Martin Chemnitz

Martin-Chemnitz«Hvis ikke den andre Martin hadde kommet, ville ikke den første Martin ha blitt stående.»

Dette «ordtaket», formulert av romersk-katolske teologer, er litt av et kompliment til teologen Martin Chemnitz og hans iherdige arbeid med å forsvare arven etter Martin Luther, den evangeliske og bibelske lære.

Martin Chemnitz ble født den 9. november, 1522, i byen Treuenbrietzen i Brandenburg. Da han var elleve år gammel, døde faren hans, en kjøpmann, og dette førte til økonomiske problemer for familien. Martin fikk likevel fortsette sin skolegang, blant annet i Wittenberg, der han studerte under Philipp Melanchthon og også fikk høre Luther preke i kirken.

Etter Luthers død i 1546, kom noen svært turbulente tiår for den unge lutherske kirken. Pavekirken startet en «motreformasjon» ved kirkemøtet i Trient (1545-1563), for å gjenvinne kontrollen etter den protestantiske reformasjonen. Keiser Karl V sendte militære styrker mot lutheranerne fordi de ikke ville bøye seg for den romersk-katolske lære. Samtidig oppstod det innenfor den lutherske leiren harde teologiske lærestrider, med Melanchthons tilhengere på den ene siden – og de såkalte «gnesio»- (ekte) lutheranerne på den andre. Stridene gjaldt nattverden og Kristi person, arvesynden og fri vilje, de gode gjerningenes betydning, m.m. Det kunne se ut som om det rene evangeliet Gud gjennom sin tjener Martin Luther hadde latt lyse så klart i kirken, var i ferd med å bli formørket igjen.

«Den andre Martin» befant seg først litt på avstand fra kampens hete, da han var blitt ansatt som bibliotekar hos hertug Albrecht av Preussen, i byen Königsberg (nåtidens Kaliningrad, Russland). Der, i et av Europas fineste bibliotek, hadde han anledning og ro til fordype seg i Bibelens teologi samt studium av kirkehistorien. Senere vendte han tilbake til Wittenberg, ble ordinert til pastor og underviste ved universitetet. Deretter ble han kalt til superintendent (biskop) i Braunschweig, hvor han tilbrakte resten av livet. Han og hustruen Anna fikk tre sønner og sju døtre, men fire av barna døde i ung alder.

Concordia,_Dresden_1580_-_fba
Konkordieboken, Dresden 1580

Chemnitz så det store behovet for å få en slutt på stridighetene blant lutheranerne og førte an i arbeidet med å oppnå enighet og forsoning. Han var en av hovedforfatterne bak det svært betydningsfulle skriftet Konkordieformelen (1577), en fremstilling av den bibelske/lutherske lære og avvisning av en mengde falske lærer. Konkordieformelen ble etter hvert underskrevet av majoriteten av lutherske teologer og ledere i Tyskland, over 8000 personer, som et tegn på enighet. Skriftet ble så inkludert i Konkordieboken («Enighetsboken») av 1580, sammen med de andre lutherske bekjennelsesskriftene. Tretti år med strid var til ende, og den lutherske kirke var blitt stående. Etter sin viktige innsats, døde Martin Chemnitz den 8. april, 1586.

Andre kjente bøker forfattet av Chemnitz: «Herrens måltid» (1560), «De to naturer i Kristus» (1570), og firebindsverket «Examen concilii Tridentini» (Undersøkelse av Trientkonsilet) (1565-73), som inneholder grundige studier og tilbakevisning av romerkirkens lære slik den ble fremlagt ved kirkemøtet i Trient.

Reklamer

Den lutherske kirkens fødselsdag 

Augsburger-Reichstag
Riksdagen i Augsburg: Confessio Augustana leses opp for keiser Karl V.

17. mai 1814 er en dato som står med gullskrift i norsk historie. Eidsvollsmennene undertegnet da den nyskrevne grunnloven, og den nye nasjonen Norge ble «født» (selv om det gikk en del år før vi ble helt uavhengige). Hva med den lutherske kirken? Har vi noen slik «fødselsdag»? Det nærmeste vi kommer en luthersk grunnlovsdag må nok være 25. juni 1530, da «Confessio Augustana» – Den augsburgske bekjennelse – ble offentlig lest opp i nærvær av den mektige keiser Karl V. Et betydningsfullt øyeblikk i kirkehistorien.

I 1530 var det gått tretten år siden Martin Luthers 95 teser og startskuddet for reformasjonen. Mye hadde hendt siden den gang: Luther hadde for alvor oppdaget (ca. 1519) hva evangeliet egentlig er for noe – et frigjørende og frelsende budskap om rettferdiggjørelse for Jesu Kristi skyld, av nåde alene, ved troen. Luther var blitt lyst i bann av paven og erklært fredløs av keiseren (1521). I skjul på festningen Wartburg hadde han oversatt Det nye testamente til tysk (1521-22). Tilbake i Wittenberg hadde han blant annet giftet seg (1525) og skrevet og utgitt mange viktige salmer og skrifter, bl.a. Lille katekisme (1529). Og reformasjonens ideer hadde spredd seg raskt rundt om i Europa.

Kurfyrst Johann av Sachsen og en håndfull andre tyske fyrster og prinser var blitt personlig overbeviste tilhengere av reformasjonen og holdt derfor sin beskyttende hånd over Martin Luther. Men å opponere mot den mektige romersk-katolske keiseren på denne måten var svært risikabelt for dem. Det krevde derfor mye frimodighet og mot å møte opp ved riksdagen som ble holdt i den sørtyske byen Augsburg våren og sommeren 1530.

Charles_V._-_after_Bernaerd_van_Orley_-_depot_Louvre-Musée_de_Brou,_Bourg-en-Bresse
Karl V., maleri etter B. van Orley

Keiser Karl den femte hadde innkalt alle fyrster og høytstående politiske ledere i riket sitt til Augsburg for å diskutere to saker: 1) En stor tyrkisk hær truet fra øst, situasjonen var svært skremmende. Tyrkerne hadde erobret svære områder og sto allerede ved Wien. Det var nå viktig for keiseren å få i stand et godt militært samarbeid for å slå de muslimske styrkene tilbake. 2) For å oppnå en slik effektiv felles front, var det også viktig å få behandlet på nytt et religionsspørsmål (som var noe helt uvanlig ved en politisk riksdag): De lutherske protestantene og de romersk-katolske måtte nå se til å bli enige, litt brennkvikt.

Før reisen til Augsburg hadde kurfyrst Johann fått Martin Luther, Philipp Melanchthon og noen andre Wittenberg-teologer til å forfatte et dokument som kunne legges fram for keiseren, en forklaring av den lutherske og bibelske læren. Men for Luther, som var erklært fredløs og dermed i prinsippet kunne drepes av hvem som helst, fullt lovlig, var det altfor farlig å bli med på ferden helt fram til målet. Han ble derfor satt av i Coburg, på kurfyrstens sørligste slott, nær grensen, to dagsreiser nord for Augsburg.

Vel framme ved riksdagen viste det seg at det ble nødvendig for Melanchthon å sette sammen et nytt og mer omfattende dokument. Men i arbeidet med dette brukte han mye av det Luther og kollegene tidligere hadde skrevet. Et utkast ble sendt til Coburg, og Luther var svært fornøyd da han hadde fått lese den nye bekjennelsen: «Jeg synes særs vel om den og vet ikke om noe som jeg ville gjøre bedre eller forandre i den. Det ville heller ikke passe, for jeg kan ikke trå så lett og stille.»

På en mest mulig vennlig og mild måte kritiserer Confessio Augustana de romersk-katolske feilene. Mange klare bibelvers siteres som bevis, men i tillegg også ting kirkefedrene har skrevet. Om og om igjen understrekes det at de lutherske ikke har funnet på noe nytt, men bare vil fremheve det som har vært den kristne kirkens lære helt fra begynnelsen av: «[Våre menigheter lærer samstemmig] … at menneskene ikke kan bli rettferdiggjort overfor Gud ved egne krefter, fortjenester eller gjerninger, men at de blir rettferdiggjort uten vederlag for Kristi skyld ved troen» (fra artikkel 4). «Det samme lærer også de gamle kirkelige forfattere. Ambrosius sier nemlig: «Dette er fastsatt av Gud, at den som tror på Kristus, er frelst uten gjerning, ved troen alene, idet han uten vederlag tar imot syndsforlatelsen» (fra art. 6).

Utenom spørsmål som rettferdiggjørelsen, arvesynden, og betydningen av gode gjerninger, behandles bl.a. sakramentene, kirken og dens embete, kirkeskikker, helgendyrkelse, munkeløfter og prestenes sølibat, i totalt 28 artikler.

Lucas_Cranach_the_Elder_-_Portrait_of_Johann_the_Steadfast_1509
Kurfyrst Johann, malt av Lucas Cranach d.e.

Den augsburgske bekjennelse ble underskrevet av kurfyrst Johann og åtte andre tyske hertuger, grever og ledere. De var modige. Melanchthon hadde på forhånd advart mot mulige konsekvenser av å skrive under. Men kurfyrst Johann svarte: «Jeg vil gjøre det som er rett, uten å bekymre meg for min kurfyrstelige verdighet; Jeg vil bekjenne min Herre, korset hans betyr mer for meg enn all makten her på jorden.» De ba keiseren om å få lese opp bekjennelsen offentlig ved riksdagen. Han var først motvillig, men ga til slutt etter. Og lørdag den 25. juni klokken 15:00 skjedde altså den høytidelige presentasjonen av lutheranernes offisielle læredokument, på tysk. Opplesningen varte to timer og gjorde dypt inntrykk på mange av de tilstedeværende. Keiseren selv duppet av underveis, men fikk til slutt dokumentet overrakt skriftlig.

De romersk-katolske teologene satte seg nå ned og skrev et motskrift som ble opplest den 8. august. Melanchthon skrev deretter et lengre forsvarsskrift: Apologi for Den augsburgske bekjennelse (som også inngår blant de lutherske bekjennelsesskriftene i Konkordieboken av 1580). Men denne apologien ville riksdagen verken høre, lese eller ta imot. Isteden ble det vedtatt å true lutheranerne med militær makt dersom de ikke innen april neste år vendte tilbake til den romersk-katolske folden.

Luther skrev, etter å ha hørt nyhetene om opplesningen av Confessio Augustana: «Jeg er enormt glad og tilfreds over å ha fått leve fram til dette øyeblikket når Kristus er blitt offentlig forkynt av sine trofaste bekjennere i en så storslått forsamling, med denne virkelig vakre bekjennelsen».

ADurerMelancthonengraving1526
Philipp Melanchthon, kobberstikk av A. Dürer

Det hører med til historien at Melanchthon senere i livet gjorde flere endringer i bekjennelsen, som han tydeligvis betraktet som sitt eget verk. I en revidert versjon utgitt 1540 (den såkalte «Variata») foretok han en betydelig nedtoning i læren om nattverden, slik at også den sveitsiske reformatoren Jean Calvin kunne godkjenne og skrive under. Dette og andre alvorlige feilgrep av Melanchthon skulle noen år senere føre til svært mye strid og uro. Ekte lutheranere spesifiserer derfor at de bekjenner seg til den opprinnelige, uforandrede versjonen av Confessio Augustana fra 1530.

25 år senere, ved Religionsfreden i Augsburg i 1555, ble den lutherske kirken (også iblant kalt Den augsburgske bekjennelsens kirke) endelig offisielt godkjent av keiseren som et lovlig kirkesamfunn ved siden av den romersk-katolske kirke.

 

 

 

 

 

Albrecht Dürer (1471-1528)

Dürer_self_portrait_28
Selvportrett, 1500.

For 490 år siden, den 6. april 1528, døde den tyske billedkunstneren Albrecht Dürer i sin fødeby Nürnberg. Han var sønn av en gullsmed og gikk som tenåring tre år i malerlære. Bortsett fra noen betydningsfulle studiereiser bl.a. til Italia og Nederland, tilbrakte han det meste av livet sitt hjemme i Nürnberg.

Trykkekunsten var nylig blitt revolusjonert ved Johann Gutenberg, og Dürer ble berømt over hele Europa da han fikk sine tallrike uttrykksfulle tresnitt og kobberstikk mangfoldiggjort og solgt som trykk i mange land. Han laget store billedserier inspirert av Bibelen: Apokalypse (illustrasjoner til Johannes’ åpenbaring), Den store pasjonen (skildring av Kristi lidelseshistorie) og Marias liv. Dürer utmerket seg også bl.a. med sine intense portrettmalerier.

Da reformasjonsbevegelsen oppstod, ble Dürer dypt grepet og sendte Luther et av sine bilder som gave. I 1520 skrev han til kurfyrst Fredrik den vise og takket for et Luther-skrift han hadde fått tilsendt. Han ba om at fyrsten måtte «beskytte den rosverdige Dr. Martin Luther, for den kristne sannhetens skyld. Den betyr mer enn all rikdom og makt i denne verden, for med tiden går alt til grunne; bare sannheten varer evig. Og hvis Gud hjelper meg å komme til Dr. Martin Luther, så vil jeg med omhu tegne hans portrett og inngravere det i kobber til et varig minne om denne kristne mannen som har hjulpet meg ut av så stor angst og nød.» Dürer ba om at han i så fall, som betaling, måtte få tilsendt alle nye skrifter av Dr. Martin på tysk.

Dürer ble svært urolig da han i 1521 fikk nyheten om at Luther var blitt bortført på hjemveien fra riksdagen i Worms. Han skrev: «O Gud, hvis Luther er død, hvem skal heretter gi oss det hellige evangeliet med slik klarhet?» Men senere viste det seg at Luther var i god behold, på Wartburg. Dürers ønske om å portrettere den store reformatoren ble det aldri noe av. Men et portrett av Luthers nære medarbeider, Philipp Melanchthon (1497-1560), fikk han laget, i 1526, to år før han selv døde, 56 år gammel. Fem århundrer senere er Dürer fortsatt anerkjent som en av de aller største i billedkunstens historie.

Etter reformasjonsjubileet

LutherRoseI året som er gått har mange av oss vært mer enn vanlig opptatt av Martin Luther og reformasjonen, på grunn av det store 500-årsjubileet. Er det usunt å være så opptatt av Luther, at vi til og med kaller oss for «lutheranere»?

Det kan passe å minne om noe C.F.W. Walther (1811-1887) har sagt: «Vi kaller oss selv lutheranere etter Luther, ikke fordi det er Luther som er grunnvollen for vår tro eller lederen vår og den som grunnla kirken; heller ikke fordi vi tror på Luther og betrakter ham som ufeilbar. Nei, vi vet og bekjenner at Luther var en fattig synder som kunne ta feil og tok feil som alle andre mennesker. Men vi har erkjent at den læren som Luther – en kirkens reformator som var sendt av Gud – bekjente inntil sin død, var Guds ord. Dette gjorde han i sin forkynnelse og undervisning, både muntlig og skriftlig. Det var Skriftens rene og klare lære … «Det står skrevet» var hans sverd og skjold, hans lys, hans forsvar og trøst. Det og bare det er det som gjør at vi lutheranere verdsetter Luther så høyt at vi med glede bærer hans navn. Dermed ønsker vi bare å vise at også vi bygger vår tro, som Luther gjorde, på ingenting annet enn «apostlenes og profetenes grunnvoll»».

Det var ikke han, men paven og hans teologer som splittet kirken, da de ikke ville lytte til «Det står skrevet…», men bare lyste Luther i bann og sparket ham ut. For ham var evangeliets sannhet verd å dø for. Og denne sannheten måtte prioriteres foran ytre kirkelig enhet og samhold.

Men tirsdag den 31. oktober 2017 fikk vi bekreftet at i vår tid er ytre enhet og samhold blitt høyeste prioritet. Vatikanet og Det lutherske verdensforbund sendte ut en felles kunngjøring, der de beklaget måten kristne har såret hverandre på siden reformasjonen. «Vi innser at vi ikke kan endre fortida, men fortida kan stimulere oss til økt fellesskap og gi oss håp om at verden kan overvinne splittelser og fragmentering.»

«Kongelig feiring av Luther i Trondheim» meldte NRK og kringkastet «den vakre, økumeniske gudstjenesten i Nidarosdomen». Det ble «et følelsesladet og symbolsk punkt … da den katolske biskopen Bernt Eidsvig ledet trosbekjennelsen» (Adresseavisa). En rekke andre kirkelige representanter bidrog også: «Vi som er samlet fra ulike kristne kirker, er kalt til å vandre sammen i et forsonet fellesskap. Vi vil lytte til hverandre og støtte hverandre, vi vil dele vår tro og våre ulike uttrykksformer med hverandre, og søke måter å samhandle på.» «Vi, kristne fra ulike kirkesamfunn, vil sammen vitne om Guds nåde, i vår forkynnelse og bekjennelse for verden.»

Mon tro hvordan Luther ville ha reagert… «Hva? «Sammen vitne om Guds nåde»? Hva Guds frelsende nåde egentlig er for noe, lærer jo pavekirken fortsatt helt ubibelsk om!» Og når man vitner ulikt om synden (for eksempel mot ekteskapsbudet) og om dommen, hvordan kan man da vitne sammen om rettferdiggjørelsen og Guds nåde? Jesus kom ikke for å bringe fred og fordragelighet (Matt 10,34), og det vil alltid stå strid om hans lære. Her må fortsatt kjempes for det rene og livgivende evangeliet. Sannheten først! Være tro mot sannheten i kjærlighet. Visst er det tragisk med kristenhetens splittelse. Men vi kan ikke late som om vi er «enige om det viktigste» når vi egentlig ikke er det.

Vi vil ikke vanne ut vårt lutherske arvegods. Skriften alene. Nåden alene. Troen alene. Må Gud hjelpe oss å fortsette å holde dette høyt i tiden som ligger foran oss.

(Redaksjonelt-artikkel fra tidsskriftet Bibel og Bekjennelse, nr. 4/2017,  litt redigert versjon.)

Kristus på korset – et maleri

altar_der_peter

Reformasjonen førte til forandringer på mange områder, også innenfor kunsten. Tidligere hadde kunstnerne vært mye opptatt med fremstillinger av jomfru Maria og en mengde helgener med glorier over hodet, samt paver, erkebiskoper og andre kirkelige personer. Men nå ble en del kunstnere ivrige etter å være med å formidle Luthers teologi, evangeliet som var blitt oppdaget på nytt. Et godt eksempel på dette er det kjente maleriet «Kristus på korset» av Lucas Cranach den eldre (1472-1553). Her er det den kristne læren kunstneren ønsker å formidle – læren om frelsen. Ja, han er så ivrig, og dette betyr så mye for ham personlig, at han faktisk har malt seg selv inn i bildet.

Først og fremst, i midten av maleriet, ser vi hovedpersonen, Jesus fra Nasaret, jødenes konge (INRI) på korset, med tornekronen på hodet. Han har sagt «det er fullbrakt» og utåndet, og det blør friskt fra et sår i hans side (Joh 19,34).

Men hvorfor var denne lidelsen og offerdøden nødvendig? Lucas Cranach gir oss forklaringen ved å male inn en dramatisk scene i bakgrunnen, like bak korset: Menneskeheten var i en fortvilt situasjon; vi ser en redd, halvnaken mann som jages av døden og djevelen (et skjelett og en slags drakelignende skikkelse) mot fortapelsen i helvetets ild. Moses er ikke til noen hjelp eller trøst, der han står og løfter tavlene med De ti bud. For Loven viser oss vår synd og fordømmer oss. Vi mennesker klarer aldri å frelse oss selv ved gjerninger vi gjør.

Litt lenger oppe, bak til høyre i bildet, ser vi en del telt. Det er Israelsfolkets leir i ørkenen. På bakken ligger døende mennesker, bitt av giftslanger. Men: når de ser opp på kobberslangen som Moses har plassert opp på en påle, etter befaling fra Herren, så berger de livet (4 Mos 21,6-9). Denne hendelsen peker fram mot Jesu frelsesdød på korset. Som han selv sa: «Slik Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli løftet opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv» (Joh 3,14-15).

Fortsatt i bakgrunnen, lenger oppe, ser vi en engel som forkynner evangeliet til noen sauegjetere: «Frykt ikke! I dag er det født dere en frelser.»

Vi flytter blikket til forgrunnen, på venstre side av maleriet, hvor vi ser den oppstandne Kristus, som har gått seirende ut av graven og tramper på både døden og djevelen. Han ser på oss, som om han sier: «Se, hva jeg gjør. Dette har jeg gjort for dere.»

Til slutt ser vi på høyre side av bildet, de tre personene lengst fremme. Nærmest korset har vi døperen Johannes, kledd i en kappe av kamelhår og noe purpurrødt tøy. Han peker samtidig opp på korset og ned på det hvite lammet: «Se, Guds Lam som bærer verdens synd.»

Ved siden av Johannes står en hvitskjegget mann med hendene klare til å tilbe Jesus. Dette er kunstneren selv, Lucas Cranach den eldre. Men hva er det som treffer ham på hodet? Det er blodet som spruter ut fra såret i Jesu side. Cranach ser rett på oss, som om han har noe viktig han vil si: «Jeg tror på dette. Jeg tror på den korsfestede og oppstandne Herren Jesus og tilber ham. Jeg er frelst på grunn av hans dyrebare blod som ble utgytt på korset. Dette maleriet er min personlige trosbekjennelse og vitnesbyrd. Han døde for nettopp meg – og for deg. Tro på ham!»

Like ved kunstneren står hans gode venn, reformatoren Martin Luther, og peker på Den hellige skrift. Den åpne bibelboken viser 1 Joh 1,7: «Blodet fra Jesus, hans Sønn, renser oss for all synd» – og Hebr 4,16: «La oss derfor frimodig tre fram for nådens trone, så vi kan finne barmhjertighet og finne nåde som gir hjelp i rette tid.»

Maleriet blir som en oppsummering av reformasjonens hovedbudskap: Et menneske blir rettferdiggjort for Gud ved troen alene, for Kristi skyld, av bare nåde, ikke på grunn av egne gjerninger. Vi kan ha frelsesvisshet og være frimodige. For Jesus som døde på korset, han er oppstått og han lever, han har beseiret døden og djevelen for oss. Det står skrevet. Dette er sant og visst. Hva Gud har fortalt oss i Skriften kan vi stole fullt og fast på.

Lucas Cranach den eldre begynte å male dette bildet i 1552. Det ble det aller siste maleriet hans, han rakk ikke å gjøre det ferdig før han døde året etter. Men sønnen hans, Lucas Cranach den yngre (1515-1586), fullførte verket i 1555, og det fikk sin plass over alteret i Peter og Paulus-kirken i Weimar, Tyskland, hvor det fortsatt befinner seg den dag i dag.

 

(Fra Bibel og Bekjennelse 1/2017 )

Elisabeth og Caspar Cruciger

Detalj Cranach_the_Elder_Christ_blessing_the_children
(Ukjent kvinne) – Detalj fra maleriet «Kristus velsigner barna» av Lucas Cranach d.e.

Ekteparet Cruciger tilhørte den nærmeste kretsen rundt Luther og gjorde en betydningsfull innsats for utbredelsen av den lutherske reformasjonen.

Elisabeth Cruciger (1500-1535) ble reformasjonens første kvinnelige salmedikter. Hun kom fra en tysk adelsfamilie i Pommern, men vokste opp i et nonnekloster. Omtrent tjue år gammel forlot hun klosteret, etter å ha blitt introdusert for reformasjonens tanker. Hun reiste til Wittenberg, der hun fikk bo hos familien til Johannes Bugenhagen, Luthers pastor og venn. Og der i huset ble hun som en kjær datter.

I 1524 ble det stelt til bryllup mellom henne og en ung mann, Caspar Cruciger, som studerte teologi under Luther og Philipp Melanchthon. Pastor Bugenhagen skrev til kurfyst Fredrik den vise og ba om å få ti store bord og rikelig med hjortekjøtt, slik at de kunne invitere mange gjester og ha en skikkelig bryllupsfeiring for «min Elisabeth», som han kalte henne. For adelsfamilien hennes ville nemlig verken bidra eller være til stede; de hadde brutt all kontakt med datteren fordi hun var gått over til den lutherske lære.

Det nye ekteparet fikk en sønn, Caspar, og en datter, Elisabeth (som senere ble gift med Hans Luther, reformatorens sønn). Herr og fru Cruciger satt ofte til bords hjemme hos sine gode venner Martin og Katharina Luther, der de deltok aktivt i de berømte «bordsamtalene». Melanchthon anså Elisabeth for å være en klok kvinne. Poetiske gaver hadde hun også, og Luther ble så begeistret for en salmetekst hun hadde skrevet, at han inkluderte den i de første lutherske salmebøkene som utkom i 1524. Denne mest kjente av salmene hennes har vi i nynorsk oversettelse i Norsk salmebok, der det første verset går slik:

Guds Son i krubba funnen,

frå æva er hans år

or faderhjerta runnen

som ordet skrive står,

han er den morgonstjerne

som skin for oss så gjerne

langt meir enn soli klår.

Caspar Cruciger Lucas_Cranach_d._Jüngere_Caspar_Cruciger
Portrett av Caspar Cruciger, malt av Lucas Cranach den yngre

Caspar Cruciger (1504-1548) møtte Luther for første gang i 1519, i sin hjemby Leipzig, ved disputasen mot Johann Eck. Senere studerte han ved universitetet i Wittenberg og ble teologiprofessor og predikant. Cruciger arbeidet tett med Luther ved revideringen av den nye tyske bibeloversettelsen og gjorde også en viktig innsats for å få reformasjonen innført i Leipzig. Han var redaktør av Luthers skrifter, Wittenberg-utgaven.

Etter at hans kone Elisabeth døde 35 år gammel, giftet han seg på ny med en adelskvinne fra Leipzig, Apollonia Gunterode. Da Martin Luther døde, ble Cruciger (sammen med Melanchthon) utnevnt til verge for den etterlatte familien.

Luthers 95 teser

portrait_of_martin_luther_as_an_augustinian_monkDet var overhodet ikke Martin Luthers hensikt å starte noe stort opprør mot pavekirken da han 31. oktober 1517 presenterte sine 95 teser, skrevet på latin. Han ønsket bare å invitere prester og universitetsfolk til en debatt – om handelen med avlatsbrev og hvordan dette hadde utviklet seg. Vi leser noen av tesene:

1. Når vår Herre og mester Jesus Kristus sier: «Gjør bot» osv., så vil han at hele livet til de troende skal være en bot.

27. De som sier at sjelen flyr ut av skjærsilden så snart pengene klinger i kisten, forkynner menneskelærdom.

28. Men sikkert er det at når pengene klinger i kisten, øker menneskenes havesyke og gjerrighet. Kirkens forbønn er derimot alene i Guds hånd.

37. Enhver sann kristen, enten han er levende eller død, har del i alle Kristi og kirkens goder, også uten avlatsbrev.

50. Man må opplyse de kristne om at hvis paven kjente til avlatshandlernes pengeutpressing, ville han heller se Peterskirken brent enn bygd av hans fårs hud, kjøtt og ben.

Slottskirken i Wittenberg var hjemmet for en av Europas største relikviesamlinger, eid av kurfyrst Fredrik den Vise, og på allehelgensdag den 1. november skulle relikviene settes på utstilling. Da var det ventet mye folk. De kunne komme og få «avlat» etter å ha betraktet for eksempel en liten bit fra Moses’ brennende busk, biter fra både Jesu krybbe og kors, og rester av jomfru Marias melk…

Luthers kritikk i de 95 tesene var ikke rettet mot selve tanken om avlat. Men han var opprørt over avlatshandelen slik den ble praktisert av den pavelige utsendingen Johann Tetzel, som akkurat da var på en stor salgsturné fra by til by i Tyskland. Der så Luther et forferdelig misbruk av den kristne læren om omvendelse og tilgivelse.

Etter at noen oversatte Luthers teser til tysk og fikk dem trykket og spredt vidt og bredt, begynte inntektene fra avlatshandelen å gå dramatisk ned. Dette var problematisk for paven, som trengte penger til å bygge ferdig Peterskirken i Roma. Og Luther fortsatte med å kritisere stadig flere ting ved den romersk-katolske kirkes lære og praksis. Reformasjonen var i gang!

Nesten tretti år senere, den 16. februar 1546, skriblet en døende Luther sine aller siste ord på et stykke papir: «Vi er tiggere! Det er sant.» De ordene er som et ekko av den første tesen: «Når vår Herre og mester Jesus Kristus sier: «Gjør bot (vend om)» osv., så vil han at hele livet til de troende skal være en bot (omvendelse).» Som kristne skal vi leve av evangeliet hver eneste dag; vi bekjenner syndene våre, vi «tigger» Gud om nåde, og vi tar vår tilflukt til ordet om korset og tilgivelsen. Og evangeliet stiller ingen krav. Nåden er gratis (selv om den er svært dyrekjøpt, av Jesus) og mer enn dyp nok til å dekke over alle syndene til tiggere som Luther og oss.