Planeten har fått besøk

Engelen svarte: «Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal barnet som blir født, være hellig og kalles Guds Sønn.» (Luk 1,35)

Det fins en del som tror at planeten vår har hatt besøk av fremmede vesener fra verdensrommet, i UFOer, flyvende tallerkener eller lignende. Bibelen gir oss ingen grunn til å tro noe slikt. Men likevel: den forteller oss at jorden har fått besøk. Av et levende vesen som er helt annerledes enn oss. Et guddommelig vesen. Gud selv har besøkt oss! Han som har skapt himmel og jord og alt som lever, kom til oss på en helt spesiell måte for om lag to tusen år siden. Han ble selv en del av menneskeslekten da han kom inn i jomfru Marias morsliv som et bittelite embryo, unnfanget ved Den Hellige Ånd.

Nå i siste del av mars minnes vi Marias bebudelse, da hun fikk budskapet om at hun skulle bli gravid og føde Guds Sønn. Vi forstår at Gud ikke ble menneske etter for eksempel tolv eller atten eller tjueto uker i morslivet, eller ved fødselen. Nei, livet hans som menneske startet ved unnfangelsen, i likhet med livet til alle andre som tilhører menneskeslekten. Fra det tidspunktet var Jesus sant menneske og sann Gud i én person. Under over alle under.

Marias barn skulle være hellig, sa engelen. Var dette så veldig viktig? Ja. Fordi ingen av oss andre som er kommet til verden etter syndefallet, er hellige. Vi er alle syndere og derfor underlagt forgjengeligheten og døden. «Med skyld ble jeg født, med synd ble jeg til i mors liv,» skrev salmedikteren David (Salme 51). En forbannelse lå over menneskeheten. Synden skilte oss fra Gud. Hvem kunne redde oss i vår nød?

I dette barnet som er hellig og Guds Sønn, ligger løsningen. For her kommer han til oss som et menneske av kjøtt og blod for å bli vår alles stedfortreder. Vi trenger aldri å tvile på at Gud elsker oss når vi tenker på at han har blitt en av oss, et bittelite menneskebarn i Marias morsliv, som vokste og utviklet seg fra uke til uke akkurat som oss. Han fikk fingre, tær, nese, munn, et hjerte som banket, og han sprellet med armer og bein i fostervannet. Så bittesmå har vi alle vært. Og Jesus ville bli lik oss. For han skulle jo være vår stedfortreder. Og dette var han ved å leve et fullkomment hellig og rettferdig liv for oss alle. Han var helt uten synd. Likevel bar han hele vår syndebyrde og tok selv vår straff på korset. Han ga sitt liv som løsepenge for oss. Han har betalt alt vi skyldte og vunnet seier over syndens, dødens og djevelens makt.

Planeten har fått vidunderlig besøk! I sin store nåde har Gud ved sin hellige Sønn forsonet oss mennesker med seg selv. Han gir oss nå tilgivelse, fred og evig liv. Helt uten noen prestasjoner får vi bare ta imot i tro og tillit og takke ham for denne fullstendig ufortjente gaven. Gud være takk og lov.

Bordbønnen – et maleri

Das Tischgebet («Komm, Herre Jesu, sei unser Gast»), malt av Fritz von Uhde, 1885. (Wikimedia Commons)

For noen år siden ble jeg stående og måpe en lang stund foran dette maleriet i Berlins gamle nasjonalgalleri. Blant annet fordi det er ganske stort (165 cm bredt, 130 cm høyt), og svært realistisk malt, kan tilskueren lett få en følelse av å bli dratt inn og være til stede i samme rom som personene på bildet. Det gjør et mektig inntrykk, for hvem er det som plutselig har kommet inn i huset til en helt vanlig tysk bondefamilie «her og nå», som er klare for å sette seg til bords for å spise et måltid mat? Det er jo Jesus! Mannen ved siden av ham sier visst: «Kom og vær gjesten vår, Herre. Du kan sitte her,» mens Jesus tydeligvis er klar til å lede familien i en bordbønn.

Den tyske kunstneren Fritz von Uhde (1848-1911) ble spesielt kjent for nettopp slike motiver, der Jesus kommer og er sammen med vanlige mennesker i nåtiden, barn og gamle, kvinner og menn, gjerne litt fattige. Disse maleriene fikk til å begynne med mye kritikk for ikke å være åndelige og ærbødige nok. De hadde en for hverdagsrealistisk og «vulgær» stil, mente mange. De var så annerledes fra det man lenge hadde vært vant til å se i religiøs kunst.

Men Uhde uttrykker jo på denne måten en bibelsk sannhet, at Jesus ikke er fjernt fra sine troende; han har lovet å være med oss alle dager inntil verdens ende. Hvor to og tre er samlet i hans navn, er han midt iblant oss, selv om vi ikke kan se ham med våre to fysiske øyne. Også ellers kan han være til stede akkurat hvor og når han vil. Når vi gjør de daglige arbeidsoppgavene på vår lille plass i verden, og når vi ber ham om å være gjest ved spisebordet vårt, vil han være sammen med oss.

Fritz von Uhde vokste opp i Zwickau, Tyskland, og studerte senere ved kunstakademiet i Dresden. Hans far var kirkerådsleder i den evangelisk-lutherske kirke i Sachsen, og sønnen delte farens tro. Det er et spesielt lys i maleriene hans. Mange andre kunstnere var svært opptatt av lyset i naturen, men Uhde uttalte at han heller var opptatt av å finne og fange lyset inni den personen han malte. I Kristus så han den største skjønnhet og fullkommenhet. Blant hans mange kjente malerier er «La de små barna komme til meg», «Nattverden» og «Bergprekenen».

Jesus – munnskjenken vår

Foto: Maja Petric, Unsplash.com

Skjenking er for tiden et aktuelt og omdiskutert tema. Landets bartendere er nå i full sving igjen, etter uker med skjenkestopp på grunn av pandemien.

I oldtiden var munnskjenkene høyt betrodde tjenere ved de kongelige hoffene. Profeten Nehemja arbeidet som munnskjenk for perserkongen Artaxerxes (Neh 1,11ff), og vi leser også om den egyptiske faraos munnskjenk som fikk drømmen sin tydet av Josef i fengselet (1 Mos 40). Blant oppgavene til en munnskjenk var å servere vinen ved kongens bord. Og med en stadig frykt for kuppforsøk, var det ofte forventet at munnskjenken selv først skulle prøvedrikke av vinen, for sikkerhets skyld. Hvis noen da prøvde å forgifte kongen, ville dette sannsynligvis kunne merkes på munnskjenken, om han begynte å føle seg dårlig.

I Hellas var det vanlig å rekke dødsdømte forbrytere et beger med gift å drikke. Og i Det gamle testamente er «å drikke vredens beger» et billedlig uttrykk for å rammes av straff og lidelse. «Ta dette beger med vredesvin fra min hånd» (Jer 25,15). Det var det Jesus hadde i tankene da han fylt av angst og gru i Getsemane ba: «Ta dette begeret fra meg!» og «Min Far! Om ikke dette begeret kan gå forbi meg, og jeg må drikke det, så la viljen din skje» (Mark 14,36; Matt 26,42).

Det var alle vi andre som hadde fortjent å drikke vredens beger, på grunn av våre mange synder. Men Gud elsker oss så høyt at han overga sin enbårne Sønn for å frelse oss. Hele vår syndeskyld ble lagt på Jesus, han ble «gjort til synd for oss» (2 Kor 5,21) og regnet som den verste av alle forbrytere. Derfor ble også vredens og straffens beger rakt ham. Og han ofret seg og led en forferdelig pine som vår alles stedfortreder, for at vi skulle få slippe.

Munnskjenkene ved kongenes hoff drakk bare litegrann av vinen i begeret. Men Jesus, vår egen frelser-munnskjenk, har tømt hele det store, bitre, dødelige straffbegeret for oss. Straffen er gått forbi oss. Ved å dø for våre synder på korset, tok han brodden og giften ut av vår død. Og da Gud reiste sin Sønn opp fra graven på den tredje dagen, erklærte han oss alle «ikke skyldige». Gud gir oss derfor et helt annet beger å drikke; vi får si med salmisten: «Jeg løfter frelsens beger og påkaller Herrens navn» (Sal 116,13). Jesus skjenker oss den aller kosteligste drikk, det levende vannet, som blir en kilde i oss som veller fram og gir evig liv (Joh 4,14). Evangeliet i ord og sakrament, med Guds rike og sanne, sikre løfter, skaper troen i oss, slukker den åndelige tørsten vår, gir oss fred og glede, styrker oss og holder oss oppe gjennom alt. Hver den som tror på Sønnen, skal ikke gå fortapt, men ha evig liv.

O Herre Jesus, takk for din store kjærlighet, at du ofret deg og drakk vredens beger for meg. Gi meg alltid å drikke av ditt livgivende vann. Amen.

Å kjenne sin besøkelsestid

Andakt

Maleri av Josef Untersberger (Giovanni)

Lukas 19,41-48

Iblant kan vi lese i avisen: «Byens befolkning kjente ikke sin besøkelsestid i går kveld,» og da handler det gjerne om at det har vært en flott konsert av en tilreisende kjent artist eller musikkgruppe, men så var det bare noen ytterst få publikummere til stede. Da tenker kanskje vi som leser: «Uff, så dumt at vi gikk glipp av dette! Det er slett ikke sikkert det kommer flere slike anledninger, det er jammen viktig å kjenne sin besøkelsestid.»

Et mye alvorligere eksempel på noen som ikke kjente sin besøkelsestid hører vi om i teksten vår i dag. Skjebnen som ventet Jerusalem og folket der står som en advarsel til oss som lever nå. Om de bare hadde skjønt hva som tjente til fred, til deres frelse! Men det var skjult for dem. Nå var han kommet, Fredsfyrsten, men de tok ikke imot ham. Igjen og igjen hadde de fått høre evangeliet, men de forherdet hjertene sine, gjorde seg harde og stolte. Kjenner vi vår besøkelsestid? Eller er vi for opptatt med andre ting som vi håper kan gi oss fred og ro i hjertet, lykke og tilfredsstillelse? Denne verdens ting, opplevelser og attraksjoner? Venner og familie? Det å ha god helse? Kunst og kultur? Materialisme? Sviktende ting? Lar vi ofte verdens sorger og gleder oppsluke tanker og sinn, så vi ikke spør noe særlig etter frelse for sjelen?

Det er nå Gud taler til oss og kaller på oss. Må ingen av oss forherde hjertet sitt, men forstå i dag hva som tjener til fred og vende om til Gud.

I teksten vår gråter og sørger Jesus over Jerusalem. Og det er ikke bare at det renner en liten tåre ut fra øyekroken hans. Nei, det greske ordet for «gråte» som er brukt her, handler om å briste ut i tårer og høylytt gråt. Han tenker ikke på seg selv og hulker fordi han er fornærmet og rasende på dette folket som ikke vil ha ham. Nei, hjertet hans er fullt av medynk og sorg. Det er dem han tenker på, han er full av kjærlighet til dem! Hvor inderlig gjerne han ville hjelpe dem. En annen gang sa han: «Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som blir sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle dine barn, som en høne samler kyllingene under sine vinger. Men dere ville ikke» (Matt 23,37).

«Så sant jeg lever, sier Herren Gud, jeg vil ikke at den ugudelige skal dø, men at han skal vende om fra sin onde ferd og leve. Vend om!» (Esek 33,11). Gud vil at alle mennesker skal bli frelst (1 Tim 2,4). Det var ikke for å dømme verden at Gud sendte sin sønn; det var ikke derfor han red inn i Jerusalem, ydmyk og saktmodig, på et esel. Nei, av kjærlighet til oss syndere døde Jesus på korset. Gud sparte ikke engang sin egen kjære Sønn; så høyt elsker han verden og deg og meg. Han som ikke visste av synd, som var uskyldig, han ble gjort til synd for oss. Alt ble lastet på ham, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet (2 Kor 5,21). Gud vil ikke miste en eneste en av oss, for ham er hver sjel som en perle av uendelig verdi.

Din og min besøkelsestid er nå. Det gjelder livet! Vi har ingenting i oss selv å tre fram for Gud med, vi har vært ulydige mot Herren vår Gud. Men: vi får klynge oss til Jesu lydighet, Hans rettferdighet i vårt sted. Dette er evangeliet. Gud sier til deg og meg: Jeg fordømmer deg ikke. Jeg tilgir deg! Vær frimodig, min sønn! Vær frimodig, min datter! Løft hodet, gå med fred. For jeg tilgir deg alle dine synder. Bare stol på meg, jeg er din rettferdighet. Der synden var stor, ble nåden enda større (Rom 5,20). Amen.

La oss be: Lovet være du, Gud, og velsignet i evighet, som med ditt ord trøster, lærer, formaner og advarer oss! Må du ved din Hellige Ånd stadfeste ordet i hjertene våre, så vi ikke blir glemsomme hørere, men stadig vokser i tro, håp, kjærlighet og tålmodighet inntil enden, og så til sist blir evig salige, ved din sønn, Jesus Kristus vår Herre. Amen.

Velsignet fastetid

Se, vi går opp til Jerusalem i hellige fastetider
og ser hvordan Jesus, Guds egen Sønn,
i stedet for syndere lider.  

Seks og en halv uke før påske går store deler av den kristne kirke i «faste-modus». Fasten er en annerledes-tid der vi forbereder oss til kirkeårets største høytid. Hvordan kan vi bli best mulig forberedt til den store gleden som påskefesten bringer oss? Ved å fokusere oppmerksomheten vår – mer enn ellers – på Jesus og hans vei mot korset. Han måtte lide, kjempe og stride, han måtte stå mot helvedes hær. Vi må spørre oss selv: Hvorfor var det nødvendig for selveste Kristus, den evige Sønnen, å gå gjennom så mye vondt og vanskelig og pinefullt for vår skyld? Alvorlighetsgraden av vår synd er større enn vi kan forstå. Så dette er også en tid for selvransakelse og for å vende om fra alt det som trekker oss bort fra Jesus. Synden er ikke noe å ta lett på!

Ved å sette av tid til bønn og andakt, der vi grunner over Frelserens kamp og lidelser, vil vi bli i stand til å fatte litt mer av dybden i hans kjærlighet til oss. Og når så påskemorgen kommer, vil gleden vår over hans seier over døden bli desto større og dypere. Kristi oppstandelse er Faderens kvittering på at hele verdens synd og skyld er blitt gjort opp for og tilgitt; Sønnen har betalt for alle våre lovbrudd med sitt eget liv og blod, og betalingen er gyldig og mottatt. Vi setter enda større pris på dette etter å ha gått gjennom en forberedelsestid, med fordypelse i hva vår frelse kostet har.

Tidlig i den kristne kirkens historie ble det vanlig å faste – avstå fra mat – på langfredag og påskeaften, i 40 timer, dvs. ca. det antall timer Jesus lå i graven. Senere utvidet man til 14 dager, deretter 40 dager, som altså er tiden fra askeonsdag til påskeaften (når søndagene ikke regnes med). Et stort problem ble det imidlertid da det spredte seg en oppfatning om at fasting var en obligatorisk og fortjenestefull gjerning for Gud. Derfor førte reformasjonen til at det ble langt mindre vekt på fasting blant lutherske kristne.

Vi har frihet til å faste eller å la det være. Men fasting er i seg selv en god ordning, som også Jesus praktiserte. Så Luther foreslo at kristne kunne faste noen få dager før både jul, påske og pinse, selvsagt ikke for å fortjene noe – siden vi jo er frelst av nåde alene, men som en måte å disiplinere kroppen og en hjelp til å be og fokusere på Jesu frelsesverk.

For diabetikere og en del andre kan det som kjent være farlig å avstå fra mat. Men da fins det andre ting man kan velge å avstå fra. En moderne utgave av faste er å ta pause fra TV, Netflix eller sosiale medier. Slik kan man få en hel del ledig tid, som kan brukes til å være stille for Gud i andakt og bønn, ransake seg selv i lyset fra den hellige Skrift, vende om, hvile i Guds nåde og få ladet ny kraft og vilje til å elske og tjene medmennesker. Må Gud gi oss en velsignet fastetid, uansett hva vi gjør eller ikke gjør.

(Illustr. foto: By LooiNL – Own work, CC BY-SA 3.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=2548790)

Blir julen ødelagt?

I år har koronaviruset satt en stopper for julemarkeder og andre førjulsarrangement, epidemien ødelegger for tradisjoner, julestemning og økonomi. Mange restauranter går glipp av betydelige inntekter på grunn av avlyste julebord. På skisentre i Norge, Østerrike og Sveits var alt gjort klart for storinnrykk av utenlandske skiturister, men i år kommer nok svært få. Statsministeren vår ba folk om å ha en «plan B» for julen, for med en ny smittebølge kunne den vanlige feiringen fort gå i vasken. Og en programleder hos amerikanske CNN uttalte at det antagelig blir umulig å feire jul i år.

For vel to tusen år siden var det jo også ulike ting som truet med å spolere julen. Den fattige jomfru Maria som skulle føde Frelseren, Guds Sønn, var i Davids by Betlehem da fødselsriene begynte og hennes time var kommet. Men hvordan skulle dette gå? Det var fullt i herberget og ikke ledig husrom noe sted. Som en nødløsning fikk Maria og Josef slå seg ned i en ussel stall med sterk lukt av esel eller andre dyr. Kunne dette gå bra? Ja, Frelseren ble født, de svøpte ham og la ham i en krybbe. Ikke så lenger etter sendte kong Herodes soldater for å finne og drepe den nyfødte kongen, og Maria og Josef måtte flykte med Jesusbarnet til Egypt. For en nød!

Men ingen kunne ødelegge julen og Guds plan om å gi verden en Frelser. Og ingenting kan egentlig ødelegge julen i år heller. Selv om det nok ikke blir familieselskap på «same procedure as every year» og noen sikkert får litt færre eller billigere julegaver enn i fjor. Mange er smittet og en del har mistet nære og kjære; dette påvirker naturligvis julekosen. Men likevel kan ingenting ødelegge det som er det herlige innholdet i vår kristne jul, det som julebudskapet gir oss: En glede for alt folket, fordi en frelser er født for oss, Messias, Herren! Han ble fattig for å gjøre oss rike, han har frelst oss fra all vår synd og den evige døden. Han er Profeten vår, som taler Guds ord til oss. Han er Presten vår, som har ofret seg selv på korset og som går i forbønn for oss. Og han er Kongen vår, som regjerer over oss, leder, hjelper og gir oss fred. Ingen ytre omstendigheter, ingen sykdommer eller nedstengninger kan ødelegge dette.

Må Gud velsigne årets julefeiring i alle land og gi glede i menneskers hjerter på grunn av Han som er født.

(Foto: Chris Spencer-Payne/Pixabay)

Lik en menneskesønn

I Daniels bok kapittel 7, vers 13 leser vi: «Jeg så i mine nattsyner, og se! – med himmelens skyer kom en som var lik en menneskesønn. Han gikk bort mot den som var gammel av dager og ble ført fram for ham.» Denne personen som var «lik en menneskesønn» og som ble ført fram for Gud Faderen, var Messias. Og Jesus brukte derfor ofte tittelen Menneskesønnen om seg selv. Det er en tittel som er svært bemerkelsesverdig, spennende og underfull når akkurat han bruker den, ettersom han jo er den evige Gud, som har blitt en menneskesønn! Han sa: «Menneskesønnen har makt på jorden til å tilgi synder» Denne makten har han fordi han er Gud.

Om noen uker skal vi igjen feire det store underet, at da tiden var inne ble Guds evige og allmektige Sønn født som en menneskesønn av en kvinne her på jord. Jomfru Maria ble «Guds mor»! Frelseren måtte være et sant menneske av kjøtt og blod som oss, for å kunne være vår stedfortreder og leve et hellig og rettferdig liv for oss. Menneskesønnen var kommet for å «tjene og gi sitt liv som løsepenge» for oss, og kjøpe oss fri fra synd, død og djevel.

Etter sin lidelse og død på korset og oppstandelsen på den tredje dag, viste han seg for mange vitner, før han vendte tilbake til himmelen, og en sky skjulte ham for vennene hans. Menneskesønnen ble ført fram for Gud sin Far, og satte seg ved hans høyre side. Der ber han for oss og er vår forsvarsadvokat og konge. Han er med oss alle dager, midt i den urolige tiden vi lever i. All makt i himmel og på jord har han, vår frelser og bror som regjerer. Og derfor behøver vi aldri å være redde, uansett hva som skjer og uansett hvem som sitter som konger, presidenter eller statsministre i verdens land og riker. En dag skal han komme tilbake, synlig på himmelens skyer, holde dom på jorden og hente alle sine troende hjem. Menneskesønnen skal da føre oss fram for Faderen, og vi skal få leve med ham for alltid i hans evige rike. Lyse og herlige framtidsutsikter har vi! Gud være takk og lov. Amen.

De siste tider er her

Preken over Mika 4,1-4

Du vet vel at vi lever i de siste tider? At denne verden nærmer seg sin slutt? Ifølge Guds ord begynte de siste tider da Jesus kom til jorden: «Mange ganger og på mange måter har Gud i tidligere tider talt til fedrene gjennom profetene. Men nå, i disse siste dager, har han talt til oss gjennom Sønnen» (Hebr 1,1-2). «For deres skyld er han blitt åpenbart nå ved tidenes ende»(1 Pet 1,20).

Og hans gjenkomst kan vi vente når som helst. Da er de siste tider brått slutt. Han sier: «Våk hver tid og stund … Vær på vakt, og la dere ikke sløve av svir og drikk eller av livets bekymringer, så den dagen plutselig kommer over dere som en snare» (Luk 21,34-36). Vi kan tenke på en snare i skogen, som en hjort trakker uti. Med ett sitter dyret bom fast, og det er blitt for sent å gjøre noe mer. Jesus vil ikke at noe slikt skal hende oss, at den ytterste dagen blir som en snare, fordi vi var uforberedt. Derfor lar han sitt ord bli forkynt for oss, så vi kan være klare.

Gud lot profeten Mika (ca. 700 f.Kr.) skrive ned en herlig profeti om denne siste tiden: «I de siste dager skal det skje at Herrens tempelberg skal stå urokkelig som det høyeste av fjellene og rage over høydene» (Mi 4,1). På skolen lærte vi at verdens høyeste fjelltopp er i Himalaya: Mount Everest, 8848 meter over havet, med snø og is på toppen. Mener Mika at tempelberget i Israel (ca. 750 m.o.h.) en gang skal rage enda høyere enn Everest? Nei, her bruker Mika poetisk billedspråk, som ikke skal forstås helt bokstavelig. Han fortsetter: «Dit skal folkeslag strømme. Mange folk skal dra av sted og si: «Kom, la oss gå opp til Herrens fjell, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier og vi kan ferdes på hans stier. For lov (annen oversettelse: undervisning) skal gå ut fra Sion, Herrens ord fra Jerusalem» (v. 2). Her er det altså ikke meningen at vi skal se for oss folk med klatreutstyr og oksygenflasker som er på vei opp til verdens høyeste fjelltopp (!)

Dette er en billedlig beskrivelse av noe som skal skje i de siste dager, nemlig at folkeslagene lærer å kjenne den herlige undervisningen om frelseren Jesus. Fordi Messias og hans frelse er unik og det viktigste av alt i verden, bruker profeten altså det bildet at Herrens tempelberg skal stå urokkelig og rage høyere enn alle andre fjell. Og når mennesker fra ulike folkeslag kommer til tro, heter det at de «strømmer til Jerusalem». Men: det er ikke nødvendig for oss å reise til den fysiske, geografiske byen i Midtøsten. For undervisningen om Messias har gått ut fra Sion, ut i hele verden. Herren lærer oss sine veier, og vi får vandre på hans stier, uansett hvor på jorden vi bor.

Som så ofte ellers i Skriften, er altså den fysiske byen Jerusalem og Herrens tempelberg her symboler for noe annet, noe åndelig. For eksempel i Hebreerbrevet heter det om dem som har fått troen, at nå er de «kommet til fjellet Sion, til den levende Guds by, det himmelske Jerusalem, … til Jesus, mellommannen for en ny pakt» (Hebr 12, 22–23). Og for at ingen skal klare å misforstå, understrekes det: «ikke til et fjell som en kan ta og føle på» (v. 18).

«Når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg,» sa Jesus før han døde (Joh 12,32). Han selv er det sanne tempelet, som ble revet ned, men gjenreist på den tredje dagen! (Joh 2,19). Han drar oss til seg med evangeliets invitasjon, slik at vi kommer strømmende. Se for deg en folkemengde utenfor døren til et stort varehus. Det er straks åpning av et «supersalg» –alt er nedsatt med 70 %! Når døren går opp klokken 09, strømmer kundene ivrig inn i lokalet og kaster seg over alle de rimelige varene! Det er sant at slik vi syndere er av naturen, har vi ingen kraft eller vilje til å komme til Jesus. Men når han drar oss til seg med evangeliet, som er Guds kraft til frelse, og når vi innser hvor desperat vi behøver ham og frelsen, ja da kommer vi strømmende og griper gaven begjærlig. Vi bare må ha det! Det som Jesus har til oss, er kolossalt mye mer verdifullt enn alt som kan kjøpes i et varehus, det kan ikke sammenlignes med noe annet. Og det er ikke noe vi får kjøpt til 70 % nedsatt pris, nei han gir det til oss helt gratis, som en virkelig gave. Vi har uansett ingenting å betale med. Men han selv har betalt for den dyrebare frelsen til siste øre.La oss derfor alltid være ivrige etter å ta til oss av undervisningen som går ut fra «Sion», så vi kan ferdes på hans veier, og invitere andre: «Kom, la oss gå opp…»

Mika fortsetter: «Han skal dømme mellom mange folk, skifte rett for mektige folkeslag, også for dem som er langt borte. De skal smi sverdene om til plogskjær og spydene til vingårdskniver. Folk skal ikke løfte sverd mot folk, ikke lenger læres opp til krig, men enhver skal sitte under sin vinstokk og sitt fikentre, ingen skal skremme dem. For Herren over hærskarene har talt.» (v. 3-4)

Med vakkert billedspråk beskrives her et fredsrike, en idyll. De som bor i dette riket har fått legge ned våpnene, krigen er over, og de trenger ikke lenger å være redde. Hvorfor? Fordi Messias, Herren, deres rettferdighet, har gjenløst og gjort opp for dem. Guds Lam har båret hele verdens synder opp på korsets tre. Gud har derfor proklamert en frifinnelsesdom over alle folkene (Rom 5,18), også for oss som er langt borte, her oppe mot nord. Det er slutt på fiendskapen mellom Gud og oss, vi er blitt forsonet! Jesus har skapt fred med sitt blod. Og vi får bare ta imot denne vidunderlige gaven, i tro. Til oss som har strevd og båret på tunge byrder, gir han sin hvile. Mika skildrer den gleden som er forbundet med en god høst i jordbruket: Alle får sitte i ro og mak under sin vinstokk og sitt fikentre og nyte Herrens fred. Vi får bare hvile i det som Jesus vår Frelser har gjort for oss, stole trygt på Guds løfter i evangeliet. Ingen kan egentlig skremme oss, for når Gud er for oss, hvem kan da være imot oss? Det fins ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. Da vi er blitt rettferdige ved tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus (Rom 5,1; 8,1.31). Den troende og døpte skal bli frelst. Men den som ikke tror, skal bli fordømt, ja er allerede dømt (Mark 16,16; Joh 3,18f.).

De fleste har sikkert hørt den berømte spiritual Down by the riverside, sunget og innspilt av bl.a. gospeldronningen Mahalia Jackson: «I’m gonna lay down my sword and shield down by the riverside, I ain’t gonna study war no more.» Dette verset er jo direkte inspirert av Mikas fredsprofeti. Akkurat elvebredden, the riverside, som nevnes i sangteksten, er ikke omtalt i profetien. Men kanskje kan vi assosiere elven med dåpen, da vi ble født på ny av vann og Ånd og fikk komme inn i Guds rike.

Nå fins det mange som tolker den vakre, gamle profetien som at det en gang i fremtiden her på denne jorden skal bli en fullkommen sosial og politisk fred, uten noen soldater, våpen og krigføring. Men våpenproduksjon og salg er det nå mer av enn noen gang, og mye ufred, så derfor synes man det virker som at det vil ta en stund før profetien kan gå i oppfyllelse. Målet til organisasjonen Forente Nasjoner er som kjent internasjonal fred. Og like vedFNs hovedkvarter i New York står en skulptur som forestiller en mann som står og hamrer og slår på et sverd, så det blir helt bøyd. I nærheten fins det også en murvegg med inskripsjonen (på engelsk): «De skal smi sverdene om til plogskjær og spydene til vingårdskniver. Folk skal ikke løfte sverd mot folk, ikke lenger læres opp til krig.» Det er tydelig at her tolkes dette som et budskap om jordisk fred. At det må være ro og fred i landet, er selvfølgelig også noe alle kristne ønsker, og vi vil så langt det er mulig leve i fred med alle. Paulus skriver: «Be for konger og alle i ledende stillinger, så vi kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt.» (1 Tim 2,2)

Skulptur av Jewgeni Wutschetitsch.
Foto: Neptuul/Wikipedia

Et håp om en slags gullalder med ytre fred her på denne jord, gjerne delvis som følge av kirkens virksomhet, stemmer imidlertid dårlig med Bibelen. Det kristne budskapet kommer tvert imot ofte til å skape splittelse og strid mellom mennesker (Matt 10,34–36). Først etter Jesu gjenkomst på den ytterste dagen, og etter at denne jorden er blitt ødelagt og avløst av den «nye himmel og nye jord hvor rettferdighet bor», som Gud skaper (2 Pet 3,13), først da blir det en fullkommen «ytre» fred. Og først da får vi juble og være glade uavbrutt, for alltid, uten at noen synd, fristelse, svakhet, lidelse og ytre eller indre fiender plager oss.

Men Mikas profeti handler altså om de siste dager, som vi lever i her og nå! Allerede nå fins det et vidunderlig fredsrike. Evangeliet forkynnes for folkeslagene, og alle som kommer til tro blir medlemmer i Guds rike, som ikke er av denne verden, men likevel eksisterer her. Vi får den tilgivelse og åndelige fred som Jesus har vunnet til oss. Samtidig blir det også mye kristenforfølgelse, og mange falske profeter bedrar folk og medvirker til stort frafall fra troen. Det blir kriger, hungersnød, jordskjelv, osv. (Matt 24,4-11). Men tross alle stormer og trengsler behøver Guds barn ikke være redde. For midt i alt dette er vi kommet til «Sion», det himmelske Jerusalem, til Jesus, som har gitt oss sin frelse og den fred som verden ikke kan gi. Herren over hærskarene har talt, og vi kan stole fullt og fast på hans løfter. Da er vi klare for hans gjenkomst. Gud være takk og lov. Amen.

Apostelen Bartolomeus

Bartholomew_the_Apostle_by_Pyotr_Basin

Minnedag: 24. august

Navnet hans, Bartholomaios på gresk, er trolig en form av arameiske Bar Talmai – sønn av Talmai). I apostelfortegnelsene hos evangelistene Matteus, Markus og Lukas nevnes han  som den sjette, like etter Filip. I Johannesevangeliet har han navnet Natanael (hebr. Gud har gitt) og er fra Kana i Galilea (Joh 21,2). Det var ikke uvanlig at personer var kjent under mer enn ett navn. Navnet Bartolomeus/Bar Talmai kan ha fungert som et slags familienavn/etternavn. Det var Filip som førte ham til Jesus:

Dagen etter ville Jesus dra til Galilea. Da fant han Filip og sa til ham: «Følg meg!» Filip var fra Betsaida, den byen Peter og Andreas var fra. Filip traff Natanael og sa til ham: «Vi har funnet ham som Moses har skrevet om i loven, og som også profetene har skrevet om: Det er Jesus fra Nasaret, Josefs sønn.» «Kan det komme noe godt fra Nasaret?» sa Natanael. Filip svarte: «Kom og se!» Jesus så Natanael komme gående og sa: «Se, der er en sann israelitt, en som er uten svik.» «Hvor kjenner du meg fra?» spurte Natanael. Jesus svarte: «Jeg så deg før Filip ropte på deg, da du satt under fikentreet.» Da sa Natanael: «Rabbi, du er Guds Sønn, du er Israels konge» (Joh 1,43-49).

Ifølge tidlig kirkelig tradisjon reiste Bartolomeus/Natanael til India og forkynte evangeliet i området ved Mumbai, på vestkysten. Mot slutten av sitt liv skal han sammen med apostelen Judas Taddeus ha virket i Armenia, der han led martyrdøden i byen som het Albanopolis. På dette stedet (i dagens sørøst Tyrkia, nær den iranske grensen) fins et stort kloster oppkalt etter ham, bygget på 1200-tallet, men nå delvis i ruiner.

I kunsten er Bartolomeus ofte avbildet med en kniv i hånden, fordi han ifølge tradisjonen ble flådd levende før han ble halshugget.

Vann til vin

bryllup i KanaPreken over Johannes 2,1-11

Jesus er glad i bryllup. Dette kommer tydelig fram i Det nye testamente. Når han underviser om himmelriket, gjør han flere ganger en sammenligning med en bryllupsfest med innbudte gjester. Når han underviser om sin gjenkomst, forteller han en lignelse om ti brudepiker som venter på at brudgommen skal komme, for at de kan følge med ham til bryllupet. Og når det blir spørsmål om hvorfor Jesu disipler ikke faster, men bare ”spiser og drikker”, svarer han: ”Kan vel bryllupsgjestene sørge så lenge brudgommen er hos dem?” I Johannes´åpenbaring leser vi også at den himmelske festen kalles for «Lammets bryllup”.  Så det er ingen tvil om at Jesus og bryllup hører sammen.

Prekenteksten vår forteller om ”det første tegnet Jesus gjorde”, da ”han åpenbarte sin herlighet”. Dette skjedde tre dager etter at Gud hadde erklært fra himmelen at Jesus var hans elskede Sønn. Det var gått to dager siden døperen Johannes hadde vitnet om at Jesus var Guds lam som bærer bort verdens synd. Og det var en dag siden Jesus hadde lovet disiplene sine at de skulle få ”se himmelen åpnet og Guds engler gå opp og gå ned over Menneskesønnen”. Da var tiden kommet for Jesus til  å gjøre sitt første tegn og åpenbare sin herlighet. Og hvordan gjør han det? Ved å lage vin! I et bryllup.

Var det nå egentlig så veldig viktig, at de var gått tomme for vin i dette bryllupet? Ja, det å gå tom for mat eller drikke ved en så høytidelig og viktig anledning, måtte være svært pinlig for et brudepar og familiene deres. Jesus ønsket ikke at det nye ekteparet skulle få en mislykket start, at bryllupsfesten deres skulle bli et dårlig minne. Så han var villig til å gripe inn for å redde situasjonen. Av dette kan vi forstå at Gud bryr seg om oss når vi havner i mange ulike slags vanskeligheter og nød, av ulik alvorlighetsgrad.

Kana krukkerJesus sa til tjenerne ved bryllupet at de skulle fylle seks store kar med vann, helt til randen. Karene som sto der hadde plass til to eller tre anker, leser vi. Det betyr at det kan ha vært plass til om lag 540 liter vann. Noen minutt senere, da de bar det til kjøkemesteren for at han skulle smake på det, var vannet forvandlet til den beste vin! 540 liter. En overflod! Hvordan var det mulig? Dette stred jo mot all kunnskap om hvordan vin blir laget. Det var bare vann blitt til vinmulig fordi denne spesielle bryllupsgjesten var Gud selv, som kan gjøre alt. Han er Ordet, som var blitt menneske, Ordet som ”var i begynnelsen hos Gud, og som var Gud. Alt er blitt til ved ham” (Joh 1,1-3). Alt som lever her på jorden, inkludert vintrærne som vindruene vokser på, er skapt av ham og underlagt hans store makt og kraft. Det var også han som innstiftet ekteskapet, da han førte mannen og kvinnen sammen, de to første menneskene (1 Mos 2,21-24). Apostelen Johannes skriver i sitt første brev: ”Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi: livets ord.”

Jesus, Menneskesønnen som er gitt all makt i himmel og på jord, og som dermed er herre over naturlovene, kunne jo ha valgt gjøre sitt første tegn for eksempel på tempelplassen i Jerusalem, et viktig sted, kanskje under påskefeiringen. Men han valgte altså å åpenbare sin herlighet i en liten landsby oppe i fjellene. I et bryllup. På denne måten viste Jesus ekteskapet stor ære. Dette var en måte å opphøye ekteskapet.

Nå i vår tid er det vanlig at folk ikke har særlig høye tanker om ekteskapet. Mange synes ikke dette er noen god ordning, men noe gammeldags, utgått på dato. En del sier: ”Fordi så mange ekteskap ender i triste og vonde skilsmisser, vil vi ikke gifte oss.”

Men da må vi holde fram at det ikke er ekteskapet i seg selv, som institusjon, det er noe feil med, selv om mange opplever skilsmisser. Dette er som med vinen og andre gode gaver fra Gud; de kan alle brukes feil. I Bibelens Salme 104 lovprises Gud for planter og vekster, for korn og brød, og for vinen, ”vinen som gir mennesket glede” (vers 15). Vinen er altså en god gave fra Gud, selv om vi alle vet at vin kan brukes feil. Gode gaver kan misbrukes. Tenk så mye galt og trist som har skjedd fordi folk har drukket for mye alkohol, eller kjørt bil i påvirket tilstand. Men det er jo likevel ikke vinen i seg selv det er noe galt med. Slik er det også med ekteskapet, selv om det dessverre i mange tilfeller havarerer. Både vinen og ekteskapet er Guds gode gaver som det er viktig at vi bruker rett.

Ekteskapet er innstiftet av Gud, ikke en ordning vi mennesker selv har funnet på og som det står oss fritt å eksperimentere med eller bytte ut med noe annet. Jesus sa:  “Har dere ikke lest at Skaperen fra begynnelsen av skapte dem som mann og kvinne og sa: ‘ Derfor skal mannen forlate far og mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp.’ Så er de ikke lenger to; de er én kropp. Og det som Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille” (Matt 19,4ff). Gud har ment at ekteskapet skal være et offentlig, livslangt og forpliktende forhold mellom mann og kvinne, der de to skal vise omsorg for hverandre, tjene, hjelpe og støtte hverandre i gode og onde dager. Det er også innenfor ekteskapets ramme det er meningen at barn skal bli født og få den tryggheten, stabiliteten og omsorgen som behøves.

For Gud er ekteskapet så viktig at ett av de ti hellige budene han har gitt oss, handler spesielt om dette: Du skal ikke bryte ekteskapet. Og forfatteren av Hebreerbrevet skriver: “La ekteskapet holdes i ære av alle, og la ektesengen bevares ren. For Gud vil dømme dem som driver hor eller bryter ekteskapet” (Hebr 13,4). Ekteskapet holdes ikke i ære for eksempel når et par bor sammen, deler seng og hus, før ekteskapet. I vår tid trenger kristne å bli minnet om at vi skal respektere og ære Guds plan for ekteskap og familie, og at samboerskap er synd mot det sjette budet. Vi må ikke forakte eller være likegyldige til den gode ordningen som Gud har gitt oss. Jesus viste i Bergprekenen at budet ikke bare handler om ytre gjerninger, men også tanker og fantasier: “Den som ser på en kvinne for å begjære henne, har allerede begått ekteskapsbrudd med henne i sitt hjerte” (Matt 5,24). Pornografi, som det for tiden fins så mye av, ikke minst på internett, er jo aktuelt å nevne i denne forbindelse.

Vi må alle dessverre bekjenne at vi har syndet mye mot det sjette budet, med tanker, ord eller gjerninger. Vi har ikke vist ekteskapet den respekt og ære som Gud krever. Men der synden er stor, kommer Jesus til oss og gjør at nåden blir enda større! Han gir oss en overflod av nåde. Alt det vi selv mangler av rettferdighet, hellighet og kjærlighet, det får vi av Jesus! Han gir oss av sin fylde, nåde over nåde (Joh 1,16). Slik som i bryllupet i Kana. De manglet noe viktig, de var gått tomme for vin. Men Jesus kom til unnsetning og reddet situasjonen, han sørget for det de manglet. Ca. 540 liter vann ble forvandlet til den beste vin!

Som nevnt, er giftermål og bryllupsfest i Bibelen ofte et bilde på frelsen og Guds rike. Og slik får Jesu første tegn i bryllupet i Kana en dypere mening, noe som peker på det store frelsesverket han var kommet for å utføre for oss alle. Guds Messias skulle erstatte den gamle pakten med en ny. ”Loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus” (Joh 1,17). Han er oppfyllelsen av loven, han er vår rettferdighet, han har levd og dødd og oppstått fra de døde, for oss. Jesus har grunnlagt en ny pakt, med sitt blod som ble utgytt for oss på korset. Hans blod renser oss fra all urettferdighet, synd og skyld. Han har vunnet full tilgivelse for oss.

Og nå inviterer han alle syndere til å komme og ta imot nåden og frelsen, til å drikke og spise ved det store gjestebudet. ”Hør nå på meg, så skal dere få spise det som godt er, og fryde dere over fete retter… Kom, kjøp korn uten penger, vin og melk uten betaling!” (Jes 55,1-2)

Vinen i bryllupet i Kana leder tankene til nattverdsmåltidet som Jesus har innstiftet, der vi i, med og under brød og vin får motta hans eget legeme og blod. Han forsikrer hver enkelt nattverdsgjest om at syndene våre virkelig er sonet og tilgitt. Han gir oss en forsmak på den store gleden vi har i vente, den evige, salige bryllupsfesten hos Gud.

Han trøster oss også med evangeliet i dåpen, at han i dåpens bad har renset oss for all synd og skyld og kledd oss i Jesu fullkomne rettferdighets drakt. Han ser på oss, og se! – vi står foran ham rene, hellige og fine, uten den minste flekk eller lyte, som bruden i Høysangen: ”Alt hos deg er vakkert, min elskede, du er uten feil” (Høys 4,7).

Paulus, Herrens utvalgte apostel, skriver: ”Dere menn, elsk konene deres, slik Kristus elsket kirken og ga seg selv for den,  for å gjøre den hellig og rense den med badet i vann, i kraft av et ord. Slik ville han selv føre kirken fram for seg i herlighet, uten den minste flekk eller rynke. Hellig og uten feil skulle den være” (Ef 5,25-27).

Apostelen sammenligner her forholdet mellom Kristus og kirken med forholdet mellom ektefeller. Han underviser også om at mannen i kjærlighet og ydmykhet skal ta på seg en lederrolle, ofre seg for kvinnen i sitt liv, tjene henne. Mens kvinnen på sin side skal tjene som en hjelper for mannen sin. De skal utfylle og komplementere hverandre, to likeverdige partnere som er hverandres viktigste supportgruppe, som ønsker å gi hverandre bare alt godt, og som setter den andres ønsker og behov over sine egne.

Å bli gift er ikke livets eneste mening; dette kan vel også være greit å nevne iblant. Og for noen passer det best å leve ugift, av ulike grunner. Men det ekteskapelige livet bør ikke foraktes, slik som det skjedde i middelalderen: Martin Luther måtte ta et oppgjør med nedvurderingen av ekteskapet; kirkens folk så ofte ned på det som noe verdslig og kjøttslig. De mente at dersom man virkelig skulle lære å tro og stole på Gud, burde man gå i kloster som munk eller nonne og leve et liv i bønn, i sølibat, seksuell avholdenhet. Men Luther avviste dette. Som gift mann og far til en barneflokk, med alle bekymringene det førte med seg på grunn av sykdom, økonomiske utfordringer osv., lærte han seg at familielivet faktisk som få andre ting tvinger de troende til å kaste seg selv på Herren og stole på Ham. På denne måten “driver og hjelper ekteskapet oss framover i Ånden og troen”, skriver han. Mange vanskeligheter, kors og tårer må forventes. Men for troende, som er villige til å kjempe seg gjennom alt dette, som tenker på at ekteskapet og familien er innstiftet og elsket av Gud og ble æret av Kristus i bryllupet i Kana; for dem vil Gud “gjøre vann om til vin”, ved sitt hellige Ord, skriver Luther i sin Huspostille (2. søndag etter Kristi åpenbaringsdag).

Vi har grunn til å takke og prise skaperen vår for den flotte gaven han har gitt oss med ekteskapet, at mann og kvinne kan leve sammen i et livslangt, nært vennskapsforhold; ”ikke lenger to, men ett”. Selv om det etter syndefallet dessverre aldri fungerer så godt som det burde, så er ekteskapet uansett en overmåte god ordning for både mann og kvinne. Gud vil at det skal holdes i ære av alle. La oss be om at han må fortsette å velsigne nye generasjoner gjennom ekteskapet, og at han må holde tilbake alle krefter som vil ødelegge hans gode plan.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og skal være, en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

 

Illustrasjoner: freebibleimages.org