Preken på Døperen Johannes’ dag
Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus. Amen.
Den største av alle profetene, ifølge Jesus, var døperen Johannes, som vi markerer fødselen til i dag. Han ble født et halvt år før Jesus. Vi har hørt i dagens evangelietekst (Lukas 1,57-80) hva som skjedde og ble sagt da Johannes ble født. Faren Sakarja ble fylt av Den Hellige Ånd og forkynte at den lille gutten skulle bli forløperen for Messias og rydde veien for ham. Den profetien gikk i oppfyllelse. Men det var nok like greit at foreldrene til Johannes ikke visste hvordan denne etterlengtede sønnen deres skulle ende sine dager her på jorden.
Det får vi blant annet høre om i dagens prekentekst, fra Markus 6,14–29:
Kong Herodes fikk høre om Jesus, for navnet hans var blitt kjent. Noen sa: «Døperen Johannes er stått opp fra de døde, derfor virker slike krefter i ham.» Andre sa: «Han er Elia.» Og noen sa: «Han er en profet, som en av de gamle profetene.» Men da Herodes hørte dette, sa han: «Det er Johannes, som jeg lot halshogge. Han er stått opp igjen.»
Det var denne Herodes som hadde sendt folk for å gripe Johannes og kastet ham i fengsel og bundet ham. Dette hadde han gjort på grunn av Herodias, som hadde vært gift med Filip, en bror av Herodes. Henne hadde Herodes giftet seg med, og Johannes hadde sagt til ham: «Det er ikke tillatt for deg å ha din brors kone.» Herodias var ute etter Johannes og ville gjerne få ham drept, men kunne ikke få det til. For Herodes hadde respekt for Johannes; han visste at han var en rettferdig og hellig mann og holdt sin hånd over ham. Når Herodes hørte ham, ble han urolig og rådvill, men likevel hørte han gjerne på ham.
Men så bød det seg en anledning: På fødselsdagen sin holdt Herodes et festmåltid for sine fremste embetsmenn, offiserene og de ledende menn i Galilea. Da kom Herodias’ datter inn og danset. Herodes og gjestene ble så betatt at kongen sa til henne: «Be meg om hva du vil, så skal jeg gi deg det.» Han sverget på det og sa: «Hva du enn ber meg om, skal jeg gi deg, om det så er halve kongeriket mitt.» Hun gikk ut og spurte sin mor: «Hva skal jeg be om?» Hun svarte: «Hodet til døperen Johannes.» Straks skyndte hun seg inn til kongen og sa: «Jeg vil at du med én gang gir meg hodet til døperen Johannes på et fat.» Da ble kongen dypt bedrøvet, men fordi han hadde sverget, og det mens gjestene hørte på, ville han ikke si nei til henne. Han sendte straks en bøddel med ordre om å hente hodet til Johannes. Han dro av sted og halshogde Johannes i fengselet, kom med hodet på et fat og ga det til jenta, og hun ga det til sin mor. Da disiplene hans fikk høre dette, kom de og hentet liket og la det i en grav.
Dette er en sterk historie. Bibelen forteller oss ikke bare om fine og gode ting, men gir oss en ærlig og sannferdig framstilling av menneskene og livet på jorden. Det skjer mye vondt. Og av og til trenger vi å minnes at det ikke bare er verden rundt oss som er preget av synd og kaos, men at vi også selv er det – mer eller mindre.
Det er uhyggelig å lese om det som hendte med døperen Johannes. Den største av alle profetene ble halshogd – i forbindelse med et festmåltid, der mange menn ble helt betatt av en ung, lettkledd danserinne. Herodes’ fødselsdagsselskap var overdådige, det var mye vin som gikk ned, og kongen var tydeligvis ikke ved sine fulle fem da han sverget å gi danserinnen hva hun enn ba om, «om det så var halve kongeriket». Ett av problemene med å si det, var at Herodes ikke engang hadde sitt eget kongerike, han styrte bare på vegne av den romerske keiseren over to provinser, Galilea og Perea. Han hadde liten reell makt, og ingen som helst rett til å gi bort noen deler av et kongerike. Det var bare tomme ord og fylleprat, da han lovet å gi henne hva hun enn ville.
Da han hørte hva hun ønsket, etter å ha rådført seg med moren sin, ble han sjokkert og trist: Johannes’ hode på et fat. Men siden han hadde lovet og sverget foran alle gjestene, våget han ikke å si nei. Han var mer redd for gjestene og hva de ville tenke – mange var jo viktige personer i landet – enn han var for hva Gud syntes.
For et uverdig og lavt nivå det var på kongen og selskapet, og for noen uverdige og kaotiske omstendigheter da den største av alle profetene skulle forlate dette jordelivet!
Grunnen til at Johannes havnet i fengsel til å begynne med, var at han hadde påpekt synd. Han hadde sagt til kong Herodes: «Det er ikke tillatt for deg å ha din brors kone.» Herodes Antipas, sønn av Herodes den store (han som i forbindelse med Jesu fødsel rundt tretti år tidligere beordret barnedrapene i Betlehem), hadde plutselig skilt seg fra sin kone etter å ha stukket av med sin brors kone, Herodias, og giftet seg med henne heller. Ifølge andre historiske kilder var Herodias dessuten niesen til Herodes, så det var tale om et incestforhold, forbudt etter Moseloven. Herodias var svært sint på Johannes, som våget å si rett ut at dette forholdet deres var galt. Det betydde noe hva Johannes sa, fordi folket respekterte ham. Selv kong Herodes hadde respekt for ham.
I vår tid er det ganske vanlig å bare finne seg en annen menighet og prest hvis man ikke liker det en kristen predikant sier – hvis man synes forkynnelsen er for streng, gammeldags eller ikke politisk korrekt. Herodes kunne sikkert også funnet en annen forkynner som var mer behagelig å høre på, men han lyttet likevel til Johannes – merkelig nok. Men det er viktig ikke bare å høre Guds ord, men også ta det til hjertet, bøye seg for det, og følge det.
Herodes hadde respekt for Johannes og lyttet til forkynnelsen hans, men han var også påvirket av Herodias, sin kone, og ønsket å beholde henne. Selv om han ble urolig i samvittigheten, ville han ikke bøye seg for Guds ord og bud.
Det sjette bud, «Du skal ikke bryte ekteskapet», betyr at vi skal «frykte og elske Gud, så vi lever et rent og anstendig liv i ord og gjerning, og enhver skal elske og ære sin ektefelle», som det står i katekismen. I dag er det også nødvendig å minne om at ekteskapet ikke er for like kjønn, men Guds gode ordning for en mann og en kvinne. «Mannen skal forlate far og mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp,» sier Bibelen. Ingen må stikke av med ektefellen til en annen, og ingen skal leve sammen som om de var gift – før ekteskapet. Seksuallivet hører hjemme innenfor ekteskapet. Dette er Guds vilje og bud.
På grunn av Herodes’ vantro, fyll og feighet ble Johannes et hode kortere og endte sitt jordeliv i fengselet den dagen. Hodet ble til slutt gitt til Herodias, moren til den unge danserinnen som ifølge andre kilder het Salome.
Vi minnes Johannes’ ord om Jesus: «Han skal vokse, jeg skal avta.»
Og vi kan kanskje tenke: «Stakkars mann, for en tragisk og begredelig måte for Johannes å ende livet sitt på. Noe så trist og mørkt!» Men vi trenger ikke egentlig synes synd på ham. Johannes var beredt til å dø, for han kjente Messias, Frelseren, og trodde og stolte på ham. Jesus hadde sendt en hilsen spesielt til ham i fengselet: «Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: Blinde ser, lamme går, spedalske renses og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige. Og salig er den som ikke faller fra på grunn av meg.»
Tenk om det ikke var kong Herodes og Herodias, men deg og meg døperen Johannes konfronterte med synden i våre liv? Hvordan reagerer vi når Gud eller mennesker påpeker synd hos oss? Går vi rett i forsvar og kommer med unnskyldninger? Ingen av oss liker å få lovens pekefinger rettet mot seg. Men det er ingen tvil om at det finnes mye synd og rot i våre liv, dessverre. Selviskhet, misunnelse, urene tanker og begjær, mange unyttige ord, kanskje sladder og baksnakkelse, mangel på barmhjertighet, materialisme, pengekjærhet. Det sjette budet har også vi syndet mot, ved ikke å vise ekteskapet den respekt og ære Gud krever. Og når ekteskapet angripes, eksperimenteres med eller vanhelliges i samfunnet rundt oss, er de fleste av oss ikke flinke til å si imot. Vi tier stille, fordi vi er redde for å «si sannheten i kjærlighet». Verdens mennesker vil at kirken og de kristne skal godkjenne syndige handlinger og ideologier. De mener at kjærlighet innebærer å tolerere, godkjenne og velsigne nær sagt alt det folk har lyst å gjøre. Mange mener det er hatefullt å si imot. De ville nok kalt døperen Johannes en «hatpredikant» fordi han forkynte Guds lov og påpekte synd.
Men å la være å snakke om synd er svært alvorlig. For det er først når et menneske blir bevisst sin synd, at han eller hun søker Guds nåde og tilgivelse. Vi må ikke frarøve mennesker friheten som finnes i tilgivelsen!
Når vi kjenner at samvittigheten vår blir tung på grunn av synd og skyld, får vi lov å komme til Jesus, som sier: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.» Vi får bekjenne våre synder, be om tilgivelse, og han gir oss tilgivelsen – i evangeliet. Vi får ta imot den, i tro og tillit til vår Frelser Jesus. Og han vil gi oss ny kraft til å vende oss bort fra synden.
Døperen Johannes forkynte Guds lov, men han forkynte også evangeliet. Han pekte på Jesus og sa: «Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd.» Johannes døpte mange ved elven Jordan, idet de bekjente sine synder, og de fikk tilgivelse for alt sammen, i dåpen.
Da vi ble døpt, fikk også vi all synd og skyld vasket bort. Og dåpen du ble døpt med, gjelder fortsatt den dag i dag. Guds løfter til deg har ikke gått ut på dato.
Lovens pekefinger er ubehagelig å få rettet mot seg. Men Jesus fikk alle lovens anklagende fingre rettet mot seg – på korset – fordi hele verdens synd ble lagt på ham. Han som var helt uskyldig, ble gjort til synd for oss (2 Kor 5,21). Frivillig led han helvetets pine på korset og døde for deg og meg. Han tømte hele begeret av Guds rettferdige vrede over våre synder – som vår stedfortreder drakk han det. På den måten vant han tilgivelse og fred til oss. I Kristus «forsonte Gud verden med seg selv, slik at han ikke tilregner oss våre misgjerninger» (2 Kor 5,19). Og vi syndige mennesker får bare ta imot denne forsoningen fra Gud som en gave, i tro, ved evangeliet.
Døperen Johannes var ikke stått opp fra de døde, slik Herodes fryktet da han hørte om Jesus som gikk omkring og utførte undrene sine. Jesus derimot, sto opp fra de døde – på den tredje dag gikk han levende ut av graven. Etter at han på korset på Golgata hadde gjort opp med synden én gang for alle. Han betalte all vår skyld og gjeld da han led og døde for oss. For syndens lønn er døden.
Derfor skal både den halshogde døperen Johannes og alle vi andre som tror på Frelseren en dag få stå opp fra de døde, til evig liv og salighet med Gud. For: «Døden er oppslukt, seieren vunnet. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier? … Men Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!» (1 Kor 15,54-57). Paulus skriver også at vi som ble døpt til Kristus Jesus, er døde og begravet med ham, og har oppstått igjen med ham, vi er blitt forenet med Jesus i dåpen (Rom 6,3-5). I dåpen har vi fått full og hel tilgivelse, vi har fått del i Jesu seier over døden, og evig liv. Han er førstegrøden, og ved hans gjenkomst følger de som hører ham til, inkludert Johannes og alle de andre martyrene – da blir vi oppreist til liv igjen, både kropp og sjel får del i det evige livet.
Derfor trenger vi ikke være redde. Selv om verden er kaotisk og døden kaster lange skygger og skremmer, så kan den ikke lenger skade oss som tilhører Jesus og tror på ham. Han sier: «I verden har dere trengsler. Men vær frimodige, jeg har seiret over verden.» Han har også seiret over døden. Han gir lys og liv til oss «som bor i mørke og dødens skygge». Han gir åndelig liv og evig liv, så vi – som gamle Sakarja sa – «frelst fra fiendens hånd og uten frykt, får tjene Gud for hans ansikt i renhet og rettferd alle våre dager» (Luk 1,74-75).
Som døperen Johannes får også vi være vitner om Messias her på jorden. Det innebærer å tale sant om hva som er synd, og å peke på Guds Lam, som har båret hele verdens synd.
Da må vi forvente en del motstand. Vi blir kanskje ikke fysisk halshogd, selv om også det skjer med kristne i andre deler av verden. Men det kan bli vanskelig på forskjellige måter. Da er det viktig å være godt grunnfestet i troen, at vi ikke er som såkornet Jesus fortalte om, som falt på steingrunn og derfor ikke hadde rot, og som visnet da solen stekte – som en kristen som bare holder ut en tid, men faller fra når det kommer motgang eller forfølgelse (Mark 4,3-6.16-17). Derfor er det så nødvendig at vi flittig bruker nådemidlene som styrker oss på veien: at vi leser og hører Guds ord, deltar i nattverden og lever i dåpen og trøster oss med den hver dag.
Da kan vi synge med Luther:
Og om vårt liv de tar,
og røver alt vi har,
la fare hen, la gå!
Mer kan de ikke få.
Guds rike vi beholder.
Og alt som blir tatt fra oss her på jorden, skal vi få tilbake på oppstandelsens dag, sammen med døperen Johannes og alle de andre vitnene. Gud være takk og lov. Amen.
