Preken i begravelsen til Ragnhild Hjelmaas. Hun var medlem i Den Lutherske Forsamling i Avaldsnes (LBK) siden grunnleggelsen og tjente i mange år som forsamlingens organist. Lørdag 30. desember 2023 sovnet hun stille inn i Herren, og 5. januar 2024 ble hun gravlagt ved Olavskyrkja på Avaldsnes.
Kjære alle nære venner, familie og slektninger av Ragnhild. Vi føler med dere i sorgen. Hun etterlater seg et tomrom og kommer til å bli sårt savnet. 93 år er en høy alder, og ingen hadde vel forventet at hun bare skulle fortsette å bli eldre; en dag måtte jo livet hennes her på jorden ta slutt. Men det gjør naturligvis likevel vondt å bli adskilt fra et menneske vi er veldig glade i. Samtidig, når en person har dødd i troen på sin frelser Jesus Kristus, slik som Ragnhild har gjort, da kan vi ha en herlig trøst, i hvert fall hvis vi har den samme troen og samme synet på liv og død som henne. Da behøver vi ikke å sørge uten håp (1 Tess 4,13).
Vi leser i 1. Korinterbrev 15,54-57: Døden er oppslukt, seieren vunnet. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier? Dødens brodd er synden, og syndens kraft er loven. Men Gud være takk som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!
Ragnhild var nok en av de mest trofaste gudstjenestegjengerne her i landet. Hun var nesten alltid til stede, søndag etter søndag, året rundt. Det er riktig at som organist var hun jo forpliktet til å være der; men også de årene da hun ikke var organist møtte hun så godt som alltid opp i kirken. Og etter gudstjenestens slutt hadde hun ofte et vennlig og oppmuntrende ord til oss andre, gjerne med et ørlite skøyeraktig glimt i øyet, hvis det passet seg slik.
«Seier’n er vår!» sa hun til meg en gang. Jeg mener det må ha vært i påsken – og at jeg i prekenen den dagen hadde sitert de ordene fra apostelen Paulus som vi nettopp hørte, om at «Døden er oppslukt, seieren vunnet. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?» osv. «Seier’n er vår,» sa Ragnhild, med klare assosiasjoner til en kjent fotballsupportersang.
Døden er en fiende. Bibelen kaller døden for «den siste fienden» (1 Kor 15,26). Men denne fienden er blitt beseiret, av Jesus. Vi får seier over døden ved vår Herre Jesus Kristus, står det i teksten. Og «Død, hvor er din brodd?» var et av spørsmålene som ble stilt. En brodd er jo noe skarpt og spisst. Vi kan tenke på stikkbrodden til en veps, bie eller humle, eller kanskje en skorpion. Disse små krypene og insektene kan jo stikke oss med en brodd de har på kroppen sin, og et slikt stikk gjør vondt, på grunn av en gift vi får i oss.
En kort fortelling som kan være til hjelp: En mann og ei lita jente sitter i en bil. La oss si at jenta heter Ragnhild. Plutselig er det kommet inn en litt hissig bie, den flyr og surrer rundt der inne. Jenta blir redd og roper «Pappa! Hjelp!» For hun vet at det kommer til å gjøre veldig vondt hvis bien stikker henne. Hva gjør faren? Han reagerer raskt. Med den ene hånden klarer han å fange bien; han holder den der inni hånden sin. Etter noen sekunder slipper han bien løs igjen, og da fortsetter den å surre rundt i bilen. «Pappa! Hjelp!» roper jenta på ny. Men nå sier faren: «Ikke vær redd, lille venn. For bien har stukket meg nå – se her i hånden mi, her står brodden! Nå kan ikke bien stikke deg, når den har mistet brodden sin.» «Men… får ikke du vondt nå da? spør hun. «Jo, sikkert, men jeg ville uansett gjøre det fordi jeg er så glad i deg,» svarer han.
Mannen i denne fortellingen er et bilde på Jesus, og jenta kan vi si er Ragnhild; men vi kan også tenke at jenta er oss, deg og meg.
Teksten vår nevner «dødens brodd», og hva er dette? «Dødens brodd er synden». Det er all synden som gir døden sitt farlige stikk. Og synden er alt det gale, egoistiske og vonde vi mennesker har tenkt, sagt og gjort, alt som er imot Guds vilje, imot Guds bud, Guds lov. Syndene våre er lovbrudd, og lovbrudd må jo straffes. Men hvis Jesus har tatt all synden vår på seg, altså hvis han har tatt skylden for alt det gale vi har gjort, da har jo han tatt imot dødens brodd for oss, siden «dødens brodd er synden». Og Bibelen forteller oss at det var akkurat dette Jesus gjorde. Han ble dømt til døden, ikke på grunn av noe galt han selv hadde gjort; nei, den egentlige grunnen var alt det som alle vi andre har gjort.
Forferdelig og ubeskrivelig vondt hadde Jesus da han led på korset, men han var villig til å gjøre dette fordi han er så glad i oss.. Og han døde virkelig. Hjertet sluttet å slå. Han sluttet å puste. Og han ble begravd samme kveld. Han hadde da gjort soning for syndene våre, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens, sier Bibelen (1 Joh 2,2). Og etterpå viste han sin seier over døden ved å gå levende ut av graven to dager senere, på den tredje dagen. Han hadde tatt imot dødens brodd, som er synden, og han hadde vunnet seier over døden, for oss.
«Seier’n er vår,» som Ragnhild sa, fordi Jesus har delt den seieren sin med oss: den er en gave fra Gud til oss, som vi bare får ta imot helt gratis, ved tro, dvs. ved bare å stole på Jesus og det han har gjort for oss. Vi sang om dette i en salme tidligere, en Ragnhild var glad i: «Takk at du tok mine byrder!» og «Takk at du bar mine synder.» Og helt til slutt i sangen: «Eg skal ikkje døy, eg skal leva med Jesus til æveleg tid.» Dette var gaven som Ragnhild hadde fått, helt ufortjent – evig liv. Fordi Jesus har tatt imot dødens brodd, var døden noe hun egentlig ikke trengte å være redd for. «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv» (Joh 3,16).
Det ligger en livløs kropp der i kisten. Men Ragnhild lever likevel. Sjelen hennes er ikke her, den er hos Gud nå, i himmelen. Og der har hun det godt, ja bedre enn noen gang før. Det som har vært trist, vondt og plagsomt er borte og glemt. Alle tårer er tørket av.
Som nevnt hadde Ragnhild noen fine replikker av og til, litegrann skøyeraktige. En gang hun hadde vært syk, spurte jeg: «Hvordan går det med deg?» «Det går rette veien,» svarte hun med glimt i øyet. Og jeg forsto at hun ikke mente akkurat det samme som vi vanligvis mener når vi sier «det går rette veien», nemlig at vi er på bedrings vei og forhåpentligvis snart blir helt friske igjen. Nei, jeg skjønte at Ragnhild tenkte på at hun, en gammel dame som følte hun ble skrøpeligere for hvert år, gradvis rykket nærmere det herlige målet for livsveien hennes – det evige livet hos Gud. Hun så fram til dette, og derfor gikk det «rette veien».
Men hvordan kunne hun være så sikker på det? Mente hun kanskje at hun var et så snilt og godt og fromt og moralsk menneske, at alt var så bra med henne, og at derfor hadde hun fortjent å få komme til himmelen? Nei. I den første salmen vi sang i dag finner vi svaret på hvordan hun tenkte: «Ren og rettferdig, himmelen verdig er jeg i verdens frelser alt nu.» Altså ikke i seg selv, men i Jesus, verdens frelser hadde hun dette som hun stolte på og bygde på. Jesus hadde sagt til henne, i evangeliet, i Bibelen: «Vær frimodig, Ragnhild, min datter, syndene dine er tilgitt.» Så hun stolte på at hun var ren og skyldfri på grunn av Jesus og det han hadde gjort for henne, med sitt liv og sin korsdød. Bare derfor var hun «himmelen verdig», «alt nu», allerede nå. For Jesu skyld, og ikke på grunn av noe hun selv hadde prestert. Nei, av bare nåde, en helt ufortjent gave. Derfor ventet det henne en seierskrans der framme ved enden av livsveien. Derfor kunne hun tenke og si at «det går rette veien» og at «seieren er vår».
Det samme kan vi andre få lov å stole på og si med Paulus og med Ragnhild: «Gud være takk som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!»
Seieren over døden som Jesus har vunnet, den seieren gjelder for både kropp og sjel, hele mennesket, hele Ragnhild, og hele oss. Gud har lovt at kroppen ikke skal bli værende i graven for alltid, skilt fra sjelen. Nei, kroppen skal få livet tilbake! Akkurat som da Jesus gikk levende ut av sin grav.
Dette her er nokså ufattelig, men det kommer altså ifølge Guds ord en dag, oppstandelsens dag, da kroppen til Ragnhild skal få liv igjen. Og sjelen hennes skal bli gjenforent med kroppen, en forvandlet, herliggjort og udødelig kropp som skal leve for evig med frelseren Jesus sammen med alle andre som har trodd på ham. Gud har lovt å skape «en ny himmel og ny jord, der rettferdighet bor», uten sykdom og lidelse, uten synden, vondskapen, djevelen og døden. Det går rette veien! Vi kan se lyst på framtiden. Vi har seieren inne, seieren er vår! Døden har tapt, ja den er «oppslukt», leste vi. For Jesus har vunnet seieren for oss. Gud være takk og lov. Amen.
Konserten. Maleri av Titian ca 1511-1512. Wikimedia Commons.
1524 ble det store salmeåret. Martin Luther arbeidet intenst med å få fram nye salmer på morsmålet og få dem utgitt i salmebøker. Den viktigste medarbeideren hans her var musikeren Johann Walter.
Walter var født i 1496 i byen Kahla ved Jena i Thüringen, der foreldrene hans drev en mølle. Etter studier ved universitetet i Leipzig, ble han i 1521 ansatt som komponist og bass-sanger ved hoffet til kurfyst Fredrik den vise i Torgau. Walter var til hjelp for Luther da han i 1523 jobbet med å reformere gudstjenesteliturgien i Wittenberg. De to samarbeidet også om å komponere melodien til en av Luthers første salmer: Av dypest nød jeg rope må. Luther ønsket å involvere menigheten mer aktivt i gudstjenesten, og trodde også at nye evangeliske salmetekster på morsmålet sunget til enkle og fine melodier kunne være effektivt for å nå ut til flere med reformasjonens budskap.
Luthers første salmebok var bare et tynt hefte inneholdende åtte salmer. Denne såkalte Achtliederbuch ble trykt i Nürnberg tidlig på nyåret 1524 og distribuert vidt og bredt. På grunn av stor etterspørsel ble det noen måneder senere utgitt en litt fyldigere samling, den såkalte Erfurter Enchiridion, trykt i Erfurt og med 26 salmer.
Imens var Johann Walter i arbeid med det som skulle bli den tredje og mest berømte salmeboken fra det året. Ved pinsetider utga han sammen med Luther i Wittenberg «En åndelig sangbok» (Geystliche Gesangk Buchleyn), med 32 salmer, hvorav 24 var diktet eller oversatt av Luther. «Gladelig vil vi halleluja kvede» av Johannes Agricola og «Guds Son i krubba funnen» av Elisabeth Cruciger var blant de andre bidragene. Boken er også kjent som Walters sangbok og Den Wittenbergske korsangbok, fordi Walter hadde forsynt melodiene med flerstemte korarrangement. Den ble en urkilde til all kormusikken som senere skulle lyde i den lutherske kirke. Blant flere nye melodier Walter og Luther hadde samarbeidet om var tonen til påskesalmen «Se, Krist som lå i dødens bånd», bygd på en gammel middelaldermelodi.
Luther skrev i forordet til sangboken: «At det å synge åndelige sanger er godt for oss og til Guds behag, synes jeg ingen kristen kan skjule, (…) Følgelig har jeg, samt noen andre, til en god begynnelse og grunn til andre til å gjøre det bedre, satt sammen noen åndelige sanger, for slik å drive til det hellige evangelium, som ved Guds nåde er utgått på ny. (…) Og er dertil satt i fire stemmer, for ingen annen årsak enn at jeg ønsker å gi ungdommen, som både vil og burde få opplæring i musikk og andre kunstformer, noe som de kan bruke til å løse seg fra amorøse eller kjødelige sanger, og lære seg noe sunt og tilføye det gode sammen med nytelse, som det tilfaller seg for unge.»
Wittenberg-salmeboken fra 1524 kom de følgende årene ut i mange nye opplag og med stadig flere salmer inkludert, blant andre «Vår Gud, han er så fast en borg». Og den evangelisk-lutherske lære ble båret på musikkens vinger ut til folk i mange land. For tekstene og tonene fra Luther og Walter inspirerte salmediktere, oversettere, komponister og forleggere rundt om i Europa til å arbeide aktivt med kirkesang og utgi salmebøker på ulike språk.
Walters håndskrevne noter til Ein feste Burg ist unser Gott
Johann Walter var ansatt som hoffkapellmester i Dresden fra 1548 til 1554. Hans Matteuspasjon fikk stor betydning for utviklingen av denne komposisjonstypen. Fra 1554 mottok han pensjon av kurfyrsten og vendte tilbake til Torgau der han bodde fram til sin død 18. april 1570.
En asteroide er oppkalt etter ham: (120481) Johannwalter
(Tidligere publisert i Bibelkalender for Den Lutherske Bekjennelseskirke – 2024)
Torgau: Slottet Hartenfels og bykirken (til høyre). Wikimedia Commons.
Mens den tyske universitetsbyen Wittenberg ble den lutherske reformasjonens teologiske sentrum, var byen Torgau, ca 50 km lenger sør, bevegelsens politiske sentrum. Det var nemlig her Martin Luthers beskytter kurfyrst Fredrik den Vise og hans etterfølgere holdt til og styrte over kurfyrstedømmet Sachsen.
Kurfyrst Fredrik møtte aldri Luther personlig. Kontakten gikk alltid via fyrstens mest betrodde tjener, Georg Spalatin, som dermed kom til å spille en viktig rolle for reformasjonen. Mer enn tre hundre brev fra Martin Luther til Spalatin er bevart og vitner om hans store betydning.
Georg Spalatin. Maleri av Lucas Cranach den eldre, 1509. Wikimedia Commons.
Georg Burckhardt, som han egentlig het, var født i 1484 i byen Spalt nær Nürnberg i Sør-Tyskland. Det var som universitetsstudent, i Wittenberg og Erfurt, at han begynte å bruke navnet Spalatin, etter sin fødeby. Den dyktige unge mannen behersket både gresk og latin og ble kalt til Torgau som huslærer. Der vant han kurfyrstens tillit og kom til å fungere som personlig sekretær, rådgiver, bibliotekar, oversetter, hoffkapellan og sjelesørger. Som kurfyrstens høyre hånd var Spalatin til stede ved alle store riksdager og fyrstemøter, også ved kroningen av keiser Karl V. Fra 1516 fikk han det politiske ansvar for kirke- og universitetssaker i Sachsen. Blant annet skulle han bygge opp universitetsbiblioteket i Wittenberg. Han samarbeidet med Luther og Melanchthon om en stor reform av universitetet og ble påvirket av dem i teologiske spørsmål.
Etter Luthers berømte framtreden ved riksdagen i Worms våren 1521, var det Spalatin som organiserte bortførelsen av den bannlyste reformatoren til et hemmelig skjulested, kurfyrstens borg Wartburg ved Eisenach. De neste ti månedene var det stadig kontakt per brev mellom de to vennene. Spalatin rapporterte om hva som foregikk i Wittenberg og Torgau, og Luther ba om hjelp til å få utgitt skrifter han arbeidet med.
Senere, mot slutten av 1523, skriver Luther til Spalatin: «Nåde og fred. Etter profeters og kirkefedres eksempel tenker jeg på å skape tyske salmer for folket, d.e. åndelige salmer, for at Guds ord kan bli i folket også ved sangens hjelp». Men han syntes han trengte hjelp av flere diktere og utfordret Spalatin til å bidra. Som et eksempel på hvordan det kunne gjøres, la Luther ved en av sine første salmer, en helt ny gjendiktning av Salme 130 i Det gamle testamente: «Av dypest nød jeg rope må, o Herre du meg høre!»
Spalatin tok visst ikke utfordringen om å bli salmedikter. Men han oversatte skrifter av Luther og Melanchthon og forfattet også egne skrifter for å fremme reformasjonens sak.
Etter at kurfyrst Fredrik den vise døde i 1525, ble Spalatin pastor og senere superintendent (biskop) i byen Altenburg. Han giftet seg og fikk to døtre. Men han fortsatte også å være en betydningsfull rådgiver for de to neste kurfyrstene av Sachsen, Johan den standhaftige og Johan Fredrik den edelmodige, som begge kjempet ivrig for reformasjonens sak. Georg Spalatin døde 16. januar 1545 og er begravet i Altenburg.
(Tidligere publisert i Bibelkalender for Den Lutherske Bekjennelseskirke for 2024)
Timoteus og Lois, maleri av Willem Drost. Wikimedia Commons
Timoteus er nevnt mange ganger i Det nye testamente. Som Paulus’ nære medarbeider var han til stede da en rekke av apostelens brev ble skrevet (Fil 1,1; Kol 1;1 m.fl). Han er også adressaten til to brev: 1 Tim og 2 Tim. Det greske navnet Timótheos betyr «Til Guds ære» , eller «Den som ærer Gud», evt «Æret av Gud».
Han nevnes første gang i Apg 16,1ff, når Paulus på sin andre misjonsreise (ca år 50 e. Kr.) besøker unge menigheter i Lilleasia (dagens Tyrkia): «Han kom da også fram til Derbe og Lystra. Der var det en disippel som het Timoteus. Han var sønn av en troende jødisk kvinne, og faren var greker. Søsknene i Lystra og Ikonium hadde bare godt å si om ham. Paulus ønsket å ha ham med seg på reisen, og han omskar ham av hensyn til de jødene som bodde i disse traktene. Alle visste nemlig at faren hans var greker. De reiste så fra by til by …»
I 2 Tim får vi litt mer info om hans familie og barndom: «Jeg husker din oppriktige tro, som først bodde i din mormor Lois og i din mor Evnike» (1,5). «Helt fra du var et lite barn, har du kjent de hellige skriftene, de som kan gi deg visdom til frelse ved troen på Kristus Jesus» (3,15).
Antydninger i brevene, f.eks 1 Kor 16,10-11, har ført til en bestemt oppfatning av hans personlighet: «Paulus har åpenbart vært sterkt knyttet til Timoteus. Han åndelige sønn var lik ham i hengivenhet for Herren Jesu navn og hans sak, men samtidig ulik ham, for [Timoteus] ser ut til å ha vært sky og følsom så det nærmer seg forsagthet, urolig ved tanken på ethvert større ansvar og tilbøyelig til å støtte seg til en som var sterkere enn ham, født snarere til trofast å følge en leder enn selv å lede. Slike likheter og ulikheter kunne ikke annet enn å knytte disse to hjertene sammen i det inderligste vennskap, da de var blitt ett i Kristus» (Hedegård & Saarisalo, Bibelsk oppslagsbok).
Han ble uansett sendt på farefulle oppdrag til menigheter som opplevde sterk motstand og forfølgelse. F.eks tessalonikerne: «[Vi] sendte Timoteus til dere, vår bror og Guds medarbeider i tjenesten for Kristi evangelium. Han skulle styrke dere i troen og oppmuntre dere, så ingen skulle vakle under denne motgangen. … Jeg måtte få vite hvordan det sto til med troen deres, om fristeren hadde klart å friste dere slik at vårt arbeid hadde vært forgjeves» (1 Tess 3,1-5). Tydeligvis har den betrodde medarbeideren også selv blitt arrestert (Hebr 13,23). Paulus kunne slå fast: «Timoteus har bestått sin prøve» (Fil 2,22).
Like før apostelens død i Roma ca år 67 e. Kr. skriver han til sin nære medarbeider: «Kom til meg så fort du kan! … Ta med deg kappen som jeg lot bli igjen …, og bøkene, framfor alt pergamentrullene … Skynd deg å komme før vinteren!» (2 Tim 4,9.13.21). Det er uvisst om Timoteus rakk fram i tide.
Like etter ble han, ifølge tradisjonen, utnevnt til biskop i Efesos. Der sto han i mange år i nær kontakt med apostelen Johannes. Som 80-åring led Timoteus martyrdøden; han ble slått og steinet ihjel under en hedensk festival i år 97. Hans minnedag er 24. januar.
(Fra Bibelkalender for Den Lutherske Bekjennelseskirke – 2024)
Blant «verdens sju underverker» i oldtiden var Keopspyramiden i Egypt. De seks andre underverkene er i dag borte, mens denne pyramiden fortsatt består. Et imponerende byggverk. Den består av ca. 2,3 millioner steinblokker med en gjennomsnittsvekt på ca. 2,5 tonn, mens noen av steinene veier opptil 15 tonn. Den er utrolig nøyaktig bygget med hensyn til symmetri – nesten så perfekt som det går an. På en ny liste (2007) over sju nyere «verdens underverker» er Den kinesiske mur inkludert. Denne 7200 kilometer lange muren regnes som verdens største byggverk. Det sies iblant at det er den eneste menneskeskapte strukturen som er synlig helt fra månen. En del astronauter har imidlertid protestert mot dette, de avviser at det er mulig å se muren så langt bortefra.
Det underverket vi her skal konsentrere oss om, kan ifølge Bibelen også sammenlignes med et byggverk. Og dette er «jordens største under», som det kalles i Ronald Fangens kjente salme.1 Vi snakker om Guds menighet eller forsamling, eller kirke som det også gjerne kan oversettes, det greske ordet ekklesia med grunnbetydningen «de som er kalt ut». Guds menighet er alle de menneskene over hele jorden som tilhører Gud ved troen på Kristus, troen på syndenes tilgivelse på grunn av Jesus og hans fullbrakte frelsesverk. «Dere er alle Guds barn ved troen, i Kristus Jesus» (Gal 3,26). De er blitt forent med ham – og med hverandre – gjennom denne felles troen som de har fått i gave.
De fleste har foreløpig ikke møtt hverandre, adskilt som de er av tid og rom. Men de utgjør en enhet, en trosfamilie, en «kropp», uansett nasjonalitet, etnisitet, alder, kjønn, utdannelse, sosial status, og uansett om de kaller seg lutheranere, baptister, pinsevenner, romersk-katolske eller annet. De som har en levende, sann tro på frelseren Jesus er alle bundet sammen i et hellig samfunn. «Dere er alle én i Kristus Jesus» (Gal 3,28). Vi sier at «vi tror på en hellig allmenn (eller alminnelig) kirke» og tenker da på den universelle eller verdensomspennende kirken som består av alle sant troende mennesker i alle land, gjennom alle tider.
Alle disse troende er forent i kjærlighet, uten splittelser og sekter, grupperinger og partier. Ja, så underlig det enn kan høres ut. Guds menighet er én, og den er renset, hellig og helt fullkommen i Kristus, som elsker den og gav seg selv for den (Ef 5,25-27). Medlemmene har sin hellighet fra ham, ikke fra seg selv. Han gleder seg over sin menighet «som en brudgom gleder seg over sin brud» (Jes 62,5), hun er uten feil i Guds øyne. Dette er både et stort under og et mysterium.
Fordi det bare er ved troen og ingenting annet vi er Guds barn og tilhører hans menighet, er Guds menighet synlig bare for ham – og ingen andre. For troen i hjertet til andre mennesker kan jo ingen av oss se. Vi kan høre andre menneskers ytre muntlige bekjennelse, men denne kan jo iblant være uekte. Andre ytre ting vi mennesker kan merke oss er heller ikke nødvendigvis til å stole på. Først på dommens dag vil det bli åpenbart for alle hvem som egentlig tilhørte Guds menighet. Men «Herren kjenner sine» (2 Tim 2,19), Herren vet godt hvem som tilhører ham. Han ser ikke til det ytre, men til hjertet og kjenner alles tanker, alles tro eller vantro. Vi derimot kan ikke se inn i hjertet til andre mennesker. Derfor bruker vi uttrykket «den usynlige kirken» om Guds menighet, dvs. alle de sant troende. Kirken med stor K er bare synlig for Gud.
Jesus kan vi heller ikke se med øynene, nå i dette livet. Den Hellige Ånd er også usynlig, han som ved et stort under skaper troen i hjertene, den troen som er det usynlige båndet som altså binder oss alle sammen med Jesus – og med hverandre. Usynlige er også de andre velsignelsene vi eier ved troen: rettferdighet, liv, frelse, fred med Gud. Alt dette er usynlig, men vi tror likevel at disse gavene virkelig finnes, og at vi eier dem.
På grunn av Guds løfter til oss i Skriften, tror vi at selv om vi er skrøpelige syndere, er vi samtidig hellige i Kristus og forenet med ham. Så tror vi også at Guds menighet eksisterer, uten egentlig å kunne se den, fordi Guds ord underviser oss om dette. Derfor behøver vi ikke tvile på den saken. «Troen er sikkerhet for det som håpes, visshet om ting en ikke ser» (Hebr 11,1). «Vi tror på en hellig, alminnelig (eller allmenn kirke), de helliges samfunn…» Vi tror uten å se.
Men selv om denne underfulle Guds menighet er usynlig, fins det noen ytre kjennetegn, som forteller oss at Kirken er til stede på et sted, i en bygd eller by. Og disse kjennetegnene er: evangeliet rett forkynt, og sakramentene brukt i samsvar med Jesu innstiftelse. For evangeliet i ord og sakrament er svært virkekraftig; det er som vi leser i Jesaja kap. 55 lik regn og snø som faller fra himmelen og gjør at jorden blir fruktbar, så det spirer og gror og vokser, korn osv. på åker og eng. Slik er det også med Guds ord. Evangeliet i ord og sakrament virker og skaper liv, det vender ikke tomt tilbake. «De ordene jeg har talt til dere, er ånd og liv,» sa Jesus (Joh 6,63). Evangeliet er virkekraftig, for Sannhetens Ånd er i sannhetens ord og virker gjennom det. Og derfor kan vi altså forvente at Guds menighet også er nærværende på et sted, når nådemidlene fins og brukes der. Vi kan forvente at Ånden da virker i hjertet til noen troende der. Og hvor troen er, der er Jesus og hans kirke.
En bygning av levende steiner Bibelen beskriver denne underfulle Guds menighet på ulike måter, bl.a. som en bygning, altså, som ikke er bygd av menneskehånd, men av Gud, ikke et hus av tre eller murstein. Apostelen Peter skriver at de kristne er «levende steiner som bygges opp til et åndelig hus» (1 Pet 2,5). «På apostlenes og profetenes grunnvoll, med Kristus Jesus selv som hjørnesteinen» bygges dette huset, nevner Paulus. Jesus er den som «holder hele bygningen sammen, så den vokser til et hellig tempel i Herren, og i ham blir også dere bygd opp til en bolig for Gud i Ånden» (Ef 2,20ff). «Dere er … Guds bygning» (1 Kor 3,9), «Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere? … Guds tempel er hellig, og dette tempelet er dere» (1 Kor 3,16ff). Vi kristne som er levende steiner i Guds bygning, har vårt liv fra Jesu – og i Jesus. Av naturen er vi mennesker i utgangspunktet stein-døde, åndelig talt. Men Gud har «gjort oss levende med Kristus, vi som var døde på grunn av våre misgjerninger,» ja, Gud er så rik på barmhjertighet og nåde, han elsket oss med så stor en kjærlighet, at «i Kristus Jesus har han reist oss opp fra døden sammen med ham og satt oss i himmelen med ham» (Ef 2,4ff).
Martin Luther mente at dette at Gud skaper troen i et menneske er et like stort under som skapelsen av himmel og jord. Vi har ikke selv bidratt på noen som helst måte for å vekke eller motta dette nye livet og bli nye skapninger i Kristus. Vi var jo døde og dermed ute av stand til å hjelpe oss selv. Så Gud gjorde alt. Han kalteoss ved sin hellige Ånd og ga oss liv, åndelig liv.
Jesus hadde selv sagt: «På denne klippen vil jeg bygge min kirke» (Matt 16,18), og klippen (gr. petra) var den troen og sannheten som Peter nettopp hadde uttrykt med ordene: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» Også de andre apostlene hadde samme troen og bekjennelsen. Så det er Jesus selv og sannheten om ham, evangeliet, apostlenes lære om han – som er klippen som hans kirke er bygget på. «Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som alt er lagt, Jesus Kristus,» skriver Paulus (1 Kor 3,11).
Hjørnesteinen var den viktigste steinen i en bygning. Den var større enn de andre steinene, og den var på plass tidlig i byggeprosessen, for den var utgangspunktet for resten av huset. Den måtte være perfekt hogget til, med helt rette sider, det måtte ikke være noen som helst skjevhet eller feil på den, for i så fall ville det lett føre til at også resten av huset ble skjevt og mislykket. De som bygget måtte ha en eksemplarisk hjørnestein som de kunne stole på og måle alt annet ut fra; den holdt hele huset sammen.
Det som gjør Guds menighet til et så underfullt byggverk, er jo først og fremst den kostbare hjørnesteinen, Jesus. Han er vår perfekte rettferdighet, slik at hele huset blir rett og hellig på grunn av ham, feilfritt og vakkert i Guds øyne. Jesaja skrev: Et barn er oss født, en sønn er oss gitt … Hans navn er «Under, rådgiver, Veldig Gud…» (Jes 9,6). Menneskesønnen, sann Gud og sant menneske i én person, er et ufattelig under uten like. Jesaja hadde også profetert om ham: «Se, jeg legger en grunnstein på Sion, en stein som er utprøvd, en kostbar hjørnestein, et sikkert fundament» (Jes 28,16).
På Sionfjellet i Jerusalem sto den berømte tempelbygningen. Kong Salomo hadde stått for byggingen av det første tempelet, men dette ble ødelagt av babylonerne i år 587 f.Kr. Et nytt tempel ble bygget etter tilbakevendingen fra fangenskapet i Babylon. Kong Herodes begynte så i år 20 f.Kr. en stor og kostbar ombygging for å gjøre tempelet enda mye vakrere. På Jesu og apostlenes tid foregikk dette byggearbeidet fortsatt. Det var et imponerende skue, og en av disiplene sa til Jesus: «Mester! For noen steiner og for noen byggverk!» (Mark 13,1).
Et hovedpoeng med dette bygget var at det skulle vitne om Messias; alle ofrene som ble båret fram her var ment å peke fram imot det store offeret som en gang skulle komme: Guds Lam, som skulle ofres for å sone for hele verdens synd. På tempelområdet var det meningen at folk kunne samles under de store høytidene og ellers og høre Guds ord forkynt og forklart, Guds nådige løfter til folket. Og der kunne en angrende toller komme og stille seg langt bak, slå seg for brystet og be: «Gud, vær forsonet med meg» (slik ordene kan oversettes), «tilgi meg, en synder»!» – og så gå rettferdig hjem til sitt hus (Luk 18,10ff), rettferdig ved troen på Ham som snart skulle komme og gjøre soning for alle.
«Riv ned dette tempelet, og jeg skal reise det opp igjen på tre dager,.» sa Jesus til noen som spurte om han kunne vise dem et tegn på at han hadde rett til å drive ut de som solgte og vekslet penger på tempelplassen. «I 46 år har de bygd på dette tempelet, og du vil reise det opp igjen på tre dager?» sa de da. Men det tempelet han talte om, var hans egen kropp, skriver evangelisten Johannes (Joh 2,18ff). Herodes sitt vakre tempel og offertjenesten der var et skyggebilde som pekte fram imot det virkelige tempelet, kroppen, Jesus. Han skulle bære seg selv fram som et offer en gang for alle. Han ble brutalt mishandlet, dømt til døden, kroppen ble spikret fast på et kors for å dø. Han led en forbryters død på korset som vår stedfortreder, og slik vant han full tilgivelse og frelse for alle. Ved oppstandelsen den tredje dagen «ble tempelet reist opp igjen» – hans kropp! Han var blitt overgitt til døden på grunn av våre synder, og han ble oppreist på grunn av vår rettferdiggjørelse, vår og hele verdens frifinnelse; ettersom han jo hadde dødd for og gjort opp for hele verdens synder. Og alle som i tro tar imot frikjennelsen, er frelst og får da bli «levende stener» i dette tempelet til Jesus, eller med dette andre bildet:
«Vi er lemmer på hans kropp,» skriver Paulus i Efeserbrevet. Kristus er hodet og frelseren for kroppen, som er kirken. Han gir sin kropp næring og pleier den. Det er et stort mysterium, dette med Kristus og kirken. «Kristus elsket kirken og ga seg selv for den, for å gjøre den hellig og rense den med badet i vann, i kraft av et ord. Slik ville han selv føre kirken fram for seg i herlighet, uten den minste flekk eller rynke. Hellig og uten feil skulle den være» (Ef 5,23ff).
Og i Romerbrevet skriver apostelen om at akkurat som et menneske har én kropp, men mange lemmer, alle med ulike oppgaver, så er også «vi alle én kropp i Kristus, men hver for oss er vi hverandres lemmer» (Rom 12,4-5). Så her i denne organismen er det bruk for alle, «én kropp, én Ånd, slik dere fikk ett håp da dere ble kalt, én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Far» (Ef 4,4ff). Å være en kristen er altså ikke en solo-tilværelse, en alenegang, men å leve som del av noe større, som lemmer på samme kropp. Derfor lengter de fleste kristne etter å kunne samles med andre som har samme tro, så vi kan bli kjent med, støtte og oppmuntre hverandre. «La Kristi ord få rikelig rom hos dere,» skriver Paulus i Kolosserbrevet, «undervis og rettled hverandre med all visdom, syng salmer, viser og åndelige sanger til Gud av et takknemlig hjerte» (Kol 3,16).
Ytre, synlige menigheter Vi har snakket om Guds menighet som «den usynlige kirken», de helliges samfunn. Men som kjent taler jo Bibelen ofte om Guds menighet i byen Korint og menighetene i Makedonia og andre områder. Og vi vet at det i dag fins forsamlinger i Stavanger, Norrköping, Vasa og tusenvis av andre steder. Altså synlige organiserte grupper som samles til gudstjeneste, med forkynnelse av Ordet, med dåp og nattverd, med salmesang og bønn. Vi bruker ordet «menighet» eller «kirke» også om slike ytre, synlige forsamlinger som samles om nådens midler, men vi gjør dette bare på grunn av de sant troende som fins der, de som tilhører «de helliges samfunn», den usynlige kirken. «Mine sauer hører min røst,» sier Jesus (Joh 10,27). Som tidligere nevnt kan det i slike ytre forsamlinger finnes medlemmer som dessverre ikke egentlig lytter til den gode hyrdens røst og følger ham i tro og tillit. Men da er de jo egentlig ikke med. Som vanhellige er de fremmedelementer i forsamlingen. For Guds ekklesia er de som ved troen på Jesus er Guds barn; Kirken (i strikt mening) er de sant troende, og de fins der i den ytre samlingen om nådemidlene, Guds rene ord og sakramenter. Så når du som tror på Jesus praktiserer kirkefellesskap med denne ytre samlingens medlemmer, da har du fellesskap med den sanne usynlige kirken, som er der, selv om den er skjult for øynene våre.
Gud vil at de troende skal tilhøre en slik synlig kristen forsamling – der troen bygges opp ved Guds ord og sakramentene, sammen med andre, der vi kan oppmuntre og støtte hverandre og arbeide sammen med å utbre evangeliet. Pastorer, lærere og forkynnere har Gud satt inn i slike forsamlinger som gaver for «å utruste de hellige så de kan utføre sin tjeneste, og Kristi legeme kan bygges opp» (Ef 4,11-12).
Men: Gud vil at vi skal unngå felleskap med synlige forsamlinger der falsk lære tolereres, fordi dette er en farlig gift og pest for de troendes sjeler. «Hold dere unna!» skriver Paulus. Vi må vokte oss for slikt og være tro mot sannheten i kjærlighet, og i ett og alt vokse opp til ham som er hodet, Kristus (Ef 4,15). Men likevel, til og med slike steder der det er farlig for troende å være på grunn av falsk lære, også der kan Den Hellige Ånd skape og bevare troen, tross alt. Hvis det leses tekster fra Bibelen og synges salmer med bibelsk innhold, hvis dåpen og nattverden brukes etter Kristi innstiftelse, så har jo Den Hellige Ånd en hel del å arbeide med, og vi kan forvente at Guds menighet, den ene kroppen, er representert.
Nådens midler Nådemidlene må vi snakke litt mer om. For uten nådemidlene, hva har vi? Uten evangeliet i ord og sakrament hadde alt vært åndelig dødt, ingen tro, ingen kristne, ingen menighet. Evangeliet er den mest dyrebare av alle skatter. Men disse nådemidlene ser jo så enkle ut, det er vann, brød og vin, helt vanlige ytre ting, og ord fra en gammel bok som leses og forkynnes av ganske enkle og vanlige mennesker. Nådemidlenes ytre, enkle form er litt som den staven Moses hadde med seg. Det var ingenting spesielt med den, en enkel stav av vanlig tre. Men med den skulle han gjøre tegnene Herren ga beskjed om. Blant annet skulle han løfte den og rekke den ut over havet og kløve det, så israelittene kunne gå tørrskodd tvers igjennom (2 Mos 14,16). Litt sånn er det også med de ytre sett enkle nådemidlene med hvilke Gud gjør under i sin menighet i dag.
Jesu frelsesverk var jo fullbrakt da han døde på korset. Da var frelsen vunnen, og oppstandelsen på den tredje dag var beviset på at dette virkelig var gyldig. Men, hvordan kommer denne frelsen til deg og meg personlig, vi som lever her og nå, flere tusen år senere, i et land langt borte? Hva er kontaktpunktet? Jo, frelsen kommer altså til oss – gjennom tid og rom – via nådens midler. De er litt som gassrørledninger i havet, som fienden gjerne vil sabotere. For gjennom nådemidlene strømmer de store rikdommene fra Jesus til oss, ale velsignelsene av frelsesverket hans. Og vi får bare ta imot gjennom troen, som lik en tom hånd fylles med Guds gave. Og først da er den objektive, universelle rettferdiggjørelsen kommet til oss personlig, vi har fått ta imot den og er blitt rettferdiggjort ved troen (dette som vi kaller for «den subjektive rettferdiggjørelsen»)
Gud gir oss altså ikke frelsen og troen liksom direkte, uten midler. «Troen kommer av det budskapet en hører, og budskapet kommer av Kristi ord» (Rom 10,17). Guds ord er hoved-nådemidlet, det ordet som vi hører og leser. Det er Guds ord og løfte som gjør dåpen og nattverden til sakramenter og nådemidler. Guds ord er annerledes fra menneskers ord, det er levende og virkekraftig, et skaperord. «Bli lys,» sier Gud, og det blir lys i mørket. «Han talte, og det skjedde. Han bød, og det sto der» (Sal 33,9). «Er ikke mitt ord lik en ild, sier Herren, lik en slegge som knuser klipper?» (Jer 23,29). Så Guds ord er et underfullt instrument, et kraftig middel, som han bruker for å gi oss sin nåde og frelse, og tenne troen i hjertet, og styrke troen når den allerede fins der.
Bibelen er et under: «Hele Skriften er utåndet av Gud.» og derfor uten feil. Drevet av Den Hellige Ånd talte mennesker ord fra Gud – på menneskelige språk – og skrev ordene ned slik at vi fikk Bibelen, et helt lite bibliotek med fantastiske bøker og brever. Tenk at Jesaja, 700 år i forveien kunne skildre korsfestelsen og soningen på Golgata så detaljert og trøstefullt som han gjør i sitt kap. 53. Det er et under! Og hele Skriften vitner om Jesus.
«Dersom dere tilgir noen syndene deres, da er de tilgitt,» sa han til disiplene (Joh 20,23). Avløsningen, som vi kaller dette, er et virkekraftig nådemiddel. Til et menneske som angrer og bekjenner sine synder, får vi si: «Vær frimodig, Dine synder er tilgitt!» Og det er helt sant – og har kraft til å skape og styrke troen. Og dette er et nådemiddel med kraft og makt på grunn av den allmenne forsoningen og rettferdiggjørelsen som er vunnet og gjelder for alle verdens mennesker.
Dåpen i vann er et underfullt nådemiddel. Det ser så veldig enkelt ut med det vannet i dåpen. Hvordan kan helt vanlig vann gjøre så store ting? Det er ikke selve vannet, men Guds ord som er forent med vannet som gjør det til et kraftig nådemiddel, et nåderikt livets vann og et bad som gjenføder og fornyer ved Den Hellige Ånd (Tit 3,5). Peter sa på pinsedagen: «Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere kan få tilgivelse for syndene, og dere skal få Den Hellige Ånds gave. For løftet gjelder dere og barna deres og alle som er langt borte. (Apg 2,38-39). Jesus har befalt oss å gå ut og gjøre alle folkeslag til disipler idet vi døper dem og lærer dem å holde alt det han har befalt oss. Dåpen formidler tilgivelse og frelse. «Den troende og døpte skal bli frelst» (Mark 16,16).
Nattverden er et stort Guds under. Ytre sett er det jo veldig enkelt, med brød og vin, helt vanlige ting. Men Herrens mektige innstiftelsesord lover at med og under brødet og vinen som vi mottar på tungen får vi samtidig – på en overnaturlig måte – Jesu eget legeme og blod, som han har båret fram som et offer en gang for alle, på korset. Paulus sa til de eldste i Efesos: «Vær hyrder for Guds menighet, som han vant ved sitt eget blod» (Apg 20,28). Hans eget blod får menigheten nå ta imot, paktens blod, som ble utøst for mange til syndenes forlatelse. Mange steder på jorden samtidig, hvor hans menighet er samlet, der er han selv til stede på denne måten i nattverden. «Gjør dette til minne om meg. Spis og drikk! Ta imot!» Dette er mitt legeme.» «Dette er mitt blod.» Slik gir han en forsikring til hver og en personlig, at nettopp du er frikjøpt og tilgitt. Du tilhører meg og er nå forent med meg som en grein på vintreet mitt. På den måten styrker han oss i troen, gir oss ny kraft. Noe så underfullt og fantastisk!
Peter skriver: «Dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Gud har vunnet for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket og inn i sitt underfulle lys» (1 Pet 2,9). Guds menighet har et vidunderlig budskap å dele med resten av verden. De troende skal hver og en få være med å forkynne Guds storverk, først og fremst Jesu frelsesverk, og at det gjelder alle mennesker på kloden, uansett hvem og hvordan de er. Evangeliet er sant og sikkert, frelsen er fullbrakt, den er betingelsesløs og overrekkes helt gratis, og tas imot ved troen som en gave.
Gud bygger fortsatt på sin kirke, stein for stein, helt til den siste dagen. Kirken her på jorden kalles for «den stridende kirken» på grunn av all motstanden fra dens fiender – djevelen, verden og vårt eget syndige kjød som alltid stritter imot. Men, den stridende kirken er forent med «den triumferende kirken» i himmelen, de salige som er ferdig med striden. For Kirken er én, bare en. Og som det heter i nattverdliturgien: «Din menighet i himmelen og på jorden priser ditt navn med samstemmig jubel.» Uansett om vi er fem eller femti eller fem hundre som er samlet til gudstjeneste et sted, får vi «forene våre røster» med den universelle kirken og tilbedende synge «Hellig, hellig, hellig er Herren Sebaot». Vi behøver ikke å være så opptatt av antallet personer i lokalet. Som noen har sagt, så fins det egentlig ingen «megakirker», heller ikke mellomstore og små kirker; det fins bare kirker. Og hver gang de samles, er hele Kirken der, – når Kristus Jesus er der. Han er jo hodet, og der hodet befinner seg, der er også kroppen, Guds menighet, den usynlige kirken.
Som han selv har sagt, skal dødsrikets porter ikke få makt over Jesu kirke, selv om djevelen setter inn store ressurser mot den. Pyramidene, den kinesiske muren og alle andre murer skal en gang gå under, det blir ikke stein tilbake på stein. For himmel og jord skal forgå, men Jesu Ord og hans menighet skal aldri forgå – men bestå for evig. Som det står i salmen av Ronald Fangen: «Mens verdens riker stiger og de synker, går kirken mot fullkommenhetens vår.» Guds menighet er et stort under, først og fremst på grunn av ham som er dens herre og hode, den kostbare hjørnesteinen som holder hele bygningen sammen; hans person er et under uten like. Hans frelsesverk og hans ufortjente kjærlighet og nåde er også noe helt underfullt og ufattelig. Samtidig er måten han gir oss sine gaver, gjennom nådemidlene, svært underfull. Og det mystiske fellesskapet mellom alle de troende i menigheten, de helliges samfunn, er også underfullt. Vi må derfor si ja og amen til at Guds menighet virkelig er jordens største under.
1 «Guds menighet er jordens største under» ble skrevet av dikteren Ronald Fangen i 1942 og står som nr 542 i Norsk Salmebok 1985
Nå i den mørkeste tiden på året får vi tenne lys og tenke på han som kom til jorden for å gi oss sin fred midt i verdens ufred og nød, mens vi synger de vakre adventssalmene våre. Som den vi her skal kikke litt nærmere på: Veni, redemptor gentium. Denne juvelen ble skrevet på latin av biskop Ambrosius av Milano så tidlig som på 300-tallet og er dermed en av de aller eldste menighetssalmene vi har.
Folkefrelsar, til oss kom, fødd av møy i armodsdom! Heile verdi undrast på kvi du soleis koma må.
Herrens under her me ser, ved Guds Ande dette skjer. Livsens ord frå himmerik vert i kjøt og blod oss lik.
Salmedikteren er fylt av undring idet han ser fram til feiringen av Frelserens fødsel. Ja, for det at Guds evige Sønn ble menneske, «unnfanget ved Den Hellige Ånd, født av jomfru Maria», er noe helt uten like. Det var forutsagt i Skriften og burde sånn sett ikke ha kommet helt overraskende; likevel er dette noe vi aldri kan slutte å undre oss over. Guds profet hadde talt om at en jomfru skulle føde en sønn, et barn med navn som «Veldig Gud» og «Fredsfyrste» (Jesaja 7,14; 9,6). Og denne lovede Messias skulle samtidig være en enkel «spire» som ble foraktet og ikke regnet for å være noe (Jesaja 53,2-3). Det var armod og nød allerede den natten han kom til verden, et lite menneske av kjøtt og blod som oss, og ble lagt i en krybbe, matfatet til dyrene. Men han er jo samtidig det levende og livgivende Ordet, Gud selv, som står høyt over verden, og alt i verden er blitt til ved ham! (Joh 1,1-3.10). Hvorfor kommer han på denne måten? Noe så underlig!
Denne salmen av Ambrosius fikk en viktig funksjon da feiring av advent begynte å bli vanlig blant kristne fra 400-tallet. Martin Luther laget en ny tysk oversettelse (Nun komm der Heiden Heiland) til adventsfeiringen i 1523. Samtidig omformet og forenklet han den gamle middelaldermelodien (muligens komponert av Ambrosius) som hadde vært vanlig å bruke, til den versjonen vi er mest vant med nå i dag. Siden 1500-tallet har salmen ofte blitt plassert på hedersplassen lengst framme i salmebøkene. Nynorskversjonen her i artikkelen er gjort av Bernt Støylen og står som nr. 1 i Norsk Salmebok 1985.
Utan synd han boren er Som all synd for verdi ber. Han er både Gud og mann, alle folk han frelsa kan.
Jesus er født uten synd. På den måten er han helt ulik oss, vi som med kong David må bekjenne at med skyld ble jeg født, med synd ble jeg til i mors liv (Sal 51,7). Engelen Gabriel sa til jomfru Maria at fordi det var Den Hellige Ånd som skulle sørge for at hun på mirakuløst vis ble gravid, ”skal barnet som blir født, være hellig og kalles Guds Sønn” (Luk 1,35). Han måtte være slik, hellig og syndfri – og et sant menneske, samtidig som han er sann Gud – for å kunne frelse oss. For han skulle være vår alles stedfortreder og oppfylle lovens krav til oss om syndfrihet. Og da han døde på korset, var det ikke på grunn av noen egne lovbrudd og synder han hadde gjort, men på grunn av våre og hele verdens synder, som ble lagt på ham.
Aurelius Ambrosius (ca 339 – 397 e.Kr.) ble født i Trier (i dagens Tyskland) og kom tidlig til Roma for å studere jus, retorikk og litteratur. Allerede som ung mann ble han utnevnt til guvernør og stasjonert i Milano, en av Romerrikets største og viktigste byer. Innbyggerne der fikk snart stor sans for sin nye leder.
Da biskopen i Milano døde, ble det stor uenighet om hvem som skulle velges til ny biskop. Ved bispevalget var Ambrosius til stede i den fullsatte kirken, og fordi det var hans ansvar å holde ro og orden i byen, grep han ordet for å prøve å roe ned den anspente stemningen. Mens han talte, hørtes plutselig i forsamlingen en barnestemme som ropte «Ambrosius, biskop!» Dette ble oppfattet som Guds røst, og mange flere begynte å rope det samme. Først var han motvillig, men det var bortimot umulig å stå imot, da til og med keiseren ønsket dette. (Romerrikets mektige ledere hadde nylig begynt å vise stor interesse og respekt for kristendommen.) På dette tidspunkt var Ambrosius ennå bare katekumén, dvs. en som mottar undervisning som forberedelse til dåp. Men ikke lenge etter ble han døpt, og en uke senere vigslet til biskop, den 7. desember i år 374.
Ambrosius kastet seg over teologistudiene og ble en fremragende kirkeleder og teolog som underviste mange gjennom sine prekener og skrifter. Han la også stor vekt på sanger og hymner som et middel for å nå ut til folk og fremme den rette tro.
På 1500-tallet henviste de lutherske reformatorene gjerne til Ambrosius’ skrifter for å gjøre det klart at læren om rettferdiggjørelse ved troen alene overhodet ikke var noe ubibelsk og nytt som Luther hadde funnet på. I Den augsburgske bekjennelses artikkel 6 leser vi: «Det samme lærer også de gamle kirkelige forfattere. Ambrosius sier nemlig: «Dette er fastsatt av Gud, at den som tror på Kristus, er frelst uten gjerning, ved troen alene, idet han uten vederlag tar imot syndsforlatelsen.»
Frå Gud Fader kom han her, heim til Gud hans vegar ber, ned han fór til helheims land, uppfór til Guds høgre hand.
Som i den apostoliske trosbekjennelsen nevnes her Jesu nedfart til helvete/dødsriket (”helheims land”). I Martin Luthers oversettelse av salmen står det: fuhr hinunter zu der Höll. Det handler altså om pinens sted, helvete, Hölle, og ikke noe slags ”skyggenes land” eller ”ventestedet for de døde”, som er ideen mange forbinder med uttrykket ”dødsriket”. Jesus steg ned til helvete, ikke for å lide, men for å proklamere sin seier over djevelens og dødens makt (Jf. 1 Pet 3,19). Ambrosius’ salme er litt som en trosbekjennelse i sangform; med korte setninger får han uttrykt mye av det viktigste i vår kristne tro.
Du som er Gud Fader lik, ver i vanmakt sigerrik! Med din guddoms velde kom, styrk oss i vår armodsdom!
Spørsmålet om Jesu guddom, og at hans makt er like stor som Faderens, var viktig for de kristne på 300-tallet, fordi vranglærere sto fram og hevdet det motsatte; det ble påstått at Jesus ikke var like evig som Faderen, og mindre mektig. Så Ambrosius understreker her at Sønnen ”er Gud Fader lik” med ”guddoms velde”. For han er jo, som vi sier i Den nikenske trosbekjennelsen (fra samme tidsperiode): ”av samme vesen som Faderen”. Men tenk, det var ved å legge sin store guddomsmakt til side og bli svak her på jorden at Jesus vant seier over mørkemaktene (Jf. Fil 2,6-8). Nå både kan og vil han styrke oss arme, svake kristne i den troskampen vi må stå i.
Klårt di krubbe skina kan, ljoset nytt i natti rann, naud og natt til ende er, trui alltid ljoset ser.
Lov og takk, du Herre kjær, som til verdi komen er! Fader god og Ande blid, lov og takk til evig tid!
Med det nyfødte barnet som er lagt i krybben er det kommet et stort lys inn i denne verdens nattemørke. Jesu fødsel og liv her på jord, hans død og oppstandelse er en oppfyllelse av profetiene i den hellige Skrift. Gud har holdt sine løfter. Messias er kommet i kjød, og han kommer i hjertene våre ved troen; han skal også komme igjen i herlighet til sist. Dette budskapet fyller hjertene våre med adventshåp og fred, takk, lovsang og sann juleglede.
Johann Gerhard (1582-1637), Universität Jena, Wikimedia Commons
21. oktober 1582 ble fire dager gamle Johann Gerhard båret til dåpen i fødebyen Quedlinburg i Tyskland. Som dr. theol utga han høsten 1610 i Jena en Utførlig og skriftemessig forklaring over den hellige dåp. De 31 kapitlene inneholder også svar på vanlige innvendinger mot den bibelske læren. En oversettelse til norsk ble i 2012 publisert i Kristiansand av Leif Jensen. Denne verdifulle ressursen fortjener mange lesere, og den ligger tilgjengelig for alle online i «Logosmappen»: https://logosmappen.net/uppbyggelse/bocker/Gerhardt_sakramenten/Johann_Gerhard_om_dopet.pdf
Som en liten smakebit har jeg her valgt ut det korte kapittel 23:
Om man skal døpe barn som er funnet
Vi mener at man skal døpe slike barn selv om det skulle ligge ved en lapp hvor det står at barnet allerede er døpt.
1. Fordi dåpens sakrament er nødvendig til salighet, skal vi ikke fra vår side unnlate å døpe små barn. Joh 3,5: Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike.
2. I en så viktig sak kan vi ikke sette vår tillit til en lapp. For når barnet vokser til kan det komme i en vedvarende tvil om det faktisk er døpt.
Innvendinger: Siden slike barn kan være døpt, er det bedre at vi døper dem med en slik betingelse: Dersom du ikke er døpt, døper jeg deg i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn.
Svar: Ved en slik fremgangsmåte ville dåpen til slike barn bli desto mer usikker. For når barnet vokser til vil det jo være i tvil om det tidligere var døpt eller ikke. Man kan ikke si at et barn blir døpt to ganger hvis ikke man var helt sikker på at det var døpt tidligere. Ut ifra dette kan man også slutte at hvis en kvinne har forrettet en nøddåp og siden bekjenner at hun ikke kan gjøre rede for hvilke ord hun brukte eller hva slags ytre element hun døpte med, skal man døpe slike barn dersom de kommer i forbindelse med fromme kristne.
———-
Eksempler på andre spørsmål Gerhard tar opp: Om de ulike måter ordet dåp blir brukt på i den hellige skrift (Kapittel 1) – Om Johannesdåpen var et like virkekraftig sakrament til salighet som dåpen til Kristi disipler (Kap. 7) – Dåp kan ikke bare forrettes ved neddykking men også ved å overøse med vann (Kap. 11) – Om kraften i den hellige dåp strekker seg gjennom hele livet til menneskene (Kap. 17) – Om vi skal døpe barn som er født av foreldre som lever i utroskap, som lever utenfor ekteskap eller ligger under for andre grove synder (Kap, 22) – Hva man skal tenke om små udøpte barn som enten dør i mors liv eller rett før de blir døpt (Kap. 26).
Akrokorint, med gammel festning i høyden over antikke Korint. Wikimedia Commons.
Ca år 175 e. Kr.: En gresk filosof ved navn Celsos gjør narr av de kristne. Ifølge ham er de «uutdannede, ukritiske, lettlurte, dumme, tåpelige; de klarer bare å overtale slaver og kvinner og barn til å bli kristne». Celsos reagerer også på at den kristne forkynnelsen retter seg mot syndere; at Gud tar imot syndere, men ikke rettferdige. Dette er dypt urettferdig og anstøtelig, synes han.
Ja, det er som Paulus skrev til de kristne i greske Korint ca 120 år tidligere, «det som i verdens øyne er dårskap, det utvalgte Gud for å gjøre de vise til skamme, og det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skamme. Ja, det som i verdens øyne står lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud for å gjøre til intet det som er noe, for at ingen mennesker skal ha noe å være stolt av overfor Gud» (1 Kor 1,27ff.)
Gud gjør det helt klart at det ikke kommer an på oss, for eksempel hvor lynende intelligent du er, eller hvor sterk og flink du er, eller hvor moralsk og prektig, eller hvor rik og mektig. Slike ting er betydningsfulle i verden, men i Guds rike er det annerledes. Ingen av oss har noe å komme med fram for ham. Vi står tomhendte, har bare synden vår å vise fram. Guds rike tilhører ikke dem som er stolte, store og selvsikre og stoler på det de er og har. Nei, bare de som er «fattige i ånden» (Matt 5,3), som har erkjent at stilt overfor Gud er de i seg selv hjelpeløse, udugelige, små, svake, ja ingenting.
Gud snur helt opp-ned på ting i forhold til hvordan det er i verden. Som Maria synger: «Han støtte herskere ned fra tronen og løftet opp de lave. Han mettet de sultne med gode gaver, men sendte de rike tomhendte fra seg» (Luk 1,53). For det som ikke er noe, det utvalgte altså Gud «for å gjøre til intet det som er noe, for at ingen mennesker skal ha noe å være stolt av overfor Gud». Både det høye og det lave i verden står uten noen egen rettferdighet og verdighet for Gud. Men: vi får alle i stedet rose oss av Jesus, vår frelser. Fordi alt er av nåde alene, ved Kristus alene, ved troen alene, uten våre egne gjerninger. Vi kan ikke gjøre noe for å frelse oss selv, uansett hvor hardt vi prøver. Det kan aldri bli vårt eget verk. Nei, «dere er hans verk – i Kristus Jesus, han som er blitt vår visdom fra Gud, – vår rettferdighet, helliggjørelse og forløsning» (1 Kor 1,30).
De kristne i Korint var «ikke mange vise etter menneskelige mål og ikke mange med makt eller av fornem slekt» (1 Kor 1,26) og ble derfor sett ned på av de vise og filosofiske folkene i byen. Men de eide faktisk guddommelig visdom og makt, og de var arvinger til Guds rike. De tilhørte nemlig en svært betydningsfull slekt. Peter skriver om de kristne i Lilleasia: «Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Gud har vunnet… (1Pet 2,9).
Som kristne kan vi si: Jesus er vår visdom fra Gud, og vi kan være stolte av ham, for «i ham er alle visdommens og kunnskapens skatter skjult til stede» (Kol 2,3). Og vi får rose oss av ham og være stolte av ham fordi han er blitt «vår rettferdighet» (1 Kor 1,30). For oss som ikke har noen egen dugelig rettferdighet å rose oss av, gikk Jesus inn som stedfortreder og oppfylte all rettferdighet, oppfylte loven, oppfylte alle betingelser for oss.
Og vi får rose oss av ham og være stolte av ham fordi han er blitt «vår helliggjørelse» (1 Kor 1,30). Han er Guds hellige, rene lam som ofret seg, ga seg selv for oss, for å vaske oss rene, gjøre oss hellige og rense oss med badet i vann, i kraft av et ord, slik at vi står for Gud, uten den minste flekk eller rynke. Hellige og uten feil (Ef 5,26-27). Vi får også rose oss av Jesus fordi han er blitt «vår forløsning» (1 Kor 1,30). Han har kjøpt oss fri fra synd og skyld og skam, fra døden, djevelen og fortapelsen. Ikke med sølv eller gull, men med sitt eget dyrebare hellige blod. Han ga seg selv som løsepenge for oss alle, på korset på Golgata.
(Tor Jakob Welde, fra Tidskriften Biblicum, 3/2023)
Den første salmen i «Achtliederbuch» – fra Wikimedia Commons. Public Domain.
Sensommeren – eller tidlig på høsten – i året 1523 dikter reformatoren Martin Luther sin første menighetssalme, som også ble en av hans mest berømte: Nå fryd deg, kristne menighet (på tysk Nun freut euch, lieben Christen g’mein). Mer enn andre salmer setter denne ord på selve begrunnelsen for den lutherske reformasjon, det som med én setning uttrykkes i Rom 3,28: «Vi hevder at mennesket blir rettferdig ved tro, uten lovgjerninger.» Salmen spredte seg raskt ut til folket, ble meget populær og innflytelsesrik, til stor forargelse for mange motstandere i pavekirken, som kalte den en «fryktelig, skurkaktig, gudløs og djevelsk salme»! Innledningsverset lyder
Nå fryd deg, kristne menighet, og syng av hjertens glede, så vi i troens enighet kan takke Gud og kvede: Hvor er han nåderik og sterk! Hvor fullt av under er hans verk! Så dyrt har han oss vunnet.
Menigheten oppfordres til å fryde seg. I den tyske originalen sier Luther videre: «und lass uns fröhlich springen», altså: og la oss hoppe av glede! Vi som lever nå og som kanskje i lengre tid har hatt det privilegiet å få høre evangeliet forkynt rent og klart, forstår nok ikke umiddelbart hvor fantastisk herlig innholdet i denne salmen var for folk den gangen. Veldig mange hadde strevd tungt og lenge som følge av den loviske læren som var så utbredt i kirken. Noen har sammenlignet det med følelsen av ikke å få puste, å være fanget under vannet i ferd med å drukne. Men så endelig får man hodet over vannet og kan trekke frisk luft ned i lungene og puste fritt. For en lettelse! På en lignende måte var det med reformasjonens nyoppdagelse av evangeliet: Tenk, at Guds ord forkynner oss at vi ikke blir frelst ved eget strev og egne gjerninger, men bare av Guds nåde, for Kristi skyld, og vi mottar frelsen som en gave, ved troen, helt gratis! Dette var virkelig en stor lettelse og noe å takke Gud for.
I de neste versene er det en jeg-person som forteller. Er dette en selvbiografisk Luther som tenker tilbake på sin sjelekamp som munk i klosteret, fram til han ble satt fri? Slik kan det forstås. Men en annen måte å tolke det på, er at «jeg» er den kristne menigheten, Kristi elskede brud, altså hun/vi som synger salmen. Hvordan var situasjonen for oss alle i utgangspunktet? Og hva gjorde Gud?
I Satans lenker var jeg lagt med dødens dom i vente. Jeg knuget var av syndens makt, og angst mitt hjerte brente. Jeg sank og sank i mørket ned, var uten håp om salighet. I synden var jeg fanget.
For skjønt jeg slet meg trett og tom, var kjærligheten lammet. Jeg flyktet fra Guds strenge dom, men ble av vreden rammet. Og intet sted var hjelp å få, i redsel og i angst jeg så at helvede seg åpnet.
Strukturen i denne første Luther-salmen minner om Paulus’ brev til romerne, som hadde fått så stor betydning for ham. Etter innledningen møter vi først loven: Mennesket er hjelpeløst fortapt i synd. Hele verden står skyldig for Gud, og ingen kan bli rettferdig for Gud ved noe vi selv gjør (Rom 3,19-20). Det hjelper ikke hvor mye vi enn sliter og strever. Men så kommer evangeliet, om Guds barmhjertighet og nåde, og frelsesverket som Guds Sønn har utført for oss. Luther hadde ganske nylig innsett at «lov og evangelium» går som en rød tråd gjennom Bibelen og det at å skille rett mellom disse to budskapene fra Gud er en viktig tolkningsnøkkel til den hellige Skrift.
I de neste versene forestiller Luther seg en rådslagning i himmelen, sikkert inspirert av en del bibelsteder der Faderen taler til Sønnen, bl.a.: «Sett deg ved min høyre hånd til jeg får lagt dine fiender som skammel for dine føtter!» (Sal 110,1) og «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede» (Mark 1,11). Her i salmen taler Gud Faderen til sin kjære Sønn om frelsesplanen som innebar at Sønnen skulle bli menneske for å frikjøpe Adams ætt. Med dette friske dikteriske grepet – direkte tale – oppnår Luther å gjøre stoffet levende og lett å forstå:
Da var det sorg i himmerik, Gud Fader så min pine. Han kjente all vår synd og svik, men ville hjelpe sine. Han kom i hu sin miskunnhet og ofret for min salighet det dyreste han eide.
Han talte til sin kjære Sønn: “Nå vil vi oss forbarme. Far ned, min hjertens krone skjønn, og finn og frels den arme! Befri ham fra all synd og nød, og knus for ham den bitre død, så han med deg kan leve!”
Guds Sønn ble kjød og kom til jord. Han fulgte lydig kallet. En jomfru var vår Herres mor, en bror ble han for alle. Han valgte seg en tjeners drakt, i ringhet skjulte han sin makt, som kunne Satan felle.
Luther lar så i de siste fire versene Jesus være jeg-personen som snakker:
Guds Sønn forkynte: “Tro på meg, så skal jeg Satan binde. For jeg skal kjempe slik for deg at vi til sist må vinne. For jeg er din, og du er min, og der jeg er, tar jeg deg inn. Så skal oss intet skille!
For deg jeg gir mitt liv og blod, jeg all din synd vil bære. La intet rokke denne tro: At du skal skyldfri være. Uskyldig lider jeg din dom, til liv skal døden vendes om, og du skal finne nåde.
Denne salmen leder oss til å feste blikket på Jesus og hva han har gjort og fortsatt gjør for oss. Nettopp dette er det fremste kjennetegnet på vår evangelisk-lutherske kirke; vi vil ikke lede mennesker til å søke frelsen i seg selv, i egen kraft, egne prestasjoner, egen tilstand, egen fromhet, egne gjerninger. Nei, vi finner frelsen utenfor oss selv, hos Kristus, i Guds løfter, hans ord og sakramenter. Og dette bør naturligvis også avspeiles i sangene vi velger å synge. For hvis innholdet i stor grad handler om meg og mine subjektive følelser og stemninger, kanskje sunget til sentimentale og stemningsfulle melodier, så vil dette helt sikkert påvirke troslivet til oss som synger. Det er ikke i seg selv feil med følelser, men det er likevel ikke dem vi må bygge på og være så opptatt av. Troen vår er basert på evangeliets objektive, faste og sikre løfter. Så dette bør alltid prege lovsangen i den evangelisk-lutherske kirke, slik vi ser det gjorde helt fra Luthers første menighetssalme.
Til Gud min Faders høyre hånd fra dette liv jeg farer. Derfra jeg sender nådens Ånd, der er jeg din forsvarer. Min Ånd skal tale i mitt navn og gi deg trøst i nød og savn. Min sannhet skal du kjenne.
La alt som jeg har sagt og gjort, få prege liv og lære. Da skal Guds rike vokse stort til Herrens pris og ære. Men vokt deg for de vises bud som leder bort fra nådens Gud. Det må du ha i minne!
En svært innholdsrik salme, dette, full av bibelsk teologi. Den ble først trykt som eget løsark, solgt for en liten penge og spredt vidt og bredt, lært utenat og sunget både i hjemmene og ute på åkrene, foruten i kirkene. Det ble sagt at hundrevis av mennesker var kommet til tro på grunn av denne. For her lærte de endelig veien til himmelen – at det altså ikke er menneskets religiøse anstrengelser eller gjerninger som frelser oss, men bare Kristus og hans soningsverk, en gave som Gud overrekker til oss i nådens midler, evangeliet i ord og sakrament, ved sin Ånd. Jesus har kjempet og vunnet seieren for oss, det er fullbrakt. Derfor kan vi ha frelsesvisshet, vi kan ha en urokkelig tro og tillit til at vi står skyldfrie og rettferdige, himmelen verdige, for Gud. Dette var – og er – et virkelig frigjørende budskap og en grunn til å være hoppende glad.
Året etter – 1524 – sto denne salmen som nummer 1 i den første utgitte lutherske salmesamlingen, «Achtliederbuch», med en glad og fin melodi som mange tror at Luther selv har formet. Det kom nå et helt skred av nye salmer fra hans penn. Han ba også vennene sine bidra med nye salmetekster på morsmålet. I gudstjenestene ønsket han nemlig mer medvirkning fra en syngende menighet, som tidligere mest hadde lyttet til et kirkekor som sang på latin. Dermed ble 1524 det store salmeåret, med en rekke salmebokutgivelser. Av alle Luthers 37 salmer, ble hele 24 utgitt akkurat dette året. De friske nye lutherske salmene på morsmålet hadde stor slagkraft og fikk enorm betydning for reformasjonens og evangeliets utbredelse. I løpet av få år ble de oversatt til skandinaviske og andre språk. Den norske versjonen vi har brukt her er av Øystein Thelle og står som nr 322 i Norsk Salmebok 1985. (Gjengitt med tillatelse.)
Bli … fylt av Ånden og syng sammen, la salmer, hymner og åndelige sanger lyde! Syng og spill av hjertet for Herren. Takk alltid vår Gud og Far for alt i vår Herre Jesu Kristi navn. (Ef 5,18b-20)
På første halvdel av 1500-tallet var kjetteri, dvs. forfalskning av den kristne lære, en forbrytelse man kunne bli dømt til døden for. Så da keiser Karl V våren 1521 offentliggjorde sitt Worms-edikt, der Martin Luther ble fordømt som kjetter på grunn av sin avvisning av den katolske kirkes lære og praksis, ble det plutselig farlig å være tilhenger av den lutherske lære. Det var nå forbudt enten med ord eller gjerninger å forsvare, beskytte eller hjelpe Luther. Reformatoren selv ble holdt i skjul på hemmelig sted av vennene sine.
Siden 2019 hadde Luthers skrifter fått mange lesere i Nederlandene. Noen av hans ordensbrødre i augustinerklosteret i Antwerpen hadde studert i Wittenberg. I 1522 bekjente alle munkene i dette klosteret seg offentlig til den lutherske lære. Samtlige ble da arrestert og sendt til fengselet i Vilvorden i nærheten av Brussel, der de ble forhørt av blant andre generalinkvisitoren i Köln. Munkene ble redde da de forsto at de risikerte å bli brent på bål. Alle unntatt tre av dem bøyde seg derfor for kravet om å trekke tilbake sin lutherske bekjennelse, og de ble satt fri.
Hendrik Voes, Jan van Essen og Lambrecht Thorn var de tre unge mennene som holdt fast ved bekjennelsen. Inkvisitorene gjorde klart et dokument med sekstito kjetterske lærepunkter som var mer enn nok til å få dem dømt. Fangene ble den 1. juli 1523 ført i prosesjon til stortorget ved rådhuset i Brussel, der det var gjort klart til bålbrenning. I folkemengden som var samlet for å se på var inkvisitorene og en del dominikaner-, fransiskaner- og karmelittmunker. De tre mennene ble fratatt sine munkeordensdrakter og kledd i svarte og gule kjetterkjortler. De fikk en siste mulighet til å frasi seg sin evangeliske tro. Lambrecht Thorn ba om noen dagers betenkningstid og ble sendt tilbake i fengsel (hvor han ble værende til han døde en naturlig død seks år senere. Venner smuglet inn mat og teologisk litteratur, inkludert et personlig brev fra Luther.)
Hendrik Voes og Jan van Essen avslo blankt å trekke tilbake sin bekjennelse. Da ble de bundet til staken og bøddelen tok fakkelen og tente på. Mens ilden flammet opp, sang de to martyrene lovsangen Te Deum laudamus – O store Gud, vi lover deg.
I løpet av få dager ble det trykket og spredt en liten pamflett som fortalte detaljene om hendelsen. Den anonyme forfatteren sympatiserte med ofrene, han mente en stor urett var begått og at myndighetene var noen kjeltringer.
Da Luther fikk vite hva som hadde hendt, gråt han og sa: «Jeg trodde det var jeg som skulle bli den første til å dø som martyr for det hellige evangeliet. Men jeg er ikke verdig.» Deretter satte han seg ned og skrev et trøstebrev og en sang til de kristne i Nederlandene. «Ein neues Lied wir heben an» (Vi løfter opp en ny sang) handler om hendelsen i Brussel og viser Luthers store begavelse som dikter. Etter denne debuten fulgte et skred av nye salmer og sanger fra hans hånd, og Ein neues Lied ble publisert i en av de første lutherske salmebøkene fra året 1524.
(Illustrasjon fra Historien der Heyligen Außerwölten Gottes-Zeügen, Bekennern und Martyrern av Ludwig Rabus, Strassburg 1554: Martyrium von Johann Esch und Heinrich Voes. Wikimedia Commons)
Evan Luth 