Mannens og kvinnens roller i familien

Weddingring-JH
(Foto: Jason Hutchens/Wikimedia Commons)

Foredrag ved KELK-møtet i Durres, Albania, 24. mai 2019

I vår tid, i de fleste europeiske land, er tradisjonelle kjønnsroller betraktet som noe «så 1950-talls» og «middelaldersk». Kjønnsnøytralitet og likestilling er in. I Skandinavia fins det nå barnehager hvor barna oppfordres til ikke å bruke ord som «gutt» og «jente», men i stedet bare si «person» om hverandre, slik at alle kan få utvikle kjønnsidentiteten sin mer fritt og ikke bli presset inn i noen «snevre A4 kjønnsroller». Akkurat dette fenomenet er vel fortsatt i de fleste skandinavers øyne litegrann ekstremt, men det illustrerer en økende tendens i vår vestlige verden. Ekteskapet og familien betraktes som menneskelige oppfinnelser, gamle skikker som vi bare kan forandre på etter behag. Mange synes det er anstøtelig å høre snakk om kjønnsroller som ikke er menneskeskapte og ikke kulturelt betingede, men som faktisk er skapt av Gud ved verdens begynnelse. De raskt skiftende holdningene omkring oss gjør det mer utfordrende, men desto viktigere, å snakke om Bibelens ord om mannens og kvinnens roller.

Jesus sier: «Har dere ikke lest at Skaperen fra begynnelsen av skapte dem som mann og kvinne og sa: ‘Derfor skal mannen forlate far og mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp.’ Så er de ikke lenger to; de er én kropp. Og det som Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille» (Matt 19,4-6). Som «mann» og «kvinne» skapte han dem (1 Mos 1,27), og de hebraiske ordene som brukes her forteller ikke bare om et skille mellom to ulike kjønn, men indikerer også roller. «Mannlig» og «kvinnelig» er ikke en menneskeskapt, kulturell konstruksjon, men kommer fra Guds skaperhånd og er noe flott noe. I denne verden kan jo alle fine ting forvrenges og ødelegges, men fra begynnelsen av og i seg selv var og er disse kjønnsrollene noe svært godt.

Det er i ekteskapets forening at forholdet mellom mann og kvinne med rollene deres får sitt mest fullstendige uttrykk. Fra KELKs Nittifem teser for det 21. århundre: «Ekteskapet er en livsvarig, forpliktende – og offentlig godkjent – forening mellom en mann og en kvinne … Fordi Gud har innstiftet ekteskapet, har han også rett til å fortelle oss hvordan det skal fungere. Han sier at forholdet mellom mann og kone skal etterligne forholdet mellom Kristus og kirken, og at ektefellene dermed har ulike roller. Mannen skal være en kjærlig leder, «hodet», mens hustruen skal være en kjærlig hjelper. Gud vil at alle som er gift skal behandle sin ektemake med respekt.»

———————————————————————————————————–

1) Mannen er kvinnens hode og skal vise kjærlig lederskap (Ef 5,23.25).

2) Kvinnen er en god hjelper (1 Mos 2,18) som underordner seg sin mann (Ef 5,22).

———————————————————————————————————–

1)

Mannens rolle er å tjene som «hode» (gr. kephale), dvs. han har ansvar for lederskap i ekteskapet og familien. «Mannen er kvinnens hode,» sier apostelen Paulus (1 Kor 11,3). (Ikke bør være, men er.) Dette er en del av Guds skapelsesordning, for all tid. «For mannen ble ikke til av kvinnen, men kvinnen av mannen. Mannen ble heller ikke skapt for kvinnens skyld, men kvinnen for mannens» (1 Kor 11,8-9). Adam ble skapt først, deretter Eva. Ved denne kronologiske rekkefølgen etablerte Gud et bestemt forhold mellom mann og kvinne, slik at «mannen er kvinnens hode» (Ef 5,23).

Men da tiden for menneskehetens syndefall kom, glemte både mannen og kvinnen rollene Gud hadde gitt dem. «Hjelperen» (1 Mos 2,18) oppførte seg som  om hun var den åndelige leder av familien: Etter å ha lyttet til djevelen og trodd på hans løgner, forsynte kvinnen seg av den forbudte frukten og spiste. Hun ga også til sin mann, som var sammen med henne, og han spiste. Adam glemte sin lederrolle og fulgte hjelperens eksempel, istedenfor å lede henne. Han lyttet til sin hustru istedenfor å lytte til Gud. Som familiens overhode ble han holdt ansvarlig for det tragiske fallet, selv om han prøvde å legge skylden over på henne, hun som hadde startet det hele: «Kvinnen som du ga meg å være sammen med, hun ga meg av treet, og jeg spiste» (1 Mos 3,12). Paulus skriver: «Synden kom inn i verden på grunn av ett menneske, og med synden kom døden…» (Rom 5,12). Selv om «det var ikke Adam som lot seg lokke, men kvinnen» (1 Tim 2,14); var det altså likevel han som fikk skylden, fordi han jo var «hodet» som hadde unnlatt å lede.

Å være leder innebærer nødvendigvis en viss autoritet, at man gjør noen beslutninger. Men Gud vil ikke ha familieoverhoder som er sjefete og dominerende, egoistiske og harde. (Etter syndefallet har akkurat det dessverre ofte vært tilfellet.) Tvert imot. Paulus understreker kjærlighet og offer: «For mannen er kvinnens hode, slik Kristus er kirkens hode; han er frelser for sin kropp … Dere menn, elsk konene deres, slik Kristus elsket kirken og ga seg selv for den, for å gjøre den hellig … På samme måte skal altså mennene elske sine koner som sin egen kropp. Den som elsker sin kone, elsker seg selv. Ingen har noen gang hatet sin egen kropp. Nei, man gir kroppen næring og pleier den på samme måte som Kristus gjør med kirken» (Ef 5,23-29).

En ektemann skal derfor imitere Kristi uselviske og selvoppofrende kjærlighet. Jesus var villig til både å leve og dø for bruden sin, kirken. Han tjente henne hele veien til korset. Grunnen til at vi elsker Herren vår og villig underordner oss ham, er at han først elsket oss og ga seg selv for oss. Så mannen vil sette konas behov og ønsker over sine egne behov og ønsker, og søke å hjelpe henne og beskytte henne fra både fysisk, følelsesmessig og åndelig skade.

Som Kristi kjærlighet

C.F.W. Walther sa en gang i en bryllupspreken: «Kristus elsker sin kirke, han ikke bare later som. Ikke bare med ytre fremtoning og handlinger, men inderlig, av hjertet, slik at han nærer den med sin egen kropp og gir den å drikke av sitt eget blod. Så helhjertet bør den kristne mannen elske sin hustru.[1]

Videre elsker Kristus sin kirke selv om hun er full av urenhet. Istedenfor å skille seg fra henne, dekker han over syndene hennes med sin egen rettferdighet. Med en slik tålmodighet bør også den kristne ektemannen elske sin hustru, selv om hun har sine svakheter og skrøpeligheter. Han bærer over med disse svakhetene, og ønsker ikke på grunn av dem å bli fri igjen, men tenker heller slik: Jesus, min sjels brudgom elsker meg, selv om jeg er en fattig synder som skuffer ham daglig, han kaster meg likevel ikke ut av den grunn. Hvorfor skulle jeg da ikke elske min kone selv om hun ikke er perfekt!»

Walther påpeker også hvordan Kristus elsker sin kirke i praksis, i faktiske gjerninger, sørger for henne, ikke lar henne mangle noe godt, beskytter henne i fare, trøster henne i sorg. Og slik bør den kristne mannen gjøre mot sin kvinne, med stor standhaftighet; «ingen ulykkesstorm må få slukke iveren» i hans kjærlighet . «Selv lange år med sykdom må ikke få svekke den gjensidige kjærligheten mellom mann og kone, men heller utdype den, før til sist det sluknende øyet lukkes av en kjærlig hånd i dødens stund.»

Lokomotiv

Mannen skal føre an. Det er ikke meningen at han skal prøve å presse eller tvinge konen til å underordne seg. Nei, han må gå først og lede ekteskapet ved å ofre seg. Jo mer selvoppofrelse fra hodet, jo lettere og mer behagelig vil det være for den gode hjelperen og ledsageren å underordne seg ham i kjærlighet. Nathan R. Pope, en WELS-pastor, sammenligner dette med et tog: Som et lokomotiv skal mannen ta initiativet, og så vil resten av toget med glede følge etter. «Det kvinner ønsker seg er et tog som kjører ut fra stasjonen trukket av et lokomotiv, for full damp … La mannen hennes sette igang med en selvoppofrende innstilling når det oppstår en situasjon, så vil kvinnen oppleve – følelsesmessig – det som apostelen underviser om (i Ef 5). Og den naturlige responsen hennes vil da være å underordne seg og følge etter.»[2] «Så en mann fører an og setter i gang en god sirkel for kjærlighet og orden når han ofrer seg. Han skal ta initiativet. Han må skjerpe oppmerksomheten og følsomheten sin når det gjelder å oppdage måter å ofre seg, se muligheter til å fornekte seg selv for sin kones skyld.» [3] I hverdagen er det mulig for en mann å finne mange måter å gjøre dette på, mange små godhetsgjerninger for å vise konen at han verdsetter henne høyt.

Omtanke for den svakere part

I 1 Pet 3,7 skriver apostelen: «Dere menn: Vis omtanke i samlivet med kvinnen, som er den svakere part. Vis henne ære, for sammen skal dere arve nåden og livet. Gjør dette, så ikke deres bønner blir hindret.» Uttrykket «den svakere part» refererer sannsynligvis til fysisk styrke, ikke til moralsk utholdenhet, karakterstyrke, tro, eller intellektuell kapasitet. Kvinner er generelt fysisk svakere, noe som gjør dem mer sårbare for overgrep og seksuell utnyttelse. Kvinner kan også være mer følelsesmessig sårbare, noe som ofte gir seg utslag i usikkerhet og dårlig selvfølelse.[4] Formaningen til å leve med sin kone på en forståelsesfull og hensynsfull måte, å vise henne ære og respekt, utelukker alle former for koneplageri eller å gjøre noe som får henne til å føle seg mindreverdig. Kvinner mottar Guds frelsende nåde på like vilkår som menn og er medarvinger til himmelen. Og Gud legger merke til de «sterke» mennene og holder dem ansvarlige. Mannen skal bruke sin (vanligvis) større muskelstyrke, sitt lederskap og sin (milde) autoritet som leder, til å beskytte og sørge for sin kone og familie, elske og ofre seg for dem, slik som Kristus, han som er «mannens hode». Bønner og åndelig fellesskap, med Gud og med hverandre, kan bli hindret, sier Peter, dersom man ignorerer instruksene om mann-og-kone-relasjonen.

Det er klart at uten noen forståelse av Kristi sterke og selvoppofrende kjærlighet, er det ikke mulig å forstå apostlenes undervisning om mannen som «hodet» i ekteskapet. Vi kan ikke forvente at verden skal si ja til dette bibelske konseptet, ettersom verdens ideer om lederskap og autoritet er annerledes. Uansett hva vi sier, vil mange ta anstøt og snakke om «hierarkiske» eller «patriarkalske» ekteskap som noe skadelig. Dette er ikke til å unngå.

Da disiplene kranglet om hvem av dem som var viktigst, sa Jesus: «Dere vet at folkenes fyrster undertrykker dem, og stormennene deres styrer med hard hånd. Men slik skal det ikke være blant dere. Den som vil bli stor blant dere, skal være tjeneren deres, og den som vil være først blant dere, skal være slaven deres. Slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange» (Matt 20,25-28). Jesu undervisning om lederskap er nokså forskjellig fra verdens ideer.

I hjemmet

Når det gjelder familiens økonomi, ting som må gjøres rundt i huset, og særlig barneoppdragelse, kan mannen være glad for å ha en god hjelper å samarbeide med. Men han er fortsatt hodet, med et hovedansvar for å gi barna mat og klær, lære dem grunnleggende personlig hygiene og god oppførsel, lære dem om sin Herre og Frelser Jesus Kristus, lære dem å be, og sørge for at de får den kjærlighet og omsorg de trenger. Nylig var det en ledende amerikansk politiker[5] som skrev på Twitter at lærere bør få høyere lønn, fordi «de oppdrar våre barn». Vi kjenner til denne ideen fra kommunismen og sosialismen, at barnas oppdragelse liksom skulle være statens ansvar. Men ifølge Guds ord er dette ansvaret gitt til familien, hvor mannen og faren skal utvise lederskap. En tidligere president[6] hadde nok rett da han sa: «Alle store endringer i Amerika begynner ved middagsbordet.» Selv om skolelærere og søndagsskole- og konfirmasjonslærere gjør et meget verdifullt arbeid, er det likevel mor og far hjemme som må gjøre den viktigste jobben med å oppdra sine unge. Paulus skriver: «Dere foreldre[7], vekk ikke sinne og trass hos barna deres, men gi dem omsorg, så de får en oppdragelse og rettledning som er etter Herrens vilje» (Ef 6,4).

Å oppdra barn er hardt arbeid, men dessverre har fedre altfor ofte forsømt ansvaret sitt og overlatt det meste av byrden til konen. Mange kvinner skulle ønske at mannen ville være mer involvert i dette arbeidet. At så mange menn svikter når det gjelder å utøve Kristus-etterlignende lederskap i familien, er et stort problem.

 

2)

Kvinnens rolle. Hun ble gitt til mannen som en hjelper (1 Mos 2,18). Så en hustru skal være sin manns nære ledsager og hjelper, og hun skal underordne seg ham (Ef 5,22).

En hjelper

Adam ble så glad da han så kvinnen for første gang. «Endelig!» sa han. Tidligere hadde han fått se en stor mengde vakre dyr, men kunne ikke finne en ledsager på hans eget nivå, en som var lik ham og  passet med ham. Han hadde følt seg litt ensom, og det var «ikke godt for mennesket å være alene». Gud sa: «Jeg vil lage en hjelper av samme slag» (1 Mos 2,18). Etterpå var Adams respons: «Nå er det bein av mine bein og kjøtt av mitt kjøtt. Hun skal kalles kvinne, for av mannen er hun tatt» (1 Mos 2,23). Gud hadde gitt ham en fantastisk «hjelper» (hebr. ézer), en perfekt ledsager og venn, som også skulle bli mor til hans barn. Hun var på mange måter veldig lik ham. Men samtidig var hun også ganske annerledes, noe som jo var genialt, fordi hun og han supplerte og komplementerte hverandre med sin kvinnelighet og mannlighet.

Likeverd

Mannen og kvinnen var og er like mye verdt. Begge ble skapt «i Guds bilde», hellige, rettferdige og fullkomne på alle måter. Denne høyverdige kvaliteten preget både henne og ham. Og begge ble velsignet av Gud og fikk beskjeden: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over [alle dyr som det kryr av på jorden].» Ordet «hjelper» indikerer egentlig ikke noen lavere verdi, slik noen mener. Nei, dette ordet brukes ofte også om Gud selv: «Se, Gud er min hjelper» (Sal 54,4).

Etter syndefallet, da kvinnen og mannen ble like fordervet, forkynte Gud at han ville berge menneskeslekten fra deres fortapte tilstand. Både Eva og Adam skulle bli frelst ved en spesiell barnefødsel: «Kvinnens ætt», Messias, Guds egen sønn, skulle komme og knuse slangens/djevelens hode og makt (1 Mos 3,15). Men for å gjøre det, ville han måtte gi sitt eget liv. Så Gud sparte ikke en gang sin egen Sønn for å redde hver kvinne og mann. Så høyt elsker Gud hver eneste kvinne og mann. Og etter at Jesus hadde stått opp fra graven, hvem var det som først fikk høre de gode nyhetene? Noen av hans kvinnelige tilhengere.

For i Guds øyne er ikke det ene kjønn bedre eller mer verdifullt enn det andre. I Guds rike fins ingen annenrangs borgere. Paulus skriver: «For dere er alle Guds barn ved troen … Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus» (Gal 3,26-28). Dette budskapet var noe ganske sjokkerende i samfunnet på Paulus’ tid. Alle medlemmer – både kvinner og menn – i Guds rike er konger og prester i hans øyne (1 Pet 2,9). At Gud har gitt menn og kvinner forskjellige roller her på jorden, betyr ikke at de har ulik verdi for ham.

Underordning

Verbet som er oversatt «underordne seg» (gr. hypotasso) sier heller ikke noe om mindre eller lavere verdi. På gresk har ordet en mer nøytral tone enn på norsk og andre moderne språk, hvor «underordning» lett gir negative assosiasjoner. Kvelden før Jesus skulle dø, ga han en god illustrasjon på underordning og tjeneste da han reiste seg fra måltidet, tok av seg kappen, bandt et linklede rundt livet, helte vann i et fat og begynte å vaske disiplenes føtter. Etterpå sa han: «Forstår dere hva jeg har gjort for dere? Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det. Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter. Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre» (Joh 13,4-15).

Blant Kristi etterfølgere generelt gjelder det at alle skal underordne seg de andre, fordi dette er den rette kristne holdningen. Like før Paulus’ ord til koner om å underordne seg sine ektemenn (Ef 5,22), har han oppfordret efeserne til å bli fylt av Ånden, synge salmer sammen, synge og spille av hjertet for Herren, alltid takke Gud, og så: «Vær hverandre underordnet i ærefrykt for Kristus!» At man underordner seg hverandre er et resultat av at man er fylt av Ånden. Og dette skal være et vakkert kjennetegn på alle troende kristne, menn og kvinner, at de underordner seg, viser uselvisk kjærlighet, er ydmyke og setter de andre høyere enn seg selv. «Tenk ikke bare på deres eget beste, men også på de andres. La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus! Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset» (Fil 2,3-8).

Denne ultimate, uselviske kjærligheten fra Kristus til kirken, gjør at de troende gjerne og villig underordner seg under ham. De tror hans ord, og han inspirerer dem og gir dem kraften til å underordne seg hverandre. Av takknemlighet til ham vil de gjerne gjøre alt han ber dem om; de vet at dette er rett og godt og hellig. Det er med denne bakgrunnen at Paulus så skriver spesielt til hustruer: «Dere kvinner, underordne dere ektemennene deres som under Herren selv. For mannen er kvinnens hode, slik Kristus er kirkens hode; han er frelser for sin kropp. Som kirken underordner seg Kristus, skal kvinnene underordne seg sine menn i alt» (Ef 5,22-25). (Så, like etter, får mennene sin egen befaling, om å vise selvoppofrende kjærlighet mot konene sine, slik Kristus elsket kirken og ga seg selv for den). Det er viktig å merke seg at Bibelen aldri sier til ektemenn, «tving konene deres til underordne seg og adlyde!» Kvinnens underordning er ikke av tvang. «Å underordne seg betyr at hun villig føyer seg for mannen ut fra en posisjon der hun selv er trygg og sterk, på grunn av sikkerheten hun eier i Kristus. En slik underordning er ikke ekte i bibelsk forstand med mindre den er frivillig.»[8]

Skjønnhet innefra

Kristen underordning, ydmykhet og uselvisk kjærlighet er et vakkert og mektig vitnesbyrd om Kristus Jesus. Vi kan få være som «små kristuser» for våre medmennesker, inkludert de ikke-troende. Peter skriver: «Likeså skal dere gifte kvinner underordne dere under deres menn. Så kan de menn som står Ordet imot, bli vunnet, ikke ved ord, men ved hustruens livsførsel, når de ser hvordan dere lever i renhet og gudsfrykt. La ikke ytre stas, frisyrer, gullkjeder og fine klær være det som pryder dere. Deres smykke skal være det indre, skjulte menneske med sitt milde og rolige sinn, som er uforgjengelig og dyrebart for Gud. For slik smykket de hellige kvinner seg i tidligere tider, de som satte sin lit til Gud. De underordnet seg sine menn, likesom Sara var lydig mot Abraham og kalte ham herre (Og her kan vi da merke oss at Abraham nok ikke har sagt til Sara: «Adlyd meg! Du kalle meg ‘herre’!» Nei, vi kan anta at hun gjorde og sa det hun gjorde av egen fri vilje). Hennes barn er dere nå blitt, dersom dere gjør hva godt er, og ikke lar dere skremme av noe» (1 Pet 3,1-6).

Hvorfor sier Peter «og ikke lar dere skremme av noe»? Sannsynligvis fordi det å underordne seg en ektemann i utgangspunktet kan virke litt skremmende. En kvinne kan ha blandede følelser for dette. For ektemannen er jo en synder, slik hun også selv er. Han har sine feil og svakheter. Kan hun virkelig stole på ham og overlate til ham å lede? Men istedenfor å frykte eventuelle katastrofer, skal hun heller sette sin lit til Gud og gjøre det rette, respektere og underordne seg mannen og behandle ham godt, «i ærefrykt for Kristus». Og skulle «hodet» noen gang prøve å lede henne til å gjøre noe som er galt (kanskje å tilbe hedenske guder?), så gjelder regelen: «En skal lyde Gud mer enn mennesker!» (Apg 5,29)

«En kvinnes rolle og oppgave er å være pen og gjøre denne verden til et vakrere sted,» er ikke et sitat fra Bibelen eller kirkefedrene, men kanskje noe som en mannlig motedesigner kunne ha sagt (på 1950-tallet?). Det har alltid vært mye press på jenter og kvinner fra samfunnet når det gjelder å se bra ut, og de kan oppnå mange «liker» og stor respekt for sin ytre skjønnhet. Peter sier at akkurat denne tradisjonelle kjønnsrollen er noe som kristne kvinner ikke skal være så veldig opptatt av. Selv om Salomos høysang roser kvinnelig skjønnhet, og selv om det ikke er forbudt med sminke, smykker, fine klær og frisyrer, bør menn og kvinner uansett verdsette og ære en persons indre skjønnhet mer enn den ytre. Ingen vinnes over til Kristus av en kvinnes ytre utseende. Men når en mann ser sin kristne kones «renhet og gudsfrykt», hvordan hun underordner seg og behandler ham svært fint, så blir dette et stille og mektig vitnesbyrd som får Jesus til å se veldig bra ut.

Partnere

Hvis vi går tilbake til Efeserbrevet, kan vi merke oss at Paulus bruker ulike ord for barns og tjeneres/slavers «lydighet» vs. konenes «underordning». Det heter: «Dere barn, vær lydige mot foreldrene deres i Herren» (Ef 6,1), og «dere slaver, vær lydige mot deres jordiske herrer som mot Kristus selv» (Ef 6,5). Mens til hustruene står det like før: «Dere kvinner, underordne dere ektemennene deres som under Herren selv» (Ef 5,22). De ulike valgene av ord er trolig helt bevisst gjort for å indikere at her er det ulike relasjoner. «Barn og slaver er ikke partnere til sine foreldre eller herrer. Hustruer er partnere til sine ektemenn. En kones underordning under sin mann ligner mer på Kristi underordning under Gud Faderen enn på et barns lydighet mot sine foreldre.»[9] Kristus er jo likestilt og ett med Faderen, men han underordnet seg likevel Faderens vilje og gikk veien til korset for å bli vår frelser. (Akkurat det sier oss noe om hvilken helt sentral betydning underordning har i kristendommen; at det var ved Kristi underordning selve frelsen ble vunnet.)

Et ekteskap handler om være partnere, og om teamarbeid. Litt som på et fotballag, for eksempel i et verdensmesterskap: Landslagsspillerne er så glade for at laget har klart å kvalifisere seg, og de føler seg privilegerte som får være med å representere hjemlandet sitt i denne store turneringen. Målvakten, forsvarsspillerne, midtbane- og angrepsspillerne er likeverdige og helt avhengige av hverandre; de utfyller og supplerer hverandre med sine individuelle og spesielle evner. Godt samarbeid betyr alt! Samtidig er det godt å ha en av spillerne i rollen som «kaptein», en som kan fungere som en leder der ute på banen. Men bare en. For hvis to spillere samtidig begynner å oppføre seg som kaptein, bestemmer seg for stikk motsatte ting og begynner å krangle midt i en viktig kamp, vil dette være svært negativt for laget. På samme måte er ekteskapet et samarbeid, teamwork. Dette teamet trenger et kjærlig «hode» til å gjøre tjeneste som leder. At «hjelperen» underordner seg betyr ikke at hun har lavere verdi eller er mindre flink enn mannen. Men det betyr en forskjell med hensyn til rollen eller ansvaret for lederskap. Det trengs også to for å danse tango, men én av partnerne må føre an på dansegulvet.

Å få barn og skape et hjem

Når Gud snakker til Adam og Eva etter syndefallet, ser vi at formaningene fokuserer på to forskjellige områder av livet. Adam er tydelig betraktet som den som skal være den viktigste forsørgeren av familien: «Jorden er forbannet for din skyld. Med strev skal du nære deg av den alle dine levedager» (1 Mos 3,17). For Eva kommer konsekvensene på et område som er unikt for henne som kvinne: «Tungt vil jeg gjøre ditt strev når du er med barn, med smerte skal du føde.» Og Gud tilføyer: «Du skal begjære din mann, og han skal herske over deg» (1 Mos 3,16). Disse siste ordene forteller oss at syndefallet ikke hadde forandret Guds design når det gjelder lederskap innen familien, selv om synd og egoisme fra nå av ville påvirke forholdet mellom mann og kone.

Martin Luther ønsket at menn skulle vise spesiell ærbødighet for kvinnen, siden hun er «menneskehetens mor og pedagog»[10]. En mann kan ikke bli gravid og føde og amme et barn. Det er den gode hjelperen som er designet for denne unike og spesielle oppgaven. Adam kalte sin hustru Eva (liv), fordi hun skulle bli mor til alle som lever (1 Mos 3,20). Seksuell intimitet mellom mann og hustru er en flott gave fra Gud, og en hovedhensikt med dette er jo forplantning. For Gud hadde sagt, «Vær fruktbare!» Å være den personen som bærer nytt liv inn i verden, føder et nytt, levende menneske, er absolutt en svært høyverdig rolle, som alle bør betrakte med stor respekt. Gjennom mesteparten av verdenshistorien har mor også vært en viktig tidlig «pedagog» for sine barn, mens hun passet på dem i hjemmet. Vi kan her tenke på evangelisten Timoteus som «helt fra barndommen hadde kjent de hellige skrifter» og som tydeligvis ble undervist av sin fromme kristne mor Eunike og bestemor Lois (ettersom faren hans var greker og hedning). «Barn er dyrebare gaver fra Gud, og det er et privilegium, ikke en byrde, å oppdra dem» (KELKs Tese #18).

«Lytt, min sønn, til din fars formaning, forkast ikke rettledning fra din mor!» (Ordsp 1,8). Både mor og far er nødvendige for å oppfostre og oppdra sine barn. Et barn behøver et eksempel av både sitt eget kjønn og av det motsatte kjønn. «Naturen kaller på de to foreldrenes karakteristiske mannlige og kvinnelige kvaliteter for å oppdra sitt avkom … Når mannen sørger for og beskytter de mer sårbare medlemmene av familien sin, innser han også sin hensikt i livet. Når far og mor tar del i ansvaret med å oppdra sine barn, finner de ut hva de var ment for, selv om de strever med å leve opp til den høye standarden.»[11]

Både i Det gamle og Det nye testamente finner vi at hjemmet er det viktigste området for kvinnens aktivitet, mens mannen tilbringer tid ute i en fiskebåt på sjøen, pløyer åkeren, eller arbeider i snekkerverkstedet. Paulus råder unge enker til å «gifte seg, få barn og styre sitt hus» (1 Tim 5,14). De eldre kvinnene bør «lære de unge kvinnene å elske mann og barn, leve forstandig og rent, ta ansvar for hjemmet og underordne seg sine menn, slik at Guds ord ikke blir spottet» (Tit 2,3-5). Det betyr ikke at Gud forbyr en kristen kvinne i dag å ha en jobb og karriere utenfor hjemmet. Imidlertid må en kone og mor passe på (sammen med ektemannen/barnefaren) at ting ikke kommer ut av balanse; for det å føde barn og være mor er en unik og spesiell rolle gitt av Gud, og noe som krever mye tid, visdom og anstrengelse. Et stort problem nå i vår tid er at så mange kvinner er utslitt og strever tungt med å kombinere moderskap med en heltidsjobb utenfor hjemmet.

Aktive hjelpere

Prinsippene for hodets lederskap og hjelperens underordning må balanseres rett. Husk Eva, som begynte å oppføre seg som den åndelige leder i familien. På den annen side, må ikke hjelperen få en følelse av at hun bør være en passiv person. Hjelperen er en fantastisk gave fra Gud, hun ble gitt for å hjelpe![12] Kvinner har i like stor grad som menn viktige ressurser som behøves i hjemmet, i kirken og i samfunnet. «La enhver kristen kvinne fryde seg over å være skapt som et uunnværlig supplement og hjelper for mannen.»[13] Hun skal oppmuntres til å tjene med gavene sine, samtidig som hun husker på Guds prinsipper, som er en velsignelse, ikke et problem. Vi må være forsiktige så vi ikke «tolker» det Gud har sagt for at det skal harmonere med verdens nåværende ideer om likestilling og rettigheter.

Vi legger merke til at «den dyktige konen» i Ordspråksboken kapittel 31 er bemerkelsesverdig aktiv: Hun står tidlig opp, lager linklær som hun selger, og leverer belter til kjøpmannen. For det hun har tjent, kjøper hun et jordstykke og planter en vinmark, osv. Ektemannen stoler fullt på henne og mangler ikke noen vinning. En annen imponerende hjelper, fra 1500-tallet, var jo Katharina Luther, «Reformasjonens mor». Dr. Luther kalte henne «sjefen over Zulsdorf» (navnet på gården de eide), og «Wittenbergs morgenstjerne», fordi hun sto opp klokken fire for å ta seg av alle sine forpliktelser og gjøremål. Katharina fødte seks barn og organiserte husholdningen og familiens økonomi; i huset deres bodde også mange studenter og andre. Hun hadde et bryggeri, og drev med avl og salg av storfe. Iblant drev hun også et sykehus, hvor hun pleiet pasientene sammen med andre sykepleiere. Man kan nesten bli litt utmattet av bare å lese om alle aktivitetene hennes. (Og også om alt ektemannen fikk tid til.)

Prinsipper og deres anvendelse

Alle familier er forskjellige og unike. Men de generelle prinsippene Gud har gitt oss er de samme. Hvordan skal hodet og hjelperen anvende prinsippene i de reelle, konkrete situasjonene som dukker opp i det daglige? Bibelen gir oss ikke noen lovkode med spesifikke regler og forskrifter. Men hvis vi bare lærer å forstå prinsippene, kan vi be Gud om hjelp, så vil han lede oss til å finne den beste måten å gå framover sammen. «Gud har ikke beskrevet nøyaktig og detaljert hvordan en hustru skal underordne seg mannen sin, og han har ikke beskrevet nøyaktig og detaljert hvordan en mann bør elske sin hustru … Han ber oss om at vi av kjærlighet til ham prøver alt i livet vårt etter hans prinsipper, og at vi gjør alt vi kan for å leve i overensstemmelse med hans vilje og for å unngå alt som er uforenlig med hans vilje … Dette er den herlige friheten Gud har gitt oss menn og kvinner i den nye paktens tid, i Kristus. Vi lever ikke under noen seremoniallover. Vi er helt frie, og vi kan leve som frie menn og kvinner.»[14]

Til slutt leser vi den vakre avslutningen av Ordspråksboken (31,10-31):

א10 En dyktig kone – hvem finner vel henne?
Langt mer enn perler er hun verdt.
11 ב Mannen stoler på henne i sitt hjerte,
han mangler ikke vinning.
12 ג Hun gjør bare godt imot ham,
aldri noe ondt så lenge hun lever.

13 ד Hun skaffer seg ull og lin,
hendene arbeider med liv og lyst.
14 ה Hun er som handelsskipene,
hun skaffer mat langveisfra.
15 ו Før dagen gryr, er hun oppe,
gir mat til sitt hus og setter tjenestejentene i arbeid.
16 ז Hun ser seg ut et jordstykke og kjøper det,
for det hun har tjent, planter hun en vinmark.
17 ח Styrke er beltet hun har om livet,
hun tar i med sterke armer.
18 ט Hun merker at forretningene går bra,
hennes lampe slukner ikke om natten.
19 י Hun legger hendene på rokken,
og fingrene griper om teinen.
20 כ Hun åpner hånden for den som lider nød,
rekker hendene ut til den fattige.
21 ל Kommer det snø, er hun ikke redd for sine,
for alle i huset har ekstra klær.
22 מ Hun lager sine egne tepper,
hun har klær av lin og purpur.
23 נ Hennes mann er aktet i byporten,
der han sitter med landets eldste.
24 ס Hun lager linklær som hun selger,
og leverer belter til kjøpmannen.
25 ע Styrke og verdighet er hennes drakt,
hun ler mot dager som kommer.

26 פ Hun åpner munnen med visdom,
kjærlig rettledning har hun på tungen.
27 צ Hun ser etter hvordan det går i huset,
og spiser ikke latskaps brød.
28 ק Barna står fram og priser henne lykkelig,
mannen gir henne ros:
29 ר «Mange kvinner har vist at de er dyktige,
men du overgår dem alle.»
30 ש Ynde svikter, og skjønnhet forgår;
men en kvinne som frykter Herren, skal ha ros.
31 ת Pris henne for frukten av hennes arbeid,
hennes gjerninger skal gi henne ros i byens porter!

 

Referanser:

[1] C.F.W. Walther, The Word of His Grace. Occasional and Festival Sermons, Mankato 1978, s. 174ff.

[2] Nathan R. Pope, Feminism, Milwaukee, Northwestern Publishing House, 2003, s. 137.

[3] Ibid., s. 139

[4] Mark A. Jackson James, Peter, John, Jude (The People’s Bible Commentary), Northwestern Publishing House, 2002, s. 101

[5] Kamala Harris

[6] Ronald Reagan

[7] Eldre norske oversettelser: «fedre» (jf. den greske grunnteksten).

[8] Mark A. Paustian, More Prepared to Answer, Northwestern Publishing House, 2004, s. 139.

[9] John F. Brug, A Bible Study on Man and Woman in God’s World. Student’s manual. Northwestern Publishing House, 1992, s. 49.

[10] Francis Pieper, Christian Dogmatics, Vol 1, Concordia Publishing House, 1950, s. 524

[11] Ryan C. MacPherson, “The Natural Law of the Family.” I Natural Law. A Lutheran Reappraisal. Concordia Publishing House, 2011, s. 207

[12] Seth Erlandsson, “Kvinnen som mannens medhjelper”, i Bibel og Bekjennelse 2/2018, s.11-13.

[13] Man and Woman in God’s World—An Expanded Study. Northwestern Publishing House, 1987, s. 44.

[14] Ibid. s. 42.

Evangeliet og pietismen (3:3)

(siste del av et foredrag av pastor Tor Jakob Welde)

I gudstjenesten tidligere i dag fikk vi høre absolusjonsordene fra pastor Edvardsens munn: ”På vår Herre Jesu Kristi befaling tilgir jeg deg alle dine synder, i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn.” Dette var helt sanne og sikre ord, fordi de hviler på den objektive rettferdiggjørelsen. I pietistiske kretser har man vanligvis vært redd for absolusjonsord på Guds vegne på den måten. Man har tenkt at det er helt uansvarlig, ja farlig, at pastoren deler ut tilgivelse til en menighet: Tenk på hvor mange som kan bli lurt, som innbiller seg at de er tilgitt, når de egentlig verken har en rett anger eller rett tro? ”Hvordan kan det hjelpe meg at et vanlig dødelig og syndig menneske som ikke kan se inn i hjertet mitt, forteller meg: ’Dine synder er tilgitt’? Nei, syndene mine er ikke tilgitt før Gud selv forkynner disse ordene i hjertet mitt og lar meg føle kraften av dem,” insisterer pietisten. (Walther)

Det var ikke et menneskes tilgivelse vi fikk i dag, men Guds tilgivelse. Hans ord har autoritet og makt og kraft! I Kristus elsker han alle syndere uten unntak. Syndene til hver eneste synder er gjort opp for, all gjeld er blitt betalt. Syndstilgivelsen er for alle, alt er klart og skal ikke tilføyes noe ekstra av oss. Dette er alltid objektivt sant, og det må forkynnes, selv om det selvfølgelig kan tenkes at noen som overrekkes tilgivelsen egentlig er ubotferdige og vantro, slik at de ikke tar imot. Absolusjonen er i seg selv alltid gyldig. Å tvile på det, er å mistenke Gud for å være en løgner.

Helliggjørelse var noe pietismen la stor vekt på. Pietistene ønsket å hjelpe folk, vekke mennesker opp av åndelig sløvhet. De ville se mer helliggjørelse, gudfryktighet og sterkere tro, og for å oppnå dette måtte de forkynne loven, tenkte de, forkynne hvordan Gud vil vi skal leve. Walther klaget over at i de pietistiske andaktsbøkene og skriftene han hadde kjennskap til var det tusen ganger mer vekt på helliggjørelse enn på rettferdiggjørelse. Det er nok en fristelse for lutherske pastorer også i dag å tenke at ”rettferdiggjørelsen er naturligvis svært viktig og grunnleggende, men: den har jo forsamlingen allerede hørt om så mange ganger fra meg, så den trenger jeg vel ikke snakke så mye om akkurat i dag; derimot trenger de helt sikkert å høre om helliggjørelse og gode gjerninger,  for der mangler det mye…” Men hvis vi tenker oss om, så vet vi vel godt at det aldri kan bli noen sann helliggjørelse uten evangeliets forkynnelse; det er jo det herlige og livgivende ordet om den objektive rettferdiggjørelsen og frelsen som skaper og styrker troen, slik at den troende får lyst og kraft til å leve et liv i helliggjørelse og gjøre gode gjerninger. Johannes skriver:”Vi elsker fordi han elsket oss først” (1 Joh 4,19).

Å presse fram en sann helliggjørelse ved hjelp av lovens forkynnelse er umulig. Det er evangeliet som må få motivere oss. Men pietismen begynte å legge mer vekt på et hellig liv enn på syndenes tilgivelse. Ikke bare det, de begynte også å blande sammen helliggjørelse og rettferdiggjørelse, så det ble uklart hva som var hva; rekkefølgen og forholdet dem imellom ble veldig uklart, for eksempel når noen sa at en person ikke burde få tenke eller høre at han var frelst før han hadde prestert en viss grad av helliggjørelse. For en sammenblanding av lov og evangelium!

En gammel illustrasjon: Tenk på en hest og en vogn. Det er hesten som skal dra vognen. Det er naturligvis ikke motsatt. Vi må ikke sette vognen foran hesten og forvente at vognen skal dra trekkdyret. Nei, hesten må gå først, den er sterk og klarer å dra vognen og oss som sitter på den. På samme måte er det rettferdiggjørelsen som må forkynnes først, og så vil helliggjørelsen følge etter, som en frukt av troen på rettferdiggjørelsen. Helliggjørelsen er som vognen, den følger etter, den dras av evangeliet. Kraften til å få vognhjulene til å gå rundt, kommer fra hesten. Det er også rettferdiggjørelsen, den fullt ferdige frelsen som rekkes oss helt gratis ved evangeliet i ord og sakrament, som gir kraften til helliggjørelsen. Ikke motsatt. Men innen pietismen kunne det ofte bli uklart hva som var vognen og hva som var hesten.

Jesus sa om den gråtende kvinnen som vasket og tørket og salvet føttene hans, at hennes mange synder var tilgitt, og derfor hadde hun vist så stor kjærlighet (Luk 7,47). Den som har fått mye ettergitt, fylles med takknemlighet og vil gjerne tjene og gjøre godt.

Men våre gode gjerninger har ingen del i vår rettferdiggjørelse. Gode gjerninger er et resultat av rettferdiggjørelsen, de følger som en frukt av troen. De har ingenting med frelsen å gjøre. Paulus skriver til efeserne: ”For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave.  Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem” (Ef 2,10).

Lov og evangelium må deles/adskilles rett. ”Ved loven lærer vi synden å kjenne,” skriver Paulus  (Rom 3,20). Loven må forkynnes slik at den enkelte tilhøreren forstår at akkurat han/hun er en synder som trenger nåde. I svært mange pietistiske prekener handlet loven først og fremst om hvor forferdelig ille det sto til i samfunnet: ”Huff, så mye umoral det nå for tiden er over alt i landet vårt!” Men dette skapte en fariseisk holdning, i stedet for lengsel etter evangeliet. Og ”når evangeliet ble forkynt, ble gjerne gaven straks dradd tilbake, idet forkynneren tilføyde: ”Pass nå på at din tro er en sann og levende tro, at du har en sann anger”. Man forkynte evangelium, men krevde deretter ”inngangsavgift” (S. Erlandsson, «Biblicum», 1978, nr. 5). Dersom det stilles betingelser til evangeliet, har det skjedd en sammenblanding med loven.

Gud vil at vi skal være fromme. Men hva er sann fromhet (pietas)? Vi trenger ikke å finne på noe eget, noe vi selv synes virker ekstra fromt, noe som Gud ikke har sagt noe om. Han har f. eks. ikke forbudt dans, eller drikking av alkohol i moderate mengder. Kong Christian 6. av Danmark-Norge forbød alt som smakte av forlystelse – fra teater og dans til kortspill og tobakk; slikt var faktisk ulovlig å drive med i hans riker en periode på første halvdelen av 1700-talet. Som vi vet, ble det også en vanlig oppfatning at det var synd å strikke på søndagen (eller ”sabbaten”, som man sa). Å plukke litt bær i marken var heller ikke greit å gjøre på hviledagen, mente noen.

Martin Luther har sagt om fromhet: ”En kristen vet ikke hva han skal si når det gjelder hans egen personlige fromhet. For han finner ikke noe godt eller fromt hos seg. Skal han være from, så må han se seg om etter en annen eller fremmed fromhet (d.v.s. Kristi).” («Biblicum», 1975, nr 1). Sann kristen fromhet består ikke først og fremst i hva vi gjør, men i det å gi akt på hva Gud har gjort for oss, og leve i dette. Jesus sier: ”Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre” (Joh 15,5). Det er han som virker i oss med sin kraft. Derfor er det nådemidlene, evangeliet i ord og sakrament, som alltid må vektlegges, fremheves og brukes flittig; det er dette som gir oss frelsen og har makt til å fornye oss og kirken, dette objektive, sanne og sikre som vi overrekkes i nådens midler.

La oss nå ikke begynne å tenke at vi vil være litt tilbakeholdne med helliggjørelse og gode gjerninger, fordi vi er redde for å ligne på pietistene. Nei, det er bare å gi ”full gass” når det gjelder gode gjerninger, – av takknemlighet til Gud, som er så god imot oss. ”Vi elsker, fordi han elsket oss først.” Men la oss huske at vi er samtidig hellige og syndere, og at hverken vi eller andre kristne kan klare å oppnå fullkommen helliggjørelse her i dette livet. Det er greit med litt realisme, slik sett. Vi bør ikke forvente alt for mye av hverandre, så vi blir utålmodige. Alle er vi forskjellige, alle har sine svakere og sterkere sider, ulike ting vi strever med.

Jeg har nevnt at det fins en hel del positive ting som kan nevnes om pietistene. Men aller mest har jeg her vært nokså streng og negativ mot pietismen, og dette er jo fordi den har mange elementer som faktisk er direkte ødeleggende for det mest dyrebare vi eier – evangeliet. Og disse elementene må vi derfor ta oss i vare for. Men jeg vil gjenta at pietisme var og er en del ulikt, det har vært forskjellige retninger, bevegelser. Noen var mye bedre enn andre. Svensken Carl Olof Rosenius, for eksempel, var redaktør for tidsskriftet Pietisten, men han hadde lest svært mye av Luther, prekener og annet, så Rosenius hadde lært kunsten å dele lov og evangelium på rett vis! Han forkynte rettferdiggjørelsen, helt ufortjent av nåde. Så vi kan si at Rosenius kun hadde et ”lett anstrøk” av pietisme, i forhold til mange andre. Han ble til stor velsignelse i Skandinavia, med andaktsbøker og annet han utgav, til tross for visse pietistiske problem i undervisningen hans. Noe Ingemar Furberg en gang skrev, er også verdt å tenke på – at ”det som i [Sverige] er igjen av evangelisk-luthersk tro og bekjennelseofte er blitt bevart i et ortodoks-pietistisk miljø”. Og han nevner navn som Rosenius, Schartau og Læstadius. (Biblicum, 1975, nr.1)

Pietismen er i grunnen et svært aktuelt tema, for i vår tid er kristenheten for en stor del gjennomsyret av pietistiske tanker: Subjektivisme har vi snakket om, og synergistisk omvendelsesforkynnelse, og en større vekt på helliggjørelse og aktivitet og annet enn på rettferdiggjørelsen; alt dette finner vi jo mye av i reformert og karismatisk kristendom, som griper om seg. Det viktigste for veldig mange er å føle seg frelst, få den herlige følelsen, og ”ha det godt med Gud”, mens det ”å snakke om hva som er den rette lære, nei det kan vi ikke bruke tiden på, sånn tørr og livsfjern ’teori’”. Heller ikke er det så mye vekt på dåpen, nattverden og absolusjonen som det burde være. Den religiøse opplevelsen truer selve evangeliet på alle kanter.

Vi mennesker har følelser, vi er jo ikke roboter, og Guds ord rører ved hjertet og følelsene våre på ulike måter, mer eller mindre. Men frelsesvissheten vår må alltid være basert på de objektive, sanne og sikre løftene i Guds ord. Selv om vi føler oss langt nede, og ikke føler oss elsket av Gud, kan vi likevel stole på Guds kjærlighet og tilgivelse, på grunn av det Han har sagt oss i sitt ord. Det er både visst og sant. Amen.

Evangeliet og pietismen (forts.)

Del 2 av et foredrag av Tor Jakob Welde.

Carl Ferdinand Wilhelm Walther
Carl Ferdinand Wilhelm Walther

C.F.W. Walther (1811-1887) fikk som ung student i Tyskland smertelig erfare hvor stor skade pietistisk omvendelsesforkynnelse kunne gjøre. Walther var blitt med i en liten gruppe av studenter som samlet seg flere ganger ukentlig til bibellesning og bønn. Han regnet seg ikke selv som troende, men han likte så godt disse vennlige studentene. Gud virket gjennom sitt ord, og snart var Walther blitt en troende kristen som stolte på Guds nåde.

Men litt senere kom en eldre student med i gruppen, en pietist, og han sa: «Dere innbiller dere visst at dere er omvendte kristne, hva? Men det er dere ikke; dere har jo ennå ikke gjennomgått noen virkelig botskamp.» Walther protesterte mot dette, men den andre ga seg ikke, og Walther kom etter hvert i tvil – kanskje han likevel ikke var en kristen? «Til å begynne med hadde jeg vært så lykkelig og glad i troen på min Herre Jesus Kristus, men nå begynte en tid med de alvorligste åndelige anfektelser. Jeg gikk til denne studenten og spurte: Hva må jeg gjøre for å bli frelst? Han foreskrev forskjellige ting og ga meg flere bøker å lese.» En av disse bøkene var skrevet av den pietistiske pastoren Johann Fresenius (som for øvrig var svigersønn av selveste Francke og også huskes som den som døpte gutten Johann Wolfgang von Goethe, senere berømt dikterhøvding). Fresenius, en from og gudfryktig person, hadde forfattet mye fin andaktslitteratur, men akkurat denne boken unge Walther nå fikk å lese var svært skadelig for ham: ”Fresenius’ første regel for å oppnå en ”grundig” omvendelse på relativt kort tid, lød som følger: «Be om nåde! … Du skal gå inn i ditt lønnkammer, hvor du kan snakke alene med Gud, bøy knærne og av all kraft bønnfall Gud om nåde; ikke bare om den nåde at Gud vil tilgi deg dine synder, men også om den nåde at hjertet ditt må bli forandret og kjærligheten til synden må bli ødelagt hos deg. … Denne bønnen bør du be ikke bare en eller to ganger, men fortsette med den daglig med sukk og sterk gråt helt til du oppnår nåden, som forsikrer deg ut fra din egen erfaring at hjertet ditt virkelig er blitt forandret.» (Walther, The Proper Distinction. Between Law and Gospel).

Pietisten Fresenius regnet altså med at et uomvendt menneske kan be til Gud, gjøre en innsats og medvirke til sin omvendelse. Men dette er jo ikke den bibelske og lutherske læren om omvendelsen. Et uomvendt og åndelig dødt menneske kan ikke av egen fornuft eller kraft komme til Jesus Kristus og be og samarbeide for å bli omvendt. Frelsen og omvendelsen, den nye åndelige fødsel, er helt og holdent Guds verk – ikke 99, men 100 %. Synergisme kalles den falske læren at et uomvendt menneske kan samarbeide med Gud om sin omvendelse. Men sannheten er jo at mennesket av naturen har en trellbunden vilje i åndelige ting og ikke vil omvende seg. Gud må først komme til deg og gi deg omvendelse og tro, før du påkaller og ber til ham. Men i pietistiske kretser ble synergismen dessverre en helt vanlig og standard lære; man lærte at det uomvendte mennesket må be til Gud og søke ham, for å bli omvendt.

Det er viktig at vi skiller klart mellom den første omvendelsen (conversio prima), som førte oss momentant fra død til liv, fra vantro til tro – og den daglige («andre») omvendelsen (conversio secunda), som gir oss en stadig og gjentatt fornyelse. Før troen kan vi ikke samarbeide med Gud, men etter at vi har fått Den Hellige Ånds gave, mottar vi stadig ny kraft, slik at vi både kan og vil samarbeide med ham. En kristens liv skal være et liv i omvendelse, dvs. daglig omvendelse, at vi lever i dåpen, bekjenner våre synder, stoler på tilgivelsen og lever i den. Jesu disipler var jo omvendt, de trodde på Herren, men de måtte stadig kjempe mot stolthet og synd i hjertet. De diskuterte hvem som var den fremste og viktigste, «hvem er den største i himmelriket?» Jesus sa: «Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket» (Matt 18,3). Som apostlene, trenger også vi daglig å vende om og bli som barn.

«Nådens ordning»

Pietistene begynte å snakke om noe de kalte for «nådens ordning»; man tenkte seg at en ekte omvendelse (for å bli en kristen) er en gradvis prosess, som tar en del tid; det var nemlig ganske vanskelig å bli rett og grundig omvendt, en måtte kjempe seg gjennom ulike faser, frem til ulike stadier, i en bestemt rekkefølge. Og det var altså dette unge Walther fikk beskjed om å gjøre. Først og fremst måtte han kjempe i bønn, be om å få nåde og kraft, slik at han til slutt kunne nå fram til tro.

Han opplevde noe av det vi synger om i den kjente salmen «Ren og rettferdig» (skrevet av Ola Brattekaas, 1895): «Lenge jeg tenkte Gud ikke skjenkte nåde til en så fattig på alt. Å måtte lide, kjempe og stride stod for mitt hjerte levende malt. Men i min strid, min bedring og flid fantes det bare avmakt og død…» Walther ble fortvilet og formørket til sinns, helt til han en dag snakket med en pastor som viste ham at han jo søkte etter frelse og frelsesvisshet på feil sted, i loven istedenfor i evangeliet. Nå fikk endelig Walther igjen stor trøst av det gode budskapet om Kristus og hans fortjeneste. («Lammet har vunnet, blodet har runnet, amen, halleluja!»)

Det er viktig at en synder som er blitt forskrekket av lovens anklager, når loven sier «Du er en fortapt synder», må straks få høre evangeliet om Guds nåde. Men ifølge pietistene var dette en for rask og lettvint løsning, og uansvarlig! Man måtte først forsikre seg om at angeren var av rett kaliber: «Tenk på David, hvordan han hadde det. Han skriver i Salme 38: «Jeg er kroket og nedbøyd, jeg går og sørger hele dagen. Hoftene mine brenner av smerte, ingenting i kroppen er friskt. Jeg er kraftløs og knust, jeg skriker ut mitt hjertes klage.» Kan du si det samme om deg selv og din anger? Hvis du ikke har hatt lignende erfaringer, må du ikke tenke at du har vært sant botferdig,» fikk synderen høre.

«Men», skriver Walther, «selv om kong David hadde slike erfaringer, betyr jo ikke det at alle andre er nødt for å oppleve det samme. Det finnes ikke noe skriftsted som foreskriver samme grad av anger for alle.» Og vi leser om pinsedagen at da apostelen Peter talte, stakk det tilhørerne hans i hjertet så de ropte «Hva skal vi gjøre?» Da ble Guds nåde forkynt for dem umiddelbart. Peter ropte ut den evangeliske invitasjonen: «Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere kan få tilgivelse for syndene, og dere skal få Den Hellige Ånds gave.» Og samme dag ble tre tusen mennesker døpt og lagt til menigheten (Apg 2,37-41).

Peter sa selvfølgelig ikke til de tre tusen at de først måtte be og kjempe iherdig, ifølge den såkalte «nådens ordning», helt til de følte og opplevde at Gud hadde tatt dem til nåde. «Lov og evangelium blir forferdelig sammenblandet av dem som forsikrer at for å få syndstilgivelse kreves bønn, kamp og strid helt til den glede oppstår i hjertet som viser at nåden på en mystisk måte nå bor i hjertet så han kan være ved godt mot. Vel, for å tale rett ut, så er nåden aldri i menneskets, men i Guds hjerte. Først må et menneske tro, deretter kan det hende han får følelser. Følelsene utgår fra troen, ikke troen fra følelsene. Hvis troen min utspringer fra følelsene, er det ikke en rett tro, for troen holder fast på et guddommelig løfte som den setter sin lit til.» (The Proper Distinction Between Law and Gospel)

Rettferdiggjørelse og tro

Jeg vet ikke om noen av dere har lignende erfaringer med pietismen som Walther hadde? Kanskje har noen følt et press om at en sann kristen helst bør kunne opplyse om tid og sted da du ble herlig og grundig omvendt, etter en periode med åndelig kamp, og at du burde kunne fortelle om den sterke følelsen du fikk da? Selv har jeg vel egentlig ikke møtt noe slikt press. Men, jeg har merket en del til «den lille pietisten» som fins inni oss alle. Jeg husker at jeg en periode i ungdommen strevde veldig med noen tanker om at – «Hjelp, jeg har visst ingen tro, jeg føler i hvert fall ikke at jeg tror; og det er jo bare den som tror som eier tilgivelsen og er et Guds barn!» Jeg havnet i en svært uheldig og plagsom «sirkeltenkning», manglet et fast fundament, våget ikke stole på Guds sanne sikre løfte om tilgivelse for Jesu Kristi skyld, men var i stedet blitt avhengig av en følelse av at jeg hadde troen, avhengig av en følelse av å være tilgitt for å kunne leve som en frimodig kristen. Dette er jo i grunnen typisk pietistisk, at man vil stole på en subjektiv erfaring, istedenfor på den objektive, faste grunnen, Guds løfte i evangeliet.

Muligens kan dette delvis ha vært påvirket av min lesning av Romerbrevets fjerde kapittel i min norske bibel. La oss først se hvordan det står på et par andre språk: Svenska Folkbibeln oversetter: «Den som har gärningar att peka på får sin lön, inte av nåd utan som något han har förtjänat. Men den som utan att bygga på gärningar tror på honom som förklarar den ogudaktige rättfärdig, honom räknas hans tro till rättfärdighet» (Rom 4,4-5). Sammenlign den siste setningen der med den kjente engelskspråklige New International Version (NIV) fra 1973: «his faith is credited as righteousness.» Både på svensk og engelsk har man her gjort en direkte ord for ord oversettelse fra den greske grunnteksten.[1] Men i den norske bibelen (1978) som jeg vokste opp med, står det: «… han får rettferdigheten tilregnet fordi han tror.» Og i den aller nyeste norske bibeloversettelsen (2011) står det også: «… blir regnet som rettferdig fordi han tror.» (Mine uthevinger).

Fordi han tror? Hvor i all verden kommer denne spesielle oversettelsesvrien fra? Kan dette kanskje skyldes en pietistisk påvirkning, en synergistisk tenkemåte i bakhodet til de ansvarlige bibeloversetterne? «Fordi han tror» er jo forvirrende, for innebærer ikke det at Gud tilgir meg «på grunn av» at jeg tror? Det er som om man her har lagt inn en betingelse, at troen er blitt en betingelse. Det var i hvert fall slik jeg oppfattet det, dessverre.

Men «hva er det da troen tror på, hva er det troen tar imot, når det ikke fins noen tilgivelse å ta imot, når tilgivelsen kommer etter troen, eller som en følge av troen? Hva er det som skaper troen? Det er vel ikke en mulighet («Du kan bli tilgitt») troen klynger seg til? Er det ikke en virkelighet («Du er tilgitt») som tilbys i evangeliet, som vekker et menneske til live? Jovisst!» (G. Edwardsson, Biblicum , nr 2, 1979). Evangeliet overrekker en virkelig gave fra Gud, helt gratis og ufortjent, uten betingelser. Rettferdiggjørelsen er noe som allerede finnes før vi tror på den.

En annen sak er naturligvis at den herlige gaven som overrekkes i evangeliet ikke blir til noen nytte og velsignelse dersom mennesket avviser den og ikke tar imot den. Slik er det jo med alle gaver. «Den subjektive rettferdiggjørelsen» kaller vi gjerne det som skjer når den fullt ferdige frelsen blir min personlige eiendom ved troen, når jeg som «subjekt» mottar «objektet», nemlig den objektive og virkelige gaven som overrekkes meg i evangeliet. (Den individuelle rettferdiggjørelsen kunne vi også ha kalt dette.)

Vi må ikke (som pietismen hadde/har en tendens til) tenke på troen som en slags god kvalitet i menneskehjertet, som Gud legger merke til og tilgir han oss, fordi vi tror. Troen er ikke en årsak til tilgivelsen; troen er den tomme hånden, griperedskapet som den dyrebare gaven legges i, slik at vi er «frelst ved tro, uten gjerninger»; vi er ikke frelst på grunn av tro, fordi vi tror. Det er veldig stor forskjell på «frelst ved tro» og «frelst på grunn av tro».

Den objektive rettferdiggjørelsen er det dessverre ikke så mange her i Skandinavia som bekjenner klart, og dette skyldes nok mye pietismen. Man tror at Jesus døde for alle mennesker, javisst, og ”dermed har han gjort det mulig for oss alle å bli frelst”, sier mange predikanter. Men, hvis Jesu frelsesgjerning bare utgjorde ca 95 % av det som var nødvendig, og vi selv må gjøre vår del – med troen vår – som utgjør de siste ca 5 % – er ikke da troen blitt en frelsende gjerning som vi bidrar med? Men dette er jo troen ikke.

Bibelen sier: «En er død for alle, derfor er de alle døde» (2 Kor 5,14). Jesus ble overgitt til døden på grunn av våre synder, og oppreist på grunn av vår rettferdiggjørelse (Rom 4,25). Kristi oppstandelse fra de døde er en absolusjon og en objektiv rettferdiggjørelse av hele den syndige verden. Dette er noe virkelig, fast og sant; og det er helt ferdig, det er derfor bare å ta imot det. «For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger» (2 Kor 5,19). Det er dette budskapet om en fullbrakt forsoning Gud forkynner oss og som han har betrodd oss å forkynne videre til alle verdens mennesker. Og ordene Paulus skriver i neste vers, «La dere forsone med Gud!» (2 Kor 5,20), betyr ikke noe annet enn: Bare ta imot gaven! Ta imot tilgivelsen! Bare aksepter denne sannheten og stol på den! Rettferdiggjørelsen må altså ikke nå først gjøres i stand eller kompletteres av menneskene. Nei, troen griper om en objektiv rettferdiggjørelse som var virkelig og fantes der fra før av, helt ferdig.

(Tredje og siste del av dette foredraget følger neste fredag.)


[1] Jf. også oversettelsen fra Norsk Bibel 1988: « … han får sin tro tilregnet som rettferdighet.»

Evangeliet og pietismen

Foredrag av Tor Jakob Welde.

Hva er pietisme? I moderne norsk dagligtale brukes uttrykkene «pietist» og «pietisme» ofte nokså upresist og sleivete, når man vil si noe om en «gammeldags og dyster» type kristendom. I media er det også iblant snakk om den betydningen pietismen hadde for utviklingen av det norske samfunnet på 1800-tallet; den kjente legpredikanten Hans Nielsen Hauge var en imponerende gründer som startet mange fabrikker og bedrifter rundt om i Norge. De gamle pietistene arbeidet samvittighetsfullt og bra og hadde en høy etisk standard, så litt inspirasjon fra Hauge og co. kan visst være sunt for noen og enhver i dag, sies det.

Den åndelige bevegelsen vi kaller for pietismen oppsto i siste halvdel av 1600-tallet i den lutherske kirken i Tyskland, og bredte seg derfra til Skandinavia og andre deler av verden. Dette foredraget har fått overskriften ”Evangeliet og pietismen” fordi jeg her vil rette oppmerksomheten mot de helt sentrale trosspørsmålene, om hvordan pietismen har framstilt evangeliet, frelsen, omvendelsen, troen osv. Det skal sies at det opp gjennom årene har vært ulike retninger, mange pietistiske vekkelsesbevegelser med hvert sitt særpreg. Men det finnes en pietistisk «essens» som går igjen mer eller mindre over hele linjen.

Kort og enkelt sagt, så finnes det «bare to steder å søke etter Gud: i ditt eget hjerte – eller i evangeliet”.[1] Og pietismen endte i praksis med å henvise mennesker til sitt eget hjerte, for at de skulle finne Gud der. Essensen i pietismen ble at den faktisk ledet mennesket til å basere sin nådestand for Gud på sine personlige erfaringer i hjertet, på anger, omvendelse, ”tro”, indre fornyelse, følelser, – istedenfor å stole på evangeliets objektive sannhet, om nåden som Kristus har fortjent og vunnet for oss og som han tilbyr og overrekker oss uten betingelser i nådens midler, ordet og sakramentene.

C. F. W. Walther (1811-1887) (iblant kalt ”Amerikas Luther”) har sagt – og dette gjør vi klokt i å tenke på regelmessig og ofte – at det viktigste kjennetegnet ved vår kjære evangelisk-lutherske kirke er dens objektivitet; den har noe som er objektivt, fast og sikkert. De lutherske lærene har dette ved seg at de vil hindre og bevare mennesket fra å søke frelsen i seg selv, i egen kraft, egne prestasjoner, egen tilstand, og de leder i stedet mennesket til å søke sin frelse utenfor seg selv. Mens noe som er karakteristisk for andre kirkesamfunn er deres subjektivitet, at de leder mennesket til å basere sin frelse på seg selv, på noe i seg selv.[2] Men samme Walther påpeker i tillegg at også mange lutheranere som bekjenner læren helt korrekt, i praksis ofte tenker helt «uluthersk» – fordi alle mennesker av naturen helst vil bygge sin frelse ikke på noe utenfor seg selv, men derimot basere den på seg selv.[3] Med andre ord, det fins en liten ”pietist” i oss alle, en som gjerne vil bli from – for å bli frelst. Men å tenke slik er farlig for oss, fordi det jo slett ikke fins noen frelse der, i egen fromhet og egne gjerninger.

Det er en utbredt oppfatning at pietismen førte til en positiv fornyelse av den lutherske kirken. Men dette er det vanskelig å si seg enig i, når vi ser hvordan pietismen faktisk har forvansket og forfalsket evangeliet. Evangeliet og pietismen – det er jo en alvorlig konflikt mellom disse to!

Hva er evangeliet?

I middelalderen, før Luther og reformasjonen, ble evangeliet hovedsakelig oppfattet som Lex Christi, Kristi lov, som mennesket måtte oppfylle. En bibelfortelling som gjorde dypt inntrykk og som man bet seg spesielt merke i, var den om mannen som kom til Jesus og spurte: «Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» «Hva står skrevet i loven?» sa Jesus. «Hvordan leser du?» Mannen svarte: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» Da sa Jesus: «Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve» (Luk 10,25-28). Og dette var for de fleste middelaldermennesker det virkelige evangeliet.[4] De lærte nok at det er Guds nåde som frelser oss, javisst, men samtidig at vi må gjøre noe for å fortjene Guds nåde. Og hva vi må gjøre får vi vite gjennom loven: Gjør det, så skal du leve. Så lov og evangelium var blandet sammen, og man forsto ikke helt hva som var hva.

I løpet av middelalderen oppsto mange fromhetsbevegelser, reformbevegelser som ville forbedre moralen og disiplinen blant folk. Men så, i første halvdel av 1500-tallet, kom endelig den helt nødvendige reformasjonen av læren. Da Martin Luther fordypet seg i Bibelen, gikk det opp for ham at fra første til siste side av Skriften taler Gud til oss på to helt ulike måter: gjennom lov og evangelium. Loven er det Guds ord som forteller oss hva vi må gjøre, og hvilken dom vi har i vente dersom vi ikke gjør det. Evangeliet derimot er det Guds ord som forteller oss hva Gud har gjort for oss, til vår frelse. Loven sier: «Gjør dette!» Evangeliet sier: «Jeg har gjort det i istedenfor deg! Dine synder er tilgitt. Se, Guds Lam!” ProfetenMoses forkynte ikke bare lov, men også evangelium. Det samme gjorde profeten Jesaja. Og da Jesus Messias kom, forkynte også han både lov og evangelium. Likeså apostelen Paulus m.fl. Vi mennesker behøver begge de to budskapene fra Gud. Loven driver oss til evangeliet. De to hører nært sammen, men de må ikke sammenblandes; lov og evangelium må skilles klart fra hverandre, ellers kan vi ikke forstå Kristus og frelsens hemmelighet.

Luther hadde strevd så lenge med å bli from, så Gud skulle bli fornøyd med ham. Men han fikk det jo ikke til, uansett hvor mye han strevde på lovens vei. Han kom i stor sjelenød. Men så fikk han endelig oppdage hva evangeliet er for noe; det skinte imot ham i den hellige Skrift, og det satte ham fri. Evangeliet åpenbarer Guds rettferdighet, Kristi rettferdighet, som gis oss helt gratis som en gave. Det var noe objektivt, fast og sikkert som Gud tilbød Luther, ga og overrakte ham i nådens midler, Ordet og sakramentene, og som troen bare fikk ta imot uten betingelser, uten å måtte prestere noe først. Det var ikke noe inni ham selv, noe i hjertet, noe subjektivt, men noe utenfor ham som Luther fikk stole på – Guds løfter i evangeliet, løfter som ikke kan svikte, men som står faste som en klippe.

Evangeliet er ikke bare et råmateriale, eller noe slags halvfabrikat, et utgangspunkt som vi mennesker må jobbe videre med så godt vi kan, for å fortjene Guds nåde. Nei, evangeliet er en erklæring, en proklamasjon om at Gud i Kristus har ”forsont verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger” (2 Kor 5,19). Det handler om noe objektivt, noe som er fullbrakt, en ferdig gave som overrekkes til deg i evangeliet: ”Vær så god! Bare ta imot! Du skal ikke prestere eller gjøre noe for å få det.”

Pietismens gjennombrudd

Philipp J. Spener (1635-1705)
Philipp J. Spener (1635-1705) 

Om lag 150 år etter den lutherske reformasjon, tjener Philipp Jakob Spener (”pietismens far”) som pastor i Frankfurt am Main, og han er trist og forskrekket når han betrakter det tyske samfunnet – og kirken. Etter mange lange år med krig, var det kaos og enorme problemer i landet. Soldater som var blitt arbeidsledige etter Trettiårskrigen (1618-1648) drev omkring og plyndret på egen hånd. Dødelige pestepidemier hadde herjet, og det var mye fattigdom, drukkenskap og kriminalitet blant folket. Foreldreløse barn og unge drev rundt i skogene og forsøkte å overleve som best de kunne. Blant de politiske lederne, og også det kirkelige lederskap, var det mye umoral. Philipp Spener var svært kritisk til hvordan kirkens teologer og pastorer var så opptatt av lærediskusjoner, teologiske debatter og krangler. Vanlige folk forsto ingenting av denne intellektualismen, og de var lei av alle stridighetene. Var det mer interessant og attraktivt å debattere og diskutere, enn å gi åndelig føde til hjorden, forkynne Guds ord for vanlige folk på en måte som var aktuell for dem? Kirketukten fungerte også svært dårlig. Men hva som var den rette lære opptok kirkens ledere sterkt.

Landsfyrstens religion var statsreligionen, slik var loven, og folket var medlemmer av statskirken. Men de fleste hadde visst ikke noe personlig forhold til Jesus, hverken legfolket eller pastorene, mente Spener. Det var noe upersonlig, formelt, stivt, kaldt og tørt over kirkelivet, det var mangel på oppriktig gudsfrykt og hellighet, hjertefølt og levende kristendom. Det er lett å forstå Speners sukk. Noe måtte gjøres! Men hva?

Nå kan likevel ikke situasjonen ha vært totalt beksvart. For eksempel var det jo på denne tiden at pastor Paul Gerhardt skrev sine mange vakre og oppbyggelige salmer, som har trøstet og hjulpet kristne mennesker i over 300 år (”Velt alle dine veier og all din hjertesorg på ham som evig eier den hele himlens borg”). Og jeg vil også nevne den kjente luthersk-ortodokse teologen Johann Gerhard (som levde en generasjon tidligere), som et eksempel på en Guds tjener som var svært opptatt av den rene lære (han skrev svære teologiske verker på latin) – men som samtidig også presenterte de vakreste andakter og trøsterike evangeliske prekener, med appell til både hjerte og hode hos vanlige folk. Det var og er altså ingen nødvendig motsetning mellom de to tingene, å appellere til både hjerte og hode. Og det fantes utvilsomt mange gode unntak fra dette som Philipp Spener kritiserte så sterkt hos kirkens teologer og ledere. Vi må også ha klart for oss at det helt siden Luthers tid hadde kommet mange og harde angrep på den lutherske kirkes lære, både fra Roma – den katolske kirke, og fra Geneve og Zürich – den kalvinistiske og reformerte leiren, og dessuten fra de egne lutherske rekker. Derfor hadde det i lange tider vært absolutt nødvendig å bruke tid og krefter på å «krangle» om teologi, kjempe for den ekte lutherske, bibelske læren, forsvare den mot alle angrep og forsøk på forfalskninger.

Likevel, det er tydelig at etter den lange krigen var det oppstått en del problemer i luthersk kirkeliv. Hva kan gjøres for å rette på denne situasjonen? spurte Philipp Spener seg. Etter den lutherske reformasjon av læren, mente han at verket nå måtte fullføres med en reformasjon av det kristne livet. I 1675 utga Spener et skrift med tittelen”Pia Desideria” – som betyr: Fromme ønsker. (Og fra pia, som betyr ”from”, oppsto senere ordet ”pietismen”). Her listet han opp en del forslag til hva som burde gjøres:

Han ønsket 1) mer bibelstudium, så de kristne skulle bli bedre kjent med innholdet i Skriften, lese den både alene og sammen i studiegrupper i hjemmene, i tillegg til undervisningen i gudstjenesteprekenen. 2) Han ønsket mer involvering av legfolket i alle deler av kirkens liv, og 3) å framheve at de troende må praktisere sin tro og kunnskapen om Gud, 4) at religiøse, teologiske diskusjoner må foregå i ydmykhet og kjærlighet, der en så langt som mulig unngår krangling og kontroverser, (5) at det må sørges for at pastorer er både velutdannede og gudfryktige, fromme, og (6) at forkynnelsen, prekenen, må sikte på å utvikle og styrke troen til den vanlige kristne.

På denne listen var det jo mye bra. Og ”Pia Desideria” fikk en enorm innflytelse på kirkens videre utvikling. Også ortodoks-lutherske teologer skrøt av boken, til å begynne med. Men etter hvert som de skjønte bedre hvordan Philipp Spener tenkte og hvordan han og etterfølgerne i praksis forsøkte å reformere kirken, ble det mye motstand. For blant annet viste det seg at det oppsto kirkelig uorden på grunn av disse bibelstudiegruppene, ”konventiklene”, som i praksis utviklet seg til små kirker inni kirken, små klikker av troende som ofte mente de var frommere og mer hellige enn de andre medlemmene i menigheten og likte å holde seg for seg selv. Her lå det også en kime til en utvikling med legpredikanter uten kall fra kirken, og pietistiske misjonsforeninger som lever sitt eget liv, der man går på misjonsmøte og bønnemøte, men sjelden til gudstjeneste og nattverd i kirken. Det var ikke slik Spener hadde tenkt seg det, men slik ble det mange steder.

Spener sa at kristendom ikke først og fremst er kunnskap og viten, men handling! Etter hvert skulle den tankegangen dessverre føre til en stor likegyldighet for lærespørsmål rundt omkring i kirker og menigheter.

August Hermann Francke (1663-1727)
August Hermann Francke (1663-1727)

Men handlekraftige – det var utvilsomt mange av pietistene, ikke minst pastor August Hermann Francke, som overtok som bevegelsens store leder etter Spener. Et nytt universitet ble grunnlagt i den tyske byen Halle, der pastorer av rett pietistisk merke fikk sin utdannelse. Francke grunnla det første Waisenhus, for fattige og foreldreløse barn, der de fikk skolegang og et sted å bo. Senere kom det Waisenhus også i København, Stavanger og mange andre byer. Mye forskjellig hjelpearbeid ble satt i gang. Og det ble ytremisjonsvirksom- het i stor stil: I samarbeid med danskekongen Frederik 4. grunnla man en berømt misjonsstasjon i Trankebar i India. En norsk pietist, pastor Thomas von Westen, startet Samemisjonen. Misjonærer ble også utsendt til Grønland og mange andre steder. I tillegg startet man en ny sterk satsning på konfirmasjonsundervisning; bl.a. skrev den danske biskopen Erik Pontoppidan sin berømte forklaring til Luthers lille katekisme.

Det fins utvilsomt mye positivt å si om pietistene, om deres iver for misjon, for sjelenes frelse, for flittigere bruk av Bibelen, og for at den enkelte kristne skulle få et ekte og inderlig trosfellesskap med Frelseren Jesus. Mye var svært verdifullt. Og de fleste pietistene anså også seg selv for å være ekte, bekjennelsestro lutheranere; det var jo ikke kirkens lære det var noe feil med, det var heller det kristne livet som trengte en fornyelse, tenkte de. De mente det godt, og de så kanskje ikke helt at de faktisk kom i konflikt med viktige lutherske og bibelske lærer og prinsipper. For de flyttet i praksis oppmerksomheten fra Guds ords objektive sannheter – over til menneskets egne, åndelige erfaringer og følelser. Pietismen oppmuntret til mer bibelstudium, som nevnt, men i stedet for at man spurte ”Hva er det Gud vil lære oss i dette bibelavsnittet?” ble ofte det viktigste spørsmålet: ”Hva får dette bibelavsnittet deg til å føle?” Guds ords løfte og forsikring om syndstilgivelse var liksom ikke like viktig som at du følte deg tilgitt. Og August Francke, den store lederen i Halle, begynte å snakke om at en kristen burde kunne fortelle om det nøyaktige tidspunktet for sitt omvendelsesgjennombrudd.

Pietismen ville jo gjerne hjelpe mennesker til fred, frimodighet og ekte glede. Men når folk ble henvist til å stole på subjektivitet, følelser og personlige erfaringer, som jo ikke er noen fast grunn, ble konsekvensen i stedet ofte fortvilelse og nød. C. F. W. Walther, som jeg siterte fra innledningsvis, fikk som ung student i Tyskland smertelig erfare hva pietistisk omvendelsesforkynnelse kunne gjøre med et troende menneske.

(Les videre om Walthers ulykksalige nærkontakt med pietismen i del 2 (av 3) av foredraget, som publiseres neste fredag.)


[1]H. Senkbeil, Sanctification: Christ in action, (Northwestern Publishing House, 1989), s. 183.

[2]Sitert i J.T. Mueller, Christian Dogmatics (Concordia Publishing House, 1934), s. 456.

[3]Sitert i F. Pieper, Christian Dogmatics, vol. III (Concordia Publishing House , 1953), s. 218.

[4] H. Sasse, «Bibeln och Luther» i Ditt ord är sanning. En handbok om Bibeln, red. S. Erlandsson  (Stiftelsen Biblicum, 1971), s. 195.