Skriften – Evan Luth

500 år siden riksdagen i Worms

Maleri av Anton Alexander von Werner. (Wikimedia Commons)

Luthers fremtreden for keiser Karl V og alle rikets mektigste menn i Worms er klimakset og avslutningen av første del av historien om den lutherske reformasjonen.

Tre og et halvt år tidligere hadde de 95 tesene skapt mye oppstyr, og i tiden som fulgte fortsatte Luther med stadig sterkere kritikk av romerkirkens ubibelske lære og praksis. I januar 1521 ble han så offisielt bannlyst og ekskommunisert av pave Leo X.

Vanligvis, når noen ble bannlyst av paven, var det neste som skjedde at man ble arrestert av de verdslige myndighetene, dømt og henrettet. Luther hadde grunn til å forvente det samme. Men hans gode støttespiller, kurfyrst Fredrik av Sachsen, fikk overtalt keiseren til å invitere Luther til riksdagen i Worms, for å forsvare seg. Luther fikk løfte om fritt leide til og fra Worms, men følte seg likevel ikke særlig trygg av den grunn. Ca. hundre år tidligere hadde nemlig den tsjekkiske reformatoren Jan Hus fått samme løfte av keiser Sigismund før kirkemøtet i Konstanz, men var likevel blitt grepet, dømt og brent på bålet som kjetter.

På veien fra Wittenberg møtte det fram store menneskemengder og hyllet Luther som en helt fordi han hadde våget å protestere mot selveste paven. Det var Europas mest omtalte mann som kom kjørende.

Etter fjorten dagers reise var han fremme i Worms den 16. april 1521, og neste dag ble han innkalt til avhør framfor riksdagsforsamlingen. Titlene på Luthers skrifter som man påsto inneholdt kjettersk lære, ble lest opp, i alt tjuefem. Han ble stilt følgende spørsmål: Kunne han bekrefte at det var han som var forfatteren til alle disse? Og holdt han fast ved alt det han hadde skrevet, eller ville han trekke noe tilbake? Han ba om betenkningstid før han svarte og fikk frist til neste dag klokken fire.

Den 18. april holdt han så sin forsvarstale, som gjorde dypt inntrykk på mange av de tilstedeværende. Han sa at dersom han hadde tatt feil på noe punkt, ba han om å bli tilrettevist med bevis fra Guds ord. Hvis ikke, vegret han seg mot å stole på pavers eller kirkemøters ord alene, siden det var en kjent sak at de ofte hadde tatt feil og motsagt hverandre. Fordi han hadde bygd på den hellige Skrift, og samvittigheten hans var bundet av Guds ord, verken ville eller kunne han trekke noe tilbake.

Etter dette forsøkte flere å overtale ham til å inngå kompromiss, uten å lykkes. Keiser Karl uttrykte hvor hårreisende han syntes det var at en person på egenhånd kunne mene at han selv hadde rett og hele kirken tok feil. Det måtte uten tvil være Luther som hadde feil, mente han. Men han holdt uansett løftet sitt om fritt leide hjem fra riksdagen, og Luther fikk reise tilbake til Wittenberg.

Noen uker senere offentliggjorde keiseren det såkalte Worms-ediktet, som fordømte Luther som kjetter pga. hans avvisning av den katolske kirkes lære. I tillegg ble han anklaget for å ha oppildnet til strid og ødeleggelser. Ediktet utlyste riksakt (riksbann) over Luther; det var nå forbudt enten med ord eller gjerninger å forsvare, beskytte eller hjelpe ham. Og den som kunne bistå med å få ham arrestert og dømt, ville få en generøs belønning for denne gode gjerning.

I mellomtiden var Luther på hjemveien blitt bortført av mennene til kurfyrst Fredrik av Sachsen. De neste ti månedene satt han i skjul på borgen Wartburg ved Eisenach og oversatte Det nye testamente til tysk.

Worms-ediktet ble aldri kunngjort i kurfyrstedømmet Sachsen, og ellers i landet ble det mottatt med stor uvilje. Men keiseren var uansett fast bestemt på at det skulle etterfølges. Imidlertid ble han nå på grunn av ytre kriger nødt for tilbringe de neste ni årene borte fra Tyskland. Dermed kunne den lutherske lære nokså uhindret fortsette å bre seg ut.

Blant de tilstedeværende i Worms da Luther holdt sin forsvarstale, var en dansk prins, fra 1534 kjent som kong Kristian 3. Han ble sterkt grepet av det han så og hørte. Femten år senere fikk han endelig etter en del komplikasjoner innført den lutherske reformasjonen i Danmark og Norge.

Å bli bannlyst av paven og lyst fredløs av keiseren var svært dramatisk og selvsagt en stor påkjenning for hvem som helst, også for Martin Luther. De fleste forventet at han innen nokså kort tid ville lide martyrdøden, slik det skjedde med flere andre som bekjente seg til den lutherske lære. Men Luther erfarte at Gud ga ham sin fred, midt oppi alt kaoset, i motstanden og forfølgelsen. Han skriver noen få år senere:

«La paven rase. La keiseren og fyrstene hans true oss med det onde. Vi skal sitte i den skjønneste fred selv om de kaster oss i fengsel. Dersom de tillates å gi seg selv over til sin vrede, dersom de til slutt endog slakter oss ned, skal vi fryde oss like mye som om vi var invitert til en bryllupsfest» (Fra en kommentar over Sakarja kap. 2).

«Kjære verden, du forfølger ikke meg; du forfølger Kristus, min Herre. Siden jeg vet dette, utfordrer jeg deg til å gjøre ditt verste. Her står jeg i Guds navn og lar deg sammen med alle helvetets djevler rase i deres navn. Du kan forfølge, utvise, ja også drepe meg, dersom min Herre Kristus vil. Men du kommer ikke til å ta fra meg mitt mot og min trøst. Heller ikke kommer du til å drive meg til å bli fortvilet i hjertet. For siden jeg opplever dette for Kristi skyld, skal jeg med glede risikere det i Hans navn og bare synge og juble av fryd midt imot djevelens rasende ansikt» (Fra en kommentar over Johannes kap. 19).

Og i 1529 skriver han som avslutning på sin aller mest berømte salme:

Guds ord det skal de nok la stå,
og ingen takk de høster.
Gud selv vil mektig med oss gå,
hans gode Ånd oss trøster.
Og om vårt liv de tar,
og røver alt vi har,
la fare hen, la gå!
Mer kan de ikke få.
Guds rike vi beholder.

Etter reformasjonsjubileet

LutherRose I året som er gått har mange av oss vært mer enn vanlig opptatt av Martin Luther og reformasjonen, på grunn av det store 500-årsjubileet. Er det usunt å være så opptatt av Luther, at vi til og med kaller oss for «lutheranere»?

Det kan passe å minne om noe C.F.W. Walther (1811-1887) har sagt: «Vi kaller oss selv lutheranere etter Luther, ikke fordi det er Luther som er grunnvollen for vår tro eller lederen vår og den som grunnla kirken; heller ikke fordi vi tror på Luther og betrakter ham som ufeilbar. Nei, vi vet og bekjenner at Luther var en fattig synder som kunne ta feil og tok feil som alle andre mennesker. Men vi har erkjent at den læren som Luther – en kirkens reformator som var sendt av Gud – bekjente inntil sin død, var Guds ord. Dette gjorde han i sin forkynnelse og undervisning, både muntlig og skriftlig. Det var Skriftens rene og klare lære … «Det står skrevet» var hans sverd og skjold, hans lys, hans forsvar og trøst. Det og bare det er det som gjør at vi lutheranere verdsetter Luther så høyt at vi med glede bærer hans navn. Dermed ønsker vi bare å vise at også vi bygger vår tro, som Luther gjorde, på ingenting annet enn «apostlenes og profetenes grunnvoll»».

Det var ikke han, men paven og hans teologer som splittet kirken, da de ikke ville lytte til «Det står skrevet…», men bare lyste Luther i bann og sparket ham ut. For ham var evangeliets sannhet verd å dø for. Og denne sannheten måtte prioriteres foran ytre kirkelig enhet og samhold.

Men tirsdag den 31. oktober 2017 fikk vi bekreftet at i vår tid er ytre enhet og samhold blitt høyeste prioritet. Vatikanet og Det lutherske verdensforbund sendte ut en felles kunngjøring, der de beklaget måten kristne har såret hverandre på siden reformasjonen. «Vi innser at vi ikke kan endre fortida, men fortida kan stimulere oss til økt fellesskap og gi oss håp om at verden kan overvinne splittelser og fragmentering.»

«Kongelig feiring av Luther i Trondheim» meldte NRK og kringkastet «den vakre, økumeniske gudstjenesten i Nidarosdomen». Det ble «et følelsesladet og symbolsk punkt … da den katolske biskopen Bernt Eidsvig ledet trosbekjennelsen» (Adresseavisa). En rekke andre kirkelige representanter bidrog også: «Vi som er samlet fra ulike kristne kirker, er kalt til å vandre sammen i et forsonet fellesskap. Vi vil lytte til hverandre og støtte hverandre, vi vil dele vår tro og våre ulike uttrykksformer med hverandre, og søke måter å samhandle på.» «Vi, kristne fra ulike kirkesamfunn, vil sammen vitne om Guds nåde, i vår forkynnelse og bekjennelse for verden.»

Mon tro hvordan Luther ville ha reagert… «Hva? «Sammen vitne om Guds nåde»? Hva Guds frelsende nåde egentlig er for noe, lærer jo pavekirken fortsatt helt ubibelsk om!» Og når man vitner ulikt om synden (for eksempel mot ekteskapsbudet) og om dommen, hvordan kan man da vitne sammen om rettferdiggjørelsen og Guds nåde? Jesus kom ikke for å bringe fred og fordragelighet (Matt 10,34), og det vil alltid stå strid om hans lære. Her må fortsatt kjempes for det rene og livgivende evangeliet. Sannheten først! Være tro mot sannheten i kjærlighet. Visst er det tragisk med kristenhetens splittelse. Men vi kan ikke late som om vi er «enige om det viktigste» når vi egentlig ikke er det.

Vi vil ikke vanne ut vårt lutherske arvegods. Skriften alene. Nåden alene. Troen alene. Må Gud hjelpe oss å fortsette å holde dette høyt i tiden som ligger foran oss.

(Redaksjonelt-artikkel fra tidsskriftet Bibel og Bekjennelse, nr. 4/2017, litt redigert versjon.)

Kristus på korset – et maleri

altar_der_peter

Reformasjonen førte til forandringer på mange områder, også innenfor kunsten. Tidligere hadde kunstnerne vært mye opptatt med fremstillinger av jomfru Maria og en mengde helgener med glorier over hodet, samt paver, erkebiskoper og andre kirkelige personer. Men nå ble en del kunstnere ivrige etter å være med å formidle Luthers teologi, evangeliet som var blitt oppdaget på nytt. Et godt eksempel på dette er det kjente maleriet «Kristus på korset» av Lucas Cranach den eldre (1472-1553). Her er det den kristne læren kunstneren ønsker å formidle – læren om frelsen. Ja, han er så ivrig, og dette betyr så mye for ham personlig, at han faktisk har malt seg selv inn i bildet.

Først og fremst, i midten av maleriet, ser vi hovedpersonen, Jesus fra Nasaret, jødenes konge (INRI) på korset, med tornekronen på hodet. Han har sagt «det er fullbrakt» og utåndet, og det blør friskt fra et sår i hans side (Joh 19,34).

Men hvorfor var denne lidelsen og offerdøden nødvendig? Lucas Cranach gir oss forklaringen ved å male inn en dramatisk scene i bakgrunnen, like bak korset: Menneskeheten var i en fortvilt situasjon; vi ser en redd, halvnaken mann som jages av døden og djevelen (et skjelett og en slags drakelignende skikkelse) mot fortapelsen i helvetets ild. Moses er ikke til noen hjelp eller trøst, der han står og løfter tavlene med De ti bud. For Loven viser oss vår synd og fordømmer oss. Vi mennesker klarer aldri å frelse oss selv ved gjerninger vi gjør.

Litt lenger oppe, bak til høyre i bildet, ser vi en del telt. Det er Israelsfolkets leir i ørkenen. På bakken ligger døende mennesker, bitt av giftslanger. Men: når de ser opp på kobberslangen som Moses har plassert opp på en påle, etter befaling fra Herren, så berger de livet (4 Mos 21,6-9). Denne hendelsen peker fram mot Jesu frelsesdød på korset. Som han selv sa: «Slik Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli løftet opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv» (Joh 3,14-15).

Fortsatt i bakgrunnen, lenger oppe, ser vi en engel som forkynner evangeliet til noen sauegjetere: «Frykt ikke! I dag er det født dere en frelser.»

Vi flytter blikket til forgrunnen, på venstre side av maleriet, hvor vi ser den oppstandne Kristus, som har gått seirende ut av graven og tramper på både døden og djevelen. Han ser på oss, som om han sier: «Se, hva jeg gjør. Dette har jeg gjort for dere.»

Til slutt ser vi på høyre side av bildet, de tre personene lengst fremme. Nærmest korset har vi døperen Johannes, kledd i en kappe av kamelhår og noe purpurrødt tøy. Han peker samtidig opp på korset og ned på det hvite lammet: «Se, Guds Lam som bærer verdens synd.»

Ved siden av Johannes står en hvitskjegget mann med hendene klare til å tilbe Jesus. Dette er kunstneren selv, Lucas Cranach den eldre. Men hva er det som treffer ham på hodet? Det er blodet som spruter ut fra såret i Jesu side. Cranach ser rett på oss, som om han har noe viktig han vil si: «Jeg tror på dette. Jeg tror på den korsfestede og oppstandne Herren Jesus og tilber ham. Jeg er frelst på grunn av hans dyrebare blod som ble utgytt på korset. Dette maleriet er min personlige trosbekjennelse og vitnesbyrd. Han døde for nettopp meg – og for deg. Tro på ham!»

Like ved kunstneren står hans gode venn, reformatoren Martin Luther, og peker på Den hellige skrift. Den åpne bibelboken viser 1 Joh 1,7: «Blodet fra Jesus, hans Sønn, renser oss for all synd» – og Hebr 4,16: «La oss derfor frimodig tre fram for nådens trone, så vi kan finne barmhjertighet og finne nåde som gir hjelp i rette tid.»

Maleriet blir som en oppsummering av reformasjonens hovedbudskap: Et menneske blir rettferdiggjort for Gud ved troen alene, for Kristi skyld, av bare nåde, ikke på grunn av egne gjerninger. Vi kan ha frelsesvisshet og være frimodige. For Jesus som døde på korset, han er oppstått og han lever, han har beseiret døden og djevelen for oss. Det står skrevet. Dette er sant og visst. Hva Gud har fortalt oss i Skriften kan vi stole fullt og fast på.

Lucas Cranach den eldre begynte å male dette bildet i 1552. Det ble det aller siste maleriet hans, han rakk ikke å gjøre det ferdig før han døde året etter. Men sønnen hans, Lucas Cranach den yngre (1515-1586), fullførte verket i 1555, og det fikk sin plass over alteret i Peter og Paulus-kirken i Weimar, Tyskland, hvor det fortsatt befinner seg den dag i dag.

(Fra Bibel og Bekjennelse 1/2017 )

«Dette er min Sønn, den elskede»

Preken på Kristi forklarelsesdag av pastor Tor Jakob Welde

2 Pet 1,16-21
Matt 17,1-8

Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus. Amen.

Kristi forklarelsesdag kaller vi denne søndagen i kirkeåret, da vi hører tekstene om at Jesus ble «forklaret»; det skinte klart og sterkt av ham, Guds herlighet lyste fra ham, for øynene på disiplene hans. Det var helt spesielle ting som skjedde der oppe på «forklarelsesberget».

I vår tid er det jo dessverre mange teologer og folk i kirkene rundt om som sier at de ikke tror på alle disse mirakelfortellingene i Bibelen, for eksempel om jomfrufødselen, om Jesu undergjerninger, og denne beretningen om hans forklarelse. De tror ikke at det virkelig hendte, de mener at her er det selvfølgelig myter og legender vi har med å gjøre. Men, sier de, at noe er mytisk betyr jo ikke at det er usant; neida – det kan være mye sant og godt og meningsfylt i slike myter; vi kan lære mye av dem. Og det høres liksom så positivt og bra ut når det sies på den måten; det høres ikke ut som en fornektelse av Guds ord. Mange lytter til disse teologene og tenker at «ja, da må det vel være slik, og vi lever jo tross alt i 2015, det er greit å kalle det for myter; sant og fint og meningsfullt er det likevel, selv om det ikke egentlig har hendt…»

Men: Peter – Jesu utvalgte apostel – har på forhånd avvist den slags ideer. Han skriver i dagens episteltekst: «Vi fulgte jo ikke klokt uttenkte myter da vi kunngjorde for dere vår Herre Jesu Kristi kraft og hans komme. Nei, vi var øyenvitner og så hans guddommelige storhet. For han fikk ære og herlighet av Gud, sin Far, den gang røsten lød over ham fra den høyeste herlighet: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.» Vi hørte selv denne røsten fra himmelen da vi var sammen med ham på det hellige fjellet» (2 Pet 1,16-18). Det var altså ikke fantasi. Peter forteller ikke eventyr. Nei, det hendte virkelig. De var øyenvitner; de så og hørte det med sine egne øyne og ører.

Peter fortsetter med å oppfordre leserne til å holde fast på det profetiske ordet i Skriften, Bibelen. Det er pålitelig, vi kan stole på det. Det er ikke menneskeord og mennesketanker, men: «Drevet av Den hellige ånd talte mennesker ord fra Gud.» Og det ordet er «en lampe som lyser på et mørkt sted til dagen gryr og morgenstjernen stiger opp i deres hjerter», skriver Peter.

Han var altså en av de tre disiplene som var med Jesus opp på et høyt fjell. De to andre var Johannes og Jakob. Jesus gikk ofte i fjellet for å be. Og når tiden nærmet seg for hans lidelse og død, hadde han ikke noe mindre behov for å be. Han hadde begynt å fortelle disiplene om at Menneskesønnen skulle overgis i menneskers hender, at han måtte lide mye, han skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han reises opp. Jesus måtte fullføre det store oppdraget som var lagt på ham. Det som ventet i Jerusalem fylte ham med sorg og smerte og gru, så han trengte å be for å bli styrket. Alt la han fram for Faderen i bønn. Det samme får vi gjøre, alle bekymringer og alt som tynger får vi bære fram for vår himmelske Far i bønn. Og evangelisten Lukas (Luk 9,28-36) nevner at det var mens Jesus ba, at det skjedde: Ansiktet hans fikk et annet utseende, og klærne ble blendende hvite. Ansiktet hans skinte som solen, skriver evangelisten Matteus.

Ellers, når de så Jesus til daglig, så han jo vanlig ut, som andre mennesker. Og litt fattig så han ut, – helt fra han ble født av sin mor Maria i Betlehem og vokste opp som en vanlig gutt i Nasaret. For Jesus er et menneske som oss, han er en del av menneskeslekten. Men samtidig er han jo Guds evige Sønn; han er samtidig både Gud og menneske. «I hans kropp bor hele guddomsfylden», skriver Paulus (Kol 2,9). Dette er et stort og ufattelig mysterium. Men det var derfor det lyste så klart og sterkt av ham den dagen, på toppen av fjellet. Han som vanligvis viste seg i en tjenerskikkelse, ble forklaret. Disiplene så Guds herlighet som skinte sterkt fra Jesus, hellig, sterk og intens, den herligheten som var hans fra evighet av. Etter dette trengte de tre disiplene aldri å tvile på at Jesus virkelig var Guds Sønn.

Og se, Moses og Elia viste seg for dem og snakket med Jesus. Tenk, disse profetene som hadde levd på jorden mange hundre år før Jesus ble født, sto der og snakket med ham. Hva snakket de om? Hos evangelisten Lukas nevnes det at de «talte om den utgangen livet hans skulle få, om det han skulle fullføre i Jerusalem». Det var ikke så lenge til. Nå skulle det gå i oppfyllelse, det som Moses, Elia og de andre profetene i den gamle paktens tid hadde talt og skrevet om. Messias var kommet til jorden, Guds Lam skulle ofre seg selv og grunnlegge en ny pakt ved sitt blod og sin død.

Peter begynte å blande seg inn i samtalen, spontant og lite gjennomtenkt: «Herre, det er godt at vi er her. Om du vil, skal jeg bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia.» «Han visste ikke selv hva han sa», nevner Lukas. Før Peter hadde snakket ferdig, «kom en lysende sky og skygget over dem, og en røst lød fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!» Disiplene ble livredde og kastet seg ned med ansiktet mot jorden. Men Jesus kom og rørte ved dem og sa: «Reis dere, og vær ikke redde!» Og da så de bare Jesus der.

«Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!» Disse herlige ordene fra Gud Faderen peker på det som er det aller viktigste for oss mennesker. Vi har lett for å tenke at det viktigste må vel være ting som vi gjør for Gud; å bygge og arbeide, tjene, gjøre gode gjerninger. Og vi har litt lyst å tro at det er våre egne gjerninger som gjør at Gud kan bli fornøyd med oss, slik at vi blir frelst. Men dette er feil, og Gud avbryter oss og peker på hva som gjelder: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!» Han henviser oss til den eneste veien til frelse. Det er Jesus, Guds elskede Sønn og hva han har gjort. Hør ham! Lytt til hans ord! Lytt til evangeliet, bare der finner dere det dere trenger. Der er frelsen. Å høre Jesus, høre evangeliet, det gode budskapet om hva Jesus har gjort for oss. Der er redningen vår – ikke i hva vi selv gjør, men i den elskede Sønnen, som Gud har sin glede i.

Når Gud ser på verden og oss mennesker, kan han se veldig mye han ikke har noen glede i. Det gjør ham ikke glad, men derimot trist og sint å se all synden, all misunnelse, strid, fiendskap, egoisme, selvopptatthet og ondskap hos oss mennesker; det er et trist syn. Og alle disse tingene ser han jo dessverre ikke bare i verden rundt omkring oss, i andre land, men også her hos oss – og i oss alle sammen. Vi er syndere, synden bor i oss. Vi er fortapt slik vi er i oss selv. Vi trenger en frelser. Og Gud peker på ham som er redningen vår: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.»

For Guds Sønn er stedfortrederen vår. Han er altså istedenfor oss. Det betyr at hans liv, hans død på korset og hans oppstandelse gjelder for oss og hele verden. Gud er fornøyd med Jesu liv her på jorden. Han levde et hellig i liv i kjærlighet til Gud og mennesker. Han oppfylte loven med alle dens krav og bud. Han levde fullkomment, uten synd. Når Gud er fornøyd med stedfortrederen vår, betyr det at han også er fornøyd med deg og meg. For Jesus har delt sin seier og sin rettferdighet med oss, det var jo for oss han gjorde det. Jesus ropte ut på korset at det var fullbrakt. Han hadde seiret over synden, døden og djevelen. Og Gud viste at han var fornøyd med Jesu frelsesverk ved å reise ham opp fra de døde på den tredje dagen. Hvor fornøyde har ikke da også vi grunn til å være – fornøyde med Jesus, stedfortrederen vår og hans gjerning. Han har fullført det han skulle gjøre; du skal ikke supplere med noe ditt eget, for det Jesus har gjort er fullkomment. Vi får bare ta imot den ferdige gaven i tro og stole fullt på frelseren vår. Så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn den enbårne, for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.

Gud vil selvsagt at vi skal gjøre godt mot andre mennesker, i glede og takknemlighet for alt Gud har gitt oss, den store kjærligheten han har vist oss. Så vi vil vise kjærlighet mot andre, elske Gud og vår neste, gjøre gode gjerninger. Det skal vi aldri glemme. Det vil vi ikke forsømme. Men Nummer 1 må likevel alltid være dette: «Hør ham!» Ett er nødvendig, sa Jesus til Marta fra Betania, hun som var mest opptatt av å gjøre ting for Jesus. Ett er nødvendig: Å lytte til Guds ord, høre Jesu evangelium, det gode budskapet om hva frelseren vår har gjort for oss. «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!» Det er det aller viktigste. Når vi hører evangeliet, trøster Han oss, vi som strever med synden vår og ofte føler oss så mislykkede og redde. Han rører ved oss og sier: «Reis deg, og vær ikke redd!» Som han sa til de tre apostlene. Han reiser oss opp igjen, gir oss ny kraft og glede gjennom evangeliet om syndenes tilgivelse, av bare nåde. «Salige er de som hører Guds ord og tar vare på det,» sa Jesus til en kvinne i folkemengden som ropte til ham: «Salig er det morsliv som bar deg, og brystene som du diet.» Dette var ment som et flott kompliment til Jesus. Men han svarte: «Si heller: ‘Salige er de som hører Guds ord og tar vare på det’» (Luk 11,28).

Vi som er her i dag har jo ikke sett Jesus lyse og skinne på forklarelsesberget sammen med Moses og Elia. Vi har ikke sett ham med våre egne to fysiske øyne. Men Gud har gitt oss evangeliet, vi har det her i Bibelen, Guds ord, og i evangeliet lyser og skinner Jesus for oss i hjertet vårt. Han er verdens lys, og den som tror på ham skal ikke vandre i mørket. Evangeliet er Guds kraft til frelse. I evangeliet hører vi Jesu stemme; den gode hyrden leder sauene sine med sitt ord. Evangeliet forteller oss at vi syndere er så høyt elsket av Gud at han ikke en gang sparte sin egen elskede Sønn for å frelse oss og alle. Han er fornøyd med stedfortrederen vår, Jesus, og hans frelsesverk; dermed er han også fornøyd med deg og meg. For Jesus har levd for oss og lidd for oss, seiret over døden for oss, vunnet tilgivelse og evig liv for oss. Hans rettferdige gjerning gjelder for deg og meg. Som han sa over Jesus – «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede» – sier han også over deg: «Du er mitt kjære barn som jeg har min glede i.» I dåpen har han kledd deg i Jesu rettferdighets drakt, han ser deg «i Kristus». Du tilhører ham og er ren og rettferdig, himmelen verdig i verdens frelser alt nu. Ved troen alene, helt ufortjent, av bare nåde. Gud være takk og lov!

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og skal være en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

_____________________________

Tor Jakob Welde er pastor i Den Lutherske Bekjennelseskirke (LBK)

http://www.luthersk-kirke.no

Evan Luth – en evangelisk-luthersk blogg

Lyset ditt har kommet

800px-magi_tissot

(The Journey of the Magi. Maleri av James Tissot)

Preken på Kristi åpenbaringsdag av pastor Tor Jakob Welde

Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus. Amen.

I dag er det altså Kristi åpenbaringsdag, eller «Epifania». Her i landet havner denne høytidsdagen i skyggen av jule- og nyttårsfeiringen, med alle presanger, selskaper og fyrverkeri. Kristi åpenbaringsdag skinner liksom ikke med den samme glansen. Men i mange andre land markeres denne dagen som meget stor og viktig, og med god grunn. I grunnen kunne vi ikke ha gledet oss så veldig over juleevangeliet hvis det ikke var for det vi hører om på Kristi åpenbaringsdag. For på julaften hører vi at Guds engel forkynte for noen jødiske gjetere om «en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser…» «For hele folket…» – vi kunne ha begynt å lure på hvilket folk; var det bare for jødefolket denne frelseren var født? Men nei, det blir helt tydelig i dag på Kristi åpenbaringsdag at det var jo også for oss, for folkeslag rundt om i hele verden. For vise menn fra Østen og for folk i vest, sør og langt mot nord i Skandinavia var denne frelseren født. Gud hadde sagt til Abraham: «I din ætt skal alle slekter på jorden velsignes.»

For vi mennesker vandrer i mørket, slik vi er av naturen, hvor enn vi bor i verden. «Mørke dekker jorden, skodde dekker folkene», skrev profeten Jesaja (60,2). Vi famler rundt i mørke, åndelig blinde; vi kjenner ikke veien, sannheten og livet. Som vi synger i en salme: «Vår formørkede forstand kan jo ikke sannhet kjenne, uten din den gode Ånd vil sitt lys i oss opptenne.» Gud må la lyset fra det høye skinne for oss som bor i mørke og dødens skygge, og lede føttene våre inn på fredens vei (Luk 1,78-79), ved evangeliet om Jesus, han som er verdens lys. Den som følger ham skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys, som han har sagt (Joh 8,12).

Men vi vet at mange i vår tid mener at de er blitt så opplyst nå, altfor opplyst til å tro noe annet enn det de kan begripe med sin fornuft. De sier at de er frigjort fra gammel overtro. Men hva slags lys er det de har? Hvordan driver de vekk mørket for oss? Hvordan skaffer de hjertet vårt fred? Hvordan beseirer de døden? Gjør de oss gode og hellige? Skaffer de oss en virkelig glede som ingen kan ta ifra oss? Nei, de gjør ikke det. Det er sant at fornuften er et lys i jordiske ting, den er god til sitt bruk og kan være til stor velsignelse, når den brukes rett. Men i åndelige ting er alle mennesker av seg selv helt ukjente med det sanne lyset, også de som har sett mest med fornuftens lys, folk som er ekstra smarte og intelligente.

Vismennene fra Østen som vi hører om i dagens evangelietekst, var blant de mer smarte og intelligente. Men de ble ikke først og fremst ledet av sin fornuft, men av Guds ord. Vi vet i grunnen lite om dem – ikke hva de het, hvor mange de var, eller akkurat hvilket land i Østen de kom fra. Men sannsynligvis var de blant de ledende forskerne på den tiden. Og der i landet sitt i øst hadde de tydeligvis fått kjennskap til løftene om jødenes konge som skulle bli født. Det fantes ganske store jødiske kolonier spredt rundt omkring, for eksempel i Persia. Ifølge Bibelen hadde profeten Daniel hatt stor innflytelse i de områdene. Så kunnskapen om løftene om frelseren Messias fantes der i øst; det ble lest i synagogene fra Moses og profetene, blant annet om at «en stjerne stiger opp fra Jakob, en kongsstav løfter seg fra Israel» (4 Mos 24,17) og «folkeslag skal gå mot ditt lys, konger gå mot din soloppgang» (Jes 60,3). «Se, dager skal komme, sier Herren, da jeg reiser opp en rettferdig spire for David. Kongen skal regjere med visdom … Og dette er navnet han skal få: Herren, vår rettferdighet», sto det i Jeremias bokrull (23,5-6).

Kanskje hadde disse vismennene rett og slett fått undervisning i en synagoge, kanskje hadde troen på den levende sanne Gud blitt tent i hjertene deres. I hvert fall hadde de nå lagt ut på en lang og strabasiøs reise mot jødenes land i vest. Mange fornuftige folk mente nok det var rene galskapen å gjøre noe slikt, men de gjorde det likevel. Det var Gud som, ved hjelp av sitt ord og ved hjelp av en spesiell stjerne, ledet dem til kongen, Fredsfyrsten, ikke bare jødenes nyfødte konge, men også vismennenes konge. For han er for alle folkeslag.

Det var fornuftig og rimelig å tenke seg at jødenes konge måtte være født ved hoffet i hovedstaden, på slottet i Jerusalem. Hvor ellers? Og vismennene var fornuftige folk, så de satte kursen for Jerusalem og spurte da de kom dit: «Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi har sett stjernen hans gå opp, og vi er kommet for å hylle ham.» Men da hadde fornuften faktisk ledet dem på villspor. Først da kong Herodes hadde kalt sammen overprestene og de skriftlærde og fått dem til å slå opp i Guds ord, i profeten Mikas bok, og lese om hvor Messias skulle bli født, nemlig i «Betlehem i Juda land», først da kom vismennene på rett spor og da fant de fram; da fant de Jesus, når de bare fulgte Guds ords klare veiledning.

Martin Luther skriver: «La oss legge godt merke til dette – For om vi vil komme til dette barnet og finne det, da må vi ikke følge våre egne tanker og vår fornuft, men bare holde oss til Ordet, og ikke la noen få oss bort fra Ordet.» Ja, vi vet at fornuften vår ofte vil protestere og skape problemer for vår tro på Jesus. Dersom vi i åndelige ting insisterer på å følge fornuften istedenfor det som Den Hellige Ånd forteller oss i Guds ord, kommer vi til å bli ført vill.

Legg også merke til kontrasten mellom vismennene fra hedningeland i Østen, som var så ivrige etter å finne frelserkongen – og overprestene og de skriftlærde i Jerusalem, som hadde kunnskapen om hva Guds ord sier, og kunne peke i riktig retning, men som selv likevel ikke brydde seg om å bli med for å undersøke om det virkelig kunne være sant at Messias nå var født. Hvis det var sant, måtte det jo være det største som noensinne hadde hendt! La oss ta dette som en advarsel. For slik går det an å bli i dag også – det er mulig for et menneske å ha mye kunnskap om hva Guds ord lærer om frelseren Jesus Kristus – og likevel være ganske likegyldig til det i sitt hjerte, og ikke følge lyset fra Ordet, ikke gå på Guds veier, ikke følge Jesus. Hvor lett kan det vel ikke skje med oss også at vi blir sløve og likegyldige og tar det dyrebare evangeliet for gitt. La oss vokte oss for likegyldighet. La oss i stedet være lik vismennene fra Østen; de bare måtte reise av gårde og lete der hvor Gud hadde åpenbart seg, de bare måtte gå til Jesus. La oss være ivrige etter å søke og finne Jesus og vandre i lyset fra Guds ord. La oss holde oss til det som står skrevet i den hellige Skrift og la oss veilede av det og leve av det hver dag.

Vi leser at vismennene «gikk inn i huset og fikk se barnet hos moren, Maria, og de falt på kne og hyllet ham». Vi kan legge merke til at det ikke fant sted noen Mariadyrkelse der; det er ikke moren vi skal falle på kne for og hylle; bare frelseren, Guds Sønn. (Selv om det å minnes Maria og troen hennes som et forbilde for oss, i seg selv er en god ting). Jesusbarnet lå nok ikke lenger i krybben, for vismennene fant ham og Maria inne i et hus. Antagelig var det gått noen uker eller måneder siden fødselsdagen. Men de var fortsatt i Betlehem. Navnet Bet-lehem betyr jo «Brødhuset». Og nettopp der fant vismennene han som er «det levende brødet» som var kommet ned fra himmelen for å gi verden liv. Den som tror på ham skal ikke hungre eller tørste; den som spiser dette brødet, skal leve i all evighet.

Så åpnet vismennene skrinene sine og bar fram gaver til barnet: Gull, røkelse og myrra. Gullet var en passende gave å gi til en konge, så dette var et bra valg av gave til ham som er «himlens kongesønn», kongenes konge. Hva med røkelse? Den er ofte assosiert med bønn – David sier: «La min bønn være røkelse for deg, mine løftede hender et kveldsoffer» (Sal 141,2). Så denne gaven kan minne oss om at Jesus er vår øversteprest som går i forbønn for oss hos Faderen. Hva med myrra? Denne ble brukt til å salve en som var død, før begravelsen – så dette kan minne oss om at «jødenes konge» som vår store øversteprest skulle bære seg selv fram som et hellig og fullkomment offer for våre synder,en gang for alle. Jesus døde og ble begravet for oss, og han sto opp igjen fra de døde og gikk levende ut av graven på den tredje dag, for oss.

Vismennene ignorerte alle protester fra fornuften – for det så jo slett ikke ut som noen konge og øversteprest, dette barnet hos Maria. Og det så vel nokså enkelt og fattig ut der i huset. Dette brydde de seg ikke om. De falt uansett på kne og hyllet barnet og ga gavene sine med glede. Og han som de ga gaver til, var jo han som de hadde fått alt fra – Herren Gud, som hadde gitt dem liv, kropp og sjel, fornuft og alle sanser og alle eiendeler; det var Guds Sønn som var kommet for å gi seg selv som en gave til oss mennesker, ofre seg, både leve og dø for oss.

Fra Jesajabokens kapittel 60 leste vi: «Reis deg, bli lys! For lyset ditt kommer, Herrens herlighet går opp over deg.» Og det er sant. Det har skjedd. Herren har latt sin herlighet gå opp over oss som er her i dag: Lyset vårt har kommet, «et lys til åpenbaring for hedningene og Guds folk Israel til ære» (Luk 2,32). Over oss som bodde i dødens land og skygge har lyset gått opp. Det sanne lyset, Jesus Kristus, har kommet til oss. Lyset kommer ikke fra oss selv, fra vårt indre, vår fornuft, men fra det høye, fra Gud.

Vismennene fant Jesus i Betlehem. Men hvor finner vi Jesus? Ikke i Betlehem. Heller ikke i Jerusalem. Men i evangeliet, i Guds ord og sakramenter. Der lar han seg finne av oss. Så la oss ivrige, flittige og glade bruke Guds ord og sakramenter. Der finner du Jesus, lyset ditt, frelseren din, freden din, kongen din, rettferdigheten din. Ytre sett ser vel Guds ord og sakramenter ikke så herlig og strålende ut, heller nokså enkelt: Vin og brød, vannet i dåpen, en enkel pastor som står og taler ut fra Bibelen, kanskje ikke blant de mest veltalende mennesker på denne jord. Akkurat som heller ikke de vise mennene ble ledet til noen ytre prakt, glans og herlighet, men til et enkelt hus med Maria og Jesusbarnet. «De ham fant i i Davids hjem, de ham fant i Betlehem uten spir og kongekrone, der kun satt en fattig kone, vugget barnet i sitt skjød» (Grundtvig). Men de visste at dette var Kongen. Fornuften hadde ledet dem på villspor en stund, men den hellige Skrift ledet dem på rett spor. Det samme gjelder oss i dag. Det er Gud som må lede oss, hans ord er en lykt for vår fot og et lys på vår sti (Salme 119,105). Vi som vandret i mørke har fått se et stort lys. Han har latt seg finne av oss uverdige syndere fra det kalde og hedenske Skandinavia i nord – i evangeliet i ord og sakrament, der han forkynner oss at alle våre synder er tilgitt, for Jesu skyld, av bare nåde.

Så la oss som vismennene fra østen tilbe ham og vandre i hans lys i dette nye året, og glede oss i ham alltid. For bare hos ham finner vi den sanne freden og den sanne fryden og gleden som varer, gjennom liv og død og til evig tid. La oss bidra til at denne gleden må bli mange andre til del, her i Norge og blant alle folkeslag. Vi vil gjøre som vismennene, de første hedningekristne: bøye kne for Frelseren, hylle ham og gi ham gaver, dvs. gi ham takk og lovprisning, gi ham av kreftene våre og tiden vår, og av pengene og de andre ressursene våre. La oss hente kraft i Guds ord og be Den Hellige Ånd om å hjelpe oss å leve slik at livet vårt blir som en preken, at alt det vi gjør og sier, oppførselen vår, holdningene og prioriteringene våre må være som en forkynnelse for andre, et vitnesbyrd om ham som vi tror på, det sanne Lyset, og at vi må få være et gjenskinn av Jesus, han som lyser og skinner for oss. Og la oss alltid glede oss i Herren, som Paulus skriver. Vismennene ble fylt av jublende glede. Vi har ikke mindre grunn til å glede oss. Paulus: «Med glede skal dere takke Far, som satte dere i stand til å få del i de helliges arv i lyset. For han har fridd oss ut av mørkets makt og ført oss over i sin elskede Sønns rike. I ham er vi kjøpt fri og har fått tilgivelse for syndene» (Kol 1,12-14). Jesus sier: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys» (Joh 8,12). Lyset vårt har kommet. Gud være takk og lov!

_____________________________

Tor Jakob Welde er pastor i Den Lutherske Bekjennelseskirke (LBK)

http://www.luthersk-kirke.no

Evan Luth – en evangelisk-luthersk blogg

Den Lutherske Bekjennelseskirke (LBK) – 40 år

Den 7. september 1974 ble Lutherska Bekännelsekyrkans stiftelsesdokument undertegnet i Uppsala, Sverige av en gruppe prester og lekfolk som hadde tatt steget ut av Svenska kyrkan fordi den kirken ikke lenger forkynte Guds ord klart og rent. Etter hvert oppstod det flere menigheter i Sverige, og i 1978 ble den første norske menigheten opprettet, Den Lutherske Forsamling i Avaldsnes. Helt fram til 2009 bestod LBK av svenske og norske menigheter, men den 18. juli det året ble LBK i Norge konstituert som et eget, selvstendig kirkesamfunn. LBK har siden 1993 tilhørt den verdensomspennende lutherske organisasjonen KELK (Den Konfesjonelle Evangelisk-Lutherske Konferanse).

LBK er en bekjennelseskirke. En bekjennelseskirke er en kirke der alle medlemmene med munnen bekjenner sin tro på Jesus Kristus og med livet viser at de vil følge Guds bud og Jesu ord.

En bekjennelseskirke er ikke identisk med den usynlige kirken, de helliges samfunn. Intet ytre kirkesamfunn eller vennesamfunn er identisk med Kirken (med stor K). For i ethvert kirkesamfunn kan det finnes hyklere – dvs. mennesker som har en kristen bekjennelse med munnen uten å ha en kristen tro i hjertet. Men det er heller ikke noe poeng for oss å avgjøre hvem som er en troende eller ikke. Det er det bare Gud som vet. Bare han kan se til hjertet. Det som imidlertid er viktig, er at alle har den samme bekjennelsen både i lære og liv, både i ord og gjerning. I en bekjennelseskirke kan ikke to ulike bekjennelser stå side om side. En kirke som tolererer ulike meninger og lærer om en og samme sak, er ingen bekjennelseskirke. For å konkretisere: Dersom noen hevder at Jesus ikke ble født av en jomfru, mens andre hevder at Jesus ble født av en jomfru, og begge disse to oppfatningene blir tolerert og tillatt forkynt i den samme kirken, er ikke denne kirken en bekjennelseskirke. Den tillater to forskjellige bekjennelser. Og det samme gjelder alle andre lærespørsmål.

Det som er typisk for de skandinaviske folkekirkene er nettopp at de tolererer forskjellige lærer å eksistere. I en folkekirke må takhøyden være stor. Ja, det ses til og med som noe positivt at forskjellige læreoppfatninger blir tolerert. Men dermed er ikke folkekirkene bekjennelseskirker. De har ikke en og samme bekjennelse. De følger ikke Skriftens formaninger om å vise enighet og ikke la det være splittelse (1 Kor 1,10). Formaningene om å vokte seg for falske profeter blir egentlig absurd i en slik kirke. For hvem er de falske profetene, når alle slags lærer og oppfatninger tolereres og tillates å bli forkynt fra prekestolene?

En luthersk bekjennelseskirke er en bekjennelseskirke der alle medlemmene bekjenner seg til den lutherske læren. Det er en kirke som både i skrift og tale bekjenner seg til den lære som vi finner utmeislet i de lutherske bekjennelsesskriftene. Disse skriftene fins samlet i Konkordieboken av 1580. Disse bekjennelsesskriftene fungerer ikke som en autoritet på samme linje som Bibelen. Men vi bekjenner oss til disse skriftene fordi vi har sett at de gir en riktig sammenfatning og utlegning av Guds ord.

Sentralt i den lutherske lære står læren om Skriften alene, nåden alene og troen alene. For Luther og reformatorene var Guds ord den høyeste autoritet, den eneste norm og rettesnor for all lære og alt liv. De hevdet med styrke at et menneskes frelse er av nåde alene og at den tas imot ved troen alene, uten gjerninger. En bekjennelseskirke som vil være luthersk, må framfor alt bekjenne seg til Skriften alene, nåden alene og troen alene. Det betyr blant annet at bibelkritikk ikke kan godtas i en luthersk bekjennelseskirke, heller ikke en synergistisk omvendelsesforkynnelse eller en lære som ikke innebærer at frelsen er 100% Guds verk ved Jesu Kristi gjenløsning.

Av pastor Egil Edvardsen.

(Denne artikkelen er hentet fra Bibelkalender for Den Lutherske Bekjennelseskirke, 2014. Publisert her med forfatterens tillatelse.)

Evangelisten Markus

25. april er minnedagen for evangelisten Markus.

Johannes Markus (hans fullstendige navn) var sønn av Maria som huset menigheten i Jerusalem (Apg 12,12). Ifølge tidlige kilder var han blant de sytti disiplene som ble utsendt av Jesus (Luk 10,1). Han er også blitt assosiert med den unge mannen som flyktet uten klær da Jesus ble arrestert i Getsemane (Mark 14,51f). Han ledsaget Paulus på den første misjonsreisen, sammen med Barnabas (som var hans fetter, Kol 4,10).

Noen år senere er han apostelen Peters tolk og nære medarbeider; Peter kaller ham «min sønn» (1 Pet 5,13), og ifølge tidlige opplysninger er evangeliet etter Markus mye basert på Peters muntlige prekener og taler. Nøyaktige detaljbeskrivelser i boken tyder da også på at forfatterens kilde har vært øyenvitne til hendelsene. F.eks. når det beskrives at Jesus kommer hjem til Simon Peters hus, der svigermoren ligger til sengs med feber: «Han gikk bort til henne, grep henne i hånden og reiste henne opp» (Mark 1,31). Og når det fortelles om da Jesus møtte en «døvstum» mann: «Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og berørte tungen hans. Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effata!» – det betyr: «Lukk deg opp!» (7,32-34)

Markusevangeliet ble trolig skrevet ned en gang mellom år 55 og 60 e.Kr., i Roma. Det er spesielt beregnet på mennesker av hedensk bakgrunn og forklarer derfor jødiske skikker for dem (7,2-4; 15,42), mens henvisninger til Det gamle testamente forekommer sjelden.

Med bare seksten kapitler er dette det korteste av NTs fire evangelieskrifter. Det kalles iblant for «handlingenes evangelium», fordi det særlig fremhever Jesu travle virksomhet, hans imponerende makt og kraft, undergjerninger, som overbeviser om at: «Sannelig, denne mannen var Guds Sønn!» (15,39). Flere ganger nevnes det at Jesus og disiplene ikke hadde tid til å spise, fordi det var så mange som kom og gikk (3,20; 6,31). Den hyppige bruken av ordet «straks» (mer enn 40 ganger, av totalt 80 i hele NT) bidrar også til å gi leseren en følelse av at ting skjer ganske fort: «Og mannen reiste seg, tok straks båren og gikk ut rett for øynene på dem» (2,12).

I senere år var Markus leder for den kristne menigheten i Alexandria, Egypt, og han led martyrdøden der eller i Kyrene, Libya. Levningene hans skal senere ha endt opp i Venezia; han er derfor byens «skytshelgen» og feires på minnedagen (dødsdagen) den 25. april, både på Markusplassen og i Markuskirken.

I kirkekunsten er evangelisten Markus ofte symbolisert ved en løve, gjerne med vinger. Og ved filmfestivalen i Venezia er det gjeveste pristrofeet «Gulløven», en bevinget Markusløve.

Guds nei og Guds ja

Embed from Getty Images

Om lov og evangelium

Bibelen lærer at Gud er streng og stiller krav – og at Gud er nådig og tilgir. Hvordan kan dette henge sammen? Forholdet mellom «lov» og «evangelium» gjør mange bibellesere forvirret. ”… Ikke noen bok er så tilsynelatende full av selvmotsigelser som Bibelen, … også i f.eks. det avgjørende hovedspørsmål om hvordan vi skal kunne komme til Gud og bli frelst.” (C.F.W. Walther)

Den innflytelsesrike teologen C.F.W. Walther (1811-1887) har i år hatt 200-årsjubileum. Blant hans viktigste bidrag var forelesningene om lov og evangelium, som han holdt hver fredag kveld i perioden september 1884 – november 1885, i St. Louis. Etter hans død ble denne undervisningen utgitt i bokform (Die rechte Unterscheidung von Gesetz und Evangelium, 1897). En sammenfatning* av boken utkom på norsk i 1977: Guds nei og Guds ja. Om å skjelne rett mellom lov og evangelium (Chronos forlag). Oversetter var Gudmund Oldereide. Forlaget har gitt meg tillatelse til å publisere dette verdifulle materialet her på bloggen, og jeg tenker å legge det ut i passende porsjoner, ukentlig (hver fredag kveld, akkurat som Walther). Jeg håper og tror at denne undervisningen kan være til hjelp for både leg og lærd.

Kort om C.F.W. Walther:

http://no.wikipedia.org/wiki/Carl_Ferdinand_Wilhelm_Walther

http://www.lutheranhistory.org/presidents/pres_walther.htm

_____________________________________________________________

Walthers innledning:

DET RETTE FORHOLD MELLOM LOVEN OG EVANGELIET

Hvis det er ditt ønske å bli en dyktig lærer i kirken eller skolen, er det absolutt nødvendig å ha et visst kjennskap til alle de lærdommer som den kristne åpenbaring underviser i. Imidlertid er det noe som står over og er viktigere enn denne kunnskapen, og det er at du vet å anvende lærdommen riktig. Det er ikke nok at du selv har en klar intellektuell forståelse av læren, men hver eneste læresetning må ha festet seg dypt i hjertet og der fått bevise sin guddommelige, himmelske kraft. De må være blitt så kostelige og verdifulle, ja, så kjære for deg, at du ikke kan la være å samstemme med Paulus når han sier: ”Vi tror, og derfor taler vi”, eller med de øvrige apostlenes ord: ”Vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt.”

Den viktigste av alle læresetningene er den om rettferdiggjørelsen. Imidlertid er der en som er nesten like viktig: nemlig den om hvordan vi skal kunne skjelne riktig mellom Loven og Evangeliet.

Luther sa en gang at han var villig til å plassere den som var vel bevandret i denne kunsten, over alle andre og titulere ham for doktor i den hellige Skrift. Nå vil jeg ikke at dere skal tro jeg selv har slike intensjoner som å stå over andre og bli betraktet for doktor i den hellige Skrift. Nei, jeg vil aller helst få være en ydmyk disippel og sitte ved dr. M. Luthers føtter for av ham å lære og forstå Skriften på samme måte som han selv lærte av apostlene og profetene.

Når du sammenlikner den hellige Skrift med andre skrifter, vil du legge merke til at ikke noen bok er så tilsynelatende full av selvmotsigelser som Bibelen, og det ikke bare hva angår de mindre ting, men også i f. eks det avgjørende hovedspørsmål om hvordan vi skal kunne komme til Gud og bli frelst. Et sted skjenker Bibelen syndsforlatelse til alle syndere, et annet sted blir syndsforlatelsen nektet alle syndere. En setning skjenker evig liv til hele menneskeheten, mens en annen byder menneskene til selv å gjøre noe for å bli frelst. Slike gåter finner sin løsning i det faktum at Skriften gir to fullstendig motsatte doktriner (læresetninger), en som angår Loven og en annen som behandler Evangeliet.

____________________________________________________________________

Innholdsoversikt:

Tese 1
Det læremessige innholdet i den hellige Skrift – og det gjelder både Det gamle og Det nye testamente – består av to lærer som er stikk motsatte: Loven på den ene side og Evangeliet på den andre.

Tese 2
En rett lærer er bare den som underviser i alle troens artikler i overensstemmelse med Skriften, og som også rett skiller loven og evangeliet fra hverandre.

Tese 3
Å skille rett mellom lov og evangelium er den vanskeligste og høyeste kunst for de kristne generelt – og for teologer i særdeleshet. Dette læres kun av Den Hellige Ånd i erfaringens skole.

Tese 4
Den sanne kunnskapen om skillet mellom loven og evangeliet, er ikke bare et herlig lys som gir den rette forståelse av hele Skriften, men uten denne kunnskapen er og blir Skriften en lukket bok.

Tese 5
Den første sammenblandingen av lov og evangelium er den lettest gjenkjennelige – og den groveste. Den omfavnes f.eks. av katolikker, sekterister og rasjonalister og består i dette, at Kristus fremstilles som en ny Moses, eller lovgiver, og evangeliet blir gjort til en lære om fortjenstfulle gjerninger. Samtidig blir de som lærer at evangeliet er budskapet om Guds frie nåde i Kristus, fordømt og bannlyst.

Tese 6
For det andre, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når loven ikke får lyde i all sin strenghet og evangeliet ikke i sin fulle sødme og vennlighet, når tvert imot elementer fra evangeliet blandes sammen med loven og elementer fra loven med evangeliet.

Tese 7
For det tredje, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når evangeliet forkynnes før loven, helliggjørelsen før rettferdiggjørelsen, troen først og så omvendelsen, gode gjerninger først og så nåden.

Tese 8
For det fjerde, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når loven forkynnes for dem som allerede er forskrekket over sine synder, eller evangeliet for dem som lever trygge og sikre i sine synder.

Tese 9
For det femte, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når syndere som allerede er blitt forskrekket av loven, henvises – ikke til Ordet og sakramentene – men til å be iherdig og kjempe med Gud for å erobre seg en slags nådestand; med andre ord, når de blir fortalt at de må fortsette å be og kjempe helt til de føler at Gud endelig har tatt dem til nåde.

Tese 10
For det sjette, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når predikanten omtaler troen som om den kun var en akseptering av visse sannheter, og at endog folk som lever i åpenbar synd og last er troende når de bare vedkjenner seg disse sannhetene, så en erklærer dem rettferdige for Gud og dermed frelst. Det er også en gal anvendelse av Ordet å hevde at troen rettferdiggjør og frelser fordi den virker kjærlighet og en ny livsførsel.

Tese 11
For det sjuende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når man bare vil gi evangeliets trøst til dem som på grunn av kjærlighet til Gud er blitt gjort botferdige ved loven, og ikke til dem som omvender seg av frykt for Guds vrede og straff over synden.

Tese 12
For det åttende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når forkynneren framstiller det som om anger og bot sammen med troen er en årsak til at det gis syndstilgivelse.

Tese 13
For det niende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte dersom man – når det oppfordres til å tro – gir inntrykk av at et menneske selv kan klare å skape denne troen eller i hvert fall hjelpe til, istedenfor å forkynne troen inn i hjertet ved å holde fram evangeliets løfter til ham.

Tese 14
For det tiende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når troen kreves som en betingelse for rettferdiggjørelsen og frelsen, som om et menneske blir rettferdig for Gud og frelst, ikke bare ved tro, men også på grunn av troen, for troens skyld.

Tese 15
For det ellevte, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når evangeliet gjøres om til en omvendelsespreken.

Tese 16
For det tolvte, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når forkynnere prøver å få tilhørerne til å tro at de er rett omvendt straks de er blitt kvitt visse vaner og har latt seg engasjere i forskjellige slags barmhjertighets- og diakonarbeid.

Tese 17
For det trettende blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når man beskriver troen, både hva gjelder dens styrke og dens frukt, på en måte som ikke passer på alle troende til ulike tider.

Tese 18
For det fjortende blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når menneskets allmenne moralske forderv beskrives slik at man får inntrykk av at også sanne troende fremdeles lar seg styre og regjere av synden og synder med vitende og vilje.

Tese 19
For det femtende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når forkynneren sier om enkelte synder at de ikke leder til fortapelse, fordi de er så ubetydelige og ”små”.

Tese 20
For det sekstende blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når et menneskes frelse blir gjort avhengig av medlemskap i den synlige rett-troende kirke og når frelsen nektes enhver som måtte ta feil i en eller annen trosartikkel.

Tese 21
For det syttende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når det blir sagt og lært at sakramentene virker frelse ex opere operato, dvs. at de rent mekanisk har frelsende virkning ved selve den ytre handling.

Tese 22
For det attende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når det gjøres et feilaktig skille mellom et menneskes vakte tilstand og dets omvendelse; og videre, når en persons manglende evne til å tro blir misforstått som hans manglende tillatelse til å tro.

Tese 23
For det nittende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når man ved hjelp av lovbud og trusler eller med lovens løfter forsøker å drive de uomvendte til å vende synden ryggen og øve gode gjerninger så de kan bli fromme og gudfryktige, istedenfor ved evangeliets veiledning.

Tese 24
For det tjuende, blir Ordet ikke lagt fram på rett måte når man lærer at det er syndens størrelse som gjør at synd mot Den Hellige Ånd er utilgivelig.

Tese 25
For det tjueførste, blir Ordet ikke lagt fram på rett måte når predikantene som underviser, ikke tillater evangeliet å ha den primære rolle i prekenen.

________________________________________________________________________
* For den som er interessert i å lese en komplett utgave av boken, finnes en engelskspråklig versjon fra 1929 tilgjengelig online: http://www.lutherantheology.com/uploads/works/walther/LG/

Aller nyeste utgave (2010) av boken kan bestilles fra Concordia Publishing House: http://www.cph.org/p-8987-law-and-gospel-how-to-read-and-apply-the-bible.aspx