Stikkord: oppstandelsen

Døden får ikke siste ordet

Preken over Joh 11,17-45

Døden herjer mye og sterkt her på jorden. Døden har tilsynelatende veldig stor makt. Den er en fiende som kan gjøre oss både triste og sinte. Noen ganger tar den fra oss venner eller familiemedlemmer. Da blir det gråt og tårer. Eller døden banker på hos deg personlig – kanskje du får beskjed om at du på grunn av en sykdom bare har kort tid igjen å leve. Hver dag skjer det at mennesker får denne vanskelige beskjeden. For oss alle gjelder det at døden kommer nærmere dag for dag.

Ut fra Bibelen vet vi at det er synden og opprøret mot Gud som førte døden inn i verden. Dødeligheten blant menneskene har derfor lenge ligget på 100 %. Alle må vi dø, som følge av synden. «Syndens lønn er døden» (Rom 6,23). Synden skiller oss fra Gud, livets kilde. Og overlatt til oss selv er vi hjelpeløst fortapt – i dødens vold.

«Jesus gråt,» leser i vi i vers 35 av teksten vår. Det korteste av alle bibelvers, men svært dyrebart. Guds Sønn ble så beveget, det gikk så sterkt inn på ham da han nærmet seg vennen Lasarus’ grav i Betania og møtte søstrene Marta og Maria og de andre som var overveldet av sorg og fortvilelse. Jesus var «opprørt og rystet i sitt innerste» (vers 33), på grunn av all sorgen og smerten som døden har ført med seg.

Nettopp derfor var han sendt til verden! For å ta et oppgjør med døden, vinne seier over den. Hvordan kunne dette gjøres? Hebreerbrevet forteller at han «ved Guds nåde skulle smake døden for alle» (Hebr 2,9) – som vår stedfortreder. Derfor måtte Guds Sønn først bli som oss, et menneske her på jorden. Siden menneskene er av kjøtt og blod, «måtte også han fullt ut bli som dem. Slik skulle han ved sin død gjøre ende på ham som har dødens makt, det er djevelen, og befri dem som av frykt for døden var i slaveri gjennom hele livet (Hebr 2,14-15).

Da Jesus ropte: «Lasarus, kom ut!» den dagen og den døde kom levende ut av graven etter fire dager, var det et forvarsel om det som skulle skje noen uker senere – i påsken i Jerusalem. Han skulle overgis til døden for våre synder og oppreises for vår rettferdiggjørelse (Rom 4,25).

Jesus visste på forhånd at denne undergjerningen med Lasarus kom til å øke motstanden mot ham enda mer blant de religiøse lederne i Jerusalem. Fra da av ville de satse alt på å få ham drept, fordi de hørte at mange kom til tro på ham på grunn av Lasarus.

Øverstepresten Kaifas kalte sammen Det høye råd og sa at nå måtte Jesus ryddes av veien så snart som mulig. Uten å vite det talte han profetisk om at Jesus skulle dø for folket: «Det er bedre for dere at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne.» (Joh 11,50) Ja, han skulle ikke bare dø for jødefolket, men for alle folk, hele menneskeslekten. Som Jesus selv sa til Nikodemus: «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» (Joh 3,16)

Jesus visste hva som ventet ham etter det store miraklet i Betania – arrestasjon og stor lidelse, ja han skulle lide helvetes pine på korset. Men han var villig til det, for å vinne frelse for oss.

«Nå er min sjel fylt av angst», sa han noen dager før han skulle lide og dø (Joh 12,27). Og fra skjærtorsdag kveld får vi vite at han «ble opprørt og sa: Sannelig, sannelig, jeg sier dere: En av dere skal forråde meg.» (Joh 13,21) I Getsemane-hagen sa han: «Min sjel er tynget til døden av sorg. Bli her og våk med meg!» (Matt 26,38). Jesus vet mye om sorg og angst. Han har vært der – og opplevd det, både på kropp og sjel.

«Lasarus, kom ut!» ropte Jesus, og hans ord hadde og har så stor og livgivende kraft at Lasarus’ sjel ble kalt tilbake, og kroppen fikk livet igjen. Han kom gående ut av graven etter fire dager.

Samtidig som dette var et forvarsel om det som skulle skje med Jesu døde kropp på påskemorgen, var det også en generalprøve på det som skal skje på den ytterste dag, når Jesus skal vekke oss alle opp. Ja, om vi da ikke er blant dem som fortsatt er i live på jorden den dagen Jesus kommer tilbake. Han har sagt at det skal komme en time «da alle de som er i gravene, skal høre hans røst og komme ut» (Joh 5,28–29). De som ikke fikk en grav, de som har blitt kremert og kanskje fått asken sin strødd utover, skal også bli oppreist da. Ingenting er umulig for Gud.

Alle troende, som har levd og dødd i troen på Jesus, skal da få herliggjorte kropper – fornyede, hele, i bedre stand enn noen gang før, uforgjengelige og udødelige.

Jesus er «oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø» (Joh 11,25–26), som han sa til Marta, Lasarus’ søster, i Betania den dagen.

Og legg merke til dette: Livet som Jesus gir, omfatter oppstandelsen fra de døde, seieren over døden og graven, men det omfatter også livet nå. Jesus fletter disse to sammen når han sier: «Den som tror på meg, skal leve om han enn dør» (oppstandelsen fra de døde) – og så legger til: «Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.» Det er livet nå! Det betyr at du ved troen på Jesus allerede nå har det evige livet. Du skal aldri dø – ikke den store Døden, døden med stor D, som ville skille deg fra Gud for alltid. Nei, det skal ikke skje deg. For du har evig liv allerede nå. Det begynte da du døde og ble begravet med Kristus i den hellige dåpen og ble reist opp til et nytt liv. Og det livet – som du allerede nå lever i – det livet med Kristus skal aldri ta slutt.

Når døden og sorgen møter oss her i denne verden, vet vi at han som sto ved graven til Lasarus og gråt, er den samme Jesus i dag. Han er ikke en fjern Gud som ikke bryr seg om tårene våre. Han kjenner vår sorg, angst og død. Og han har tatt alt dette på seg for oss.

Når du står ved en grav, når du savner en du har mistet, eller når du er redd for din egen død: løft da blikket mot Jesus og hør hva han sier: «Jeg er oppstandelsen og livet.» Han har gjort fullkomment opp for deg på korset. Han døde for dine synder og betalte hele din skyld. Hans dyrebare, uskyldige blod og død på korset – det veier tungt nok. «Det er fullbrakt!» Og han er oppstått for at du allerede nå skulle få stå rettferdig for Gud.

Døden ble «oppslukt», seieren over døden var vunnet. «Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?» spør Paulus (1 Kor 15,55). Dødens brodd er synden. Ja, giftbrodden er synden, men den har Jesus tatt – den har truffet ham, for at vi skulle slippe. Han har gjort ende på døden og ført liv og udødelighet fram i lyset ved evangeliet (2 Tim 1,10). Og i dåpens bad har han altså latt oss bli forenet med hans død, begravelse og oppstandelse, i kraft av hans mektige ord. Der har han gitt oss del i den seieren over døden som han har vunnet for oss.

Derfor skal vi fortsette å komme til de stedene der Jesus har lovet å møte oss: til Ordet, til dåpens løfter og til nattverden. Der får den skrøpelige troen vår næring. Der får vi igjen og igjen høre det samme evangeliet, livets ord: Kristus – for deg. Synden dine er tilgitt. Du tilhører Jesus. Han har vunnet deg – du er gevinsten!

Da kan du gå inn i tiden som kommer med en god trygghet. Selv om du ikke vet akkurat hva som venter deg her på jorden. Vi vet ikke hvor lenge vi får leve her, og vi vet ikke hva slags sorger eller gleder som ligger foran oss. Men vi vet hvem som går med oss – Jesus, han som er oppstandelsen og livet. Så kan vi leve livet vårt her og nå – elske vår neste, gjøre det gode vi får anledning til, be for hverandre, trøste dem som sørger og bruke tiden Gud gir oss – ikke for å fortjene livet, men fordi livet allerede er gitt oss i Kristus.

Vi får stole fullt og fast på ham som ropte: «Lasarus, kom ut!» Han skal også rope på oss. Hans ord har fortsatt like stor kraft og makt. På den siste dagen skal han reise oss opp til et liv der døden aldri mer skal herje, der ingen skal gråte mer, og der synd, sorg og smerte er borte for alltid. Døden får ikke det siste ordet. Jesus har det siste ordet.

Gud være takk og lov, som gir oss seieren ved vår Herre Jesus Kristus. Amen.

De første oppstandelsesvitnene

– og hvorfor evangelistenes påskeberetninger fremstår som så ekte og troverdige

Harold Copping, Women at the Sepulchre. Wikimedia Commons.

En gruppe kvinner var de første vitnene til at Jesu grav var tom. Evangelisten Lukas forteller at de var Maria Magdalena, Johanna og Maria, Jakobs mor, sammen med noen andre kvinner (Luk 24,10). Evangelisten Markus gir oss et navn i tillegg: Salome (Mark 16,1). Tidligere hadde Jesus reist omkring og forkynt i lag med de tolv apostlene «og noen kvinner som var blitt helbredet for onde ånder og sykdommer. Det var Maria med tilnavnet Magdalena, som sju onde ånder hadde fart ut av, Johanna, som var gift med Kusa, en forvalter hos Herodes, og Susanna og mange andre. Med det de eide, hjalp de Jesus og de tolv.»

På langfredag ettermiddag i Jerusalem, like etter at jødenes konge var død på korset, vendte de fleste tilskuerne hjemover. «Men alle de som kjente Jesus, sto på avstand og så på. Blant dem var også de kvinnene som hadde fulgt ham fra Galilea.» (Luk 23,49). De var fortvilet over å ha mistet ham som de var så glad i og hadde satt sitt håp til. Nå var alt falt i grus.  

Disse kvinnene var også vitner til at Jesu døde kropp ble tatt ned fra korset, svøpt i et linklede og lagt i en ny klippegrav i nærheten av Golgata. Rådsherren Josef fra Arimatea ordnet med dette. Noen fullverdig begravelse ble det ikke tid til, fordi det straks var sabbat.

Men da hviledagen var over, gikk de grytidlig om morgenen med velluktende oljer og salver for å gjøre Jesus en siste tjeneste. Da fant de graven åpen og tom, og engler fra Gud fortalte at Jesus var stått opp. De fikk i oppdrag å gå med beskjed til de andre vennene. Mens de var på vei, redde, men jublende glade, møtte Jesus dem og sa: «Vær hilset!» og «Frykt ikke!» De omfavnet føttene hans og tilba ham, før han sendte dem videre til apostlene (Matt 28,8-10).

Apostlene «mente det hele var løst snakk, og trodde dem ikke» (Luk 24,11). Men litt etter litt gikk det opp for dem at Jesus faktisk var blitt levende igjen. For han viste seg og snakket med den ene etter den andre: Peter, to Emmaus-vandrere, og flokken med apostler som var samlet om kvelden bak stengte dører. Han «sto levende fram for dem med mange klare bevis på at han levde: I førti dager viste han seg for dem og talte om det som hører Guds rike til» (Apg 1,3-4). De hallusinerte ikke, så ikke syner, det var ikke et gjenferd som viste seg. Jesus spiste jo brød og stekt fisk sammen med dem og lot dem som ville få berøre naglemerkene i hendene og føttene hans. Han viste seg for både små og store grupper av disipler.   

Ikke uventet fins det mange i vår tid som er svært skeptiske til det kristne påskebudskapet om oppstandelsen. Disse fortellingene må være oppdiktet, mener de. Moderne, rasjonelle mennesker kan da ikke akseptere noe slikt? (Også for to tusen år siden var det svært mange som ikke ville akseptere dette). De første kristne må vel bare ha konstruert en historie for å prøve å overbevise folk om at deres henrettede læremester var blitt levende igjen.

Men: noe som taler sterkt imot at evangelistenes beretning skulle være oppdiktet, er nettopp dette at kvinner fikk oppgaven å være de første oppstandelsesvitnene. Alle de fire evangelistene nevner det. Dersom de var ute etter å få folk i samtiden til å tro på en oppdiktet hendelse, ville de helt sikkert valgt å la menn få rollen som de første sannhetsvitnene. Hvorfor? Har ikke kvinner alltid gjennom kirkens historie vitnet for sine medmennesker om Frelseren. Jo, og de har på mange ulike måter spilt en svært viktig rolle i kirkens liv. «Her er ikke mann og kvinne, dere er alle én i Kristus Jesus,» skriver apostelen Paulus (Galaterne 3,28), samtidig som det er klart at det ikke er meningen at menn og kvinner skal ha nøyaktig de samme tjenesteoppgavene. Likevel er det bemerkelsesverdig at kvinner gis en rolle som vitner om oppstandelsen. For: i det jødiske samfunnet på denne tiden ble kvinner faktisk ikke regnet som gyldige vitner på lik linje med menn. Hverken GT eller NT sier noe om at Gud vil ha det på den måten, men det var dessverre slik det hadde utviklet seg i kulturen den gang. Dersom en kvinnes vitneutsagn i en rettssak sto i strid med hva et mannlig vitne hadde sagt, ble vanligvis ikke det kvinnelige vitnet tatt alvorlig.

Så derfor – hvis jeg hadde vært en disippel av Jesus mens han levde her på jorden, og jeg gjerne ville dikte sammen en beretning for å overbevise flest mulig om at han etter sin død på korset faktisk var blitt levende igjen! – da ville jeg vel ikke være så dum at jeg ga en gruppe kvinner rollen som de første oppstandelsesvitnene? Det ville jo bare svekke tilliten til fortellingen min. Maria Magdalena, «som sju onde ånder hadde fart ut av» – var det strategisk lurt av de fire evangelistene å presentere en som henne som et viktig første vitne om Jesu oppstandelse? Nei, men evangelistene ville bare fortelle sannheten, hva som faktisk skjedde den morgenen, uansett hvor lite ideelt det var å nevne denne detaljen om kvinnene. Vi kan altså være temmelig sikre på at en oppdiktet fortelling fra denne tiden ville ha sett annerledes ut.

Til dette kan tilføyes det faktum at evangeliene framstiller de mannlige disiplene som veldig lite standhaftige og heltemodige. Både før og etter korsfestelsen og oppstandelsen er de troløse, svake, feige og redde. De sovner i Getsemane, flykter når det blir farlig, og Peter fornekter tre ganger at han kjenner Jesus. Hvis beretningene om påsken hadde vært oppdiktede, hvorfor da inkludere slike pinlige detaljer om den nye kristne trosbevegelsens lederfigurer og viktige ambassadører? Hvorfor ikke heller fremstille dem i et bedre lys? Også dette er noe som vitner om at evangelistene bare har gitt oss den usminkede sannheten.   

Noen mener at det svekker troverdigheten at de fire evangelistene skiller seg fra hverandre når det gjelder en del detaljer, blant annet hvilke av kvinnene ved graven som nevnes ved navn.  Men: tenk på at for eksempel i rettssaker regnes det tvert imot som mer troverdig dersom ulike vitner ikke avgir nær identiske forklaringer. For det er helt naturlig at uavhengige vitner vil se på samme sak fra litt ulike vinkler og derfor nevner ulike detaljer. Dersom flere vitner står fram og sier nøyaktig det samme, oppstår det straks en mistanke om avtalt spill, at de på forhånd har blitt enige med hverandre om hva de skal si.

Andre ting som taler sterkt imot at budskapet om oppstandelsen skulle være oppdiktet:

Overprestene og de eldste satte ut et rykte om at disiplene hadde stjålet Jesu døde kropp mens de romerske vaktene sov (Matt 28,11-15). Og så sent som ca år 150 e.Kr skriver Justin Martyr at jødiske utsendinger på den tiden reiste rundt i middelhavsområdet og forsikret folk om akkurat dette («Dialog med jøden Tryfo»). Men hvis sannheten var at de hadde stjålet et lik, hvordan kunne den tidligere så deprimerte og redde Peter stå fram sammen med vennene sine bare noen uker etter påskedagen, midt i Jerusalem, og forkynne offentlig om oppstandelsen? Glade og frimodige og «med stor kraft bar apostlene fram vitnesbyrdet om at Herren Jesus var stått opp» (Apg 4,33). De var som forvandlet! Myndighetene forbød dem å forkynne, men de svarte: «vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt» (Apg 4,19). Som øyenvitner til den oppstandne, var de villige til å risikere å bli arrestert, torturert og henrettet på grunn av vitnesbyrdet sitt. De hadde ingenting å vinne på å gå i døden for en oppdiktet historie. Men i de kommende årene møtte nesten alle apostlene martyrdøden.  

Rabbineren Saulus fra Tarsus, en beryktet kristenforfølger, ble omvendt etter at den oppstandne Kristus åpenbarte seg for ham på veien til Damaskus. Apostelen Paulus, Jesu spesielt utvalgte «redskap til å bære mitt navn fram for hedningfolk og konger og for Israels folk» (Apg 9,15), forfattet store deler av Det nye testamentes hellige skrifter. De kristne var til å begynne med naturlig nok skeptiske til ham, fordi han jo for kort tid siden hadde prøvd å utrydde dem. Hvordan var en slik ekstraordinær forvandling mulig dersom oppstandelsen var noe oppdiktet? Uten oppstandelsen ville vår tro vært helt tom og meningsløs, skriver Paulus (1 Kor 15,14ff), og han forteller at Jesus ved et tilfelle «viste seg for mer enn fem hundre søsken på én gang. Av dem lever de fleste ennå, men noen er sovnet inn» (1 Kor 15,6f). Dette skrev han ca år. 55 e.Kr. Han nærmest inviterer sine samtidige til å sjekke saken, det er bare å finne fram til noen av de flere hundre levende øyenvitnene og spørre dem ut.

Som troende kristne ønsker vi at mennesker skal innse at Jesu oppstandelse virkelig fant sted. Evangelistenes beretninger er troverdige. Guds ord gir oss sannheten. Men minst like viktig er å forstå hvorfor det skjedde, hvilken betydning oppstandelsen har: Han ble overgitt til døden på grunn av våre synder og oppreist på grunn av vår rettferdiggjørelse (Rom 4,25). Jesu oppstandelse betyr at han som vår stedfortreder har vunnet seier over synd og død. Oppstandelsen var kvitteringen som viser at hele vår skyld virkelig er betalt. Og hver og en av oss får sette sin lit til at alt dette skjedde for meg. Vi som tror på ham skal leve om vi enn dør. Fordi han sto opp, skal også vi som tilhører ham en gang stå opp til evig liv.