bøker. Her syntes han det var nødvendig å oversette mer ordrett, for å få tak i det «mysterium» som lå gjemt i selve ordenes rekkefølge. Hvert ord og hver detalj var inspirert av Gud.

I år 405 var han endelig klar med sin nyoversettelse av hele Bibelen. I tillegg til de 39 gammeltestamentlige bøkene, hadde han tatt med en håndfull andre (Sirak, Judith, m.fl.) som var blitt inkludert i Septuaginta selv om de ikke var en del av den hebraiske bibelen. Hieronymus skrev at disse oppbyggelige skriftene (som vi kaller «apokryfene» = de skjulte, bortgjemte) ikke var likeverdige med de kanoniske. Men hans samtidige og kirken senere brydde seg mindre om å gjøre noe slikt skille. Baruks bok og Jeremias brev, som Hieronymus hadde utelatt, ble også inkludert av kirken i en ny utgave noen hundre år senere.

Hieronymus var svært produktiv både som forfatter og oversetter i mer enn tjue år etter fullførelsen av bibeloversettelsen. Blant mye annet skrev han en viktig bok imot pelagianismen, en retning oppkalt etter teologen Pelagius (ca. 354-427) som fornektet arvesynden og hevdet at mennesket har fri vilje i åndelige ting. Etter 34 år i Betlehem døde Hieronymus den 30. september år 420, viden kjent som en av sin tids mest lærde bibelforskere og lærere. (30. september markeres for øvrig i vår tid verden over som «Oversetternes dag».)

Kirkebibelen
Som forventet møtte den nye bibeloversettelsen til å begynne med en del motstand, men fra 500- og 600-tallet fikk den allmenn aksept og ble etter hvert kalt Versio Vulgata («den vanlige versjonen»). Den var selve kirkebibelen i vestkirken i mer enn tusen år og fikk således en enorm innflytelse på teologi, kultur, språk, litteratur og samfunn. Ikke alle kirker og menigheter hadde sitt eget eksemplar, men svært mange steder var en Vulgata lenket fast (som beskyttelse mot tyveri) til lesepulten nær alteret. De fleste av kirkens teologer og prester i middelalderen manglet kunnskaper i gresk og hebraisk, så når de skulle henvise til Skriften hadde de kun «den vanlige» på latin. Men dette var ikke noe problem, for man regnet Vulgata som minst like hellig som grunnteksten på originalspråkene.

Den første trykte bibelen, Gutenberg-bibelen fra 1455, var selvfølgelig en Vulgata. Hieronymus’ bibel var også den Martin Luther brukte, før han i 1521 begynte på sin egen tyske oversettelse av NT fra gresk (og senere GT fra hebraisk sammen med noen medarbeidere).

Luther, Melanchthon og de andre reformatorene så med kritiske øyne på hvordan kirken betraktet Vulgata som selve Skriften, og de betonte at teologer bør kunne gå direkte til grunnspråkene ved studiet og tolkningen av Bibelen. Ad fontes («til kildene») var et viktig slagord for mange på denne tiden.

Man merket seg også visse svakheter og feil i den latinske oversettelsen. For eksempel i 1 Mos 3,15, der Gud like etter syndefallet taler til slangen om frelseren som skal komme og overvinne den ondes makt: «Jeg skal sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom ditt avkom og hennes avkom.» Der fortsetter Vulgata: Ipsa conteret caput tuum, dvs. Hun (”ipsa”) skal knuse ditt hode. Dette verset var for mange et bevis på at jomfru Maria fortjener å bli betraktet som en coredemptrix (med-frelser). Men Melanchthon påpekte i sin troslære Loci Communes (utgitt desember 1521) at det er bedre å la pronomenet her peke tilbake på «avkom», og ikke på kvinnen. Pronomenet som står i den hebraiske grunnteksten har nesten alltid betydningen «han» (bare en sjelden gang «den», «hun», «de» eller «som»). I Lutherbibelen ble det derfor brukt et hankjønnspronomen: «Han skal knuse ditt hode.»

Blant andre merkelige detaljer kan nevnes at Vulgata i 2 Mos 34 (vers 29, 30 og 35) hadde oversatt hebr. qarán (strålte) med «horn» (på hebr. qéren), slik at betydningen ble at Moses la et slør over ansiktet sitt for å skjule hornene sine. Denne misforståelsen er bakgrunnen til at Michelangelo og andre kunstnere har framstilt profeten med to horn i pannen.

Som en reaksjon på protestantenes «uærbødige» holdning, erklærte den romersk-katolske kirken ved Trientkonsilet i 1546 at Vulgata er kirkens offisielle bibel. Nye oversettelser til folkespråkene ble sett på med uvilje. I 1979 kom Nova Vulgata, en slags modernisert versjon, og i dag bruker man i tillegg mange ulike oversettelser, bl.a. den engelske Jerusalem Bible.

Konkordieboken
I De schmalkaldiske artiklerdel II, art IV,9, henviser Luther til Hieronymus: «[Kirken kan] aldri bli bedre styrt og opprettholdt enn når vi alle lever under ett hode, Kristus, og når alle biskopene har den samme embetsautoriteten, selv om de har ulike gaver, holder trofast sammen i endrektig lære, tro, sakramenter, bønner og kjærlighetsgjerninger osv. som St. Hieronymus skriver. Prestene i Alexandria (skrev Hieronymus) skulle styre kirkene i fellesskap, som også apostlene hadde gjort, og etter dem alle biskopene i hele kristenheten, inntil paven løftet sitt hode over alle.»

(Tidskriften Biblicum, 1/2022)

(Illustrasjon: Maleri av Domenico Ghirlandaio, via Wikimedia Commons.)

Biblioteket i Alexandria og den første bibeloversettelsen

Mynt med portrett av kong Ptolemaios I.
Foto: PHGCOM via Wikimedia Commons.

På 300-tallet f.Kr. førte makedonernes kong Aleksander den stores erobringer til at gresk kultur, lærdom og språk ble spredt utover hele hans svære verdensrike. En av hans generaler, Ptolemaios, ble guvernør og senere konge over Egypt, og i de neste tre hundre år var egypterne styrt av den ptolemeiske kongeslekten. Den nye byen Alexandria ble hovedstad, og Ptolemaios ønsket å gjøre den til et sentrum for lærdom og vitenskap, med verdens største bibliotek. Der ville han samle hele den greske litteratur og i tillegg sørge for å få mest mulig av litteraturen på andre språk oversatt til gresk.

Innsamlingen kunne foregå på litt aggressive måter. Anløpende skip ble gjennomsøkt for om mulig å få tak i bøker. Gamle og verdifulle bokruller ble innlånt for eksempel fra Athen, originalene plassert i Alexandrias bibliotek, og kopier sendt tilbake til Athen. Bibliotekets samling ble svært omfattende, det anslås at den inkluderte mellom 500 000 og 700 000 verker.

Ptolemeerne var det jødiske folkets beskyttere, og en stor mengde jøder kom derfor og slo seg ned i Alexandria. Ptolemaios 2. skal ha bestilt en gresk oversettelse av Den hebraiske bibel (Det gamle testamente) til biblioteket sitt. Resultatet ble den kjente Septuaginta-oversettelsen, oppkalt etter de ca. sytti jødiske lærde som ifølge tradisjonen skal ha arbeidet med den. Septuaginta (forkortet LXX) var ferdig en gang i det 2. århundre f.Kr. og ble tatt i bruk av gresktalende jøder i ulike land. Også Lukas, Paulus og de andre nytestamentlige forfatterne benyttet seg av Septuaginta når de siterte fra Det gamle testamente. De tidlige kirkefedrene hadde den høyeste respekt for denne oversettelsen.

Vi kan se hvordan Guds finger styrte begivenhetenes gang da han innsatte ptolemeerne til å herske over Egypt. Hos dem fikk jødefolket, som hans Sønn senere skulle bli født inn i, et trygt oppholdssted. Der ble de godt kjent med gresk kultur og språk. Oversettelsen av GT til verdensspråket gresk betydde at Jesu apostler helt fra starten av, når de skulle reise ut med evangeliet, hadde tilgjengelig og klar en hellig skriftsamling, inkludert Davids, Jesajas og Sakarjas profetier om Messias, forståelig for både hedninger og jøder i mange land.

Det legendariske Bibliotheca Alexandrina ble ødelagt under romertiden. Men i 2003 ble det åpnet en ny og moderne versjon på omtrent samme sted, tegnet av det norske arkitektfirmaet Snøhætta. Foto: Moushira via Wikimedia Commons

Kan ordet «evig» eller «evighet» ha ulike betydninger i Bibelen?

SPØRSMÅL OG SVAR

Ja, det stemmer. Det hebraiske olam betyr egentlig «en veldig utstrekning av tid som forsvinner ut av sikte, som er skjult og hemmelighetsfull og ikke kan fattes.»[1] Det oversettes ofte med «evig» eller «evighet», men kan da bety enten et svært langt tidsrom eller endeløs tid, dvs. for evig og alltid. Så sammenhengen ordet står i må fortelle oss hvilken betydning det har.

Et eksempel er Jes 32,14, «… haug og vakttårn forvandles til huler for evig». Her må det bety en lang men avgrenset tidsperiode, fordi neste vers lyder: «… inntil Ånden blir utøst over oss fra det høye og ørkenen blir til fruktbar mark». Det heter også om Aron og hans ætt at «prestedømmet skal tilhøre dem som en evig ordning» (2 Mos 29,9). Også her må betydningen av olam være «en svært lang tid», for denne ordningen gjaldt bare i den gamle pakt.

Når ordet olam derimot brukes om Gud, som i Salme 90,2, forstår vi at det betyr evig i absolutt mening, uten begynnelse og slutt: «Før fjellene ble født, før jorden og verden ble til, fra evighet til evighet er du, Gud.» 2 Mos 15,18: «Herren er konge til evig tid». Og i Mika 5,1 profeteres det om Messias som skal bli født, at han har sitt «opphav før tiden, fra evighetens (olam) dager» (Svenska Folkbibeln). (Jf. oversettelsen fra Det Norske Bibelselskap: «Hans opphav er fra gammel tid, fra eldgamle dager.»)

På en lignende måte er det med det greske substantivet aion, som er vanlig i NT; i utgangspunktet betyr det all tid eller evighet, men kan iblant brukes i en svakere, relativ betydning, om et langt men begrenset tidsrom. For eksempel i Apg 3,21 forkynner Peter om det «som Gud har talt om fra eldgamle dager (aionos) ved sine hellige profeters munn». Men i Joh 11,26 lover Jesus at den som tror på ham aldri i evighet (aiona) skal dø. Da forstår vi at det handler om for evig og alltid. Det samme kommer ekstra tydelig fram når det i Åpenbaringsboken ofte brukes en forsterkende dobbeltform, aionas ton aionon («i evigheters evighet», ofte oversatt «i all evighet»): i lovprisningen til Gud og Lammet (Åp 1,6 m.fl.), om Kristus som «var død, men se, jeg lever i evigheters evigheter» (Åp 1,18), om de ugudeliges evige fortapelse (Åp 20,10 m.fl.) og om de troendes evige salighet (Åp 22,5).

Det greske adjektivet aionios, som også er vanlig i NT, brukes derimot alltid i absolutt mening: evig, uendelig. Gud er evig, den nye pakt er en evig pakt, og den himmelske arven er evig. I ett og samme vers brukes adjektivet både om de rettferdiges evige liv og de urettferdiges evige straff (Matt 25,46). Og vi finner det i Joh 3,16, der Jesus sier at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.

 


[1]
Studiebibelen, T. Gilbrant, 1996.

Apostelen Bartolomeus

Bartholomew_the_Apostle_by_Pyotr_Basin

Minnedag: 24. august

Navnet hans, Bartholomaios på gresk, er trolig en form av arameiske Bar Talmai – sønn av Talmai). I apostelfortegnelsene hos evangelistene Matteus, Markus og Lukas nevnes han  som den sjette, like etter Filip. I Johannesevangeliet har han navnet Natanael (hebr. Gud har gitt) og er fra Kana i Galilea (Joh 21,2). Det var ikke uvanlig at personer var kjent under mer enn ett navn. Navnet Bartolomeus/Bar Talmai kan ha fungert som et slags familienavn/etternavn. Det var Filip som førte ham til Jesus:

Dagen etter ville Jesus dra til Galilea. Da fant han Filip og sa til ham: «Følg meg!» Filip var fra Betsaida, den byen Peter og Andreas var fra. Filip traff Natanael og sa til ham: «Vi har funnet ham som Moses har skrevet om i loven, og som også profetene har skrevet om: Det er Jesus fra Nasaret, Josefs sønn.» «Kan det komme noe godt fra Nasaret?» sa Natanael. Filip svarte: «Kom og se!» Jesus så Natanael komme gående og sa: «Se, der er en sann israelitt, en som er uten svik.» «Hvor kjenner du meg fra?» spurte Natanael. Jesus svarte: «Jeg så deg før Filip ropte på deg, da du satt under fikentreet.» Da sa Natanael: «Rabbi, du er Guds Sønn, du er Israels konge» (Joh 1,43-49).

Ifølge tidlig kirkelig tradisjon reiste Bartolomeus/Natanael til India og forkynte evangeliet i området ved Mumbai, på vestkysten. Mot slutten av sitt liv skal han sammen med apostelen Judas Taddeus ha virket i Armenia, der han led martyrdøden i byen som het Albanopolis. På dette stedet (i dagens sørøst Tyrkia, nær den iranske grensen) fins et stort kloster oppkalt etter ham, bygget på 1200-tallet, men nå delvis i ruiner.

I kunsten er Bartolomeus ofte avbildet med en kniv i hånden, fordi han ifølge tradisjonen ble flådd levende før han ble halshugget.

«Hils Priska og Akvilas!» 

003-paul-corinth
Teltmakerne Paulus, Akvilas og Priskilla. (FreeBibleImages.org)

Etter at Paulus på sin andre misjonsreise hadde besøkt Aten, kom han til Korint. «Her traff han en jøde som het Akvilas, født i Pontos. Sammen med sin kone Priskilla var han nylig kommet fra Italia på grunn av keiser Claudius’ påbud om at alle jøder skulle forlate Roma» (Apg 18,1-2).

Akvilas, opprinnelig fra Pontos, en region ved sørkysten av Svartehavet, og Priska, også kalt Priskilla, hadde antagelig tatt imot troen på Jesus i verdensbyen Roma mot slutten av førtitallet. Men så, ca år 50, skjedde det som også den romerske historikeren Sveton nevner, at keiseren utviste jødene fra byen «på grunn av stadige forstyrrelser ved jøder som oppmuntret til å følge «Chrestus» (som høyst sannsynlig må være Kristus Jesus).

Ekteparet slo seg altså først ned i den greske byen Korint. «Paulus oppsøkte dem, og fordi de hadde samme håndverk, ble han boende hos dem, og de arbeidet sammen. De var teltmakere av fag» (Apg 18,2-3). Så begynte oppbyggingen av menigheten i Korint. Hver sabbat hadde Paulus samtaler i synagogen og overbeviste både jøder og grekere.

Da Paulus etter halvannet år skulle reise videre, ble ekteparet med ham. De kom til Efesos, hvor de to ble igjen mens Paulus dro videre til Syria. I synagogen i Efesos fikk Priska og Akvilas senere høre en ivrig omreisende evangelist ved navn Apollos. Han kjente bare til Johannes-dåpen og behøvde mer undervisning, så ekteparet «tok seg av ham og ga ham enda grundigere kjennskap til Guds vei» (Apg 18,26).

Priska og Akvilas flyttet tilbake til Roma, antagelig etter at keiser Nero (54-68) var kommet til makten. Paulus skriver mot slutten av brevet til romerne: «Hils Priska og Akvilas, mine medarbeidere i Kristus Jesus. De satte livet på spill for min skyld, noe ikke bare jeg, men alle hedningkristne menigheter takker dem for. Hils også menigheten som samles i huset deres» (Rom 16,3-5). Paulus refererer muligens her til en farefull situasjon som oppsto under opptøyene i Efesos (Apg 19,23-41). Også i sitt andre brev til Timoteus hilser Paulus til de to: «Hils Priska og Akvilas og alle i Onesiforos’ hus» (2 Tim 4,19).

Ekteparet dro på et eller annet tidspunkt tilbake til Efesos. For når Paulus er der rundt påsketider i år 57 og skriver brev til menigheten i Korint, nevner han: «Akvilas og Priska og menigheten som samles i deres hus, hilser dere hjertelig i Herrens navn» (1 Kor 16,19).

Ifølge en tradisjon led disse to ivrige disiplene martyrdøden der i Lilleasia. En annen kilde sier imidlertid at dette skjedde i Roma.

Apostelen og evangelisten Matteus

Evangelisten Matteus og engel, maleri av Rembrandt.
Evangelisten Matteus og engelen. Maleri av Rembrandt.

21. september er minnedagen for Matteus, også kalt «Levi, sønn av Alfeus» (at en jøde hadde to navn var ikke uvanlig). Han var i arbeid ved tollboden i Kapernaum da Jesus en dag kom forbi og kalte ham til disippel. Jesus sa til ham: «Følg meg!» Og han reiste seg og fulgte ham. Kort tid etter var Jesus middagsgjest hjemme hos Matteus, sammen med andre disipler og «mange tollere og syndere». Fariseerne tok anstøt av dette og spurte Jesu disipler: «Hvorfor spiser mesteren deres sammen med tollere og syndere?»

Tollerne var en forhatt yrkesgruppe, fordi de tjente den romerske okkupasjonsmakten og gjorde seg rike ved å kreve mer toll og skatt av folk enn det som loven foreskrev. Derfor ble de f.eks. ikke godkjent som dommere eller vitner, ettersom de var ansett som uhederlige. Og pengene deres ble betraktet som urene; jødene ville derfor ikke ta imot vekslepenger fra dem og passet alltid på å ha akkurat riktig sum å betale tollen med.

Jesu svar til fariseerne: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke … Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere» (Matt 9,9-13). Herren viste her sin vilje til å tilgi og ta imot alle, selv de verste åpenlyse syndere. Dette var en stor trøst for Matteus og er også trøsterikt for oss, for det betyr at Jesus er villig til å tilgi hver og en av oss, uansett hvor skammelig og ille vi har oppført oss i livet vårt.

Som toller i romernes tjeneste må Matteus ha hatt ganske god utdannelse; han behersket utvilsomt både gresk, latin, hebraisk og arameisk språk. Gode evner til å organisere hadde han også, det synes i måten han disponerer stoffet som skal fortelles. Den Hellige Ånd gjorde bruk av disse ulike gavene og evnene da han inspirerte og ledet Matteus i skrivingen av evangelieboken som bærer hans navn.

«Evangeliet etter Matteus» er i første rekke beregnet på jødiske lesere, og ifølge flere av kirkefedrene ble boken først skrevet på arameisk. Noe arameisk manuskript eller avskrifter eksisterer imidlertid ikke i dag. Men Gud ledet også Matteus til å skrive det samme på gresk, og det er fra greske avskrifter våre norske utgaver av Matteusevangeliet er oversatt. Den greske versjonen har en umiskjennelig arameisk/hebraisk stil i språkføringen. Sitatene fra og henvisningene til Det gamle testamente er svært tallrike; gjennom hele boken møter vi utsagn ala «Dette skjedde for at det ordet skulle oppfylles som er talt gjennom profeten: …»

Planen og hensikten med Matteusevangeliet er nettopp å vise, med hjelp av de gammeltestamentlige profetiene, at Jesus fra Nasaret virkelig er Guds lovede Messias. Forfatteren av «den oppfylte profetiens evangelium» vil vise sine landsmenn at Jesus er Davids sønn som er kommet for å opprette et rike; ikke et politisk rike, som så mange forventet, men et «himmelrike» med plass for både jøder og hedninger. «Men hvordan kan Jesus være den lovede Messias, han som jo ble avvist av folket sitt og henrettet som en forbryter?» var det mange som innvendte. Matteus svarer: I profetbøkene er det nettopp forutsagt at Messias skulle bli forkastet av Israel, lide og dø – og oppstå igjen!

Matteus kan antas å ha forfattet evangelieboken sin en gang mellom år 50 og 60 e Kr. En tidligere foraktet toller, stemplet som forræder av det jødiske folk, viste nå ekte kjærlighet og omsorg for sine landsmenn ved å fortelle dem om frelseren deres, Jesus, og innby dem til å sette sin lit til ham.

Ifølge tidlig kirkelig tradisjon, kjempet apostelen Matteus i mange år for utbredelsen av evangeliet i Judea. Han la også ut på misjonsreiser til bl.a. Persia og asiatiske Etiopia (sør for Kaspiske hav), hvor det bodde mange israelitter. I Etiopia led han antagelig martyrdøden.

Apostlene Peter og Paulus

Bilde
Maleri av El Greco

29. juni er minnedagen for to av de mest kjente personene fra Det nye testamente. Begge led martyrdøden i Roma under keiser Neros harde kristenforfølgelse (år 64-68); apostelen Peters grav ligger med stor sannsynlighet under den nåværende Peterskirken, mens Paulus’ grav trolig befinner seg under kirken som har fått navnet «St Paulus utenfor Murene», også i Roma.

De to hadde svært ulik bakgrunn og ulik personlighet, men begge ble kalt av Jesus til å tjene ham og hans rikes sak. Fremdeles den dag i dag tjener de kirken gjennom skriftene de forfattet ved Den Hellige Ånds inspirasjon. Peter skrev de to brevene som bærer hans navn og regnes dessuten som den apostoliske autoriteten bak Markusevangeliet (da det er alminnelig enighet om at Markus gjengir Peters forkynnelse). Paulus skrev tretten av brevene i Det nye testamente og regnes som den apostoliske autoriteten bak Lukasevangeliet og Apostlenes gjerninger (fordi Lukas var Paulus’ nære medarbeider).

Simon, sønn av Johannes, var fisker av yrke, fra Betsaida, men bosatt i Kapernaum ved Gennesaretsjøen da han ble kalt til apostel. Han var gift og hadde ifølge en tidlig kilde også barn. Av Jesus fikk han det arameiske tilnavnet Kefas, som betyr «stein» eller «klippe», på gresk: Petros (Peter). Evangelieberetningene fremstiller ham imidlertid som en som ikke i seg selv er særlig klippefast, men som tenker og snakker impulsivt og brått, på sett og vis en ustabil og upålitelig person. Da Herren snakket om at han snart skulle dø i Jerusalem, ga Peter seg til å irettesette ham: «Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg» (Matt 16,22). Dette (litt typiske) utbruddet ga Jesus ham streng refs for. Selv om Peter var først blant disiplene til å bekjenne klart og frimodig «Du er Messias, den levende Guds Sønn» (Matt 16,16), hadde han likevel til å begynne med ingen klar forståelse av hva som var Jesu oppdrag. Når Jesus sier «Du er Peter (Petros), og på denne klippen (petra) vil jeg bygge min kirke» (Matt 16,18), sikter han ikke til Peters person som noen klippefast grunnvoll å bygge på, men på den guddommelige åpenbaringen Peter hadde tatt imot og nettopp gitt uttrykk for med sin bekjennelse.

Peter tilhørte Jesu innerste krets. Han var ildfull, virksom, djerv og snar, en leder i disippelflokken, men også den som av menneskefrykt fornektet sin herre tre ganger. Etter pinsedagen sto Peter fram som en viktig talsmann for den nye kristne bevegelsen. Troen hans hadde virkelig modnet, og han var en modig og trofast leder i kirkens første tid. Han ble ikke sjalu da Paulus fikk en sentral rolle etter sin omvendelse og misjonærkallet. Paulus forteller at da Peter, Johannes og Jakob «forsto hvilken nåde jeg hadde fått, ga de meg og Barnabas hånden som tegn på fellesskap. Vi skulle gå til hedningfolkene, de skulle gå til de omskårne» [dvs. jødefolket] (Gal 2,9).

Paulus (inntil sin omvendelse kjent som Saulus) var spesielt utvalgt til nettopp å være hedningfolkenes apostel. Selv om Peter var først ute med å døpe en omvendt ikke-jøde (offiseren Kornelius, Apg 10), ble Paulus raskt lederen i arbeidet med å føre evangeliet ut til den gresk-romerske verden. Jesus befalte Ananias å gå og døpe Saulus, «for jeg har utvalgt ham som mitt redskap til å bære mitt navn fram for hedningfolk og konger og for Israels folk» (Apg 9,15).

Med sin bakgrunn var Paulus spesielt godt egnet til denne oppgaven. Han var født og oppvokst i Tarsus, universitetsby og gresk-romersk kultursentrum i Lilleasia (nåtidens Tyrkia). Fra sin jødiske far av Benjamins stamme hadde han arvet romersk statsborgerskap. Dette ga ham innpass i Romerriket og en viss rettssikkerhet, samt god forståelse for romersk samfunn og kultur. Han fikk utdannelse i Jerusalem under rabbi Gamaliel, fariseernes fremste lærer, som gjorde at han hadde grundig kunnskap om Skriften. I tillegg hadde han lært seg teltmakerhåndverket. Den flerkulturelle bakgrunnen og utdannelsen skinner igjennom i brevene hans, sammen med en brennende iver for Jesus Kristus og evangeliet.

På gamle norske primstaver er 25. januar «Pålsmesse», som ble feiret til minne om Paulus’ omvendelse ved Damaskus. Han som tidligere hadde forsøkt å utrydde den kristne menigheten (Apg 8,1-3), ble en av kirkens viktigste ledere. Han fikk det strabasiøst, var stadig på reise, i fare på elver og blant røvere, blant landsmenn og utlendinger, i fare i byer, i ørkenen, på havet, blant falske søsken, i slit og strev, ofte i nattevåk, i sult og tørst, ofte fastende og uten klær i kulden, som han skriver i 2 Kor 11,26-27. Og da martyrdøden nærmet seg: «Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen. Nå ligger rettferdighetens seierskrans klar for meg» (2 Tim 4,7-8).

Bare én skapelsesberetning, ikke to!

Det er en utbredt oppfatning at Første Mosebok inneholder to ulike skapelsesberetninger. Men et litt nærmere studium viser at den såkalte «nr. 2» er en fortsettelsesfortelling, ikke en alternativ skapelsesberetning.

Skapelsen av Adam, maleri av Michelangelo Buonarroti, ca 1511.
Skapelsen av Adam, maleri av Michelangelo Buonarroti, ca 1511.

Første Mosebok er en meget fint komponert bok! Etter en innledning om skapelsen av verden (1 Mos 1,1 – 2,3), skildres den fortsatte historien i ti (10) hovedavsnitt. Alle de ti hovedavsnittene innledes med en setning inneholdende det hebraiske nøkkelordet toledoth, som har betydningen «fortsettelseshistorie», «slektshistorie» o.l.

Det mange har ment er «den andre skapelsesberetningen» er altså egentlig den første fortsettelseshistorien (!). Dette kommer fint fram i den nyeste norske bibeloversettelsen (2011). (I 1978-oversettelsen gjorde man derimot en kunstig oppdeling av det fjerde verset i kapittel 2, – og dette passet «utmerket» med den dårlige teorien om to ulike skapelsesberetninger).

1) Den første av de ti fortsettelseshistoriene begynner altså med 1 Mos 2,4: (Overskrift: Mennesket i Edens hage) «Dette er historien (toledoth) om himmelen og jorden da de var skapt, på den tid Herren Gud hadde laget jorden og himmelen» (min kursivering). Her tar forfatteren først et lite steg tilbake, går inn på den sjette skapelsesdagen og forteller nærmere om hvordan det gikk til da Gud skapte mannen og kvinnen. I denne første fortsettelseshistorien er det menneskene som står i sentrum, og hvordan Gud viser dem omsorg. (Skapelsen av dyr og planter, som også nevnes, har underordnet betydning. Derfor nevnes ikke alt i strengt kronologisk rekkefølge, men derimot i logisk rekkefølge). Videre fortelles det om hva som skjedde med de første menneskene i tiden som fulgte, blant annet om syndefallet, og Kain og Abel.

2) Den andre fortsettelseshistorien begynner med 1 Mos 5,1: «Dette er boken om Adams slektshistorie (toledoth).» Også her knyttes det an til det foregående (for Adam er jo omtalt tidligere), før det fortelles videre om hva som hendte i Adams slekt.

3) Den tredje fortsettelseshistorien begynner med 1 Mos 6,9: «Dette er Noahs slektshistorie (toledoth).» Personen Noah var allerede nevnt mot slutten av forrige hovedavsnitt, men her fortelles det videre om ham og hans familie, og storflommen.

De resterende sju «toledothene» i Første Mosebok finner vi ved å slå opp følgende vers:
1 Mos 10,1; 11,10; 11,27; 25,12; 25,19; 36,1 og 37,2. Alle avsnittene har altså dette til felles: de knytter an til noe som allerede er omtalt  og forteller videre om hva som skjedde i fortsettelsen. Det avsnittet som ofte feilaktig kalles «den andre skapelsesberetningen» er tydelig å forstå som en fortsettelseshistorie, som først utdyper og beskriver nærmere ting som er omtalt tidligere, før det fortelles om hendelsene som fulgte videre.

Slå opp i Første Mosebok og les selv – én skapelsesberetning og ti fortsettelseshistorier.

_____________________________________________________________________________________

I tidsskriftet Biblicum (nr. 3-4, 1981) hadde Seth Erlandsson en fin og nyttig gjennomgang av skapelsesberetningen og den første fortsettelseshistorien. Anbefales:

Verdens skapelse: http://www.biblicum.se/Tidskriften/Arkiv/1981/3-4/Världens_skapelse_1:1-2:3

og

Verdens fortsettelseshistorie: http://www.biblicum.se/Tidskriften/Arkiv/1981/3-4/Världens_fortsättningshistoria_2:4-4:26

I tillegg tar Erlandsson en gjennomgang av hva bibelkritiske forskere har ment om disse skriftavsnittene, bl.a. påstander om paralleller med diverse babylonske epos og myter. Anbefales også:

http://www.biblicum.se/Tidskriften/Arkiv/1981/3-4/Bibelkritiken_och_1_Mos._1-3

Apostelen og evangelisten Johannes

Kristus på korset med Maria og Johannes. Maleri av Roger van der Weyden (Wikimedia Commons)
Kristus på korset med Maria og Johannes. Maleri av Roger van der Weyden.

27. desember er minnedagen for den fjerde evangelisten. Johannes, sønn av fiskeren Sebedeus, og bror av Jakob, var en av Jesu tolv apostler, «den disippel han hadde kjær» (Joh 19,26). Han og broren fikk av Jesus kallenavnet ”Boanerges”, tordensønner (Mark 3,17), antagelig fordi de iblant viste et ildfullt temperament. Begge arbeidet som fiskere på Gennesaretsjøen da Herren kalte dem til disipler. Johannes fikk sammen med Peter i oppgave å stelle i stand det siste påskemåltidet, og på Golgata betrodde Jesus sin mor Maria til Johannes’ omsorg.

”Evangeliet etter Johannes” skal ha blitt forfattet i Efesos, hvor han bodde den senere delen av sitt liv; derfra foretok han en omfattende virksomhet i Lilleasia. Han skrev også Åpenbaringsboken (på øya Patmos, dit han antagelig ble forvist under keiser Domitians forfølgelse) og de tre Johannesbrevene. Det fortelles fra hans alderdom at han på grunn av fysisk skrøpelighet måtte bæres til de kristnes sammenkomster i Efesos og at han der holdt følgende korte preken: ”Mine barn, elsk hverandre!” ”Kjærlighetens apostel” døde en naturlig død, mer enn nitti år gammel, ca år 100 e.Kr.

Johannesevangeliet er trolig skrevet ca år 90 e.Kr , flere tiår senere enn de tre andre evangeliebøkene, og derfor forutsetter forfatteren at leserne allerede er kjent med mange viktige hendelser i Jesu liv. Han utfyller bildet med en del episoder som ikke finnes hos de andre, bl.a. samtalene med Nikodemus og kvinnen ved brønnen, bryllupet i Kana og oppvekkingen av Lasarus. Undergjerningene som er tatt med, kalles alle for ”tegn”. Johannes gir imidlertid aller mest plass til Jesu undervisning, forkynnelse og bønner. Her snakker Herren om seg selv som den gode hyrde, livets brød, det levende vann, verdens lys, veien, sannheten og livet; han underviser og ber for disiplene, og svarer på fariseernes spørsmål.

Evangeliet etter Johannes kjennetegnes ved en enkel og ren stil, stor dybde og skjønnhet. Målet med boken er at de allerede troende leserne skal få trenge dypere inn i de kristne sannhetene, ikke minst læren om Jesu person, hans guddomsherlighet (som vranglærere hadde begynt å fornekte). Jesus er sann Gud og samtidig et sant menneske, han er det evige ”Ordet”, Guds Sønn, som har tatt bolig iblant oss, full av nåde og sannhet (Joh 1,1-18).

Detalj fra Johanneskatedralen i Warszawa. ( http://en.wikipedia.org/wiki/File:St._John's_Cathedral,_Warsaw_–_Relief_-_22.jpg )
Detalj fra Johanneskatedralen i Warszawa.

I kirkekunsten er symbolet for den fjerde evangelisten en ørn, bl.a. på grunn av åpningskapitlets «høytflyvende» perspektiv på Kristus:

I begynnelsen var Ordet.  Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til. Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys. Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.

Evangelisten Lukas

18. oktober er minnedagen for evangelisten Lukas.

Lukas, «vår kjære lege» (Kol 4,14), var en trofast følgesvenn og medarbeider til apostelen Paulus. I vanskelige tider, da andre skilte lag med apostelen (2 Tim 4,11), forble Lukas ved hans side. Han kom antagelig fra Antiokia i Syria, et tidlig sentrum for hedningekristne og en by kjent for sine utdanningsinstitusjoner for kunst og vitenskap. Lukas var også selv velutdannet; ikke bare var han lege av yrke, men viser også svært gode litterære ferdigheter og kunnskap om historie, samfunn m.m. De stadige referansene til forskjellige herskeres regjeringstid og lignende (Luk 3,1, Apg 11,28) er med på å understreke at menneskene og hendelsene det fortelles om virkelig eksisterte og fant sted.

Lukas var sannsynligvis en omvendt hedning (Kol 4,11.14) og dermed den eneste av de nytestamentlige forfatterne med ikke-jødisk bakgrunn. Han forteller grundig om Jesu liv og virksomhet etter selv å ha gått gjennom en mengde øyenvitneskildringer (Luk 1,1-4). Evangelieboken (og dens fortsettelse, Apostlenes gjerninger) er stilet til Teofilus, trolig en romersk embetsmann. Tilblivelsestid: ca. 55-65 e.Kr. Det som særlig fremheves er «det gode budskapet», forkynnelsen av evangeliet, og at dette gjelder alle jordens folk. I keiser Augustus’ regjeringstid er Herren, Kristus Jesus, kommet til verden som frelseren for hele Adams ætt. Han oppsøker de bortkomne og fortapte får, han er tolleres og synderes venn.

Ifølge tradisjonen døde Lukas en naturlig død nær byen Theben i Hellas, 84 år gammel.

Bilde

Evangelisten Lukas (til høyre), som vanlig assosiert med en okse, og evangelisten Markus (assosiert med en løve). Maleri av Matthias Storm.