Bibelen – Evan Luth

Kjønn i Bibelen

To ulike kjønn
«Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem» (1 Mos 1,27). Kjønn er biologisk, kropp og kjønn henger sammen. «Når dere hjelper hebreerkvinnene til å føde, skal dere se etter i fødestolen: Er det en gutt, skal dere …; er det en jente, skal hun …» (2 Mos 1,15-16). Å leve og oppføre seg i strid med sitt eget kjønn, er vanærende. Kles- og hårstiler er i stadig endring, men kjønnsforskjellene i en kultur må opprettholdes, ikke utviskes (1 Kor 11,4-16). «En kvinne skal ikke bære mannsklær, og en mann skal ikke kle seg i kvinneklær. For Herren din Gud har avsky for hver den som gjør dette» (5 Mos 22,5). Jesu ord i Matt 19,12 om at «noen er evnukker fordi de er kommet slik fra mors liv», refererer muligens til såkalte interkjønnede (tidligere kalt «hermafroditter»), med misdannede kjønnsorganer som kan gjøre det uklart hvilket kjønn man tilhører.

Seksualiteten og ekteskapet.
Gud har innstiftet ekteskapet, en livsvarig forening mellom en biologisk mann og kvinne. Menn og kvinner skal finne seksuell tilfredsstillelse innenfor ekteskapet. «Mannen skal forlate sin far og sin mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp» (1 Mos 2,24). Mannens og kvinnens kropp passer perfekt sammen, og dette er kilden til nytt liv. Gud velsignet dem og sa: «Vær fruktbare og bli mange!» (1 Mos 1,28). Gud har imidlertid ikke befalt at alle må gifte seg; også et liv som enslig (i sølibat) kan være til Guds ære. Jf. Herren Jesus selv, og apostelen Paulus (Matt 19,11-12; 1 Kor 7,1.7). At «kvinnene byttet ut det naturlige samliv med det unaturlige … og mennene sluttet å ha naturlig samliv med kvinner og brant i begjær etter hverandre», var en villfarelse (Rom 1,26-27). Et viktig bilde på Guds kjærlighet er Jesus som brudgom og kirken som hans brud (Åp 19,7-8).

Ulike roller
Kvinnen ble gitt til mannen som en hjelper (Hebr. Ézer, 1 Mos 2,18), et ord som ikke tilsier mindre verdighet eller ære (Jf. Sal 54,4: «Se, Gud er min hjelper»). Mann og kvinne er skapt for å supplere, berike og tjene hverandre med sine ulike egenskaper og gaver. Hun kan unnfange, føde og amme barn, og er spesielt utrustet til å vise omsorg. «Kan en kvinne glemme sitt diende barn, en omsorgsfull mor det barnet hun bar?» (Jes 49,15; 66,12-13; Sal 131,2). Han skal tjene som kvinnens hode, beskytte og vise selvoppofrende kjærlighet, «slik Kristus er kirkens hode; han er frelser for sin kropp». «Dere menn, elsk konene deres, slik Kristus elsket kirken og ga seg selv for den» (Ef 5,23.25). «Vis omtanke i samlivet med kvinnen, som er den svakere part. Vis henne ære» (1 Pet 3,7). (Kvinner er som kjent fysisk generelt svakere og dermed mer sårbare). «Dere kvinner, underordne dere ektemennene deres som under Herren selv» (Ef 5,23), dvs. frivillig. (NB: Bibelen sier aldri at mannen skal tvinge sin kone til underordning, eller at enhver kvinne skal underordne seg enhver mann). For øvrig gjelder det alle kristne: «Vær hverandre underordnet i ærefrykt for Kristus!» (Ef 5,22). Selv om mannen skal lede sitt hus (1 Tim 3,5), ses det som en naturlig ting at begge ektefeller er med og arbeider for føden (Ordsp 31,1-31).

Gjensidig avhengighet og likeverd
Menn trenger kvinner, og kvinner trenger menn. «I Herren er ikke kvinnen uavhengig av mannen, og mannen er ikke uavhengig av kvinnen. For som kvinnen ble til av mannen, blir mannen født av kvinnen, men alt er fra Gud» (1 Kor 11,11-12). Begge var skapt i Guds bilde, og ved syndefallet ble begge like fordervet. Men Frelseren ga av kjærlighet sitt liv for hver eneste kvinne og mann. Med hensyn til verdi og status, er det i Guds øyne ingen forskjell: «Her er ikke mann og kvinne … Dere er alle Guds barn ved troen, i Kristus Jesus» (Gal 3,26-28). Jesus viste kvinnene ære og respekt, og de første oppstandelsesvitnene var kvinner. Likevel var de tolv utvalgte apostlene menn, og det er menn som kalles til å lede kristne menigheter (1 Tim 2,12). Mannen og kvinnen er like mye verd selv om Gud har gitt dem ulike roller.

(Fra Bibel og Bekjennelse, nr 3/2018)

Professor Francis Fukuyama om reformasjonen i Skandinavia

Tidligere i år, i februar, noen få uker før korona-nedstengningen, hadde Norge besøk av superprofessoren Francis Fukuyama (67) fra Stanford-universitetet i USA. Han er verdens kanskje ledende statsviter og forfatteren av «The End of History and The Last Man» og andre svært innflytelsesrike bøker. I et intervju med Nettavisens journalist Halvor Ripegutu kom han med interessante uttalelser om hva grunnen kan være til at de skandinaviske landene ligger så langt fremme og havner helt på toppen av så mange globale rangeringer. Norge har jo blant annet blitt kåret til verdens beste land å bo i femten år på rad. Hvordan skjer det at land utvikler seg til velfungerende demokratier med lav korrupsjon og sterke institusjoner som i Skandinavia? Professoren påpeker at Norge og nabolandene ikke er dominert av særinteresser, som store selskaper, slik tilfellet er i mange andre stater.

– Snakker du med dansker eller nordmenn om hvordan de fikk så velfungerende, demokratiske stater, så har de ingen anelse, sier Fukuyama.

– Dere startet som vikinger og endte opp som prektige, demokratiske og fredfulle folk med godt styresett. Spørsmålet er hva som skjedde i mellomtiden, sier han.

. . . Han mener det er flere grunner til at Norge, Danmark og Sverige ble så velfungerende samfunn, men peker på innføringen av protestantismen på 1500-tallet, som legger stor vekt på lese- og skriveferdigheter, som spesielt viktig.

– Det er helt avgjørende. Grunnen til det er at kongene ville at alle skulle kunne lese katekismen og Bibelen selv. Dermed lærte de alle bøndene å lese, sier Fukuyama.

Han viser blant annet til innføringen av statlig konfirmasjonsundervisning og allmueskole i Danmark og Norge på et tidspunkt der de fleste innbyggere i andre europeiske stater var analfabeter.

– Det ga skandinaver en utrolig utdanningsmessig fordel som andre land ikke hadde. Hvis du drar til Russland, som har en annen form for kristendom, så kunne ingen bønder lese fordi det ikke var viktig i ortodoks kristendom, sier Fukuyama.

Han viser til det som en viktig forklaring på hvorfor Skandinavia og Russland utviklet seg annerledes.

– Et annet poeng er at disse kongene tok inn den katolske kirkens eiendom etter reformasjonen og brukte den til å bygge en sterk stat. Skatten som tidligere hadde gått til kirken, gikk nå til staten i stedet, sier han.

En takk til Nettavisen for et interessant intervju. Når folk med jevne mellomrom klager over at reformasjonen ble innført her i Norge, måten det skjedde på osv., er det greit å kunne henvise til verdens ledende statsviter, som altså mener at nettopp innføringen av reformasjonen med dens vekt på lesing av Bibelen og Luthers lille katekisme er blant de viktigste grunnene til at vi i dag har det så godt som vi har det her i «verdens beste land å bo i».

Hele intervjuet kan leses her: https://www.nettavisen.no/okonomi/francis-fukuyama-bernie-sanders-ville-vart-en-katastrofe-som-presidentkandidat/s/12-95-3423923321

Dag Solstad om Bibelen og Gud

Den 31. august i år ble en av Norges mest anerkjente forfattere, Dag Solstad (79), intervjuet av avisen Korsets Seier, et organ for pinsebevegelsen i Norge. I intervjuet kommer han med flere tankevekkende uttalelser, som er verd å stanse litt opp ved.

Solstad vokste opp i en kristen familie. Faren var svært engasjert i Indremisjonen og tok med seg de andre på møter, søndagsskole og sommerstevner. Men unge Solstad mistet barnetroen sin i løpet av tenårene og ble ateist og kommunist, noe han fortsatt regner seg som. Han meldte seg imidlertid aldri ut av kirken, Den norske.

Han skriver mye om Gud i romanene sine og mener at kristne burde være vel så interessert i å lese dem som ikke-troende. For eksempel den nyeste boken, der synd, nåde og tilgivelse står sentralt. Hovedpersonen forestiller seg at han står ved perleporten sammen med Sankt Peter og reflekterer over livet som snart er slutt. Ole Hallesbys berømte radiotale om helvetet, som Solstad husker fra sin ungdom, vies også en del plass.

Forfatteren er opptatt av grådigheten i vår tid og hvordan denne påvirker menneskene:

– Før var kristendommen en kraft som har holdt grådigheten og selvopptattheten i sjakk, men kristendommen har mistet sin kraft i forhold til min ungdom, sier Solstad og utdyper:

– Jeg hører lite snakk om Gud som en rettferdig Gud lenger. Det kan jo hende at Gud har blitt litt for bløt, humrer Solstad og føyer til at han foretrekker Mosebøkenes Gud.

– Jeg blir veldig oppløftet over kraften i disse bøkene.

– Hvilket forhold har du til Bibelen som litterært verk?

– Bibelen er jo et strålende litterært verk!

– Det er veldig mange verre ateister enn meg som ser på Bibelen som en av de største verkene som noen gang er skrevet. Det samme gjelder salmediktningen. Det uttrykker noe nært, noe dypt menneskelig, sier Solstad, hvis favorittdikt er Petter Dass salme ‹Herregud, ditt dyre navn og ære». Det blir imidlertid lite salmesang i Solstad liv. Til kirken går han kun i begravelser, selv om han understreker han ikke har noe imot å «sette sine ben inni en kirke».

– Jeg skulle gjerne blitt troende igjen, jeg. Det hadde jeg ikke hatt noe imot, sier han før, han humrende legger til:

– Men det lar seg nok ikke gjøre. Jeg er for halsstarrig.

I vår tid, der vi i økende grad hører både nyateister og folk innenfor de kristne kirkesamfunnene rakke ned på Bibelen og den strenge Gud som der ofte beskrives, er det litt forfriskende å lese hvor annerledes syn den svært litterære ateisten Solstad har på dette. Og han har helt rett i at det for tiden forkynnes langt mindre enn før om den rettferdige Gud. Svært mange vil kun høre snakk om Guds godhet og kjærlighet. Men Guds ord taler jo så tydelig om både dom og frelse, om både vrede over synden og ufortjent nåde, om både lov og evangelium. Disse to sidene ved Bibelens budskap henger tett sammen. Loven skal lede oss til evangeliet. Ved loven får vi erkjennelse av synden, så vi innser hvor desperat vi trenger evangeliet og nåden. Konsekvensen av å velge kun det ene (evangeliet) og vrake det andre (loven) må uunngåelig bli at kristendommen mister sin kraft, slik Dag Solstad er inne på.

Det føles spesielt at det er en ateist som kommer med en såpass treffende karakteristikk av samtidens kristendom. Og det hadde vært ønskelig om mange kristenledere ville tenke nærmere på akkurat dette.

En takk til Korsets Seier og journalist Alice Tegle for et interessant intervju. Det kan leses (bak betalingsmur) her:

https://www.korsetsseier.no/magasin/samtalen/2020-08-31/%E2%80%93-Jeg-skulle-gjerne-blitt-troende-igjen-928977.html

Bibelen trykket på skandinavisk språk

Det danske nytestamentet fra 1524

I 1524, to år etter utgivelsen av Martin Luthers berømte tyske nytestamente, utkom for første gang en trykt bibel på et skandinavisk språk: et illustrert nytestamente på dansk. (Første svenskspråklige NT utkom ikke så lenge etter, i 1526.) Det danske NT var ikke oversatt direkte fra gresk, men dels fra en latinsk bibeloversettelse (av Erasmus av Rotterdam) og dels fra Luthers tyske NT. Oversetterne het Christiern Vinter, Hans Mikkelsen (tidligere borgermester i Malmø og kongelig sekretær) og Henrik Smith. Boktrykkeren Melchior Lotter i Wittenberg, som hadde arbeidet med Luthers «Septembertestamentet», sto for trykkingen også av det danske NT.

christian-ii-of-denmark-and-norway

Initiativtakeren til utgivelsen var kong Christian II av Danmark/Norge og Sverige – i utenlandseksil, som nylig var gått over til den lutherske bevegelsen. Sammen med sin dronning, Elisabeth (søster av den katolske keiser Karl V), hadde han høsten 1523 oppholdt seg i Wittenberg, bodd i huset til kunstneren Lucas Cranach d.e. og vært til stede ved Martin Luthers gudstjenester i bykirken.

Fordi utgivelsen også inneholdt et opprop mot den katolske kirke i Danmark/Norge, ble verket forbudt i riket (hvor reformasjonen ikke ble offisielt innført før 1536). Med store vanskeligheter måtte lutheranerne smugle nytestamentet inn i landet.

Den første danske helbibelen ble utgitt i 1550, i København. Dette var Christian III’s Bibel, også kalt Reformasjonsbibelen. Den hadde et opplag på tre tusen; men bare 96 av disse kom til Norge.

Etter dansketiden ble Det Norske Bibelselskap stiftet, i 1816. Den første norskproduserte helbibelen utkom i 1854; den var ikke oversatt fra grunnspråkene, men fra dansk. Den aller første oversettelsen direkte fra gresk til norsk var Ivar Aasens versjon av lignelsen om den bortkomne sønnen. Denne kom ut på landsmål i 1859. Det Norske Samlagets fullstendige nytestamente på landsmål ble utgitt i 1889.

Johann Gerhard – erketeologen

Johann_Gerhard_Jena — Johann Gerhard, ca. 1618

Johann Gerhard kom til verden den 17. oktober 1582, i byen Quedlinburg, Tyskland, og ble 1600-tallets betydeligste lutherske teolog. Det har ofte blitt sagt at etter Martin Luther og Martin Chemnitz var Johann Gerhard «den tredje etter hvem der ikke er noen fjerde».

Som femtenåring ble han livstruende syk av tuberkulose og lå til sengs et helt år, svært deprimert. Hans pastor og sjelesørger, Johann Arndt, ga mye trøst og hjelp og oppmuntret ham til å begynne å studere teologi. Den unge Johann Gerhard ble karakterisert som høyt begavet, sensitiv og legemlig svak, men veldig flittig og disiplinert i sitt arbeid. Som student, bare 23 år gammel, utga han andaktsboken Meditationes Sacrae (Hellige betraktninger), en klassiker innen luthersk oppbyggelseslitteratur og hans mest populære bok.

Etter å ha oppnådd doktorgraden i teologi, ble Gerhard kalt til høye kirkelige embeter; Han var superintendent (biskop) i Heldburg, og senere generalsuperintendent i Coburg. I 1616 takket han ja til å bli professor i teologi ved universitetet i Jena. Mange andre universiteter (bl.a. Wittenberg og Uppsala) prøvde siden å få ham til seg, men Gerhard ble værende i Jena resten av sitt liv. Her utdannet han mange fremragende teologer og pastorer. Han var spesielt opptatt av at studentene måtte få en sterk lyst til å lese i den hellige Skrift. Og for å vekke en slik kjærlighet til Guds ord, holdt han forelesninger over nesten alle Bibelens bøker. I Jena forfattet Gerhard også en lang rekke viktige bøker, f.eks. den berømte Loci communes theologici (Allmenne teologiske emner), en monumental kristen dogmatikk i ni bind, den mest betydningsfulle siden reformasjonen hundre år tidligere. Her blir den bibelske og lutherske lære utlagt med stor energi og klarhet, sjeldent detaljert og nøyaktig.

Johann Gerhard – «erketeologen» fra den lutherske ortodoksis periode – var usedvanlig lærd; Kombinert med det skarpe og kritiske intellektet var også en dyp evangelisk fromhet og kjærlighet til Jesus. Hans prekener og andaktsbøker er preget av stor varme og inderlighet; Han taler til hjertene og legger vekt på å vise den kristne teologiens relevans for menneskenes liv.

Hans eget liv var mye preget av sykdom, krig og død, slik det var for svært mange på den tiden. Under Trettiårskrigen (1618-1648) ble han flere ganger truet med fengsel. Hans første kone døde svært ung, kort tid etter å ha født en sønn som bare levde i sytten dager. Gerhard sørget dypt. Noen år senere giftet han seg på ny, med Maria Mattenberg. De fikk fire døtre og seks sønner, men tre av barna døde kort tid etter fødselen. Han var en hengiven familiemann; Etter at barna nådde tenårene ledet han andakter i hjemmet to ganger om dagen, hver dag. Selv var Gerhard mye plaget av bl.a. astma, revmatisme, nyreproblemer og en generell fysisk svakhet og trøtthet. I perioder var stemmen hans svært tynn, men han klarte likevel å undervise, forkynne og snakke med alle studenter, teologer og samfunnsledere som oppsøkte ham i Jena for å spørre om råd. Gerhard ble kjent for å være svært vennlig, mild, from, takknemlig, generøs, tålmodig, ydmyk, samt standhaftig i vanskelige situasjoner. Heller ikke hans teologiske motstandere, f.eks. blant katolikkene, kunne finne noe negativt å si om hans person og væremåte.

Nesten femtifem år gammel ble han sengeliggende med høy feber, og snart kom døden på besøk, den 17. august, 1637, etter at Gerhard hadde tatt avskjed med kolleger og familie, bekjent sine synder og tatt imot Jesu legeme og blod i nattverden. Hans aller siste ord var: «Kom, kom Herre, kom!» I begravelsen talte pastoren over noen vers fra Andre korinterbrev: «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet» – Derfor vil jeg helst være stolt av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg. (2 Kor 12,9)

Kristne og politikk

Er det rett å begi seg ut på den politiske arena med Bibelen i hånd og prøve å innføre «kristne lover og regler» i samfunnet? I forbindelse med stortingsvalget i høst ble det snakket mye om kristne verdier, og det fins politikere som ønsker et kristent styre av landet.

Det er lett å bli forvirret. De troende har «dobbelt statsborgerskap». Vi er medlemmer av Kristi kirke, de helliges samfunn, et nåderike. Samtidig er vi samfunnsborgere her i denne verden. Det er viktig å minne om at vi ikke må blande sammen de to «regimentene» – kirken og staten/øvrigheten, men forstå at de er adskilte og har fått helt ulike oppgaver av Gud.

«Kirkens oppdrag er å forkynne evangeliet til frelse for sjeler som står i fare for å gå fortapt. Det er ikke kirkens oppdrag å ordne opp i alle sosiale problemer i verden,»[1] som det står i KELKs nye 95 teser for det 21. århundret. Jesus kom ikke til verden for å opprette et jordisk fredsrike med velstand og lykke. Men ved sitt liv og sin død og oppstandelse har han gitt oss en evig fred og en arv som er langt rikere enn all jordisk rikdom. Jesu kirke skal forvalte denne arven, for at mennesker skal bli frelst. Kirken skal ikke legge seg opp i styringen av stater og prøve å endre det politiske systemet. Staten skal heller ikke styre over kirken.

De troende skal lyde øvrigheten såfremt den ikke befaler dem å være ulydig mot Gud. «Gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud,» sa Jesus. Og Pilatus fikk høre: «Du hadde ingen makt over meg dersom den ikke var gitt deg ovenfra.» KELKs tese 17: «Verdslige myndigheter er innstiftet av Gud for å holde fred og orden på jorden. Derfor bør kristne alltid respektere sine ledere som Guds representanter og be for dem. Kristne må gjerne gjøre tjeneste innen politisk styre og stell og arbeide med å forbedre ledelsen av samfunnet.»

Vi må skjelne mellom kirken (som kirke) – og den enkelte troende som jo har borgerskap også her i verden. Kristne samfunnsborgere bør oppmuntres til å ta på seg politisk ansvar. Men så må de ikke tenke at øvrigheten skal «kristnes». «Troende kristne som er blitt valgt til å fylle stillinger innen øvrigheten, må ikke skjule eller fornekte sin tro, men vitne om evangeliets sannhet når de har mulighet til det. Likevel må de skille nøye mellom de to provinsene – kirken og staten – og være klar over at staten ikke kan styres etter Guds ord eller «kristne prinsipper», men bare etter den naturlige fornuften og common sense. Mens kirken styres bare av Guds ord, og ikke etter diktat fra fornuften eller noen ytre tvang» (John Th. Mueller).[2]

På reformasjonstiden var det mye i samfunnet som hindret Martin Luther i å få satt ut i livet det klare prinsippet om skille mellom kirke og stat. Likevel sluttet han aldri å holde frem dette prinsippet som det eneste bibelske og rette. Svært mye kan sies om forholdet mellom kristne og politikk, øvrigheten og kirken. Vanskelige spørsmål dukker opp her i verden, og Gud har ikke gitt en liste med anvisninger for enhver situasjon. Bare noen enkle, klare prinsipp. Så hver enkelt kristen må be Gud om hjelp til å manøvrere i lys av disse. Og så vil vi alltid huske at vår beste, sanne borgerrett er i himmelen. Her på jorden har vi kun midlertidig visum.

(Redaksjonelt-artikkel fra tidsskriftet Bibel og Bekjennelse nr. 3/2017)

[1] Fra tese #75. Den konfesjonelle evangelisk-lutherske konferanse (KELK) vedtok 95 nye teser ved sitt verdensmøte i Grimma, Tyskland, juni 2017.

[2] Christian Dogmatics, s. 553

Kristus på korset – et maleri

altar_der_peter

Reformasjonen førte til forandringer på mange områder, også innenfor kunsten. Tidligere hadde kunstnerne vært mye opptatt med fremstillinger av jomfru Maria og en mengde helgener med glorier over hodet, samt paver, erkebiskoper og andre kirkelige personer. Men nå ble en del kunstnere ivrige etter å være med å formidle Luthers teologi, evangeliet som var blitt oppdaget på nytt. Et godt eksempel på dette er det kjente maleriet «Kristus på korset» av Lucas Cranach den eldre (1472-1553). Her er det den kristne læren kunstneren ønsker å formidle – læren om frelsen. Ja, han er så ivrig, og dette betyr så mye for ham personlig, at han faktisk har malt seg selv inn i bildet.

Først og fremst, i midten av maleriet, ser vi hovedpersonen, Jesus fra Nasaret, jødenes konge (INRI) på korset, med tornekronen på hodet. Han har sagt «det er fullbrakt» og utåndet, og det blør friskt fra et sår i hans side (Joh 19,34).

Men hvorfor var denne lidelsen og offerdøden nødvendig? Lucas Cranach gir oss forklaringen ved å male inn en dramatisk scene i bakgrunnen, like bak korset: Menneskeheten var i en fortvilt situasjon; vi ser en redd, halvnaken mann som jages av døden og djevelen (et skjelett og en slags drakelignende skikkelse) mot fortapelsen i helvetets ild. Moses er ikke til noen hjelp eller trøst, der han står og løfter tavlene med De ti bud. For Loven viser oss vår synd og fordømmer oss. Vi mennesker klarer aldri å frelse oss selv ved gjerninger vi gjør.

Litt lenger oppe, bak til høyre i bildet, ser vi en del telt. Det er Israelsfolkets leir i ørkenen. På bakken ligger døende mennesker, bitt av giftslanger. Men: når de ser opp på kobberslangen som Moses har plassert opp på en påle, etter befaling fra Herren, så berger de livet (4 Mos 21,6-9). Denne hendelsen peker fram mot Jesu frelsesdød på korset. Som han selv sa: «Slik Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli løftet opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv» (Joh 3,14-15).

Fortsatt i bakgrunnen, lenger oppe, ser vi en engel som forkynner evangeliet til noen sauegjetere: «Frykt ikke! I dag er det født dere en frelser.»

Vi flytter blikket til forgrunnen, på venstre side av maleriet, hvor vi ser den oppstandne Kristus, som har gått seirende ut av graven og tramper på både døden og djevelen. Han ser på oss, som om han sier: «Se, hva jeg gjør. Dette har jeg gjort for dere.»

Til slutt ser vi på høyre side av bildet, de tre personene lengst fremme. Nærmest korset har vi døperen Johannes, kledd i en kappe av kamelhår og noe purpurrødt tøy. Han peker samtidig opp på korset og ned på det hvite lammet: «Se, Guds Lam som bærer verdens synd.»

Ved siden av Johannes står en hvitskjegget mann med hendene klare til å tilbe Jesus. Dette er kunstneren selv, Lucas Cranach den eldre. Men hva er det som treffer ham på hodet? Det er blodet som spruter ut fra såret i Jesu side. Cranach ser rett på oss, som om han har noe viktig han vil si: «Jeg tror på dette. Jeg tror på den korsfestede og oppstandne Herren Jesus og tilber ham. Jeg er frelst på grunn av hans dyrebare blod som ble utgytt på korset. Dette maleriet er min personlige trosbekjennelse og vitnesbyrd. Han døde for nettopp meg – og for deg. Tro på ham!»

Like ved kunstneren står hans gode venn, reformatoren Martin Luther, og peker på Den hellige skrift. Den åpne bibelboken viser 1 Joh 1,7: «Blodet fra Jesus, hans Sønn, renser oss for all synd» – og Hebr 4,16: «La oss derfor frimodig tre fram for nådens trone, så vi kan finne barmhjertighet og finne nåde som gir hjelp i rette tid.»

Maleriet blir som en oppsummering av reformasjonens hovedbudskap: Et menneske blir rettferdiggjort for Gud ved troen alene, for Kristi skyld, av bare nåde, ikke på grunn av egne gjerninger. Vi kan ha frelsesvisshet og være frimodige. For Jesus som døde på korset, han er oppstått og han lever, han har beseiret døden og djevelen for oss. Det står skrevet. Dette er sant og visst. Hva Gud har fortalt oss i Skriften kan vi stole fullt og fast på.

Lucas Cranach den eldre begynte å male dette bildet i 1552. Det ble det aller siste maleriet hans, han rakk ikke å gjøre det ferdig før han døde året etter. Men sønnen hans, Lucas Cranach den yngre (1515-1586), fullførte verket i 1555, og det fikk sin plass over alteret i Peter og Paulus-kirken i Weimar, Tyskland, hvor det fortsatt befinner seg den dag i dag.

(Fra Bibel og Bekjennelse 1/2017 )

Dronning Ester og purimfesten

400px-Esther_haram — Dronning Ester, maleri av Edwin Long

Den årlige jødiske purimfesten feires de fleste steder på den fjortende dagen av måneden adar, som i 2017 faller på 12. mars. Purim er til minne om en hendelse det fortelles om i den gammel-testamentlige Esters bok:

Store deler av jødefolket var blitt bortført til riket i øst, og Haman, perserkongen Xerxes’ øverste rådgiver, som var fornærmet på jøden Mordekai, la en plan om å utrydde alle jøder i hele riket. Haman fikk overtalt kongen til å sende ut befaling om at jødene skulle drepes på en og samme dag; datoen var bestemt ved loddtrekning (purim, lodder) – den 13. dagen i den 12. måneden. Men Mordekai ba dronning Ester om å være modig og gå, med fare for sitt eget liv, inn til kongen for å be om redning: «Hvem vet om det ikke er for en tid som denne at du har fått dronningrang?» (Est 4,14).

Hamans jødeutryddelse ble avverget; på den fastsatte dagen var jødene blitt utstyrt med våpen så de kunne forsvare seg, og de vant seier over fiendene sine. Dagen etter festet de, og det ble bestemt at gjennom alle tider og i alle slekter skulle jødene feire purim med glede, fest og gjestebud, en dag da de sender mat som gaver til hverandre og til de fattige. «Purim-dagene skulle aldri falle bort blant jødene og aldri gå av minne hos etterkommerne deres» (Est 9,28).

I våre dager er purim-feiringen fremfor alt en fest for barna. De kler seg ut i karnevalsdrakter, oftest som helter eller skurker fra den bibelske fortellingen. Det fremføres også komiske skuespill. Alle forventes å lytte til en opplesning av Esters bok, og da er det tradisjon å trampe med beina, rope/bue eller svinge med skraller hver gang navnet Haman nevnes i fortellingen, dette er for å «utviske» fiendens navn. Man spiser og drikker mye godt, sender ut gaver med mat og drikke, og gir gaver til gode formål. Mange baker og spiser hamantaschen (Hamans lommer), trekantede små kaker fylt med syltetøy.

800px-Homemade_hamantaschen — Hamantaschen med sviskefyll

Apostelen og evangelisten Matteus

Evangelisten Matteus og engel, maleri av Rembrandt. — Evangelisten Matteus og engelen. Maleri av Rembrandt.

21. september er minnedagen for Matteus, også kalt «Levi, sønn av Alfeus» (at en jøde hadde to navn var ikke uvanlig). Han var i arbeid ved tollboden i Kapernaum da Jesus en dag kom forbi og kalte ham til disippel. Jesus sa til ham: «Følg meg!» Og han reiste seg og fulgte ham. Kort tid etter var Jesus middagsgjest hjemme hos Matteus, sammen med andre disipler og «mange tollere og syndere». Fariseerne tok anstøt av dette og spurte Jesu disipler: «Hvorfor spiser mesteren deres sammen med tollere og syndere?»

Tollerne var en forhatt yrkesgruppe, fordi de tjente den romerske okkupasjonsmakten og gjorde seg rike ved å kreve mer toll og skatt av folk enn det som loven foreskrev. Derfor ble de f.eks. ikke godkjent som dommere eller vitner, ettersom de var ansett som uhederlige. Og pengene deres ble betraktet som urene; jødene ville derfor ikke ta imot vekslepenger fra dem og passet alltid på å ha akkurat riktig sum å betale tollen med.

Jesu svar til fariseerne: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke … Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere» (Matt 9,9-13). Herren viste her sin vilje til å tilgi og ta imot alle, selv de verste åpenlyse syndere. Dette var en stor trøst for Matteus og er også trøsterikt for oss, for det betyr at Jesus er villig til å tilgi hver og en av oss, uansett hvor skammelig og ille vi har oppført oss i livet vårt.

Som toller i romernes tjeneste må Matteus ha hatt ganske god utdannelse; han behersket utvilsomt både gresk, latin, hebraisk og arameisk språk. Gode evner til å organisere hadde han også, det synes i måten han disponerer stoffet som skal fortelles. Den Hellige Ånd gjorde bruk av disse ulike gavene og evnene da han inspirerte og ledet Matteus i skrivingen av evangelieboken som bærer hans navn.

«Evangeliet etter Matteus» er i første rekke beregnet på jødiske lesere, og ifølge flere av kirkefedrene ble boken først skrevet på arameisk. Noe arameisk manuskript eller avskrifter eksisterer imidlertid ikke i dag. Men Gud ledet også Matteus til å skrive det samme på gresk, og det er fra greske avskrifter våre norske utgaver av Matteusevangeliet er oversatt. Den greske versjonen har en umiskjennelig arameisk/hebraisk stil i språkføringen. Sitatene fra og henvisningene til Det gamle testamente er svært tallrike; gjennom hele boken møter vi utsagn ala «Dette skjedde for at det ordet skulle oppfylles som er talt gjennom profeten: …»

Planen og hensikten med Matteusevangeliet er nettopp å vise, med hjelp av de gammeltestamentlige profetiene, at Jesus fra Nasaret virkelig er Guds lovede Messias. Forfatteren av «den oppfylte profetiens evangelium» vil vise sine landsmenn at Jesus er Davids sønn som er kommet for å opprette et rike; ikke et politisk rike, som så mange forventet, men et «himmelrike» med plass for både jøder og hedninger. «Men hvordan kan Jesus være den lovede Messias, han som jo ble avvist av folket sitt og henrettet som en forbryter?» var det mange som innvendte. Matteus svarer: I profetbøkene er det nettopp forutsagt at Messias skulle bli forkastet av Israel, lide og dø – og oppstå igjen!

Matteus kan antas å ha forfattet evangelieboken sin en gang mellom år 50 og 60 e Kr. En tidligere foraktet toller, stemplet som forræder av det jødiske folk, viste nå ekte kjærlighet og omsorg for sine landsmenn ved å fortelle dem om frelseren deres, Jesus, og innby dem til å sette sin lit til ham.

Ifølge tidlig kirkelig tradisjon, kjempet apostelen Matteus i mange år for utbredelsen av evangeliet i Judea. Han la også ut på misjonsreiser til bl.a. Persia og asiatiske Etiopia (sør for Kaspiske hav), hvor det bodde mange israelitter. I Etiopia led han antagelig martyrdøden.

Tese 1

GUDS NEI OG GUDS JA
Om å skjelne rett mellom lov og evangelium

av C.F.W. Walther

___________________________________________________________________

1 – Det læremessige innholdet i den hellige Skrift – og det gjelder både Det gamle og Det nye testamente – består av to lærer som er stikk motsatte: Loven på den ene side – og evangeliet på den andre.

___________________________________________________________________

phillip-waterton-sbkr6obPPVM-unsplash — (Fra Gimsøysand, Lofoten. Foto av Phillip Waterton hos Unsplash)

Forskjellen mellom loven og evangeliet består ikke i at evangeliet skulle være en guddommelig lære og loven en rent menneskelig lære. Slett ikke; begge finnes i rikt mål i Skriften og er ord fra den levende Gud selv.

Heller ikke er forskjellen at bare evangeliet er nødvendig, ikke loven, som om sistnevnte skulle være en tilføyelse vi kunne vært foruten. Nei, begge er like nødvendige. Uten loven blir evangeliet ikke forstått, og uten evangeliet gagner loven oss ingenting.

Vi kan heller ikke gi dem rett som hevder at loven er Det gamle testamentes undervisning, mens evangeliet er Det nye testamentes. For det fins evangelisk innhold i Det gamle testamente, som det også fins lovforkynnelse i Det nye testamente.

Heller ikke når det gjelder deres endelige mål skiller lov og evangelium seg fra hverandre. Det er sagt at mens evangeliet sikter henimot menneskenes frelse, er lovens siktemål menneskenes fordømmelse. Men nei, begge har menneskets frelse som sitt endelige mål. Det er bare det at siden syndefallet er loven ikke i stand til å lede oss til frelse; den kan bare forberede oss for evangeliet. For øvrig er det kun ved evangeliet at vi settes i stand til å oppfylle loven til en viss grad.

Heller ikke kan vi påpeke en ulikhet ved å hevde at loven og evangeliet motsier hverandre. Der er ingen motsigelser i Skriften. Hver er forskjellig fra den andre, men begge er i den mest fullkomne harmoni med hverandre.

Til sist består heller ikke forskjellen i at bare en av disse lærene er bestemt for kristne. Selv for den kristne beholder loven sin betydning. Ja, sannelig, dersom en person avfeier en av dem, er han ikke lenger en sann kristen.

Den egentlige forskjell mellom dem er følgende:
1. De atskiller seg fra hverandre med hensyn til arten av åpenbaring.
2. Med hensyn til innholdet.
3. Med hensyn til de løfter de gir.
4. Med hensyn til truslene.
5. Med hensyn til deres funksjon og effekt.
6. Hva angår de personer som enten loven eller evangeliet skal prekes for.

(1) Som sagt skiller de seg fra hverandre når det gjelder arten av åpenbaring. Mennesket ble skapt med loven skrevet i hjertet. På grunn av syndefallet er denne skriften i hjertet blitt helt sløv og fordunklet, men er likevel ikke visket helt ut. Når derfor loven blir forkynt selv for et aldri så ugudelig menneske, vil samvittigheten si ham at dette er sant. Men forkynnelsen av evangeliet vil derimot gjøre ham rasende. Den verste slave av alskens laster vedgår at han bør gjøre det som er skrevet i loven. Hvorfor er det slik? Fordi loven er skrevet i hjertet. Situasjonen blir en annen når han hører evangeliet. For det åpenbarer og roper ut at alt er en fri akt av den guddommelige nåde, og dette er slett ikke noe selvsagt. Det Gud har gjort ifølge evangeliets utsagn, var Han ikke nødt til å gjøre.

(2) For det andre skiller de seg fra hverandre med hensyn til innholdet. Loven sier oss hva vi skal gjøre, men evangeliet utelukkende hva Gud gjør og gjorde. Loven omtaler våre gjerninger, evangeliet omtaler Guds store verk. I loven hører vi det tusenfoldige ”Du skal”, mens evangeliet ikke stiller noe krav overhodet. Loven har ingenting å si om tilgivelse og nåde. Den inneholder bare ordrer og krav. Evangeliet derimot bringer utelukkende trøst og ingenting annet enn nåde og sannhet.

(3) For det tredje skiller de seg fra hverandre med hensyn til sine løfter. Hva loven lover, er akkurat like mye som evangeliet, nemlig evig liv og frelse. Men akkurat her er vi ved det som mektig skiller dem:

Alle lovens løfter blir gitt på den betingelse at vi holder den til punkt og prikke. Derfor blir lovens løfter mer nedslående for oss, jo større de er. Den lover oss mat, men rekker den oss ikke. Den sier vitterlig: ”Jeg vil slukke sjelens tørst og stille dens sult.” Men den er ikke i stand til å oppfylle løftene, fordi den alltid tilføyer: ”Alt dette skal du få hvis du gjør hva jeg byr.”

Evangeliets språk lyder motsatt av lovens og står høyere: Det lover Guds nåde og frelse uten å stille betingelser. Det er et løfte om fri nåde. Det spør ikke om annet enn dette: ”Ta det jeg gir, og du eier det. Det er ingen betingelse knyttet til, det er en vennlig invitasjon.”

(4) For det fjerde ser vi forskjellen når det blir tale om truslene. Evangeliet inneholder ingen trusler i det hele tatt, bare trøsterike ord. Over alt i Skriften hvor du treffer på en trussel, kan du være sikker på at det er loven du hører, for loven er intet annet enn trusler.

(5) For det femte er det forskjell i virkningen de får. Virkningen av lovens tale er trefoldig:

For det første sier den altså hva vi skal gjøre, men gjør oss ikke i stand til å handle i overensstemmelse med kravet. Den bare skaper i oss en stadig større ulyst til å holde den.
For det andre avslører loven våre synder, men gir ingen hjelp til å seire over dem og leder derfor mennesket til desperasjon.
For det tredje virker loven anger. Den maner fram helvetets redsler og Guds vrede. Men den har ikke en smule trøst å bringe synderen.

Evangeliets virkning er derimot av en fullstendig annen natur og
• består for det første i at når det oppfordrer en til å tro, så gir det troen i og med selve oppfordringen. Når vi sier til folk at de skal tro på Jesus Kristus, gir Gud troen ved vår forkynnelse. Vi forkynner troen, og den som ikke står imot, får den.
• Den andre virkningen av evangeliet er at det slett ikke anklager synderen, men tar fra ham all frykt og angst, i det hele tatt alle kvaler, og fyller ham med fred og glede i Den Hellige Ånd.
• For det tredje krever ikke evangeliet noen fortjenstfull gjerning, slik som et godt hjerte, gode forsetter, forbedring av situasjonen, gudelighet eller kjærlighet til Gud eller mennesker. Det inneholder absolutt intet krav, men omskaper mennesket. Det virker kjærlighet i hjertet og setter i stand til all god gjerning. Det krever ingenting, men gir alt.

(6) Til sist er det, for det sjette, en forskjell når det gjelder hvilke personer enten loven eller evangeliet skal forkynnes for.

Loven skal forkynnes for sikre og trygge syndere, evangeliet derimot for vakte og urolige syndere. En må derfor stille spørsmålet: Hvor står den personen som enten loven eller evangeliet skal forkynnes for?

1 Tim 1,8ff: «Vi vet at loven er god når vi bruker den rett, og forstår at loven ikke er bestemt for den rettferdige, men for lovbrytere og ulydige, ugudelige og syndere, spottere og gudsfornektere…» Så lenge et menneske er trygg i sine synder, så lenge han viser uvilje til å kvitte seg med en bestemt synd, skal bare loven, som fordømmer og truer, forkynnes. Men i det øyeblikk han begynner å frykte for sin situasjon, skal umiddelbart evangeliet overrekkes, for fra det øyeblikket kan han ikke lenger klassifiseres som en sikker og trygg synder. Følgelig, så lenge djevelen holder deg fast i en eller annen synd, som du ikke vil bli kvitt, er du ikke klar til å motta evangeliet; bare loven må forkynnes for deg.

Men til fattige, sørgende syndere – jeg gjentar – må ikke ett eneste ord av loven forkynnes. Ve den forkynneren som fortsetter å preke loven for en sultende synder. Tvert imot, til en slik person må forkynneren si: ”Kom bare. Det er fremdeles plass! Uansett hvor stor en synder du er, er det likevel plass til deg. Selv om du skulle være en Judas eller en Kain, er det plass. Så kom, bare kom til Jesus!” Slike mennesker er de rette til å motta evangeliet.