Kategori: Ukategorisert

Vi har nylig feiret påske og Jesu oppstandelse fra de døde. Uten oppstandelsen hadde troen vår vært tom og meningsløs. Men nå har vi en levende Herre og frelser som har sagt: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg skal leve om han enn dør» (Joh 11,25). Og vi kan si med apostelen Peter: «Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde, til en arv som aldri forgår, aldri skitnes til og aldri visner» (1 Pet 1,3-4). Jesus oppsto, og det samme skal alle mennesker som har dødd, når han kommer igjen på den ytterste dagen; de troende skal da få gå inn til det evige livet. Dette vet vi fordi Guds ord sier det.

De siste tiårene har helt andre tanker om livet etter døden blitt utbredt i vår del av verden. Via New Age og antroposofien har ideer fra Østens religioner fått stor innflytelse. En norsk undersøkelse fra 1993 viste at hver fjerde (!) nordmann trodde på «reinkarnasjon», altså at menneskets sjel etter døden tar bolig i en ny kropp og lever videre i den. Mange mener å huske at de har levd før her på jorden, og årsaken til dette skal da være at sjelen bærer med seg minner og erfaringer fra tidligere liv. Nært forbundet med denne ideen om sjelevandring er tanken om «karma», at våre holdninger og handlinger nå får konsekvenser for senere liv: Man tror at hvis vi her og nå lever dårlige, urettferdige liv, vil dette føre til at vi etter døden kommer tilbake som laverestående livsformer, kanskje som dyr, insekter eller planter. Men hvis vi derimot lever gode og rettferdige liv, får vi komme tilbake som stadig bedre vesener, til vi en gang bryter ut av hele sjelevandringen og får slippe den fysiske «innpakningen», kroppen, for alltid. Målet er å bli et rent sjelelig vesen, ett med den guddommelige livskraften.

Nå mener mange at de kan tro på Jesus samtidig som de tror på reinkarnasjon (!) Men dette må det advares mot. Kristendom er umulig å forene med ideer om sjelevandring og karma.

Vi husker hva Jesus lovet røveren på korset: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis» (Luk 23,43 ). Ingen reinkarnasjon der, altså. Jesus sa ikke at sjelen nå skulle finne en ny kropp å leve videre i her på jorden, men derimot samme dag få komme hjem til Gud. Vi kan også tenke på Jesu lignelse om den rike mannen og Lasarus (Luk 16,19-31): Da den fattige Lasarus døde, bar englene ham til Abrahams fang, altså saligheten hos Gud. Den rike mannen døde også og ble begravet, og da han slo øynene opp, var han kommet til pinens sted, og der måtte han (hans sjel) forbli.

Guds ord lærer oss at vi har ett liv her på jorden, og deretter følger evigheten. «Slik alle mennesker må dø én gang og siden komme for dommen, slik er også Kristus ofret én gang…» (Hebr 9,27f). I oppstandelsen på den ytterste dag skal menneskesjelen gjenforenes med sin kropp, altså samme kombinasjon av kropp og sjel som i livet vårt her på jorden. Men de troende skal også bli forherliget: «Han skal forvandle vår skrøpelige kropp og gjøre den lik den kroppen han selv har i herligheten» (Fil 3,21).

Ikke bare sjelen vår, men også kroppen har Jesus frelst. Og frelsen er av bare nåde, ved tro, uten våre egne anstrengelser og prestasjoner. Vi skal ikke likesom klatre i en stige som fører oss gradvis oppover, nærmere Gud og våre sjelers frelse, slik læren om karma og reinkarnasjon hevder. Tvert imot har Gud steget helt ned til oss her på jorden og gjort alt som var nødvendig for vår frelse. Det er fullbrakt! All ære til Gud for den fullt ferdige frelsen.

Jesu oppstandelse fra de døde på påskemorgen er garantien fra Gud om at all vår synd er sonet. Vårt og hele verdens gjeldsbrev ble naglet fast til korset, skylden er fullkomment betalt av Jesus, vår frelser. Så langt som øst er fra vest har han tatt våre synder bort fra oss. Hans oppstandelse viser oss at betalingen var gyldig og ble godkjent av Faderen. «For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger» (2 Kor 5,19). Dette budskapet om forsoningen er det Gud vil at vi skal forkynne for verden, uforfalsket; dele det med mennesker både i øst og vest.

 

Sommeren er den tiden på året da de fleste bryllupsfeiringer finner sted, i hvert fall i vår del av verden. En hendelse, i juni 1525, som fikk stor betydning for kirke-, samfunns- og familieliv, var Martin Luthers giftermål  med den tidligere nonnen Katharina von Bora. I lang tid hadde ekteskap og familieliv vært nokså nedvurdert av kirken, men nå skulle det igjen få komme til heder og verdighet. Ved å studere Bibelen hadde Luther ikke bare funnet tilbake til evangeliet om frelse av bare nåde, ved troen alene, men også gjenoppdaget hva som er Guds vilje og mening når det gjelder ekteskapet. For eksempel så han at det var ubibelsk å forby prester å gifte seg. Bibelen er normen, rettesnoren og lyset vårt både for tro, lære og liv.

Fem århundrer senere kan vi lese i avisen om et nytt og spesielt fenomen: Sologami eller selv-ekteskap, et «ekteskap» der en person gifter seg med seg selv. Gjennom en seremoni uttrykker personen en overgivelse og kjærlighet til seg selv, avgir løfter osv. Flere bøker er utkommet om fenomenet, som foregår i flere verdensdeler. Bedrifter tilbyr pakkeløsninger med bryllupsklær, ring og annet utstyr som til et hvilket som helst bryllup. Selv om dette nok aldri kommer til å bli særlig vanlig, illustrerer det den store forvirringen som rår om ekteskapet i vår tid.

Vi  kan også lese om at det nå presses på for at prestekandidater som lever i samboerskap skal kunne bli ordinert til tjeneste i Den norske kirke. Hittil har det vært et krav at kirkelig ansatte ikke må inngå samlivsforhold utenom et ordnet ekteskap. Men blant de fem som nå er aktuelle til å overta stillingen som Oslos biskop, mener fire at samboerskap må være greit også for prester.

Samme trossamfunn lar fra og med i år likekjønnede få gifte seg foran alteret i kirken. I den nye, alternative ekteskapsliturgien er bibelversene om ekteskap byttet ut med andre bibelord. For når Skriften taler om ekteskap, er den jo tydelig på at ekteskapet er noe mellom mann og kvinne. Det er både ironisk og tragisk at en kirke som kaller seg luthersk, ved inngangen til året for reformasjonens 500-års-jubileum kunne gjøre et vedtak så direkte i strid med reformasjonens grunnleggende prinsipp – at Skriften alene skal være autoritet for kirken. I motsetning til Luther, tror mange at de vet bedre enn Bibelen. Hvorfor feire reformasjonen hvis vi ikke vil bøye oss for Guds hellige ord, men isteden lar mennesketanker få avgjøre hva som er rett? Det er jo anti-luthersk.

Alle sammen er vi syndere, i skrikende behov av Guds nåde. Og han forkynner oss tilgivelsen for Jesu skyld og sier: Gå og synd ikke mer fra nå av. Men dersom vi ikke vil kalle for synd det som Bibelen kaller for synd, kan vi heller ikke tale sant om nåden og frelsen.

Må Gud la sitt ords lys skinne for oss. Uten det famler vi alle i mørket. Vi må alltid tilbake til Bibelen!

(Lederartikkel i Bibel og Bekjennelse 2/2017)