Religiøs salatblanding?

I Abu Dhabi, hovedstaden i De forente arabiske emirater, bygges for tiden «Det abrahamske familiehus», et prosjekt som etter planen skal bli ferdig i 2022: En ny kirke, en ny moské og en ny synagoge skal da stå side om side rundt et felles torg i byen. Emiratene ønsker nemlig å bli kjent for religiøs toleranse. Det nye prosjektet ble påbegynt etter et besøk av pave Frans, som skrev under på en avtale sammen med en muslimsk leder. Avtalen forplikter de troende til å samarbeide til det beste for alle og imot religiøs ekstremisme. Dersom dette initiativet fra Emiratene faktisk kunne være et lite bidrag til en fredeligere verden, ville det selvfølgelig vært svært gledelig.

Men en del er nervøse for at pavens mål er noe mer enn bare fredelig sameksistens. Han beskyldes for å fremme synkretisme (religionsblanding). Fra Vatikanets kontor for interreligiøs dialog forsikres det derfor om at det abrahamske familiehuset «ikke vil bli en smeltedigel, men en rik, blandet salat!» Ikke alle synes dette høres så beroligende ut.

I teaterforestillingen «Abrahams barn», som den norske skuespilleren Svein Tindberg har hatt stor suksess med, et forsøk på brobygging mellom kristendom, jødedom og islam, uttales følgende framtidshåp eller tro: «Ein dag vil alle menneske plutselig tru på den same gud. Det vil jo vere eit sjokk for ein del. Og så vil det vere fred. Det vil rett og slett plutseleg vere fred på jorda!»

Men tilber ikke allerede kristne, muslimer og jøder den samme gud? Mange mener det. Og siden det jo bare fins én gud, må det vel være det samme om vi kaller vedkommende for «Allah» eller «Gud»? I katekismen til den romersk-katolske kirke står det faktisk å lese: «Guds frelsesplan innbefatter også dem som anerkjenner Skaperen og blant dem især muslimene, som påberoper seg Abrahams tro og sammen med oss tilber den ene, barmhjertige Gud…» (paragraf 841). Her blir virkelig de kristnes Gud og muslimenes Allah ansett som en og samme Gud! Dette er et nokså nytt syn innen romerkirken, og det er oppsiktsvekkende og uhyre problematisk. For muslimene forkaster jo treenigheten og fornekter at Jesus er Guds Sønn og at det er nødvendig å tro på ham for å bli frelst.

At «alle mennesker er Guds barn», som det ofte sies, er i en viss forstand sant, ettersom Gud jo er den som har skapt alle. Han er alles Far. Men problemet er at menneskene har vendt ham ryggen og gått sine egne ville veier. «Alle er kommet på avveier, alle er fordervet» (Rom 3,12). Men i sin store kjærlighet vil Gud ha oss tilbake til seg. Derfor sendte han oss sin Sønn, Jesus, som er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved ham, ved troen på ham og hans fullbrakte frelsesverk. Bare ved å bli født på ny, ovenfra, åndelig, blir vi Guds kjære barn på ny og lukket inn i hans rike. «Alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn» (Joh 1,12).

Som kristne vil vi gjerne behandle muslimer og alle andre med vennlighet og respekt (Fil 4,5) og om mulig leve et stille og fredelig liv side om side med dem. Men det blir fullstendig feil å begynne å snakke om at vi tilber den samme Gud. Sann, bibelsk kristendom er ulik andre religioner, der man må forsøke å klatre opp til Gud ved gode gjerninger. For vi har en Gud som har kommet ned til oss, som ble født som et lite menneskebarn og lagt i en krybbe! Vår Gud er en Gud som levde for oss, døde på et kors for oss, og oppsto igjen for oss. Uten frelseren Jesus er Gud som en fortærende ild som må si: Kom ikke nærmere! For ingen kan se mitt ansikt og leve. Men fordi han har kommet til oss som menneske i Kristus Jesus, kan han si: Kom til meg alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Av bare nåde gir han oss alt vi behøver for å bli frelst, tilgivelse, fred med Gud og evig liv. Ved troen på Jesus står vi for Gud fullkomment hellige og rettferdige. Tilhengere av andre religioner tilber ikke denne Gud, dessverre. Det er derfor misjonærer sendes ut for å gjøre alle folkeslag til disipler. Bare de som tror på frelseren Kristus Jesus er Abrahams sanne barn, og Guds kjære barn og arvinger, ifølge Bibelen, Guds ord (Rom 8,17; 9,6-8).

(Redaksjonelt-artikkel, Bibel og bekjennelse 4/2019)

«Jeg løfter opp til Gud min sang» – Landstads salmebok 150 år

Portrett_av_Magnus_Brostrup_Landstad_(7981820681)Den 22 år gamle teologi-studenten Magnus B. Landstad sitter en dag i 1824 og ser i en tysk salmebok han nylig har kjøpt på auksjon. Han kommer over en salme av dikteren Philipp Nicolai, «Wachet auf, ruft uns die Stimme» fra 1599, en gripende sang om Jesu gjenkomst, og bestemmer seg for å prøve å oversette den til norsk. Resultatet blir «Sions vekter hever røsten», en svært kjent og kjær og fremdeles mye brukt salme. En bra start for en av Norges største salmediktere.

Magnus Brostrup Landstad var prestesønn.  Faren hadde studert ved universitetet i København og blitt påvirket av tidens rasjonalistiske teologi. Men sønnen begynte ved det nye universitetet i Kristiania (Oslo), og der ved det teologiske fakultetet hadde man vendt seg bort fra rasjonalismen mot en mer klassisk, bibelsentrert kristendom inspirert av Luther. Dette var noe som kom til å sette sterkt preg på salmedikteren og presten Landstad.

For ikke lenge siden, i 1814, hadde Norge fått sin egen grunnlov, etter å ha vært under dansk styre i flere århundrer. Bibler, salmebøker og andre bokutgivelser hadde lenge vært bare på dansk. Så nå var det tid for å satse på norsk språk og kultur. Landstad interesserte seg for gamle norske folkeviser, og ble i 1840-årene en pioner i arbeidet med å samle inn slike, som han utga i et stort verk, «Norske folkeviser» (1853). Den folkelige enkelheten i disse visene påvirket ham da han selv satte i gang for fullt med å skrive nye kirkesalmer på norsk.

Salmebok

En undersøkelse fra midten av 1800-tallet viste at det i Oslos arbeiderbydeler fantes en salmebok i 92 prosent av hjemmene, og dette var ofte den eneste boka folk eide. Den var familiens diktsamling, sangbok, lærebok og bibel (for salmebøkene inkluderte vanligvis også bibeltekstene som ble lest i kirken på søndagene.) Men altså på dansk. Blant dem som var i bruk, var Evangelisk-christelig Psalmebog fra 1798. Mange var misfornøyd med den, fordi den var så sterkt preget av opplysningstidens kritiske holdning til klassisk kristendom.

Regjeringen bestemte at det nå måtte lages en ny salmebok på norsk. Landstad ble kontaktet, om han kunne ta på seg ansvaret. Han ble regnet som kompetent på grunn av erfaring som folkevisesamler og kjennskap til folkelig norsk språk, i tillegg til store kunnskaper om teologi og salmer og erfaring som salmedikter. I 1852 tok han fatt. Det ble et svært krevende arbeid.

Sytten år senere, den 16. oktober 1869, ble Magnus B. Landstads Kirkesalmebog autorisert for bruk i Den norske kirke. Den skulle komme til å få enorm betydning i tiårene som fulgte, i kirker, skoler og hjem. «Her var luthersk kristendom, men med åpning for noen før-reformatoriske tekster. Her var høyverdig poesi, men med sterk vekt på at salmene skulle formidle trosopplæring. Her var både skapelses- og frelsesteologi i varm poetisk drakt» (Egil Sjaastad, Salmesang «i jorderiks daler» – Landstad og hans salmebok, avisa Dagen, 11. juni, 2019). Det store arbeidet til Landstad betydde en fornyelse av norsk salmediktning og inspirerte nye diktere.

Kirkesalmeboken inneholdt 634 numre, organisert etter kirkeårets søndager. Inkludert var 65 av Landstads egne salmer, samt 82 han hadde oversatt og 20 omarbeidede eldre danske salmer. Blant oversettelsene hans var perlene «Vår Gud, han er så fast en borg», «Av dypest nød jeg rope må», «Velt alle dine veier», «Jeg synger julekvad», «Kom Hellig Ånd med skapermakt» og «Gladelig vil vi halleluja kvede».

Adventstidens salmedikter

Landstads egne salmer handler mye om synd og frelse, håp og forventning, og er ofte svært bibeltekstnære. Blant mange kjente titler finner vi «Gud er nådig, han vil ikke noen synders dom og død», «O Jesus, gjør oss ganske små og fattige i ånden», «Gud, la ditt ord i nåde lykkes», «Hvor to og tre forsamlet er», «Fra fjord og fjære», «Der mange skal komme fra øst og fra vest», og nattverdsalmen «Herre Jesus, kom til stede». Blant flere adventsalmer som fortsatt er i bruk, finner vi under 2. søndag i advent den som regnes som hans mesterstykke, og som gjør at han iblant kalles for «adventstidens salmedikter», nemlig: «Jeg løfter opp til Gud min sang». En jublende glad og trøsterik salme full av forventning om Jesu gjenkomst:

1 Jeg løfter opp til Gud min sang
ennu en gang
fra disse jordens daler.
Vår Herre Krist han henter meg
snart hjem til seg
i himlens høye saler.
Som lynet far,
han kommer snar,
da skal hans pris
på annet vis
de Guds basuner tale.

2 Når min forløsning stunder til,
jeg gledes vil
og løfter opp mitt hode.
Da løses jeg, da går jeg inn
til vennen min,
Gud være evig lovet!
Da reises av
den mørke grav
det som var sådd
med sukk og gråt,
da er den søvn utsovet!

3 Når fikentreet skyter blad,
jeg er så glad,
da vet jeg det blir sommer.
Når himmerikets blomster gror,
for visst jeg tror
Guds rike snarlig kommer!
Hans brud jeg er,
hans ring jeg bær,
har lampen tent
og hjertet vendt
til ham, alle verdens dommer.

4 En himmel ny så vel som jord,
det er hans ord,
da skapes til hans ære.
Se, Herrens bolig blant oss er,
han er oss nær,
og vi hans folk skal være.
La verden så
til grunne gå,
Guds ord består
om alt forgår,
den bro skal bruden bære!

5 Gud skal da tørre av mitt kinn
hver tåre min.
Der ingen død skal være,
ei heller sorg, ei heller skrik,
ei pine slik,
som her Guds barn må bære.
Det første fort
er veket bort,
og gleden ny
i himlens by –
eia, hvor godt å være!

6 Da synger jeg for tronen glad
et bedre kvad
og løfter palmegrene,
med hvite kleder som er todd
i Lammets blod
for Herrens øyne rene.
Halleluja!
Hva glede da!
Hva liflig klang!
Og all min sang
er Herren, Herren ene!

 

Polykarp av Smyrna

Polycarp,_Vincent,_Pancras_and_Chrysogonus
Polykarp, Vincent, Pancras og Chrysogonus. Mosaikk fra ca år 500 i kirken Sant’Apollinare Nuovo, Ravenna, Italia.

Polykarp ble født ca. år 69 e.Kr. Han ble døpt som barn, og i ungdomstiden var han elev av apostelen og evangelisten Johannes. Da Polykarp ca. år 96 ble innsatt som biskop av Smyrna (i dag: Izmir i Tyrkia), skal Johannes ha vært den som foretok selve vigslingen. Et brev fra Johannes til Polykarp er bevart. Det er også Polykarps brev til menigheten i Filippi i Makedonia. Han kjempet iherdig mot gnostikerne Markion og Valentins falske lære, og var i mange år en viktig kristen leder i det vestlige Lilleasia helt til han som gammel mann led martyrdøden ca. år 155.

Martyrdøden var ikke uvanlig blant de tidlige kristne, helt siden Stefanus’ tid hadde de blitt forfulgt på grunn av sin tro. Menigheten i Smyrna beskrev i et eget skrift kalt Polykarps Martyrium hva som hendte. Da keiseren satte i gang nye kristenforfølgelser, ble Polykarp arrestert og ført til amfiteatret i Smyrna, hvor den romerske stattholderen forhørte ham og sa: «Avlegg en ed ved keiserens skytsånd og avsverg Kristus!» Polykarp svarte: «I 86 år har jeg tjent Herren, og aldri har han gjort meg noe ondt – hvordan skal jeg kunne svikte min konge og frelser?»

Litt senere, da han ble ført til bålet, tok Polykarp av seg ytterklærne, løsnet beltet om tunikaen og tok av seg skoene, slik man gjorde når man kom hjem. Og mens bødlene tente på, ba han:

«Herre Gud, du allmektige, Jesu Kristi Far. Jeg priser deg fordi du har funnet meg verdig denne dagen og timen til å bli regnet blant martyrene og få drikke Kristi beger for å oppstå til evig liv med kropp og sjel i Den Hellige Ånds udødelighet. Måtte jeg i dag bli mottatt blant dem for ditt åsyn – som et rikt og velbehaglig offer, slik som du på forhånd har gjort i stand, åpenbart og fullført, du trofaste og sanne Gud.»

I mange kirker feires 23. februar som Polykarps minnedag.

Meditasjon?

De siste femti-seksti årene har Norge opplevd en bølge av «new age»-filosofi og nyreligiøsitet, inspirert av Østens religioner. I 1991 trodde hver fjerde nordmann på reinkarnasjon (sjelevandring), ifølge en undersøkelse. En ny mentalitet har fått innpass og påvirker oss, mer eller mindre umerkelig. «Eventyrreisen – yoga for barn» heter en aktuell bok beregnet på førskolebarn, foreldre, barnehageansatte og lærere. Fra innholdsbeskrivelsen: «Vi lærer å meditere, ved fokus og tilstedeværelse i sangens verden, og ved å lytte til oss selv gjennom egen pust. En pust som er nøkkelen til din egen skattekiste.» Og en professor ved universitetet i Trondhjem uttaler: «Norske skolebarn bør ha yoga på timeplanen allerede fra første klasse.»

Yoga er opprinnelig en åndelig teknikk innenfor hinduismen som skal hjelpe mennesket til frelse, ved hjelp av pust/åndedrettskontroll, bevegelser og meditasjon. Der handler meditasjonen som regel om intens konsentrasjon, å stenge ute sanseinntrykk, for å komme frem til den sannhets erkjennelse at man faktisk er ett med guddommen.

Mye som i våre dager presenteres som yoga og meditasjon for barn og voksne, er nok ganske «utvannede» varianter; ulike teknikker som bygger på elementer fra yoga, men som man hevder er uten noe religiøst innhold og bare har som mål å oppnå avslapning, trivsel, effektivitet osv. Uansett er det påvirket av Østens åndelighet og ikke så «nøytralt» som det hevdes.

Etterpå ønsker mange å gå dypere inn i det og melder seg kanskje på kurs i Kundalini-yoga, en populær retning. Der lærer man bevegelser, puste- og meditasjonsteknikker og mantraer for å vekke Kundalini- («slange»-) energien, en urkraft som skal ligge gjemt nederst i ryggsøylen, og få ledet den opp mot hodet. Da har man utvilsomt glidd ut på dypt vann.

Er det blitt nesten umulig å tilby folk trim og teknikker for avspenning/avslapning uten å blande inn yoga? Også i norske kirker enkelte steder har man begynt å invitere til «yogagudstjenester». En prest uttaler: «Vi ønsket å gi kirkegjengere en mulighet for å erfare Gud og kirkerommet på nye måter, og yogapraktikere en mulighet for å ta med sin åndelighet og tro inn i en kristen ramme.» Der ligger man da på yogamatter på kirkegulvet, og etter prestens innledende andakt er det yogabevegelser og «lytt til din egen pust».

Bibelen formaner oss til å våke og be og være på vakt mot villfarelser. For ikke alt som virker eller føles fint og godt, er av Gud. «Makter og åndskrefter» (Ef 6,12) er i aktivitet, og djevelen selv kan skape seg om til en lysets engel (2 Kor 11,14). New age-mentaliteten er ikke av det gode, verken i små eller store doser.

Vi har et mye bedre alternativ enn å lytte til vår egen pust: Vi får sitte ned og lytte til pusten fra Guds munn! «De ordene jeg har talt til dere, er ånd og liv,» sa Jesus (Joh 6,63). «Sannhetens Ånd som går ut fra Far» virker i oss gjennom Guds ord. Den hellige skrift er innblåst av Gud (2 Tim 3,16). Salig er den som har sin glede i Herrens undervisning og grunner på den (Sal 1,2). Maria tok vare på alt som ble sagt henne om Jesusbarnet, og grunnet på det i sitt hjerte (Luk 2,19). Det å grunne på Guds ord kalte Martin Luther for meditatio, altså meditasjon. Han anbefalte å lese høyt, og gjenta vers og avsnitt om og om igjen, og meditere over det, så vi kan beholde det i hjertet, absorbere det i vårt indre. Bibelen har vi tilgjengelig, og barnebibler, katekismen, salmeboken, andaktsbøker, og lydopptak av bibelsk undervisning. Så la oss gi Kristi ord rikelig plass. «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile!»

(Redaksjonelt-artikkel fra Bibel og bekjennelse nr. 3/2018)

Martin Chemnitz

Martin-Chemnitz«Hvis ikke den andre Martin hadde kommet, ville ikke den første Martin ha blitt stående.»

Dette «ordtaket», formulert av romersk-katolske teologer, er litt av et kompliment til teologen Martin Chemnitz og hans iherdige arbeid med å forsvare arven etter Martin Luther, den evangeliske og bibelske lære.

Martin Chemnitz ble født den 9. november, 1522, i byen Treuenbrietzen i Brandenburg. Da han var elleve år gammel, døde faren hans, en kjøpmann, og dette førte til økonomiske problemer for familien. Martin fikk likevel fortsette sin skolegang, blant annet i Wittenberg, der han studerte under Philipp Melanchthon og også fikk høre Luther preke i kirken.

Etter Luthers død i 1546, kom noen svært turbulente tiår for den unge lutherske kirken. Pavekirken startet en «motreformasjon» ved kirkemøtet i Trient (1545-1563), for å gjenvinne kontrollen etter den protestantiske reformasjonen. Keiser Karl V sendte militære styrker mot lutheranerne fordi de ikke ville bøye seg for den romersk-katolske lære. Samtidig oppstod det innenfor den lutherske leiren harde teologiske lærestrider, med Melanchthons tilhengere på den ene siden – og de såkalte «gnesio»- (ekte) lutheranerne på den andre. Stridene gjaldt nattverden og Kristi person, arvesynden og fri vilje, de gode gjerningenes betydning, m.m. Det kunne se ut som om det rene evangeliet Gud gjennom sin tjener Martin Luther hadde latt lyse så klart i kirken, var i ferd med å bli formørket igjen.

«Den andre Martin» befant seg først litt på avstand fra kampens hete, da han var blitt ansatt som bibliotekar hos hertug Albrecht av Preussen, i byen Königsberg (nåtidens Kaliningrad, Russland). Der, i et av Europas fineste bibliotek, hadde han anledning og ro til fordype seg i Bibelens teologi samt studium av kirkehistorien. Senere vendte han tilbake til Wittenberg, ble ordinert til pastor og underviste ved universitetet. Deretter ble han kalt til superintendent (biskop) i Braunschweig, hvor han tilbrakte resten av livet. Han og hustruen Anna fikk tre sønner og sju døtre, men fire av barna døde i ung alder.

Concordia,_Dresden_1580_-_fba
Konkordieboken, Dresden 1580

Chemnitz så det store behovet for å få en slutt på stridighetene blant lutheranerne og førte an i arbeidet med å oppnå enighet og forsoning. Han var en av hovedforfatterne bak det svært betydningsfulle skriftet Konkordieformelen (1577), en fremstilling av den bibelske/lutherske lære og avvisning av en mengde falske lærer. Konkordieformelen ble etter hvert underskrevet av majoriteten av lutherske teologer og ledere i Tyskland, over 8000 personer, som et tegn på enighet. Skriftet ble så inkludert i Konkordieboken («Enighetsboken») av 1580, sammen med de andre lutherske bekjennelsesskriftene. Tretti år med strid var til ende, og den lutherske kirke var blitt stående. Etter sin viktige innsats, døde Martin Chemnitz den 8. april, 1586.

Andre kjente bøker forfattet av Chemnitz: «Herrens måltid» (1560), «De to naturer i Kristus» (1570), og firebindsverket «Examen concilii Tridentini» (Undersøkelse av Trientkonsilet) (1565-73), som inneholder grundige studier og tilbakevisning av romerkirkens lære slik den ble fremlagt ved kirkemøtet i Trient.

Ignatius av Antiokia

Hosios_Loukas_(south_west_chapel,_south_side)_-_Ignatios
Ignatius, fra freskomaleri i klosteret Hosios Loukas, Hellas.

Ignatius ble født ca. år 37 e. Kr. i Lilleasia (dagens Tyrkia), sannsynligvis av syrisk avstamming. Han ble elev av apostelen og evangelisten Johannes og ca. år 70 innsatt som biskop i Antiokia i Syria, ved Middelhavet, nær grensen mellom nåtidens Tyrkia og Syria. Antiokia var på den tiden Romerrikets tredje største by, etter Roma og Alexandria. Der holdt den første store hedningekristne menigheten til, og der oppsto uttrykket ”kristen”/”de kristne” (Apg 11,26). Ignatius virket som biskop i Antiokia i om lag førti år.

I år 107 beordret keiser Trajan de kristne til å ofre til de romerske gudene, slik som alle andre borgere; Å nekte ble straffet med døden. Biskop Ignatius ble snart arrestert og sendt fra Antiokia til Roma.

På vei til Roma skrev han sju berømte brev, seks av dem til ulike menigheter, og ett til den unge kristne lederen Polykarp som han møtte på reisen, i Smyrna. Brevene vitner om frimodighet med tanke på dødsdommen han har i vente, han ser på lenkene sine som et smykke, et kjede av ”åndelige perler”, og gleder seg over å skulle bli martyr i Roma – ”min fødsel forestår”. Til unge Polykarp skriver han: ”Stå fast lik en ambolt under slag. Det tilkommer en stor kjempe å få slag og å seire. Vi må framfor alt utholde alle ting for Guds skyld. Vis enda større iver enn hittil, og lær tidene å kjenne.”

Nattverden kaller han for ”udødelighetens legemiddel, en motgift mot døden”, og han advarer mot fellesskap med vranglærere: ”Må ingen bli bedratt … Legg merke til dem som lærer falskt om Jesu Kristi nåde, som har kommet til oss, hvordan deres meninger står imot Guds sinn. De bekjenner ikke at eukaristien (nattverden) er vår Frelsers Jesu Kristi kjøtt, som led for våre synder, og som Faderen i sin godhet vekket opp igjen. Man skal holde seg borte fra slike mennesker.”

I Roma sto Ignatius imot alle overtalelsesforsøk og ble til sist dømt til døden og kastet til løvene i Det flaviske amfiteater (”Colosseum”).

Abort er ingenting å feire

Den norske loven om selvbestemt abort fylte nylig førti år. Men dette er ikke noe å feire. Over en halv million menneskefostre er blitt drept disse årene, noe som omtrent tilsvarer antallet innbyggere i Bergen, Haugesund, Stavanger og Kristiansand til sammen. Det ble også nylig sendt offentlige gratulasjoner og lykkeønskninger til Irland, der en folkeavstemning viste flertall for å fjerne en lov fra 1983 som sa at ufødte barn og deres mødre har like stor rett til å leve. Mange jubler over at man nå også i Irland skal få «valget» og «friheten» til å ta abort. Samtidig vet vi at Kirkens Nødhjelp og andre organisasjoner jobber for å sikre «trygge aborter» i den tredje verden. Og en fersk undersøkelse («Being Christian in Western Europe») tyder på at omtrent halvparten av de «aktive kristne» (!) støtter abort i mange eller de fleste tilfeller.

«Alle må få ha kontroll over egen kropp,» heter det. Og dette høres i utgangspunktet helt rimelig ut. Likevel er det villedende og bedragersk språkbruk, fordi abort jo berører to kropper, to menneskeliv, to individer. Men den ene av de to skal liksom ikke regnes med. Barnet i mors liv er blitt lyst fredløs de første månedene av sin eksistens. Det er «oppsiktsvekkende at en blåveis bak søppelstativet har sterkere rettsbeskyttelse enn et foster», som den norske journalisten Niels Chr. Geelmuyden har uttalt.

At menneskelivet begynner ved befruktningen er et biologisk faktum. Alle arveanlegg er på plass helt fra starten av, og etter bare tre uker begynner hjertet å slå. Fosterets underfulle utvikling vet vi i dag mye mer om enn før. Vi har alle vært så bittesmå. Jeg har vokst og utviklet meg mye siden da; Jeg ble født, lærte å krype, gå og snakke, ble ungdom, og voksen. Men det handler bare om forskjellige livsstadier eller utviklingsfaser; Allerede som foster i mors liv er man et levende menneske, som burde ha rett på beskyttelse her i landet. Og dette burde egentlig folk i Norge kunne bli enige om.

Så bitteliten var også vår Herre Jesus! Han ble unnfanget ved Den Hellige Ånd, den evige Guds Sønn ble et menneske, i jomfru Marias morsliv. Han ble selvfølgelig ikke menneske først noen måneder ut i svangerskapet, eller ved fødselen, men allerede fra unnfangelsen var han sann Gud og sant menneske i en person. Men hadde det vært i dag, ville kanskje den unge gravide Maria, Guds mor, blitt oppmuntret til å ta abort.

Nå er det ikke kirkens oppgave å bestemme hvordan statens lover skal være. Dette er ansvaret til landets politikere, folkets valgte representanter. Likevel er det kirkens oppgave å tale om hva Guds ord sier om liv og død, rett og galt, til alle som vil høre. Abort strider imot det femte bud, «Du skal ikke slå ihjel». Både morens og fosterets liv må vernes, begge to må vises omtanke og omsorg i en sårbar situasjon. Samtidig som vi bør fortsette å holde fram at abort er forferdelig galt, er det svært viktig å kommunisere at det finnes tilgivelse også for denne synden. «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile,» sier frelseren. I hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for kvinner og menn i alle land. At Gud har vist menneskeheten en slik kjærlighet, at han har blitt menneske, gitt sin Sønn til soning for våre synder, dette gir oss alle svært stor verdi. Ung eller gammel, liten eller stor, syk eller frisk, hver og en er verdifull for Ham. Må Gud forbarme seg over oss, vekke oss og gi oss mot til å stå opp for livsrett og menneskeverd.

(Redaksjonelt-artikkel i Bibel og bekjennelse, nr 2/2018)