Evangeliet og pietismen (3:3)

(siste del av et foredrag av pastor Tor Jakob Welde)

I gudstjenesten tidligere i dag fikk vi høre absolusjonsordene fra pastor Edvardsens munn: ”På vår Herre Jesu Kristi befaling tilgir jeg deg alle dine synder, i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn.” Dette var helt sanne og sikre ord, fordi de hviler på den objektive rettferdiggjørelsen. I pietistiske kretser har man vanligvis vært redd for absolusjonsord på Guds vegne på den måten. Man har tenkt at det er helt uansvarlig, ja farlig, at pastoren deler ut tilgivelse til en menighet: Tenk på hvor mange som kan bli lurt, som innbiller seg at de er tilgitt, når de egentlig verken har en rett anger eller rett tro? ”Hvordan kan det hjelpe meg at et vanlig dødelig og syndig menneske som ikke kan se inn i hjertet mitt, forteller meg: ’Dine synder er tilgitt’? Nei, syndene mine er ikke tilgitt før Gud selv forkynner disse ordene i hjertet mitt og lar meg føle kraften av dem,” insisterer pietisten. (Walther)

Det var ikke et menneskes tilgivelse vi fikk i dag, men Guds tilgivelse. Hans ord har autoritet og makt og kraft! I Kristus elsker han alle syndere uten unntak. Syndene til hver eneste synder er gjort opp for, all gjeld er blitt betalt. Syndstilgivelsen er for alle, alt er klart og skal ikke tilføyes noe ekstra av oss. Dette er alltid objektivt sant, og det må forkynnes, selv om det selvfølgelig kan tenkes at noen som overrekkes tilgivelsen egentlig er ubotferdige og vantro, slik at de ikke tar imot. Absolusjonen er i seg selv alltid gyldig. Å tvile på det, er å mistenke Gud for å være en løgner.

Helliggjørelse var noe pietismen la stor vekt på. Pietistene ønsket å hjelpe folk, vekke mennesker opp av åndelig sløvhet. De ville se mer helliggjørelse, gudfryktighet og sterkere tro, og for å oppnå dette måtte de forkynne loven, tenkte de, forkynne hvordan Gud vil vi skal leve. Walther klaget over at i de pietistiske andaktsbøkene og skriftene han hadde kjennskap til var det tusen ganger mer vekt på helliggjørelse enn på rettferdiggjørelse. Det er nok en fristelse for lutherske pastorer også i dag å tenke at ”rettferdiggjørelsen er naturligvis svært viktig og grunnleggende, men: den har jo forsamlingen allerede hørt om så mange ganger fra meg, så den trenger jeg vel ikke snakke så mye om akkurat i dag; derimot trenger de helt sikkert å høre om helliggjørelse og gode gjerninger,  for der mangler det mye…” Men hvis vi tenker oss om, så vet vi vel godt at det aldri kan bli noen sann helliggjørelse uten evangeliets forkynnelse; det er jo det herlige og livgivende ordet om den objektive rettferdiggjørelsen og frelsen som skaper og styrker troen, slik at den troende får lyst og kraft til å leve et liv i helliggjørelse og gjøre gode gjerninger. Johannes skriver:”Vi elsker fordi han elsket oss først” (1 Joh 4,19).

Å presse fram en sann helliggjørelse ved hjelp av lovens forkynnelse er umulig. Det er evangeliet som må få motivere oss. Men pietismen begynte å legge mer vekt på et hellig liv enn på syndenes tilgivelse. Ikke bare det, de begynte også å blande sammen helliggjørelse og rettferdiggjørelse, så det ble uklart hva som var hva; rekkefølgen og forholdet dem imellom ble veldig uklart, for eksempel når noen sa at en person ikke burde få tenke eller høre at han var frelst før han hadde prestert en viss grad av helliggjørelse. For en sammenblanding av lov og evangelium!

En gammel illustrasjon: Tenk på en hest og en vogn. Det er hesten som skal dra vognen. Det er naturligvis ikke motsatt. Vi må ikke sette vognen foran hesten og forvente at vognen skal dra trekkdyret. Nei, hesten må gå først, den er sterk og klarer å dra vognen og oss som sitter på den. På samme måte er det rettferdiggjørelsen som må forkynnes først, og så vil helliggjørelsen følge etter, som en frukt av troen på rettferdiggjørelsen. Helliggjørelsen er som vognen, den følger etter, den dras av evangeliet. Kraften til å få vognhjulene til å gå rundt, kommer fra hesten. Det er også rettferdiggjørelsen, den fullt ferdige frelsen som rekkes oss helt gratis ved evangeliet i ord og sakrament, som gir kraften til helliggjørelsen. Ikke motsatt. Men innen pietismen kunne det ofte bli uklart hva som var vognen og hva som var hesten.

Jesus sa om den gråtende kvinnen som vasket og tørket og salvet føttene hans, at hennes mange synder var tilgitt, og derfor hadde hun vist så stor kjærlighet (Luk 7,47). Den som har fått mye ettergitt, fylles med takknemlighet og vil gjerne tjene og gjøre godt.

Men våre gode gjerninger har ingen del i vår rettferdiggjørelse. Gode gjerninger er et resultat av rettferdiggjørelsen, de følger som en frukt av troen. De har ingenting med frelsen å gjøre. Paulus skriver til efeserne: ”For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave.  Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem” (Ef 2,10).

Lov og evangelium må deles/adskilles rett. ”Ved loven lærer vi synden å kjenne,” skriver Paulus  (Rom 3,20). Loven må forkynnes slik at den enkelte tilhøreren forstår at akkurat han/hun er en synder som trenger nåde. I svært mange pietistiske prekener handlet loven først og fremst om hvor forferdelig ille det sto til i samfunnet: ”Huff, så mye umoral det nå for tiden er over alt i landet vårt!” Men dette skapte en fariseisk holdning, i stedet for lengsel etter evangeliet. Og ”når evangeliet ble forkynt, ble gjerne gaven straks dradd tilbake, idet forkynneren tilføyde: ”Pass nå på at din tro er en sann og levende tro, at du har en sann anger”. Man forkynte evangelium, men krevde deretter ”inngangsavgift” (S. Erlandsson, «Biblicum», 1978, nr. 5). Dersom det stilles betingelser til evangeliet, har det skjedd en sammenblanding med loven.

Gud vil at vi skal være fromme. Men hva er sann fromhet (pietas)? Vi trenger ikke å finne på noe eget, noe vi selv synes virker ekstra fromt, noe som Gud ikke har sagt noe om. Han har f. eks. ikke forbudt dans, eller drikking av alkohol i moderate mengder. Kong Christian 6. av Danmark-Norge forbød alt som smakte av forlystelse – fra teater og dans til kortspill og tobakk; slikt var faktisk ulovlig å drive med i hans riker en periode på første halvdelen av 1700-talet. Som vi vet, ble det også en vanlig oppfatning at det var synd å strikke på søndagen (eller ”sabbaten”, som man sa). Å plukke litt bær i marken var heller ikke greit å gjøre på hviledagen, mente noen.

Martin Luther har sagt om fromhet: ”En kristen vet ikke hva han skal si når det gjelder hans egen personlige fromhet. For han finner ikke noe godt eller fromt hos seg. Skal han være from, så må han se seg om etter en annen eller fremmed fromhet (d.v.s. Kristi).” («Biblicum», 1975, nr 1). Sann kristen fromhet består ikke først og fremst i hva vi gjør, men i det å gi akt på hva Gud har gjort for oss, og leve i dette. Jesus sier: ”Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre” (Joh 15,5). Det er han som virker i oss med sin kraft. Derfor er det nådemidlene, evangeliet i ord og sakrament, som alltid må vektlegges, fremheves og brukes flittig; det er dette som gir oss frelsen og har makt til å fornye oss og kirken, dette objektive, sanne og sikre som vi overrekkes i nådens midler.

La oss nå ikke begynne å tenke at vi vil være litt tilbakeholdne med helliggjørelse og gode gjerninger, fordi vi er redde for å ligne på pietistene. Nei, det er bare å gi ”full gass” når det gjelder gode gjerninger, – av takknemlighet til Gud, som er så god imot oss. ”Vi elsker, fordi han elsket oss først.” Men la oss huske at vi er samtidig hellige og syndere, og at hverken vi eller andre kristne kan klare å oppnå fullkommen helliggjørelse her i dette livet. Det er greit med litt realisme, slik sett. Vi bør ikke forvente alt for mye av hverandre, så vi blir utålmodige. Alle er vi forskjellige, alle har sine svakere og sterkere sider, ulike ting vi strever med.

Jeg har nevnt at det fins en hel del positive ting som kan nevnes om pietistene. Men aller mest har jeg her vært nokså streng og negativ mot pietismen, og dette er jo fordi den har mange elementer som faktisk er direkte ødeleggende for det mest dyrebare vi eier – evangeliet. Og disse elementene må vi derfor ta oss i vare for. Men jeg vil gjenta at pietisme var og er en del ulikt, det har vært forskjellige retninger, bevegelser. Noen var mye bedre enn andre. Svensken Carl Olof Rosenius, for eksempel, var redaktør for tidsskriftet Pietisten, men han hadde lest svært mye av Luther, prekener og annet, så Rosenius hadde lært kunsten å dele lov og evangelium på rett vis! Han forkynte rettferdiggjørelsen, helt ufortjent av nåde. Så vi kan si at Rosenius kun hadde et ”lett anstrøk” av pietisme, i forhold til mange andre. Han ble til stor velsignelse i Skandinavia, med andaktsbøker og annet han utgav, til tross for visse pietistiske problem i undervisningen hans. Noe Ingemar Furberg en gang skrev, er også verdt å tenke på – at ”det som i [Sverige] er igjen av evangelisk-luthersk tro og bekjennelseofte er blitt bevart i et ortodoks-pietistisk miljø”. Og han nevner navn som Rosenius, Schartau og Læstadius. (Biblicum, 1975, nr.1)

Pietismen er i grunnen et svært aktuelt tema, for i vår tid er kristenheten for en stor del gjennomsyret av pietistiske tanker: Subjektivisme har vi snakket om, og synergistisk omvendelsesforkynnelse, og en større vekt på helliggjørelse og aktivitet og annet enn på rettferdiggjørelsen; alt dette finner vi jo mye av i reformert og karismatisk kristendom, som griper om seg. Det viktigste for veldig mange er å føle seg frelst, få den herlige følelsen, og ”ha det godt med Gud”, mens det ”å snakke om hva som er den rette lære, nei det kan vi ikke bruke tiden på, sånn tørr og livsfjern ’teori’”. Heller ikke er det så mye vekt på dåpen, nattverden og absolusjonen som det burde være. Den religiøse opplevelsen truer selve evangeliet på alle kanter.

Vi mennesker har følelser, vi er jo ikke roboter, og Guds ord rører ved hjertet og følelsene våre på ulike måter, mer eller mindre. Men frelsesvissheten vår må alltid være basert på de objektive, sanne og sikre løftene i Guds ord. Selv om vi føler oss langt nede, og ikke føler oss elsket av Gud, kan vi likevel stole på Guds kjærlighet og tilgivelse, på grunn av det Han har sagt oss i sitt ord. Det er både visst og sant. Amen.

Reklamer

Publisert av

evan luth

Tor Jakob Welde - evangelisk-luthersk pastor i Den Lutherske Bekjennelseskirke (LBK)