Elisabeth og Caspar Cruciger

Detalj Cranach_the_Elder_Christ_blessing_the_children
(Ukjent kvinne) – Detalj fra maleriet «Kristus velsigner barna» av Lucas Cranach d.e.

Ekteparet Cruciger tilhørte den nærmeste kretsen rundt Luther og gjorde en betydningsfull innsats for utbredelsen av den lutherske reformasjonen.

Elisabeth Cruciger (1500-1535) ble reformasjonens første kvinnelige salmedikter. Hun kom fra en tysk adelsfamilie i Pommern, men vokste opp i et nonnekloster. Omtrent tjue år gammel forlot hun klosteret, etter å ha blitt introdusert for reformasjonens tanker. Hun reiste til Wittenberg, der hun fikk bo hos familien til Johannes Bugenhagen, Luthers pastor og venn. Og der i huset ble hun som en kjær datter.

I 1524 ble det stelt til bryllup mellom henne og en ung mann, Caspar Cruciger, som studerte teologi under Luther og Philipp Melanchthon. Pastor Bugenhagen skrev til kurfyst Fredrik den vise og ba om å få ti store bord og rikelig med hjortekjøtt, slik at de kunne invitere mange gjester og ha en skikkelig bryllupsfeiring for «min Elisabeth», som han kalte henne. For adelsfamilien hennes ville nemlig verken bidra eller være til stede; de hadde brutt all kontakt med datteren fordi hun var gått over til den lutherske lære.

Det nye ekteparet fikk en sønn, Caspar, og en datter, Elisabeth (som senere ble gift med Hans Luther, reformatorens sønn). Herr og fru Cruciger satt ofte til bords hjemme hos sine gode venner Martin og Katharina Luther, der de deltok aktivt i de berømte «bordsamtalene». Melanchthon anså Elisabeth for å være en klok kvinne. Poetiske gaver hadde hun også, og Luther ble så begeistret for en salmetekst hun hadde skrevet, at han inkluderte den i de første lutherske salmebøkene som utkom i 1524. Denne mest kjente av salmene hennes har vi i nynorsk oversettelse i Norsk salmebok, der det første verset går slik:

Guds Son i krubba funnen,

frå æva er hans år

or faderhjerta runnen

som ordet skrive står,

han er den morgonstjerne

som skin for oss så gjerne

langt meir enn soli klår.

Caspar Cruciger Lucas_Cranach_d._Jüngere_Caspar_Cruciger
Portrett av Caspar Cruciger, malt av Lucas Cranach den yngre

Caspar Cruciger (1504-1548) møtte Luther for første gang i 1519, i sin hjemby Leipzig, ved disputasen mot Johann Eck. Senere studerte han ved universitetet i Wittenberg og ble teologiprofessor og predikant. Cruciger arbeidet tett med Luther ved revideringen av den nye tyske bibeloversettelsen og gjorde også en viktig innsats for å få reformasjonen innført i Leipzig. Han var redaktør av Luthers skrifter, Wittenberg-utgaven.

Etter at hans kone Elisabeth døde 35 år gammel, giftet han seg på ny med en adelskvinne fra Leipzig, Apollonia Gunterode. Da Martin Luther døde, ble Cruciger (sammen med Melanchthon) utnevnt til verge for den etterlatte familien.

Reklamer

Luthers 95 teser

portrait_of_martin_luther_as_an_augustinian_monkDet var overhodet ikke Martin Luthers hensikt å starte noe stort opprør mot pavekirken da han 31. oktober 1517 presenterte sine 95 teser, skrevet på latin. Han ønsket bare å invitere prester og universitetsfolk til en debatt – om handelen med avlatsbrev og hvordan dette hadde utviklet seg. Vi leser noen av tesene:

1. Når vår Herre og mester Jesus Kristus sier: «Gjør bot» osv., så vil han at hele livet til de troende skal være en bot.

27. De som sier at sjelen flyr ut av skjærsilden så snart pengene klinger i kisten, forkynner menneskelærdom.

28. Men sikkert er det at når pengene klinger i kisten, øker menneskenes havesyke og gjerrighet. Kirkens forbønn er derimot alene i Guds hånd.

37. Enhver sann kristen, enten han er levende eller død, har del i alle Kristi og kirkens goder, også uten avlatsbrev.

50. Man må opplyse de kristne om at hvis paven kjente til avlatshandlernes pengeutpressing, ville han heller se Peterskirken brent enn bygd av hans fårs hud, kjøtt og ben.

Slottskirken i Wittenberg var hjemmet for en av Europas største relikviesamlinger, eid av kurfyrst Fredrik den Vise, og på allehelgensdag den 1. november skulle relikviene settes på utstilling. Da var det ventet mye folk. De kunne komme og få «avlat» etter å ha betraktet for eksempel en liten bit fra Moses’ brennende busk, biter fra både Jesu krybbe og kors, og rester av jomfru Marias melk…

Luthers kritikk i de 95 tesene var ikke rettet mot selve tanken om avlat. Men han var opprørt over avlatshandelen slik den ble praktisert av den pavelige utsendingen Johann Tetzel, som akkurat da var på en stor salgsturné fra by til by i Tyskland. Der så Luther et forferdelig misbruk av den kristne læren om omvendelse og tilgivelse.

Etter at noen oversatte Luthers teser til tysk og fikk dem trykket og spredt vidt og bredt, begynte inntektene fra avlatshandelen å gå dramatisk ned. Dette var problematisk for paven, som trengte penger til å bygge ferdig Peterskirken i Roma. Og Luther fortsatte med å kritisere stadig flere ting ved den romersk-katolske kirkes lære og praksis. Reformasjonen var i gang!

Nesten tretti år senere, den 16. februar 1546, skriblet en døende Luther sine aller siste ord på et stykke papir: «Vi er tiggere! Det er sant.» De ordene er som et ekko av den første tesen: «Når vår Herre og mester Jesus Kristus sier: «Gjør bot (vend om)» osv., så vil han at hele livet til de troende skal være en bot (omvendelse).» Som kristne skal vi leve av evangeliet hver eneste dag; vi bekjenner syndene våre, vi «tigger» Gud om nåde, og vi tar vår tilflukt til ordet om korset og tilgivelsen. Og evangeliet stiller ingen krav. Nåden er gratis (selv om den er svært dyrekjøpt, av Jesus) og mer enn dyp nok til å dekke over alle syndene til tiggere som Luther og oss.

Keiser Augustus og barnet i krybben

Augustus fra Prima Porta, statue i Chiaramonti-museet, Roma. (Wikipedia)
Augustus fra Prima Porta, statue i Chiaramonti-museet, Roma.

”Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall…” (Luk 2,1). Hans egentlige navn var Gaius Oktavian, og han var født i Roma i år 63 f. Kr. Han kom til makten etter sin grandonkel Julius Cæsars død, det romerske senatet ga ham da tittelen ”Augustus” (”den opphøyde”, ”majestet”). Dette var slutten på den romerske republikken – Augustus ble den første romerske keiser, i et nytt keiserrike. Han hersket eneveldig i 45 år (31. f.Kr. – 14. e.Kr.), en tid preget av fremskritt og fred innad i Romerriket, som tidligere hadde vært opprevet av lange kriger. Nå begynte Pax Romanum (”den romerske fred”), en to hundre år lang periode med relativt fredelige forhold.

Augustus var verdens mektigste mann. Romerriket dekket på den tiden nesten hele området rundt Middelhavet, fra Spania og de britiske øyer til Iran, fra Tyskland til Nord-Afrika. Keiseren sørget for å få orden på sakene i riket sitt. Han fikk bygd et nettverk av solide veier med et offisielt kurersystem, etablerte en stående hær, utvidet riket ved militære erobringer, reformerte det romerske skattesystemet, og samlet inn enorme verdier fra alle provinsene. Augustus var svært velvillig overfor jødene, blant annet bekostet han personlig to daglige offer i tempelet i Jerusalem.

Han skrev en opptegnelse (som er bevart) over alt det han hadde oppnådd, og ved sin død i år 14 e.Kr. ble han av senatet erklært for å være en gud — dvs. at han fortjente å bli dyrket av romerne. Den åttende måneden i den romerske kalender fikk nytt navn – august, etter den store keiseren. Hans adoptivsønn Tiberius overtok tronen og var keiser ved tiden for Jesu død og oppstandelse.

______________________________

Når den mektige keiser Augustus ga befaling om at alle innbyggerne i verdensriket hans skulle innskrives i manntall, var det for å få oversikt over hvor mye skatt det var mulig å kreve inn. ”Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by,” for alle måtte adlyde keiseren, også Josef fra Nasaret, av Davids hus og ætt, og hans trolovede, Maria, som ventet barn. Uten å være klar over det, var Augustus med sine planer og befalinger et redskap for Guds langt større og viktigere plan om å gi verden en frelser, den Messias som var lovet. Gud styrte begivenhetenes gang, alt skjedde slik at det ordet skulle oppfylles som Herren hadde talt gjennom profeten Mika, om at Fredsfyrsten skulle fødes i Davids by.

I vesle Betlehem, i en ubetydelig avkrok av Romerriket, kom Guds Sønn til jorden som menneske. Der ble verdens frelser, Kongenes Konge, hyllet av engler og tilbedt av gjetere i en fattig stall. I vår tid er årets åttende måned fortsatt oppkalt etter keiser Augustus, men det veldige Romerriket er for lengst gått til grunne. Barnet i krybben i Betlehem er nå langt mer berømt og viktigere for oss enn noen keiser som har levd. Det er fordi Jesus vant en seier som er langt større enn noen militær seier, og han har etterlatt seg en arv som er langt rikere enn alle jordens skatter og rikdommer. Ved sitt liv og sin død og oppstandelse har han gitt oss en evig fred.

Når ble Jesus født?

I dag har jeg den ære og glede å ha dr. theol. Seth Erlandsson som «gjesteblogger», dvs. Seth har gitt meg lov til å oversette og publisere på nettet de første sidene av hans bok Vem är han? Den verklige Jesus från Nasaret (XP Media, 2007).

JESUS I TID OG ROM

Det er ikke lett å datere Jesu fødsel med hundre prosent sikkerhet. Tidspunktet som vår nåværende tidsregning utgår fra, er basert på upålitelige beregninger gjort av munken Dionysius Exiguus på 500-tallet e.Kr. , og han daterer Kristi fødsel minst fire år for sent. Jeg skal her forsøke å sammenfatte det som er av betydning når man skal tidfeste Jesu fødsel og hvordan en slik tidfesting kan se ut.

Tidspunktet for Herodes den stores død

Vi vet at Herodes den store døde like før påske i år 4 før vår tidsregning. Ifølge den jødiske historieskriveren Flavius Josefus (37 – ca 100 e.Kr.) falt den 15. Nisan (påskehøytidens første dag) dette året den 12. april (Antiquitates 17,8.1 og 17,9.3)*, og like før Herodes’ død inntraff en måneformørkelse (Ant. 17,6.4) som ifølge astronomer fant sted natten mellom den 12. og 13. mars (jf. Ant. 17,8.1). Herodes har altså dødd i slutten av mars eller i begynnelsen av april. Da var Jesus allerede født. Ettersom Jesu omskjæring, hans frambæring i tempelet, besøket av østerlandske stjernetydere, flukten til Egypt og mordene på uskyldige barn i Betlehem fant sted mellom Jesu fødsel og Herodes’ død omkring den 1. april år 4 før vår tidsregning, kan Jesus senest ha blitt født i begynnelsen av år 4 f. Kr. Jeg tror at han ble født i slutten av år 5 f.Kr. (se nedenfor).

Tidspunktet for døperen Johannes’ fødsel

Ifølge Lukas 1,5 tjenestegjorde døperen Johannes’ far Sakarja i Abias prestegruppe. Prestene var ifølge 1. Krønikeboks kapittel 24 inndelt i 24 skift som alle tjenestegjorde i tur og orden to ganger per år, en uke om gangen. Abias gruppe var ifølge 1 Krøn 24,10 den åttende i rekken. Ifølge Talmud (jødenes store etterbibelske skriftsamling) var Jojarib, det første presteskiftet (1 Krøn 24,7), i tjeneste da tempelet ble ødelagt den 9. i måneden Ab år 70 e.Kr., dvs. den 4. august. Takket være denne informasjonen er det mulig å regne ut at Abias prestegruppe i år 6 f.Kr. var i tjeneste 17.-23- april og senere 3.-9. oktober. Dermed ble sannsynligvis Johannes til mot slutten av april eller i midten av oktober år 6 f.Kr., ettersom Sakarjas hustru Elisabet ble med barn ”en tid etter” (Luk 1,24). Nå forteller Lukas (1, 26) at da Elisabet var i ”sjette måneden” ble jomfru Maria gravid med Jesus. Altså ble Maria med barn da Elisabet hadde vært gravid i minst fem måneder, dvs. enten i oktober år 6 f. Kr. eller i april år 5 f.Kr. Johannes ble født 3-4 måneder senere, dvs. enten i begynnelsen av januar eller i begynnelsen av juli år 5 f.Kr. Jesus, som ble født 5-6 måneder senere, bør dermed ha blitt født enten i slutten av juni eller i slutten av desember år 5 f.Kr.

Det er altså mye mulig at Jesus ble født den 25. desember. Hvis så er tilfelle, skjedde Jesu omskjæring den 1. januar i år 4 f.Kr. og 33 dager senere, den 3. februar samme år, ble Jesus båret fram i tempelet i Jerusalem (Luk 2,22ff. 3 Mos 12,3-4). Senere en gang, kanskje i midten av februar, kom de østerlandske stjernetyderne og spurte etter ”jødenes konge som nå er født” (Matt 2,1ff). Nå bodde Maria og Josef ikke lenger i stallen der Jesus ble født og der de fikk besøk av sauegjeterne, men i et hus (Luk 2,11). Like etter stjernetydernes besøk flyktet Josef med Maria og Jesus til Egypt for å unngå den rasende Herodes’ udåd. I forsøket på å drepe Jesus lot Herodes myrde alle guttebarn i Betlehem og omegn som var to år og yngre (Matt 2,16ff).

Oppholdet i Egypt ble kortvarig. Allerede rundt 1. april døde Herodes, og Josef kunne nå ta med seg Jesus og Maria og vende tilbake til Israels land. Men ettersom Arkelaus, som var svært grusom og den mest beryktede av alle Herodes’ sønner, overtok makten i Judea, våget ikke Josef å vende tilbake til Betlehem, men flyttet tilbake til Nasaret i Galilea (Matt 2,19ff).

Stjernekonjugasjonen år 7 f.Kr.

År 7 f.Kr. skjedde det noe uvanlig. Planetene Jupiter og Saturn strålte sammen i stjernebildet Fiskene ikke mindre enn tre ganger (i mai, oktober og desember). Mange har forbundet dette fenomenet med stjernen som de østerlandske stjernetyderne hadde sett gå opp og tolket som et tegn på at en konge skulle fødes til jødefolket. I sin bok ”The Life and Times of Jesus the Messiah” (3. utg. 1886, 2.211f) nevner Alfred Edersheim bl.a. følgende: Jødisk forventning om en Messias var forbundet med en merkelig og spesiell stjernekonjugasjon som skulle inntreffe før Messias’ fødsel. I en av de mindre midrasjene, som inngår i 6-bindsverket publisert av Jellinek med tittelen ”Beth ha-Midrash” (Leipzig og Wien 1853-1878), står det at en stjerne i øst skal vise seg to år før Messias’ fødsel (vol. II, col. 1406: ”Antikke planetkalendere viser at i Orienten ble Jupiter betraktet som verdensherskerens stjerne, Saturn som Palestinas stjerne, og Fiskenes stjernebilde som tegnet for de siste tider.”

Matteus forteller at Herodes i all hemmelighet kalte til seg stjernetyderne og ”spurte dem ut om tiden da stjernen hadde vist seg” (2,7). Da Herodes senere forsøkte å drepe Messias, som han tydeligvis oppfattet som en jordisk konkurrent, lot han drepe alle gutter i Betlehemsområdet som var ”to år og yngre” (2,16). Men hvorfor lot han drepe gutter på opp til to år, når han bare var ute etter jødenes nyfødte konge, ”jødenes konge som nå er født”? Er denne store marginen bare et vitnesbyrd om Herodes’ hensynsløse grusomhet? Eller kan det være at stjernetyderne har fortalt ham om hva de hadde sett to år tidligere? Kan stjernetydernes ankomst til Jerusalem to år etter Jupiters og Saturns konjugasjon samstilling tyde på at de kjente til den jødiske forventningen om at Messias skulle fødes to år etter en merkelig stjernes tilsynekomst? Vi vet ikke sikkert. Men så mye kan vi si: Den stjernen som plutselig viste seg for stjernetyderne da de var på vei til Betlehem (2,9) og som de setter i forbindelse med stjernen de hadde sett tidligere, har ingen naturlig forklaring. Om stjernen som de tidligere hadde sett eventuelt var stjernekonjugasjonen Jupiter-Saturn, så var den stjernen som nå viste seg en overnaturlig hjelp fra Gud. Ikke bare gikk den foran dem, men den stanset også over Betlehem, så de kunne finne ham de lette etter, ”jødenes konge som nå er født”, den lovede Messias.

Tidspunktet for manntallsinnskrivningen

Jesus ble født samtidig med en romersk manntallsinnskrivning som fant sted da Kvirinius var keiser Augustus’ spesielle representant i den østlige delen av Romerriket. Ifølge Josefus foregikk det en manntallsinnskrivning i Judea år 6 e.Kr., og vi vet fra andre kilder at Kvirinius var keiserlig legat i Syria år 6-9 e.Kr. Mener Lukas, når han nevner Kvirinius i forbindelse med fødselsfortellingen i Lukas 2, at Jesus ble født først i år 6 e.Kr.? Slett ikke. Denne senere manntallsinnskrivningen nevner Lukas i Apostlenes gjerninger 5,27, og han er nøye med å adskille den fra innskrivningen da Jesus ble født. Han skriver nemlig om innskrivningen som foregikk ved Jesu fødsel: ”Denne første innskrivning” (Luk 2,2). Kvirinius var etter alt å dømme i tjeneste både ved den første og andre innskrivningen. Ifølge den romerske historikeren Tacitus (Annales 3,48)*, ble Kvirinius valgt til konsul over Syria allerede i år 12 f.Kr. Omkring år 7 f.Kr. ble han utnevnt til keiserlig legat i Syria sammen med Varus. Etter en del andre oppdrag f.o.m. år 1 f.Kr. ble han på ny utnevnt som legat i Syria år 6 e.Kr.*

(Seth Erlandsson)

Fotnoter:
1. Josefus’ Antiquitates judaicae (jødenes gamle historie) inneholder 20 bøker og strekker seg fra skapelsen til forfatterens egen tid, ca. 100 e.Kr.
2. Tacitus levde ca 55-117 e.Kr. Hans store historieverk Annales omfatter 16 bøker men er ikke bevart i sin helhet.
3. Jeg har brukt en del plass på Kvirinius, fordi mange har ment at opplysningen i Luk 2,2 ikke er mulig å forene med opplysningen i Matteus 2 om at Jesus ble født mens Herodes den store ennå var i live. Se nå senest Lena Einhorn, Vad hände på vägen till Damaskus? s. 54: ”Dersom man utgår fra Lukasevangeliet ble Jesus altså født tidligst år 6 etter vår tidsregnings begynnelse.” ”Det er altså umulig at Jesus ble født både på Herodes den stores tid og på Kvirinius’ tid.”

500 år siden: Martin Luther blir dr. theol.

Et stort jubileum nærmer seg: Om fem år er det 500 år siden reformasjonen, som begynte med offentliggjøringen av Luthers «95 teser», den 31. oktober 1517. Et viktig skritt på veien mot denne betydningsfulle hendelsen var noe som skjedde fem år tidligere, i 1512:

Den 19. oktober 1512 blir den 29 år gamle munken Martin Luther tildelt den teologiske doktorgrad. Under en høytidelig seremoni ved universitetet i Wittenberg avlegger han ed på Bibelen om at han alltid skal undervise den sanne lære. Han får en doktorlue på hodet og doktorsring på fingeren. Studiet av den hellige Skrift er nå blitt hans store livsoppgave.

Det var en nokså motvillig Luther som ble doktor og overtok professorstillingen etter sin overordnede i augustinerklosteret, Johann von Staupitz. I et brev noen uker tidligere listet han opp femten grunner til hvorfor han ikke følte han var rette mannen for dette embetet, men til slutt bøyde han seg for Staupitz’ vilje. Nå ble det dr. Luthers ansvar å undervise universitetsstudentene om Bibelens bøker. Den 25. oktober kl. 07.00 var han i gang med første forelesningsrekke, trolig over Første Mosebok. I årene som fulgte foreleste han blant annet over Salmene, Romerbrevet, Galaterbrevet og Hebreerbrevet. Arbeidet med å forberede undervisningen tvang ham til å trenge stadig dypere inn i Skriften. Store ting var nå i ferd med å skje: Snart skulle Guds rene evangelium igjen få skinne lyst og klart i kirken, etter i lange tider å ha vært mer eller mindre fordunklet.

Noen århundrer tidligere var det en helt ufattelig tanke for pavekirkens medlemmer at det kunne finnes noen motsetning mellom kirkens lære og Skriftens lære. Men da Luther studerte Bibelen, ble han nødt til å konstatere at paven og kirken lærte i strid med Skriften på en rekke områder. Noen år senere ble det en stor skuffelse for ham å oppleve at de mennene som hadde ansvaret for rettsaken mot ham, overhodet ikke brydde seg om den hellige Skrifts autoritet, men kun om pavens autoritet. Luther ble drevet til å erkjenne og holde fram den hellige Skrift som eneste troverdige og uimotsigelige kilde til all kristen lære. «Sola Scriptura» (Skriften alene) kom til å bli et svært viktig prinsipp for reformasjonen og den evangelisk-lutherske kirke.

Noe som skilte Luther fra tidligere bibelforskere var hans dype forståelse for den hellige Skrifts enhet. Alle bøkene og brevene i Det gamle og Det nye testamente, skrevet i løpet av så mange århundrer og med så stor variasjon når det gjelder innhold og litterære stiler, utgjør en helt spesiell enhet. Luther forsto den innerste strukturen i Bibelen; at i denne boken taler Guds hjerte til oss gjennom «Loven» og «Evangeliet»:

Loven er det Guds ord som forteller oss hva vi må gjøre, og hvilken dom vi har i vente dersom vi ikke gjør det. Evangeliet er det Guds ord som forteller oss hva Gud har gjort for oss, til vår frelse. Loven sier: «Gjør dette!» Evangeliet sier: «Jeg har gjort det istedenfor deg.» Loven driver oss til evangeliet, og uten loven skulle det ikke finnes noe evangelium. De to hører nært sammen, vi mennesker behøver begge, men de må ikke blandes sammen. Lov og evangelium må skilles klart fra hverandre, ellers kan vi ikke forstå Kristus og frelsens hemmelighet.

Det er troen på Kristus – stedfortrederen, Guds Lam og verdens frelser – som åpner døren inn til hele Skriften. Bibelen forblir en mørk bok inntil vi finner Kristus i den, for han er Skriftens kjerne og stjerne; det er ham alt egentlig handler om. Og et menneske blir frelst bare ved tro på Kristus Jesus, av nåde alene; frelsen kan ikke oppnås ved noen god gjerning, ei heller ved kjøp av noe avlatsbrev. Evangeliet åpenbarer Guds rettferdighet, Kristi rettferdighet som gis oss helt gratis som en gave, som vi bare får lov å ta imot i tro og stole trygt på. Dette var det opprinnelige og klare evangeliet som Paulus og de andre apostlene hadde lært av Herren, og det var dette kirken behøvde å vende tilbake til.

Med dr. Luther i full sving som teologiprofessor i Wittenberg, fordypet i den hellige Skrift, ledet av Den Hellige Ånd, var reformasjonen på god vei…

Litteratur: Hermann Sasse, «Bibeln och Luther», i Ditt ord är sanning. En handbok om Bibeln, red. Seth Erlandsson, Uppsala 1971.

Septembertestamentet

På borgen Wartburg, i perioden desember 1521 – februar 1522, arbeidet Martin Luther iherdig med å oversette Det nye testamente til tysk. I mars 1522 forlot han tilfluktsstedet og vendte tilbake til hjembyen Wittenberg, der manuskriptet først ble revidert og finpusset med hjelp fra Philipp Melanchthon og andre, deretter levert til boktrykkeren Melchior Lotter. I september samme år ble så det såkalte Septembertestamentet utgitt, med illustrasjoner av Lucas Cranach d.e. En svært viktig begivenhet i kirkens og litteraturens historie.

Septembertestamentets tittelblad

Dette var ikke aller første gang Skriften ble utgitt på tysk. Tidligere versjoner var imidlertid ikke oversatt fra originalspråkene, men fra den latinske kirkebibelen; og de hadde en tysk språkdrakt som kjentes fremmed for folk flest. Septembertestamentet var annerledes; foruten at Luther kom nærmere grunnteksten ved å oversette direkte fra gresk, la han stor vekt på at de tyske ordene og setningene skulle være lette å forstå for alle, ikke bare for de lærde. I forkledning som «Junker Jörg» hadde han besøkt markedsplasser nær Wartburg for å lytte nøye til hvordan folk snakket til daglig.

Luthers nyoversettelse fikk enorm etterspørsel og ble etter hvert en folkebok, flittig brukt i kirker, skoler og hjem. Humanisten Johann Cochlaeus klaget over at “Luthers nytestamente ble trykket opp og distribuert så vidt og bredt at til og med skreddere og skomakere, ja til og med kvinner og uvitende personer som hadde akseptert dette nye lutherske evangeliet, og som kunne lese litt tysk, studerte det med den største iver som en sannhetens kilde. Noen lærte det utenat og bar det med seg i hjertet. Etter noen få måneder anså slike folk seg så lærde at de ikke skammet seg over å diskutere troen og evangeliet med katolske legfolk, ja til og med prester og munker og teologiprofessorer.”

Septembertestamentet, utgitt i mellom 3-5.000 eksemplarer, ble raskt utsolgt og måtte trykkes i nytt opplag allerede i desember samme år (”Desembertestamentet”). Året etter ble boken publisert i hele tolv utgaver, i Basel, Augsburg, Grimma og Leipzig. Luthers nytestamente, og senere helbibel (1534), ble svært viktig for evangeliets utbredelse, og satte dype spor også i samfunnslivet forøvrig. For nå ble det nemlig stor satsing på utdannelse for alle, slik at hele folket skulle kunne lese Guds ord. Sachsen-dialekten som Luther hadde benyttet seg av i oversettelsen, ble etter hvert et felles tysk ”bokmål”, et skriftspråk som bandt folket sammen. Luther ønsket at ikke bare de lærde, men også vanlige folk skulle forstå hva reformasjonen handlet om; Septembertestamentet og Bibelen på folkemålet var sterkt medvirkende til at ”mannen i gata” fikk en ny selvtillit og frihet til å ha en mening om kirken, troen og mye annet. Luthers oversettelse inspirerte dessuten oversettere og utgivere i andre land; i tiden som fulgte utkom det nye bibler bl.a. på engelsk, nederlandsk og skandinaviske språk.

Luther som «Junker Jörg»

Sibylle av Kleve

Sibylle von Kleve, maleri av Lucas Cranach d.e., 1531.

En interessant dame fra renessansen har rundet de 500: Sibylle von Jülich-Kleve-Berg, født 17. juli* 1512 i Düsseldorf, var en ivrig og betydningsfull støttespiller for Martin Luther og reformasjonen, sammen med sin ektemann, Johan Fredrik I, kurfyrste av Sachsen (nevø av Fredrik den Vise).

Kurfyrstinne Sibylle var eldste datter av hertug Johan III av Kleve og Maria av Jülich-Berg. Ekteskapet hennes ble arrangert av politiske grunner, etter lange forhandlinger. Hun var femten år gammel da bryllupet sto, i 1527. At det ble et kjærlig og lykkelig ekteskap, kommer tydelig fram av brevene hun og ektemannen skrev til hverandre de fem årene han satt i fangenskap etter den schmalkaldiske krig.

Johan Fredrik I sto i spissen for fyrstealliansen Schmalkalden-forbundet, som støttet Luther og reformasjonen etter at keiser Karl V. i 1530 avviste Den augsburgske bekjennelsen. Johan Fredrik og Sibylle sto i et nært forhold til ekteparet Luther, og fulgte engasjert med på hvordan reformasjonen utviklet seg. På slottet sitt i Torgau bygde de et kapell spesielt beregnet for luthersk gudstjenesteliv og inviterte Martin Luther til å komme og holde innvielsesprekenen. De leste ivrig reformatorenes skrifter og var pådrivere for den første utgivelsen av Luthers samlede verker.

I et brev fra Sibylle til Luther, datert 27. mars 1544, Weimar, spør hun om hvordan det går med helsen hans – reformatoren var jo mye plaget av sykdom siste delen av sitt liv – ”Det kan aldri gå så bra for deg, at jeg ikke ønsker deg mange tusen ganger bedre i tillegg, og alt godt i denne foranderlige verden, inntil tiden kommer da vi alle skal bli forvandlet. Må Gud hjelpe oss alle fram til saligheten. Amen. (..) Vi ber for deg og din kjære hustru til den allmektige og nådige Gud, at Han må bevare dere både til kropp og sjel, og også gi dere et langt liv, for sitt guddommelige Ords skyld, som du har trøstet meg og mange andre mennesker med.”

Luther svarer tre dager senere og takker for omsorgen hun har vist ham; det står bra til med ham og familien. ”Men jeg har problemer med hodet mitt, det er gammelt, kaldt, sykt og svakt. Jeg har levd lenge nok. Må Gud gi meg en salig dødsstund når denne late, ubrukelige makksekken skal forenes med sitt folk under torven (..) Det ser ut som vonde tider nærmer seg. (..) Men vi har det kjære Guds Ord, som trøster oss og holder oss oppe i dette livet, og som lover og bringer oss det salige livet. (..) Vi har også bønnen, som behager Gud og som Han hører i rette tid.” Luther skriver videre, at med tanke på disse rike skattene som Gud så ufortjent har velsignet dem med, ”er det bare rett og rimelig at vi opplever vonde ting her i tiden og gladelig utholder dette, men også at vi bør føle medynk med den blinde, miserable verden og spesielt de høye mektige verdens ledere, som er blitt ranet for denne velsignelsen (..) Må Gud en gang opplyse dem så de med oss kan se, erkjenne, og hige etter nåden, Amen. Min Käthe ber i all ydmykhet sitt arme Fadervår for Deres Kongelige Høyhet og hilser så mange takk for at Deres Kongelige Høyhet så vennlig har tenkt på henne.” **

Sibylle fødte fire sønner. Hun endte sitt jordeliv i 1554, 41 år gammel, i Weimar.

Hennes yngre søster, Anna (kjent som Anne of Cleves, 1515-1557), ble gift med kong Henrik VIII av England, som den fjerde i rekken av hans seks berømte koner.

«Sibylle av Kleve som brud», maleri av Lucas Cranach d.e.

* Enkelte kilder oppgir 17. januar som fødselsdatoen.
** Luther on Women. A Sourcebook. Edited and translated by Susan C. Karant-Nunn and Merry E. Wiesner-Hanks, Cambridge University Press, 2003, pp.220-222.