Å kjenne sin besøkelsestid

Andakt

Maleri av Josef Untersberger (Giovanni)

Lukas 19,41-48

Iblant kan vi lese i avisen: «Byens befolkning kjente ikke sin besøkelsestid i går kveld,» og da handler det gjerne om at det har vært en flott konsert av en tilreisende kjent artist eller musikkgruppe, men så var det bare noen ytterst få publikummere til stede. Da tenker kanskje vi som leser: «Uff, så dumt at vi gikk glipp av dette! Det er slett ikke sikkert det kommer flere slike anledninger, det er jammen viktig å kjenne sin besøkelsestid.»

Et mye alvorligere eksempel på noen som ikke kjente sin besøkelsestid hører vi om i teksten vår i dag. Skjebnen som ventet Jerusalem og folket der står som en advarsel til oss som lever nå. Om de bare hadde skjønt hva som tjente til fred, til deres frelse! Men det var skjult for dem. Nå var han kommet, Fredsfyrsten, men de tok ikke imot ham. Igjen og igjen hadde de fått høre evangeliet, men de forherdet hjertene sine, gjorde seg harde og stolte. Kjenner vi vår besøkelsestid? Eller er vi for opptatt med andre ting som vi håper kan gi oss fred og ro i hjertet, lykke og tilfredsstillelse? Denne verdens ting, opplevelser og attraksjoner? Venner og familie? Det å ha god helse? Kunst og kultur? Materialisme? Sviktende ting? Lar vi ofte verdens sorger og gleder oppsluke tanker og sinn, så vi ikke spør noe særlig etter frelse for sjelen?

Det er nå Gud taler til oss og kaller på oss. Må ingen av oss forherde hjertet sitt, men forstå i dag hva som tjener til fred og vende om til Gud.

I teksten vår gråter og sørger Jesus over Jerusalem. Og det er ikke bare at det renner en liten tåre ut fra øyekroken hans. Nei, det greske ordet for «gråte» som er brukt her, handler om å briste ut i tårer og høylytt gråt. Han tenker ikke på seg selv og hulker fordi han er fornærmet og rasende på dette folket som ikke vil ha ham. Nei, hjertet hans er fullt av medynk og sorg. Det er dem han tenker på, han er full av kjærlighet til dem! Hvor inderlig gjerne han ville hjelpe dem. En annen gang sa han: «Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som blir sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle dine barn, som en høne samler kyllingene under sine vinger. Men dere ville ikke» (Matt 23,37).

«Så sant jeg lever, sier Herren Gud, jeg vil ikke at den ugudelige skal dø, men at han skal vende om fra sin onde ferd og leve. Vend om!» (Esek 33,11). Gud vil at alle mennesker skal bli frelst (1 Tim 2,4). Det var ikke for å dømme verden at Gud sendte sin sønn; det var ikke derfor han red inn i Jerusalem, ydmyk og saktmodig, på et esel. Nei, av kjærlighet til oss syndere døde Jesus på korset. Gud sparte ikke engang sin egen kjære Sønn; så høyt elsker han verden og deg og meg. Han som ikke visste av synd, som var uskyldig, han ble gjort til synd for oss. Alt ble lastet på ham, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet (2 Kor 5,21). Gud vil ikke miste en eneste en av oss, for ham er hver sjel som en perle av uendelig verdi.

Din og min besøkelsestid er nå. Det gjelder livet! Vi har ingenting i oss selv å tre fram for Gud med, vi har vært ulydige mot Herren vår Gud. Men: vi får klynge oss til Jesu lydighet, Hans rettferdighet i vårt sted. Dette er evangeliet. Gud sier til deg og meg: Jeg fordømmer deg ikke. Jeg tilgir deg! Vær frimodig, min sønn! Vær frimodig, min datter! Løft hodet, gå med fred. For jeg tilgir deg alle dine synder. Bare stol på meg, jeg er din rettferdighet. Der synden var stor, ble nåden enda større (Rom 5,20). Amen.

La oss be: Lovet være du, Gud, og velsignet i evighet, som med ditt ord trøster, lærer, formaner og advarer oss! Må du ved din Hellige Ånd stadfeste ordet i hjertene våre, så vi ikke blir glemsomme hørere, men stadig vokser i tro, håp, kjærlighet og tålmodighet inntil enden, og så til sist blir evig salige, ved din sønn, Jesus Kristus vår Herre. Amen.

Lik en menneskesønn

I Daniels bok kapittel 7, vers 13 leser vi: «Jeg så i mine nattsyner, og se! – med himmelens skyer kom en som var lik en menneskesønn. Han gikk bort mot den som var gammel av dager og ble ført fram for ham.» Denne personen som var «lik en menneskesønn» og som ble ført fram for Gud Faderen, var Messias. Og Jesus brukte derfor ofte tittelen Menneskesønnen om seg selv. Det er en tittel som er svært bemerkelsesverdig, spennende og underfull når akkurat han bruker den, ettersom han jo er den evige Gud, som har blitt en menneskesønn! Han sa: «Menneskesønnen har makt på jorden til å tilgi synder» Denne makten har han fordi han er Gud.

Om noen uker skal vi igjen feire det store underet, at da tiden var inne ble Guds evige og allmektige Sønn født som en menneskesønn av en kvinne her på jord. Jomfru Maria ble «Guds mor»! Frelseren måtte være et sant menneske av kjøtt og blod som oss, for å kunne være vår stedfortreder og leve et hellig og rettferdig liv for oss. Menneskesønnen var kommet for å «tjene og gi sitt liv som løsepenge» for oss, og kjøpe oss fri fra synd, død og djevel.

Etter sin lidelse og død på korset og oppstandelsen på den tredje dag, viste han seg for mange vitner, før han vendte tilbake til himmelen, og en sky skjulte ham for vennene hans. Menneskesønnen ble ført fram for Gud sin Far, og satte seg ved hans høyre side. Der ber han for oss og er vår forsvarsadvokat og konge. Han er med oss alle dager, midt i den urolige tiden vi lever i. All makt i himmel og på jord har han, vår frelser og bror som regjerer. Og derfor behøver vi aldri å være redde, uansett hva som skjer og uansett hvem som sitter som konger, presidenter eller statsministre i verdens land og riker. En dag skal han komme tilbake, synlig på himmelens skyer, holde dom på jorden og hente alle sine troende hjem. Menneskesønnen skal da føre oss fram for Faderen, og vi skal få leve med ham for alltid i hans evige rike. Lyse og herlige framtidsutsikter har vi! Gud være takk og lov. Amen.

Kongen kommer hit!

Preken på 1. søndag i advent

Jesus rir inn i Jerusalem, maleri av Lippo Memmi. Wikimedia Commons.

Matteus 21,1-9

I dag begynner vi et nytt år, et nytt kirkeår, selv om verdens kalenderår ikke begynner før 1. januar. Den kristne kirken er jo annerledes, Jesu Kristi rike er ikke av denne verden, så vi lever i en parallell virkelighet, kan vi godt si. Og vi begynner året vårt med å synge «Gjør døren høy, gjør porten vid, den ærens konge kommer hit», med ord fra Davids Salme 24, og «Velsignet være han som kommer, i Herrens navn» fra Salme 118. For ingenting er viktigere enn dette at ærens konge kommer til oss. Heller ikke i dette ganske unormale året med pandemi osv. fins det noe som er viktigere enn at Jesus kommer til oss. For hva skulle vi ha gjort hvis han ikke ville komme til oss mer? Da ville vi ha vært fortapt, hjelpeløst fortapt i syndene våre, vi ville vært i en elendig situasjon, ikke minst med tanke på framtiden, døden og evigheten.

Ordet advent betyr «komme» eller «ankomst». «Velsignet være han som kommer, i Herrens navn.» Jesu første advent, hans første komme til jord som sant menneske, synlig, var da han ble født av jomfru Maria i Davids by Betlehem og levde omtrent tretti år her på jorden, som en ydmyk og fattig person, en tjener, han som i utgangspunktet er så rik og mektig, med guddommelig makt og herlighet. Jesu andre advent, hans gjenkomst, er noe som skal skje på dommens dag. Da skal han komme tilbake med stor herlighet, synlig for alle, for å dømme alle folk, og dette hans andre komme kan være rett rundt hjørnet. Før vi aner det kan den ytterste dagen være her, og derfor bør vi alltid være beredt. I adventstiden skal vi også tenke på dette og være klar for det. 

Men i mellomtiden – mellom sin første og andre synlige advent, kommer han jo stadig til oss, igjen og igjen, Han har ikke forlatt oss, den kristne kirken, som består av alle dem som i sitt hjerte tror på ham. Selv om han er usynlig for våre to fysiske øyne, kommer han likevel til oss i nådens midler, når hans ord, bibelordet, blir lest og forkynt, og i dåpen og i nattverden, og i avløsningsordene – «Jeg tilgir deg alle dine synder». Der kommer han med sin nåde og hjelp, med tilgivelse og fred. Han gir hvile til alle som strever og bærer tunge byrder, han gir oss ny kraft, fornyelse, nytt liv. «Hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem,» har han sagt.

Så akkurat dette er det vi spesielt er opptatt av på denne første adventssøndagen, vi begynner kirkeåret med å feire at kongen vår, Jesus kommer til oss. Fortsatt i dag kommer han til Sion, den hellige byen, det vil si den hellige, alminnelige kristne kirke. Han er ennå ikke blitt lei av oss og alt rotet og tullet i livet vårt, all synden og skrøpeligheten våres. Han vil ikke overlate oss til oss selv og la oss gå til grunne. Nei, for han er frelserkongen vår, som vil hjelpe og lede oss, regjere vennlig over oss. Han kjenner folket sitt bedre enn noen annen konge eller statsleder, og derfor er han også selvsagt den beste, og den eneste, som kan regjere oss, i sitt nåderike. 

Evangelieteksten vår i dag, om Jesus som rir inn i Jerusalem, forteller oss ganske mye om hva slags konge han er, og hva slags kongerike han har og regjerer over. Det var jo ikke en vanlig verdslig, jordisk konge som kom ridende på et esel for å overta makten i et jordisk rike, eller for å skape et paradis her i denne verden før dommens dag.

Først ser vi tydelig at han har overmenneskelig, guddommelige kunnskap, når han sender to disipler i forveien og sier: «Gå inn i landsbyen som ligger foran dere! Der skal dere straks finne et esel som står bundet og har en fole hos seg. Løs dem og lei dem hit til meg! Og om noen kommer med spørsmål, skal dere svare: ‘Herren har bruk for dem.’ Da skal han straks sende dem med dere.» Hvordan kunne Jesus vite disse detaljene så nøyaktig på forhånd? Eselet og folen kunne jo for eksempel vært opptatt med noe arbeid, for dette var ikke den ukentlige hviledagen. Men nei, han visste akkurat hva som var situasjonen der og da inne i landsbyen et stykke lenger framme på veien. Fordi han er Guds Sønn, Gud i egen person.

Samtidig er han et menneske av kjøtt og blod, født inn i kong Davids slekt. Derfor roper folkemengden med rette «Hosianna, Davids Sønn». Og «Hosianna» betyr «Gi frelse!» eller «Vær hilset!» «Davids Sønn» var en av betegnelsene på Messias, den store kongen israelsfolket ventet på, fredsfyrsten som Gud hadde lovet å sende.

Kong David hadde hersket som konge i Jerusalem nokså nøyaktig tusen år tidligere. Og Gud hadde gitt David et fantastisk løfte: «Når dine dager er til ende og du hviler hos dine fedre, vil jeg reise opp din etterkommer, en av ditt eget kjøtt og blod, til å etterfølge deg. Jeg vil grunnfeste kongedømmet hans. Han skal bygge et hus for mitt navn, og jeg vil trygge hans kongetrone til evig tid. Jeg vil være far for ham, og han skal være sønn for meg … Ditt hus og ditt kongedømme skal stå fast til evig tid for mitt ansikt, og din trone skal stå støtt til evig tid» (2 Sam 7,12ff).

Nå vet vi at etter David var det hans egen sønn, den berømte Salomo, som ble konge, og han bygde som kjent et hus for Guds navn, det første tempelet i Jerusalem. Men kongedømmet til Salomo og kongeslekten etter ham varte jo ikke for alltid, og tronen sto ikke akkurat særlig støtt. Tenk for eksempel på bortføringen til Babylon på Jeremia og Daniels tid, da Jerusalem og tempelet ble lagt i grus. Så det er klart at den herlige profetien, løftet til David, handlet mest om Messias, en Davids Sønn som var ennå mye større og herligere enn Salomo, og som en gang skulle få makten og regjere til evig tid. Det huset han skulle bygge for Guds navn, var et tempel ikke bygd med hender, men den hellige kristne kirke.

Da Salomo ble kronet til konge over Israel, red han på sin fars kongelige muldyr. Det ble blåst i horn og en folkemengde ropte «Leve kong Salomo!» mens han kom ridende inn i Jerusalem, til slottet og kongetronen, der han satte seg og overtok styringen av riket etter David.

Jesus, den store Davidsønnen, ville gjøre det tydelig for folket at han kom til den hellige byen som Messias. Derfor red han på eselet og lot seg hylle som konge, for at profetiene skulle gå i oppfyllelse. Det var jo mye likt kong Salomo, men samtidig var det annerledes. For her kommer den Davidsønnen som har et kongedømme som skal stå fast til evig tid for Guds ansikt, hans trone skal stå støtt for alltid – det vil si i all evighet. Messias er en annerledes konge, som regjerer riket sitt på en annerledes måte enn Salomo og alle andre konger, fordi hans er et helt annerledes kongerike.

Og så er jo også den enkle måten han kommer på så annerledes. For ikke er han omgitt av livvakter og soldater, ikke er han kledd i fine klær, det glinser ikke av gull, nei han ser helt vanlig og fattig ut. Han eier ikke en gang sitt eget ridedyr, han har bare lånt seg et esel og en fole av noen ukjente folk i en landsby han passerte. De viktige folkene i byen, de høyt på strå i samfunnet, står ikke klar for å ta imot ham der han kommer ridende; nei han er omgitt av disiplene sine, en gjeng med fiskere fra Galilea og mange andre helt vanlige anonyme folk. De legger kappene sine og palmegreiner på bakken foran ham, litt som en rød løper som ofte blir rullet ut for kongelige og filmstjerner. Men folk jubler og er helt revet med, uansett hvor lite statelig og flott det ser ut, og de hyller ham altså med ord fra Salme 118: Hosianna, Davids sønn! Velsignet er han som kommer i Herrens navn! Hosianna i det høyeste!

En annen ting som er betydningsfull, er at Jesus ikke rir mot palasset i Jerusalem, der kongene pleide å sitte på tronen sin. Nei, denne kongen rir til tempelet, Guds hus. Også dette signaliserer tydelig at han ikke er noen jordisk hersker, men at hans kongerike er åndelig.

Vi vet at mange, antagelig de fleste i folkemengden hadde feil forventninger til Messias. De ønsket seg en type jordisk hersker med et kongerike av denne verden, en som kunne gi fred og velstand, lede dem inn i en ny nasjonal storhetstid, «make Israel great again». Og det er vel i grunnen forståelig at de ønsket dette, for landet var jo under okkupasjon av romerne, noe som føltes helt uakseptabelt. Folk kunne nok se litt gjennom fingrene med at Jesus manglet den forventede kongelige pomp og prakt, for de hadde jo hørt om de store tegn og under han kunne gjøre! Han hadde mettet mer enn fem tusen mennesker med bare noen få fisker og brød, han hadde vekt opp Lasarus fra graven, osv. Det var helt ufattelig og fantastisk. Så tenk hva dette mennesket kan få gjort for landet vårt, hvis han vil ta over makten og bli vår nye konge! Men den ydmyke måten han kom ridende på, signaliserte egentlig tydelig at hans kongsmakt og rike ikke var av denne verden og at de altså hadde helt feil forventninger om Messias. Han var ikke kommet for å kaste ut romerne eller sitte på en trone på slottet.

«Si til datter Sion: Se, din konge kommer til deg, ydmyk er han og rir på et esel og på trekkdyrets fole.» Matteus skriver at profetien fra Sakarjas bok gikk i oppfyllelse den dagen. Vi kan legge merke til at det var to ridedyr Jesus ba disiplene om å hente til ham. Johann Gerhard (1582-1637) har en litt interessant kommentar til dette i en preken for 1. søndag i advent; han skriver om at Jesu Kristi rike er et åndelig rike, ikke synlig for øynene, for Jesus har sagt: «Guds rike er iblant dere,» eller som det også kan oversettes: «Guds rike er inni dere.» For Jesus kommer til oss i nådens midler og bor i hjertene til alle oss som tror, som Paulus skriver: «Må Kristus ved troen bo i deres hjerter» (Ef 3,17). Men, skriver Gerhard, samtidig er det jo sant at dette indre nåderiket til Jesus ikke er så fullkomment nå som det en gang skal bli, i det evige livet. Nei, for vi kristne er jo som noen gjenstridige esler, på grunn av den syndige menneskenaturen vi fortsatt har med oss. Jesus må tvinge oss, dra oss etter seg, akkurat som det ekstra eselet eller folen i teksten vår, det som fulgte med etter Jesus og ridedyret som Han selv satt på. Den gamle Adam stritter jo imot, så han må tvinges og dras, slik at vi beveger oss framover og følger etter Jesus, fornekter oss selv og tåler motgang og lidelser, som hans disipler må forvente. Så den ekstra folen som tripper bak eller ved siden av Jesus, kan vi altså godt tenke på som et symbol på sånne som oss, mener Johann Gerhard.

Vi synder dessverre ofte, vi som tilhører den hellige kristne kirke. Hver dag, vi klarer ikke å la være å synde, vi faller gjerne i de samme syndene om og om igjen. Og samvittigheten vår plager oss på grunn av dette. Men Jesus kommer til oss så vennlig og mild og tjener oss med nådens midler, igjen og igjen. Han er rettferdig og rik på seier, og han deler seieren og rettferdigheten sin med oss, overrekker dette til oss i nådens midler. Jesus ble så fattig for vår skyld, for å gjøre oss rike. Han ydmyket seg, fornedret seg, bøyde seg ned, for å løfte syndebyrden av våre skuldre og over på sine skuldre og sone den strenge straffen vi hadde fortjent, og kjøpe oss fri fra dødens og djevelens makt, på korset. «Han som ikke visste av synd, har [Gud] gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet» (2 Kor 5,21). Han renser oss for all urett, slik at Gud ser oss som hellige og rettferdige, på grunn av Jesus. «Han tilgir all din skyld og leger alle dine sykdommer. Han frir ditt liv fra graven og kroner deg med barmhjertighet og kjærlighet,» synger kong David i Salme 103.

Og apostelen Peter skriver: «Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Gud har vunnet for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket og inn i sitt underfulle lys» (1 Pet 2,9).

I dåpen ble vi døpt til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, vi fikk Hans navn på oss, for at vi skal tilhøre Ham og være medlemmer av hans kongefamilie, være Guds kjære barn, et kongelig presteskap, et hellig folk, hver og en på vår plass i hverdagen. Tenk at Herren kan og gjerne vil bruke slike gjenstridige esler som meg og deg, i sin vingård, i sitt rike. Der får vi tjene ham. Gud regner oss som hellige for Jesu skyld. For en nådig og god konge vi har, som kommer til oss så vennlig og mild i evangeliet. Han vil ikke slukke en rykende veke eller brekke av et knekt strå. Han trøster oss og forkynner oss nåde og fred og frihet.

«Velsignet være han som kommer i Herrens navn.» Det er Han som kommer til oss. Fordi han vil. Det er ikke vi som har gjort noe for å få ham til å komme. Og vi vet at slik som vi er av naturen kan vi heller ikke komme til ham; vi verken vil eller kan, for vi er døde på grunn av våre misgjerninger og synder (Ef 2,1), åndelig livløse. Vi verken vil eller kan åpne døren eller porten for ham og ta imot ham i hjertet. Nei, men Den Hellige Ånd har kalt oss ved evangeliet, opplyst oss ved sine gaver, helliggjort og bevart oss i den rette tro. Det er Han som har tent troen i oss, slik at vi ønsker å høre Jesus og lengter etter hans ord, og sier med salmedikteren: «Mitt hjertes dør jeg åpner deg, o Jesus kom hit inn til meg, og ved din nåde la det skje at jeg din vennlighet må se,» i salmen «Gjør døren høy, gjør porten vid!»

Akkurat den salmen må for øvrig sikkert være den aller mest misforståtte og misbrukte av alle i salmeboken vår. Svært mange siterer denne sangen, som de er så hjertens enige med, for de er helt overbevist om at den handler om å være tolerant og inkluderende, å vise raushet og åpenhet, om at folk må få tenke, tro og leve nær sagt akkurat som de vil, og at kirken skal akseptere dette og ønske det velkommen. «Gjør døren høy og porten vid for kjærlighet mellom alle kjønn,» skrev en kjent norsk næringslivsleder på sosiale medier. Og de som er negative til dette, er jo da erkekonservative og intolerante som vil «gjøre døren lav og porten trang,» ja helst lukke helt igjen, altså motsatt av det den gamle, fine salmen sier, påstås det. Jeg leste også noe en sportsjournalist skrev om skistjernen Therese Johaug; han mente det nå var på tide å være litt mer raus og grei mot henne igjen, hun har fått nok hets. Så derfor var hans oppfordring: «Gjør døren høy, gjør porten vid!»

Men, den fine, gamle adventssangen handler jo ikke om noe slikt; den handler om Jesus, Ærens konge, som kommer hit til oss! Oppfordringen er ikke at vi bør være tolerante og greie mot Jesus, men at når han kommer til oss i dette nye kirkeåret skal vi ikke være så altfor opptatt av alle slags andre ting, men ivrig ta imot ham, åpne oss, åpne ørene og lytte oppmerksomt til hans ord, begjærlig ta det til oss, tro på de rike løftene han gir oss, stole på hans tilgivelse. Ja, for han gir oss ikke syndstillatelse, men syndstilgivelse. Nåden hans er veldig dyp og stor, stor nok for alle syndere som vender om. Og vi vil bøye oss for ham og synge lovsanger til ham, og gi videre til medmenneskene våre den kjærligheten han har vist oss. Takk og lov for at Ærens konge vil komme til oss også i dette nye kirkeåret. «Velsignet være han som kommer i Herrens navn. Hosianna, Davids sønn!» Amen.

De siste tider er her

Preken over Mika 4,1-4

Du vet vel at vi lever i de siste tider? At denne verden nærmer seg sin slutt? Ifølge Guds ord begynte de siste tider da Jesus kom til jorden: «Mange ganger og på mange måter har Gud i tidligere tider talt til fedrene gjennom profetene. Men nå, i disse siste dager, har han talt til oss gjennom Sønnen» (Hebr 1,1-2). «For deres skyld er han blitt åpenbart nå ved tidenes ende»(1 Pet 1,20).

Og hans gjenkomst kan vi vente når som helst. Da er de siste tider brått slutt. Han sier: «Våk hver tid og stund … Vær på vakt, og la dere ikke sløve av svir og drikk eller av livets bekymringer, så den dagen plutselig kommer over dere som en snare» (Luk 21,34-36). Vi kan tenke på en snare i skogen, som en hjort trakker uti. Med ett sitter dyret bom fast, og det er blitt for sent å gjøre noe mer. Jesus vil ikke at noe slikt skal hende oss, at den ytterste dagen blir som en snare, fordi vi var uforberedt. Derfor lar han sitt ord bli forkynt for oss, så vi kan være klare.

Gud lot profeten Mika (ca. 700 f.Kr.) skrive ned en herlig profeti om denne siste tiden: «I de siste dager skal det skje at Herrens tempelberg skal stå urokkelig som det høyeste av fjellene og rage over høydene» (Mi 4,1). På skolen lærte vi at verdens høyeste fjelltopp er i Himalaya: Mount Everest, 8848 meter over havet, med snø og is på toppen. Mener Mika at tempelberget i Israel (ca. 750 m.o.h.) en gang skal rage enda høyere enn Everest? Nei, her bruker Mika poetisk billedspråk, som ikke skal forstås helt bokstavelig. Han fortsetter: «Dit skal folkeslag strømme. Mange folk skal dra av sted og si: «Kom, la oss gå opp til Herrens fjell, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier og vi kan ferdes på hans stier. For lov (annen oversettelse: undervisning) skal gå ut fra Sion, Herrens ord fra Jerusalem» (v. 2). Her er det altså ikke meningen at vi skal se for oss folk med klatreutstyr og oksygenflasker som er på vei opp til verdens høyeste fjelltopp (!)

Dette er en billedlig beskrivelse av noe som skal skje i de siste dager, nemlig at folkeslagene lærer å kjenne den herlige undervisningen om frelseren Jesus. Fordi Messias og hans frelse er unik og det viktigste av alt i verden, bruker profeten altså det bildet at Herrens tempelberg skal stå urokkelig og rage høyere enn alle andre fjell. Og når mennesker fra ulike folkeslag kommer til tro, heter det at de «strømmer til Jerusalem». Men: det er ikke nødvendig for oss å reise til den fysiske, geografiske byen i Midtøsten. For undervisningen om Messias har gått ut fra Sion, ut i hele verden. Herren lærer oss sine veier, og vi får vandre på hans stier, uansett hvor på jorden vi bor.

Som så ofte ellers i Skriften, er altså den fysiske byen Jerusalem og Herrens tempelberg her symboler for noe annet, noe åndelig. For eksempel i Hebreerbrevet heter det om dem som har fått troen, at nå er de «kommet til fjellet Sion, til den levende Guds by, det himmelske Jerusalem, … til Jesus, mellommannen for en ny pakt» (Hebr 12, 22–23). Og for at ingen skal klare å misforstå, understrekes det: «ikke til et fjell som en kan ta og føle på» (v. 18).

«Når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg,» sa Jesus før han døde (Joh 12,32). Han selv er det sanne tempelet, som ble revet ned, men gjenreist på den tredje dagen! (Joh 2,19). Han drar oss til seg med evangeliets invitasjon, slik at vi kommer strømmende. Se for deg en folkemengde utenfor døren til et stort varehus. Det er straks åpning av et «supersalg» –alt er nedsatt med 70 %! Når døren går opp klokken 09, strømmer kundene ivrig inn i lokalet og kaster seg over alle de rimelige varene! Det er sant at slik vi syndere er av naturen, har vi ingen kraft eller vilje til å komme til Jesus. Men når han drar oss til seg med evangeliet, som er Guds kraft til frelse, og når vi innser hvor desperat vi behøver ham og frelsen, ja da kommer vi strømmende og griper gaven begjærlig. Vi bare må ha det! Det som Jesus har til oss, er kolossalt mye mer verdifullt enn alt som kan kjøpes i et varehus, det kan ikke sammenlignes med noe annet. Og det er ikke noe vi får kjøpt til 70 % nedsatt pris, nei han gir det til oss helt gratis, som en virkelig gave. Vi har uansett ingenting å betale med. Men han selv har betalt for den dyrebare frelsen til siste øre.La oss derfor alltid være ivrige etter å ta til oss av undervisningen som går ut fra «Sion», så vi kan ferdes på hans veier, og invitere andre: «Kom, la oss gå opp…»

Mika fortsetter: «Han skal dømme mellom mange folk, skifte rett for mektige folkeslag, også for dem som er langt borte. De skal smi sverdene om til plogskjær og spydene til vingårdskniver. Folk skal ikke løfte sverd mot folk, ikke lenger læres opp til krig, men enhver skal sitte under sin vinstokk og sitt fikentre, ingen skal skremme dem. For Herren over hærskarene har talt.» (v. 3-4)

Med vakkert billedspråk beskrives her et fredsrike, en idyll. De som bor i dette riket har fått legge ned våpnene, krigen er over, og de trenger ikke lenger å være redde. Hvorfor? Fordi Messias, Herren, deres rettferdighet, har gjenløst og gjort opp for dem. Guds Lam har båret hele verdens synder opp på korsets tre. Gud har derfor proklamert en frifinnelsesdom over alle folkene (Rom 5,18), også for oss som er langt borte, her oppe mot nord. Det er slutt på fiendskapen mellom Gud og oss, vi er blitt forsonet! Jesus har skapt fred med sitt blod. Og vi får bare ta imot denne vidunderlige gaven, i tro. Til oss som har strevd og båret på tunge byrder, gir han sin hvile. Mika skildrer den gleden som er forbundet med en god høst i jordbruket: Alle får sitte i ro og mak under sin vinstokk og sitt fikentre og nyte Herrens fred. Vi får bare hvile i det som Jesus vår Frelser har gjort for oss, stole trygt på Guds løfter i evangeliet. Ingen kan egentlig skremme oss, for når Gud er for oss, hvem kan da være imot oss? Det fins ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. Da vi er blitt rettferdige ved tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus (Rom 5,1; 8,1.31). Den troende og døpte skal bli frelst. Men den som ikke tror, skal bli fordømt, ja er allerede dømt (Mark 16,16; Joh 3,18f.).

De fleste har sikkert hørt den berømte spiritual Down by the riverside, sunget og innspilt av bl.a. gospeldronningen Mahalia Jackson: «I’m gonna lay down my sword and shield down by the riverside, I ain’t gonna study war no more.» Dette verset er jo direkte inspirert av Mikas fredsprofeti. Akkurat elvebredden, the riverside, som nevnes i sangteksten, er ikke omtalt i profetien. Men kanskje kan vi assosiere elven med dåpen, da vi ble født på ny av vann og Ånd og fikk komme inn i Guds rike.

Nå fins det mange som tolker den vakre, gamle profetien som at det en gang i fremtiden her på denne jorden skal bli en fullkommen sosial og politisk fred, uten noen soldater, våpen og krigføring. Men våpenproduksjon og salg er det nå mer av enn noen gang, og mye ufred, så derfor synes man det virker som at det vil ta en stund før profetien kan gå i oppfyllelse. Målet til organisasjonen Forente Nasjoner er som kjent internasjonal fred. Og like vedFNs hovedkvarter i New York står en skulptur som forestiller en mann som står og hamrer og slår på et sverd, så det blir helt bøyd. I nærheten fins det også en murvegg med inskripsjonen (på engelsk): «De skal smi sverdene om til plogskjær og spydene til vingårdskniver. Folk skal ikke løfte sverd mot folk, ikke lenger læres opp til krig.» Det er tydelig at her tolkes dette som et budskap om jordisk fred. At det må være ro og fred i landet, er selvfølgelig også noe alle kristne ønsker, og vi vil så langt det er mulig leve i fred med alle. Paulus skriver: «Be for konger og alle i ledende stillinger, så vi kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt.» (1 Tim 2,2)

Skulptur av Jewgeni Wutschetitsch.
Foto: Neptuul/Wikipedia

Et håp om en slags gullalder med ytre fred her på denne jord, gjerne delvis som følge av kirkens virksomhet, stemmer imidlertid dårlig med Bibelen. Det kristne budskapet kommer tvert imot ofte til å skape splittelse og strid mellom mennesker (Matt 10,34–36). Først etter Jesu gjenkomst på den ytterste dagen, og etter at denne jorden er blitt ødelagt og avløst av den «nye himmel og nye jord hvor rettferdighet bor», som Gud skaper (2 Pet 3,13), først da blir det en fullkommen «ytre» fred. Og først da får vi juble og være glade uavbrutt, for alltid, uten at noen synd, fristelse, svakhet, lidelse og ytre eller indre fiender plager oss.

Men Mikas profeti handler altså om de siste dager, som vi lever i her og nå! Allerede nå fins det et vidunderlig fredsrike. Evangeliet forkynnes for folkeslagene, og alle som kommer til tro blir medlemmer i Guds rike, som ikke er av denne verden, men likevel eksisterer her. Vi får den tilgivelse og åndelige fred som Jesus har vunnet til oss. Samtidig blir det også mye kristenforfølgelse, og mange falske profeter bedrar folk og medvirker til stort frafall fra troen. Det blir kriger, hungersnød, jordskjelv, osv. (Matt 24,4-11). Men tross alle stormer og trengsler behøver Guds barn ikke være redde. For midt i alt dette er vi kommet til «Sion», det himmelske Jerusalem, til Jesus, som har gitt oss sin frelse og den fred som verden ikke kan gi. Herren over hærskarene har talt, og vi kan stole fullt og fast på hans løfter. Da er vi klare for hans gjenkomst. Gud være takk og lov. Amen.

Vann til vin

bryllup i KanaPreken over Johannes 2,1-11

Jesus er glad i bryllup. Dette kommer tydelig fram i Det nye testamente. Når han underviser om himmelriket, gjør han flere ganger en sammenligning med en bryllupsfest med innbudte gjester. Når han underviser om sin gjenkomst, forteller han en lignelse om ti brudepiker som venter på at brudgommen skal komme, for at de kan følge med ham til bryllupet. Og når det blir spørsmål om hvorfor Jesu disipler ikke faster, men bare ”spiser og drikker”, svarer han: ”Kan vel bryllupsgjestene sørge så lenge brudgommen er hos dem?” I Johannes´åpenbaring leser vi også at den himmelske festen kalles for «Lammets bryllup”.  Så det er ingen tvil om at Jesus og bryllup hører sammen.

Prekenteksten vår forteller om ”det første tegnet Jesus gjorde”, da ”han åpenbarte sin herlighet”. Dette skjedde tre dager etter at Gud hadde erklært fra himmelen at Jesus var hans elskede Sønn. Det var gått to dager siden døperen Johannes hadde vitnet om at Jesus var Guds lam som bærer bort verdens synd. Og det var en dag siden Jesus hadde lovet disiplene sine at de skulle få ”se himmelen åpnet og Guds engler gå opp og gå ned over Menneskesønnen”. Da var tiden kommet for Jesus til  å gjøre sitt første tegn og åpenbare sin herlighet. Og hvordan gjør han det? Ved å lage vin! I et bryllup.

Var det nå egentlig så veldig viktig, at de var gått tomme for vin i dette bryllupet? Ja, det å gå tom for mat eller drikke ved en så høytidelig og viktig anledning, måtte være svært pinlig for et brudepar og familiene deres. Jesus ønsket ikke at det nye ekteparet skulle få en mislykket start, at bryllupsfesten deres skulle bli et dårlig minne. Så han var villig til å gripe inn for å redde situasjonen. Av dette kan vi forstå at Gud bryr seg om oss når vi havner i mange ulike slags vanskeligheter og nød, av ulik alvorlighetsgrad.

Kana krukkerJesus sa til tjenerne ved bryllupet at de skulle fylle seks store kar med vann, helt til randen. Karene som sto der hadde plass til to eller tre anker, leser vi. Det betyr at det kan ha vært plass til om lag 540 liter vann. Noen minutt senere, da de bar det til kjøkemesteren for at han skulle smake på det, var vannet forvandlet til den beste vin! 540 liter. En overflod! Hvordan var det mulig? Dette stred jo mot all kunnskap om hvordan vin blir laget. Det var bare vann blitt til vinmulig fordi denne spesielle bryllupsgjesten var Gud selv, som kan gjøre alt. Han er Ordet, som var blitt menneske, Ordet som ”var i begynnelsen hos Gud, og som var Gud. Alt er blitt til ved ham” (Joh 1,1-3). Alt som lever her på jorden, inkludert vintrærne som vindruene vokser på, er skapt av ham og underlagt hans store makt og kraft. Det var også han som innstiftet ekteskapet, da han førte mannen og kvinnen sammen, de to første menneskene (1 Mos 2,21-24). Apostelen Johannes skriver i sitt første brev: ”Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi: livets ord.”

Jesus, Menneskesønnen som er gitt all makt i himmel og på jord, og som dermed er herre over naturlovene, kunne jo ha valgt gjøre sitt første tegn for eksempel på tempelplassen i Jerusalem, et viktig sted, kanskje under påskefeiringen. Men han valgte altså å åpenbare sin herlighet i en liten landsby oppe i fjellene. I et bryllup. På denne måten viste Jesus ekteskapet stor ære. Dette var en måte å opphøye ekteskapet.

Nå i vår tid er det vanlig at folk ikke har særlig høye tanker om ekteskapet. Mange synes ikke dette er noen god ordning, men noe gammeldags, utgått på dato. En del sier: ”Fordi så mange ekteskap ender i triste og vonde skilsmisser, vil vi ikke gifte oss.”

Men da må vi holde fram at det ikke er ekteskapet i seg selv, som institusjon, det er noe feil med, selv om mange opplever skilsmisser. Dette er som med vinen og andre gode gaver fra Gud; de kan alle brukes feil. I Bibelens Salme 104 lovprises Gud for planter og vekster, for korn og brød, og for vinen, ”vinen som gir mennesket glede” (vers 15). Vinen er altså en god gave fra Gud, selv om vi alle vet at vin kan brukes feil. Gode gaver kan misbrukes. Tenk så mye galt og trist som har skjedd fordi folk har drukket for mye alkohol, eller kjørt bil i påvirket tilstand. Men det er jo likevel ikke vinen i seg selv det er noe galt med. Slik er det også med ekteskapet, selv om det dessverre i mange tilfeller havarerer. Både vinen og ekteskapet er Guds gode gaver som det er viktig at vi bruker rett.

Ekteskapet er innstiftet av Gud, ikke en ordning vi mennesker selv har funnet på og som det står oss fritt å eksperimentere med eller bytte ut med noe annet. Jesus sa:  “Har dere ikke lest at Skaperen fra begynnelsen av skapte dem som mann og kvinne og sa: ‘ Derfor skal mannen forlate far og mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp.’ Så er de ikke lenger to; de er én kropp. Og det som Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille” (Matt 19,4ff). Gud har ment at ekteskapet skal være et offentlig, livslangt og forpliktende forhold mellom mann og kvinne, der de to skal vise omsorg for hverandre, tjene, hjelpe og støtte hverandre i gode og onde dager. Det er også innenfor ekteskapets ramme det er meningen at barn skal bli født og få den tryggheten, stabiliteten og omsorgen som behøves.

For Gud er ekteskapet så viktig at ett av de ti hellige budene han har gitt oss, handler spesielt om dette: Du skal ikke bryte ekteskapet. Og forfatteren av Hebreerbrevet skriver: “La ekteskapet holdes i ære av alle, og la ektesengen bevares ren. For Gud vil dømme dem som driver hor eller bryter ekteskapet” (Hebr 13,4). Ekteskapet holdes ikke i ære for eksempel når et par bor sammen, deler seng og hus, før ekteskapet. I vår tid trenger kristne å bli minnet om at vi skal respektere og ære Guds plan for ekteskap og familie, og at samboerskap er synd mot det sjette budet. Vi må ikke forakte eller være likegyldige til den gode ordningen som Gud har gitt oss. Jesus viste i Bergprekenen at budet ikke bare handler om ytre gjerninger, men også tanker og fantasier: “Den som ser på en kvinne for å begjære henne, har allerede begått ekteskapsbrudd med henne i sitt hjerte” (Matt 5,24). Pornografi, som det for tiden fins så mye av, ikke minst på internett, er jo aktuelt å nevne i denne forbindelse.

Vi må alle dessverre bekjenne at vi har syndet mye mot det sjette budet, med tanker, ord eller gjerninger. Vi har ikke vist ekteskapet den respekt og ære som Gud krever. Men der synden er stor, kommer Jesus til oss og gjør at nåden blir enda større! Han gir oss en overflod av nåde. Alt det vi selv mangler av rettferdighet, hellighet og kjærlighet, det får vi av Jesus! Han gir oss av sin fylde, nåde over nåde (Joh 1,16). Slik som i bryllupet i Kana. De manglet noe viktig, de var gått tomme for vin. Men Jesus kom til unnsetning og reddet situasjonen, han sørget for det de manglet. Ca. 540 liter vann ble forvandlet til den beste vin!

Som nevnt, er giftermål og bryllupsfest i Bibelen ofte et bilde på frelsen og Guds rike. Og slik får Jesu første tegn i bryllupet i Kana en dypere mening, noe som peker på det store frelsesverket han var kommet for å utføre for oss alle. Guds Messias skulle erstatte den gamle pakten med en ny. ”Loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus” (Joh 1,17). Han er oppfyllelsen av loven, han er vår rettferdighet, han har levd og dødd og oppstått fra de døde, for oss. Jesus har grunnlagt en ny pakt, med sitt blod som ble utgytt for oss på korset. Hans blod renser oss fra all urettferdighet, synd og skyld. Han har vunnet full tilgivelse for oss.

Og nå inviterer han alle syndere til å komme og ta imot nåden og frelsen, til å drikke og spise ved det store gjestebudet. ”Hør nå på meg, så skal dere få spise det som godt er, og fryde dere over fete retter… Kom, kjøp korn uten penger, vin og melk uten betaling!” (Jes 55,1-2)

Vinen i bryllupet i Kana leder tankene til nattverdsmåltidet som Jesus har innstiftet, der vi i, med og under brød og vin får motta hans eget legeme og blod. Han forsikrer hver enkelt nattverdsgjest om at syndene våre virkelig er sonet og tilgitt. Han gir oss en forsmak på den store gleden vi har i vente, den evige, salige bryllupsfesten hos Gud.

Han trøster oss også med evangeliet i dåpen, at han i dåpens bad har renset oss for all synd og skyld og kledd oss i Jesu fullkomne rettferdighets drakt. Han ser på oss, og se! – vi står foran ham rene, hellige og fine, uten den minste flekk eller lyte, som bruden i Høysangen: ”Alt hos deg er vakkert, min elskede, du er uten feil” (Høys 4,7).

Paulus, Herrens utvalgte apostel, skriver: ”Dere menn, elsk konene deres, slik Kristus elsket kirken og ga seg selv for den,  for å gjøre den hellig og rense den med badet i vann, i kraft av et ord. Slik ville han selv føre kirken fram for seg i herlighet, uten den minste flekk eller rynke. Hellig og uten feil skulle den være” (Ef 5,25-27).

Apostelen sammenligner her forholdet mellom Kristus og kirken med forholdet mellom ektefeller. Han underviser også om at mannen i kjærlighet og ydmykhet skal ta på seg en lederrolle, ofre seg for kvinnen i sitt liv, tjene henne. Mens kvinnen på sin side skal tjene som en hjelper for mannen sin. De skal utfylle og komplementere hverandre, to likeverdige partnere som er hverandres viktigste supportgruppe, som ønsker å gi hverandre bare alt godt, og som setter den andres ønsker og behov over sine egne.

Å bli gift er ikke livets eneste mening; dette kan vel også være greit å nevne iblant. Og for noen passer det best å leve ugift, av ulike grunner. Men det ekteskapelige livet bør ikke foraktes, slik som det skjedde i middelalderen: Martin Luther måtte ta et oppgjør med nedvurderingen av ekteskapet; kirkens folk så ofte ned på det som noe verdslig og kjøttslig. De mente at dersom man virkelig skulle lære å tro og stole på Gud, burde man gå i kloster som munk eller nonne og leve et liv i bønn, i sølibat, seksuell avholdenhet. Men Luther avviste dette. Som gift mann og far til en barneflokk, med alle bekymringene det førte med seg på grunn av sykdom, økonomiske utfordringer osv., lærte han seg at familielivet faktisk som få andre ting tvinger de troende til å kaste seg selv på Herren og stole på Ham. På denne måten “driver og hjelper ekteskapet oss framover i Ånden og troen”, skriver han. Mange vanskeligheter, kors og tårer må forventes. Men for troende, som er villige til å kjempe seg gjennom alt dette, som tenker på at ekteskapet og familien er innstiftet og elsket av Gud og ble æret av Kristus i bryllupet i Kana; for dem vil Gud “gjøre vann om til vin”, ved sitt hellige Ord, skriver Luther i sin Huspostille (2. søndag etter Kristi åpenbaringsdag).

Vi har grunn til å takke og prise skaperen vår for den flotte gaven han har gitt oss med ekteskapet, at mann og kvinne kan leve sammen i et livslangt, nært vennskapsforhold; ”ikke lenger to, men ett”. Selv om det etter syndefallet dessverre aldri fungerer så godt som det burde, så er ekteskapet uansett en overmåte god ordning for både mann og kvinne. Gud vil at det skal holdes i ære av alle. La oss be om at han må fortsette å velsigne nye generasjoner gjennom ekteskapet, og at han må holde tilbake alle krefter som vil ødelegge hans gode plan.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og skal være, en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

 

Illustrasjoner: freebibleimages.org

Oppstandelsen og livet

Church_of_St_Mary_Magdalen_Laver_Essex_England_-_new_grave_with_floral_tributes

Preken over Johannes 11,19-29

Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus. Amen.

La oss be: Herre Gud, himmelske Far! Du som har latt din Sønn bli menneske for at han med sin død skulle betale for syndene våre og frelse oss fra den evige døden, vi ber deg, gjør dette håpet fast i hjertene våre, at vår Herre Jesus Kristus, som vekket opp sønnen til enken i Nain bare med et ord, også skal oppvekke oss på den ytterste dag og gjøre oss evig salige. Amen.

Ja, vi har lest teksten om da Jesus vekket opp en ung mann som var død, sønnen til ei enke i byen Nain (Luk 7,11-17). Vi husker at en annen gang var det ei jente på tolv år som var død, datteren til synagogeforstanderen Jairus. Men Jesus kom og vekket henne opp (Luk 8,40-56). Han viste at han er herre over dødens makt. Det handler det også om i dagens prekentekst som vi snart skal lese fra Johannesevangeliets 11. kapittel.

Like før dette tekstavsnittet har to søstre fra landsbyen Betania, Marta og Maria, sendt en hastebeskjed til Jesus om at broren deres, Lasarus, er alvorlig syk. De skrev ikke noe mer, bare det. Men det var jo helt klart at det de ønsket seg, var at Jesus skulle komme så fort som mulig og hjelpe Lasarus så han ikke døde. Mange andre syke hadde han helbredet, og siden Marta, Maria og Lasarus jo var Jesu nære venner, stolte de to søstrene vel på at han selvfølgelig også ville komme og hjelpe i dette tilfellet. Men, så gikk det flere dager. De ventet på Jesus, mens Lasarus ble stadig verre. Når har han tenkt å komme? Hvorfor tar han seg så god tid? Prioriterer han ikke å komme til Betania for å helbrede sin gode venn? Og så døde faktisk Lasarus. Det var et sjokk. Marta og Maria gråt og sørget over broren sin, som ble gravlagt allerede samme dag, slik skikken var. Har Jesus sviktet oss? spurte de sikkert. Hvorfor kom han ikke? Vi som trodde at han var så glad i broren vår — og glad i oss? Men hva slags kjærlighet og vennskap er egentlig dette? De var nok helt forvirret, stakkar. Men Jesus visste hva han gjorde og at det som nå straks skulle skje ville bli til ære for Gud.

Mange kristne i dag kan vel kjenne seg igjen i Marta og Maria. Vi tror på Herren Jesus, men når det skjer uventede, vanskelige, triste ting i livet vårt, og vi ber til Gud men ikke får hjelp på den måten vi hadde ønsket og håpet og i det tidsrommet vi hadde tenkt oss, ja da begynner vi lett å tvile, tvile på Guds løfter. Bryr han seg ikke om oss? Vi kan få en følelse av å ha blitt sviktet, selv om Gud både har sagt og vist at han elsker oss og har lovet å være med oss alle dager, og at han hører oss når vi ber til ham.

Kanskje har vi bedt mange ganger om at noen vi kjenner som er syke må få bli friske. Men så går det likevel ikke slik som vi ønsker. Kanskje vennen vår dør av sykdommen. Det er så tungt og trist, spesielt når det er noen vi kjenner godt og er ekstra glad i som dør fra oss, et kjært familiemedlem eller en nær venn. Når hjertet har sluttet å slå og det ikke lenger er noen pust, kroppen bare ligger der livløs og sjelen har flyttet ut av kroppen, da blir vi inderlig triste og sørger over dette mennesket som har forlatt oss.

Og da begynner folk ofte å tenke: «Å, om ting kunne ha skjedd på en annen måte, hvis vi bare heller hadde gjort slik og slik. Tenk hvis vi bare hadde fått ham til lege tidligere, da ville nok alt ha blitt annerledes. Eller dersom det har skjedd en trafikkulykke, med døden til følge: Tenk hvis hun bare hadde fått reist med det flyet hun egentlig skulle ha reist med, tidligere på dagen. Eller tenk hvis hun heller hadde tatt toget, da ville alt vært annerledes. Å, om jeg bare heller hadde sagt sånn og sånn, jeg skulle ønske at jeg heller hadde gjort noe helt annet enn det jeg gjorde. Men nå er det for sent.

Tenk hvis, sa også Marta og Maria til hverandre etter Lasarus var død. Tenk hvis bare Jesus hadde kommet. Hvis bare han hadde vært her, da ville alt vært annerledes nå, da ville ikke broren vår vært død. De var så skuffet. Og det føltes så brutalt og tragisk for dem, som det også gjorde for enken i Nain og for oss alle, at døden må komme og ta fra oss dem vi er glad i. Dette er ikke slik det burde være, det er alt for vondt. Tanken på vår egen død kan også gjøre oss urolige og redde. Bibelen forteller oss hva som er den egentlige grunnen til at alle vi mennesker må dø. Det er synden som bor i oss. Det er den som ødelegger. Den er et fremmedelement, en sykdom. Døden kom inn i verden på grunn av synden. «Syndens lønn er døden» (Rom 6,23). Men i prekenteksten vår i dag gir Jesus oss et herlig håp når vi tenker på døden:

Johannes 11,19-29: Mange av jødene var kommet til Marta og Maria for å trøste dem i sorgen over broren. Da Marta hørte at Jesus kom, gikk hun for å møte ham. Maria ble sittende hjemme. Marta sa til Jesus: «Herre, hadde du vært her, var ikke broren min død. Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil han gi deg.» «Din bror skal stå opp», sier Jesus. «Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag», sier Marta. Jesus sier til henne: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» «Ja, Herre», sier hun, «jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden.» Da hun hadde sagt dette, gikk hun og kalte i all stillhet på sin søster Maria og sa til henne: «Mesteren er her og spør etter deg.» Da Maria hørte det, sto hun straks opp og gikk ut til ham.

Det aller første Marta sa til Jesus da hun kom og møtte ham på veien, var altså: «Herre, hadde du vært her, var ikke broren min død.» Litt senere kom også søsteren Maria ut og sa akkurat det samme: «Herre, hadde du vært her, ville ikke broren min vært død.» Det ligger vel en slags anklage i de ordene. Hvis bare du hadde gjort det på en annen måte, Jesus, hvis du hadde rasket deg litt da vi sendte bud på deg og ikke ventet helt til nå med å komme, ja da hadde alt vært annerledes.

Men tydeligvis har Marta likevel ikke helt gitt opp Jesus, for hun fortsetter med å si: «Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil han gi deg.» Det virker som at hun tror alt fortsatt er mulig. «Din bror skal stå opp,» sier Jesus. Hun svarer: «Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag.» Nå virker det som om hun likevel ikke våger å tro på at Jesus kan klare å vekke Lasarus opp av graven her og nå. Ettersom det var gått hele fire dager siden han døde og det helt sikkert var begynt å lukte av ham, virket jo det helt umulig. Det var for sent å gjøre noe med Lasarus nå i denne omgang, tenkte visst Marta. Hadde Jesus kommet da hun hadde bedt ham komme, da ville det derimot ha vært gode muligheter. Men den planen gikk i vasken. Derfor ble hun nok nå nødt for å vente til oppstandelsen på den siste dag.

Men Jesus leder henne til å se forbindelsen mellom oppstandelsen på den siste dag og den personen som står rett foran henne. Jesus selv er oppstandelsen – og livet. Derfor var det ingen grunn til at hun måtte vente til den siste dag. Jesus kunne gjøre dette allerede nå med en gang.

Og vi vet hva som skjedde. Ikke mange minutter senere sto Jesus foran graven, som var en hule inni fjellet med en stein foran åpningen. Han sa, «Ta vekk steinen,» og så ropte han «Lasarus, kom ut!» Og Lasarus ble levende igjen. Sjelen hans kom tilbake til kroppen, og han kom ut med liksvøp rundt hender og føtter og med et tørkle bundet over ansiktet. Jesus sa: «Løs ham og la ham gå!» Alle som så det bare gispet av forbauselse. For et under!

Dette var et tegn på noe mye større og mye mer betydningsfullt som ganske snart skulle skje med Jesus selv, i påsken, i Jerusalem. Han skulle bli korsfestet, overgitt til døden for våre synders skyld. Og så på den tredje dagen skulle han oppstå fra de døde, for vår rettferdighets skyld. Han skulle gå levende ut av graven sin, gravklærne skulle han la bli liggende igjen. På den måten skulle han lede veien for oss, ut fra døden inn til livet. Han er «førstegrøden av dem som er sovnet inn» (1 Kor 15,20). Først Jesus – og deretter alle oss som tilhører ham, ved hans gjenkomst på den ytterste dagen.

En forskjell mellom oppvekkelsen av Lasarus og oppstandelsen på den ytterste dagen, er denne: Lasarus er ikke lenger iblant oss her på jorden, for etter noen år måtte han jo dø igjen. Men når Jesus vekker opp kroppene våre på den siste dag, da skal vi aldri dø igjen. Da skal vi og alle andre som tror på ham få herliggjorte, uforgjengelige og udødelige kropper.

Når vi har begravelse på kirkegården og kisten med den som er død skal senkes ned i jorden, bruker jo pastoren en liten spade til å kast mold på kisten og sier, «Av jord er du kommet, til jord skal du bli, av jorden skal du igjen oppstå.» Og så siterer han de kjente ordene som Marta fikk høre den gangen: «Jesus sier: Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.» For noen sterke og trøsterike ord! De lyser og skinner i mørket, midt i alt det triste. Disse ordene er også til oss, de gjelder oss og handler om oss. De styrket troen til Marta fra Betania. Og de styrker også oss.

Ved å dø på korset for oss alle, tok Jesus imot straffen for alle våre synder. Døden stakk Jesus med den fryktelige giftbrodden sin, han tok imot straffen istedenfor oss, for at vi skulle få gå fri. Jesus ble lagt i graven, men sto opp igjen og gikk levende ut derfra på den tredje dagen. Han har vunnet over døden for oss. Og den seieren over døden har han gitt til oss. Derfor trenger vi ikke å være redde for å dø, for Jesus har tatt bort det som var farlig med døden; han har tatt bort syndeskylden vår, og straffen har han selv sonet. Han har vunnet tilgivelse og evig liv til oss. Når den fysiske døden kommer til oss en gang, vet vi at den ikke lenger er en straff for oss, for all straff har jo Jesus sonet istedenfor oss. Og vi kan stole trygt på at han en dag skal vekke oss opp igjen. Han gir oss livet tilbake.

Det er det han mener med disse forunderlige ordene han lar deg og meg høre i dag: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.»

Det er et løfte Jesus forkynner oss. Han lover oss noe i dag. Og vi kan stole trygt på det, for det er sant og sikkert når det er Jesus selv som sier det. «Tror du dette?» spør han. Og vi kan svare sammen med Marta: «Ja, Herre, vi tror at du er den lovede Messias, Guds Sønn. Du er herre over dødens makt, du er frelseren, og ditt ord er sannhet. Troen vår er nok skrøpelig og svak, men vi ser på deg og hører ditt ord. Du er til å stole på. Det du har lovet, kommer du også til å gjøre.

Vi legger merke til at Jesus ord her ikke er at han skal sørge for at vi får oppstandelse og liv, at han skal gi oss dette. Men han sier at han er oppstandelsen og livet. Dette er spesielt. Den som kjenner Jesus, tror på ham og tilhører ham, eier allerede her og nå Oppstandelsen og Livet. For Jesus er oppstått og lever evig, og vi er blitt ett med ham. Vi er blitt forent med ham i dåpen, ved troen. Vi er blitt kledd i ham, slik at hans død og oppstandelse er vår død og oppstandelse. Han lever for evig, og også vi har fått et nytt liv med ham, et liv som aldri skal ta slutt. Vi har fått alle syndene våre tilgitt, vi er blitt Guds kjære barn og arvinger til det evige livet. At vi har Jesus, betyr altså at vi har Oppstandelsen og Livet; det tilhører oss, for han er oppstandelsen og livet, og vi tilhører ham. Han selv er Gud, han er dermed livets kilde, som gir oss livet. Den fysiske døden overlever vi og trenger ikke å være redde. For Jesus er seierherren over døden, dermed er seieren vår. Hver den som lever og tror på han, skal aldri i evighet dø.  

Vi får bare stole trygt på ham, og vandre i et nytt liv allerede her og nå; et nytt liv som aldri skal ta slutt, fordi Jesus er oppstandelsen og livet. Ingenting, hverken død eller liv eller noe som helst skal skille oss fra den oppstandne frelseren vår og hans kjærlighet. Vi har grunn til å juble av glede. Gud være takk og lov! Amen.

La oss be: Vi takker deg, kjære herre Jesus, for at du har frelst oss fra synden, døden og fortapelsen. Du er herre over dødens makt. Da trenger vi ikke å være redde for noe som helst. For du er hyrden vår, som passer på oss. Vi får tilhøre deg. Du er vårt liv og vår oppstandelse. Du elsker oss og har lovet å være med oss alle dager og støtte og hjelpe oss i all vår nød, slik du ser er best for oss. Hjelp oss alltid å tro på deg, styrk den svake troen vår. Fyll oss med din Hellige Ånd og gjør oss sterke i deg, og før oss helt fram til målet, det evige livet, der vi skal få være sammen med deg for alltid. Amen.

 

Fotografi: © AcabashiCreative Commons CC-BY-SA 4.0; Kilde: Wikimedia Commons

Sannheten gjør fri

christ_pantocrator_mosaic_hagia_sophia_656x800

Preken på 3. søndag i faste.

Tekst: Johannes 8,31-44

«Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du selve lykken fra ham med det samme,» er en kjent replikk fra Henrik Ibsens skuespill Vildanden. Mange mener at mennesker trenger å ha noen livsløgner og små selvbedrag for å kunne leve. Mange takler ikke helt sannheten om seg selv og sitt liv, og da er det godt å ha en livsløgn å trøste seg med, som en slags smertestillende medisin, noe som gir litt lys og mot og lykke. Og derfor må vi være forsiktige med å avsløre og frata folk slike livsløgner; la nå folk heller få beholde dem, mener noen. For mennesker vil vel ikke få det bedre hvis ubehagelige sannheter om livet deres kommer fram?

Kanskje det er en mann som tenker om seg selv at han er en svært talentfull og stor oppfinner, han har alltid visst dette selv. Men verden, derimot, er ikke moden og klar ennå til å innse hvor genial denne oppfinneren egentlig er. Dessuten har han kanskje ikke oppfunnet noe særlig ennå. Men han er i hvert fall selv helt overbevist om at han «har det inne», og det er nå en trøst og en liten lykke å vite det, selv om ingen andre vet det. Eller det kan være noen som er avhengig av alkohol eller hasj, eller av gotteri og usunn mat, men som sier, «Jeg har full kontroll, dette her er overhodet ikke noe problem.» Men andre som kjenner denne personen ser at det stemmer ikke, det er bare noe hun innbiller seg, en løgn, et selvbedrag. Hun er jo hektet og tar skade av dette.

En slik person kan bli helt rasende hvis noen andre kommer der og sier, «Du bedrar deg selv, det er jo ikke sant det du går og tenker om deg selv. Du lever på en livsløgn.»

Like etter prekenteksten vår, mot slutten av kapitlet, står det at folk ble rasende på Jesus. «Vi vet at du har en ond ånd i deg,» sa de, og var så sinte at de hadde lyst å drepe ham. De tok opp steiner fra bakken for å kaste på ham. Og om noen uker, på langfredag, skal vi lese om at de fikk viljen sin til slutt, de fikk ham korsfestet og drept.

På den tiden i Israel tenkte mange, slik det også er vanlig å tenke i vår tid: «Jeg er god på bunnen.» «Vi mennesker er egentlig gode innerst inne, i hvert fall de fleste av oss.» Og de mente at hvis de gjorde så godt de bare kunne, anstrengte seg og var nøye med å følge en bråte med regler og forskrifter, for eksempel om sabbaten, så var de gode nok for Gud, og så var de frelst. «Vi er jo Abrahams slekt, vi er jo Guds utvalgte folk, og vi lever etter Guds bud og lykkes egentlig svært godt med det.» De var egenrettferdige, selvrettferdige. Men det var jo en løgn de levde på. En livsløgn.

Så da Jesus kom og avslørte dette og sa dem sannheten, ble de sinte på han. Han sa en gang: «Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket». Han mente altså at de ikke dugde, at rettferdigheten deres ikke holdt mål for Gud.

De hadde alltid tenkt at de var fri, åndelig fri. Som en del av Guds utvalgte folk, jødefolket, var de hevet over andre og svært privilegerte. Det eneste de mente de trengte befrielse fra, var romerne, okkupasjonsmakten. Så de ventet på Messias, som snart skulle komme og kaste ut romerne, så de kunne bli fri igjen, politisk, og slippe å betale mer skatt og toll til den romerske keiseren. Messias skulle komme og gi jødefolket en ny storhetstid, håpet de.

Men så kommer Jesus og vil vise dem at de har misforstått. Han vil hjelpe dem å forstå sannheten, Guds sannhet, som setter mennesker fri. Han snakker som om de er ufri, slaver. Da han snakket om dette til en gruppe jøder som var kommet til tro på ham (kanskje en gang han gjorde et under?), ble den nye spinkle troen deres satt på prøve. Og mange av dem tålte visst ikke å høre sannheten han forkynte om dem. «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som gjør synd, er slave under synden.» De mislikte sterkt at Jesus satte en slik diagnose på dem. Og det at han sa «Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri» var provoserende, syntes de, for de mente at de alltid hadde vært fri. Jesus snakket om at Menneskesønnen var kommet fra Gud som en tjener for å gi seg selv, gi sitt eget liv som løsepenge for alle oss syndige mennesker, altså kjøpe oss fri. Men dette ble ikke noen trøst for folk som insisterte på at de alltid hadde vært fri.

Og Jesus forkynte: «Menneskesønnen er kommet for å oppsøke det som var fortapt, og frelse det.» Men de hadde aldri tenkt at de var fortapt, for de var jo Abrahams ætt!

Jesus var så freidig å si rett ut, i Bergprekenen, at menneskene på jorden er onde. Han sa: «Selv dere som er onde vet å gi barna deres gode gaver» (Matt 7,11). Menneskene er altså ikke gode innerst inne. Dette er hard kost, både nå i våre dager og den gangen.

Men hvis vi ikke tåler å høre sannheten om oss selv, kommer heller ikke sannheten om frelseren Jesus til å få noe rom i menneskehjertene. Jesus snakket om at han var gått ut fra Gud, at han var ett med Faderen, og sendt av ham. Det var sannheten. Men mange av tilhørerne ville ikke forstå, de tålte ikke å høre hans ord. De ville hverken innse sannheten om seg selv og sin egen situasjon eller sannheten om Jesus, hvem han var. Men da var de jo ikke Abrahams ekte barn, for fader Abraham hadde trodd fullt og fast på Guds ord. De påstod også at de var Guds barn, men når de nektet å tro sannheten, betydde det at de tvert imot var barn av løgnens far, djevelen, som har vært en løgner og en sjelemorder fra begynnelsen. De gjorde det som djevelen ønsket.

Epidemier har det vært mange av opp gjennom århundrene her i Europa og ellers i verden. Svartedauden på 1300-talet regnes som en av de verste. I våre dager er det fortsatt en del dødelige epidemier rundt om i verden. Og akkurat nå er vi helt forbauset og urolige når vi ser hvor store konsekvenser koronavirus-epidemien får, mens den sprer seg over store deler av verden. Dette viruset smitter uhyre lett og fort. Og ingen antibiotikakurer hjelper. Vaksiner jobbes det med, men det tar tid før de kan være klar. I Kina døde 2,3 prosent av de som ble syke. Mens i Italia er dødelighetprosenten blitt høyere, visstnok omtrent 5 prosent. Og det meldes om fullstendig kaos ved italienske sykehus. I Sør-Korea var det langt færre som døde, og myndighetene i Norge håper og tror at vi her også skal slippe unna med en ganske lav dødelighet, hvis vi lykkes med å bremse smitten slik at ikke nesten alle trenger legehjelp samtidig. Så langt er omtrent tusen nordmenn bekreftet å være smittet, og etter hvert forventes det en mengde dødsfall.

Men: så alvorlig det enn er med den epidemien, så fins det faktisk en annen aktuell smitte som er mye verre. Og du som leser dette har testet positivt for denne. Det samme har jeg, og faktisk alle andre mennesker i verden. Jeg snakker naturligvis om synden. Vi er besmittet av synden, vi har alle arvet den fra våre foreldre og er født med den. Som salmedikteren David skrev «Jeg kom til verden med skyld, med synd ble jeg til i mors liv» (Sal 51,7). Da er det snakk om en syndighet. Så det handler altså ikke bare om hva vi gjør, hva vi sier og tenker, det vi kaller gjerningsynder, eller unnlatelsessynder, når vi forsømmer å gjøre det som er godt og rett, men det handler også om en tilstand i oss, en syndighet. Arvesynden. Som Guds profet Jeremia skrev: Menneskets hjerte er mer fullt av svik enn noe annet, det kan ikke leges. Hvem kan skjønne seg på det? (Jer 17,9). Synden har fordervet oss, og vi kjenner alle den onde lyst i hjertet.

Det var djevelen, løgnens far, han som har vært en morder fra begynnelsen, som med løgn og list fikk lokket våre første foreldre til å gjøre opprør mot Gud, deres skaper. Og etter syndefallet fins det sykdom og død her i verden, mye ondskap, mishandling og krig, og epidemier. Ingenting av dette var en del av Guds opprinnelige skaperverk. Nei, det skyldes synden. Syndens lønn er døden. Og dødeligheten ligger dessverre på konstante 100 prosent i alle verdens land. Paulus skriver i Romerbrevet: «Synden kom inn i verden på grunn av ett menneske (dvs. Adam), og med synden kom døden. Og slik rammet døden alle mennesker fordi alle syndet» (Rom 5,12). Fordi alle mennesker er blitt smittet av synden.

Alle mennesker, men med ett unntak; det fins ett eneste menneske som ikke var besmittet av synden, og det mennesket er redningen vår. Gud satte i verk et helt ekstraordinært tiltak for å berge oss fra synden, den verste smitteepidemien: Gud ble selv et menneske av kjøtt og blod, sånn som oss. Så høyt elsker Gud verden, at han ville bli en av oss, og komme til oss for å frelse og befri oss.

Det er han som taler til oss i prekenteksten vår. Der djevelen kom med løgn og mord og død, kommer Jesus med Sannheten og Livet, for å sette oss fri fra slaveriet under synden og djevelen, og mørkets og dødens makt, inkludert den evige døden, fortapelsen. Ja, Jesus er selv Sannheten, som gjør oss fri, og han er Livet.

Johannes skriver i sitt første brev: «Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart blant oss, at Gud sendte sin enbårne Sønn til verden for at vi skulle leve ved ham. Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder» (1 Joh 4,9-10). Jesus tok hele din og min syndebyrde og hele verdens synd på sine skuldre og med seg opp på korset. «Han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet,» skrev profeten Jesaja. Så der fikk vi legedom, ved det dyrebare blodet fra Jesu fullkomne hjerte, på korset. Der har vi «antistoffet» vi behøver, en rensende medisin som hjelper mot den dødelige syndeepidemien. Jesu hellige blod renser oss fra all synd.

I dåpen gjorde Gud oss til sine barn, han gjorde oss hellige og renset oss med badet i vann, i kraft av et ord. Og vi ble kledd i Jesu fullkomne rettferdighetsdrakt. Der i dåpen forente Den Hellige Ånd oss med Jesus og hans død og oppstandelse. Paulus skriver: Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble reist opp fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt liv. (Rom 6,4)

Hvor trøsterikt er vel ikke dette i dag, når vi så lett blir fylt av uro og usikkerhet med tanke på hva som skal skje i tiden som kommer. Trøst deg med Jesus og løftene som du fikk i dåpen. Lev i din dåp! Vær frimodig og trygg, ikke vær redd for døden, for du er jo forent med Kristus. Ingenting kan skille deg fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus. Du kan le av djevelens forsøk på å skape frykt og fortvilelse i hjertet ditt. Ja, for han går jo omkring som en brølende løve, for å finne noen å sluke, løgner og morder som han er. Men: han har tapt. Jesus vant det avgjørende slaget mot ham, på korset. Og også vi seirer over ham ved Lammets blod og ved Sannhetens ord, evangeliet. Djevelen har ingen rett til å anklage oss lenger. Det fins nå ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.

Frelsen vår er bygd på et trygt og sikkert fundament, på Kristus alene og nåden alene. Frelsen bygger heldigvis ikke på noe i oss; den er fra Gud, han som ikke kan lyve. Han sier oss sannheten, om oss selv, og sannheten om Jesus og hva han har gjort for oss. Hans sanne og sikre løfter kan vi stole fullt og fast på.

La oss bli værende i hans ord. Da kjenner vi sannheten, og sannheten gjør oss fri, fri ifra nøden, dommen og døden, og fri ifra frykt og fortvilelse. Evangeliet, sannhetens ord, er Guds kraft til frelse, ved troen. Evangeliet om frelseren Jesus bærer oss og holder oss oppe gjennom alle hendelser og omstendigheter i livet.

Akkurat nå er det dessverre vanskelig å samles til gudstjeneste i kirken, på grunn av koronasmitten, som må bremses ved en felles nasjonal dugnad. Men vi får håpe og be om at denne unormale situasjonen må bli kortvarig. I dagene som kommer får sikkert de fleste ekstra god tid til å lese i Bibelen, eller i ei andaktsbok, eller til å synge fra salmeboka, eller lytte til lydopptak av kristen forkynnelse og undervisning. På internett ligger det mye ute. La oss nytte anledningen, så Jesu ord får ha rikelig med plass hos oss. Sannhetens ord gir oss trøst, og det gjør oss fri.

En slik krisetid, når så mange er urolige og redde, kan helt sikkert også by på fine muligheter til å gi et godt kristent vitnesbyrd for medmennesker, muligheter til å vitne om at vi ved troen på Jesus er trygge i Guds hender. La oss tenke på de andre som er rammet av denne krisen, som er bekymret for jobben og økonomien sin, eller for liv og helse. Mange sitter nokså isolert og alene disse dagene. Da kan vi kanskje ta en telefon, eller skrive noen meldinger, og vise omsorg og oppmuntre andre på den måten. Kanskje kan vi hjelpe noen med innkjøp av mat, eller gå på luftetur med en hund, eller andre små eller store tjenester. Vi er også til stor hjelp for mange medmennesker nå ved bare å vaske hendene våre grundig og ofte, holde oss mest mulig i ro, unngå samlinger av folk, og ellers følge myndighetenes anvisninger og råd. Slik unngår vi å sette andres liv i fare. Og la oss ikke minst folde hendene og gå i forbønn for landet vårt, for ledere, leger, sykepleiere, pasienter, og alle folk, også i andre land og verdensdeler.

Paulus skriver: «Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus» (Fil 4,6-7). Og i Jesaja kapittel 41, sier Vårherre til sine barn: «Frykt ikke, for jeg er med deg, vær ikke redd, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd.» (Jes 41,10)

Gud være takk og lov. Amen.

Høsten er stor

Harvesting_beans_(5762966966)
(Illustrasjon: Wikimedia Commons)

Preken over Matteus 9,36 – 10,7

Jesus ble fylt av inderlig medfølelse da han så folkemengdene, da han vandret omkring og underviste i byer og landsbyer, forkynte evangeliet om Guds rike, og helbredet sykdommer og plager. Folket var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter. De ordene i den greske grunnteksten som her er oversatt med «forkomne og hjelpeløse» kan også oversettes «sønderrevne, ille medtatt, plyndret, slått ned, flådde», altså ganske sterke ord. Så folk var i stor nød, de var utmattet på grunn av de tunge byrdene de bar på. De var som sauer uten gjeter, forkomne og hjelpeløse. Falske gjetere hadde forlatt dem eller ført dem vekk fra sannheten. Vi kan se for oss noen sauer som vandrer målløst omkring, som setter seg fast i tornekratt, ullen deres er skitten, de er oppskrapt og blodige, og forsvarsløse mot rovdyr som kommer og finner dem.

Slik så Jesus folkemengdene, og da spesielt med tanke på den åndelige situasjonen de var i. Han fikk helt vondt av dem, «fikk inderlig medfølelse med dem». Og det ordet i teksten som her er oversatt med «inderlig medfølelse» er det sterkeste uttrykket som kan brukes på gresk for å si at du synes synd på noen. Da har du så vondt av den stakkaren du har foran deg at du er helt fysisk uvel. Dette var tilfellet med Jesus. Han syntes så synd på menneskene som flokket seg rundt ham.

Jesus er den samme i dag og har inderlig medfølelse med folkemengdene også i dag. For eksempel her i Norge. Ytre sett ser det vel ut som et lykkelig land. Vi har det veldig bra på mange måter. De fleste har ganske rikelig med penger og mye fritid i forhold til folk i mange andre land. Andre misunner oss ren og flott natur, frisk luft, gode velferdsordninger, og et demokrati som fungerer nokså fint. Vi har lite å klage over, så privilegerte som vi er sammenlignet med de fleste andre på jorden.

Men hva med den åndelige situasjonen? Vi vet at det er mange som føler seg ensomme, mange blir deprimerte, mange kjenner på meningsløshet, utrygghet og håpløshet med tanke på fremtiden. Og mange ruser seg. Nokså få kjenner stemmen til den gode gjeteren, frelseren Jesus, og det betyr at de fleste er i hånden på den onde fienden, djevelen, slik vi alle er av naturen. Så «høsten er stor»! Her fins det mye arbeid å gjøre, med å undervise og hjelpe, forkynne evangeliet.

Selv har vi fått lære å kjenne Jesus som den gode hyrden, gjeteren som ga sitt liv for oss sauene. Gud har vært så barmhjertig mot oss og vist oss stor omsorg. «Vi gikk oss alle vill som sauer, hver tok sin egen vei. Men skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham. Han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet,» som profeten Jesaja har skrevet. Himmelriket er kommet nær! Det har kommet veldig nær oss, på grunn av Jesus. Han forkynner evangeliet for oss, det glade budskapet om nåde, tilgivelse for all synd, som han har vunnet til oss med sitt eget liv og blod på korset, og med sin oppstandelse fra de døde. Hver den som tror på ham, skal ikke gå fortapt, men ha evig liv!

Hvor viktig det er at menneskene her i verden får høre budskapet om frelseren. For uten dette evangeliet er folk i stor nød. «Høsten er stor, men arbeiderne er få,» sier Jesus i teksten vår. Vi kan se for oss en svær jordbæråker, der massevis av modne, røde jordbær er klare til å bli høstet. Det er jo flott. Men det trengs en del folk til å plukke alle jordbærene. Bærene må ikke bare få henge der alt for lenge, til det blir for sent. Når Jesus sier at «høsten er stor, men arbeiderne er få», tenker han altså på store folkemengder som trenger å få høre evangeliet; det trengs arbeidere som kan lære alle menneskene om verdens frelser, slik at de kan komme til tro og bli berget.

Hvordan ser du og jeg på folkemengdene som er i nød uten evangeliet? Ser vi på dem med Jesus sine øyne, med inderlig medfølelse? Av og til har vi kanskje problem med å se folk på den måten? For vi ser folk som lever helt feil, livsstilen deres sjokkerer oss, det er anstøtelig. Disse menneskene er kanskje heller ikke noe greie imot oss, men sårer oss. Vi ser derfor kanskje først og fremst på dem som en trussel mot oss, som en plage. «Hvordan i alle dager skal det gå med verden, når folk lever på den måten?» tenker vi. Og så glemmer vi helt å se med Jesus sine øyne på alle de som er i nød og som strever og har tungt å bære.

Men la oss tenke på at disse er forkomne og hjelpeløse sauer som Jesus har gitt sitt eget liv for. La oss se på dem med Jesu blikk og ha medfølelse med dem, synes inderlig synd på dem. Og be for dem. Og prøve å nå fram med evangeliet til dem. Vi må forbarme oss over medmenneskene våre, slik at vi kan gi dem den samme trøsten og hjelpen som vi selv har fått fra Gud. Også vi er i oss selv skrøpelige syndere, hjelpeløse uten Guds nåde.

Medfølelse er utgangspunktet. Bak den kristne kirkens virksomhet med å forkynne evangeliet, ligger medfølelse, fordi Jesus, kirkens herre, har så inderlig medfølelse med forkomne og hjelpeløse syndere. Vi vil hjelpe folk. Men «høsten er stor», og «arbeiderne er få». Det er en svær oppgave som ligger foran oss, og det kan kjennes ganske overveldende. Hva skal vi gjøre? Jesus ber oss først av alt å gjøre en veldig enkel, men viktig ting, som alle kan: Be! «Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.» Arbeidet kan ikke utføres uten bønn.

Så la oss be for arbeidere, be om at nye folk, både unge og voksne, må få interesse og iver for å bli søndagsskolelærere, bibellærere, pastorer, misjonærer osv. La oss be for dem som holder på å utdanne seg til det, og for de som allerede er blitt det, at de må få frimodighet, glede og iver i arbeidet sitt.

Men når vi ber om arbeidere til å jobbe i innhøstingen i Guds rike, skal vi også tenke på oss selv. Hva kan Gud bruke meg til, en vanlig kristen? For bønn er ikke en erstatning for arbeid. Det blir jo litt feil hvis vi ber Gud om å sende ut arbeidere, men ikke oss: «Her er jeg, Herre, men ikke send meg; send noen andre til å hjelpe naboen min og kollegaen min. Ikke be meg om å si eller gjøre noe!» Nei, vi selv kan også bidra i arbeidet. Vi har alle folk i nærheten, naboer, slekt og venner, kolleger, som er i nød, «som sauer uten gjeter, forkomne og hjelpeløse». Vi kan be Gud om å gi oss anledninger der vi får sjansen til å vise dem omsorg og være til hjelp, og der vi kan få flettet inn noen ord om hva vi tror på, om liv og død, om synd og tilgivelse, om frelseren Jesus, om Gud og den freden han gir oss.

Når det for eksempel blir snakk om hvilke planer folk har for helgen som kommer, så sørg for å smette inn en liten bisetning om at på søndag har du i hvert fall tenkt deg en tur i kirken på gudstjeneste. Bare en liten ting som det kan være en begynnelse som får en annen til å begynne å tenke på åndelige ting, på sjelens behov. Kanskje kan det passe seg slik at vi også får invitert noen til gudstjeneste eller til barneundervisning, eller vi kan få gitt dem et lite blad eller andaktshefte, for eksempel.

Arbeidet begynner med bønn. Så la oss fortsette å be om at Gud må sende mange flere arbeidere og gjøre oss alle sammen frimodige og ivrige.

De Jesus i første omgang snakket til i teksten vår og som han oppfordret til å be om arbeidere, de skulle selv bli arbeidere. Alle de tolv apostlene nevnes ved navn i teksten vår. Men av de på listen var ingen i seg selv spesielt geniale og ressurssterke mennesker. De var skrøpelige syndere, hele gjengen. Men Jesus ville bruke dem, og han utrustet dem til oppgaven. Han vil også bruke deg og meg, alle sammen som tror på ham.

For det er altså ikke bare apostlene som har fått misjonsbefalingen. Først fikk de tolv beskjed om å gå bare til de bortkomne sauene i Israels hus: «Gå og forkynn: ‘Himmelriket er kommet nær!’»  Men litt senere, etter påsken og pinsedagen, fikk de befaling om å gå ut i hele verden. Jesus sa: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende» (Matt 28,18-20). Misjonsbefalingen gjelder oss alle sammen, unge og gamle, kvinner og menn som tror på Jesus. Alle er kalt til å være med og gjøre hva vi kan for at oppdraget skal bli utført.

I verden i dag fins det fortsatte mange folkegrupper som klassifiseres som «unådde»; de har ikke tilgang til evangeliet, fordi ingen forkynner for dem. Og hvert år dør mange uten noen gang å ha hørt om Jesus. Dette er jo forferdelig. Så her trengs det en innsats fra de kristne. Vi som har fått evangeliet i gave må sørge for å få delt denne gaven med alle mens det ennå er «nådens tid». Her trengs det forbønn og flere arbeidere, og det trengs økonomisk støtte til arbeidet både ute i verden og her hjemme.

I Den Lutherske Bekjennelseskirke har vi jo i en del år støttet et misjonsprosjekt i Peru, som blant annet når ut til ulike stammer i Amazonas-jungelen. Nå nylig har vi begynt å støtte et prosjekt i Bulgaria, «Outreach to Roma», blant det fattige romfolket der. Så her er det mulig å bidra til at evangeliet kan nå lenger, ute i verden.

Hjemme i Norge viser undersøkelser at stadig færre mennesker svarer ja på spørsmålet «Tror du på Gud?» I undersøkelsen fra 2018 svarte hele 46 prosent nei, mens 34 prosent svarte «ja, jeg tror på Gud» (dvs. tror at det fins en Gud), og 20 prosent svarte «vet ikke». Og jeg hører iblant historier om norske barn som begynner på skolen og som når de blir spurt om de har hørt om Jesus, rister på hodet: Vet ikke hvem han er. Aldri hørt om Jesus. Mange ungdommer og voksne mener å vite hva kristendommen går ut på; den handler visst mest om moral og bud, hva vi ikke må gjøre; de forbinder kristen tro med noe strengt og ufritt. Andre har en formening om at evangeliet først og fremst handler om nestekjærlighet – hvordan vi bør oppføre oss mot andre. Men dette er jo faktisk ikke riktig. Evangeliet, det glade budskapet, handler om hva Gud har gjort for oss! Han har så inderlig medfølelse og kjærlighet til oss og verden at Han selv ble et menneske for å berge og hjelpe oss. Så høyt har Gud elsket verden! Han ofret sin elskede, enbårne Sønn, for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.

Himmelriket er kommet nær, Jesus har brakt det veldig nær til oss. For han har vunnet tilgivelse og fred med Gud og evig liv til oss, med sitt hellige liv, sin lidelse og død, og oppstandelse. Han er oss veldig nær, i sitt ord og sakramentene, han er midt iblant oss med nåden sin. Dette er evangeliet, det glade budskapet. Så vil naturligvis Gud at vi også skal vise kjærlighet mot andre, det er viktig, men det er likevel ikke det som er evangeliet, det glade budskapet. Nei, for det handler altså om hva Gud har gjort for oss, helt ufortjent, av bare godhet og nåde.

Så også her i Norge er høsten stor, men arbeiderne få. Veldig mange behøver å få kjennskap til det klare og livgivende evangeliet, som de kanskje aldri har hørt. Jesus vil ha oss med i arbeidslaget sitt, og han kan bruke oss uansett hvem vi er.

Det er altså ved forkynnelsen av evangeliet at innhøstingen skjer. Det fins ikke noe annet som kan føre mennesker til tro, og dette må derfor alltid stå i sentrum for virksomheten vår som kristne. Gud har gitt oss et stort oppdrag, men samtidig et mektig verktøy for å utføre dette oppdraget. Evangeliet er Guds kraft til frelse som skaper tro og nytt liv. Vi utfører oppdraget vårt når når vi forkynner Jesu evangelium. Og så kan vi ikke gjøre noe mer. For det er Gud Den Hellige Ånd som virker gjenom evangeliet og vekker troen i mennesker – når og hvor det behager Ham.

Høsten er stor, men høsten er ikke vår. Den tilhører Gud. Og han vil selv gi oss kraften vi trenger til å utføre og fullføre arbeidet – som altså innebærer å be, å gi, og selv fortelle andre om frelseren Jesus. Må Gud hjelpe oss alle til dette. Amen.

Vær stolt av Herren Jesus!

Stone_cross,_Leiasundet,_Kvitsøy_RogalandPreken over 1 Kor 1,26-31

Se på dere selv, søsken, dere som ble kalt: ikke mange vise etter menneskelige mål og ikke mange med makt eller av fornem slekt. Men det som i verdens øyne er dårskap, det utvalgte Gud for å gjøre de vise til skamme, og det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skamme. Ja, det som i verdens øyne står lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud for å gjøre til intet det som er noe, for at ingen mennesker skal ha noe å være stolt av overfor Gud. Dere er hans verk i Kristus Jesus, han som er blitt vår visdom fra Gud, vår rettferdighet, helliggjørelse og forløsning, for at den som er stolt, skal være stolt av Herren, slik det står skrevet.

Ja, den som er stolt, skal være stolt av Herren, skriver Paulus. Eller som det også kan oversettes, Den som roser seg, skal rose seg av Herren. Paulus siterer her fra profeten Jeremias bok, kapittel 9.

Selvskryt og selvros er helt upassende for en kristen, og naturligvis også for alle andre. Ydmykhet, derimot, er en dyd, det motsatte av hovmod, en overdreven stolthet. Her i Norge har vi jo noe som kalles Janteloven, som har holdt folk litt på plass. Men det er likevel akseptert og lov å være litt kry og glad og stolt når du eller dine nærmeste, eller venner, eller kanskje fotballaget du heier på, har lykkes med noe og gjort det veldig bra. Kanskje Norge under vinter-OL har vunnet flere medaljer enn Sverige, Finland og alle andre land. Da er det vel naturlig som nordmann å være litt stolt? Ja, og det er også helt lov.

Men vi skal likevel legge merke til at Bibelen altså ofte advarer imot selvskryt, å rose seg selv, å være så veldig selvsikker, overdrevent stolt, hovmodig istedenfor ydmyk. «Kjærligheten er tålmodig og velvillig, den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig», skriver Paulus til korinterne litt senere i brevet. Og til Timoteus skriver han at «i de siste dager skal det komme vanskelige tider. For da vil menneskene være egoistiske, glade i penger, fare med skryt, være overmodige» osv. (2 Tim 3,1-2).

I Salomos ordspråk leser vi: «La en annen rose deg, ikke du selv, en fremmed, ikke dine egne lepper» (Ordsp 27,2). Det å gi ros, skryte av andre, skal vi ikke være redde for. Dette er en god ting, som sikkert mange av oss kan bli bedre til.

I Jakobs brev kan vi også lese: «Og nå, dere som sier: «I dag eller i morgen drar vi til den eller den byen og blir der et år, driver handel og tjener penger» – og så vet dere ikke engang hvordan livet deres blir i morgen! Dere er jo bare røyk, synlig en kort stund og så borte. Dere skulle heller si: «Om Herren vil, får vi leve og kan gjøre det ene eller det andre.» Men dere skryter og bruker store ord. Alt slikt skryt er av det onde» (Jak 4,13-16).

Det å være stolt og skryte og rose seg selv, ser ut til å ha vært nokså vanlig i den greske byen Korint, der det altså fantes en kristen menighet, som Paulus skrev brev til. For uttrykket i prekenteksten vår som er oversatt «å være stolt av» eller «å rose seg av», finner vi totalt 59 ganger i NT, og hele 60 % av disse tilfellene finner vi nettopp her i første og andre korinterbrev. Så stolthet var nok et kjennetegn ved folk i Korint. Byen var ellers kjent for velstand og luksus, mange av innbyggerne var rike. Og dette var de nok stolte av. Men enda mer kjent var korinterne for umoralske og lastefulle vaner. Faktisk fantes det et eget uttrykk i det greske språket, «å leve korintisk», som da handlet om seksuell løssluppenhet. Det vrimlet av prostituerte i byen, ikke minst i et av templene der, det berømte Afrodite-tempelet, som de nok også var stolte av. Og som i resten av den greske verden, var folk i Korint svært opptatt av visdom, av filosofi, av intellektet, fornuft, og veltalenhet. Slike ting var de stolte av, og de beundret og roste den som kunne tale så fint og klokt med menneskelig visdom, og gi filosofiske forklaringer av universet.

Paulus sa: «Jøder spør etter tegn, og grekere søker visdom, men vi forkynner en korsfestet Kristus. Han er en snublestein for jøder og dårskap for hedninger» (1 Kor 1,23). Mange i Korint syntes at budskapet om Jesus hørtes ut som den rene dårskap. Det var en fornærmelse mot deres intelligens, syntes de, denne læren om en korsfestet jøde som liksom skulle kunne frelse hele menneskeheten. Dette stemte utrolig dårlig med alt de kjente til av menneskelig visdom. Så de gjorde narr av det. Og de foraktet og gjorde også narr av byens kristne menighet, for der var det stort sett mindre begavede folk som var samlet.

«Se på dere selv, søsken, dere som ble kalt,» skriver Paulus. «Ikke mange vise etter menneskelige mål og ikke mange med makt eller av fornem slekt.» Det fantes i menigheten noen ganske få med utdannelse, blant annet en mann ved navn Erastos, som var byens regnskapsfører, en nokså høy og aktet stilling, og en håndfull andre med litt innflytelse i byen. Men ellers var det stort sett helt ukjente, anonyme og usofistikerte folk. En del var tjenestefolk og slaver eller tidligere slaver, folk som var regnet som ingenting. Men midt iblant dem var altså Jesus. Blant dem som ble foraktet og som ingen andre brydde seg om, var han i aksjon og gjorde sin gjerning.

Og dette ser vi jo igjen og igjen i Bibelen, at Gud kaller dem som står nokså lavt på strå her i verden. For eksempel da Guds Sønn skulle komme til verden, var det ikke en prinsesse ved slottet i Jerusalem som ble utvalgt; nei en fattig, ukjent jomfru, Maria fra landsbyen Nasaret skulle bli hans mor. Og da Jesus ble født, hvem var det som først fikk vite nyheten om dette? Jo, noen fattige sauegjetere. Og da Jesus var blitt voksen, kalte han til seg tolv nære disipler, der nesten ingen blant dem hadde noe særlig utdannelse eller innflytelse i samfunnet. En del var fiskere. Mens han som het Matteus var en toller og dermed blant de mest foraktede og forhatte personene i landet, Og Jesus tok også en dag inn hos tolleren Sakkeus og viste omsorg for ham, han som var betraktet som en folkefiende. For Jesus er interessert i slike. Utskuddene. Han bryr seg om uteliggere og romfolk, og dem som står langt nede på rangstigen.

Om lag hundre år etter Paulus var visst lite forandret. Da levde en gresk filosof ved navn Celsos og gjorde narr av de kristne, som ifølge ham var «uutdannede, ukritiske, lettlurte, dumme, tåpelige; de klarer bare å overtale slaver og kvinner og barn til å bli kristne». Celsos reagerte også på at den kristne forkynnelsen rettet seg mot syndere: at Gud tar imot syndere, men ikke rettferdige. Dette var dypt urettferdig og anstøtelig, syntes han.

Ja, skriver Paulus, «det som i verdens øyne er dårskap, det utvalgte Gud for å gjøre de vise til skamme, og det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skamme. Ja, det som i verdens øyne står lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud for å gjøre til intet det som er noe, for at ingen mennesker skal ha noe å være stolt av overfor Gud.»

Og dette er poenget her, at ingen skal ha noe å rose seg av overfor Gud. Gud ville gjøre det helt klart at det ikke kommer an på oss, for eksempel hvor lynende intelligent du er, eller hvor sterk og flink du er, eller hvor moralsk og prektig, eller hvor rik og mektig. Slike ting er betydningsfullt i verden, men i Guds rike er det ikke dette det kommer an på i det hele tatt. Gud ville gjøre det helt klart at ingen av oss syndige mennesker har noe å komme med fram for ham.

Vi står helt tomhendte, vi har bare synden vår å vise fram. Guds rike tilhører derfor ikke dem som er stolte, store og selvsikre og stoler på det de er og har. Nei, Guds rike tilhører de som er «fattige i ånden», som innser at de ikke har noe å komme med, enten de er byens regnskapsfører eller en nylig nettopp frigitt slave. Guds rike tilhører dem som har erkjent at stilt overfor Gud er i seg selv hjelpeløse, udugelige, dumme, små, svake, skrøpelige, ja ingenting.

Gud snur helt opp-ned på ting i forhold til hvordan det er i verden. Som det står i Marias lovsang: «Han støtte herskere ned fra tronen og løftet opp de lave. Han mettet de sultne med gode gaver, men sendte de rike tomhendte fra seg» (Luk 1, 53).

For det som ikke er noe, det utvalgte altså Gud «for å gjøre til intet det som er noe, for at ingen mennesker skal ha noe å være stolt av overfor Gud. For både det høye og det lave i verden står uten egen rettferdighet og verdighet for Gud. Men: vi får altså isteden rose oss av Herren. Rose oss av Jesus, frelseren som Gud har gitt oss. Fordi alt er av nåde alene, ved Kristus alene, ved troen alene, uten våre egne gjerninger.

Vi kan ikke gjøre noe for å frelse oss selv. Uansett hvor hardt vi prøver. Det er ikke vårt eget verk, og kan aldri bli det. Nei, «dere er hans verk – i Kristus Jesus, han som er blitt vår visdom fra Gud, – vår rettferdighet, helliggjørelse og forløsning».

Disse enkle kristne i Korint som ble sett ned på av de vise og filosofiske folkene i byen, eide faktisk guddommelig visdom og makt, og de var arvinger til Guds rike, for de tilhørte faktisk en svært betydningsfull familie, kongefamilien, Guds egen familie. Gud er en som snur opp-ned på alt.

Jesus er altså visdommen vår fra Gud. «I ham er alle visdommens og kunnskapens skatter skjult til stede» (Kol 2,3). Og vi får rose oss av ham og være stolte av ham fordi han er blitt vår rettferdighet. Vi har ingen egen dugelig rettferdighet å rose oss av, men han er blitt vår rettferdighet. Som vår stedfortreder gikk Jesus inn og oppfylte all rettferdighet, oppfylte loven, oppfylte alle betingelser for oss. «Han som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet» (2 Kor 5,21). Kristus Jesus er vår rettferdighet.

Og han er vår helliggjørelse. Vi får rose oss av ham og være stolte av ham fordi «han er blitt vår helliggjørelse». Han er Guds hellige rene lam som ofret seg, ga seg selv for oss, for å vaske oss rene, gjøre oss hellige og rense oss med badet i vann, i kraft av et ord, slik at vi står for Gud, uten den minste flekk eller rynke. Hellige og uten feil. (Ef 5,26-27)

Og vi får rose oss av Jesus og være stolte av ham, fordi han er blitt vår «forløsning», skriver Paulus. For han har kjøpt oss fri fra synd og skyld og skam, fra døden, djevelen og fortapelsen. Ikke med sølv eller gull, men med sitt eget dyrebare hellige blod. Han ga seg selv som løsepenge for oss alle, på korset på Golgata. Og tre dager senere fikk vi kvitteringen på at betalingen var godkjent, da Gud reiste sin Sønn fra de døde og Jesus gikk levende ut av graven. Han er oppstandelsen og livet, og hver den som tror på ham skal leve om han enn dør. Han har vunnet evig liv til oss, han som er vår rettferdighet, helliggjørelse og forløsning.

Ingenting av dette er vårt verk. Ingen mennesker har noe å rose seg av her. «For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv» (Ef 2,8-9). Vi er hans verk, slik at all æren for frelsen, 100 %, går til Gud, vår frelser. Og vi får rose oss av ham. Jesus er vår visdom fra Gud. Så derfor skal vi være stolte av Jesus og av at vi er kristne og får tilhøre ham. Takknemlige og ydmyke har vi grunn til å være, men også stolte – av evangeliet om Jesus, for det er Guds kraft til frelse for mennesker. Og han har kalt oss til å være med å utbre evangeliet i verden. For et privilegium og en ufortjent ære, å få lov å være med på noe sånn. Han kan bruke oss alle sammen. Ikke med fremragende talekunst og overbevisende visdomsord og argumenter, men med det enkle ordet om den korsfestede og oppstandne Jesus – får vi være med å så og vanne, vel vitende om at det er Gud, Den hellige Ånd som gir veksten.

Denne prekenteksten kan også minne oss om noe annet. Om hva som står høyt og lavt her i verden, hvordan Gud ser på dette, og hvordan også vi bør se på det. Mange av oss har vokst opp med en tankegang om at det er viktig å «drømme stort», og dette betyr ofte i praksis at vi vil forsøke å bli noe høyt, stort og betydningsfullt her i verden, noe mektig, veldig vakkert, berømt eller ærefullt. Tanken på at en bare skal bli et anonymt menneske som de fleste andre, bare et ansikt i mengden, kan være nokså vanskelig å akseptere for en del av oss. Voksne sier kanskje om et barn: «Hun der skal du se det kommer til å bli noe stort av en gang.» Og så begynner ungdommen å strebe etter å bli noe veldig stort og berømt, å klatre oppover, oppover, oppover, sikte mot stjernene, for å bli nummer 1! For dette forteller samtidskulturen oss er så viktig. Men oftest går det ikke helt etter planen, for de fleste, og så blir det et veldig skuffende antiklimaks når livet ender opp med å bli noe ganske anonymt, vanlig og «kjedelig».

Men vi som er kristne bør jo ikke tenke i de baner. Vi bør ikke la oss påvirke av slikt. Gud vår Far er ikke opptatt av at hans barn skal bli noe veldig høyt og stort og berømt her i verden. Han blir ikke noe imponert av slikt, og har ikke bedt oss om å strebe etter det. Så denne ideen har vi ikke fått fra Bibelen. Ved å se opp, opp, opp og trakte etter det som står høyt i verden, kan jo mennesker fort bli selvopptatte og glemme de nære ting og det som er smått og som står lavt. Gud derimot spesialiserer seg jo på det som står lavt, nederst, det som er ingenting. Der nede er Gud i aksjon, der liker han å arbeide. Han samler på det som ingen andre bryr seg om, det som ofte blir foraktet og glemt. Og vi er hans disipler som vil følge hans eksempel.

Selv var han stilt så lavt da han ble et nyfødt menneske på jorden at han ble lagt i en krybbe, matfatet til dyrene. Som voksen ble han «ringeaktet, forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom, en foraktet mann som ingen ville se på, vi regnet ham ikke for noe,» som profeten Jesaja skrev (Jes 53). Og hans rike, som er «vidunderligst av alt på jord», er ytre sett heller ikke noe særlig strålende og glansfullt i verden. Nei, det er litt skjult. Han regjerer i riket sitt gjennom nådens midler, Ordet og sakramentene, litt vann, litt brød og vin, helt enkle, vanlige ting. Men de gir oss de største skattene som tenkes kan. Og uansett hva slags stilling vi har her i verden, uansett hvor anonyme og uanselige liv vi måtte ha, så er vi Guds barn, en del av kongefamilien. Gud har løftet oss opp og gjort oss til noe veldig stort og flott i sitt rike. Hva er vel bedre enn det? Hva betyr vel all verdens pomp og prakt?

Paulus skriver i Romerbrevet: «Streb ikke etter det som er høyt, men hold dere gjerne til det lave, og vær ikke selvkloke» (Rom 12,16), og i 1. Tessalonikerbrevet: «Dere skal sette deres ære i å føre et stillferdig liv» (1 Tess 4,11). Et «vanlig» liv i kjærlighet og hellighet er svært meningsfullt og blir til glede og ære for Gud.

Samtidig vil Gud naturligvis at vi gjør vårt beste hva vi enn holder på med, for eksempel på skolen, i arbeidslivet eller hjemme. Han vil at vi skal være flittige og bruke gavene han har gitt oss. Kropp og sjel, øyne, ører og alle lemmer, fornuft og alle sanser, evner og ressurser er det han som har gitt oss, for at vi skal bruke det godt, til Guds ære og til glede for medmenneskene, i takknemlighet og ydmykhet over alt vi har fått, uten å rose oss selv. «Hva har du som du ikke har fått? Og har du fått noe, hvorfor skryter du, som om du ikke hadde fått det?» skriver Paulus til korinterne (1 Kor 4,7). «Vær ikke vis i egne øyne,» skrev den vise kong Salomo (Ordsp 3,7).

Og hos profeten Jeremia leser vi: «Den vise skal ikke være stolt av sin visdom, den sterke skal ikke være stolt av sin styrke, den rike skal ikke være stolt av sin rikdom. Men den som vil være stolt av noe, skal være stolt av dette: at han har forstand og kjenner meg. For jeg er Herren, som viser miskunn, rett og rettferd på jorden» (Jer 9, 23-24). Og det er nettopp dette verset fra Jeremia som apostelen Paulus tenker på når han sier i teksten vår:

«Dere er hans verk i Kristus Jesus, han som er blitt vår visdom fra Gud, vår rettferdighet, helliggjørelse og forløsning, for at den som er stolt, skal være stolt av Herren, slik det står skrevet.»

Gud være takk og lov!

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og skal være en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

Det kommer til å koste

Unfinished_building_-_Khon_Kaen_(6032442862)
Unfinished building, Khon Kaen / Wikimedia Commons

Preken på 2. søndag etter treenighetssøndag

Lukas 14,25-35:

Store folkeskarer fulgte med Jesus, og han vendte seg til dem og sa: «Om noen kommer til meg og ikke setter dette høyere enn far og mor, kone og barn, brødre og søstre, ja, høyere enn sitt eget liv, kan han ikke være min disippel. Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min disippel. 

Dersom en av dere vil bygge et tårn, setter han seg ikke da først ned og regner ut hva det vil koste, for å se om han har penger nok til å fullføre det? For har han lagt grunnmuren, men ikke makter å gjøre tårnet ferdig, da vil alle som ser det, gjøre narr av ham og si: ‘Denne mannen begynte å bygge, men klarte ikke å fullføre det.’ Eller om en konge vil dra i krig mot en annen konge, setter han seg ikke da først ned og tenker over om han med sine ti tusen mann er sterk nok til å møte den andre, som kommer mot ham med tjue tusen? Og er han ikke det, sender han menn av sted for å be om fred mens fienden ennå er langt borte.

Slik er det altså: Ingen av dere kan være min disippel uten å gi avkall på alt han eier.

Salt er en god ting. Men hvis også saltet mister sin kraft, hvordan skal det da bli salt igjen? Det kan ikke brukes, verken i jord eller gjødsel, det er bare til å kaste. Den som har ører å høre med, hør!»

 

Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus. Amen.

På en reise til Albania for noen uker siden, i forbindelse med KELKs kirkekonferanse i kystbyen Durrës, ble jeg minnet om Jesu lignelse om han som begynte å bygge et tårn. Ved en lang sandstrand sto mange nye turisthoteller på rekke og rad. En del av hotellene så fine ut, men så var det et som dessverre ødela helhetsinntrykket nokså brutalt: en bygning med mange etasjer, men der alle veggene manglet. Byggearbeidet hadde tydeligvis stanset opp for ganske lenge siden, og nå sto den uferdige bygningen der som et forferdelig stygt, åpent sår, midt mellom de andre hotellene. Hvor lenge er det meningen at denne fiaskoen skal få stå der og skjemme byens strandpromenade slik? Her er det visst noen som har gjort svært dårlig planlegging, vært uforstandig og feilberegnet hva det ville koste. Vedkommende hadde ikke penger nok til å gjøre bygningen ferdig. Som Jesus sier i teksten: «Da vil alle som ser det, gjøre narr av ham og si: ‘Denne mannen begynte å bygge, men klarte ikke å fullføre det.»

Men er det da slik at folk må betale ganske mye for å bli en Jesu disippel? Må du ha betydelige ressurser for å kunne bli en kristen og følge ham? Vi vet at Guds lov krever at «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» «Gjør det, så skal du leve,» sa Jesus til en som kom til ham og spurte hva han måtte gjøre for å arve evig liv. Gjør det, så skal du arve evig liv. Men tenker vi at «hvis jeg skjerper meg skikkelig, så må jeg vel kunne klare dette,» tar vi feil. Vi klarer ikke å oppfylle lovens krav. Nei, vi fattige syndere har ikke noen kraft, evne eller ressurser til det. Det koster mye, mye mer enn vi kan betale. Vi er helt blakke. Vi har bare syndene våre å komme med.

Men: Jesus, Guds Sønn, har kommet ned til oss; han ble fattig for å gjøre oss rike. Han har betalt all vår skyld og gjeld til siste øre, og hans fullkomne rettferdighet, hellighet og lovoppfyllelse gjelder som vår egen. Av bare nåde er dette nemlig gitt oss i gave av Gud, og vi har fått ta imot den store gaven ved troen. På grunn av Jesu hellige liv, hans uskyldige lidelse og død, og hans seierrike oppstandelse, eier vi nå tilgivelse, fred med Gud, og evig liv. Helt ufortjent. Det kommer ikke an på oss, våre krefter eller noe vi må bidra med. Alt er av nåde, for Kristi skyld.

Men når vi så har fått alt dette, når Gud har kalt oss ved evangeliet og ført oss til tro, når vi tilhører Jesus og gjerne vil følge ham; da må vi være klar over at det kommer til å bli kamp. Vi kommer til å møte mye motstand, fra verden, djevelen, og vår egen iboende syndige natur. Det må vi være forberedt på, og det er dette Jesus snakker om i teksten vår. Han vil gi oss det som trengs av kraft og styrke, men vi trenger å beregne hvor store omkostninger det kan få for oss å være hans disipler og stå i den gode striden. Å være en kristen er ikke noen dans på roser, det blir ikke enkelt. Vi må ikke tenke på det som en liten hobby, en fritidsaktivitet som vi liksom kan ha på si’, og «dette kommer nok til å gå så greit, at…» Nei, dette kommer til å kreve mye! Er du beredt på det? Jesus vil ikke at vi skal være uforberedt, for i så fall kommer vi raskt til å gi opp når motgangen melder seg.

Jesus bar korset sitt for oss opp til Golgata, og vi som vil følge ham og være hans disipler må også være villige til å bære det korset Gud legger på oss. Den som ikke er villig til dette, kan bare gi opp kampen med en gang. Å bære sitt kors betyr å fornekte seg selv, å legge til side egne ønsker og egen vilje for Jesu navns skyld. Å akseptere lidelser og problemer for Guds rikes skyld. Vi kan ikke la andre ting, andre mennesker, andre hensyn få komme i veien for Jesus og lojaliteten mot ham: «Om noen kommer til meg og ikke setter dette høyere enn far og mor, kone og barn, brødre og søstre, ja, høyere enn sitt eget liv, kan han ikke være min disippel,» sier han. For mange av de første disiplene ble det jo slik at de måtte dø på grunn av bekjennelsen til Jesus. De ble rett og slett henrettet. Det samme skjer den dag i dag en del steder i verden. Ikke i Norge, men det betyr likevel ikke at det her i landet er enkelt å være en kristen som trofast bekjenner seg til alt Guds ord.

«Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord … Den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord,» har han sagt. Det kan ofte være en fristelse for kristne å la være å bekjenne troen, og la være å holde fast på ordet og undervisningen fra Jesus og hans utvalgte apostler. Da kunne livet blitt enklere og behageligere, både i forholdet til de nærmeste familiemedlemmer og venner – og resten av verden. Men OBS: «Vennskap med verden betyr fiendskap mot Gud. Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende!» sier Bibelen (Jakobs brev 4,4). Og Jesus sier i teksten vår: «Ingen av dere kan være min disippel uten å gi avkall på alt han eier.» Vi må altså være villige til å la alt fare, om nødvendig, for Jesu skyld. Som Luther sier i salmen: «Og tok de enn vårt liv – gods, ære, barn og viv – la fare hen, la gå – de kan ei mere få – Guds rike vi beholder.»

Paulus skriver i dagens episteltekst: «Jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror» (Rom 1,16-17). Samme med oss. Vi skal ikke skamme oss over evangeliet. Men så må vi heller ikke skamme oss over det den hellige apostelen skriver i avsnittet like etterpå. Blant annet flere vers som klart avviser at homoseksualitet er noe som er rett og godt i Guds øyne. Et svært aktuelt tema nå i disse dager. «De fulgte sitt hjertes lyster, derfor overga Gud dem til urenhet slik at de vanæret kroppen sin med hverandre. De byttet ut Guds sannhet med løgn og tilba og dyrket det skapte i stedet for Skaperen, han som er velsignet i evighet. Amen. Derfor overga Gud dem til skammelige lidenskaper. Kvinnene deres byttet ut det naturlige samliv med det unaturlige. På samme måte sluttet mennene å ha naturlig samliv med kvinner og brant i begjær etter hverandre. Menn drev utukt med menn, og de måtte selv ta straffen for sin villfarelse» (Rom 1,24-27).

Som alle har fått med seg, har vi nettopp hatt en måned med «Pride», med mange parader og arrangement til støtte for lesbiske, homofile, bifile, transpersoner osv. Og da opplever kristne et sterkt press om at også vi må delta og stå under regnbueflaggets farger. Ingen av oss som er her ønsker vel heller at homofile eller andre skal bli trakassert, mobbet eller overfalt. Men saken er at Pride og regnbueflagget handler jo om så mye, mye mer enn bare retten til å få gå i fred på gaten. Det handler også om å prøve å få alle folk til å tenke helt nytt og annerledes og ubibelsk om kjønn, seksualitet, ekteskap og familie. Og det handler om å feire det seksuelle mangfoldet, inkludert homoseksuelt samliv og såkalt likekjønnet ekteskap, og såkalt «polyamorøse» forhold, med mer. Vi snakker om en radikal regnbue-revolusjon, som kristne ikke kan være med å hylle dersom vi vil holde fast ved Guds ord.

Så vi er nødt for å stå imot det sterke presset om å bli med på feiringen, selv om det betyr at vi kommer til å bli kalt for «fordomsfulle» og «motstandere av kjærligheten», ja, motstandere av mangfold og alt som er fint og godt i verden. Vi husker hva de kalte Jesus. Han fikk høre at han hadde en ond ånd. Og «har de kalt husherren for Beelsebul, kan da husfolket hans vente noe bedre?» (Matt 10,25). Også vi må jo da forvente å bli kalt ondskapsfulle og andre stygge ting, dessverre. For Jesu skyld, fordi vi holder fast på hans ord.

Jesus er kjent for å ta vennlig imot de utstøtte i samfunnet. Han viste dem ikke en kald skulder. Heller ikke vi skal gi folk en kald skulder. Vi skal vise mennesker at vi bryr oss og vil dem vel. Men da må vi finne andre måter å vise det på enn å delta i en feiring av synden deres, som de forsvarer. Jesus gjorde det jo ikke på den måten. Han brydde seg for eksempel om de foraktede tollerne, som var kjent for å svindle folk. Han brydde seg også om prostituerte og andre kvinner som var kjent for å leve et syndefullt liv. Men han sa ikke til dem at «dere er flotte folk, dere er bra nok akkurat som dere er, og dette skal vi feire nå i dag». Nei, han tok imot dem og underviste dem om Guds rike. Han sa ikke at det var greit å bare fortsette å leve som før. Han forkynte lov og evangelium. «Tiden er inne, Guds rike er kommet nær. Vend om og tro på evangeliet!» Han sa til en kvinne som var blitt grepet i hor: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå og synd ikke mer fra nå av

Jesus forkynte ikke syndenes tillatelse, men syndenes tilgivelse. Og de som tok imot budskapet hans, fikk et helt nytt liv og tenkte: Jeg har fått syndene mine tilgitt, hele syndebyrden min er løftet av skuldrene mine. Nå vil jeg leve for Gud, jeg vil følge Jesus, jeg tror på ham, verdens frelser. Nå vil jeg vende meg bort fra det gamle syndelivet mitt og begynne på nytt, med blanke ark. Vi kan for eksempel tenke på tolleren Sakkeus.

Alle er vi syndere, og vi bør vokte oss vel for å forakte andre mennesker som har litt andre synder enn de vi selv har å stri med. I avsnittet jeg siterte fra Romerne 1 nevnes også synder som misunnelse, grådighet, strid, svik og falskhet, sladder og baktalelse, å være ulydig mot foreldrene sine, og uforstandig, upålitelig, ukjærlig og ubarmhjertig. Vi har selv så mye å be om tilgivelse for, at det fins ingen grunn til å være høy på pæra og tenke at vi er bedre enn andre. Uten Guds nåde og tilgivelse var vi helt fortapt.

Men uansett kan vi ikke heie på folk som farer vill, vifte med flagg og rope hurra for Pride, en stolthet for noe Gud har forbudt. Seksuelt samliv hører ifølge Guds ord kun hjemme innenfor ekteskapet, mellom en mann og en kvinne.

Jeg leste at i California ble det nylig lagt fram et nytt lovforslag som vil gjøre det kriminelt å forkynne eller si noe negativt om homoseksualitet og andre legninger. Hvis den loven går igjennom vil det sannsynligvis bli forbudt å sitere fra Romerbrevets kapittel 1, slik jeg gjorde, der det altså brukes uttrykk som «skammelige lidenskaper», «unaturlig samliv» og «villfarelse». Dette vil vel da bli å regne som «hatprat», hatefull tale. Da må du nok i fengsel, hvis du forkynner på den måten. Så det kan komme til å koste å være en Jesu disippel. Det får omkostninger å følge og bekjenne ham.

For tiden pågår jo også verdensmesterskapet i fotball for kvinner, der USA er store favoritter til å vinne gullmedaljen. For unge jenter som spiller fotball, er  noe av det aller største man kan oppnå å bli tatt ut til landslaget og få spille i VM. Derfor var det gripende å lese om en ung kristen kvinne, Jaelene Hinkle, en av Amerikas beste forsvarsspillere, og aktiv på et klubblag i Nord-Carolina. For tre år siden var hun ny på USAs landslag og fikk spille åtte kamper. Men så, i juni for to år siden, skulle landslaget til Europa for å møte Sverige og Norge, og da ble det bestemt at spillerne skulle ha regnbuefargede numre på draktene, i anledning «Pride». Det er ellers en kjent sak at både landslagstreneren og nesten halvparten av spillerne er lesbiske, og at flere av dem har inngått såkalt likekjønnet ekteskap. Jaelene Hinkle var tatt ut til troppen som skulle reise. I tre dager ba hun til Gud om hjelp til å gjøre det rette. Og det endte med at hun ble hjemme. Hun kunne ikke spille med regnbuerevolusjonens farger på ryggen, det ville være i strid med hennes kristne tro.

Hun fortalte litt senere i et intervju at hun visste hun hadde gjort det rette, selv om det var ungjentedrømmen som nå antagelig falt i grus. «Hvis jeg aldri blir tatt ut til å spille landskamper igjen, er det bare en del av Guds plan, og da er det greit.» Etterpå fikk hun hard kritikk på sosiale medier, og under de neste kampene med klubblaget sitt, ble hun møtt med buing og vaiende regnbueflagg fra tribunen. Likevel har hun fortsatt å spille svært bra. Men er altså ikke med til VM i Frankrike i år.

Som kristne er vi kalt til å bære kors, til å gi avkall på ting for Jesu skyld: «Ingen av dere kan være min disippel uten å gi avkall på alt han eier.» Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden; hva gagner det et menneske om det får spille på landslaget og vinne VM-gull, men taper sin sjel, mister seg selv og går til grunne? (Mark 8,36, Luk 9,25). Hvis du ikke vil bære korset, mister du den evige seiersprisen.

«Salt er en god ting,» sier Jesus videre i teksten. «Men hvis også saltet mister sin kraft, hvordan skal det da bli salt igjen? Det kan ikke brukes, verken i jord eller gjødsel, det er bare til å kaste.» Den trofaste kristne fotballkvinnen er ganske salt og god. Andre folk får noe å tenke på når de hører om en som er villig til å gi avkall på noe stort, fordi hun heller vil følge Jesus og gjøre det som er rett. «Dere er jordens salt!» sier han til disiplene sine. Salt brukes jo både som smakstilsetning og konserveringsmiddel, samt til gjødsel, fordi ganske mange planter vokser best i litt saltholdig jord. Jesu disipler skal være annerledes, vi skal følge hans og apostlenes ord, ikke tidsånden og all verdens trender. Slik får vi en påvirkningskraft som mennesker rundt oss behøver. Det er viktig at saltet ikke mister sin kraft. Vi må ikke bli utydelige, sløve og falle fra troen.

Kraften som trengs har vi ikke i oss selv. Den mottar vi jo fra Gud i nådens midler, evangeliet i ord og sakrament. La oss derfor gjøre rikelig bruk av nådemidlene.

Men iblant kan det for en kristen føles som om «det er jeg imot verden». Som om en stor hær kommer imot meg, for å krige mot meg. Hvordan skal dette gå? Jeg er ikke sterk nok til å møte denne fienden. For jeg har ikke en kamp bare mot kjøtt og blod, men «mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet». Men hvis Gud er med deg og kjemper ved din side, er faktisk du og Gud i overtall mot den sterke fienden som kommer imot deg med tjue tusen mann. Ta bare på «Guds fulle rustning», så kan du gjøre motstand og bli stående. «Spenn sannhetens belte rundt livet og kle dere i rettferdighetens brynje, stå klar med fredens evangelium som sko på føttene. Hold alltid troens skjold høyt! Med det kan dere slukke alle den ondes brennende piler. Ta imot frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord. Gjør dette i bønn, og legg alt fram for Gud! Be alltid i Ånden! Våk og hold ut i bønn,» skriver apostelen Paulus. «Bli sterke i Herren, i hans veldige kraft!» (Ef 6,10-18)

Da trenger vi ikke å være redde i kampen, når vi må bære kors og møte motgang og motstand for Jesu navns skyld. Han sier: «Vær ikke redd for det du skal lide! … Vær tro til døden, så skal jeg gi deg livets seierskrans» (Åp 2,10). «I verden har dere trengsler. Men vær frimodige, jeg har seiret over verden!» (Joh 16,33) Med sin død og oppstandelse har han også beseiret den onde fienden, djevelen, og dødens makt. La oss derfor stå faste, som standhaftige og trofaste Jesu disipler, og si med salmisten: «Herren er med meg, jeg frykter ikke. Hva kan mennesker gjøre meg?» (Sal 118,6) Jesus har lovet å være med oss alle dager inntil verdens ende. Han skal hjelpe oss.

«Herren er mitt lys og min frelse, hvem skulle jeg være redd for? Herren er mitt livs vern, hvem skulle jeg frykte? Når voldsmenn og fiender nærmer seg for å sluke meg, da snubler de og faller selv. Om en hær vil beleire meg, er mitt hjerte uten frykt. Om krigen truer, er jeg likevel trygg.» (Sal 27,1-3) «Herren er mitt berg og min borg og min befrier, min Gud er klippen der jeg søker tilflukt. Han er mitt skjold og min frelse, min styrke og mitt vern.» (Sal 18,3) Amen.