Preken over Joh 11,17-45
Døden herjer mye og sterkt her på jorden. Døden har tilsynelatende veldig stor makt. Den er en fiende som kan gjøre oss både triste og sinte. Noen ganger tar den fra oss venner eller familiemedlemmer. Da blir det gråt og tårer. Eller døden banker på hos deg personlig – kanskje du får beskjed om at du på grunn av en sykdom bare har kort tid igjen å leve. Hver dag skjer det at mennesker får denne vanskelige beskjeden. For oss alle gjelder det at døden kommer nærmere dag for dag.
Ut fra Bibelen vet vi at det er synden og opprøret mot Gud som førte døden inn i verden. Dødeligheten blant menneskene har derfor lenge ligget på 100 %. Alle må vi dø, som følge av synden. «Syndens lønn er døden» (Rom 6,23). Synden skiller oss fra Gud, livets kilde. Og overlatt til oss selv er vi hjelpeløst fortapt – i dødens vold.
«Jesus gråt,» leser i vi i vers 35 av teksten vår. Det korteste av alle bibelvers, men svært dyrebart. Guds Sønn ble så beveget, det gikk så sterkt inn på ham da han nærmet seg vennen Lasarus’ grav i Betania og møtte søstrene Marta og Maria og de andre som var overveldet av sorg og fortvilelse. Jesus var «opprørt og rystet i sitt innerste» (vers 33), på grunn av all sorgen og smerten som døden har ført med seg.
Nettopp derfor var han sendt til verden! For å ta et oppgjør med døden, vinne seier over den. Hvordan kunne dette gjøres? Hebreerbrevet forteller at han «ved Guds nåde skulle smake døden for alle» (Hebr 2,9) – som vår stedfortreder. Derfor måtte Guds Sønn først bli som oss, et menneske her på jorden. Siden menneskene er av kjøtt og blod, «måtte også han fullt ut bli som dem. Slik skulle han ved sin død gjøre ende på ham som har dødens makt, det er djevelen, og befri dem som av frykt for døden var i slaveri gjennom hele livet (Hebr 2,14-15).
Da Jesus ropte: «Lasarus, kom ut!» den dagen og den døde kom levende ut av graven etter fire dager, var det et forvarsel om det som skulle skje noen uker senere – i påsken i Jerusalem. Han skulle overgis til døden for våre synder og oppreises for vår rettferdiggjørelse (Rom 4,25).
Jesus visste på forhånd at denne undergjerningen med Lasarus kom til å øke motstanden mot ham enda mer blant de religiøse lederne i Jerusalem. Fra da av ville de satse alt på å få ham drept, fordi de hørte at mange kom til tro på ham på grunn av Lasarus.
Øverstepresten Kaifas kalte sammen Det høye råd og sa at nå måtte Jesus ryddes av veien så snart som mulig. Uten å vite det talte han profetisk om at Jesus skulle dø for folket: «Det er bedre for dere at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne.» (Joh 11,50) Ja, han skulle ikke bare dø for jødefolket, men for alle folk, hele menneskeslekten. Som Jesus selv sa til Nikodemus: «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» (Joh 3,16)
Jesus visste hva som ventet ham etter det store miraklet i Betania – arrestasjon og stor lidelse, ja han skulle lide helvetes pine på korset. Men han var villig til det, for å vinne frelse for oss.
«Nå er min sjel fylt av angst», sa han noen dager før han skulle lide og dø (Joh 12,27). Og fra skjærtorsdag kveld får vi vite at han «ble opprørt og sa: Sannelig, sannelig, jeg sier dere: En av dere skal forråde meg.» (Joh 13,21) I Getsemane-hagen sa han: «Min sjel er tynget til døden av sorg. Bli her og våk med meg!» (Matt 26,38). Jesus vet mye om sorg og angst. Han har vært der – og opplevd det, både på kropp og sjel.
«Lasarus, kom ut!» ropte Jesus, og hans ord hadde og har så stor og livgivende kraft at Lasarus’ sjel ble kalt tilbake, og kroppen fikk livet igjen. Han kom gående ut av graven etter fire dager.
Samtidig som dette var et forvarsel om det som skulle skje med Jesu døde kropp på påskemorgen, var det også en generalprøve på det som skal skje på den ytterste dag, når Jesus skal vekke oss alle opp. Ja, om vi da ikke er blant dem som fortsatt er i live på jorden den dagen Jesus kommer tilbake. Han har sagt at det skal komme en time «da alle de som er i gravene, skal høre hans røst og komme ut» (Joh 5,28–29). De som ikke fikk en grav, de som har blitt kremert og kanskje fått asken sin strødd utover, skal også bli oppreist da. Ingenting er umulig for Gud.
Alle troende, som har levd og dødd i troen på Jesus, skal da få herliggjorte kropper – fornyede, hele, i bedre stand enn noen gang før, uforgjengelige og udødelige.
Jesus er «oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø» (Joh 11,25–26), som han sa til Marta, Lasarus’ søster, i Betania den dagen.
Og legg merke til dette: Livet som Jesus gir, omfatter oppstandelsen fra de døde, seieren over døden og graven, men det omfatter også livet nå. Jesus fletter disse to sammen når han sier: «Den som tror på meg, skal leve om han enn dør» (oppstandelsen fra de døde) – og så legger til: «Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.» Det er livet nå! Det betyr at du ved troen på Jesus allerede nå har det evige livet. Du skal aldri dø – ikke den store Døden, døden med stor D, som ville skille deg fra Gud for alltid. Nei, det skal ikke skje deg. For du har evig liv allerede nå. Det begynte da du døde og ble begravet med Kristus i den hellige dåpen og ble reist opp til et nytt liv. Og det livet – som du allerede nå lever i – det livet med Kristus skal aldri ta slutt.
Når døden og sorgen møter oss her i denne verden, vet vi at han som sto ved graven til Lasarus og gråt, er den samme Jesus i dag. Han er ikke en fjern Gud som ikke bryr seg om tårene våre. Han kjenner vår sorg, angst og død. Og han har tatt alt dette på seg for oss.
Når du står ved en grav, når du savner en du har mistet, eller når du er redd for din egen død: løft da blikket mot Jesus og hør hva han sier: «Jeg er oppstandelsen og livet.» Han har gjort fullkomment opp for deg på korset. Han døde for dine synder og betalte hele din skyld. Hans dyrebare, uskyldige blod og død på korset – det veier tungt nok. «Det er fullbrakt!» Og han er oppstått for at du allerede nå skulle få stå rettferdig for Gud.
Døden ble «oppslukt», seieren over døden var vunnet. «Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?» spør Paulus (1 Kor 15,55). Dødens brodd er synden. Ja, giftbrodden er synden, men den har Jesus tatt – den har truffet ham, for at vi skulle slippe. Han har gjort ende på døden og ført liv og udødelighet fram i lyset ved evangeliet (2 Tim 1,10). Og i dåpens bad har han altså latt oss bli forenet med hans død, begravelse og oppstandelse, i kraft av hans mektige ord. Der har han gitt oss del i den seieren over døden som han har vunnet for oss.
Derfor skal vi fortsette å komme til de stedene der Jesus har lovet å møte oss: til Ordet, til dåpens løfter og til nattverden. Der får den skrøpelige troen vår næring. Der får vi igjen og igjen høre det samme evangeliet, livets ord: Kristus – for deg. Synden dine er tilgitt. Du tilhører Jesus. Han har vunnet deg – du er gevinsten!
Da kan du gå inn i tiden som kommer med en god trygghet. Selv om du ikke vet akkurat hva som venter deg her på jorden. Vi vet ikke hvor lenge vi får leve her, og vi vet ikke hva slags sorger eller gleder som ligger foran oss. Men vi vet hvem som går med oss – Jesus, han som er oppstandelsen og livet. Så kan vi leve livet vårt her og nå – elske vår neste, gjøre det gode vi får anledning til, be for hverandre, trøste dem som sørger og bruke tiden Gud gir oss – ikke for å fortjene livet, men fordi livet allerede er gitt oss i Kristus.
Vi får stole fullt og fast på ham som ropte: «Lasarus, kom ut!» Han skal også rope på oss. Hans ord har fortsatt like stor kraft og makt. På den siste dagen skal han reise oss opp til et liv der døden aldri mer skal herje, der ingen skal gråte mer, og der synd, sorg og smerte er borte for alltid. Døden får ikke det siste ordet. Jesus har det siste ordet.
Gud være takk og lov, som gir oss seieren ved vår Herre Jesus Kristus. Amen.
