Av Johann Gerhard, fra Daglig gudfryktighets øvelse.
O fromme Jesus, jeg takker deg for at du da du tok imot straffen for mine synder villig tålte sult, tørst, kulde, utmattelse, baktalelse, forfølgelser, smerter, fattigdom, fangenskap, piskeslag, stikk av torner, ja korsets bitre død! Hvor stor er ikke din kjærlighets ild, som drev deg til å synke frivillig ned i et slikt hav av lidelser for en elendig og utakknemlig slave. I din uskyld og rettferdighet var du fri for all lidelse; men din uendelige og ubeskrivelige kjærlighet gjorde deg til en skyldner og anklaget i mitt sted. Jeg hadde forbrutt meg, du gjorde opp for meg. Jeg hadde røvet, du betalte alt tilbake (Sal 69,5). Jeg syndet, du ble straffet.
O milde Jesus, jeg erkjenner dypet av din barmhjertighet og inderligheten i din kjærlighet; det synes som om du elsker meg mer enn deg selv, fordi du overga deg selv for meg. Hvorfor ble en dødsdom uttalt over deg, du som er fullstendig uskyldig? Hvorfor ble du spyttet på, du som er den fagreste blant mennesker? Hvorfor skulle du, den mest rettferdige, bli bundet i lenker og pisket? Det var jeg som hadde fortjent alt dette. Men av usigelig kjærlighet steg du ned i denne verdens fengsel. Du iførte deg min tjenerskikkelse og tok villig på deg det som tilhørte meg. Jeg burde for mine synders skyld vært dømt til det brennende helvetets evige flammer. Men du brant av kjærlighetens ild på korsets alter og satte meg fri fra dette. Jeg burde for mine synders skyld blitt støtt bort fra den himmelske Fars ansikt; men for min skyld valgte du å bli forlatt av den himmelske Far. Jeg burde for evig blitt pint av djevelen og hans engler. Men du, i din uendelige kjærlighet, overga deg selv for min skyld til Satans tjenere til mishandling og korsfestelse.
I alle de forskjellige måtene du ble påført lidelse, ser jeg like mange tegn på din kjærlighet mot meg. De lenkene, piskene og tornene som skadet deg, var på grunn av min synd. Du utholdt alt sammen for min skyld, på grunn av din usigelige kjærlighet. Det var ikke nok for din kjærlighet å ta på deg mitt kjøtt og blod. Du ville bevise den enda mer håndgripelig ved den bitre lidelsen på sjel og kropp. Hvem er jeg, mektigste Herre, siden du for din ulydige tjeners skyld ville tjene i så mange år? Hvem er jeg, skjønneste brudgom, siden du ikke unnlot å gå i døden for å forløse meg som var syndens elendigste slave og djevelens hore? Hvem er jeg, allgode Skaper, siden du for min skyld, den usleste skapning, ikke vek tilbake for pinene på korset?
Sannelig, min kjæreste brudgom, er jeg din blodbrud. For min skyld utøste du så store mengder blod. Sannelig, min skjønneste lilje, er jeg en sårende og stikkende torn for deg. Jeg la på deg en hard og plagsom byrde. Vekten av den trykket deg ned slik at dråper av blod strømmet ut av kroppen din. På grunn av denne kjærligheten din, vil jeg lovsynge deg, Herre Jesus, min eneste gjenløser og mellommann, for evig. Amen.
Etter at den moderne økumeniske bevegelsen vokste fram på 1900-tallet, er det blitt svært vanlig med felleskirkelige arrangement med felles bønn. Men er dette bibelsk og rett? Her gjengir jeg kapittel 7 fra boken «At de alle må være ett» av Seth Erlandsson:
En rett bønn, en bønn som behager Gud, er en frukt av troen. Den skjer i troen på Jesus, i tillit til Herren og hans ord. Felles bønn forutsetter felles tro, og er en påkallelse av Gud på samme sannhets grunn (Joh 8,3l;17,17; l Pet 4,11; Matt 18,19). Felles bønn uten felles tro forutsetter at man bare ber om slikt som man kan være enige om, dvs. at man må kutte bort fra den kristne troen alt man er uenige om for at alle skal kunne si amen. En slik bønn er synd, for det er synd å fjerne noe fra Guds ord. Det er en hån mot sannhetens Gud å opptre som sannhetens barn og samtidig bevisst holde unna deler av sannheten.
1. Et vitnesbyrd
Dr. Theo. Graebner skriver i 1920 i “Magazin für evang.-luth. Homiletik” følgende til en ung predikant vedrørende felles bønn:
“Det er vanskelig, som du sier, å få medlemmer av reformerte samfunn til å forstå vår holdning når det gjelder felles bønn. De mangler som regel forståelse for visse grunnleggende fakta som henger sammen med dette. Sier vi at ‘felles bønn forutsetter kristent fellesskap’, blir de forvirret, for de mener med kristent fellesskap ikke noe mer enn en felles vilje til å ‘leve Kristus-livet’, ‘å tjene Kristus’ hver på sin måte. Hvor de ser et forsøk på å ‘opphøye Kristus’, erklærer de at de er i ‘kristent fellesskap’ med hverandre. Jeg hadde nylig en diskusjon med en KFUM-sekretær om denne saken. Etter en times tålmodige anstrengelser, hadde jeg ikke fått ham et skritt nærmere en rett forståelse. For han kunne si at ‘vi står i kristent fellesskap med alle som opphøyer Jesus Kristus, om man er protestant eller katolikk betyr ikke noe’ (s. 231).
Lenger ute i brevet sitt skildrer Graebner en økumenisk kirkekonferanse, hvor de to deltakerkirkene ikke var ett i tro, lære og bekjennelse. Likevel ville man innlede møtet med felles bønn. En av prestene sa til Graebner og noen andre:
“’Vi har snakket sammen om hvordan vi bør åpne møtet, og vi er kommet til at vi vil be pastor NN innlede med en taktfull bønn. Dette betød at bønnen ikke måtte inneholde noe som kunne såre den andre parten. For harmoniens og de gode følelsenes skyld måtte bønnelederen ikke gi fritt uttrykk for sin overbevisning. Den Allmektige og Allvitende skulle underforstått tiltales slik: ‘Du Herre, vet naturligvis at jeg ville ha vært glad for å få tale din sannhet – den jeg er forpliktet til å bære fram – men Herre, du ser hvor taktløst det ville bli i dette tilfellet. Bøy derfor nådig ditt øre til vår bønn, som blir noe unaturlig fordi vi ikke vil støte dem som har veket av fra din sannhet.’ Det bør stå klart for alle som vil tenke alvorlig over saken, at en slik bønn som fremføres for å kunne forenes med mennesker som ikke taler ut fra samme tro som vi, ikke kan behage Gud. Det blir en bønn der vi ikke fritt kan gi uttrykk for vår overbevisning. Når vi deltar i en slik bønn, må vi utelate – og dermed betrakte som uvesentlige – de trosartiklene vi ikke er enige om. Dette behager ikke Gud. For om felles bønn gir uttrykk for noe, så er det den åndelige enheten mellom de som ber. Og hvis Kristi ord om at vi skal be ‘i ånd og sannhet’ betyr noe som helst, må de bety at våre bønner virkelig må bes uten at vi – åpent eller underforstått – fornekter noen av de sannheter hans Ånd har lært oss og som vi skal bekjenne – det fremste oppdraget vi har fått fra vår Herre … Når det gjelder felles bønn, så husk at vi ber i navnet til ham som er Sannheten, og at den Gud vi tilber er sannhetens Gud. Blandet bønn er en så åpenbar krenkelse av de innerste prinsipper for en kristens åndelige liv, at de enkle lutheranerne på reformasjonstiden heller led forvisning, tortur og død enn å gi selv den minste antydning av fornektelse ved å imøtekomme krav om å utforme sin gudstjeneste slik at det innebar kompromiss med villfarelser” (s. 233 f).
2. Forutsetningen for felles bønn
Forutsetningen for felles bønn er klart definert i Skriften. Det fremholdes med rette i skriftet “Om kirkefellesskap” (Pro Veritate, Uppsala 1973, s. 41):
“Også dette sier jeg dere: Dersom to av dere her på jorden blir enige om å be om noe, hva det enn er, skal de få det av min Far i himmelen. For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem” (Matt 18,19-20). Paulus’ advarsel til romerne (Hold dere unna dem! – Rom 16,17) ville ikke ha noen mening hvis den ikke også innbefattet felles bønn. Han gjør ikke noe unntak. Johannes’ advarsel i hans andre brev bør vi legge nøye merke til: “Vær på vakt så dere ikke mister det dere har arbeidet for, men får full lønn. Den som ikke blir i Kristi lære, men går ut over den, er uten Gud. Men den som blir i læren, har fellesskap både med Sønnen og med Faderen. Om noen kommer til dere og ikke har denne læren, så ta ikke imot ham i deres hjem, og ønsk ham ikke velkommen. For den som ønsker ham velkommen, blir medskyldig i det onde han gjør” (2 Joh 8-11). Det er naturligvis ikke vanlig høflighet Johannes uttaler seg om her, men han advarer mot en formell broderlig hilsen, som vil ha et åndelig innhold. Om vi nå går fra det mindre til det større: Om vi bør nekte en mann en broderlig mottagelse fordi han holder seg til falsk lære, hvordan skal vi da kunne forsvare å arrangere felles bønn? Hvis vi bare ved å hilse en vranglærer velkommen, blir medskyldige i det onde han gjør, hvordan skal vi da kunne ha bønnefellesskap med ham? Og hvordan skulle innholdet av en slik bønn bli? Vår bønn måtte rettes imot ‘det onde han gjør’, mens han ville be om velsignelse for det samme. Dette er rent hykleri!”
3. Bønn er en frukt av troen
Det er lett å forstå at de retningene som betrakter eller bruker bønnen som et nådemiddel, dvs. som et middel for å oppnå troen, ikke kan forstå at felles bønn forutsetter samme tro, like mye som prekestolfellesskap og nattverdfellesskap gjør det. Bønn er ikke et nådemiddel, men en frukt av troen. La oss her sammenfatte noe av det som står om bønn i “Doctrinal Statements of the Wisconsin Evangelical Lutheran Synod” (1970, s. 26 ff):
Også de vantro, ja alle mennesker, forsøker å be. Vi finner at nesten alle mennesker snakker om bønn. Dette skyldes at det i hvert menneske finnes en viss kunnskap om Gud, en følelse av å være ansvarlig overfor Gud og avhengig av ham. Men i sin brennemerkede samvittighet kan ikke et uomvendt menneske nærme seg Gud i sann bønn. Den ånd dette menneske ber i, er en vederstyggelighet for Gud. Mennesket ser sin bønn som en fortjenstfull gjerning eller en formel som hjelper ham til å oppnå sin vilje hos Gud, selv om hans hjerte er fremmed for den eneste sanne Gud og han ellers ikke bryr seg om å ære og dyrke Ham. Jesus sier at slike bønner bes forgjeves.
Men ved forkynnelsen av evangeliet har Den Hellige Ånd kommet inn i de kristnes hjerter og ledet dem til å ta imot Frelserens benådning og med den hele frelsens gave. Ved det samme evangeliet forsikrer Ånden oss om at Gud er vår kjære Far, og han innbyr oss nå til å snakke med ham som vår Far. Paulus sier: “Fordi dere er barn, har Gud sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter, og Ånden roper: ‘Abba! Far!’” (Gal 4,6). Slik ber en kristen. Bare dette er sann bønn, som kun en kristen kan be. I bønnen snakker de kristne med sin himmelske Far i tillit til de dyrebare løftene i hans ord. Og all samtale med Gud skjer i Jesu navn, i den tro at det er utelukkende for hans skyld at Gud vil være vår kjære Far og vi uverdige syndere får være hans kjære barn. Sann bønn er altså et uttrykk for kristen tro. Når derfor kristne forener seg i bønn, gir de uttrykk for fellesskap i troen.
Alle Guds barn, og det er bare Gud som kjenner dem, er stadig sammen i bønn med og for hverandre. Det eksisterer et velsignet, usynlig bønnefellesskap mellom Guds folk, som stadig finner sted, der alle troendes hjerter sammen nærmer seg nådens trone i bønn og takk. I denne forstand er vi med i felles bønn også med alle de Guds barn som han bevarer midt i vranglærende kirker, t.o.m. i pavens, Antikrists kirke. Når vi kommer fram for Gud i bønn, er det ikke bare som enkeltindivider, men i nær forening med alle andre troende på jorden og i himmelen, som en kjær familie. Men når vi nå snakker om det ytre, synlige bønnesamfunn, kommer dette i stand ved at vi bevisst velger ut visse mennesker for i fellesskap å kunne gi uttrykk for en felles tro. Frelseren oppfordrer oss også til et slikt synlig bønnefellesskap, til å velge ut noen spesielle, og sammen med dem bli enige om en felles bønn til den himmelske Far (Matt 18,19-21).
Felles gudstjeneste, felles predikanter, felles nattverd, felles bønn etc. er alt sammen synlige uttrykk for en og samme tro. Det er ikke slik å forstå at prekestol- og nattverdfellesskap krever en høyere grad av enhet enn bønnefellesskap. De er alle uttrykk for ett og samme trosfellesskap, og for en kirkesamhørighet som grunner seg på samme tro, lære og bekjennelse. Et slikt fellesskap er en gave, kommet i stand ved Den Hellige Ånd.
4. Kornelius’ bønn
De som ikke vil erkjenne dette at en sann bønn er en frukt av troen, pleier å henvise til beretningen om Kornelius i Apg 10. Man mener at denne teksten viser at Kornelius kunne be før han var blitt troende. Det heter jo bl.a.: “Gud har hørt din bønn” (v. 31). Men det er en misforståelse å mene at Kornelius ikke var en troende før han fikk del i Åndens spesielle, undergjørende nådegaver (v. 44). “Den Hellige Ånds gave” (v. 45), å kunne prise og love Gud på fremmede språk man aldri hadde lært, var et ytre vitnesbyrd som viste at hedninger som trodde profetiene om Messias og eide fred og syndstilgivelse i og ved ham (v. 36. 43), ikke først behøvde å omskjæres for å kunne bli tatt opp i den nytestamentlige menigheten. På samme måte som mange i den gamle pakt ved Ordet og Ånden kom til tro på den lovede Messias, hadde også Kornelius hørt jødenes vitnesbyrd om ham og hans gjerninger og kommet til troen. Gezelius sier i sitt “Bibelwerk” at vi utvilsomt kan dra den slutningen av v. 4 “at denne Kornelius var ved troen blitt rettferdiggjort, for hans gudstjeneste var velbehagelig for Gud, ellers kunne han ikke tekkes Gud, kap. 4,12; Rom 5,15; Ef 1,6; Hebr 11,6.”
Også de lutherske bekjennelsesskriftene understreker at Kornelius’ bønner var en frukt av troen. Luther skriver i De schmalkaldiske artikler: “Og Kornelius, Apg 10 (1f), hadde jo lenge i forveien hørt av jødene om Messias som skulle komme. Og bønnene hans og almissene behaget Gud på grunn av hans tro (Lukas kaller ham for «rettferdig og gudfryktig»). Og uten et slikt forutgående ord og hørelse kunne han verken tro eller være rettferdig. Men St. Peter måtte åpenbare for ham, at Messias (på hvis komme han tidligere hadde trodd) nå var kommet (III: VIII, 8) (Konkordieboken, s. 256).
5. Lutherske lærefedres vitnesbyrd
Den bibelske læren om bønnefellesskap er i våre dager nesten helt glemt og forvansket, også i lutherske samfunn. Økumenismen og unionismen har også her satt sine tydelige spor. Følgen av et ubibelsk bønnefellesskap er blitt at man også tolererer ubibelske lærer i sine menigheter. Missourisynodens bortglidning fra enighet i den bibelske læren, til lærepluralisme med etterfølgende splittelse, begynte i slutten av 1930-årene, da man bit for bit oppgav kravet om enhet i læren før bønnefellesskap. Ordet “en liten surdeig gjennomsyrer hele deigen” er blitt en realitet. Følgende vitnesbyrd om den bibelske læren i spørsmålet om bønnefellesskap skal få avslutte dette kapitlet:
I et foredrag om unionismen (kirkefellesskap uten enighet i den bibelske læren) sier dr. Franz Pieper i år 1924 følgende: “Den hellige skrift lærer svært inngående og klart og på mange måter at all samhørighet med falsk lære er strengt forbudt av Gud, fordi den er farlig for kirken.” Vedrørende 2 Joh 10,11 sier han: “Her forbyr Gud unionisme, religiøst fellesskap med mennesker som er kjent for å forkynne falsk lære. Å be med dem eller delta i Herrens nattverd sammen med dem, ville innebære at man samtykket i og ble ‘medskyldige i deres onde verk’.”24
Dr. Theodore Engelder, tidligere professor ved Concordia Theological Seminary i St. Louis, skriver: “De bibelstedene som forbyr prekestolfellesskap og nattverdfellesskap skal med samme kraft anvendes på bønnefellesskapet. Å forene seg med vranglærere i felles gudstjeneste i alminnelighet og i felles bønn i særdeleshet, er ikke å ‘holde seg unna dem’ (Rom 16,17), men å godkjenne deres holdning som Gud velbehagelig (2 Joh 10-11). Videre er felles bønn i likhet med felles nattverd et ytre uttrykk for et indre fellesskap … Hvis vi kan ha fellesskap med representanter for falsk lære i bønnesamvær, kan vi også ha prekestolfellesskap med dem og møtes ved samme nattverdbord.”25
Dr. William Arndt, tidligere professor ved Concordia Theological Seminary i St. Louis, skriver i sin bok “Kristen bønn”, følgende: “Hvem det enn måtte være som forandrer på Jesu undervisning, er han årsak til en splittelse i kirken og setter seg i opposisjon til alle som holder fast ved Kristi lære. Paulus formaner oss til å dra oss unna slike som skaper splittelse (Rom 16,17). Og dette innebærer selvsagt også at vi ikke har bønnesamfunn med dem.”26
Dr. A. Grumm, tidligere visepresident i Missourisynoden, skriver: “Hva skal vi si om troende i kirker vi ikke står i ytre fellesskap med, fordi disse kirkene holder fast på lærer som er i strid med Guds ord? Vi vet at det finnes troende i disse kirkene, fordi evangeliet om Guds frelsende kjærlighet fortsatt forkynnes der. Til tross for vranglæren som blandes med sannheten i slike samfunn, viser evangeliet seg å være en Guds kraft til frelse også der … Synes du det virker umulig at sant troende i kirker hvor vranglære blandes med sannheten, ikke kjenner til villfarelsen som læres der? Det er ikke umulig! Kanskje er de blitt født inn i dette kirkesamfunnet og er blitt oppdratt og har fått sin undervisning der helt siden barndommen … Likevel har Kristi kors grepet hjertene deres, og ledet av Den Hellige Ånd har de kastet all sin synd på Jesus, da de hørte budskapet om korset. De setter all sin lit og fortrøstning til ham i liv og død. Jo, de er i sannhet med-troende.
Men du og jeg vet ikke dette. Bare Gud alene vet hvem som er hans barn. Alt vi kan si er at de har kirkefellesskap med mennesker som lærer og holder fast på menneskeord og -ordninger og lar disse få like stor autoritet som Guds ord, ja, setter det i stedet for Guds ord. De har satt opp en mur mellom seg og oss, kanskje ikke bevisst, men ikke desto mindre en mur. Vi kan ikke ha kirkefellesskap med mennesker som ikke er trofaste mot Kristus i alt han har befalt oss å gi akt på og lære … Disse troende, som vi altså ikke kan kjenne som troende, har forent seg med vranglærerne. De kan ha gjort det i troskyldighet og hjertets enfold, men altså gjort det og dermed stengt døren så vi for vår del ikke kan ha aktivt fellesskap med dem.”27
Dr. Adolf Hoenecke, tidligere professor ved Wisconsinsynodens presteseminar, skriver i sin Dogmatikk: “I strid med den bibelske læren om bønnen er alle som praktiserer bønnefellesskap med vranglærere … Å nekte alt bønnefellesskap og gudstjenestefellesskap med dem som har en annen tro, kun det er i overensstemmelse med Guds ord. For vi skal ifølge Matt 10,32-33 på den ene siden bekjenne Kristus, og denne bekjennelsen omfatter alt som Skriften lærer om ham, hans person, hans embete og gjerning. På den annen side skal vi ifølge Luk 9,26 og Mark 8,38 ikke skamme oss over ham og hans ord. Å praktisere bønnefellesskap og gudstjenestefellesskap med vranglærere, setter denne plikten til side. Videre skal vi ifølge l Tess 5,22 ‘holde oss borte fra ondskap av alle slag’, og altså også den ondskap at vi i strid med 2 Kor 6,14 godkjenner fellesskap mellom lys og mørke, sannhet og løgn.
Unionisme (falsk enhet) åpner dørene på vidt gap for likegyldighet når det gjelder læren. Og hvordan kan det være annerledes? All unionisme grunner seg på den antakelse at man ikke skal være altfor streng når det gjelder Skriftens sannhet, iallfall ikke så streng at en fordømmer all villfarelse, t.o.m. den minste, som om den var gift for sjelen. For så snart det skjer innen et falskt fellesskap, kan et slikt fellesskap ikke lenger fortsette.”28
24) Oregon and Washington District Proceedings, 1924, s. 5, 8.
25) Sit. i Confessional Lutheran, Febr. 1946, s. 18 f.
26) Christian Prayer, 1937. s. 65.
27) The Abiding Word II, Concordia 1947. s. 528 f.
28) Ev. Luth. Dogmatik III,Northwestern 1912, s. 441 f.
Den tredje av femten takkebønner fra Daglig gudfryktighets øvelse (Exercitium Pietatis Quotidianum) fra 1612.
Evige og allmektige Gud, jeg skylder deg stor takk fordi du skapte meg da jeg ikke var til. Jeg takker deg enda mer fordi du har gjenløst meg da jeg var fortapt og fordømt. Jeg lå i helvetets gap. Du dro meg ut ved din Sønns blod (Kol 1,14). Jeg var en slave under Satan. Men du har nådig fridd meg ut av djevelens herredømme og satt meg inn i Kristi rike. Jeg skylder deg meg selv helt og fullt, fordi du har formet meg helt og fullt. Jeg skylder å love deg med tungen min, fordi du har gitt meg den (Sal 51,16). Munnen min bør stadig forkynne din pris, fordi den puster inn luft og ånde fra deg. Hjertet mitt bør ustanselig henge fast ved deg i kjærlighet, fordi du har dannet det. Alle lemmene mine skylder å tjene deg, så mange og ypperlige de er. For de er alle blitt skapt av deg på underfullt vis.
Når jeg allerede i forveien skylder deg hele meg fordi du har skapt meg, hva kan jeg da gi deg til gjengjeld for gjenløsningen fra slaveriet og fangenskapet under synden? Du har revet det fortapte fåret ut av helvetesulvens klør. Du har dradd den bortrømte slaven ut av djevelens fengsel. Du har søkt så inderlig etter den tapte mynten (Luk 15,8). I Adam falt jeg. Du har reist meg opp. I Adam ble jeg fanget i syndens lenker. Du har løst meg fra de lenkene. I Adam gikk jeg fortapt. Du ønsket å frelse meg igjen. Hvem er jeg, usle orm, siden du har brydd deg så veldig om min gjenløsning og ville gå til så store skritt for å gi meg frelse? Hvis du etter syndefallet bare hadde forvist våre første foreldre langt bort fra ditt hellige ansikt og kastet dem og alle deres etterkommere ned i det dypeste helvete, så kunne ingen av oss ha klaget over noen urett. For vi hadde bare fått hva gjerningene våre fortjente. Hva annet kunne vi forvente eller kreve av deg, som hadde skapt oss i ditt bilde og utrustet oss med nok kraft til å bevare vår uskyld?
Men du har vist din ubegripelige og usigelige kjærlighet til oss ved at du lovet våre første foreldre en Sønn, en Frelser, like etter fallet (1 Mos 3,15). Og i tidens fylde sendte du oss denne Frelseren (Gal 4,4). Ved ham kaller du oss tilbake fra død til liv, fra synd til rettferdighet, fra helvetet til den himmelske herligheten. O du som er så god mot hele vår slekt og har din fryd i menneskene (Ordsp 8,31), hvem kan lovprise deg nok for din vennlighet imot oss? Ja, hvem kan i det hele tatt fatte en slik rikdom av godhet? Barmhjertigheten du har vist oss er en uendelig stor skatt som vår arme forstand ikke kan begripe. Slaven var så verdifull at Sønnen måtte overgis til døden for å løskjøpe ham? Jeg som har vært opprørsk mot deg var så dyrebar og kjær at du utnevnte den elskede Sønnen til å bli min gjenløser? Sjelen min er helt forbauset når jeg tenker på en slik godhet. Den er dypt rørt og smelter av kjærlighet til deg. Amen.
Den fjerde av femten takkebønner i Johann Gerhards Daglig gudfryktighets øvelse (1612)
Jeg takker deg, Jesus Kristus, menneskeslektens eneste mellommann og gjenløser, for at du i tidens fylde personlig forente deg med sann menneskelig natur og ville bli født av en kvinne. Hvor stor din kjærlighet til menneskene er, at du ikke har tatt deg av englene, men Abrahams ætt (Hebr 2,16). Hvor stor gudsfryktens mysterium er, at du som er sann Gud ville bli åpenbart i kjøtt og blod (1 Tim 3,16). Hvor stor din barmhjertighet er, at du for min skyld kom ned fra himmelen og holdt ut å bli født av en jomfru. For min, den usleste skapnings skyld er du, den allmektige Skaper, blitt menneske. For min, den mest uverdige tjeners skyld har du, den aller herligste Herre tatt på deg tjenerskikkelse (Fil 2,7), for at du med kjød kunne frigjøre kjødet.
For meg er du blitt født. Derfor skal alle de himmelske godene du bringer med deg i din fødsel være mine. Til meg er du gitt. Dermed skal alle ting tilhøre meg. I deg er min natur blitt mer forherliget enn hva den i Adam ble vanæret ved synden. Fordi du tok opp i din persons enhet det som Satan kun hadde skaket og svertet, er du virkelig kjød av mitt kjød og ben av mine ben (Ef 5,30). Du er min bror. Hva kan du nekte meg som du er så nært forbundet med ved kjøtt og blod og følelsen av broderkjærlighet? Du er brudgommen (Matt 22,2) som etter din himmelske Fars ønske og med en personlig pakt har knyttet menneskenaturen til deg som en brud, slik at også jeg er innbudt til dette bryllupets glede. Dette erkjenner og priser jeg med takknemlig hjerte.
Jeg er ikke lenger så forundret over at Gud for vår skyld har laget himmelen, jorden, havet og alt som er i dem, når Gud selv for sine menneskeskapningers skyld har villet bli menneske! Nå kan du slett ikke forkaste meg og vise meg bort, siden du ikke kan fornekte (2 Tim 2,13) at du selv er menneske og derfor min bror. Nå kan du aldri glemme meg, siden du har tegnet meg i dine hender (Jes 49,16). Kristi delaktighet i kjødet minner deg daglig og uopphørlig om meg. Nå kan du ikke forlate meg, siden du med den personlige foreningens faste bånd har knyttet den menneskelige naturen sammen med deg selv. Selv om syndene mine vil forhindre meg fra å komme til deg, så gjør fellesskapet mellom naturene at du ikke avviser meg. Jeg vil helt og fullt holde fast ved deg, du som helt og fullt har knyttet deg til meg. Amen.
Den andre av femten takkebønner i Johann Gerhards Daglig gudfryktighets øvelse (Exercitium Pietatis Quotidianum) fra 1612.
Jeg takker deg, allmektige og barmhjertige Gud, for at du helt fra de første dagene av mitt liv så underfullt har holdt meg oppe. Naken ankom jeg denne verden (1 Tim 6,7), du har vennlig kledd meg. Sulten kom jeg inn i denne verden, du har hittil gitt meg rikelig å spise. I deg er det jeg lever, beveger meg og er til (Apg 17,28), uten deg synker jeg tilbake til ingenting og dør. I deg rører og bøyer jeg lemmene mine, uten deg kan jeg ikke ta del i liv og bevegelser. Din er solen (Matt 5,45), som gir meg lyset jeg hver dag ser med øynene mine. Din er luften jeg uavbrutt puster inn. Din er dagen og din er natten, og vekslingen dem imellom gir meg mulighet for arbeid og hvile. Din er jorden, som med sin frukt ernærer meg. Din er hver eneste skapning i himmelen og luften, på jorden og i havet, som er til nytte og tjeneste for meg. Deg tilhører sølvet, deg tilhører gullet (Haggai 2,8). Alt jeg trenger til mitt livsopphold har jeg din milde og generøse hånd å takke.
Hvor gavmild du er mot hele menneskeslekten, o Gud! Alt skapte du til nytte for oss, og alt holder du oppe for vår skyld. Det du forsørger alt det skapte med, forsørger du meg med, for det er for min skyld du formet, innrettet og har holdt alt dette oppe. Noen skapninger er til nytte for oss i vårt arbeid, noen tjener til mat for oss, noen til klær, noen til medisin, noen til tukt, og alle er de til lærdom og undervisning for oss. Hvem kan regne opp alle de forskjellige kildene til mat du har skapt og ennå bringer fram av jorden så vi kan spise? Hvem kan telle alle de forskjellige slags urter du hvert år kaller fram av jorden til helbred og sunnhet for oss? Hvem kan nevne alle de ulike slags dyr som er skapt til nytte og tjeneste for oss?
Deg være pris og ære i evighet, som er alle tings skaper og oppeholder. Uten deg, den sanne sol, ville jeg ha forsvunnet som en skygge. Uten deg, det sanne liv, ville jeg umiddelbart ha sluttet å leve. Uten deg, det sanne vesen, ville jeg plutselig ha sunket tilbake til ingenting. Det er bare deg jeg skylder for at jeg lever, beveger meg og er til. Derfor vil jeg leve bare for deg og være avhengig bare av deg i evighet. Amen.
I anledning at amerikanerne i dag feirer Thanksgiving – takksigelsesdagen, legger vi ut den første av femten takkebønner fra Johann Gerhards Daglig gudfryktighets øvelse, en perle og klassiker innen luthersk andaktslitteratur, første gang utgitt i 1612, da forfatteren var tretti år gammel.
Aller først Gerhards innledning til Del 2 av boken, delen som inneholder takkebønnene:
Betraktningen av Guds gaver fra naturens og kirkens skjønne hage er som å samle en bukett av duftende blomster. Den gode lukten fra dem er forfriskende for ånden, noe som igjen fremkaller et velduftende takksigelsesoffer fra oss til Gud. Guds uendelige og utallige velgjerninger kan inndeles etter den kristne troens tre artikler. Gud har skapt, gjenløst og helliggjort oss. Han overøser oss med de rikeste gaver i dette livet, og lover oss enda mer for det evige liv. Han gir oss gaver for å dekke sjelens og kroppens behov, han beskytter oss mot det onde og bevarer oss i det gode. Han dekker over det som har skjedd i fortiden og styrer det som skal skje i fremtiden. Mange gode gaver gir han nådig til oss, enda flere onder avverger han nådig fra oss. Vi er ikke i stand til å fatte med tanken eller uttrykke med ord det store antallet og verdien av Guds gaver, som i det kommende liv vil bli et overstrømmende rikt materiale for evig lov og pris.
Takkebønn for liv og fødsel
Allmektige, evige Gud, Fader, Sønn og Hellig Ånd, jeg takker deg, jeg lover deg, jeg priser deg, fordi dine hender dannet meg og gjorde meg helt slik du ville. Du formet meg som leire i min mors liv. Du helte meg opp som melk og lot meg størkne som ost. Du kledde meg med hud og kjøtt og vevde meg med knokler og sener. Du ga meg liv og nåde, din omsorg bevarte min ånd (Job 10,8-12).
Denne store barmhjertigheten du har vist meg vil jeg prise med evig lov, din godhet vil jeg berømme med evige lovsanger. Du vevde meg i mors liv. Jeg takker deg for at jeg er så underfullt laget. Underfulle er dine verk, det vet jeg godt. Knoklene mine var ikke skjult for deg da jeg ble laget på hemmelig vis og vevd dypt i jorden. Dine øyne så meg da jeg bare var et foster. I din bok ble alt skrevet opp, mine dager ble dannet før en eneste av dem var kommet.
Hvor dyrebare dine tanker er for meg, o Gud. Summen av dem er ufattelig. Vil jeg telle dem, er de talløse som sand (Salme 139,13-18). Du viste din barmhjertighet før jeg kunne forstå det. Du kom til meg med din godhet før jeg kunne lengte etter den. Din gavmildhet omsluttet meg før jeg kunne takke for den. Du ikke bare formet meg på forunderlig vis i mors liv, men dro meg også ut fra mors liv. Du gjorde meg trygg ved hennes bryst. Fra jeg ble født, er jeg kastet på deg, fra mors liv er du min Gud (Sal 22,10-11).
Når jeg tenker på alle som har dødd i morslivet før de kom ut til denne verdens livsluft og lys, så må jeg desto mer beundre og prise din barmhjertighet som har ført meg levende og uskadd fra den trange cellen ut til denne verdens teater. Så mange år var gått uten at jeg eksisterte. Men du ønsket å bygge denne kroppens bolig til meg og føre meg ut av morslivets dype mørke. Du har gitt meg en fornuftig sjel; et menneske, ikke en stein eller en slange, ville du at jeg skulle være. Deg, min Gud, være pris og ære for din store barmhjertighet, i evighet. Amen.
(Fra Daglig gudfryktighets øvelse (Exercitium Pietatis Quotidianum), i ny norsk språkdrakt ved T.J. Welde)
Evan Luth 