Pinse-karismatikk – et historisk overblikk

Etter aposteltiden ble det i de kristne menighetene ganske snart slutt på typiske pinsedag-fenomener som for eksempel tungetale. Kirkefaderen Origen (ca 185-254) fortalte at det på hans tid var blitt mindre av mirakuløse tegn gitt av Den Hellige Ånd, og han avviste at det fortsatt fantes kristne som fremførte virkelige profetier (i betydningen ord fra Gud åpenbart direkte til enkeltpersoner), enten ved ekstatisk eller forståelig tale.

Blant flere som påberopte seg å ha den profetiske gave, var en tidligere hedensk prest ved navn Montanus (d. ca 170). Han fikk mange til å tro at han personlig var en manifestasjon av Talsmannen (Joh 14 og 16). Plutselig kunne han og tilhengerne hans falle i ekstase og begynne å tale merkelige ting, men denne profeteringen var «i strid med kirkens tradisjoner fra begynnelsen av», ifølge biskop Apolinarius i Hierapolis (sitert av kirkehistorikeren Eusebius). Montanistene kunne iblant opphøye sine egne visjoner og åpenbaringer over apostlenes undervisning. Dette ble avvist av de fleste kristne.

Også under middelalderen sto det fram enkeltpersoner og grupper som hevdet å motta personlige, indre, direkte åpenbaringer fra Gud. Blant de mest kjente er svenske Birgitta av Vadstena (1303-1373). Sammen med sin ektemann dro hun på pilegrimsferd til Nidaros og til Santiago de Compostela i Spania. Etter hans død levde hun strengt asketisk og falt ofte i ekstatisk henrykkelse der hun påsto hun fikk guddommelige befalinger og følte seg som Kristi brud og språkrør. Boken «Himmelske åpenbaringer» inneholder hennes beskrivelse av hele 700 slike visjoner, blant annet Frelserens klosterregel, en lang og detaljert ordensinstruks fra Kristus angående det klosteret han ønsket hun skulle grunnlegge til ære for Maria. Birgitta mente også å ha fått i oppdrag fra både Gud og Maria å gå med bestemte budskap til politiske og kirkelige ledere.

Birgitta mottar en åpenbaring. Illustrasjon fra middelalderen. Nordisk familjebok/Wikimedia Commons.

Mirakuløse helbredelser var noe mange i middelalderen var svært opptatt av, men da mest i tilknytning til såkalte relikvier, for eksempel beinrester og andre levninger etter Sankt Stefanus og andre helgener, som man trodde hadde en slik virkning. Altså noe helt annet enn helbredelsene vi kan lese om fra aposteltiden.

Under reformasjonen på 1500-tallet oppsto gjendøperbevegelsen, som mente at barnedåp var ugyldig og kun voksendåp var bibelsk. Dette synet finner vi jo også blant svært mange (men ikke alle) i vår tids karismatiske bevegelse. For gjendøperne var det essensielt med en voksen erfaring av religiøs overbevisning, og man underordnet Skriften og sakramentene under en høyere ledestjerne, et «indre lys» fra Den Hellige Ånd. Også Luthers kollega Andreas Karlstadt sa seg mye enig med gjendøperne, og han var lidenskapelig opptatt av at man måtte strebe etter å leve et hellig liv. Thomas Müntzer og de såkalte «himmelske profetene» fra Zwickau hevdet å få visjoner og drømmer direkte fra Gud. Det samme gjorde spiritualisten Caspar Schwenkfeld, som også avviste læren om rettferdiggjørelse ved tro og at Den Hellige Ånd virker gjennom sakramentene. Han kritiserte dessuten Luthers tale om at Guds ord er den kristne troens eneste kilde og norm. Luther bedømte det slik at den ånden disse «svermerne» var så opptatt av, ikke var av Gud men av djevelen. De mange «entusiastiske» villfarelsene ble forkastet og fordømt i de lutherske bekjennelsesskriftene.

Omkring midten av 1600-tallet, i England, oppsto kvekerbevegelsen, som også betraktet «det indre lys» som overordnet Skriften. Ved samlingene deres satt deltakerne stille i en ring, helt til en av dem følte seg beveget av Ånden til å tale. Senere i samme århundret oppsto pietismen i Tyskland, der den store lederen i Halle, August H. Francke (1663-1727) snakket om at en sann kristen bør kunne angi det nøyaktige tidspunktet for sitt omvendelsesgjennombrudd. For det var viktig med en subjektiv erfaring av å virkelig være frelst, en «indre følelse» av nåde. Guds objektive løfter i evangeliet, i bibelordet, skriftemålet, dåpen og nattverden, brydde man seg mindre om. I Norge ble Hans Nielsen Hauge (1771-1824) en betydningsfull religiøs leder etter en mektig omvendelsesopplevelse en dag han var ute og pløyde på åkeren. Under pietistiske vekkelser i nordre Sverige begynte man å strebe etter å tale i tunger som på pinsedagen. Og i Småland kom grupper av mennesker i alle aldre i transe og så visjoner, fikk rykninger i kroppen, ropte og stønnet.

Wesley og metodismen
Den engelske presten John Wesley ((1703-1791) ble svært påvirket av den tyske Halle-pietismens sterke vektlegging av å leve et fromt og hellig liv. Ved en stadig økende helliggjørelseskamp er det mulig å oppnå en nærmest fullkommen fromhet og hellighet i dette liv, mente man. Dette sto i kontrast til Luthers undervisning om simul iustus et peccator, at en kristen er samtidig en hellig og en synder, og at slik må det nødvendigvis være her på denne siden av evigheten.

Det var faktisk mens Wesley leste Luthers fortale til Romerbrevet at han endelig fikk en sterk følelse av at han stolte på Kristus alene og at syndene hans var blitt tatt bort. Han tolket denne hjertevarme følelsen og erfaringen som et vitnesbyrd fra Den Hellige Ånd, en forsikring om at han hadde den nødvendige tro og kraft til å gå videre fram i et liv i helliggjørelse. Så i stedet for Guds objektive løfter var det Wesleys religiøse opplevelse som ble hans egentlige fundament. Han gikk i bresjen for grunnleggelsen av metodistkirken, og blant metodistene oppsto så rundt 1800 den såkalte Hellighetsbevegelsen, som likesom Wesley vektla de personlige religiøse opplevelsene. Hellighetsbevegelsen kom til å få meget stor betydning for fremveksten av pinsebevegelsen hundre år senere.

John Wesley. Statue i Wilmore, Kentucky, USA. Foto: Adam Davenport. Wikimedia Commons

Ifølge Wesley er alle mennesker inkludert i Faderens rike, selv om de ikke er medlemmer i Helligåndens rike, og derfor har alle et visst mål av nåde som gjør at de står fritt til enten å velge å ta imot Kristus eller avvise ham. Wesley mente at det derfor må være mulig å lede folk inn i en sinnstilstand der de endelig kommer til å ta imot Guds kall. Denne tankegangen skulle snart føre til langvarige vekkelsesmøter med mye emosjonell og entusiastisk sang og musikk, klapping i hender, høylytte bønner, roping og gjentatte energiske oppfordringer om å ta imot Jesus.

Wesley avviste at dåpen virker gjenfødelse; de åndelige gavene fra Gud forener oss med Ham, men altså ikke dåpen. Denne læren førte om ikke lenge til utbredelsen av tanker om den såkalte «andre velsignelsen», eller «åndsdåpen», noe man mener vanligvis skjer en tid etter en kristens første omvendelse.

Metodismen og hellighetsbevegelsen spredte seg til Amerika, der man startet vekkelseskampanjer med møter kveld etter kveld, fylt av emosjonell forkynnelse og bønn om å få Den Hellige Ånd. Den såkalte Kentuckyvekkelsen tidlig på 1800-tallet førte metodismen til Ohio og Pennsylvania, der mange møtedeltakere kom i transe og fikk rykninger, falt over ende, bjeffet som hunder eller lo en såkalt hellig latter.

Pinsevekkelsen
Pinsebevegelsens gjennombrudd forbindes vanligvis med hendelser i en kirkebygning i Azusa Street, Los Angeles, våren 1906. Den afroamerikanske hellighetspredikanten William J. Seymour (1870-1922) ledet der The Apostolic Faith Gospel Mission. Mange ble «åndsdøpt» og begynte å tale i tunger. Ryktene spredte seg og stadig flere folk strømmet til. I tre år var det åpent hus dag og natt, med mange kvinnelige og mannlige predikanter, både svarte og hvite, som byttet på å lede møter. Samtidig var grupper hele tiden samlet i bønn i en sal i andre etasje, der mange hadde visjoner. Fra hele landet kom tilreisende for å oppleve det som skjedde. Men en del ble også kritiske og mistenkte at demoner, ikke Den Hellige Ånd, hadde tatt kontrollen, da de så folk få rykninger og krabbe rundt på gulvet, bjeffende som hunder. Et annet problem var at spiritualister og medium fra okkulte samfunn i Los Angeles begynte å komme for å delta i samlingene med sine egne spesielle innslag. Til tross for en del skepsis og motstand fortsatte det å komme besøkende fra hele verden, som så tok med seg «ilden» fra Azusa Street tilbake til sine hjemland.

Ledere i 312 Azusa Street-misjonen.

Den norske metodistpastoren Thomas Ball Barratt (1862-1940) kalles ofte for den europeiske pinsebevegelsens far. I 1906 var han i New York og fikk høre om vekkelsen i Los Angeles. Han ble fylt av lengsel etter å få oppleve åndsdåpen, men hadde ikke penger til å reise. Etter å ha sendt et brev til Azusa Street, fikk han svar fra ledelsen der. De skrev at full selvoppgivelse til Gud var nødvendig, at han måtte overgi hele sitt liv og alle sine planer til Gud. Barratt bad inderlig og lenge inntil han en kveld under en kristen samling fikk sin «pinsedåp»: «Hele mitt vesen [ble] fylt med lys, og en ubeskrivelig kraft, og jeg begynte nå å tale i et fremmed språk av all makt…» Tilbake i hjemlandet holdt han vekkelsesmøter i metodistkirken i Oslo i romjulen 1906, der man opplevde at «Ånden falt rundt juletreet» og ti personer ble åndsdøpt. Dette regnes som starten på pinsebevegelsen i Norge. Barratt grunnla Filadelfiamenigheten i Oslo og bevegelsen spredte seg snart til Sverige, Finland, Danmark og de fleste europeiske land.

Thomas Ball Barratt

Karismatisk bevegelse
Pinsevekkelsen førte til at mange nye kirkesamfunn og menigheter ble grunnlagt. Fram til 1950-tallet var pinsebevegelsen noe som mest foregikk utenfor de eldre, etablerte, store kirkesamfunnene. Men fra 1960-tallet oppstår den karismatiske bevegelse, også kalt ny-pinsebevegelsen, som innebar at fenomen som tungetale og såkalt åndsdåp ble vanlig også innenfor den romersk-katolske kirke, den lutherske og den anglikanske kirke, m.fl. For eksempel begynte Oase-bevegelsen å arbeide for «karismatisk fornyelse» i folkekirkene i Norden.

Den såkalte Trosbevegelsen («Word of Faith» movement) grunnlagt av den amerikanske predikanten Kenneth Hagin (1917-2003) forkynte fremgangsteologisk helse & velstand-kristendom, åndelig krigføring, og helbredelse kombinert med demonutdrivelse (ettersom man mente sykdom skyldes demoner). I Skandinavia ble Ulf Ekman, tidligere prest i Svenska kyrkan, en svært avholdt leder for menigheten «Livets Ord» som han grunnlag i Uppsala i 1983. I Norge grunnla pastor Åge Åleskjær Oslo Kristne Senter og Enevald Flåten startet Levende Ord Bibelsenter i Bergen.

Siden 1990-tallet snakker man om en tredje karismatisk bølge, som forbindes med Torontovekkelsen, og med verdensomspennende nettverk som bl.a. Ny-apostolisk reformasjon (NAR). Torontovekkelsen, også kalt latterbevegelsen, brøt ut i 1994, i en karismatisk menighet i Toronto, Canada. Latter, gråt, skjelving, falling og brøling var her typiske fenomen når deltakerne fikk sine åndserfaringer. Skandinaviske Oase-ledere og pinsevenner var blant tusener fra hele verden som reiste til Toronto for å få del i det som skjedde. Snart var latterbevegelsen spredt til Bergen og andre norske byer.

Lederne for den ny-apostoliske reformasjon (NAR), bl.a. pastor Bill Johnson fra Redding Bible Church i California, vil realisere en ny apostolisk tidsalder, som i urkirken. Denne har allerede startet, med «apostler» og «profeter» Gud reiser opp, åndelige generaler til å lede en hær av spesielt åndsutrustede kristne i tiden før Jesu gjenkomst. Men noe som skaper mye forvirring i karismatiske miljøer for tiden, er når profetier som disse lederne påstår å ha fått åpenbart direkte fra Gud, slår feil. Har man ikke da avslørt seg som falske profeter? For eksempel ble det i begynnelsen av 2020 profetert at koronaepidemien kom til å forsvinne før den nådde USA. Og før det siste presidentvalget hevdet en rekke profeter å ha fått beskjed fra Gud om at president Donald Trump kom til å bli sittende for en ny fireårsperiode.

Til tross for mye rapportering om feilslåtte profetier, usunn maktutøvelse, manipulative pengeinnsamlingsmetoder, og ikke minst store læremessige problemer, er pinse-karismatisk kristendom i dag den trosretningen som vokser mest i verden. Ifølge beregninger fins det i vår tid om lag 200 millioner pinsevenner i «klassiske» pinsemenigheter og kanskje så mye som 300 millioner karismatikere i andre samfunn.

Litteratur: Arthur J. Clement, The Pentecostals and Charismatics. A Confessional Lutheran Evaluation. Northwestern Publishing House, Milwaukee, 2000.

(Artikkel fra Bibel og Bekjennelse, nr 3/2021)

Luther bortført til Wartburg

I mai 1521 skrev den kjente billedkunstneren Albrecht Dürer i dagboken sin: «O Gud, hvis Luther er død, hvem skal heretter gi oss det hellige evangeliet med slik klarhet?» Å lese reformatorens skrifter hadde tidligere hjulpet ham ut av stor angst og nød. Men nå var han redd for at alt var over, etter nyheten om den dramatiske bortføringen på vei hjem fra riksdagen i Worms.

Da Luther den 18. april sto foran keiseren og riksdagsforsamlingen og nektet å trekke tilbake bøkene og skriftene han hadde utgitt, forsto kurfyrst Fredrik den vise av Sachsen at teologiprofessoren hans var i stor fare og trengte å bli plassert på et trygt skjulested. Etter pavens bannlysning i januar ventet nå keiserens riksakt (Worms-ediktet ble offentliggjort 26. mai), som erklærte Luther som kjetter og fredløs. Enhver kunne heretter rane eller drepe ham uten å bli straffet for det, selv om han helst skulle gripes og overgis til keiseren. Det var nå forbudt å gi ham mat, hjelp og husrom, og å trykke og lese bøkene hans.

Luther ønsket bare å få dra rett hjem til Wittenberg, men måtte bøye seg for kurfyrstens vilje og plan; han skulle bortføres til et hemmelig sted. Etter ni dagers reise ble vognen hans overfalt av en gruppe menn bevæpnet med armbrøster. Reisekameraten Nikolaus von Amsdorf spilte sin rolle svært overbevisende; han var opprørt, ropte og kjeftet og smelte imot de brutale overfallsmennene der de fór av gårde med Luther, slik at kusken og de andre i reisefølget fikk tydelig inntrykk av at dette var «på ekte». Og nyheten om denne dramatiske hendelsen spredte seg raskt omkring i landet.

Overfallsmennene red lange omveier med fangen sin rundt i skogene i Thüringen, før de seint om kvelden den 4. mai leverte ham oppe på kurfyrstens borg Wartburg, høyt over byen Eisenach, der Luther hadde gått på skole som barn. Kun sjefen på borgen visste hvem den nyankomne var, og han fikk beskjed om ikke å vise seg for folk før han hadde latt hår og skjegg vokse langt. Han fikk nye klær og gikk de neste ti månedene under navnet «Junker Jörg». (Junker var betegnelsen på en ung mann av lavadelig familie, som tjente ved et hoff eller var gått inn i hæren for å bli offiser.)

Etter hvert fikk omverdenen vite at Luther fortsatt var i live, for vennene hans mottok brev fra «Fuglenes rike» og «Luftens rike», der han uten å røpe oppholdsstedet fortalte hvordan han hadde det.

Han hadde det ikke så lett. Følte seg ensom og forlatt, helt isolert, etter i flere år å ha vært i begivenhetenes sentrum. Lyden av ugler og flaggermus like utenfor vinduet hans om natten ga en sterk følelse av at Satan var på ferde og ville plage ham. Den fine maten som ble servert dag etter dag førte til mageproblemer. Og han strevde med søvnløshet og vanskelige tanker: Tenk om han hadde tatt helt feil og nå var skyldig i å ha ført mange mennesker på avveie, mot fortapelsen? Litt senere hadde han i stedet dårlig samvittighet for at han ikke hadde avlagt et enda klarere og mer overbevisende vitnesbyrd i Worms. Botemidlet mot alle strevsomme tanker og følelser ble å sette i gang å arbeide. Han skrev først en kommentar over Salme 68 og fortsatte med en kommentar til Marias Lovsang. Manuskriptene ble sendt til venner i Wittenberg for trykking og utgivelse, på kort tid et dusin nye skrifter.

Etter hvert gikk han også i gang med å oversette Det nye testamente til tysk, direkte fra grunnteksten (et gresk nytestamente nylig publisert av Erasmus av Rotterdam), mens han sammenlignet med den latinske oversettelsen Vulgata. Tyske bibler fantes fra før, men hadde ikke fått stor utbredelse blant folk, blant annet på grunn av deres relativt tunge og utilgjengelige språklige stil. Luther prøvde å få til en ganske folkelig oversettelse som skulle være lett forståelig for vanlige mennesker. Forkledd som Junker Jörg begynte han å snike seg rundt blant bodene på markedsplassen i Eisenach for å lytte og lære hvordan folk der uttrykte seg. Det ferdige nytestamentet (utgitt september 1522) kom til å få stor spredning og en enorm betydning for reformasjonen. Samtidig la Luthers oversettelse grunnen for hele det moderne tyske skriftspråket.

Hjemme i Wittenberg utviklet ting seg raskt. I kirken ble det gjort endringer i liturgien; det ble forbudt å feire nattverden på gamlemåten, som et offer. Og fra nå av skulle menigheten ikke bare motta brødet, men også vinen. Kurfyrsten uttrykte skepsis til en del av forandringene. Man begynte å spise kjøtt på fastedagene. Munker og nonner begynte å forlate klostrene. Luther ble engstelig for at ting kanskje gikk litt for fort. Han ville ikke at folk skulle tvinges til noe og få samvittighetsproblemer midt oppi alle forandringene. Tre prester giftet seg, for Luther hadde jo så tydelig vist at kravet om sølibat var ubibelsk. De tre ble arrestert på ordre av erkebiskopen i Mainz, noe Luther skrev en varm protest imot. Noen begynte å ødelegge altere, helgenstatuer og annen kunst i kirkene, det var tendenser til opptøyer. Luther forsøkte å gi formaninger og råd om dette og mange andre ting per brev, men det virket som om det bare var delvis vellykket.

En morgen fikk han tak i en hest, og tvert imot alle råd og formaninger red han de om lag 20 milene til Wittenberg for å prøve å roe ned situasjonen. Den 4. desember gikk den skjeggete Junker Jörg omkring på gaten i hjembyen. Det tok litt tid før Philipp Melanchthon og de andre vennene hans klarte å kjenne ham igjen. Etter mange samtaler vendte han etter en ukes tid tilbake til Wartburg. Men i månedene som fulgte ble det nye uroligheter i Wittenberg. Vennene ville ha ham tilbake, og Luther klarte å overtale kurfyrsten til å la ham få lov å forlate eksilet for godt. I begynnelsen av mars var han hjemme igjen, for å lede reformasjonen videre. Worms-ediktet ble aldri gjort rettsgyldig i kurfyrstedømmet Sachsen, så der kunne Luther føle seg relativt trygg resten av livet.  

Illustrasjonsfoto av Sven Lachmann fra Pixabay.

Portrett av Martin Luther som Junker Jörg, av Lucas Cranach den eldre.

500 år siden riksdagen i Worms

Maleri av Anton Alexander von Werner. (Wikimedia Commons)

Luthers fremtreden for keiser Karl V og alle rikets mektigste menn i Worms er klimakset og avslutningen av første del av historien om den lutherske reformasjonen.

Tre og et halvt år tidligere hadde de 95 tesene skapt mye oppstyr, og i tiden som fulgte fortsatte Luther med stadig sterkere kritikk av romerkirkens ubibelske lære og praksis. I januar 1521 ble han så offisielt bannlyst og ekskommunisert av pave Leo X.

Vanligvis, når noen ble bannlyst av paven, var det neste som skjedde at man ble arrestert av de verdslige myndighetene, dømt og henrettet. Luther hadde grunn til å forvente det samme. Men hans gode støttespiller, kurfyrst Fredrik av Sachsen, fikk overtalt keiseren til å invitere Luther til riksdagen i Worms, for å forsvare seg. Luther fikk løfte om fritt leide til og fra Worms, men følte seg likevel ikke særlig trygg av den grunn. Ca. hundre år tidligere hadde nemlig den tsjekkiske reformatoren Jan Hus fått samme løfte av keiser Sigismund før kirkemøtet i Konstanz, men var likevel blitt grepet, dømt og brent på bålet som kjetter.

På veien fra Wittenberg møtte det fram store menneskemengder og hyllet Luther som en helt fordi han hadde våget å protestere mot selveste paven. Det var Europas mest omtalte mann som kom kjørende.

Etter fjorten dagers reise var han fremme i Worms den 16. april 1521, og neste dag ble han innkalt til avhør framfor riksdagsforsamlingen. Titlene på Luthers skrifter som man påsto inneholdt kjettersk lære, ble lest opp, i alt tjuefem. Han ble stilt følgende spørsmål: Kunne han bekrefte at det var han som var forfatteren til alle disse? Og holdt han fast ved alt det han hadde skrevet, eller ville han trekke noe tilbake? Han ba om betenkningstid før han svarte og fikk frist til neste dag klokken fire.

Den 18. april holdt han så sin forsvarstale, som gjorde dypt inntrykk på mange av de tilstedeværende. Han sa at dersom han hadde tatt feil på noe punkt, ba han om å bli tilrettevist med bevis fra Guds ord. Hvis ikke, vegret han seg mot å stole på pavers eller kirkemøters ord alene, siden det var en kjent sak at de ofte hadde tatt feil og motsagt hverandre. Fordi han hadde bygd på den hellige Skrift, og samvittigheten hans var bundet av Guds ord, verken ville eller kunne han trekke noe tilbake.

Etter dette forsøkte flere å overtale ham til å inngå kompromiss, uten å lykkes. Keiser Karl uttrykte hvor hårreisende han syntes det var at en person på egenhånd kunne mene at han selv hadde rett og hele kirken tok feil. Det måtte uten tvil være Luther som hadde feil, mente han. Men han holdt uansett løftet sitt om fritt leide hjem fra riksdagen, og Luther fikk reise tilbake til Wittenberg.

Noen uker senere offentliggjorde keiseren det såkalte Worms-ediktet, som fordømte Luther som kjetter pga. hans avvisning av den katolske kirkes lære. I tillegg ble han anklaget for å ha oppildnet til strid og ødeleggelser. Ediktet utlyste riksakt (riksbann) over Luther; det var nå forbudt enten med ord eller gjerninger å forsvare, beskytte eller hjelpe ham. Og den som kunne bistå med å få ham arrestert og dømt, ville få en generøs belønning for denne gode gjerning.

I mellomtiden var Luther på hjemveien blitt bortført av mennene til kurfyrst Fredrik av Sachsen. De neste ti månedene satt han i skjul på borgen Wartburg ved Eisenach og oversatte Det nye testamente til tysk.

Worms-ediktet ble aldri kunngjort i kurfyrstedømmet Sachsen, og ellers i landet ble det mottatt med stor uvilje. Men keiseren var uansett fast bestemt på at det skulle etterfølges. Imidlertid ble han nå på grunn av ytre kriger nødt for tilbringe de neste ni årene borte fra Tyskland. Dermed kunne den lutherske lære nokså uhindret fortsette å bre seg ut.

Blant de tilstedeværende i Worms da Luther holdt sin forsvarstale, var en dansk prins, fra 1534 kjent som kong Kristian 3. Han ble sterkt grepet av det han så og hørte. Femten år senere fikk han endelig etter en del komplikasjoner innført den lutherske reformasjonen i Danmark og Norge.

Å bli bannlyst av paven og lyst fredløs av keiseren var svært dramatisk og selvsagt en stor påkjenning for hvem som helst, også for Martin Luther. De fleste forventet at han innen nokså kort tid ville lide martyrdøden, slik det skjedde med flere andre som bekjente seg til den lutherske lære. Men Luther erfarte at Gud ga ham sin fred, midt oppi alt kaoset, i motstanden og forfølgelsen. Han skriver noen få år senere:

«La paven rase. La keiseren og fyrstene hans true oss med det onde. Vi skal sitte i den skjønneste fred selv om de kaster oss i fengsel. Dersom de tillates å gi seg selv over til sin vrede, dersom de til slutt endog slakter oss ned, skal vi fryde oss like mye som om vi var invitert til en bryllupsfest» (Fra en kommentar over Sakarja kap. 2).

«Kjære verden, du forfølger ikke meg; du forfølger Kristus, min Herre. Siden jeg vet dette, utfordrer jeg deg til å gjøre ditt verste. Her står jeg i Guds navn og lar deg sammen med alle helvetets djevler rase i deres navn. Du kan forfølge, utvise, ja også drepe meg, dersom min Herre Kristus vil. Men du kommer ikke til å ta fra meg mitt mot og min trøst. Heller ikke kommer du til å drive meg til å bli fortvilet i hjertet. For siden jeg opplever dette for Kristi skyld, skal jeg med glede risikere det i Hans navn og bare synge og juble av fryd midt imot djevelens rasende ansikt» (Fra en kommentar over Johannes kap. 19).

Og i 1529 skriver han som avslutning på sin aller mest berømte salme:

Guds ord det skal de nok la stå,
og ingen takk de høster.
Gud selv vil mektig med oss gå,
hans gode Ånd oss trøster.
Og om vårt liv de tar,
og røver alt vi har,
la fare hen, la gå!
Mer kan de ikke få.
Guds rike vi beholder.

Luther brenner pavens bulle

500 ÅR SIDEN 10. desember 1520

Tresnitt fra 1557

Det som hadde begynt den 31. oktober 1517 med Martin Luthers protest mot avlatshandelen i Tyskland, utviklet seg raskt til en strid om enda større ting. Romersk-katolske teologer argumenterte med at når avlatshandelen var godkjent av selveste paven, burde selvfølgelig også alle kristne godkjenne den. Men Luther svarte at man måtte avvise paven dersom han talte eller skrev i strid med Bibelen. Han sa at paver og kirkemøter ofte har tatt feil, og at den hellige Skrift er kirkens ene guddommelige autoritet i lærespørsmål. Han kritiserte romerkirkens lære om avlat, bot, synd, nåde, tro, skjærsilden, og pavens lederstilling i kirken.

Sett fra Roma var dette noe av det mest provoserende og utålelige på lang tid; Luther var en kjetter (vranglærer) som måtte stanses. Han ble formant til å tie stille, men til ingen nytte. Pave Leo X ba til slutt noen av sine ledende teologer forfatte en «bulle» mot opprøreren fra Wittenberg. Og 15. juni 1520 ble bullen Exurge Domine utsendt, med innledningsordene: «Reis deg, Herre, og før din sak! Et villsvin har brutt seg inn i din vingård.» Luthers lære fordømmes på 41 ulike punkt. Paven forbyr folk å lese skriftene hans, de inneholder pest og virus som ikke kan tolereres og bør derfor brennes. Luther trues med ekskommunikasjon, dvs. utvisning fra kirkens fellesskap. Han får en frist på seksti dager til å trekke bøkene og prekenene sine tilbake; hvis ikke vil han automatisk bli lyst i bann.

Da pavens representant reiste omkring i Tyskland for å presentere bullen, ble den mange steder møtt med sterk motstand. Men blant annet i Køln og Mainz ble det laget bokbål der Luthers skrifter ble kastet på ilden.

Pavens banntrusselbulle nådde fram til Wittenberg den 10. oktober, og Luther hadde dermed frist på seg til 10. desember. Først mistenkte han at bullen var en forfalskning, fordi han syntes den inneholdt så svak teologisk argumentasjon. Men etter hvert innså han at den faktisk var ekte.

Den 10. desember klokken ti samlet en skjelvende og bedende Luther mange av sine tilhengere ved Elsterporten i Wittenberg og sa: «Siden de har brent mine bøker, brenner jeg deres.» I tillegg til banntrusselbullen, kastet han på ilden også andre pavelige skrifter, først og fremst den store kirkelige lovsamlingen, Corpus iuris canonici, «for Luther en av de fremste manifestasjoner av kirkens maktmisbruk, av pavens tyveri av den kristne frihet fra de troende i Kristi navn. Her viste kirken seg tydeligere enn noe annet sted som en falsk lovgiver, som bandt de troende med en lang rekke unødvendige regler … For å markere hvilket uvesen den kanoniske retten representerte, og hvilket alvor som lå i Luthers brudd med denne tradisjonen, måtte det et bokbål til.» (Tarald Rasmussen, «Luthers reformasjon. Hovedtekster 1517-1520», Oslo, 2004, s.13)

Med denne dramatiske handlingen markerte Luther at han brøt med romerkirken; han ble ikke stående og vente til han ble kastet ut. Å brenne både bullen og andre pavelige skrifter ble betraktet som svært skandaløst og grovt. Kurfyrst Fredrik den vise av Sachsen fant det derfor nødvendig å skrive til keiseren for å unnskylde Luther. Han argumenterte med at det var uakseptabelt at Luthers egne skrifter var blitt brent uten at det først var bevist at de inneholdt vranglære. Luther burde vel ikke ha svart med samme mynt, men forhåpentlig kunne keiseren overse dette, siden det var de andre som hadde begynt?

Den 3. januar 1521 ble Luther så endelig offisielt bannlyst i Roma med bullen Decet Romanum Pontificem. Nå var det alles plikt å betrakte ham og hans støttespillere som kjettere. Paven oppfordret alle erkebiskoper, biskoper og andre kirkelig ansatte til å bekjempe den lutherske lære og forsvare den katolske tro.

Tre måneder senere står Luther foran keiser Karl V. ved riksdagen i Worms. Han skal få en aller siste sjanse. Han bes på ny om å trekke tilbake det han har skrevet, men nekter å gjøre dette såfremt ingen kan vise ham ut fra Bibelen at han har tatt feil. Luther blir erklært fredløs og oppholder seg de neste ti månedene i skjul på festningen Wartburg.

En kristens frihet

For fem hundre år siden, mot slutten av november 1520, utga Martin Luther et av sine mest berømte skrifter, «Om et kristenmenneskes frihet».

På dette tidspunktet hadde han nylig mottatt en banntrusselbulle fra paven i Roma og tenkte at han derfor hadde relativt kort tid igjen å leve. I dette skriftet skriver Luther likesom en sammenfatning av alt det han har oppdaget og lært om evangeliet.

Han underviser om at en kristen er blitt rettferdiggjort ved troen alene, uten gjerninger, er blitt ett med Kristus og er rik og har nok av alt i Ham. Dermed er den kristne helt fri og ikke undergitt noen. Men: samtidig er også den kristne blitt en tjener her på jorden som er alle og enhver undergitt. Etter Kristi forbilde og av takknemlighet for hans nåde, vil det nye mennesket i oss tjene i kjærlighet og gjøre godt mot alle.

Et utdrag fra skriftets første del:

«Den ære og verdighet som Kristus har i og med sin førstefødselsrett, deler han med alle troende, ifølge ekteskapsretten. Etter den har bruden del i alt som tilhører brudgommen. Derfor er alle som tror på Kristus, prester og konger, jf. 1 Pet 2,9: «Dere er et utvalgt folk, et kongelig presteskap, et hellig folk … og skal forkynne storheten hos ham som har kalt dere fra mørket inn i sitt overveldende lys.»

Dette forklares slik: Med hensyn til kongedømmet hever Ånden enhver kristen så høyt at han blir fullstendig herre over alt og alle, så ikke noe kan skade ham. Alt må tjene til det beste. Det sier Paulus tydelig i Rom 8: «Alle ting tjener dem til gode som elsker Gud,» og i 1 Kor 3,21-22: «Alt er til for dere … det være seg verden, livet eller døden, de ting som nå er eller de ting som skal komme – alt hører dere til.»

Dette må vi ikke forstå slik at de kristne har legemlig makt over alt og kan skalte og valte som de vil. Det ville i tilfelle være en stor villfarelse, som mange geistlige er fanget i. Det er en sak for konger, fyrster og stormenn, Vi skal være de små og forsakte, som både lider og dør. Faktisk er det slik at jo nærmere vi lever Gud, desto mer må vi lide, noe vi kan lære ved å betrakte den høyeste førstefødte, Kristus, og alle brødrene hans, de hellige.

Det vi her taler om, er det åndelige herredømme. Det hersker i fiendeleiren og viser seg mektig i forfølgelsene. Ja, det er mektigst og mest kraftfullt i skrøpelighet og svakhet. Alt tjener til min frelse, endog død og kors. Både godt og vondt blir mine tjenere og undersåtter. Når jeg har troen, trenger jeg ikke noe mer, bare det at troen får øve seg så den blir sterk og uovervinnelig. Det blir den nettopp når verden løper storm mot den. Dette er altså den kristne frihet og makt.

Nå er vi imidlertid ikke bare konger, men også evige prester. Det er noe langt mere, for prestedømmet gjør oss verdige til å tre fram for Gud og be og undervise andre i det som hører ham til. Foruten alle de andre kall vi har i Kristus, er vi også hans medprester som tillitsfullt i den hellige Ånd tør anrope Gud med vårt «Abba, Far» og be for hverandre og gjøre alt godt, slik det synlige presteskap gjør. Den derimot som ikke tror, har ikke nytte eller gavn av noe. Han er trell under alle ting, for han bruker det til egen nytte, og ikke til Guds pris. Han er da ikke prest, men vanhellig, og hans eventuelle bønner er ikke rette for Gud. De når aldri hans ører, for Gud bønnhører ikke syndere.

Hvem kan nå fatte en kristens ære og høyhet? Med kongelig makt hersker han over alt, har makt over alt, både død, liv og synd osv. Og ved sin prestelige æresstand har han Guds makt og formår alt i Ham, fordi Gud jo gjør alt han ber om og ønsker, slik salmen uttrykker det: «Gud gjør etter deres vilje som frykter ham, og han hører deres bønn og frelser dem.» Til en slik ære og heder kommer et menneske aldeles ikke ved noen gjerning, men bare ved troen.

Nå skulle en vel kunne se hvorfor en kristen er fri og herre over alt og ikke trenger noen gjerning for å være rettferdig og frelst. Troen gir ham jo alt. Og skulle noen være så tåpelig å mene at han kan bli rettferdig, fri, salig eller en kristen ved en god gjerning, ville han miste troen og alle de goder den gir. Denne dumskap kan neppe belyses klarere enn ved fabelen om hunden som løp ut i vannet. Den hadde et kjøttstykke i kjeften, men da den så speilbildet sitt – og kjøttet – åpnet den munnen for å snappe det, og dermed mistet den alt, både det virkelige kjøttet og skyggebildet.

Hvis du nå spør hvilken forskjell det er i menigheten mellom prestene og de øvrige – for alle er jo prester, sier du – blir svaret: Det er vi mennesker som har delt menigheten i to stender, den geistlige og den lege. Men Skriften gjør ikke et slikt skille. Ut av den store flokken kaller den de som roser seg av flotte titler som pave, biskop og herremenn, til å være tjenere for menigheten, Ordets tjenere som forkynner og underviser om Kristi tro og om den frihet Guds barn eier i Ham. For selv om det er sant at vi alle er prester, vil ikke det si at alle skal lære offentlig og på menighetens vegne. Det har de ikke lov til, selv om de maktet det. For Paulus sier i 1 Kor 4: «Man skal betrakte oss som medhjelpere for Kristus og forvaltere av de guddommelige hemmeligheter.»

Nå har man imidlertid av dette forvalterskap skapt et så verdslig, utvortes og fryktelig herredømme, at ingen hedensk eller verdslig makt kan sammenliknes med det. Som om lekfolket skulle være noe annet enn kristenfolket! Det er snudd slik på hodet at vi helt har tapt den fulle og hele forståelse av hva nåde, frihet, tro og Kristus er og betyr. I stedet har vi fått en mengde menneskelige bud og forordninger, og er kommet i et slaveri så forferdelig at vi minnes Jeremias’ klagesanger om trelldommen under jordens udugeligste mennesker, som misbruker vår elendighet til egen vinning og fordel.

For å vende tilbake til det vi begynte med, mener jeg at det ikke er nok rent overfladisk å preke om Kristi gjerninger, liv og død, som om det dreide seg om en historiefortelling å innrette livet etter. For slik preker de som i våre dager går for å være de høyeste. For ikke å snakke om at man bare taler om ytre og perifere ting fordi man er så opptatt av lover og kirkefedrenes dekreter. Andre taler så sødmefylt om Kristus at menneskenes følelser kommer i kok. Man vil få hjertene til å føle den dypeste ynk med Kristus. Men dette fører kanskje bare til raseri mot jødene, som man mener slo Jesus i hjel, og forkynnelsen kommer på den måten til å gi næring til barnegriller og sentimentalitet.

Men Kristus skal forkynnes slik at en får tro og tillit til ham, og forstår at han ikke bare er Kristus, men min frelser, som arbeider og gjør meg til himmelens barn. Troen vokser og blir bevart når jeg hører hvorfor Kristus kom, hva han bragte og ga og hvordan jeg skal «bruke» og «nyte» ham. Og det kan bare skje når jeg får forklart og lært hvilken frihet han satte meg i, og at jeg er både konge og prest med makt over alle ting, og dessuten lærer å leve i den tillit og fortrøstning at alt jeg gjør, er velbehagelig for Gud og vil få sin bønnhørelse.

Når jeg hører om en slik frelser, må hjertet fryde seg og elske ham til gjengjeld. Så langt vil det aldri komme med det menneske som er under loven. Og hva kan nå skade en slik kristen som elsker Gud og er under hans vern? Om samvittigheten er skremt av synden eller hjertet engster seg for døden, vil en straks søke Kristus, og blir sterk og glad og frykter ikke lenger noe. Han kan tvert om se ned på sine fiender, for han tror at Kristi rettferdighet er hans eiendom, og hans synder er ikke lenger hans, men Jesu Kristi.»

Sitert fra «En kristens frihet», utgitt av Chronos forlag.

Stekt gås og syngende svane

Maleri i domkirken i Schwerin (Wikimedia Commons)

«Dere skal nå brenne en gås, men om hundre år skal dere høre en svane synge, og den kommer dere ikke til å brenne, den blir dere nødt til å høre på.»

Sitatet er fra den tsjekkiske teologen Jan Hus (etternavnet hans betyr «gås» på tsjekkisk), som skal ha uttalt dette den 6. juli 1415, like før han ble brent på bål som «kjetter». Han hadde nemlig blant annet våget å stille spørsmål ved pavens autoritet og kritisere kirkens avlatshandel. Hus er også kjent for å ha tatt initiativ til at legfolket ikke bare skulle få motta brødet i nattverden, men også vinen. Han innførte dessuten bruk av morsmålet i gudstjenesten, bibellesning, preken og salmesang på tsjekkisk. Ikke helt ulikt en viss tysk teolog og kirkeleder.

Jan Hus-monumentet i Praha.

Nesten nøyaktig hundre år senere ble Martin Luther den syngende svanen som de ikke klarte å tyste ned. 31. oktober 1517 publiserte han sine 95 teser mot pavekirkens avlatshandel, en hendelse som ble startskuddet for reformasjonen, med fokus på «Skriften alene», «nåden alene» og «troen alene». Mange merket seg likhetene mellom den tyske reformatoren og Jan Hus, og identifiserte Luther med svanen som var forutsagt. I kirkekunsten ble han derfor ofte framstilt sammen med en svane.

Tegninger til minnemynt fra reformasjonsjubileet i 1617. (Wikimedia Commons)

Luther var en dyktig sanger og musiker. På grunn av alle salmene han og etterfølgerne hans laget til gudstjenestebruk, ble den lutherske kirke kjent som den syngende kirken.

Det fins faktisk flere forbindelser mellom «svanen» Luther og gjess: Han ble døpt da han var bare én dag gammel, 11. november, minnedagen for St. Martin av Tours, og derfor også oppkalt etter ham. I Tyskland og Østerrike spiser man tradisjonelt stekt gås den dagen, fordi også St. Martin har vært assosiert med denne fuglen. Alexia Rohmer, malerikonservator ved Arkeologisk Museum i Stavanger, kommer inn på dette i en rapport om et maleri i Mariakirken i Bergen; maleriet forestiller Luther og en svane, men: røntgenundersøkelser viser at det, mystisk nok, under svanen skjuler seg en gås (!) https://uis.brage.unit.no/uis-xmlui/bitstream/handle/11250/2495947/Oppdragsrapport%20inv.nr.%2021%20%282013-5%29.pdf?sequence=1&isAllowed=y




Luther, pest og korona

1200px-Lutherhaus

Epidemier er noe kirken har lang erfaring med. Håpet om det evige liv har gitt trøst og mot i møte med sykdom og smitte, og kristnes omsorg for medmennesker i nød har ofte medvirket til kristendommens utbredelse. Nå i koronatiden er det interessant å lese hva Martin Luther skriver om hvordan man bør forholde seg ved en epidemi. Hans tid var annerledes, medisinsk kunnskap og sykepleie var på et helt annet nivå. I dag er verden «mindre», folk har mer kontakt, reiser mer til og fra andre land og verdensdeler, alt går raskere. Og Covid-19 er litt spesiell ved at man visstnok kan være smittet og lett smitte andre uten å ha symptomer selv. Mye er annerledes, men likevel føles Luthers undervisning aktuell.

Det var i august 1527 pesten kom til Wittenberg. Etter bare to uker var atten mennesker døde. Dette var byllepesten, den samme som under Svartedauden på 1300-tallet. En pestbakterie spredte seg fra rotter via lopper til mennesker og førte til høy feber, mye smerter og store væskefylte byller på kroppen. Man ble lett smittet, av loppebitt eller ved at syke hostet. Uten behandling døde man ofte innen fem dager. I 1527 visste man at det var farlig å være nær de syke og at man kunne bli smittet gjennom luften, men generelt var det nokså liten kunnskap om årsaker og smitteveier.

Kurfyrsten ville at Luther skulle flykte fra byen, slik mange andre gjorde, inkludert Melanchthon og andre lærere ved universitetet. Men han valgte å bli værende, for å tjene de syke og engstelige. Sammen med fru Katharina, som var gravid, gjorde han deler av hjemmet sitt i «Svarteklosteret» om til en stor sykestue.

I et åpent brev han ble oppfordret til å skrive, sier han at som hovedregel bør en kristen pastor ikke flykte fra pest. Som en god hyrde skal han bli igjen, tross dødsfare, fordi hjorden trenger ham til å trøste og styrke dem i dødens time. Ellers er det ikke nødvendigvis noe galt i at folk flykter for å berge livet. Men dersom naboer eller andre er avhengige av vår hjelp i nøden, skal vi bli igjen. Vi skal gjøre mot andre som vi vil at andre skal gjøre mot oss. Det vi lar være å gjøre mot en av Jesu minste søsken, lar vi være å gjøre mot Gud selv (Matt 25). Når Kristus ga sitt liv for oss, skylder også vi å gi vårt liv for våre søsken (1 Joh 3). Djevelen har glede av å fylle oss med skrekk og frykt, men vi skal svare: «Vik fra meg, Satan. Her er Kristus, og jeg er hans tjener i denne gjerning. Han skal herske, amen.»

Men smittevern er også viktig. En bør tenke slik: «Vel, så har nå fienden med Guds tillatelse sendt oss gift og dødelig smitte; da vil jeg be Gud om å være oss nådig og beskytte oss. Deretter vil jeg desinfisere og hjelpe til å rense luften, og gi og ta imot medisinsk hjelp. Jeg vil unngå steder og personer hvor jeg ikke behøves, for å unngå å forderve meg selv og at kanskje også mange andre ved meg blir forgiftet og smittet, så jeg ved min uforsiktighet blir årsak til deres død. Hvis Gud ønsker å ta meg, skal han nok finne meg. Jeg har nå gjort hva han forventet av meg, så jeg ikke er skyld i hverken min egen eller andres død. Men hvis min neste behøver meg, vil jeg hverken unngå sted eller person, men frimodig gå til ham og hjelpe ham. Se, det er en rett, gudfryktig tro, som ikke er dumdristig eller overmodig og ikke setter Gud på prøve.»

«Hvis man forholdt seg slik i en by, at man var frimodig i troen når nestens nød krevde det, og derimot forsiktig når det ikke var nød, og enhver slik hjalp til med å hindre giften så godt man kunne, så skulle det nok bli en mild sykdom i den byen. Men når det går slik til, at en del er alt for redde og flykter fra sin neste i nøden, mens andre er alt for dumdristige og ikke hjelper til å hindre, men til å øke plagen, da har djevelen god anledning, og da må dødeligheten bli større.»

Ellers vil Luther at folk formanes til å gå i kirken og høre forkynnelsen, så de av Guds ord kan lære hvordan de skal leve og dø. Og pastoren må kalles til et sykeleie så tidlig som mulig, før den syke mister bevisstheten og det blir for sent å hjelpe og trøste.

Til slutt ber han alle om å være med å kjempe med bønn til Gud og med undervisning imot Satans virkelige, åndelige epidemier, som han forgifter og smitter verden med ved falsk lære.

Hele skriftet kan leses på nettet, på dansk (www.lutherdansk.dk – «Hvordan man skal forholde sig ved epidemier»), på tysk («Ob man vor dem Sterben fliehen möge»), eller engelsk («Whether one may flee from a deadly plague»).

(Illustrasjon: Lutherhaus, bilde fra Wikipedia av Marcus Singer)

Ulrik Vilhelm Koren (1826-1910) – «patriarken» blant de norsk-amerikanske lutheranere

ulrik Koren

Ulrik Vilhelm Koren var født og oppvokst i Bergen, hvor han ble elev ved Katedralskolen. Han var sønn av skipskaptein Paul Stub Koren og  Henriette Christiane Rulffs. Etter sin fars død bodde han noen år hos sin onkel på Selje i Nordfjord. Årene 1844-1852 studerte han teologi ved Universitetet i Kristiania (Oslo). Der i hovedstaden ble han også venn av dikteren J.S. Welhaven.

Skoleåret 1852/1853 var han ansatt som lærer ved Nissens Latin- og realskole i Kristiania. Dette året fikk han også et kall til å reise til Amerika og være prest for de norske utvandrerne vest for Mississippi River, i nordøstlige Iowa. Så langt vest var det ennå ingen norske prester.

I juli 1853 ble han ordinert til tjenesten, i august samme år giftet han seg med sin tremenning Else Elisabeth Hysing fra Larvik, og i september gikk de to ombord i ei skute med kurs for Amerika.

Etter en både lang og strabasiøs reise, kom de den 23. desember endelig fram til målet, Washington Prairie i Iowa. De var på forhånd blitt lovet en prestegård å bo i, men det viste seg at tomten ennå ikke var kjøpt. De neste tre månedene fikk de bo sammen med ekteparet Egge som hadde to barn, i et 1-roms tømmerhus på bare 20 kvadratmeter.

Området den nye presten hadde fått ansvar for dekket åtte store kommuner i Nordøst-Iowa og Sørøst-Minnesota. Veier var ikke bygget ennå, så det ble mange og lange turer fram og tilbake i terrenget på hesteryggen for å besøke folk og lede gudstjenester.

Koren kom til å spille en viktig rolle i norsk-amerikanernes samfunn. Den Norske Synode (Synod of the Norwegian Evangelical Lutheran Church in America) var blitt grunnlagt samme året han ankom, og han tjente som dens sekretær, viseformann og formann i over femti år. Han gjorde en stor innsats for å få utgitt Synodens Salmebog (1874), og han gikk i bresjen for å opprette Luther College i 1861, den første høyere utdanningsinstitusjon grunnlagt av norsk-amerikanere, hvor han også selv underviste en periode. Senere var han med å grunnlegge Luther Seminary i St. Paul, Minnesota.

Koren hadde usedvanlig gode bibelkunnskaper og var også kjent som en meget dyktig taler. Han kjempet iherdig for den bibelske og lutherske læren om nåden alene, utvelgelsen og omvendelsen, som det blant norsk-amerikanerne var delte meninger om. Mange av hans prekener, foredrag, taler og artikler er utgitt i 4 bind, både på norsk og engelsk, deriblant en kjent tale med tittel Kan og bør en kristen være viss om sin salighet? og et essay om hans store amerikanske helt, president Abraham Lincoln.

I 1903, da Den Norske Synode feiret femti år, ble han tildelt en teologisk doktorgrad fra Con­cor­dia The­o­lo­gic­al Sem­in­ary i St. Louis, Mis­sou­ri, samt St. Olavs orden av den svensk-norske kongen, for lang og trofast tjeneste i det norsk-amerikanske samfunnet.

Ulrik og Elisabeth Koren fikk åtte barn sammen. Elisabeth Koren er kjent for sin dagbok, som ble utgitt i engelsk oversettelse som The Diary of Elisabeth Koren, 1853-1855, der hun forteller om reisen fra Larvik til Iowa og om den første tiden i det amerikanske midtvesten.

Ambrosius av Milano

250px-AmbroseOfMilan
Gammel mosaikk i kirken St. Ambrogio i Milano

Ambrosius var en av oldkirkens mest berømte ledere. Han vokste opp i Roma, tok utdannelse innen jus, retorikk og litteratur, og ble i ung alder utnevnt til guvernør, stasjonert i Milano, en av Romerrikets største og viktigste byer.

Noen år senere døde biskopen der, og det oppsto stridigheter mellom arianerne (tilhengere av teologen Arius, som lærte falskt om Kristi guddommelige natur) og de bekjennelsestro om hvem som skulle velges til ny biskop. Ved bispevalget var Ambrosius til stede i den fullsatte kirken, og fordi det var hans ansvar å holde ro og orden i byen, grep han ordet for å prøve å roe den anspente stemningen. Mens han talte, hørtes plutselig i forsamlingen en barnestemme som ropte «Ambrosius, biskop!» Dette ble oppfattet som Guds røst, og mange flere begynte å rope det samme. Han motsatte seg først å skulle bli biskop, men det endte med at han ikke klarte å stå imot, da til og med keiseren ville dette. På det tidspunktet var han ennå bare katekumén (en som mottar undervisning som forberedelse til dåp). Men ikke lenge etter ble han døpt og en uke senere vigslet til biskop, den 7. desember i år 374.

Ambrosius kastet seg over de teologiske studiene og ble snart en fremragende teolog og dyktig kirkeleder. Han forfattet mange skrifter, men underviste likevel først og fremst gjennom sine prekener. Han la dessuten stor vekt på sanger og hymner som et middel for å nå ut til folket og fremme den rette tro. Hans aller mest kjente sangtekst er adventsalmen «Folkefrelsar, til oss kom» (Veni, redemptor gentium).

Under den lutherske reformasjonen på 1500-tallet henviste reformatorene ofte til Ambrosius’ skrifter for å bevise at læren om rettferdiggjørelse og frelse av nåde alene, ved troen alene, uten gjerninger, ikke var noe nytt og ubibelsk som Luther hadde funnet på:

I Den augsburgske bekjennelse, artikkel 6 (Om den nye lydighet), skriver Melanchthon: «Det samme lærer også de gamle kirkelige forfattere. Ambrosius sier nemlig: «Dette er fastsatt av Gud, at den som tror på Kristus, er frelst uten gjerning, ved troen alene, idet han uten vederlag tar imot syndsforlatelsen.»

I Apologien, forsvarsskriftet for Den augsburgske bekjennelsen, inkluderer Melanchthon et lengre sitat av Ambrosius: «Men verden ble underlagt ham ved loven, for ved lovens bud blir alle anklaget. Ved lovens gjerninger blir ingen rettferdiggjort, dvs. Ved loven lærer vi synden å kjenne, men vi blir ikke befridd fra skylden. Loven kunne synes å være til skade, siden den har gjort alle til syndere. Men da Herren Jesus kom, tilgav han alle den synd som ingen kunne slippe fri fra. Ved sitt blod som han øste ut, slettet han ut det skyldbrevet som gikk oss imot. Det er dette Paulus sier: ‘Ved loven øket synden, men ved Jesus ble det en enda større overflod av nåde’ (Rom 5,20). For etter at hele verden ble underlagt ham, tok han bort hele verdens synd, slik Johannes vitner om det, da han sa: ‘Se der er Guds lam, som bærer verdens synd’ (Joh 1,29). Og derfor må ingen rose seg av sine gjerninger, fordi ingen blir rettferdiggjort ved det han har gjort. Men den som er rettferdig, har dette som en gave, fordi han etter dåpen er rettferdiggjort. Derfor er det troen som rettferdiggjør, for ‘salig er den som har fått sin synd tilgitt, og som har fått nåden skjenket’ (Sal 32,1).» Dette er Ambrosius’ ord, som klart støtter vårt standpunkt. Han fraskriver gjerningene rettferdiggjørelsen og tilskriver troen den, den tro som frigjør oss ved Kristi blod.» (Apol., art. 4., Om rettferdiggjørelsen, Konkordieboken, red. J.O. Mæland. s. 85)

Hallgrímur Pétursson – Islands store salmedikter

Hallgrimur_petursson

Han ble født i 1614 på Island, der faren var klokker i domkirken i Hólar. Allerede som barn skrev han dikt. Atten år gammel ble han teologistudent i København, og etter fire år der møtte han sin fremtidige hustru, med en dramatisk forhistorie:

En dag i 1627 da Guðríður Símonardóttir, den 29 år gamle konen til en fisker, befant seg på stranden hjemme på Island, ble hun tatt til fange av en brutal sjørøverbande fra Nord-Afrika (!) Piratene bortførte fire hundre islendinger til Algerie som slaver og krevde løsepenger av danskekongen.

Først ni år senere ble hun fri, og ankom København sammen med 49 andre løslatte. Teologistudenten Pétursson fikk i oppgave å være deres lærer og friske opp kristenkunnskapen etter så lang tid i muslimsk fangenskap. Han og den 16 år eldre Guðríður ble forelsket. Men da hun ble gravid, fikk han brått oppsigelse, og de to reiste sammen hjem til Island. Der var ektemannen hennes blitt gift på ny, fordi han trodde Guðríður var død, og nylig hadde han omkommet i en ulykke på havet. Dermed var hun fri til å gifte seg med Pétursson.

Etter sju år under svært fattige kår, gikk det litt bedre da han fikk et prestekall. De ble foreldre, men flere av barna døde tidlig, og denne store sorgen ga inspirasjon til nye salmer. Dikterpresten ble kjent for sin fremføring av egne og andres dikt og sanger. Han var livsglad av natur, folkelig i væremåte, og en følsom og inderlig person, noe også salmene hans vitner om. Men flere prøvelser ventet. Familiens gård brant ned, og femti år gammel ble han spedalsk, noe som medførte mye lidelse i ti år, til han døde i 1674. Hustruen Guðríður overlevde sin mann og døde i 1682, 84 år gammel. (En historisk roman, «Bortføringen», av Steinunn Jóhannesdóttir, forteller om hennes tid som slave i Algerie.)

Pétursson er aller mest kjent for sine femti Pasjonssalmer, utgitt i 1666. Disse inneholder hele Jesu lidelseshistorie, fra Getsemane og til gravleggingen, samt trøsteord og bønner. Her vitnes det klart om Kristi stedfortredende sonoffer på korset, seieren over synd og død, og håpet som derfor lyser midt i all lidelse, sorg og nød. Pasjonssalmene ble allemannseie på Island, høyt elsket og lært utenat; ord herfra ble brukt til barnebønner og til trøsteord ved dødsleiet. De har utkommet i nesten hundre utgaver, oftere enn noen annen islandsk bok. Selv om de også synges, er de først og fremst tekster til lesning og meditasjon. I fastetiden blir salmene daglig opplest i islandsk radio, og det regnes som en ære å bli valgt til å fremføre dem.

Vi siterer noen vers fra den femtiende og siste pasjonssalmen (oversatt av Arve Brunvoll):

Deg tyngde mine synder hardt,
av skulda mi du plaga vart.
At du stod opp att, Herre kjær,
gjev pantet her
på at din daude siger er.

Du la mi skuld i grav med deg,
rettferda di gav du til meg,
kasta mi synd og hennar ve
i havet ned.
Ho er i æva gløymd med det.

No er for synda seglet sett,
striden med Gud er sjela kvitt.
Æveleg rettferd eig ho glad
ein annan stad.
Den von skal trua alltid ha.

800px-Reykjavik's-church
Den kjente Hallgrímskirkja i Reykjavik er oppkalt etter Hallgrímur Pétursson. Wikipedia.