«På Golgata sto det et kors…»

Kristus på korset, av F. de Zurbarán, 1627 (Art Inst. of Chicago/Wikipedia)

«På Golgata sto det et kors, Jesus døde på korset. I hagen var det en grav, Jesus lå i den graven. Men korset er tomt! Graven er tom! Jesus sto opp og han lever!»

Det kom en mann inn, jeg tror han var turist, og ville kikke litt i kirken vår i Stavanger, en lørdag ettermiddag. Han så på det store, fine alterbildet som Birgit Johannessen har laget, og sa: «Jeg ser at Jesus henger på korset… Hvorfor? Han er jo oppstått! Ville det ikke vært bedre med et tomt kors?» Ja, hva er best? Et kors med Jesus på (krusifiks) – eller et tomt kors? Begge de to variantene lærer oss dyrebare sannheter: Krusifikset minner oss om «hva vår frelse kostet har», at Guds Sønn virkelig var (og er) et menneske av kjøtt og blod som var naglet til korset og led en pinefull død av kjærlighet til oss syndere. Mens et kors uten Jesus minner oss om at frelsesverket hans er fullbrakt, og korset er tomt. Og graven er tom, han gikk levende ut av den, med kropp og sjel – Kristus lever! Han ble overgitt til døden for våre synders skyld og oppreist for vår rettferdiggjørelses skyld (Rom 4,25).

Men korset er kontroversielt, en «snublestein», ordet om den korsfestede Kristus regnes av det naturlige menneske som en «Guds dårskap». Også innenfor kirkesamfunnene strides det om budskapet om forsoningen. I avisen Vårt Land har det nylig vært en del debatt om dette. Noen teologistudenter intervjues, og en uttaler: «Personlig synes jeg det er vanskelig å tro på en Gud som straffer sin egen uskyldige sønn. Jeg får det egentlig ikke til å stemme at den type ondskap skal komme fra Gud.» Og journalisten kommenterer: «Det eldgamle budskapet er nå på vei ut av forkynnelsen i flere miljøer.» Man ønsker å tolke Jesu død på alternative måter.

Ja, Guds lov og evangelium er vanskelig å «få til å stemme»; at Gud er hellig, rettferdig og streng, hater synd og må straffe den – samtidig som han er full av miskunn, kjærlighet og nåde, og elsker og tilgir oss syndige mennesker. Derfor er det som skjer på langfredag så forunderlig og stort. For der ser vi begge de to ulike sidene av Gud spilles ut på en og samme tid, og de går i hop: Hans elskede Sønn mottar på korset den strenge straffen for vår og hele verdens synd, samtidig som Gud forkynner sin nåde og tilgivelse og «drar alle til seg». Og ingen må glemme at Jesus gikk helt frivillig inn i denne lidelsen og døden; det fins ingen «ondskap» i det som Faderen og Sønnen gjør på Golgata. «Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere … Mens vi ennå var Guds fiender, ble vi forsonet med ham ved hans Sønns død» (Rom 5,8.10).

La oss så lenge vi lever fordype oss i Skriften og læren om korset, forsoningen og rettferdiggjørelsen, og be Gud bevare oss i troen, så ingen får ta dette dyrebare budskapet ifra oss!

(Redaksjonelt-artikkel fra tidsskriftet Bibel og Bekjennelse 1/2018)

Reklamer

Apostelen og evangelisten Matteus

Evangelisten Matteus og engel, maleri av Rembrandt.
Evangelisten Matteus og engelen. Maleri av Rembrandt.

21. september er minnedagen for Matteus, også kalt «Levi, sønn av Alfeus» (at en jøde hadde to navn var ikke uvanlig). Han var i arbeid ved tollboden i Kapernaum da Jesus en dag kom forbi og kalte ham til disippel. Jesus sa til ham: «Følg meg!» Og han reiste seg og fulgte ham. Kort tid etter var Jesus middagsgjest hjemme hos Matteus, sammen med andre disipler og «mange tollere og syndere». Fariseerne tok anstøt av dette og spurte Jesu disipler: «Hvorfor spiser mesteren deres sammen med tollere og syndere?»

Tollerne var en forhatt yrkesgruppe, fordi de tjente den romerske okkupasjonsmakten og gjorde seg rike ved å kreve mer toll og skatt av folk enn det som loven foreskrev. Derfor ble de f.eks. ikke godkjent som dommere eller vitner, ettersom de var ansett som uhederlige. Og pengene deres ble betraktet som urene; jødene ville derfor ikke ta imot vekslepenger fra dem og passet alltid på å ha akkurat riktig sum å betale tollen med.

Jesu svar til fariseerne: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke … Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere» (Matt 9,9-13). Herren viste her sin vilje til å tilgi og ta imot alle, selv de verste åpenlyse syndere. Dette var en stor trøst for Matteus og er også trøsterikt for oss, for det betyr at Jesus er villig til å tilgi hver og en av oss, uansett hvor skammelig og ille vi har oppført oss i livet vårt.

Som toller i romernes tjeneste må Matteus ha hatt ganske god utdannelse; han behersket utvilsomt både gresk, latin, hebraisk og arameisk språk. Gode evner til å organisere hadde han også, det synes i måten han disponerer stoffet som skal fortelles. Den Hellige Ånd gjorde bruk av disse ulike gavene og evnene da han inspirerte og ledet Matteus i skrivingen av evangelieboken som bærer hans navn.

«Evangeliet etter Matteus» er i første rekke beregnet på jødiske lesere, og ifølge flere av kirkefedrene ble boken først skrevet på arameisk. Noe arameisk manuskript eller avskrifter eksisterer imidlertid ikke i dag. Men Gud ledet også Matteus til å skrive det samme på gresk, og det er fra greske avskrifter våre norske utgaver av Matteusevangeliet er oversatt. Den greske versjonen har en umiskjennelig arameisk/hebraisk stil i språkføringen. Sitatene fra og henvisningene til Det gamle testamente er svært tallrike; gjennom hele boken møter vi utsagn ala «Dette skjedde for at det ordet skulle oppfylles som er talt gjennom profeten: …»

Planen og hensikten med Matteusevangeliet er nettopp å vise, med hjelp av de gammeltestamentlige profetiene, at Jesus fra Nasaret virkelig er Guds lovede Messias. Forfatteren av «den oppfylte profetiens evangelium» vil vise sine landsmenn at Jesus er Davids sønn som er kommet for å opprette et rike; ikke et politisk rike, som så mange forventet, men et «himmelrike» med plass for både jøder og hedninger. «Men hvordan kan Jesus være den lovede Messias, han som jo ble avvist av folket sitt og henrettet som en forbryter?» var det mange som innvendte. Matteus svarer: I profetbøkene er det nettopp forutsagt at Messias skulle bli forkastet av Israel, lide og dø – og oppstå igjen!

Matteus kan antas å ha forfattet evangelieboken sin en gang mellom år 50 og 60 e Kr. En tidligere foraktet toller, stemplet som forræder av det jødiske folk, viste nå ekte kjærlighet og omsorg for sine landsmenn ved å fortelle dem om frelseren deres, Jesus, og innby dem til å sette sin lit til ham.

Ifølge tidlig kirkelig tradisjon, kjempet apostelen Matteus i mange år for utbredelsen av evangeliet i Judea. Han la også ut på misjonsreiser til bl.a. Persia og asiatiske Etiopia (sør for Kaspiske hav), hvor det bodde mange israelitter. I Etiopia led han antagelig martyrdøden.

Guds vrede og Guds nåde

Debatter i media for tiden viser at det fins et stort behov for undervisning om «lov og evangelium». Følgende artikkel av dr. Siegbert Becker (1914-1984) har jeg hentet fra hjemmesiden til Den Lutherske Bekjennelseskirke (www.luthersk-kirke.no).

For den menneskelige fornuft er læren om Guds vrede og Guds nåde et stort problem. En Gud som både er uendelig rettferdig og uendelig nådig, kan ikke rommes innenfor den menneskelige fornufts grenser. Vi innser denne vanskelighet, og taler som Luther og de lutherske bekjennelsesskrifter om å skille rett mellom lov og evangelium. Vi mener at Dr. Walther hadde rett da han sa at for det menneske som ikke forstår å skille rett her, må Bibelen synes å inneholde flere motsigelser enn Koranen. Men vår kirke og forkynnelse viser hen til Kristi kors og til læren om den stedfortredende soning som en løsning på denne tilsynelatende motsigelse.

Luther sier at Bibelen holder fram for oss et dobbelt bilde av Gud: Et av frykt, dvs. et overveldende bilde av Guds strenge vrede som ingen kan unnfly, og som ville drive oss til fortvilelse dersom vi ikke hadde troen; og på den andre siden et motsatt bilde av Guds nåde, som troen ser hen til, og dermed får en vennlig og trøstefull tillit til Gud (WA 12,633).

I Galaterbrevskommentaren behandler han gang på gang dette skillet mellom lov og evangelium. Der sier han at lovens hensikt er å anklage, ydmyke og døde oss, føre til helvete og ta fra oss alt. Evangeliets hensikt derimot er å erklære oss skyldfrie og frikjenne, opphøye og levendegjøre oss, føre oss til himmelen og gjøre oss rike på alle ting (WA 40,1,371).

Også bekjennelsesskriftene peker på dette skillet. Apologien sier at lov og evangelium må holdes like atskilt som himmel og jord (Apol. III). Konkordieformelen lærer i femte artikkel at der dette skillet ikke holdes klart fram, gis det ikke en sann undervisning i kirken.

Dette dype skille mellom lov og evangelium blir tydelig i en av de tidligste og største åpenbaringer som Gud har gitt om seg selv i Bibelen.

Etter at han hadde knust gullkalven, ba Moses om det privilegiet å få se Gud. Han ville se hvordan Gud egentlig var. Men Herren svarte Moses at intet menneske kan se Gud og leve, men han lovet ham likevel at han skulle få se en flik av hans herlighet på avstand. Deretter får vi vite at Herren selv talte med Moses om hvilken Gud han er. Den skildring som her blir gitt, beskriver klart og tydelig lovens og evangeliets grunnbegreper. Ordene som brukes, er delvis velkjente for oss, da mange kristne har lært første delen av beskrivelsen utenat: «Herren er Herren, en barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede og rik på miskunn og sannhet! Han holder fast på sin miskunn i tusen slektsledd og tilgir synd, skyld og lovbrudd.» Det er vanskelig å finne en mer uttrykksfull bekreftelse på Guds barmhjertige vilje til å tilgi menneskenes synder.

Men så fortsetter bibelordet uten avbrudd: «Men han lar ikke den skyldige slippe straff. For fedrenes synd straffer han barn og barnebarn, og tredje og fjerde slektsledd.» (2 Mos 34,6-7). Disse ord forkynner like ettertrykkelig Guds rettferdige vilje til å straffe enhver synder.

Slik åpenbarer Herren seg for Moses som den Gud som tilgir og som straffer. Her ligger det grunnleggende skillet mellom lov og evangelium. I loven møter vi den Gud som straffer, og i evangeliet den Gud som tilgir. Og i Bibelen er dette én og samme Gud.

Det er blitt gjort mange forsøk på å løse denne motsigelsen. Det er de som sier at bildet av den Gud som straffer, hører til de tidligere stadier av religionens utvikling, og at begrepet nådig Gud gradvis fortrenger slike primitive oppfatninger, som fremdeles bare overlever blant teologiske mørkemenn. Andre, som ikke er fullt så radikale, reduserer Guds rettferdighet til håndterlige proporsjoner og sier at Jesus er kommet for å åpenbare en Gud som har en kjærlighet som langt overstiger hans rettferdighet og nidkjærhet. Selv om nok Gud straffer, er dette aldri ment som straff, men som et middel til forbedring, og til slutt skal den tid komme, da Gud bare er nådig.

Men slike oppfatninger kan vi ikke ha dersom vi aksepterer hele Bibelen som Guds verbalt inspirerte og ufeilbare Ord. Vi bør ikke en gang si at Jesus kom for å vende Guds vrede til barmhjertighet, for selv om vi nok kan forstå en slik påstand, har den en tendens til ikke å la Guds egen beskrivelse av seg selv stå ukorrigert. Gud er alltid og uforanderlig den som tilgir og som straffer. Den eneste virkelig tilfredsstillende løsningen finner vi i Kristi stedfortredende forsoning og i hans kors.

Fra «Skriften og saligheten»,
av Siegbert W. Becker.

Evangelisten Markus

25. april er minnedagen for evangelisten Markus.

Johannes Markus (hans fullstendige navn) var sønn av Maria som huset menigheten i Jerusalem (Apg 12,12). Tidlige kilder hevder at han var blant de sytti disiplene som ble utsendt av Jesus (Luk 10,1). Han er også blitt assosiert med den unge mannen som flyktet naken da Jesus ble arrestert i Getsemane (Mark 14,51f). Han ledsaget Paulus på den første misjonsreisen, sammen med Barnabas (hans fetter, Kol 4,10). Senere ble han apostelen Peters tolk og nære medarbeider; Peter kaller ham «min sønn» (1 Pet 5,13).

Ifølge tidlige kilder er evangeliet etter Markus skrevet ned fra Peters taler og prekener, og trolig ble det ført i pennen en gang mellom år 60 og 70 e.Kr., i Roma. Det er spesielt beregnet på mennesker av hedensk bakgrunn og forklarer jødiske skikker for dem (7,2-4; 15,42), henvisninger til Det gamle testamente forekommer sjelden. Med sine seksten kapitler er det det korteste av NTs fire evangeliebøker. Markusevangeliet kalles iblant for «handlingenes evangelium», fordi det særlig fremhever Jesu travle virksomhet, hans imponerende makt og kraft, undergjerninger, som overbeviser om at: «Sannelig, denne mannen var Guds Sønn!» (Mark 15,39).

Markus virket i mange år som leder for den kristne menigheten i Alexandria, Egypt, og ifølge tradisjonen led han også martyrdøden der. Levningene hans skal senere ha endt opp i Venezia; han er derfor byens «skytshelgen» og feires på minnedagen (dødsdagen) den 25. april, både på Markusplassen og i Markuskirken.

I kirkekunsten er evangelisten Markus ofte symbolisert ved en løve, gjerne med vinger.

Bilde

Guds nei og Guds ja

Embed from Getty Images

 

Om lov og evangelium

Bibelen lærer at Gud er streng og stiller krav – og at Gud er nådig og tilgir. Hvordan kan dette henge sammen? Forholdet mellom «lov» og «evangelium» gjør mange bibellesere forvirret. ”… Ikke noen bok er så tilsynelatende full av selvmotsigelser som Bibelen, … også i f.eks. det avgjørende hovedspørsmål om hvordan vi skal kunne komme til Gud og bli frelst.” (C.F.W. Walther)

Den innflytelsesrike teologen C.F.W. Walther (1811-1887) har i år hatt 200-årsjubileum. Blant hans viktigste bidrag var forelesningene om lov og evangelium, som han holdt hver fredag kveld i perioden september 1884 – november 1885, i St. Louis. Etter hans død ble denne undervisningen utgitt i bokform (Die rechte Unterscheidung von Gesetz und Evangelium, 1897). En sammenfatning* av boken utkom på norsk i 1977: Guds nei og Guds ja. Om å skjelne rett mellom lov og evangelium (Chronos forlag). Oversetter var Gudmund Oldereide. Forlaget har gitt meg tillatelse til å publisere dette verdifulle materialet her på bloggen, og jeg tenker å legge det ut i passende porsjoner, ukentlig (hver fredag kveld, akkurat som Walther). Jeg håper og tror at denne undervisningen kan være til hjelp for både leg og lærd.

Kort om C.F.W. Walther:

http://no.wikipedia.org/wiki/Carl_Ferdinand_Wilhelm_Walther

http://www.lutheranhistory.org/presidents/pres_walther.htm

_____________________________________________________________

Walthers innledning:

DET RETTE FORHOLD MELLOM LOVEN OG EVANGELIET

Hvis det er ditt ønske å bli en dyktig lærer i kirken eller skolen, er det absolutt nødvendig å ha et visst kjennskap til alle de lærdommer som den kristne åpenbaring underviser i. Imidlertid er det noe som står over og er viktigere enn denne kunnskapen, og det er at du vet å anvende lærdommen riktig. Det er ikke nok at du selv har en klar intellektuell forståelse av læren, men hver eneste læresetning må ha festet seg dypt i hjertet og der fått bevise sin guddommelige, himmelske kraft. De må være blitt så kostelige og verdifulle, ja, så kjære for deg, at du ikke kan la være å samstemme med Paulus når han sier: ”Vi tror, og derfor taler vi”, eller med de øvrige apostlenes ord: ”Vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt.”

Den viktigste av alle læresetningene er den om rettferdiggjørelsen. Imidlertid er der en som er nesten like viktig: nemlig den om hvordan vi skal kunne skjelne riktig mellom Loven og Evangeliet.

Luther sa en gang at han var villig til å plassere den som var vel bevandret i denne kunsten, over alle andre og titulere ham for doktor i den hellige Skrift. Nå vil jeg ikke at dere skal tro jeg selv har slike intensjoner som å stå over andre og bli betraktet for doktor i den hellige Skrift. Nei, jeg vil aller helst få være en ydmyk disippel og sitte ved dr. M. Luthers føtter for av ham å lære og forstå Skriften på samme måte som han selv lærte av apostlene og profetene.

Når du sammenlikner den hellige Skrift med andre skrifter, vil du legge merke til at ikke noen bok er så tilsynelatende full av selvmotsigelser som Bibelen, og det ikke bare hva angår de mindre ting, men også i f. eks det avgjørende hovedspørsmål om hvordan vi skal kunne komme til Gud og bli frelst. Et sted skjenker Bibelen syndsforlatelse til alle syndere, et annet sted blir syndsforlatelsen nektet alle syndere. En setning skjenker evig liv til hele menneskeheten, mens en annen byder menneskene til selv å gjøre noe for å bli frelst. Slike gåter finner sin løsning i det faktum at Skriften gir to fullstendig motsatte doktriner (læresetninger), en som angår Loven og en annen som behandler Evangeliet.

____________________________________________________________________

Innholdsoversikt:

Tese 1
Det læremessige innholdet i den hellige Skrift – og det gjelder både Det gamle og Det nye testamente – består av to lærer som er stikk motsatte: Loven på den ene side og Evangeliet på den andre.

Tese 2
En rett lærer er bare den som underviser i alle troens artikler i overensstemmelse med Skriften, og som også rett skiller loven og evangeliet fra hverandre.

Tese 3
Å skille rett mellom lov og evangelium er den vanskeligste og høyeste kunst for de kristne generelt – og for teologer i særdeleshet. Dette læres kun av Den Hellige Ånd i erfaringens skole.

Tese 4
Den sanne kunnskapen om skillet mellom loven og evangeliet, er ikke bare et herlig lys som gir den rette forståelse av hele Skriften, men uten denne kunnskapen er og blir Skriften en lukket bok.

Tese 5
Den første sammenblandingen av lov og evangelium er den lettest gjenkjennelige – og den groveste. Den omfavnes f.eks. av katolikker, sekterister og rasjonalister og består i dette, at Kristus fremstilles som en ny Moses, eller lovgiver, og evangeliet blir gjort til en lære om fortjenstfulle gjerninger. Samtidig blir de som lærer at evangeliet er budskapet om Guds frie nåde i Kristus, fordømt og bannlyst.

Tese 6
For det andre, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når loven ikke får lyde i all sin strenghet og evangeliet ikke i sin fulle sødme og vennlighet, når tvert imot elementer fra evangeliet blandes sammen med loven og elementer fra loven med evangeliet.

Tese 7
For det tredje, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når evangeliet forkynnes før loven, helliggjørelsen før rettferdiggjørelsen, troen først og så omvendelsen, gode gjerninger først og så nåden.

Tese 8
For det fjerde, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når loven forkynnes for dem som allerede er forskrekket over sine synder, eller evangeliet for dem som lever trygge og sikre i sine synder.

Tese 9
For det femte, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når syndere som allerede er blitt forskrekket av loven, henvises – ikke til Ordet og sakramentene – men til å be iherdig og kjempe med Gud for å erobre seg en slags nådestand; med andre ord, når de blir fortalt at de må fortsette å be og kjempe helt til de føler at Gud endelig har tatt dem til nåde.

Tese 10
For det sjette, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når predikanten omtaler troen som om den kun var en akseptering av visse sannheter, og at endog folk som lever i åpenbar synd og last er troende når de bare vedkjenner seg disse sannhetene, så en erklærer dem rettferdige for Gud og dermed frelst. Det er også en gal anvendelse av Ordet å hevde at troen rettferdiggjør og frelser fordi den virker kjærlighet og en ny livsførsel.

Tese 11
For det sjuende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når man bare vil gi evangeliets trøst til dem som på grunn av kjærlighet til Gud er blitt gjort botferdige ved loven, og ikke til dem som omvender seg av frykt for Guds vrede og straff over synden.

Tese 12
For det åttende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når forkynneren framstiller det som om anger og bot sammen med troen er en årsak til at det gis syndstilgivelse.

Tese 13
For det niende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte dersom man – når det oppfordres til å tro – gir inntrykk av at et menneske selv kan klare å skape denne troen eller i hvert fall hjelpe til, istedenfor å forkynne troen inn i hjertet ved å holde fram evangeliets løfter til ham.

Tese 14
For det tiende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når troen kreves som en betingelse for rettferdiggjørelsen og frelsen, som om et menneske blir rettferdig for Gud og frelst, ikke bare ved tro, men også på grunn av troen, for troens skyld.

Tese 15
For det ellevte, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når evangeliet gjøres om til en omvendelsespreken.

Tese 16
For det tolvte, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når forkynnere prøver å få tilhørerne til å tro at de er rett omvendt straks de er blitt kvitt visse vaner og har latt seg engasjere i forskjellige slags barmhjertighets- og diakonarbeid.

Tese 17
For det trettende blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når man beskriver troen, både hva gjelder dens styrke og dens frukt, på en måte som ikke passer på alle troende til ulike tider.

Tese 18
For det fjortende blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når menneskets allmenne moralske forderv beskrives slik at man får inntrykk av at også sanne troende fremdeles lar seg styre og regjere av synden og synder med vitende og vilje.

Tese 19
For det femtende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når forkynneren sier om enkelte synder at de ikke leder til fortapelse, fordi de er så ubetydelige og ”små”.

Tese 20
For det sekstende blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når et menneskes frelse blir gjort avhengig av medlemskap i den synlige rett-troende kirke og når frelsen nektes enhver som måtte ta feil i en eller annen trosartikkel.

Tese 21
For det syttende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når det blir sagt og lært at sakramentene virker frelse ex opere operato, dvs. at de rent mekanisk har frelsende virkning ved selve den ytre handling.

Tese 22
For det attende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når det gjøres et feilaktig skille mellom et menneskes vakte tilstand og dets omvendelse; og videre, når en persons manglende evne til å tro blir misforstått som hans manglende tillatelse til å tro.

Tese 23
For det nittende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når man ved hjelp av lovbud og trusler eller med lovens løfter forsøker å drive de uomvendte til å vende synden ryggen og øve gode gjerninger så de kan bli fromme og gudfryktige, istedenfor ved evangeliets veiledning.

Tese 24
For det tjuende, blir Ordet ikke lagt fram på rett måte når man lærer at det er syndens størrelse som gjør at synd mot Den Hellige Ånd er utilgivelig.

Tese 25
For det tjueførste, blir Ordet ikke lagt fram på rett måte når predikantene som underviser, ikke tillater evangeliet å ha den primære rolle i prekenen.

________________________________________________________________________
* For den som er interessert i å lese en komplett utgave av boken, finnes en engelskspråklig versjon fra 1929 tilgjengelig online: http://www.lutherantheology.com/uploads/works/walther/LG/

Aller nyeste utgave (2010) av boken kan bestilles fra Concordia Publishing House: http://www.cph.org/p-8987-law-and-gospel-how-to-read-and-apply-the-bible.aspx