Å kjenne sin besøkelsestid

Andakt

Lukas 19,41-48

Iblant kan vi lese i avisen: «Byens befolkning kjente ikke sin besøkelsestid i går kveld,» og da handler det gjerne om at det har vært en flott konsert av en tilreisende kjent artist eller musikkgruppe, men så var det bare noen ytterst få publikummere til stede. Da tenker kanskje vi som leser: «Uff, så dumt at vi gikk glipp av dette! Det er slett ikke sikkert det kommer flere slike anledninger, det er jammen viktig å kjenne sin besøkelsestid.»

Et mye alvorligere eksempel på noen som ikke kjente sin besøkelsestid hører vi om i teksten vår i dag. Skjebnen som ventet Jerusalem og folket der står som en advarsel til oss som lever nå. Om de bare hadde skjønt hva som tjente til fred, til deres frelse! Men det var skjult for dem. Nå var han kommet, Fredsfyrsten, men de tok ikke imot ham. Igjen og igjen hadde de fått høre evangeliet, men de forherdet hjertene sine, gjorde seg harde og stolte. Kjenner vi vår besøkelsestid? Eller er vi for opptatt med andre ting som vi håper kan gi oss fred og ro i hjertet, lykke og tilfredsstillelse? Denne verdens ting, opplevelser og attraksjoner? Venner og familie? Det å ha god helse? Kunst og kultur? Materialisme? Sviktende ting? Lar vi ofte verdens sorger og gleder oppsluke tanker og sinn, så vi ikke spør noe særlig etter frelse for sjelen?

Det er nå Gud taler til oss og kaller på oss. Må ingen av oss forherde hjertet sitt, men forstå i dag hva som tjener til fred og vende om til Gud.

I teksten vår gråter og sørger Jesus over Jerusalem. Og det er ikke bare at det renner en liten tåre ut fra øyekroken hans. Nei, det greske ordet for «gråte» som er brukt her, handler om å briste ut i tårer og høylytt gråt. Han tenker ikke på seg selv og hulker fordi han er fornærmet og rasende på dette folket som ikke vil ha ham. Nei, hjertet hans er fullt av medynk og sorg. Det er dem han tenker på, han er full av kjærlighet til dem! Hvor inderlig gjerne han ville hjelpe dem. En annen gang sa han: «Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som blir sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle dine barn, som en høne samler kyllingene under sine vinger. Men dere ville ikke» (Matt 23,37).

«Så sant jeg lever, sier Herren Gud, jeg vil ikke at den ugudelige skal dø, men at han skal vende om fra sin onde ferd og leve. Vend om!» (Esek 33,11). Gud vil at alle mennesker skal bli frelst (1 Tim 2,4). Det var ikke for å dømme verden at Gud sendte sin sønn; det var ikke derfor han red inn i Jerusalem, ydmyk og saktmodig, på et esel. Nei, av kjærlighet til oss syndere døde Jesus på korset. Gud sparte ikke engang sin egen kjære Sønn; så høyt elsker han verden og deg og meg. Han som ikke visste av synd, som var uskyldig, han ble gjort til synd for oss. Alt ble lastet på ham, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet (2 Kor 5,21). Gud vil ikke miste en eneste en av oss, for ham er hver sjel som en perle av uendelig verdi.

Din og min besøkelsestid er nå. Det gjelder livet! Vi har ingenting i oss selv å tre fram for Gud med, vi har vært ulydige mot Herren vår Gud. Men: vi får klynge oss til Jesu lydighet, Hans rettferdighet i vårt sted. Dette er evangeliet. Gud sier til deg og meg: Jeg fordømmer deg ikke. Jeg tilgir deg! Vær frimodig, min sønn! Vær frimodig, min datter! Løft hodet, gå med fred. For jeg tilgir deg alle dine synder. Bare stol på meg, jeg er din rettferdighet. Der synden var stor, ble nåden enda større (Rom 5,20). Amen.

La oss be: Lovet være du, Gud, og velsignet i evighet, som med ditt ord trøster, lærer, formaner og advarer oss! Må du ved din Hellige Ånd stadfeste ordet i hjertene våre, så vi ikke blir glemsomme hørere, men stadig vokser i tro, håp, kjærlighet og tålmodighet inntil enden, og så til sist blir evig salige, ved din sønn, Jesus Kristus vår Herre. Amen.