27. desember er minnedagen for den fjerde evangelisten. Johannes, sønn av fiskeren Sebedeus, og bror av Jakob, var en av Jesu tolv apostler, «den disippel han hadde kjær» (Joh 19,26). Han og broren fikk av Jesus kallenavnet ”Boanerges”, tordensønner (Mark 3,17), antagelig fordi de iblant viste et ildfullt temperament. Begge arbeidet som fiskere på Gennesaretsjøen da Herren kalte dem til disipler. Johannes fikk sammen med Peter i oppgave å stelle i stand det siste påskemåltidet, og på Golgata betrodde Jesus sin mor Maria til Johannes’ omsorg.
”Evangeliet etter Johannes” skal ha blitt forfattet i Efesos, hvor han bodde den senere delen av sitt liv; derfra foretok han en omfattende virksomhet i Lilleasia. Han skrev også Åpenbaringsboken (på øya Patmos, dit han antagelig ble forvist under keiser Domitians forfølgelse) og de tre Johannesbrevene. Det fortelles fra hans alderdom at han på grunn av fysisk skrøpelighet måtte bæres til de kristnes sammenkomster i Efesos og at han der holdt følgende korte preken: ”Mine barn, elsk hverandre!” ”Kjærlighetens apostel” døde en naturlig død, mer enn nitti år gammel, ca år 100 e.Kr.
Johannesevangeliet er trolig skrevet ca år 90 e.Kr , flere tiår senere enn de tre andre evangeliebøkene, og derfor forutsetter forfatteren at leserne allerede er kjent med mange viktige hendelser i Jesu liv. Han utfyller bildet med en del episoder som ikke finnes hos de andre, bl.a. samtalene med Nikodemus og kvinnen ved brønnen, bryllupet i Kana og oppvekkingen av Lasarus. Undergjerningene som er tatt med, kalles alle for ”tegn”. Johannes gir imidlertid aller mest plass til Jesu undervisning, forkynnelse og bønner. Her snakker Herren om seg selv som den gode hyrde, livets brød, det levende vann, verdens lys, veien, sannheten og livet; han underviser og ber for disiplene, og svarer på fariseernes spørsmål.
Evangeliet etter Johannes kjennetegnes ved en enkel og ren stil, stor dybde og skjønnhet. Målet med boken er at de allerede troende leserne skal få trenge dypere inn i de kristne sannhetene, ikke minst læren om Jesu person, hans guddomsherlighet (som vranglærere hadde begynt å fornekte). Jesus er sann Gud og samtidig et sant menneske, han er det evige ”Ordet”, Guds Sønn, som har tatt bolig iblant oss, full av nåde og sannhet (Joh 1,1-18).
I kirkekunsten er symbolet for den fjerde evangelisten en ørn, bl.a. på grunn av åpningskapitlets «høytflyvende» perspektiv på Kristus:
I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til. Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys. Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.
Evan Luth 