Historisk – Evan Luth

Hieronymus – bibeloversetteren i Betlehem

Eusebius Hieronymus ble født ca. år 347 e.Kr. i en adelsfamilie i byen Stridon, som antagelig lå nær Ljubljana i våre dagers Slovenia. Tolv år gammel kom han til Roma for å studere grammatikk, retorikk og filosofi, og der ble han døpt ca år 366. Han ble tiltrukket av den asketiske livsstilen og valgte å tilbringe flere år blant munker i ørkenen nær Aleppo i Syria. Der fant han fred og ro til å lese, skrive og studere. På denne tiden fikk han sin første undervisning i hebraisk, fra en kristen jøde.

Senere ble han ordinert til prest i Antiokia i Syria og tilbrakte en del tid i Konstantinopel, hvor han ble kjent med de berømte kirkelederne Gregor av Nazianz og Gregor av Nyssa. Han studerte gresk språk og litteratur og oversatte blant annet den viktige kirkehistorien skrevet av Eusebius av Cæsarea (260-339) fra gresk til latin, samt oppdaterte denne fram til året 378. Han begynte også å skrive bibelkommentarer og andre teologiske skrifter som etter hvert skulle få stor utspredelse og innflytelse rundt om i de kristne landene.

Da han vendte tilbake til Roma i år 382, hadde han ry som en språkmektig og lærd forsker. Han ble nå betrodd viktige oppgaver, å lede oppbyggingen av det pavelige bibliotek samt å revidere diverse latinske bibelversjoner for å sette sammen en standardutgave, i første omgang av de fire evangeliebøkene. I tillegg fungerte han som åndelig leder og lærer i et miljø av velstående og godt utdannede kvinner, blant andre enken Paula fra en kjent romersk adelsfamilie. Disse kvinnene delte hans interesse for de asketiske idealene. (Flere ble senere erklært som helgener, i likhet med Hieronymus selv). Han holdt forelesninger for dem, ga undervisning i den hebraiske teksten til Salmenes bok, og besvarte spørsmål de hadde om Bibelen.

I år 385 satte han kursen for Det hellige land. Den velstående Paula og hennes datter var blant flere som reiste sammen med ham, og grunnla og finansierte blant annet to klostre i Betlehem, et for menn og et for kvinner, der de bosatte seg. Paula skaffet også Hieronymus de bibelmanuskriptene han ønsket seg. For nå ville han arbeide for fullt med sitt livsverk: å oversette Det gamle testamente direkte fra hebraisk til latin. Dette var pionérarbeid, ettersom de eksisterende latinske oversettelsene var gjort med utgangspunkt i Septuaginta (LXX), den berømte greske oversettelsen av GT som ifølge tradisjonen var utført av syttito jøder i Aleksandria, Egypt, ca. to hundre år før Kristi fødsel. Apostlene og evangelistene hadde brukt og sitert fra LXX, så de fleste kristne på Hieronymus’ tid betraktet denne med høyeste respekt, som guddommelig inspirert og ufeilbar.

Kirkefaderen Augustin ble svært skeptisk da han fikk høre om nyoversettelsen direkte fra hebraisk som Hieronymus holdt på med, han som jo ikke selv var jøde og derfor manglet ekspertisen som de syttito i Aleksandria hadde hatt. Dette kunne aldri bli vellykket, og stor forvirring i kristenheten ville utvilsomt bli resultatet når det kom en ny versjon av GT som var ganske annerledes fra det kjente og kjære latinske bibelspråket basert på Septuaginta.

Augustin forsøkte i flere brev å få den ca. sju år eldre oversetteren til å skrinlegge hele prosjektet. Hieronymus avviste dette tvert. Selv om også han hadde respekt for Septuaginta, mente han å se en hel del feil og mangler ved den. Men han gruet seg visst litt til reaksjonene som ville komme: ”Før folk får svelget spyttet sitt vil de skrike ut at jeg er en falskner og en gudsbespotter som har våget å tilføye, endre og rette i de gamle skriftene.”

Hieronymus arbeidet respektfullt, grundig og lenge med de hellige tekstene. I mange år disponerte han to arbeidsrom i en hule, like ved «Fødselskirken». I de bibelske bøkene fant han frelseren overalt: «Uvitenhet om Skriften, er uvitenhet om Kristus» er blant de mest kjente sitat fra ham. Undervisningen i Jesajaboken «er talt ikke bare av en profet, men av en evangelist», skriver han, for her er «alle Kristi og kirkens mysterier presentert så klart at du ikke skulle tro de var profetier om framtiden, men at de handlet om hendelser i fortiden».

Oversettelsens vanskelige kunst
Hieronymus hadde mange betraktninger om den vanskelige kunsten det er å oversette. Selv om han generelt var en sterk tilhenger av og foregangsmann for en nokså fri «mening-for-mening»-oversettelse (dynamisk ekvivalens), i stedet for «ord-for-ord»-oversettelse som var mest vanlig på den tiden, gjorde han et unntak for de hellige skrifter, Bibelens bøker. Her syntes han det var nødvendig å oversette mer ordrett, for å få tak i det «mysterium» som lå gjemt i selve ordenes rekkefølge. Hvert ord og hver detalj var inspirert av Gud.

I år 405 var han endelig klar med sin nyoversettelse av hele Bibelen. I tillegg til de 39 gammeltestamentlige bøkene, hadde han tatt med en håndfull andre (Sirak, Judith, m.fl.) som var blitt inkludert i Septuaginta selv om de ikke var en del av den hebraiske bibelen. Hieronymus skrev at disse oppbyggelige skriftene (som vi kaller «apokryfene» = de skjulte, bortgjemte) ikke var likeverdige med de kanoniske. Men hans samtidige og kirken senere brydde seg mindre om å gjøre noe slikt skille. Baruks bok og Jeremias brev, som Hieronymus hadde utelatt, ble også inkludert av kirken i en ny utgave noen hundre år senere.

Hieronymus var svært produktiv både som forfatter og oversetter i mer enn tjue år etter fullførelsen av bibeloversettelsen. Blant mye annet skrev han en viktig bok imot pelagianismen, en retning oppkalt etter teologen Pelagius (ca. 354-427) som fornektet arvesynden og hevdet at mennesket har fri vilje i åndelige ting. Etter 34 år i Betlehem døde Hieronymus den 30. september år 420, viden kjent som en av sin tids mest lærde bibelforskere og lærere. (30. september markeres for øvrig i vår tid verden over som «Oversetternes dag».)

Kirkebibelen
Som forventet møtte den nye bibeloversettelsen til å begynne med en del motstand, men fra 500- og 600-tallet fikk den allmenn aksept og ble etter hvert kalt Versio Vulgata («den vanlige versjonen»). Den var selve kirkebibelen i vestkirken i mer enn tusen år og fikk således en enorm innflytelse på teologi, kultur, språk, litteratur og samfunn. Ikke alle kirker og menigheter hadde sitt eget eksemplar, men svært mange steder var en Vulgata lenket fast (som beskyttelse mot tyveri) til lesepulten nær alteret. De fleste av kirkens teologer og prester i middelalderen manglet kunnskaper i gresk og hebraisk, så når de skulle henvise til Skriften hadde de kun «den vanlige» på latin. Men dette var ikke noe problem, for man regnet Vulgata som minst like hellig som grunnteksten på originalspråkene.

Den første trykte bibelen, Gutenberg-bibelen fra 1455, var selvfølgelig en Vulgata. Hieronymus’ bibel var også den Martin Luther brukte, før han i 1521 begynte på sin egen tyske oversettelse av NT fra gresk (og senere GT fra hebraisk sammen med noen medarbeidere).

Luther, Melanchthon og de andre reformatorene så med kritiske øyne på hvordan kirken betraktet Vulgata som selve Skriften, og de betonte at teologer bør kunne gå direkte til grunnspråkene ved studiet og tolkningen av Bibelen. Ad fontes («til kildene») var et viktig slagord for mange på denne tiden.

Man merket seg også visse svakheter og feil i den latinske oversettelsen. For eksempel i 1 Mos 3,15, der Gud like etter syndefallet taler til slangen om frelseren som skal komme og overvinne den ondes makt: «Jeg skal sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom ditt avkom og hennes avkom.» Der fortsetter Vulgata: Ipsa conteret caput tuum, dvs. Hun (”ipsa”) skal knuse ditt hode. Dette verset var for mange et bevis på at jomfru Maria fortjener å bli betraktet som en coredemptrix (med-frelser). Men Melanchthon påpekte i sin troslære Loci Communes (utgitt desember 1521) at det er bedre å la pronomenet her peke tilbake på «avkom», og ikke på kvinnen. Pronomenet som står i den hebraiske grunnteksten har nesten alltid betydningen «han» (bare en sjelden gang «den», «hun», «de» eller «som»). I Lutherbibelen ble det derfor brukt et hankjønnspronomen: «Han skal knuse ditt hode.»

Blant andre merkelige detaljer kan nevnes at Vulgata i 2 Mos 34 (vers 29, 30 og 35) hadde oversatt hebr. qarán (strålte) med «horn» (på hebr. qéren), slik at betydningen ble at Moses la et slør over ansiktet sitt for å skjule hornene sine. Denne misforståelsen er bakgrunnen til at Michelangelo og andre kunstnere har framstilt profeten med to horn i pannen.

Som en reaksjon på protestantenes «uærbødige» holdning, erklærte den romersk-katolske kirken ved Trientkonsilet i 1546 at Vulgata er kirkens offisielle bibel. Nye oversettelser til folkespråkene ble sett på med uvilje. I 1979 kom Nova Vulgata, en slags modernisert versjon, og i dag bruker man i tillegg mange ulike oversettelser, bl.a. den engelske Jerusalem Bible.

Konkordieboken
I De schmalkaldiske artikler, del II, art IV,9, henviser Luther til Hieronymus: «[Kirken kan] aldri bli bedre styrt og opprettholdt enn når vi alle lever under ett hode, Kristus, og når alle biskopene har den samme embetsautoriteten, selv om de har ulike gaver, holder trofast sammen i endrektig lære, tro, sakramenter, bønner og kjærlighetsgjerninger osv. som St. Hieronymus skriver. Prestene i Alexandria (skrev Hieronymus) skulle styre kirkene i fellesskap, som også apostlene hadde gjort, og etter dem alle biskopene i hele kristenheten, inntil paven løftet sitt hode over alle.»

(Tidskriften Biblicum, 1/2022)

(Illustrasjon: Maleri av Domenico Ghirlandaio, via Wikimedia Commons.)

Biblioteket i Alexandria og den første bibeloversettelsen

Mynt med portrett av kong Ptolemaios I.
Foto: PHGCOM via Wikimedia Commons.

På 300-tallet f.Kr. førte makedonernes kong Aleksander den stores erobringer til at gresk kultur, lærdom og språk ble spredt utover hele hans svære verdensrike. En av hans generaler, Ptolemaios, ble guvernør og senere konge over Egypt, og i de neste tre hundre år var egypterne styrt av den ptolemeiske kongeslekten. Den nye byen Alexandria ble hovedstad, og Ptolemaios ønsket å gjøre den til et sentrum for lærdom og vitenskap, med verdens største bibliotek. Der ville han samle hele den greske litteratur og i tillegg sørge for å få mest mulig av litteraturen på andre språk oversatt til gresk.

Innsamlingen kunne foregå på litt aggressive måter. Anløpende skip ble gjennomsøkt for om mulig å få tak i bøker. Gamle og verdifulle bokruller ble innlånt for eksempel fra Athen, originalene plassert i Alexandrias bibliotek, og kopier sendt tilbake til Athen. Bibliotekets samling ble svært omfattende, det anslås at den inkluderte mellom 500 000 og 700 000 verker.

Ptolemeerne var det jødiske folkets beskyttere, og en stor mengde jøder kom derfor og slo seg ned i Alexandria. Ptolemaios 2. skal ha bestilt en gresk oversettelse av Den hebraiske bibel (Det gamle testamente) til biblioteket sitt. Resultatet ble den kjente Septuaginta-oversettelsen, oppkalt etter de ca. sytti jødiske lærde som ifølge tradisjonen skal ha arbeidet med den. Septuaginta (forkortet LXX) var ferdig en gang i det 2. århundre f.Kr. og ble tatt i bruk av gresktalende jøder i ulike land. Også Lukas, Paulus og de andre nytestamentlige forfatterne benyttet seg av Septuaginta når de siterte fra Det gamle testamente. De tidlige kirkefedrene hadde den høyeste respekt for denne oversettelsen.

Vi kan se hvordan Guds finger styrte begivenhetenes gang da han innsatte ptolemeerne til å herske over Egypt. Hos dem fikk jødefolket, som hans Sønn senere skulle bli født inn i, et trygt oppholdssted. Der ble de godt kjent med gresk kultur og språk. Oversettelsen av GT til verdensspråket gresk betydde at Jesu apostler helt fra starten av, når de skulle reise ut med evangeliet, hadde tilgjengelig og klar en hellig skriftsamling, inkludert Davids, Jesajas og Sakarjas profetier om Messias, forståelig for både hedninger og jøder i mange land.

Det legendariske Bibliotheca Alexandrina ble ødelagt under romertiden. Men i 2003 ble det åpnet en ny og moderne versjon på omtrent samme sted, tegnet av det norske arkitektfirmaet Snøhætta. Foto: Moushira via Wikimedia Commons

Trøbbel i Wittenberg – Luther vender tilbake fra eksilet, mars 1522

Bykirken i Wittenberg. Foto: Wim van ‘t Einde, Unsplash.com

Etter å ha blitt lyst fredløs av keiseren, satt Martin Luther fra 19. april 1521 i skjul på Wartburg, et av slottene til kurfyrst Fredrik den vise av Sachsen. Noen ny «luthersk kirke» var ennå ikke blitt grunnlagt. Mange rundt om i Tyskland og Nord-Europa var enige i reformatorens protester mot falsk lære og praksis innenfor pavekirken, og praksisen med salg av avlatsbrev hadde avtatt betraktelig. Men gudstjenestelivet og kirkens liturgi var forblitt uendret. Folk begynte å bli utålmodige. Skulle det ikke snart skje noe mer?

I løpet av Luthers ti måneder lange eksil begynte det å hende ting i hjembyen Wittenberg, reformasjonens sentrum. Først langsomt. Siden utviklet det seg plutselig så fort at ting kom helt ut av kontroll.

Noen av hans kolleger ved universitetet, Philipp Melanchthon, Justus Jonas og Andreas Karlstadt, fikk oppgaven med å lede reformasjonsbevegelsen i Luthers fravær. Først var han ganske fornøyd med rapportene han mottok, for eksempel om at flere prester, inkludert A. Karlstadt, inngikk ekteskap, noe kirken jo i mange hundre år hadde forbudt. (Karlstadt gikk imidlertid så langt at han uttalte at det burde bli obligatorisk for prester å gifte seg og bli far til en barneflokk… ). Mange av byens augustinermunker forlot klosteret, en del giftet seg med tidligere nonner. Ved nattverdfeiringer fikk nattverdgjestene motta både vin og brød, mens de tidligere bare hadde fått brødet. Det ble slutt på privatmesser, dvs. nattverdfeiring uten menigheten til stede, bare presten og en medhjelper. Juledag 1521 ledet Karlstadt nattverdfeiringen kledd i professorkjortelen sin, ikke kirkens flotte messehagel. Og for første gang i sitt liv hørte menigheten innstiftelsesordene lest med høy stemme på tysk, ikke latin. Karlstadt forkortet også nattverdliturgien, hoppet over alt som fremstilte messen som en offerhandling. Disse bruddene med gammel tradisjon føltes svært dramatiske for mange i menigheten, som ikke hadde mottatt undervisning om disse tingene.

Prester og munker og andre som ville holde på de gamle skikkene opplevde nå å bli utskjelt og kjeppjaget av studenter og vanlige byborgere. Kurfyrst Fredrik var bekymret over de økende tendensene til uroligheter, ordensforstyrrelser, voldelige opptøyer i byen. Han ga påbud om at de kirkelige reformene måtte stanses inntil videre.

Påvirket av Karlstadt, bestemte byrådet imidlertid at kirkene skulle tømmes for altertavler, skulpturer, bilder av Kristus, Maria, apostlene og andre helgener osv., Som støtte for dette, siterte man Skriftens ord, «Du skal ikke lage deg gudebilder, ingen etterligning av noe som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke la deg lokke til å dyrke dem!» (2 Mos 20,4-5).

Siden det heller ikke står noe i Bibelen om at man skal bruke orgel i gudstjenesten, påsto Karlstadt at det var feil å bruke orgel. Lyden av orgel, trompeter og fløyter var verdslig og forstyrrende og hørte hjemme i teateret, ikke i kirken, mente han.

I februar 1522 fant det så sted en ikonoklasme (billedstorm) i Wittenberg. Folk gikk løs på kirkenes inventar og utsmykning, knuste og skar i stykker.

Midt oppi alt dette, var også tre «profeter» fra Zwickau ankommet byen og skapte uro med sine prekener der de påsto de hadde fått direkte åpenbaringer fra Den Hellige Ånd, og at det var viktigere enn hva som sto i Bibelen. De avviste også barnedåpen og kjempet sammen med Karlstadt for å innføre radikale reformer i kirken og gudstjenesten.

Nå var det kaos. Melanchthon og andre av Luthers venner tryglet ham om snarest å komme tilbake Wittenberg for å redde situasjonen. Han hadde akkurat gjort ferdig et første utkast til sin oversettelse av Det nye testamente fra gresk til tysk og var selv innstilt på å avslutte sitt eksil nå. Men kurfyrsten hadde gjort det klart at han ønsket at den fredløse reformatoren bare skulle bli værende på skjulestedet, så Luther skrev i et brev til ham at fyrsten var uten skyld for Gud dersom han skulle bli tatt til fange eller slått i hjel. Han mente han kunne klare seg uten fyrstens beskyttelse, fordi han hadde en mye mektigere beskytter i Herren Gud.

Den 1. mars 1522 forlot Luther Wartburg og ankom hjembyen noen dager senere. På første søndag i faste («Invocavit»-søndagen), den 9. mars, begynte han i bykirken en serie på åtte daglige prekener der han tilretteviste billedstormerne og urostifterne og dem som ville presse gjennom endringer med makt og i alt for raskt tempo. Alt måtte skje i frihet, og med god orden, uten opprør og vold. Endringer skulle forkynnes fram, folk måtte undervises i Guds Ord med tålmodighet, og ikke tvinges til noe imot sin samvittighet. Likesom spedbarn burde de først gis melk, så grøt, før de fikk kraftigere kost. Dag etter dag underviste Luther om messen og liturgien, presters ekteskap, fjerningen av bilder, nattverden, mat og faste m.m. Han var svært kritisk til alle som mente at det å beholde menneskelige tradisjoner var nødvendig for frelsen, men like kritisk til dem som mente at avvisningen av tradisjonene var nødvendig for frelsen: «Lag ikke et «nødt» ut av et «fritt»».

Fra prekenen mandag 10. mars:
«Ordet har skapt himmel og jord og alle ting — det er det som må gjøre det, og ikke vi arme syndere. Summa summarum: preke det vil jeg, si det vil jeg, skrive det vil jeg, Men tvinge, trenge noen med makt, det vil jeg ikke, for troen vil mottas frivillig og uten tvang, Ta eksempel av meg. Jeg var imot avlatshandelen og alle papister, men ikke med makt. Jeg har bare holdt på med Guds ord, preket og skrevet, ellers har jeg ikke gjort noen ting. Mens jeg lå og sov eller drakk wittenbergsk øl sammen med min Philippus og Amsdorf, utrettet det så meget at pavedømmet er blitt svakere enn noen fyrste eller keiser hittil har gjort det. Jeg har intet gjort, ordet har virket og utrettet det alt sammen. Hadde jeg villet fare frem med voldsomhet, hadde jeg bragt en svær blodsutgydelse over Tyskland. Ja, i Worms kunne jeg ha anrettet et slikt spill at ikke en gang keiseren hadde vært trygg. Men hva hadde det vært? Et narrespill! Jeg gjorde det ikke, jeg lot ordet handle. Hva tror dere vel djevelen tenker når man vil utrette tingene ved å lage ståhei? Jo, han sitter bak kulissene og tenker: aha, nå skal vel de narrene komme til å lage et nydelig spill! Men vi vi konsentrerer oss om ordet alene og lar det alene virke, da ergrer han seg.»

Fra prekenen tirsdag 11. mars:
«Om bildene: Bilder er ikke nødvendige, men det står oss fritt om vi vil beholde dem eller ikke beholde dem … Dere leser i loven, 2 Mos 20,4: «du skal ikke gjøre deg noe utskåret bilde eller noen avbildning av det som er oppe i himmelen, eller av det som er nede på jorden eller av det som er i vannet nedenfor jorden.» Det er det dere bygger på, det er grunnlaget. La oss nå se! Sett at våre motstandere nå vil si: men det første bud forlanger bare at vi skal tilbe én Gud og ikke noe bilde, og slik står det også like etter det dere siterte: «du skal ikke tilbe dem» (2 Mos 20,5). Altså er det tilbedelsen som er forbudt, ikke fremstillingen … Ja, sier du, men det står i teksten: «du skal ikke gjøre deg noe bilde». De sier: det står også: «du skal ikke tilbe dem» … De sier: bygget ikke Noa, Abraham og Jakob altere? Kan noen nekte for det? Nei, det må vi innrømme. Videre, satte ikke Moses opp en slange i ørkenen, slik vi leser i fjerde Mosebok? (4 Mos 21,9). Hvordan kan du da si at Moses har forbudt oss å lage noe bilde, når han lager et selv? En slange er jo også et bilde … Leser vi ikke dessuten videre at der var laget to kjeruber på nådestolen, på selve det sted hvor Gud ville tilbes? (2 Mos 27,7). Jo, vi må pent innrømme at man kan beholde og lage bilder, men tilbe dem skal vi ikke, og dersom man tilber dem, så skal de rives ned og fjernes.»

Luther forsvarte de lokale kirkenes rett til å beholde de bildene de ønsket. Og med sine åtte kraftfulle Invocavit-prekener oppnådde han å gjenopprette ro og orden i Wittenberg. Han ba de svermeriske Zwickau-profetene om å bevise budskapet sitt ved å gjøre et mirakel. De nektet, og forlot så byen. Andreas Karlstadt ble heller ikke værende særlig lenge etter dette. Med Luther tilbake fra eksilet, var reformasjonsbevegelsen igjen på rett spor.

Kilder:
Bainton, Roland: Here I stand. A Life of Martin Luther.
Lønning, Inge: Levende Luther.

Helligdagsreformen av 1770

Hvordan har det seg at den 6. januar – trettendedag jul – er offentlig fridag i Sverige og Finland (og mange andre land), mens det her i Norge er en vanlig dag? Og at svenskene også har fri med St. Hans, som de kaller Midtsommerdagen, mens vi ikke har det?

Årsaken er festdagsreduksjonen som ble vedtatt av Danmark-Norges regjering i 1770. I forordningsteksten het det at en del helligdager var, selv om de i utgangspunktet hadde en god og gudfryktig hensikt, blitt brukt mer til «lediggang og laster» enn til sann gudsdyrkelse. Og derfor var det bedre om de heller kunne brukes til arbeid og nyttig gjerning. Følgende festdager skulle da helt opphøre:

3. juledag, 3. påskedag og 3. pinsedag.

Hellige tre kongers dag (6. januar). Markeres nå på den nærmeste søndagen, under navnet Kristi åpenbaringsdag.

Maria renselsesdag/Kyndelsmesse (2. februar).

Maria budskapsdag (25. mars). Denne feiringen skulle heretter legges til 5. søndag i faste.

Jonsokdagen (25. juni), med feiringen av St. Hans. I vår tid feirer vi døperen Johannes’ fødselsdag i kirken på den nærmest følgende søndagen.

Maria besøkelsesdag (2. juli), til minne om jomfru Marias besøk hos Elisabet (Luk 1,39ff)

Mikkelsmess (29. september). Vi feirer nå Den hellige Mikaelsdag på siste søndag i september.

Allehelgensdag (1. november). Ifølge forordningen av 1770 skulle denne feiringen heller legges til påfølgende søndag.

Etter reformen av 1770 gjenstod elleve helligdager. Mange steder i landet ble helligdagene som var blitt avskaffet likevel videreført som prikkedager, «halv-helligdager» da tjenestefolk skulle få ha fri og man skulle gjøre minst mulig.

(fra Bibelkalender for Den Lutherske Bekjennelseskirke 2022)

Men Lukas tok ikke feil

Arkeologen Sir William Ramsays (1851-1939) oppdagelser

«Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. Denne første innskrivning ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria…» Legen Lukas, som skrev disse så berømte ordene, fletter svært ofte inn detaljer om historie, samfunn og geografi, både i Lukasevangeliet og i Apostlenes gjerninger (Apg). Og han understreker hvor pålitelig budskapet er (Luk 1,1-4).

Men på 1800-tallet hevdet mange innflytelsesrike bibelforskere at det vrimler av feil i disse to skriftene, og ellers i Bibelen. Den tyske bibelkritikeren Ferdinand C. Baur (1792-1860) og hans etterfølgere – «den yngre Tübingerskolen» – påsto at både Lukasevangeliet og Apg var skrevet svært sent, langt utpå 100-tallet e.Kr. Dermed kunne de jo heller ikke være forfattet av Paulus’ medarbeider Lukas. Og ifølge nye teorier var den historiske Jesus fra Nasaret helt annerledes fra NTs og kirkens Jesus. Mesteparten av det de fire evangelistene forteller, var bare oppdiktet, mente man. De var mytiske tekster og ikke brukbare som historiske kilder.

Den dyktige unge studenten William Ramsay, født og oppvokst i Aberdeen, Skottland, hadde en spesiell interesse for oldtidshistorie og arkeologi. Under et opphold ved universitetet i Tübingen ble han svært påvirket av den bibelkritiske tankegangen som hersket der. De moderne teoriene om Bibelen virket meget kloke og overbevisende, syntes han.

I 1880 fikk han et stipend fra universitetet i Oxford for å gjøre forskningsreiser i Hellas og Tyrkia. Han ville forsøke å lokalisere gamle byer fra kristendommens tidligste historie. Med seg hadde han noen dårlige kart, og Bibelen. Apostlenes gjerninger forteller jo om en lang rekke byer og steder som Paulus besøkte på sine misjonsreiser, men ingen visste lenger hvor alle disse stedene lå. Ramsay gikk ut fra at bokens opplysninger om geografi og annet ofte var upålitelige, noe han sikkert lett ville klare å påvise. Etter hvert som han gjorde arkeologiske undersøkelser rundt omkring, fikk han seg imidlertid en stor overraskelse: «Men snart fant jeg meg ofte i kontakt med dette skriftet (Apg) som en autoritet i Lilleasias topografi, oldtid og samfunn. Gradvis gikk det opp for meg at selv i de forskjellige små detaljene viser fortellingen seg å være makeløst sannferdig. Lukas er en historiker av første klasse; denne forfatteren burde bli plassert sammen med de aller største historikere.»

Noen få eksempler:

I Apg 17,6 forteller Lukas om en hendelse i byen Tessalonika: «Da de ikke fant dem (Paulus og Silas), slepte de Jason og noen av brødrene med seg til byens embetsmenn» (gresk: politarchas). Dette uttrykket, «politarkene», forekommer ellers ingen steder i den antikke litteraturen, så forfatteren av Apg måtte nok her ha gjort en merkelig feil. Men da William Ramsay forsket og lette i Tessalonika fant han faktisk fem inskripsjoner med nettopp det ordet. Et bevis på at denne sjeldne betegnelsen var den som hadde vært vanlig der i byen. Lukas var altså svært nøyaktig og korrekt.

I Apg 28 forteller han om at Paulus lider skipbrudd ved kysten av Malta og blir tatt godt imot av Publius, «den fremste mannen på øya» (v.7). Denne spesielle stormanns-tittelen var forskere lenge skeptiske til, den måtte være historisk feil. Men så ble det gjort nye oppdagelser på Malta, flere inskripsjoner med nettopp det uttrykket.

I Apg 14,1-7 forteller Lukas om at Paulus og Silas flykter fra byen Ikonium, der man ville steine dem, «til Lykaonia, til byene Lystra og Derbe og landet der omkring». Men: for forskerne var det jo en kjent sak at også Ikonium hadde tilhørt regionen Lykaonia. Så her måtte visst forfatteren av Apg ha misforstått noe. Men så oppdaget William Ramsay et monument med en inskripsjon som fortalte at byen Ikonium på det tidspunktet tilhørte Frygia, ikke Lykaonia. Og senere arkeologiske funn bekreftet dette, at i perioden 37-73 e.Kr. var Ikonium en del av regionen Frygia, nettopp på den tiden Paulus og co. reiste rundt i disse traktene.

For bibeltroende kristne kommer ikke denne nøyaktigheten til Lukas som noen overraskelse. Vi tror at Bibelens forfattere var ledet av Den Hellige Ånd idet de skrev, og Gud gjør ingen feil. Så uansett hva diverse skeptiske forskere måtte hevde, stoler vi på Guds hellige ord. Likevel er det jo betydningsfullt at arkeologer som Ramsay og andre har gjort tallrike funn som viser at de bibelske skriftene er meget troverdige, og at en mengde påstander om feil og unøyaktigheter i Bibelen viste seg å ikke holde vann.

Etter flere tiår med arkeologisk forskning var William Ramsay blitt en ledende ekspert på Lilleasias historie samt Det nye testamente. Han utga en lang rekke bøker, blant annet om Paulus’ reiser og om de syv menighetene i Johannes Åpenbaring. Han ble utnevnt til æresdoktor ved mange universitet, og i 1906 ble han adlet av Englands kong Edvard VII. Men i bibelkritiske forskningsmiljøer rundt om fikk Sir William Ramsey likevel ingen høy stjerne. Det nye testamentes troverdighet var ikke noe man kunne akseptere, tross alt.

Den førsteklasses historikeren Lukas og de andre inspirerte nytestamentlige forfatterne tok ikke feil, heller ikke når det gjelder opplysningene om vår frelser Jesu fødsel i Betlehem:

I vår tid kan vi iblant høre folk påstå f.eks. at juleevangeliets opplysning om innskrivningen som «ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria», er problematisk. For ifølge den jødiske historikeren Josefus fant det sted en skatteinnskrivning i Judea i år 6 e.Kr., og fra andre kilder er det kjent at Kvirinius var keiserlig legat i Syria nettopp da (år 6-9 e.Kr.). Mener Lukas da virkelig at Jesus ble født så sent? Vi vet at på det tidspunktet hadde kong Herodes den store vært død i mange år, og ifølge evangelisten Matteus var jo nettopp denne kongen i live da Jesus ble født! Så derfor må vel enten Lukas eller Matteus ha feil?

Men: Legg merke til hvor nøyaktig og presist Lukas uttrykker seg: «Denne første innskrivning ble holdt mens…» Det har altså vært holdt mer enn én. I Apg 5,37 nevner Lukas en annen, senere innskrivning/folketelling. Og Kvirinius har faktisk vært keiserens representant i Syria i to ulike perioder: Den romerske historikeren Tacitus forteller at Kvirinius allerede år 12 f.Kr. ble valgt til konsul over Syria, før han år 7 f.Kr. ble utnevnt til keiserlig legat. Senere, etter en pause, var han tilbake i Syria i samme stilling fra år 6 e.Kr. (Se Seth Erlandsson, Vem är han? Den verklige Jesus från Nasaret, s 13-14).

(Artikkel fra Bibel og Bekjennelse nr. 4/ 2021)

Pinse-karismatikk – et historisk overblikk

Etter aposteltiden ble det i de kristne menighetene ganske snart slutt på typiske pinsedag-fenomener som for eksempel tungetale. Kirkefaderen Origen (ca 185-254) fortalte at det på hans tid var blitt mindre av mirakuløse tegn gitt av Den Hellige Ånd, og han avviste at det fortsatt fantes kristne som fremførte virkelige profetier (i betydningen ord fra Gud åpenbart direkte til enkeltpersoner), enten ved ekstatisk eller forståelig tale.

Blant flere som påberopte seg å ha den profetiske gave, var en tidligere hedensk prest ved navn Montanus (d. ca 170). Han fikk mange til å tro at han personlig var en manifestasjon av Talsmannen (Joh 14 og 16). Plutselig kunne han og tilhengerne hans falle i ekstase og begynne å tale merkelige ting, men denne profeteringen var «i strid med kirkens tradisjoner fra begynnelsen av», ifølge biskop Apolinarius i Hierapolis (sitert av kirkehistorikeren Eusebius). Montanistene kunne iblant opphøye sine egne visjoner og åpenbaringer over apostlenes undervisning. Dette ble avvist av de fleste kristne.

Også under middelalderen sto det fram enkeltpersoner og grupper som hevdet å motta personlige, indre, direkte åpenbaringer fra Gud. Blant de mest kjente er svenske Birgitta av Vadstena (1303-1373). Sammen med sin ektemann dro hun på pilegrimsferd til Nidaros og til Santiago de Compostela i Spania. Etter hans død levde hun strengt asketisk og falt ofte i ekstatisk henrykkelse der hun påsto hun fikk guddommelige befalinger og følte seg som Kristi brud og språkrør. Boken «Himmelske åpenbaringer» inneholder hennes beskrivelse av hele 700 slike visjoner, blant annet Frelserens klosterregel, en lang og detaljert ordensinstruks fra Kristus angående det klosteret han ønsket hun skulle grunnlegge til ære for Maria. Birgitta mente også å ha fått i oppdrag fra både Gud og Maria å gå med bestemte budskap til politiske og kirkelige ledere.

Birgitta mottar en åpenbaring. Illustrasjon fra middelalderen. Nordisk familjebok/Wikimedia Commons.

Mirakuløse helbredelser var noe mange i middelalderen var svært opptatt av, men da mest i tilknytning til såkalte relikvier, for eksempel beinrester og andre levninger etter Sankt Stefanus og andre helgener, som man trodde hadde en slik virkning. Altså noe helt annet enn helbredelsene vi kan lese om fra aposteltiden.

Under reformasjonen på 1500-tallet oppsto gjendøperbevegelsen, som mente at barnedåp var ugyldig og kun voksendåp var bibelsk. Dette synet finner vi jo også blant svært mange (men ikke alle) i vår tids karismatiske bevegelse. For gjendøperne var det essensielt med en voksen erfaring av religiøs overbevisning, og man underordnet Skriften og sakramentene under en høyere ledestjerne, et «indre lys» fra Den Hellige Ånd. Også Luthers kollega Andreas Karlstadt sa seg mye enig med gjendøperne, og han var lidenskapelig opptatt av at man måtte strebe etter å leve et hellig liv. Thomas Müntzer og de såkalte «himmelske profetene» fra Zwickau hevdet å få visjoner og drømmer direkte fra Gud. Det samme gjorde spiritualisten Caspar Schwenkfeld, som også avviste læren om rettferdiggjørelse ved tro og at Den Hellige Ånd virker gjennom sakramentene. Han kritiserte dessuten Luthers tale om at Guds ord er den kristne troens eneste kilde og norm. Luther bedømte det slik at den ånden disse «svermerne» var så opptatt av, ikke var av Gud men av djevelen. De mange «entusiastiske» villfarelsene ble forkastet og fordømt i de lutherske bekjennelsesskriftene.

Omkring midten av 1600-tallet, i England, oppsto kvekerbevegelsen, som også betraktet «det indre lys» som overordnet Skriften. Ved samlingene deres satt deltakerne stille i en ring, helt til en av dem følte seg beveget av Ånden til å tale. Senere i samme århundret oppsto pietismen i Tyskland, der den store lederen i Halle, August H. Francke (1663-1727) snakket om at en sann kristen bør kunne angi det nøyaktige tidspunktet for sitt omvendelsesgjennombrudd. For det var viktig med en subjektiv erfaring av å virkelig være frelst, en «indre følelse» av nåde. Guds objektive løfter i evangeliet, i bibelordet, skriftemålet, dåpen og nattverden, brydde man seg mindre om. I Norge ble Hans Nielsen Hauge (1771-1824) en betydningsfull religiøs leder etter en mektig omvendelsesopplevelse en dag han var ute og pløyde på åkeren. Under pietistiske vekkelser i nordre Sverige begynte man å strebe etter å tale i tunger som på pinsedagen. Og i Småland kom grupper av mennesker i alle aldre i transe og så visjoner, fikk rykninger i kroppen, ropte og stønnet.

Wesley og metodismen
Den engelske presten John Wesley ((1703-1791) ble svært påvirket av den tyske Halle-pietismens sterke vektlegging av å leve et fromt og hellig liv. Ved en stadig økende helliggjørelseskamp er det mulig å oppnå en nærmest fullkommen fromhet og hellighet i dette liv, mente man. Dette sto i kontrast til Luthers undervisning om simul iustus et peccator, at en kristen er samtidig en hellig og en synder, og at slik må det nødvendigvis være her på denne siden av evigheten.

Det var faktisk mens Wesley leste Luthers fortale til Romerbrevet at han endelig fikk en sterk følelse av at han stolte på Kristus alene og at syndene hans var blitt tatt bort. Han tolket denne hjertevarme følelsen og erfaringen som et vitnesbyrd fra Den Hellige Ånd, en forsikring om at han hadde den nødvendige tro og kraft til å gå videre fram i et liv i helliggjørelse. Så i stedet for Guds objektive løfter var det Wesleys religiøse opplevelse som ble hans egentlige fundament. Han gikk i bresjen for grunnleggelsen av metodistkirken, og blant metodistene oppsto så rundt 1800 den såkalte Hellighetsbevegelsen, som likesom Wesley vektla de personlige religiøse opplevelsene. Hellighetsbevegelsen kom til å få meget stor betydning for fremveksten av pinsebevegelsen hundre år senere.

John Wesley. Statue i Wilmore, Kentucky, USA. Foto: Adam Davenport. Wikimedia Commons

Ifølge Wesley er alle mennesker inkludert i Faderens rike, selv om de ikke er medlemmer i Helligåndens rike, og derfor mente han at alle har et visst mål av nåde som gjør at de står fritt til enten å velge å ta imot Kristus eller avvise ham. Wesley tenkte at det da må være mulig å lede folk inn i en sinnstilstand der de endelig kommer til å ta imot Guds kall. Denne tankegangen skulle snart føre til langvarige vekkelsesmøter med mye emosjonell og entusiastisk sang og musikk, klapping i hender, høylytte bønner, roping og gjentatte energiske oppfordringer om å ta imot Jesus.

Wesley avviste at dåpen virker gjenfødelse; de åndelige gavene fra Gud forener oss med Ham, men altså ikke dåpen. Denne læren førte om ikke lenge til utbredelsen av tanker om den såkalte «andre velsignelsen», eller «åndsdåpen», noe man mener vanligvis skjer en tid etter en kristens første omvendelse.

Metodismen og hellighetsbevegelsen spredte seg til Amerika, der man startet vekkelseskampanjer med møter kveld etter kveld, fylt av emosjonell forkynnelse og bønn om å få Den Hellige Ånd. Den såkalte Kentuckyvekkelsen tidlig på 1800-tallet førte metodismen til Ohio og Pennsylvania, der mange møtedeltakere kom i transe og fikk rykninger, falt over ende, bjeffet som hunder eller lo en såkalt hellig latter.

Pinsevekkelsen
Pinsebevegelsens gjennombrudd forbindes vanligvis med hendelser i en kirkebygning i Azusa Street, Los Angeles, våren 1906. Den afroamerikanske hellighetspredikanten William J. Seymour (1870-1922) ledet der The Apostolic Faith Gospel Mission. Mange ble «åndsdøpt» og begynte å tale i tunger. Ryktene spredte seg og stadig flere folk strømmet til. I tre år var det åpent hus dag og natt, med mange kvinnelige og mannlige predikanter, både svarte og hvite, som byttet på å lede møter. Samtidig var grupper hele tiden samlet i bønn i en sal i andre etasje, der mange hadde visjoner. Fra hele landet kom tilreisende for å oppleve det som skjedde. Men en del ble også kritiske og mistenkte at demoner, ikke Den Hellige Ånd, hadde tatt kontrollen, da de så folk få rykninger og krabbe rundt på gulvet, bjeffende som hunder. Et annet problem var at spiritualister og medium fra okkulte samfunn i Los Angeles begynte å komme for å delta i samlingene med sine egne spesielle innslag. Til tross for en del skepsis og motstand fortsatte det å komme besøkende fra hele verden, som så tok med seg «ilden» fra Azusa Street tilbake til sine hjemland.

Den norske metodistpastoren Thomas Ball Barratt (1862-1940) kalles ofte for den europeiske pinsebevegelsens far. I 1906 var han i New York og fikk høre om vekkelsen i Los Angeles. Han ble fylt av lengsel etter å få oppleve åndsdåpen, men hadde ikke penger til å reise. Etter å ha sendt et brev til Azusa Street, fikk han svar fra ledelsen der. De skrev at full selvoppgivelse til Gud var nødvendig, at han måtte overgi hele sitt liv og alle sine planer til Gud. Barratt bad inderlig og lenge inntil han en kveld under en kristen samling fikk sin «pinsedåp»: «Hele mitt vesen [ble] fylt med lys, og en ubeskrivelig kraft, og jeg begynte nå å tale i et fremmed språk av all makt…» Tilbake i hjemlandet holdt han vekkelsesmøter i metodistkirken i Oslo i romjulen 1906, der man opplevde at «Ånden falt rundt juletreet» og ti personer ble åndsdøpt. Dette regnes som starten på pinsebevegelsen i Norge. Barratt grunnla Filadelfiamenigheten i Oslo og bevegelsen spredte seg snart til Sverige, Finland, Danmark og de fleste europeiske land.

Karismatisk bevegelse
Pinsevekkelsen førte til at mange nye kirkesamfunn og menigheter ble grunnlagt. Fram til 1950-tallet var pinsebevegelsen noe som mest foregikk utenfor de eldre, etablerte, store kirkesamfunnene. Men fra 1960-tallet oppstår den karismatiske bevegelse, også kalt ny-pinsebevegelsen, som innebar at fenomen som tungetale og såkalt åndsdåp ble vanlig også innenfor den romersk-katolske kirke, den lutherske og den anglikanske kirke, m.fl. For eksempel begynte Oase-bevegelsen å arbeide for «karismatisk fornyelse» i folkekirkene i Norden.

Den såkalte Trosbevegelsen («Word of Faith» movement) grunnlagt av den amerikanske predikanten Kenneth Hagin (1917-2003) forkynte fremgangsteologisk helse & velstand-kristendom, åndelig krigføring, og helbredelse kombinert med demonutdrivelse (ettersom man mente sykdom skyldes demoner). I Skandinavia ble Ulf Ekman, tidligere prest i Svenska kyrkan, en svært avholdt leder for menigheten «Livets Ord» som han grunnlag i Uppsala i 1983. I Norge grunnla pastor Åge Åleskjær Oslo Kristne Senter og Enevald Flåten startet Levende Ord Bibelsenter i Bergen.

Siden 1990-tallet snakker man om en tredje karismatisk bølge, som forbindes med Torontovekkelsen, og med verdensomspennende nettverk som bl.a. Ny-apostolisk reformasjon (NAR). Torontovekkelsen, også kalt latterbevegelsen, brøt ut i 1994, i en karismatisk menighet i Toronto, Canada. Latter, gråt, skjelving, falling og brøling var her typiske fenomen når deltakerne fikk sine åndserfaringer. Skandinaviske Oase-ledere og pinsevenner var blant tusener fra hele verden som reiste til Toronto for å få del i det som skjedde. Snart var latterbevegelsen spredt til Bergen og andre norske byer.

Lederne for den ny-apostoliske reformasjon (NAR), bl.a. pastor Bill Johnson fra Redding Bible Church i California, vil realisere en ny apostolisk tidsalder, som i urkirken. Denne har allerede startet, med «apostler» og «profeter» Gud reiser opp, åndelige generaler til å lede en hær av spesielt åndsutrustede kristne i tiden før Jesu gjenkomst. Men noe som skaper mye forvirring i karismatiske miljøer for tiden, er når profetier som disse lederne påstår å ha fått åpenbart direkte fra Gud, slår feil. Har man ikke da avslørt seg som falske profeter? For eksempel ble det i begynnelsen av 2020 profetert at koronaepidemien kom til å forsvinne før den nådde USA. Og før det siste presidentvalget hevdet en rekke profeter å ha fått beskjed fra Gud om at president Donald Trump kom til å bli sittende for en ny fireårsperiode.

Til tross for mye rapportering om feilslåtte profetier, usunn maktutøvelse, manipulative pengeinnsamlingsmetoder, og ikke minst store læremessige problemer, er pinse-karismatisk kristendom i dag den trosretningen som vokser mest i verden. Ifølge beregninger fins det i vår tid om lag 200 millioner pinsevenner i «klassiske» pinsemenigheter og kanskje så mye som 300 millioner karismatikere i andre samfunn.

Litteratur: Arthur J. Clement, The Pentecostals and Charismatics. A Confessional Lutheran Evaluation. Northwestern Publishing House, Milwaukee, 2000.

(Artikkel fra Bibel og Bekjennelse, nr 3/2021)

Luther bortført til Wartburg

I mai 1521 skrev den kjente billedkunstneren Albrecht Dürer i dagboken sin: «O Gud, hvis Luther er død, hvem skal heretter gi oss det hellige evangeliet med slik klarhet?» Å lese reformatorens skrifter hadde tidligere hjulpet ham ut av stor angst og nød. Men nå var han redd for at alt var over, etter nyheten om den dramatiske bortføringen på vei hjem fra riksdagen i Worms.

Da Luther den 18. april sto foran keiseren og riksdagsforsamlingen og nektet å trekke tilbake bøkene og skriftene han hadde utgitt, forsto kurfyrst Fredrik den vise av Sachsen at teologiprofessoren hans var i stor fare og trengte å bli plassert på et trygt skjulested. Etter pavens bannlysning i januar ventet nå keiserens riksakt (Worms-ediktet ble offentliggjort 26. mai), som erklærte Luther som kjetter og fredløs. Enhver kunne heretter rane eller drepe ham uten å bli straffet for det, selv om han helst skulle gripes og overgis til keiseren. Det var nå forbudt å gi ham mat, hjelp og husrom, og å trykke og lese bøkene hans.

Luther ønsket bare å få dra rett hjem til Wittenberg, men måtte bøye seg for kurfyrstens vilje og plan; han skulle bortføres til et hemmelig sted. Etter ni dagers reise ble vognen hans overfalt av en gruppe menn bevæpnet med armbrøster. Reisekameraten Nikolaus von Amsdorf spilte sin rolle svært overbevisende; han var opprørt, ropte og kjeftet og smelte imot de brutale overfallsmennene der de fór av gårde med Luther, slik at kusken og de andre i reisefølget fikk tydelig inntrykk av at dette var «på ekte». Og nyheten om denne dramatiske hendelsen spredte seg raskt omkring i landet.

Overfallsmennene red lange omveier med fangen sin rundt i skogene i Thüringen, før de seint om kvelden den 4. mai leverte ham oppe på kurfyrstens borg Wartburg, høyt over byen Eisenach, der Luther hadde gått på skole som barn. Kun sjefen på borgen visste hvem den nyankomne var, og han fikk beskjed om ikke å vise seg for folk før han hadde latt hår og skjegg vokse langt. Han fikk nye klær og gikk de neste ti månedene under navnet «Junker Jörg». (Junker var betegnelsen på en ung mann av lavadelig familie, som tjente ved et hoff eller var gått inn i hæren for å bli offiser.)

Etter hvert fikk omverdenen vite at Luther fortsatt var i live, for vennene hans mottok brev fra «Fuglenes rike» og «Luftens rike», der han uten å røpe oppholdsstedet fortalte hvordan han hadde det.

Han hadde det ikke så lett. Følte seg ensom og forlatt, helt isolert, etter i flere år å ha vært i begivenhetenes sentrum. Lyden av ugler og flaggermus like utenfor vinduet hans om natten ga en sterk følelse av at Satan var på ferde og ville plage ham. Den fine maten som ble servert dag etter dag førte til mageproblemer. Og han strevde med søvnløshet og vanskelige tanker: Tenk om han hadde tatt helt feil og nå var skyldig i å ha ført mange mennesker på avveie, mot fortapelsen? Litt senere hadde han i stedet dårlig samvittighet for at han ikke hadde avlagt et enda klarere og mer overbevisende vitnesbyrd i Worms. Botemidlet mot alle strevsomme tanker og følelser ble å sette i gang å arbeide. Han skrev først en kommentar over Salme 68 og fortsatte med en kommentar til Marias Lovsang. Manuskriptene ble sendt til venner i Wittenberg for trykking og utgivelse, på kort tid et dusin nye skrifter.

Etter hvert gikk han også i gang med å oversette Det nye testamente til tysk, direkte fra grunnteksten (et gresk nytestamente nylig publisert av Erasmus av Rotterdam), mens han sammenlignet med den latinske oversettelsen Vulgata. Tyske bibler fantes fra før, men hadde ikke fått stor utbredelse blant folk, blant annet på grunn av deres relativt tunge og utilgjengelige språklige stil. Luther prøvde å få til en ganske folkelig oversettelse som skulle være lett forståelig for vanlige mennesker. Forkledd som Junker Jörg begynte han å snike seg rundt blant bodene på markedsplassen i Eisenach for å lytte og lære hvordan folk der uttrykte seg. Det ferdige nytestamentet (utgitt september 1522) kom til å få stor spredning og en enorm betydning for reformasjonen. Samtidig la Luthers oversettelse grunnen for hele det moderne tyske skriftspråket.

Hjemme i Wittenberg utviklet ting seg raskt. I kirken ble det gjort endringer i liturgien; det ble forbudt å feire nattverden på gamlemåten, som et offer. Og fra nå av skulle menigheten ikke bare motta brødet, men også vinen. Kurfyrsten uttrykte skepsis til en del av forandringene. Man begynte å spise kjøtt på fastedagene. Munker og nonner begynte å forlate klostrene. Luther ble engstelig for at ting kanskje gikk litt for fort. Han ville ikke at folk skulle tvinges til noe og få samvittighetsproblemer midt oppi alle forandringene. Tre prester giftet seg, for Luther hadde jo så tydelig vist at kravet om sølibat var ubibelsk. De tre ble arrestert på ordre av erkebiskopen i Mainz, noe Luther skrev en varm protest imot. Noen begynte å ødelegge altere, helgenstatuer og annen kunst i kirkene, det var tendenser til opptøyer. Luther forsøkte å gi formaninger og råd om dette og mange andre ting per brev, men det virket som om det bare var delvis vellykket.

En morgen fikk han tak i en hest, og tvert imot alle råd og formaninger red han de om lag 20 milene til Wittenberg for å prøve å roe ned situasjonen. Den 4. desember gikk den skjeggete Junker Jörg omkring på gaten i hjembyen. Det tok litt tid før Philipp Melanchthon og de andre vennene hans klarte å kjenne ham igjen. Etter mange samtaler vendte han etter en ukes tid tilbake til Wartburg. Men i månedene som fulgte ble det nye uroligheter i Wittenberg. Vennene ville ha ham tilbake, og Luther klarte å overtale kurfyrsten til å la ham få lov å forlate eksilet for godt. I begynnelsen av mars var han hjemme igjen, for å lede reformasjonen videre. Worms-ediktet ble aldri gjort rettsgyldig i kurfyrstedømmet Sachsen, så der kunne Luther føle seg relativt trygg resten av livet.

Illustrasjonsfoto av Sven Lachmann fra Pixabay.

Portrett av Martin Luther som Junker Jörg, av Lucas Cranach den eldre.

500 år siden riksdagen i Worms

Maleri av Anton Alexander von Werner. (Wikimedia Commons)

Luthers fremtreden for keiser Karl V og alle rikets mektigste menn i Worms er klimakset og avslutningen av første del av historien om den lutherske reformasjonen.

Tre og et halvt år tidligere hadde de 95 tesene skapt mye oppstyr, og i tiden som fulgte fortsatte Luther med stadig sterkere kritikk av romerkirkens ubibelske lære og praksis. I januar 1521 ble han så offisielt bannlyst og ekskommunisert av pave Leo X.

Vanligvis, når noen ble bannlyst av paven, var det neste som skjedde at man ble arrestert av de verdslige myndighetene, dømt og henrettet. Luther hadde grunn til å forvente det samme. Men hans gode støttespiller, kurfyrst Fredrik av Sachsen, fikk overtalt keiseren til å invitere Luther til riksdagen i Worms, for å forsvare seg. Luther fikk løfte om fritt leide til og fra Worms, men følte seg likevel ikke særlig trygg av den grunn. Ca. hundre år tidligere hadde nemlig den tsjekkiske reformatoren Jan Hus fått samme løfte av keiser Sigismund før kirkemøtet i Konstanz, men var likevel blitt grepet, dømt og brent på bålet som kjetter.

På veien fra Wittenberg møtte det fram store menneskemengder og hyllet Luther som en helt fordi han hadde våget å protestere mot selveste paven. Det var Europas mest omtalte mann som kom kjørende.

Etter fjorten dagers reise var han fremme i Worms den 16. april 1521, og neste dag ble han innkalt til avhør framfor riksdagsforsamlingen. Titlene på Luthers skrifter som man påsto inneholdt kjettersk lære, ble lest opp, i alt tjuefem. Han ble stilt følgende spørsmål: Kunne han bekrefte at det var han som var forfatteren til alle disse? Og holdt han fast ved alt det han hadde skrevet, eller ville han trekke noe tilbake? Han ba om betenkningstid før han svarte og fikk frist til neste dag klokken fire.

Den 18. april holdt han så sin forsvarstale, som gjorde dypt inntrykk på mange av de tilstedeværende. Han sa at dersom han hadde tatt feil på noe punkt, ba han om å bli tilrettevist med bevis fra Guds ord. Hvis ikke, vegret han seg mot å stole på pavers eller kirkemøters ord alene, siden det var en kjent sak at de ofte hadde tatt feil og motsagt hverandre. Fordi han hadde bygd på den hellige Skrift, og samvittigheten hans var bundet av Guds ord, verken ville eller kunne han trekke noe tilbake.

Etter dette forsøkte flere å overtale ham til å inngå kompromiss, uten å lykkes. Keiser Karl uttrykte hvor hårreisende han syntes det var at en person på egenhånd kunne mene at han selv hadde rett og hele kirken tok feil. Det måtte uten tvil være Luther som hadde feil, mente han. Men han holdt uansett løftet sitt om fritt leide hjem fra riksdagen, og Luther fikk reise tilbake til Wittenberg.

Noen uker senere offentliggjorde keiseren det såkalte Worms-ediktet, som fordømte Luther som kjetter pga. hans avvisning av den katolske kirkes lære. I tillegg ble han anklaget for å ha oppildnet til strid og ødeleggelser. Ediktet utlyste riksakt (riksbann) over Luther; det var nå forbudt enten med ord eller gjerninger å forsvare, beskytte eller hjelpe ham. Og den som kunne bistå med å få ham arrestert og dømt, ville få en generøs belønning for denne gode gjerning.

I mellomtiden var Luther på hjemveien blitt bortført av mennene til kurfyrst Fredrik av Sachsen. De neste ti månedene satt han i skjul på borgen Wartburg ved Eisenach og oversatte Det nye testamente til tysk.

Worms-ediktet ble aldri kunngjort i kurfyrstedømmet Sachsen, og ellers i landet ble det mottatt med stor uvilje. Men keiseren var uansett fast bestemt på at det skulle etterfølges. Imidlertid ble han nå på grunn av ytre kriger nødt for tilbringe de neste ni årene borte fra Tyskland. Dermed kunne den lutherske lære nokså uhindret fortsette å bre seg ut.

Blant de tilstedeværende i Worms da Luther holdt sin forsvarstale, var en dansk prins, fra 1534 kjent som kong Kristian 3. Han ble sterkt grepet av det han så og hørte. Femten år senere fikk han endelig etter en del komplikasjoner innført den lutherske reformasjonen i Danmark og Norge.

Å bli bannlyst av paven og lyst fredløs av keiseren var svært dramatisk og selvsagt en stor påkjenning for hvem som helst, også for Martin Luther. De fleste forventet at han innen nokså kort tid ville lide martyrdøden, slik det skjedde med flere andre som bekjente seg til den lutherske lære. Men Luther erfarte at Gud ga ham sin fred, midt oppi alt kaoset, i motstanden og forfølgelsen. Han skriver noen få år senere:

«La paven rase. La keiseren og fyrstene hans true oss med det onde. Vi skal sitte i den skjønneste fred selv om de kaster oss i fengsel. Dersom de tillates å gi seg selv over til sin vrede, dersom de til slutt endog slakter oss ned, skal vi fryde oss like mye som om vi var invitert til en bryllupsfest» (Fra en kommentar over Sakarja kap. 2).

«Kjære verden, du forfølger ikke meg; du forfølger Kristus, min Herre. Siden jeg vet dette, utfordrer jeg deg til å gjøre ditt verste. Her står jeg i Guds navn og lar deg sammen med alle helvetets djevler rase i deres navn. Du kan forfølge, utvise, ja også drepe meg, dersom min Herre Kristus vil. Men du kommer ikke til å ta fra meg mitt mot og min trøst. Heller ikke kommer du til å drive meg til å bli fortvilet i hjertet. For siden jeg opplever dette for Kristi skyld, skal jeg med glede risikere det i Hans navn og bare synge og juble av fryd midt imot djevelens rasende ansikt» (Fra en kommentar over Johannes kap. 19).

Og i 1529 skriver han som avslutning på sin aller mest berømte salme:

Guds ord det skal de nok la stå,
og ingen takk de høster.
Gud selv vil mektig med oss gå,
hans gode Ånd oss trøster.
Og om vårt liv de tar,
og røver alt vi har,
la fare hen, la gå!
Mer kan de ikke få.
Guds rike vi beholder.

Luther brenner pavens bulle

500 ÅR SIDEN — 10. desember 1520

Det som hadde begynt den 31. oktober 1517 med Martin Luthers protest mot avlatshandelen i Tyskland, utviklet seg raskt til en strid om enda større ting. Romersk-katolske teologer argumenterte med at når avlatshandelen var godkjent av selveste paven, burde selvfølgelig også alle kristne godkjenne den. Men Luther svarte at man måtte avvise paven dersom han talte eller skrev i strid med Bibelen. Han sa at paver og kirkemøter ofte har tatt feil, og at den hellige Skrift er kirkens ene guddommelige autoritet i lærespørsmål. Han kritiserte romerkirkens lære om avlat, bot, synd, nåde, tro, skjærsilden, og pavens lederstilling i kirken.

Sett fra Roma var dette noe av det mest provoserende og utålelige på lang tid; Luther var en kjetter (vranglærer) som måtte stanses. Han ble formant til å tie stille, men til ingen nytte. Pave Leo X ba til slutt noen av sine ledende teologer forfatte en «bulle» mot opprøreren fra Wittenberg. Og 15. juni 1520 ble bullen Exurge Domine utsendt, med innledningsordene: «Reis deg, Herre, og før din sak! Et villsvin har brutt seg inn i din vingård.» Luthers lære fordømmes på 41 ulike punkt. Paven forbyr folk å lese skriftene hans, de inneholder pest og virus som ikke kan tolereres og bør derfor brennes. Luther trues med ekskommunikasjon, dvs. utvisning fra kirkens fellesskap. Han får en frist på seksti dager til å trekke bøkene og prekenene sine tilbake; hvis ikke vil han automatisk bli lyst i bann.

Da pavens representant reiste omkring i Tyskland for å presentere bullen, ble den mange steder møtt med sterk motstand. Men blant annet i Køln og Mainz ble det laget bokbål der Luthers skrifter ble kastet på ilden.

Pavens banntrusselbulle nådde fram til Wittenberg den 10. oktober, og Luther hadde dermed frist på seg til 10. desember. Først mistenkte han at bullen var en forfalskning, fordi han syntes den inneholdt så svak teologisk argumentasjon. Men etter hvert innså han at den faktisk var ekte.

Den 10. desember klokken ti samlet en skjelvende og bedende Luther mange av sine tilhengere ved Elsterporten i Wittenberg og sa: «Siden de har brent mine bøker, brenner jeg deres.» I tillegg til banntrusselbullen, kastet han på ilden også andre pavelige skrifter, først og fremst den store kirkelige lovsamlingen, Corpus iuris canonici, «for Luther en av de fremste manifestasjoner av kirkens maktmisbruk, av pavens tyveri av den kristne frihet fra de troende i Kristi navn. Her viste kirken seg tydeligere enn noe annet sted som en falsk lovgiver, som bandt de troende med en lang rekke unødvendige regler … For å markere hvilket uvesen den kanoniske retten representerte, og hvilket alvor som lå i Luthers brudd med denne tradisjonen, måtte det et bokbål til.» (Tarald Rasmussen, «Luthers reformasjon. Hovedtekster 1517-1520», Oslo, 2004, s.13)

Med denne dramatiske handlingen markerte Luther at han brøt med romerkirken; han ble ikke stående og vente til han ble kastet ut. Å brenne både bullen og andre pavelige skrifter ble betraktet som svært skandaløst og grovt. Kurfyrst Fredrik den vise av Sachsen fant det derfor nødvendig å skrive til keiseren for å unnskylde Luther. Han argumenterte med at det var uakseptabelt at Luthers egne skrifter var blitt brent uten at det først var bevist at de inneholdt vranglære. Luther burde vel ikke ha svart med samme mynt, men forhåpentlig kunne keiseren overse dette, siden det var de andre som hadde begynt?

Den 3. januar 1521 ble Luther så endelig offisielt bannlyst i Roma med bullen Decet Romanum Pontificem. Nå var det alles plikt å betrakte ham og hans støttespillere som kjettere. Paven oppfordret alle erkebiskoper, biskoper og andre kirkelig ansatte til å bekjempe den lutherske lære og forsvare den katolske tro.

Tre måneder senere står Luther foran keiser Karl V. ved riksdagen i Worms. Han skal få en aller siste sjanse. Han bes på ny om å trekke tilbake det han har skrevet, men nekter å gjøre dette såfremt ingen kan vise ham ut fra Bibelen at han har tatt feil. Luther blir erklært fredløs og oppholder seg de neste ti månedene i skjul på festningen Wartburg.

En kristens frihet

For fem hundre år siden, mot slutten av november 1520, utga Martin Luther et av sine mest berømte skrifter, «Om et kristenmenneskes frihet».

På dette tidspunktet hadde han nylig mottatt en banntrusselbulle fra paven i Roma og tenkte at han derfor hadde relativt kort tid igjen å leve. I dette skriftet skriver Luther likesom en sammenfatning av alt det han har oppdaget og lært om evangeliet.

Han underviser om at en kristen er blitt rettferdiggjort ved troen alene, uten gjerninger, er blitt ett med Kristus og er rik og har nok av alt i Ham. Dermed er den kristne helt fri og ikke undergitt noen. Men: samtidig er også den kristne blitt en tjener her på jorden som er alle og enhver undergitt. Etter Kristi forbilde og av takknemlighet for hans nåde, vil det nye mennesket i oss tjene i kjærlighet og gjøre godt mot alle.

Et utdrag fra skriftets første del:

«Den ære og verdighet som Kristus har i og med sin førstefødselsrett, deler han med alle troende, ifølge ekteskapsretten. Etter den har bruden del i alt som tilhører brudgommen. Derfor er alle som tror på Kristus, prester og konger, jf. 1 Pet 2,9: «Dere er et utvalgt folk, et kongelig presteskap, et hellig folk … og skal forkynne storheten hos ham som har kalt dere fra mørket inn i sitt overveldende lys.»

Dette forklares slik: Med hensyn til kongedømmet hever Ånden enhver kristen så høyt at han blir fullstendig herre over alt og alle, så ikke noe kan skade ham. Alt må tjene til det beste. Det sier Paulus tydelig i Rom 8: «Alle ting tjener dem til gode som elsker Gud,» og i 1 Kor 3,21-22: «Alt er til for dere … det være seg verden, livet eller døden, de ting som nå er eller de ting som skal komme – alt hører dere til.»

Dette må vi ikke forstå slik at de kristne har legemlig makt over alt og kan skalte og valte som de vil. Det ville i tilfelle være en stor villfarelse, som mange geistlige er fanget i. Det er en sak for konger, fyrster og stormenn, Vi skal være de små og forsakte, som både lider og dør. Faktisk er det slik at jo nærmere vi lever Gud, desto mer må vi lide, noe vi kan lære ved å betrakte den høyeste førstefødte, Kristus, og alle brødrene hans, de hellige.

Det vi her taler om, er det åndelige herredømme. Det hersker i fiendeleiren og viser seg mektig i forfølgelsene. Ja, det er mektigst og mest kraftfullt i skrøpelighet og svakhet. Alt tjener til min frelse, endog død og kors. Både godt og vondt blir mine tjenere og undersåtter. Når jeg har troen, trenger jeg ikke noe mer, bare det at troen får øve seg så den blir sterk og uovervinnelig. Det blir den nettopp når verden løper storm mot den. Dette er altså den kristne frihet og makt.

Nå er vi imidlertid ikke bare konger, men også evige prester. Det er noe langt mere, for prestedømmet gjør oss verdige til å tre fram for Gud og be og undervise andre i det som hører ham til. Foruten alle de andre kall vi har i Kristus, er vi også hans medprester som tillitsfullt i den hellige Ånd tør anrope Gud med vårt «Abba, Far» og be for hverandre og gjøre alt godt, slik det synlige presteskap gjør. Den derimot som ikke tror, har ikke nytte eller gavn av noe. Han er trell under alle ting, for han bruker det til egen nytte, og ikke til Guds pris. Han er da ikke prest, men vanhellig, og hans eventuelle bønner er ikke rette for Gud. De når aldri hans ører, for Gud bønnhører ikke syndere.

Hvem kan nå fatte en kristens ære og høyhet? Med kongelig makt hersker han over alt, har makt over alt, både død, liv og synd osv. Og ved sin prestelige æresstand har han Guds makt og formår alt i Ham, fordi Gud jo gjør alt han ber om og ønsker, slik salmen uttrykker det: «Gud gjør etter deres vilje som frykter ham, og han hører deres bønn og frelser dem.» Til en slik ære og heder kommer et menneske aldeles ikke ved noen gjerning, men bare ved troen.

Nå skulle en vel kunne se hvorfor en kristen er fri og herre over alt og ikke trenger noen gjerning for å være rettferdig og frelst. Troen gir ham jo alt. Og skulle noen være så tåpelig å mene at han kan bli rettferdig, fri, salig eller en kristen ved en god gjerning, ville han miste troen og alle de goder den gir. Denne dumskap kan neppe belyses klarere enn ved fabelen om hunden som løp ut i vannet. Den hadde et kjøttstykke i kjeften, men da den så speilbildet sitt – og kjøttet – åpnet den munnen for å snappe det, og dermed mistet den alt, både det virkelige kjøttet og skyggebildet.

Hvis du nå spør hvilken forskjell det er i menigheten mellom prestene og de øvrige – for alle er jo prester, sier du – blir svaret: Det er vi mennesker som har delt menigheten i to stender, den geistlige og den lege. Men Skriften gjør ikke et slikt skille. Ut av den store flokken kaller den de som roser seg av flotte titler som pave, biskop og herremenn, til å være tjenere for menigheten, Ordets tjenere som forkynner og underviser om Kristi tro og om den frihet Guds barn eier i Ham. For selv om det er sant at vi alle er prester, vil ikke det si at alle skal lære offentlig og på menighetens vegne. Det har de ikke lov til, selv om de maktet det. For Paulus sier i 1 Kor 4: «Man skal betrakte oss som medhjelpere for Kristus og forvaltere av de guddommelige hemmeligheter.»

Nå har man imidlertid av dette forvalterskap skapt et så verdslig, utvortes og fryktelig herredømme, at ingen hedensk eller verdslig makt kan sammenliknes med det. Som om lekfolket skulle være noe annet enn kristenfolket! Det er snudd slik på hodet at vi helt har tapt den fulle og hele forståelse av hva nåde, frihet, tro og Kristus er og betyr. I stedet har vi fått en mengde menneskelige bud og forordninger, og er kommet i et slaveri så forferdelig at vi minnes Jeremias’ klagesanger om trelldommen under jordens udugeligste mennesker, som misbruker vår elendighet til egen vinning og fordel.

For å vende tilbake til det vi begynte med, mener jeg at det ikke er nok rent overfladisk å preke om Kristi gjerninger, liv og død, som om det dreide seg om en historiefortelling å innrette livet etter. For slik preker de som i våre dager går for å være de høyeste. For ikke å snakke om at man bare taler om ytre og perifere ting fordi man er så opptatt av lover og kirkefedrenes dekreter. Andre taler så sødmefylt om Kristus at menneskenes følelser kommer i kok. Man vil få hjertene til å føle den dypeste ynk med Kristus. Men dette fører kanskje bare til raseri mot jødene, som man mener slo Jesus i hjel, og forkynnelsen kommer på den måten til å gi næring til barnegriller og sentimentalitet.

Men Kristus skal forkynnes slik at en får tro og tillit til ham, og forstår at han ikke bare er Kristus, men min frelser, som arbeider og gjør meg til himmelens barn. Troen vokser og blir bevart når jeg hører hvorfor Kristus kom, hva han bragte og ga og hvordan jeg skal «bruke» og «nyte» ham. Og det kan bare skje når jeg får forklart og lært hvilken frihet han satte meg i, og at jeg er både konge og prest med makt over alle ting, og dessuten lærer å leve i den tillit og fortrøstning at alt jeg gjør, er velbehagelig for Gud og vil få sin bønnhørelse.

Når jeg hører om en slik frelser, må hjertet fryde seg og elske ham til gjengjeld. Så langt vil det aldri komme med det menneske som er under loven. Og hva kan nå skade en slik kristen som elsker Gud og er under hans vern? Om samvittigheten er skremt av synden eller hjertet engster seg for døden, vil en straks søke Kristus, og blir sterk og glad og frykter ikke lenger noe. Han kan tvert om se ned på sine fiender, for han tror at Kristi rettferdighet er hans eiendom, og hans synder er ikke lenger hans, men Jesu Kristi.»

Sitert fra «En kristens frihet», utgitt av Chronos forlag.