I vår tid er det ganske vanlig å tenke og snakke litt diffust og utydelig om «kampen mellom det gode og det onde». Men det er viktig å være våkne for det store alvoret i situasjonen: Paulus skriver: «For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet». Vi formanes til å ruste oss mot djevelen, så vi kan holde stand mot hans lumske angrep (Ef 6,11-13). «Stor makt og arge list han bruker mot oss visst. På jord er ei hans like,» som vi synger i den berømte reformasjonssalmen.
Men svært mange moderne mennesker anser djevelen for ikke å være et virkelig eksisterende personlig vesen. Bare en oppdiktet figur, et symbol på ondskap. Og på Halloween er det ganske populært å kle seg ut som en ildrød geitebukk-lignende person med to horn i pannen, hover og hale, og gjerne med en stor gaffel i hånden. Dette bildet av djevelen ble utviklet av kunstnere i middelalderen. Men i Bibelen står det ikke om noen med et slikt utseende. Det nærmeste må vel være visjonen med «en stor, ildrød drage med sju hoder og ti horn» i Johannes’ åpenbaring (Åp 12,3).
Djevelen som vi har å gjøre med, tilhører åndeverdenen. Så han har ikke kjøtt og blod, og han opptrer vanligvis usynlig. Vi får ingen beskrivelse av hvordan han så ut da han fristet Jesus i ødemarken (Matt 4,1-11). Men det er helt klart at det ikke bare var en slags upersonlig «ond kraft» som snakket til Jesus og fristet ham ved å sitere fra Skriften, tok ham med opp på et høyt fjell osv. Nei, dette er en person, et personlig åndsvesen med betydelig intellekt og makt, og sterk vilje til å overtale og bedra.
Han har ikke eksistert fra evighet av, «den gamle slangen, han som kalles djevelen (fra gresk: diabolos,anklager, baktaler) og Satan (hebraisk: fiende, motstander) og som forfører hele verden» (Åp 12,19). Han er en frafallen engel. I likhet med alle de andre englene var han opprinnelig god, skapt av Gud: «Han befalte, og de ble skapt» (Sal 148,5; 2 Mos 20,11; Kol 1,16; Job 38,4-7), antagelig skjedde dette tidlig i skapelsesuken. Da Gud mot slutten av den sjette dagen så på det han hadde gjort, var alt «svært godt» (1 Mos 1,31); det fantes ingen ond fiende, ingen synd og ingen død. Men en tid senere er Satan på plass i Edens hage, i en slanges skikkelse, for å friste menneskene til å synde mot Gud. Så før dette har det vært et opprør i åndeverdenen: en stor mengde engler syndet og stilte seg bak sin sterke leder (Åp 12,7-8). (Og siden stjerner og engler i Bibelen iblant assosieres med hverandre, kan ordene i Åp 12,4 om at djevelen «rev ned en tredjedel av stjernene på himmelen», være en antydning om at så mange som en tredjedel av Guds engler ble revet med i fallet.) Hvorfor dette opprøret? Bibelen antyder at stolthet og hovmod var grunnen (1 Tim 3,6).
Etter at opprøret var slått ned og djevelen og alle hans engler vist bort, prøver disse å gjøre størst mulig skade på Guds gode skaperverk. Med ordene «Har Gud virkelig sagt…?» (1 Mos 3,1) fikk den gamle slangen menneskene til å mistro Gud, en taktikk han har brukt utallige ganger siden. Etter syndefallet i Eden er menneskeheten og resten av skaperverket underlagt en forbannelse, alt er merket av forgjengelighet og død. Djevelen ble «verdens fyrste» (Joh 14,30), og i og med arvesynden er menneskene av naturen hans barn, fanget i hans garn, skilt fra Gud og hjelpeløst fortapt.
Men allerede like etter syndefallet forkynner Gud protoevangeliet, det første løftet om frelse fra synden og djevelen, med disse ordene sagt til slangen: «Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt (avkom) og hennes ætt (avkom). Den skal ramme ditt hode, men du skal ramme dens hæl» (1 Mos 3,15). En frelser født av en kvinne skal altså knuse Satans makt, men nettopp idet han gjør dette blir frelseren selv dødelig såret. Lang tid senere, når Jesus lider og dør på Golgata på grunn av «syndens slangegift», går dette løftet i oppfyllelse. Ved sin død skulle han «gjøre ende på ham som har dødens makt, det er djevelen, og befri dem som av frykt for døden var i slaveri gjennom hele livet» (Hebr 2,14-15).
Men hvorfor forsto ikke den kløktige djevelen at han faktisk ødela fullstendig for seg selv da han arbeidet for å få Jesus drept? Satan kjente utvilsomt til Skriftens profetier om Messias og hans frelsesverk. Likevel så ledet han Judas Iskariot til å forråde sin herre og sette det hele i gang? Djevelen må der og da ha vært forblindet av hat, så han ikke skjønte betydningen av det som skjedde. Noen og tretti år tidligere hadde han forsøkt, forgjeves, å rydde det lille Jesusbarnet av veien, med Herodes sitt massedrap på smågutter i Betlehem. Men nå skulle det endelig lykkes! Menneskesønnen ble tatt til fange og dømt til døden. Svak, blodig og elendig så han ut da han ble ført til Golgata for å henrettes. Det syntes som at alt var tapt for Jesus da han døde en skamfull, langsom og pinefull død der på korset.
I virkeligheten var det motsatt. Dødens og djevelens makt ble overvunnet! Døden og graven som «oppsluker» alle mennesker, ble nå selv oppslukt for evig (Jes 25,8) av Herren vår Gud. Én døde for alle, Guds hellige og uskyldige Sønn fornedret seg og ble gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet. I Kristus forsonte Gud verden med seg selv, slik at han ikke tilregner oss våre misgjerninger. Og siden den gangen proklameres budskapet om denne forsoningen til menneskeheten (2 Kor 5,14.19.21). Han overrekker oss sin nådes gave i ord og sakrament. Evangeliet er Guds kraft til frelse, og vi får bare ta imot i tro, helt gratis og ufortjent. Han kaller oss fra mørket og inn i sitt underfulle lys (1 Pet 2,9), gir oss nytt liv ved troen.
… til strid imot oss står
Selv om Satan er beseiret etter dette avgjørende slaget, fortsetter han å kjempe til siste slutt imot Gud og alt og alle som tilhører Ham. Som en rasende, brølende løve går djevelen omkring for å finne noen å sluke og ødelegge (1 Pet 5,18). Han vet han har begrenset med tid (Åp 12,12) før han en gang skal kastes i den evige ild (Matt 25,41). Sammen med englehæren sin er han derfor fullt fokusert på å skade mennesker, både kroppen og eiendelene deres, men mest av alt sjelen, ved å lede dem til vantro og holde dem nede i fangenskap. «Denne verdens gud har blindet de vantros sinn, så de ikke ser lyset som stråler fram fra evangeliet» (2 Kor 4,4). Og de troende prøver han å føre vill. Når ordets såkorn sås ut, prøver Satan og englene hans å forstyrre og ta ordet bort, så det ikke skal få slå rot i hjertene til tilhørerne, og leserne. Han er spesielt opptatt av å ødelegge for Guds barn, forfølge den kristne kirken, men også ivrig etter å bryte ned forståelsen av rett og galt og Guds gode ordninger for familien, sivilsamfunnet osv.
Djevelen spyr ut en stri strøm av falsk lære, ondskap og åndelig forurensning etter de kristne, for å få dem til å miste fotfestet og rive dem bort. Via alle mulige slags kanaler jobber han med å styre sin destruktive påvirkning inn i alles hjerter og hjem. Han er en særdeles dyktig bedrager, «løgnens far» og en morder (Joh 8,44), som kan «skape seg om til en lysets engel» (2 Kor 11,14), det vil si: han kan få ondskap, urenhet og falsk lære til å virke vakker, sympatisk og harmløs. Mot slutten av endetiden vil det stå fram falske profeter og lærere med kraft fra Satan, som skal virke med stor makt, imponerende under og falske tegn, for å forføre mennesker så de må gå fortapt (2 Tess 2,9-10; Matt 24,24).
Hvordan kan noen av oss, skrøpelige som vi er, klare å bli stående oppreist i en strid mot så mektige og kløktige fiender, «makter og myndigheter i himmelrommet», ondskapens åndehær som kjenner til våre svake punkter og fort kan invadere tanker og sinn? Vel, om fiendene våre er mange, uhyre farlige og sterke, så er vår gode Gud enda sterkere. Han er allmektig, allvitende og allestedsnærværende, noe herskeren over de onde åndene derimot ikke er. Gud beskytter oss mot mange slags farer ved hjelp av sine gode engler, og lar oss iføre oss hans fulle rustning: rettferdighetens brynje, sannhetens belte rundt livet, fredens evangelium som sko på føttene, frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord. Med troens skjold kan vi slukke alle den ondes brennende piler, skriver Herrens apostel (Ef 6,14ff).
Så vil vi holde oss våkne, være edruelige, og be! Vende oss bort fra synd, ikke fylle på med hva som helst av underholdning og annen innflytelse, ikke gi djevelen rom. Gjøre oss stadig bedre kjent med Bibelen, Guds ord, så Han får gi oss visdom og styrke til å stå imot alle slags fristelser og angrep som stadig ruller på. Regelmessig også hente ny styrke i Herrens hellige nattverd, der Jesus forsikrer oss om syndstilgivelsen han har vunnet for oss med sin kropp og sitt blod, og der vi blir forent med ham som greinene med vintreet.
Er Gud for oss, hvem kan da være imot oss? Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Gjennom mange trengsler må de kristne gå inn til hans fullendte og evige rike. Vi må forvente forfølgelse, farer og litt av hvert her i verden. Ikke noen dans på roser, et sorgløst liv. Men det vi må lide nå i denne tiden er ikke for noe å regne mot den himmelske herligheten vi en gang skal få oppleve, for evig, av bare nåde, for Kristi skyld. «Verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre» (Rom 8,18.31.35-39). Amen.
Fra Bibel og Bekjennelse 1/2023
(Foto: T.J. Welde)
Evan Luth 