Bortkomne sønner

Rembrandt-The_return_of_the_prodigal_son
Rembrandt, «Den bortkomne sønnens hjemkomst», ca 1668.

Preken på 3. søndag etter treenighetsdag

Lukas 15,11-32: Jesus sa: «En mann hadde to sønner. Den yngste sa til faren: ‘Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.’ Han skiftet da sin eiendom mellom dem. Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og dro til et land langt borte. Der sløste han bort formuen sin i et vilt liv. Men da han hadde satt alt over styr, kom det en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød. Da gikk han og søkte tilhold hos en av innbyggerne der i landet, og mannen sendte ham ut på markene sine for å passe grisene. Han ønsket bare å få mette seg med de belgfruktene som grisene åt, og ingen ga ham noe.

Da kom han til seg selv og sa: ‘Hvor mange leiekarer hjemme hos min far har ikke mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.’ Dermed brøt han opp og dro hjem til faren.

Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Sønnen sa: ‘Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din.’ Men faren sa til tjenerne sine: ‘Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og holde fest. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’ Og så begynte festen og gleden.

Imens var den eldste sønnen ute på markene. Da han gikk hjemover og nærmet seg gården, hørte han spill og dans. Han ropte på en av karene og spurte hva som var på ferde. ‘Din bror er kommet hjem’, svarte han, ‘og din far har slaktet gjøkalven fordi han har fått ham tilbake i god behold.’ Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham. Men han svarte faren: ‘Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot ditt bud; men meg har du ikke engang gitt et kje så jeg kunne holde fest med vennene mine. Men straks denne sønnen din kommer hjem, han som har sløst bort pengene dine sammen med horer, da slakter du gjøkalven for ham!’ Faren sa til ham: ‘Barnet mitt! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. Men nå må vi holde fest og være glade. For denne broren din var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’»

___________

«Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg,» sa den yngste sønnen. Å si noe slikt, å be om å få utbetalt arven sin mens faren fortsatt var i live og ved god helse, var på den tiden, i det samfunnet, noe uhørt. Det var nesten som å si: «Far, jeg skulle ønske at du var død.» Faren ble nok både svært skuffet og sjokkert, men lot likevel sønnen få det som han ville. Litt senere kommer et nytt sjokk: «Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt.» En stor del av familiegården, som far hadde hatt mye arbeid med i mange år, ble bare solgt bort til fremmede. Så dro den yngste sønnen til et land langt borte, der han sløste bort formuen sin i et vilt liv. Det hele var skandaløst. Sønnen førte skam over faren og resten av familien. Alle som hørte dette måtte bare riste på hodet: «For en forferdelig oppførsel!»

Men hva gjør far? La oss forestille oss naboens reaksjon hvis han ble vitne til farens handlemåte: «Hva er det med den mannen?! Etter at den slyngelen av en sønn har vært ute i verden og sløst bort hele arven sin på et vilt fornøyelsesliv, så løper faren avgårde for å møte ham. Men ikke for å kjefte på ham! Neida. Han har visst slik inderlig medfølelse med ham og omfavner og kysser den skitne og stinkende gutten, ønsker ham velkommen hjem igjen og gir ham festdrakt og ring osv. Hva er dette for noe?! Hadde det vært mitt barn, skulle jeg ha skreket til ham: ‘Hvordan er det du har oppført deg?! Å, som du har ødelagt! Du har ført stor skam over meg. Du fortjener ikke en gang å få stå på trappa mi!’ Men men, okei da: Kanskje, hvis gutten ville love å skjerpe seg ordentlig, jobbe hardt og godt hver dag og oppføre seg bra, så kunne han få lov til å bo i det vesle skuret i hagen, helt nede ved porten. Men å ønske ham velkommen inn i varmen igjen på den måten naboen min nå gjør? Aldri!»

Ja, for denne farens oppførsel er uventet og oppsiktsvekkende. Kjærligheten hans er betingelsesløs og uten hemninger. Han elsker sterkere enn noen kunne forestille seg. Og: Dette er jo nettopp slik Gud elsker oss. Faren i denne lignelsen er et bilde på Gud, et bilde på Jesus og hans kjærlighet, som ikke avviste tollere og syndere som samlet seg rundt ham.

Gud er den som har skapt oss mennesker og gitt oss livet. I den forstand kan vi si at Gud er far til alle folk på jord, uansett hva de måtte mene og tro om ham. Men vi mennesker har vendt ryggen til Gud og gått våre egne veier. Vi vil være vår egen herre, bestemme over livet vårt selv. Alt det Far har gitt oss, liv og helse, intelligens, talenter, ressurser, penger, vil vi bruke akkurat hvordan vi selv har lyst. Du og jeg har gjort, sagt og tenkt mye i livet vårt som er skuffende og opprørende; vi har fornærmet og vanæret vår Far med alle syndene våre. Vi har ofte såret menneskene rundt oss og rotet det godt til både for dem og oss selv. Gud har grunn til å være veldig sint på oss. Og det er sant at han virkelig er vred på all synd og ondskap.

Men Jesus vil med denne lignelsen lære oss at Gud tar imot oss syndere med åpne armer. Vi får komme tilbake til ham; han tilgir syndere og gleder seg stort over hver og en som vender om. Han har stått og lengtet etter oss og er fylt av inderlig barmhjertighet mot oss. Du sier: «Far, jeg har syndet mot himmelen, jeg har syndet mot deg. Men hør her: Jeg har tenkt på hvordan jeg vil prøve å gjøre det bra igjen. Jeg vil jobbe som din tjener så godt jeg bare kan og …» Men Far vil ikke høre på noe slikt. I stedet bare overøser han deg med tilgivelse, nåde og kjærlighet, helt betingelsesløst, ufortjent. Du skal ikke streve og prestere noe først. Han gir deg ring på fingeren og kler deg i den aller fineste drakten, den som heter Jesu Kristi hellighets og rettferdighets drakt. Den får du ha på deg og gå rundt med. Tilgivelsen er 100%. Alle syndene dine er tilgitt. Absolutt alle. Og du får være et Guds barn igjen, en del av Guds familie.

Ingen syndere er for store eller for grove eller for langt borte slik at de ikke kan få komme hjem; hverken tollere, prostituerte eller slike som deg og meg. Gud sier: «Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø; om de er røde som skarlagen, skal de bli hvite som ull.» For en trøst og glede, at Gud tar imot oss akkurat som vi er, når vi kommer til ham med alle syndene våre. Han vil ikke straffe oss, men omfavner og tilgir oss. Tollerne og synderne som hørte Jesus undervise, fikk også stor trøst av denne fortellingen.

Men etter den trøsterike første delen av lignelsen, fortsetter Jesus med andre delen, som står der som en advarsel mot egenrettferdighet og en fariseisk holdning. «Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem,» hadde fariseerne og de skriftlærde nylig sagt om Jesus; de likte svært dårlig at han var vennlig mot slike forferdelige folk. Den eldste sønnen i lignelsen er et bilde på disse fariseerne. Han var svært pliktoppfyllende, men han gjorde ikke noe av kjærlighet og syntes visst det var et gledesløst strev å arbeide sammen med faren på gården. Og han var opptatt av fortjeneste. Han mente visst at han hadde fortjent mer enn hva han hadde fått av faren, i hvert fall hadde han fortjent å få mye mer enn den yngre broren. «Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot ditt bud…» Det var jo slik også mange fariseere tenkte. De var egenrettferdige, innbilte seg at de aldri hadde gjort imot Guds bud og at de derfor hadde fortjent alt godt fra ham.

Storebroren i lignelsen var faktisk også en «bortkommen» sønn, selv om han ikke hadde reist langt bort og ut i verden. Mangelen på barmhjertighet, kjærlighet og takknemlighet viste at også han egentlig var bortkommen. Vi legger merke til at han ikke en gang vil bruke ordet «bror» om lillebroren sin; nei, han sier i stedet: «Når denne sønnen din kommer hjem, han som har sløst bort pengene dine…» Han er sjalu og sint på både faren og lillebroren. Og akkurat som fariseerne som ikke klarte å glede seg over at angrende tollere og syndere fikk tilgivelse av Gud, nekter han å gå inn og være med på feiringen av den hjemkomne broren. For en skuffelse for faren, at den eldste sønnen hans er så selvisk, kald og respektløs. Men faren er tålmodig og prøver vennlig å overtale ham: «Barnet mitt! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. Men nå må vi holde fest og være glade. For denne broren din var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.»

Hva med oss? Hvem av de to bortkomne sønnene ligner vi mest på? Antagelig kan vi kjenne oss litt igjen i begge de to? Kanskje fra ulike perioder i livet vårt?

Det er alltid en fare for at vi kan bli som den eldste sønnen, dersom vi begynner å glemme at alt det gode vi har fått skyldes Guds kjærlighet og nåde. Dette er ikke noe vi har fortjent å få. Så vi må ikke se på andre syndere og tenke: «Skal hun og han, som har gjort det og det, mange store synder, skal de bli tilbudt det samme som meg? Er det rett? Skal også de få tilgivelse og evig liv?» I Guds rike er jo alt av nåde. Når faren sier: «Barnet mitt. Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt», så handler dette om familiebånd og kjærlighet, ikke om at sønnen har fortjent noe. Faren var bare overstrømmende kjærlig og god imot begge de to sønnene sine.

Slik som vår himmelske Far er god mot oss. I Guds rike er alt av bare nåde, ufortjent. Hvorfor? Fordi Menneskesønnen har gitt livet sitt som løsepenge for oss alle. Far var så fylt av medlidenhet med oss og ville så gjerne ha oss tilbake hjem til seg, at han sendte sin egen kjære enbårne Sønn for å ofre seg for oss, for å redde oss fra fortapelsen. Gud er vred på synd, men på korset sonte Jesus den rettferdige straffen for alle våre synder. Derfor får vi tilgivelse, fred med Gud og evig liv helt gratis, helt uten vår egen fortjeneste. Fordi Jesus har fortjent alt sammen for oss. Og slik er alt bare en stor gave som vi bare får ta imot, ved troen, som Den Hellige Ånd skaper og nærer i oss gjennom nådens midler. Og når andre bortkomne syndere også blir funnet og får ta imot evangeliets gave, har vi stor grunn til å fryde oss og være glade.

Hvordan endte historien? Faren snakket vennlig til den eldste sønnen og inviterte ham med seg inn til festen. Men om sønnen ble med inn til slutt, får vi ikke vite. Jesus lot det stå åpent. Han ville at fariseerne som lyttet til ham skulle legge bort stolthet og egenrettferdighet, vende om og bli med inn til festen, de også. Han vil ha med alle.

Enten du og jeg ligner på den ene eller den andre bortkomne sønnen – enten den yngste som hadde gått seg vill langt ute i verden – eller den eldste som holdt seg hjemme på gården men hadde gått seg vill i sitt eget hjerte; så står Gud med åpne armer for å ta imot oss og omfavne oss. Han vil ha oss hjem til seg. Til vår himmelske Far får vi alltid lov å komme. Han elsker oss og er barmhjertig mot oss og gir oss sin nåde. Gud være takk og lov! Amen.

Reklamer

Innbydelse til selskap

Agapemåltid. Veggmaleri i Marcellinus og Peter-katakomben, Roma. (Fra Wikimedia Commons)

Preken på 7. søndag etter Treenighetsdagen

Lukas 14,12-15:

Han sa også et ord til verten: «Når du skal ha gjester til middag eller kveldsmåltid, skal du ikke be venner eller søsken eller slektninger eller rike naboer. For de kommer til å be deg igjen, og dermed får du gjengjeld. Nei, når du skal holde selskap, så innby fattige og uføre, lamme og blinde. Da er du lykkelig, for de kan ikke gi deg noe igjen, men du skal få lønn for dette når de rettferdige står opp fra de døde.» En av gjestene som hørte dette, sa til ham: «Salig er den som får sitte til bords i Guds rike.» 

I København fins en berømt restaurant som heter NoMa, den er flere ganger blitt kåret til verdens beste. Der er det lange ventelister for å få et bord, og de har også et slags loddtrekningsystem. Noen jeg kjenner var for en tid tilbake jublende glade, for etter å ha stått langt nede på NoMas venteliste, ca. på 130. plass, fikk de plutselig beskjed om at deres navn nå var blitt trukket ut og et av restaurantens bord var reservert for dem om ca. åtte uker. Så da ble det bestilt tur fra Norge ned til København for fire personer. Det var ikke et gratis måltid de hadde vunnet, men bare retten til å få sitte og spise og drikke. De måtte betale full pris for måltidet, og på akkurat den restauranten var det nok ikke særlig billig heller. Men det ble visst en helt spesiell kveld, et måltid de sent kommer til å glemme.

«Salig er den som får sitte til bords i Guds rike,» var det en person som sa til Jesus i prekenteksten vår. I Bibelen finner vi ofte at det å sitte til bords og spise og drikke ved et festmåltid er brukt som et bilde på himmelriket og saligheten hos Gud. For eksempel sier Jesus: «Fra øst og vest og fra nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike» (Luk 13,29).

Men hva slags folk er det som får komme? Får jeg komme? Får du? Hvem er det som står på gjestelisten hos Gud og som får sitte til bords i Guds rike? Dette handler prekenteksten vår om. Det er en lignelse, faktisk. En litt spesiell, utypisk lignelse, må vi vel si.

«Hei vent nå litt,» tenker kanskje noen, «er det en lignelse?» «Handler ikke denne teksten om jordiske saker, at Jesus gir et slags råd eller bud om hva vi bør gjøre, hva slags folk vi bør invitere til middag?» Jo, på overflaten ser det slik ut. Men: i lignelsene sine snakker jo Jesus bestandig om jordiske saker. For eksempel om et sennepsfrø, eller om en mann som fant en skatt i en åker, eller en kvinne som hadde ti mynter, mistet en av dem, og begynte å lete etter den, helt til hun fant den. Her er en definisjon: En lignelse er en ganske kort fortelling, et bilde eller en sammenligning. Ofte er lignelsesfortellingen eller -bildet hentet fra vår verden, men den blir fortalt for å si noe om Gud, om Guds rike.

Og Jesus, han er i lignelsesmodus her i teksten vår, han snakker om jordiske saker for å undervise om åndelige ting, om Guds rike. Dette ser vi litt bedre dersom vi legger merke til sammenhengen teksten står i:

I Lukas’ kapittel 14 er Jesus i middag hos en fariseer, et medlem av Det høye råd, altså en viktig person i landet. Det var sabbatsdagen og «alle holdt øye med ham» (vers 1); kom Jesus kanskje til å helbrede noen syke? Det var i så fall meget kritikkverdig, mente fariseerne. De hadde misforstått sabbatsbudet, og de mente at de selv var så flinke til å overholde dette budet og resten av Gud lov. De hadde høye tanker om seg selv og sin egen rettferdighet, stolte på at de var bra nok for Gud; de plasserte seg selv høyt. Jesus følte seg ikke særlig velkommen i dette selskapet, likevel sa han ja til å komme. For menneskene der trengte å høre noen sannhetens ord, noen lignelser om Guds rike, som jo er et nåderike, helt annerledes enn de tenkte.

Og så skriver evangelisten Lukas, inspirert og ledet av Den Hellige Ånd: «Da han la merke til hvordan gjestene valgte seg ut de øverste plassene ved bordet, sa han til dem i en lignelse:…» (vers 7). Merk det – her kommer altså en lignelse, som på overflaten høres ut som en regel om god skikk og bruk: Jesus snakket først til gjestene om at når du er bedt i selskap, så ikke ta plass øverst eller langt oppe ved bordet, men heller nederst. For ellers blir det jo til skam for deg når verten kommer og ber deg flytte lenger ned, fordi det nå er kommet en annen, viktigere gjest, som må få den høye plassen din. Derfor skal du heller bare fra begynnelsen av ta den nederste plassen, og da kommer verten og sier: «Venn, sett deg høyere opp!» Jesus rundet av med å si: «For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt» (vers 11). Så dette var altså en lignelse; det står jo tydelig at det var det. Jesus snakket egentlig om åndelige ting, om synd, nåde og frelse:

Han hadde sagt i Bergprekenen at dersom ikke vår rettferdighet langt overgår fariseernes rettferdighet, kommer vi aldri inn i himmelriket (Matt 5,20). Disse gjestene i selskapet hadde et stort behov for å innse at de var syndere som trengte nåde. De trengte å komme ned fra sin høye hest og plassere seg selv lavt, dvs. ydmyke og bøye seg for Gud og trygle om tilgivelse. Og Gud («verten») står alltid klar til å løfte opp syndere, han vil svært gjerne gi dem sin ufortjente nåde, sin fullkomne rettferdighet som en gave, på grunn av Messias, frelseren, og hans frelsesgjerning. Men: så lenge mennesker setter seg selv høyt, er det umulig for dem å ta imot nådens gave; de vil jo ikke ha den, de synes ikke at de behøver den. Derfor trenger de å bli satt lavt før de kan settes høyt.

Etter disse ordene til gjestene, står det så at Jesus «sa også et ord til verten» i selskapet. Og nå kommer vi endelig til prekenteksten vår. Disse ordene til verten er også en slags lignelse. Det er klart at på ett nivå er dette et råd eller en regel om hva slags folk du bør invitere når du skal ha gjester, altså ganske så jordiske saker. Men likevel handler det egentlig om åndelige ting, om Guds rike. Og i hvert fall en av gjestene skjønte poenget og ga Jesus følgende respons: «Salig er den som får sitte til bords i Guds rike» (vers 15).

Jesus sa altså i teksten vår: «Når du skal ha gjester til middag eller kveldsmåltid, skal du ikke be venner eller søsken eller slektninger eller rike naboer. For de kommer til å be deg igjen, og dermed får du gjengjeld. Nei, når du skal holde selskap, så innby fattige og uføre, lamme og blinde. Da er du lykkelig, for de kan ikke gi deg noe igjen…»  I verden, hvem er det det er vanlig å invitere i selskap? Venner, greie hyggelige folk, familie, slektninger, folk som virker interessante, vellykkede, kule.  Men hvem har vel lyst å invitere han der litt sjuskete eller klumsete naboen som ikke virker som om han fungerer helt bra, eller andre upopulære, litt mislykkede folk, som ofte kalles «tapere»? Dem er det vel ingen som har lyst å invitere. For gir det deg noe å være sammen med slike? Det må vel være litt givende for oss selv? Selviskheten er dypt plantet i oss mennesker, det er vi bare nødt for å innrømme.

Gud elsker sannhet i hjertet. «Se, du vil ha sannhet i menneskets indre», sier David i salme 51. Men Gud kan dessverre se mye falskhet i hjertene. Motivene er svært ofte ikke helt rene når mennesker gjør noe de selv mener er gode gjerninger. Gjør vi godt mot andre for å få gjengjeld, for at de skal gjøre godt imot oss? Det er ikke dette som er meningen med Den gylne regel – «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem» (Matt 7,12). Vi skal vise kjærlighet og gjøre godt mot andre helt uselvisk, helt uten tanke om å få gjengjeld, eller ros og anerkjennelse. Gud er vred på all den selviskheten og falskheten han kan se i oss mennesker her i verden. Og hvorfor skulle han ha lyst å invitere folk som om og om igjen har vært likegyldige og utakknemlige og vendt ryggen til ham? Folk som har vært trassige, opprørske, respektløse? Slike er lite attraktive gjester. Bedre å invitere trofaste, gode venner, bra folk! Hvorfor skulle Gud ønske å ha slike syndere som oss til bords i sitt rike? Han burde vel heller bare boikotte og blokkere oss, nekte oss adgang til sitt rike, slette oss fra invitasjonslisten for evig og alltid?

Men hva gjør Gud isteden? Hvordan behandler han oss? Her i lignelsen ser vi et bilde av hvordan ting er i Guds rike, som er et nåderike. De fattige og uføre, lamme og blinde – det er jo oss syndere, det! Ja, hvis du er litt som meg, kjenner du deg ofte som en åndelig krøpling, fattig, lam og blind. Men Gud er ufattelig barmhjertig og stor i nåde og kjærlighet mot oss. Vi har ingenting å komme med, ingen ting å tilby ham, annet enn syndene våre. Men Gud sier til deg og meg: Kom! Jeg inviterer deg. Kom og sitt til bords og spis og drikk i mitt rike. Det vil si: Kom og få nåde og tilgivelse, liv og salighet og fred, helt ufortjent. «Kom, for nå er alt ferdig!» (Luk 14,17). Jesus har gjort alt klart. For våre sykdommer tok han, våre smerter bar han (Jes 53,4), våre synder sonte han straffen for. «Det er fullbrakt,» sa han på korset på Golgata.

Frelsen han har vunnet og som han deler med oss, sammenlignes i Bibelen altså med et festmåltid. Jesaja hadde profetert: «På dette fjellet skal Herren over hærskarene gjøre i stand for alle folk et festmåltid med fete retter, et festmåltid med gammel vin, med fete, margfulle retter og gammel, klaret vin» (Jes 25,6). Alle folkeslag får komme, alle syndere er invitert. Fattige, uføre, lamme og blinde, alle som hungrer og tørster etter rettferdighet. Vi har ingenting å betale med.  Men han sier: «Kom, alle tørste, kom til vannet! Dere uten penger, kom og kjøp korn og spis! Kom, kjøp korn uten penger, vin og melk uten betaling! … Hør nå på meg, så skal dere få spise det som godt er, og fryde dere over fete retter» (Jes 55,1-2). For Jesus har betalt for oss. Og å spise og drikke i Guds rike er det samme som å tro på ham. Jesus er livets brød.

Salig er den som får sitte til bords og spise i Guds rike! Vi trenger ikke å reise langt av gårde, til København eller Jerusalem, og vi behøver ikke å  vente i åtte uker for å få et bord. Nei, han inviterer oss nå i dag, her og over alt hvor evangeliet blir lest og forkynt og lyttet til. Tro på meg, sier han, bare ta imot! – den rike gaven jeg har til deg og som jeg gir deg helt gratis. Bare stol på frelsen jeg har vunnet til deg. Jeg er din rettferdighet, som gjelder overfor Gud. Jeg er din stedfortreder som har levd for deg, dødd for deg og stått opp igjen for deg. David sier i den 23. salmen: «Du dekker bord for meg like foran mine fiender.» Djevelen, den onde fienden, vil ikke at vi skal tro på Jesus. Han vil at vi skal sulte i hjel åndelig og gå til grunne. Men Jesus dekker bord for oss like foran fienden.

«Når du skal holde selskap, så innby fattige og uføre, lamme og blinde. Da er du lykkelig, for de kan ikke gi deg noe igjen.» Det er akkurat dette Gud gjør mot oss, han inviterer alle fattige syndere og fryder seg over enhver som vender om og kommer til ham, helt uverdige i seg selv, uten noe å betale med. Det er Guds store glede å overøse oss med sin tilgivelse, nåde og kjærlighet.

Salige er vi, som har fått oppleve denne fantastiske godheten fra Gud. Vi er frelst, reddet fra synden og døden. Og vi blir fornyet åndelig, ved troen på Jesus og evangeliet. Vi får en ny vilje, slik at vi gjerne vil etterligne vår kjærlighetsfulle Far og gjøre godt imot alle de andre fattige og uføre, lamme og blinde synderne, altså medmenneskene våre. Gjøre godt, ikke bare mot venner, søsken og slektninger, og greie folk, men også alle andre. Gode gjerninger følger, som vi vet, etter troen; de er frukter av troen, troen som jo altså bare har tatt imot frelsen av nåde alene. Vi er frelst, ikke på grunn av våre egne gjerninger, men bare på grunn av det som Jesus har gjort for oss, hans gjerninger. For en glede å vite at frelsen er noe utenfor deg, noe som kommer til deg utenfra! Den avhenger ikke av noe inni deg, det kommer ikke an på noe i meg.

I takknemlighet til vår nådige Gud vil vi da gjøre godt imot andre mennesker. Og det er en lykke, å få gi seg helt til tjeneste for sin neste, hjelpe vår neste med det hun eller han trenger og som vi er istand til å bistå med, enten det er med vennskap, trøst, oppmuntring, forbønn, arbeid, penger, mat, eller klær. Selv om du ikke får noe igjen fra folk, så skal du bare fortsette å pøse på med gode gjerninger, uten å bry deg om å få gjengjeld, takk, ros, anerkjennelse. Noe av det aller beste du kan gjøre for folk, er jo å be for dem og dele evangeliet med dem. Om dette blir godt likt, er imidlertid usikkert. Det kan tvert imot føre til motstand. Men Gud skal lønne deg for det, han skal gi deg nådelønn, «når de rettferdige står opp fra de døde» (vers 14).

Ja, like sikkert som at Jesus sto opp fra de døde den tredje dagen, så skal også de rettferdige en dag stå opp fra de døde, til evig liv, med både kropp og sjel. De “rettferdige” kalles ikke dette på grunn av noen egen rettferdighet de har, men på grunn av at Jesus er deres rettferdighet, som de fikk i gave, ved troen, i dåpen, uten egne gjerninger. Så det er selvfølgelig ikke gode gjerninger som skaffer oss det evige livet. Når det heter at Gud lønner oss, gir oss nådelønn, handler det ikke om at vi fortjener saligheten ved hjelp av gode gjerninger. De gode gjerningene en kristen gjør, er jo også ganske så ufullkomne, selv når de er på sitt beste; det fins urenheter og slagg blandet inn, på grunn av vår gamle, syndige natur. Derfor kan frelsen umulig bygge på eller være avhengig av gjerningene. Og vi trenger derfor her i livet stadig å be om syndenes tilgivelse og ta imot ufortjent nåde på ny. Men er det ikke også en god trøst i tillegg, når vi midt i vårt strev møter utakknemlighet og all slags motstand og motgang her i verden, at Gud sier han skal “lønne” oss der framme? Han vil la oss få tilleggsvelsignelser, nådelønn, som en ekstrabonus oppå alt annet han i sin store godhet skal gi oss.

«Salig er den som får sitte til bords i Guds rike.» Guds rike er allerede her og nå, og du og jeg er invitert. Du som hungrer etter rettferdigheten blir mettet av Jesus, når du tror på ham, stoler på frelseren og det han har gjort for deg. Han er brødet og maten som sjelen din trenger for å leve.

I den hellige nattverden dekker han bord for oss, på en helt spesiell måte. Der eter og drikker vi ikke bare åndelig. Nei, vi eter og drikker også med munnen – Jesu virkelige legeme og blod – i og med brødet og vinen, samtidig som vi åndelig ved troen spiser og drikker syndstilgivelsen han gir. Nattverden ser så enkel ut, det vi får på tungen er så enkelt. Men likevel er det jo det mest vidunderlige festmåltidet som fins. Noen større skatt kan vel ikke tenkes her på jord. Han innbyr oss til dette styrkemåltidet, så vi ikke skal bli helt utmattet på veien – fram til han en gang samler og setter oss til bords i sitt fullendte rike, av bare nåde. For en fest det kommer til å bli! Gud være takk og lov.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og skal være en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Frykt ikke!

523px-Jesus-Christ-from-Hagia-Sophia
Jesus Kristus. Detalj fra mosaikkbilde i Hagia Sophia, Istanbul. (Foto: Edal A. Lefterov/Wikipedia Commons)

Påskepreken over Matteus 28,1-8

«Frykt ikke,» sa en engel til Maria Magdalena og den andre Maria da de kom fram til Jesu grav tidlig påskemorgen. Slike ord finner vi ganske mange ganger i Bibelen, «frykt ikke, vær ikke forferdet, ikke vær redde.» Det er så mye som kan gjøre oss redde her i verden. Døden er noe som skremmer oss og gjør oss urolige. For eksempel når vi hører i nyhetene at mange mennesker døde i en bussulykke, eller i krig eller et terrorangrep, blir vi triste – og redde for at noe lignende skal hende oss. Eller kanskje vi er redde fordi vi mistenker at vi har en livstruende sykdom, – eller legen forteller oss at vi faktisk har det. Vi blir redde, fylt av frykt. For vi vil jo ikke dø. Men det vi, før eller senere. Døden er en fiende.

«Frykt ikke» – de samme ordene sa en engel til noen sauegjetere i Betlehem den natten Jesus ble født. Gjeterne ble jo livredde da det plutselig sto en lysende engel der. Det er en naturlig reaksjon å bli redd da, blant annet fordi vi alle er syndige mennesker som innerst inne vet at vi må stå til ansvar for livet vårt. Vi har ikke levd slik Gud forventer og krever av oss. Så Gud har grunn til å være sint på oss. Gud er hellig, hellig, hellig. Og englene hans er også hellige. Så derfor, når det plutselig dukker opp en engel fra Gud, er det ikke rart at sauegjetere, Maria Magdalena og andre blir redde, og tenker: «Hjelp, hva skjer nå? Har Gud kommet for å straffe oss?»

Men engelen på påskemorgen har et gledesbudskap: «Frykt ikke! Jeg vet at dere leter etter Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå!»

Jesus var blitt korsfestet langfredag, og disse kvinnene hadde vært til stede på Golgata da han døde. De og alle de andre vennene hans var helt knust av sorg – og redde for hva som skulle skje videre nå. Disiplene låste seg inne, i frykt for at også de skulle bli arrestert. Jesus var blitt pint og plaget så fryktelig, og folk hånte og foraktet ham mens han døde en skamfull, langsom og ufattelig smertefull død på korset. Han var som en makk og ikke en mann. Helt uten ære. Vennene hans gråt mye og syntes alt virket helt meningsløst; de klarte ikke å forstå hvorfor dette måtte skje med deres herre og mester. Hvorfor?

Ja, det som skjedde var jo en del av Guds frelsesplan. Jesus hadde flere ganger sagt til dem at han snart skulle lide mye vondt og bli slått i hjel, og på den tredje dagen oppstå igjen fra de døde. Men de hadde ikke forstått det da, de klarte ikke å tenke på noe slikt. Senere husket de det og forstod. Menneskesønnen skulle jo gi livet sitt som løsepenge for alle oss syndige mennesker. Han måtte komme og kjøpe oss fri. Fordi vi var fanget, på grunn av synden. Synden skilte oss fra Gud. Jesus var «Guds Lam som bærer verdens synd». Skylden vår og straffen vår tok han på seg. Som profeten Jesaja hadde skrevet: «Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet» (Jes 53,5). Så ved sitt liv og sin lidelse og død på korset har Jesus vår frelser reddet oss fra syndens og dødens makt, og fra djevelen og den evige fortapelsen. Jesus fullførte oppdraget sitt, Guds frelsesplan lyktes.

Men hvordan kan vi være så sikre på at planen lyktes? Hvordan kan vi vite at den løsepengen Jesus betalte virkelig var nok? Vi kan vite det fordi han sto opp igjen, slik som han sa han skulle gjøre. Da Gud reiste sin Sønn opp fra døden, var dette som en kvittering fra Ham – på at betalingen var gyldig, betalingen er i orden, den var nok! Jesus har betalt hele løsepengen, slik at gjelden vår er blitt slettet, strøket ut. Betalingen er godkjent. Jesu oppstandelse er en erklæring fra Gud til alle mennesker i verden: «Syndene er tilgitt! På grunn av hva frelseren deres har gjort. Han har skapt fred mellom Gud og mennesker. Dette er en gave. Dere skal ikke betale eller gjøre noe for å få gaven, for Jesus har betalt alt det kostet, med sitt liv og sitt blod og sin død på korset. Jeg elsker menneskene og tilgir dere», sier Gud, «bare ta imot gaven, bare tro på frelseren, bare stol på Jesus.» For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv (Joh 3,16).

Jesus har sagt at han er «veien og sannheten og livet». Men hvordan vet vi at det er sant, – at han virkelig er sannheten? Og Jesus har sagt at han er «oppstandelsen og livet», og at hver den som tror på ham «skal leve om han enn dør» (Joh 11,25). Flotte og mektige ord, som han sa til Marta fra Betania. Men hvordan vet vi at det er sant? Dersom Jesus bare hadde blitt værende i graven, måtte vi vel mistenke at han bare var en person, en av mange, som ga alt for en viktig sak, men som til slutt mislyktes og tapte da fiendene klarte å rydde ham av veien. Men: Jesus sto opp igjen! Som han hadde sagt. Han gikk fysisk levende ut av graven sin. Han er virkelig Guds Sønn. Han er virkelig Gud. Alt han har sagt er sant og til å stole på. Det han lover oss, det holder han også. Og vi kan vite sikkert at vi har fått tilgivelse og frelse; Jesu oppstandelse på påskemorgen er beviset på at det er sant! Gud har i Kristus «forsont verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger» (2 Kor 5,19). Jesus «ble overgitt til døden for våre synder og oppreist for vår rettferdiggjørelse» (Rom 4,25).

Maria Magdalena og den andre Maria var fulle av sorg og bekymring tidlig den morgenen da de var på vei ut til graven med velluktende oljer til å salve Jesu døde kropp med. Det var modig gjort, ikke uten risiko, på denne måten å vise at de var venner av Jesus, den korsfestede. Så de var nok nervøse og redde. De tenkte på en spesiell utfordring: Hvem skulle de få til å hjelpe dem med å rulle vekk den store, tunge steinen fra inngangen til graven?

Det var Josef fra Arimatea som hadde sørget for å få steinen på plass. På langfredag gikk han til landshøvdingen Pilatus og ba om å få ta med seg Jesu døde kropp, så han kunne gravlegges i denne ubrukte klippegraven. Overprestene og fariseerne gikk etterpå til Pilatus og ba om at han måtte sette ut vakter ved graven. For de kom til å tenke på noe Jesus hadde sagt – noe om å oppstå igjen den tredje dagen. De trodde vel ikke noe på det, men de var redde for at disiplene hans skulle stjele liket og så lure folk til å tro at Jesus var oppstått. Derfor ble det plassert ut vakter ved graven.

Mens kvinnene var på vei tidlig påskemorgen, merket de plutselig at det ristet i bakken, – et jordskjelv! Men de gikk videre, og fremme ved graven så de: Steinen var rullet til side! Graven var åpen. Hva har skjedd? Det sto ingen vakter der. For en engel hadde nettopp kommet ned og rullet steinen til side, og vaktene hadde besvimt av redsel, før de kom seg på beina igjen og flyktet vekk derifra.

Kvinnene ble også redde da en engel var der og tok imot dem. Men han sa altså «Frykt ikke! Jeg vet at dere leter etter Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå! Skynd dere av sted og si til disiplene hans: ‘Han er stått opp fra de døde, og han går i forveien for dere til Galilea; der skal dere få se ham.’ – Nå har jeg sagt dere det.» Da skyndte de seg bort fra graven, redde, men jublende glade, og de løp for å fortelle det til disiplene.

Men ble de trodd da de andpustne kom fram og delte det glade budskapet? Nei. De andre tenkte at det måtte ha tørnet for disse stakkars kvinnene. Hvem kan vel tro på noe sånt? Men i løpet av dagen ble det tydelig for disiplene at det virkelig var sant. For Jesus kom og viste seg for den ene etter den andre. De snakket med ham, fikk ta på ham, og han spiste et stykke stekt fisk mens de så på. Han kom inn til disippelflokken som var samlet bak låste dører. De måtte klype seg i armen. Nei, det var ikke et spøkelse eller noe. Det var virkelig Jesus, han var sannelig stått opp fra de døde, med både kropp og sjel. Nå ble de jublende glade.

Maria Magdalena og andre hadde bekymret seg med tanke på den store steinen foran graven. Kanskje hadde også noen av oss som er her mange bekymrede tanker om forskjellig da vi gikk hjemmefra i dag for å gå på gudstjeneste? Det kan være vanskelig å takle alle utfordringer som dukker opp i livet vårt, de kan kjennes som en stor, tung stein som står i veien og ødelegger for oss. Men Gud forkynner i dag det herlige påskebudskapet til oss alle – «Frykt ikke! Jesus, den korsfestede, er stått opp fra de døde.» Og når vi tenker over hva dette faktisk betyr, skjønner vi på ny at Jesu oppstandelse er noe som bærer i seg en dyp glede. Ikke noe annet budskap i verden kan gi oss mennesker en større og bedre glede enn denne. Dette er et budskap som ruller den fortvilede, tunge steinen vekk fra hjertene våre og gir oss håp og mening med livet. Selv om det nok likevel blir igjen en del utfordringer i tilværelsen, så er Jesu oppstandelse noe som forandrer på alt.

Jesu oppstandelse betyr at frelseren vår har vunnet seier over døden, og denne seieren er vår seier over døden. Jesus er oppstandelsen og livet, den som tror på ham skal leve om han enn dør. «Den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø,» har han sagt (Joh 11,25-26).

Døden ser vi jo fortsatt mye til, den er rundt oss på alle kanter. Men den har mistet sin makt over oss, på grunn av Jesu seier. Døden har mistet de skarpe tennene og klørne sine. Vi kan tenke på et rovdyr, kanskje en ulv, som rasende hyler og brøler imot oss og gjør oss redde. Men så blir vi gjort oppmerksomme på at dette rovdyret har mistet alle tennene og klørne sine. Da kan det ikke skade oss likevel. Slik er det også med døden nå, for alle som tror på Jesus. Døden kan nok fortsatt gjøre oss redde, den er en fiende og virker skummel. Men den kan ikke lenger gjøre oss noen skade, det har Gud fortalt oss. Fordi frelseren vår tok bort syndeskylden vår, har han samtidig tatt bort det som gjorde døden farlig, det som førte til evig fordømmelse. Døden blir for oss nå bare som en søvn, som Gud skal vekke oss opp fra. Han har gitt oss evig liv. «Jeg lever, og dere skal også leve,» har Jesus sagt (Joh 14,19). Sjelen vår skal han hente hjem til seg, når vi en gang sovner inn i døden.  Men også kroppen vår har han frelst. Og på den ytterste dagen skal kroppene få livet tilbake og bli gjenforent med sjelene – og få leve evig med Gud, som skal skape en «ny himmel og ny jord, hvor rettferdighet bor» (2 Pet 3,13).

Alle velsignelser av Jesu død og oppstandelse i påsken, har Gud overrakt til oss personlig, i dåpen! «Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble begravet med ham da vi ble døpt med denne dåpen til døden. Og som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv. Har vi vokst sammen med Kristus i en død som er lik hans, skal vi være ett med ham i en oppstandelse som er lik hans.» (Rom 6,3-5)

Påskebudskapet gjør at livet vårt her på jord ser helt annerledes ut. Livet blir nytt. Gud «har gjort ende på døden og ført liv og udødelighet fram i lyset ved evangeliet» (2 Tim 1,10). I evangeliet, i ord og sakrament, gir Gud oss udødelighetens medisin og bevarer vår kropp og sjel til evig liv. Så la oss da holde oss tett inntil ham, lytte til hans ord, leve av evangeliet og nåden hans hver dag.

«Vi vet at én er død for alle, derfor er de alle døde,» skriver Paulus. Han mener at når stedfortrederen Jesus har dødd og gjort opp for syndene våre, er det akkurat som om vi alle har dødd og gjort opp for syndene våre. «…Og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og stod opp for dem» (2 Kor 5,14-15). «Han døde for oss for at vi skal leve sammen med ham enten vi våker eller sover» (1 Tess 5,10).

Nå er vi frikjøpt, vi er fri til å tjene ham. Han vil vi skal leve livet vårt her på jorden sammen med ham, elske Gud og elske våre medmennesker, gjøre godt mot alle. Leve etter Guds gode vilje, hans bud. Si sannheten i kjærlighet. Vende oss bort fra all synd, og være trofaste på den plassen i livet der han har satt oss. Han vil bruke oss i arbeidet med å bygge Guds rike her på jord. Vi skal få være med å spre evangeliet, det gode budskapet, så flere kan komme til tro: Graven er tom, Jesus er oppstått, frelseren vår lever og er med oss alle dager inntil verdens ende, som han har lovet.

Så frykt ikke! Ikke vær redd! Jesus har seiret over døden. Halleluja. Gud være takk og lov! Amen.

Advent = komme

256px-Jesus_entering_jerusalem_on_a_donkey

Nå er vi i adventstiden. Og for oss som har norsk, svensk eller dansk som morsmål er det jo veldig lett å ta litt feil og tenke at ordet «ad-vent» selvfølgelig må handle om å vente, vente på at det skal bli jul. For hva skulle det ellers bety? Men så er det kanskje noen som minner oss på at dette ordet egentlig ikke er et skandinavisk ord, men er fra et helt annet språk, latin – og det betyr: komme. Advent handler om at noen gjør sin ankomst. Det er noen som kommer.

Veldig mange mennesker tenker på Gud som en som befinner seg langt, langt borte fra vår verden, en som betrakter livet her nede på jorden. Han trekker i noen tråder, styrer litt her og der, og han kan høre oss når vi ber. Men på veldig lang avstand.

Men: Advent handler om at Gud kommer til oss. Han kommer hit! Han er slett ikke langt borte fra oss. Vi kunne hatt god grunn til å frykte for det – at han ville komme for å straffe oss for alt galt vi har sagt, gjort og tenkt. Men Bibelen forteller oss at Jesus Guds Sønn kommer til oss ydmyk og saktmodig. Han forkynner et gledesbudskap for fattige, kunngjør at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen; han vil sette undertrykte fri og roper ut et nådens år fra Herren.

1. Han kom altså til oss her på jorden for om lag to tusen år siden, som et menneske av kjøtt og blod, født av jomfru Maria: Immanuel – «Gud med oss». I Jesu menneskekropp bor hele guddomsfylden. Han kom for å gå i våre sko, være vår stedfortreder i liv og i død, kjøpe fri oss som sto under loven, så vi kunne få retten til å være Guds barn. Av kjærlighet gikk han i døden for oss, døden på korset. Men på den tredje dag gikk han levende ut av graven igjen.

2. Jesus, den levende Guds Sønn, kommer til oss også nå, den dag i dag, gjennom nådens midler, i ord og sakrament. Han underviser, leder, trøster oss, tilgir oss alle våre synder. I den hellige nattverden gir han oss sitt sanne legeme og blod å spise og drikke, forener seg med oss som greinene med vintreet. Også i dette nye kirkeåret vil han komme til oss. Han er ikke lei av oss.

3. Og: Han skal komme tilbake til jorden i herlighet og ære med alle sine engler på den ytterste dagen. Den kan komme fortere enn vi aner. Da skal han hente alle sine rettferdige hjem til seg, og vi får ta i arv det riket han har gjort i stand for oss og oppleve glede og jubel for evig. Helt ufortjent, av bare nåde, for Jesu Kristi skyld.

Velsignet være han som kommer i Herrens navn! Amen.

Himmelfartsglede

Christi Himmelfahrt, malt av Gebhard Fugel, ca 1893.
Christi Himmelfahrt, malt av Gebhard Fugel, ca 1893.

Preken på Kristi himmelfartsdag

Apg 1,1-11; Mark 16,14-20

Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus. Amen.

Kristi himmelfartsdag er en viktig høytid i kirkeåret; en gledesfest. Derfor sang vi nettopp i en salme: «Vi fryder oss av hjertens grunn og jubler høyt i denne stund.» Men hva er årsaken til gleden? Hvorfor egentlig juble og være glade når vi minnes at Jesus ble tatt opp til himmelen, så disiplene ikke lenger kunne se ham? Er ikke det heller ganske trist? Vanligvis når vi tar avskjed med noen vi er glad i, som skal reise med tog eller fly, og vi vet det blir lenge til neste gang vi ser dem; da synes vi det er leit. Mange av oss har sikkert noen ganger sukket og tenkt at det måtte vært så mye bedre for oss å få gå omkring sammen med Jesus slik apostlene gjorde; de så ham, snakket med ham, spiste og drakk sammen med ham, var vitne til undergjerningene og hørte på undervisningen hans. Dette var stort for dem å få oppleve, og de følte seg trygge i lag med Mesteren. Vi derimot, ser jo ikke Jesus, for han har fart opp til himmelen og sitter ved Gud Faders høyre hånd. Har ikke vi mistet noe da? Er det ikke trist?

Men: Det er faktisk bedre for oss slik som dette. Jesus sa rett ut til disiplene at hvis de elsket ham, skulle de være glade for at han gikk til Faderen. «Det er det beste for dere at jeg går bort», sa han og lovte å sende dem Talsmannen, Den Hellige Ånd. «Jeg går bort, og jeg kommer til dere igjen» (Joh 14,28;16,7). Jesus er nemlig ikke et sted langt borte fra oss nå. Kristi himmelfart betyr ikke avstand, men nærvær. Han er oss nærmere nå. Den tiden Guds Sønn gikk omkring her nede på jorden, i de landområdene vi kaller Israel og Palestina, var han som menneske til stede bare ett sted om gangen, slik som oss andre mennesker. For eksempel kan ikke jeg være i Oslo samtidig som jeg er i Bergen. Det går ikke. Jesus var heller ikke i Galilea og helbredet spedalske samtidig som han var i Jerusalem og helbredet en mann som var født blind. Han sto ikke i en båt på Gennesaretsjøen og stilte stormen – samtidig som han sto ved en grav i Betania og ropte «Lasarus, kom ut!» Nei, som menneske var Jesus begrenset av tid og rom de ca tretti årene han levde her på jord. Men etter sin himmelfart er han både som Gud og menneske til stede over alt. Og at han «sitter ved Guds høyre hånd» betyr jo at han har all makt i himmel og på jord, som sann Gud og sant menneske. Mens han levde her som menneske, var han fattig. Han ble svett og sliten og måtte sette seg ned for å hvile, han var svak og led vondt. Han gjorde altså ikke alltid full bruk av alle guddommelige evner han hadde. Men det gjør han nå. Mens Jesus var her på jorden kunne han ikke være hos deg når du er på sykehus, på ferietur, eller hjemme. Men det er han nå. Så han er nærmere enn før, og det skal vi være glade for. Han er ikke på avstand, ikke langt borte fra oss.

Russeren Jurij Gagarin var blant de mest berømte astronautene, en av de aller første  som reiste ut i verdensrommet. I 1961 ble han skutt ut i en romrakett og fòr i bane rundt jorden. Etter dette uttalte Sovjetunionens president, som var motstander av all religion: «Da Gagarin var der ute i verdensrommet, så han seg omkring, men kunne ikke se Gud noe sted…» (Som om noen troende hadde sagt at det er mulig å få øye på Gud dersom man reiser langt nok ut i rommet.) Men nå hadde Gagarin egentlig heller aldri uttalt seg slik presidenten antydet. Astronauten var en kristen og hadde skjønt at Gud og hans himmeltrone ikke befinner seg på et bestemt fysisk sted her i universet, slik at det ikke nytter å prøve å få øye på ham ute i verdensrommet.

Så Kristi himmelfart har altså ingenting med romfart å gjøre, selv om Jesus ble «løftet opp mens disiplene så på, og en sky tok ham bort foran øynene deres». Han «sitter ved Gud Fader, den allmektiges høyre hånd, og skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde», som vi sier i trosbekjennelsen. «Guds høyre hånd» er ikke et sted langt borte fra oss. Tvert imot er Guds høyre hånd veldig nær oss. Jesus er med oss alle dager, inntil verdens ende, som han har lovet.

I evangelieteksten vår, Markus 16,14-20, står det at Herren Jesus «ble tatt opp til himmelen og satte seg ved Guds høyre hånd. Men de (altså disiplene) gikk ut og forkynte overalt, og Herren virket med og stadfestet Ordet gjennom de tegn som fulgte.» Så Herren Jesus hadde slett ikke forlatt dem. Selv om han hadde satt seg ved Guds høyre hånd, var han hos dem og virket med når de forkynte Ordet. Han var med dem på en ny måte; veldig nær dem, bare på en annen måte enn før.

«Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alt som Gud har skapt!» hadde Jesus sagt til dem. «Den som tror og blir døpt, skal bli frelst. Men den som ikke tror, skal bli fordømt.» Å bli fordømt er jo noe alle vi mennesker på jorden har fortjent. Ja, av naturen er vi fordømt; på grunn av synden i oss, det iboende opprøret mot Gud, er vi «vredens barn». Synden vår skiller oss fra Gud, for han er hellig og hater all synd og ondskap. Men i sin store kjærlighet har han sendt oss sin egen Sønn, som en gave som frelser oss, av bare nåde. Jesus har levd for oss, helt uten synd. Han har uskyldig gått i døden for oss og sonet vår straff, og han har stått opp igjen, seiret over døden for oss. Denne frelsesgaven gir Gud til oss helt gratis. Når evangeliet blir forkynt, overrekkes gaven, og vi får ta imot den, ved bare å tro på den, altså akseptere den, stole på den, holde fast på den. Jesus nevner dåpen – «Den som tror og blir døpt (direkte oversatt: den troende og døpte), skal bli frelst». Dåpen er det reneste, klareste evangelium; i dåpen fikk vi Jesus i gave, Jesus og alt det han har gjort for oss. Helt gratis og ufortjent får vi bare ta imot. Gud Den hellige ånd skaper og nærer troen som holder fast på den dyrebare gaven.

Når vi snubler og synder, tviler, surrer og roter i livet vårt, som vi dessverre stadig gjør, har vi en som taler vår sak hos Faderen, «Jesus Kristus, Den rettferdige. Han er en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens» (1 Joh 2,1). For absolutt hele verdens synder er han en soning, Jesus som sitter ved Faderens høyre hånd og taler vår sak. Derfor er det viktig at hele verden får høre budskapet, og derfor sender han oss. Evangeliet må forkynnes for alt som Gud har skapt, dvs. for alle mennesker. For utenom Jesus og troen på ham, der er det fordømmelse. Bare hos Jesus fins frelse og redning fra fordømmelsen og fortapelsen. Uten ham går vi til grunne.

På Kristi himmelfartsdag må jeg alltid tenke på Josef i Egypt, og brødrene hans (1 Mos 37-50). Josefs brødre hadde et stort problem; det var blitt hungersnød i landet deres, og de måtte til Egypt for å få tak i korn. Ellers kom de til å gå til grunne. De ante ikke at Josef var blitt den mektigste ministeren i Egypt, han var nest etter Farao. Josef kunne ha hevnet seg på brødrene som hadde syndet så grovt da de solgte ham som slave mange år tidligere. Men Josef tilgav dem alt det onde, og de fikk komme og bo hos ham i Egypt. Tenk hvor stor betydning det fikk for dem at han, deres egen bror, hadde fått så veldig makt og ville sørge for dem og familiene deres, så de kunne spise og drikke og ha alt de behøvde så lenge de levde. For en stor og ufortjent nåde.

Men er det ikke slik også med Jesus og oss? Jovisst. Akkurat som Josefs familie ikke behøvde å være urolige så lenge han, deres egen bror, satt ved makten i landet, så behøver heller ikke vi å være redde for noe som helst når det er Jesus, vår Herre og vår bror, som sitter med all makt i himmel og på jord! Vi trenger ikke å være engstelige, selv om vi må bekjenne at vi har syndet mot ham med tanker, ord og gjerninger. Nei, for han har forkynt for oss at han har tilgitt oss alt sammen, for han har selv sonet straffen som vi hadde fortjent, og gjort opp for oss. Så høyt elsker han oss, den mektige broren vår. Vi må kanskje gå gjennom mange vanskeligheter og møte mye motstand her i verden. Men han som sitter ved Guds høyre hånd våker over oss, passer på oss og lar oss ikke gå til grunne.

Så Jesus har altså ikke forlatt oss, han styrer ikke på avstand fra et sted langt borte. Nei, han er svært nær oss. Han leder og styrer oss gjennom nådens midler. Han virker gjennom Ordet og sakramentene og bor i hjertet vårt. Vi som er døpt til Kristus, er blitt Guds barn; vi er blitt Guds arvinger og Kristi medarvinger (Rom 8,17). Den himmelske herligheten tilhører nå oss. For han som troner der ved Faderens høyre side er min og din, vår frelser og bror. Vi har direkte adgang til tronen, vi får be til Herren Jesus selv, og han vil alltid høre oss og hjelpe oss, som han har lovet.

Vi kan ikke nå se ham med øynene, men vi kan høre hans røst, når vi hører og leser hans ord. Og vi får spise og drikke sammen med ham: I nattverdsmåltidet gir han oss seg selv, i brød og vin, til å spise og drikke. På den måten forsikrer han hver nattverdgjest om at nettopp dine synder er tilgitt. Så nær oss er han nå. Han er ikke langt borte, frelseren vår som sitter ved Faderens høyre hånd. Vi er trygge når det er han som sitter ved makten og leder oss og passer på oss. Derfor har vi stor grunn til glede og jubel i dag på Kristi himmelfartsdag, og alle andre dager. Gud være takk og lov! Amen.

«Dette er min Sønn, den elskede»

Mosaikk fra Katarinaklosteret ved Sinaifjellet
Maleri i Katarinaklosteret ved Sinaifjellet. 1100-tallet

Preken på Kristi forklarelsesdag av pastor Tor Jakob Welde

2 Pet 1,16-21
Matt 17,1-8

Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus. Amen.

Kristi forklarelsesdag kaller vi denne søndagen i kirkeåret, da vi hører tekstene om at Jesus ble «forklaret»; det skinte klart og sterkt av ham, Guds herlighet lyste fra ham, for øynene på disiplene hans. Det var helt spesielle ting som skjedde der oppe på «forklarelsesberget».

I vår tid er det jo dessverre mange teologer og folk i kirkene rundt om som sier at de ikke tror på alle disse mirakelfortellingene i Bibelen, for eksempel om jomfrufødselen, om Jesu undergjerninger, og denne beretningen om hans forklarelse. De tror ikke at det virkelig hendte, de mener at her er det selvfølgelig myter og legender vi har med å gjøre. Men, sier de, at noe er mytisk betyr jo ikke at det er usant; neida – det kan være mye sant og godt og meningsfylt i slike myter; vi kan lære mye av dem. Og det høres liksom så positivt og bra ut når det sies på den måten; det høres ikke ut som en fornektelse av Guds ord. Mange lytter til disse teologene og tenker at «ja, da må det vel være slik, og vi lever jo tross alt i 2015, det er greit å kalle det for myter; sant og fint og meningsfullt er det likevel, selv om det ikke egentlig har hendt…»

Men: Peter – Jesu utvalgte apostel – har på forhånd avvist den slags ideer. Han skriver i dagens episteltekst: «Vi fulgte jo ikke klokt uttenkte myter da vi kunngjorde for dere vår Herre Jesu Kristi kraft og hans komme. Nei, vi var øyenvitner og så hans guddommelige storhet. For han fikk ære og herlighet av Gud, sin Far, den gang røsten lød over ham fra den høyeste herlighet: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.» Vi hørte selv denne røsten fra himmelen da vi var sammen med ham på det hellige fjellet» (2 Pet 1,16-18). Det var altså ikke fantasi. Peter forteller ikke eventyr. Nei, det hendte virkelig. De var øyenvitner; de så og hørte det med sine egne øyne og ører.

Peter fortsetter med å oppfordre leserne til å holde fast på det profetiske ordet i Skriften, Bibelen. Det er pålitelig, vi kan stole på det. Det er ikke menneskeord og mennesketanker, men: «Drevet av Den hellige ånd talte mennesker ord fra Gud.» Og det ordet er «en lampe som lyser på et mørkt sted til dagen gryr og morgenstjernen stiger opp i deres hjerter», skriver Peter.

Han var altså en av de tre disiplene som var med Jesus opp på et høyt fjell. De to andre var Johannes og Jakob. Jesus gikk ofte i fjellet for å be. Og når tiden nærmet seg for hans lidelse og død, hadde han ikke noe mindre behov for å be. Han hadde begynt å fortelle disiplene om at Menneskesønnen skulle overgis i menneskers hender, at han måtte lide mye, han skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han reises opp. Jesus måtte fullføre det store oppdraget som var lagt på ham. Det som ventet i Jerusalem fylte ham med sorg og smerte og gru, så han trengte å be for å bli styrket. Alt la han fram for Faderen i bønn. Det samme får vi gjøre, alle bekymringer og alt som tynger får vi bære fram for vår himmelske Far i bønn. Og evangelisten Lukas (Luk 9,28-36) nevner at det var mens Jesus ba, at det skjedde: Ansiktet hans fikk et annet utseende, og klærne ble blendende hvite. Ansiktet hans skinte som solen, skriver evangelisten Matteus.

Ellers, når de så Jesus til daglig, så han jo vanlig ut, som andre mennesker. Og litt fattig så han ut, – helt fra han ble født av sin mor Maria i Betlehem og vokste opp som en vanlig gutt i Nasaret. For Jesus er et menneske som oss, han er en del av menneskeslekten. Men samtidig er han jo Guds evige Sønn; han er samtidig både Gud og menneske. «I hans kropp bor hele guddomsfylden», skriver Paulus (Kol 2,9). Dette er et stort og ufattelig mysterium. Men det var derfor det lyste så klart og sterkt av ham den dagen, på toppen av fjellet. Han som vanligvis viste seg i en tjenerskikkelse, ble forklaret. Disiplene så Guds herlighet som skinte sterkt fra Jesus, hellig, sterk og intens, den herligheten som var hans fra evighet av. Etter dette trengte de tre disiplene aldri å tvile på at Jesus virkelig var Guds Sønn.

Og se, Moses og Elia viste seg for dem og snakket med Jesus. Tenk, disse profetene som hadde levd på jorden mange hundre år før Jesus ble født, sto der og snakket med ham. Hva snakket de om? Hos evangelisten Lukas nevnes det at de «talte om den utgangen livet hans skulle få, om det han skulle fullføre i Jerusalem». Det var ikke så lenge til. Nå skulle det gå i oppfyllelse, det som Moses, Elia og de andre profetene i den gamle paktens tid hadde talt og skrevet om. Messias var kommet til jorden, Guds Lam skulle ofre seg selv og grunnlegge en ny pakt ved sitt blod og sin død.

Peter begynte å blande seg inn i samtalen, spontant og lite gjennomtenkt: «Herre, det er godt at vi er her. Om du vil, skal jeg bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia.» «Han visste ikke selv hva han sa», nevner Lukas. Før Peter hadde snakket ferdig, «kom en lysende sky og skygget over dem, og en røst lød fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!» Disiplene ble livredde og kastet seg ned med ansiktet mot jorden. Men Jesus kom og rørte ved dem og sa: «Reis dere, og vær ikke redde!» Og da så de bare Jesus der.

«Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!» Disse herlige ordene fra Gud Faderen peker på det som er det aller viktigste for oss mennesker. Vi har lett for å tenke at det viktigste må vel være ting som vi gjør for Gud; å bygge og arbeide, tjene, gjøre gode gjerninger. Og vi har litt lyst å tro at det er våre egne gjerninger som gjør at Gud kan bli fornøyd med oss, slik at vi blir frelst. Men dette er feil, og Gud avbryter oss og peker på hva som gjelder: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!» Han henviser oss til den eneste veien til frelse. Det er Jesus, Guds elskede Sønn og hva han har gjort. Hør ham! Lytt til hans ord! Lytt til evangeliet, bare der finner dere det dere trenger. Der er frelsen. Å høre Jesus, høre evangeliet, det gode budskapet om hva Jesus har gjort for oss. Der er redningen vår – ikke i hva vi selv gjør, men i den elskede Sønnen, som Gud har sin glede i.

Når Gud ser på verden og oss mennesker, kan han se veldig mye han ikke har noen glede i. Det gjør ham ikke glad, men derimot trist og sint å se all synden, all misunnelse, strid, fiendskap, egoisme, selvopptatthet og ondskap hos oss mennesker; det er et trist syn. Og alle disse tingene ser han jo dessverre ikke bare i verden rundt omkring oss, i andre land, men også her hos oss – og i oss alle sammen. Vi er syndere, synden bor i oss. Vi er fortapt slik vi er i oss selv. Vi trenger en frelser. Og Gud peker på ham som er redningen vår: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.»

For Guds Sønn er stedfortrederen vår. Han er altså istedenfor oss. Det betyr at hans liv, hans død på korset og hans oppstandelse gjelder for oss og hele verden. Gud er fornøyd med Jesu liv her på jorden. Han levde et hellig i liv i kjærlighet til Gud og mennesker. Han oppfylte loven med alle dens krav og bud. Han levde fullkomment, uten synd. Når Gud er fornøyd med stedfortrederen vår, betyr det at han også er fornøyd med deg og meg. For Jesus har delt sin seier og sin rettferdighet med oss, det var jo for oss han gjorde det. Jesus ropte ut på korset at det var fullbrakt. Han hadde seiret over synden, døden og djevelen. Og Gud viste at han var fornøyd med Jesu frelsesverk ved å reise ham opp fra de døde på den tredje dagen. Hvor fornøyde har ikke da også vi grunn til å være – fornøyde med Jesus, stedfortrederen vår og hans gjerning. Han har fullført det han skulle gjøre; du skal ikke supplere med noe ditt eget, for det Jesus har gjort er fullkomment. Vi får bare ta imot den ferdige gaven i tro og stole fullt på frelseren vår. Så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn den enbårne, for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.

Gud vil selvsagt at vi skal gjøre godt mot andre mennesker, i glede og takknemlighet for alt Gud har gitt oss, den store kjærligheten han har vist oss. Så vi vil vise kjærlighet mot andre, elske Gud og vår neste, gjøre gode gjerninger. Det skal vi aldri glemme. Det vil vi ikke forsømme. Men Nummer 1 må likevel alltid være dette: «Hør ham!» Ett er nødvendig, sa Jesus til Marta fra Betania, hun som var mest opptatt av å gjøre ting for Jesus. Ett er nødvendig: Å lytte til Guds ord, høre Jesu evangelium, det gode budskapet om hva frelseren vår har gjort for oss. «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!» Det er det aller viktigste. Når vi hører evangeliet, trøster Han oss, vi som strever med synden vår og ofte føler oss så mislykkede og redde. Han rører ved oss og sier: «Reis deg, og vær ikke redd!» Som han sa til de tre apostlene. Han reiser oss opp igjen, gir oss ny kraft og glede gjennom evangeliet om syndenes tilgivelse, av bare nåde. «Salige er de som hører Guds ord og tar vare på det,» sa Jesus til en kvinne i folkemengden som ropte til ham: «Salig er det morsliv som bar deg, og brystene som du diet.» Dette var ment som et flott kompliment til Jesus. Men han svarte: «Si heller: ‘Salige er de som hører Guds ord og tar vare på det’» (Luk 11,28).

Vi som er her i dag har jo ikke sett Jesus lyse og skinne på forklarelsesberget sammen med Moses og Elia. Vi har ikke sett ham med våre egne to fysiske øyne. Men Gud har gitt oss evangeliet, vi har det her i Bibelen, Guds ord, og i evangeliet lyser og skinner Jesus for oss i hjertet vårt. Han er verdens lys, og den som tror på ham skal ikke vandre i mørket. Evangeliet er Guds kraft til frelse. I evangeliet hører vi Jesu stemme; den gode hyrden leder sauene sine med sitt ord. Evangeliet forteller oss at vi syndere er så høyt elsket av Gud at han ikke en gang sparte sin egen elskede Sønn for å frelse oss og alle. Han er fornøyd med stedfortrederen vår, Jesus, og hans frelsesverk; dermed er han også fornøyd med deg og meg. For Jesus har levd for oss og lidd for oss, seiret over døden for oss, vunnet tilgivelse og evig liv for oss. Hans rettferdige gjerning gjelder for deg og meg. Som han sa over Jesus – «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede» – sier han også over deg: «Du er mitt kjære barn som jeg har min glede i.» I dåpen har han kledd deg i Jesu rettferdighets drakt, han ser deg «i Kristus». Du tilhører ham og er ren og rettferdig, himmelen verdig i verdens frelser alt nu. Ved troen alene, helt ufortjent, av bare nåde. Gud være takk og lov!

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og skal være en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

_____________________________

Tor Jakob Welde er pastor i Den Lutherske Bekjennelseskirke (LBK)  

http://www.luthersk-kirke.no

Evan Luth – en evangelisk-luthersk blogg

Lyset ditt har kommet

800px-magi_tissot

(The Journey of the Magi. Maleri av James Tissot)

 

Preken på Kristi åpenbaringsdag av pastor Tor Jakob Welde

Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus. Amen.

I dag er det altså Kristi åpenbaringsdag, eller «Epifania». Her i landet havner denne høytidsdagen i skyggen av jule- og nyttårsfeiringen, med alle presanger, selskaper og fyrverkeri. Kristi åpenbaringsdag skinner liksom ikke med den samme glansen. Men i mange andre land markeres denne dagen som meget stor og viktig, og med god grunn. I grunnen kunne vi ikke ha gledet oss så veldig over juleevangeliet hvis det ikke var for det vi hører om på Kristi åpenbaringsdag. For på julaften hører vi at Guds engel forkynte for noen jødiske gjetere om «en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser…» «For hele folket…» – vi kunne ha begynt å lure på hvilket folk; var det bare for jødefolket denne frelseren var født? Men nei, det blir helt tydelig i dag på Kristi åpenbaringsdag at det var jo også for oss, for folkeslag rundt om i hele verden. For vise menn fra Østen og for folk i vest, sør og langt mot nord i Skandinavia var denne frelseren født. Gud hadde sagt til Abraham: «I din ætt skal alle slekter på jorden velsignes.»

For vi mennesker vandrer i mørket, slik vi er av naturen, hvor enn vi bor i verden. «Mørke dekker jorden, skodde dekker folkene», skrev profeten Jesaja (60,2). Vi famler rundt i mørke, åndelig blinde; vi kjenner ikke veien, sannheten og livet. Som vi synger i en salme: «Vår formørkede forstand kan jo ikke sannhet kjenne, uten din den gode Ånd vil sitt lys i oss opptenne.» Gud må la lyset fra det høye skinne for oss som bor i mørke og dødens skygge, og lede føttene våre inn på fredens vei (Luk 1,78-79), ved evangeliet om Jesus, han som er verdens lys. Den som følger ham skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys, som han har sagt (Joh 8,12).

Men vi vet at mange i vår tid mener at de er blitt så opplyst nå, altfor opplyst til å tro noe annet enn det de kan begripe med sin fornuft. De sier at de er frigjort fra gammel overtro. Men hva slags lys er det de har? Hvordan driver de vekk mørket for oss? Hvordan skaffer de hjertet vårt fred? Hvordan beseirer de døden? Gjør de oss gode og hellige? Skaffer de oss en virkelig glede som ingen kan ta ifra oss? Nei, de gjør ikke det. Det er sant at fornuften er et lys i jordiske ting, den er god til sitt bruk og kan være til stor velsignelse, når den brukes rett. Men i åndelige ting er alle mennesker av seg selv helt ukjente med det sanne lyset, også de som har sett mest med fornuftens lys, folk som er ekstra smarte og intelligente.

Vismennene fra Østen som vi hører om i dagens evangelietekst, var blant de mer smarte og intelligente. Men de ble ikke først og fremst ledet av sin fornuft, men av Guds ord. Vi vet i grunnen lite om dem – ikke hva de het, hvor mange de var, eller akkurat hvilket land i Østen de kom fra. Men sannsynligvis var de blant de ledende forskerne på den tiden. Og der i landet sitt i øst hadde de tydeligvis fått kjennskap til løftene om jødenes konge som skulle bli født. Det fantes ganske store jødiske kolonier spredt rundt omkring, for eksempel i Persia. Ifølge Bibelen hadde profeten Daniel hatt stor innflytelse i de områdene. Så kunnskapen om løftene om frelseren Messias fantes der i øst; det ble lest i synagogene fra Moses og profetene, blant annet om at «en stjerne stiger opp fra Jakob, en kongsstav løfter seg fra Israel» (4 Mos 24,17) og «folkeslag skal gå mot ditt lys, konger gå mot din soloppgang» (Jes 60,3). «Se, dager skal komme, sier Herren, da jeg reiser opp en rettferdig spire for David. Kongen skal regjere med visdom … Og dette er navnet han skal få: Herren, vår rettferdighet», sto det i Jeremias bokrull (23,5-6).

Kanskje hadde disse vismennene rett og slett fått undervisning i en synagoge, kanskje hadde troen på den levende sanne Gud blitt tent i hjertene deres. I hvert fall hadde de nå lagt ut på en lang og strabasiøs reise mot jødenes land i vest. Mange fornuftige folk mente nok det var rene galskapen å gjøre noe slikt, men de gjorde det likevel. Det var Gud som, ved hjelp av sitt ord og ved hjelp av en spesiell stjerne, ledet dem til kongen, Fredsfyrsten, ikke bare jødenes nyfødte konge, men også vismennenes konge. For han er for alle folkeslag.

Det var fornuftig og rimelig å tenke seg at jødenes konge måtte være født ved hoffet i hovedstaden, på slottet i Jerusalem. Hvor ellers? Og vismennene var fornuftige folk, så de satte kursen for Jerusalem og spurte da de kom dit: «Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi har sett stjernen hans gå opp, og vi er kommet for å hylle ham.» Men da hadde fornuften faktisk ledet dem på villspor. Først da kong Herodes hadde kalt sammen overprestene og de skriftlærde og fått dem til å slå opp i Guds ord, i profeten Mikas bok, og lese om hvor Messias skulle bli født, nemlig i «Betlehem i Juda land», først da kom vismennene på rett spor og da fant de fram; da fant de Jesus, når de bare fulgte Guds ords klare veiledning.

Martin Luther skriver: «La oss legge godt merke til dette – For om vi vil komme til dette barnet og finne det, da må vi ikke følge våre egne tanker og vår fornuft, men bare holde oss til Ordet, og ikke la noen få oss bort fra Ordet.» Ja, vi vet at fornuften vår ofte vil protestere og skape problemer for vår tro på Jesus. Dersom vi i åndelige ting insisterer på å følge fornuften istedenfor det som Den Hellige Ånd forteller oss i Guds ord, kommer vi til å bli ført vill.

Legg også merke til kontrasten mellom vismennene fra hedningeland i Østen, som var så ivrige etter å finne frelserkongen – og overprestene og de skriftlærde i Jerusalem, som hadde kunnskapen om hva Guds ord sier, og kunne peke i riktig retning, men som selv likevel ikke brydde seg om å bli med for å undersøke om det virkelig kunne være sant at Messias nå var født. Hvis det var sant, måtte det jo være det største som noensinne hadde hendt! La oss ta dette som en advarsel. For slik går det an å bli i dag også – det er mulig for et menneske å ha mye kunnskap om hva Guds ord lærer om frelseren Jesus Kristus – og likevel være ganske likegyldig til det i sitt hjerte, og ikke følge lyset fra Ordet, ikke gå på Guds veier, ikke følge Jesus. Hvor lett kan det vel ikke skje med oss også at vi blir sløve og likegyldige og tar det dyrebare evangeliet for gitt. La oss vokte oss for likegyldighet. La oss i stedet være lik vismennene fra Østen; de bare måtte reise av gårde og lete der hvor Gud hadde åpenbart seg, de bare måtte gå til Jesus. La oss være ivrige etter å søke og finne Jesus og vandre i lyset fra Guds ord. La oss holde oss til det som står skrevet i den hellige Skrift og la oss veilede av det og leve av det hver dag.

Vi leser at vismennene «gikk inn i huset og fikk se barnet hos moren, Maria, og de falt på kne og hyllet ham». Vi kan legge merke til at det ikke fant sted noen Mariadyrkelse der; det er ikke moren vi skal falle på kne for og hylle; bare frelseren, Guds Sønn. (Selv om det å minnes Maria og troen hennes som et forbilde for oss, i seg selv er en god ting). Jesusbarnet lå nok ikke lenger i krybben, for vismennene fant ham og Maria inne i et hus. Antagelig var det gått noen uker eller måneder siden fødselsdagen. Men de var fortsatt i Betlehem. Navnet Bet-lehem betyr jo «Brødhuset». Og nettopp der fant vismennene han som er «det levende brødet» som var kommet ned fra himmelen for å gi verden liv. Den som tror på ham skal ikke hungre eller tørste; den som spiser dette brødet, skal leve i all evighet.

Så åpnet vismennene skrinene sine og bar fram gaver til barnet: Gull, røkelse og myrra. Gullet var en passende gave å gi til en konge, så dette var et bra valg av gave til ham som er «himlens kongesønn», kongenes konge. Hva med røkelse? Den er ofte assosiert med bønn – David sier: «La min bønn være røkelse for deg, mine løftede hender et kveldsoffer» (Sal 141,2). Så denne gaven kan minne oss om at Jesus er vår øversteprest som går i forbønn for oss hos Faderen. Hva med myrra? Denne ble brukt til å salve en som var død, før begravelsen – så dette kan minne oss om at «jødenes konge» som vår store øversteprest skulle bære seg selv fram som et hellig og fullkomment offer for våre synder,en gang for alle. Jesus døde og ble begravet for oss, og han sto opp igjen fra de døde og gikk levende ut av graven på den tredje dag, for oss.

Vismennene ignorerte alle protester fra fornuften – for det så jo slett ikke ut som noen konge og øversteprest, dette barnet hos Maria. Og det så vel nokså enkelt og fattig ut der i huset. Dette brydde de seg ikke om. De falt uansett på kne og hyllet barnet og ga gavene sine med glede. Og han som de ga gaver til, var jo han som de hadde fått alt fra – Herren Gud, som hadde gitt dem liv, kropp og sjel, fornuft og alle sanser og alle eiendeler; det var Guds Sønn som var kommet for å gi seg selv som en gave til oss mennesker, ofre seg, både leve og dø for oss.

Fra Jesajabokens kapittel 60 leste vi: «Reis deg, bli lys! For lyset ditt kommer, Herrens herlighet går opp over deg.» Og det er sant. Det har skjedd. Herren har latt sin herlighet gå opp over oss som er her i dag: Lyset vårt har kommet, «et lys til åpenbaring for hedningene og Guds folk Israel til ære» (Luk 2,32). Over oss som bodde i dødens land og skygge har lyset gått opp. Det sanne lyset, Jesus Kristus, har kommet til oss. Lyset kommer ikke fra oss selv, fra vårt indre, vår fornuft, men fra det høye, fra Gud.

Vismennene fant Jesus i Betlehem. Men hvor finner vi Jesus? Ikke i Betlehem. Heller ikke i Jerusalem. Men i evangeliet, i Guds ord og sakramenter. Der lar han seg finne av oss. Så la oss ivrige, flittige og glade bruke Guds ord og sakramenter. Der finner du Jesus, lyset ditt, frelseren din, freden din, kongen din, rettferdigheten din. Ytre sett ser vel Guds ord og sakramenter ikke så herlig og strålende ut, heller nokså enkelt: Vin og brød, vannet i dåpen, en enkel pastor som står og taler ut fra Bibelen, kanskje ikke blant de mest veltalende mennesker på denne jord. Akkurat som heller ikke de vise mennene ble ledet til noen ytre prakt, glans og herlighet, men til et enkelt hus med Maria og Jesusbarnet. «De ham fant i i Davids hjem, de ham fant i Betlehem uten spir og kongekrone, der kun satt en fattig kone, vugget barnet i sitt skjød» (Grundtvig). Men de visste at dette var Kongen. Fornuften hadde ledet dem på villspor en stund, men den hellige Skrift ledet dem på rett spor. Det samme gjelder oss i dag. Det er Gud som må lede oss, hans ord er en lykt for vår fot og et lys på vår sti (Salme 119,105). Vi som vandret i mørke har fått se et stort lys. Han har latt seg finne av oss uverdige syndere fra det kalde og hedenske Skandinavia i nord – i evangeliet i ord og sakrament, der han forkynner oss at alle våre synder er tilgitt, for Jesu skyld, av bare nåde.

Så la oss som vismennene fra østen tilbe ham og vandre i hans lys i dette nye året, og glede oss i ham alltid. For bare hos ham finner vi den sanne freden og den sanne fryden og gleden som varer, gjennom liv og død og til evig tid. La oss bidra til at denne gleden må bli mange andre til del, her i Norge og blant alle folkeslag. Vi vil gjøre som vismennene, de første hedningekristne: bøye kne for Frelseren, hylle ham og gi ham gaver, dvs. gi ham takk og lovprisning, gi ham av kreftene våre og tiden vår, og av pengene og de andre ressursene våre. La oss hente kraft i Guds ord og be Den Hellige Ånd om å hjelpe oss å leve slik at livet vårt blir som en preken, at alt det vi gjør og sier, oppførselen vår, holdningene og prioriteringene våre må være som en forkynnelse for andre, et vitnesbyrd om ham som vi tror på, det sanne Lyset, og at vi må få være et gjenskinn av Jesus, han som lyser og skinner for oss. Og la oss alltid glede oss i Herren, som Paulus skriver. Vismennene ble fylt av jublende glede. Vi har ikke mindre grunn til å glede oss. Paulus: «Med glede skal dere takke Far, som satte dere i stand til å få del i de helliges arv i lyset. For han har fridd oss ut av mørkets makt og ført oss over i sin elskede Sønns rike. I ham er vi kjøpt fri og har fått tilgivelse for syndene» (Kol 1,12-14). Jesus sier: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys» (Joh 8,12). Lyset vårt har kommet. Gud være takk og lov!

_____________________________

Tor Jakob Welde er pastor i Den Lutherske Bekjennelseskirke (LBK)

http://www.luthersk-kirke.no

 

Evan Luth – en evangelisk-luthersk blogg