Kong David og hans sønn Jesus

(Falco/Pixabay)

Skriftens stjerne og kjerne er Jesus, det er ham alt egentlig handler om. En rekke andre bibelske personer vi leser om, for eksempel Adam, Moses, Josva og Jona, fungerer som en slags skyggebilder som peker fram mot den lovede Messias. Men kong David er nok den som er aller nærest forbundet med Jesus. Mange detaljer både fra salmene og livet hans kan vi gjenkjenne i Jesu liv.

Engelen Gabriel sa til jomfru Maria om ham som skulle bli født: «Han skal være stor og kalles Den høyestes Sønn, og Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone» (Luk 1,32f). Paulus var kalt av Gud til å forkynne «evangeliet om hans Sønn, Jesus Kristus, vår Herre, kommet som menneske av Davids ætt» (Rom 1,3). Isais sønn David var kjent som den største og beste kongen i Israels historie, og Gud hadde lovet ham: «Når dine dager er til ende og du hviler hos dine fedre, vil jeg reise opp din etterkommer, en av ditt eget kjøtt og blod… Jeg vil trygge hans kongetrone til evig tid. Jeg vil være far for ham, og han skal være sønn for meg» (2 Sam 7,12ff). Folket ventet altså på en ny David. Ja, hos flere av profetene kalles Messias kort og godt for «David»: Gjennom Esekiel sier Gud, flere hundre år etter kong Davids tid: «Jeg vil sette én gjeter over dem, … min tjener David, han skal gjete dem … Jeg, HERREN, skal være deres Gud, og min tjener David skal være fyrste blant dem» (Esek 34,23-24). (Se også Hos 3,4-5).

Til Betlehem i Judea måtte Josef og Maria reise i forbindelse med keiserens folketelling, siden de tilhørte Davids hus og ætt. Derfor ble Jesus, Messias (den Salvede) født i Davids by. Og hva passet vel bedre enn at de første som fikk høre gledesbudskapet om den nyfødte frelseren, var noen sauegjetere. På de samme markene hadde David i sin ungdom gjett småfeet til sin far. Han sørget for at sauene ikke manglet noe og beskyttet dem mot bjørn og løve som ville rive dem ihjel. Om lag tusen år senere var altså nå Davids sønn født akkurat der, en stor åndelig hyrde som sa: «Jeg er den gode gjeteren. Den gode gjeteren gir livet sitt for sauene … Jeg gir dem evig liv. De skal aldri i evighet gå tapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd» (Joh 10,11.28). De som følger og tror på ham skal ikke hungre eller tørste.

Davids sønn var også Davids herre (Mark 12,35f). Den lovede Fredsfyrsten fra Betlehem i Juda stamme hadde «sitt opphav fra gammel tid, ja fra eldgamle dager» (Mika 5,1ff). Han er den evige Gud selv, som både hørte og så på da David spilte på harpe og sang «HERREN er min hyrde, jeg mangler ikke noe. Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til vann der jeg finner hvile.»

En mann etter Guds hjerte
David hadde så stor tillit til HERREN, til hans godhet, miskunn og frelse. Han sang: «Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke noe ondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg» (Sal 23,4). En slik tillit var noe litt utenom det vanlige, og Gud kalte ham for en mann etter sitt hjerte (1 Sam 13,14).

Saul var en konge etter folkets hjerte. «Vi vil være som alle de andre folkene,» sa de til dommeren Samuel, «vi vil ha en konge over oss» (1 Sam 8,19ff). Og ingen i Israel var mer staselig og flott enn Saul, han var et hode høyere enn alle andre og sønn av en rik mann av Benjamins stamme. Så han måtte vel være perfekt. Men kong Saul trosset snart Gud og måtte forkastes. Samuel ble derfor sendt til Isai i Betlehem for å salve en av hans åtte sønner til å bli konge etter Saul. Først tenkte ingen på yngstemann David, som var ute på markene med sauene. De andre var større og sterkere, men Gud ser på hjertet, ikke på det ytre, slik mennesker gjør (1 Sam 16,7).

Den lovede Messias, «Isais rotskudd», så heller ikke særlig sterk og mektig ut. «En kvist skal skyte opp fra Isais stubbe, og et skudd skal spire fram fra hans røtter. HERRENS Ånd skal hvile over ham…» (Jes 11,1-2.10). Han som er Kongenes konge tok på seg en enkel tjenerskikkelse, og mange som så ham gå omkring med disiplene sine mente at dette umulig kunne være kongen. Men en del skjønte det. «Ha barmhjertighet med oss, Herre, du Davids sønn!», ropte to som satt ved veien utenfor Jeriko (Matt 20,30).

Samuel tok hornet med olje og salvet den unge gjeteren. Fra den dagen kom HERRENS Ånd over ham. ‘Jeg har funnet David, Isais sønn, en mann etter mitt hjerte, en som skal utføre alt det jeg vil,’ sa Gud (Apg 13,22). Det hebraiske navnet David betyr: «elskede». Også Jesus ble salvet av Gud med Hellig Ånd og kraft da han ble døpt av Johannes i elven Jordan (Apg 10,38). Nå skulle Messias (den Salvede) begynne sin offentlige virksomhet og fortsette å utføre alt det hans Far ville. Ånden kom ned over ham som en due, og Faderen sa: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede» (Matt 3,16f).

I 2 Sam 15 leser vi om et kuppforsøk mot kong David, ledet av hans sønn Absalom. Kongen med følge flyktet ut av Jerusalem, krysset Kedron-bekken og gikk gråtende oppover mot Oljeberget. Der fikk David vite at også hans venn og rådgiver Ahitofel var blant Absaloms medsammensvorne. På veien kom en slektning av Saul ved navn Sjimi og ropte skjellsord og forbannelser mot David (2 Sam 16,5-13). En i hans følge foreslo å gå bort og hugge hodet av mannen. Men kongen avviste dette, han ville heller holde ut den plagsomme ropingen og sa: «Kanskje HERREN ser til meg i min nød og vender denne dagens forbannelse til noe godt.» I salme 37 sier han: «Legg din vei i HERRENS hånd! Stol på ham, så griper han inn … Vær stille for HERREN og vent på ham!» (v 5.7). Også slik ligner David på Jesus. «Han svarte ikke med hån når han ble hånt, han truet ikke når han led, men overlot sin sak til ham som dømmer rettferdig» (1 Pet 2,23).

Også Jesus ble forrådt av en av sine nærmeste. Skjærtorsdag aften siterte han Davids salme 41, da han var i samme situasjon som salmisten: «Selv min venn som jeg stolte på, han som spiste ved mitt bord, løfter hælen mot meg» (v 10). Og samme kveld gikk også Jesus med følge over Kedron-bekken på vei til en hage ved foten av Oljeberget. Guds Lam var nedtynget av en mye større sorg og byrde enn Davids. Hele verdens synd. Da de kom for å arrestere ham, fikk Peter beskjed om å legge vekk sverdet. Jesus sa at Far kunne sende ham mer enn tolv legioner engler til forsvar, dersom det var hans vilje (Matt 26,52ff).

I årene mellom salvingen og innsettelsen som konge, var David mye på flukt fra kong Saul, jaget som en forbryter, enda han ikke hadde gjort noe galt. Ved flere anledninger kunne David enkelt ha drept Saul, men lot det være. Han overlot i stedet sin sak til HERREN. David kom ofte i stor fare. Salme 34 ble til en gang han spilte gal for å slippe unna en farlig situasjon: «Mange ulykker rammer den rettferdige, men HERREN frir ham ut av dem alle. Han bevarer hvert bein i hans kropp, ikke ett av dem skal brytes» (v 20-21).

Også Jesus ble forfulgt og behandlet som en forbryter. Da han hang på korset, skulle soldatene til å knekke beina på ham slik at døden ville inntreffe fortere. Men da konstaterte de at Jesus allerede var død. Dermed gikk ordene fra Davids salme i oppfyllelse, skriver evangelisten Johannes (Joh 19,36) – ikke et bein ble brukket på ham.

Befrieren
Blant de mest berømte bibelfortellingene er den om Davids kamp mot Goliat (1 Sam 17). Den fryktinngytende 2,5 meter høye filisterkrigeren hadde lenge hånet og ydmyket Israels hær. Filisterne og israelittene sto på hver sin side av Ela-dalen. Kong Saul og soldatene hans var veldig redde, ingen våget å ta imot utfordringen fra Goliat om tvekamp på vegne av hele folket, én for alle. Men da unge David ankom leiren, tok han på seg oppgaven. Han virket svak og hjelpeløs der han nærmet seg den brølende kjempen bare med en slynge og noen steiner som våpen. Men han kom «i navnet til HERREN over hærskarene», overbevist om at Han ville gi seier. Og David vant over Goliat på hele folkets vegne. Filisterhæren flyktet.

Dette er et bra bilde på vår egen situasjon. For også vi var underkuet av en mektig kjempe, den onde fienden, Satan. Denne verdens fyrste hadde oss i sin hule hånd, og vi var fortapt. Men Davids sønn har ankommet vår leir, og som vår alles representant ville han lide, kjempe og stride mot djevelen og helvetets hær. Jesus virket også veldig svak der han led, og det så ut for alle som om han tapte. Men: han vant en avgjørende seier over fienden da han ble overgitt til døden for våre synders skyld og oppreist for vår rettferdiggjørelses skyld (Rom 4,25). Han knuste den gamle slangens hode under hælen sin (1 Mos 3,15). Vi ble befridd fra djevelens tyranni, han mistet retten på oss. Jesus «kledde maktene og åndskreftene nakne og stilte dem fram til spott og spe da han viste seg som seierherre over dem på korset» (Kol 2,15).

David ble en sterk og god konge. Han var langt fra feilfri, men han angret og vendte om etter å ha falt i synd. Og Jesus var hans syndfrie Frelser som vant tilgivelse for David og alle oss andre. David var hyrde og fyrste for folket sitt «han gjette dem med et helt hjerte og ledet dem med kyndig hånd» (Sal 78,72). Etter mange år med uro og konflikter, hadde han endelig underlagt seg alle sine fiender, slik at Israels geografiske utbredelse var større enn noen gang og etterfølgeren Salomos regjeringstid ble preget av fred.

Davids sønn er den gode Frelserkongen. Som engelen Gabriel sa til Maria: «Han skal være konge over Jakobs hus til evig tid; det skal ikke være ende på hans kongedømme» (Luk 1,32f). Han skulle regjere med visdom og gjøre det som er rett og rettferdig i landet. Hans navn: Herren, vår rettferdighet (Jer 23,5-6). Etter sin lidelse, død og oppstandelse fór han opp til himmelen og sitter nå på tronen ved Guds høyre hånd, etter at engler, myndigheter og makter er underlagt ham (1 Pet 3,22). I hans nåderike hersker det fred. Der regjerer han over sitt folk med evangeliet i ord og sakrament, og dette riket har bredt seg ut til alle deler av verden. «Fred på jorden, blant mennesker som har Guds velbehag!» Tempelet som Davids sønn Salomo bygde i Jerusalem var et forbilde på det tempelet som Davids sønn Jesus er blitt byggmester for – et åndelig tempel, hvor alle de troende er levende steiner og Kristus selv er hjørnesteinen.

I tillegg til å være konge i sitt nåderike, har Jesus – som menneske – fått all makt i himmel og på jord. (Som Gud har han alltid hatt all makt). Davids sønn hersker nå over hele det fysiske universet samt i sin himmel, allmektig, allvitende og allestedsnærværende. Og han lar alt samvirke til det beste for sine troende. Fredsfyrsten fra Betlehem kommer stadig til oss i nådens midler og fyller oss med sin fred. Vi ser fram til den dagen Menneskesønnen skal komme synlig tilbake for å dømme levende og døde og skape en ny himmel og ny jord der han skal regjere over oss som konge i all evighet.

(Fra Bibel og Bekjennelse, 4/2022)

Salomo og Kristus

«Dronningen fra landet i sør skal stå fram i dommen sammen med mennene i denne slekten og dømme dem. For hun kom helt fra jordens ytterste grenser for å lytte til Salomos visdom – og her er mer enn Salomo!» sier Jesus i Luk 11,31.

Davids sønn Salomo er et forbilde på Messias som senere skulle komme. Engelen Gabriel sa om Jesus: «Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone» (Luk 1,32). Da Salomo var blitt salvet og kronet, sto folk omkring og hyllet ham mens han red inn i Jerusalem på et muldyr, på vei til palasset og kongetronen (1 Kong 1,32ff). Omtrent tusen år senere rir Jesus inn i byen på et esel og mottar kongehyllesten som «Davids sønn». Men «tronen» han snart skal ta plass på, er korset der han skal lide en pinefull død, som stedfortreder for alle syndere i hele verden. «Når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg» (‭‭Joh‬ ‭12,32‬).

Kong Salomo var byggherre for det vakre tempelet i Jerusalem, Guds hus. Men denne bygningen var bare en skygge av det evige tempelet som ikke er bygd av menneskehånd, det som mesterbyggeren Messias reiser, med seg selv som hjørnestein og alle sine troende som levende steiner (Ef 2,20ff).

Dronningen av Saba ble så imponert av all rikdom og prakt hos Salomo, «huset han hadde bygd, rettene på bordet hans, … tjenerne som vartet opp, og deres klær» (1 Kong 10,4f). Jesus refererer til det samme når han sier om liljene på marken at «selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem» (Matt 6,28f). Men han som er himmelens konge tok selv på seg tjenerskikkelse her på jorden og ble fattig – for å gjøre oss rike. Han kler sine troende tjenere i sin rettferdighets hellige og flekkfrie drakt, gjør dem til sine medarvinger og gir dem store skatter i himmelen. Han setter dem til bords og metter dem med seg selv i nattverdsmåltidet, en forsmak på den evige, himmelske festen i det nye Jerusalem.

Men det som framfor alt imponerte dronningen, var visdommen. Hun trådte fram for Salomo og snakket med ham om alt som lå henne på hjertet. Og Salomo ga henne svar på alt hun spurte om. «Lykkelige er dine menn, og lykkelige er disse tjenerne, som alltid får stå hos deg og lytte til din visdom!» sa hun (1 Kong 10,2ff). For Salomo hadde fått stor visdom fra Gud, og han taler i sine tre bibelske visdomsbøker med Åndens inspirasjon. Det betydde likevel ikke at han selv alltid gjorde det rette. Nei, etter en bra begynnelse havnet han helt på villspor og fulgte ikke den visdommen han hadde lært andre.

Hos Kristus derimot var og er det alltid fullkommen harmoni mellom liv og lære. Og han ikke bare har stor visdom, men er Guds visdom. I ham er alle visdommens og kunnskapens skatter skjult til stede (Kol 2,3). Han er «Guds kraft og Guds visdom» (1 Kor 1,24), i den hellige Skrift får vi visdom til frelse ved troen på ham (‭‭2 Tim‬ ‭3,15)‬. I dag sitter et menneske ved allmaktens høyre hånd, en som er langt visere enn Salomo. Og vi får når som helst snakke til ham og legge fram alt som ligger oss på hjertet. Hans navn er Under, Rådgiver, Veldig Gud (Jes 9,6), og han vil alltid høre og hjelpe oss.

(Maleri av Jan Boeckhorst, Dronningen av Saba. Wikimedia Commons)

Apostlene Simon og Judas

Når Det nye testamente flere steder lister opp Jesu tolv apostler, finner vi Simon «seloten» og Judas (ikke Iskariot) som tiende og ellevte person på listen.

Judas ble også kalt Taddeus (Matt 10,3; Mark 3,18). Evangelisten Lukas opplyser at han var «sønn av Jakob» (Luk 6,16; Apg 1,13). Denne Judas er antagelig ikke identisk med forfatteren av Judas’ brev i NT, selv om mange har ment det. (Brevskriveren Judas forteller at han er «Jakobs bror», dvs. den Jakob som var leder for menigheten i Jerusalem (Jud 1, Apg 15,13)).

Vi møter apostelen Judas, Jakobs sønn, i Johannesevangeliets 14. kapittel, der han sent skjærtorsdags kveld spør Jesus: «Herre, hvorfor skal du åpenbare deg for oss og ikke for verden?» Som svar på Judas’ spørsmål, sier Jesus: «Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme og bo hos ham. Den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord» (Joh 14,22-24).

Apostelen Simon får vi ikke vite noe mer om i NT annet enn at han hadde kallenavnet «Seloten» (gresk zelotes, «ivreren», Luk 6,15; Apg 1,13) eller «Kananeos» (etter det hebraiske kanai, med omtrent samme betydning, en ivrer, en som er nidkjær på vegne av Gud, Matt 10,4; Mark 3,18). Bakgrunnen for tilnavnet kan være at Simon var full av trosiver, en spesielt nidkjær beundrer og tilhenger av Jesus. En annen forklaring er at han muligens tidligere hadde hatt tilknytning til «selotene», en gruppe revolusjonære jøder som kjempet imot den romerske okkupasjonsmakten og som også hadde sin egen tolkning av de jødiske lovene.

Ifølge tradisjonen reiste Simon seloten sammen med Judas Taddeus til Persia og drev misjonsvirksomhet der. Begge led martyrdøden i Beirut og har minnedag den 28. oktober. De elsket Jesus, sin herre, og holdt trofast fast på hans ord like inn i døden, slik så mange andre nokså ubeskrevne og ukjente kristne har gjort opp gjennom kirkens historie.

(Illustrasjon: Maleri av Ugolino di Nerio, i National Gallery, London. Via Wikimedia Commons.)

Hieronymus – bibeloversetteren i Betlehem

Eusebius Hieronymus ble født ca. år 347 e.Kr. i en adelsfamilie i byen Stridon, som antagelig lå nær Ljubljana i våre dagers Slovenia. Tolv år gammel kom han til Roma for å studere grammatikk, retorikk og filosofi, og der ble han døpt ca år 366. Han ble tiltrukket av den asketiske livsstilen og valgte å tilbringe flere år blant munker i ørkenen nær Aleppo i Syria. Der fant han fred og ro til å lese, skrive og studere. På denne tiden fikk han sin første undervisning i hebraisk, fra en kristen jøde.

Senere ble han ordinert til prest i Antiokia i Syria og tilbrakte en del tid i Konstantinopel, hvor han ble kjent med de berømte kirkelederne Gregor av Nazianz og Gregor av Nyssa. Han studerte gresk språk og litteratur og oversatte blant annet den viktige kirkehistorien skrevet av Eusebius av Cæsarea (260-339) fra gresk til latin, samt oppdaterte denne fram til året 378. Han begynte også å skrive bibelkommentarer og andre teologiske skrifter som etter hvert skulle få stor utspredelse og innflytelse rundt om i de kristne landene.

Da han vendte tilbake til Roma i år 382, hadde han ry som en språkmektig og lærd forsker. Han ble nå betrodd viktige oppgaver, å lede oppbyggingen av det pavelige bibliotek samt å revidere diverse latinske bibelversjoner for å sette sammen en standardutgave, i første omgang av de fire evangeliebøkene. I tillegg fungerte han som åndelig leder og lærer i et miljø av velstående og godt utdannede kvinner, blant andre enken Paula fra en kjent romersk adelsfamilie. Disse kvinnene delte hans interesse for de asketiske idealene. (Flere ble senere erklært som helgener, i likhet med Hieronymus selv). Han holdt forelesninger for dem, ga undervisning i den hebraiske teksten til Salmenes bok, og besvarte spørsmål de hadde om Bibelen.

I år 385 satte han kursen for Det hellige land. Den velstående Paula og hennes datter var blant flere som reiste sammen med ham, og grunnla og finansierte blant annet to klostre i Betlehem, et for menn og et for kvinner, der de bosatte seg. Paula skaffet også Hieronymus de bibelmanuskriptene han ønsket seg. For nå ville han arbeide for fullt med sitt livsverk: å oversette Det gamle testamente direkte fra hebraisk til latin. Dette var pionérarbeid, ettersom de eksisterende latinske oversettelsene var gjort med utgangspunkt i Septuaginta (LXX), den berømte greske oversettelsen av GT som ifølge tradisjonen var utført av syttito jøder i Aleksandria, Egypt, ca. to hundre år før Kristi fødsel. Apostlene og evangelistene hadde brukt og sitert fra LXX, så de fleste kristne på Hieronymus’ tid betraktet denne med høyeste respekt, som guddommelig inspirert og ufeilbar.

Kirkefaderen Augustin ble svært skeptisk da han fikk høre om nyoversettelsen direkte fra hebraisk som Hieronymus holdt på med, han som jo ikke selv var jøde og derfor manglet ekspertisen som de syttito i Aleksandria hadde hatt. Dette kunne aldri bli vellykket, og stor forvirring i kristenheten ville utvilsomt bli resultatet når det kom en ny versjon av GT som var ganske annerledes fra det kjente og kjære latinske bibelspråket basert på Septuaginta.

Augustin forsøkte i flere brev å få den ca. sju år eldre oversetteren til å skrinlegge hele prosjektet. Hieronymus avviste dette tvert. Selv om også han hadde respekt for Septuaginta, mente han å se en hel del feil og mangler ved den. Men han gruet seg visst litt til reaksjonene som ville komme: ”Før folk får svelget spyttet sitt vil de skrike ut at jeg er en falskner og en gudsbespotter som har våget å tilføye, endre og rette i de gamle skriftene.”

Hieronymus arbeidet respektfullt, grundig og lenge med de hellige tekstene. I mange år disponerte han to arbeidsrom i en hule, like ved «Fødselskirken». I de bibelske bøkene fant han frelseren overalt: «Uvitenhet om Skriften, er uvitenhet om Kristus» er blant de mest kjente sitat fra ham. Undervisningen i Jesajaboken «er talt ikke bare av en profet, men av en evangelist», skriver han, for her er «alle Kristi og kirkens mysterier presentert så klart at du ikke skulle tro de var profetier om framtiden, men at de handlet om hendelser i fortiden».

Oversettelsens vanskelige kunst
Hieronymus hadde mange betraktninger om den vanskelige kunsten det er å oversette. Selv om han generelt var en sterk tilhenger av og foregangsmann for en nokså fri «mening-for-mening»-oversettelse (dynamisk ekvivalens), i stedet for «ord-for-ord»-oversettelse som var mest vanlig på den tiden, gjorde han et unntak for de hellige skrifter, Bibelens bøker. Her syntes han det var nødvendig å oversette mer ordrett, for å få tak i det «mysterium» som lå gjemt i selve ordenes rekkefølge. Hvert ord og hver detalj var inspirert av Gud.

I år 405 var han endelig klar med sin nyoversettelse av hele Bibelen. I tillegg til de 39 gammeltestamentlige bøkene, hadde han tatt med en håndfull andre (Sirak, Judith, m.fl.) som var blitt inkludert i Septuaginta selv om de ikke var en del av den hebraiske bibelen. Hieronymus skrev at disse oppbyggelige skriftene (som vi kaller «apokryfene» = de skjulte, bortgjemte) ikke var likeverdige med de kanoniske. Men hans samtidige og kirken senere brydde seg mindre om å gjøre noe slikt skille. Baruks bok og Jeremias brev, som Hieronymus hadde utelatt, ble også inkludert av kirken i en ny utgave noen hundre år senere.

Hieronymus var svært produktiv både som forfatter og oversetter i mer enn tjue år etter fullførelsen av bibeloversettelsen. Blant mye annet skrev han en viktig bok imot pelagianismen, en retning oppkalt etter teologen Pelagius (ca. 354-427) som fornektet arvesynden og hevdet at mennesket har fri vilje i åndelige ting. Etter 34 år i Betlehem døde Hieronymus den 30. september år 420, viden kjent som en av sin tids mest lærde bibelforskere og lærere. (30. september markeres for øvrig i vår tid verden over som «Oversetternes dag».)

Kirkebibelen
Som forventet møtte den nye bibeloversettelsen til å begynne med en del motstand, men fra 500- og 600-tallet fikk den allmenn aksept og ble etter hvert kalt Versio Vulgata («den vanlige versjonen»). Den var selve kirkebibelen i vestkirken i mer enn tusen år og fikk således en enorm innflytelse på teologi, kultur, språk, litteratur og samfunn. Ikke alle kirker og menigheter hadde sitt eget eksemplar, men svært mange steder var en Vulgata lenket fast (som beskyttelse mot tyveri) til lesepulten nær alteret. De fleste av kirkens teologer og prester i middelalderen manglet kunnskaper i gresk og hebraisk, så når de skulle henvise til Skriften hadde de kun «den vanlige» på latin. Men dette var ikke noe problem, for man regnet Vulgata som minst like hellig som grunnteksten på originalspråkene.

Den første trykte bibelen, Gutenberg-bibelen fra 1455, var selvfølgelig en Vulgata. Hieronymus’ bibel var også den Martin Luther brukte, før han i 1521 begynte på sin egen tyske oversettelse av NT fra gresk (og senere GT fra hebraisk sammen med noen medarbeidere).

Luther, Melanchthon og de andre reformatorene så med kritiske øyne på hvordan kirken betraktet Vulgata som selve Skriften, og de betonte at teologer bør kunne gå direkte til grunnspråkene ved studiet og tolkningen av Bibelen. Ad fontes («til kildene») var et viktig slagord for mange på denne tiden.

Man merket seg også visse svakheter og feil i den latinske oversettelsen. For eksempel i 1 Mos 3,15, der Gud like etter syndefallet taler til slangen om frelseren som skal komme og overvinne den ondes makt: «Jeg skal sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom ditt avkom og hennes avkom.» Der fortsetter Vulgata: Ipsa conteret caput tuum, dvs. Hun (”ipsa”) skal knuse ditt hode. Dette verset var for mange et bevis på at jomfru Maria fortjener å bli betraktet som en coredemptrix (med-frelser). Men Melanchthon påpekte i sin troslære Loci Communes (utgitt desember 1521) at det er bedre å la pronomenet her peke tilbake på «avkom», og ikke på kvinnen. Pronomenet som står i den hebraiske grunnteksten har nesten alltid betydningen «han» (bare en sjelden gang «den», «hun», «de» eller «som»). I Lutherbibelen ble det derfor brukt et hankjønnspronomen: «Han skal knuse ditt hode.»

Blant andre merkelige detaljer kan nevnes at Vulgata i 2 Mos 34 (vers 29, 30 og 35) hadde oversatt hebr. qarán (strålte) med «horn» (på hebr. qéren), slik at betydningen ble at Moses la et slør over ansiktet sitt for å skjule hornene sine. Denne misforståelsen er bakgrunnen til at Michelangelo og andre kunstnere har framstilt profeten med to horn i pannen.

Som en reaksjon på protestantenes «uærbødige» holdning, erklærte den romersk-katolske kirken ved Trientkonsilet i 1546 at Vulgata er kirkens offisielle bibel. Nye oversettelser til folkespråkene ble sett på med uvilje. I 1979 kom Nova Vulgata, en slags modernisert versjon, og i dag bruker man i tillegg mange ulike oversettelser, bl.a. den engelske Jerusalem Bible.

Konkordieboken
I De schmalkaldiske artiklerdel II, art IV,9, henviser Luther til Hieronymus: «[Kirken kan] aldri bli bedre styrt og opprettholdt enn når vi alle lever under ett hode, Kristus, og når alle biskopene har den samme embetsautoriteten, selv om de har ulike gaver, holder trofast sammen i endrektig lære, tro, sakramenter, bønner og kjærlighetsgjerninger osv. som St. Hieronymus skriver. Prestene i Alexandria (skrev Hieronymus) skulle styre kirkene i fellesskap, som også apostlene hadde gjort, og etter dem alle biskopene i hele kristenheten, inntil paven løftet sitt hode over alle.»

(Tidskriften Biblicum, 1/2022)

(Illustrasjon: Maleri av Domenico Ghirlandaio, via Wikimedia Commons.)

Biblioteket i Alexandria og den første bibeloversettelsen

Mynt med portrett av kong Ptolemaios I.
Foto: PHGCOM via Wikimedia Commons.

På 300-tallet f.Kr. førte makedonernes kong Aleksander den stores erobringer til at gresk kultur, lærdom og språk ble spredt utover hele hans svære verdensrike. En av hans generaler, Ptolemaios, ble guvernør og senere konge over Egypt, og i de neste tre hundre år var egypterne styrt av den ptolemeiske kongeslekten. Den nye byen Alexandria ble hovedstad, og Ptolemaios ønsket å gjøre den til et sentrum for lærdom og vitenskap, med verdens største bibliotek. Der ville han samle hele den greske litteratur og i tillegg sørge for å få mest mulig av litteraturen på andre språk oversatt til gresk.

Innsamlingen kunne foregå på litt aggressive måter. Anløpende skip ble gjennomsøkt for om mulig å få tak i bøker. Gamle og verdifulle bokruller ble innlånt for eksempel fra Athen, originalene plassert i Alexandrias bibliotek, og kopier sendt tilbake til Athen. Bibliotekets samling ble svært omfattende, det anslås at den inkluderte mellom 500 000 og 700 000 verker.

Ptolemeerne var det jødiske folkets beskyttere, og en stor mengde jøder kom derfor og slo seg ned i Alexandria. Ptolemaios 2. skal ha bestilt en gresk oversettelse av Den hebraiske bibel (Det gamle testamente) til biblioteket sitt. Resultatet ble den kjente Septuaginta-oversettelsen, oppkalt etter de ca. sytti jødiske lærde som ifølge tradisjonen skal ha arbeidet med den. Septuaginta (forkortet LXX) var ferdig en gang i det 2. århundre f.Kr. og ble tatt i bruk av gresktalende jøder i ulike land. Også Lukas, Paulus og de andre nytestamentlige forfatterne benyttet seg av Septuaginta når de siterte fra Det gamle testamente. De tidlige kirkefedrene hadde den høyeste respekt for denne oversettelsen.

Vi kan se hvordan Guds finger styrte begivenhetenes gang da han innsatte ptolemeerne til å herske over Egypt. Hos dem fikk jødefolket, som hans Sønn senere skulle bli født inn i, et trygt oppholdssted. Der ble de godt kjent med gresk kultur og språk. Oversettelsen av GT til verdensspråket gresk betydde at Jesu apostler helt fra starten av, når de skulle reise ut med evangeliet, hadde tilgjengelig og klar en hellig skriftsamling, inkludert Davids, Jesajas og Sakarjas profetier om Messias, forståelig for både hedninger og jøder i mange land.

Det legendariske Bibliotheca Alexandrina ble ødelagt under romertiden. Men i 2003 ble det åpnet en ny og moderne versjon på omtrent samme sted, tegnet av det norske arkitektfirmaet Snøhætta. Foto: Moushira via Wikimedia Commons

Kan ordet «evig» eller «evighet» ha ulike betydninger i Bibelen?

SPØRSMÅL OG SVAR

Ja, det stemmer. Det hebraiske olam betyr egentlig «en veldig utstrekning av tid som forsvinner ut av sikte, som er skjult og hemmelighetsfull og ikke kan fattes.»[1] Det oversettes ofte med «evig» eller «evighet», men kan da bety enten et svært langt tidsrom eller endeløs tid, dvs. for evig og alltid. Så sammenhengen ordet står i må fortelle oss hvilken betydning det har.

Et eksempel er Jes 32,14, «… haug og vakttårn forvandles til huler for evig». Her må det bety en lang men avgrenset tidsperiode, fordi neste vers lyder: «… inntil Ånden blir utøst over oss fra det høye og ørkenen blir til fruktbar mark». Det heter også om Aron og hans ætt at «prestedømmet skal tilhøre dem som en evig ordning» (2 Mos 29,9). Også her må betydningen av olam være «en svært lang tid», for denne ordningen gjaldt bare i den gamle pakt.

Når ordet olam derimot brukes om Gud, som i Salme 90,2, forstår vi at det betyr evig i absolutt mening, uten begynnelse og slutt: «Før fjellene ble født, før jorden og verden ble til, fra evighet til evighet er du, Gud.» 2 Mos 15,18: «Herren er konge til evig tid». Og i Mika 5,1 profeteres det om Messias som skal bli født, at han har sitt «opphav før tiden, fra evighetens (olam) dager» (Svenska Folkbibeln). (Jf. oversettelsen fra Det Norske Bibelselskap: «Hans opphav er fra gammel tid, fra eldgamle dager.»)

På en lignende måte er det med det greske substantivet aion, som er vanlig i NT; i utgangspunktet betyr det all tid eller evighet, men kan iblant brukes i en svakere, relativ betydning, om et langt men begrenset tidsrom. For eksempel i Apg 3,21 forkynner Peter om det «som Gud har talt om fra eldgamle dager (aionos) ved sine hellige profeters munn». Men i Joh 11,26 lover Jesus at den som tror på ham aldri i evighet (aiona) skal dø. Da forstår vi at det handler om for evig og alltid. Det samme kommer ekstra tydelig fram når det i Åpenbaringsboken ofte brukes en forsterkende dobbeltform, aionas ton aionon («i evigheters evighet», ofte oversatt «i all evighet»): i lovprisningen til Gud og Lammet (Åp 1,6 m.fl.), om Kristus som «var død, men se, jeg lever i evigheters evigheter» (Åp 1,18), om de ugudeliges evige fortapelse (Åp 20,10 m.fl.) og om de troendes evige salighet (Åp 22,5).

Det greske adjektivet aionios, som også er vanlig i NT, brukes derimot alltid i absolutt mening: evig, uendelig. Gud er evig, den nye pakt er en evig pakt, og den himmelske arven er evig. I ett og samme vers brukes adjektivet både om de rettferdiges evige liv og de urettferdiges evige straff (Matt 25,46). Og vi finner det i Joh 3,16, der Jesus sier at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.

 


[1]
Studiebibelen, T. Gilbrant, 1996.

Apostelen Bartolomeus

Bartholomew_the_Apostle_by_Pyotr_Basin

Minnedag: 24. august

Navnet hans, Bartholomaios på gresk, er trolig en form av arameiske Bar Talmai – sønn av Talmai). I apostelfortegnelsene hos evangelistene Matteus, Markus og Lukas nevnes han  som den sjette, like etter Filip. I Johannesevangeliet har han navnet Natanael (hebr. Gud har gitt) og er fra Kana i Galilea (Joh 21,2). Det var ikke uvanlig at personer var kjent under mer enn ett navn. Navnet Bartolomeus/Bar Talmai kan ha fungert som et slags familienavn/etternavn. Det var Filip som førte ham til Jesus:

Dagen etter ville Jesus dra til Galilea. Da fant han Filip og sa til ham: «Følg meg!» Filip var fra Betsaida, den byen Peter og Andreas var fra. Filip traff Natanael og sa til ham: «Vi har funnet ham som Moses har skrevet om i loven, og som også profetene har skrevet om: Det er Jesus fra Nasaret, Josefs sønn.» «Kan det komme noe godt fra Nasaret?» sa Natanael. Filip svarte: «Kom og se!» Jesus så Natanael komme gående og sa: «Se, der er en sann israelitt, en som er uten svik.» «Hvor kjenner du meg fra?» spurte Natanael. Jesus svarte: «Jeg så deg før Filip ropte på deg, da du satt under fikentreet.» Da sa Natanael: «Rabbi, du er Guds Sønn, du er Israels konge» (Joh 1,43-49).

Ifølge tidlig kirkelig tradisjon reiste Bartolomeus/Natanael til India og forkynte evangeliet i området ved Mumbai, på vestkysten. Mot slutten av sitt liv skal han sammen med apostelen Judas Taddeus ha virket i Armenia, der han led martyrdøden i byen som het Albanopolis. På dette stedet (i dagens sørøst Tyrkia, nær den iranske grensen) fins et stort kloster oppkalt etter ham, bygget på 1200-tallet, men nå delvis i ruiner.

I kunsten er Bartolomeus ofte avbildet med en kniv i hånden, fordi han ifølge tradisjonen ble flådd levende før han ble halshugget.

«Hils Priska og Akvilas!» 

003-paul-corinth
Teltmakerne Paulus, Akvilas og Priskilla. (FreeBibleImages.org)

Etter at Paulus på sin andre misjonsreise hadde besøkt Aten, kom han til Korint. «Her traff han en jøde som het Akvilas, født i Pontos. Sammen med sin kone Priskilla var han nylig kommet fra Italia på grunn av keiser Claudius’ påbud om at alle jøder skulle forlate Roma» (Apg 18,1-2).

Akvilas, opprinnelig fra Pontos, en region ved sørkysten av Svartehavet, og Priska, også kalt Priskilla, hadde antagelig tatt imot troen på Jesus i verdensbyen Roma mot slutten av førtitallet. Men så, ca år 50, skjedde det som også den romerske historikeren Sveton nevner, at keiseren utviste jødene fra byen «på grunn av stadige forstyrrelser ved jøder som oppmuntret til å følge «Chrestus» (som høyst sannsynlig må være Kristus Jesus).

Ekteparet slo seg altså først ned i den greske byen Korint. «Paulus oppsøkte dem, og fordi de hadde samme håndverk, ble han boende hos dem, og de arbeidet sammen. De var teltmakere av fag» (Apg 18,2-3). Så begynte oppbyggingen av menigheten i Korint. Hver sabbat hadde Paulus samtaler i synagogen og overbeviste både jøder og grekere.

Da Paulus etter halvannet år skulle reise videre, ble ekteparet med ham. De kom til Efesos, hvor de to ble igjen mens Paulus dro videre til Syria. I synagogen i Efesos fikk Priska og Akvilas senere høre en ivrig omreisende evangelist ved navn Apollos. Han kjente bare til Johannes-dåpen og behøvde mer undervisning, så ekteparet «tok seg av ham og ga ham enda grundigere kjennskap til Guds vei» (Apg 18,26).

Priska og Akvilas flyttet tilbake til Roma, antagelig etter at keiser Nero (54-68) var kommet til makten. Paulus skriver mot slutten av brevet til romerne: «Hils Priska og Akvilas, mine medarbeidere i Kristus Jesus. De satte livet på spill for min skyld, noe ikke bare jeg, men alle hedningkristne menigheter takker dem for. Hils også menigheten som samles i huset deres» (Rom 16,3-5). Paulus refererer muligens her til en farefull situasjon som oppsto under opptøyene i Efesos (Apg 19,23-41). Også i sitt andre brev til Timoteus hilser Paulus til de to: «Hils Priska og Akvilas og alle i Onesiforos’ hus» (2 Tim 4,19).

Ekteparet dro på et eller annet tidspunkt tilbake til Efesos. For når Paulus er der rundt påsketider i år 57 og skriver brev til menigheten i Korint, nevner han: «Akvilas og Priska og menigheten som samles i deres hus, hilser dere hjertelig i Herrens navn» (1 Kor 16,19).

Ifølge en tradisjon led disse to ivrige disiplene martyrdøden der i Lilleasia. En annen kilde sier imidlertid at dette skjedde i Roma.

Apostelen og evangelisten Matteus

Evangelisten Matteus og engel, maleri av Rembrandt.
Evangelisten Matteus og engelen. Maleri av Rembrandt.

21. september er minnedagen for Matteus, også kalt «Levi, sønn av Alfeus» (at en jøde hadde to navn var ikke uvanlig). Han var i arbeid ved tollboden i Kapernaum da Jesus en dag kom forbi og kalte ham til disippel. Jesus sa til ham: «Følg meg!» Og han reiste seg og fulgte ham. Kort tid etter var Jesus middagsgjest hjemme hos Matteus, sammen med andre disipler og «mange tollere og syndere». Fariseerne tok anstøt av dette og spurte Jesu disipler: «Hvorfor spiser mesteren deres sammen med tollere og syndere?»

Tollerne var en forhatt yrkesgruppe, fordi de tjente den romerske okkupasjonsmakten og gjorde seg rike ved å kreve mer toll og skatt av folk enn det som loven foreskrev. Derfor ble de f.eks. ikke godkjent som dommere eller vitner, ettersom de var ansett som uhederlige. Og pengene deres ble betraktet som urene; jødene ville derfor ikke ta imot vekslepenger fra dem og passet alltid på å ha akkurat riktig sum å betale tollen med.

Jesu svar til fariseerne: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke … Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere» (Matt 9,9-13). Herren viste her sin vilje til å tilgi og ta imot alle, selv de verste åpenlyse syndere. Dette var en stor trøst for Matteus og er også trøsterikt for oss, for det betyr at Jesus er villig til å tilgi hver og en av oss, uansett hvor skammelig og ille vi har oppført oss i livet vårt.

Som toller i romernes tjeneste må Matteus ha hatt ganske god utdannelse; han behersket utvilsomt både gresk, latin, hebraisk og arameisk språk. Gode evner til å organisere hadde han også, det synes i måten han disponerer stoffet som skal fortelles. Den Hellige Ånd gjorde bruk av disse ulike gavene og evnene da han inspirerte og ledet Matteus i skrivingen av evangelieboken som bærer hans navn.

«Evangeliet etter Matteus» er i første rekke beregnet på jødiske lesere, og ifølge flere av kirkefedrene ble boken først skrevet på arameisk. Noe arameisk manuskript eller avskrifter eksisterer imidlertid ikke i dag. Men Gud ledet også Matteus til å skrive det samme på gresk, og det er fra greske avskrifter våre norske utgaver av Matteusevangeliet er oversatt. Den greske versjonen har en umiskjennelig arameisk/hebraisk stil i språkføringen. Sitatene fra og henvisningene til Det gamle testamente er svært tallrike; gjennom hele boken møter vi utsagn ala «Dette skjedde for at det ordet skulle oppfylles som er talt gjennom profeten: …»

Planen og hensikten med Matteusevangeliet er nettopp å vise, med hjelp av de gammeltestamentlige profetiene, at Jesus fra Nasaret virkelig er Guds lovede Messias. Forfatteren av «den oppfylte profetiens evangelium» vil vise sine landsmenn at Jesus er Davids sønn som er kommet for å opprette et rike; ikke et politisk rike, som så mange forventet, men et «himmelrike» med plass for både jøder og hedninger. «Men hvordan kan Jesus være den lovede Messias, han som jo ble avvist av folket sitt og henrettet som en forbryter?» var det mange som innvendte. Matteus svarer: I profetbøkene er det nettopp forutsagt at Messias skulle bli forkastet av Israel, lide og dø – og oppstå igjen!

Matteus kan antas å ha forfattet evangelieboken sin en gang mellom år 50 og 60 e Kr. En tidligere foraktet toller, stemplet som forræder av det jødiske folk, viste nå ekte kjærlighet og omsorg for sine landsmenn ved å fortelle dem om frelseren deres, Jesus, og innby dem til å sette sin lit til ham.

Ifølge tidlig kirkelig tradisjon, kjempet apostelen Matteus i mange år for utbredelsen av evangeliet i Judea. Han la også ut på misjonsreiser til bl.a. Persia og asiatiske Etiopia (sør for Kaspiske hav), hvor det bodde mange israelitter. I Etiopia led han antagelig martyrdøden.

Apostlene Peter og Paulus

Bilde
Maleri av El Greco

29. juni er minnedagen for to av de mest kjente personene fra Det nye testamente. Begge led martyrdøden i Roma under keiser Neros harde kristenforfølgelse (år 64-68); apostelen Peters grav ligger med stor sannsynlighet under den nåværende Peterskirken, mens Paulus’ grav trolig befinner seg under kirken som har fått navnet «St Paulus utenfor Murene», også i Roma.

De to hadde svært ulik bakgrunn og ulik personlighet, men begge ble kalt av Jesus til å tjene ham og hans rikes sak. Fremdeles den dag i dag tjener de kirken gjennom skriftene de forfattet ved Den Hellige Ånds inspirasjon. Peter skrev de to brevene som bærer hans navn og regnes dessuten som den apostoliske autoriteten bak Markusevangeliet (da det er alminnelig enighet om at Markus gjengir Peters forkynnelse). Paulus skrev tretten av brevene i Det nye testamente og regnes som den apostoliske autoriteten bak Lukasevangeliet og Apostlenes gjerninger (fordi Lukas var Paulus’ nære medarbeider).

Simon, sønn av Johannes, var fisker av yrke, fra Betsaida, men bosatt i Kapernaum ved Gennesaretsjøen da han ble kalt til apostel. Han var gift og hadde ifølge en tidlig kilde også barn. Av Jesus fikk han det arameiske tilnavnet Kefas, som betyr «stein» eller «klippe», på gresk: Petros (Peter). Evangelieberetningene fremstiller ham imidlertid som en som ikke i seg selv er særlig klippefast, men som tenker og snakker impulsivt og brått, på sett og vis en ustabil og upålitelig person. Da Herren snakket om at han snart skulle dø i Jerusalem, ga Peter seg til å irettesette ham: «Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg» (Matt 16,22). Dette (litt typiske) utbruddet ga Jesus ham streng refs for. Selv om Peter var først blant disiplene til å bekjenne klart og frimodig «Du er Messias, den levende Guds Sønn» (Matt 16,16), hadde han likevel til å begynne med ingen klar forståelse av hva som var Jesu oppdrag. Når Jesus sier «Du er Peter (Petros), og på denne klippen (petra) vil jeg bygge min kirke» (Matt 16,18), sikter han ikke til Peters person som noen klippefast grunnvoll å bygge på, men på den guddommelige åpenbaringen Peter hadde tatt imot og nettopp gitt uttrykk for med sin bekjennelse.

Peter tilhørte Jesu innerste krets. Han var ildfull, virksom, djerv og snar, en leder i disippelflokken, men også den som av menneskefrykt fornektet sin herre tre ganger. Etter pinsedagen sto Peter fram som en viktig talsmann for den nye kristne bevegelsen. Troen hans hadde virkelig modnet, og han var en modig og trofast leder i kirkens første tid. Han ble ikke sjalu da Paulus fikk en sentral rolle etter sin omvendelse og misjonærkallet. Paulus forteller at da Peter, Johannes og Jakob «forsto hvilken nåde jeg hadde fått, ga de meg og Barnabas hånden som tegn på fellesskap. Vi skulle gå til hedningfolkene, de skulle gå til de omskårne» [dvs. jødefolket] (Gal 2,9).

Paulus (inntil sin omvendelse kjent som Saulus) var spesielt utvalgt til nettopp å være hedningfolkenes apostel. Selv om Peter var først ute med å døpe en omvendt ikke-jøde (offiseren Kornelius, Apg 10), ble Paulus raskt lederen i arbeidet med å føre evangeliet ut til den gresk-romerske verden. Jesus befalte Ananias å gå og døpe Saulus, «for jeg har utvalgt ham som mitt redskap til å bære mitt navn fram for hedningfolk og konger og for Israels folk» (Apg 9,15).

Med sin bakgrunn var Paulus spesielt godt egnet til denne oppgaven. Han var født og oppvokst i Tarsus, universitetsby og gresk-romersk kultursentrum i Lilleasia (nåtidens Tyrkia). Fra sin jødiske far av Benjamins stamme hadde han arvet romersk statsborgerskap. Dette ga ham innpass i Romerriket og en viss rettssikkerhet, samt god forståelse for romersk samfunn og kultur. Han fikk utdannelse i Jerusalem under rabbi Gamaliel, fariseernes fremste lærer, som gjorde at han hadde grundig kunnskap om Skriften. I tillegg hadde han lært seg teltmakerhåndverket. Den flerkulturelle bakgrunnen og utdannelsen skinner igjennom i brevene hans, sammen med en brennende iver for Jesus Kristus og evangeliet.

På gamle norske primstaver er 25. januar «Pålsmesse», som ble feiret til minne om Paulus’ omvendelse ved Damaskus. Han som tidligere hadde forsøkt å utrydde den kristne menigheten (Apg 8,1-3), ble en av kirkens viktigste ledere. Han fikk det strabasiøst, var stadig på reise, i fare på elver og blant røvere, blant landsmenn og utlendinger, i fare i byer, i ørkenen, på havet, blant falske søsken, i slit og strev, ofte i nattevåk, i sult og tørst, ofte fastende og uten klær i kulden, som han skriver i 2 Kor 11,26-27. Og da martyrdøden nærmet seg: «Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen. Nå ligger rettferdighetens seierskrans klar for meg» (2 Tim 4,7-8).