Sensommeren – eller tidlig på høsten – i året 1523 dikter reformatoren Martin Luther sin første menighetssalme, som også ble en av hans mest berømte: Nå fryd deg, kristne menighet (på tysk Nun freut euch, lieben Christen g’mein). Mer enn andre salmer setter denne ord på selve begrunnelsen for den lutherske reformasjon, det som med én setning uttrykkes i Rom 3,28: «Vi hevder at mennesket blir rettferdig ved tro, uten lovgjerninger.» Salmen spredte seg raskt ut til folket, ble meget populær og innflytelsesrik, til stor forargelse for mange motstandere i pavekirken, som kalte den en «fryktelig, skurkaktig, gudløs og djevelsk salme»! Innledningsverset lyder

Nå fryd deg, kristne menighet,
og syng av hjertens glede,
så vi i troens enighet
kan takke Gud og kvede:
Hvor er han nåderik og sterk!
Hvor fullt av under er hans verk!
Så dyrt har han oss vunnet.

Menigheten oppfordres til å fryde seg. I den tyske originalen sier Luther videre: «und lass uns fröhlich springen», altså: og la oss hoppe av glede! Vi som lever nå og som kanskje i lengre tid har hatt det privilegiet å få høre evangeliet forkynt rent og klart, forstår nok ikke umiddelbart hvor fantastisk herlig innholdet i denne salmen var for folk den gangen. Veldig mange hadde strevd tungt og lenge som følge av den loviske læren som var så utbredt i kirken. Noen har sammenlignet det med følelsen av ikke å få puste, å være fanget under vannet i ferd med å drukne. Men så endelig får man hodet over vannet og kan trekke frisk luft ned i lungene og puste fritt. For en lettelse! På en lignende måte var det med reformasjonens nyoppdagelse av evangeliet: Tenk, at Guds ord forkynner oss at vi ikke blir frelst ved eget strev og egne gjerninger, men bare av Guds nåde, for Kristi skyld, og vi mottar frelsen som en gave, ved troen, helt gratis! Dette var virkelig en stor lettelse og noe å takke Gud for.

I de neste versene er det en jeg-person som forteller. Er dette en selvbiografisk Luther som tenker tilbake på sin sjelekamp som munk i klosteret, fram til han ble satt fri? Slik kan det forstås. Men en annen måte å tolke det på, er at «jeg» er den kristne menigheten, Kristi elskede brud, altså hun/vi som synger salmen. Hvordan var situasjonen for oss alle i utgangspunktet? Og hva gjorde Gud?

I Satans lenker var jeg lagt
med dødens dom i vente.
Jeg knuget var av syndens makt,
og angst mitt hjerte brente.       
Jeg sank og sank i mørket ned,
var uten håp om salighet.
I synden var jeg fanget.

For skjønt jeg slet meg trett og tom,
var kjærligheten lammet.
Jeg flyktet fra Guds strenge dom,
men ble av vreden rammet.
Og intet sted var hjelp å få,
i redsel og i angst jeg så
at helvede seg åpnet.

Strukturen i denne første Luther-salmen minner om Paulus’ brev til romerne, som hadde fått så stor betydning for ham. Etter innledningen møter vi først loven: Mennesket er hjelpeløst fortapt i synd. Hele verden står skyldig for Gud, og ingen kan bli rettferdig for Gud ved noe vi selv gjør (Rom 3,19-20). Det hjelper ikke hvor mye vi enn sliter og strever. Men så kommer evangeliet, om Guds barmhjertighet og nåde, og frelsesverket som Guds Sønn har utført for oss. Luther hadde ganske nylig innsett at «lov og evangelium» går som en rød tråd gjennom Bibelen og det at å skille rett mellom disse to budskapene fra Gud er en viktig tolkningsnøkkel til den hellige Skrift.

I de neste versene forestiller Luther seg en rådslagning i himmelen, sikkert inspirert av en del  bibelsteder der Faderen taler til Sønnen, bl.a.: «Sett deg ved min høyre hånd til jeg får lagt dine fiender som skammel for dine føtter!» (Sal 110,1) og «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede» (Mark 1,11). Her i salmen taler Gud Faderen til sin kjære Sønn om frelsesplanen som innebar at Sønnen skulle bli menneske for å frikjøpe Adams ætt. Med dette friske dikteriske grepet – direkte tale – oppnår Luther å gjøre stoffet levende og lett å forstå:

Da var det sorg i himmerik,
Gud Fader så min pine.
Han kjente all vår synd og svik,
men ville hjelpe sine.
Han kom i hu sin miskunnhet
og ofret for min salighet
det dyreste han eide.

Han talte til sin kjære Sønn:
“Nå vil vi oss forbarme.
Far ned, min hjertens krone skjønn,
og finn og frels den arme!
Befri ham fra all synd og nød,
og knus for ham den bitre død,
så han med deg kan leve!”

Guds Sønn ble kjød og kom til jord.
Han fulgte lydig kallet.
En jomfru var vår Herres mor,
en bror ble han for alle.
Han valgte seg en tjeners drakt,
i ringhet skjulte han sin makt,
som kunne Satan felle.

Luther lar så i de siste fire versene Jesus være jeg-personen som snakker:

Guds Sønn forkynte: “Tro på meg,
så skal jeg Satan binde.
For jeg skal kjempe slik for deg
at vi til sist må vinne.
For jeg er din, og du er min,
og der jeg er, tar jeg deg inn.
Så skal oss intet skille!

For deg jeg gir mitt liv og blod,
jeg all din synd vil bære.
La intet rokke denne tro:
At du skal skyldfri være.
Uskyldig lider jeg din dom,
til liv skal døden vendes om,
og du skal finne nåde.

Denne salmen leder oss til å feste blikket på Jesus og hva han har gjort og fortsatt gjør for oss. Nettopp dette er det fremste kjennetegnet på vår evangelisk-lutherske kirke; vi vil ikke lede mennesker til å søke frelsen i seg selv, i egen kraft, egne prestasjoner, egen tilstand, egen fromhet, egne gjerninger. Nei, vi finner frelsen utenfor oss selv, hos Kristus, i Guds løfter, hans ord og sakramenter. Og dette bør naturligvis også avspeiles i sangene vi velger å synge. For hvis innholdet i stor grad handler om meg og mine subjektive følelser og stemninger, kanskje sunget til sentimentale og stemningsfulle melodier, så vil dette helt sikkert påvirke troslivet til oss som synger. Det er ikke i seg selv feil med følelser, men det er likevel ikke dem vi må bygge på og være så opptatt av. Troen vår er basert på evangeliets objektive, faste og sikre løfter. Så dette bør alltid prege lovsangen i den evangelisk-lutherske kirke, slik vi ser det gjorde helt fra Luthers første menighetssalme.

Til Gud min Faders høyre hånd
fra dette liv jeg farer.
Derfra jeg sender nådens Ånd,
der er jeg din forsvarer.                                            
Min Ånd skal tale i mitt navn                         
og gi deg trøst i nød og savn.
Min sannhet skal du kjenne.

La alt som jeg har sagt og gjort,
få prege liv og lære.
Da skal Guds rike vokse stort
til Herrens pris og ære.
Men vokt deg for de vises bud
som leder bort fra nådens Gud.
Det må du ha i minne!

En svært innholdsrik salme, dette, full av bibelsk teologi. Den ble først trykt som eget løsark, solgt for en liten penge og spredt vidt og bredt, lært utenat og sunget både i hjemmene og ute på åkrene, foruten i kirkene. Det ble sagt at hundrevis av mennesker var kommet til tro på grunn av denne. For her lærte de endelig veien til himmelen – at det altså ikke er menneskets religiøse anstrengelser eller gjerninger som frelser oss, men bare Kristus og hans soningsverk, en gave som Gud overrekker til oss i nådens midler, evangeliet i ord og sakrament, ved sin Ånd. Jesus har kjempet og vunnet seieren for oss, det er fullbrakt. Derfor kan vi ha frelsesvisshet, vi kan ha en urokkelig tro og tillit til at vi står skyldfrie og rettferdige, himmelen verdige, for Gud. Dette var – og er – et virkelig frigjørende budskap og en grunn til å være hoppende glad.

Året etter – 1524 – sto denne salmen som nummer 1 i den første utgitte lutherske salmesamlingen, «Achtliederbuch», med en glad og fin melodi som mange tror at Luther selv har formet. Det kom nå et helt skred av nye salmer fra hans penn. Han ba også vennene sine bidra med nye salmetekster på morsmålet. I gudstjenestene ønsket han nemlig mer medvirkning fra en syngende menighet, som tidligere mest hadde lyttet til et kirkekor som sang på latin. Dermed ble 1524 det store salmeåret, med en rekke salmebokutgivelser. Av alle Luthers 37 salmer, ble hele 24 utgitt akkurat dette året. De friske nye lutherske salmene på morsmålet hadde stor slagkraft og fikk enorm betydning for reformasjonens og evangeliets utbredelse. I løpet av få år ble de oversatt til skandinaviske og andre språk. Den norske versjonen vi har brukt her er av Øystein Thelle og står som nr 322 i Norsk Salmebok 1985. (Gjengitt med tillatelse.)

Bli … fylt av Ånden og syng sammen, la salmer, hymner og åndelige sanger lyde! Syng og spill av hjertet for Herren. Takk alltid vår Gud og Far for alt i vår Herre Jesu Kristi navn. (Ef 5,18b-20)

(fra Bibel og Bekjennelse 3/2023)