Ymse – Side 2 – Evan Luth

Vi tror på Den Hellige Ånd!

Jeg tror på Den Hellige Ånd, en hellig alminnelig kirke, de helliges samfunn… Hver søndag bekjenner kristne over hele jorden sin tro på den treenige Gud, på tusen ulike språk. Det er et mirakel. Ingen av oss kan av egen fornuft eller kraft tro på Jesus Kristus, vår Herre, eller komme til ham, men Den Hellige Ånd har kalt oss ved evangeliet, opplyst oss ved sine gaver, helliggjort og bevart oss i den rette tro. I Fadervår ber vi om at Guds rike må komme til oss, og katekismen forklarer at dette skjer «når vår himmelske Far gir oss sin Hellige Ånd, så vi ved hans nåde tror hans hellige ord og lever et hellig og gudfryktig liv her i tiden og siden i evigheten».

Men vi lutheranere beskyldes ofte for å ha for lite fokus på Ånden. Beskyldningen kommer imidlertid gjerne fra folk som ikke har spesielt god forståelse for Ånden og hans arbeid. Vi vet at Guds kraft er evangeliet (Rom 1,16), som har fokus på Kristus og ham korsfestet (1 Kor 2,2). Når Kristus og hans frelse forkynnes, da er Ånden i arbeid. Hvis vi derimot snakker mest om Den Hellige Ånd og hans kraft, vil Ånden neppe være i arbeid iblant oss. Han ønsker ikke en masse oppmerksomhet og oppstyr om seg selv, men å vitne om Kristus, å herliggjøre Jesus, gjennom ordet om korset, for at mennesker skal bli frelst ved tro.

Vil vi at Ånden skal virke i oss, må vi gjøre bruk av nådens midler, som er Guds ord og sakramenter. «Vi forkaster alle oppfatninger som forventer at Den Hellige Ånd skal skape tro utenom nådemidlene. Vi forkaster alle oppfatninger som går ut på at vi skal søke åpenbaringer om Guds nåde og frelsen utenfor det evangelium som vi har i Skriften.» (Dette tror vi, VI,6)

Men i vår tid er den karismatiske kristendom på frammarsj, der man gjerne forventer at Ånden skal virke og tale til enkeltmennesket direkte, ut av det blå, eller innenfra i hjertet. «Gud sa til meg…». Man søker sterke følelser og åndsopplevelser og skiller mellom «åndsfylte» kristne og andre kristne. Aposteltidens tungetale og store tegn og under forventer man skal være nærmest dagligdags i menigheten også nå i dag. I stedet for å tenke at dette var fenomener som var ment å bekrefte det kristne budskapets sannhet spesielt i oppstartfasen, og ikke for all tid.

Det er lett å forstå at kristne ønsker seg gode følelser, stor kraft og herlighet mens vi kjemper troens strid her i verden. Men hvor lett kan vi ikke bli bedratt. Så det er nødvendig for både unge og gamle å ikke være alt for åpen for påvirkninger, men lære å «prøve åndene, om de er av Gud» (1 Joh 4,1), ettersom Herren Jesus jo har forutsagt at folk «skal stå fram og gjøre store tegn og under, for om mulig å føre selv de utvalgte vill» (Matt 24,24). Luther har følgende påminnelse: «Troen tar ikke hensyn til det den ser og føler, men holder seg til Ordet.»

(«Redaksjonelt»-artikkel fra Bibel og Bekjennelse, 3/2021)

«… Og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere»

Oslo-biskop Kari Veiteberg pratet nylig med Vårt Land om sin siste bok, Store spørsmål – korte svar, spesielt beregnet på ungdommer. Hun er blitt spurt om sex utenfor ekteskapet er synd. Men i motsetning til hva den kristne kirke alltid har lært, vil hun ikke svare med et kategorisk ja. «Om vi blir enig om å forstå synd som alt som truer livet og det som er godt, så er ikke sex utenfor ekteskapet synd. Sex utenfor ekteskapet kan selvsagt være synd, men ikke fordi det skjer utenfor ekteskapet.» Virkelig?

Ifølge Bibelen er sex en gudskapt og god gave, men Skaperen har bestemt innenfor hvilken ramme den gode gaven skal brukes. Jesus har ikke opphevet det sjette bud, «Du skal ikke bryte ekteskapet», men framhever at budet også omfatter tanke og sinn: «Den som ser på en kvinne for å begjære henne, har allerede begått ekteskapsbrudd med henne i sitt hjerte» (Matt 5,28). Og hans utvalgte apostel skriver: «Dersom de ikke kan være avholdende, må de gifte seg. For det er bedre å gifte seg enn å brenne av begjær» (1 Kor 7,9). Ikke samboerskap, altså. De må gifte seg. Ifølge Bibelen er alternativene: leve i avholdenhet, gifte seg, eller leve i synd.

Men: må vi ikke også ta hensyn til vår tids menneskers erfaringer? «Liberale» teologer synes dette er meget viktig, siden de mener vi ikke har tilgang til noen objektiv autoritet om rett og galt. Bibelen leses ikke som Guds ord, men bare som en bok fra oldtiden skrevet av mange ulike forfattere «inspirert» av Gud, litt som når en dikter inspireres av f.eks. fuglesang i skogen; det var visst bare sine egne menneskelige tanker og forestillinger om Gud de skrev ned. Og i dag vet vi vel bedre? Men om kilden vår til kunnskap om rett og galt ikke er Gud, er det vi selv, med vår erfaring, som må være vår egen autoritet og gud. Som fristeren sa: «Dere vil bli som Gud og kjenne godt og ondt» (1 Mos 3,5).

Ifølge en annen moderne teolog, Gisle Sørhus, sokneprest i Sveio, er det urimelig å be de unge om å vente med sex til ekteskapet: Det er «lite hensiktsmessig teologi» og «ikke bærekraftig å forkynne et konservativt syn på ekteskap og sex». «Å gifte seg for tidlig fører til vonde skilsmisser.» «Har du lyst til å ha sex, så ha sex altså. Har du lyst til å flytte sammen, så flytt sammen og ikke gift deg for det,» uttaler han til Vårt Land (20/9, 2020).

Men i den hellige Skrift finner vi altså ingen aksept for sex før eller utenfor ekteskapet.

«Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord,» sa Jesus og lovte at Talsmannen skulle veilede disiplene, lære og minne dem om alt (Joh 14,23.26). Guds Ånd ledet dem til å skrive ned de ordene Han ville, i de nytestamentlige skriftene. Om rett og galt, osv. Men først og fremst om frelse. For selv med kunnskap om Guds vilje, klarer vi ikke å leve slik vi bør. Ingen må tro at vi er frelst om vi har levd noenlunde anstendige liv. Alle har vi med tanker, ord eller gjerninger syndet mye mot både det sjette og alle de andre Guds bud. Vi er frelst bare av Guds nåde, fordi Jesus på korset har gjort opp for oss og gitt oss syndenes tilgivelse (ikke tillatelse). Hans fullkomne rettferdighet får vi i gave, ved troen, gjennom nådens midler, evangeliet i ord og sakrament. Og bare der får vi også kraft til å leve etter Guds gode vilje.

Må Gud bevare oss og hjelpe oss å føre hans undervisning uforfalsket videre, til unge og gamle.

(Redaksjonelt-artikkel fra Bibel og Bekjennelse nr 2/2021)

Velsignet fastetid

Se, vi går opp til Jerusalem i hellige fastetider
og ser hvordan Jesus, Guds egen Sønn,
i stedet for syndere lider.

Seks og en halv uke før påske går store deler av den kristne kirke i «faste-modus». Fasten er en annerledes-tid der vi forbereder oss til kirkeårets største høytid. Hvordan kan vi bli best mulig forberedt til den store gleden som påskefesten bringer oss? Ved å fokusere oppmerksomheten vår – mer enn ellers – på Jesus og hans vei mot korset. Han måtte lide, kjempe og stride, han måtte stå mot helvedes hær. Vi må spørre oss selv: Hvorfor var det nødvendig for selveste Kristus, den evige Sønnen, å gå gjennom så mye vondt og vanskelig og pinefullt for vår skyld? Alvorlighetsgraden av vår synd er større enn vi kan forstå. Så dette er også en tid for selvransakelse og for å vende om fra alt det som trekker oss bort fra Jesus. Synden er ikke noe å ta lett på!

Ved å sette av tid til bønn og andakt, der vi grunner over Frelserens kamp og lidelser, vil vi bli i stand til å fatte litt mer av dybden i hans kjærlighet til oss. Og når så påskemorgen kommer, vil gleden vår over hans seier over døden bli desto større og dypere. Kristi oppstandelse er Faderens kvittering på at hele verdens synd og skyld er blitt gjort opp for og tilgitt; Sønnen har betalt for alle våre lovbrudd med sitt eget liv og blod, og betalingen er gyldig og mottatt. Vi setter enda større pris på dette etter å ha gått gjennom en forberedelsestid, med fordypelse i hva vår frelse kostet har.

Tidlig i den kristne kirkens historie ble det vanlig å faste – avstå fra mat – på langfredag og påskeaften, i 40 timer, dvs. ca. det antall timer Jesus lå i graven. Senere utvidet man til 14 dager, deretter 40 dager, som altså er tiden fra askeonsdag til påskeaften (når søndagene ikke regnes med). Et stort problem ble det imidlertid da det spredte seg en oppfatning om at fasting var en obligatorisk og fortjenestefull gjerning for Gud. Derfor førte reformasjonen til at det ble langt mindre vekt på fasting blant lutherske kristne.

Vi har frihet til å faste eller å la det være. Men fasting er i seg selv en god ordning, som også Jesus praktiserte. Så Luther foreslo at kristne kunne faste noen få dager før både jul, påske og pinse, selvsagt ikke for å fortjene noe – siden vi jo er frelst av nåde alene, men som en måte å disiplinere kroppen og en hjelp til å be og fokusere på Jesu frelsesverk.

For diabetikere og en del andre kan det som kjent være farlig å avstå fra mat. Men da fins det andre ting man kan velge å avstå fra. En moderne utgave av faste er å ta pause fra TV, Netflix eller sosiale medier. Slik kan man få en hel del ledig tid, som kan brukes til å være stille for Gud i andakt og bønn, ransake seg selv i lyset fra den hellige Skrift, vende om, hvile i Guds nåde og få ladet ny kraft og vilje til å elske og tjene medmennesker. Må Gud gi oss en velsignet fastetid, uansett hva vi gjør eller ikke gjør.

(Illustr. foto: By LooiNL – Own work, CC BY-SA 3.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=2548790)

Professor Francis Fukuyama om reformasjonen i Skandinavia

Tidligere i år, i februar, noen få uker før korona-nedstengningen, hadde Norge besøk av superprofessoren Francis Fukuyama (67) fra Stanford-universitetet i USA. Han er verdens kanskje ledende statsviter og forfatteren av «The End of History and The Last Man» og andre svært innflytelsesrike bøker. I et intervju med Nettavisens journalist Halvor Ripegutu kom han med interessante uttalelser om hva grunnen kan være til at de skandinaviske landene ligger så langt fremme og havner helt på toppen av så mange globale rangeringer. Norge har jo blant annet blitt kåret til verdens beste land å bo i femten år på rad. Hvordan skjer det at land utvikler seg til velfungerende demokratier med lav korrupsjon og sterke institusjoner som i Skandinavia? Professoren påpeker at Norge og nabolandene ikke er dominert av særinteresser, som store selskaper, slik tilfellet er i mange andre stater.

– Snakker du med dansker eller nordmenn om hvordan de fikk så velfungerende, demokratiske stater, så har de ingen anelse, sier Fukuyama.

– Dere startet som vikinger og endte opp som prektige, demokratiske og fredfulle folk med godt styresett. Spørsmålet er hva som skjedde i mellomtiden, sier han.

. . . Han mener det er flere grunner til at Norge, Danmark og Sverige ble så velfungerende samfunn, men peker på innføringen av protestantismen på 1500-tallet, som legger stor vekt på lese- og skriveferdigheter, som spesielt viktig.

– Det er helt avgjørende. Grunnen til det er at kongene ville at alle skulle kunne lese katekismen og Bibelen selv. Dermed lærte de alle bøndene å lese, sier Fukuyama.

Han viser blant annet til innføringen av statlig konfirmasjonsundervisning og allmueskole i Danmark og Norge på et tidspunkt der de fleste innbyggere i andre europeiske stater var analfabeter.

– Det ga skandinaver en utrolig utdanningsmessig fordel som andre land ikke hadde. Hvis du drar til Russland, som har en annen form for kristendom, så kunne ingen bønder lese fordi det ikke var viktig i ortodoks kristendom, sier Fukuyama.

Han viser til det som en viktig forklaring på hvorfor Skandinavia og Russland utviklet seg annerledes.

– Et annet poeng er at disse kongene tok inn den katolske kirkens eiendom etter reformasjonen og brukte den til å bygge en sterk stat. Skatten som tidligere hadde gått til kirken, gikk nå til staten i stedet, sier han.

En takk til Nettavisen for et interessant intervju. Når folk med jevne mellomrom klager over at reformasjonen ble innført her i Norge, måten det skjedde på osv., er det greit å kunne henvise til verdens ledende statsviter, som altså mener at nettopp innføringen av reformasjonen med dens vekt på lesing av Bibelen og Luthers lille katekisme er blant de viktigste grunnene til at vi i dag har det så godt som vi har det her i «verdens beste land å bo i».

Hele intervjuet kan leses her: https://www.nettavisen.no/okonomi/francis-fukuyama-bernie-sanders-ville-vart-en-katastrofe-som-presidentkandidat/s/12-95-3423923321

Dag Solstad om Bibelen og Gud

Den 31. august i år ble en av Norges mest anerkjente forfattere, Dag Solstad (79), intervjuet av avisen Korsets Seier, et organ for pinsebevegelsen i Norge. I intervjuet kommer han med flere tankevekkende uttalelser, som er verd å stanse litt opp ved.

Solstad vokste opp i en kristen familie. Faren var svært engasjert i Indremisjonen og tok med seg de andre på møter, søndagsskole og sommerstevner. Men unge Solstad mistet barnetroen sin i løpet av tenårene og ble ateist og kommunist, noe han fortsatt regner seg som. Han meldte seg imidlertid aldri ut av kirken, Den norske.

Han skriver mye om Gud i romanene sine og mener at kristne burde være vel så interessert i å lese dem som ikke-troende. For eksempel den nyeste boken, der synd, nåde og tilgivelse står sentralt. Hovedpersonen forestiller seg at han står ved perleporten sammen med Sankt Peter og reflekterer over livet som snart er slutt. Ole Hallesbys berømte radiotale om helvetet, som Solstad husker fra sin ungdom, vies også en del plass.

Forfatteren er opptatt av grådigheten i vår tid og hvordan denne påvirker menneskene:

– Før var kristendommen en kraft som har holdt grådigheten og selvopptattheten i sjakk, men kristendommen har mistet sin kraft i forhold til min ungdom, sier Solstad og utdyper:

– Jeg hører lite snakk om Gud som en rettferdig Gud lenger. Det kan jo hende at Gud har blitt litt for bløt, humrer Solstad og føyer til at han foretrekker Mosebøkenes Gud.

– Jeg blir veldig oppløftet over kraften i disse bøkene.

– Hvilket forhold har du til Bibelen som litterært verk?

– Bibelen er jo et strålende litterært verk!

– Det er veldig mange verre ateister enn meg som ser på Bibelen som en av de største verkene som noen gang er skrevet. Det samme gjelder salmediktningen. Det uttrykker noe nært, noe dypt menneskelig, sier Solstad, hvis favorittdikt er Petter Dass salme ‹Herregud, ditt dyre navn og ære». Det blir imidlertid lite salmesang i Solstad liv. Til kirken går han kun i begravelser, selv om han understreker han ikke har noe imot å «sette sine ben inni en kirke».

– Jeg skulle gjerne blitt troende igjen, jeg. Det hadde jeg ikke hatt noe imot, sier han før, han humrende legger til:

– Men det lar seg nok ikke gjøre. Jeg er for halsstarrig.

I vår tid, der vi i økende grad hører både nyateister og folk innenfor de kristne kirkesamfunnene rakke ned på Bibelen og den strenge Gud som der ofte beskrives, er det litt forfriskende å lese hvor annerledes syn den svært litterære ateisten Solstad har på dette. Og han har helt rett i at det for tiden forkynnes langt mindre enn før om den rettferdige Gud. Svært mange vil kun høre snakk om Guds godhet og kjærlighet. Men Guds ord taler jo så tydelig om både dom og frelse, om både vrede over synden og ufortjent nåde, om både lov og evangelium. Disse to sidene ved Bibelens budskap henger tett sammen. Loven skal lede oss til evangeliet. Ved loven får vi erkjennelse av synden, så vi innser hvor desperat vi trenger evangeliet og nåden. Konsekvensen av å velge kun det ene (evangeliet) og vrake det andre (loven) må uunngåelig bli at kristendommen mister sin kraft, slik Dag Solstad er inne på.

Det føles spesielt at det er en ateist som kommer med en såpass treffende karakteristikk av samtidens kristendom. Og det hadde vært ønskelig om mange kristenledere ville tenke nærmere på akkurat dette.

En takk til Korsets Seier og journalist Alice Tegle for et interessant intervju. Det kan leses (bak betalingsmur) her:

https://www.korsetsseier.no/magasin/samtalen/2020-08-31/%E2%80%93-Jeg-skulle-gjerne-blitt-troende-igjen-928977.html

Blir julen ødelagt?

I år har koronaviruset satt en stopper for julemarkeder og andre førjulsarrangement, epidemien ødelegger for tradisjoner, julestemning og økonomi. Mange restauranter går glipp av betydelige inntekter på grunn av avlyste julebord. På skisentre i Norge, Østerrike og Sveits var alt gjort klart for storinnrykk av utenlandske skiturister, men i år kommer nok svært få. Statsministeren vår ba folk om å ha en «plan B» for julen, for med en ny smittebølge kunne den vanlige feiringen fort gå i vasken. Og en programleder hos amerikanske CNN uttalte at det antagelig blir umulig å feire jul i år.

For vel to tusen år siden var det jo også ulike ting som truet med å spolere julen. Den fattige jomfru Maria som skulle føde Frelseren, Guds Sønn, var i Davids by Betlehem da fødselsriene begynte og hennes time var kommet. Men hvordan skulle dette gå? Det var fullt i herberget og ikke ledig husrom noe sted. Som en nødløsning fikk Maria og Josef slå seg ned i en ussel stall med sterk lukt av esel eller andre dyr. Kunne dette gå bra? Ja, Frelseren ble født, de svøpte ham og la ham i en krybbe. Ikke så lenger etter sendte kong Herodes soldater for å finne og drepe den nyfødte kongen, og Maria og Josef måtte flykte med Jesusbarnet til Egypt. For en nød!

Men ingen kunne ødelegge julen og Guds plan om å gi verden en Frelser. Og ingenting kan egentlig ødelegge julen i år heller. Selv om det nok ikke blir familieselskap på «same procedure as every year» og noen sikkert får litt færre eller billigere julegaver enn i fjor. Mange er smittet og en del har mistet nære og kjære; dette påvirker naturligvis julekosen. Men likevel kan ingenting ødelegge det som er det herlige innholdet i vår kristne jul, det som julebudskapet gir oss: En glede for alt folket, fordi en frelser er født for oss, Messias, Herren! Han ble fattig for å gjøre oss rike, han har frelst oss fra all vår synd og den evige døden. Han er Profeten vår, som taler Guds ord til oss. Han er Presten vår, som har ofret seg selv på korset og som går i forbønn for oss. Og han er Kongen vår, som regjerer over oss, leder, hjelper og gir oss fred. Ingen ytre omstendigheter, ingen sykdommer eller nedstengninger kan ødelegge dette.

Må Gud velsigne årets julefeiring i alle land og gi glede i menneskers hjerter på grunn av Han som er født.

(Foto: Chris Spencer-Payne/Pixabay)

Stekt gås og syngende svane

Maleri i domkirken i Schwerin (Wikimedia Commons)

«Dere skal nå brenne en gås, men om hundre år skal dere høre en svane synge, og den kommer dere ikke til å brenne, den blir dere nødt til å høre på.»

Sitatet er fra den tsjekkiske teologen Jan Hus (etternavnet hans betyr «gås» på tsjekkisk), som skal ha uttalt dette den 6. juli 1415, like før han ble brent på bål som «kjetter». Han hadde nemlig blant annet våget å stille spørsmål ved pavens autoritet og kritisere kirkens avlatshandel. Hus er også kjent for å ha tatt initiativ til at legfolket ikke bare skulle få motta brødet i nattverden, men også vinen. Han innførte dessuten bruk av morsmålet i gudstjenesten, bibellesning, preken og salmesang på tsjekkisk. Ikke helt ulikt en viss tysk teolog og kirkeleder.

Nesten nøyaktig hundre år senere ble Martin Luther den syngende svanen som de ikke klarte å tyste ned. 31. oktober 1517 publiserte han sine 95 teser mot pavekirkens avlatshandel, en hendelse som ble startskuddet for reformasjonen, med fokus på «Skriften alene», «nåden alene» og «troen alene». Mange merket seg likhetene mellom den tyske reformatoren og Jan Hus, og identifiserte Luther med svanen som var forutsagt. I kirkekunsten ble han derfor ofte framstilt sammen med en svane.

Tegninger til minnemynt fra reformasjonsjubileet i 1617. (Wikimedia Commons)

Luther var en dyktig sanger og musiker. På grunn av alle salmene han og etterfølgerne hans laget til gudstjenestebruk, ble den lutherske kirke kjent som den syngende kirken.

Det fins faktisk flere forbindelser mellom «svanen» Luther og gjess: Han ble døpt da han var bare én dag gammel, 11. november, minnedagen for St. Martin av Tours, og derfor også oppkalt etter ham. I Tyskland og Østerrike spiser man tradisjonelt stekt gås den dagen, fordi også St. Martin har vært assosiert med denne fuglen. Alexia Rohmer, malerikonservator ved Arkeologisk Museum i Stavanger, kommer inn på dette i en rapport om et maleri i Mariakirken i Bergen; maleriet forestiller Luther og en svane, men: røntgenundersøkelser viser at det, mystisk nok, under svanen skjuler seg en gås (!) https://uis.brage.unit.no/uis-xmlui/bitstream/handle/11250/2495947/Oppdragsrapport%20inv.nr.%2021%20%282013-5%29.pdf?sequence=1&isAllowed=y

«Hils Priska og Akvilas!»

003-paul-corinth — Teltmakerne Paulus, Akvilas og Priskilla. (FreeBibleImages.org)

Etter at Paulus på sin andre misjonsreise hadde besøkt Aten, kom han til Korint. «Her traff han en jøde som het Akvilas, født i Pontos. Sammen med sin kone Priskilla var han nylig kommet fra Italia på grunn av keiser Claudius’ påbud om at alle jøder skulle forlate Roma» (Apg 18,1-2).

Akvilas, opprinnelig fra Pontos, en region ved sørkysten av Svartehavet, og Priska, også kalt Priskilla, hadde antagelig tatt imot troen på Jesus i verdensbyen Roma mot slutten av førtitallet. Men så, ca år 50, skjedde det som også den romerske historikeren Sveton nevner, at keiseren utviste jødene fra byen «på grunn av stadige forstyrrelser ved jøder som oppmuntret til å følge «Chrestus» (som høyst sannsynlig må være Kristus Jesus).

Ekteparet slo seg altså først ned i den greske byen Korint. «Paulus oppsøkte dem, og fordi de hadde samme håndverk, ble han boende hos dem, og de arbeidet sammen. De var teltmakere av fag» (Apg 18,2-3). Så begynte oppbyggingen av menigheten i Korint. Hver sabbat hadde Paulus samtaler i synagogen og overbeviste både jøder og grekere.

Da Paulus etter halvannet år skulle reise videre, ble ekteparet med ham. De kom til Efesos, hvor de to ble igjen mens Paulus dro videre til Syria. I synagogen i Efesos fikk Priska og Akvilas senere høre en ivrig omreisende evangelist ved navn Apollos. Han kjente bare til Johannes-dåpen og behøvde mer undervisning, så ekteparet «tok seg av ham og ga ham enda grundigere kjennskap til Guds vei» (Apg 18,26).

Priska og Akvilas flyttet tilbake til Roma, antagelig etter at keiser Nero (54-68) var kommet til makten. Paulus skriver mot slutten av brevet til romerne: «Hils Priska og Akvilas, mine medarbeidere i Kristus Jesus. De satte livet på spill for min skyld, noe ikke bare jeg, men alle hedningkristne menigheter takker dem for. Hils også menigheten som samles i huset deres» (Rom 16,3-5). Paulus refererer muligens her til en farefull situasjon som oppsto under opptøyene i Efesos (Apg 19,23-41). Også i sitt andre brev til Timoteus hilser Paulus til de to: «Hils Priska og Akvilas og alle i Onesiforos’ hus» (2 Tim 4,19).

Ekteparet dro på et eller annet tidspunkt tilbake til Efesos. For når Paulus er der rundt påsketider i år 57 og skriver brev til menigheten i Korint, nevner han: «Akvilas og Priska og menigheten som samles i deres hus, hilser dere hjertelig i Herrens navn» (1 Kor 16,19).

Ifølge en tradisjon led disse to ivrige disiplene martyrdøden der i Lilleasia. En annen kilde sier imidlertid at dette skjedde i Roma.

Hvorfor rammes vi av lidelser?

«Hva han tar, og hva han giver, samme Fader han forbliver.» Slik synger vi i en sang av Lina Sandell. Hun hadde opplevd mye av sykdom og sorg, og her må hun ha lest Job 1,21: «Herren ga, Herren tok, velsignet være Herrens navn.» Disse ordene sa Job like etter å ha mottatt tragiske nyheter: Plutselig var de store kamel- og eselflokkene hans og alle oksene blitt stjålet og mange av tjenerne hans drept. Også saueflokkene var tapt. Enda mye verre: de ti sønnene og døtrene hans var omkommet i et selskap. Selv om han var knust av sorg, trodde Job fortsatt på Herren.

Men litt senere, etter også å ha blitt rammet av en pinefull hudsykdom, ønsker stakkars Job bare å dø. Noen venner som er kommet for å trøste ham, begynner i stedet å prøve å finne svar på «hvorfor». De mener at bare ugudelige mennesker blir rammet av nød som dette; årsaken til Jobs lidelser må derfor være en alvorlig, skjult synd. Men Job protesterer, selv om også han spør seg «hvorfor». Han vet ikke at Anklageren (djevelen) hadde vært aktiv i kulissene og påstått overfor Gud at Jobs gudsfrykt var falsk; den ville nok straks fordufte hvis han mistet alt det gode Herren hadde skjemt ham bort med. Da lot Gud fienden få frie hender. Men han satte en grense: Jobs liv måtte spares.

Herren «tok», men altså indirekte. For det var fienden som sendte plagene, og Gud tillot det. Akkurat slik tenkte også Martin Luther om pesten i 1527 (https://evanluth.com/2020/05/20/luther-pest-og-korona/). Siden 1500-tallet har det vært ca. 15 pandemier i verden. Og nå herjer altså Covid-19, mens noen spør: Hvordan kan en allmektig og god Gud la dette skje, med så store omkostninger for mennesker og samfunn? Hvorfor? I Bibelen ser vi at Gud tillater at vonde ting skjer, uten at det betyr at han er likegyldig og ikke bryr seg. Iblant hindrer han ondskapsfulle planer fra å bli realisert, eller han styrer onde gjerninger i den retning han vil, de vendes til noe godt. Og vi ser at Gud begrenser skadeverk, som med Job, da han satte en grense for fienden. Noen ganger var det jo også Gud selv som i rettferdig vrede sendte landeplager og katastrofer.

Alle våre «hvorfor» får vi ikke svar på her i tiden, Gud holder en del ting skjult for oss. Men vi bør forstå at sykdom, lidelser, sorg og død bare er å forvente her i syndefallets verden. Og at selv om denne verdens fyrste er vred og gjør mye skade, er det likevel Gud som har kontrollen.

Sykdom og ulykker kan ramme absolutt alle. Herlighetsteologer (jf. Jobs venner) tar feil når de mener lidelser i en kristens liv må skyldes at noe er galt med personens tro. Jesus snakket i Luk 13,1-5 om de omkomne i to nylige katastrofer; Mener noen at disse var større syndere enn andre, siden det gikk så ille med dem? Nei, slik er det ikke, sa han, og la til: «Men dersom dere ikke vender om, skal dere alle omkomme slik som de.»

Pandemien minner oss mennesker på hvor forgjengelig alt er her i verden, og bør lede til omvendelse. I endetiden skal det være jordskjelv og pest, så folk blir forskrekket og forvirret (Luk 21), slik som vi ser nå. Evigheten rykker nærmere.

Men: «Frykt ikke, for jeg er med deg!» sier Herren til sine barn, «se deg ikke engstelig omkring, for jeg er din Gud. Jeg styrker deg og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferdighets høyre hånd» (Jes 41,10). Jesus bar våre sykdommer, smerter og hele verdens synder (Jes 53,4-5). I Ordet og sakramentene har vi fått antistoff mot syndens dødelige smitte. Ved Jesu sår er vi helbredet. Og med Job kan vi si: «Jeg vet at min gjenløser lever!» (Job 19,25). Vi er blitt forent med vår Frelser i dåpen og har et sikkert håp om evig liv.

Når Gud lar oss gjennomgå prøvelser vi ikke ser noen mening i, spør vi «hvorfor». Men vi kan uansett stole trygt på at han lar alt som skjer tjene til det beste for sine troende. Han oppdrar oss ved kors og trengsel, så vi ikke skal forville oss vekk fra ham. Lina Sandell sier: «Og hans mål er dette ene: Barnets sanne vel alene», «Ingen nød og ingen lykke skal av Herrens hånd dem rykke,» og: «Gled deg, da, du lille skare! Jakobs Gud skal deg bevare».

(Redaksjonelt-artikkel fra Bibel og Bekjennelse 2/2020)

Luther, pest og korona

1200px-Lutherhaus

Epidemier er noe kirken har lang erfaring med. Håpet om det evige liv har gitt trøst og mot i møte med sykdom og smitte, og kristnes omsorg for medmennesker i nød har ofte medvirket til kristendommens utbredelse. Nå i koronatiden er det interessant å lese hva Martin Luther skriver om hvordan man bør forholde seg ved en epidemi. Hans tid var annerledes, medisinsk kunnskap og sykepleie var på et helt annet nivå. I dag er verden «mindre», folk har mer kontakt, reiser mer til og fra andre land og verdensdeler, alt går raskere. Og Covid-19 er litt spesiell ved at man visstnok kan være smittet og lett smitte andre uten å ha symptomer selv. Mye er annerledes, men likevel føles Luthers undervisning aktuell.

Det var i august 1527 pesten kom til Wittenberg. Etter bare to uker var atten mennesker døde. Dette var byllepesten, den samme som under Svartedauden på 1300-tallet. En pestbakterie spredte seg fra rotter via lopper til mennesker og førte til høy feber, mye smerter og store væskefylte byller på kroppen. Man ble lett smittet, av loppebitt eller ved at syke hostet. Uten behandling døde man ofte innen fem dager. I 1527 visste man at det var farlig å være nær de syke og at man kunne bli smittet gjennom luften, men generelt var det nokså liten kunnskap om årsaker og smitteveier.

Kurfyrsten ville at Luther skulle flykte fra byen, slik mange andre gjorde, inkludert Melanchthon og andre lærere ved universitetet. Men han valgte å bli værende, for å tjene de syke og engstelige. Sammen med fru Katharina, som var gravid, gjorde han deler av hjemmet sitt i «Svarteklosteret» om til en stor sykestue.

I et åpent brev han ble oppfordret til å skrive, sier han at som hovedregel bør en kristen pastor ikke flykte fra pest. Som en god hyrde skal han bli igjen, tross dødsfare, fordi hjorden trenger ham til å trøste og styrke dem i dødens time. Ellers er det ikke nødvendigvis noe galt i at folk flykter for å berge livet. Men dersom naboer eller andre er avhengige av vår hjelp i nøden, skal vi bli igjen. Vi skal gjøre mot andre som vi vil at andre skal gjøre mot oss. Det vi lar være å gjøre mot en av Jesu minste søsken, lar vi være å gjøre mot Gud selv (Matt 25). Når Kristus ga sitt liv for oss, skylder også vi å gi vårt liv for våre søsken (1 Joh 3). Djevelen har glede av å fylle oss med skrekk og frykt, men vi skal svare: «Vik fra meg, Satan. Her er Kristus, og jeg er hans tjener i denne gjerning. Han skal herske, amen.»

Men smittevern er også viktig. En bør tenke slik: «Vel, så har nå fienden med Guds tillatelse sendt oss gift og dødelig smitte; da vil jeg be Gud om å være oss nådig og beskytte oss. Deretter vil jeg desinfisere og hjelpe til å rense luften, og gi og ta imot medisinsk hjelp. Jeg vil unngå steder og personer hvor jeg ikke behøves, for å unngå å forderve meg selv og at kanskje også mange andre ved meg blir forgiftet og smittet, så jeg ved min uforsiktighet blir årsak til deres død. Hvis Gud ønsker å ta meg, skal han nok finne meg. Jeg har nå gjort hva han forventet av meg, så jeg ikke er skyld i hverken min egen eller andres død. Men hvis min neste behøver meg, vil jeg hverken unngå sted eller person, men frimodig gå til ham og hjelpe ham. Se, det er en rett, gudfryktig tro, som ikke er dumdristig eller overmodig og ikke setter Gud på prøve.»

«Hvis man forholdt seg slik i en by, at man var frimodig i troen når nestens nød krevde det, og derimot forsiktig når det ikke var nød, og enhver slik hjalp til med å hindre giften så godt man kunne, så skulle det nok bli en mild sykdom i den byen. Men når det går slik til, at en del er alt for redde og flykter fra sin neste i nøden, mens andre er alt for dumdristige og ikke hjelper til å hindre, men til å øke plagen, da har djevelen god anledning, og da må dødeligheten bli større.»

Ellers vil Luther at folk formanes til å gå i kirken og høre forkynnelsen, så de av Guds ord kan lære hvordan de skal leve og dø. Og pastoren må kalles til et sykeleie så tidlig som mulig, før den syke mister bevisstheten og det blir for sent å hjelpe og trøste.

Til slutt ber han alle om å være med å kjempe med bønn til Gud og med undervisning imot Satans virkelige, åndelige epidemier, som han forgifter og smitter verden med ved falsk lære.

Hele skriftet kan leses på nettet, på dansk (www.lutherdansk.dk – «Hvordan man skal forholde sig ved epidemier»), på tysk («Ob man vor dem Sterben fliehen möge»), eller engelsk («Whether one may flee from a deadly plague»).

(Illustrasjon: Lutherhaus, bilde fra Wikipedia av Marcus Singer)