livet – Evan Luth

Jesus er Veien

Jesus sier: «Jeg er veien …» (Joh 14,6). Han mener ikke en grusvei eller asfaltert vei – men vei i overført betydning. En vei kan bety en måte eller metode. For eksempel hvis noen sier: «Nå må vi velge fredens vei – før det bryter ut en ny verdenskrig.» De mener da at det er nødvendig å finne en annen fremgangsmåte for å løse konfliktene – å finne en vei ut av vanskelighetene.

En sang som Frank Sinatra gjorde berømt er My Way. På norsk: Min måte. Der synger han gjentatte ganger: «I did it my way» – Jeg gjorde det på min måte. De fleste av oss har hørt denne. Jeg-personen i sangen er kommet til slutten av sitt liv, han skal snart dø. Han ser tilbake på et rikt liv med både sorg og glede. Han har måttet ta mange valg underveis – ikke alle var like gode. Men likevel er han fornøyd: Jeg gjorde det på min måte. Han var seg selv, bestemte selv, gikk sin egen vei. Han kan stå for det – det var hans liv, hans vei.

Det er nesten som en moderne trosbekjennelse, et vitnesbyrd. Mange føler seg truffet av disse tekstlinjene. Tankene er tidsriktige. Vi hører det overalt: Du må følge hjertet ditt, finne din vei, din sannhet, skape ditt eget liv.

Men dette står i spenning til Jesu ord: «Jeg er veien, sannheten og livet.»

Veien til Gud

Jesus sa dette bare timer før han skulle lide og dø. Han hadde talt til disiplene om at han nå skulle gå til Faderen for å gjøre i stand et sted for dem, og deretter komme tilbake og ta dem til seg. Da sa Tomas: «Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?»

Det var da Jesus svarte: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg» (Joh 14,6). Det handler altså om veien til Gud, veien til frelse, til himmelen, evig liv og salighet.

Situasjonen for oss mennesker, slik vi er av naturen, er at vi ikke er i stand til å finne veien selv. Vi er ikke så frie som vi liker å tro. Hjertet vårt er svikefullt og fører oss ofte vill. Bibelen sier: Vi fór alle vill som sauer, vi vendte oss hver sin vei (Jes 53,6). Synden i oss gjør at vi ikke finner veien hjem. Synden står som en sperre mellom oss og Gud.

Alle mennesker har en samvittighet som forteller noe om rett og galt, men samvittigheten viser oss ikke Jesus. Og i verden fins det mange religioner som hevder å kjenne veien til Gud og frelse. De gir spesielle regler, øvelser og metoder du skal følge. Men det er nytteløst. Ingen prestasjoner fra vår side fører til Gud. Det fins bare én vei.

Jesus sier ikke bare at han kan vise oss veien, men at han selv er veien – den eneste. «Ingen kommer til Faderen uten ved meg.»

For mange virker det provoserende at noen kan tale så store ord om seg selv. Men så er jo Jesus ikke noen hvem som helst – han er Guds evige Sønn fra himmelen som ble født som menneske her på jorden.

Frelse i Jesu navn

Peter forkynte: «Det finnes ikke frelse i noen annen, for under himmelen er det ikke gitt menneskene noe annet navn som vi kan bli frelst ved» (Apg 4,12).

Hvorfor fins det bare ett navn og én vei til frelse? Fordi det bare fins ett offer som kan utslette synden. Det fins bare én løsepenge, og det er Menneskesønnen, Jesus, som ga sitt eget liv og sitt dyrebare blod for å kjøpe oss fri fra synd, død, djevelen og helvete. Ingen andre har gjort det. Bare Jesus kunne gjøre dette.

Men hvis denne løsepengen avvises, har vi ikke lenger noen frelse. I Jesu navn, kledd i hans rettferdighet, får vi gå inn til Guds evige salighet. Men i våre egne syndige navn går vi fortapt.

Da Jesus hang på korset, var alle menneskers synd og skyld lagt på ham. Alt sammen ble tilregnet ham. Guds vrede over synden rammet ham, og han bar straffen vår fullt ut. Det var helt nødvendig. Uten det kunne ingen av oss ha fellesskap med den hellige Gud.

Nå er Gud nådig mot oss i Kristus Jesus. Som profeten Jesaja skrev: «Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet.» (Jes 53,5)

Apostelen Paulus skrev: «Gud var i Kristus og forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger.» (2 Kor 5,19)

Navnet Jesus betyr «Herren frelser», og han er vår redning. Vi får ta vår tilflukt til ham og stole på ham. Han er veien. Tenk så fantastisk – at det er han som er veien!

Mennesker tenker ofte: «Må ikke jeg bygge min egen vei til Gud? Må jeg ikke gjøre meg fortjent til noe? Hvilken metode er best å følge?»

Nei – slutt å tenke sånn. Veien er ferdig. Jesus er veien. Stol på ham. Han leder deg fram. «Hver den som tror på ham, skal ikke gå fortapt, men ha evig liv» (Joh 3,16). Du skal slippe å streve og bevise deg selv, «gjøre det på din måte». Ta bare din tilflukt til det Jesus har gjort for deg – han har levd og dødd for deg, stått opp igjen og åpnet himmelporten. Han er veien!

De første kristne og «Veien»

Det er interessant at i Apostlenes gjerninger kalles den tidlige kirken og de første kristne for «Veien». Sannsynligvis nettopp på grunn av Jesu ord: «Jeg er veien…»:

Om Paulus står det at han reiste for å finne og arrestere dem som hørte til Veien (Apg 9,2). Han ble omvendt og reiste omkring for å undervise om Frelseren. «I Efesos oppstod det uro «på grunn av Veien» (Apg 19,23). Paulus sa med beklagelse: «Jeg har forfulgt tilhengerne av denne Veien» (Apg 22,4). Og han bekjente: «Jeg dyrker fedrenes Gud ved å følge Veien, som de kaller en sekt» (Apg 24,14).

Jesus er Sannheten og Livet

I livet møter vi mange påstander og budskap vi bør ta med en klype salt – nyheter, reklame, politiske løfter – alt er ikke til å stole på.

Men Jesus er sannheten i egen person. Sannhet er Guds vesen – løgn og falskhet står i skarp motsetning til Gud. Han kan ikke lyve. Jesus, Guds Sønn, er ett med Faderen: «Jeg er i Far, og Far er i meg.»

På egen hånd kan ingen av oss kjenne sannheten om Gud – vi famler i mørket. Vi bøyer sannheten etter oss selv. Derfor må sannheten åpenbares for oss, og det skjer i en person.

Jesus sier ikke: Jeg lærer dere sannheten, men: Jeg er sannheten. Å kjenne sannheten er å kjenne ham. «Nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus» (Joh 1,17). Han har vist oss hvem Gud er – nådig og god. Evangeliet, ordet om korset, er en frigjørende sannhet vi kan stole på og bygge livet vårt på.

Når Jesus sier: «Jeg tilgir deg alle dine synder» – da er det sant. Vi blir aldri bedratt når vi blir i hans ord. Da lærer vi sannheten å kjenne, og sannheten gjør oss fri (Joh 8,32).

Og Jesus er Livet. Vi mennesker vil så gjerne leve – virkelig kjenne at vi lever – og vi prøver å fylle livet med opplevelser, relasjoner og mening. Men livet glipper oss gjennom fingrene, for det er forgjengelig, og døden kommer. Da hjelper det lite at vi har levd «på vår måte», our way.

Jesus sier ikke: Hør, jeg skal gi dere noen gode livsråd. Han sier: Jeg er livet. Det betyr: Livet finnes i ham, og bare i ham. Livet han gir er ikke bare et rikere jordisk liv, men et nytt liv – et liv som aldri dør. «Jeg er kommet for at dere skal ha liv, og det i overflod» (Joh 10,10).

Han har livet i seg selv, for han er Gud, livets kilde. I dåpen er hans liv blitt vårt. Vi lever med kraft fra ham – vi vandrer i Ånden og blir renset i Jesu blod. Vi har et sikkert håp om et evig liv hos Gud, et liv som er sterkere enn døden og varer for alltid.

Til slutt, når vi en dag ligger for døden, er ikke håpet at vi kan si: «Jeg gjorde det på min måte.» Men at vi kan si: «Han er min vei, min sannhet og mitt liv.» Jeg tilhører Veien. Jeg tilhører Jesus. Han har vunnet meg, kjøpt meg, prisen er betalt. Jeg er hans, og han er min. Jesus er veien, sannheten og livet. Gud være takk og lov. Amen.

Takkebønn for liv og fødsel

I anledning at amerikanerne i dag feirer Thanksgiving – takksigelsesdagen, legger vi ut den første av femten takkebønner fra Johann Gerhards Daglig gudfryktighets øvelse, en perle og klassiker innen luthersk andaktslitteratur, første gang utgitt i 1612, da forfatteren var tretti år gammel.

Aller først Gerhards innledning til Del 2 av boken, delen som inneholder takkebønnene:

Betraktningen av Guds gaver fra naturens og kirkens skjønne hage er som å samle en bukett av duftende blomster. Den gode lukten fra dem er forfriskende for ånden, noe som igjen fremkaller et velduftende takksigelsesoffer fra oss til Gud. Guds uendelige og utallige velgjerninger kan inndeles etter den kristne troens tre artikler. Gud har skapt, gjenløst og helliggjort oss. Han overøser oss med de rikeste gaver i dette livet, og lover oss enda mer for det evige liv. Han gir oss gaver for å dekke sjelens og kroppens behov, han beskytter oss mot det onde og bevarer oss i det gode. Han dekker over det som har skjedd i fortiden og styrer det som skal skje i fremtiden. Mange gode gaver gir han nådig til oss, enda flere onder avverger han nådig fra oss. Vi er ikke i stand til å fatte med tanken eller uttrykke med ord det store antallet og verdien av Guds gaver, som i det kommende liv vil bli et overstrømmende rikt materiale for evig lov og pris.

Takkebønn for liv og fødsel

Allmektige, evige Gud, Fader, Sønn og Hellig Ånd, jeg takker deg, jeg lover deg, jeg priser deg, fordi dine hender dannet meg og gjorde meg helt slik du ville. Du formet meg som leire i min mors liv. Du helte meg opp som melk og lot meg størkne som ost. Du kledde meg med hud og kjøtt og vevde meg med knokler og sener. Du ga meg liv og nåde, din omsorg bevarte min ånd (Job 10,8-12).

Denne store barmhjertigheten du har vist meg vil jeg prise med evig lov, din godhet vil jeg berømme med evige lovsanger. Du vevde meg i mors liv. Jeg takker deg for at jeg er så underfullt laget. Underfulle er dine verk, det vet jeg godt. Knoklene mine var ikke skjult for deg da jeg ble laget på hemmelig vis og vevd dypt i jorden. Dine øyne så meg da jeg bare var et foster. I din bok ble alt skrevet opp, mine dager ble dannet før en eneste av dem var kommet.

Hvor dyrebare dine tanker er for meg, o Gud. Summen av dem er ufattelig. Vil jeg telle dem, er de talløse som sand (Salme 139,13-18). Du viste din barmhjertighet før jeg kunne forstå det. Du kom til meg med din godhet før jeg kunne lengte etter den. Din gavmildhet omsluttet meg før jeg kunne takke for den. Du ikke bare formet meg på forunderlig vis i mors liv, men dro meg også ut fra mors liv. Du gjorde meg trygg ved hennes bryst. Fra jeg ble født, er jeg kastet på deg, fra mors liv er du min Gud (Sal 22,10-11).

Når jeg tenker på alle som har dødd i morslivet før de kom ut til denne verdens livsluft og lys, så må jeg desto mer beundre og prise din barmhjertighet som har ført meg levende og uskadd fra den trange cellen ut til denne verdens teater. Så mange år var gått uten at jeg eksisterte. Men du ønsket å bygge denne kroppens bolig til meg og føre meg ut av morslivets dype mørke. Du har gitt meg en fornuftig sjel; et menneske, ikke en stein eller en slange, ville du at jeg skulle være. Deg, min Gud, være pris og ære for din store barmhjertighet, i evighet. Amen.

(Fra Daglig gudfryktighets øvelse (Exercitium Pietatis Quotidianum), i ny norsk språkdrakt ved T.J. Welde)

(Foto: Bonnie Kittle/Unsplash)

Oppstandelsen og livet

Church_of_St_Mary_Magdalen_Laver_Essex_England_-_new_grave_with_floral_tributes

Preken over Johannes 11,19-29

Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus. Amen.

La oss be: Herre Gud, himmelske Far! Du som har latt din Sønn bli menneske for at han med sin død skulle betale for syndene våre og frelse oss fra den evige døden, vi ber deg, gjør dette håpet fast i hjertene våre, at vår Herre Jesus Kristus, som vekket opp sønnen til enken i Nain bare med et ord, også skal oppvekke oss på den ytterste dag og gjøre oss evig salige. Amen.

Ja, vi har lest teksten om da Jesus vekket opp en ung mann som var død, sønnen til ei enke i byen Nain (Luk 7,11-17). Vi husker at en annen gang var det ei jente på tolv år som var død, datteren til synagogeforstanderen Jairus. Men Jesus kom og vekket henne opp (Luk 8,40-56). Han viste at han er herre over dødens makt. Det handler det også om i dagens prekentekst som vi snart skal lese fra Johannesevangeliets 11. kapittel.

Like før dette tekstavsnittet har to søstre fra landsbyen Betania, Marta og Maria, sendt en hastebeskjed til Jesus om at broren deres, Lasarus, er alvorlig syk. De skrev ikke noe mer, bare det. Men det var jo helt klart at det de ønsket seg, var at Jesus skulle komme så fort som mulig og hjelpe Lasarus så han ikke døde. Mange andre syke hadde han helbredet, og siden Marta, Maria og Lasarus jo var Jesu nære venner, stolte de to søstrene vel på at han selvfølgelig også ville komme og hjelpe i dette tilfellet. Men, så gikk det flere dager. De ventet på Jesus, mens Lasarus ble stadig verre. Når har han tenkt å komme? Hvorfor tar han seg så god tid? Prioriterer han ikke å komme til Betania for å helbrede sin gode venn? Og så døde faktisk Lasarus. Det var et sjokk. Marta og Maria gråt og sørget over broren sin, som ble gravlagt allerede samme dag, slik skikken var. Har Jesus sviktet oss? spurte de sikkert. Hvorfor kom han ikke? Vi som trodde at han var så glad i broren vår — og glad i oss? Men hva slags kjærlighet og vennskap er egentlig dette? De var nok helt forvirret, stakkar. Men Jesus visste hva han gjorde og at det som nå straks skulle skje ville bli til ære for Gud.

Mange kristne i dag kan vel kjenne seg igjen i Marta og Maria. Vi tror på Herren Jesus, men når det skjer uventede, vanskelige, triste ting i livet vårt, og vi ber til Gud men ikke får hjelp på den måten vi hadde ønsket og håpet og i det tidsrommet vi hadde tenkt oss, ja da begynner vi lett å tvile, tvile på Guds løfter. Bryr han seg ikke om oss? Vi kan få en følelse av å ha blitt sviktet, selv om Gud både har sagt og vist at han elsker oss og har lovet å være med oss alle dager, og at han hører oss når vi ber til ham.

Kanskje har vi bedt mange ganger om at noen vi kjenner som er syke må få bli friske. Men så går det likevel ikke slik som vi ønsker. Kanskje vennen vår dør av sykdommen. Det er så tungt og trist, spesielt når det er noen vi kjenner godt og er ekstra glad i som dør fra oss, et kjært familiemedlem eller en nær venn. Når hjertet har sluttet å slå og det ikke lenger er noen pust, kroppen bare ligger der livløs og sjelen har flyttet ut av kroppen, da blir vi inderlig triste og sørger over dette mennesket som har forlatt oss.

Og da begynner folk ofte å tenke: «Å, om ting kunne ha skjedd på en annen måte, hvis vi bare heller hadde gjort slik og slik. Tenk hvis vi bare hadde fått ham til lege tidligere, da ville nok alt ha blitt annerledes. Eller dersom det har skjedd en trafikkulykke, med døden til følge: Tenk hvis hun bare hadde fått reist med det flyet hun egentlig skulle ha reist med, tidligere på dagen. Eller tenk hvis hun heller hadde tatt toget, da ville alt vært annerledes. Å, om jeg bare heller hadde sagt sånn og sånn, jeg skulle ønske at jeg heller hadde gjort noe helt annet enn det jeg gjorde. Men nå er det for sent.

Tenk hvis, sa også Marta og Maria til hverandre etter Lasarus var død. Tenk hvis bare Jesus hadde kommet. Hvis bare han hadde vært her, da ville alt vært annerledes nå, da ville ikke broren vår vært død. De var så skuffet. Og det føltes så brutalt og tragisk for dem, som det også gjorde for enken i Nain og for oss alle, at døden må komme og ta fra oss dem vi er glad i. Dette er ikke slik det burde være, det er alt for vondt. Tanken på vår egen død kan også gjøre oss urolige og redde. Bibelen forteller oss hva som er den egentlige grunnen til at alle vi mennesker må dø. Det er synden som bor i oss. Det er den som ødelegger. Den er et fremmedelement, en sykdom. Døden kom inn i verden på grunn av synden. «Syndens lønn er døden» (Rom 6,23). Men i prekenteksten vår i dag gir Jesus oss et herlig håp når vi tenker på døden:

Johannes 11,19-29: Mange av jødene var kommet til Marta og Maria for å trøste dem i sorgen over broren. Da Marta hørte at Jesus kom, gikk hun for å møte ham. Maria ble sittende hjemme. Marta sa til Jesus: «Herre, hadde du vært her, var ikke broren min død. Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil han gi deg.» «Din bror skal stå opp», sier Jesus. «Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag», sier Marta. Jesus sier til henne: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» «Ja, Herre», sier hun, «jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden.» Da hun hadde sagt dette, gikk hun og kalte i all stillhet på sin søster Maria og sa til henne: «Mesteren er her og spør etter deg.» Da Maria hørte det, sto hun straks opp og gikk ut til ham.

Det aller første Marta sa til Jesus da hun kom og møtte ham på veien, var altså: «Herre, hadde du vært her, var ikke broren min død.» Litt senere kom også søsteren Maria ut og sa akkurat det samme: «Herre, hadde du vært her, ville ikke broren min vært død.» Det ligger vel en slags anklage i de ordene. Hvis bare du hadde gjort det på en annen måte, Jesus, hvis du hadde rasket deg litt da vi sendte bud på deg og ikke ventet helt til nå med å komme, ja da hadde alt vært annerledes.

Men tydeligvis har Marta likevel ikke helt gitt opp Jesus, for hun fortsetter med å si: «Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil han gi deg.» Det virker som at hun tror alt fortsatt er mulig. «Din bror skal stå opp,» sier Jesus. Hun svarer: «Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag.» Nå virker det som om hun likevel ikke våger å tro på at Jesus kan klare å vekke Lasarus opp av graven her og nå. Ettersom det var gått hele fire dager siden han døde og det helt sikkert var begynt å lukte av ham, virket jo det helt umulig. Det var for sent å gjøre noe med Lasarus nå i denne omgang, tenkte visst Marta. Hadde Jesus kommet da hun hadde bedt ham komme, da ville det derimot ha vært gode muligheter. Men den planen gikk i vasken. Derfor ble hun nok nå nødt for å vente til oppstandelsen på den siste dag.

Men Jesus leder henne til å se forbindelsen mellom oppstandelsen på den siste dag og den personen som står rett foran henne. Jesus selv er oppstandelsen – og livet. Derfor var det ingen grunn til at hun måtte vente til den siste dag. Jesus kunne gjøre dette allerede nå med en gang.

Og vi vet hva som skjedde. Ikke mange minutter senere sto Jesus foran graven, som var en hule inni fjellet med en stein foran åpningen. Han sa, «Ta vekk steinen,» og så ropte han «Lasarus, kom ut!» Og Lasarus ble levende igjen. Sjelen hans kom tilbake til kroppen, og han kom ut med liksvøp rundt hender og føtter og med et tørkle bundet over ansiktet. Jesus sa: «Løs ham og la ham gå!» Alle som så det bare gispet av forbauselse. For et under!

Dette var et tegn på noe mye større og mye mer betydningsfullt som ganske snart skulle skje med Jesus selv, i påsken, i Jerusalem. Han skulle bli korsfestet, overgitt til døden for våre synders skyld. Og så på den tredje dagen skulle han oppstå fra de døde, for vår rettferdighets skyld. Han skulle gå levende ut av graven sin, gravklærne skulle han la bli liggende igjen. På den måten skulle han lede veien for oss, ut fra døden inn til livet. Han er «førstegrøden av dem som er sovnet inn» (1 Kor 15,20). Først Jesus – og deretter alle oss som tilhører ham, ved hans gjenkomst på den ytterste dagen.

En forskjell mellom oppvekkelsen av Lasarus og oppstandelsen på den ytterste dagen, er denne: Lasarus er ikke lenger iblant oss her på jorden, for etter noen år måtte han jo dø igjen. Men når Jesus vekker opp kroppene våre på den siste dag, da skal vi aldri dø igjen. Da skal vi og alle andre som tror på ham få herliggjorte, uforgjengelige og udødelige kropper.

Når vi har begravelse på kirkegården og kisten med den som er død skal senkes ned i jorden, bruker jo pastoren en liten spade til å kast mold på kisten og sier, «Av jord er du kommet, til jord skal du bli, av jorden skal du igjen oppstå.» Og så siterer han de kjente ordene som Marta fikk høre den gangen: «Jesus sier: Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.» For noen sterke og trøsterike ord! De lyser og skinner i mørket, midt i alt det triste. Disse ordene er også til oss, de gjelder oss og handler om oss. De styrket troen til Marta fra Betania. Og de styrker også oss.

Ved å dø på korset for oss alle, tok Jesus imot straffen for alle våre synder. Døden stakk Jesus med den fryktelige giftbrodden sin, han tok imot straffen istedenfor oss, for at vi skulle få gå fri. Jesus ble lagt i graven, men sto opp igjen og gikk levende ut derfra på den tredje dagen. Han har vunnet over døden for oss. Og den seieren over døden har han gitt til oss. Derfor trenger vi ikke å være redde for å dø, for Jesus har tatt bort det som var farlig med døden; han har tatt bort syndeskylden vår, og straffen har han selv sonet. Han har vunnet tilgivelse og evig liv til oss. Når den fysiske døden kommer til oss en gang, vet vi at den ikke lenger er en straff for oss, for all straff har jo Jesus sonet istedenfor oss. Og vi kan stole trygt på at han en dag skal vekke oss opp igjen. Han gir oss livet tilbake.

Det er det han mener med disse forunderlige ordene han lar deg og meg høre i dag: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.»

Det er et løfte Jesus forkynner oss. Han lover oss noe i dag. Og vi kan stole trygt på det, for det er sant og sikkert når det er Jesus selv som sier det. «Tror du dette?» spør han. Og vi kan svare sammen med Marta: «Ja, Herre, vi tror at du er den lovede Messias, Guds Sønn. Du er herre over dødens makt, du er frelseren, og ditt ord er sannhet. Troen vår er nok skrøpelig og svak, men vi ser på deg og hører ditt ord. Du er til å stole på. Det du har lovet, kommer du også til å gjøre.

Vi legger merke til at Jesus ord her ikke er at han skal sørge for at vi får oppstandelse og liv, at han skal gi oss dette. Men han sier at han er oppstandelsen og livet. Dette er spesielt. Den som kjenner Jesus, tror på ham og tilhører ham, eier allerede her og nå Oppstandelsen og Livet. For Jesus er oppstått og lever evig, og vi er blitt ett med ham. Vi er blitt forent med ham i dåpen, ved troen. Vi er blitt kledd i ham, slik at hans død og oppstandelse er vår død og oppstandelse. Han lever for evig, og også vi har fått et nytt liv med ham, et liv som aldri skal ta slutt. Vi har fått alle syndene våre tilgitt, vi er blitt Guds kjære barn og arvinger til det evige livet. At vi har Jesus, betyr altså at vi har Oppstandelsen og Livet; det tilhører oss, for han er oppstandelsen og livet, og vi tilhører ham. Han selv er Gud, han er dermed livets kilde, som gir oss livet. Den fysiske døden overlever vi og trenger ikke å være redde. For Jesus er seierherren over døden, dermed er seieren vår. Hver den som lever og tror på han, skal aldri i evighet dø.

Vi får bare stole trygt på ham, og vandre i et nytt liv allerede her og nå; et nytt liv som aldri skal ta slutt, fordi Jesus er oppstandelsen og livet. Ingenting, hverken død eller liv eller noe som helst skal skille oss fra den oppstandne frelseren vår og hans kjærlighet. Vi har grunn til å juble av glede. Gud være takk og lov! Amen.

La oss be: Vi takker deg, kjære herre Jesus, for at du har frelst oss fra synden, døden og fortapelsen. Du er herre over dødens makt. Da trenger vi ikke å være redde for noe som helst. For du er hyrden vår, som passer på oss. Vi får tilhøre deg. Du er vårt liv og vår oppstandelse. Du elsker oss og har lovet å være med oss alle dager og støtte og hjelpe oss i all vår nød, slik du ser er best for oss. Hjelp oss alltid å tro på deg, styrk den svake troen vår. Fyll oss med din Hellige Ånd og gjør oss sterke i deg, og før oss helt fram til målet, det evige livet, der vi skal få være sammen med deg for alltid. Amen.