Oppstandelsen og livet

Church_of_St_Mary_Magdalen_Laver_Essex_England_-_new_grave_with_floral_tributes

Preken over Johannes 11,19-29

Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus. Amen.

La oss be: Herre Gud, himmelske Far! Du som har latt din Sønn bli menneske for at han med sin død skulle betale for syndene våre og frelse oss fra den evige døden, vi ber deg, gjør dette håpet fast i hjertene våre, at vår Herre Jesus Kristus, som vekket opp sønnen til enken i Nain bare med et ord, også skal oppvekke oss på den ytterste dag og gjøre oss evig salige. Amen.

Ja, vi har lest teksten om da Jesus vekket opp en ung mann som var død, sønnen til ei enke i byen Nain (Luk 7,11-17). Vi husker at en annen gang var det ei jente på tolv år som var død, datteren til synagogeforstanderen Jairus. Men Jesus kom og vekket henne opp (Luk 8,40-56). Han viste at han er herre over dødens makt. Det handler det også om i dagens prekentekst som vi snart skal lese fra Johannesevangeliets 11. kapittel.

Like før dette tekstavsnittet har to søstre fra landsbyen Betania, Marta og Maria, sendt en hastebeskjed til Jesus om at broren deres, Lasarus, er alvorlig syk. De skrev ikke noe mer, bare det. Men det var jo helt klart at det de ønsket seg, var at Jesus skulle komme så fort som mulig og hjelpe Lasarus så han ikke døde. Mange andre syke hadde han helbredet, og siden Marta, Maria og Lasarus jo var Jesu nære venner, stolte de to søstrene vel på at han selvfølgelig også ville komme og hjelpe i dette tilfellet. Men, så gikk det flere dager. De ventet på Jesus, mens Lasarus ble stadig verre. Når har han tenkt å komme? Hvorfor tar han seg så god tid? Prioriterer han ikke å komme til Betania for å helbrede sin gode venn? Og så døde faktisk Lasarus. Det var et sjokk. Marta og Maria gråt og sørget over broren sin, som ble gravlagt allerede samme dag, slik skikken var. Har Jesus sviktet oss? spurte de sikkert. Hvorfor kom han ikke? Vi som trodde at han var så glad i broren vår — og glad i oss? Men hva slags kjærlighet og vennskap er egentlig dette? De var nok helt forvirret, stakkar. Men Jesus visste hva han gjorde og at det som nå straks skulle skje ville bli til ære for Gud.

Mange kristne i dag kan vel kjenne seg igjen i Marta og Maria. Vi tror på Herren Jesus, men når det skjer uventede, vanskelige, triste ting i livet vårt, og vi ber til Gud men ikke får hjelp på den måten vi hadde ønsket og håpet og i det tidsrommet vi hadde tenkt oss, ja da begynner vi lett å tvile, tvile på Guds løfter. Bryr han seg ikke om oss? Vi kan få en følelse av å ha blitt sviktet, selv om Gud både har sagt og vist at han elsker oss og har lovet å være med oss alle dager, og at han hører oss når vi ber til ham.

Kanskje har vi bedt mange ganger om at noen vi kjenner som er syke må få bli friske. Men så går det likevel ikke slik som vi ønsker. Kanskje vennen vår dør av sykdommen. Det er så tungt og trist, spesielt når det er noen vi kjenner godt og er ekstra glad i som dør fra oss, et kjært familiemedlem eller en nær venn. Når hjertet har sluttet å slå og det ikke lenger er noen pust, kroppen bare ligger der livløs og sjelen har flyttet ut av kroppen, da blir vi inderlig triste og sørger over dette mennesket som har forlatt oss.

Og da begynner folk ofte å tenke: «Å, om ting kunne ha skjedd på en annen måte, hvis vi bare heller hadde gjort slik og slik. Tenk hvis vi bare hadde fått ham til lege tidligere, da ville nok alt ha blitt annerledes. Eller dersom det har skjedd en trafikkulykke, med døden til følge: Tenk hvis hun bare hadde fått reist med det flyet hun egentlig skulle ha reist med, tidligere på dagen. Eller tenk hvis hun heller hadde tatt toget, da ville alt vært annerledes. Å, om jeg bare heller hadde sagt sånn og sånn, jeg skulle ønske at jeg heller hadde gjort noe helt annet enn det jeg gjorde. Men nå er det for sent.

Tenk hvis, sa også Marta og Maria til hverandre etter Lasarus var død. Tenk hvis bare Jesus hadde kommet. Hvis bare han hadde vært her, da ville alt vært annerledes nå, da ville ikke broren vår vært død. De var så skuffet. Og det føltes så brutalt og tragisk for dem, som det også gjorde for enken i Nain og for oss alle, at døden må komme og ta fra oss dem vi er glad i. Dette er ikke slik det burde være, det er alt for vondt. Tanken på vår egen død kan også gjøre oss urolige og redde. Bibelen forteller oss hva som er den egentlige grunnen til at alle vi mennesker må dø. Det er synden som bor i oss. Det er den som ødelegger. Den er et fremmedelement, en sykdom. Døden kom inn i verden på grunn av synden. «Syndens lønn er døden» (Rom 6,23). Men i prekenteksten vår i dag gir Jesus oss et herlig håp når vi tenker på døden:

Johannes 11,19-29: Mange av jødene var kommet til Marta og Maria for å trøste dem i sorgen over broren. Da Marta hørte at Jesus kom, gikk hun for å møte ham. Maria ble sittende hjemme. Marta sa til Jesus: «Herre, hadde du vært her, var ikke broren min død. Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil han gi deg.» «Din bror skal stå opp», sier Jesus. «Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag», sier Marta. Jesus sier til henne: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» «Ja, Herre», sier hun, «jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden.» Da hun hadde sagt dette, gikk hun og kalte i all stillhet på sin søster Maria og sa til henne: «Mesteren er her og spør etter deg.» Da Maria hørte det, sto hun straks opp og gikk ut til ham.

Det aller første Marta sa til Jesus da hun kom og møtte ham på veien, var altså: «Herre, hadde du vært her, var ikke broren min død.» Litt senere kom også søsteren Maria ut og sa akkurat det samme: «Herre, hadde du vært her, ville ikke broren min vært død.» Det ligger vel en slags anklage i de ordene. Hvis bare du hadde gjort det på en annen måte, Jesus, hvis du hadde rasket deg litt da vi sendte bud på deg og ikke ventet helt til nå med å komme, ja da hadde alt vært annerledes.

Men tydeligvis har Marta likevel ikke helt gitt opp Jesus, for hun fortsetter med å si: «Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil han gi deg.» Det virker som at hun tror alt fortsatt er mulig. «Din bror skal stå opp,» sier Jesus. Hun svarer: «Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag.» Nå virker det som om hun likevel ikke våger å tro på at Jesus kan klare å vekke Lasarus opp av graven her og nå. Ettersom det var gått hele fire dager siden han døde og det helt sikkert var begynt å lukte av ham, virket jo det helt umulig. Det var for sent å gjøre noe med Lasarus nå i denne omgang, tenkte visst Marta. Hadde Jesus kommet da hun hadde bedt ham komme, da ville det derimot ha vært gode muligheter. Men den planen gikk i vasken. Derfor ble hun nok nå nødt for å vente til oppstandelsen på den siste dag.

Men Jesus leder henne til å se forbindelsen mellom oppstandelsen på den siste dag og den personen som står rett foran henne. Jesus selv er oppstandelsen – og livet. Derfor var det ingen grunn til at hun måtte vente til den siste dag. Jesus kunne gjøre dette allerede nå med en gang.

Og vi vet hva som skjedde. Ikke mange minutter senere sto Jesus foran graven, som var en hule inni fjellet med en stein foran åpningen. Han sa, «Ta vekk steinen,» og så ropte han «Lasarus, kom ut!» Og Lasarus ble levende igjen. Sjelen hans kom tilbake til kroppen, og han kom ut med liksvøp rundt hender og føtter og med et tørkle bundet over ansiktet. Jesus sa: «Løs ham og la ham gå!» Alle som så det bare gispet av forbauselse. For et under!

Dette var et tegn på noe mye større og mye mer betydningsfullt som ganske snart skulle skje med Jesus selv, i påsken, i Jerusalem. Han skulle bli korsfestet, overgitt til døden for våre synders skyld. Og så på den tredje dagen skulle han oppstå fra de døde, for vår rettferdighets skyld. Han skulle gå levende ut av graven sin, gravklærne skulle han la bli liggende igjen. På den måten skulle han lede veien for oss, ut fra døden inn til livet. Han er «førstegrøden av dem som er sovnet inn» (1 Kor 15,20). Først Jesus – og deretter alle oss som tilhører ham, ved hans gjenkomst på den ytterste dagen.

En forskjell mellom oppvekkelsen av Lasarus og oppstandelsen på den ytterste dagen, er denne: Lasarus er ikke lenger iblant oss her på jorden, for etter noen år måtte han jo dø igjen. Men når Jesus vekker opp kroppene våre på den siste dag, da skal vi aldri dø igjen. Da skal vi og alle andre som tror på ham få herliggjorte, uforgjengelige og udødelige kropper.

Når vi har begravelse på kirkegården og kisten med den som er død skal senkes ned i jorden, bruker jo pastoren en liten spade til å kast mold på kisten og sier, «Av jord er du kommet, til jord skal du bli, av jorden skal du igjen oppstå.» Og så siterer han de kjente ordene som Marta fikk høre den gangen: «Jesus sier: Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.» For noen sterke og trøsterike ord! De lyser og skinner i mørket, midt i alt det triste. Disse ordene er også til oss, de gjelder oss og handler om oss. De styrket troen til Marta fra Betania. Og de styrker også oss.

Ved å dø på korset for oss alle, tok Jesus imot straffen for alle våre synder. Døden stakk Jesus med den fryktelige giftbrodden sin, han tok imot straffen istedenfor oss, for at vi skulle få gå fri. Jesus ble lagt i graven, men sto opp igjen og gikk levende ut derfra på den tredje dagen. Han har vunnet over døden for oss. Og den seieren over døden har han gitt til oss. Derfor trenger vi ikke å være redde for å dø, for Jesus har tatt bort det som var farlig med døden; han har tatt bort syndeskylden vår, og straffen har han selv sonet. Han har vunnet tilgivelse og evig liv til oss. Når den fysiske døden kommer til oss en gang, vet vi at den ikke lenger er en straff for oss, for all straff har jo Jesus sonet istedenfor oss. Og vi kan stole trygt på at han en dag skal vekke oss opp igjen. Han gir oss livet tilbake.

Det er det han mener med disse forunderlige ordene han lar deg og meg høre i dag: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.»

Det er et løfte Jesus forkynner oss. Han lover oss noe i dag. Og vi kan stole trygt på det, for det er sant og sikkert når det er Jesus selv som sier det. «Tror du dette?» spør han. Og vi kan svare sammen med Marta: «Ja, Herre, vi tror at du er den lovede Messias, Guds Sønn. Du er herre over dødens makt, du er frelseren, og ditt ord er sannhet. Troen vår er nok skrøpelig og svak, men vi ser på deg og hører ditt ord. Du er til å stole på. Det du har lovet, kommer du også til å gjøre.

Vi legger merke til at Jesus ord her ikke er at han skal sørge for at vi får oppstandelse og liv, at han skal gi oss dette. Men han sier at han er oppstandelsen og livet. Dette er spesielt. Den som kjenner Jesus, tror på ham og tilhører ham, eier allerede her og nå Oppstandelsen og Livet. For Jesus er oppstått og lever evig, og vi er blitt ett med ham. Vi er blitt forent med ham i dåpen, ved troen. Vi er blitt kledd i ham, slik at hans død og oppstandelse er vår død og oppstandelse. Han lever for evig, og også vi har fått et nytt liv med ham, et liv som aldri skal ta slutt. Vi har fått alle syndene våre tilgitt, vi er blitt Guds kjære barn og arvinger til det evige livet. At vi har Jesus, betyr altså at vi har Oppstandelsen og Livet; det tilhører oss, for han er oppstandelsen og livet, og vi tilhører ham. Han selv er Gud, han er dermed livets kilde, som gir oss livet. Den fysiske døden overlever vi og trenger ikke å være redde. For Jesus er seierherren over døden, dermed er seieren vår. Hver den som lever og tror på han, skal aldri i evighet dø.  

Vi får bare stole trygt på ham, og vandre i et nytt liv allerede her og nå; et nytt liv som aldri skal ta slutt, fordi Jesus er oppstandelsen og livet. Ingenting, hverken død eller liv eller noe som helst skal skille oss fra den oppstandne frelseren vår og hans kjærlighet. Vi har grunn til å juble av glede. Gud være takk og lov! Amen.

La oss be: Vi takker deg, kjære herre Jesus, for at du har frelst oss fra synden, døden og fortapelsen. Du er herre over dødens makt. Da trenger vi ikke å være redde for noe som helst. For du er hyrden vår, som passer på oss. Vi får tilhøre deg. Du er vårt liv og vår oppstandelse. Du elsker oss og har lovet å være med oss alle dager og støtte og hjelpe oss i all vår nød, slik du ser er best for oss. Hjelp oss alltid å tro på deg, styrk den svake troen vår. Fyll oss med din Hellige Ånd og gjør oss sterke i deg, og før oss helt fram til målet, det evige livet, der vi skal få være sammen med deg for alltid. Amen.

 

Fotografi: © AcabashiCreative Commons CC-BY-SA 4.0; Kilde: Wikimedia Commons

Sannheten gjør fri

christ_pantocrator_mosaic_hagia_sophia_656x800

Preken på 3. søndag i faste.

Tekst: Johannes 8,31-44

«Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du selve lykken fra ham med det samme,» er en kjent replikk fra Henrik Ibsens skuespill Vildanden. Mange mener at mennesker trenger å ha noen livsløgner og mindre selvbedrag for å kunne leve. Mange takler ikke helt sannheten om seg selv eller sitt liv, og da er det godt å ha en livsløgn å innbille seg og trøste seg med, som en slags smertestillende medisin, noe som gir litt lys og mot og lykke. Og derfor må vi være forsiktige med å avsløre og frata folk slike livsløgner; la nå folk heller få beholde dem, mener noen. For mennesker vil vel ikke få det bedre hvis ubehagelige sannheter om livet deres kommer fram?

Kanskje det er en mann som tenker om seg selv at han er en svært talentfull og stor oppfinner, han har alltid visst dette selv. Men verden, derimot, er ikke moden og klar ennå til å innse hvor genial denne oppfinneren egentlig er. Dessuten har han kanskje ikke oppfunnet noe særlig ennå. Men han er i hvert fall selv helt overbevist om at han «har det inne», og det er nå en trøst og en liten lykke å vite det, selv om ingen andre vet det. Eller det kan være noen som er avhengig av alkohol eller hasj, eller av gotteri og usunn mat, men som sier, «Jeg har full kontroll, dette her er overhodet ikke noe problem.» Men andre som kjenner denne personen ser at det stemmer ikke, det er en løgn at hun har kontroll, det er et selvbedrag. Hun er jo hektet og tar skade av dette.

En slik person kan bli helt rasende hvis noen andre kommer der og sier, «Du bedrar deg selv, det er jo ikke sant det du går og tenker om deg selv. Du lever på en livsløgn.»

Like etter prekenteksten vår, mot slutten av kapitlet, står det at folk ble rasende på Jesus. «Vi vet at du har en ond ånd i deg,» sa de, og var så sinte at de hadde lyst å drepe ham. De tok opp steiner fra bakken for å kaste på ham. Og om noen uker, på langfredag, skal vi lese om at de fikk viljen sin til slutt, de fikk ham korsfestet og drept.

På den tiden i Israel tenkte mange, slik det også er vanlig å tenke i vår tid: «Jeg er god på bunnen.» «Vi mennesker er egentlig gode innerst inne, i hvert fall de fleste av oss.» Og de mente at hvis de gjorde så godt de bare kunne, anstrengte seg og var nøye med å følge en bråte med regler og forskrifter, for eksempel om sabbaten, så var de gode nok for Gud, og så var de frelst. «Vi er jo Abrahams slekt, vi er jo Guds utvalgte folk, og vi lever etter Guds bud og lykkes egentlig svært godt med det.» De var egenrettferdige, selvrettferdige. Men det var jo en løgn de levde på. En livsløgn.

Så da Jesus kom og avslørte dette og sa dem sannheten, ble de sinte på han. Han sa en gang: «Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket». Han mente altså at de ikke dugde, at rettferdigheten deres ikke holdt mål for Gud.

De hadde alltid tenkt at de var fri, åndelig fri. Som en del av Guds utvalgte folk, jødefolket, var de hevet over andre og svært privilegerte. Det eneste de mente de trengte befrielse fra, var romerne, okkupasjonsmakten. Så de ventet på Messias, som snart skulle komme og kaste ut romerne, så de kunne bli fri igjen, politisk, og slippe å betale mer skatt og toll til den romerske keiseren. Messias skulle komme og gi jødefolket en ny storhetstid, håpet de.

Men så kommer Jesus og vil vise dem at de har misforstått. Han vil hjelpe dem å forstå sannheten, Guds sannhet, som setter mennesker fri. Han snakker som om de er ufri, slaver. Da han snakket om dette til en gruppe jøder som var kommet til tro på ham (kanskje en gang han gjorde et under?), ble den nye spinkle troen deres satt på prøve. Og mange av dem tålte visst ikke å høre sannheten han forkynte om dem. «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som gjør synd, er slave under synden.» De mislikte sterkt at Jesus satte en slik diagnose på dem. Og det at han sa «Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri» var provoserende, syntes de, for de mente at de alltid hadde vært fri. Jesus snakket om at Menneskesønnen var kommet fra Gud som en tjener for å gi seg selv, gi sitt eget liv som løsepenge for alle oss syndige mennesker, altså kjøpe oss fri. Men dette ble ikke noen trøst for folk som insisterte på at de alltid hadde vært fri.

Og Jesus forkynte: «Menneskesønnen er kommet for å oppsøke det som var fortapt, og frelse det.» Men de hadde aldri tenkt at de var fortapt, for de var jo Abrahams ætt!

Jesus var så freidig å si rett ut, i Bergprekenen, at menneskene på jorden er onde. Han sa: «Selv dere som er onde vet å gi barna deres gode gaver» (Matt 7,11). Menneskene er altså ikke gode innerst inne. Dette er hard kost, både nå i våre dager og den gangen.

Men hvis vi ikke tåler å høre sannheten om oss selv, kommer heller ikke sannheten om frelseren Jesus til å få noe rom i menneskehjertene. Jesus snakket om at han var gått ut fra Gud, at han var ett med Faderen, og sendt av ham. Det var sannheten. Men mange av tilhørerne ville ikke forstå, de tålte ikke å høre hans ord. De ville hverken innse sannheten om seg selv og sin egen situasjon eller sannheten om Jesus, hvem han var. Men da var de jo ikke Abrahams ekte barn, for fader Abraham hadde trodd fullt og fast på Guds ord. De påstod også at de var Guds barn, men når de nektet å tro sannheten, betydde det at de tvert imot var barn av løgnens far, djevelen, som har vært en løgner og en sjelemorder fra begynnelsen. De gjorde det som djevelen ønsket.

Epidemier har det vært mange av opp gjennom århundrene her i Europa og ellers i verden. Svartedauden på 1300-talet regnes som en av de verste. I våre dager er det fortsatt en del dødelige epidemier rundt om i verden. Og akkurat nå er vi helt forbauset og urolige når vi ser hvor store konsekvenser koronavirus-epidemien får, mens den sprer seg over store deler av verden. Dette viruset smitter uhyre lett og fort. Og ingen antibiotikakurer hjelper. Vaksiner jobbes det med, men det tar tid før de kan være klar. I Kina døde 2,3 prosent av de som ble syke. Mens i Italia er dødelighetprosenten blitt høyere, visstnok omtrent 5 prosent. Og det meldes om fullstendig kaos ved italienske sykehus. I Sør-Korea var det langt færre som døde, og myndighetene i Norge håper og tror at vi her også skal slippe unna med en ganske lav dødelighet, hvis vi lykkes med å bremse smitten slik at ikke nesten alle trenger legehjelp samtidig. Så langt er omtrent tusen nordmenn bekreftet å være smittet, og etter hvert forventes det en mengde dødsfall.

Men: så alvorlig det enn er med den epidemien, så fins det faktisk en annen aktuell smitte som er mye verre. Og du som leser dette har testet positivt for denne. Det samme har jeg, og faktisk alle andre mennesker i verden. Jeg snakker naturligvis om synden. Vi er besmittet av synden, vi har alle arvet den fra våre foreldre og er født med den. Som salmedikteren David skrev «Jeg kom til verden med skyld, med synd ble jeg til i mors liv» (Sal 51,7). Da er det snakk om en syndighet. Så det handler altså ikke bare om hva vi gjør, hva vi sier og tenker, det vi kaller gjerningsynder, eller unnlatelsessynder, når vi forsømmer å gjøre det som er godt og rett, men det handler også om en tilstand i oss, en syndighet. Arvesynden. Som Guds profet Jeremia skrev: Menneskets hjerte er mer fullt av svik enn noe annet, det kan ikke leges. Hvem kan skjønne seg på det? (Jer 17,9). Synden har fordervet oss, og vi kjenner alle den onde lyst i hjertet.

Det var djevelen, løgnens far, han som har vært en morder fra begynnelsen, som med løgn og list fikk lokket våre første foreldre til å gjøre opprør mot Gud, deres skaper. Og etter syndefallet fins det sykdom og død her i verden, mye ondskap, mishandling og krig, og epidemier. Ingenting av dette var en del av Guds opprinnelige skaperverk. Nei, det skyldes synden. Syndens lønn er døden. Og dødeligheten ligger dessverre på konstante 100 prosent i alle verdens land. Paulus skriver i Romerbrevet: «Synden kom inn i verden på grunn av ett menneske (dvs. Adam), og med synden kom døden. Og slik rammet døden alle mennesker fordi alle syndet» (Rom 5,12). Fordi alle mennesker er blitt smittet av synden.

Alle mennesker, men med ett unntak; det fins ett eneste menneske som ikke var besmittet av synden, og det mennesket er redningen vår. Gud satte i verk et helt ekstraordinært tiltak for å berge oss fra synden, den verste smitteepidemien: Gud ble selv et menneske av kjøtt og blod, sånn som oss. Så høyt elsker Gud verden, at han ville bli en av oss, og komme til oss for å frelse og befri oss.

Det er han som taler til oss i prekenteksten vår. Der djevelen kom med løgn og mord og død, kommer Jesus med Sannheten og Livet, for å sette oss fri fra slaveriet under synden og djevelen, og mørkets og dødens makt, inkludert den evige døden, fortapelsen. Ja, Jesus er selv Sannheten, som gjør oss fri, og han er Livet.

Johannes skriver i sitt første brev: «Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart blant oss, at Gud sendte sin enbårne Sønn til verden for at vi skulle leve ved ham. Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder» (1 Joh 4,9-10). Jesus tok hele din og min syndebyrde og hele verdens synd på sine skuldre og med seg opp på korset. «Han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet,» skrev profeten Jesaja. Så der fikk vi legedom, ved det dyrebare blodet fra Jesu fullkomne hjerte, på korset. Der har vi «antistoffet» vi behøver, en rensende medisin som hjelper mot den dødelige syndeepidemien. Jesu hellige blod renser oss fra all synd.

I dåpen gjorde Gud oss til sine barn, han gjorde oss hellige og renset oss med badet i vann, i kraft av et ord. Og vi ble kledd i Jesu fullkomne rettferdighetsdrakt. Der i dåpen forente Den Hellige Ånd oss med Jesus og hans død og oppstandelse. Paulus skriver: Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble reist opp fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt liv. (Rom 6,4)

Hvor trøsterikt er vel ikke dette i dag, når vi så lett blir fylt av uro og usikkerhet med tanke på hva som skal skje i tiden som kommer. Trøst deg med Jesus og løftene som du fikk i dåpen. Lev i din dåp! Vær frimodig og trygg, ikke vær redd for døden, for du er jo forent med Kristus. Ingenting kan skille deg fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus. Du kan le av djevelens forsøk på å skape frykt og fortvilelse i hjertet ditt. Ja, for han går jo omkring som en brølende løve, for å finne noen å sluke, løgner og morder som han er. Men: han har tapt. Jesus vant det avgjørende slaget mot ham, på korset. Og også vi seirer over ham ved Lammets blod og ved Sannhetens ord, evangeliet. Djevelen har ingen rett til å anklage oss lenger. Det fins nå ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.

Frelsen vår er bygd på et trygt og sikkert fundament, på Kristus alene og nåden alene. Frelsen bygger heldigvis ikke på noe i oss; den er fra Gud, han som ikke kan lyve. Han sier oss sannheten, om oss selv, og sannheten om Jesus og hva han har gjort for oss. Hans sanne og sikre løfter kan vi stole fullt og fast på.

La oss bli værende i hans ord. Da kjenner vi sannheten, og sannheten gjør oss fri, fri ifra nøden, dommen og døden, og fri ifra frykt og fortvilelse. Evangeliet, sannhetens ord, er Guds kraft til frelse, ved troen. Evangeliet om frelseren Jesus bærer oss og holder oss oppe gjennom alle hendelser og omstendigheter i livet.

Akkurat nå er det dessverre vanskelig å samles til gudstjeneste i kirken, på grunn av koronasmitten, som må bremses ved en felles nasjonal dugnad. Men vi får håpe og be om at denne unormale situasjonen må bli kortvarig. I dagene som kommer får sikkert de fleste ekstra god tid til å lese i Bibelen, eller i ei andaktsbok, eller til å synge fra salmeboka, eller lytte til lydopptak av kristen forkynnelse og undervisning. På internett ligger det mye ute. La oss nytte anledningen, så Jesu ord får ha rikelig med plass hos oss. Sannhetens ord gir oss trøst, og det gjør oss fri.

En slik krisetid, når så mange er urolige og redde, kan helt sikkert også by på fine muligheter til å gi et godt kristent vitnesbyrd for medmennesker, muligheter til å vitne om at vi ved troen på Jesus er trygge i Guds hender. La oss tenke på de andre som er rammet av denne krisen, som er bekymret for jobben og økonomien sin, eller for liv og helse. Mange sitter nokså isolert og alene disse dagene. Da kan vi kanskje ta en telefon, eller skrive noen meldinger, og vise omsorg og oppmuntre andre på den måten. Kanskje kan vi hjelpe noen med innkjøp av mat, eller gå på luftetur med en hund, eller andre små eller store tjenester. Vi er også til stor hjelp for mange medmennesker nå ved bare å vaske hendene våre grundig og ofte, holde oss mest mulig i ro, unngå samlinger av folk, og ellers følge myndighetenes anvisninger og råd. Slik unngår vi å sette andres liv i fare. Og la oss ikke minst folde hendene og gå i forbønn for landet vårt, for ledere, leger, sykepleiere, pasienter, og alle folk, også i andre land og verdensdeler.

Paulus skriver: «Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus» (Fil 4,6-7). Og i Jesaja kapittel 41, sier Vårherre til sine barn: «Frykt ikke, for jeg er med deg, vær ikke redd, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd.» (Jes 41,10)

Gud være takk og lov. Amen.

Høsten er stor

Harvesting_beans_(5762966966)
(Illustrasjon: Wikimedia Commons)

Preken over Matteus 9,36 – 10,7

Jesus ble fylt av inderlig medfølelse da han så folkemengdene, da han vandret omkring og underviste i byer og landsbyer, forkynte evangeliet om Guds rike, og helbredet sykdommer og plager. Folket var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter. De ordene i den greske grunnteksten som her er oversatt med «forkomne og hjelpeløse» kan også oversettes «sønderrevne, ille medtatt, plyndret, slått ned, flådde», altså ganske sterke ord. Så folk var i stor nød, de var utmattet på grunn av de tunge byrdene de bar på. De var som sauer uten gjeter, forkomne og hjelpeløse. Falske gjetere hadde forlatt dem eller ført dem vekk fra sannheten. Vi kan se for oss noen sauer som vandrer målløst omkring, som setter seg fast i tornekratt, ullen deres er skitten, de er oppskrapt og blodige, og forsvarsløse mot rovdyr som kommer og finner dem.

Slik så Jesus folkemengdene, og da spesielt med tanke på den åndelige situasjonen de var i. Han fikk helt vondt av dem, «fikk inderlig medfølelse med dem». Og det ordet i teksten som her er oversatt med «inderlig medfølelse» er det sterkeste uttrykket som kan brukes på gresk for å si at du synes synd på noen. Da har du så vondt av den stakkaren du har foran deg at du er helt fysisk uvel. Dette var tilfellet med Jesus. Han syntes så synd på menneskene som flokket seg rundt ham.

Jesus er den samme i dag og har inderlig medfølelse med folkemengdene også i dag. For eksempel her i Norge. Ytre sett ser det vel ut som et lykkelig land. Vi har det veldig bra på mange måter. De fleste har ganske rikelig med penger og mye fritid i forhold til folk i mange andre land. Andre misunner oss ren og flott natur, frisk luft, gode velferdsordninger, og et demokrati som fungerer nokså fint. Vi har lite å klage over, så privilegerte som vi er sammenlignet med de fleste andre på jorden.

Men hva med den åndelige situasjonen? Vi vet at det er mange som føler seg ensomme, mange blir deprimerte, mange kjenner på meningsløshet, utrygghet og håpløshet med tanke på fremtiden. Og mange ruser seg. Nokså få kjenner stemmen til den gode gjeteren, frelseren Jesus, og det betyr at de fleste er i hånden på den onde fienden, djevelen, slik vi alle er av naturen. Så «høsten er stor»! Her fins det mye arbeid å gjøre, med å undervise og hjelpe, forkynne evangeliet.

Selv har vi fått lære å kjenne Jesus som den gode hyrden, gjeteren som ga sitt liv for oss sauene. Gud har vært så barmhjertig mot oss og vist oss stor omsorg. «Vi gikk oss alle vill som sauer, hver tok sin egen vei. Men skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham. Han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet,» som profeten Jesaja har skrevet. Himmelriket er kommet nær! Det har kommet veldig nær oss, på grunn av Jesus. Han forkynner evangeliet for oss, det glade budskapet om nåde, tilgivelse for all synd, som han har vunnet til oss med sitt eget liv og blod på korset, og med sin oppstandelse fra de døde. Hver den som tror på ham, skal ikke gå fortapt, men ha evig liv!

Hvor viktig det er at menneskene her i verden får høre budskapet om frelseren. For uten dette evangeliet er folk i stor nød. «Høsten er stor, men arbeiderne er få,» sier Jesus i teksten vår. Vi kan se for oss en svær jordbæråker, der massevis av modne, røde jordbær er klare til å bli høstet. Det er jo flott. Men det trengs en del folk til å plukke alle jordbærene. Bærene må ikke bare få henge der alt for lenge, til det blir for sent. Når Jesus sier at «høsten er stor, men arbeiderne er få», tenker han altså på store folkemengder som trenger å få høre evangeliet; det trengs arbeidere som kan lære alle menneskene om verdens frelser, slik at de kan komme til tro og bli berget.

Hvordan ser du og jeg på folkemengdene som er i nød uten evangeliet? Ser vi på dem med Jesus sine øyne, med inderlig medfølelse? Av og til har vi kanskje problem med å se folk på den måten? For vi ser folk som lever helt feil, livsstilen deres sjokkerer oss, det er anstøtelig. Disse menneskene er kanskje heller ikke noe greie imot oss, men sårer oss. Vi ser derfor kanskje først og fremst på dem som en trussel mot oss, som en plage. «Hvordan i alle dager skal det gå med verden, når folk lever på den måten?» tenker vi. Og så glemmer vi helt å se med Jesus sine øyne på alle de som er i nød og som strever og har tungt å bære.

Men la oss tenke på at disse er forkomne og hjelpeløse sauer som Jesus har gitt sitt eget liv for. La oss se på dem med Jesu blikk og ha medfølelse med dem, synes inderlig synd på dem. Og be for dem. Og prøve å nå fram med evangeliet til dem. Vi må forbarme oss over medmenneskene våre, slik at vi kan gi dem den samme trøsten og hjelpen som vi selv har fått fra Gud. Også vi er i oss selv skrøpelige syndere, hjelpeløse uten Guds nåde.

Medfølelse er utgangspunktet. Bak den kristne kirkens virksomhet med å forkynne evangeliet, ligger medfølelse, fordi Jesus, kirkens herre, har så inderlig medfølelse med forkomne og hjelpeløse syndere. Vi vil hjelpe folk. Men «høsten er stor», og «arbeiderne er få». Det er en svær oppgave som ligger foran oss, og det kan kjennes ganske overveldende. Hva skal vi gjøre? Jesus ber oss først av alt å gjøre en veldig enkel, men viktig ting, som alle kan: Be! «Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.» Arbeidet kan ikke utføres uten bønn.

Så la oss be for arbeidere, be om at nye folk, både unge og voksne, må få interesse og iver for å bli søndagsskolelærere, bibellærere, pastorer, misjonærer osv. La oss be for dem som holder på å utdanne seg til det, og for de som allerede er blitt det, at de må få frimodighet, glede og iver i arbeidet sitt.

Men når vi ber om arbeidere til å jobbe i innhøstingen i Guds rike, skal vi også tenke på oss selv. Hva kan Gud bruke meg til, en vanlig kristen? For bønn er ikke en erstatning for arbeid. Det blir jo litt feil hvis vi ber Gud om å sende ut arbeidere, men ikke oss: «Her er jeg, Herre, men ikke send meg; send noen andre til å hjelpe naboen min og kollegaen min. Ikke be meg om å si eller gjøre noe!» Nei, vi selv kan også bidra i arbeidet. Vi har alle folk i nærheten, naboer, slekt og venner, kolleger, som er i nød, «som sauer uten gjeter, forkomne og hjelpeløse». Vi kan be Gud om å gi oss anledninger der vi får sjansen til å vise dem omsorg og være til hjelp, og der vi kan få flettet inn noen ord om hva vi tror på, om liv og død, om synd og tilgivelse, om frelseren Jesus, om Gud og den freden han gir oss.

Når det for eksempel blir snakk om hvilke planer folk har for helgen som kommer, så sørg for å smette inn en liten bisetning om at på søndag har du i hvert fall tenkt deg en tur i kirken på gudstjeneste. Bare en liten ting som det kan være en begynnelse som får en annen til å begynne å tenke på åndelige ting, på sjelens behov. Kanskje kan det passe seg slik at vi også får invitert noen til gudstjeneste eller til barneundervisning, eller vi kan få gitt dem et lite blad eller andaktshefte, for eksempel.

Arbeidet begynner med bønn. Så la oss fortsette å be om at Gud må sende mange flere arbeidere og gjøre oss alle sammen frimodige og ivrige.

De Jesus i første omgang snakket til i teksten vår og som han oppfordret til å be om arbeidere, de skulle selv bli arbeidere. Alle de tolv apostlene nevnes ved navn i teksten vår. Men av de på listen var ingen i seg selv spesielt geniale og ressurssterke mennesker. De var skrøpelige syndere, hele gjengen. Men Jesus ville bruke dem, og han utrustet dem til oppgaven. Han vil også bruke deg og meg, alle sammen som tror på ham.

For det er altså ikke bare apostlene som har fått misjonsbefalingen. Først fikk de tolv beskjed om å gå bare til de bortkomne sauene i Israels hus: «Gå og forkynn: ‘Himmelriket er kommet nær!’»  Men litt senere, etter påsken og pinsedagen, fikk de befaling om å gå ut i hele verden. Jesus sa: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende» (Matt 28,18-20). Misjonsbefalingen gjelder oss alle sammen, unge og gamle, kvinner og menn som tror på Jesus. Alle er kalt til å være med og gjøre hva vi kan for at oppdraget skal bli utført.

I verden i dag fins det fortsatte mange folkegrupper som klassifiseres som «unådde»; de har ikke tilgang til evangeliet, fordi ingen forkynner for dem. Og hvert år dør mange uten noen gang å ha hørt om Jesus. Dette er jo forferdelig. Så her trengs det en innsats fra de kristne. Vi som har fått evangeliet i gave må sørge for å få delt denne gaven med alle mens det ennå er «nådens tid». Her trengs det forbønn og flere arbeidere, og det trengs økonomisk støtte til arbeidet både ute i verden og her hjemme.

I Den Lutherske Bekjennelseskirke har vi jo i en del år støttet et misjonsprosjekt i Peru, som blant annet når ut til ulike stammer i Amazonas-jungelen. Nå nylig har vi begynt å støtte et prosjekt i Bulgaria, «Outreach to Roma», blant det fattige romfolket der. Så her er det mulig å bidra til at evangeliet kan nå lenger, ute i verden.

Hjemme i Norge viser undersøkelser at stadig færre mennesker svarer ja på spørsmålet «Tror du på Gud?» I undersøkelsen fra 2018 svarte hele 46 prosent nei, mens 34 prosent svarte «ja, jeg tror på Gud» (dvs. tror at det fins en Gud), og 20 prosent svarte «vet ikke». Og jeg hører iblant historier om norske barn som begynner på skolen og som når de blir spurt om de har hørt om Jesus, rister på hodet: Vet ikke hvem han er. Aldri hørt om Jesus. Mange ungdommer og voksne mener å vite hva kristendommen går ut på; den handler visst mest om moral og bud, hva vi ikke må gjøre; de forbinder kristen tro med noe strengt og ufritt. Andre har en formening om at evangeliet først og fremst handler om nestekjærlighet – hvordan vi bør oppføre oss mot andre. Men dette er jo faktisk ikke riktig. Evangeliet, det glade budskapet, handler om hva Gud har gjort for oss! Han har så inderlig medfølelse og kjærlighet til oss og verden at Han selv ble et menneske for å berge og hjelpe oss. Så høyt har Gud elsket verden! Han ofret sin elskede, enbårne Sønn, for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.

Himmelriket er kommet nær, Jesus har brakt det veldig nær til oss. For han har vunnet tilgivelse og fred med Gud og evig liv til oss, med sitt hellige liv, sin lidelse og død, og oppstandelse. Han er oss veldig nær, i sitt ord og sakramentene, han er midt iblant oss med nåden sin. Dette er evangeliet, det glade budskapet. Så vil naturligvis Gud at vi også skal vise kjærlighet mot andre, det er viktig, men det er likevel ikke det som er evangeliet, det glade budskapet. Nei, for det handler altså om hva Gud har gjort for oss, helt ufortjent, av bare godhet og nåde.

Så også her i Norge er høsten stor, men arbeiderne få. Veldig mange behøver å få kjennskap til det klare og livgivende evangeliet, som de kanskje aldri har hørt. Jesus vil ha oss med i arbeidslaget sitt, og han kan bruke oss uansett hvem vi er.

Det er altså ved forkynnelsen av evangeliet at innhøstingen skjer. Det fins ikke noe annet som kan føre mennesker til tro, og dette må derfor alltid stå i sentrum for virksomheten vår som kristne. Gud har gitt oss et stort oppdrag, men samtidig et mektig verktøy for å utføre dette oppdraget. Evangeliet er Guds kraft til frelse som skaper tro og nytt liv. Vi utfører oppdraget vårt når når vi forkynner Jesu evangelium. Og så kan vi ikke gjøre noe mer. For det er Gud Den Hellige Ånd som virker gjenom evangeliet og vekker troen i mennesker – når og hvor det behager Ham.

Høsten er stor, men høsten er ikke vår. Den tilhører Gud. Og han vil selv gi oss kraften vi trenger til å utføre og fullføre arbeidet – som altså innebærer å be, å gi, og selv fortelle andre om frelseren Jesus. Må Gud hjelpe oss alle til dette. Amen.

Vær stolt av Herren Jesus!

Stone_cross,_Leiasundet,_Kvitsøy_RogalandPreken over 1 Kor 1,26-31

Se på dere selv, søsken, dere som ble kalt: ikke mange vise etter menneskelige mål og ikke mange med makt eller av fornem slekt. Men det som i verdens øyne er dårskap, det utvalgte Gud for å gjøre de vise til skamme, og det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skamme. Ja, det som i verdens øyne står lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud for å gjøre til intet det som er noe, for at ingen mennesker skal ha noe å være stolt av overfor Gud. Dere er hans verk i Kristus Jesus, han som er blitt vår visdom fra Gud, vår rettferdighet, helliggjørelse og forløsning, for at den som er stolt, skal være stolt av Herren, slik det står skrevet.

Ja, den som er stolt, skal være stolt av Herren, skriver Paulus. Eller som det også kan oversettes, Den som roser seg, skal rose seg av Herren. Paulus siterer her fra profeten Jeremias bok, kapittel 9.

Selvskryt og selvros er helt upassende for en kristen, og naturligvis også for alle andre. Ydmykhet, derimot, er en dyd, det motsatte av hovmod, en overdreven stolthet. Her i Norge har vi jo noe som kalles Janteloven, som har holdt folk litt på plass. Men det er likevel akseptert og lov å være litt kry og glad og stolt når du eller dine nærmeste, eller venner, eller kanskje fotballaget du heier på, har lykkes med noe og gjort det veldig bra. Kanskje Norge under vinter-OL har vunnet flere medaljer enn Sverige, Finland og alle andre land. Da er det vel naturlig som nordmann å være litt stolt? Ja, og det er også helt lov.

Men vi skal likevel legge merke til at Bibelen altså ofte advarer imot selvskryt, å rose seg selv, å være så veldig selvsikker, overdrevent stolt, hovmodig istedenfor ydmyk. «Kjærligheten er tålmodig og velvillig, den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig», skriver Paulus til korinterne litt senere i brevet. Og til Timoteus skriver han at «i de siste dager skal det komme vanskelige tider. For da vil menneskene være egoistiske, glade i penger, fare med skryt, være overmodige» osv. (2 Tim 3,1-2).

I Salomos ordspråk leser vi: «La en annen rose deg, ikke du selv, en fremmed, ikke dine egne lepper» (Ordsp 27,2). Det å gi ros, skryte av andre, skal vi ikke være redde for. Dette er en god ting, som sikkert mange av oss kan bli bedre til.

I Jakobs brev kan vi også lese: «Og nå, dere som sier: «I dag eller i morgen drar vi til den eller den byen og blir der et år, driver handel og tjener penger» – og så vet dere ikke engang hvordan livet deres blir i morgen! Dere er jo bare røyk, synlig en kort stund og så borte. Dere skulle heller si: «Om Herren vil, får vi leve og kan gjøre det ene eller det andre.» Men dere skryter og bruker store ord. Alt slikt skryt er av det onde» (Jak 4,13-16).

Det å være stolt og skryte og rose seg selv, ser ut til å ha vært nokså vanlig i den greske byen Korint, der det altså fantes en kristen menighet, som Paulus skrev brev til. For uttrykket i prekenteksten vår som er oversatt «å være stolt av» eller «å rose seg av», finner vi totalt 59 ganger i NT, og hele 60 % av disse tilfellene finner vi nettopp her i første og andre korinterbrev. Så stolthet var nok et kjennetegn ved folk i Korint. Byen var ellers kjent for velstand og luksus, mange av innbyggerne var rike. Og dette var de nok stolte av. Men enda mer kjent var korinterne for umoralske og lastefulle vaner. Faktisk fantes det et eget uttrykk i det greske språket, «å leve korintisk», som da handlet om seksuell løssluppenhet. Det vrimlet av prostituerte i byen, ikke minst i et av templene der, det berømte Afrodite-tempelet, som de nok også var stolte av. Og som i resten av den greske verden, var folk i Korint svært opptatt av visdom, av filosofi, av intellektet, fornuft, og veltalenhet. Slike ting var de stolte av, og de beundret og roste den som kunne tale så fint og klokt med menneskelig visdom, og gi filosofiske forklaringer av universet.

Paulus sa: «Jøder spør etter tegn, og grekere søker visdom, men vi forkynner en korsfestet Kristus. Han er en snublestein for jøder og dårskap for hedninger» (1 Kor 1,23). Mange i Korint syntes at budskapet om Jesus hørtes ut som den rene dårskap. Det var en fornærmelse mot deres intelligens, syntes de, denne læren om en korsfestet jøde som liksom skulle kunne frelse hele menneskeheten. Dette stemte utrolig dårlig med alt de kjente til av menneskelig visdom. Så de gjorde narr av det. Og de foraktet og gjorde også narr av byens kristne menighet, for der var det stort sett mindre begavede folk som var samlet.

«Se på dere selv, søsken, dere som ble kalt,» skriver Paulus. «Ikke mange vise etter menneskelige mål og ikke mange med makt eller av fornem slekt.» Det fantes i menigheten noen ganske få med utdannelse, blant annet en mann ved navn Erastos, som var byens regnskapsfører, en nokså høy og aktet stilling, og en håndfull andre med litt innflytelse i byen. Men ellers var det stort sett helt ukjente, anonyme og usofistikerte folk. En del var tjenestefolk og slaver eller tidligere slaver, folk som var regnet som ingenting. Men midt iblant dem var altså Jesus. Blant dem som ble foraktet og som ingen andre brydde seg om, var han i aksjon og gjorde sin gjerning.

Og dette ser vi jo igjen og igjen i Bibelen, at Gud kaller dem som står nokså lavt på strå her i verden. For eksempel da Guds Sønn skulle komme til verden, var det ikke en prinsesse ved slottet i Jerusalem som ble utvalgt; nei en fattig, ukjent jomfru, Maria fra landsbyen Nasaret skulle bli hans mor. Og da Jesus ble født, hvem var det som først fikk vite nyheten om dette? Jo, noen fattige sauegjetere. Og da Jesus var blitt voksen, kalte han til seg tolv nære disipler, der nesten ingen blant dem hadde noe særlig utdannelse eller innflytelse i samfunnet. En del var fiskere. Mens han som het Matteus var en toller og dermed blant de mest foraktede og forhatte personene i landet, Og Jesus tok også en dag inn hos tolleren Sakkeus og viste omsorg for ham, han som var betraktet som en folkefiende. For Jesus er interessert i slike. Utskuddene. Han bryr seg om uteliggere og romfolk, og dem som står langt nede på rangstigen.

Om lag hundre år etter Paulus var visst lite forandret. Da levde en gresk filosof ved navn Celsos og gjorde narr av de kristne, som ifølge ham var «uutdannede, ukritiske, lettlurte, dumme, tåpelige; de klarer bare å overtale slaver og kvinner og barn til å bli kristne». Celsos reagerte også på at den kristne forkynnelsen rettet seg mot syndere: at Gud tar imot syndere, men ikke rettferdige. Dette var dypt urettferdig og anstøtelig, syntes han.

Ja, skriver Paulus, «det som i verdens øyne er dårskap, det utvalgte Gud for å gjøre de vise til skamme, og det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skamme. Ja, det som i verdens øyne står lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud for å gjøre til intet det som er noe, for at ingen mennesker skal ha noe å være stolt av overfor Gud.»

Og dette er poenget her, at ingen skal ha noe å rose seg av overfor Gud. Gud ville gjøre det helt klart at det ikke kommer an på oss, for eksempel hvor lynende intelligent du er, eller hvor sterk og flink du er, eller hvor moralsk og prektig, eller hvor rik og mektig. Slike ting er betydningsfullt i verden, men i Guds rike er det ikke dette det kommer an på i det hele tatt. Gud ville gjøre det helt klart at ingen av oss syndige mennesker har noe å komme med fram for ham.

Vi står helt tomhendte, vi har bare synden vår å vise fram. Guds rike tilhører derfor ikke dem som er stolte, store og selvsikre og stoler på det de er og har. Nei, Guds rike tilhører de som er «fattige i ånden», som innser at de ikke har noe å komme med, enten de er byens regnskapsfører eller en nylig nettopp frigitt slave. Guds rike tilhører dem som har erkjent at stilt overfor Gud er i seg selv hjelpeløse, udugelige, dumme, små, svake, skrøpelige, ja ingenting.

Gud snur helt opp-ned på ting i forhold til hvordan det er i verden. Som det står i Marias lovsang: «Han støtte herskere ned fra tronen og løftet opp de lave. Han mettet de sultne med gode gaver, men sendte de rike tomhendte fra seg» (Luk 1, 53).

For det som ikke er noe, det utvalgte altså Gud «for å gjøre til intet det som er noe, for at ingen mennesker skal ha noe å være stolt av overfor Gud. For både det høye og det lave i verden står uten egen rettferdighet og verdighet for Gud. Men: vi får altså isteden rose oss av Herren. Rose oss av Jesus, frelseren som Gud har gitt oss. Fordi alt er av nåde alene, ved Kristus alene, ved troen alene, uten våre egne gjerninger.

Vi kan ikke gjøre noe for å frelse oss selv. Uansett hvor hardt vi prøver. Det er ikke vårt eget verk, og kan aldri bli det. Nei, «dere er hans verk – i Kristus Jesus, han som er blitt vår visdom fra Gud, – vår rettferdighet, helliggjørelse og forløsning».

Disse enkle kristne i Korint som ble sett ned på av de vise og filosofiske folkene i byen, eide faktisk guddommelig visdom og makt, og de var arvinger til Guds rike, for de tilhørte faktisk en svært betydningsfull familie, kongefamilien, Guds egen familie. Gud er en som snur opp-ned på alt.

Jesus er altså visdommen vår fra Gud. «I ham er alle visdommens og kunnskapens skatter skjult til stede» (Kol 2,3). Og vi får rose oss av ham og være stolte av ham fordi han er blitt vår rettferdighet. Vi har ingen egen dugelig rettferdighet å rose oss av, men han er blitt vår rettferdighet. Som vår stedfortreder gikk Jesus inn og oppfylte all rettferdighet, oppfylte loven, oppfylte alle betingelser for oss. «Han som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet» (2 Kor 5,21). Kristus Jesus er vår rettferdighet.

Og han er vår helliggjørelse. Vi får rose oss av ham og være stolte av ham fordi «han er blitt vår helliggjørelse». Han er Guds hellige rene lam som ofret seg, ga seg selv for oss, for å vaske oss rene, gjøre oss hellige og rense oss med badet i vann, i kraft av et ord, slik at vi står for Gud, uten den minste flekk eller rynke. Hellige og uten feil. (Ef 5,26-27)

Og vi får rose oss av Jesus og være stolte av ham, fordi han er blitt vår «forløsning», skriver Paulus. For han har kjøpt oss fri fra synd og skyld og skam, fra døden, djevelen og fortapelsen. Ikke med sølv eller gull, men med sitt eget dyrebare hellige blod. Han ga seg selv som løsepenge for oss alle, på korset på Golgata. Og tre dager senere fikk vi kvitteringen på at betalingen var godkjent, da Gud reiste sin Sønn fra de døde og Jesus gikk levende ut av graven. Han er oppstandelsen og livet, og hver den som tror på ham skal leve om han enn dør. Han har vunnet evig liv til oss, han som er vår rettferdighet, helliggjørelse og forløsning.

Ingenting av dette er vårt verk. Ingen mennesker har noe å rose seg av her. «For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv» (Ef 2,8-9). Vi er hans verk, slik at all æren for frelsen, 100 %, går til Gud, vår frelser. Og vi får rose oss av ham. Jesus er vår visdom fra Gud. Så derfor skal vi være stolte av Jesus og av at vi er kristne og får tilhøre ham. Takknemlige og ydmyke har vi grunn til å være, men også stolte – av evangeliet om Jesus, for det er Guds kraft til frelse for mennesker. Og han har kalt oss til å være med å utbre evangeliet i verden. For et privilegium og en ufortjent ære, å få lov å være med på noe sånn. Han kan bruke oss alle sammen. Ikke med fremragende talekunst og overbevisende visdomsord og argumenter, men med det enkle ordet om den korsfestede og oppstandne Jesus – får vi være med å så og vanne, vel vitende om at det er Gud, Den hellige Ånd som gir veksten.

Denne prekenteksten kan også minne oss om noe annet. Om hva som står høyt og lavt her i verden, hvordan Gud ser på dette, og hvordan også vi bør se på det. Mange av oss har vokst opp med en tankegang om at det er viktig å «drømme stort», og dette betyr ofte i praksis at vi vil forsøke å bli noe høyt, stort og betydningsfullt her i verden, noe mektig, veldig vakkert, berømt eller ærefullt. Tanken på at en bare skal bli et anonymt menneske som de fleste andre, bare et ansikt i mengden, kan være nokså vanskelig å akseptere for en del av oss. Voksne sier kanskje om et barn: «Hun der skal du se det kommer til å bli noe stort av en gang.» Og så begynner ungdommen å strebe etter å bli noe veldig stort og berømt, å klatre oppover, oppover, oppover, sikte mot stjernene, for å bli nummer 1! For dette forteller samtidskulturen oss er så viktig. Men oftest går det ikke helt etter planen, for de fleste, og så blir det et veldig skuffende antiklimaks når livet ender opp med å bli noe ganske anonymt, vanlig og «kjedelig».

Men vi som er kristne bør jo ikke tenke i de baner. Vi bør ikke la oss påvirke av slikt. Gud vår Far er ikke opptatt av at hans barn skal bli noe veldig høyt og stort og berømt her i verden. Han blir ikke noe imponert av slikt, og har ikke bedt oss om å strebe etter det. Så denne ideen har vi ikke fått fra Bibelen. Ved å se opp, opp, opp og trakte etter det som står høyt i verden, kan jo mennesker fort bli selvopptatte og glemme de nære ting og det som er smått og som står lavt. Gud derimot spesialiserer seg jo på det som står lavt, nederst, det som er ingenting. Der nede er Gud i aksjon, der liker han å arbeide. Han samler på det som ingen andre bryr seg om, det som ofte blir foraktet og glemt. Og vi er hans disipler som vil følge hans eksempel.

Selv var han stilt så lavt da han ble et nyfødt menneske på jorden at han ble lagt i en krybbe, matfatet til dyrene. Som voksen ble han «ringeaktet, forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom, en foraktet mann som ingen ville se på, vi regnet ham ikke for noe,» som profeten Jesaja skrev (Jes 53). Og hans rike, som er «vidunderligst av alt på jord», er ytre sett heller ikke noe særlig strålende og glansfullt i verden. Nei, det er litt skjult. Han regjerer i riket sitt gjennom nådens midler, Ordet og sakramentene, litt vann, litt brød og vin, helt enkle, vanlige ting. Men de gir oss de største skattene som tenkes kan. Og uansett hva slags stilling vi har her i verden, uansett hvor anonyme og uanselige liv vi måtte ha, så er vi Guds barn, en del av kongefamilien. Gud har løftet oss opp og gjort oss til noe veldig stort og flott i sitt rike. Hva er vel bedre enn det? Hva betyr vel all verdens pomp og prakt?

Paulus skriver i Romerbrevet: «Streb ikke etter det som er høyt, men hold dere gjerne til det lave, og vær ikke selvkloke» (Rom 12,16), og i 1. Tessalonikerbrevet: «Dere skal sette deres ære i å føre et stillferdig liv» (1 Tess 4,11). Et «vanlig» liv i kjærlighet og hellighet er svært meningsfullt og blir til glede og ære for Gud.

Samtidig vil Gud naturligvis at vi gjør vårt beste hva vi enn holder på med, for eksempel på skolen, i arbeidslivet eller hjemme. Han vil at vi skal være flittige og bruke gavene han har gitt oss. Kropp og sjel, øyne, ører og alle lemmer, fornuft og alle sanser, evner og ressurser er det han som har gitt oss, for at vi skal bruke det godt, til Guds ære og til glede for medmenneskene, i takknemlighet og ydmykhet over alt vi har fått, uten å rose oss selv. «Hva har du som du ikke har fått? Og har du fått noe, hvorfor skryter du, som om du ikke hadde fått det?» skriver Paulus til korinterne (1 Kor 4,7). «Vær ikke vis i egne øyne,» skrev den vise kong Salomo (Ordsp 3,7).

Og hos profeten Jeremia leser vi: «Den vise skal ikke være stolt av sin visdom, den sterke skal ikke være stolt av sin styrke, den rike skal ikke være stolt av sin rikdom. Men den som vil være stolt av noe, skal være stolt av dette: at han har forstand og kjenner meg. For jeg er Herren, som viser miskunn, rett og rettferd på jorden» (Jer 9, 23-24). Og det er nettopp dette verset fra Jeremia som apostelen Paulus tenker på når han sier i teksten vår:

«Dere er hans verk i Kristus Jesus, han som er blitt vår visdom fra Gud, vår rettferdighet, helliggjørelse og forløsning, for at den som er stolt, skal være stolt av Herren, slik det står skrevet.»

Gud være takk og lov!

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og skal være en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

Det kommer til å koste

Unfinished_building_-_Khon_Kaen_(6032442862)
Unfinished building, Khon Kaen / Wikimedia Commons

Preken på 2. søndag etter treenighetssøndag

Lukas 14,25-35:

Store folkeskarer fulgte med Jesus, og han vendte seg til dem og sa: «Om noen kommer til meg og ikke setter dette høyere enn far og mor, kone og barn, brødre og søstre, ja, høyere enn sitt eget liv, kan han ikke være min disippel. Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min disippel. 

Dersom en av dere vil bygge et tårn, setter han seg ikke da først ned og regner ut hva det vil koste, for å se om han har penger nok til å fullføre det? For har han lagt grunnmuren, men ikke makter å gjøre tårnet ferdig, da vil alle som ser det, gjøre narr av ham og si: ‘Denne mannen begynte å bygge, men klarte ikke å fullføre det.’ Eller om en konge vil dra i krig mot en annen konge, setter han seg ikke da først ned og tenker over om han med sine ti tusen mann er sterk nok til å møte den andre, som kommer mot ham med tjue tusen? Og er han ikke det, sender han menn av sted for å be om fred mens fienden ennå er langt borte.

Slik er det altså: Ingen av dere kan være min disippel uten å gi avkall på alt han eier.

Salt er en god ting. Men hvis også saltet mister sin kraft, hvordan skal det da bli salt igjen? Det kan ikke brukes, verken i jord eller gjødsel, det er bare til å kaste. Den som har ører å høre med, hør!»

 

Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus. Amen.

På en reise til Albania for noen uker siden, i forbindelse med KELKs kirkekonferanse i kystbyen Durrës, ble jeg minnet om Jesu lignelse om han som begynte å bygge et tårn. Ved en lang sandstrand sto mange nye turisthoteller på rekke og rad. En del av hotellene så fine ut, men så var det et som dessverre ødela helhetsinntrykket nokså brutalt: en bygning med mange etasjer, men der alle veggene manglet. Byggearbeidet hadde tydeligvis stanset opp for ganske lenge siden, og nå sto den uferdige bygningen der som et forferdelig stygt, åpent sår, midt mellom de andre hotellene. Hvor lenge er det meningen at denne fiaskoen skal få stå der og skjemme byens strandpromenade slik? Her er det visst noen som har gjort svært dårlig planlegging, vært uforstandig og feilberegnet hva det ville koste. Vedkommende hadde ikke penger nok til å gjøre bygningen ferdig. Som Jesus sier i teksten: «Da vil alle som ser det, gjøre narr av ham og si: ‘Denne mannen begynte å bygge, men klarte ikke å fullføre det.»

Men er det da slik at folk må betale ganske mye for å bli en Jesu disippel? Må du ha betydelige ressurser for å kunne bli en kristen og følge ham? Vi vet at Guds lov krever at «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» «Gjør det, så skal du leve,» sa Jesus til en som kom til ham og spurte hva han måtte gjøre for å arve evig liv. Gjør det, så skal du arve evig liv. Men tenker vi at «hvis jeg skjerper meg skikkelig, så må jeg vel kunne klare dette,» tar vi feil. Vi klarer ikke å oppfylle lovens krav. Nei, vi fattige syndere har ikke noen kraft, evne eller ressurser til det. Det koster mye, mye mer enn vi kan betale. Vi er helt blakke. Vi har bare syndene våre å komme med.

Men: Jesus, Guds Sønn, har kommet ned til oss; han ble fattig for å gjøre oss rike. Han har betalt all vår skyld og gjeld til siste øre, og hans fullkomne rettferdighet, hellighet og lovoppfyllelse gjelder som vår egen. Av bare nåde er dette nemlig gitt oss i gave av Gud, og vi har fått ta imot den store gaven ved troen. På grunn av Jesu hellige liv, hans uskyldige lidelse og død, og hans seierrike oppstandelse, eier vi nå tilgivelse, fred med Gud, og evig liv. Helt ufortjent. Det kommer ikke an på oss, våre krefter eller noe vi må bidra med. Alt er av nåde, for Kristi skyld.

Men når vi så har fått alt dette, når Gud har kalt oss ved evangeliet og ført oss til tro, når vi tilhører Jesus og gjerne vil følge ham; da må vi være klar over at det kommer til å bli kamp. Vi kommer til å møte mye motstand, fra verden, djevelen, og vår egen iboende syndige natur. Det må vi være forberedt på, og det er dette Jesus snakker om i teksten vår. Han vil gi oss det som trengs av kraft og styrke, men vi trenger å beregne hvor store omkostninger det kan få for oss å være hans disipler og stå i den gode striden. Å være en kristen er ikke noen dans på roser, det blir ikke enkelt. Vi må ikke tenke på det som en liten hobby, en fritidsaktivitet som vi liksom kan ha på si’, og «dette kommer nok til å gå så greit, at…» Nei, dette kommer til å kreve mye! Er du beredt på det? Jesus vil ikke at vi skal være uforberedt, for i så fall kommer vi raskt til å gi opp når motgangen melder seg.

Jesus bar korset sitt for oss opp til Golgata, og vi som vil følge ham og være hans disipler må også være villige til å bære det korset Gud legger på oss. Den som ikke er villig til dette, kan bare gi opp kampen med en gang. Å bære sitt kors betyr å fornekte seg selv, å legge til side egne ønsker og egen vilje for Jesu navns skyld. Å akseptere lidelser og problemer for Guds rikes skyld. Vi kan ikke la andre ting, andre mennesker, andre hensyn få komme i veien for Jesus og lojaliteten mot ham: «Om noen kommer til meg og ikke setter dette høyere enn far og mor, kone og barn, brødre og søstre, ja, høyere enn sitt eget liv, kan han ikke være min disippel,» sier han. For mange av de første disiplene ble det jo slik at de måtte dø på grunn av bekjennelsen til Jesus. De ble rett og slett henrettet. Det samme skjer den dag i dag en del steder i verden. Ikke i Norge, men det betyr likevel ikke at det her i landet er enkelt å være en kristen som trofast bekjenner seg til alt Guds ord.

«Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord … Den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord,» har han sagt. Det kan ofte være en fristelse for kristne å la være å bekjenne troen, og la være å holde fast på ordet og undervisningen fra Jesus og hans utvalgte apostler. Da kunne livet blitt enklere og behageligere, både i forholdet til de nærmeste familiemedlemmer og venner – og resten av verden. Men OBS: «Vennskap med verden betyr fiendskap mot Gud. Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende!» sier Bibelen (Jakobs brev 4,4). Og Jesus sier i teksten vår: «Ingen av dere kan være min disippel uten å gi avkall på alt han eier.» Vi må altså være villige til å la alt fare, om nødvendig, for Jesu skyld. Som Luther sier i salmen: «Og tok de enn vårt liv – gods, ære, barn og viv – la fare hen, la gå – de kan ei mere få – Guds rike vi beholder.»

Paulus skriver i dagens episteltekst: «Jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror» (Rom 1,16-17). Samme med oss. Vi skal ikke skamme oss over evangeliet. Men så må vi heller ikke skamme oss over det den hellige apostelen skriver i avsnittet like etterpå. Blant annet flere vers som klart avviser at homoseksualitet er noe som er rett og godt i Guds øyne. Et svært aktuelt tema nå i disse dager. «De fulgte sitt hjertes lyster, derfor overga Gud dem til urenhet slik at de vanæret kroppen sin med hverandre. De byttet ut Guds sannhet med løgn og tilba og dyrket det skapte i stedet for Skaperen, han som er velsignet i evighet. Amen. Derfor overga Gud dem til skammelige lidenskaper. Kvinnene deres byttet ut det naturlige samliv med det unaturlige. På samme måte sluttet mennene å ha naturlig samliv med kvinner og brant i begjær etter hverandre. Menn drev utukt med menn, og de måtte selv ta straffen for sin villfarelse» (Rom 1,24-27).

Som alle har fått med seg, har vi nettopp hatt en måned med «Pride», med mange parader og arrangement til støtte for lesbiske, homofile, bifile, transpersoner osv. Og da opplever kristne et sterkt press om at også vi må delta og stå under regnbueflaggets farger. Ingen av oss som er her ønsker vel heller at homofile eller andre skal bli trakassert, mobbet eller overfalt. Men saken er at Pride og regnbueflagget handler jo om så mye, mye mer enn bare retten til å få gå i fred på gaten. Det handler også om å prøve å få alle folk til å tenke helt nytt og annerledes og ubibelsk om kjønn, seksualitet, ekteskap og familie. Og det handler om å feire det seksuelle mangfoldet, inkludert homoseksuelt samliv og såkalt likekjønnet ekteskap, og såkalt «polyamorøse» forhold, med mer. Vi snakker om en radikal regnbue-revolusjon, som kristne ikke kan være med å hylle dersom vi vil holde fast ved Guds ord.

Så vi er nødt for å stå imot det sterke presset om å bli med på feiringen, selv om det betyr at vi kommer til å bli kalt for «fordomsfulle» og «motstandere av kjærligheten», ja, motstandere av mangfold og alt som er fint og godt i verden. Vi husker hva de kalte Jesus. Han fikk høre at han hadde en ond ånd. Og «har de kalt husherren for Beelsebul, kan da husfolket hans vente noe bedre?» (Matt 10,25). Også vi må jo da forvente å bli kalt ondskapsfulle og andre stygge ting, dessverre. For Jesu skyld, fordi vi holder fast på hans ord.

Jesus er kjent for å ta vennlig imot de utstøtte i samfunnet. Han viste dem ikke en kald skulder. Heller ikke vi skal gi folk en kald skulder. Vi skal vise mennesker at vi bryr oss og vil dem vel. Men da må vi finne andre måter å vise det på enn å delta i en feiring av synden deres, som de forsvarer. Jesus gjorde det jo ikke på den måten. Han brydde seg for eksempel om de foraktede tollerne, som var kjent for å svindle folk. Han brydde seg også om prostituerte og andre kvinner som var kjent for å leve et syndefullt liv. Men han sa ikke til dem at «dere er flotte folk, dere er bra nok akkurat som dere er, og dette skal vi feire nå i dag». Nei, han tok imot dem og underviste dem om Guds rike. Han sa ikke at det var greit å bare fortsette å leve som før. Han forkynte lov og evangelium. «Tiden er inne, Guds rike er kommet nær. Vend om og tro på evangeliet!» Han sa til en kvinne som var blitt grepet i hor: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå og synd ikke mer fra nå av

Jesus forkynte ikke syndenes tillatelse, men syndenes tilgivelse. Og de som tok imot budskapet hans, fikk et helt nytt liv og tenkte: Jeg har fått syndene mine tilgitt, hele syndebyrden min er løftet av skuldrene mine. Nå vil jeg leve for Gud, jeg vil følge Jesus, jeg tror på ham, verdens frelser. Nå vil jeg vende meg bort fra det gamle syndelivet mitt og begynne på nytt, med blanke ark. Vi kan for eksempel tenke på tolleren Sakkeus.

Alle er vi syndere, og vi bør vokte oss vel for å forakte andre mennesker som har litt andre synder enn de vi selv har å stri med. I avsnittet jeg siterte fra Romerne 1 nevnes også synder som misunnelse, grådighet, strid, svik og falskhet, sladder og baktalelse, å være ulydig mot foreldrene sine, og uforstandig, upålitelig, ukjærlig og ubarmhjertig. Vi har selv så mye å be om tilgivelse for, at det fins ingen grunn til å være høy på pæra og tenke at vi er bedre enn andre. Uten Guds nåde og tilgivelse var vi helt fortapt.

Men uansett kan vi ikke heie på folk som farer vill, vifte med flagg og rope hurra for Pride, en stolthet for noe Gud har forbudt. Seksuelt samliv hører ifølge Guds ord kun hjemme innenfor ekteskapet, mellom en mann og en kvinne.

Jeg leste at i California ble det nylig lagt fram et nytt lovforslag som vil gjøre det kriminelt å forkynne eller si noe negativt om homoseksualitet og andre legninger. Hvis den loven går igjennom vil det sannsynligvis bli forbudt å sitere fra Romerbrevets kapittel 1, slik jeg gjorde, der det altså brukes uttrykk som «skammelige lidenskaper», «unaturlig samliv» og «villfarelse». Dette vil vel da bli å regne som «hatprat», hatefull tale. Da må du nok i fengsel, hvis du forkynner på den måten. Så det kan komme til å koste å være en Jesu disippel. Det får omkostninger å følge og bekjenne ham.

For tiden pågår jo også verdensmesterskapet i fotball for kvinner, der USA er store favoritter til å vinne gullmedaljen. For unge jenter som spiller fotball, er  noe av det aller største man kan oppnå å bli tatt ut til landslaget og få spille i VM. Derfor var det gripende å lese om en ung kristen kvinne, Jaelene Hinkle, en av Amerikas beste forsvarsspillere, og aktiv på et klubblag i Nord-Carolina. For tre år siden var hun ny på USAs landslag og fikk spille åtte kamper. Men så, i juni for to år siden, skulle landslaget til Europa for å møte Sverige og Norge, og da ble det bestemt at spillerne skulle ha regnbuefargede numre på draktene, i anledning «Pride». Det er ellers en kjent sak at både landslagstreneren og nesten halvparten av spillerne er lesbiske, og at flere av dem har inngått såkalt likekjønnet ekteskap. Jaelene Hinkle var tatt ut til troppen som skulle reise. I tre dager ba hun til Gud om hjelp til å gjøre det rette. Og det endte med at hun ble hjemme. Hun kunne ikke spille med regnbuerevolusjonens farger på ryggen, det ville være i strid med hennes kristne tro.

Hun fortalte litt senere i et intervju at hun visste hun hadde gjort det rette, selv om det var ungjentedrømmen som nå antagelig falt i grus. «Hvis jeg aldri blir tatt ut til å spille landskamper igjen, er det bare en del av Guds plan, og da er det greit.» Etterpå fikk hun hard kritikk på sosiale medier, og under de neste kampene med klubblaget sitt, ble hun møtt med buing og vaiende regnbueflagg fra tribunen. Likevel har hun fortsatt å spille svært bra. Men er altså ikke med til VM i Frankrike i år.

Som kristne er vi kalt til å bære kors, til å gi avkall på ting for Jesu skyld: «Ingen av dere kan være min disippel uten å gi avkall på alt han eier.» Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden; hva gagner det et menneske om det får spille på landslaget og vinne VM-gull, men taper sin sjel, mister seg selv og går til grunne? (Mark 8,36, Luk 9,25). Hvis du ikke vil bære korset, mister du den evige seiersprisen.

«Salt er en god ting,» sier Jesus videre i teksten. «Men hvis også saltet mister sin kraft, hvordan skal det da bli salt igjen? Det kan ikke brukes, verken i jord eller gjødsel, det er bare til å kaste.» Den trofaste kristne fotballkvinnen er ganske salt og god. Andre folk får noe å tenke på når de hører om en som er villig til å gi avkall på noe stort, fordi hun heller vil følge Jesus og gjøre det som er rett. «Dere er jordens salt!» sier han til disiplene sine. Salt brukes jo både som smakstilsetning og konserveringsmiddel, samt til gjødsel, fordi ganske mange planter vokser best i litt saltholdig jord. Jesu disipler skal være annerledes, vi skal følge hans og apostlenes ord, ikke tidsånden og all verdens trender. Slik får vi en påvirkningskraft som mennesker rundt oss behøver. Det er viktig at saltet ikke mister sin kraft. Vi må ikke bli utydelige, sløve og falle fra troen.

Kraften som trengs har vi ikke i oss selv. Den mottar vi jo fra Gud i nådens midler, evangeliet i ord og sakrament. La oss derfor gjøre rikelig bruk av nådemidlene.

Men iblant kan det for en kristen føles som om «det er jeg imot verden». Som om en stor hær kommer imot meg, for å krige mot meg. Hvordan skal dette gå? Jeg er ikke sterk nok til å møte denne fienden. For jeg har ikke en kamp bare mot kjøtt og blod, men «mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet». Men hvis Gud er med deg og kjemper ved din side, er faktisk du og Gud i overtall mot den sterke fienden som kommer imot deg med tjue tusen mann. Ta bare på «Guds fulle rustning», så kan du gjøre motstand og bli stående. «Spenn sannhetens belte rundt livet og kle dere i rettferdighetens brynje, stå klar med fredens evangelium som sko på føttene. Hold alltid troens skjold høyt! Med det kan dere slukke alle den ondes brennende piler. Ta imot frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord. Gjør dette i bønn, og legg alt fram for Gud! Be alltid i Ånden! Våk og hold ut i bønn,» skriver apostelen Paulus. «Bli sterke i Herren, i hans veldige kraft!» (Ef 6,10-18)

Da trenger vi ikke å være redde i kampen, når vi må bære kors og møte motgang og motstand for Jesu navns skyld. Han sier: «Vær ikke redd for det du skal lide! … Vær tro til døden, så skal jeg gi deg livets seierskrans» (Åp 2,10). «I verden har dere trengsler. Men vær frimodige, jeg har seiret over verden!» (Joh 16,33) Med sin død og oppstandelse har han også beseiret den onde fienden, djevelen, og dødens makt. La oss derfor stå faste, som standhaftige og trofaste Jesu disipler, og si med salmisten: «Herren er med meg, jeg frykter ikke. Hva kan mennesker gjøre meg?» (Sal 118,6) Jesus har lovet å være med oss alle dager inntil verdens ende. Han skal hjelpe oss.

«Herren er mitt lys og min frelse, hvem skulle jeg være redd for? Herren er mitt livs vern, hvem skulle jeg frykte? Når voldsmenn og fiender nærmer seg for å sluke meg, da snubler de og faller selv. Om en hær vil beleire meg, er mitt hjerte uten frykt. Om krigen truer, er jeg likevel trygg.» (Sal 27,1-3) «Herren er mitt berg og min borg og min befrier, min Gud er klippen der jeg søker tilflukt. Han er mitt skjold og min frelse, min styrke og mitt vern.» (Sal 18,3) Amen.

Bortkomne sønner

Rembrandt-The_return_of_the_prodigal_son
Rembrandt, «Den bortkomne sønnens hjemkomst», ca 1668.

Preken på 3. søndag etter treenighetsdag

Lukas 15,11-32: Jesus sa: «En mann hadde to sønner. Den yngste sa til faren: ‘Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.’ Han skiftet da sin eiendom mellom dem. Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og dro til et land langt borte. Der sløste han bort formuen sin i et vilt liv. Men da han hadde satt alt over styr, kom det en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød. Da gikk han og søkte tilhold hos en av innbyggerne der i landet, og mannen sendte ham ut på markene sine for å passe grisene. Han ønsket bare å få mette seg med de belgfruktene som grisene åt, og ingen ga ham noe.

Da kom han til seg selv og sa: ‘Hvor mange leiekarer hjemme hos min far har ikke mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.’ Dermed brøt han opp og dro hjem til faren.

Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Sønnen sa: ‘Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din.’ Men faren sa til tjenerne sine: ‘Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og holde fest. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’ Og så begynte festen og gleden.

Imens var den eldste sønnen ute på markene. Da han gikk hjemover og nærmet seg gården, hørte han spill og dans. Han ropte på en av karene og spurte hva som var på ferde. ‘Din bror er kommet hjem’, svarte han, ‘og din far har slaktet gjøkalven fordi han har fått ham tilbake i god behold.’ Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham. Men han svarte faren: ‘Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot ditt bud; men meg har du ikke engang gitt et kje så jeg kunne holde fest med vennene mine. Men straks denne sønnen din kommer hjem, han som har sløst bort pengene dine sammen med horer, da slakter du gjøkalven for ham!’ Faren sa til ham: ‘Barnet mitt! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. Men nå må vi holde fest og være glade. For denne broren din var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’»

___________

«Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg,» sa den yngste sønnen. Å si noe slikt, å be om å få utbetalt arven sin mens faren fortsatt var i live og ved god helse, var på den tiden, i det samfunnet, noe uhørt. Det var nesten som å si: «Far, jeg skulle ønske at du var død.» Faren ble nok både svært skuffet og sjokkert, men lot likevel sønnen få det som han ville. Litt senere kommer et nytt sjokk: «Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt.» En stor del av familiegården, som far hadde hatt mye arbeid med i mange år, ble bare solgt bort til fremmede. Så dro den yngste sønnen til et land langt borte, der han sløste bort formuen sin i et vilt liv. Det hele var skandaløst. Sønnen førte skam over faren og resten av familien. Alle som hørte dette måtte bare riste på hodet: «For en forferdelig oppførsel!»

Men hva gjør far? La oss forestille oss naboens reaksjon hvis han ble vitne til farens handlemåte: «Hva er det med den mannen?! Etter at den slyngelen av en sønn har vært ute i verden og sløst bort hele arven sin på et vilt fornøyelsesliv, så løper faren avgårde for å møte ham. Men ikke for å kjefte på ham! Neida. Han har visst slik inderlig medfølelse med ham og omfavner og kysser den skitne og stinkende gutten, ønsker ham velkommen hjem igjen og gir ham festdrakt og ring osv. Hva er dette for noe?! Hadde det vært mitt barn, skulle jeg ha skreket til ham: ‘Hvordan er det du har oppført deg?! Å, som du har ødelagt! Du har ført stor skam over meg. Du fortjener ikke en gang å få stå på trappa mi!’ Men men, okei da: Kanskje, hvis gutten ville love å skjerpe seg ordentlig, jobbe hardt og godt hver dag og oppføre seg bra, så kunne han få lov til å bo i det vesle skuret i hagen, helt nede ved porten. Men å ønske ham velkommen inn i varmen igjen på den måten naboen min nå gjør? Aldri!»

Ja, for denne farens oppførsel er uventet og oppsiktsvekkende. Kjærligheten hans er betingelsesløs og uten hemninger. Han elsker sterkere enn noen kunne forestille seg. Og: Dette er jo nettopp slik Gud elsker oss. Faren i denne lignelsen er et bilde på Gud, et bilde på Jesus og hans kjærlighet, som ikke avviste tollere og syndere som samlet seg rundt ham.

Gud er den som har skapt oss mennesker og gitt oss livet. I den forstand kan vi si at Gud er far til alle folk på jord, uansett hva de måtte mene og tro om ham. Men vi mennesker har vendt ryggen til Gud og gått våre egne veier. Vi vil være vår egen herre, bestemme over livet vårt selv. Alt det Far har gitt oss, liv og helse, intelligens, talenter, ressurser, penger, vil vi bruke akkurat hvordan vi selv har lyst. Du og jeg har gjort, sagt og tenkt mye i livet vårt som er skuffende og opprørende; vi har fornærmet og vanæret vår Far med alle syndene våre. Vi har ofte såret menneskene rundt oss og rotet det godt til både for dem og oss selv. Gud har grunn til å være veldig sint på oss. Og det er sant at han virkelig er vred på all synd og ondskap.

Men Jesus vil med denne lignelsen lære oss at Gud tar imot oss syndere med åpne armer. Vi får komme tilbake til ham; han tilgir syndere og gleder seg stort over hver og en som vender om. Han har stått og lengtet etter oss og er fylt av inderlig barmhjertighet mot oss. Du sier: «Far, jeg har syndet mot himmelen, jeg har syndet mot deg. Men hør her: Jeg har tenkt på hvordan jeg vil prøve å gjøre det bra igjen. Jeg vil jobbe som din tjener så godt jeg bare kan og …» Men Far vil ikke høre på noe slikt. I stedet bare overøser han deg med tilgivelse, nåde og kjærlighet, helt betingelsesløst, ufortjent. Du skal ikke streve og prestere noe først. Han gir deg ring på fingeren og kler deg i den aller fineste drakten, den som heter Jesu Kristi hellighets og rettferdighets drakt. Den får du ha på deg og gå rundt med. Tilgivelsen er 100%. Alle syndene dine er tilgitt. Absolutt alle. Og du får være et Guds barn igjen, en del av Guds familie.

Ingen syndere er for store eller for grove eller for langt borte slik at de ikke kan få komme hjem; hverken tollere, prostituerte eller slike som deg og meg. Gud sier: «Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø; om de er røde som skarlagen, skal de bli hvite som ull.» For en trøst og glede, at Gud tar imot oss akkurat som vi er, når vi kommer til ham med alle syndene våre. Han vil ikke straffe oss, men omfavner og tilgir oss. Tollerne og synderne som hørte Jesus undervise, fikk også stor trøst av denne fortellingen.

Men etter den trøsterike første delen av lignelsen, fortsetter Jesus med andre delen, som står der som en advarsel mot egenrettferdighet og en fariseisk holdning. «Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem,» hadde fariseerne og de skriftlærde nylig sagt om Jesus; de likte svært dårlig at han var vennlig mot slike forferdelige folk. Den eldste sønnen i lignelsen er et bilde på disse fariseerne. Han var svært pliktoppfyllende, men han gjorde ikke noe av kjærlighet og syntes visst det var et gledesløst strev å arbeide sammen med faren på gården. Og han var opptatt av fortjeneste. Han mente visst at han hadde fortjent mer enn hva han hadde fått av faren, i hvert fall hadde han fortjent å få mye mer enn den yngre broren. «Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot ditt bud…» Det var jo slik også mange fariseere tenkte. De var egenrettferdige, innbilte seg at de aldri hadde gjort imot Guds bud og at de derfor hadde fortjent alt godt fra ham.

Storebroren i lignelsen var faktisk også en «bortkommen» sønn, selv om han ikke hadde reist langt bort og ut i verden. Mangelen på barmhjertighet, kjærlighet og takknemlighet viste at også han egentlig var bortkommen. Vi legger merke til at han ikke en gang vil bruke ordet «bror» om lillebroren sin; nei, han sier i stedet: «Når denne sønnen din kommer hjem, han som har sløst bort pengene dine…» Han er sjalu og sint på både faren og lillebroren. Og akkurat som fariseerne som ikke klarte å glede seg over at angrende tollere og syndere fikk tilgivelse av Gud, nekter han å gå inn og være med på feiringen av den hjemkomne broren. For en skuffelse for faren, at den eldste sønnen hans er så selvisk, kald og respektløs. Men faren er tålmodig og prøver vennlig å overtale ham: «Barnet mitt! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. Men nå må vi holde fest og være glade. For denne broren din var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.»

Hva med oss? Hvem av de to bortkomne sønnene ligner vi mest på? Antagelig kan vi kjenne oss litt igjen i begge de to? Kanskje fra ulike perioder i livet vårt?

Det er alltid en fare for at vi kan bli som den eldste sønnen, dersom vi begynner å glemme at alt det gode vi har fått skyldes Guds kjærlighet og nåde. Dette er ikke noe vi har fortjent å få. Så vi må ikke se på andre syndere og tenke: «Skal hun og han, som har gjort det og det, mange store synder, skal de bli tilbudt det samme som meg? Er det rett? Skal også de få tilgivelse og evig liv?» I Guds rike er jo alt av nåde. Når faren sier: «Barnet mitt. Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt», så handler dette om familiebånd og kjærlighet, ikke om at sønnen har fortjent noe. Faren var bare overstrømmende kjærlig og god imot begge de to sønnene sine.

Slik som vår himmelske Far er god mot oss. I Guds rike er alt av bare nåde, ufortjent. Hvorfor? Fordi Menneskesønnen har gitt livet sitt som løsepenge for oss alle. Far var så fylt av medlidenhet med oss og ville så gjerne ha oss tilbake hjem til seg, at han sendte sin egen kjære enbårne Sønn for å ofre seg for oss, for å redde oss fra fortapelsen. Gud er vred på synd, men på korset sonte Jesus den rettferdige straffen for alle våre synder. Derfor får vi tilgivelse, fred med Gud og evig liv helt gratis, helt uten vår egen fortjeneste. Fordi Jesus har fortjent alt sammen for oss. Og slik er alt bare en stor gave som vi bare får ta imot, ved troen, som Den Hellige Ånd skaper og nærer i oss gjennom nådens midler. Og når andre bortkomne syndere også blir funnet og får ta imot evangeliets gave, har vi stor grunn til å fryde oss og være glade.

Hvordan endte historien? Faren snakket vennlig til den eldste sønnen og inviterte ham med seg inn til festen. Men om sønnen ble med inn til slutt, får vi ikke vite. Jesus lot det stå åpent. Han ville at fariseerne som lyttet til ham skulle legge bort stolthet og egenrettferdighet, vende om og bli med inn til festen, de også. Han vil ha med alle.

Enten du og jeg ligner på den ene eller den andre bortkomne sønnen – enten den yngste som hadde gått seg vill langt ute i verden – eller den eldste som holdt seg hjemme på gården men hadde gått seg vill i sitt eget hjerte; så står Gud med åpne armer for å ta imot oss og omfavne oss. Han vil ha oss hjem til seg. Til vår himmelske Far får vi alltid lov å komme. Han elsker oss og er barmhjertig mot oss og gir oss sin nåde. Gud være takk og lov! Amen.

Innbydelse til selskap

Agapemåltid. Veggmaleri i Marcellinus og Peter-katakomben, Roma. (Fra Wikimedia Commons)

Preken på 7. søndag etter Treenighetsdagen

Lukas 14,12-15:

Han sa også et ord til verten: «Når du skal ha gjester til middag eller kveldsmåltid, skal du ikke be venner eller søsken eller slektninger eller rike naboer. For de kommer til å be deg igjen, og dermed får du gjengjeld. Nei, når du skal holde selskap, så innby fattige og uføre, lamme og blinde. Da er du lykkelig, for de kan ikke gi deg noe igjen, men du skal få lønn for dette når de rettferdige står opp fra de døde.» En av gjestene som hørte dette, sa til ham: «Salig er den som får sitte til bords i Guds rike.» 

I København fins en berømt restaurant som heter NoMa, den er flere ganger blitt kåret til verdens beste. Der er det lange ventelister for å få et bord, og de har også et slags loddtrekningsystem. Noen jeg kjenner var for en tid tilbake jublende glade, for etter å ha stått langt nede på NoMas venteliste, ca. på 130. plass, fikk de plutselig beskjed om at deres navn nå var blitt trukket ut og et av restaurantens bord var reservert for dem om ca. åtte uker. Så da ble det bestilt tur fra Norge ned til København for fire personer. Det var ikke et gratis måltid de hadde vunnet, men bare retten til å få sitte og spise og drikke. De måtte betale full pris for måltidet, og på akkurat den restauranten var det nok ikke særlig billig heller. Men det ble visst en helt spesiell kveld, et måltid de sent kommer til å glemme.

«Salig er den som får sitte til bords i Guds rike,» var det en person som sa til Jesus i prekenteksten vår. I Bibelen finner vi ofte at det å sitte til bords og spise og drikke ved et festmåltid er brukt som et bilde på himmelriket og saligheten hos Gud. For eksempel sier Jesus: «Fra øst og vest og fra nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike» (Luk 13,29).

Men hva slags folk er det som får komme? Får jeg komme? Får du? Hvem er det som står på gjestelisten hos Gud og som får sitte til bords i Guds rike? Dette handler prekenteksten vår om. Det er en lignelse, faktisk. En litt spesiell, utypisk lignelse, må vi vel si.

«Hei vent nå litt,» tenker kanskje noen, «er det en lignelse?» «Handler ikke denne teksten om jordiske saker, at Jesus gir et slags råd eller bud om hva vi bør gjøre, hva slags folk vi bør invitere til middag?» Jo, på overflaten ser det slik ut. Men: i lignelsene sine snakker jo Jesus bestandig om jordiske saker. For eksempel om et sennepsfrø, eller om en mann som fant en skatt i en åker, eller en kvinne som hadde ti mynter, mistet en av dem, og begynte å lete etter den, helt til hun fant den. Her er en definisjon: En lignelse er en ganske kort fortelling, et bilde eller en sammenligning. Ofte er lignelsesfortellingen eller -bildet hentet fra vår verden, men den blir fortalt for å si noe om Gud, om Guds rike.

Og Jesus, han er i lignelsesmodus her i teksten vår, han snakker om jordiske saker for å undervise om åndelige ting, om Guds rike. Dette ser vi litt bedre dersom vi legger merke til sammenhengen teksten står i:

I Lukas’ kapittel 14 er Jesus i middag hos en fariseer, et medlem av Det høye råd, altså en viktig person i landet. Det var sabbatsdagen og «alle holdt øye med ham» (vers 1); kom Jesus kanskje til å helbrede noen syke? Det var i så fall meget kritikkverdig, mente fariseerne. De hadde misforstått sabbatsbudet, og de mente at de selv var så flinke til å overholde dette budet og resten av Gud lov. De hadde høye tanker om seg selv og sin egen rettferdighet, stolte på at de var bra nok for Gud; de plasserte seg selv høyt. Jesus følte seg ikke særlig velkommen i dette selskapet, likevel sa han ja til å komme. For menneskene der trengte å høre noen sannhetens ord, noen lignelser om Guds rike, som jo er et nåderike, helt annerledes enn de tenkte.

Og så skriver evangelisten Lukas, inspirert og ledet av Den Hellige Ånd: «Da han la merke til hvordan gjestene valgte seg ut de øverste plassene ved bordet, sa han til dem i en lignelse:…» (vers 7). Merk det – her kommer altså en lignelse, som på overflaten høres ut som en regel om god skikk og bruk: Jesus snakket først til gjestene om at når du er bedt i selskap, så ikke ta plass øverst eller langt oppe ved bordet, men heller nederst. For ellers blir det jo til skam for deg når verten kommer og ber deg flytte lenger ned, fordi det nå er kommet en annen, viktigere gjest, som må få den høye plassen din. Derfor skal du heller bare fra begynnelsen av ta den nederste plassen, og da kommer verten og sier: «Venn, sett deg høyere opp!» Jesus rundet av med å si: «For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt» (vers 11). Så dette var altså en lignelse; det står jo tydelig at det var det. Jesus snakket egentlig om åndelige ting, om synd, nåde og frelse:

Han hadde sagt i Bergprekenen at dersom ikke vår rettferdighet langt overgår fariseernes rettferdighet, kommer vi aldri inn i himmelriket (Matt 5,20). Disse gjestene i selskapet hadde et stort behov for å innse at de var syndere som trengte nåde. De trengte å komme ned fra sin høye hest og plassere seg selv lavt, dvs. ydmyke og bøye seg for Gud og trygle om tilgivelse. Og Gud («verten») står alltid klar til å løfte opp syndere, han vil svært gjerne gi dem sin ufortjente nåde, sin fullkomne rettferdighet som en gave, på grunn av Messias, frelseren, og hans frelsesgjerning. Men: så lenge mennesker setter seg selv høyt, er det umulig for dem å ta imot nådens gave; de vil jo ikke ha den, de synes ikke at de behøver den. Derfor trenger de å bli satt lavt før de kan settes høyt.

Etter disse ordene til gjestene, står det så at Jesus «sa også et ord til verten» i selskapet. Og nå kommer vi endelig til prekenteksten vår. Disse ordene til verten er også en slags lignelse. Det er klart at på ett nivå er dette et råd eller en regel om hva slags folk du bør invitere når du skal ha gjester, altså ganske så jordiske saker. Men likevel handler det egentlig om åndelige ting, om Guds rike. Og i hvert fall en av gjestene skjønte poenget og ga Jesus følgende respons: «Salig er den som får sitte til bords i Guds rike» (vers 15).

Jesus sa altså i teksten vår: «Når du skal ha gjester til middag eller kveldsmåltid, skal du ikke be venner eller søsken eller slektninger eller rike naboer. For de kommer til å be deg igjen, og dermed får du gjengjeld. Nei, når du skal holde selskap, så innby fattige og uføre, lamme og blinde. Da er du lykkelig, for de kan ikke gi deg noe igjen…»  I verden, hvem er det det er vanlig å invitere i selskap? Venner, greie hyggelige folk, familie, slektninger, folk som virker interessante, vellykkede, kule.  Men hvem har vel lyst å invitere han der litt sjuskete eller klumsete naboen som ikke virker som om han fungerer helt bra, eller andre upopulære, litt mislykkede folk, som ofte kalles «tapere»? Dem er det vel ingen som har lyst å invitere. For gir det deg noe å være sammen med slike? Det må vel være litt givende for oss selv? Selviskheten er dypt plantet i oss mennesker, det er vi bare nødt for å innrømme.

Gud elsker sannhet i hjertet. «Se, du vil ha sannhet i menneskets indre», sier David i salme 51. Men Gud kan dessverre se mye falskhet i hjertene. Motivene er svært ofte ikke helt rene når mennesker gjør noe de selv mener er gode gjerninger. Gjør vi godt mot andre for å få gjengjeld, for at de skal gjøre godt imot oss? Det er ikke dette som er meningen med Den gylne regel – «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem» (Matt 7,12). Vi skal vise kjærlighet og gjøre godt mot andre helt uselvisk, helt uten tanke om å få gjengjeld, eller ros og anerkjennelse. Gud er vred på all den selviskheten og falskheten han kan se i oss mennesker her i verden. Og hvorfor skulle han ha lyst å invitere folk som om og om igjen har vært likegyldige og utakknemlige og vendt ryggen til ham? Folk som har vært trassige, opprørske, respektløse? Slike er lite attraktive gjester. Bedre å invitere trofaste, gode venner, bra folk! Hvorfor skulle Gud ønske å ha slike syndere som oss til bords i sitt rike? Han burde vel heller bare boikotte og blokkere oss, nekte oss adgang til sitt rike, slette oss fra invitasjonslisten for evig og alltid?

Men hva gjør Gud isteden? Hvordan behandler han oss? Her i lignelsen ser vi et bilde av hvordan ting er i Guds rike, som er et nåderike. De fattige og uføre, lamme og blinde – det er jo oss syndere, det! Ja, hvis du er litt som meg, kjenner du deg ofte som en åndelig krøpling, fattig, lam og blind. Men Gud er ufattelig barmhjertig og stor i nåde og kjærlighet mot oss. Vi har ingenting å komme med, ingen ting å tilby ham, annet enn syndene våre. Men Gud sier til deg og meg: Kom! Jeg inviterer deg. Kom og sitt til bords og spis og drikk i mitt rike. Det vil si: Kom og få nåde og tilgivelse, liv og salighet og fred, helt ufortjent. «Kom, for nå er alt ferdig!» (Luk 14,17). Jesus har gjort alt klart. For våre sykdommer tok han, våre smerter bar han (Jes 53,4), våre synder sonte han straffen for. «Det er fullbrakt,» sa han på korset på Golgata.

Frelsen han har vunnet og som han deler med oss, sammenlignes i Bibelen altså med et festmåltid. Jesaja hadde profetert: «På dette fjellet skal Herren over hærskarene gjøre i stand for alle folk et festmåltid med fete retter, et festmåltid med gammel vin, med fete, margfulle retter og gammel, klaret vin» (Jes 25,6). Alle folkeslag får komme, alle syndere er invitert. Fattige, uføre, lamme og blinde, alle som hungrer og tørster etter rettferdighet. Vi har ingenting å betale med.  Men han sier: «Kom, alle tørste, kom til vannet! Dere uten penger, kom og kjøp korn og spis! Kom, kjøp korn uten penger, vin og melk uten betaling! … Hør nå på meg, så skal dere få spise det som godt er, og fryde dere over fete retter» (Jes 55,1-2). For Jesus har betalt for oss. Og å spise og drikke i Guds rike er det samme som å tro på ham. Jesus er livets brød.

Salig er den som får sitte til bords og spise i Guds rike! Vi trenger ikke å reise langt av gårde, til København eller Jerusalem, og vi behøver ikke å  vente i åtte uker for å få et bord. Nei, han inviterer oss nå i dag, her og over alt hvor evangeliet blir lest og forkynt og lyttet til. Tro på meg, sier han, bare ta imot! – den rike gaven jeg har til deg og som jeg gir deg helt gratis. Bare stol på frelsen jeg har vunnet til deg. Jeg er din rettferdighet, som gjelder overfor Gud. Jeg er din stedfortreder som har levd for deg, dødd for deg og stått opp igjen for deg. David sier i den 23. salmen: «Du dekker bord for meg like foran mine fiender.» Djevelen, den onde fienden, vil ikke at vi skal tro på Jesus. Han vil at vi skal sulte i hjel åndelig og gå til grunne. Men Jesus dekker bord for oss like foran fienden.

«Når du skal holde selskap, så innby fattige og uføre, lamme og blinde. Da er du lykkelig, for de kan ikke gi deg noe igjen.» Det er akkurat dette Gud gjør mot oss, han inviterer alle fattige syndere og fryder seg over enhver som vender om og kommer til ham, helt uverdige i seg selv, uten noe å betale med. Det er Guds store glede å overøse oss med sin tilgivelse, nåde og kjærlighet.

Salige er vi, som har fått oppleve denne fantastiske godheten fra Gud. Vi er frelst, reddet fra synden og døden. Og vi blir fornyet åndelig, ved troen på Jesus og evangeliet. Vi får en ny vilje, slik at vi gjerne vil etterligne vår kjærlighetsfulle Far og gjøre godt imot alle de andre fattige og uføre, lamme og blinde synderne, altså medmenneskene våre. Gjøre godt, ikke bare mot venner, søsken og slektninger, og greie folk, men også alle andre. Gode gjerninger følger, som vi vet, etter troen; de er frukter av troen, troen som jo altså bare har tatt imot frelsen av nåde alene. Vi er frelst, ikke på grunn av våre egne gjerninger, men bare på grunn av det som Jesus har gjort for oss, hans gjerninger. For en glede å vite at frelsen er noe utenfor deg, noe som kommer til deg utenfra! Den avhenger ikke av noe inni deg, det kommer ikke an på noe i meg.

I takknemlighet til vår nådige Gud vil vi da gjøre godt imot andre mennesker. Og det er en lykke, å få gi seg helt til tjeneste for sin neste, hjelpe vår neste med det hun eller han trenger og som vi er istand til å bistå med, enten det er med vennskap, trøst, oppmuntring, forbønn, arbeid, penger, mat, eller klær. Selv om du ikke får noe igjen fra folk, så skal du bare fortsette å pøse på med gode gjerninger, uten å bry deg om å få gjengjeld, takk, ros, anerkjennelse. Noe av det aller beste du kan gjøre for folk, er jo å be for dem og dele evangeliet med dem. Om dette blir godt likt, er imidlertid usikkert. Det kan tvert imot føre til motstand. Men Gud skal lønne deg for det, han skal gi deg nådelønn, «når de rettferdige står opp fra de døde» (vers 14).

Ja, like sikkert som at Jesus sto opp fra de døde den tredje dagen, så skal også de rettferdige en dag stå opp fra de døde, til evig liv, med både kropp og sjel. De “rettferdige” kalles ikke dette på grunn av noen egen rettferdighet de har, men på grunn av at Jesus er deres rettferdighet, som de fikk i gave, ved troen, i dåpen, uten egne gjerninger. Så det er selvfølgelig ikke gode gjerninger som skaffer oss det evige livet. Når det heter at Gud lønner oss, gir oss nådelønn, handler det ikke om at vi fortjener saligheten ved hjelp av gode gjerninger. De gode gjerningene en kristen gjør, er jo også ganske så ufullkomne, selv når de er på sitt beste; det fins urenheter og slagg blandet inn, på grunn av vår gamle, syndige natur. Derfor kan frelsen umulig bygge på eller være avhengig av gjerningene. Og vi trenger derfor her i livet stadig å be om syndenes tilgivelse og ta imot ufortjent nåde på ny. Men er det ikke også en god trøst i tillegg, når vi midt i vårt strev møter utakknemlighet og all slags motstand og motgang her i verden, at Gud sier han skal “lønne” oss der framme? Han vil la oss få tilleggsvelsignelser, nådelønn, som en ekstrabonus oppå alt annet han i sin store godhet skal gi oss.

«Salig er den som får sitte til bords i Guds rike.» Guds rike er allerede her og nå, og du og jeg er invitert. Du som hungrer etter rettferdigheten blir mettet av Jesus, når du tror på ham, stoler på frelseren og det han har gjort for deg. Han er brødet og maten som sjelen din trenger for å leve.

I den hellige nattverden dekker han bord for oss, på en helt spesiell måte. Der eter og drikker vi ikke bare åndelig. Nei, vi eter og drikker også med munnen – Jesu virkelige legeme og blod – i og med brødet og vinen, samtidig som vi åndelig ved troen spiser og drikker syndstilgivelsen han gir. Nattverden ser så enkel ut, det vi får på tungen er så enkelt. Men likevel er det jo det mest vidunderlige festmåltidet som fins. Noen større skatt kan vel ikke tenkes her på jord. Han innbyr oss til dette styrkemåltidet, så vi ikke skal bli helt utmattet på veien – fram til han en gang samler og setter oss til bords i sitt fullendte rike, av bare nåde. For en fest det kommer til å bli! Gud være takk og lov.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og skal være en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.