Stikkord: Wartburg

Luther bortført til Wartburg

I mai 1521 skrev den kjente billedkunstneren Albrecht Dürer i dagboken sin: «O Gud, hvis Luther er død, hvem skal heretter gi oss det hellige evangeliet med slik klarhet?» Å lese reformatorens skrifter hadde tidligere hjulpet ham ut av stor angst og nød. Men nå var han redd for at alt var over, etter nyheten om den dramatiske bortføringen på vei hjem fra riksdagen i Worms.

Da Luther den 18. april sto foran keiseren og riksdagsforsamlingen og nektet å trekke tilbake bøkene og skriftene han hadde utgitt, forsto kurfyrst Fredrik den vise av Sachsen at teologiprofessoren hans var i stor fare og trengte å bli plassert på et trygt skjulested. Etter pavens bannlysning i januar ventet nå keiserens riksakt (Worms-ediktet ble offentliggjort 26. mai), som erklærte Luther som kjetter og fredløs. Enhver kunne heretter rane eller drepe ham uten å bli straffet for det, selv om han helst skulle gripes og overgis til keiseren. Det var nå forbudt å gi ham mat, hjelp og husrom, og å trykke og lese bøkene hans.

Luther ønsket bare å få dra rett hjem til Wittenberg, men måtte bøye seg for kurfyrstens vilje og plan; han skulle bortføres til et hemmelig sted. Etter ni dagers reise ble vognen hans overfalt av en gruppe menn bevæpnet med armbrøster. Reisekameraten Nikolaus von Amsdorf spilte sin rolle svært overbevisende; han var opprørt, ropte og kjeftet og smelte imot de brutale overfallsmennene der de fór av gårde med Luther, slik at kusken og de andre i reisefølget fikk tydelig inntrykk av at dette var «på ekte». Og nyheten om denne dramatiske hendelsen spredte seg raskt omkring i landet.

Overfallsmennene red lange omveier med fangen sin rundt i skogene i Thüringen, før de seint om kvelden den 4. mai leverte ham oppe på kurfyrstens borg Wartburg, høyt over byen Eisenach, der Luther hadde gått på skole som barn. Kun sjefen på borgen visste hvem den nyankomne var, og han fikk beskjed om ikke å vise seg for folk før han hadde latt hår og skjegg vokse langt. Han fikk nye klær og gikk de neste ti månedene under navnet «Junker Jörg». (Junker var betegnelsen på en ung mann av lavadelig familie, som tjente ved et hoff eller var gått inn i hæren for å bli offiser.)

Etter hvert fikk omverdenen vite at Luther fortsatt var i live, for vennene hans mottok brev fra «Fuglenes rike» og «Luftens rike», der han uten å røpe oppholdsstedet fortalte hvordan han hadde det.

Han hadde det ikke så lett. Følte seg ensom og forlatt, helt isolert, etter i flere år å ha vært i begivenhetenes sentrum. Lyden av ugler og flaggermus like utenfor vinduet hans om natten ga en sterk følelse av at Satan var på ferde og ville plage ham. Den fine maten som ble servert dag etter dag førte til mageproblemer. Og han strevde med søvnløshet og vanskelige tanker: Tenk om han hadde tatt helt feil og nå var skyldig i å ha ført mange mennesker på avveie, mot fortapelsen? Litt senere hadde han i stedet dårlig samvittighet for at han ikke hadde avlagt et enda klarere og mer overbevisende vitnesbyrd i Worms. Botemidlet mot alle strevsomme tanker og følelser ble å sette i gang å arbeide. Han skrev først en kommentar over Salme 68 og fortsatte med en kommentar til Marias Lovsang. Manuskriptene ble sendt til venner i Wittenberg for trykking og utgivelse, på kort tid et dusin nye skrifter.

Etter hvert gikk han også i gang med å oversette Det nye testamente til tysk, direkte fra grunnteksten (et gresk nytestamente nylig publisert av Erasmus av Rotterdam), mens han sammenlignet med den latinske oversettelsen Vulgata. Tyske bibler fantes fra før, men hadde ikke fått stor utbredelse blant folk, blant annet på grunn av deres relativt tunge og utilgjengelige språklige stil. Luther prøvde å få til en ganske folkelig oversettelse som skulle være lett forståelig for vanlige mennesker. Forkledd som Junker Jörg begynte han å snike seg rundt blant bodene på markedsplassen i Eisenach for å lytte og lære hvordan folk der uttrykte seg. Det ferdige nytestamentet (utgitt september 1522) kom til å få stor spredning og en enorm betydning for reformasjonen. Samtidig la Luthers oversettelse grunnen for hele det moderne tyske skriftspråket.

Hjemme i Wittenberg utviklet ting seg raskt. I kirken ble det gjort endringer i liturgien; det ble forbudt å feire nattverden på gamlemåten, som et offer. Og fra nå av skulle menigheten ikke bare motta brødet, men også vinen. Kurfyrsten uttrykte skepsis til en del av forandringene. Man begynte å spise kjøtt på fastedagene. Munker og nonner begynte å forlate klostrene. Luther ble engstelig for at ting kanskje gikk litt for fort. Han ville ikke at folk skulle tvinges til noe og få samvittighetsproblemer midt oppi alle forandringene. Tre prester giftet seg, for Luther hadde jo så tydelig vist at kravet om sølibat var ubibelsk. De tre ble arrestert på ordre av erkebiskopen i Mainz, noe Luther skrev en varm protest imot. Noen begynte å ødelegge altere, helgenstatuer og annen kunst i kirkene, det var tendenser til opptøyer. Luther forsøkte å gi formaninger og råd om dette og mange andre ting per brev, men det virket som om det bare var delvis vellykket.

En morgen fikk han tak i en hest, og tvert imot alle råd og formaninger red han de om lag 20 milene til Wittenberg for å prøve å roe ned situasjonen. Den 4. desember gikk den skjeggete Junker Jörg omkring på gaten i hjembyen. Det tok litt tid før Philipp Melanchthon og de andre vennene hans klarte å kjenne ham igjen. Etter mange samtaler vendte han etter en ukes tid tilbake til Wartburg. Men i månedene som fulgte ble det nye uroligheter i Wittenberg. Vennene ville ha ham tilbake, og Luther klarte å overtale kurfyrsten til å la ham få lov å forlate eksilet for godt. I begynnelsen av mars var han hjemme igjen, for å lede reformasjonen videre. Worms-ediktet ble aldri gjort rettsgyldig i kurfyrstedømmet Sachsen, så der kunne Luther føle seg relativt trygg resten av livet.  

Illustrasjonsfoto av Sven Lachmann fra Pixabay.

Portrett av Martin Luther som Junker Jörg, av Lucas Cranach den eldre.

500 år siden riksdagen i Worms

Maleri av Anton Alexander von Werner. (Wikimedia Commons)

Luthers fremtreden for keiser Karl V og alle rikets mektigste menn i Worms er klimakset og avslutningen av første del av historien om den lutherske reformasjonen.

Tre og et halvt år tidligere hadde de 95 tesene skapt mye oppstyr, og i tiden som fulgte fortsatte Luther med stadig sterkere kritikk av romerkirkens ubibelske lære og praksis. I januar 1521 ble han så offisielt bannlyst og ekskommunisert av pave Leo X.

Vanligvis, når noen ble bannlyst av paven, var det neste som skjedde at man ble arrestert av de verdslige myndighetene, dømt og henrettet. Luther hadde grunn til å forvente det samme. Men hans gode støttespiller, kurfyrst Fredrik av Sachsen, fikk overtalt keiseren til å invitere Luther til riksdagen i Worms, for å forsvare seg. Luther fikk løfte om fritt leide til og fra Worms, men følte seg likevel ikke særlig trygg av den grunn. Ca. hundre år tidligere hadde nemlig den tsjekkiske reformatoren Jan Hus fått samme løfte av keiser Sigismund før kirkemøtet i Konstanz, men var likevel blitt grepet, dømt og brent på bålet som kjetter.

På veien fra Wittenberg møtte det fram store menneskemengder og hyllet Luther som en helt fordi han hadde våget å protestere mot selveste paven. Det var Europas mest omtalte mann som kom kjørende.

Etter fjorten dagers reise var han fremme i Worms den 16. april 1521, og neste dag ble han innkalt til avhør framfor riksdagsforsamlingen. Titlene på Luthers skrifter som man påsto inneholdt kjettersk lære, ble lest opp, i alt tjuefem. Han ble stilt følgende spørsmål: Kunne han bekrefte at det var han som var forfatteren til alle disse? Og holdt han fast ved alt det han hadde skrevet, eller ville han trekke noe tilbake? Han ba om betenkningstid før han svarte og fikk frist til neste dag klokken fire.

Den 18. april holdt han så sin forsvarstale, som gjorde dypt inntrykk på mange av de tilstedeværende. Han sa at dersom han hadde tatt feil på noe punkt, ba han om å bli tilrettevist med bevis fra Guds ord. Hvis ikke, vegret han seg mot å stole på pavers eller kirkemøters ord alene, siden det var en kjent sak at de ofte hadde tatt feil og motsagt hverandre. Fordi han hadde bygd på den hellige Skrift, og samvittigheten hans var bundet av Guds ord, verken ville eller kunne han trekke noe tilbake.

Etter dette forsøkte flere å overtale ham til å inngå kompromiss, uten å lykkes. Keiser Karl uttrykte hvor hårreisende han syntes det var at en person på egenhånd kunne mene at han selv hadde rett og hele kirken tok feil. Det måtte uten tvil være Luther som hadde feil, mente han. Men han holdt uansett løftet sitt om fritt leide hjem fra riksdagen, og Luther fikk reise tilbake til Wittenberg.

Noen uker senere offentliggjorde keiseren det såkalte Worms-ediktet, som fordømte Luther som kjetter pga. hans avvisning av den katolske kirkes lære. I tillegg ble han anklaget for å ha oppildnet til strid og ødeleggelser. Ediktet utlyste riksakt (riksbann) over Luther; det var nå forbudt enten med ord eller gjerninger å forsvare, beskytte eller hjelpe ham. Og den som kunne bistå med å få ham arrestert og dømt, ville få en generøs belønning for denne gode gjerning.

I mellomtiden var Luther på hjemveien blitt bortført av mennene til kurfyrst Fredrik av Sachsen. De neste ti månedene satt han i skjul på borgen Wartburg ved Eisenach og oversatte Det nye testamente til tysk.

Worms-ediktet ble aldri kunngjort i kurfyrstedømmet Sachsen, og ellers i landet ble det mottatt med stor uvilje. Men keiseren var uansett fast bestemt på at det skulle etterfølges. Imidlertid ble han nå på grunn av ytre kriger nødt for tilbringe de neste ni årene borte fra Tyskland. Dermed kunne den lutherske lære nokså uhindret fortsette å bre seg ut.

Blant de tilstedeværende i Worms da Luther holdt sin forsvarstale, var en dansk prins, fra 1534 kjent som kong Kristian 3. Han ble sterkt grepet av det han så og hørte. Femten år senere fikk han endelig etter en del komplikasjoner innført den lutherske reformasjonen i Danmark og Norge.

Å bli bannlyst av paven og lyst fredløs av keiseren var svært dramatisk og selvsagt en stor påkjenning for hvem som helst, også for Martin Luther. De fleste forventet at han innen nokså kort tid ville lide martyrdøden, slik det skjedde med flere andre som bekjente seg til den lutherske lære. Men Luther erfarte at Gud ga ham sin fred, midt oppi alt kaoset, i motstanden og forfølgelsen. Han skriver noen få år senere:

«La paven rase. La keiseren og fyrstene hans true oss med det onde. Vi skal sitte i den skjønneste fred selv om de kaster oss i fengsel. Dersom de tillates å gi seg selv over til sin vrede, dersom de til slutt endog slakter oss ned, skal vi fryde oss like mye som om vi var invitert til en bryllupsfest» (Fra en kommentar over Sakarja kap. 2).

«Kjære verden, du forfølger ikke meg; du forfølger Kristus, min Herre. Siden jeg vet dette, utfordrer jeg deg til å gjøre ditt verste. Her står jeg i Guds navn og lar deg sammen med alle helvetets djevler rase i deres navn. Du kan forfølge, utvise, ja også drepe meg, dersom min Herre Kristus vil. Men du kommer ikke til å ta fra meg mitt mot og min trøst. Heller ikke kommer du til å drive meg til å bli fortvilet i hjertet. For siden jeg opplever dette for Kristi skyld, skal jeg med glede risikere det i Hans navn og bare synge og juble av fryd midt imot djevelens rasende ansikt» (Fra en kommentar over Johannes kap. 19).

Og i 1529 skriver han som avslutning på sin aller mest berømte salme:

Guds ord det skal de nok la stå,
og ingen takk de høster.
Gud selv vil mektig med oss gå,
hans gode Ånd oss trøster.
Og om vårt liv de tar,
og røver alt vi har,
la fare hen, la gå!
Mer kan de ikke få.
Guds rike vi beholder.