Ambrosius av Milano

250px-AmbroseOfMilan
Gammel mosaikk i kirken St. Ambrogio i Milano

Ambrosius var en av oldkirkens mest berømte ledere. Han vokste opp i Roma, tok utdannelse innen jus, retorikk og litteratur, og ble i ung alder utnevnt til guvernør, stasjonert i Milano, en av Romerrikets største og viktigste byer.

Noen år senere døde biskopen der, og det oppsto stridigheter mellom arianerne (tilhengere av teologen Arius, som lærte falskt om Kristi guddommelige natur) og de bekjennelsestro om hvem som skulle velges til ny biskop. Ved bispevalget var Ambrosius til stede i den fullsatte kirken, og fordi det var hans ansvar å holde ro og orden i byen, grep han ordet for å prøve å roe den anspente stemningen. Mens han talte, hørtes plutselig i forsamlingen en barnestemme som ropte «Ambrosius, biskop!» Dette ble oppfattet som Guds røst, og mange flere begynte å rope det samme. Han motsatte seg først å skulle bli biskop, men det endte med at han ikke klarte å stå imot, da til og med keiseren ville dette. På det tidspunktet var han ennå bare katekumén (en som mottar undervisning som forberedelse til dåp). Men ikke lenge etter ble han døpt og en uke senere vigslet til biskop, den 7. desember i år 374.

Ambrosius kastet seg over de teologiske studiene og ble snart en fremragende teolog og dyktig kirkeleder. Han forfattet en lang rekke skrifter, men underviste først og fremst gjennom sine prekener. Han la dessuten stor vekt på sanger og hymner som et middel for å nå ut til folket og fremme den rette tro. Hans aller mest kjente sangtekst er adventsalmen «Folkefrelsar, til oss kom» (Veni, redemptor gentium).

Under den lutherske reformasjonen på 1500-tallet henviste reformatorene ofte til Ambrosius’ skrifter for å bevise at læren om rettferdiggjørelse og frelse av nåde alene, ved troen alene, uten gjerninger, ikke var noe nytt og ubibelsk som Luther hadde funnet på:

I Den augsburgske bekjennelse, artikkel 6 (Om den nye lydighet), skriver Melanchthon: «Det samme lærer også de gamle kirkelige forfattere. Ambrosius sier nemlig: «Dette er fastsatt av Gud, at den som tror på Kristus, er frelst uten gjerning, ved troen alene, idet han uten vederlag tar imot syndsforlatelsen.»

I Apologien, forsvarsskriftet for Den augsburgske bekjennelsen, inkluderer Melanchthon et lengre sitat av Ambrosius: «Men verden ble underlagt ham ved loven, for ved lovens bud blir alle anklaget. Ved lovens gjerninger blir ingen rettferdiggjort, dvs. Ved loven lærer vi synden å kjenne, men vi blir ikke befridd fra skylden. Loven kunne synes å være til skade, siden den har gjort alle til syndere. Men da Herren Jesus kom, tilgav han alle den synd som ingen kunne slippe fri fra. Ved sitt blod som han øste ut, slettet han ut det skyldbrevet som gikk oss imot. Det er dette Paulus sier: ‘Ved loven øket synden, men ved Jesus ble det en enda større overflod av nåde’ (Rom 5,20). For etter at hele verden ble underlagt ham, tok han bort hele verdens synd, slik Johannes vitner om det, da han sa: ‘Se der er Guds lam, som bærer verdens synd’ (Joh 1,29). Og derfor må ingen rose seg av sine gjerninger, fordi ingen blir rettferdiggjort ved det han har gjort. Men den som er rettferdig, har dette som en gave, fordi han etter dåpen er rettferdiggjort. Derfor er det troen som rettferdiggjør, for ‘salig er den som har fått sin synd tilgitt, og som har fått nåden skjenket’ (Sal 32,1).» Dette er Ambrosius’ ord, som klart støtter vårt standpunkt. Han fraskriver gjerningene rettferdiggjørelsen og tilskriver troen den, den tro som frigjør oss ved Kristi blod.» (Apol., art. 4., Om rettferdiggjørelsen, Konkordieboken, red. J.O. Mæland. s. 85)

Hallgrímur Pétursson – Islands store salmedikter

Hallgrimur_petursson

Han ble født i 1614 på Island, der faren var klokker i domkirken i Hólar. Allerede som barn skrev han dikt. Atten år gammel ble han teologistudent i København, og etter fire år der møtte han sin fremtidige hustru, med en dramatisk forhistorie:

En dag i 1627 da Guðríður Símonardóttir, den 29 år gamle konen til en fisker, befant seg på stranden hjemme på Island, ble hun tatt til fange av en brutal sjørøverbande fra Nord-Afrika (!) Piratene bortførte fire hundre islendinger til Algerie som slaver og krevde løsepenger av danskekongen.

Først ni år senere ble hun fri, og ankom København sammen med 49 andre løslatte. Teologistudenten Pétursson fikk i oppgave å være deres lærer og friske opp kristenkunnskapen etter så lang tid i muslimsk fangenskap. Han og den 16 år eldre Guðríður ble forelsket. Men da hun ble gravid, fikk han brått oppsigelse, og de to reiste sammen hjem til Island. Der var ektemannen hennes blitt gift på ny, fordi han trodde Guðríður var død, og nylig hadde han omkommet i en ulykke på havet. Dermed var hun fri til å gifte seg med Pétursson.

Etter sju år under svært fattige kår, gikk det litt bedre da han fikk et prestekall. De ble foreldre, men flere av barna døde tidlig, og denne store sorgen ga inspirasjon til nye salmer. Dikterpresten ble kjent for sin fremføring av egne og andres dikt og sanger. Han var livsglad av natur, folkelig i væremåte, og en følsom og inderlig person, noe også salmene hans vitner om. Men flere prøvelser ventet. Familiens gård brant ned, og femti år gammel ble han spedalsk, noe som medførte mye lidelse i ti år, til han døde i 1674. Hustruen Guðríður overlevde sin mann og døde i 1682, 84 år gammel. (En historisk roman, «Bortføringen», av Steinunn Jóhannesdóttir, forteller om hennes tid som slave i Algerie.)

Pétursson er aller mest kjent for sine femti Pasjonssalmer, utgitt i 1666. Disse inneholder hele Jesu lidelseshistorie, fra Getsemane og til gravleggingen, samt trøsteord og bønner. Her vitnes det klart om Kristi stedfortredende sonoffer på korset, seieren over synd og død, og håpet som derfor lyser midt i all lidelse, sorg og nød. Pasjonssalmene ble allemannseie på Island, høyt elsket og lært utenat; ord herfra ble brukt til barnebønner og til trøsteord ved dødsleiet. De har utkommet i nesten hundre utgaver, oftere enn noen annen islandsk bok. Selv om de også synges, er de først og fremst tekster til lesning og meditasjon. I fastetiden blir salmene daglig opplest i islandsk radio, og det regnes som en ære å bli valgt til å fremføre dem.

Vi siterer noen vers fra den femtiende og siste pasjonssalmen (oversatt av Arve Brunvoll):

Deg tyngde mine synder hardt,

av skulda mi du plaga vart.

At du stod opp att, Herre kjær,

gjev pantet her

på at din daude siger er.

 

Du la mi skuld i grav med deg,

rettferda di gav du til meg,

kasta mi synd og hennar ve

i havet ned.

Ho er i æva gløymd med det.

 

No er for synda seglet sett,

striden med Gud er sjela kvitt.

Æveleg rettferd eig ho glad

ein annan stad.

Den von skal trua alltid ha.

 

800px-Reykjavik's-church
Den kjente Hallgrímskirkja i Reykjavik er oppkalt etter Hallgrimur Petursson. Wikipedia.

Religiøs salatblanding?

I Abu Dhabi, hovedstaden i De forente arabiske emirater, bygges for tiden «Det abrahamske familiehus», et prosjekt som etter planen skal bli ferdig i 2022: En ny kirke, en ny moské og en ny synagoge skal da stå side om side rundt et felles torg i byen. Emiratene ønsker nemlig å bli kjent for religiøs toleranse. Det nye prosjektet ble påbegynt etter et besøk av pave Frans, som skrev under på en avtale sammen med en muslimsk leder. Avtalen forplikter de troende til å samarbeide til det beste for alle og imot religiøs ekstremisme. Dersom dette initiativet fra Emiratene faktisk kunne være et lite bidrag til en fredeligere verden, ville det selvfølgelig vært svært gledelig.

Men en del er nervøse for at pavens mål er noe mer enn bare fredelig sameksistens. Han beskyldes for å fremme synkretisme (religionsblanding). Fra Vatikanets kontor for interreligiøs dialog forsikres det derfor om at det abrahamske familiehuset «ikke vil bli en smeltedigel, men en rik, blandet salat!» Ikke alle synes dette høres så beroligende ut.

I teaterforestillingen «Abrahams barn», som den norske skuespilleren Svein Tindberg har hatt stor suksess med, et forsøk på brobygging mellom kristendom, jødedom og islam, uttales følgende framtidshåp eller tro: «Ein dag vil alle menneske plutselig tru på den same gud. Det vil jo vere eit sjokk for ein del. Og så vil det vere fred. Det vil rett og slett plutseleg vere fred på jorda!»

Men tilber ikke allerede kristne, muslimer og jøder den samme gud? Mange mener det. Og siden det jo bare fins én gud, må det vel være det samme om vi kaller vedkommende for «Allah» eller «Gud»? I katekismen til den romersk-katolske kirke står det faktisk å lese: «Guds frelsesplan innbefatter også dem som anerkjenner Skaperen og blant dem især muslimene, som påberoper seg Abrahams tro og sammen med oss tilber den ene, barmhjertige Gud…» (paragraf 841). Her blir virkelig de kristnes Gud og muslimenes Allah ansett som en og samme Gud! Dette er et nokså nytt syn innen romerkirken, og det er oppsiktsvekkende og uhyre problematisk. For muslimene forkaster jo treenigheten og fornekter at Jesus er Guds Sønn og at det er nødvendig å tro på ham for å bli frelst.

At «alle mennesker er Guds barn», som det ofte sies, er i en viss forstand sant, ettersom Gud jo er den som har skapt alle. Han er alles Far. Men problemet er at menneskene har vendt ham ryggen og gått sine egne ville veier. «Alle er kommet på avveier, alle er fordervet» (Rom 3,12). Men i sin store kjærlighet vil Gud ha oss tilbake til seg. Derfor sendte han oss sin Sønn, Jesus, som er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved ham, ved troen på ham og hans fullbrakte frelsesverk. Bare ved å bli født på ny, ovenfra, åndelig, blir vi Guds kjære barn på ny og lukket inn i hans rike. «Alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn» (Joh 1,12).

Som kristne vil vi gjerne behandle muslimer og alle andre med vennlighet og respekt (Fil 4,5) og om mulig leve et stille og fredelig liv side om side med dem. Men det blir fullstendig feil å begynne å snakke om at vi tilber den samme Gud. Sann, bibelsk kristendom er ulik andre religioner, der man må forsøke å klatre opp til Gud ved gode gjerninger. For vi har en Gud som har kommet ned til oss, som ble født som et lite menneskebarn og lagt i en krybbe! Vår Gud er en Gud som levde for oss, døde på et kors for oss, og oppsto igjen for oss. Uten frelseren Jesus er Gud som en fortærende ild som må si: Kom ikke nærmere! For ingen kan se mitt ansikt og leve. Men fordi han har kommet til oss som menneske i Kristus Jesus, kan han si: Kom til meg alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Av bare nåde gir han oss alt vi behøver for å bli frelst, tilgivelse, fred med Gud og evig liv. Ved troen på Jesus står vi for Gud fullkomment hellige og rettferdige. Tilhengere av andre religioner tilber ikke denne Gud, dessverre. Det er derfor misjonærer sendes ut for å gjøre alle folkeslag til disipler. Bare de som tror på frelseren Kristus Jesus er Abrahams sanne barn, og Guds kjære barn og arvinger, ifølge Bibelen, Guds ord (Rom 8,17; 9,6-8).

(Redaksjonelt-artikkel, Bibel og bekjennelse 4/2019)

«Jeg løfter opp til Gud min sang» – Landstads salmebok 150 år

Portrett_av_Magnus_Brostrup_Landstad_(7981820681)Den 22 år gamle teologi-studenten Magnus B. Landstad sitter en dag i 1824 og ser i en tysk salmebok han nylig har kjøpt på auksjon. Han kommer over en salme av dikteren Philipp Nicolai, «Wachet auf, ruft uns die Stimme» fra 1599, en gripende sang om Jesu gjenkomst, og bestemmer seg for å prøve å oversette den til norsk. Resultatet blir «Sions vekter hever røsten», en svært kjent og kjær og fremdeles mye brukt salme. En bra start for en av Norges største salmediktere.

Magnus Brostrup Landstad var prestesønn.  Faren hadde studert ved universitetet i København og blitt påvirket av tidens rasjonalistiske teologi. Men sønnen begynte ved det nye universitetet i Kristiania (Oslo), og der ved det teologiske fakultetet hadde man vendt seg bort fra rasjonalismen mot en mer klassisk, bibelsentrert kristendom inspirert av Luther. Dette var noe som kom til å sette sterkt preg på salmedikteren og presten Landstad.

For ikke lenge siden, i 1814, hadde Norge fått sin egen grunnlov, etter å ha vært under dansk styre i flere århundrer. Bibler, salmebøker og andre bokutgivelser hadde lenge vært bare på dansk. Så nå var det tid for å satse på norsk språk og kultur. Landstad interesserte seg for gamle norske folkeviser, og ble i 1840-årene en pioner i arbeidet med å samle inn slike, som han utga i et stort verk, «Norske folkeviser» (1853). Den folkelige enkelheten i disse visene påvirket ham da han selv satte i gang for fullt med å skrive nye kirkesalmer på norsk.

Salmebok

En undersøkelse fra midten av 1800-tallet viste at det i Oslos arbeiderbydeler fantes en salmebok i 92 prosent av hjemmene, og dette var ofte den eneste boka folk eide. Den var familiens diktsamling, sangbok, lærebok og bibel (for salmebøkene inkluderte vanligvis også bibeltekstene som ble lest i kirken på søndagene.) Men altså på dansk. Blant dem som var i bruk, var Evangelisk-christelig Psalmebog fra 1798. Mange var misfornøyd med den, fordi den var så sterkt preget av opplysningstidens kritiske holdning til klassisk kristendom.

Regjeringen bestemte at det nå måtte lages en ny salmebok på norsk. Landstad ble kontaktet, om han kunne ta på seg ansvaret. Han ble regnet som kompetent på grunn av erfaring som folkevisesamler og kjennskap til folkelig norsk språk, i tillegg til store kunnskaper om teologi og salmer og erfaring som salmedikter. I 1852 tok han fatt. Det ble et svært krevende arbeid.

Sytten år senere, den 16. oktober 1869, ble Magnus B. Landstads Kirkesalmebog autorisert for bruk i Den norske kirke. Den skulle komme til å få enorm betydning i tiårene som fulgte, i kirker, skoler og hjem. «Her var luthersk kristendom, men med åpning for noen før-reformatoriske tekster. Her var høyverdig poesi, men med sterk vekt på at salmene skulle formidle trosopplæring. Her var både skapelses- og frelsesteologi i varm poetisk drakt» (Egil Sjaastad, Salmesang «i jorderiks daler» – Landstad og hans salmebok, avisa Dagen, 11. juni, 2019). Det store arbeidet til Landstad betydde en fornyelse av norsk salmediktning og inspirerte nye diktere.

Kirkesalmeboken inneholdt 634 numre, organisert etter kirkeårets søndager. Inkludert var 65 av Landstads egne salmer, samt 82 han hadde oversatt og 20 omarbeidede eldre danske salmer. Blant oversettelsene hans var perlene «Vår Gud, han er så fast en borg», «Av dypest nød jeg rope må», «Velt alle dine veier», «Jeg synger julekvad», «Kom Hellig Ånd med skapermakt» og «Gladelig vil vi halleluja kvede».

Adventstidens salmedikter

Landstads egne salmer handler mye om synd og frelse, håp og forventning, og er ofte svært bibeltekstnære. Blant mange kjente titler finner vi «Gud er nådig, han vil ikke noen synders dom og død», «O Jesus, gjør oss ganske små og fattige i ånden», «Gud, la ditt ord i nåde lykkes», «Hvor to og tre forsamlet er», «Fra fjord og fjære», «Der mange skal komme fra øst og fra vest», og nattverdsalmen «Herre Jesus, kom til stede». Blant flere adventsalmer som fortsatt er i bruk, finner vi under 2. søndag i advent den som regnes som hans mesterstykke, og som gjør at han iblant kalles for «adventstidens salmedikter», nemlig: «Jeg løfter opp til Gud min sang». En jublende glad og trøsterik salme full av forventning om Jesu gjenkomst:

1 Jeg løfter opp til Gud min sang
ennu en gang
fra disse jordens daler.
Vår Herre Krist han henter meg
snart hjem til seg
i himlens høye saler.
Som lynet far,
han kommer snar,
da skal hans pris
på annet vis
de Guds basuner tale.

2 Når min forløsning stunder til,
jeg gledes vil
og løfter opp mitt hode.
Da løses jeg, da går jeg inn
til vennen min,
Gud være evig lovet!
Da reises av
den mørke grav
det som var sådd
med sukk og gråt,
da er den søvn utsovet!

3 Når fikentreet skyter blad,
jeg er så glad,
da vet jeg det blir sommer.
Når himmerikets blomster gror,
for visst jeg tror
Guds rike snarlig kommer!
Hans brud jeg er,
hans ring jeg bær,
har lampen tent
og hjertet vendt
til ham, alle verdens dommer.

4 En himmel ny så vel som jord,
det er hans ord,
da skapes til hans ære.
Se, Herrens bolig blant oss er,
han er oss nær,
og vi hans folk skal være.
La verden så
til grunne gå,
Guds ord består
om alt forgår,
den bro skal bruden bære!

5 Gud skal da tørre av mitt kinn
hver tåre min.
Der ingen død skal være,
ei heller sorg, ei heller skrik,
ei pine slik,
som her Guds barn må bære.
Det første fort
er veket bort,
og gleden ny
i himlens by –
eia, hvor godt å være!

6 Da synger jeg for tronen glad
et bedre kvad
og løfter palmegrene,
med hvite kleder som er todd
i Lammets blod
for Herrens øyne rene.
Halleluja!
Hva glede da!
Hva liflig klang!
Og all min sang
er Herren, Herren ene!

 

Polykarp av Smyrna

Polycarp,_Vincent,_Pancras_and_Chrysogonus
Polykarp, Vincent, Pancras og Chrysogonus. Mosaikk fra ca år 500 i kirken Sant’Apollinare Nuovo, Ravenna, Italia.

Polykarp ble født ca. år 69 e.Kr. Han ble døpt som barn, og i ungdomstiden var han elev av apostelen og evangelisten Johannes. Da Polykarp ca. år 96 ble innsatt som biskop av Smyrna (i dag: Izmir i Tyrkia), skal Johannes ha vært den som foretok selve vigslingen. Et brev fra Johannes til Polykarp er bevart. Det er også Polykarps brev til menigheten i Filippi i Makedonia. Han kjempet iherdig mot gnostikerne Markion og Valentins falske lære, og var i mange år en viktig kristen leder i det vestlige Lilleasia helt til han som gammel mann led martyrdøden ca. år 155.

Martyrdøden var ikke uvanlig blant de tidlige kristne, helt siden Stefanus’ tid hadde de blitt forfulgt på grunn av sin tro. Menigheten i Smyrna beskrev i et eget skrift kalt Polykarps Martyrium hva som hendte. Da keiseren satte i gang nye kristenforfølgelser, ble Polykarp arrestert og ført til amfiteatret i Smyrna, hvor den romerske stattholderen forhørte ham og sa: «Avlegg en ed ved keiserens skytsånd og avsverg Kristus!» Polykarp svarte: «I 86 år har jeg tjent Herren, og aldri har han gjort meg noe ondt – hvordan skal jeg kunne svikte min konge og frelser?»

Litt senere, da han ble ført til bålet, tok Polykarp av seg ytterklærne, løsnet beltet om tunikaen og tok av seg skoene, slik man gjorde når man kom hjem. Og mens bødlene tente på, ba han:

«Herre Gud, du allmektige, Jesu Kristi Far. Jeg priser deg fordi du har funnet meg verdig denne dagen og timen til å bli regnet blant martyrene og få drikke Kristi beger for å oppstå til evig liv med kropp og sjel i Den Hellige Ånds udødelighet. Måtte jeg i dag bli mottatt blant dem for ditt åsyn – som et rikt og velbehaglig offer, slik som du på forhånd har gjort i stand, åpenbart og fullført, du trofaste og sanne Gud.»

I mange kirker feires 23. februar som Polykarps minnedag.

Meditasjon?

De siste femti-seksti årene har Norge opplevd en bølge av «new age»-filosofi og nyreligiøsitet, inspirert av Østens religioner. I 1991 trodde hver fjerde nordmann på reinkarnasjon (sjelevandring), ifølge en undersøkelse. En ny mentalitet har fått innpass og påvirker oss, mer eller mindre umerkelig. «Eventyrreisen – yoga for barn» heter en aktuell bok beregnet på førskolebarn, foreldre, barnehageansatte og lærere. Fra innholdsbeskrivelsen: «Vi lærer å meditere, ved fokus og tilstedeværelse i sangens verden, og ved å lytte til oss selv gjennom egen pust. En pust som er nøkkelen til din egen skattekiste.» Og en professor ved universitetet i Trondhjem uttaler: «Norske skolebarn bør ha yoga på timeplanen allerede fra første klasse.»

Yoga er opprinnelig en åndelig teknikk innenfor hinduismen som skal hjelpe mennesket til frelse, ved hjelp av pust/åndedrettskontroll, bevegelser og meditasjon. Der handler meditasjonen som regel om intens konsentrasjon, å stenge ute sanseinntrykk, for å komme frem til den sannhets erkjennelse at man faktisk er ett med guddommen.

Mye som i våre dager presenteres som yoga og meditasjon for barn og voksne, er nok ganske «utvannede» varianter; ulike teknikker som bygger på elementer fra yoga, men som man hevder er uten noe religiøst innhold og bare har som mål å oppnå avslapning, trivsel, effektivitet osv. Uansett er det påvirket av Østens åndelighet og ikke så «nøytralt» som det hevdes.

Etterpå ønsker mange å gå dypere inn i det og melder seg kanskje på kurs i Kundalini-yoga, en populær retning. Der lærer man bevegelser, puste- og meditasjonsteknikker og mantraer for å vekke Kundalini- («slange»-) energien, en urkraft som skal ligge gjemt nederst i ryggsøylen, og få ledet den opp mot hodet. Da har man utvilsomt glidd ut på dypt vann.

Er det blitt nesten umulig å tilby folk trim og teknikker for avspenning/avslapning uten å blande inn yoga? Også i norske kirker enkelte steder har man begynt å invitere til «yogagudstjenester». En prest uttaler: «Vi ønsket å gi kirkegjengere en mulighet for å erfare Gud og kirkerommet på nye måter, og yogapraktikere en mulighet for å ta med sin åndelighet og tro inn i en kristen ramme.» Der ligger man da på yogamatter på kirkegulvet, og etter prestens innledende andakt er det yogabevegelser og «lytt til din egen pust».

Bibelen formaner oss til å våke og be og være på vakt mot villfarelser. For ikke alt som virker eller føles fint og godt, er av Gud. «Makter og åndskrefter» (Ef 6,12) er i aktivitet, og djevelen selv kan skape seg om til en lysets engel (2 Kor 11,14). New age-mentaliteten er ikke av det gode, verken i små eller store doser.

Vi har et mye bedre alternativ enn å lytte til vår egen pust: Vi får sitte ned og lytte til pusten fra Guds munn! «De ordene jeg har talt til dere, er ånd og liv,» sa Jesus (Joh 6,63). «Sannhetens Ånd som går ut fra Far» virker i oss gjennom Guds ord. Den hellige skrift er innblåst av Gud (2 Tim 3,16). Salig er den som har sin glede i Herrens undervisning og grunner på den (Sal 1,2). Maria tok vare på alt som ble sagt henne om Jesusbarnet, og grunnet på det i sitt hjerte (Luk 2,19). Det å grunne på Guds ord kalte Martin Luther for meditatio, altså meditasjon. Han anbefalte å lese høyt, og gjenta vers og avsnitt om og om igjen, og meditere over det, så vi kan beholde det i hjertet, absorbere det i vårt indre. Bibelen har vi tilgjengelig, og barnebibler, katekismen, salmeboken, andaktsbøker, og lydopptak av bibelsk undervisning. Så la oss gi Kristi ord rikelig plass. «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile!»

(Redaksjonelt-artikkel fra Bibel og bekjennelse nr. 3/2018)

Martin Chemnitz

Martin-Chemnitz«Hvis ikke den andre Martin hadde kommet, ville ikke den første Martin ha blitt stående.»

Dette «ordtaket», formulert av romersk-katolske teologer, er litt av et kompliment til teologen Martin Chemnitz og hans iherdige arbeid med å forsvare arven etter Martin Luther, den evangeliske og bibelske lære.

Martin Chemnitz ble født den 9. november, 1522, i byen Treuenbrietzen i Brandenburg. Da han var elleve år gammel, døde faren hans, en kjøpmann, og dette førte til økonomiske problemer for familien. Martin fikk likevel fortsette sin skolegang, blant annet i Wittenberg, der han studerte under Philipp Melanchthon og også fikk høre Luther preke i kirken.

Etter Luthers død i 1546, kom noen svært turbulente tiår for den unge lutherske kirken. Pavekirken startet en «motreformasjon» ved kirkemøtet i Trient (1545-1563), for å gjenvinne kontrollen etter den protestantiske reformasjonen. Keiser Karl V sendte militære styrker mot lutheranerne fordi de ikke ville bøye seg for den romersk-katolske lære. Samtidig oppstod det innenfor den lutherske leiren harde teologiske lærestrider, med Melanchthons tilhengere på den ene siden – og de såkalte «gnesio»- (ekte) lutheranerne på den andre. Stridene gjaldt nattverden og Kristi person, arvesynden og fri vilje, de gode gjerningenes betydning, m.m. Det kunne se ut som om det rene evangeliet Gud gjennom sin tjener Martin Luther hadde latt lyse så klart i kirken, var i ferd med å bli formørket igjen.

«Den andre Martin» befant seg først litt på avstand fra kampens hete, da han var blitt ansatt som bibliotekar hos hertug Albrecht av Preussen, i byen Königsberg (nåtidens Kaliningrad, Russland). Der, i et av Europas fineste bibliotek, hadde han anledning og ro til fordype seg i Bibelens teologi samt studium av kirkehistorien. Senere vendte han tilbake til Wittenberg, ble ordinert til pastor og underviste ved universitetet. Deretter ble han kalt til superintendent (biskop) i Braunschweig, hvor han tilbrakte resten av livet. Han og hustruen Anna fikk tre sønner og sju døtre, men fire av barna døde i ung alder.

Concordia,_Dresden_1580_-_fba
Konkordieboken, Dresden 1580

Chemnitz så det store behovet for å få en slutt på stridighetene blant lutheranerne og førte an i arbeidet med å oppnå enighet og forsoning. Han var en av hovedforfatterne bak det svært betydningsfulle skriftet Konkordieformelen (1577), en fremstilling av den bibelske/lutherske lære og avvisning av en mengde falske lærer. Konkordieformelen ble etter hvert underskrevet av majoriteten av lutherske teologer og ledere i Tyskland, over 8000 personer, som et tegn på enighet. Skriftet ble så inkludert i Konkordieboken («Enighetsboken») av 1580, sammen med de andre lutherske bekjennelsesskriftene. Tretti år med strid var til ende, og den lutherske kirke var blitt stående. Etter sin viktige innsats, døde Martin Chemnitz den 8. april, 1586.

Andre kjente bøker forfattet av Chemnitz: «Herrens måltid» (1560), «De to naturer i Kristus» (1570), og firebindsverket «Examen concilii Tridentini» (Undersøkelse av Trientkonsilet) (1565-73), som inneholder grundige studier og tilbakevisning av romerkirkens lære slik den ble fremlagt ved kirkemøtet i Trient.