Det kommer til å koste

Preken på 2. søndag etter treenighetssøndag

Lukas 14,25-35:

Store folkeskarer fulgte med Jesus, og han vendte seg til dem og sa: «Om noen kommer til meg og ikke setter dette høyere enn far og mor, kone og barn, brødre og søstre, ja, høyere enn sitt eget liv, kan han ikke være min disippel. Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min disippel. 

Dersom en av dere vil bygge et tårn, setter han seg ikke da først ned og regner ut hva det vil koste, for å se om han har penger nok til å fullføre det? For har han lagt grunnmuren, men ikke makter å gjøre tårnet ferdig, da vil alle som ser det, gjøre narr av ham og si: ‘Denne mannen begynte å bygge, men klarte ikke å fullføre det.’ Eller om en konge vil dra i krig mot en annen konge, setter han seg ikke da først ned og tenker over om han med sine ti tusen mann er sterk nok til å møte den andre, som kommer mot ham med tjue tusen? Og er han ikke det, sender han menn av sted for å be om fred mens fienden ennå er langt borte.

Slik er det altså: Ingen av dere kan være min disippel uten å gi avkall på alt han eier.

Salt er en god ting. Men hvis også saltet mister sin kraft, hvordan skal det da bli salt igjen? Det kan ikke brukes, verken i jord eller gjødsel, det er bare til å kaste. Den som har ører å høre med, hør!»

 

Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus. Amen.

På en reise til Albania for noen uker siden, i forbindelse med KELKs kirkekonferanse i kystbyen Durrës, ble jeg minnet om Jesu lignelse om han som begynte å bygge et tårn. Ved en lang sandstrand sto mange nye turisthoteller på rekke og rad. En del av hotellene så fine ut, men så var det et som dessverre ødela helhetsinntrykket nokså brutalt: en bygning med mange etasjer, men der alle veggene manglet. Byggearbeidet hadde tydeligvis stanset opp for ganske lenge siden, og nå sto den uferdige bygningen der som et forferdelig stygt, åpent sår, midt mellom de andre hotellene. Hvor lenge er det meningen at denne fiaskoen skal få stå der og skjemme byens strandpromenade slik? Her er det visst noen som har gjort svært dårlig planlegging, vært uforstandig og feilberegnet hva det ville koste. Vedkommende hadde ikke penger nok til å gjøre bygningen ferdig. Som Jesus sier i teksten: «Da vil alle som ser det, gjøre narr av ham og si: ‘Denne mannen begynte å bygge, men klarte ikke å fullføre det.»

Men er det da slik at folk må betale ganske mye for å bli en Jesu disippel? Må du ha betydelige ressurser for å kunne bli en kristen og følge ham? Vi vet at Guds lov krever at «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» «Gjør det, så skal du leve,» sa Jesus til en som kom til ham og spurte hva han måtte gjøre for å arve evig liv. Gjør det, så skal du arve evig liv. Men tenker vi at «hvis jeg skjerper meg skikkelig, så må jeg vel kunne klare dette,» tar vi feil. Vi klarer ikke å oppfylle lovens krav. Nei, vi fattige syndere har ikke noen kraft, evne eller ressurser til det. Det koster mye, mye mer enn vi kan betale. Vi er helt blakke. Vi har bare syndene våre å komme med.

Men: Jesus, Guds Sønn, har kommet ned til oss; han ble fattig for å gjøre oss rike. Han har betalt all vår skyld og gjeld til siste øre, og hans fullkomne rettferdighet, hellighet og lovoppfyllelse gjelder som vår egen. Av bare nåde er dette nemlig gitt oss i gave av Gud, og vi har fått ta imot den store gaven ved troen. På grunn av Jesu hellige liv, hans uskyldige lidelse og død, og hans seierrike oppstandelse, eier vi nå tilgivelse, fred med Gud, og evig liv. Helt ufortjent. Det kommer ikke an på oss, våre krefter eller noe vi må bidra med. Alt er av nåde, for Kristi skyld.

Men når vi så har fått alt dette, når Gud har kalt oss ved evangeliet og ført oss til tro, når vi tilhører Jesus og gjerne vil følge ham; da må vi være klar over at det kommer til å bli kamp. Vi kommer til å møte mye motstand, fra verden, djevelen, og vår egen iboende syndige natur. Det må vi være forberedt på, og det er dette Jesus snakker om i teksten vår. Han vil gi oss det som trengs av kraft og styrke, men vi trenger å beregne hvor store omkostninger det kan få for oss å være hans disipler og stå i den gode striden. Å være en kristen er ikke noen dans på roser, det blir ikke enkelt. Vi må ikke tenke på det som en liten hobby, en fritidsaktivitet som vi liksom kan ha på si’, og «dette kommer nok til å gå så greit, at…» Nei, dette kommer til å kreve mye! Er du beredt på det? Jesus vil ikke at vi skal være uforberedt, for i så fall kommer vi raskt til å gi opp når motgangen melder seg.

Jesus bar korset sitt for oss opp til Golgata, og vi som vil følge ham og være hans disipler må også være villige til å bære det korset Gud legger på oss. Den som ikke er villig til dette, kan bare gi opp kampen med en gang. Å bære sitt kors betyr å fornekte seg selv, å legge til side egne ønsker og egen vilje for Jesu navns skyld. Å akseptere lidelser og problemer for Guds rikes skyld. Vi kan ikke la andre ting, andre mennesker, andre hensyn få komme i veien for Jesus og lojaliteten mot ham: «Om noen kommer til meg og ikke setter dette høyere enn far og mor, kone og barn, brødre og søstre, ja, høyere enn sitt eget liv, kan han ikke være min disippel,» sier han. For mange av de første disiplene ble det jo slik at de måtte dø på grunn av bekjennelsen til Jesus. De ble rett og slett henrettet. Det samme skjer den dag i dag en del steder i verden. Ikke i Norge, men det betyr likevel ikke at det her i landet er enkelt å være en kristen som trofast bekjenner seg til alt Guds ord.

«Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord … Den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord,» har han sagt. Det kan ofte være en fristelse for kristne å la være å bekjenne troen, og la være å holde fast på ordet og undervisningen fra Jesus og hans utvalgte apostler. Da kunne livet blitt enklere og behageligere, både i forholdet til de nærmeste familiemedlemmer og venner – og resten av verden. Men OBS: «Vennskap med verden betyr fiendskap mot Gud. Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende!» sier Bibelen (Jakobs brev 4,4). Og Jesus sier i teksten vår: «Ingen av dere kan være min disippel uten å gi avkall på alt han eier.» Vi må altså være villige til å la alt fare, om nødvendig, for Jesu skyld. Som Luther sier i salmen: «Og tok de enn vårt liv – gods, ære, barn og viv – la fare hen, la gå – de kan ei mere få – Guds rike vi beholder.»

Paulus skriver i dagens episteltekst: «Jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror» (Rom 1,16-17). Samme med oss. Vi skal ikke skamme oss over evangeliet. Men så må vi heller ikke skamme oss over det den hellige apostelen skriver i avsnittet like etterpå. Blant annet flere vers som klart avviser at homoseksualitet er noe som er rett og godt i Guds øyne. Et svært aktuelt tema nå i disse dager. «De fulgte sitt hjertes lyster, derfor overga Gud dem til urenhet slik at de vanæret kroppen sin med hverandre. De byttet ut Guds sannhet med løgn og tilba og dyrket det skapte i stedet for Skaperen, han som er velsignet i evighet. Amen. Derfor overga Gud dem til skammelige lidenskaper. Kvinnene deres byttet ut det naturlige samliv med det unaturlige. På samme måte sluttet mennene å ha naturlig samliv med kvinner og brant i begjær etter hverandre. Menn drev utukt med menn, og de måtte selv ta straffen for sin villfarelse» (Rom 1,24-27).

Som alle har fått med seg, har vi nettopp hatt en måned med «Pride», med mange parader og arrangement til støtte for lesbiske, homofile, bifile, transpersoner osv. Og da opplever kristne et sterkt press om at også vi må delta og stå under regnbueflaggets farger. Ingen av oss som er her ønsker vel heller at homofile eller andre skal bli trakassert, mobbet eller overfalt. Men saken er at Pride og regnbueflagget handler jo om så mye, mye mer enn bare retten til å få gå i fred på gaten. Det handler også om å prøve å få alle folk til å tenke helt nytt og annerledes og ubibelsk om kjønn, seksualitet, ekteskap og familie. Og det handler om å feire det seksuelle mangfoldet, inkludert homoseksuelt samliv og såkalt likekjønnet ekteskap, og såkalt «polyamorøse» forhold, med mer. Vi snakker om en radikal regnbue-revolusjon, som kristne ikke kan være med å hylle dersom vi vil holde fast ved Guds ord.

Så vi er nødt for å stå imot det sterke presset om å bli med på feiringen, selv om det betyr at vi kommer til å bli kalt for «fordomsfulle» og «motstandere av kjærligheten», ja, motstandere av mangfold og alt som er fint og godt i verden. Vi husker hva de kalte Jesus. Han fikk høre at han hadde en ond ånd. Og «har de kalt husherren for Beelsebul, kan da husfolket hans vente noe bedre?» (Matt 10,25). Også vi må jo da forvente å bli kalt ondskapsfulle og andre stygge ting, dessverre. For Jesu skyld, fordi vi holder fast på hans ord.

Jesus er kjent for å ta vennlig imot de utstøtte i samfunnet. Han viste dem ikke en kald skulder. Heller ikke vi skal gi folk en kald skulder. Vi skal vise mennesker at vi bryr oss og vil dem vel. Men da må vi finne andre måter å vise det på enn å delta i en feiring av synden deres, som de forsvarer. Jesus gjorde det jo ikke på den måten. Han brydde seg for eksempel om de foraktede tollerne, som var kjent for å svindle folk. Han brydde seg også om prostituerte og andre kvinner som var kjent for å leve et syndefullt liv. Men han sa ikke til dem at «dere er flotte folk, dere er bra nok akkurat som dere er, og dette skal vi feire nå i dag». Nei, han tok imot dem og underviste dem om Guds rike. Han sa ikke at det var greit å bare fortsette å leve som før. Han forkynte lov og evangelium. «Tiden er inne, Guds rike er kommet nær. Vend om og tro på evangeliet!» Han sa til en kvinne som var blitt grepet i hor: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå og synd ikke mer fra nå av

Jesus forkynte ikke syndenes tillatelse, men syndenes tilgivelse. Og de som tok imot budskapet hans, fikk et helt nytt liv og tenkte: Jeg har fått syndene mine tilgitt, hele syndebyrden min er løftet av skuldrene mine. Nå vil jeg leve for Gud, jeg vil følge Jesus, jeg tror på ham, verdens frelser. Nå vil jeg vende meg bort fra det gamle syndelivet mitt og begynne på nytt, med blanke ark. Vi kan for eksempel tenke på tolleren Sakkeus.

Alle er vi syndere, og vi bør vokte oss vel for å forakte andre mennesker som har litt andre synder enn de vi selv har å stri med. I avsnittet jeg siterte fra Romerne 1 nevnes også synder som misunnelse, grådighet, strid, svik og falskhet, sladder og baktalelse, å være ulydig mot foreldrene sine, og uforstandig, upålitelig, ukjærlig og ubarmhjertig. Vi har selv så mye å be om tilgivelse for, at det fins ingen grunn til å være høy på pæra og tenke at vi er bedre enn andre. Uten Guds nåde og tilgivelse var vi helt fortapt.

Men uansett kan vi ikke heie på folk som farer vill, vifte med flagg og rope hurra for Pride, en stolthet for noe Gud har forbudt. Seksuelt samliv hører ifølge Guds ord kun hjemme innenfor ekteskapet, mellom en mann og en kvinne.

Jeg leste at i California ble det nylig lagt fram et nytt lovforslag som vil gjøre det kriminelt å forkynne eller si noe negativt om homoseksualitet og andre legninger. Hvis den loven går igjennom vil det sannsynligvis bli forbudt å sitere fra Romerbrevets kapittel 1, slik jeg gjorde, der det altså brukes uttrykk som «skammelige lidenskaper», «unaturlig samliv» og «villfarelse». Dette vil vel da bli å regne som «hatprat», hatefull tale. Da må du nok i fengsel, hvis du forkynner på den måten. Så det kan komme til å koste å være en Jesu disippel. Det får omkostninger å følge og bekjenne ham.

For tiden pågår jo også verdensmesterskapet i fotball for kvinner, der USA er store favoritter til å vinne gullmedaljen. For unge jenter som spiller fotball, er  noe av det aller største man kan oppnå å bli tatt ut til landslaget og få spille i VM. Derfor var det gripende å lese om en ung kristen kvinne, Jaelene Hinkle, en av Amerikas beste forsvarsspillere, og aktiv på et klubblag i Nord-Carolina. For tre år siden var hun ny på USAs landslag og fikk spille åtte kamper. Men så, i juni for to år siden, skulle landslaget til Europa for å møte Sverige og Norge, og da ble det bestemt at spillerne skulle ha regnbuefargede numre på draktene, i anledning «Pride». Det er ellers en kjent sak at både landslagstreneren og nesten halvparten av spillerne er lesbiske, og at flere av dem har inngått såkalt likekjønnet ekteskap. Jaelene Hinkle var tatt ut til troppen som skulle reise. I tre dager ba hun til Gud om hjelp til å gjøre det rette. Og det endte med at hun ble hjemme. Hun kunne ikke spille med regnbuerevolusjonens farger på ryggen, det ville være i strid med hennes kristne tro.

Hun fortalte litt senere i et intervju at hun visste hun hadde gjort det rette, selv om det var ungjentedrømmen som nå antagelig falt i grus. «Hvis jeg aldri blir tatt ut til å spille landskamper igjen, er det bare en del av Guds plan, og da er det greit.» Etterpå fikk hun hard kritikk på sosiale medier, og under de neste kampene med klubblaget sitt, ble hun møtt med buing og vaiende regnbueflagg fra tribunen. Likevel har hun fortsatt å spille svært bra. Men er altså ikke med til VM i Frankrike i år.

Som kristne er vi kalt til å bære kors, til å gi avkall på ting for Jesu skyld: «Ingen av dere kan være min disippel uten å gi avkall på alt han eier.» Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden; hva gagner det et menneske om det får spille på landslaget og vinne VM-gull, men taper sin sjel, mister seg selv og går til grunne? (Mark 8,36, Luk 9,25). Hvis du ikke vil bære korset, mister du den evige seiersprisen.

«Salt er en god ting,» sier Jesus videre i teksten. «Men hvis også saltet mister sin kraft, hvordan skal det da bli salt igjen? Det kan ikke brukes, verken i jord eller gjødsel, det er bare til å kaste.» Den trofaste kristne fotballkvinnen er ganske salt og god. Andre folk får noe å tenke på når de hører om en som er villig til å gi avkall på noe stort, fordi hun heller vil følge Jesus og gjøre det som er rett. «Dere er jordens salt!» sier han til disiplene sine. Salt brukes jo både som smakstilsetning og konserveringsmiddel, samt til gjødsel, fordi ganske mange planter vokser best i litt saltholdig jord. Jesu disipler skal være annerledes, vi skal følge hans og apostlenes ord, ikke tidsånden og all verdens trender. Slik får vi en påvirkningskraft som mennesker rundt oss behøver. Det er viktig at saltet ikke mister sin kraft. Vi må ikke bli utydelige, sløve og falle fra troen.

Kraften som trengs har vi ikke i oss selv. Den mottar vi jo fra Gud i nådens midler, evangeliet i ord og sakrament. La oss derfor gjøre rikelig bruk av nådemidlene.

Men iblant kan det for en kristen føles som om «det er jeg imot verden». Som om en stor hær kommer imot meg, for å krige mot meg. Hvordan skal dette gå? Jeg er ikke sterk nok til å møte denne fienden. For jeg har ikke en kamp bare mot kjøtt og blod, men «mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet». Men hvis Gud er med deg og kjemper ved din side, er faktisk du og Gud i overtall mot den sterke fienden som kommer imot deg med tjue tusen mann. Ta bare på «Guds fulle rustning», så kan du gjøre motstand og bli stående. «Spenn sannhetens belte rundt livet og kle dere i rettferdighetens brynje, stå klar med fredens evangelium som sko på føttene. Hold alltid troens skjold høyt! Med det kan dere slukke alle den ondes brennende piler. Ta imot frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord. Gjør dette i bønn, og legg alt fram for Gud! Be alltid i Ånden! Våk og hold ut i bønn,» skriver apostelen Paulus. «Bli sterke i Herren, i hans veldige kraft!» (Ef 6,10-18)

Da trenger vi ikke å være redde i kampen, når vi må bære kors og møte motgang og motstand for Jesu navns skyld. Han sier: «Vær ikke redd for det du skal lide! … Vær tro til døden, så skal jeg gi deg livets seierskrans» (Åp 2,10). «I verden har dere trengsler. Men vær frimodige, jeg har seiret over verden!» (Joh 16,33) Med sin død og oppstandelse har han også beseiret den onde fienden, djevelen, og dødens makt. La oss derfor stå faste, som standhaftige og trofaste Jesu disipler, og si med salmisten: «Herren er med meg, jeg frykter ikke. Hva kan mennesker gjøre meg?» (Sal 118,6) Jesus har lovet å være med oss alle dager inntil verdens ende. Han skal hjelpe oss.

«Herren er mitt lys og min frelse, hvem skulle jeg være redd for? Herren er mitt livs vern, hvem skulle jeg frykte? Når voldsmenn og fiender nærmer seg for å sluke meg, da snubler de og faller selv. Om en hær vil beleire meg, er mitt hjerte uten frykt. Om krigen truer, er jeg likevel trygg.» (Sal 27,1-3) «Herren er mitt berg og min borg og min befrier, min Gud er klippen der jeg søker tilflukt. Han er mitt skjold og min frelse, min styrke og mitt vern.» (Sal 18,3) Amen.

Bortkomne sønner

Rembrandt-The_return_of_the_prodigal_son
Rembrandt, «Den bortkomne sønnens hjemkomst», ca 1668.

Preken på 3. søndag etter treenighetsdag

Lukas 15,11-32: Jesus sa: «En mann hadde to sønner. Den yngste sa til faren: ‘Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.’ Han skiftet da sin eiendom mellom dem. Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og dro til et land langt borte. Der sløste han bort formuen sin i et vilt liv. Men da han hadde satt alt over styr, kom det en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød. Da gikk han og søkte tilhold hos en av innbyggerne der i landet, og mannen sendte ham ut på markene sine for å passe grisene. Han ønsket bare å få mette seg med de belgfruktene som grisene åt, og ingen ga ham noe.

Da kom han til seg selv og sa: ‘Hvor mange leiekarer hjemme hos min far har ikke mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.’ Dermed brøt han opp og dro hjem til faren.

Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Sønnen sa: ‘Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din.’ Men faren sa til tjenerne sine: ‘Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og holde fest. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’ Og så begynte festen og gleden.

Imens var den eldste sønnen ute på markene. Da han gikk hjemover og nærmet seg gården, hørte han spill og dans. Han ropte på en av karene og spurte hva som var på ferde. ‘Din bror er kommet hjem’, svarte han, ‘og din far har slaktet gjøkalven fordi han har fått ham tilbake i god behold.’ Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham. Men han svarte faren: ‘Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot ditt bud; men meg har du ikke engang gitt et kje så jeg kunne holde fest med vennene mine. Men straks denne sønnen din kommer hjem, han som har sløst bort pengene dine sammen med horer, da slakter du gjøkalven for ham!’ Faren sa til ham: ‘Barnet mitt! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. Men nå må vi holde fest og være glade. For denne broren din var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’»

___________

«Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg,» sa den yngste sønnen. Å si noe slikt, å be om å få utbetalt arven sin mens faren fortsatt var i live og ved god helse, var på den tiden, i det samfunnet, noe uhørt. Det var nesten som å si: «Far, jeg skulle ønske at du var død.» Faren ble nok både svært skuffet og sjokkert, men lot likevel sønnen få det som han ville. Litt senere kommer et nytt sjokk: «Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt.» En stor del av familiegården, som far hadde hatt mye arbeid med i mange år, ble bare solgt bort til fremmede. Så dro den yngste sønnen til et land langt borte, der han sløste bort formuen sin i et vilt liv. Det hele var skandaløst. Sønnen førte skam over faren og resten av familien. Alle som hørte dette måtte bare riste på hodet: «For en forferdelig oppførsel!»

Men hva gjør far? La oss forestille oss naboens reaksjon hvis han ble vitne til farens handlemåte: «Hva er det med den mannen?! Etter at den slyngelen av en sønn har vært ute i verden og sløst bort hele arven sin på et vilt fornøyelsesliv, så løper faren avgårde for å møte ham. Men ikke for å kjefte på ham! Neida. Han har visst slik inderlig medfølelse med ham og omfavner og kysser den skitne og stinkende gutten, ønsker ham velkommen hjem igjen og gir ham festdrakt og ring osv. Hva er dette for noe?! Hadde det vært mitt barn, skulle jeg ha skreket til ham: ‘Hvordan er det du har oppført deg?! Å, som du har ødelagt! Du har ført stor skam over meg. Du fortjener ikke en gang å få stå på trappa mi!’ Men men, okei da: Kanskje, hvis gutten ville love å skjerpe seg ordentlig, jobbe hardt og godt hver dag og oppføre seg bra, så kunne han få lov til å bo i det vesle skuret i hagen, helt nede ved porten. Men å ønske ham velkommen inn i varmen igjen på den måten naboen min nå gjør? Aldri!»

Ja, for denne farens oppførsel er uventet og oppsiktsvekkende. Kjærligheten hans er betingelsesløs og uten hemninger. Han elsker sterkere enn noen kunne forestille seg. Og: Dette er jo nettopp slik Gud elsker oss. Faren i denne lignelsen er et bilde på Gud, et bilde på Jesus og hans kjærlighet, som ikke avviste tollere og syndere som samlet seg rundt ham.

Gud er den som har skapt oss mennesker og gitt oss livet. I den forstand kan vi si at Gud er far til alle folk på jord, uansett hva de måtte mene og tro om ham. Men vi mennesker har vendt ryggen til Gud og gått våre egne veier. Vi vil være vår egen herre, bestemme over livet vårt selv. Alt det Far har gitt oss, liv og helse, intelligens, talenter, ressurser, penger, vil vi bruke akkurat hvordan vi selv har lyst. Du og jeg har gjort, sagt og tenkt mye i livet vårt som er skuffende og opprørende; vi har fornærmet og vanæret vår Far med alle syndene våre. Vi har ofte såret menneskene rundt oss og rotet det godt til både for dem og oss selv. Gud har grunn til å være veldig sint på oss. Og det er sant at han virkelig er vred på all synd og ondskap.

Men Jesus vil med denne lignelsen lære oss at Gud tar imot oss syndere med åpne armer. Vi får komme tilbake til ham; han tilgir syndere og gleder seg stort over hver og en som vender om. Han har stått og lengtet etter oss og er fylt av inderlig barmhjertighet mot oss. Du sier: «Far, jeg har syndet mot himmelen, jeg har syndet mot deg. Men hør her: Jeg har tenkt på hvordan jeg vil prøve å gjøre det bra igjen. Jeg vil jobbe som din tjener så godt jeg bare kan og …» Men Far vil ikke høre på noe slikt. I stedet bare overøser han deg med tilgivelse, nåde og kjærlighet, helt betingelsesløst, ufortjent. Du skal ikke streve og prestere noe først. Han gir deg ring på fingeren og kler deg i den aller fineste drakten, den som heter Jesu Kristi hellighets og rettferdighets drakt. Den får du ha på deg og gå rundt med. Tilgivelsen er 100%. Alle syndene dine er tilgitt. Absolutt alle. Og du får være et Guds barn igjen, en del av Guds familie.

Ingen syndere er for store eller for grove eller for langt borte slik at de ikke kan få komme hjem; hverken tollere, prostituerte eller slike som deg og meg. Gud sier: «Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø; om de er røde som skarlagen, skal de bli hvite som ull.» For en trøst og glede, at Gud tar imot oss akkurat som vi er, når vi kommer til ham med alle syndene våre. Han vil ikke straffe oss, men omfavner og tilgir oss. Tollerne og synderne som hørte Jesus undervise, fikk også stor trøst av denne fortellingen.

Men etter den trøsterike første delen av lignelsen, fortsetter Jesus med andre delen, som står der som en advarsel mot egenrettferdighet og en fariseisk holdning. «Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem,» hadde fariseerne og de skriftlærde nylig sagt om Jesus; de likte svært dårlig at han var vennlig mot slike forferdelige folk. Den eldste sønnen i lignelsen er et bilde på disse fariseerne. Han var svært pliktoppfyllende, men han gjorde ikke noe av kjærlighet og syntes visst det var et gledesløst strev å arbeide sammen med faren på gården. Og han var opptatt av fortjeneste. Han mente visst at han hadde fortjent mer enn hva han hadde fått av faren, i hvert fall hadde han fortjent å få mye mer enn den yngre broren. «Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot ditt bud…» Det var jo slik også mange fariseere tenkte. De var egenrettferdige, innbilte seg at de aldri hadde gjort imot Guds bud og at de derfor hadde fortjent alt godt fra ham.

Storebroren i lignelsen var faktisk også en «bortkommen» sønn, selv om han ikke hadde reist langt bort og ut i verden. Mangelen på barmhjertighet, kjærlighet og takknemlighet viste at også han egentlig var bortkommen. Vi legger merke til at han ikke en gang vil bruke ordet «bror» om lillebroren sin; nei, han sier i stedet: «Når denne sønnen din kommer hjem, han som har sløst bort pengene dine…» Han er sjalu og sint på både faren og lillebroren. Og akkurat som fariseerne som ikke klarte å glede seg over at angrende tollere og syndere fikk tilgivelse av Gud, nekter han å gå inn og være med på feiringen av den hjemkomne broren. For en skuffelse for faren, at den eldste sønnen hans er så selvisk, kald og respektløs. Men faren er tålmodig og prøver vennlig å overtale ham: «Barnet mitt! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. Men nå må vi holde fest og være glade. For denne broren din var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.»

Hva med oss? Hvem av de to bortkomne sønnene ligner vi mest på? Antagelig kan vi kjenne oss litt igjen i begge de to? Kanskje fra ulike perioder i livet vårt?

Det er alltid en fare for at vi kan bli som den eldste sønnen, dersom vi begynner å glemme at alt det gode vi har fått skyldes Guds kjærlighet og nåde. Dette er ikke noe vi har fortjent å få. Så vi må ikke se på andre syndere og tenke: «Skal hun og han, som har gjort det og det, mange store synder, skal de bli tilbudt det samme som meg? Er det rett? Skal også de få tilgivelse og evig liv?» I Guds rike er jo alt av nåde. Når faren sier: «Barnet mitt. Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt», så handler dette om familiebånd og kjærlighet, ikke om at sønnen har fortjent noe. Faren var bare overstrømmende kjærlig og god imot begge de to sønnene sine.

Slik som vår himmelske Far er god mot oss. I Guds rike er alt av bare nåde, ufortjent. Hvorfor? Fordi Menneskesønnen har gitt livet sitt som løsepenge for oss alle. Far var så fylt av medlidenhet med oss og ville så gjerne ha oss tilbake hjem til seg, at han sendte sin egen kjære enbårne Sønn for å ofre seg for oss, for å redde oss fra fortapelsen. Gud er vred på synd, men på korset sonte Jesus den rettferdige straffen for alle våre synder. Derfor får vi tilgivelse, fred med Gud og evig liv helt gratis, helt uten vår egen fortjeneste. Fordi Jesus har fortjent alt sammen for oss. Og slik er alt bare en stor gave som vi bare får ta imot, ved troen, som Den Hellige Ånd skaper og nærer i oss gjennom nådens midler. Og når andre bortkomne syndere også blir funnet og får ta imot evangeliets gave, har vi stor grunn til å fryde oss og være glade.

Hvordan endte historien? Faren snakket vennlig til den eldste sønnen og inviterte ham med seg inn til festen. Men om sønnen ble med inn til slutt, får vi ikke vite. Jesus lot det stå åpent. Han ville at fariseerne som lyttet til ham skulle legge bort stolthet og egenrettferdighet, vende om og bli med inn til festen, de også. Han vil ha med alle.

Enten du og jeg ligner på den ene eller den andre bortkomne sønnen – enten den yngste som hadde gått seg vill langt ute i verden – eller den eldste som holdt seg hjemme på gården men hadde gått seg vill i sitt eget hjerte; så står Gud med åpne armer for å ta imot oss og omfavne oss. Han vil ha oss hjem til seg. Til vår himmelske Far får vi alltid lov å komme. Han elsker oss og er barmhjertig mot oss og gir oss sin nåde. Gud være takk og lov! Amen.

Innbydelse til selskap

Agapemåltid. Veggmaleri i Marcellinus og Peter-katakomben, Roma. (Fra Wikimedia Commons)

Preken på 7. søndag etter Treenighetsdagen

Lukas 14,12-15:

Han sa også et ord til verten: «Når du skal ha gjester til middag eller kveldsmåltid, skal du ikke be venner eller søsken eller slektninger eller rike naboer. For de kommer til å be deg igjen, og dermed får du gjengjeld. Nei, når du skal holde selskap, så innby fattige og uføre, lamme og blinde. Da er du lykkelig, for de kan ikke gi deg noe igjen, men du skal få lønn for dette når de rettferdige står opp fra de døde.» En av gjestene som hørte dette, sa til ham: «Salig er den som får sitte til bords i Guds rike.» 

I København fins en berømt restaurant som heter NoMa, den er flere ganger blitt kåret til verdens beste. Der er det lange ventelister for å få et bord, og de har også et slags loddtrekningsystem. Noen jeg kjenner var for en tid tilbake jublende glade, for etter å ha stått langt nede på NoMas venteliste, ca. på 130. plass, fikk de plutselig beskjed om at deres navn nå var blitt trukket ut og et av restaurantens bord var reservert for dem om ca. åtte uker. Så da ble det bestilt tur fra Norge ned til København for fire personer. Det var ikke et gratis måltid de hadde vunnet, men bare retten til å få sitte og spise og drikke. De måtte betale full pris for måltidet, og på akkurat den restauranten var det nok ikke særlig billig heller. Men det ble visst en helt spesiell kveld, et måltid de sent kommer til å glemme.

«Salig er den som får sitte til bords i Guds rike,» var det en person som sa til Jesus i prekenteksten vår. I Bibelen finner vi ofte at det å sitte til bords og spise og drikke ved et festmåltid er brukt som et bilde på himmelriket og saligheten hos Gud. For eksempel sier Jesus: «Fra øst og vest og fra nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike» (Luk 13,29).

Men hva slags folk er det som får komme? Får jeg komme? Får du? Hvem er det som står på gjestelisten hos Gud og som får sitte til bords i Guds rike? Dette handler prekenteksten vår om. Det er en lignelse, faktisk. En litt spesiell, utypisk lignelse, må vi vel si.

«Hei vent nå litt,» tenker kanskje noen, «er det en lignelse?» «Handler ikke denne teksten om jordiske saker, at Jesus gir et slags råd eller bud om hva vi bør gjøre, hva slags folk vi bør invitere til middag?» Jo, på overflaten ser det slik ut. Men: i lignelsene sine snakker jo Jesus bestandig om jordiske saker. For eksempel om et sennepsfrø, eller om en mann som fant en skatt i en åker, eller en kvinne som hadde ti mynter, mistet en av dem, og begynte å lete etter den, helt til hun fant den. Her er en definisjon: En lignelse er en ganske kort fortelling, et bilde eller en sammenligning. Ofte er lignelsesfortellingen eller -bildet hentet fra vår verden, men den blir fortalt for å si noe om Gud, om Guds rike.

Og Jesus, han er i lignelsesmodus her i teksten vår, han snakker om jordiske saker for å undervise om åndelige ting, om Guds rike. Dette ser vi litt bedre dersom vi legger merke til sammenhengen teksten står i:

I Lukas’ kapittel 14 er Jesus i middag hos en fariseer, et medlem av Det høye råd, altså en viktig person i landet. Det var sabbatsdagen og «alle holdt øye med ham» (vers 1); kom Jesus kanskje til å helbrede noen syke? Det var i så fall meget kritikkverdig, mente fariseerne. De hadde misforstått sabbatsbudet, og de mente at de selv var så flinke til å overholde dette budet og resten av Gud lov. De hadde høye tanker om seg selv og sin egen rettferdighet, stolte på at de var bra nok for Gud; de plasserte seg selv høyt. Jesus følte seg ikke særlig velkommen i dette selskapet, likevel sa han ja til å komme. For menneskene der trengte å høre noen sannhetens ord, noen lignelser om Guds rike, som jo er et nåderike, helt annerledes enn de tenkte.

Og så skriver evangelisten Lukas, inspirert og ledet av Den Hellige Ånd: «Da han la merke til hvordan gjestene valgte seg ut de øverste plassene ved bordet, sa han til dem i en lignelse:…» (vers 7). Merk det – her kommer altså en lignelse, som på overflaten høres ut som en regel om god skikk og bruk: Jesus snakket først til gjestene om at når du er bedt i selskap, så ikke ta plass øverst eller langt oppe ved bordet, men heller nederst. For ellers blir det jo til skam for deg når verten kommer og ber deg flytte lenger ned, fordi det nå er kommet en annen, viktigere gjest, som må få den høye plassen din. Derfor skal du heller bare fra begynnelsen av ta den nederste plassen, og da kommer verten og sier: «Venn, sett deg høyere opp!» Jesus rundet av med å si: «For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt» (vers 11). Så dette var altså en lignelse; det står jo tydelig at det var det. Jesus snakket egentlig om åndelige ting, om synd, nåde og frelse:

Han hadde sagt i Bergprekenen at dersom ikke vår rettferdighet langt overgår fariseernes rettferdighet, kommer vi aldri inn i himmelriket (Matt 5,20). Disse gjestene i selskapet hadde et stort behov for å innse at de var syndere som trengte nåde. De trengte å komme ned fra sin høye hest og plassere seg selv lavt, dvs. ydmyke og bøye seg for Gud og trygle om tilgivelse. Og Gud («verten») står alltid klar til å løfte opp syndere, han vil svært gjerne gi dem sin ufortjente nåde, sin fullkomne rettferdighet som en gave, på grunn av Messias, frelseren, og hans frelsesgjerning. Men: så lenge mennesker setter seg selv høyt, er det umulig for dem å ta imot nådens gave; de vil jo ikke ha den, de synes ikke at de behøver den. Derfor trenger de å bli satt lavt før de kan settes høyt.

Etter disse ordene til gjestene, står det så at Jesus «sa også et ord til verten» i selskapet. Og nå kommer vi endelig til prekenteksten vår. Disse ordene til verten er også en slags lignelse. Det er klart at på ett nivå er dette et råd eller en regel om hva slags folk du bør invitere når du skal ha gjester, altså ganske så jordiske saker. Men likevel handler det egentlig om åndelige ting, om Guds rike. Og i hvert fall en av gjestene skjønte poenget og ga Jesus følgende respons: «Salig er den som får sitte til bords i Guds rike» (vers 15).

Jesus sa altså i teksten vår: «Når du skal ha gjester til middag eller kveldsmåltid, skal du ikke be venner eller søsken eller slektninger eller rike naboer. For de kommer til å be deg igjen, og dermed får du gjengjeld. Nei, når du skal holde selskap, så innby fattige og uføre, lamme og blinde. Da er du lykkelig, for de kan ikke gi deg noe igjen…»  I verden, hvem er det det er vanlig å invitere i selskap? Venner, greie hyggelige folk, familie, slektninger, folk som virker interessante, vellykkede, kule.  Men hvem har vel lyst å invitere han der litt sjuskete eller klumsete naboen som ikke virker som om han fungerer helt bra, eller andre upopulære, litt mislykkede folk, som ofte kalles «tapere»? Dem er det vel ingen som har lyst å invitere. For gir det deg noe å være sammen med slike? Det må vel være litt givende for oss selv? Selviskheten er dypt plantet i oss mennesker, det er vi bare nødt for å innrømme.

Gud elsker sannhet i hjertet. «Se, du vil ha sannhet i menneskets indre», sier David i salme 51. Men Gud kan dessverre se mye falskhet i hjertene. Motivene er svært ofte ikke helt rene når mennesker gjør noe de selv mener er gode gjerninger. Gjør vi godt mot andre for å få gjengjeld, for at de skal gjøre godt imot oss? Det er ikke dette som er meningen med Den gylne regel – «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem» (Matt 7,12). Vi skal vise kjærlighet og gjøre godt mot andre helt uselvisk, helt uten tanke om å få gjengjeld, eller ros og anerkjennelse. Gud er vred på all den selviskheten og falskheten han kan se i oss mennesker her i verden. Og hvorfor skulle han ha lyst å invitere folk som om og om igjen har vært likegyldige og utakknemlige og vendt ryggen til ham? Folk som har vært trassige, opprørske, respektløse? Slike er lite attraktive gjester. Bedre å invitere trofaste, gode venner, bra folk! Hvorfor skulle Gud ønske å ha slike syndere som oss til bords i sitt rike? Han burde vel heller bare boikotte og blokkere oss, nekte oss adgang til sitt rike, slette oss fra invitasjonslisten for evig og alltid?

Men hva gjør Gud isteden? Hvordan behandler han oss? Her i lignelsen ser vi et bilde av hvordan ting er i Guds rike, som er et nåderike. De fattige og uføre, lamme og blinde – det er jo oss syndere, det! Ja, hvis du er litt som meg, kjenner du deg ofte som en åndelig krøpling, fattig, lam og blind. Men Gud er ufattelig barmhjertig og stor i nåde og kjærlighet mot oss. Vi har ingenting å komme med, ingen ting å tilby ham, annet enn syndene våre. Men Gud sier til deg og meg: Kom! Jeg inviterer deg. Kom og sitt til bords og spis og drikk i mitt rike. Det vil si: Kom og få nåde og tilgivelse, liv og salighet og fred, helt ufortjent. «Kom, for nå er alt ferdig!» (Luk 14,17). Jesus har gjort alt klart. For våre sykdommer tok han, våre smerter bar han (Jes 53,4), våre synder sonte han straffen for. «Det er fullbrakt,» sa han på korset på Golgata.

Frelsen han har vunnet og som han deler med oss, sammenlignes i Bibelen altså med et festmåltid. Jesaja hadde profetert: «På dette fjellet skal Herren over hærskarene gjøre i stand for alle folk et festmåltid med fete retter, et festmåltid med gammel vin, med fete, margfulle retter og gammel, klaret vin» (Jes 25,6). Alle folkeslag får komme, alle syndere er invitert. Fattige, uføre, lamme og blinde, alle som hungrer og tørster etter rettferdighet. Vi har ingenting å betale med.  Men han sier: «Kom, alle tørste, kom til vannet! Dere uten penger, kom og kjøp korn og spis! Kom, kjøp korn uten penger, vin og melk uten betaling! … Hør nå på meg, så skal dere få spise det som godt er, og fryde dere over fete retter» (Jes 55,1-2). For Jesus har betalt for oss. Og å spise og drikke i Guds rike er det samme som å tro på ham. Jesus er livets brød.

Salig er den som får sitte til bords og spise i Guds rike! Vi trenger ikke å reise langt av gårde, til København eller Jerusalem, og vi behøver ikke å  vente i åtte uker for å få et bord. Nei, han inviterer oss nå i dag, her og over alt hvor evangeliet blir lest og forkynt og lyttet til. Tro på meg, sier han, bare ta imot! – den rike gaven jeg har til deg og som jeg gir deg helt gratis. Bare stol på frelsen jeg har vunnet til deg. Jeg er din rettferdighet, som gjelder overfor Gud. Jeg er din stedfortreder som har levd for deg, dødd for deg og stått opp igjen for deg. David sier i den 23. salmen: «Du dekker bord for meg like foran mine fiender.» Djevelen, den onde fienden, vil ikke at vi skal tro på Jesus. Han vil at vi skal sulte i hjel åndelig og gå til grunne. Men Jesus dekker bord for oss like foran fienden.

«Når du skal holde selskap, så innby fattige og uføre, lamme og blinde. Da er du lykkelig, for de kan ikke gi deg noe igjen.» Det er akkurat dette Gud gjør mot oss, han inviterer alle fattige syndere og fryder seg over enhver som vender om og kommer til ham, helt uverdige i seg selv, uten noe å betale med. Det er Guds store glede å overøse oss med sin tilgivelse, nåde og kjærlighet.

Salige er vi, som har fått oppleve denne fantastiske godheten fra Gud. Vi er frelst, reddet fra synden og døden. Og vi blir fornyet åndelig, ved troen på Jesus og evangeliet. Vi får en ny vilje, slik at vi gjerne vil etterligne vår kjærlighetsfulle Far og gjøre godt imot alle de andre fattige og uføre, lamme og blinde synderne, altså medmenneskene våre. Gjøre godt, ikke bare mot venner, søsken og slektninger, og greie folk, men også alle andre. Gode gjerninger følger, som vi vet, etter troen; de er frukter av troen, troen som jo altså bare har tatt imot frelsen av nåde alene. Vi er frelst, ikke på grunn av våre egne gjerninger, men bare på grunn av det som Jesus har gjort for oss, hans gjerninger. For en glede å vite at frelsen er noe utenfor deg, noe som kommer til deg utenfra! Den avhenger ikke av noe inni deg, det kommer ikke an på noe i meg.

I takknemlighet til vår nådige Gud vil vi da gjøre godt imot andre mennesker. Og det er en lykke, å få gi seg helt til tjeneste for sin neste, hjelpe vår neste med det hun eller han trenger og som vi er istand til å bistå med, enten det er med vennskap, trøst, oppmuntring, forbønn, arbeid, penger, mat, eller klær. Selv om du ikke får noe igjen fra folk, så skal du bare fortsette å pøse på med gode gjerninger, uten å bry deg om å få gjengjeld, takk, ros, anerkjennelse. Noe av det aller beste du kan gjøre for folk, er jo å be for dem og dele evangeliet med dem. Om dette blir godt likt, er imidlertid usikkert. Det kan tvert imot føre til motstand. Men Gud skal lønne deg for det, han skal gi deg nådelønn, «når de rettferdige står opp fra de døde» (vers 14).

Ja, like sikkert som at Jesus sto opp fra de døde den tredje dagen, så skal også de rettferdige en dag stå opp fra de døde, til evig liv, med både kropp og sjel. De “rettferdige” kalles ikke dette på grunn av noen egen rettferdighet de har, men på grunn av at Jesus er deres rettferdighet, som de fikk i gave, ved troen, i dåpen, uten egne gjerninger. Så det er selvfølgelig ikke gode gjerninger som skaffer oss det evige livet. Når det heter at Gud lønner oss, gir oss nådelønn, handler det ikke om at vi fortjener saligheten ved hjelp av gode gjerninger. De gode gjerningene en kristen gjør, er jo også ganske så ufullkomne, selv når de er på sitt beste; det fins urenheter og slagg blandet inn, på grunn av vår gamle, syndige natur. Derfor kan frelsen umulig bygge på eller være avhengig av gjerningene. Og vi trenger derfor her i livet stadig å be om syndenes tilgivelse og ta imot ufortjent nåde på ny. Men er det ikke også en god trøst i tillegg, når vi midt i vårt strev møter utakknemlighet og all slags motstand og motgang her i verden, at Gud sier han skal “lønne” oss der framme? Han vil la oss få tilleggsvelsignelser, nådelønn, som en ekstrabonus oppå alt annet han i sin store godhet skal gi oss.

«Salig er den som får sitte til bords i Guds rike.» Guds rike er allerede her og nå, og du og jeg er invitert. Du som hungrer etter rettferdigheten blir mettet av Jesus, når du tror på ham, stoler på frelseren og det han har gjort for deg. Han er brødet og maten som sjelen din trenger for å leve.

I den hellige nattverden dekker han bord for oss, på en helt spesiell måte. Der eter og drikker vi ikke bare åndelig. Nei, vi eter og drikker også med munnen – Jesu virkelige legeme og blod – i og med brødet og vinen, samtidig som vi åndelig ved troen spiser og drikker syndstilgivelsen han gir. Nattverden ser så enkel ut, det vi får på tungen er så enkelt. Men likevel er det jo det mest vidunderlige festmåltidet som fins. Noen større skatt kan vel ikke tenkes her på jord. Han innbyr oss til dette styrkemåltidet, så vi ikke skal bli helt utmattet på veien – fram til han en gang samler og setter oss til bords i sitt fullendte rike, av bare nåde. For en fest det kommer til å bli! Gud være takk og lov.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og skal være en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Frykt ikke!

523px-Jesus-Christ-from-Hagia-Sophia
Jesus Kristus. Detalj fra mosaikkbilde i Hagia Sophia, Istanbul. (Foto: Edal A. Lefterov/Wikipedia Commons)

Påskepreken over Matteus 28,1-8

«Frykt ikke,» sa en engel til Maria Magdalena og den andre Maria da de kom fram til Jesu grav tidlig påskemorgen. Slike ord finner vi ganske mange ganger i Bibelen, «frykt ikke, vær ikke forferdet, ikke vær redde.» Det er så mye som kan gjøre oss redde her i verden. Døden er noe som skremmer oss og gjør oss urolige. For eksempel når vi hører i nyhetene at mange mennesker døde i en bussulykke, eller i krig eller et terrorangrep, blir vi triste – og redde for at noe lignende skal hende oss. Eller kanskje vi er redde fordi vi mistenker at vi har en livstruende sykdom, – eller legen forteller oss at vi faktisk har det. Vi blir redde, fylt av frykt. For vi vil jo ikke dø. Men det vi, før eller senere. Døden er en fiende.

«Frykt ikke» – de samme ordene sa en engel til noen sauegjetere i Betlehem den natten Jesus ble født. Gjeterne ble jo livredde da det plutselig sto en lysende engel der. Det er en naturlig reaksjon å bli redd da, blant annet fordi vi alle er syndige mennesker som innerst inne vet at vi må stå til ansvar for livet vårt. Vi har ikke levd slik Gud forventer og krever av oss. Så Gud har grunn til å være sint på oss. Gud er hellig, hellig, hellig. Og englene hans er også hellige. Så derfor, når det plutselig dukker opp en engel fra Gud, er det ikke rart at sauegjetere, Maria Magdalena og andre blir redde, og tenker: «Hjelp, hva skjer nå? Har Gud kommet for å straffe oss?»

Men engelen på påskemorgen har et gledesbudskap: «Frykt ikke! Jeg vet at dere leter etter Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå!»

Jesus var blitt korsfestet langfredag, og disse kvinnene hadde vært til stede på Golgata da han døde. De og alle de andre vennene hans var helt knust av sorg – og redde for hva som skulle skje videre nå. Disiplene låste seg inne, i frykt for at også de skulle bli arrestert. Jesus var blitt pint og plaget så fryktelig, og folk hånte og foraktet ham mens han døde en skamfull, langsom og ufattelig smertefull død på korset. Han var som en makk og ikke en mann. Helt uten ære. Vennene hans gråt mye og syntes alt virket helt meningsløst; de klarte ikke å forstå hvorfor dette måtte skje med deres herre og mester. Hvorfor?

Ja, det som skjedde var jo en del av Guds frelsesplan. Jesus hadde flere ganger sagt til dem at han snart skulle lide mye vondt og bli slått i hjel, og på den tredje dagen oppstå igjen fra de døde. Men de hadde ikke forstått det da, de klarte ikke å tenke på noe slikt. Senere husket de det og forstod. Menneskesønnen skulle jo gi livet sitt som løsepenge for alle oss syndige mennesker. Han måtte komme og kjøpe oss fri. Fordi vi var fanget, på grunn av synden. Synden skilte oss fra Gud. Jesus var «Guds Lam som bærer verdens synd». Skylden vår og straffen vår tok han på seg. Som profeten Jesaja hadde skrevet: «Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet» (Jes 53,5). Så ved sitt liv og sin lidelse og død på korset har Jesus vår frelser reddet oss fra syndens og dødens makt, og fra djevelen og den evige fortapelsen. Jesus fullførte oppdraget sitt, Guds frelsesplan lyktes.

Men hvordan kan vi være så sikre på at planen lyktes? Hvordan kan vi vite at den løsepengen Jesus betalte virkelig var nok? Vi kan vite det fordi han sto opp igjen, slik som han sa han skulle gjøre. Da Gud reiste sin Sønn opp fra døden, var dette som en kvittering fra Ham – på at betalingen var gyldig, betalingen er i orden, den var nok! Jesus har betalt hele løsepengen, slik at gjelden vår er blitt slettet, strøket ut. Betalingen er godkjent. Jesu oppstandelse er en erklæring fra Gud til alle mennesker i verden: «Syndene er tilgitt! På grunn av hva frelseren deres har gjort. Han har skapt fred mellom Gud og mennesker. Dette er en gave. Dere skal ikke betale eller gjøre noe for å få gaven, for Jesus har betalt alt det kostet, med sitt liv og sitt blod og sin død på korset. Jeg elsker menneskene og tilgir dere», sier Gud, «bare ta imot gaven, bare tro på frelseren, bare stol på Jesus.» For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv (Joh 3,16).

Jesus har sagt at han er «veien og sannheten og livet». Men hvordan vet vi at det er sant, – at han virkelig er sannheten? Og Jesus har sagt at han er «oppstandelsen og livet», og at hver den som tror på ham «skal leve om han enn dør» (Joh 11,25). Flotte og mektige ord, som han sa til Marta fra Betania. Men hvordan vet vi at det er sant? Dersom Jesus bare hadde blitt værende i graven, måtte vi vel mistenke at han bare var en person, en av mange, som ga alt for en viktig sak, men som til slutt mislyktes og tapte da fiendene klarte å rydde ham av veien. Men: Jesus sto opp igjen! Som han hadde sagt. Han gikk fysisk levende ut av graven sin. Han er virkelig Guds Sønn. Han er virkelig Gud. Alt han har sagt er sant og til å stole på. Det han lover oss, det holder han også. Og vi kan vite sikkert at vi har fått tilgivelse og frelse; Jesu oppstandelse på påskemorgen er beviset på at det er sant! Gud har i Kristus «forsont verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger» (2 Kor 5,19). Jesus «ble overgitt til døden for våre synder og oppreist for vår rettferdiggjørelse» (Rom 4,25).

Maria Magdalena og den andre Maria var fulle av sorg og bekymring tidlig den morgenen da de var på vei ut til graven med velluktende oljer til å salve Jesu døde kropp med. Det var modig gjort, ikke uten risiko, på denne måten å vise at de var venner av Jesus, den korsfestede. Så de var nok nervøse og redde. De tenkte på en spesiell utfordring: Hvem skulle de få til å hjelpe dem med å rulle vekk den store, tunge steinen fra inngangen til graven?

Det var Josef fra Arimatea som hadde sørget for å få steinen på plass. På langfredag gikk han til landshøvdingen Pilatus og ba om å få ta med seg Jesu døde kropp, så han kunne gravlegges i denne ubrukte klippegraven. Overprestene og fariseerne gikk etterpå til Pilatus og ba om at han måtte sette ut vakter ved graven. For de kom til å tenke på noe Jesus hadde sagt – noe om å oppstå igjen den tredje dagen. De trodde vel ikke noe på det, men de var redde for at disiplene hans skulle stjele liket og så lure folk til å tro at Jesus var oppstått. Derfor ble det plassert ut vakter ved graven.

Mens kvinnene var på vei tidlig påskemorgen, merket de plutselig at det ristet i bakken, – et jordskjelv! Men de gikk videre, og fremme ved graven så de: Steinen var rullet til side! Graven var åpen. Hva har skjedd? Det sto ingen vakter der. For en engel hadde nettopp kommet ned og rullet steinen til side, og vaktene hadde besvimt av redsel, før de kom seg på beina igjen og flyktet vekk derifra.

Kvinnene ble også redde da en engel var der og tok imot dem. Men han sa altså «Frykt ikke! Jeg vet at dere leter etter Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå! Skynd dere av sted og si til disiplene hans: ‘Han er stått opp fra de døde, og han går i forveien for dere til Galilea; der skal dere få se ham.’ – Nå har jeg sagt dere det.» Da skyndte de seg bort fra graven, redde, men jublende glade, og de løp for å fortelle det til disiplene.

Men ble de trodd da de andpustne kom fram og delte det glade budskapet? Nei. De andre tenkte at det måtte ha tørnet for disse stakkars kvinnene. Hvem kan vel tro på noe sånt? Men i løpet av dagen ble det tydelig for disiplene at det virkelig var sant. For Jesus kom og viste seg for den ene etter den andre. De snakket med ham, fikk ta på ham, og han spiste et stykke stekt fisk mens de så på. Han kom inn til disippelflokken som var samlet bak låste dører. De måtte klype seg i armen. Nei, det var ikke et spøkelse eller noe. Det var virkelig Jesus, han var sannelig stått opp fra de døde, med både kropp og sjel. Nå ble de jublende glade.

Maria Magdalena og andre hadde bekymret seg med tanke på den store steinen foran graven. Kanskje hadde også noen av oss som er her mange bekymrede tanker om forskjellig da vi gikk hjemmefra i dag for å gå på gudstjeneste? Det kan være vanskelig å takle alle utfordringer som dukker opp i livet vårt, de kan kjennes som en stor, tung stein som står i veien og ødelegger for oss. Men Gud forkynner i dag det herlige påskebudskapet til oss alle – «Frykt ikke! Jesus, den korsfestede, er stått opp fra de døde.» Og når vi tenker over hva dette faktisk betyr, skjønner vi på ny at Jesu oppstandelse er noe som bærer i seg en dyp glede. Ikke noe annet budskap i verden kan gi oss mennesker en større og bedre glede enn denne. Dette er et budskap som ruller den fortvilede, tunge steinen vekk fra hjertene våre og gir oss håp og mening med livet. Selv om det nok likevel blir igjen en del utfordringer i tilværelsen, så er Jesu oppstandelse noe som forandrer på alt.

Jesu oppstandelse betyr at frelseren vår har vunnet seier over døden, og denne seieren er vår seier over døden. Jesus er oppstandelsen og livet, den som tror på ham skal leve om han enn dør. «Den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø,» har han sagt (Joh 11,25-26).

Døden ser vi jo fortsatt mye til, den er rundt oss på alle kanter. Men den har mistet sin makt over oss, på grunn av Jesu seier. Døden har mistet de skarpe tennene og klørne sine. Vi kan tenke på et rovdyr, kanskje en ulv, som rasende hyler og brøler imot oss og gjør oss redde. Men så blir vi gjort oppmerksomme på at dette rovdyret har mistet alle tennene og klørne sine. Da kan det ikke skade oss likevel. Slik er det også med døden nå, for alle som tror på Jesus. Døden kan nok fortsatt gjøre oss redde, den er en fiende og virker skummel. Men den kan ikke lenger gjøre oss noen skade, det har Gud fortalt oss. Fordi frelseren vår tok bort syndeskylden vår, har han samtidig tatt bort det som gjorde døden farlig, det som førte til evig fordømmelse. Døden blir for oss nå bare som en søvn, som Gud skal vekke oss opp fra. Han har gitt oss evig liv. «Jeg lever, og dere skal også leve,» har Jesus sagt (Joh 14,19). Sjelen vår skal han hente hjem til seg, når vi en gang sovner inn i døden.  Men også kroppen vår har han frelst. Og på den ytterste dagen skal kroppene få livet tilbake og bli gjenforent med sjelene – og få leve evig med Gud, som skal skape en «ny himmel og ny jord, hvor rettferdighet bor» (2 Pet 3,13).

Alle velsignelser av Jesu død og oppstandelse i påsken, har Gud overrakt til oss personlig, i dåpen! «Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble begravet med ham da vi ble døpt med denne dåpen til døden. Og som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv. Har vi vokst sammen med Kristus i en død som er lik hans, skal vi være ett med ham i en oppstandelse som er lik hans.» (Rom 6,3-5)

Påskebudskapet gjør at livet vårt her på jord ser helt annerledes ut. Livet blir nytt. Gud «har gjort ende på døden og ført liv og udødelighet fram i lyset ved evangeliet» (2 Tim 1,10). I evangeliet, i ord og sakrament, gir Gud oss udødelighetens medisin og bevarer vår kropp og sjel til evig liv. Så la oss da holde oss tett inntil ham, lytte til hans ord, leve av evangeliet og nåden hans hver dag.

«Vi vet at én er død for alle, derfor er de alle døde,» skriver Paulus. Han mener at når stedfortrederen Jesus har dødd og gjort opp for syndene våre, er det akkurat som om vi alle har dødd og gjort opp for syndene våre. «…Og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og stod opp for dem» (2 Kor 5,14-15). «Han døde for oss for at vi skal leve sammen med ham enten vi våker eller sover» (1 Tess 5,10).

Nå er vi frikjøpt, vi er fri til å tjene ham. Han vil vi skal leve livet vårt her på jorden sammen med ham, elske Gud og elske våre medmennesker, gjøre godt mot alle. Leve etter Guds gode vilje, hans bud. Si sannheten i kjærlighet. Vende oss bort fra all synd, og være trofaste på den plassen i livet der han har satt oss. Han vil bruke oss i arbeidet med å bygge Guds rike her på jord. Vi skal få være med å spre evangeliet, det gode budskapet, så flere kan komme til tro: Graven er tom, Jesus er oppstått, frelseren vår lever og er med oss alle dager inntil verdens ende, som han har lovet.

Så frykt ikke! Ikke vær redd! Jesus har seiret over døden. Halleluja. Gud være takk og lov! Amen.

Advent = komme

256px-Jesus_entering_jerusalem_on_a_donkey

Nå er vi i adventstiden. Og for oss som har norsk, svensk eller dansk som morsmål er det jo veldig lett å ta litt feil og tenke at ordet «ad-vent» selvfølgelig må handle om å vente, vente på at det skal bli jul. For hva skulle det ellers bety? Men så er det kanskje noen som minner oss på at dette ordet egentlig ikke er et skandinavisk ord, men er fra et helt annet språk, latin – og det betyr: komme. Advent handler om at noen gjør sin ankomst. Det er noen som kommer.

Veldig mange mennesker tenker på Gud som en som befinner seg langt, langt borte fra vår verden, en som betrakter livet her nede på jorden. Han trekker i noen tråder, styrer litt her og der, og han kan høre oss når vi ber. Men på veldig lang avstand.

Men: Advent handler om at Gud kommer til oss. Han kommer hit! Han er slett ikke langt borte fra oss. Vi kunne hatt god grunn til å frykte for det – at han ville komme for å straffe oss for alt galt vi har sagt, gjort og tenkt. Men Bibelen forteller oss at Jesus Guds Sønn kommer til oss ydmyk og saktmodig. Han forkynner et gledesbudskap for fattige, kunngjør at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen; han vil sette undertrykte fri og roper ut et nådens år fra Herren.

1. Han kom altså til oss her på jorden for om lag to tusen år siden, som et menneske av kjøtt og blod, født av jomfru Maria: Immanuel – «Gud med oss». I Jesu menneskekropp bor hele guddomsfylden. Han kom for å gå i våre sko, være vår stedfortreder i liv og i død, kjøpe fri oss som sto under loven, så vi kunne få retten til å være Guds barn. Av kjærlighet gikk han i døden for oss, døden på korset. Men på den tredje dag gikk han levende ut av graven igjen.

2. Jesus, den levende Guds Sønn, kommer til oss også nå, den dag i dag, gjennom nådens midler, i ord og sakrament. Han underviser, leder, trøster oss, tilgir oss alle våre synder. I den hellige nattverden gir han oss sitt sanne legeme og blod å spise og drikke, forener seg med oss som greinene med vintreet. Også i dette nye kirkeåret vil han komme til oss. Han er ikke lei av oss.

3. Og: Han skal komme tilbake til jorden i herlighet og ære med alle sine engler på den ytterste dagen. Den kan komme fortere enn vi aner. Da skal han hente alle sine rettferdige hjem til seg, og vi får ta i arv det riket han har gjort i stand for oss og oppleve glede og jubel for evig. Helt ufortjent, av bare nåde, for Jesu Kristi skyld.

Velsignet være han som kommer i Herrens navn! Amen.

Himmelfartsglede

Christi Himmelfahrt, malt av Gebhard Fugel, ca 1893.
Christi Himmelfahrt, malt av Gebhard Fugel, ca 1893.

Preken på Kristi himmelfartsdag

Apg 1,1-11; Mark 16,14-20

Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus. Amen.

Kristi himmelfartsdag er en viktig høytid i kirkeåret; en gledesfest. Derfor sang vi nettopp i en salme: «Vi fryder oss av hjertens grunn og jubler høyt i denne stund.» Men hva er årsaken til gleden? Hvorfor egentlig juble og være glade når vi minnes at Jesus ble tatt opp til himmelen, så disiplene ikke lenger kunne se ham? Er ikke det heller ganske trist? Vanligvis når vi tar avskjed med noen vi er glad i, som skal reise med tog eller fly, og vi vet det blir lenge til neste gang vi ser dem; da synes vi det er leit. Mange av oss har sikkert noen ganger sukket og tenkt at det måtte vært så mye bedre for oss å få gå omkring sammen med Jesus slik apostlene gjorde; de så ham, snakket med ham, spiste og drakk sammen med ham, var vitne til undergjerningene og hørte på undervisningen hans. Dette var stort for dem å få oppleve, og de følte seg trygge i lag med Mesteren. Vi derimot, ser jo ikke Jesus, for han har fart opp til himmelen og sitter ved Gud Faders høyre hånd. Har ikke vi mistet noe da? Er det ikke trist?

Men: Det er faktisk bedre for oss slik som dette. Jesus sa rett ut til disiplene at hvis de elsket ham, skulle de være glade for at han gikk til Faderen. «Det er det beste for dere at jeg går bort», sa han og lovte å sende dem Talsmannen, Den Hellige Ånd. «Jeg går bort, og jeg kommer til dere igjen» (Joh 14,28;16,7). Jesus er nemlig ikke et sted langt borte fra oss nå. Kristi himmelfart betyr ikke avstand, men nærvær. Han er oss nærmere nå. Den tiden Guds Sønn gikk omkring her nede på jorden, i de landområdene vi kaller Israel og Palestina, var han som menneske til stede bare ett sted om gangen, slik som oss andre mennesker. For eksempel kan ikke jeg være i Oslo samtidig som jeg er i Bergen. Det går ikke. Jesus var heller ikke i Galilea og helbredet spedalske samtidig som han var i Jerusalem og helbredet en mann som var født blind. Han sto ikke i en båt på Gennesaretsjøen og stilte stormen – samtidig som han sto ved en grav i Betania og ropte «Lasarus, kom ut!» Nei, som menneske var Jesus begrenset av tid og rom de ca tretti årene han levde her på jord. Men etter sin himmelfart er han både som Gud og menneske til stede over alt. Og at han «sitter ved Guds høyre hånd» betyr jo at han har all makt i himmel og på jord, som sann Gud og sant menneske. Mens han levde her som menneske, var han fattig. Han ble svett og sliten og måtte sette seg ned for å hvile, han var svak og led vondt. Han gjorde altså ikke alltid full bruk av alle guddommelige evner han hadde. Men det gjør han nå. Mens Jesus var her på jorden kunne han ikke være hos deg når du er på sykehus, på ferietur, eller hjemme. Men det er han nå. Så han er nærmere enn før, og det skal vi være glade for. Han er ikke på avstand, ikke langt borte fra oss.

Russeren Jurij Gagarin var blant de mest berømte astronautene, en av de aller første  som reiste ut i verdensrommet. I 1961 ble han skutt ut i en romrakett og fòr i bane rundt jorden. Etter dette uttalte Sovjetunionens president, som var motstander av all religion: «Da Gagarin var der ute i verdensrommet, så han seg omkring, men kunne ikke se Gud noe sted…» (Som om noen troende hadde sagt at det er mulig å få øye på Gud dersom man reiser langt nok ut i rommet.) Men nå hadde Gagarin egentlig heller aldri uttalt seg slik presidenten antydet. Astronauten var en kristen og hadde skjønt at Gud og hans himmeltrone ikke befinner seg på et bestemt fysisk sted her i universet, slik at det ikke nytter å prøve å få øye på ham ute i verdensrommet.

Så Kristi himmelfart har altså ingenting med romfart å gjøre, selv om Jesus ble «løftet opp mens disiplene så på, og en sky tok ham bort foran øynene deres». Han «sitter ved Gud Fader, den allmektiges høyre hånd, og skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde», som vi sier i trosbekjennelsen. «Guds høyre hånd» er ikke et sted langt borte fra oss. Tvert imot er Guds høyre hånd veldig nær oss. Jesus er med oss alle dager, inntil verdens ende, som han har lovet.

I evangelieteksten vår, Markus 16,14-20, står det at Herren Jesus «ble tatt opp til himmelen og satte seg ved Guds høyre hånd. Men de (altså disiplene) gikk ut og forkynte overalt, og Herren virket med og stadfestet Ordet gjennom de tegn som fulgte.» Så Herren Jesus hadde slett ikke forlatt dem. Selv om han hadde satt seg ved Guds høyre hånd, var han hos dem og virket med når de forkynte Ordet. Han var med dem på en ny måte; veldig nær dem, bare på en annen måte enn før.

«Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alt som Gud har skapt!» hadde Jesus sagt til dem. «Den som tror og blir døpt, skal bli frelst. Men den som ikke tror, skal bli fordømt.» Å bli fordømt er jo noe alle vi mennesker på jorden har fortjent. Ja, av naturen er vi fordømt; på grunn av synden i oss, det iboende opprøret mot Gud, er vi «vredens barn». Synden vår skiller oss fra Gud, for han er hellig og hater all synd og ondskap. Men i sin store kjærlighet har han sendt oss sin egen Sønn, som en gave som frelser oss, av bare nåde. Jesus har levd for oss, helt uten synd. Han har uskyldig gått i døden for oss og sonet vår straff, og han har stått opp igjen, seiret over døden for oss. Denne frelsesgaven gir Gud til oss helt gratis. Når evangeliet blir forkynt, overrekkes gaven, og vi får ta imot den, ved bare å tro på den, altså akseptere den, stole på den, holde fast på den. Jesus nevner dåpen – «Den som tror og blir døpt (direkte oversatt: den troende og døpte), skal bli frelst». Dåpen er det reneste, klareste evangelium; i dåpen fikk vi Jesus i gave, Jesus og alt det han har gjort for oss. Helt gratis og ufortjent får vi bare ta imot. Gud Den hellige ånd skaper og nærer troen som holder fast på den dyrebare gaven.

Når vi snubler og synder, tviler, surrer og roter i livet vårt, som vi dessverre stadig gjør, har vi en som taler vår sak hos Faderen, «Jesus Kristus, Den rettferdige. Han er en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens» (1 Joh 2,1). For absolutt hele verdens synder er han en soning, Jesus som sitter ved Faderens høyre hånd og taler vår sak. Derfor er det viktig at hele verden får høre budskapet, og derfor sender han oss. Evangeliet må forkynnes for alt som Gud har skapt, dvs. for alle mennesker. For utenom Jesus og troen på ham, der er det fordømmelse. Bare hos Jesus fins frelse og redning fra fordømmelsen og fortapelsen. Uten ham går vi til grunne.

På Kristi himmelfartsdag må jeg alltid tenke på Josef i Egypt, og brødrene hans (1 Mos 37-50). Josefs brødre hadde et stort problem; det var blitt hungersnød i landet deres, og de måtte til Egypt for å få tak i korn. Ellers kom de til å gå til grunne. De ante ikke at Josef var blitt den mektigste ministeren i Egypt, han var nest etter Farao. Josef kunne ha hevnet seg på brødrene som hadde syndet så grovt da de solgte ham som slave mange år tidligere. Men Josef tilgav dem alt det onde, og de fikk komme og bo hos ham i Egypt. Tenk hvor stor betydning det fikk for dem at han, deres egen bror, hadde fått så veldig makt og ville sørge for dem og familiene deres, så de kunne spise og drikke og ha alt de behøvde så lenge de levde. For en stor og ufortjent nåde.

Men er det ikke slik også med Jesus og oss? Jovisst. Akkurat som Josefs familie ikke behøvde å være urolige så lenge han, deres egen bror, satt ved makten i landet, så behøver heller ikke vi å være redde for noe som helst når det er Jesus, vår Herre og vår bror, som sitter med all makt i himmel og på jord! Vi trenger ikke å være engstelige, selv om vi må bekjenne at vi har syndet mot ham med tanker, ord og gjerninger. Nei, for han har forkynt for oss at han har tilgitt oss alt sammen, for han har selv sonet straffen som vi hadde fortjent, og gjort opp for oss. Så høyt elsker han oss, den mektige broren vår. Vi må kanskje gå gjennom mange vanskeligheter og møte mye motstand her i verden. Men han som sitter ved Guds høyre hånd våker over oss, passer på oss og lar oss ikke gå til grunne.

Så Jesus har altså ikke forlatt oss, han styrer ikke på avstand fra et sted langt borte. Nei, han er svært nær oss. Han leder og styrer oss gjennom nådens midler. Han virker gjennom Ordet og sakramentene og bor i hjertet vårt. Vi som er døpt til Kristus, er blitt Guds barn; vi er blitt Guds arvinger og Kristi medarvinger (Rom 8,17). Den himmelske herligheten tilhører nå oss. For han som troner der ved Faderens høyre side er min og din, vår frelser og bror. Vi har direkte adgang til tronen, vi får be til Herren Jesus selv, og han vil alltid høre oss og hjelpe oss, som han har lovet.

Vi kan ikke nå se ham med øynene, men vi kan høre hans røst, når vi hører og leser hans ord. Og vi får spise og drikke sammen med ham: I nattverdsmåltidet gir han oss seg selv, i brød og vin, til å spise og drikke. På den måten forsikrer han hver nattverdgjest om at nettopp dine synder er tilgitt. Så nær oss er han nå. Han er ikke langt borte, frelseren vår som sitter ved Faderens høyre hånd. Vi er trygge når det er han som sitter ved makten og leder oss og passer på oss. Derfor har vi stor grunn til glede og jubel i dag på Kristi himmelfartsdag, og alle andre dager. Gud være takk og lov! Amen.

«Dette er min Sønn, den elskede»

Mosaikk fra Katarinaklosteret ved Sinaifjellet
Maleri i Katarinaklosteret ved Sinaifjellet. 1100-tallet

Preken på Kristi forklarelsesdag av pastor Tor Jakob Welde

2 Pet 1,16-21
Matt 17,1-8

Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus. Amen.

Kristi forklarelsesdag kaller vi denne søndagen i kirkeåret, da vi hører tekstene om at Jesus ble «forklaret»; det skinte klart og sterkt av ham, Guds herlighet lyste fra ham, for øynene på disiplene hans. Det var helt spesielle ting som skjedde der oppe på «forklarelsesberget».

I vår tid er det jo dessverre mange teologer og folk i kirkene rundt om som sier at de ikke tror på alle disse mirakelfortellingene i Bibelen, for eksempel om jomfrufødselen, om Jesu undergjerninger, og denne beretningen om hans forklarelse. De tror ikke at det virkelig hendte, de mener at her er det selvfølgelig myter og legender vi har med å gjøre. Men, sier de, at noe er mytisk betyr jo ikke at det er usant; neida – det kan være mye sant og godt og meningsfylt i slike myter; vi kan lære mye av dem. Og det høres liksom så positivt og bra ut når det sies på den måten; det høres ikke ut som en fornektelse av Guds ord. Mange lytter til disse teologene og tenker at «ja, da må det vel være slik, og vi lever jo tross alt i 2015, det er greit å kalle det for myter; sant og fint og meningsfullt er det likevel, selv om det ikke egentlig har hendt…»

Men: Peter – Jesu utvalgte apostel – har på forhånd avvist den slags ideer. Han skriver i dagens episteltekst: «Vi fulgte jo ikke klokt uttenkte myter da vi kunngjorde for dere vår Herre Jesu Kristi kraft og hans komme. Nei, vi var øyenvitner og så hans guddommelige storhet. For han fikk ære og herlighet av Gud, sin Far, den gang røsten lød over ham fra den høyeste herlighet: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.» Vi hørte selv denne røsten fra himmelen da vi var sammen med ham på det hellige fjellet» (2 Pet 1,16-18). Det var altså ikke fantasi. Peter forteller ikke eventyr. Nei, det hendte virkelig. De var øyenvitner; de så og hørte det med sine egne øyne og ører.

Peter fortsetter med å oppfordre leserne til å holde fast på det profetiske ordet i Skriften, Bibelen. Det er pålitelig, vi kan stole på det. Det er ikke menneskeord og mennesketanker, men: «Drevet av Den hellige ånd talte mennesker ord fra Gud.» Og det ordet er «en lampe som lyser på et mørkt sted til dagen gryr og morgenstjernen stiger opp i deres hjerter», skriver Peter.

Han var altså en av de tre disiplene som var med Jesus opp på et høyt fjell. De to andre var Johannes og Jakob. Jesus gikk ofte i fjellet for å be. Og når tiden nærmet seg for hans lidelse og død, hadde han ikke noe mindre behov for å be. Han hadde begynt å fortelle disiplene om at Menneskesønnen skulle overgis i menneskers hender, at han måtte lide mye, han skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han reises opp. Jesus måtte fullføre det store oppdraget som var lagt på ham. Det som ventet i Jerusalem fylte ham med sorg og smerte og gru, så han trengte å be for å bli styrket. Alt la han fram for Faderen i bønn. Det samme får vi gjøre, alle bekymringer og alt som tynger får vi bære fram for vår himmelske Far i bønn. Og evangelisten Lukas (Luk 9,28-36) nevner at det var mens Jesus ba, at det skjedde: Ansiktet hans fikk et annet utseende, og klærne ble blendende hvite. Ansiktet hans skinte som solen, skriver evangelisten Matteus.

Ellers, når de så Jesus til daglig, så han jo vanlig ut, som andre mennesker. Og litt fattig så han ut, – helt fra han ble født av sin mor Maria i Betlehem og vokste opp som en vanlig gutt i Nasaret. For Jesus er et menneske som oss, han er en del av menneskeslekten. Men samtidig er han jo Guds evige Sønn; han er samtidig både Gud og menneske. «I hans kropp bor hele guddomsfylden», skriver Paulus (Kol 2,9). Dette er et stort og ufattelig mysterium. Men det var derfor det lyste så klart og sterkt av ham den dagen, på toppen av fjellet. Han som vanligvis viste seg i en tjenerskikkelse, ble forklaret. Disiplene så Guds herlighet som skinte sterkt fra Jesus, hellig, sterk og intens, den herligheten som var hans fra evighet av. Etter dette trengte de tre disiplene aldri å tvile på at Jesus virkelig var Guds Sønn.

Og se, Moses og Elia viste seg for dem og snakket med Jesus. Tenk, disse profetene som hadde levd på jorden mange hundre år før Jesus ble født, sto der og snakket med ham. Hva snakket de om? Hos evangelisten Lukas nevnes det at de «talte om den utgangen livet hans skulle få, om det han skulle fullføre i Jerusalem». Det var ikke så lenge til. Nå skulle det gå i oppfyllelse, det som Moses, Elia og de andre profetene i den gamle paktens tid hadde talt og skrevet om. Messias var kommet til jorden, Guds Lam skulle ofre seg selv og grunnlegge en ny pakt ved sitt blod og sin død.

Peter begynte å blande seg inn i samtalen, spontant og lite gjennomtenkt: «Herre, det er godt at vi er her. Om du vil, skal jeg bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia.» «Han visste ikke selv hva han sa», nevner Lukas. Før Peter hadde snakket ferdig, «kom en lysende sky og skygget over dem, og en røst lød fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!» Disiplene ble livredde og kastet seg ned med ansiktet mot jorden. Men Jesus kom og rørte ved dem og sa: «Reis dere, og vær ikke redde!» Og da så de bare Jesus der.

«Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!» Disse herlige ordene fra Gud Faderen peker på det som er det aller viktigste for oss mennesker. Vi har lett for å tenke at det viktigste må vel være ting som vi gjør for Gud; å bygge og arbeide, tjene, gjøre gode gjerninger. Og vi har litt lyst å tro at det er våre egne gjerninger som gjør at Gud kan bli fornøyd med oss, slik at vi blir frelst. Men dette er feil, og Gud avbryter oss og peker på hva som gjelder: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!» Han henviser oss til den eneste veien til frelse. Det er Jesus, Guds elskede Sønn og hva han har gjort. Hør ham! Lytt til hans ord! Lytt til evangeliet, bare der finner dere det dere trenger. Der er frelsen. Å høre Jesus, høre evangeliet, det gode budskapet om hva Jesus har gjort for oss. Der er redningen vår – ikke i hva vi selv gjør, men i den elskede Sønnen, som Gud har sin glede i.

Når Gud ser på verden og oss mennesker, kan han se veldig mye han ikke har noen glede i. Det gjør ham ikke glad, men derimot trist og sint å se all synden, all misunnelse, strid, fiendskap, egoisme, selvopptatthet og ondskap hos oss mennesker; det er et trist syn. Og alle disse tingene ser han jo dessverre ikke bare i verden rundt omkring oss, i andre land, men også her hos oss – og i oss alle sammen. Vi er syndere, synden bor i oss. Vi er fortapt slik vi er i oss selv. Vi trenger en frelser. Og Gud peker på ham som er redningen vår: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.»

For Guds Sønn er stedfortrederen vår. Han er altså istedenfor oss. Det betyr at hans liv, hans død på korset og hans oppstandelse gjelder for oss og hele verden. Gud er fornøyd med Jesu liv her på jorden. Han levde et hellig i liv i kjærlighet til Gud og mennesker. Han oppfylte loven med alle dens krav og bud. Han levde fullkomment, uten synd. Når Gud er fornøyd med stedfortrederen vår, betyr det at han også er fornøyd med deg og meg. For Jesus har delt sin seier og sin rettferdighet med oss, det var jo for oss han gjorde det. Jesus ropte ut på korset at det var fullbrakt. Han hadde seiret over synden, døden og djevelen. Og Gud viste at han var fornøyd med Jesu frelsesverk ved å reise ham opp fra de døde på den tredje dagen. Hvor fornøyde har ikke da også vi grunn til å være – fornøyde med Jesus, stedfortrederen vår og hans gjerning. Han har fullført det han skulle gjøre; du skal ikke supplere med noe ditt eget, for det Jesus har gjort er fullkomment. Vi får bare ta imot den ferdige gaven i tro og stole fullt på frelseren vår. Så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn den enbårne, for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.

Gud vil selvsagt at vi skal gjøre godt mot andre mennesker, i glede og takknemlighet for alt Gud har gitt oss, den store kjærligheten han har vist oss. Så vi vil vise kjærlighet mot andre, elske Gud og vår neste, gjøre gode gjerninger. Det skal vi aldri glemme. Det vil vi ikke forsømme. Men Nummer 1 må likevel alltid være dette: «Hør ham!» Ett er nødvendig, sa Jesus til Marta fra Betania, hun som var mest opptatt av å gjøre ting for Jesus. Ett er nødvendig: Å lytte til Guds ord, høre Jesu evangelium, det gode budskapet om hva frelseren vår har gjort for oss. «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!» Det er det aller viktigste. Når vi hører evangeliet, trøster Han oss, vi som strever med synden vår og ofte føler oss så mislykkede og redde. Han rører ved oss og sier: «Reis deg, og vær ikke redd!» Som han sa til de tre apostlene. Han reiser oss opp igjen, gir oss ny kraft og glede gjennom evangeliet om syndenes tilgivelse, av bare nåde. «Salige er de som hører Guds ord og tar vare på det,» sa Jesus til en kvinne i folkemengden som ropte til ham: «Salig er det morsliv som bar deg, og brystene som du diet.» Dette var ment som et flott kompliment til Jesus. Men han svarte: «Si heller: ‘Salige er de som hører Guds ord og tar vare på det’» (Luk 11,28).

Vi som er her i dag har jo ikke sett Jesus lyse og skinne på forklarelsesberget sammen med Moses og Elia. Vi har ikke sett ham med våre egne to fysiske øyne. Men Gud har gitt oss evangeliet, vi har det her i Bibelen, Guds ord, og i evangeliet lyser og skinner Jesus for oss i hjertet vårt. Han er verdens lys, og den som tror på ham skal ikke vandre i mørket. Evangeliet er Guds kraft til frelse. I evangeliet hører vi Jesu stemme; den gode hyrden leder sauene sine med sitt ord. Evangeliet forteller oss at vi syndere er så høyt elsket av Gud at han ikke en gang sparte sin egen elskede Sønn for å frelse oss og alle. Han er fornøyd med stedfortrederen vår, Jesus, og hans frelsesverk; dermed er han også fornøyd med deg og meg. For Jesus har levd for oss og lidd for oss, seiret over døden for oss, vunnet tilgivelse og evig liv for oss. Hans rettferdige gjerning gjelder for deg og meg. Som han sa over Jesus – «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede» – sier han også over deg: «Du er mitt kjære barn som jeg har min glede i.» I dåpen har han kledd deg i Jesu rettferdighets drakt, han ser deg «i Kristus». Du tilhører ham og er ren og rettferdig, himmelen verdig i verdens frelser alt nu. Ved troen alene, helt ufortjent, av bare nåde. Gud være takk og lov!

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og skal være en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

_____________________________

Tor Jakob Welde er pastor i Den Lutherske Bekjennelseskirke (LBK)  

http://www.luthersk-kirke.no

Evan Luth – en evangelisk-luthersk blogg