reformasjonen – Evan Luth

Trøbbel i Wittenberg – Luther vender tilbake fra eksilet, mars 1522

Bykirken i Wittenberg. Foto: Wim van ‘t Einde, Unsplash.com

Etter å ha blitt lyst fredløs av keiseren, satt Martin Luther fra 19. april 1521 i skjul på Wartburg, et av slottene til kurfyrst Fredrik den vise av Sachsen. Noen ny «luthersk kirke» var ennå ikke blitt grunnlagt. Mange rundt om i Tyskland og Nord-Europa var enige i reformatorens protester mot falsk lære og praksis innenfor pavekirken, og praksisen med salg av avlatsbrev hadde avtatt betraktelig. Men gudstjenestelivet og kirkens liturgi var forblitt uendret. Folk begynte å bli utålmodige. Skulle det ikke snart skje noe mer?

I løpet av Luthers ti måneder lange eksil begynte det å hende ting i hjembyen Wittenberg, reformasjonens sentrum. Først langsomt. Siden utviklet det seg plutselig så fort at ting kom helt ut av kontroll.

Noen av hans kolleger ved universitetet, Philipp Melanchthon, Justus Jonas og Andreas Karlstadt, fikk oppgaven med å lede reformasjonsbevegelsen i Luthers fravær. Først var han ganske fornøyd med rapportene han mottok, for eksempel om at flere prester, inkludert A. Karlstadt, inngikk ekteskap, noe kirken jo i mange hundre år hadde forbudt. (Karlstadt gikk imidlertid så langt at han uttalte at det burde bli obligatorisk for prester å gifte seg og bli far til en barneflokk… ). Mange av byens augustinermunker forlot klosteret, en del giftet seg med tidligere nonner. Ved nattverdfeiringer fikk nattverdgjestene motta både vin og brød, mens de tidligere bare hadde fått brødet. Det ble slutt på privatmesser, dvs. nattverdfeiring uten menigheten til stede, bare presten og en medhjelper. Juledag 1521 ledet Karlstadt nattverdfeiringen kledd i professorkjortelen sin, ikke kirkens flotte messehagel. Og for første gang i sitt liv hørte menigheten innstiftelsesordene lest med høy stemme på tysk, ikke latin. Karlstadt forkortet også nattverdliturgien, hoppet over alt som fremstilte messen som en offerhandling. Disse bruddene med gammel tradisjon føltes svært dramatiske for mange i menigheten, som ikke hadde mottatt undervisning om disse tingene.

Prester og munker og andre som ville holde på de gamle skikkene opplevde nå å bli utskjelt og kjeppjaget av studenter og vanlige byborgere. Kurfyrst Fredrik var bekymret over de økende tendensene til uroligheter, ordensforstyrrelser, voldelige opptøyer i byen. Han ga påbud om at de kirkelige reformene måtte stanses inntil videre.

Påvirket av Karlstadt, bestemte byrådet imidlertid at kirkene skulle tømmes for altertavler, skulpturer, bilder av Kristus, Maria, apostlene og andre helgener osv., Som støtte for dette, siterte man Skriftens ord, «Du skal ikke lage deg gudebilder, ingen etterligning av noe som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke la deg lokke til å dyrke dem!» (2 Mos 20,4-5).

Siden det heller ikke står noe i Bibelen om at man skal bruke orgel i gudstjenesten, påsto Karlstadt at det var feil å bruke orgel. Lyden av orgel, trompeter og fløyter var verdslig og forstyrrende og hørte hjemme i teateret, ikke i kirken, mente han.

I februar 1522 fant det så sted en ikonoklasme (billedstorm) i Wittenberg. Folk gikk løs på kirkenes inventar og utsmykning, knuste og skar i stykker.

Midt oppi alt dette, var også tre «profeter» fra Zwickau ankommet byen og skapte uro med sine prekener der de påsto de hadde fått direkte åpenbaringer fra Den Hellige Ånd, og at det var viktigere enn hva som sto i Bibelen. De avviste også barnedåpen og kjempet sammen med Karlstadt for å innføre radikale reformer i kirken og gudstjenesten.

Nå var det kaos. Melanchthon og andre av Luthers venner tryglet ham om snarest å komme tilbake Wittenberg for å redde situasjonen. Han hadde akkurat gjort ferdig et første utkast til sin oversettelse av Det nye testamente fra gresk til tysk og var selv innstilt på å avslutte sitt eksil nå. Men kurfyrsten hadde gjort det klart at han ønsket at den fredløse reformatoren bare skulle bli værende på skjulestedet, så Luther skrev i et brev til ham at fyrsten var uten skyld for Gud dersom han skulle bli tatt til fange eller slått i hjel. Han mente han kunne klare seg uten fyrstens beskyttelse, fordi han hadde en mye mektigere beskytter i Herren Gud.

Den 1. mars 1522 forlot Luther Wartburg og ankom hjembyen noen dager senere. På første søndag i faste («Invocavit»-søndagen), den 9. mars, begynte han i bykirken en serie på åtte daglige prekener der han tilretteviste billedstormerne og urostifterne og dem som ville presse gjennom endringer med makt og i alt for raskt tempo. Alt måtte skje i frihet, og med god orden, uten opprør og vold. Endringer skulle forkynnes fram, folk måtte undervises i Guds Ord med tålmodighet, og ikke tvinges til noe imot sin samvittighet. Likesom spedbarn burde de først gis melk, så grøt, før de fikk kraftigere kost. Dag etter dag underviste Luther om messen og liturgien, presters ekteskap, fjerningen av bilder, nattverden, mat og faste m.m. Han var svært kritisk til alle som mente at det å beholde menneskelige tradisjoner var nødvendig for frelsen, men like kritisk til dem som mente at avvisningen av tradisjonene var nødvendig for frelsen: «Lag ikke et «nødt» ut av et «fritt»».

Fra prekenen mandag 10. mars:
«Ordet har skapt himmel og jord og alle ting — det er det som må gjøre det, og ikke vi arme syndere. Summa summarum: preke det vil jeg, si det vil jeg, skrive det vil jeg, Men tvinge, trenge noen med makt, det vil jeg ikke, for troen vil mottas frivillig og uten tvang, Ta eksempel av meg. Jeg var imot avlatshandelen og alle papister, men ikke med makt. Jeg har bare holdt på med Guds ord, preket og skrevet, ellers har jeg ikke gjort noen ting. Mens jeg lå og sov eller drakk wittenbergsk øl sammen med min Philippus og Amsdorf, utrettet det så meget at pavedømmet er blitt svakere enn noen fyrste eller keiser hittil har gjort det. Jeg har intet gjort, ordet har virket og utrettet det alt sammen. Hadde jeg villet fare frem med voldsomhet, hadde jeg bragt en svær blodsutgydelse over Tyskland. Ja, i Worms kunne jeg ha anrettet et slikt spill at ikke en gang keiseren hadde vært trygg. Men hva hadde det vært? Et narrespill! Jeg gjorde det ikke, jeg lot ordet handle. Hva tror dere vel djevelen tenker når man vil utrette tingene ved å lage ståhei? Jo, han sitter bak kulissene og tenker: aha, nå skal vel de narrene komme til å lage et nydelig spill! Men vi vi konsentrerer oss om ordet alene og lar det alene virke, da ergrer han seg.»

Fra prekenen tirsdag 11. mars:
«Om bildene: Bilder er ikke nødvendige, men det står oss fritt om vi vil beholde dem eller ikke beholde dem … Dere leser i loven, 2 Mos 20,4: «du skal ikke gjøre deg noe utskåret bilde eller noen avbildning av det som er oppe i himmelen, eller av det som er nede på jorden eller av det som er i vannet nedenfor jorden.» Det er det dere bygger på, det er grunnlaget. La oss nå se! Sett at våre motstandere nå vil si: men det første bud forlanger bare at vi skal tilbe én Gud og ikke noe bilde, og slik står det også like etter det dere siterte: «du skal ikke tilbe dem» (2 Mos 20,5). Altså er det tilbedelsen som er forbudt, ikke fremstillingen … Ja, sier du, men det står i teksten: «du skal ikke gjøre deg noe bilde». De sier: det står også: «du skal ikke tilbe dem» … De sier: bygget ikke Noa, Abraham og Jakob altere? Kan noen nekte for det? Nei, det må vi innrømme. Videre, satte ikke Moses opp en slange i ørkenen, slik vi leser i fjerde Mosebok? (4 Mos 21,9). Hvordan kan du da si at Moses har forbudt oss å lage noe bilde, når han lager et selv? En slange er jo også et bilde … Leser vi ikke dessuten videre at der var laget to kjeruber på nådestolen, på selve det sted hvor Gud ville tilbes? (2 Mos 27,7). Jo, vi må pent innrømme at man kan beholde og lage bilder, men tilbe dem skal vi ikke, og dersom man tilber dem, så skal de rives ned og fjernes.»

Luther forsvarte de lokale kirkenes rett til å beholde de bildene de ønsket. Og med sine åtte kraftfulle Invocavit-prekener oppnådde han å gjenopprette ro og orden i Wittenberg. Han ba de svermeriske Zwickau-profetene om å bevise budskapet sitt ved å gjøre et mirakel. De nektet, og forlot så byen. Andreas Karlstadt ble heller ikke værende særlig lenge etter dette. Med Luther tilbake fra eksilet, var reformasjonsbevegelsen igjen på rett spor.

Kilder:
Bainton, Roland: Here I stand. A Life of Martin Luther.
Lønning, Inge: Levende Luther.

500 år siden riksdagen i Worms

Maleri av Anton Alexander von Werner. (Wikimedia Commons)

Luthers fremtreden for keiser Karl V og alle rikets mektigste menn i Worms er klimakset og avslutningen av første del av historien om den lutherske reformasjonen.

Tre og et halvt år tidligere hadde de 95 tesene skapt mye oppstyr, og i tiden som fulgte fortsatte Luther med stadig sterkere kritikk av romerkirkens ubibelske lære og praksis. I januar 1521 ble han så offisielt bannlyst og ekskommunisert av pave Leo X.

Vanligvis, når noen ble bannlyst av paven, var det neste som skjedde at man ble arrestert av de verdslige myndighetene, dømt og henrettet. Luther hadde grunn til å forvente det samme. Men hans gode støttespiller, kurfyrst Fredrik av Sachsen, fikk overtalt keiseren til å invitere Luther til riksdagen i Worms, for å forsvare seg. Luther fikk løfte om fritt leide til og fra Worms, men følte seg likevel ikke særlig trygg av den grunn. Ca. hundre år tidligere hadde nemlig den tsjekkiske reformatoren Jan Hus fått samme løfte av keiser Sigismund før kirkemøtet i Konstanz, men var likevel blitt grepet, dømt og brent på bålet som kjetter.

På veien fra Wittenberg møtte det fram store menneskemengder og hyllet Luther som en helt fordi han hadde våget å protestere mot selveste paven. Det var Europas mest omtalte mann som kom kjørende.

Etter fjorten dagers reise var han fremme i Worms den 16. april 1521, og neste dag ble han innkalt til avhør framfor riksdagsforsamlingen. Titlene på Luthers skrifter som man påsto inneholdt kjettersk lære, ble lest opp, i alt tjuefem. Han ble stilt følgende spørsmål: Kunne han bekrefte at det var han som var forfatteren til alle disse? Og holdt han fast ved alt det han hadde skrevet, eller ville han trekke noe tilbake? Han ba om betenkningstid før han svarte og fikk frist til neste dag klokken fire.

Den 18. april holdt han så sin forsvarstale, som gjorde dypt inntrykk på mange av de tilstedeværende. Han sa at dersom han hadde tatt feil på noe punkt, ba han om å bli tilrettevist med bevis fra Guds ord. Hvis ikke, vegret han seg mot å stole på pavers eller kirkemøters ord alene, siden det var en kjent sak at de ofte hadde tatt feil og motsagt hverandre. Fordi han hadde bygd på den hellige Skrift, og samvittigheten hans var bundet av Guds ord, verken ville eller kunne han trekke noe tilbake.

Etter dette forsøkte flere å overtale ham til å inngå kompromiss, uten å lykkes. Keiser Karl uttrykte hvor hårreisende han syntes det var at en person på egenhånd kunne mene at han selv hadde rett og hele kirken tok feil. Det måtte uten tvil være Luther som hadde feil, mente han. Men han holdt uansett løftet sitt om fritt leide hjem fra riksdagen, og Luther fikk reise tilbake til Wittenberg.

Noen uker senere offentliggjorde keiseren det såkalte Worms-ediktet, som fordømte Luther som kjetter pga. hans avvisning av den katolske kirkes lære. I tillegg ble han anklaget for å ha oppildnet til strid og ødeleggelser. Ediktet utlyste riksakt (riksbann) over Luther; det var nå forbudt enten med ord eller gjerninger å forsvare, beskytte eller hjelpe ham. Og den som kunne bistå med å få ham arrestert og dømt, ville få en generøs belønning for denne gode gjerning.

I mellomtiden var Luther på hjemveien blitt bortført av mennene til kurfyrst Fredrik av Sachsen. De neste ti månedene satt han i skjul på borgen Wartburg ved Eisenach og oversatte Det nye testamente til tysk.

Worms-ediktet ble aldri kunngjort i kurfyrstedømmet Sachsen, og ellers i landet ble det mottatt med stor uvilje. Men keiseren var uansett fast bestemt på at det skulle etterfølges. Imidlertid ble han nå på grunn av ytre kriger nødt for tilbringe de neste ni årene borte fra Tyskland. Dermed kunne den lutherske lære nokså uhindret fortsette å bre seg ut.

Blant de tilstedeværende i Worms da Luther holdt sin forsvarstale, var en dansk prins, fra 1534 kjent som kong Kristian 3. Han ble sterkt grepet av det han så og hørte. Femten år senere fikk han endelig etter en del komplikasjoner innført den lutherske reformasjonen i Danmark og Norge.

Å bli bannlyst av paven og lyst fredløs av keiseren var svært dramatisk og selvsagt en stor påkjenning for hvem som helst, også for Martin Luther. De fleste forventet at han innen nokså kort tid ville lide martyrdøden, slik det skjedde med flere andre som bekjente seg til den lutherske lære. Men Luther erfarte at Gud ga ham sin fred, midt oppi alt kaoset, i motstanden og forfølgelsen. Han skriver noen få år senere:

«La paven rase. La keiseren og fyrstene hans true oss med det onde. Vi skal sitte i den skjønneste fred selv om de kaster oss i fengsel. Dersom de tillates å gi seg selv over til sin vrede, dersom de til slutt endog slakter oss ned, skal vi fryde oss like mye som om vi var invitert til en bryllupsfest» (Fra en kommentar over Sakarja kap. 2).

«Kjære verden, du forfølger ikke meg; du forfølger Kristus, min Herre. Siden jeg vet dette, utfordrer jeg deg til å gjøre ditt verste. Her står jeg i Guds navn og lar deg sammen med alle helvetets djevler rase i deres navn. Du kan forfølge, utvise, ja også drepe meg, dersom min Herre Kristus vil. Men du kommer ikke til å ta fra meg mitt mot og min trøst. Heller ikke kommer du til å drive meg til å bli fortvilet i hjertet. For siden jeg opplever dette for Kristi skyld, skal jeg med glede risikere det i Hans navn og bare synge og juble av fryd midt imot djevelens rasende ansikt» (Fra en kommentar over Johannes kap. 19).

Og i 1529 skriver han som avslutning på sin aller mest berømte salme:

Guds ord det skal de nok la stå,
og ingen takk de høster.
Gud selv vil mektig med oss gå,
hans gode Ånd oss trøster.
Og om vårt liv de tar,
og røver alt vi har,
la fare hen, la gå!
Mer kan de ikke få.
Guds rike vi beholder.

Professor Francis Fukuyama om reformasjonen i Skandinavia

Tidligere i år, i februar, noen få uker før korona-nedstengningen, hadde Norge besøk av superprofessoren Francis Fukuyama (67) fra Stanford-universitetet i USA. Han er verdens kanskje ledende statsviter og forfatteren av «The End of History and The Last Man» og andre svært innflytelsesrike bøker. I et intervju med Nettavisens journalist Halvor Ripegutu kom han med interessante uttalelser om hva grunnen kan være til at de skandinaviske landene ligger så langt fremme og havner helt på toppen av så mange globale rangeringer. Norge har jo blant annet blitt kåret til verdens beste land å bo i femten år på rad. Hvordan skjer det at land utvikler seg til velfungerende demokratier med lav korrupsjon og sterke institusjoner som i Skandinavia? Professoren påpeker at Norge og nabolandene ikke er dominert av særinteresser, som store selskaper, slik tilfellet er i mange andre stater.

– Snakker du med dansker eller nordmenn om hvordan de fikk så velfungerende, demokratiske stater, så har de ingen anelse, sier Fukuyama.

– Dere startet som vikinger og endte opp som prektige, demokratiske og fredfulle folk med godt styresett. Spørsmålet er hva som skjedde i mellomtiden, sier han.

. . . Han mener det er flere grunner til at Norge, Danmark og Sverige ble så velfungerende samfunn, men peker på innføringen av protestantismen på 1500-tallet, som legger stor vekt på lese- og skriveferdigheter, som spesielt viktig.

– Det er helt avgjørende. Grunnen til det er at kongene ville at alle skulle kunne lese katekismen og Bibelen selv. Dermed lærte de alle bøndene å lese, sier Fukuyama.

Han viser blant annet til innføringen av statlig konfirmasjonsundervisning og allmueskole i Danmark og Norge på et tidspunkt der de fleste innbyggere i andre europeiske stater var analfabeter.

– Det ga skandinaver en utrolig utdanningsmessig fordel som andre land ikke hadde. Hvis du drar til Russland, som har en annen form for kristendom, så kunne ingen bønder lese fordi det ikke var viktig i ortodoks kristendom, sier Fukuyama.

Han viser til det som en viktig forklaring på hvorfor Skandinavia og Russland utviklet seg annerledes.

– Et annet poeng er at disse kongene tok inn den katolske kirkens eiendom etter reformasjonen og brukte den til å bygge en sterk stat. Skatten som tidligere hadde gått til kirken, gikk nå til staten i stedet, sier han.

En takk til Nettavisen for et interessant intervju. Når folk med jevne mellomrom klager over at reformasjonen ble innført her i Norge, måten det skjedde på osv., er det greit å kunne henvise til verdens ledende statsviter, som altså mener at nettopp innføringen av reformasjonen med dens vekt på lesing av Bibelen og Luthers lille katekisme er blant de viktigste grunnene til at vi i dag har det så godt som vi har det her i «verdens beste land å bo i».

Hele intervjuet kan leses her: https://www.nettavisen.no/okonomi/francis-fukuyama-bernie-sanders-ville-vart-en-katastrofe-som-presidentkandidat/s/12-95-3423923321

Stekt gås og syngende svane

Maleri i domkirken i Schwerin (Wikimedia Commons)

«Dere skal nå brenne en gås, men om hundre år skal dere høre en svane synge, og den kommer dere ikke til å brenne, den blir dere nødt til å høre på.»

Sitatet er fra den tsjekkiske teologen Jan Hus (etternavnet hans betyr «gås» på tsjekkisk), som skal ha uttalt dette den 6. juli 1415, like før han ble brent på bål som «kjetter». Han hadde nemlig blant annet våget å stille spørsmål ved pavens autoritet og kritisere kirkens avlatshandel. Hus er også kjent for å ha tatt initiativ til at legfolket ikke bare skulle få motta brødet i nattverden, men også vinen. Han innførte dessuten bruk av morsmålet i gudstjenesten, bibellesning, preken og salmesang på tsjekkisk. Ikke helt ulikt en viss tysk teolog og kirkeleder.

Nesten nøyaktig hundre år senere ble Martin Luther den syngende svanen som de ikke klarte å tyste ned. 31. oktober 1517 publiserte han sine 95 teser mot pavekirkens avlatshandel, en hendelse som ble startskuddet for reformasjonen, med fokus på «Skriften alene», «nåden alene» og «troen alene». Mange merket seg likhetene mellom den tyske reformatoren og Jan Hus, og identifiserte Luther med svanen som var forutsagt. I kirkekunsten ble han derfor ofte framstilt sammen med en svane.

Tegninger til minnemynt fra reformasjonsjubileet i 1617. (Wikimedia Commons)

Luther var en dyktig sanger og musiker. På grunn av alle salmene han og etterfølgerne hans laget til gudstjenestebruk, ble den lutherske kirke kjent som den syngende kirken.

Det fins faktisk flere forbindelser mellom «svanen» Luther og gjess: Han ble døpt da han var bare én dag gammel, 11. november, minnedagen for St. Martin av Tours, og derfor også oppkalt etter ham. I Tyskland og Østerrike spiser man tradisjonelt stekt gås den dagen, fordi også St. Martin har vært assosiert med denne fuglen. Alexia Rohmer, malerikonservator ved Arkeologisk Museum i Stavanger, kommer inn på dette i en rapport om et maleri i Mariakirken i Bergen; maleriet forestiller Luther og en svane, men: røntgenundersøkelser viser at det, mystisk nok, under svanen skjuler seg en gås (!) https://uis.brage.unit.no/uis-xmlui/bitstream/handle/11250/2495947/Oppdragsrapport%20inv.nr.%2021%20%282013-5%29.pdf?sequence=1&isAllowed=y

Bibelen trykket på skandinavisk språk

Det danske nytestamentet fra 1524

I 1524, to år etter utgivelsen av Martin Luthers berømte tyske nytestamente, utkom for første gang en trykt bibel på et skandinavisk språk: et illustrert nytestamente på dansk. (Første svenskspråklige NT utkom ikke så lenge etter, i 1526.) Det danske NT var ikke oversatt direkte fra gresk, men dels fra en latinsk bibeloversettelse (av Erasmus av Rotterdam) og dels fra Luthers tyske NT. Oversetterne het Christiern Vinter, Hans Mikkelsen (tidligere borgermester i Malmø og kongelig sekretær) og Henrik Smith. Boktrykkeren Melchior Lotter i Wittenberg, som hadde arbeidet med Luthers «Septembertestamentet», sto for trykkingen også av det danske NT.

christian-ii-of-denmark-and-norway

Initiativtakeren til utgivelsen var kong Christian II av Danmark/Norge og Sverige – i utenlandseksil, som nylig var gått over til den lutherske bevegelsen. Sammen med sin dronning, Elisabeth (søster av den katolske keiser Karl V), hadde han høsten 1523 oppholdt seg i Wittenberg, bodd i huset til kunstneren Lucas Cranach d.e. og vært til stede ved Martin Luthers gudstjenester i bykirken.

Fordi utgivelsen også inneholdt et opprop mot den katolske kirke i Danmark/Norge, ble verket forbudt i riket (hvor reformasjonen ikke ble offisielt innført før 1536). Med store vanskeligheter måtte lutheranerne smugle nytestamentet inn i landet.

Den første danske helbibelen ble utgitt i 1550, i København. Dette var Christian III’s Bibel, også kalt Reformasjonsbibelen. Den hadde et opplag på tre tusen; men bare 96 av disse kom til Norge.

Etter dansketiden ble Det Norske Bibelselskap stiftet, i 1816. Den første norskproduserte helbibelen utkom i 1854; den var ikke oversatt fra grunnspråkene, men fra dansk. Den aller første oversettelsen direkte fra gresk til norsk var Ivar Aasens versjon av lignelsen om den bortkomne sønnen. Denne kom ut på landsmål i 1859. Det Norske Samlagets fullstendige nytestamente på landsmål ble utgitt i 1889.

500 år siden Leipzigdisputasen

Sommeren 1519 var universitetet i Leipzig åsted for en stor, offentlig religionsdebatt som ble et vendepunkt for den lutherske reformasjonen.

Mindre enn to år var gått siden Martin Luthers berømte 95 teser. Hensikten hans hadde ikke vært å starte noe opprør mot paven. Og han hadde i grunnen ikke kritisert kirkens lære om avlat, bare det utbredte misbruket i forbindelse med avlatshandelen. Den uventet sterke motstanden som kom førte til at han ble nødt for å fordype seg enda mer i Bibelen. Da oppdaget han gradvis at en hel del av pavekirkens lærer og lover jo var ubibelske. Og med den berømte «tårnopplevelsen» høsten 1518 eller kanskje tidlig i 1519, hadde Luther fått klarhet i Skriftens lære om rettferdiggjørelse ved tro alene, av bare nåde.

Nå ble det invitert til en stor religionsdebatt eller disputas i Leipzig, fra og med 27. juni 2019. Byens universitet sto som vertskap og hertug Georg av Sachsen var til stede sammen med bl.a. en stor mengde Leipzig-studenter. De heiet ivrig på professor Johannes Eck, kjent som en forsvarer av kirkens lære og en av Tysklands mesterdebattanter. Dr. Eck debatterte først mot professor Andreas Karlstadt, Luthers kollega i Wittenberg, om nåden og den frie vilje.

Så – den 4. juli – var det Luthers tur. I løpet av de neste ti dagenes debatt avviste han blant annet pavekirkens lære om avlaten, boten, skjærsilden og pavens lederstilling i kirken. Mens Eck mest henviste til kirkefedrene og kirkemøters uttalelser, pekte Luther på hva som står skrevet i Bibelen.

Et øyenvitne har beskrevet debattantene:

Martin er middels høy og tæret av bekymringer og studier så du kan skimte beina hans gjennom huden. Han er på høyden av sin kraft og har en klar og gjennomtrengende stemme. Han er lærd og kan Skriften til fingerspissene. Han er gresk- og hebraiskkyndig nok til å bedømme tolkningene. En hel skog av ord og begreper står til hans rådighet. Han er elskverdig og vennlig, på ingen måte tverr eller arrogant. Han takler alt. Sosialt er han livlig og spøkefull, alltid munter uansett hvor hardt presset han er av motstanderne. Alle klandrer ham for å være litt for uforskammet og skarp i sin kritikk enn hva som passer seg for en religiøs foregangsmann eller er kledelig for en teolog.

Mye av det samme kan sies om Karlstadt, om enn i mindre grad. Han er lavere enn Luther og hudfargen hans er som røkelaks. Stemmen er tykk og ubehagelig. Han er tregere i hukommelsen og raskere til å bli sint.

Eck er en tung og firkantet kar med en stor, tysk stemme som stiger opp fra en mektig brystkasse. Han kunne vært tragedieskuespiller eller utroper, men stemmen hans er mer røff enn klar. Øynene, munnen og hele ansiktet hans minner mer om en slakter enn en teolog. (Fra «Here I stand» av Roland Bainton)

Hundre år tidligere var teologen Jan Hus blitt brent på bålet fordi han hadde utfordret pavens autoritet. Derfor var det svært risikabelt og modig av Luther å si det han nå sa: Apostelen Peter og pavene i Roma hverken var eller er overhoder for den kristne kirke; bare Kristus Jesus selv er kirkens overhode. Og pavene og kirkemøtene har ofte tatt feil; den hellige Skrift er kirkens ene guddommelige autoritet i lærespørsmål.

Resultatet av Leipzigdisputasen ble en ytterligere tilspissing av konflikten mellom Luther og pavekirken. Luther selv var bare blitt enda mer overbevist i sin sak. Noen betydningsfulle personer var også blitt vunnet for reformasjonen, blant andre Caspar Cruciger, selv om de fleste av tilhørerne holdt med dr. Eck. I Roma satte pave Leo X seg ned sammen med Eck og andre teologer for å skrive en «bulle» som fordømte mange av Luthers lærer og truet ham med ekskommunikasjon.

Martin Chemnitz – «den andre Martin»

«Hvis ikke den andre Martin hadde kommet, ville ikke den første Martin ha blitt stående.»

Dette «ordtaket», formulert av romersk-katolske teologer, er litt av et kompliment til teologen Martin Chemnitz og hans iherdige arbeid med å forsvare arven etter Martin Luther, den evangeliske og bibelske troen.

Martin Chemnitz ble født den 9. november, 1522, i byen Treuenbrietzen i Brandenburg. Da han var elleve år gammel, døde faren hans, kjøpmann av yrke, og dette førte til økonomiske problemer for familien. Martin fikk likevel fortsette sin skolegang, blant annet i Wittenberg, der han studerte under Philipp Melanchthon og også fikk høre Luther preke i kirken.

Etter Luthers død i 1546 kom noen svært turbulente tiår for den unge lutherske kirken. Pavekirken startet en «motreformasjon» ved kirkemøtet i Trient (1545-1563), for å gjenvinne kontrollen etter den protestantiske reformasjonen. Keiser Karl V sendte militære styrker mot lutheranerne fordi de ikke ville bøye seg for den romersk-katolske lære. Samtidig oppstod det innenfor den lutherske leiren harde teologiske lærestrider, med Melanchthons tilhengere på den ene siden – og de såkalte «gnesio»- (ekte) lutheranerne på den andre. Stridene gjaldt nattverden og Kristi person, arvesynden og fri vilje, de gode gjerningenes betydning, m.m. Det kunne se ut som om det rene evangeliet Gud gjennom sin tjener Martin Luther hadde latt lyse så klart i kirken, var i ferd med å bli formørket igjen.

«Den andre Martin» befant seg først litt på avstand fra kampens hete, da han var blitt ansatt som bibliotekar hos hertug Albrecht av Preussen, i byen Königsberg (nåtidens Kaliningrad, Russland). Der, i et av Europas beste biblioteker, hadde han anledning og ro til fordype seg i Bibelens teologi samt studium av kirkehistorien. Senere vendte han tilbake til Wittenberg, ble ordinert til pastor og underviste ved universitetet. Deretter ble han kalt til superintendent (biskop) i Braunschweig, hvor han tilbrakte resten av livet. Han og hustruen Anna fikk tre sønner og sju døtre, men fire av barna døde i ung alder.

Concordia,_Dresden_1580_-_fba — Konkordieboken, Dresden 1580

Chemnitz så det store behovet for å få en slutt på stridighetene blant lutheranerne og førte an i arbeidet med å oppnå enighet og forsoning. Han var en av hovedforfatterne bak det svært betydningsfulle skriftet Konkordieformelen (1577), inneholdende en fremstilling av den bibelsk-lutherske lære samt avvisning av en mengde falske lærer. Konkordieformelen ble etter hvert underskrevet av majoriteten av lutherske teologer og ledere i Tyskland, over 8000 personer, som et tegn på enighet. Skriftet ble så inkludert i Konkordieboken («Enighetsboken») av 1580, sammen med de andre lutherske bekjennelsesskriftene. Med dette var tretti års strid til ende; den lutherske kirke var blitt stående. Etter sin store og viktige innsats døde Martin Chemnitz den 8. april, 1586.

Andre kjente bøker forfattet av Chemnitz: «Herrens måltid» (1560), «De duabus naturis in Christo» (De to naturer i Kristus (1570), og firebindsverket «Examen concilii Tridentini» (Undersøkelse av Trientkonsilet) (1565-73), som inneholder grundige studier og tilbakevisning av romerkirkens lære slik den ble fremlagt ved kirkemøtet i Trient.

Den lutherske kirkens fødselsdag

Augsburger-Reichstag — Riksdagen i Augsburg: Confessio Augustana leses opp for keiser Karl V.

17. mai 1814 er en dato som står med gullskrift i norsk historie. Eidsvollsmennene undertegnet da den nyskrevne grunnloven, og den nye nasjonen Norge ble «født» (selv om det gikk en del år før vi ble helt uavhengige). Hva med den lutherske kirken? Har vi noen slik «fødselsdag»? Det nærmeste vi kommer en luthersk grunnlovsdag må nok være 25. juni 1530, da «Confessio Augustana» – Den augsburgske bekjennelse – ble offentlig lest opp i nærvær av den mektige keiser Karl V. Et betydningsfullt øyeblikk i kirkehistorien.

I 1530 var det gått tretten år siden Martin Luthers 95 teser og startskuddet for reformasjonen. Mye hadde hendt siden den gang: Luther hadde for alvor oppdaget (ca. 1519) hva evangeliet egentlig er for noe – et frigjørende og frelsende budskap om rettferdiggjørelse for Jesu Kristi skyld, av nåde alene, ved troen. Luther var blitt lyst i bann av paven og erklært fredløs av keiseren (1521). I skjul på festningen Wartburg hadde han oversatt Det nye testamente til tysk (1521-22). Tilbake i Wittenberg hadde han blant annet giftet seg (1525) og skrevet og utgitt mange viktige salmer og skrifter, bl.a. Lille katekisme (1529). Og reformasjonens ideer hadde spredd seg raskt rundt om i Europa.

Kurfyrst Johann av Sachsen og en håndfull andre tyske fyrster og prinser var blitt personlig overbeviste tilhengere av reformasjonen og holdt derfor sin beskyttende hånd over Martin Luther. Men å opponere mot den mektige romersk-katolske keiseren på denne måten var svært risikabelt for dem. Det krevde derfor mye frimodighet og mot å møte opp ved riksdagen som ble holdt i den sørtyske byen Augsburg våren og sommeren 1530.

Charles_V._-_after_Bernaerd_van_Orley_-_depot_Louvre-Musée_de_Brou,_Bourg-en-Bresse — Karl V., maleri etter B. van Orley

Keiser Karl den femte hadde innkalt alle fyrster og høytstående politiske ledere i riket sitt til Augsburg for å diskutere to saker: 1) En stor tyrkisk hær truet fra øst, situasjonen var svært skremmende. Tyrkerne hadde erobret svære områder og sto allerede ved Wien. Det var nå viktig for keiseren å få i stand et godt militært samarbeid for å slå de muslimske styrkene tilbake. 2) For å oppnå en slik effektiv felles front, var det også viktig å få behandlet på nytt et religionsspørsmål (som var noe helt uvanlig ved en politisk riksdag): De lutherske protestantene og de romersk-katolske måtte nå se til å bli enige, litt brennkvikt.

Før reisen til Augsburg hadde kurfyrst Johann fått Martin Luther, Philipp Melanchthon og noen andre Wittenberg-teologer til å forfatte et dokument som kunne legges fram for keiseren, en forklaring av den lutherske og bibelske læren. Men for Luther, som var erklært fredløs og dermed i prinsippet kunne drepes av hvem som helst, fullt lovlig, var det altfor farlig å bli med på ferden helt fram til målet. Han ble derfor satt av i Coburg, på kurfyrstens sørligste slott, nær grensen, to dagsreiser nord for Augsburg.

Vel framme ved riksdagen viste det seg at det ble nødvendig for Melanchthon å sette sammen et nytt og mer omfattende dokument. Men i arbeidet med dette brukte han mye av det Luther og kollegene tidligere hadde skrevet. Et utkast ble sendt til Coburg, og Luther var svært fornøyd da han hadde fått lese den nye bekjennelsen: «Jeg synes særs vel om den og vet ikke om noe som jeg ville gjøre bedre eller forandre i den. Det ville heller ikke passe, for jeg kan ikke trå så lett og stille.»

På en mest mulig vennlig og mild måte kritiserer Confessio Augustana de romersk-katolske feilene. Mange klare bibelvers siteres som bevis, men i tillegg også ting kirkefedrene har skrevet. Om og om igjen understrekes det at de lutherske ikke har funnet på noe nytt, men bare vil fremheve det som har vært den kristne kirkens lære helt fra begynnelsen av: «[Våre menigheter lærer samstemmig] … at menneskene ikke kan bli rettferdiggjort overfor Gud ved egne krefter, fortjenester eller gjerninger, men at de blir rettferdiggjort uten vederlag for Kristi skyld ved troen» (fra artikkel 4). «Det samme lærer også de gamle kirkelige forfattere. Ambrosius sier nemlig: «Dette er fastsatt av Gud, at den som tror på Kristus, er frelst uten gjerning, ved troen alene, idet han uten vederlag tar imot syndsforlatelsen» (fra art. 6).

Utenom spørsmål som rettferdiggjørelsen, arvesynden, og betydningen av gode gjerninger, behandles bl.a. sakramentene, kirken og dens embete, kirkeskikker, helgendyrkelse, munkeløfter og prestenes sølibat, i totalt 28 artikler.

Lucas_Cranach_the_Elder_-_Portrait_of_Johann_the_Steadfast_1509 — Kurfyrst Johann, malt av Lucas Cranach d.e.

Den augsburgske bekjennelse ble underskrevet av kurfyrst Johann og åtte andre tyske hertuger, grever og ledere. De var modige. Melanchthon hadde på forhånd advart mot mulige konsekvenser av å skrive under. Men kurfyrst Johann svarte: «Jeg vil gjøre det som er rett, uten å bekymre meg for min kurfyrstelige verdighet; Jeg vil bekjenne min Herre, korset hans betyr mer for meg enn all makten her på jorden.» De ba keiseren om å få lese opp bekjennelsen offentlig ved riksdagen. Han var først motvillig, men ga til slutt etter. Og lørdag den 25. juni klokken 15:00 skjedde altså den høytidelige presentasjonen av lutheranernes offisielle læredokument, på tysk. Opplesningen varte to timer og gjorde dypt inntrykk på mange av de tilstedeværende. Keiseren selv duppet av underveis, men fikk til slutt dokumentet overrakt skriftlig.

De romersk-katolske teologene satte seg nå ned og skrev et motskrift som ble opplest den 8. august. Melanchthon skrev deretter et lengre forsvarsskrift: Apologi for Den augsburgske bekjennelse (som også inngår blant de lutherske bekjennelsesskriftene i Konkordieboken av 1580). Men denne apologien ville riksdagen verken høre, lese eller ta imot. Isteden ble det vedtatt å true lutheranerne med militær makt dersom de ikke innen april neste år vendte tilbake til den romersk-katolske folden.

Luther skrev, etter å ha hørt nyhetene om opplesningen av Confessio Augustana: «Jeg er enormt glad og tilfreds over å ha fått leve fram til dette øyeblikket når Kristus er blitt offentlig forkynt av sine trofaste bekjennere i en så storslått forsamling, med denne virkelig vakre bekjennelsen».

ADurerMelancthonengraving1526 — Philipp Melanchthon, kobberstikk av A. Dürer

Det hører med til historien at Melanchthon senere i livet gjorde flere endringer i bekjennelsen, som han tydeligvis betraktet som sitt eget verk. I en revidert versjon utgitt 1540 (den såkalte «Variata») foretok han en betydelig nedtoning i læren om nattverden, slik at også den sveitsiske reformatoren Jean Calvin kunne godkjenne og skrive under. Dette og andre alvorlige feilgrep av Melanchthon skulle noen år senere føre til svært mye strid og uro. Ekte lutheranere spesifiserer derfor at de bekjenner seg til den opprinnelige, uforandrede versjonen av Confessio Augustana fra 1530.

25 år senere, ved Religionsfreden i Augsburg i 1555, ble den lutherske kirken (også iblant kalt Den augsburgske bekjennelsens kirke) endelig offisielt godkjent av keiseren som et lovlig kirkesamfunn ved siden av den romersk-katolske kirke.

Albrecht Dürer (1471-1528)

Dürer_self_portrait_28 — Selvportrett, 1500.

For 490 år siden, den 6. april 1528, døde den tyske billedkunstneren Albrecht Dürer i sin fødeby Nürnberg. Han var sønn av en gullsmed og gikk som tenåring tre år i malerlære. Bortsett fra noen betydningsfulle studiereiser bl.a. til Italia og Nederland, tilbrakte han det meste av livet sitt hjemme i Nürnberg.

Trykkekunsten var nylig blitt revolusjonert ved Johann Gutenberg, og Dürer ble berømt over hele Europa da han fikk sine tallrike uttrykksfulle tresnitt og kobberstikk mangfoldiggjort og solgt som trykk i mange land. Han laget store billedserier inspirert av Bibelen: Apokalypse (illustrasjoner til Johannes’ åpenbaring), Den store pasjonen (skildring av Kristi lidelseshistorie) og Marias liv. Dürer utmerket seg også bl.a. med sine intense portrettmalerier.

Da reformasjonsbevegelsen oppstod, ble Dürer dypt grepet og sendte Luther et av sine bilder som gave. I 1520 skrev han til kurfyrst Fredrik den vise og takket for et Luther-skrift han hadde fått tilsendt. Han ba om at fyrsten måtte «beskytte den rosverdige Dr. Martin Luther, for den kristne sannhetens skyld. Den betyr mer enn all rikdom og makt i denne verden, for med tiden går alt til grunne; bare sannheten varer evig. Og hvis Gud hjelper meg å komme til Dr. Martin Luther, så vil jeg med omhu tegne hans portrett og inngravere det i kobber til et varig minne om denne kristne mannen som har hjulpet meg ut av så stor angst og nød.» Dürer ba om at han i så fall, som betaling, måtte få tilsendt alle nye skrifter av Dr. Martin på tysk.

Dürer ble svært urolig da han i 1521 fikk nyheten om at Luther var blitt bortført på hjemveien fra riksdagen i Worms. Han skrev: «O Gud, hvis Luther er død, hvem skal heretter gi oss det hellige evangeliet med slik klarhet?» Men senere viste det seg at Luther var i god behold, på Wartburg. Dürers ønske om å portrettere den store reformatoren ble det aldri noe av. Men et portrett av Luthers nære medarbeider, Philipp Melanchthon (1497-1560), fikk han laget, i 1526, to år før han selv døde, 56 år gammel. Fem århundrer senere er Dürer fortsatt anerkjent som en av de aller største i billedkunstens historie.

Etter reformasjonsjubileet

LutherRose I året som er gått har mange av oss vært mer enn vanlig opptatt av Martin Luther og reformasjonen, på grunn av det store 500-årsjubileet. Er det usunt å være så opptatt av Luther, at vi til og med kaller oss for «lutheranere»?

Det kan passe å minne om noe C.F.W. Walther (1811-1887) har sagt: «Vi kaller oss selv lutheranere etter Luther, ikke fordi det er Luther som er grunnvollen for vår tro eller lederen vår og den som grunnla kirken; heller ikke fordi vi tror på Luther og betrakter ham som ufeilbar. Nei, vi vet og bekjenner at Luther var en fattig synder som kunne ta feil og tok feil som alle andre mennesker. Men vi har erkjent at den læren som Luther – en kirkens reformator som var sendt av Gud – bekjente inntil sin død, var Guds ord. Dette gjorde han i sin forkynnelse og undervisning, både muntlig og skriftlig. Det var Skriftens rene og klare lære … «Det står skrevet» var hans sverd og skjold, hans lys, hans forsvar og trøst. Det og bare det er det som gjør at vi lutheranere verdsetter Luther så høyt at vi med glede bærer hans navn. Dermed ønsker vi bare å vise at også vi bygger vår tro, som Luther gjorde, på ingenting annet enn «apostlenes og profetenes grunnvoll»».

Det var ikke han, men paven og hans teologer som splittet kirken, da de ikke ville lytte til «Det står skrevet…», men bare lyste Luther i bann og sparket ham ut. For ham var evangeliets sannhet verd å dø for. Og denne sannheten måtte prioriteres foran ytre kirkelig enhet og samhold.

Men tirsdag den 31. oktober 2017 fikk vi bekreftet at i vår tid er ytre enhet og samhold blitt høyeste prioritet. Vatikanet og Det lutherske verdensforbund sendte ut en felles kunngjøring, der de beklaget måten kristne har såret hverandre på siden reformasjonen. «Vi innser at vi ikke kan endre fortida, men fortida kan stimulere oss til økt fellesskap og gi oss håp om at verden kan overvinne splittelser og fragmentering.»

«Kongelig feiring av Luther i Trondheim» meldte NRK og kringkastet «den vakre, økumeniske gudstjenesten i Nidarosdomen». Det ble «et følelsesladet og symbolsk punkt … da den katolske biskopen Bernt Eidsvig ledet trosbekjennelsen» (Adresseavisa). En rekke andre kirkelige representanter bidrog også: «Vi som er samlet fra ulike kristne kirker, er kalt til å vandre sammen i et forsonet fellesskap. Vi vil lytte til hverandre og støtte hverandre, vi vil dele vår tro og våre ulike uttrykksformer med hverandre, og søke måter å samhandle på.» «Vi, kristne fra ulike kirkesamfunn, vil sammen vitne om Guds nåde, i vår forkynnelse og bekjennelse for verden.»

Mon tro hvordan Luther ville ha reagert… «Hva? «Sammen vitne om Guds nåde»? Hva Guds frelsende nåde egentlig er for noe, lærer jo pavekirken fortsatt helt ubibelsk om!» Og når man vitner ulikt om synden (for eksempel mot ekteskapsbudet) og om dommen, hvordan kan man da vitne sammen om rettferdiggjørelsen og Guds nåde? Jesus kom ikke for å bringe fred og fordragelighet (Matt 10,34), og det vil alltid stå strid om hans lære. Her må fortsatt kjempes for det rene og livgivende evangeliet. Sannheten først! Være tro mot sannheten i kjærlighet. Visst er det tragisk med kristenhetens splittelse. Men vi kan ikke late som om vi er «enige om det viktigste» når vi egentlig ikke er det.

Vi vil ikke vanne ut vårt lutherske arvegods. Skriften alene. Nåden alene. Troen alene. Må Gud hjelpe oss å fortsette å holde dette høyt i tiden som ligger foran oss.

(Redaksjonelt-artikkel fra tidsskriftet Bibel og Bekjennelse, nr. 4/2017, litt redigert versjon.)