Kristne og politikk

 

Er det rett å begi seg ut på den politiske arena med Bibelen i hånd og prøve å innføre «kristne lover og regler» i samfunnet? I forbindelse med stortingsvalget i høst ble det snakket mye om kristne verdier, og det fins politikere som ønsker et kristent styre av landet.

Det er lett å bli forvirret. De troende har «dobbelt statsborgerskap». Vi er medlemmer av Kristi kirke, de helliges samfunn, et nåderike. Samtidig er vi samfunnsborgere her i denne verden. Det er viktig å minne om at vi ikke må blande sammen de to «regimentene» – kirken og staten/øvrigheten, men forstå at de er adskilte og har fått helt ulike oppgaver av Gud.

«Kirkens oppdrag er å forkynne evangeliet til frelse for sjeler som står i fare for å gå fortapt. Det er ikke kirkens oppdrag å ordne opp i alle sosiale problemer i verden,»[1] som det står i KELKs nye 95 teser for det 21. århundret. Jesus kom ikke til verden for å opprette et jordisk fredsrike med velstand og lykke. Men ved sitt liv og sin død og oppstandelse har han gitt oss en evig fred og en arv som er langt rikere enn all jordisk rikdom. Jesu kirke skal forvalte denne arven, for at mennesker skal bli frelst. Kirken skal ikke legge seg opp i styringen av stater og prøve å endre det politiske systemet. Staten skal heller ikke styre over kirken.

De troende skal lyde øvrigheten såfremt den ikke befaler dem å være ulydig mot Gud. «Gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud,» sa Jesus. Og Pilatus fikk høre: «Du hadde ingen makt over meg dersom den ikke var gitt deg ovenfra.» KELKs tese 17: «Verdslige myndigheter er innstiftet av Gud for å holde fred og orden på jorden. Derfor bør kristne alltid respektere sine ledere som Guds representanter og be for dem. Kristne må gjerne gjøre tjeneste innen politisk styre og stell og arbeide med å forbedre ledelsen av samfunnet.»

Vi må skjelne mellom kirken (som kirke) – og den enkelte troende som jo har borgerskap også her i verden. Kristne samfunnsborgere bør oppmuntres til å ta på seg politisk ansvar. Men så må de ikke tenke at øvrigheten skal «kristnes». «Troende kristne som er blitt valgt til å fylle stillinger innen øvrigheten, må ikke skjule eller fornekte sin tro, men vitne om evangeliets sannhet når de har mulighet til det. Likevel må de skille nøye mellom de to provinsene – kirken og staten – og være klar over at staten ikke kan styres etter Guds ord eller «kristne prinsipper», men bare etter den naturlige fornuften og common sense. Mens kirken styres bare av Guds ord, og ikke etter diktat fra fornuften eller noen ytre tvang» (John Th. Mueller).[2]

På reformasjonstiden var det mye i samfunnet som hindret Martin Luther i å få satt ut i livet det klare prinsippet om skille mellom kirke og stat. Likevel sluttet han aldri å holde frem dette prinsippet som det eneste bibelske og rette. Svært mye kan sies om forholdet mellom kristne og politikk, øvrigheten og kirken. Vanskelige spørsmål dukker opp her i verden, og Gud har ikke gitt en liste med anvisninger for enhver situasjon. Bare noen enkle, klare prinsipp. Så hver enkelt kristen må be Gud om hjelp til å manøvrere i lys av disse. Og så vil vi alltid huske at vår beste, sanne borgerrett er i himmelen. Her på jorden har vi kun midlertidig visum.

(Redaksjonelt-artikkel fra tidsskriftet Bibel og Bekjennelse nr. 3/2017)

[1] Fra tese #75. Den konfesjonelle evangelisk-lutherske konferanse (KELK) vedtok 95 nye teser ved sitt verdensmøte i Grimma, Tyskland, juni 2017.

[2] Christian Dogmatics, s. 553

Reklamer

Kristus på korset – et maleri

altar_der_peter

Reformasjonen førte til forandringer på mange områder, også innenfor kunsten. Tidligere hadde kunstnerne vært mye opptatt med fremstillinger av jomfru Maria og en mengde helgener med glorier over hodet, samt paver, erkebiskoper og andre kirkelige personer. Men nå ble en del kunstnere ivrige etter å være med å formidle Luthers teologi, evangeliet som var blitt oppdaget på nytt. Et godt eksempel på dette er det kjente maleriet «Kristus på korset» av Lucas Cranach den eldre (1472-1553). Her er det den kristne læren kunstneren ønsker å formidle – læren om frelsen. Ja, han er så ivrig, og dette betyr så mye for ham personlig, at han faktisk har malt seg selv inn i bildet.

Først og fremst, i midten av maleriet, ser vi hovedpersonen, Jesus fra Nasaret, jødenes konge (INRI) på korset, med tornekronen på hodet. Han har sagt «det er fullbrakt» og utåndet, og det blør friskt fra et sår i hans side (Joh 19,34).

Men hvorfor var denne lidelsen og offerdøden nødvendig? Lucas Cranach gir oss forklaringen ved å male inn en dramatisk scene i bakgrunnen, like bak korset: Menneskeheten var i en fortvilt situasjon; vi ser en redd, halvnaken mann som jages av døden og djevelen (et skjelett og en slags drakelignende skikkelse) mot fortapelsen i helvetets ild. Moses er ikke til noen hjelp eller trøst, der han står og løfter tavlene med De ti bud. For Loven viser oss vår synd og fordømmer oss. Vi mennesker klarer aldri å frelse oss selv ved gjerninger vi gjør.

Litt lenger oppe, bak til høyre i bildet, ser vi en del telt. Det er Israelsfolkets leir i ørkenen. På bakken ligger døende mennesker, bitt av giftslanger. Men: når de ser opp på kobberslangen som Moses har plassert opp på en påle, etter befaling fra Herren, så berger de livet (4 Mos 21,6-9). Denne hendelsen peker fram mot Jesu frelsesdød på korset. Som han selv sa: «Slik Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli løftet opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv» (Joh 3,14-15).

Fortsatt i bakgrunnen, lenger oppe, ser vi en engel som forkynner evangeliet til noen sauegjetere: «Frykt ikke! I dag er det født dere en frelser.»

Vi flytter blikket til forgrunnen, på venstre side av maleriet, hvor vi ser den oppstandne Kristus, som har gått seirende ut av graven og tramper på både døden og djevelen. Han ser på oss, som om han sier: «Se, hva jeg gjør. Dette har jeg gjort for dere.»

Til slutt ser vi på høyre side av bildet, de tre personene lengst fremme. Nærmest korset har vi døperen Johannes, kledd i en kappe av kamelhår og noe purpurrødt tøy. Han peker samtidig opp på korset og ned på det hvite lammet: «Se, Guds Lam som bærer verdens synd.»

Ved siden av Johannes står en hvitskjegget mann med hendene klare til å tilbe Jesus. Dette er kunstneren selv, Lucas Cranach den eldre. Men hva er det som treffer ham på hodet? Det er blodet som spruter ut fra såret i Jesu side. Cranach ser rett på oss, som om han har noe viktig han vil si: «Jeg tror på dette. Jeg tror på den korsfestede og oppstandne Herren Jesus og tilber ham. Jeg er frelst på grunn av hans dyrebare blod som ble utgytt på korset. Dette maleriet er min personlige trosbekjennelse og vitnesbyrd. Han døde for nettopp meg – og for deg. Tro på ham!»

Like ved kunstneren står hans gode venn, reformatoren Martin Luther, og peker på Den hellige skrift. Den åpne bibelboken viser 1 Joh 1,7: «Blodet fra Jesus, hans Sønn, renser oss for all synd» – og Hebr 4,16: «La oss derfor frimodig tre fram for nådens trone, så vi kan finne barmhjertighet og finne nåde som gir hjelp i rette tid.»

Maleriet blir som en oppsummering av reformasjonens hovedbudskap: Et menneske blir rettferdiggjort for Gud ved troen alene, for Kristi skyld, av bare nåde, ikke på grunn av egne gjerninger. Vi kan ha frelsesvisshet og være frimodige. For Jesus som døde på korset, han er oppstått og han lever, han har beseiret døden og djevelen for oss. Det står skrevet. Dette er sant og visst. Hva Gud har fortalt oss i Skriften kan vi stole fullt og fast på.

Lucas Cranach den eldre begynte å male dette bildet i 1552. Det ble det aller siste maleriet hans, han rakk ikke å gjøre det ferdig før han døde året etter. Men sønnen hans, Lucas Cranach den yngre (1515-1586), fullførte verket i 1555, og det fikk sin plass over alteret i Peter og Paulus-kirken i Weimar, Tyskland, hvor det fortsatt befinner seg den dag i dag.

 

(Fra Bibel og Bekjennelse 1/2017 )

Dronning Ester og purimfesten

400px-Esther_haram
Dronning Ester, maleri av Edwin Long

Den årlige jødiske purimfesten feires de fleste steder på den fjortende dagen av måneden adar, som i 2017 faller på 12. mars. Purim er til minne om en hendelse det fortelles om i den gammel-testamentlige Esters bok:

Store deler av jødefolket var blitt bortført til riket i øst, og Haman, perserkongen Xerxes’ øverste rådgiver, som var fornærmet på jøden Mordekai, la en plan om å utrydde alle jøder i hele riket. Haman fikk overtalt kongen til å sende ut befaling om at jødene skulle drepes på en og samme dag; datoen var bestemt ved loddtrekning (purim, lodder) – den 13. dagen i den 12. måneden. Men Mordekai ba dronning Ester om å være modig og gå, med fare for sitt eget liv, inn til kongen for å be om redning: «Hvem vet om det ikke er for en tid som denne at du har fått dronningrang?» (Est 4,14).

Hamans jødeutryddelse ble avverget; på den fastsatte dagen var jødene blitt utstyrt med våpen så de kunne forsvare seg, og de vant seier over fiendene sine. Dagen etter festet de, og det ble bestemt at gjennom alle tider og i alle slekter skulle jødene feire purim med glede, fest og gjestebud, en dag da de sender mat som gaver til hverandre og til de fattige. «Purim-dagene skulle aldri falle bort blant jødene og aldri gå av minne hos etterkommerne deres» (Est 9,28).

I våre dager er purim-feiringen fremfor alt en fest for barna. De kler seg ut i karnevalsdrakter, oftest som helter eller skurker fra den bibelske fortellingen. Det fremføres også komiske skuespill. Alle forventes å lytte til en opplesning av Esters bok, og da er det tradisjon å trampe med beina, rope/bue eller svinge med skraller hver gang navnet Haman nevnes i fortellingen, dette er for å «utviske» fiendens navn. Man spiser og drikker mye godt, sender ut gaver med mat og drikke, og gir gaver til gode formål. Mange baker og spiser hamantaschen (Hamans lommer), trekantede små kaker fylt med syltetøy.

800px-Homemade_hamantaschen
Hamantaschen med sviskefyll

Apostelen og evangelisten Matteus

Evangelisten Matteus og engel, maleri av Rembrandt.
Evangelisten Matteus og engelen. Maleri av Rembrandt.

21. september er minnedagen for Matteus, også kalt «Levi, sønn av Alfeus» (at en jøde hadde to navn var ikke uvanlig). Han var i arbeid ved tollboden i Kapernaum da Jesus en dag kom forbi og kalte ham til disippel. Jesus sa til ham: «Følg meg!» Og han reiste seg og fulgte ham. Kort tid etter var Jesus middagsgjest hjemme hos Matteus, sammen med andre disipler og «mange tollere og syndere». Fariseerne tok anstøt av dette og spurte Jesu disipler: «Hvorfor spiser mesteren deres sammen med tollere og syndere?»

Tollerne var en forhatt yrkesgruppe, fordi de tjente den romerske okkupasjonsmakten og gjorde seg rike ved å kreve mer toll og skatt av folk enn det som loven foreskrev. Derfor ble de f.eks. ikke godkjent som dommere eller vitner, ettersom de var ansett som uhederlige. Og pengene deres ble betraktet som urene; jødene ville derfor ikke ta imot vekslepenger fra dem og passet alltid på å ha akkurat riktig sum å betale tollen med.

Jesu svar til fariseerne: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke … Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere» (Matt 9,9-13). Herren viste her sin vilje til å tilgi og ta imot alle, selv de verste åpenlyse syndere. Dette var en stor trøst for Matteus og er også trøsterikt for oss, for det betyr at Jesus er villig til å tilgi hver og en av oss, uansett hvor skammelig og ille vi har oppført oss i livet vårt.

Som toller i romernes tjeneste må Matteus ha hatt ganske god utdannelse; han behersket utvilsomt både gresk, latin, hebraisk og arameisk språk. Gode evner til å organisere hadde han også, det synes i måten han disponerer stoffet som skal fortelles. Den Hellige Ånd gjorde bruk av disse ulike gavene og evnene da han inspirerte og ledet Matteus i skrivingen av evangelieboken som bærer hans navn.

«Evangeliet etter Matteus» er i første rekke beregnet på jødiske lesere, og ifølge flere av kirkefedrene ble boken først skrevet på arameisk. Noe arameisk manuskript eller avskrifter eksisterer imidlertid ikke i dag. Men Gud ledet også Matteus til å skrive det samme på gresk, og det er fra greske avskrifter våre norske utgaver av Matteusevangeliet er oversatt. Den greske versjonen har en umiskjennelig arameisk/hebraisk stil i språkføringen. Sitatene fra og henvisningene til Det gamle testamente er svært tallrike; gjennom hele boken møter vi utsagn ala «Dette skjedde for at det ordet skulle oppfylles som er talt gjennom profeten: …»

Planen og hensikten med Matteusevangeliet er nettopp å vise, med hjelp av de gammeltestamentlige profetiene, at Jesus fra Nasaret virkelig er Guds lovede Messias. Forfatteren av «den oppfylte profetiens evangelium» vil vise sine landsmenn at Jesus er Davids sønn som er kommet for å opprette et rike; ikke et politisk rike, som så mange forventet, men et «himmelrike» med plass for både jøder og hedninger. «Men hvordan kan Jesus være den lovede Messias, han som jo ble avvist av folket sitt og henrettet som en forbryter?» var det mange som innvendte. Matteus svarer: I profetbøkene er det nettopp forutsagt at Messias skulle bli forkastet av Israel, lide og dø – og oppstå igjen!

Matteus kan antas å ha forfattet evangelieboken sin en gang mellom år 50 og 60 e Kr. En tidligere foraktet toller, stemplet som forræder av det jødiske folk, viste nå ekte kjærlighet og omsorg for sine landsmenn ved å fortelle dem om frelseren deres, Jesus, og innby dem til å sette sin lit til ham.

Ifølge tidlig kirkelig tradisjon, kjempet apostelen Matteus i mange år for utbredelsen av evangeliet i Judea. Han la også ut på misjonsreiser til bl.a. Persia og asiatiske Etiopia (sør for Kaspiske hav), hvor det bodde mange israelitter. I Etiopia led han antagelig martyrdøden.

Tese 1

GUDS NEI OG GUDS JA
Om å skjelne rett mellom lov og evangelium

av C.F.W. Walther

(For å lese forfatterens innledning, samt en innholdsoversikt,
se bloggposten fra 29. desember.)

______________________________________________________________________


Det læremessige innholdet i den hellige Skrift – og det gjelder både Det gamle og Det nye testamente – består av to lærer som er stikk motsatte: Loven på den ene side – og evangeliet på den andre.

______________________________________________________________________

 

Embed from Getty Images

 

Forskjellen mellom loven og evangeliet består ikke i at evangeliet skulle være en guddommelig lære og loven en rent menneskelig lære. Slett ikke; begge finnes i rikt mål i Skriften og er ord fra den levende Gud selv.

Heller ikke er forskjellen at bare evangeliet er nødvendig, ikke loven, som om sistnevnte skulle være en tilføyelse vi kunne vært foruten. Nei, begge er like nødvendige. Uten loven blir evangeliet ikke forstått, og uten evangeliet gagner loven oss ingenting.

Vi kan heller ikke gi dem rett som hevder at loven er Det gamle testamentes undervisning, mens evangeliet er Det nye testamentes. For det fins evangelisk innhold i Det gamle testamente, som det også fins lovforkynnelse i Det nye testamente.

Heller ikke når det gjelder deres endelige mål skiller lov og evangelium seg fra hverandre. Det er sagt at mens evangeliet sikter henimot menneskenes frelse, er lovens siktemål menneskenes fordømmelse. Men nei, begge har menneskets frelse som sitt endelige mål. Det er bare det at siden syndefallet er loven ikke i stand til å lede oss til frelse; den kan bare forberede oss for evangeliet. Forøvrig er det kun ved evangeliet at vi settes i stand til å oppfylle loven til en viss grad.

Heller ikke kan vi påpeke en ulikhet ved å hevde at loven og evangeliet motsier hverandre. Der er ingen motsigelser i Skriften. Hver er forskjellig fra den andre, men begge er i den mest fullkomne harmoni med hverandre.

Til sist består heller ikke forskjellen i at bare en av disse lærene er bestemt for kristne. Selv for den kristne beholder loven sin betydning. Ja, sannelig, dersom en person avfeier en av dem, er han ikke lenger en sann kristen.

Den egentlige forskjell mellom dem er følgende:
1. De atskiller seg fra hverandre med hensyn til arten av åpenbaring.
2. Med hensyn til innholdet.
3. Med hensyn til de løfter de gir.
4. Med hensyn til truslene.
5. Med hensyn til deres funksjon og effekt.
6. Hva angår de personer som enten loven eller evangeliet skal prekes for.

(1) Som sagt skiller de seg fra hverandre når det gjelder arten av åpenbaring. Mennesket ble skapt med loven skrevet i hjertet. På grunn av syndefallet er denne skriften i hjertet blitt helt sløv og fordunklet, men er likevel ikke visket helt ut. Når derfor loven blir forkynt selv for et aldri så ugudelig menneske, vil samvittigheten si ham at dette er sant. Men forkynnelsen av evangeliet vil derimot gjøre ham rasende. Den verste slave av alskens laster vedgår at han bør gjøre det som er skrevet i loven. Hvorfor er det slik? Fordi loven er skrevet i hjertet. Situasjonen blir en annen når han hører evangeliet. For det åpenbarer og roper ut at alt er en fri akt av den guddommelige nåde, og dette er slett ikke noe selvsagt. Det Gud har gjort ifølge evangeliets utsagn, var Han ikke nødt til å gjøre.

(2) For det andre skiller de seg fra hverandre med hensyn til innhold. Loven sier oss hva vi skal gjøre, men evangeliet utelukkende hva Gud gjør og gjorde. Loven omtaler våre gjerninger, evangeliet om Guds store verk. I loven hører vi det tusenfoldige ”Du skal,” mens evangeliet ikke stiller noe krav overhodet. Loven har ingenting å si om tilgivelse og nåde. Den inneholder bare ordrer og krav. Evangeliet derimot bringer utelukkende trøst og ingenting annet enn nåde og sannhet.

(3) For det tredje skiller de seg fra hverandre på grunn av sine løfter. Hva loven lover, er akkurat like mye som evangeliet, nemlig evig liv og frelse. Men akkurat her er vi ved det som mektig skiller dem:

Alle lovens løfter blir gitt på den betingelse at vi holder den til punkt og prikke. Derfor blir lovens løfter mer nedslående for oss, jo større de er. Den lover oss mat, men rekker den oss ikke. Den sier vitterlig: ”Jeg vil slukke sjelens tørst og stille dens sult.” Men den er ikke i stand til å oppfylle løftene, fordi den alltid tilføyer: ”Alt dette skal du få hvis du gjør hva jeg byr.”

Evangeliets språk lyder motsatt av lovens og står høyere: Det lover Guds nåde og frelse uten å stille betingelser. Det er et løfte om fri nåde. Det spør ikke om annet enn dette: ”Ta det jeg gir, og du eier det. Det er ingen betingelse knyttet til, det er en vennlig invitasjon.”

(4) For det fjerde ser vi forskjellen når det blir tale om truslene. Evangeliet inneholder ingen trusler i det hele tatt, bare trøsterike ord. Over alt i Skriften hvor du treffer på en trussel, kan du være sikker på at det er loven du hører, for loven er intet annet enn trusler.

(5) For det femte er det forskjell i den virkning de får. Virkningen av lovens tale er trefoldig:

*For det første sier den altså hva vi skal gjøre, men gjør oss ikke skikket til å handle i overensstemmelse med kravet. Den bare skaper i oss en stadig større ulyst til å holde den.
*For det andre avslører loven våre synder, men bringer ingen hjelp til å seire over dem og bringer derfor mennesket til desperasjon.
*For det tredje virker loven anger. Den maner fram helvetets redsler og Guds vrede. Men den har ikke en smule trøst å bringe synderen.

Evangeliets virkning er derimot av en fullstendig annen natur og
• består for det første i at når det oppfordrer en til å tro, så gir det troen i og med selve oppfordringen. Når vi sier til folk at de skal tro på Jesus Kristus, gir Gud troen ved vår preken. Vi forkynner tro, og den som ikke står imot, får den.
• Den andre virkningen av evangeliet er at det slett ikke anklager synderen, men tar fra ham all frykt og angst, i det hele tatt alle kvaler, og fyller ham med fred og glede i Den Hellige Ånd.
• For det tredje krever ikke evangeliet noen fortjenstfull gjerning, slik som et godt hjerte, gode forsetter, forbedring av situasjonen, gudelighet eller kjærlighet til Gud eller mennesker. Det inneholder absolutt intet krav, men omskaper mennesket. Det virker kjærlighet i hjertet og setter i stand til all god gjerning. Det krever intet, men gir alt.

(6) Til sist er det, for det sjette, en forskjell når det gjelder hvilke personer enten loven eller evangeliet skal forkynnes for.

Loven skal forkynnes for sikre og trygge syndere, evangeliet derimot for vakte og urolige syndere. En må derfor stille spørsmålet: Hvor står den personen som enten loven eller evangeliet skal forkynnes for?

1 Tim 1,8ff: «Vi vet at loven er god når vi bruker den rett, og forstår at loven ikke er bestemt for den rettferdige, men for lovbrytere og ulydige, ugudelige og syndere, spottere og gudsfornektere…» Så lenge et menneske er trygg i sine synder, så lenge han viser uvilje til å kvitte seg med en bestemt synd, skal bare loven, som fordømmer og truer, forkynnes. Men i det øyeblikk han begynner å frykte for sin situasjon, skal umiddelbart evangeliet overrekkes, for fra det øyeblikket kan han ikke lenger klassifiseres som sikker og trygg synder. Følgelig, så lenge djevelen holder deg fast i en eller annen synd, som du ikke vil bli kvitt, er du ikke rede til å motta evangeliet; bare loven må forkynnes for deg.

Men til fattige sørgende syndere – jeg gjentar – må ikke ett eneste ord av loven forkynnes. Ve den forkynneren som fortsetter å preke loven for en sultende synder. Tvert imot, til en slik person må forkynneren si: ”Kom bare. Det er fremdeles plass! Uansett hvor stor en synder du er, er det likevel plass til deg. Selv om du skulle være en Judas eller en Kain, er det plass. Så kom, bare kom til Jesus!” Slike mennesker er de rette til å motta evangeliet.

Guds nei og Guds ja

Embed from Getty Images

 

Om lov og evangelium

Bibelen lærer at Gud er streng og stiller krav – og at Gud er nådig og tilgir. Hvordan kan dette henge sammen? Forholdet mellom «lov» og «evangelium» gjør mange bibellesere forvirret. ”… Ikke noen bok er så tilsynelatende full av selvmotsigelser som Bibelen, … også i f.eks. det avgjørende hovedspørsmål om hvordan vi skal kunne komme til Gud og bli frelst.” (C.F.W. Walther)

Den innflytelsesrike teologen C.F.W. Walther (1811-1887) har i år hatt 200-årsjubileum. Blant hans viktigste bidrag var forelesningene om lov og evangelium, som han holdt hver fredag kveld i perioden september 1884 – november 1885, i St. Louis. Etter hans død ble denne undervisningen utgitt i bokform (Die rechte Unterscheidung von Gesetz und Evangelium, 1897). En sammenfatning* av boken utkom på norsk i 1977: Guds nei og Guds ja. Om å skjelne rett mellom lov og evangelium (Chronos forlag). Oversetter var Gudmund Oldereide. Forlaget har gitt meg tillatelse til å publisere dette verdifulle materialet her på bloggen, og jeg tenker å legge det ut i passende porsjoner, ukentlig (hver fredag kveld, akkurat som Walther). Jeg håper og tror at denne undervisningen kan være til hjelp for både leg og lærd.

Kort om C.F.W. Walther:

http://no.wikipedia.org/wiki/Carl_Ferdinand_Wilhelm_Walther

http://www.lutheranhistory.org/presidents/pres_walther.htm

_____________________________________________________________

Walthers innledning:

DET RETTE FORHOLD MELLOM LOVEN OG EVANGELIET

Hvis det er ditt ønske å bli en dyktig lærer i kirken eller skolen, er det absolutt nødvendig å ha et visst kjennskap til alle de lærdommer som den kristne åpenbaring underviser i. Imidlertid er det noe som står over og er viktigere enn denne kunnskapen, og det er at du vet å anvende lærdommen riktig. Det er ikke nok at du selv har en klar intellektuell forståelse av læren, men hver eneste læresetning må ha festet seg dypt i hjertet og der fått bevise sin guddommelige, himmelske kraft. De må være blitt så kostelige og verdifulle, ja, så kjære for deg, at du ikke kan la være å samstemme med Paulus når han sier: ”Vi tror, og derfor taler vi”, eller med de øvrige apostlenes ord: ”Vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt.”

Den viktigste av alle læresetningene er den om rettferdiggjørelsen. Imidlertid er der en som er nesten like viktig: nemlig den om hvordan vi skal kunne skjelne riktig mellom Loven og Evangeliet.

Luther sa en gang at han var villig til å plassere den som var vel bevandret i denne kunsten, over alle andre og titulere ham for doktor i den hellige Skrift. Nå vil jeg ikke at dere skal tro jeg selv har slike intensjoner som å stå over andre og bli betraktet for doktor i den hellige Skrift. Nei, jeg vil aller helst få være en ydmyk disippel og sitte ved dr. M. Luthers føtter for av ham å lære og forstå Skriften på samme måte som han selv lærte av apostlene og profetene.

Når du sammenlikner den hellige Skrift med andre skrifter, vil du legge merke til at ikke noen bok er så tilsynelatende full av selvmotsigelser som Bibelen, og det ikke bare hva angår de mindre ting, men også i f. eks det avgjørende hovedspørsmål om hvordan vi skal kunne komme til Gud og bli frelst. Et sted skjenker Bibelen syndsforlatelse til alle syndere, et annet sted blir syndsforlatelsen nektet alle syndere. En setning skjenker evig liv til hele menneskeheten, mens en annen byder menneskene til selv å gjøre noe for å bli frelst. Slike gåter finner sin løsning i det faktum at Skriften gir to fullstendig motsatte doktriner (læresetninger), en som angår Loven og en annen som behandler Evangeliet.

____________________________________________________________________

Innholdsoversikt:

Tese 1
Det læremessige innholdet i den hellige Skrift – og det gjelder både Det gamle og Det nye testamente – består av to lærer som er stikk motsatte: Loven på den ene side og Evangeliet på den andre.

Tese 2
En rett lærer er bare den som underviser i alle troens artikler i overensstemmelse med Skriften, og som også rett skiller loven og evangeliet fra hverandre.

Tese 3
Å skille rett mellom lov og evangelium er den vanskeligste og høyeste kunst for de kristne generelt – og for teologer i særdeleshet. Dette læres kun av Den Hellige Ånd i erfaringens skole.

Tese 4
Den sanne kunnskapen om skillet mellom loven og evangeliet, er ikke bare et herlig lys som gir den rette forståelse av hele Skriften, men uten denne kunnskapen er og blir Skriften en lukket bok.

Tese 5
Den første sammenblandingen av lov og evangelium er den lettest gjenkjennelige – og den groveste. Den omfavnes f.eks. av katolikker, sekterister og rasjonalister og består i dette, at Kristus fremstilles som en ny Moses, eller lovgiver, og evangeliet blir gjort til en lære om fortjenstfulle gjerninger. Samtidig blir de som lærer at evangeliet er budskapet om Guds frie nåde i Kristus, fordømt og bannlyst.

Tese 6
For det andre, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når loven ikke får lyde i all sin strenghet og evangeliet ikke i sin fulle sødme og vennlighet, når tvert imot elementer fra evangeliet blandes sammen med loven og elementer fra loven med evangeliet.

Tese 7
For det tredje, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når evangeliet forkynnes før loven, helliggjørelsen før rettferdiggjørelsen, troen først og så omvendelsen, gode gjerninger først og så nåden.

Tese 8
For det fjerde, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når loven forkynnes for dem som allerede er forskrekket over sine synder, eller evangeliet for dem som lever trygge og sikre i sine synder.

Tese 9
For det femte, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når syndere som allerede er blitt forskrekket av loven, henvises – ikke til Ordet og sakramentene – men til å be iherdig og kjempe med Gud for å erobre seg en slags nådestand; med andre ord, når de blir fortalt at de må fortsette å be og kjempe helt til de føler at Gud endelig har tatt dem til nåde.

Tese 10
For det sjette, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når predikanten omtaler troen som om den kun var en akseptering av visse sannheter, og at endog folk som lever i åpenbar synd og last er troende når de bare vedkjenner seg disse sannhetene, så en erklærer dem rettferdige for Gud og dermed frelst. Det er også en gal anvendelse av Ordet å hevde at troen rettferdiggjør og frelser fordi den virker kjærlighet og en ny livsførsel.

Tese 11
For det sjuende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når man bare vil gi evangeliets trøst til dem som på grunn av kjærlighet til Gud er blitt gjort botferdige ved loven, og ikke til dem som omvender seg av frykt for Guds vrede og straff over synden.

Tese 12
For det åttende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når forkynneren framstiller det som om anger og bot sammen med troen er en årsak til at det gis syndstilgivelse.

Tese 13
For det niende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte dersom man – når det oppfordres til å tro – gir inntrykk av at et menneske selv kan klare å skape denne troen eller i hvert fall hjelpe til, istedenfor å forkynne troen inn i hjertet ved å holde fram evangeliets løfter til ham.

Tese 14
For det tiende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når troen kreves som en betingelse for rettferdiggjørelsen og frelsen, som om et menneske blir rettferdig for Gud og frelst, ikke bare ved tro, men også på grunn av troen, for troens skyld.

Tese 15
For det ellevte, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når evangeliet gjøres om til en omvendelsespreken.

Tese 16
For det tolvte, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når forkynnere prøver å få tilhørerne til å tro at de er rett omvendt straks de er blitt kvitt visse vaner og har latt seg engasjere i forskjellige slags barmhjertighets- og diakonarbeid.

Tese 17
For det trettende blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når man beskriver troen, både hva gjelder dens styrke og dens frukt, på en måte som ikke passer på alle troende til ulike tider.

Tese 18
For det fjortende blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når menneskets allmenne moralske forderv beskrives slik at man får inntrykk av at også sanne troende fremdeles lar seg styre og regjere av synden og synder med vitende og vilje.

Tese 19
For det femtende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når forkynneren sier om enkelte synder at de ikke leder til fortapelse, fordi de er så ubetydelige og ”små”.

Tese 20
For det sekstende blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når et menneskes frelse blir gjort avhengig av medlemskap i den synlige rett-troende kirke og når frelsen nektes enhver som måtte ta feil i en eller annen trosartikkel.

Tese 21
For det syttende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når det blir sagt og lært at sakramentene virker frelse ex opere operato, dvs. at de rent mekanisk har frelsende virkning ved selve den ytre handling.

Tese 22
For det attende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når det gjøres et feilaktig skille mellom et menneskes vakte tilstand og dets omvendelse; og videre, når en persons manglende evne til å tro blir misforstått som hans manglende tillatelse til å tro.

Tese 23
For det nittende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når man ved hjelp av lovbud og trusler eller med lovens løfter forsøker å drive de uomvendte til å vende synden ryggen og øve gode gjerninger så de kan bli fromme og gudfryktige, istedenfor ved evangeliets veiledning.

Tese 24
For det tjuende, blir Ordet ikke lagt fram på rett måte når man lærer at det er syndens størrelse som gjør at synd mot Den Hellige Ånd er utilgivelig.

Tese 25
For det tjueførste, blir Ordet ikke lagt fram på rett måte når predikantene som underviser, ikke tillater evangeliet å ha den primære rolle i prekenen.

________________________________________________________________________
* For den som er interessert i å lese en komplett utgave av boken, finnes en engelskspråklig versjon fra 1929 tilgjengelig online: http://www.lutherantheology.com/uploads/works/walther/LG/

Aller nyeste utgave (2010) av boken kan bestilles fra Concordia Publishing House: http://www.cph.org/p-8987-law-and-gospel-how-to-read-and-apply-the-bible.aspx