Paulus – Evan Luth

«Hils Priska og Akvilas!»

003-paul-corinth — Teltmakerne Paulus, Akvilas og Priskilla. (FreeBibleImages.org)

Etter at Paulus på sin andre misjonsreise hadde besøkt Aten, kom han til Korint. «Her traff han en jøde som het Akvilas, født i Pontos. Sammen med sin kone Priskilla var han nylig kommet fra Italia på grunn av keiser Claudius’ påbud om at alle jøder skulle forlate Roma» (Apg 18,1-2).

Akvilas, opprinnelig fra Pontos, en region ved sørkysten av Svartehavet, og Priska, også kalt Priskilla, hadde antagelig tatt imot troen på Jesus i verdensbyen Roma mot slutten av førtitallet. Men så, ca år 50, skjedde det som også den romerske historikeren Sveton nevner, at keiseren utviste jødene fra byen «på grunn av stadige forstyrrelser ved jøder som oppmuntret til å følge «Chrestus» (som høyst sannsynlig må være Kristus Jesus).

Ekteparet slo seg altså først ned i den greske byen Korint. «Paulus oppsøkte dem, og fordi de hadde samme håndverk, ble han boende hos dem, og de arbeidet sammen. De var teltmakere av fag» (Apg 18,2-3). Så begynte oppbyggingen av menigheten i Korint. Hver sabbat hadde Paulus samtaler i synagogen og overbeviste både jøder og grekere.

Da Paulus etter halvannet år skulle reise videre, ble ekteparet med ham. De kom til Efesos, hvor de to ble igjen mens Paulus dro videre til Syria. I synagogen i Efesos fikk Priska og Akvilas senere høre en ivrig omreisende evangelist ved navn Apollos. Han kjente bare til Johannes-dåpen og behøvde mer undervisning, så ekteparet «tok seg av ham og ga ham enda grundigere kjennskap til Guds vei» (Apg 18,26).

Priska og Akvilas flyttet tilbake til Roma, antagelig etter at keiser Nero (54-68) var kommet til makten. Paulus skriver mot slutten av brevet til romerne: «Hils Priska og Akvilas, mine medarbeidere i Kristus Jesus. De satte livet på spill for min skyld, noe ikke bare jeg, men alle hedningkristne menigheter takker dem for. Hils også menigheten som samles i huset deres» (Rom 16,3-5). Paulus refererer muligens her til en farefull situasjon som oppsto under opptøyene i Efesos (Apg 19,23-41). Også i sitt andre brev til Timoteus hilser Paulus til de to: «Hils Priska og Akvilas og alle i Onesiforos’ hus» (2 Tim 4,19).

Ekteparet dro på et eller annet tidspunkt tilbake til Efesos. For når Paulus er der rundt påsketider i år 57 og skriver brev til menigheten i Korint, nevner han: «Akvilas og Priska og menigheten som samles i deres hus, hilser dere hjertelig i Herrens navn» (1 Kor 16,19).

Ifølge en tradisjon led disse to ivrige disiplene martyrdøden der i Lilleasia. En annen kilde sier imidlertid at dette skjedde i Roma.

Vær stolt av Herren Jesus!

Stone_cross,_Leiasundet,_Kvitsøy_Rogaland Preken over 1 Kor 1,26-31

Se på dere selv, søsken, dere som ble kalt: ikke mange vise etter menneskelige mål og ikke mange med makt eller av fornem slekt. Men det som i verdens øyne er dårskap, det utvalgte Gud for å gjøre de vise til skamme, og det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skamme. Ja, det som i verdens øyne står lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud for å gjøre til intet det som er noe, for at ingen mennesker skal ha noe å være stolt av overfor Gud. Dere er hans verk i Kristus Jesus, han som er blitt vår visdom fra Gud, vår rettferdighet, helliggjørelse og forløsning, for at den som er stolt, skal være stolt av Herren, slik det står skrevet.

Ja, den som er stolt, skal være stolt av Herren, skriver Paulus. Eller som det også kan oversettes, Den som roser seg, skal rose seg av Herren. Paulus siterer her fra profeten Jeremias bok, kapittel 9.

Selvskryt og selvros er helt upassende for en kristen, og naturligvis også for alle andre. Ydmykhet, derimot, er en dyd, det motsatte av hovmod, en overdreven stolthet. Her i Norge har vi jo noe som kalles Janteloven, som har holdt folk litt på plass. Men det er likevel akseptert og lov å være litt kry og glad og stolt når du eller dine nærmeste, eller venner, eller kanskje fotballaget du heier på, har lykkes med noe og gjort det veldig bra. Kanskje Norge under vinter-OL har vunnet flere medaljer enn Sverige, Finland og alle andre land. Da er det vel naturlig som nordmann å være litt stolt? Ja, og det er også helt lov.

Men vi skal likevel legge merke til at Bibelen altså ofte advarer imot selvskryt, å rose seg selv, å være så veldig selvsikker, overdrevent stolt, hovmodig istedenfor ydmyk. «Kjærligheten er tålmodig og velvillig, den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig», skriver Paulus til korinterne litt senere i brevet. Og til Timoteus skriver han at «i de siste dager skal det komme vanskelige tider. For da vil menneskene være egoistiske, glade i penger, fare med skryt, være overmodige» osv. (2 Tim 3,1-2).

I Salomos ordspråk leser vi: «La en annen rose deg, ikke du selv, en fremmed, ikke dine egne lepper» (Ordsp 27,2). Det å gi ros, skryte av andre, skal vi ikke være redde for. Dette er en god ting, som sikkert mange av oss kan bli bedre til.

I Jakobs brev kan vi også lese: «Og nå, dere som sier: «I dag eller i morgen drar vi til den eller den byen og blir der et år, driver handel og tjener penger» – og så vet dere ikke engang hvordan livet deres blir i morgen! Dere er jo bare røyk, synlig en kort stund og så borte. Dere skulle heller si: «Om Herren vil, får vi leve og kan gjøre det ene eller det andre.» Men dere skryter og bruker store ord. Alt slikt skryt er av det onde» (Jak 4,13-16).

Det å være stolt og skryte og rose seg selv, ser ut til å ha vært nokså vanlig i den greske byen Korint, der det altså fantes en kristen menighet, som Paulus skrev brev til. For uttrykket i prekenteksten vår som er oversatt «å være stolt av» eller «å rose seg av», finner vi totalt 59 ganger i NT, og hele 60 % av disse tilfellene finner vi nettopp her i første og andre korinterbrev. Så stolthet var nok et kjennetegn ved folk i Korint. Byen var ellers kjent for velstand og luksus, mange av innbyggerne var rike. Og dette var de nok stolte av. Men enda mer kjent var korinterne for umoralske og lastefulle vaner. Faktisk fantes det et eget uttrykk i det greske språket, «å leve korintisk», som da handlet om seksuell løssluppenhet. Det vrimlet av prostituerte i byen, ikke minst i et av templene der, det berømte Afrodite-tempelet, som de nok også var stolte av. Og som i resten av den greske verden, var folk i Korint svært opptatt av visdom, av filosofi, av intellektet, fornuft, og veltalenhet. Slike ting var de stolte av, og de beundret og roste den som kunne tale så fint og klokt med menneskelig visdom, og gi filosofiske forklaringer av universet.

Paulus sa: «Jøder spør etter tegn, og grekere søker visdom, men vi forkynner en korsfestet Kristus. Han er en snublestein for jøder og dårskap for hedninger» (1 Kor 1,23). Mange i Korint syntes at budskapet om Jesus hørtes ut som den rene dårskap. Det var en fornærmelse mot deres intelligens, syntes de, denne læren om en korsfestet jøde som liksom skulle kunne frelse hele menneskeheten. Dette stemte utrolig dårlig med alt de kjente til av menneskelig visdom. Så de gjorde narr av det. Og de foraktet og gjorde også narr av byens kristne menighet, for der var det stort sett mindre begavede folk som var samlet.

«Se på dere selv, søsken, dere som ble kalt,» skriver Paulus. «Ikke mange vise etter menneskelige mål og ikke mange med makt eller av fornem slekt.» Det fantes i menigheten noen ganske få med utdannelse, blant annet en mann ved navn Erastos, som var byens regnskapsfører, en nokså høy og aktet stilling, og en håndfull andre med litt innflytelse i byen. Men ellers var det stort sett helt ukjente, anonyme og usofistikerte folk. En del var tjenestefolk og slaver eller tidligere slaver, folk som var regnet som ingenting. Men midt iblant dem var altså Jesus. Blant dem som ble foraktet og som ingen andre brydde seg om, var han i aksjon og gjorde sin gjerning.

Og dette ser vi jo igjen og igjen i Bibelen, at Gud kaller dem som står nokså lavt på strå her i verden. For eksempel da Guds Sønn skulle komme til verden, var det ikke en prinsesse ved slottet i Jerusalem som ble utvalgt; nei en fattig, ukjent jomfru, Maria fra landsbyen Nasaret skulle bli hans mor. Og da Jesus ble født, hvem var det som først fikk vite nyheten om dette? Jo, noen fattige sauegjetere. Og da Jesus var blitt voksen, kalte han til seg tolv nære disipler, der nesten ingen blant dem hadde noe særlig utdannelse eller innflytelse i samfunnet. En del var fiskere. Mens han som het Matteus var en toller og dermed blant de mest foraktede og forhatte personene i landet, Og Jesus tok også en dag inn hos tolleren Sakkeus og viste omsorg for ham, han som var betraktet som en folkefiende. For Jesus er interessert i slike. Utskuddene. Han bryr seg om uteliggere og romfolk, og dem som står langt nede på rangstigen.

Om lag hundre år etter Paulus var visst lite forandret. Da levde en gresk filosof ved navn Celsos og gjorde narr av de kristne, som ifølge ham var «uutdannede, ukritiske, lettlurte, dumme, tåpelige; de klarer bare å overtale slaver og kvinner og barn til å bli kristne». Celsos reagerte også på at den kristne forkynnelsen rettet seg mot syndere: at Gud tar imot syndere, men ikke rettferdige. Dette var dypt urettferdig og anstøtelig, syntes han.

Ja, skriver Paulus, «det som i verdens øyne er dårskap, det utvalgte Gud for å gjøre de vise til skamme, og det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skamme. Ja, det som i verdens øyne står lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud for å gjøre til intet det som er noe, for at ingen mennesker skal ha noe å være stolt av overfor Gud.»

Og dette er poenget her, at ingen skal ha noe å rose seg av overfor Gud. Gud ville gjøre det helt klart at det ikke kommer an på oss, for eksempel hvor lynende intelligent du er, eller hvor sterk og flink du er, eller hvor moralsk og prektig, eller hvor rik og mektig. Slike ting er betydningsfullt i verden, men i Guds rike er det ikke dette det kommer an på i det hele tatt. Gud ville gjøre det helt klart at ingen av oss syndige mennesker har noe å komme med fram for ham.

Vi står helt tomhendte, vi har bare synden vår å vise fram. Guds rike tilhører derfor ikke dem som er stolte, store og selvsikre og stoler på det de er og har. Nei, Guds rike tilhører de som er «fattige i ånden», som innser at de ikke har noe å komme med, enten de er byens regnskapsfører eller en nylig nettopp frigitt slave. Guds rike tilhører dem som har erkjent at stilt overfor Gud er de i seg selv hjelpeløse, udugelige, dumme, små, svake, skrøpelige, ja ingenting.

Gud snur helt opp-ned på ting i forhold til hvordan det er i verden. Som det står i Marias lovsang: «Han støtte herskere ned fra tronen og løftet opp de lave. Han mettet de sultne med gode gaver, men sendte de rike tomhendte fra seg» (Luk 1, 53).

For det som ikke er noe, det utvalgte altså Gud «for å gjøre til intet det som er noe, for at ingen mennesker skal ha noe å være stolt av overfor Gud. For både det høye og det lave i verden står uten egen rettferdighet og verdighet for Gud. Men: vi får altså isteden rose oss av Herren. Rose oss av Jesus, frelseren som Gud har gitt oss. Fordi alt er av nåde alene, ved Kristus alene, ved troen alene, uten våre egne gjerninger.

Vi kan ikke gjøre noe for å frelse oss selv. Uansett hvor hardt vi prøver. Det er ikke vårt eget verk, og kan aldri bli det. Nei, «dere er hans verk – i Kristus Jesus, han som er blitt vår visdom fra Gud, – vår rettferdighet, helliggjørelse og forløsning».

Disse enkle kristne i Korint som ble sett ned på av de vise og filosofiske folkene i byen, eide faktisk guddommelig visdom og makt, og de var arvinger til Guds rike, for de tilhørte faktisk en svært betydningsfull familie, kongefamilien, Guds egen familie. Gud er en som snur opp-ned på alt.

Jesus er altså visdommen vår fra Gud. «I ham er alle visdommens og kunnskapens skatter skjult til stede» (Kol 2,3). Og vi får rose oss av ham og være stolte av ham fordi han er blitt vår rettferdighet. Vi har ingen egen dugelig rettferdighet å rose oss av, men han er blitt vår rettferdighet. Som vår stedfortreder gikk Jesus inn og oppfylte all rettferdighet, oppfylte loven, oppfylte alle betingelser for oss. «Han som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet» (2 Kor 5,21). Kristus Jesus er vår rettferdighet.

Og han er vår helliggjørelse. Vi får rose oss av ham og være stolte av ham fordi «han er blitt vår helliggjørelse». Han er Guds hellige rene lam som ofret seg, ga seg selv for oss, for å vaske oss rene, gjøre oss hellige og rense oss med badet i vann, i kraft av et ord, slik at vi står for Gud, uten den minste flekk eller rynke. Hellige og uten feil. (Ef 5,26-27)

Og vi får rose oss av Jesus og være stolte av ham, fordi han er blitt vår «forløsning», skriver Paulus. For han har kjøpt oss fri fra synd og skyld og skam, fra døden, djevelen og fortapelsen. Ikke med sølv eller gull, men med sitt eget dyrebare hellige blod. Han ga seg selv som løsepenge for oss alle, på korset på Golgata. Og tre dager senere fikk vi kvitteringen på at betalingen var godkjent, da Gud reiste sin Sønn fra de døde og Jesus gikk levende ut av graven. Han er oppstandelsen og livet, og hver den som tror på ham skal leve om han enn dør. Han har vunnet evig liv til oss, han som er vår rettferdighet, helliggjørelse og forløsning.

Ingenting av dette er vårt verk. Ingen mennesker har noe å rose seg av her. «For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv» (Ef 2,8-9). Vi er hans verk, slik at all æren for frelsen, 100 %, går til Gud, vår frelser. Og vi får rose oss av ham. Jesus er vår visdom fra Gud. Så derfor skal vi være stolte av Jesus og av at vi er kristne og får tilhøre ham. Takknemlige og ydmyke har vi grunn til å være, men også stolte – av evangeliet om Jesus, for det er Guds kraft til frelse for mennesker. Og han har kalt oss til å være med å utbre evangeliet i verden. For et privilegium og en ufortjent ære, å få lov å være med på noe sånn. Han kan bruke oss alle sammen. Ikke med fremragende talekunst og overbevisende visdomsord og argumenter, men med det enkle ordet om den korsfestede og oppstandne Jesus – får vi være med å så og vanne, vel vitende om at det er Gud, Den hellige Ånd som gir veksten.

Denne prekenteksten kan også minne oss om noe annet. Om hva som står høyt og lavt her i verden, hvordan Gud ser på dette, og hvordan også vi bør se på det. Mange av oss har vokst opp med en tankegang om at det er viktig å «drømme stort», og dette betyr ofte i praksis at vi vil forsøke å bli noe høyt, stort og betydningsfullt her i verden, noe mektig, veldig vakkert, berømt eller ærefullt. Tanken på at en bare skal bli et anonymt menneske som de fleste andre, bare et ansikt i mengden, kan være nokså vanskelig å akseptere for en del av oss. Voksne sier kanskje om et barn: «Hun der skal du se det kommer til å bli noe stort av en gang.» Og så begynner ungdommen å strebe etter å bli noe veldig stort og berømt, å klatre oppover, oppover, oppover, sikte mot stjernene, for å bli nummer 1! For dette forteller samtidskulturen oss er så viktig. Men oftest går det ikke helt etter planen, for de fleste, og så blir det et veldig skuffende antiklimaks når livet ender opp med å bli noe ganske anonymt, vanlig og «kjedelig».

Men vi som er kristne bør jo ikke tenke i de baner. Vi bør ikke la oss påvirke av slikt. Gud vår Far er ikke opptatt av at hans barn skal bli noe veldig høyt og stort og berømt her i verden. Han blir ikke noe imponert av slikt, og har ikke bedt oss om å strebe etter det. Så denne ideen har vi ikke fått fra Bibelen. Ved å se opp, opp, opp og trakte etter det som står høyt i verden, kan jo mennesker fort bli selvopptatte og glemme de nære ting og det som er smått og som står lavt. Gud derimot spesialiserer seg jo på det som står lavt, nederst, det som er ingenting. Der nede er Gud i aksjon, der liker han å arbeide. Han samler på det som ingen andre bryr seg om, det som ofte blir foraktet og glemt. Og vi er hans disipler som vil følge hans eksempel.

Selv var han stilt så lavt da han ble et nyfødt menneske på jorden at han ble lagt i en krybbe, matfatet til dyrene. Som voksen ble han «ringeaktet, forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom, en foraktet mann som ingen ville se på, vi regnet ham ikke for noe,» som profeten Jesaja skrev (Jes 53). Og hans rike, som er «vidunderligst av alt på jord», er ytre sett heller ikke noe særlig strålende og glansfullt i verden. Nei, det er litt skjult. Han regjerer i riket sitt gjennom nådens midler, Ordet og sakramentene, litt vann, litt brød og vin, helt enkle, vanlige ting. Men de gir oss de største skattene som tenkes kan. Og uansett hva slags stilling vi har her i verden, uansett hvor anonyme og uanselige liv vi måtte ha, så er vi Guds barn, en del av kongefamilien. Gud har løftet oss opp og gjort oss til noe veldig stort og flott i sitt rike. Hva er vel bedre enn det? Hva betyr vel all verdens pomp og prakt?

Paulus skriver i Romerbrevet: «Streb ikke etter det som er høyt, men hold dere gjerne til det lave, og vær ikke selvkloke» (Rom 12,16), og i 1. Tessalonikerbrevet: «Dere skal sette deres ære i å føre et stillferdig liv» (1 Tess 4,11). Et «vanlig» liv i kjærlighet og hellighet er svært meningsfullt og blir til glede og ære for Gud.

Samtidig vil Gud naturligvis at vi gjør vårt beste hva vi enn holder på med, for eksempel på skolen, i arbeidslivet eller hjemme. Han vil at vi skal være flittige og bruke gavene han har gitt oss. Kropp og sjel, øyne, ører og alle lemmer, fornuft og alle sanser, evner og ressurser er det han som har gitt oss, for at vi skal bruke det godt, til Guds ære og til glede for medmenneskene, i takknemlighet og ydmykhet over alt vi har fått, uten å rose oss selv. «Hva har du som du ikke har fått? Og har du fått noe, hvorfor skryter du, som om du ikke hadde fått det?» skriver Paulus til korinterne (1 Kor 4,7). «Vær ikke vis i egne øyne,» skrev den vise kong Salomo (Ordsp 3,7).

Og hos profeten Jeremia leser vi: «Den vise skal ikke være stolt av sin visdom, den sterke skal ikke være stolt av sin styrke, den rike skal ikke være stolt av sin rikdom. Men den som vil være stolt av noe, skal være stolt av dette: at han har forstand og kjenner meg. For jeg er Herren, som viser miskunn, rett og rettferd på jorden» (Jer 9, 23-24). Og det er nettopp dette verset fra Jeremia som apostelen Paulus tenker på når han sier i teksten vår:

«Dere er hans verk i Kristus Jesus, han som er blitt vår visdom fra Gud, vår rettferdighet, helliggjørelse og forløsning, for at den som er stolt, skal være stolt av Herren, slik det står skrevet.»

Gud være takk og lov!

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og skal være en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

Kjemp troens gode kamp!

Som troende kristne står vi midt i en kamp. «Strid troens gode strid og grip det evige liv som du er kalt til,» skriver apostelen Paulus til unge Timoteus (1 Tim 6,12). Ordet for strid/kamp i dette verset har på gresk med idrett å gjøre. De olympiske leker som akkurat nå pågår i Brasil, var jo også på apostlenes tid et svært berømt arrangement. På flere andre steder i Paulus’ brever sammenlignes den troendes kamp med en idrettskonkurranse: «Vet dere ikke at på stadion deltar alle i løpet, men bare én får seiersprisen? Løp da slik at dere vinner den! Alle som deltar i kamplekene, må nekte seg alt. De gjør det for å vinne en seierskrans som visner, vi for å vinne en som aldri visner» (1 Kor 9,24-26). Ja, målet for en kristen er noe mye større enn en olympisk gullmedalje eller seierskrans, og æren og berømmelsen som følger med: målet er evig liv. «Strid troens gode strid og grip det evige liv som du er kalt til.» Vi som tror på Jesus må ikke sjangle omkring som i ørske og ikke vite hva vi holder på med; her behøves full konsentrasjon. Vi står jo midt i en stor kamp, mye viktigere enn noen olympisk finale! Iblant bruker Paulus også ord fra det militære liv for å beskrive den kristne kampen, det minner oss om at vi er involvert i en alvorlig og hard strid, en åndelig krig på liv og død. Hvor viktig er det vel ikke å holde seg våken og følge med!

Men vent litt! Hvordan henger dette sammen? Må vi kjempe? Må vi gjøre noe? Er vi ikke frelst av nåde alene? Jo, det er vi, ifølge Guds ord: «For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv» (Ef 2,8-9). Jesus er din stedfortreder, som har levd for deg og oppfylt alle kravene i Guds lov for deg. Jesus har også lidt og dødd på korset for deg; han tok den straffen du og jeg hadde fortjent på grunn av våre synder. Og da Guds reiste sin Sønn opp fra de døde på den tredje dagen, erklærte han hele verden rettferdig, for Kristi skyld. Du og jeg står nå rettferdige for Gud, helt ufortjent, av bare nåde, ved troen. «Det er fullbrakt!» Vi får bare ta imot frelsen ved troen, troen som jo også er en gave. Men: Når vi nå er glade og takknemlige for at Herren Jesus har kjøpt oss fri fra slaveriet under synden, så vil troens menneske naturligvis ikke lenger leve i synd. Vi vil jo ikke tilbake til slaveriet under synden. Nei, den troende har fått en helt ny vilje og vil nå kjempe mot synden og fristelsene, som vi møter nær sagt overalt. Troen møter stadig på fiender og motstand. Derfor er det helt klart at det må bli en kamp. Men altså ikke en kamp for å bli frelst, men en kamp som finner sted fordi vi er frelst, av nåde, ved troen. At kampen foregår, er et livstegn som viser at troen ikke er død, men levende.

Vi bidrar ikke med noe til vår frelse, men vi er likevel i stand til å kaste fra oss frelsen gjennom egen likegyldighet. Derfor formanes vi i Skriften til å stride troens gode strid. Fiendene truer stadig. Men Den Hellige Ånd styrker og bevarer troen gjennom evangeliet i ord og sakrament. Vi har tre hovedfiender: 1. Djevelen er en morder og en løgner, ja løgnens far, en farlig motstander som går omkring som en brølende løve for å finne noen å sluke. «Stå ham imot, faste i troen! Vær edru og våk!» formaner apostelen Peter. 2. Verden er alliert med djevelen. Evangeliet er en dårskap for verdens barn. Verden forfulgte Jesus og hans apostler, og vi skal ikke forvente å bli behandlet så mye bedre. 3) Vår egen syndige menneskenatur, «den gamle Adam» i oss, vil heller ikke det som Gud og troen vil, men kjemper imot av all kraft.

For en konflikt det er vi står midt oppe i! Er vi ikke i en håpløs situasjon, med så mange sterke fiender? Luther svarer i sin mest kjente salme: «Vår egen makt er intet verd, snart fikk vi banesåret. Men én går frem i denne ferd, som Herren selv har kåret. Vil du hans navn få visst? Han heter Jesus Krist, den høvding for Guds hær, i ham kun frelse er. Han marken skal beholde!» Ja, på vår side i denne kampen er Herren Gud selv! Og dette har jo alt å si. Det betyr alt. Når vi bare ser på ham og holder oss tett inntil ham, skal vi vinne seieren, selv om kampen kan bli hard. Vi kan ikke kjempe og vinne i vår egen kraft, bare med Guds kraft og de åndelige våpen han gir oss: «Bli sterke i Herren, i hans veldige kraft! Ta på Guds fulle rustning, så dere kan stå dere mot djevelens listige knep … Spenn sannhetens belte rundt livet og kle dere i rettferdighetens brynje, stå klar med fredens evangelium som sko på føttene. Hold alltid troens skjold høyt! Med det kan dere slukke alle den ondes brennende piler. Ta imot frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord» (Ef 6,10ff).

Å være en kristen er slett ikke enkelt. Men midt i den vanskelige kampen, der vi ofte snubler og faller, gir Jesus oss stor glede i hjertet. Gjennom nådens midler, – evangeliet i ord og sakrament, får vi stadig og på ny tilgivelse og nåde, forfriskning og fornyelse, så vi kan reise oss og kjempe videre. Han har lovet å være med oss alle dager og holde oss oppe i troen. Han skal gi oss den kraften vi behøver. Derfor mister vi ikke motet. Den store seierherren går med oss, og på grunn av ham har vi seieren inne og kan kjempe videre med frimodighet, midt i alle trengsler, «dere som i Guds kraft blir bevart ved tro så dere når fram til frelsen … Derfor kan dere juble av glede, selv om dere nå en kort tid, om så må være, har det tungt i mange slags prøvelser» (1 Pet 1,5-6). Det vi må lide i den tiden som nå er, kan ikke regnes for noe mot den herligheten som en gang skal åpenbares og bli vår (Rom 8,18). Så la oss fortsette å stride troens gode strid og gripe det evige liv som vi er kalt til.

Apostlene Peter og Paulus

29. juni er minnedagen for to av de mest kjente personene fra Det nye testamente. Begge led martyrdøden i Roma under keiser Neros harde kristenforfølgelse (år 64-68); apostelen Peters grav ligger med stor sannsynlighet under den nåværende Peterskirken, mens Paulus’ grav trolig befinner seg under kirken som har fått navnet «St Paulus utenfor Murene», også i Roma.

De to hadde svært ulik bakgrunn og ulik personlighet, men begge ble kalt av Jesus til å tjene ham og hans rikes sak. Fremdeles den dag i dag tjener de kirken gjennom skriftene de forfattet ved Den Hellige Ånds inspirasjon. Peter skrev de to brevene som bærer hans navn og regnes dessuten som den apostoliske autoriteten bak Markusevangeliet (da det er alminnelig enighet om at Markus gjengir Peters forkynnelse). Paulus skrev tretten av brevene i Det nye testamente og regnes som den apostoliske autoriteten bak Lukasevangeliet og Apostlenes gjerninger (fordi Lukas var Paulus’ nære medarbeider).

Simon, sønn av Johannes, var fisker av yrke, fra Betsaida, men bosatt i Kapernaum ved Gennesaretsjøen da han ble kalt til apostel. Han var gift og hadde ifølge en tidlig kilde også barn. Av Jesus fikk han det arameiske tilnavnet Kefas, som betyr «stein» eller «klippe», på gresk: Petros (Peter). Evangelieberetningene fremstiller ham imidlertid som en som ikke i seg selv er særlig klippefast, men som tenker og snakker impulsivt og brått, på sett og vis en ustabil og upålitelig person. Da Herren snakket om at han snart skulle dø i Jerusalem, ga Peter seg til å irettesette ham: «Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg» (Matt 16,22). Dette (litt typiske) utbruddet ga Jesus ham streng refs for. Selv om Peter var først blant disiplene til å bekjenne klart og frimodig «Du er Messias, den levende Guds Sønn» (Matt 16,16), hadde han likevel til å begynne med ingen klar forståelse av hva som var Jesu oppdrag. Når Jesus sier «Du er Peter (Petros), og på denne klippen (petra) vil jeg bygge min kirke» (Matt 16,18), sikter han ikke til Peters person som noen klippefast grunnvoll å bygge på, men på den guddommelige åpenbaringen Peter hadde tatt imot og nettopp gitt uttrykk for med sin bekjennelse.

Peter tilhørte Jesu innerste krets. Han var ildfull, virksom, djerv og snar, en leder i disippelflokken, men også den som av menneskefrykt fornektet sin herre tre ganger. Etter pinsedagen sto Peter fram som en viktig talsmann for den nye kristne bevegelsen. Troen hans hadde virkelig modnet, og han var en modig og trofast leder i kirkens første tid. Han ble ikke sjalu da Paulus fikk en sentral rolle etter sin omvendelse og misjonærkallet. Paulus forteller at da Peter, Johannes og Jakob «forsto hvilken nåde jeg hadde fått, ga de meg og Barnabas hånden som tegn på fellesskap. Vi skulle gå til hedningfolkene, de skulle gå til de omskårne» [dvs. jødefolket] (Gal 2,9).

Paulus (inntil sin omvendelse kjent som Saulus) var spesielt utvalgt til nettopp å være hedningfolkenes apostel. Selv om Peter var først ute med å døpe en omvendt ikke-jøde (offiseren Kornelius, Apg 10), ble Paulus raskt lederen i arbeidet med å føre evangeliet ut til den gresk-romerske verden. Jesus befalte Ananias å gå og døpe Saulus, «for jeg har utvalgt ham som mitt redskap til å bære mitt navn fram for hedningfolk og konger og for Israels folk» (Apg 9,15).

Med sin bakgrunn var Paulus spesielt godt egnet til denne oppgaven. Han var født og oppvokst i Tarsus, universitetsby og gresk-romersk kultursentrum i Lilleasia (nåtidens Tyrkia). Fra sin jødiske far av Benjamins stamme hadde han arvet romersk statsborgerskap. Dette ga ham innpass i Romerriket og en viss rettssikkerhet, samt god forståelse for romersk samfunn og kultur. Han fikk utdannelse i Jerusalem under rabbi Gamaliel, fariseernes fremste lærer, som gjorde at han hadde grundig kunnskap om Skriften. I tillegg hadde han lært seg teltmakerhåndverket. Den flerkulturelle bakgrunnen og utdannelsen skinner igjennom i brevene hans, sammen med en brennende iver for Jesus Kristus og evangeliet.

På gamle norske primstaver er 25. januar «Pålsmesse», som ble feiret til minne om Paulus’ omvendelse ved Damaskus. Han som tidligere hadde forsøkt å utrydde den kristne menigheten (Apg 8,1-3), ble en av kirkens viktigste ledere. Han fikk det strabasiøst, var stadig på reise, i fare på elver og blant røvere, blant landsmenn og utlendinger, i fare i byer, i ørkenen, på havet, blant falske søsken, i slit og strev, ofte i nattevåk, i sult og tørst, ofte fastende og uten klær i kulden, som han skriver i 2 Kor 11,26-27. Og da martyrdøden nærmet seg: «Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen. Nå ligger rettferdighetens seierskrans klar for meg» (2 Tim 4,7-8).

Guds nei og Guds ja

Embed from Getty Images

Om lov og evangelium

Bibelen lærer at Gud er streng og stiller krav – og at Gud er nådig og tilgir. Hvordan kan dette henge sammen? Forholdet mellom «lov» og «evangelium» gjør mange bibellesere forvirret. ”… Ikke noen bok er så tilsynelatende full av selvmotsigelser som Bibelen, … også i f.eks. det avgjørende hovedspørsmål om hvordan vi skal kunne komme til Gud og bli frelst.” (C.F.W. Walther)

Den innflytelsesrike teologen C.F.W. Walther (1811-1887) har i år hatt 200-årsjubileum. Blant hans viktigste bidrag var forelesningene om lov og evangelium, som han holdt hver fredag kveld i perioden september 1884 – november 1885, i St. Louis. Etter hans død ble denne undervisningen utgitt i bokform (Die rechte Unterscheidung von Gesetz und Evangelium, 1897). En sammenfatning* av boken utkom på norsk i 1977: Guds nei og Guds ja. Om å skjelne rett mellom lov og evangelium (Chronos forlag). Oversetter var Gudmund Oldereide. Forlaget har gitt meg tillatelse til å publisere dette verdifulle materialet her på bloggen, og jeg tenker å legge det ut i passende porsjoner, ukentlig (hver fredag kveld, akkurat som Walther). Jeg håper og tror at denne undervisningen kan være til hjelp for både leg og lærd.

Kort om C.F.W. Walther:

http://no.wikipedia.org/wiki/Carl_Ferdinand_Wilhelm_Walther

http://www.lutheranhistory.org/presidents/pres_walther.htm

_____________________________________________________________

Walthers innledning:

DET RETTE FORHOLD MELLOM LOVEN OG EVANGELIET

Hvis det er ditt ønske å bli en dyktig lærer i kirken eller skolen, er det absolutt nødvendig å ha et visst kjennskap til alle de lærdommer som den kristne åpenbaring underviser i. Imidlertid er det noe som står over og er viktigere enn denne kunnskapen, og det er at du vet å anvende lærdommen riktig. Det er ikke nok at du selv har en klar intellektuell forståelse av læren, men hver eneste læresetning må ha festet seg dypt i hjertet og der fått bevise sin guddommelige, himmelske kraft. De må være blitt så kostelige og verdifulle, ja, så kjære for deg, at du ikke kan la være å samstemme med Paulus når han sier: ”Vi tror, og derfor taler vi”, eller med de øvrige apostlenes ord: ”Vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt.”

Den viktigste av alle læresetningene er den om rettferdiggjørelsen. Imidlertid er der en som er nesten like viktig: nemlig den om hvordan vi skal kunne skjelne riktig mellom Loven og Evangeliet.

Luther sa en gang at han var villig til å plassere den som var vel bevandret i denne kunsten, over alle andre og titulere ham for doktor i den hellige Skrift. Nå vil jeg ikke at dere skal tro jeg selv har slike intensjoner som å stå over andre og bli betraktet for doktor i den hellige Skrift. Nei, jeg vil aller helst få være en ydmyk disippel og sitte ved dr. M. Luthers føtter for av ham å lære og forstå Skriften på samme måte som han selv lærte av apostlene og profetene.

Når du sammenlikner den hellige Skrift med andre skrifter, vil du legge merke til at ikke noen bok er så tilsynelatende full av selvmotsigelser som Bibelen, og det ikke bare hva angår de mindre ting, men også i f. eks det avgjørende hovedspørsmål om hvordan vi skal kunne komme til Gud og bli frelst. Et sted skjenker Bibelen syndsforlatelse til alle syndere, et annet sted blir syndsforlatelsen nektet alle syndere. En setning skjenker evig liv til hele menneskeheten, mens en annen byder menneskene til selv å gjøre noe for å bli frelst. Slike gåter finner sin løsning i det faktum at Skriften gir to fullstendig motsatte doktriner (læresetninger), en som angår Loven og en annen som behandler Evangeliet.

____________________________________________________________________

Innholdsoversikt:

Tese 1
Det læremessige innholdet i den hellige Skrift – og det gjelder både Det gamle og Det nye testamente – består av to lærer som er stikk motsatte: Loven på den ene side og Evangeliet på den andre.

Tese 2
En rett lærer er bare den som underviser i alle troens artikler i overensstemmelse med Skriften, og som også rett skiller loven og evangeliet fra hverandre.

Tese 3
Å skille rett mellom lov og evangelium er den vanskeligste og høyeste kunst for de kristne generelt – og for teologer i særdeleshet. Dette læres kun av Den Hellige Ånd i erfaringens skole.

Tese 4
Den sanne kunnskapen om skillet mellom loven og evangeliet, er ikke bare et herlig lys som gir den rette forståelse av hele Skriften, men uten denne kunnskapen er og blir Skriften en lukket bok.

Tese 5
Den første sammenblandingen av lov og evangelium er den lettest gjenkjennelige – og den groveste. Den omfavnes f.eks. av katolikker, sekterister og rasjonalister og består i dette, at Kristus fremstilles som en ny Moses, eller lovgiver, og evangeliet blir gjort til en lære om fortjenstfulle gjerninger. Samtidig blir de som lærer at evangeliet er budskapet om Guds frie nåde i Kristus, fordømt og bannlyst.

Tese 6
For det andre, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når loven ikke får lyde i all sin strenghet og evangeliet ikke i sin fulle sødme og vennlighet, når tvert imot elementer fra evangeliet blandes sammen med loven og elementer fra loven med evangeliet.

Tese 7
For det tredje, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når evangeliet forkynnes før loven, helliggjørelsen før rettferdiggjørelsen, troen først og så omvendelsen, gode gjerninger først og så nåden.

Tese 8
For det fjerde, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når loven forkynnes for dem som allerede er forskrekket over sine synder, eller evangeliet for dem som lever trygge og sikre i sine synder.

Tese 9
For det femte, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når syndere som allerede er blitt forskrekket av loven, henvises – ikke til Ordet og sakramentene – men til å be iherdig og kjempe med Gud for å erobre seg en slags nådestand; med andre ord, når de blir fortalt at de må fortsette å be og kjempe helt til de føler at Gud endelig har tatt dem til nåde.

Tese 10
For det sjette, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når predikanten omtaler troen som om den kun var en akseptering av visse sannheter, og at endog folk som lever i åpenbar synd og last er troende når de bare vedkjenner seg disse sannhetene, så en erklærer dem rettferdige for Gud og dermed frelst. Det er også en gal anvendelse av Ordet å hevde at troen rettferdiggjør og frelser fordi den virker kjærlighet og en ny livsførsel.

Tese 11
For det sjuende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når man bare vil gi evangeliets trøst til dem som på grunn av kjærlighet til Gud er blitt gjort botferdige ved loven, og ikke til dem som omvender seg av frykt for Guds vrede og straff over synden.

Tese 12
For det åttende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når forkynneren framstiller det som om anger og bot sammen med troen er en årsak til at det gis syndstilgivelse.

Tese 13
For det niende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte dersom man – når det oppfordres til å tro – gir inntrykk av at et menneske selv kan klare å skape denne troen eller i hvert fall hjelpe til, istedenfor å forkynne troen inn i hjertet ved å holde fram evangeliets løfter til ham.

Tese 14
For det tiende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når troen kreves som en betingelse for rettferdiggjørelsen og frelsen, som om et menneske blir rettferdig for Gud og frelst, ikke bare ved tro, men også på grunn av troen, for troens skyld.

Tese 15
For det ellevte, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når evangeliet gjøres om til en omvendelsespreken.

Tese 16
For det tolvte, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når forkynnere prøver å få tilhørerne til å tro at de er rett omvendt straks de er blitt kvitt visse vaner og har latt seg engasjere i forskjellige slags barmhjertighets- og diakonarbeid.

Tese 17
For det trettende blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når man beskriver troen, både hva gjelder dens styrke og dens frukt, på en måte som ikke passer på alle troende til ulike tider.

Tese 18
For det fjortende blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når menneskets allmenne moralske forderv beskrives slik at man får inntrykk av at også sanne troende fremdeles lar seg styre og regjere av synden og synder med vitende og vilje.

Tese 19
For det femtende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når forkynneren sier om enkelte synder at de ikke leder til fortapelse, fordi de er så ubetydelige og ”små”.

Tese 20
For det sekstende blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når et menneskes frelse blir gjort avhengig av medlemskap i den synlige rett-troende kirke og når frelsen nektes enhver som måtte ta feil i en eller annen trosartikkel.

Tese 21
For det syttende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når det blir sagt og lært at sakramentene virker frelse ex opere operato, dvs. at de rent mekanisk har frelsende virkning ved selve den ytre handling.

Tese 22
For det attende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når det gjøres et feilaktig skille mellom et menneskes vakte tilstand og dets omvendelse; og videre, når en persons manglende evne til å tro blir misforstått som hans manglende tillatelse til å tro.

Tese 23
For det nittende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når man ved hjelp av lovbud og trusler eller med lovens løfter forsøker å drive de uomvendte til å vende synden ryggen og øve gode gjerninger så de kan bli fromme og gudfryktige, istedenfor ved evangeliets veiledning.

Tese 24
For det tjuende, blir Ordet ikke lagt fram på rett måte når man lærer at det er syndens størrelse som gjør at synd mot Den Hellige Ånd er utilgivelig.

Tese 25
For det tjueførste, blir Ordet ikke lagt fram på rett måte når predikantene som underviser, ikke tillater evangeliet å ha den primære rolle i prekenen.

________________________________________________________________________
* For den som er interessert i å lese en komplett utgave av boken, finnes en engelskspråklig versjon fra 1929 tilgjengelig online: http://www.lutherantheology.com/uploads/works/walther/LG/

Aller nyeste utgave (2010) av boken kan bestilles fra Concordia Publishing House: http://www.cph.org/p-8987-law-and-gospel-how-to-read-and-apply-the-bible.aspx