Ignatius av Antiokia

Hosios_Loukas_(south_west_chapel,_south_side)_-_Ignatios
Ignatius, fra freskomaleri i klosteret Hosios Loukas, Hellas.

Ignatius ble født ca. år 37 e. Kr. i Lilleasia (dagens Tyrkia), sannsynligvis av syrisk avstamming. Han ble elev av apostelen og evangelisten Johannes og ca. år 70 innsatt som biskop i Antiokia i Syria, ved Middelhavet, nær grensen mellom nåtidens Tyrkia og Syria. Antiokia var på den tiden Romerrikets tredje største by, etter Roma og Alexandria. Der holdt den første store hedningekristne menigheten til, og der oppsto uttrykket ”kristen”/”de kristne” (Apg 11,26). Ignatius virket som biskop i Antiokia i om lag førti år.

I år 107 beordret keiser Trajan de kristne til å ofre til de romerske gudene, slik som alle andre borgere; Å nekte ble straffet med døden. Biskop Ignatius ble snart arrestert og sendt fra Antiokia til Roma.

På vei til Roma skrev han sju berømte brev, seks av dem til ulike menigheter, og ett til den unge kristne lederen Polykarp som han møtte på reisen, i Smyrna. Brevene vitner om frimodighet med tanke på dødsdommen han har i vente, han ser på lenkene sine som et smykke, et kjede av ”åndelige perler”, og gleder seg over å skulle bli martyr i Roma – ”min fødsel forestår”. Til unge Polykarp skriver han: ”Stå fast lik en ambolt under slag. Det tilkommer en stor kjempe å få slag og å seire. Vi må framfor alt utholde alle ting for Guds skyld. Vis enda større iver enn hittil, og lær tidene å kjenne.”

Nattverden kaller han for ”udødelighetens legemiddel, en motgift mot døden”, og han advarer mot fellesskap med vranglærere: ”Må ingen bli bedratt … Legg merke til dem som lærer falskt om Jesu Kristi nåde, som har kommet til oss, hvordan deres meninger står imot Guds sinn. De bekjenner ikke at eukaristien (nattverden) er vår Frelsers Jesu Kristi kjøtt, som led for våre synder, og som Faderen i sin godhet vekket opp igjen. Man skal holde seg borte fra slike mennesker.”

I Roma sto Ignatius imot alle overtalelsesforsøk og ble til sist dømt til døden og kastet til løvene i Det flaviske amfiteater (”Colosseum”).

Reklamer

Johann Gerhard – erketeologen

Johann_Gerhard_Jena
Johann Gerhard, ca. 1618

Johann Gerhard kom til verden den 17. oktober 1582, i byen Quedlinburg, Tyskland, og ble 1600-tallets betydeligste lutherske teolog. Det har ofte blitt sagt at etter Martin Luther og Martin Chemnitz var Johann Gerhard «den tredje etter hvem der ikke er noen fjerde».

Som femtenåring ble han livstruende syk av tuberkulose og lå til sengs et helt år, svært deprimert. Hans pastor og sjelesørger, Johann Arndt, ga mye trøst og hjelp og oppmuntret ham til å begynne å studere teologi. Den unge Johann Gerhard ble karakterisert som høyt begavet, sensitiv og legemlig svak, men veldig flittig og disiplinert i sitt arbeid. Som student, bare 23 år gammel, utga han andaktsboken Meditationes Sacrae (Hellige betraktninger), en klassiker innen luthersk oppbyggelseslitteratur og hans mest populære bok.

Etter å ha oppnådd doktorgraden i teologi, ble Gerhard kalt til høye kirkelige embeter; Han var superintendent (biskop) i Heldburg, og senere generalsuperintendent i Coburg. I 1616 takket han ja til å bli professor i teologi ved universitetet i Jena. Mange andre universiteter (bl.a. Wittenberg og Uppsala) prøvde siden å få ham til seg, men Gerhard ble værende i Jena resten av sitt liv. Her utdannet han mange fremragende teologer og pastorer. Han var spesielt opptatt av at studentene måtte få en sterk lyst til å lese i den hellige Skrift. Og for å vekke en slik kjærlighet til Guds ord, holdt han forelesninger over nesten alle Bibelens bøker. I Jena forfattet Gerhard også en lang rekke viktige bøker, f.eks. den berømte Loci communes theologici (Allmenne teologiske emner), en monumental kristen dogmatikk i ni bind, den mest betydningsfulle siden reformasjonen hundre år tidligere. Her blir den bibelske og lutherske lære utlagt med stor energi og klarhet, sjeldent detaljert og nøyaktig.

Johann Gerhard – «erketeologen» fra den lutherske ortodoksis periode – var usedvanlig lærd; Kombinert med det skarpe og kritiske intellektet var også en dyp evangelisk fromhet og kjærlighet til Jesus. Hans prekener og andaktsbøker er preget av stor varme og inderlighet; Han taler til hjertene og legger vekt på å vise den kristne teologiens relevans for menneskenes liv.

Hans eget liv var mye preget av sykdom, krig og død, slik det var for svært mange på den tiden. Under Trettiårskrigen (1618-1648) ble han flere ganger truet med fengsel. Hans første kone døde svært ung, kort tid etter å ha født en sønn som bare levde i sytten dager. Gerhard sørget dypt. Noen år senere giftet han seg på ny, med Maria Mattenberg. De fikk fire døtre og seks sønner, men tre av barna døde kort tid etter fødselen. Han var en hengiven familiemann; Etter at barna nådde tenårene ledet han andakter i hjemmet to ganger om dagen, hver dag. Selv var Gerhard mye plaget av bl.a. astma, revmatisme, nyreproblemer og en generell fysisk svakhet og trøtthet. I perioder var stemmen hans svært tynn, men han klarte likevel å undervise, forkynne og snakke med alle studenter, teologer og samfunnsledere som oppsøkte ham i Jena for å spørre om råd. Gerhard ble kjent for å være svært vennlig, mild, from, takknemlig, generøs, tålmodig, ydmyk, samt standhaftig i vanskelige situasjoner. Heller ikke hans teologiske motstandere, f.eks. blant katolikkene, kunne finne noe negativt å si om hans person og væremåte.

Nesten femtifem år gammel ble han sengeliggende med høy feber, og snart kom døden på besøk, den 17. august, 1637, etter at Gerhard hadde tatt avskjed med kolleger og familie, bekjent sine synder og tatt imot Jesu legeme og blod i nattverden. Hans aller siste ord var: «Kom, kom Herre, kom!» I begravelsen talte pastoren over noen vers fra Andre korinterbrev: «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet» – Derfor vil jeg helst være stolt av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg. (2 Kor 12,9)

Den lutherske kirkens fødselsdag 

Augsburger-Reichstag
Riksdagen i Augsburg: Confessio Augustana leses opp for keiser Karl V.

17. mai 1814 er en dato som står med gullskrift i norsk historie. Eidsvollsmennene undertegnet da den nyskrevne grunnloven, og den nye nasjonen Norge ble «født» (selv om det gikk en del år før vi ble helt uavhengige). Hva med den lutherske kirken? Har vi noen slik «fødselsdag»? Det nærmeste vi kommer en luthersk grunnlovsdag må nok være 25. juni 1530, da «Confessio Augustana» – Den augsburgske bekjennelse – ble offentlig lest opp i nærvær av den mektige keiser Karl V. Et betydningsfullt øyeblikk i kirkehistorien.

I 1530 var det gått tretten år siden Martin Luthers 95 teser og startskuddet for reformasjonen. Mye hadde hendt siden den gang: Luther hadde for alvor oppdaget (ca. 1519) hva evangeliet egentlig er for noe – et frigjørende og frelsende budskap om rettferdiggjørelse for Jesu Kristi skyld, av nåde alene, ved troen. Luther var blitt lyst i bann av paven og erklært fredløs av keiseren (1521). I skjul på festningen Wartburg hadde han oversatt Det nye testamente til tysk (1521-22). Tilbake i Wittenberg hadde han blant annet giftet seg (1525) og skrevet og utgitt mange viktige salmer og skrifter, bl.a. Lille katekisme (1529). Og reformasjonens ideer hadde spredd seg raskt rundt om i Europa.

Kurfyrst Johann av Sachsen og en håndfull andre tyske fyrster og prinser var blitt personlig overbeviste tilhengere av reformasjonen og holdt derfor sin beskyttende hånd over Martin Luther. Men å opponere mot den mektige romersk-katolske keiseren på denne måten var svært risikabelt for dem. Det krevde derfor mye frimodighet og mot å møte opp ved riksdagen som ble holdt i den sørtyske byen Augsburg våren og sommeren 1530.

Charles_V._-_after_Bernaerd_van_Orley_-_depot_Louvre-Musée_de_Brou,_Bourg-en-Bresse
Karl V., maleri etter B. van Orley

Keiser Karl den femte hadde innkalt alle fyrster og høytstående politiske ledere i riket sitt til Augsburg for å diskutere to saker: 1) En stor tyrkisk hær truet fra øst, situasjonen var svært skremmende. Tyrkerne hadde erobret svære områder og sto allerede ved Wien. Det var nå viktig for keiseren å få i stand et godt militært samarbeid for å slå de muslimske styrkene tilbake. 2) For å oppnå en slik effektiv felles front, var det også viktig å få behandlet på nytt et religionsspørsmål (som var noe helt uvanlig ved en politisk riksdag): De lutherske protestantene og de romersk-katolske måtte nå se til å bli enige, litt brennkvikt.

Før reisen til Augsburg hadde kurfyrst Johann fått Martin Luther, Philipp Melanchthon og noen andre Wittenberg-teologer til å forfatte et dokument som kunne legges fram for keiseren, en forklaring av den lutherske og bibelske læren. Men for Luther, som var erklært fredløs og dermed i prinsippet kunne drepes av hvem som helst, fullt lovlig, var det altfor farlig å bli med på ferden helt fram til målet. Han ble derfor satt av i Coburg, på kurfyrstens sørligste slott, nær grensen, to dagsreiser nord for Augsburg.

Vel framme ved riksdagen viste det seg at det ble nødvendig for Melanchthon å sette sammen et nytt og mer omfattende dokument. Men i arbeidet med dette brukte han mye av det Luther og kollegene tidligere hadde skrevet. Et utkast ble sendt til Coburg, og Luther var svært fornøyd da han hadde fått lese den nye bekjennelsen: «Jeg synes særs vel om den og vet ikke om noe som jeg ville gjøre bedre eller forandre i den. Det ville heller ikke passe, for jeg kan ikke trå så lett og stille.»

På en mest mulig vennlig og mild måte kritiserer Confessio Augustana de romersk-katolske feilene. Mange klare bibelvers siteres som bevis, men i tillegg også ting kirkefedrene har skrevet. Om og om igjen understrekes det at de lutherske ikke har funnet på noe nytt, men bare vil fremheve det som har vært den kristne kirkens lære helt fra begynnelsen av: «[Våre menigheter lærer samstemmig] … at menneskene ikke kan bli rettferdiggjort overfor Gud ved egne krefter, fortjenester eller gjerninger, men at de blir rettferdiggjort uten vederlag for Kristi skyld ved troen» (fra artikkel 4). «Det samme lærer også de gamle kirkelige forfattere. Ambrosius sier nemlig: «Dette er fastsatt av Gud, at den som tror på Kristus, er frelst uten gjerning, ved troen alene, idet han uten vederlag tar imot syndsforlatelsen» (fra art. 6).

Utenom spørsmål som rettferdiggjørelsen, arvesynden, og betydningen av gode gjerninger, behandles bl.a. sakramentene, kirken og dens embete, kirkeskikker, helgendyrkelse, munkeløfter og prestenes sølibat, i totalt 28 artikler.

Lucas_Cranach_the_Elder_-_Portrait_of_Johann_the_Steadfast_1509
Kurfyrst Johann, malt av Lucas Cranach d.e.

Den augsburgske bekjennelse ble underskrevet av kurfyrst Johann og åtte andre tyske hertuger, grever og ledere. De var modige. Melanchthon hadde på forhånd advart mot mulige konsekvenser av å skrive under. Men kurfyrst Johann svarte: «Jeg vil gjøre det som er rett, uten å bekymre meg for min kurfyrstelige verdighet; Jeg vil bekjenne min Herre, korset hans betyr mer for meg enn all makten her på jorden.» De ba keiseren om å få lese opp bekjennelsen offentlig ved riksdagen. Han var først motvillig, men ga til slutt etter. Og lørdag den 25. juni klokken 15:00 skjedde altså den høytidelige presentasjonen av lutheranernes offisielle læredokument, på tysk. Opplesningen varte to timer og gjorde dypt inntrykk på mange av de tilstedeværende. Keiseren selv duppet av underveis, men fikk til slutt dokumentet overrakt skriftlig.

De romersk-katolske teologene satte seg nå ned og skrev et motskrift som ble opplest den 8. august. Melanchthon skrev deretter et lengre forsvarsskrift: Apologi for Den augsburgske bekjennelse (som også inngår blant de lutherske bekjennelsesskriftene i Konkordieboken av 1580). Men denne apologien ville riksdagen verken høre, lese eller ta imot. Isteden ble det vedtatt å true lutheranerne med militær makt dersom de ikke innen april neste år vendte tilbake til den romersk-katolske folden.

Luther skrev, etter å ha hørt nyhetene om opplesningen av Confessio Augustana: «Jeg er enormt glad og tilfreds over å ha fått leve fram til dette øyeblikket når Kristus er blitt offentlig forkynt av sine trofaste bekjennere i en så storslått forsamling, med denne virkelig vakre bekjennelsen».

ADurerMelancthonengraving1526
Philipp Melanchthon, kobberstikk av A. Dürer

Det hører med til historien at Melanchthon senere i livet gjorde flere endringer i bekjennelsen, som han tydeligvis betraktet som sitt eget verk. I en revidert versjon utgitt 1540 (den såkalte «Variata») foretok han en betydelig nedtoning i læren om nattverden, slik at også den sveitsiske reformatoren Jean Calvin kunne godkjenne og skrive under. Dette og andre alvorlige feilgrep av Melanchthon skulle noen år senere føre til svært mye strid og uro. Ekte lutheranere spesifiserer derfor at de bekjenner seg til den opprinnelige, uforandrede versjonen av Confessio Augustana fra 1530.

25 år senere, ved Religionsfreden i Augsburg i 1555, ble den lutherske kirken (også iblant kalt Den augsburgske bekjennelsens kirke) endelig offisielt godkjent av keiseren som et lovlig kirkesamfunn ved siden av den romersk-katolske kirke.

 

 

 

 

 

Elisabeth og Caspar Cruciger

Detalj Cranach_the_Elder_Christ_blessing_the_children
(Ukjent kvinne) – Detalj fra maleriet «Kristus velsigner barna» av Lucas Cranach d.e.

Ekteparet Cruciger tilhørte den nærmeste kretsen rundt Luther og gjorde en betydningsfull innsats for utbredelsen av den lutherske reformasjonen.

Elisabeth Cruciger (1500-1535) ble reformasjonens første kvinnelige salmedikter. Hun kom fra en tysk adelsfamilie i Pommern, men vokste opp i et nonnekloster. Omtrent tjue år gammel forlot hun klosteret, etter å ha blitt introdusert for reformasjonens tanker. Hun reiste til Wittenberg, der hun fikk bo hos familien til Johannes Bugenhagen, Luthers pastor og venn. Og der i huset ble hun som en kjær datter.

I 1524 ble det stelt til bryllup mellom henne og en ung mann, Caspar Cruciger, som studerte teologi under Luther og Philipp Melanchthon. Pastor Bugenhagen skrev til kurfyst Fredrik den vise og ba om å få ti store bord og rikelig med hjortekjøtt, slik at de kunne invitere mange gjester og ha en skikkelig bryllupsfeiring for «min Elisabeth», som han kalte henne. For adelsfamilien hennes ville nemlig verken bidra eller være til stede; de hadde brutt all kontakt med datteren fordi hun var gått over til den lutherske lære.

Det nye ekteparet fikk en sønn, Caspar, og en datter, Elisabeth (som senere ble gift med Hans Luther, reformatorens sønn). Herr og fru Cruciger satt ofte til bords hjemme hos sine gode venner Martin og Katharina Luther, der de deltok aktivt i de berømte «bordsamtalene». Melanchthon anså Elisabeth for å være en klok kvinne. Poetiske gaver hadde hun også, og Luther ble så begeistret for en salmetekst hun hadde skrevet, at han inkluderte den i de første lutherske salmebøkene som utkom i 1524. Denne mest kjente av salmene hennes har vi i nynorsk oversettelse i Norsk salmebok, der det første verset går slik:

Guds Son i krubba funnen,

frå æva er hans år

or faderhjerta runnen

som ordet skrive står,

han er den morgonstjerne

som skin for oss så gjerne

langt meir enn soli klår.

Caspar Cruciger Lucas_Cranach_d._Jüngere_Caspar_Cruciger
Portrett av Caspar Cruciger, malt av Lucas Cranach den yngre

Caspar Cruciger (1504-1548) møtte Luther for første gang i 1519, i sin hjemby Leipzig, ved disputasen mot Johann Eck. Senere studerte han ved universitetet i Wittenberg og ble teologiprofessor og predikant. Cruciger arbeidet tett med Luther ved revideringen av den nye tyske bibeloversettelsen og gjorde også en viktig innsats for å få reformasjonen innført i Leipzig. Han var redaktør av Luthers skrifter, Wittenberg-utgaven.

Etter at hans kone Elisabeth døde 35 år gammel, giftet han seg på ny med en adelskvinne fra Leipzig, Apollonia Gunterode. Da Martin Luther døde, ble Cruciger (sammen med Melanchthon) utnevnt til verge for den etterlatte familien.

Luthers 95 teser

portrait_of_martin_luther_as_an_augustinian_monkDet var overhodet ikke Martin Luthers hensikt å starte noe stort opprør mot pavekirken da han 31. oktober 1517 presenterte sine 95 teser, skrevet på latin. Han ønsket bare å invitere prester og universitetsfolk til en debatt – om handelen med avlatsbrev og hvordan dette hadde utviklet seg. Vi leser noen av tesene:

1. Når vår Herre og mester Jesus Kristus sier: «Gjør bot» osv., så vil han at hele livet til de troende skal være en bot.

27. De som sier at sjelen flyr ut av skjærsilden så snart pengene klinger i kisten, forkynner menneskelærdom.

28. Men sikkert er det at når pengene klinger i kisten, øker menneskenes havesyke og gjerrighet. Kirkens forbønn er derimot alene i Guds hånd.

37. Enhver sann kristen, enten han er levende eller død, har del i alle Kristi og kirkens goder, også uten avlatsbrev.

50. Man må opplyse de kristne om at hvis paven kjente til avlatshandlernes pengeutpressing, ville han heller se Peterskirken brent enn bygd av hans fårs hud, kjøtt og ben.

Slottskirken i Wittenberg var hjemmet for en av Europas største relikviesamlinger, eid av kurfyrst Fredrik den Vise, og på allehelgensdag den 1. november skulle relikviene settes på utstilling. Da var det ventet mye folk. De kunne komme og få «avlat» etter å ha betraktet for eksempel en liten bit fra Moses’ brennende busk, biter fra både Jesu krybbe og kors, og rester av jomfru Marias melk…

Luthers kritikk i de 95 tesene var ikke rettet mot selve tanken om avlat. Men han var opprørt over avlatshandelen slik den ble praktisert av den pavelige utsendingen Johann Tetzel, som akkurat da var på en stor salgsturné fra by til by i Tyskland. Der så Luther et forferdelig misbruk av den kristne læren om omvendelse og tilgivelse.

Etter at noen oversatte Luthers teser til tysk og fikk dem trykket og spredt vidt og bredt, begynte inntektene fra avlatshandelen å gå dramatisk ned. Dette var problematisk for paven, som trengte penger til å bygge ferdig Peterskirken i Roma. Og Luther fortsatte med å kritisere stadig flere ting ved den romersk-katolske kirkes lære og praksis. Reformasjonen var i gang!

Nesten tretti år senere, den 16. februar 1546, skriblet en døende Luther sine aller siste ord på et stykke papir: «Vi er tiggere! Det er sant.» De ordene er som et ekko av den første tesen: «Når vår Herre og mester Jesus Kristus sier: «Gjør bot (vend om)» osv., så vil han at hele livet til de troende skal være en bot (omvendelse).» Som kristne skal vi leve av evangeliet hver eneste dag; vi bekjenner syndene våre, vi «tigger» Gud om nåde, og vi tar vår tilflukt til ordet om korset og tilgivelsen. Og evangeliet stiller ingen krav. Nåden er gratis (selv om den er svært dyrekjøpt, av Jesus) og mer enn dyp nok til å dekke over alle syndene til tiggere som Luther og oss.

Keiser Augustus og barnet i krybben

Augustus fra Prima Porta, statue i Chiaramonti-museet, Roma. (Wikipedia)
Augustus fra Prima Porta, statue i Chiaramonti-museet, Roma.

”Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall…” (Luk 2,1). Hans egentlige navn var Gaius Oktavian, og han var født i Roma i år 63 f. Kr. Han kom til makten etter sin grandonkel Julius Cæsars død, det romerske senatet ga ham da tittelen ”Augustus” (”den opphøyde”, ”majestet”). Dette var slutten på den romerske republikken – Augustus ble den første romerske keiser, i et nytt keiserrike. Han hersket eneveldig i 45 år (31. f.Kr. – 14. e.Kr.), en tid preget av fremskritt og fred innad i Romerriket, som tidligere hadde vært opprevet av lange kriger. Nå begynte Pax Romanum (”den romerske fred”), en to hundre år lang periode med relativt fredelige forhold.

Augustus var verdens mektigste mann. Romerriket dekket på den tiden nesten hele området rundt Middelhavet, fra Spania og de britiske øyer til Iran, fra Tyskland til Nord-Afrika. Keiseren sørget for å få orden på sakene i riket sitt. Han fikk bygd et nettverk av solide veier med et offisielt kurersystem, etablerte en stående hær, utvidet riket ved militære erobringer, reformerte det romerske skattesystemet, og samlet inn enorme verdier fra alle provinsene. Augustus var svært velvillig overfor jødene, blant annet bekostet han personlig to daglige offer i tempelet i Jerusalem.

Han skrev en opptegnelse (som er bevart) over alt det han hadde oppnådd, og ved sin død i år 14 e.Kr. ble han av senatet erklært for å være en gud — dvs. at han fortjente å bli dyrket av romerne. Den åttende måneden i den romerske kalender fikk nytt navn – august, etter den store keiseren. Hans adoptivsønn Tiberius overtok tronen og var keiser ved tiden for Jesu død og oppstandelse.

______________________________

Når den mektige keiser Augustus ga befaling om at alle innbyggerne i verdensriket hans skulle innskrives i manntall, var det for å få oversikt over hvor mye skatt det var mulig å kreve inn. ”Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by,” for alle måtte adlyde keiseren, også Josef fra Nasaret, av Davids hus og ætt, og hans trolovede, Maria, som ventet barn. Uten å være klar over det, var Augustus med sine planer og befalinger et redskap for Guds langt større og viktigere plan om å gi verden en frelser, den Messias som var lovet. Gud styrte begivenhetenes gang, alt skjedde slik at det ordet skulle oppfylles som Herren hadde talt gjennom profeten Mika, om at Fredsfyrsten skulle fødes i Davids by.

I vesle Betlehem, i en ubetydelig avkrok av Romerriket, kom Guds Sønn til jorden som menneske. Der ble verdens frelser, Kongenes Konge, hyllet av engler og tilbedt av gjetere i en fattig stall. I vår tid er årets åttende måned fortsatt oppkalt etter keiser Augustus, men det veldige Romerriket er for lengst gått til grunne. Barnet i krybben i Betlehem er nå langt mer berømt og viktigere for oss enn noen keiser som har levd. Det er fordi Jesus vant en seier som er langt større enn noen militær seier, og han har etterlatt seg en arv som er langt rikere enn alle jordens skatter og rikdommer. Ved sitt liv og sin død og oppstandelse har han gitt oss en evig fred.

Når ble Jesus født?

I dag har jeg den ære og glede å ha dr. theol. Seth Erlandsson som «gjesteblogger», dvs. Seth har gitt meg lov til å oversette og publisere på nettet de første sidene av hans bok Vem är han? Den verklige Jesus från Nasaret (XP Media, 2007).

JESUS I TID OG ROM

Det er ikke lett å datere Jesu fødsel med hundre prosent sikkerhet. Tidspunktet som vår nåværende tidsregning utgår fra, er basert på upålitelige beregninger gjort av munken Dionysius Exiguus på 500-tallet e.Kr. , og han daterer Kristi fødsel minst fire år for sent. Jeg skal her forsøke å sammenfatte det som er av betydning når man skal tidfeste Jesu fødsel og hvordan en slik tidfesting kan se ut.

Tidspunktet for Herodes den stores død

Vi vet at Herodes den store døde like før påske i år 4 før vår tidsregning. Ifølge den jødiske historieskriveren Flavius Josefus (37 – ca 100 e.Kr.) falt den 15. Nisan (påskehøytidens første dag) dette året den 12. april (Antiquitates 17,8.1 og 17,9.3)*, og like før Herodes’ død inntraff en måneformørkelse (Ant. 17,6.4) som ifølge astronomer fant sted natten mellom den 12. og 13. mars (jf. Ant. 17,8.1). Herodes har altså dødd i slutten av mars eller i begynnelsen av april. Da var Jesus allerede født. Ettersom Jesu omskjæring, hans frambæring i tempelet, besøket av østerlandske stjernetydere, flukten til Egypt og mordene på uskyldige barn i Betlehem fant sted mellom Jesu fødsel og Herodes’ død omkring den 1. april år 4 før vår tidsregning, kan Jesus senest ha blitt født i begynnelsen av år 4 f. Kr. Jeg tror at han ble født i slutten av år 5 f.Kr. (se nedenfor).

Tidspunktet for døperen Johannes’ fødsel

Ifølge Lukas 1,5 tjenestegjorde døperen Johannes’ far Sakarja i Abias prestegruppe. Prestene var ifølge 1. Krønikeboks kapittel 24 inndelt i 24 skift som alle tjenestegjorde i tur og orden to ganger per år, en uke om gangen. Abias gruppe var ifølge 1 Krøn 24,10 den åttende i rekken. Ifølge Talmud (jødenes store etterbibelske skriftsamling) var Jojarib, det første presteskiftet (1 Krøn 24,7), i tjeneste da tempelet ble ødelagt den 9. i måneden Ab år 70 e.Kr., dvs. den 4. august. Takket være denne informasjonen er det mulig å regne ut at Abias prestegruppe i år 6 f.Kr. var i tjeneste 17.-23- april og senere 3.-9. oktober. Dermed ble sannsynligvis Johannes til mot slutten av april eller i midten av oktober år 6 f.Kr., ettersom Sakarjas hustru Elisabet ble med barn ”en tid etter” (Luk 1,24). Nå forteller Lukas (1, 26) at da Elisabet var i ”sjette måneden” ble jomfru Maria gravid med Jesus. Altså ble Maria med barn da Elisabet hadde vært gravid i minst fem måneder, dvs. enten i oktober år 6 f. Kr. eller i april år 5 f.Kr. Johannes ble født 3-4 måneder senere, dvs. enten i begynnelsen av januar eller i begynnelsen av juli år 5 f.Kr. Jesus, som ble født 5-6 måneder senere, bør dermed ha blitt født enten i slutten av juni eller i slutten av desember år 5 f.Kr.

Det er altså mye mulig at Jesus ble født den 25. desember. Hvis så er tilfelle, skjedde Jesu omskjæring den 1. januar i år 4 f.Kr. og 33 dager senere, den 3. februar samme år, ble Jesus båret fram i tempelet i Jerusalem (Luk 2,22ff. 3 Mos 12,3-4). Senere en gang, kanskje i midten av februar, kom de østerlandske stjernetyderne og spurte etter ”jødenes konge som nå er født” (Matt 2,1ff). Nå bodde Maria og Josef ikke lenger i stallen der Jesus ble født og der de fikk besøk av sauegjeterne, men i et hus (Matt 2,11). Like etter stjernetydernes besøk flyktet Josef med Maria og Jesus til Egypt for å unngå den rasende Herodes’ udåd. I forsøket på å drepe Jesus lot Herodes myrde alle guttebarn i Betlehem og omegn som var to år og yngre (Matt 2,16ff).

Oppholdet i Egypt ble kortvarig. Allerede rundt 1. april døde Herodes, og Josef kunne nå ta med seg Jesus og Maria og vende tilbake til Israels land. Men ettersom Arkelaus, som var svært grusom og den mest beryktede av alle Herodes’ sønner, overtok makten i Judea, våget ikke Josef å vende tilbake til Betlehem, men flyttet tilbake til Nasaret i Galilea (Matt 2,19ff).

Stjernekonjugasjonen år 7 f.Kr.

År 7 f.Kr. skjedde det noe uvanlig. Planetene Jupiter og Saturn strålte sammen i stjernebildet Fiskene ikke mindre enn tre ganger (i mai, oktober og desember). Mange har forbundet dette fenomenet med stjernen som de østerlandske stjernetyderne hadde sett gå opp og tolket som et tegn på at en konge skulle fødes til jødefolket. I sin bok ”The Life and Times of Jesus the Messiah” (3. utg. 1886, 2.211f) nevner Alfred Edersheim bl.a. følgende: Jødisk forventning om en Messias var forbundet med en merkelig og spesiell stjernekonjugasjon som skulle inntreffe før Messias’ fødsel. I en av de mindre midrasjene, som inngår i 6-bindsverket publisert av Jellinek med tittelen ”Beth ha-Midrash” (Leipzig og Wien 1853-1878), står det at en stjerne i øst skal vise seg to år før Messias’ fødsel (vol. II, col. 1406: ”Antikke planetkalendere viser at i Orienten ble Jupiter betraktet som verdensherskerens stjerne, Saturn som Palestinas stjerne, og Fiskenes stjernebilde som tegnet for de siste tider.”

Matteus forteller at Herodes i all hemmelighet kalte til seg stjernetyderne og ”spurte dem ut om tiden da stjernen hadde vist seg” (2,7). Da Herodes senere forsøkte å drepe Messias, som han tydeligvis oppfattet som en jordisk konkurrent, lot han drepe alle gutter i Betlehemsområdet som var ”to år og yngre” (2,16). Men hvorfor lot han drepe gutter på opp til to år, når han bare var ute etter jødenes nyfødte konge, ”jødenes konge som nå er født”? Er denne store marginen bare et vitnesbyrd om Herodes’ hensynsløse grusomhet? Eller kan det være at stjernetyderne har fortalt ham om hva de hadde sett to år tidligere? Kan stjernetydernes ankomst til Jerusalem to år etter Jupiters og Saturns konjugasjon samstilling tyde på at de kjente til den jødiske forventningen om at Messias skulle fødes to år etter en merkelig stjernes tilsynekomst? Vi vet ikke sikkert. Men så mye kan vi si: Den stjernen som plutselig viste seg for stjernetyderne da de var på vei til Betlehem (2,9) og som de setter i forbindelse med stjernen de hadde sett tidligere, har ingen naturlig forklaring. Om stjernen som de tidligere hadde sett eventuelt var stjernekonjugasjonen Jupiter-Saturn, så var den stjernen som nå viste seg en overnaturlig hjelp fra Gud. Ikke bare gikk den foran dem, men den stanset også over Betlehem, så de kunne finne ham de lette etter, ”jødenes konge som nå er født”, den lovede Messias.

Tidspunktet for manntallsinnskrivningen

Jesus ble født samtidig med en romersk manntallsinnskrivning som fant sted da Kvirinius var keiser Augustus’ spesielle representant i den østlige delen av Romerriket. Ifølge Josefus foregikk det en manntallsinnskrivning i Judea år 6 e.Kr., og vi vet fra andre kilder at Kvirinius var keiserlig legat i Syria år 6-9 e.Kr. Mener Lukas, når han nevner Kvirinius i forbindelse med fødselsfortellingen i Lukas 2, at Jesus ble født først i år 6 e.Kr.? Slett ikke. Denne senere manntallsinnskrivningen nevner Lukas i Apostlenes gjerninger 5,27, og han er nøye med å adskille den fra innskrivningen da Jesus ble født. Han skriver nemlig om innskrivningen som foregikk ved Jesu fødsel: ”Denne første innskrivning” (Luk 2,2). Kvirinius var etter alt å dømme i tjeneste både ved den første og andre innskrivningen. Ifølge den romerske historikeren Tacitus (Annales 3,48)*, ble Kvirinius valgt til konsul over Syria allerede i år 12 f.Kr. Omkring år 7 f.Kr. ble han utnevnt til keiserlig legat i Syria sammen med Varus. Etter en del andre oppdrag f.o.m. år 1 f.Kr. ble han på ny utnevnt som legat i Syria år 6 e.Kr.*

(Seth Erlandsson)

Fotnoter:
1. Josefus’ Antiquitates judaicae (jødenes gamle historie) inneholder 20 bøker og strekker seg fra skapelsen til forfatterens egen tid, ca. 100 e.Kr.
2. Tacitus levde ca 55-117 e.Kr. Hans store historieverk Annales omfatter 16 bøker men er ikke bevart i sin helhet.
3. Jeg har brukt en del plass på Kvirinius, fordi mange har ment at opplysningen i Luk 2,2 ikke er mulig å forene med opplysningen i Matteus 2 om at Jesus ble født mens Herodes den store ennå var i live. Se nå senest Lena Einhorn, Vad hände på vägen till Damaskus? s. 54: ”Dersom man utgår fra Lukasevangeliet ble Jesus altså født tidligst år 6 etter vår tidsregnings begynnelse.” ”Det er altså umulig at Jesus ble født både på Herodes den stores tid og på Kvirinius’ tid.”