«Dronningen fra landet i sør skal stå fram i dommen sammen med mennene i denne slekten og dømme dem. For hun kom helt fra jordens ytterste grenser for å lytte til Salomos visdom – og her er mer enn Salomo!» sier Jesus i Luk 11,31.
Davids sønn Salomo er et forbilde på Messias som senere skulle komme. Engelen Gabriel sa om Jesus: «Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone» (Luk 1,32). Da Salomo var blitt salvet og kronet, sto folk omkring og hyllet ham mens han red inn i Jerusalem på et muldyr, på vei til palasset og kongetronen (1 Kong 1,32ff). Omtrent tusen år senere rir Jesus inn i byen på et esel og mottar kongehyllesten som «Davids sønn». Men «tronen» han snart skal ta plass på, er korset der han skal lide en pinefull død, som stedfortreder for alle syndere i hele verden. «Når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg» (Joh 12,32).
Kong Salomo var byggherre for det vakre tempelet i Jerusalem, Guds hus. Men denne bygningen var bare en skygge av det evige tempelet som ikke er bygd av menneskehånd, det som mesterbyggeren Messias reiser, med seg selv som hjørnestein og alle sine troende som levende steiner (Ef 2,20ff).
Dronningen av Saba ble så imponert av all rikdom og prakt hos Salomo, «huset han hadde bygd, rettene på bordet hans, … tjenerne som vartet opp, og deres klær» (1 Kong 10,4f). Jesus refererer til det samme når han sier om liljene på marken at «selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem» (Matt 6,28f). Men han som er himmelens konge tok selv på seg tjenerskikkelse her på jorden og ble fattig – for å gjøre oss rike. Han kler sine troende tjenere i sin rettferdighets hellige og flekkfrie drakt, gjør dem til sine medarvinger og gir dem store skatter i himmelen. Han setter dem til bords og metter dem med seg selv i nattverdsmåltidet, en forsmak på den evige, himmelske festen i det nye Jerusalem.
Men det som framfor alt imponerte dronningen, var visdommen. Hun trådte fram for Salomo og snakket med ham om alt som lå henne på hjertet. Og Salomo ga henne svar på alt hun spurte om. «Lykkelige er dine menn, og lykkelige er disse tjenerne, som alltid får stå hos deg og lytte til din visdom!» sa hun (1 Kong 10,2ff). For Salomo hadde fått stor visdom fra Gud, og han taler i sine tre bibelske visdomsbøker med Åndens inspirasjon. Det betydde likevel ikke at han selv alltid gjorde det rette. Nei, etter en bra begynnelse havnet han helt på villspor og fulgte ikke den visdommen han hadde lært andre.
Hos Kristus derimot var og er det alltid fullkommen harmoni mellom liv og lære. Og han ikke bare har stor visdom, men er Guds visdom. I ham er alle visdommens og kunnskapens skatter skjult til stede (Kol 2,3). Han er «Guds kraft og Guds visdom» (1 Kor 1,24), i den hellige Skrift får vi visdom til frelse ved troen på ham (2 Tim 3,15). I dag sitter et menneske ved allmaktens høyre hånd, en som er langt visere enn Salomo. Og vi får når som helst snakke til ham og legge fram alt som ligger oss på hjertet. Hans navn er Under, Rådgiver, Veldig Gud (Jes 9,6), og han vil alltid høre og hjelpe oss.
(Maleri av Jan Boeckhorst, Dronningen av Saba. Wikimedia Commons)
Engelen svarte: «Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal barnet som blir født, være hellig og kalles Guds Sønn.» (Luk 1,35)
Det fins en del som tror at planeten vår har hatt besøk av fremmede vesener fra verdensrommet, i UFOer, flyvende tallerkener eller lignende. Bibelen gir oss ingen grunn til å tro noe slikt. Men likevel: den forteller oss at jorden har fått besøk. Av et levende vesen som er helt annerledes enn oss. Et guddommelig vesen. Gud selv har besøkt oss! Han som har skapt himmel og jord og alt som lever, kom til oss på en helt spesiell måte for om lag to tusen år siden. Han ble selv en del av menneskeslekten da han kom inn i jomfru Marias morsliv som et bittelite embryo, unnfanget ved Den Hellige Ånd.
Nå i siste del av mars minnes vi Marias bebudelse, da hun fikk budskapet om at hun skulle bli gravid og føde Guds Sønn. Vi forstår at Gud ikke ble menneske etter for eksempel tolv eller atten eller tjueto uker i morslivet, eller ved fødselen. Nei, livet hans som menneske startet ved unnfangelsen, i likhet med livet til alle andre som tilhører menneskeslekten. Fra det tidspunktet var Jesus sant menneske og sann Gud i én person. Under over alle under.
Marias barn skulle være hellig, sa engelen. Var dette så veldig viktig? Ja. Fordi ingen av oss andre som er kommet til verden etter syndefallet, er hellige. Vi er alle syndere og derfor underlagt forgjengeligheten og døden. «Med skyld ble jeg født, med synd ble jeg til i mors liv,» skrev salmedikteren David (Salme 51). En forbannelse lå over menneskeheten. Synden skilte oss fra Gud. Hvem kunne redde oss i vår nød?
I dette barnet som er hellig og Guds Sønn, ligger løsningen. For her kommer han til oss som et menneske av kjøtt og blod for å bli vår alles stedfortreder. Vi trenger aldri å tvile på at Gud elsker oss når vi tenker på at han har blitt en av oss, et bittelite menneskebarn i Marias morsliv, som vokste og utviklet seg fra uke til uke akkurat som oss. Han fikk fingre, tær, nese, munn, et hjerte som banket, og han sprellet med armer og bein i fostervannet. Så bittesmå har vi alle vært. Og Jesus ville bli lik oss. For han skulle jo være vår stedfortreder. Og dette var han ved å leve et fullkomment hellig og rettferdig liv for oss alle. Han var helt uten synd. Likevel bar han hele vår syndebyrde og tok selv vår straff på korset. Han ga sitt liv som løsepenge for oss. Han har betalt alt vi skyldte og vunnet seier over syndens, dødens og djevelens makt.
Planeten har fått vidunderlig besøk! I sin store nåde har Gud ved sin hellige Sønn forsonet oss mennesker med seg selv. Han gir oss nå tilgivelse, fred og evig liv. Helt uten noen prestasjoner får vi bare ta imot i tro og tillit og takke ham for denne fullstendig ufortjente gaven. Gud være takk og lov.
Skjenking er for tiden et aktuelt og omdiskutert tema. Landets bartendere er nå i full sving igjen, etter uker med skjenkestopp på grunn av pandemien.
I oldtiden var munnskjenkene høyt betrodde tjenere ved de kongelige hoffene. Profeten Nehemja arbeidet som munnskjenk for perserkongen Artaxerxes (Neh 1,11ff), og vi leser også om den egyptiske faraos munnskjenk som fikk drømmen sin tydet av Josef i fengselet (1 Mos 40). Blant oppgavene til en munnskjenk var å servere vinen ved kongens bord. Og med en stadig frykt for kuppforsøk, var det ofte forventet at munnskjenken selv først skulle prøvedrikke av vinen, for sikkerhets skyld. Hvis noen da prøvde å forgifte kongen, ville dette sannsynligvis kunne merkes på munnskjenken, om han begynte å føle seg dårlig.
I Hellas var det vanlig å rekke dødsdømte forbrytere et beger med gift å drikke. Og i Det gamle testamente er «å drikke vredens beger» et billedlig uttrykk for å rammes av straff og lidelse. «Ta dette beger med vredesvin fra min hånd» (Jer 25,15). Det var det Jesus hadde i tankene da han fylt av angst og gru i Getsemane ba: «Ta dette begeret fra meg!» og «Min Far! Om ikke dette begeret kan gå forbi meg, og jeg må drikke det, så la viljen din skje» (Mark 14,36; Matt 26,42).
Det var alle vi andre som hadde fortjent å drikke vredens beger, på grunn av våre mange synder. Men Gud elsker oss så høyt at han overga sin enbårne Sønn for å frelse oss. Hele vår syndeskyld ble lagt på Jesus, han ble «gjort til synd for oss» (2 Kor 5,21) og regnet som den verste av alle forbrytere. Derfor ble også vredens og straffens beger rakt ham. Og han ofret seg og led en forferdelig pine som vår alles stedfortreder, for at vi skulle få slippe.
Munnskjenkene ved kongenes hoff drakk bare litegrann av vinen i begeret. Men Jesus, vår egen frelser-munnskjenk, har tømt hele det store, bitre, dødelige straffbegeret for oss. Straffen er gått forbi oss. Ved å dø for våre synder på korset, tok han brodden og giften ut av vår død. Og da Gud reiste sin Sønn opp fra graven på den tredje dagen, erklærte han oss alle «ikke skyldige». Gud gir oss derfor et helt annet beger å drikke; vi får si med salmisten: «Jeg løfter frelsens beger og påkaller Herrens navn» (Sal 116,13). Jesus skjenker oss den aller kosteligste drikk, det levende vannet, som blir en kilde i oss som veller fram og gir evig liv (Joh 4,14). Evangeliet i ord og sakrament, med Guds rike og sanne, sikre løfter, skaper troen i oss, slukker den åndelige tørsten vår, gir oss fred og glede, styrker oss og holder oss oppe gjennom alt. Hver den som tror på Sønnen, skal ikke gå fortapt, men ha evig liv.
O Herre Jesus, takk for din store kjærlighet, at du ofret deg og drakk vredens beger for meg. Gi meg alltid å drikke av ditt livgivende vann. Amen.
Iblant kan vi lese i avisen: «Byens befolkning kjente ikke sin besøkelsestid i går kveld,» og da handler det gjerne om at det har vært en flott konsert av en tilreisende kjent artist eller musikkgruppe, men så var det bare noen ytterst få publikummere til stede. Da tenker kanskje vi som leser: «Uff, så dumt at vi gikk glipp av dette! Det er slett ikke sikkert det kommer flere slike anledninger, det er jammen viktig å kjenne sin besøkelsestid.»
Et mye alvorligere eksempel på noen som ikke kjente sin besøkelsestid hører vi om i teksten vår i dag. Skjebnen som ventet Jerusalem og folket der står som en advarsel til oss som lever nå. Om de bare hadde skjønt hva som tjente til fred, til deres frelse! Men det var skjult for dem. Nå var han kommet, Fredsfyrsten, men de tok ikke imot ham. Igjen og igjen hadde de fått høre evangeliet, men de forherdet hjertene sine, gjorde seg harde og stolte. Kjenner vi vår besøkelsestid? Eller er vi for opptatt med andre ting som vi håper kan gi oss fred og ro i hjertet, lykke og tilfredsstillelse? Denne verdens ting, opplevelser og attraksjoner? Venner og familie? Det å ha god helse? Kunst og kultur? Materialisme? Sviktende ting? Lar vi ofte verdens sorger og gleder oppsluke tanker og sinn, så vi ikke spør noe særlig etter frelse for sjelen?
Det er nå Gud taler til oss og kaller på oss. Må ingen av oss forherde hjertet sitt, men forstå i dag hva som tjener til fred og vende om til Gud.
I teksten vår gråter og sørger Jesus over Jerusalem. Og det er ikke bare at det renner en liten tåre ut fra øyekroken hans. Nei, det greske ordet for «gråte» som er brukt her, handler om å briste ut i tårer og høylytt gråt. Han tenker ikke på seg selv og hulker fordi han er fornærmet og rasende på dette folket som ikke vil ha ham. Nei, hjertet hans er fullt av medynk og sorg. Det er dem han tenker på, han er full av kjærlighet til dem! Hvor inderlig gjerne han ville hjelpe dem. En annen gang sa han: «Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som blir sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle dine barn, som en høne samler kyllingene under sine vinger. Men dere ville ikke» (Matt 23,37).
«Så sant jeg lever, sier Herren Gud, jeg vil ikke at den ugudelige skal dø, men at han skal vende om fra sin onde ferd og leve. Vend om!» (Esek 33,11). Gud vil at alle mennesker skal bli frelst (1 Tim 2,4). Det var ikke for å dømme verden at Gud sendte sin sønn; det var ikke derfor han red inn i Jerusalem, ydmyk og saktmodig, på et esel. Nei, av kjærlighet til oss syndere døde Jesus på korset. Gud sparte ikke engang sin egen kjære Sønn; så høyt elsker han verden og deg og meg. Han som ikke visste av synd, som var uskyldig, han ble gjort til synd for oss. Alt ble lastet på ham, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet (2 Kor 5,21). Gud vil ikke miste en eneste en av oss, for ham er hver sjel som en perle av uendelig verdi.
Din og min besøkelsestid er nå. Det gjelder livet! Vi har ingenting i oss selv å tre fram for Gud med, vi har vært ulydige mot Herren vår Gud. Men: vi får klynge oss til Jesu lydighet, Hans rettferdighet i vårt sted. Dette er evangeliet. Gud sier til deg og meg: Jeg fordømmer deg ikke. Jeg tilgir deg! Vær frimodig, min sønn! Vær frimodig, min datter! Løft hodet, gå med fred. For jeg tilgir deg alle dine synder. Bare stol på meg, jeg er din rettferdighet. Der synden var stor, ble nåden enda større (Rom 5,20). Amen.
La oss be: Lovet være du, Gud, og velsignet i evighet, som med ditt ord trøster, lærer, formaner og advarer oss! Må du ved din Hellige Ånd stadfeste ordet i hjertene våre, så vi ikke blir glemsomme hørere, men stadig vokser i tro, håp, kjærlighet og tålmodighet inntil enden, og så til sist blir evig salige, ved din sønn, Jesus Kristus vår Herre. Amen.
Hva med å ikke gjøre noe annet i 24 dager enn å lese og studere alt det Bibelen forteller om frelseren Jesus Kristus?
En dag i 1741 satte Georg Friedrich Händel seg ned ved skrivebordet sitt hjemme i London. Han var 56 år gammel og for lengst en berømt komponist. Men de seneste årene var musikken hans gått helt av moten, og han var kommet i stor pengegjeld. Revmatismen plaget ham, og søvnløs og deprimert fryktet han å kanskje måtte ende sine dager i gjeldsfengsel.
Men en venn hadde foreslått at han skulle komponere et nytt sangverk bygget på bibeltekster om Messias, Frelseren. Så i tre uker og tre dager studerte Händel profetiene om Messias i Det gamle testamente, samt Det nye testamentes vitnesbyrd om Jesu fødsel, liv, død og oppstandelse. Og mens han leste, satte han musikk til ordene. Tekstene ble så levende for ham: ”Jeg syntes jeg så himmelen foran meg, og den store Gud selv,” sa han senere. Han ble så grepet av alle bibelversene og av komponeringen at han nesten ikke forlot arbeidsrommet sitt hele denne perioden. Flere ganger glemte han å spise den gode maten som ble satt inn til ham. Disse ukene med fordypning i Guds ord førte til at hans tro på frelseren Jesus Kristus ble mektig styrket. Og det fortelles at mye av hans heftige temperament forsvant etter dette; Händel var blitt en forandret mann.
Det viktige kunstneriske resultatet av disse 24 dagene da han levde så nær Kristus, var oratoriet ”Messias,” et av de store mesterverkene i musikkhistorien – og en formidabel publikumssuksess fra første oppførelse. I desember måned hvert år går nå hundretusener av mennesker over hele verden på konsert for å lytte til dette praktfulle verket av Händel.
Et av de store høydepunktene i ”Messias” er tonsettingen av følgende kjente profeti fra Jesajas bok, det niende kapitlet:
Det folk som vandrer i mørket, skal se et stort lys. De som sitter i dødsskyggens land, over dem skal lyset stråle … For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herredømmet er på hans skulder, og hans navn skal kalles Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste.
I løpet av kirkeåret hører vi om mange mirakler som Jesus utførte; han gjorde vann til vin, stillet stormen, helbredet syke, ja vekket døde mennesker til liv igjen. Det største underet av alle er likevel det vi hører om nå i julen; det største underet er han selv, hans egen person. Barnet som er oss født kalles «Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste», skriver profeten Jesaja ved Gud den Hellige Ånds inspirasjon, ca 700 år før det hendte. Ja, Jesus er sann Gud og sant menneske i en person; ikke halvparten av hver, men begge deler helt og fullt, samtidig. Dette er et stort mysterium, altfor høyt og underfullt til at vi kan fatte det med vår fornuft. Men det er sant. Gud har fortalt oss det i sitt ord, så vi tror det.
”Før Abraham var, er jeg,” sa Jesus (Joh 8,58). ”Han har sitt opphav i gammel tid, han er fra eldgamle dager” (Mika 5,1). Ja, han er fra all evighet. ”Han var i verden, og verden er blitt til ved ham,” ”uten ham er ikke noe blitt til av alt som er til,” skriver evangelisten Johannes (Joh 1,10, 3). Gud ”ble menneske og tok bolig iblant oss” (Joh 1,14). I Jesus Kristus er ”hele guddommen legemlig til stede,” skriver apostelen Paulus (Kol 2,9). Han er et under uten like.
Må vi ikke bli vettskremte og skjelve av skrekk over at den evige og veldige Gud kommer hit til oss? Gud er jo hellig, han kan ikke tåle synd. Vi mennesker har jo vært så ulydige mot ham, vi har gjort opprør og vendt ham ryggen. Han er vred på all selviskhet og synd i livet vårt. Ifølge Guds eget ord har vi fortjent streng straff. Må vi ikke da bli redde for han som kommer, han som er Veldig Gud?
Men hvem blir vel redd for et lite spedbarn? Hvordan er det med deg? Skjelver du av frykt når du ser en nyfødt baby? Tror du den lille vil gjøre deg noe vondt? Nei.
Gjeterne på Betlehemsmarken ble livredde da en Herrens engel plutselig stod foran dem og Guds herlighet lyste omkring dem. Da sa engelen: ”Frykt ikke! Jeg kommer til dere med bud om en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Kristus, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.”
Et lite nyfødt barn i en krybbe var ikke noe å være redd for. Det skjønte gjeterne, og det skjønner vi også. Gud vil ikke at vi skal grøsse og være livredde for ham; han vil at vi skal forstå at han elsker oss og ikke har lyst å gjøre oss noe som helst vondt. Han kom til oss som et lite menneskebarn. Gud ville vel ikke ha blitt menneske dersom han hatet oss? Nei. Dette viser hvor glad han er i oss. Han kom for å hjelpe oss, frelse oss fra synd og død, djevel og helvete. ”Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham” (Joh 3,17).
Fred på jord En visesanger hadde en fin drøm: ”I natt jag drömde något som jag aldrig drömt förut, jag drömde det var fred på jord och alla krig var slut.” Ja, tenk om det snart kunne bli fred i Midtøsten, og andre urolige steder i verden. Tenk hvis palestinere og jøder kunne bli forsonet med hverandre og leve side om side i fred. Det synes vi nok alle ville vært svært gledelig.
Men det er ikke dette som er julens budskap, at det kanskje en gang i framtiden kan bli fred, i alle verdens land. Barnet som er oss født er ”Fredsfyrste,” skrev Jesaja. Og englene på Betlehemsmarken utbrøt: ”Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, blant mennesker Guds velbehag.” Det var ikke slik at englene uttrykte et håp, om fred på jorden en gang i framtiden. Julens budskap er at Fredsfyrsten har kommet til oss og gitt oss fred med Gud. Gud forkynner oss i sitt ord at han har sluttet en fredspakt med oss. Han har skapt fred ved Jesu blod på korset (Kol 1,20). Guds vrede over synden og den rettferdige straffen vi hadde fortjent, tok Jesus frivillig på seg. Dermed gjorde han ende på fiendskapet mellom Gud og oss. Han har forsonet oss med Gud. Gud er en forsonet Gud (2 Kor 5,19).
Om du og jeg alltid føler denne freden, er en annen sak. Følelsene våre skifter jo stadig. Men fredserklæringen står å lese svart på hvitt i Guds ord. Den er gyldig og sann, og gjelder nettopp deg og meg.
Så lenge synden fins i menneskenes hjerter, vil det alltid være ufred og stridigheter her i verden. Vi må vente til Menneskesønnens gjenkomst før det blir en ende på all synd og ondskap. Da skal han gjøre alle ting nye, så freden blir fullkommen og uten grenser. Men allerede nå eier vi fred, vi som tror på Fredsfyrsten, frelseren Jesus Kristus. Hans rike er ikke av denne verden, og han gir oss en fred som verden ikke kan gi (Joh 14,27), fred med Gud.
Født for deg En barnefødsel vekker glede i de fleste familier. ”Et barn er oss født, en sønn er oss gitt” skriver Jesaja. Jesu fødsel i Betlehem er den mest betydningsfulle av alle barnefødsler. Og dette barnet er født for akkurat deg. Denne sønnen er en frelser for nettopp deg. Lytt til fredsbudskapet Gud forkynner deg nå i julen, ta imot det!
Og la oss passe godt på, så ingen får forfalske julens budskap for oss. Til tross for all ytre uro i verden, har vi fred allerede nå på grunn av Jesus Kristus! Fredsfyrsten vår er kommet, han er midt iblant oss. Han har stiftet fred. Ja, ”han er vår fred,” skriver Paulus. (Ef 2,14). Dette budskapet skal vi også få være med på å forkynne, for dette trenger hver eneste nye generasjon av mennesker å få høre, uansett hvor i verden de bor. ”Hvor fagre deres føtter er som bringer fred, som bringer et godt budskap!” (Rom 10,15)
Georg Friedrich Händel slapp å ende sine dager i gjeldsfengsel, som han hadde fryktet. Han dirigerte sitt mesterverk ”Messias” mange ganger, gjerne på veldedighetskonserter, og siste gang bare åtte dager før han sovnet inn i døden. Verkets første del fokuserer på Jesu fødsel, andre del på hans lidelse og død, og tredje del på hans oppstandelse og herredømme ved Faderens høyre hånd. Dette budskapet om frelseren, Messias, kan også du og jeg, som Händel, både leve og dø på. Vi slipper syndens gjeldsfengsel, for ”gjeldsbrevet som gikk imot oss på grunn av lovens bud, strøk han ut og tok det bort ved å nagle det til korset” (Kol 2,14). Jesus Kristus har gjort opp for oss, han har selv betalt alt det vi skyldte. Vi eier tilgivelsen for alle våre synder og fred med Gud, ved troen på ham, Messias. Vi har sannelig stor grunn til å feire hans fødsel!
La oss be: Kjære Gud, himmelske Far, vi takker deg for julens vidunderlige fredsbudskap. Og vi ber om at du må la din fred, som overgår all forstand, bevare våre hjerter og tanker i Kristus Jesus. Amen.
I Daniels bok kapittel 7, vers 13 leser vi: «Jeg så i mine nattsyner, og se! – med himmelens skyer kom en som var lik en menneskesønn. Han gikk bort mot den som var gammel av dager og ble ført fram for ham.» Denne personen som var «lik en menneskesønn» og som ble ført fram for Gud Faderen, var Messias. Og Jesus brukte derfor ofte tittelen Menneskesønnen om seg selv. Det er en tittel som er svært bemerkelsesverdig, spennende og underfull når akkurat han bruker den, ettersom han jo er den evige Gud, som har blitt en menneskesønn! Han sa: «Menneskesønnen har makt på jorden til å tilgi synder» Denne makten har han fordi han er Gud.
Om noen uker skal vi igjen feire det store underet, at da tiden var inne ble Guds evige og allmektige Sønn født som en menneskesønn av en kvinne her på jord. Jomfru Maria ble «Guds mor»! Frelseren måtte være et sant menneske av kjøtt og blod som oss, for å kunne være vår stedfortreder og leve et hellig og rettferdig liv for oss. Menneskesønnen var kommet for å «tjene og gi sitt liv som løsepenge» for oss, og kjøpe oss fri fra synd, død og djevel.
Etter sin lidelse og død på korset og oppstandelsen på den tredje dag, viste han seg for mange vitner, før han vendte tilbake til himmelen, og en sky skjulte ham for vennene hans. Menneskesønnen ble ført fram for Gud sin Far, og satte seg ved hans høyre side. Der ber han for oss og er vår forsvarsadvokat og konge. Han er med oss alle dager, midt i den urolige tiden vi lever i. All makt i himmel og på jord har han, vår frelser og bror som regjerer. Og derfor behøver vi aldri å være redde, uansett hva som skjer og uansett hvem som sitter som konger, presidenter eller statsministre i verdens land og riker. En dag skal han komme tilbake, synlig på himmelens skyer, holde dom på jorden og hente alle sine troende hjem. Menneskesønnen skal da føre oss fram for Faderen, og vi skal få leve med ham for alltid i hans evige rike. Lyse og herlige framtidsutsikter har vi! Gud være takk og lov. Amen.
Jesus rir inn i Jerusalem, maleri av Lippo Memmi. Wikimedia Commons.
Matteus 21,1-9
I dag begynner vi et nytt år, et nytt kirkeår, selv om verdens kalenderår ikke begynner før 1. januar. Den kristne kirken er jo annerledes, Jesu Kristi rike er ikke av denne verden, så vi lever i en parallell virkelighet, kan vi godt si. Og vi begynner året vårt med å synge «Gjør døren høy, gjør porten vid, den ærens konge kommer hit», med ord fra Davids Salme 24, og «Velsignet være han som kommer, i Herrens navn» fra Salme 118. For ingenting er viktigere enn dette at ærens konge kommer til oss. Heller ikke i dette ganske unormale året med pandemi osv. fins det noe som er viktigere enn at Jesus kommer til oss. For hva skulle vi ha gjort hvis han ikke ville komme til oss mer? Da ville vi ha vært fortapt, hjelpeløst fortapt i syndene våre, vi ville vært i en elendig situasjon, ikke minst med tanke på framtiden, døden og evigheten.
Ordet advent betyr «komme» eller «ankomst». «Velsignet være han som kommer, i Herrens navn.» Jesu første advent, hans første komme til jord som sant menneske, synlig, var da han ble født av jomfru Maria i Davids by Betlehem og levde omtrent tretti år her på jorden, som en ydmyk og fattig person, en tjener, han som i utgangspunktet er så rik og mektig, med guddommelig makt og herlighet. Jesu andre advent, hans gjenkomst, er noe som skal skje på dommens dag. Da skal han komme tilbake med stor herlighet, synlig for alle, for å dømme alle folk, og dette hans andre komme kan være rett rundt hjørnet. Før vi aner det kan den ytterste dagen være her, og derfor bør vi alltid være beredt. I adventstiden skal vi også tenke på dette og være klar for det.
Men i mellomtiden – mellom sin første og andre synlige advent, kommer han jo stadig til oss, igjen og igjen, Han har ikke forlatt oss, den kristne kirken, som består av alle dem som i sitt hjerte tror på ham. Selv om han er usynlig for våre to fysiske øyne, kommer han likevel til oss i nådens midler, når hans ord, bibelordet, blir lest og forkynt, og i dåpen og i nattverden, og i avløsningsordene – «Jeg tilgir deg alle dine synder». Der kommer han med sin nåde og hjelp, med tilgivelse og fred. Han gir hvile til alle som strever og bærer tunge byrder, han gir oss ny kraft, fornyelse, nytt liv. «Hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem,» har han sagt.
Så akkurat dette er det vi spesielt er opptatt av på denne første adventssøndagen, vi begynner kirkeåret med å feire at kongen vår, Jesus kommer til oss. Fortsatt i dag kommer han til Sion, den hellige byen, det vil si den hellige, alminnelige kristne kirke. Han er ennå ikke blitt lei av oss og alt rotet og tullet i livet vårt, all synden og skrøpeligheten våres. Han vil ikke overlate oss til oss selv og la oss gå til grunne. Nei, for han er frelserkongen vår, som vil hjelpe og lede oss, regjere vennlig over oss. Han kjenner folket sitt bedre enn noen annen konge eller statsleder, og derfor er han også selvsagt den beste, og den eneste, som kan regjere oss, i sitt nåderike.
Evangelieteksten vår i dag, om Jesus som rir inn i Jerusalem, forteller oss ganske mye om hva slags konge han er, og hva slags kongerike han har og regjerer over. Det var jo ikke en vanlig verdslig, jordisk konge som kom ridende på et esel for å overta makten i et jordisk rike, eller for å skape et paradis her i denne verden før dommens dag.
Først ser vi tydelig at han har overmenneskelig, guddommelige kunnskap, når han sender to disipler i forveien og sier: «Gå inn i landsbyen som ligger foran dere! Der skal dere straks finne et esel som står bundet og har en fole hos seg. Løs dem og lei dem hit til meg! Og om noen kommer med spørsmål, skal dere svare: ‘Herren har bruk for dem.’ Da skal han straks sende dem med dere.» Hvordan kunne Jesus vite disse detaljene så nøyaktig på forhånd? Eselet og folen kunne jo for eksempel vært opptatt med noe arbeid, for dette var ikke den ukentlige hviledagen. Men nei, han visste akkurat hva som var situasjonen der og da inne i landsbyen et stykke lenger framme på veien. Fordi han er Guds Sønn, Gud i egen person.
Samtidig er han et menneske av kjøtt og blod, født inn i kong Davids slekt. Derfor roper folkemengden med rette «Hosianna, Davids Sønn». Og «Hosianna» betyr «Gi frelse!» eller «Vær hilset!» «Davids Sønn» var en av betegnelsene på Messias, den store kongen israelsfolket ventet på, fredsfyrsten som Gud hadde lovet å sende.
Kong David hadde hersket som konge i Jerusalem nokså nøyaktig tusen år tidligere. Og Gud hadde gitt David et fantastisk løfte: «Når dine dager er til ende og du hviler hos dine fedre, vil jeg reise opp din etterkommer, en av ditt eget kjøtt og blod, til å etterfølge deg. Jeg vil grunnfeste kongedømmet hans. Han skal bygge et hus for mitt navn, og jeg vil trygge hans kongetrone til evig tid. Jeg vil være far for ham, og han skal være sønn for meg … Ditt hus og ditt kongedømme skal stå fast til evig tid for mitt ansikt, og din trone skal stå støtt til evig tid» (2 Sam 7,12ff).
Nå vet vi at etter David var det hans egen sønn, den berømte Salomo, som ble konge, og han bygde som kjent et hus for Guds navn, det første tempelet i Jerusalem. Men kongedømmet til Salomo og kongeslekten etter ham varte jo ikke for alltid, og tronen sto ikke akkurat særlig støtt. Tenk for eksempel på bortføringen til Babylon på Jeremia og Daniels tid, da Jerusalem og tempelet ble lagt i grus. Så det er klart at den herlige profetien, løftet til David, handlet mest om Messias, en Davids Sønn som var ennå mye større og herligere enn Salomo, og som en gang skulle få makten og regjere til evig tid. Det huset han skulle bygge for Guds navn, var et tempel ikke bygd med hender, men den hellige kristne kirke.
Da Salomo ble kronet til konge over Israel, red han på sin fars kongelige muldyr. Det ble blåst i horn og en folkemengde ropte «Leve kong Salomo!» mens han kom ridende inn i Jerusalem, til slottet og kongetronen, der han satte seg og overtok styringen av riket etter David.
Jesus, den store Davidsønnen, ville gjøre det tydelig for folket at han kom til den hellige byen som Messias. Derfor red han på eselet og lot seg hylle som konge, for at profetiene skulle gå i oppfyllelse. Det var jo mye likt kong Salomo, men samtidig var det annerledes. For her kommer den Davidsønnen som har et kongedømme som skal stå fast til evig tid for Guds ansikt, hans trone skal stå støtt for alltid – det vil si i all evighet. Messias er en annerledes konge, som regjerer riket sitt på en annerledes måte enn Salomo og alle andre konger, fordi hans er et helt annerledes kongerike.
Og så er jo også den enkle måten han kommer på så annerledes. For ikke er han omgitt av livvakter og soldater, ikke er han kledd i fine klær, det glinser ikke av gull, nei han ser helt vanlig og fattig ut. Han eier ikke en gang sitt eget ridedyr, han har bare lånt seg et esel og en fole av noen ukjente folk i en landsby han passerte. De viktige folkene i byen, de høyt på strå i samfunnet, står ikke klar for å ta imot ham der han kommer ridende; nei han er omgitt av disiplene sine, en gjeng med fiskere fra Galilea og mange andre helt vanlige anonyme folk. De legger kappene sine og palmegreiner på bakken foran ham, litt som en rød løper som ofte blir rullet ut for kongelige og filmstjerner. Men folk jubler og er helt revet med, uansett hvor lite statelig og flott det ser ut, og de hyller ham altså med ord fra Salme 118: Hosianna, Davids sønn! Velsignet er han som kommer i Herrens navn!Hosianna i det høyeste!
En annen ting som er betydningsfull, er at Jesus ikke rir mot palasset i Jerusalem, der kongene pleide å sitte på tronen sin. Nei, denne kongen rir til tempelet, Guds hus. Også dette signaliserer tydelig at han ikke er noen jordisk hersker, men at hans kongerike er åndelig.
Vi vet at mange, antagelig de fleste i folkemengden hadde feil forventninger til Messias. De ønsket seg en type jordisk hersker med et kongerike av denne verden, en som kunne gi fred og velstand, lede dem inn i en ny nasjonal storhetstid, «make Israel great again». Og det er vel i grunnen forståelig at de ønsket dette, for landet var jo under okkupasjon av romerne, noe som føltes helt uakseptabelt. Folk kunne nok se litt gjennom fingrene med at Jesus manglet den forventede kongelige pomp og prakt, for de hadde jo hørt om de store tegn og under han kunne gjøre! Han hadde mettet mer enn fem tusen mennesker med bare noen få fisker og brød, han hadde vekt opp Lasarus fra graven, osv. Det var helt ufattelig og fantastisk. Så tenk hva dette mennesket kan få gjort for landet vårt, hvis han vil ta over makten og bli vår nye konge! Men den ydmyke måten han kom ridende på, signaliserte egentlig tydelig at hans kongsmakt og rike ikke var av denne verden og at de altså hadde helt feil forventninger om Messias. Han var ikke kommet for å kaste ut romerne eller sitte på en trone på slottet.
«Si til datter Sion: Se, din konge kommer til deg, ydmyk er han og rir på et esel og på trekkdyrets fole.» Matteus skriver at profetien fra Sakarjas bok gikk i oppfyllelse den dagen.Vi kan legge merke til at det var to ridedyr Jesus ba disiplene om å hente til ham. Johann Gerhard (1582-1637) har en litt interessant kommentar til dette i en preken for 1. søndag i advent; han skriver om at Jesu Kristi rike er et åndelig rike, ikke synlig for øynene, for Jesus har sagt: «Guds rike er iblant dere,» eller som det også kan oversettes: «Guds rike er inni dere.» For Jesus kommer til oss i nådens midler og bor i hjertene til alle oss som tror, som Paulus skriver: «Må Kristus ved troen bo i deres hjerter» (Ef 3,17). Men, skriver Gerhard, samtidig er det jo sant at dette indre nåderiket til Jesus ikke er så fullkomment nå som det en gang skal bli, i det evige livet. Nei, for vi kristne er jo som noen gjenstridige esler, på grunn av den syndige menneskenaturen vi fortsatt har med oss. Jesus må tvinge oss, dra oss etter seg, akkurat som det ekstra eselet eller folen i teksten vår, det som fulgte med etter Jesus og ridedyret som Han selv satt på. Den gamle Adam stritter jo imot, så han må tvinges og dras, slik at vi beveger oss framover og følger etter Jesus, fornekter oss selv og tåler motgang og lidelser, som hans disipler må forvente. Så den ekstra folen som tripper bak eller ved siden av Jesus, kan vi altså godt tenke på som et symbol på sånne som oss, mener Johann Gerhard.
Vi synder dessverre ofte, vi som tilhører den hellige kristne kirke. Hver dag, vi klarer ikke å la være å synde, vi faller gjerne i de samme syndene om og om igjen. Og samvittigheten vår plager oss på grunn av dette. Men Jesus kommer til oss så vennlig og mild og tjener oss med nådens midler, igjen og igjen. Han er rettferdig og rik på seier, og han deler seieren og rettferdigheten sin med oss, overrekker dette til oss i nådens midler. Jesus ble så fattig for vår skyld, for å gjøre oss rike. Han ydmyket seg, fornedret seg, bøyde seg ned, for å løfte syndebyrden av våre skuldre og over på sine skuldre og sone den strenge straffen vi hadde fortjent, og kjøpe oss fri fra dødens og djevelens makt, på korset. «Han som ikke visste av synd, har [Gud] gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet» (2 Kor 5,21). Han renser oss for all urett, slik at Gud ser oss som hellige og rettferdige, på grunn av Jesus. «Han tilgir all din skyld og leger alle dine sykdommer. Han frir ditt liv fra graven og kroner deg med barmhjertighet og kjærlighet,» synger kong David i Salme 103.
Og apostelen Peter skriver: «Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Gud har vunnet for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket og inn i sitt underfulle lys» (1 Pet 2,9).
I dåpen ble vi døpt til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, vi fikk Hans navn på oss, for at vi skal tilhøre Ham og være medlemmer av hans kongefamilie, være Guds kjære barn, et kongelig presteskap, et hellig folk, hver og en på vår plass i hverdagen. Tenk at Herren kan og gjerne vil bruke slike gjenstridige esler som meg og deg, i sin vingård, i sitt rike. Der får vi tjene ham. Gud regner oss som hellige for Jesu skyld. For en nådig og god konge vi har, som kommer til oss så vennlig og mild i evangeliet. Han vil ikke slukke en rykende veke eller brekke av et knekt strå. Han trøster oss og forkynner oss nåde og fred og frihet.
«Velsignet være han som kommer i Herrens navn.» Det er Han som kommer til oss. Fordi han vil. Det er ikke vi som har gjort noe for å få ham til å komme. Og vi vet at slik som vi er av naturen kan vi heller ikke komme til ham; vi verken vil eller kan, for vi er døde på grunn av våre misgjerninger og synder (Ef 2,1), åndelig livløse. Vi verken vil eller kan åpne døren eller porten for ham og ta imot ham i hjertet. Nei, men Den Hellige Ånd har kalt oss ved evangeliet, opplyst oss ved sine gaver, helliggjort og bevart oss i den rette tro. Det er Han som har tent troen i oss, slik at vi ønsker å høre Jesus og lengter etter hans ord, og sier med salmedikteren: «Mitt hjertes dør jeg åpner deg, o Jesus kom hit inn til meg, og ved din nåde la det skje at jeg din vennlighet må se,» i salmen «Gjør døren høy, gjør porten vid!»
Akkurat den salmen må for øvrig sikkert være den aller mest misforståtte og misbrukte av alle i salmeboken vår. Svært mange siterer denne sangen, som de er så hjertens enige med, for de er helt overbevist om at den handler om å være tolerant og inkluderende, å vise raushet og åpenhet, om at folk må få tenke, tro og leve nær sagt akkurat som de vil, og at kirken skal akseptere dette og ønske det velkommen. «Gjør døren høy og porten vid for kjærlighet mellom alle kjønn,» skrev en kjent norsk næringslivsleder på sosiale medier. Og de som er negative til dette, er jo da erkekonservative og intolerante som vil «gjøre døren lav og porten trang,» ja helst lukke helt igjen, altså motsatt av det den gamle, fine salmen sier, påstås det. Jeg leste også noe en sportsjournalist skrev om skistjernen Therese Johaug; han mente det nå var på tide å være litt mer raus og grei mot henne igjen, hun har fått nok hets. Så derfor var hans oppfordring: «Gjør døren høy, gjør porten vid!»
Men, den fine, gamle adventssangen handler jo ikke om noe slikt; den handler om Jesus, Ærens konge, som kommer hit til oss! Oppfordringen er ikke at vi bør være tolerante og greie mot Jesus, men at når han kommer til oss i dette nye kirkeåret skal vi ikke være så altfor opptatt av alle slags andre ting, men ivrig ta imot ham, åpne oss, åpne ørene og lytte oppmerksomt til hans ord, begjærlig ta det til oss, tro på de rike løftene han gir oss, stole på hans tilgivelse. Ja, for han gir oss ikke syndstillatelse, men syndstilgivelse. Nåden hans er veldig dyp og stor, stor nok for alle syndere som vender om. Og vi vil bøye oss for ham og synge lovsanger til ham, og gi videre til medmenneskene våre den kjærligheten han har vist oss. Takk og lov for at Ærens konge vil komme til oss også i dette nye kirkeåret. «Velsignet være han som kommer i Herrens navn. Hosianna, Davids sønn!» Amen.
Du vet vel at vi lever i de siste tider? At denne verden nærmer seg sin slutt? Ifølge Guds ord begynte de siste tider da Jesus kom til jorden: «Mange ganger og på mange måter har Gud i tidligere tider talt til fedrene gjennom profetene. Men nå, i disse siste dager, har han talt til oss gjennom Sønnen» (Hebr 1,1-2). «For deres skyld er han blitt åpenbart nå ved tidenes ende»(1 Pet 1,20).
Og hans gjenkomst kan vi vente når som helst. Da er de siste tider brått slutt. Han sier: «Våk hver tid og stund … Vær på vakt, og la dere ikke sløve av svir og drikk eller av livets bekymringer, så den dagen plutselig kommer over dere som en snare» (Luk 21,34-36). Vi kan tenke på en snare i skogen, som en hjort trakker uti. Med ett sitter dyret bom fast, og det er blitt for sent å gjøre noe mer. Jesus vil ikke at noe slikt skal hende oss, at den ytterste dagen blir som en snare, fordi vi var uforberedt. Derfor lar han sitt ord bli forkynt for oss, så vi kan være klare.
Gud lot profeten Mika (ca. 700 f.Kr.) skrive ned en herlig profeti om denne siste tiden: «I de siste dager skal det skje at Herrens tempelberg skal stå urokkelig som det høyeste av fjellene og rage over høydene» (Mi 4,1). På skolen lærte vi at verdens høyeste fjelltopp er i Himalaya: Mount Everest, 8848 meter over havet, med snø og is på toppen. Mener Mika at tempelberget i Israel (ca. 750 m.o.h.) en gang skal rage enda høyere enn Everest? Nei, her bruker Mika poetisk billedspråk, som ikke skal forstås helt bokstavelig. Han fortsetter: «Dit skal folkeslag strømme. Mange folk skal dra av sted og si: «Kom, la oss gå opp til Herrens fjell, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier og vi kan ferdes på hans stier. For lov (annen oversettelse: undervisning) skalgå ut fra Sion, Herrens ord fra Jerusalem» (v. 2). Her er det altså ikke meningen at vi skal se for oss folk med klatreutstyr og oksygenflasker som er på vei opp til verdens høyeste fjelltopp (!)
Dette er en billedlig beskrivelse av noe som skal skje i de siste dager, nemlig at folkeslagene lærer å kjenne den herlige undervisningen om frelseren Jesus. Fordi Messias og hans frelse er unik og det viktigste av alt i verden, bruker profeten altså det bildet at Herrens tempelberg skal stå urokkelig og rage høyere enn alle andre fjell. Og når mennesker fra ulike folkeslag kommer til tro, heter det at de «strømmer til Jerusalem». Men: det er ikke nødvendig for oss å reise til den fysiske, geografiske byen i Midtøsten. For undervisningen om Messias har gått ut fra Sion, ut i hele verden. Herren lærer oss sine veier, og vi får vandre på hans stier, uansett hvor på jorden vi bor.
Som så ofte ellers i Skriften, er altså den fysiske byen Jerusalem og Herrens tempelberg her symboler for noe annet, noe åndelig. For eksempel i Hebreerbrevet heter det om dem som har fått troen, at nå er de «kommet til fjellet Sion, til den levende Guds by, det himmelske Jerusalem, … til Jesus, mellommannen for en ny pakt» (Hebr 12, 22–23). Og for at ingen skal klare å misforstå, understrekes det: «ikke til et fjell som en kan ta og føle på» (v. 18).
«Når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg,» sa Jesus før han døde (Joh 12,32). Han selv er det sanne tempelet, som ble revet ned, men gjenreist på den tredje dagen! (Joh 2,19). Han drar oss til seg med evangeliets invitasjon, slik at vi kommer strømmende. Se for deg en folkemengde utenfor døren til et stort varehus. Det er straks åpning av et «supersalg» –alt er nedsatt med 70 %! Når døren går opp klokken 09, strømmer kundene ivrig inn i lokalet og kaster seg over alle de rimelige varene! Det er sant at slik vi syndere er av naturen, har vi ingen kraft eller vilje til å komme til Jesus. Men når han drar oss til seg med evangeliet, som er Guds kraft til frelse, og når vi innser hvor desperat vi behøver ham og frelsen, ja da kommer vi strømmende og griper gaven begjærlig. Vi bare må ha det! Det som Jesus har til oss, er kolossalt mye mer verdifullt enn alt som kan kjøpes i et varehus, det kan ikke sammenlignes med noe annet. Og det er ikke noe vi får kjøpt til 70 % nedsatt pris, nei han gir det til oss helt gratis, som en virkelig gave. Vi har uansett ingenting å betale med. Men han selv har betalt for den dyrebare frelsen til siste øre.La oss derfor alltid være ivrige etter å ta til oss av undervisningen som går ut fra «Sion», så vi kan ferdes på hans veier, og invitere andre: «Kom, la oss gå opp…»
Mika fortsetter: «Han skal dømme mellom mange folk, skifte rett for mektige folkeslag, også for dem som er langt borte. De skal smi sverdene om til plogskjær og spydene til vingårdskniver. Folk skal ikke løfte sverd mot folk, ikke lenger læres opp til krig, men enhver skal sitte under sin vinstokk og sitt fikentre, ingen skal skremme dem. For Herren over hærskarene har talt.» (v. 3-4)
Med vakkert billedspråk beskrives her et fredsrike, en idyll. De som bor i dette riket har fått legge ned våpnene, krigen er over, og de trenger ikke lenger å være redde. Hvorfor? Fordi Messias, Herren, deres rettferdighet, har gjenløst og gjort opp for dem. Guds Lam har båret hele verdens synder opp på korsets tre. Gud har derfor proklamert en frifinnelsesdom over alle folkene (Rom 5,18), også for oss som er langt borte, her oppe mot nord. Det er slutt på fiendskapen mellom Gud og oss, vi er blitt forsonet! Jesus har skapt fred med sitt blod. Og vi får bare ta imot denne vidunderlige gaven, i tro. Til oss som har strevd og båret på tunge byrder, gir han sin hvile. Mika skildrer den gleden som er forbundet med en god høst i jordbruket: Alle får sitte i ro og mak under sin vinstokk og sitt fikentre og nyte Herrens fred. Vi får bare hvile i det som Jesus vår Frelser har gjort for oss, stole trygt på Guds løfter i evangeliet. Ingen kan egentlig skremme oss, for når Gud er for oss, hvem kan da være imot oss? Det fins ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. Da vi er blitt rettferdige ved tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus (Rom 5,1; 8,1.31). Den troende og døpte skal bli frelst. Men den som ikke tror, skal bli fordømt, ja er allerede dømt (Mark 16,16; Joh 3,18f.).
De fleste har sikkert hørt den berømte spiritual Down by the riverside, sunget og innspilt av bl.a. gospeldronningen Mahalia Jackson: «I’m gonna lay down my sword and shield down by the riverside, I ain’t gonna study war no more.» Dette verset er jo direkte inspirert av Mikas fredsprofeti. Akkurat elvebredden, the riverside, som nevnes i sangteksten, er ikke omtalt i profetien. Men kanskje kan vi assosiere elven med dåpen, da vi ble født på ny av vann og Ånd og fikk komme inn i Guds rike.
Nå fins det mange som tolker den vakre, gamle profetien som at det en gang i fremtiden her på denne jorden skal bli en fullkommen sosial og politisk fred, uten noen soldater, våpen og krigføring. Men våpenproduksjon og salg er det nå mer av enn noen gang, og mye ufred, så derfor synes man det virker som at det vil ta en stund før profetien kan gå i oppfyllelse. Målet til organisasjonen Forente Nasjoner er som kjent internasjonal fred. Og like vedFNs hovedkvarter i New York står en skulptur som forestiller en mann som står og hamrer og slår på et sverd, så det blir helt bøyd. I nærheten fins det også en murvegg med inskripsjonen (på engelsk): «De skal smi sverdene om til plogskjær og spydene til vingårdskniver. Folk skal ikke løfte sverd mot folk, ikke lenger læres opp til krig.» Det er tydelig at her tolkes dette som et budskap om jordisk fred. At det må være ro og fred i landet, er selvfølgelig også noe alle kristne ønsker, og vi vil så langt det er mulig leve i fred med alle. Paulus skriver: «Be for konger og alle i ledende stillinger, så vi kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt.» (1 Tim 2,2)
Skulptur av Jewgeni Wutschetitsch. Foto: Neptuul/Wikipedia
Et håp om en slags gullalder med ytre fred her på denne jord, gjerne delvis som følge av kirkens virksomhet, stemmer imidlertid dårlig med Bibelen. Det kristne budskapet kommer tvert imot ofte til å skape splittelse og strid mellom mennesker (Matt 10,34–36). Først etter Jesu gjenkomst på den ytterste dagen, og etter at denne jorden er blitt ødelagt og avløst av den «nye himmel og nye jord hvor rettferdighet bor», som Gud skaper (2 Pet 3,13), først da blir det en fullkommen «ytre» fred. Og først da får vi juble og være glade uavbrutt, for alltid, uten at noen synd, fristelse, svakhet, lidelse og ytre eller indre fiender plager oss.
Men Mikas profeti handler altså om de siste dager, som vi lever i her og nå! Allerede nå fins det et vidunderlig fredsrike. Evangeliet forkynnes for folkeslagene, og alle som kommer til tro blir medlemmer i Guds rike, som ikke er av denne verden, men likevel eksisterer her. Vi får den tilgivelse og åndelige fred som Jesus har vunnet til oss. Samtidig blir det også mye kristenforfølgelse, og mange falske profeter bedrar folk og medvirker til stort frafall fra troen. Det blir kriger, hungersnød, jordskjelv, osv. (Matt 24,4-11). Men tross alle stormer og trengsler behøver Guds barn ikke være redde. For midt i alt dette er vi kommet til «Sion», det himmelske Jerusalem, til Jesus, som har gitt oss sin frelse og den fred som verden ikke kan gi. Herren over hærskarene har talt, og vi kan stole fullt og fast på hans løfter. Da er vi klare for hans gjenkomst. Gud være takk og lov. Amen.
Jesus er glad i bryllup. Dette kommer tydelig fram i Det nye testamente. Når han underviser om himmelriket, gjør han flere ganger en sammenligning med en bryllupsfest med innbudte gjester. Når han underviser om sin gjenkomst, forteller han en lignelse om ti brudepiker som venter på at brudgommen skal komme, for at de kan følge med ham til bryllupet. Og når det blir spørsmål om hvorfor Jesu disipler ikke faster, men bare ”spiser og drikker”, svarer han: ”Kan vel bryllupsgjestene sørge så lenge brudgommen er hos dem?” I Johannes´åpenbaring leser vi også at den himmelske festen kalles for «Lammets bryllup”. Så det er ingen tvil om at Jesus og bryllup hører sammen.
Prekenteksten vår forteller om ”det første tegnet Jesus gjorde”, da ”han åpenbarte sin herlighet”. Dette skjedde tre dager etter at Gud hadde erklært fra himmelen at Jesus var hans elskede Sønn. Det var gått to dager siden døperen Johannes hadde vitnet om at Jesus var Guds lam som bærer bort verdens synd. Og det var en dag siden Jesus hadde lovet disiplene sine at de skulle få ”se himmelen åpnet og Guds engler gå opp og gå ned over Menneskesønnen”. Da var tiden kommet for Jesus til å gjøre sitt første tegn og åpenbare sin herlighet. Og hvordan gjør han det? Ved å lage vin! I et bryllup.
Var det nå egentlig så veldig viktig, at de var gått tomme for vin i dette bryllupet? Ja, det å gå tom for mat eller drikke ved en så høytidelig og viktig anledning, måtte være svært pinlig for et brudepar og familiene deres. Jesus ønsket ikke at det nye ekteparet skulle få en mislykket start, at bryllupsfesten deres skulle bli et dårlig minne. Så han var villig til å gripe inn for å redde situasjonen. Av dette kan vi forstå at Gud bryr seg om oss når vi havner i mange ulike slags vanskeligheter og nød, av ulik alvorlighetsgrad.
Jesus sa til tjenerne ved bryllupet at de skulle fylle seks store kar med vann, helt til randen. Karene som sto der hadde plass til to eller tre anker, leser vi. Det betyr at det kan ha vært plass til om lag 540 liter vann. Noen minutt senere, da de bar det til kjøkemesteren for at han skulle smake på det, var vannet forvandlet til den beste vin! 540 liter. En overflod! Hvordan var det mulig? Dette stred jo mot all kunnskap om hvordan vin blir laget. Det var bare mulig fordi denne spesielle bryllupsgjesten var Gud selv, som kan gjøre alt. Han er Ordet, som var blitt menneske, Ordet som ”var i begynnelsen hos Gud, og som var Gud. Alt er blitt til ved ham” (Joh 1,1-3). Alt som lever her på jorden, inkludert vintrærne som vindruene vokser på, er skapt av ham og underlagt hans store makt og kraft. Det var også han som innstiftet ekteskapet, da han førte mannen og kvinnen sammen, de to første menneskene (1 Mos 2,21-24). Apostelen Johannes skriver i sitt første brev: ”Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi: livets ord.”
Jesus, Menneskesønnen som er gitt all makt i himmel og på jord, og som dermed er herre over naturlovene, kunne jo ha valgt gjøre sitt første tegn for eksempel på tempelplassen i Jerusalem, et viktig sted, kanskje under påskefeiringen. Men han valgte altså å åpenbare sin herlighet i en liten landsby oppe i fjellene. I et bryllup. På denne måten viste Jesus ekteskapet stor ære. Dette var en måte å opphøye ekteskapet.
Nå i vår tid er det vanlig at folk ikke har særlig høye tanker om ekteskapet. Mange synes ikke dette er noen god ordning, men noe gammeldags, utgått på dato. En del sier: ”Fordi så mange ekteskap ender i triste og vonde skilsmisser, vil vi ikke gifte oss.”
Men da må vi holde fram at det ikke er ekteskapet i seg selv, som institusjon, det er noe feil med, selv om mange opplever skilsmisser. Dette er som med vinen og andre gode gaver fra Gud; de kan alle brukes feil. I Bibelens Salme 104 lovprises Gud for planter og vekster, for korn og brød, og for vinen, ”vinen som gir mennesket glede” (vers 15). Vinen er altså en god gave fra Gud, selv om vi alle vet at vin kan brukes feil. Gode gaver kan misbrukes. Tenk så mye galt og trist som har skjedd fordi folk har drukket for mye alkohol, eller kjørt bil i påvirket tilstand. Men det er jo likevel ikke vinen i seg selv det er noe galt med. Slik er det også med ekteskapet, selv om det dessverre i mange tilfeller havarerer. Både vinen og ekteskapet er Guds gode gaver som det er viktig at vi bruker rett.
Ekteskapet er innstiftet av Gud, ikke en ordning vi mennesker selv har funnet på og som det står oss fritt å eksperimentere med eller bytte ut med noe annet. Jesus sa: “Har dere ikke lest at Skaperen fra begynnelsen av skapte dem som mann og kvinne og sa: ‘ Derfor skal mannen forlate far og mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp.’ Så er de ikke lenger to; de er én kropp. Og det som Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille” (Matt 19,4ff). Gud har ment at ekteskapet skal være et offentlig, livslangt og forpliktende forhold mellom mann og kvinne, der de to skal vise omsorg for hverandre, tjene, hjelpe og støtte hverandre i gode og onde dager. Det er også innenfor ekteskapets ramme det er meningen at barn skal bli født og få den tryggheten, stabiliteten og omsorgen som behøves.
For Gud er ekteskapet så viktig at ett av de ti hellige budene han har gitt oss, handler spesielt om dette: Du skal ikke bryte ekteskapet. Og forfatteren av Hebreerbrevet skriver: “La ekteskapet holdes i ære av alle, og la ektesengen bevares ren. For Gud vil dømme dem som driver hor eller bryter ekteskapet” (Hebr 13,4). Ekteskapet holdes ikke i ære for eksempel når et par bor sammen, deler seng og hus, før ekteskapet. I vår tid trenger kristne å bli minnet om at vi skal respektere og ære Guds plan for ekteskap og familie, og at samboerskap er synd mot det sjette budet. Vi må ikke forakte eller være likegyldige til den gode ordningen som Gud har gitt oss. Jesus viste i Bergprekenen at budet ikke bare handler om ytre gjerninger, men også tanker og fantasier: “Den som ser på en kvinne for å begjære henne, har allerede begått ekteskapsbrudd med henne i sitt hjerte” (Matt 5,24). Pornografi, som det for tiden fins så mye av, ikke minst på internett, er jo aktuelt å nevne i denne forbindelse.
Vi må alle dessverre bekjenne at vi har syndet mye mot det sjette budet, med tanker, ord eller gjerninger. Vi har ikke vist ekteskapet den respekt og ære som Gud krever. Men der synden er stor, kommer Jesus til oss og gjør at nåden blir enda større! Han gir oss en overflod av nåde. Alt det vi selv mangler av rettferdighet, hellighet og kjærlighet, det får vi av Jesus! Han gir oss av sin fylde, nåde over nåde (Joh 1,16). Slik som i bryllupet i Kana. De manglet noe viktig, de var gått tomme for vin. Men Jesus kom til unnsetning og reddet situasjonen, han sørget for det de manglet. Ca. 540 liter vann ble forvandlet til den beste vin!
Som nevnt, er giftermål og bryllupsfest i Bibelen ofte et bilde på frelsen og Guds rike. Og slik får Jesu første tegn i bryllupet i Kana en dypere mening, noe som peker på det store frelsesverket han var kommet for å utføre for oss alle. Guds Messias skulle erstatte den gamle pakten med en ny. ”Loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus” (Joh 1,17). Han er oppfyllelsen av loven, han er vår rettferdighet, han har levd og dødd og oppstått fra de døde, for oss. Jesus har grunnlagt en ny pakt, med sitt blod som ble utgytt for oss på korset. Hans blod renser oss fra all urettferdighet, synd og skyld. Han har vunnet full tilgivelse for oss.
Og nå inviterer han alle syndere til å komme og ta imot nåden og frelsen, til å drikke og spise ved det store gjestebudet. ”Hør nå på meg, så skal dere få spise det som godt er, og fryde dere over fete retter… Kom, kjøp korn uten penger, vin og melk uten betaling!” (Jes 55,1-2)
Vinen i bryllupet i Kana leder tankene til nattverdsmåltidet som Jesus har innstiftet, der vi i, med og under brød og vin får motta hans eget legeme og blod. Han forsikrer hver enkelt nattverdsgjest om at syndene våre virkelig er sonet og tilgitt. Han gir oss en forsmak på den store gleden vi har i vente, den evige, salige bryllupsfesten hos Gud.
Han trøster oss også med evangeliet i dåpen, at han i dåpens bad har renset oss for all synd og skyld og kledd oss i Jesu fullkomne rettferdighets drakt. Han ser på oss, og se! – vi står foran ham rene, hellige og fine, uten den minste flekk eller lyte, som bruden i Høysangen: ”Alt hos deg er vakkert, min elskede, du er uten feil” (Høys 4,7).
Paulus, Herrens utvalgte apostel, skriver: ”Dere menn, elsk konene deres, slik Kristus elsket kirken og ga seg selv for den,for å gjøre den hellig og rense den med badet i vann, i kraft av et ord. Slik ville han selv føre kirken fram for seg i herlighet, uten den minste flekk eller rynke. Hellig og uten feil skulle den være” (Ef 5,25-27).
Apostelen sammenligner her forholdet mellom Kristus og kirken med forholdet mellom ektefeller. Han underviser også om at mannen i kjærlighet og ydmykhet skal ta på seg en lederrolle, ofre seg for kvinnen i sitt liv, tjene henne. Mens kvinnen på sin side skal tjene som en hjelper for mannen sin. De skal utfylle og komplementere hverandre, to likeverdige partnere som er hverandres viktigste supportgruppe, som ønsker å gi hverandre bare alt godt, og som setter den andres ønsker og behov over sine egne.
Å bli gift er ikke livets eneste mening; dette kan vel også være greit å nevne iblant. Og for noen passer det best å leve ugift, av ulike grunner. Men det ekteskapelige livet bør ikke foraktes, slik som det skjedde i middelalderen: Martin Luther måtte ta et oppgjør med nedvurderingen av ekteskapet; kirkens folk så ofte ned på det som noe verdslig og kjøttslig. De mente at dersom man virkelig skulle lære å tro og stole på Gud, burde man gå i kloster som munk eller nonne og leve et liv i bønn, i sølibat, seksuell avholdenhet. Men Luther avviste dette. Som gift mann og far til en barneflokk, med alle bekymringene det førte med seg på grunn av sykdom, økonomiske utfordringer osv., lærte han seg at familielivet faktisk som få andre ting tvinger de troende til å kaste seg selv på Herren og stole på Ham. På denne måten “driver og hjelper ekteskapet oss framover i Ånden og troen”, skriver han. Mange vanskeligheter, kors og tårer må forventes. Men for troende, som er villige til å kjempe seg gjennom alt dette, som tenker på at ekteskapet og familien er innstiftet og elsket av Gud og ble æret av Kristus i bryllupet i Kana; for dem vil Gud “gjøre vann om til vin”, ved sitt hellige Ord, skriver Luther i sin Huspostille (2. søndag etter Kristi åpenbaringsdag).
Vi har grunn til å takke og prise skaperen vår for den flotte gaven han har gitt oss med ekteskapet, at mann og kvinne kan leve sammen i et livslangt, nært vennskapsforhold; ”ikke lenger to, men ett”. Selv om det etter syndefallet dessverre aldri fungerer så godt som det burde, så er ekteskapet uansett en overmåte god ordning for både mann og kvinne. Gud vil at det skal holdes i ære av alle. La oss be om at han må fortsette å velsigne nye generasjoner gjennom ekteskapet, og at han må holde tilbake alle krefter som vil ødelegge hans gode plan.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og skal være, en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus. Amen.
La oss be: Herre Gud, himmelske Far! Du som har latt din Sønn bli menneske for at han med sin død skulle betale for syndene våre og frelse oss fra den evige døden, vi ber deg, gjør dette håpet fast i hjertene våre, at vår Herre Jesus Kristus, som vekket opp sønnen til enken i Nain bare med et ord, også skal oppvekke oss på den ytterste dag og gjøre oss evig salige. Amen.
Ja, vi har lest teksten om da Jesus vekket opp en ung mann som var død, sønnen til ei enke i byen Nain (Luk 7,11-17). Vi husker at en annen gang var det ei jente på tolv år som var død, datteren til synagogeforstanderen Jairus. Men Jesus kom og vekket henne opp (Luk 8,40-56). Han viste at han er herre over dødens makt. Det handler det også om i dagens prekentekst som vi snart skal lese fra Johannesevangeliets 11. kapittel.
Like før dette tekstavsnittet har to søstre fra landsbyen Betania, Marta og Maria, sendt en hastebeskjed til Jesus om at broren deres, Lasarus, er alvorlig syk. De skrev ikke noe mer, bare det. Men det var jo helt klart at det de ønsket seg, var at Jesus skulle komme så fort som mulig og hjelpe Lasarus så han ikke døde. Mange andre syke hadde han helbredet, og siden Marta, Maria og Lasarus jo var Jesu nære venner, stolte de to søstrene vel på at han selvfølgelig også ville komme og hjelpe i dette tilfellet. Men, så gikk det flere dager. De ventet på Jesus, mens Lasarus ble stadig verre. Når har han tenkt å komme? Hvorfor tar han seg så god tid? Prioriterer han ikke å komme til Betania for å helbrede sin gode venn? Og så døde faktisk Lasarus. Det var et sjokk. Marta og Maria gråt og sørget over broren sin, som ble gravlagt allerede samme dag, slik skikken var. Har Jesus sviktet oss? spurte de sikkert. Hvorfor kom han ikke? Vi som trodde at han var så glad i broren vår — og glad i oss? Men hva slags kjærlighet og vennskap er egentlig dette? De var nok helt forvirret, stakkar. Men Jesus visste hva han gjorde og at det som nå straks skulle skje ville bli til ære for Gud.
Mange kristne i dag kan vel kjenne seg igjen i Marta og Maria. Vi tror på Herren Jesus, men når det skjer uventede, vanskelige, triste ting i livet vårt, og vi ber til Gud men ikke får hjelp på den måten vi hadde ønsket og håpet og i det tidsrommet vi hadde tenkt oss, ja da begynner vi lett å tvile, tvile på Guds løfter. Bryr han seg ikke om oss? Vi kan få en følelse av å ha blitt sviktet, selv om Gud både har sagt og vist at han elsker oss og har lovet å være med oss alle dager, og at han hører oss når vi ber til ham.
Kanskje har vi bedt mange ganger om at noen vi kjenner som er syke må få bli friske. Men så går det likevel ikke slik som vi ønsker. Kanskje vennen vår dør av sykdommen. Det er så tungt og trist, spesielt når det er noen vi kjenner godt og er ekstra glad i som dør fra oss, et kjært familiemedlem eller en nær venn. Når hjertet har sluttet å slå og det ikke lenger er noen pust, kroppen bare ligger der livløs og sjelen har flyttet ut av kroppen, da blir vi inderlig triste og sørger over dette mennesket som har forlatt oss.
Og da begynner folk ofte å tenke: «Å, om ting kunne ha skjedd på en annen måte, hvis vi bare heller hadde gjort slik og slik. Tenk hvis vi bare hadde fått ham til lege tidligere, da ville nok alt ha blitt annerledes. Eller dersom det har skjedd en trafikkulykke, med døden til følge: Tenk hvis hun bare hadde fått reist med det flyet hun egentlig skulle ha reist med, tidligere på dagen. Eller tenk hvis hun heller hadde tatt toget, da ville alt vært annerledes. Å, om jeg bare heller hadde sagt sånn og sånn, jeg skulle ønske at jeg heller hadde gjort noe helt annet enn det jeg gjorde. Men nå er det for sent.
Tenk hvis, sa også Marta og Maria til hverandre etter Lasarus var død. Tenk hvis bare Jesus hadde kommet. Hvis bare han hadde vært her, da ville alt vært annerledes nå, da ville ikke broren vår vært død. De var så skuffet. Og det føltes så brutalt og tragisk for dem, som det også gjorde for enken i Nain og for oss alle, at døden må komme og ta fra oss dem vi er glad i. Dette er ikke slik det burde være, det er alt for vondt. Tanken på vår egen død kan også gjøre oss urolige og redde. Bibelen forteller oss hva som er den egentlige grunnen til at alle vi mennesker må dø. Det er synden som bor i oss. Det er den som ødelegger. Den er et fremmedelement, en sykdom. Døden kom inn i verden på grunn av synden. «Syndens lønn er døden» (Rom 6,23). Men i prekenteksten vår i dag gir Jesus oss et herlig håp når vi tenker på døden:
Johannes 11,19-29: Mange av jødene var kommet til Marta og Maria for å trøste dem i sorgen over broren. Da Marta hørte at Jesus kom, gikk hun for å møte ham. Maria ble sittende hjemme. Marta sa til Jesus: «Herre, hadde du vært her, var ikke broren min død. Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil han gi deg.» «Din bror skal stå opp», sier Jesus. «Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag», sier Marta. Jesus sier til henne: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» «Ja, Herre», sier hun, «jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden.» Da hun hadde sagt dette, gikk hun og kalte i all stillhet på sin søster Maria og sa til henne: «Mesteren er her og spør etter deg.» Da Maria hørte det, sto hun straks opp og gikk ut til ham.
Det aller første Marta sa til Jesus da hun kom og møtte ham på veien, var altså: «Herre, hadde du vært her, var ikke broren min død.» Litt senere kom også søsteren Maria ut og sa akkurat det samme: «Herre, hadde du vært her, ville ikke broren min vært død.» Det ligger vel en slags anklage i de ordene. Hvis bare du hadde gjort det på en annen måte, Jesus, hvis du hadde rasket deg litt da vi sendte bud på deg og ikke ventet helt til nå med å komme, ja da hadde alt vært annerledes.
Men tydeligvis har Marta likevel ikke helt gitt opp Jesus, for hun fortsetter med å si: «Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil han gi deg.» Det virker som at hun tror alt fortsatt er mulig. «Din bror skal stå opp,» sier Jesus. Hun svarer: «Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag.» Nå virker det som om hun likevel ikke våger å tro på at Jesus kan klare å vekke Lasarus opp av graven her og nå. Ettersom det var gått hele fire dager siden han døde og det helt sikkert var begynt å lukte av ham, virket jo det helt umulig. Det var for sent å gjøre noe med Lasarus nå i denne omgang, tenkte visst Marta. Hadde Jesus kommet da hun hadde bedt ham komme, da ville det derimot ha vært gode muligheter. Men den planen gikk i vasken. Derfor ble hun nok nå nødt for å vente til oppstandelsen på den siste dag.
Men Jesus leder henne til å se forbindelsen mellom oppstandelsen på den siste dag og den personen som står rett foran henne. Jesus selv er oppstandelsen – og livet. Derfor var det ingen grunn til at hun måtte vente til den siste dag. Jesus kunne gjøre dette allerede nå med en gang.
Og vi vet hva som skjedde. Ikke mange minutter senere sto Jesus foran graven, som var en hule inni fjellet med en stein foran åpningen. Han sa, «Ta vekk steinen,» og så ropte han «Lasarus, kom ut!» Og Lasarus ble levende igjen. Sjelen hans kom tilbake til kroppen, og han kom ut med liksvøp rundt hender og føtter og med et tørkle bundet over ansiktet. Jesus sa: «Løs ham og la ham gå!» Alle som så det bare gispet av forbauselse. For et under!
Dette var et tegn på noe mye større og mye mer betydningsfullt som ganske snart skulle skje med Jesus selv, i påsken, i Jerusalem. Han skulle bli korsfestet, overgitt til døden for våre synders skyld. Og så på den tredje dagen skulle han oppstå fra de døde, for vår rettferdighets skyld. Han skulle gå levende ut av graven sin, gravklærne skulle han la bli liggende igjen. På den måten skulle han lede veien for oss, ut fra døden inn til livet. Han er «førstegrøden av dem som er sovnet inn» (1 Kor 15,20). Først Jesus – og deretter alle oss som tilhører ham, ved hans gjenkomst på den ytterste dagen.
En forskjell mellom oppvekkelsen av Lasarus og oppstandelsen på den ytterste dagen, er denne: Lasarus er ikke lenger iblant oss her på jorden, for etter noen år måtte han jo dø igjen. Men når Jesus vekker opp kroppene våre på den siste dag, da skal vi aldri dø igjen. Da skal vi og alle andre som tror på ham få herliggjorte, uforgjengelige og udødelige kropper.
Når vi har begravelse på kirkegården og kisten med den som er død skal senkes ned i jorden, bruker jo pastoren en liten spade til å kast mold på kisten og sier, «Av jord er du kommet, til jord skal du bli, av jorden skal du igjen oppstå.» Og så siterer han de kjente ordene som Marta fikk høre den gangen: «Jesus sier: Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.» For noen sterke og trøsterike ord! De lyser og skinner i mørket, midt i alt det triste. Disse ordene er også til oss, de gjelder oss og handler om oss. De styrket troen til Marta fra Betania. Og de styrker også oss.
Ved å dø på korset for oss alle, tok Jesus imot straffen for alle våre synder. Døden stakk Jesus med den fryktelige giftbrodden sin, han tok imot straffen istedenfor oss, for at vi skulle få gå fri. Jesus ble lagt i graven, men sto opp igjen og gikk levende ut derfra på den tredje dagen. Han har vunnet over døden for oss. Og den seieren over døden har han gitt til oss. Derfor trenger vi ikke å være redde for å dø, for Jesus har tatt bort det som var farlig med døden; han har tatt bort syndeskylden vår, og straffen har han selv sonet. Han har vunnet tilgivelse og evig liv til oss. Når den fysiske døden kommer til oss en gang, vet vi at den ikke lenger er en straff for oss, for all straff har jo Jesus sonet istedenfor oss. Og vi kan stole trygt på at han en dag skal vekke oss opp igjen. Han gir oss livet tilbake.
Det er det han mener med disse forunderlige ordene han lar deg og meg høre i dag: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.»
Det er et løfte Jesus forkynner oss. Han lover oss noe i dag. Og vi kan stole trygt på det, for det er sant og sikkert når det er Jesus selv som sier det. «Tror du dette?» spør han. Og vi kan svare sammen med Marta: «Ja, Herre, vi tror at du er den lovede Messias, Guds Sønn. Du er herre over dødens makt, du er frelseren, og ditt ord er sannhet. Troen vår er nok skrøpelig og svak, men vi ser på deg og hører ditt ord. Du er til å stole på. Det du har lovet, kommer du også til å gjøre.
Vi legger merke til at Jesus ord her ikke er at han skal sørge for at vi får oppstandelse og liv, at han skal gi oss dette. Men han sier at han er oppstandelsen og livet. Dette er spesielt. Den som kjenner Jesus, tror på ham og tilhører ham, eier allerede her og nå Oppstandelsen og Livet. For Jesus er oppstått og lever evig, og vi er blitt ett med ham. Vi er blitt forent med ham i dåpen, ved troen. Vi er blitt kledd i ham, slik at hans død og oppstandelse er vår død og oppstandelse. Han lever for evig, og også vi har fått et nytt liv med ham, et liv som aldri skal ta slutt. Vi har fått alle syndene våre tilgitt, vi er blitt Guds kjære barn og arvinger til det evige livet. At vi har Jesus, betyr altså at vi har Oppstandelsen og Livet; det tilhører oss, for han er oppstandelsen og livet, og vi tilhører ham. Han selv er Gud, han er dermed livets kilde, som gir oss livet. Den fysiske døden overlever vi og trenger ikke å være redde. For Jesus er seierherren over døden, dermed er seieren vår. Hver den som lever og tror på han, skal aldri i evighet dø.
Vi får bare stole trygt på ham, og vandre i et nytt liv allerede her og nå; et nytt liv som aldri skal ta slutt, fordi Jesus er oppstandelsen og livet. Ingenting, hverken død eller liv eller noe som helst skal skille oss fra den oppstandne frelseren vår og hans kjærlighet. Vi har grunn til å juble av glede. Gud være takk og lov! Amen.
La oss be: Vi takker deg, kjære herre Jesus, for at du har frelst oss fra synden, døden og fortapelsen. Du er herre over dødens makt. Da trenger vi ikke å være redde for noe som helst. For du er hyrden vår, som passer på oss. Vi får tilhøre deg. Du er vårt liv og vår oppstandelse. Du elsker oss og har lovet å være med oss alle dager og støtte og hjelpe oss i all vår nød, slik du ser er best for oss. Hjelp oss alltid å tro på deg, styrk den svake troen vår. Fyll oss med din Hellige Ånd og gjør oss sterke i deg, og før oss helt fram til målet, det evige livet, der vi skal få være sammen med deg for alltid. Amen.
Preken over Johannes 2,1-11
Jesus sa til tjenerne ved bryllupet at de skulle fylle seks store kar med vann, helt til randen. Karene som sto der hadde plass til to eller tre anker, leser vi. Det betyr at det kan ha vært plass til om lag 540 liter vann. Noen minutt senere, da de bar det til kjøkemesteren for at han skulle smake på det, var vannet forvandlet til den beste vin! 540 liter. En overflod! Hvordan var det mulig? Dette stred jo mot all kunnskap om hvordan vin blir laget. Det var bare 
mulig fordi denne spesielle bryllupsgjesten var Gud selv, som kan gjøre alt. Han er Ordet, som var blitt menneske, Ordet som ”var i begynnelsen hos Gud, og som var Gud. Alt er blitt til ved ham” (Joh 1,1-3). Alt som lever her på jorden, inkludert vintrærne som vindruene vokser på, er skapt av ham og underlagt hans store makt og kraft. Det var også han som innstiftet ekteskapet, da han førte mannen og kvinnen sammen, de to første menneskene (1 Mos 2,21-24). Apostelen Johannes skriver i sitt første brev: ”Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi: livets ord.”
Evan Luth 