Kategori: Foredrag

(Siste del av et foredrag av Tor Jakob Welde)

I gudstjenesten tidligere i dag fikk vi høre absolusjonsordene fra pastor Edvardsens munn: ”På vår Herre Jesu Kristi befaling tilgir jeg deg alle dine synder, i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn.” Dette var helt sanne og sikre ord, fordi de hviler på den objektive rettferdiggjørelsen. I pietistiske kretser har man vanligvis vært redd for absolusjonsord på Guds vegne på den måten. Man har tenkt at det er helt uansvarlig, ja farlig, at pastoren deler ut tilgivelse til en menighet: Tenk på hvor mange som kan bli lurt, som innbiller seg at de er tilgitt, når de egentlig verken har en rett anger eller rett tro? ”Hvordan kan det hjelpe meg at et vanlig dødelig og syndig menneske som ikke kan se inn i hjertet mitt, forteller meg: ’Dine synder er tilgitt’? Nei, syndene mine er ikke tilgitt før Gud selv forkynner disse ordene i hjertet mitt og lar meg føle kraften av dem,” insisterer pietisten (skriver Walther).

Det var ikke et menneskes tilgivelse vi fikk i dag, men Guds tilgivelse. Hans ord har autoritet og makt og kraft! I Kristus elsker han alle syndere uten unntak. Syndene til hver eneste synder er gjort opp for, all gjeld er blitt betalt. Syndstilgivelsen er for alle, alt er klart og skal ikke tilføyes noe ekstra av oss. Dette er alltid objektivt sant, og det må forkynnes, selv om det selvfølgelig kan tenkes at noen som overrekkes tilgivelsen egentlig er ubotferdige og vantro, slik at de ikke tar imot. Absolusjonen er i seg selv alltid gyldig. Å tvile på det, er å mistenke Gud for å være en løgner.

Helliggjørelse var noe pietismen la stor vekt på. Pietistene ønsket å hjelpe folk, vekke mennesker opp av åndelig sløvhet. De ville se mer helliggjørelse, gudfryktighet og sterkere tro, og for å oppnå dette måtte de forkynne loven, tenkte de, forkynne hvordan Gud vil vi skal leve. Walther klaget over at i de pietistiske andaktsbøkene og skriftene han hadde kjennskap til var det tusen ganger mer vekt på helliggjørelse enn på rettferdiggjørelse. Det er nok en fristelse for lutherske pastorer også i dag å tenke at ”rettferdiggjørelsen er naturligvis svært viktig og grunnleggende, men: den har jo forsamlingen allerede hørt om så mange ganger fra meg, så den trenger jeg vel ikke snakke så mye om akkurat i dag; derimot trenger de helt sikkert å høre om helliggjørelse og gode gjerninger,  for der mangler det mye…” Men hvis vi tenker oss om, så vet vi vel godt at det aldri kan bli noen sann helliggjørelse uten evangeliets forkynnelse; det er jo det herlige og livgivende ordet om den objektive rettferdiggjørelsen og frelsen som skaper og styrker troen, slik at den troende får lyst og kraft til å leve et liv i helliggjørelse og gjøre gode gjerninger. Johannes skriver: ”Vi elsker fordi han elsket oss først” (1 Joh 4,19).

Å presse fram en sann helliggjørelse ved hjelp av lovens forkynnelse, er umulig. Det er evangeliet som må få motivere oss. Men pietismen begynte å legge mer vekt på et hellig liv enn på syndenes tilgivelse. Ikke bare det, de begynte også å blande sammen helliggjørelse og rettferdiggjørelse, så det ble uklart hva som var hva; rekkefølgen og forholdet dem imellom ble veldig uklart. For eksempel når noen sa at en person ikke burde få tenke eller høre at han var frelst før han hadde prestert en viss grad av helliggjørelse. For en sammenblanding av lov og evangelium!

En gammel illustrasjon: Tenk på en hest og en vogn. Det er hesten som skal dra vognen. Det er naturligvis ikke motsatt. Vi må ikke sette vognen foran hesten og forvente at vognen skal dra trekkdyret. Nei, hesten må gå først, den er sterk og klarer å dra vognen og oss som sitter på den. På samme måte er det rettferdiggjørelsen som må forkynnes først, og så vil helliggjørelsen følge etter, som en frukt av troen på rettferdiggjørelsen. Helliggjørelsen er som vognen, den følger etter, den dras av evangeliet. Kraften til å få vognhjulene til å gå rundt, kommer fra hesten. Det er også rettferdiggjørelsen, den fullt ferdige frelsen som rekkes oss helt gratis ved evangeliet i ord og sakrament, som gir kraften til helliggjørelsen. Ikke motsatt. Men innenfor pietismen kunne det ofte bli uklart hva som var vognen og hva som var hesten.

Jesus sa om den gråtende kvinnen som vasket og tørket og salvet føttene hans, at hennes mange synder var tilgitt, og derfor hadde hun vist så stor kjærlighet (Luk 7,47). Den som har fått mye ettergitt, fylles med takknemlighet og vil gjerne tjene og gjøre godt.

Men våre gode gjerninger har ingen del i vår rettferdiggjørelse. Gode gjerninger er et resultat av rettferdiggjørelsen, de følger som en frukt av troen. De har ingenting med frelsen å gjøre. Paulus skriver til efeserne: ”For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave.  Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem” (Ef 2,10).

Lov og evangelium må deles/adskilles rett. ”Ved loven lærer vi synden å kjenne,” skriver Paulus  (Rom 3,20). Loven må forkynnes slik at den enkelte tilhøreren forstår at akkurat han/hun er en synder som trenger nåde. I svært mange pietistiske prekener handlet loven først og fremst om hvor forferdelig ille det sto til i samfunnet: ”Huff, så mye umoral det nå for tiden er over alt i landet vårt!” Men dette skapte en fariseisk holdning, i stedet for lengsel etter evangeliet. Og ”når evangeliet ble forkynt, ble gjerne gaven straks dradd tilbake, idet forkynneren tilføyde: ”Pass nå på at din tro er en sann og levende tro, at du har en sann anger”. Man forkynte evangelium, men krevde deretter ”inngangsavgift” (S. Erlandsson, i Biblicum, nr 5/1978). Dersom det stilles betingelser til evangeliet, har det skjedd en sammenblanding med loven.

Gud vil at vi skal være fromme. Men hva er sann fromhet (pietas)? Vi trenger ikke å finne på noe eget, noe vi selv synes virker ekstra fromt, noe som Gud ikke har sagt noe om. Han har f. eks. ikke forbudt dans, eller drikking av alkohol i moderate mengder. Kong Christian 6. av Danmark-Norge forbød alt som smakte av forlystelse – fra teater og dans til kortspill og tobakk; slikt var faktisk ulovlig å drive med i hans riker en periode på første halvdelen av 1700-talet. Som vi vet, ble det også en vanlig oppfatning at det var synd å strikke på søndagen (eller ”sabbaten”, som man sa). Å plukke litt bær ute i marken var heller ikke greit å gjøre på hviledagen, mente noen.

Martin Luther har sagt om fromhet: ”En kristen vet ikke hva han skal si når det gjelder hans egen personlige fromhet. For han finner ikke noe godt eller fromt hos seg. Skal han være from, så må han se seg om etter en annen eller fremmed fromhet (d.v.s. Kristi)”. Sann kristen fromhet består ikke først og fremst i hva vi gjør, men i det å gi akt på hva Gud har gjort for oss, og leve i dette. Jesus sier: ”Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre” (Joh 15,5). Det er han som virker i oss med sin kraft. Derfor er det nådemidlene, evangeliet i ord og sakrament, som alltid må vektlegges, fremheves og brukes flittig; det er dette som gir oss frelsen og har makt til å fornye oss og kirken, dette objektive, sanne og sikre som vi overrekkes i nådens midler.

La oss nå ikke begynne å tenke at vi vil være litt tilbakeholdne med helliggjørelse og gode gjerninger, fordi vi er redde for å ligne på pietistene. Nei, det er bare å gi ”full gass” når det gjelder gode gjerninger, – av takknemlighet til Gud, som er så god imot oss. ”Vi elsker, fordi han elsket oss først.” Men la oss huske at vi er samtidig hellige og syndere, og at hverken vi eller andre kristne kan klare å oppnå fullkommen helliggjørelse her i dette livet. Det er greit med litt realisme, slik sett. Vi bør ikke forvente alt for mye av hverandre, så vi blir utålmodige. Alle er vi forskjellige, alle har sine svakere og sterkere sider, ulike ting vi strever med.

Jeg har nevnt at det fins en hel del positive ting som kan nevnes om pietistene. Men aller mest har jeg her vært nokså streng og negativ mot pietismen, og dette er jo fordi den har mange elementer som faktisk er direkte ødeleggende for det mest dyrebare vi eier – evangeliet. Og disse elementene må vi derfor ta oss i vare for. Men jeg vil gjenta at pietisme var og er en del ulikt, det har vært forskjellige retninger, bevegelser. Noen var mye bedre enn andre. Svensken Carl Olof Rosenius, for eksempel, var redaktør for tidsskriftet Pietisten, men han hadde lest svært mye av Luther, prekener og annet, så Rosenius hadde lært kunsten å dele lov og evangelium på rett vis! Han forkynte rettferdiggjørelsen, helt ufortjent av nåde. Så vi kan si at Rosenius kun hadde et ”lett anstrøk” av pietisme, i forhold til mange andre. Han ble til stor velsignelse i Skandinavia, med andaktsbøker og annet han utgav, til tross for visse pietistiske problem i undervisningen hans. Noe Ingemar Furberg en gang skrev, er også verdt å tenke på – at ”det som i [Sverige] er igjen av evangelisk-luthersk tro og bekjennelse ofte er blitt bevart i et ortodoks-pietistisk miljø” (Biblicum, nr 1/1975).

Pietismen er i grunnen et svært aktuelt tema, for i vår tid er kristenheten for en stor del gjennomsyret av pietistiske tanker: Subjektivisme har vi snakket om, synergistisk omvendelsesforkynnelse, og en større vekt på helliggjørelse og aktivitet og annet enn på rettferdiggjørelsen; alt dette finner vi jo mye av i reformert og karismatisk kristendom, som griper om seg. Det viktigste for veldig mange er å føle seg frelst, få den herlige følelsen og ”ha det godt med Gud”, mens det ”å snakke om hva som er den rette lære, nei det kan vi ikke bruke tiden på, sånn tørr og livsfjern ’teori’”. Heller ikke er det så mye vekt på dåpen, nattverden og absolusjonen som det burde være. Den religiøse opplevelsen truer selve evangeliet på alle kanter.

Vi mennesker har følelser, vi er ikke roboter, og Guds ord rører ved hjertet og følelsene våre på ulike måter, mer eller mindre. Men frelsesvissheten vår må alltid være basert på de objektive, sanne og sikre løftene i Guds ord. Selv om vi føler oss langt nede, og ikke føler oss elsket av Gud, kan vi likevel stole på Guds kjærlighet og tilgivelse, på grunn av det Han har sagt oss i sitt ord. Det er både visst og sant. Amen.

Del 2 av et foredrag av Tor Jakob Welde

C.F.W. Walther (1811-1887) fikk som ung student i Tyskland smertelig erfare hvor stor skade pietistisk omvendelsesforkynnelse kunne gjøre. Walther var blitt med i en liten gruppe av studenter som samlet seg flere ganger ukentlig til bibellesning og bønn. Han regnet seg ikke selv som troende, men han likte så godt disse vennlige studentene. Gud virket gjennom sitt ord, og snart var Walther blitt en troende kristen som stolte på Guds nåde.

Men litt senere kom en eldre student med i gruppen, en pietist, og han sa: «Dere innbiller dere visst at dere er omvendte kristne, hva? Men det er dere ikke; dere har jo ennå ikke gjennomgått noen virkelig botskamp.» Walther protesterte mot dette, men den andre ga seg ikke, og Walther kom etter hvert i tvil – kanskje han likevel ikke var en kristen? «Til å begynne med hadde jeg vært så lykkelig og glad i troen på min Herre Jesus Kristus, men nå begynte en tid med de alvorligste åndelige anfektelser. Jeg gikk til denne studenten og spurte: Hva må jeg gjøre for å bli frelst? Han foreskrev forskjellige ting og ga meg flere bøker å lese.» En av disse bøkene var skrevet av den pietistiske pastoren Johann Fresenius (som for øvrig var svigersønn av selveste Francke og også huskes som den som døpte gutten Johann Wolfgang von Goethe, senere berømt dikterhøvding). Fresenius, en from og gudfryktig person, hadde forfattet mye fin andaktslitteratur, men akkurat denne boken unge Walther nå fikk å lese var svært skadelig for ham: ”Fresenius’ første regel for å oppnå en ”grundig” omvendelse på relativt kort tid, lød som følger: «Be om nåde! … Du skal gå inn i ditt lønnkammer, hvor du kan snakke alene med Gud, bøy knærne og av all kraft bønnfall Gud om nåde; ikke bare om den nåde at Gud vil tilgi deg dine synder, men også om den nåde at hjertet ditt må bli forandret og kjærligheten til synden må bli ødelagt hos deg. … Denne bønnen bør du be ikke bare en eller to ganger, men fortsette med den daglig med sukk og sterk gråt helt til du oppnår nåden, som forsikrer deg ut fra din egen erfaring at hjertet ditt virkelig er blitt forandret» (Walther, The Proper Distinction. Between Law and Gospel).

Pietisten Fresenius regnet altså med at et uomvendt menneske kan be til Gud, gjøre en innsats og medvirke til sin omvendelse. Men dette er jo ikke den bibelske og lutherske læren om omvendelsen. Et uomvendt og åndelig dødt menneske kan ikke av egen fornuft eller kraft komme til Jesus Kristus og be og samarbeide for å bli omvendt. Frelsen og omvendelsen, den nye åndelige fødsel, er helt og holdent Guds verk – ikke 99, men 100 %. Synergisme kalles den falske læren at et uomvendt menneske kan samarbeide med Gud om sin omvendelse. Men sannheten er jo at mennesket av naturen har en trellbunden vilje i åndelige ting og ikke vil omvende seg. Gud må først komme til deg og gi deg omvendelse og tro, før du påkaller og ber til ham. Men i pietistiske kretser ble synergismen dessverre en helt vanlig og standard lære; man lærte at det uomvendte mennesket må be til Gud og søke ham, for å bli omvendt.

Det er viktig at vi skiller klart mellom den første omvendelsen (conversio prima), som førte oss momentant fra død til liv, fra vantro til tro – og den daglige («andre») omvendelsen (conversio secunda), som gir oss en stadig og gjentatt fornyelse. Før troen kan vi ikke samarbeide med Gud, men etter at vi har fått Den Hellige Ånds gave, mottar vi stadig ny kraft, slik at vi både kan og vil samarbeide med ham. En kristens liv skal være et liv i omvendelse, dvs. daglig omvendelse, at vi lever i dåpen, bekjenner våre synder, stoler på tilgivelsen og lever i den. Jesu disipler var jo omvendt, de trodde på Herren, men de måtte stadig kjempe mot stolthet og synd i hjertet. De diskuterte hvem som var den fremste og viktigste, «hvem er den største i himmelriket?» Jesus sa: «Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket» (Matt 18,3). Som apostlene, trenger også vi daglig å vende om og bli som barn.

«Nådens ordning»

Pietistene begynte å snakke om noe de kalte for «nådens ordning»; man tenkte seg at en ekte omvendelse (for å bli en kristen) er en gradvis prosess, som tar en del tid; det var nemlig ganske vanskelig å bli rett og grundig omvendt, en måtte kjempe seg gjennom ulike faser, frem til ulike stadier, i en bestemt rekkefølge. Og det var altså dette unge Walther fikk beskjed om å gjøre. Først og fremst måtte han kjempe i bønn, be om å få nåde og kraft, slik at han til slutt kunne nå fram til tro.

Han opplevde noe av det vi synger om i den kjente salmen «Ren og rettferdig» (skrevet av Ola Brattekaas, 1895): «Lenge jeg tenkte Gud ikke skjenkte nåde til en så fattig på alt. Å måtte lide, kjempe og stride stod for mitt hjerte levende malt. Men i min strid, min bedring og flid fantes det bare avmakt og død…» Walther ble fortvilet og formørket til sinns, helt til han en dag snakket med en pastor som viste ham at han jo søkte etter frelse og frelsesvisshet på feil sted, i loven istedenfor i evangeliet. Nå fikk endelig Walther igjen stor trøst av det gode budskapet om Kristus og hans fortjeneste. («Lammet har vunnet, blodet har runnet, amen, halleluja!»)

Det er viktig at en synder som er blitt forskrekket av lovens anklager, når loven sier «Du er en fortapt synder», må straks få høre evangeliet om Guds nåde. Men ifølge pietistene var dette en for rask og lettvint løsning, og uansvarlig! Man måtte først forsikre seg om at angeren var av rett kaliber: «Tenk på David, hvordan han hadde det. Han skriver i Salme 38: «Jeg er kroket og nedbøyd, jeg går og sørger hele dagen. Hoftene mine brenner av smerte, ingenting i kroppen er friskt. Jeg er kraftløs og knust, jeg skriker ut mitt hjertes klage.» Kan du si det samme om deg selv og din anger? Hvis du ikke har hatt lignende erfaringer, må du ikke tenke at du har vært sant botferdig,» fikk synderen høre.

«Men», skriver Walther, «selv om kong David hadde slike erfaringer, betyr jo ikke det at alle andre er nødt for å oppleve det samme. Det finnes ikke noe skriftsted som foreskriver samme grad av anger for alle.» Og vi leser om pinsedagen at da apostelen Peter talte, stakk det tilhørerne hans i hjertet så de ropte «Hva skal vi gjøre?» Da ble Guds nåde forkynt for dem umiddelbart. Peter ropte ut den evangeliske invitasjonen: «Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere kan få tilgivelse for syndene, og dere skal få Den Hellige Ånds gave.» Og samme dag ble tre tusen mennesker døpt og lagt til menigheten (Apg 2,37-41).

Peter sa selvfølgelig ikke til de tre tusen at de først måtte be og kjempe iherdig, ifølge den såkalte «nådens ordning», helt til de følte og opplevde at Gud hadde tatt dem til nåde. «Lov og evangelium blir forferdelig sammenblandet av dem som forsikrer at for å få syndstilgivelse kreves bønn, kamp og strid helt til den glede oppstår i hjertet som viser at nåden på en mystisk måte nå bor i hjertet så han kan være ved godt mot. Vel, for å tale rett ut, så er nåden aldri i menneskets, men i Guds hjerte. Først må et menneske tro, deretter kan det hende han får følelser. Følelsene utgår fra troen, ikke troen fra følelsene. Hvis troen min utspringer fra følelsene, er det ikke en rett tro, for troen holder fast på et guddommelig løfte som den setter sin lit til» (The Proper Distinction Between Law and Gospel).

Rettferdiggjørelse og tro

Jeg vet ikke om noen av dere har lignende erfaringer med pietismen som Walther hadde? Kanskje har noen følt et press om at en sann kristen helst bør kunne opplyse om tid og sted da du ble herlig og grundig omvendt, etter en periode med åndelig kamp, og at du burde kunne fortelle om den sterke følelsen du fikk da? Selv har jeg vel egentlig ikke møtt noe slikt press. Men, jeg har merket en del til «den lille pietisten» som fins inni oss alle. Jeg husker at jeg en periode i ungdommen strevde veldig med noen tanker om at – «Hjelp, jeg har visst ingen tro, jeg føler i hvert fall ikke at jeg tror; og det er jo bare den som tror som eier tilgivelsen og er et Guds barn!» Jeg havnet i en svært uheldig og plagsom «sirkeltenkning», manglet et fast fundament, våget ikke stole på Guds sanne sikre løfte om tilgivelse for Jesu Kristi skyld, men var i stedet blitt avhengig av en følelse av at jeg hadde troen, avhengig av en følelse av å være tilgitt for å kunne leve som en frimodig kristen. Dette er jo i grunnen typisk pietistisk, at man vil stole på en subjektiv erfaring, istedenfor på den objektive, faste grunnen, Guds løfte i evangeliet.

Muligens kan dette delvis ha vært påvirket av min lesning av Romerbrevets fjerde kapittel i min norske bibel. La oss først se hvordan det står på et par andre språk: Svenska Folkbibeln oversetter: «Den som har gärningar att peka på får sin lön, inte av nåd utan som något han har förtjänat. Men den som utan att bygga på gärningar tror på honom som förklarar den ogudaktige rättfärdig, honom räknas hans tro till rättfärdighet» (Rom 4,4-5). Sammenlign den siste setningen der med den kjente engelskspråklige New International Version (NIV) fra 1973: «his faith is credited as righteousness.» Både på svensk og engelsk har man her gjort en direkte ord for ord oversettelse fra den greske grunnteksten.[1] Men i den norske bibelen (1978) som jeg vokste opp med, står det: «… han får rettferdigheten tilregnet fordi han tror.» Og i den aller nyeste norske bibeloversettelsen (2011) står det også: «… blir regnet som rettferdig fordi han tror.» (Mine uthevinger).

Fordi han tror? Hvor i all verden kommer denne spesielle oversettelsesvrien fra? Kan dette kanskje skyldes en pietistisk påvirkning, en synergistisk tenkemåte i bakhodet til de ansvarlige bibeloversetterne? «Fordi han tror» er jo forvirrende, for innebærer ikke det at Gud tilgir meg «på grunn av» at jeg tror? Det er som om man her har lagt inn en betingelse, at troen er blitt en betingelse. Det var i hvert fall slik jeg oppfattet det, dessverre.

Men «hva er det da troen tror på, hva er det troen tar imot, når det ikke fins noen tilgivelse å ta imot, når tilgivelsen kommer etter troen, eller som en følge av troen? Hva er det som skaper troen? Det er vel ikke en mulighet («Du kan bli tilgitt») troen klynger seg til? Er det ikke en virkelighet («Du er tilgitt») som tilbys i evangeliet, som vekker et menneske til live? Jovisst!» (G. Edwardsson, Biblicum , nr 2, 1979). Evangeliet overrekker en virkelig gave fra Gud, helt gratis og ufortjent, uten betingelser. Rettferdiggjørelsen er noe som allerede finnes før vi tror på den.

En annen sak er naturligvis at den herlige gaven som overrekkes i evangeliet ikke blir til noen nytte og velsignelse dersom mennesket avviser den og ikke tar imot den. Slik er det jo med alle gaver. «Den subjektive rettferdiggjørelsen» kaller vi gjerne det som skjer når den fullt ferdige frelsen blir min personlige eiendom ved troen, når jeg som «subjekt» mottar «objektet», nemlig den objektive og virkelige gaven som overrekkes meg i evangeliet. (Den individuelle rettferdiggjørelsen kunne vi også ha kalt dette.)

Vi må ikke (som pietismen hadde/har en tendens til) tenke på troen som en slags god kvalitet i menneskehjertet, som Gud legger merke til og så tilgir han oss, fordi vi tror. Troen er ikke en årsak til tilgivelsen; troen er den tomme hånden, griperedskapet som den dyrebare gaven legges i, slik at vi er «frelst ved tro, uten gjerninger»; vi er ikke frelst på grunn av tro, fordi vi tror. Det er veldig stor forskjell på «frelst ved tro» og «frelst på grunn av tro».

Den objektive rettferdiggjørelsen er det dessverre ikke så mange her i Skandinavia som bekjenner klart, og dette skyldes nok mye pietismen. Man tror at Jesus døde for alle mennesker, javisst, og ”dermed har han gjort det mulig for oss alle å bli frelst”, sier mange predikanter. Men, hvis Jesu frelsesgjerning bare utgjorde ca 95 % av det som var nødvendig, og vi selv må gjøre vår del – med troen vår – som utgjør de siste ca 5 % – er ikke da troen blitt en frelsende gjerning som vi bidrar med? Men dette er jo troen ikke.

Bibelen sier: «En er død for alle, derfor er de alle døde» (2 Kor 5,14). Jesus ble overgitt til døden på grunn av våre synder, og oppreist på grunn av vår rettferdiggjørelse (Rom 4,25). Kristi oppstandelse fra de døde er en absolusjon og en objektiv rettferdiggjørelse av hele den syndige verden. Dette er noe virkelig, fast og sant; og det er helt ferdig, det er derfor bare å ta imot det. «For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger» (2 Kor 5,19). Det er dette budskapet om en fullbrakt forsoning Gud forkynner oss og som han har betrodd oss å forkynne videre til alle verdens mennesker. Og ordene Paulus skriver i neste vers, «La dere forsone med Gud!» (2 Kor 5,20), betyr ikke noe annet enn: Bare ta imot gaven! Ta imot tilgivelsen! Bare aksepter denne sannheten og stol på den! Rettferdiggjørelsen må altså ikke nå først gjøres i stand eller kompletteres av menneskene. Nei, troen griper om en objektiv rettferdiggjørelse som var virkelig og fantes der fra før av, helt ferdig.

(Les siste del av foredraget «Evangeliet og pietismen» her: https://evanluth.com/2013/11/15/evangeliet-og-pietismen-33/ )

Foredrag av Tor Jakob Welde

Hva er pietisme? I moderne norsk dagligtale brukes uttrykkene «pietist» og «pietisme» ofte nokså upresist og sleivete, når man vil si noe om en «gammeldags og dyster» type kristendom. I media er det også iblant snakk om den betydningen pietismen hadde for utviklingen av det norske samfunnet på 1800-tallet; den kjente legpredikanten Hans Nielsen Hauge var en imponerende gründer som startet mange fabrikker og bedrifter rundt om i Norge. De gamle pietistene arbeidet samvittighetsfullt og bra og hadde en høy etisk standard, så litt inspirasjon fra Hauge og co. kan visst være sunt for noen og enhver i dag, sies det.

Den åndelige bevegelsen vi kaller for pietismen oppsto i siste halvdel av 1600-tallet i den lutherske kirken i Tyskland, og bredte seg derfra til Skandinavia og andre deler av verden. Dette foredraget har fått overskriften ”Evangeliet og pietismen” fordi jeg her vil rette oppmerksomheten mot de helt sentrale trosspørsmålene, om hvordan pietismen har framstilt evangeliet, frelsen, omvendelsen, troen osv. Det skal sies at det opp gjennom årene har vært ulike retninger, mange pietistiske vekkelsesbevegelser med hvert sitt særpreg. Men det finnes en pietistisk «essens» som går igjen mer eller mindre over hele linjen.

Kort og enkelt sagt, så finnes det «bare to steder å søke etter Gud: i ditt eget hjerte – eller i evangeliet».[1] Og pietismen endte i praksis med å henvise mennesker til sitt eget hjerte, for at de skulle finne Gud der. Essensen i pietismen ble at den faktisk ledet mennesket til å basere sin nådestand for Gud på sine personlige erfaringer i hjertet, på anger, omvendelse, ”tro”, indre fornyelse, følelser, – istedenfor å stole på evangeliets objektive sannhet, om nåden som Kristus har fortjent og vunnet for oss og som han tilbyr og overrekker oss uten betingelser i nådens midler, ordet og sakramentene.

C. F. W. Walther (1811-1887) (iblant kalt ”Amerikas Luther”) har sagt – og dette gjør vi klokt i å tenke på regelmessig og ofte – at det viktigste kjennetegnet ved vår kjære evangelisk-lutherske kirke er dens objektivitet; den har noe som er objektivt, fast og sikkert. De lutherske lærene har dette ved seg at de vil hindre og bevare mennesket fra å søke frelsen i seg selv, i egen kraft, egne prestasjoner, egen tilstand, og de leder i stedet mennesket til å søke sin frelse utenfor seg selv. Mens noe som er karakteristisk for andre kirkesamfunn er deres subjektivitet, at de leder mennesket til å basere sin frelse på seg selv, på noe i seg selv.[2] Men samme Walther påpeker i tillegg at også mange lutheranere som bekjenner læren helt korrekt, i praksis ofte tenker helt «uluthersk» – fordi alle mennesker av naturen helst vil bygge sin frelse ikke på noe utenfor seg selv, men derimot basere den på seg selv.[3] Med andre ord, det fins en liten ”pietist” i oss alle, en som gjerne vil bli from – for å bli frelst. Men å tenke slik er farlig for oss, fordi det jo slett ikke fins noen frelse der, i egen fromhet og egne gjerninger.

Det er en utbredt oppfatning at pietismen førte til en positiv fornyelse av den lutherske kirken. Men dette er det vanskelig å si seg enig i, når vi ser hvordan pietismen faktisk har forvansket og forfalsket evangeliet. Evangeliet og pietismen – det er jo en alvorlig konflikt mellom disse to!

Hva er evangeliet?

I middelalderen, før Luther og reformasjonen, ble evangeliet hovedsakelig oppfattet som Lex Christi, Kristi lov, som mennesket måtte oppfylle. En bibelfortelling som gjorde dypt inntrykk og som man bet seg spesielt merke i, var den om mannen som kom til Jesus og spurte: «Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» «Hva står skrevet i loven?» sa Jesus. «Hvordan leser du?» Mannen svarte: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» Da sa Jesus: «Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve» (Luk 10,25-28). Og dette var for de fleste middelaldermennesker selve evangeliet.[4] De lærte nok at det er Guds nåde som frelser oss, javisst, men samtidig at vi må gjøre noe for å fortjene Guds nåde. Og hva vi må gjøre får vi vite gjennom loven: Gjør det, så skal du leve. Så lov og evangelium var blandet sammen, og det var vanskelig å forstå hva som var hva.

I løpet av middelalderen oppsto mange fromhetsbevegelser, reformbevegelser som ville forbedre moralen og disiplinen blant folk. Men så, i første halvdel av 1500-tallet, kom endelig den helt nødvendige reformasjonen av læren. Da Martin Luther fordypet seg i Bibelen, gikk det opp for ham at fra første til siste side av Skriften taler Gud til oss på to helt ulike måter: gjennom lov og evangelium. Loven er det Guds ord som forteller oss hva vi må gjøre, og hvilken dom vi har i vente dersom vi ikke gjør det. Evangeliet derimot er det Guds ord som forteller oss hva Gud har gjort for oss, til vår frelse. Loven sier: «Gjør dette!» Evangeliet sier: «Jeg har gjort det istedenfor deg! Dine synder er tilgitt. Se, Guds Lam!» Profeten Moses forkynte ikke bare lov, men også evangelium. Det samme gjorde profeten Jesaja. Og da Jesus Messias kom, forkynte også han både lov og evangelium. Likeså apostelen Paulus m.fl. Vi mennesker behøver begge disse budskapene fra Gud. Loven driver oss til evangeliet. De hører nært sammen, men de må ikke sammenblandes; lov og evangelium må skilles klart fra hverandre, ellers kan vi ikke forstå Kristus og frelsens hemmelighet.

Luther hadde strevd så lenge med å bli from, så Gud skulle bli fornøyd med ham. Men han fikk det jo ikke til, uansett hvor mye han strevde på lovens vei. Han kom i stor sjelenød. Men så fikk han endelig oppdage hva evangeliet er for noe; det skinte imot ham i den hellige Skrift, og det satte ham fri. Evangeliet åpenbarer Guds rettferdighet, Kristi rettferdighet, som gis oss helt gratis som en gave. Det var noe objektivt, fast og sikkert som Gud tilbød Luther, ga og overrakte ham i nådens midler, Ordet og sakramentene, og som troen bare fikk ta imot uten betingelser, uten å måtte prestere noe først. Det var ikke noe inni ham selv, noe i hjertet, noe subjektivt, men noe utenfor ham som Luther fikk stole på – Guds løfter i evangeliet, løfter som ikke kan svikte, men som står faste som en klippe.

Evangeliet er ikke bare et slags råmateriale eller halvfabrikat, et utgangspunkt som vi mennesker må jobbe videre med så godt vi kan, for å fortjene Guds nåde. Nei, evangeliet er en erklæring, en proklamasjon om at Gud i Kristus har ”forsont verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger” (2 Kor 5,19). Det handler om noe objektivt, noe som er fullbrakt, en ferdig gave som overrekkes til deg i evangeliet: «Vær så god! Bare ta imot! Det er ditt!» 

Pietismens gjennombrudd

Om lag 150 år etter den lutherske reformasjon, tjener Philipp Jakob Spener (”pietismens far”) som pastor i Frankfurt am Main, og han er trist og forskrekket når han betrakter det tyske samfunnet – og kirken. Etter mange lange år med krig, var det kaos og enorme problemer i landet. Soldater som var blitt arbeidsledige etter Trettiårskrigen (1618-1648) drev omkring og plyndret på egen hånd. Dødelige pestepidemier hadde herjet, og det var mye fattigdom, drukkenskap og kriminalitet blant folket. Foreldreløse barn og unge drev rundt i skogene og forsøkte å overleve som best de kunne. Blant de politiske lederne, og også det kirkelige lederskap, var det mye umoral. Philipp Spener var svært kritisk til hvordan kirkens teologer og pastorer var så opptatt av lærediskusjoner, teologiske debatter og krangler. Vanlige folk forsto ingenting av denne intellektualismen, og de var lei av alle stridighetene. Var det mer interessant og attraktivt å debattere og diskutere, enn å gi åndelig føde til hjorden, forkynne Guds ord for vanlige folk på en måte som var aktuell for dem? Kirketukten fungerte også svært dårlig. Men hva som var den rette lære opptok kirkens ledere sterkt.

Landsfyrstens religion var statsreligionen, slik var loven, og folket var medlemmer av statskirken. Men de fleste hadde visst ikke noe personlig forhold til Jesus, hverken legfolket eller pastorene, mente Spener. Det var noe upersonlig, formelt, stivt, kaldt og tørt over kirkelivet, det var mangel på oppriktig gudsfrykt og hellighet, hjertefølt og levende kristendom. Det er lett å forstå Speners sukk. Noe måtte gjøres! Men hva?

Nå kan likevel ikke situasjonen ha vært totalt beksvart. For eksempel var det jo på denne tiden at pastor Paul Gerhardt skrev sine mange vakre og oppbyggelige salmer, som har trøstet og hjulpet kristne mennesker i over 300 år (”Velt alle dine veier og all din hjertesorg på ham som evig eier den hele himlens borg”). Og jeg vil også nevne den kjente luthersk-ortodokse teologen Johann Gerhard (som levde en generasjon tidligere), som et eksempel på en Guds tjener som var svært opptatt av den rene lære (han skrev svære teologiske verker på latin) – men som samtidig også presenterte de vakreste andakter og trøsterike evangeliske prekener, med appell til både hjerte og hode hos vanlige folk. Det var og er altså ingen nødvendig motsetning mellom de to tingene, å appellere til både hjerte og hode. Og det fantes utvilsomt mange gode unntak fra dette som Philipp Spener kritiserte så sterkt hos kirkens teologer og ledere. Vi må også ha klart for oss at det helt siden Luthers tid hadde kommet mange og harde angrep på den lutherske kirkes lære, både fra Roma – den katolske kirke, og fra Geneve og Zürich – den kalvinistiske og reformerte leiren, og dessuten fra de egne lutherske rekker. Derfor hadde det i lange tider vært absolutt nødvendig å bruke tid og krefter på å «krangle» om teologi, kjempe for den ekte lutherske, bibelske læren, forsvare den mot alle angrep og forsøk på forfalskninger.

Likevel, det er tydelig at etter den lange krigen var det oppstått en del problemer i luthersk kirkeliv. Hva kan gjøres for å rette på denne situasjonen? spurte Philipp Spener seg. Etter den lutherske reformasjon av læren, mente han at verket nå måtte fullføres med en reformasjon av det kristne livet. I 1675 utga Spener et skrift med tittelen ”Pia Desideria” – som betyr: Fromme ønsker. (Og fra pia, som betyr ”from”, oppsto senere ordet ”pietismen”). Her listet han opp en del forslag til hva som burde gjøres:

Han ønsket 1) mer bibelstudium, så de kristne skulle bli bedre kjent med innholdet i Skriften, lese den både alene og sammen i studiegrupper i hjemmene, i tillegg til undervisningen i gudstjenesteprekenen. 2) Han ønsket mer involvering av legfolket i alle deler av kirkens liv, og 3) å framheve at de troende må praktisere sin tro og kunnskapen om Gud, 4) at religiøse, teologiske diskusjoner må foregå i ydmykhet og kjærlighet, der en så langt som mulig unngår krangling og kontroverser, (5) at det må sørges for at pastorer er både velutdannede og gudfryktige, fromme, og (6) at forkynnelsen, prekenen, må sikte på å utvikle og styrke troen til den vanlige kristne.

På denne listen var det jo mye bra. Og ”Pia Desideria” fikk en enorm innflytelse på kirkens videre utvikling. Også ortodoks-lutherske teologer skrøt av boken, til å begynne med. Men etter hvert som de skjønte bedre hvordan Philipp Spener tenkte og hvordan han og etterfølgerne i praksis forsøkte å reformere kirken, ble det mye motstand. For blant annet viste det seg at det oppsto kirkelig uorden på grunn av disse bibelstudiegruppene, ”konventiklene”, som i praksis utviklet seg til små kirker inni kirken, små klikker av troende som ofte mente de var frommere og mer hellige enn de andre medlemmene i menigheten og likte å holde seg for seg selv. Her lå det også en kime til en utvikling med legpredikanter uten kall fra kirken, og pietistiske misjonsforeninger som lever sitt eget liv, der man går på misjonsmøte og bønnemøte, men sjelden til gudstjeneste og nattverd i kirken. Det var ikke akkurat slik Spener hadde tenkt seg det, men slik ble det mange steder.

Spener sa at kristendom ikke først og fremst er kunnskap og viten, men handling! Etter hvert skulle den tankegangen dessverre føre til en stor likegyldighet for lærespørsmål rundt omkring i kirker og menigheter.

Men handlekraftige – det var utvilsomt mange av pietistene, ikke minst pastor August Hermann Francke, som overtok som bevegelsens store leder etter Spener. Et nytt universitet ble grunnlagt i den tyske byen Halle, der pastorer av rett pietistisk merke fikk sin utdannelse. Francke grunnla det første Waisenhus, for fattige og foreldreløse barn, der de fikk skolegang og et sted å bo. Senere kom det Waisenhus også i København, Stavanger og mange andre byer. Mye forskjellig hjelpearbeid ble satt i gang. Og det ble ytremisjonsvirksomhet i stor stil: I samarbeid med danskekongen Frederik 4. grunnla man en berømt misjonsstasjon i Trankebar i India. En norsk pietist, pastor Thomas von Westen, startet Samemisjonen. Misjonærer ble også utsendt til Grønland og mange andre steder. I tillegg startet man en ny sterk satsning på konfirmasjonsundervisning; bl.a. skrev den danske biskopen Erik Pontoppidan sin berømte forklaring til Luthers lille katekisme.

Det fins utvilsomt mye positivt å si om pietistene, om deres iver for misjon, for sjelenes frelse, for flittigere bruk av Bibelen, og for at den enkelte kristne skulle få et ekte og inderlig trosfellesskap med Frelseren Jesus. Mye var svært verdifullt. Og de fleste pietistene anså også seg selv for å være ekte, bekjennelsestro lutheranere; det var jo ikke kirkens lære det var noe feil med, det var heller det kristne livet som trengte en fornyelse, tenkte de. De mente det godt, og de så kanskje ikke helt at de faktisk kom i konflikt med viktige lutherske og bibelske lærer og prinsipper. For de flyttet i praksis oppmerksomheten fra Guds ords objektive sannheter – over til menneskets egne, åndelige erfaringer og følelser. Pietismen oppmuntret til mer bibelstudium, som nevnt, men i stedet for at man spurte ”Hva er det Gud vil lære oss i dette bibelavsnittet?” ble ofte det viktigste spørsmålet: ”Hva får dette bibelavsnittet deg til å føle?” Guds ords løfte og forsikring om syndstilgivelse var liksom ikke like viktig som at du følte deg tilgitt. Og August Francke, den store lederen i Halle, begynte å snakke om at en kristen burde kunne fortelle om det nøyaktige tidspunktet for sitt omvendelsesgjennombrudd.

Pietismen ville jo gjerne hjelpe mennesker til fred, frimodighet og ekte glede. Men når folk ble henvist til å stole på subjektivitet, følelser og personlige erfaringer, som jo ikke er noen fast grunn, ble konsekvensen i stedet ofte fortvilelse og nød. C. F. W. Walther, som jeg siterte fra innledningsvis, fikk som ung student i Tyskland smertelig erfare hva pietistisk omvendelsesforkynnelse kunne gjøre med et troende menneske.

(Les videre om Walthers ulykksalige kontakt med pietismen i del 2 av foredraget: https://evanluth.com/2013/11/08/evangeliet-og-pietismen-forts/)