Frykt ikke!

523px-Jesus-Christ-from-Hagia-Sophia
Jesus Kristus. Detalj fra mosaikkbilde i Hagia Sophia, Istanbul. (Foto: Edal A. Lefterov/Wikipedia Commons)

Påskepreken over Matteus 28,1-8

«Frykt ikke,» sa en engel til Maria Magdalena og den andre Maria da de kom fram til Jesu grav tidlig påskemorgen. Slike ord finner vi ganske mange ganger i Bibelen, «frykt ikke, vær ikke forferdet, ikke vær redde.» Det er så mye som kan gjøre oss redde her i verden. Døden er noe som skremmer oss og gjør oss urolige. For eksempel når vi hører i nyhetene at mange mennesker døde i en bussulykke, eller i krig eller et terrorangrep, blir vi triste – og redde for at noe lignende skal hende oss. Eller kanskje vi er redde fordi vi mistenker at vi har en livstruende sykdom, – eller legen forteller oss at vi faktisk har det. Vi blir redde, fylt av frykt. For vi vil jo ikke dø. Men det vi, før eller senere. Døden er en fiende.

«Frykt ikke» – de samme ordene sa en engel til noen sauegjetere i Betlehem den natten Jesus ble født. Gjeterne ble jo livredde da det plutselig sto en lysende engel der. Det er en naturlig reaksjon å bli redd da, blant annet fordi vi alle er syndige mennesker som innerst inne vet at vi må stå til ansvar for livet vårt. Vi har ikke levd slik Gud forventer og krever av oss. Så Gud har grunn til å være sint på oss. Gud er hellig, hellig, hellig. Og englene hans er også hellige. Så derfor, når det plutselig dukker opp en engel fra Gud, er det ikke rart at sauegjetere, Maria Magdalena og andre blir redde, og tenker: «Hjelp, hva skjer nå? Har Gud kommet for å straffe oss?»

Men engelen på påskemorgen har et gledesbudskap: «Frykt ikke! Jeg vet at dere leter etter Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå!»

Jesus var blitt korsfestet langfredag, og disse kvinnene hadde vært til stede på Golgata da han døde. De og alle de andre vennene hans var helt knust av sorg – og redde for hva som skulle skje videre nå. Disiplene låste seg inne, i frykt for at også de skulle bli arrestert. Jesus var blitt pint og plaget så fryktelig, og folk hånte og foraktet ham mens han døde en skamfull, langsom og ufattelig smertefull død på korset. Han var som en makk og ikke en mann. Helt uten ære. Vennene hans gråt mye og syntes alt virket helt meningsløst; de klarte ikke å forstå hvorfor dette måtte skje med deres herre og mester. Hvorfor?

Ja, det som skjedde var jo en del av Guds frelsesplan. Jesus hadde flere ganger sagt til dem at han snart skulle lide mye vondt og bli slått i hjel, og på den tredje dagen oppstå igjen fra de døde. Men de hadde ikke forstått det da, de klarte ikke å tenke på noe slikt. Senere husket de det og forstod. Menneskesønnen skulle jo gi livet sitt som løsepenge for alle oss syndige mennesker. Han måtte komme og kjøpe oss fri. Fordi vi var fanget, på grunn av synden. Synden skilte oss fra Gud. Jesus var «Guds Lam som bærer verdens synd». Skylden vår og straffen vår tok han på seg. Som profeten Jesaja hadde skrevet: «Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet» (Jes 53,5). Så ved sitt liv og sin lidelse og død på korset har Jesus vår frelser reddet oss fra syndens og dødens makt, og fra djevelen og den evige fortapelsen. Jesus fullførte oppdraget sitt, Guds frelsesplan lyktes.

Men hvordan kan vi være så sikre på at planen lyktes? Hvordan kan vi vite at den løsepengen Jesus betalte virkelig var nok? Vi kan vite det fordi han sto opp igjen, slik som han sa han skulle gjøre. Da Gud reiste sin Sønn opp fra døden, var dette som en kvittering fra Ham – på at betalingen var gyldig, betalingen er i orden, den var nok! Jesus har betalt hele løsepengen, slik at gjelden vår er blitt slettet, strøket ut. Betalingen er godkjent. Jesu oppstandelse er en erklæring fra Gud til alle mennesker i verden: «Syndene er tilgitt! På grunn av hva frelseren deres har gjort. Han har skapt fred mellom Gud og mennesker. Dette er en gave. Dere skal ikke betale eller gjøre noe for å få gaven, for Jesus har betalt alt det kostet, med sitt liv og sitt blod og sin død på korset. Jeg elsker menneskene og tilgir dere», sier Gud, «bare ta imot gaven, bare tro på frelseren, bare stol på Jesus.» For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv (Joh 3,16).

Jesus har sagt at han er «veien og sannheten og livet». Men hvordan vet vi at det er sant, – at han virkelig er sannheten? Og Jesus har sagt at han er «oppstandelsen og livet», og at hver den som tror på ham «skal leve om han enn dør» (Joh 11,25). Flotte og mektige ord, som han sa til Marta fra Betania. Men hvordan vet vi at det er sant? Dersom Jesus bare hadde blitt værende i graven, måtte vi vel mistenke at han bare var en person, en av mange, som ga alt for en viktig sak, men som til slutt mislyktes og tapte da fiendene klarte å rydde ham av veien. Men: Jesus sto opp igjen! Som han hadde sagt. Han gikk fysisk levende ut av graven sin. Han er virkelig Guds Sønn. Han er virkelig Gud. Alt han har sagt er sant og til å stole på. Det han lover oss, det holder han også. Og vi kan vite sikkert at vi har fått tilgivelse og frelse; Jesu oppstandelse på påskemorgen er beviset på at det er sant! Gud har i Kristus «forsont verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger» (2 Kor 5,19). Jesus «ble overgitt til døden for våre synder og oppreist for vår rettferdiggjørelse» (Rom 4,25).

Maria Magdalena og den andre Maria var fulle av sorg og bekymring tidlig den morgenen da de var på vei ut til graven med velluktende oljer til å salve Jesu døde kropp med. Det var modig gjort, ikke uten risiko, på denne måten å vise at de var venner av Jesus, den korsfestede. Så de var nok nervøse og redde. De tenkte på en spesiell utfordring: Hvem skulle de få til å hjelpe dem med å rulle vekk den store, tunge steinen fra inngangen til graven?

Det var Josef fra Arimatea som hadde sørget for å få steinen på plass. På langfredag gikk han til landshøvdingen Pilatus og ba om å få ta med seg Jesu døde kropp, så han kunne gravlegges i denne ubrukte klippegraven. Overprestene og fariseerne gikk etterpå til Pilatus og ba om at han måtte sette ut vakter ved graven. For de kom til å tenke på noe Jesus hadde sagt – noe om å oppstå igjen den tredje dagen. De trodde vel ikke noe på det, men de var redde for at disiplene hans skulle stjele liket og så lure folk til å tro at Jesus var oppstått. Derfor ble det plassert ut vakter ved graven.

Mens kvinnene var på vei tidlig påskemorgen, merket de plutselig at det ristet i bakken, – et jordskjelv! Men de gikk videre, og fremme ved graven så de: Steinen var rullet til side! Graven var åpen. Hva har skjedd? Det sto ingen vakter der. For en engel hadde nettopp kommet ned og rullet steinen til side, og vaktene hadde besvimt av redsel, før de kom seg på beina igjen og flyktet vekk derifra.

Kvinnene ble også redde da en engel var der og tok imot dem. Men han sa altså «Frykt ikke! Jeg vet at dere leter etter Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå! Skynd dere av sted og si til disiplene hans: ‘Han er stått opp fra de døde, og han går i forveien for dere til Galilea; der skal dere få se ham.’ – Nå har jeg sagt dere det.» Da skyndte de seg bort fra graven, redde, men jublende glade, og de løp for å fortelle det til disiplene.

Men ble de trodd da de andpustne kom fram og delte det glade budskapet? Nei. De andre tenkte at det måtte ha tørnet for disse stakkars kvinnene. Hvem kan vel tro på noe sånt? Men i løpet av dagen ble det tydelig for disiplene at det virkelig var sant. For Jesus kom og viste seg for den ene etter den andre. De snakket med ham, fikk ta på ham, og han spiste et stykke stekt fisk mens de så på. Han kom inn til disippelflokken som var samlet bak låste dører. De måtte klype seg i armen. Nei, det var ikke et spøkelse eller noe. Det var virkelig Jesus, han var sannelig stått opp fra de døde, med både kropp og sjel. Nå ble de jublende glade.

Maria Magdalena og andre hadde bekymret seg med tanke på den store steinen foran graven. Kanskje hadde også noen av oss som er her mange bekymrede tanker om forskjellig da vi gikk hjemmefra i dag for å gå på gudstjeneste? Det kan være vanskelig å takle alle utfordringer som dukker opp i livet vårt, de kan kjennes som en stor, tung stein som står i veien og ødelegger for oss. Men Gud forkynner i dag det herlige påskebudskapet til oss alle – «Frykt ikke! Jesus, den korsfestede, er stått opp fra de døde.» Og når vi tenker over hva dette faktisk betyr, skjønner vi på ny at Jesu oppstandelse er noe som bærer i seg en dyp glede. Ikke noe annet budskap i verden kan gi oss mennesker en større og bedre glede enn denne. Dette er et budskap som ruller den fortvilede, tunge steinen vekk fra hjertene våre og gir oss håp og mening med livet. Selv om det nok likevel blir igjen en del utfordringer i tilværelsen, så er Jesu oppstandelse noe som forandrer på alt.

Jesu oppstandelse betyr at frelseren vår har vunnet seier over døden, og denne seieren er vår seier over døden. Jesus er oppstandelsen og livet, den som tror på ham skal leve om han enn dør. «Den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø,» har han sagt (Joh 11,25-26).

Døden ser vi jo fortsatt mye til, den er rundt oss på alle kanter. Men den har mistet sin makt over oss, på grunn av Jesu seier. Døden har mistet de skarpe tennene og klørne sine. Vi kan tenke på et rovdyr, kanskje en ulv, som rasende hyler og brøler imot oss og gjør oss redde. Men så blir vi gjort oppmerksomme på at dette rovdyret har mistet alle tennene og klørne sine. Da kan det ikke skade oss likevel. Slik er det også med døden nå, for alle som tror på Jesus. Døden kan nok fortsatt gjøre oss redde, den er en fiende og virker skummel. Men den kan ikke lenger gjøre oss noen skade, det har Gud fortalt oss. Fordi frelseren vår tok bort syndeskylden vår, har han samtidig tatt bort det som gjorde døden farlig, det som førte til evig fordømmelse. Døden blir for oss nå bare som en søvn, som Gud skal vekke oss opp fra. Han har gitt oss evig liv. «Jeg lever, og dere skal også leve,» har Jesus sagt (Joh 14,19). Sjelen vår skal han hente hjem til seg, når vi en gang sovner inn i døden.  Men også kroppen vår har han frelst. Og på den ytterste dagen skal kroppene få livet tilbake og bli gjenforent med sjelene – og få leve evig med Gud, som skal skape en «ny himmel og ny jord, hvor rettferdighet bor» (2 Pet 3,13).

Alle velsignelser av Jesu død og oppstandelse i påsken, har Gud overrakt til oss personlig, i dåpen! «Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble begravet med ham da vi ble døpt med denne dåpen til døden. Og som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv. Har vi vokst sammen med Kristus i en død som er lik hans, skal vi være ett med ham i en oppstandelse som er lik hans.» (Rom 6,3-5)

Påskebudskapet gjør at livet vårt her på jord ser helt annerledes ut. Livet blir nytt. Gud «har gjort ende på døden og ført liv og udødelighet fram i lyset ved evangeliet» (2 Tim 1,10). I evangeliet, i ord og sakrament, gir Gud oss udødelighetens medisin og bevarer vår kropp og sjel til evig liv. Så la oss da holde oss tett inntil ham, lytte til hans ord, leve av evangeliet og nåden hans hver dag.

«Vi vet at én er død for alle, derfor er de alle døde,» skriver Paulus. Han mener at når stedfortrederen Jesus har dødd og gjort opp for syndene våre, er det akkurat som om vi alle har dødd og gjort opp for syndene våre. «…Og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og stod opp for dem» (2 Kor 5,14-15). «Han døde for oss for at vi skal leve sammen med ham enten vi våker eller sover» (1 Tess 5,10).

Nå er vi frikjøpt, vi er fri til å tjene ham. Han vil vi skal leve livet vårt her på jorden sammen med ham, elske Gud og elske våre medmennesker, gjøre godt mot alle. Leve etter Guds gode vilje, hans bud. Si sannheten i kjærlighet. Vende oss bort fra all synd, og være trofaste på den plassen i livet der han har satt oss. Han vil bruke oss i arbeidet med å bygge Guds rike her på jord. Vi skal få være med å spre evangeliet, det gode budskapet, så flere kan komme til tro: Graven er tom, Jesus er oppstått, frelseren vår lever og er med oss alle dager inntil verdens ende, som han har lovet.

Så frykt ikke! Ikke vær redd! Jesus har seiret over døden. Halleluja. Gud være takk og lov! Amen.

Reklamer

Advent = komme

256px-Jesus_entering_jerusalem_on_a_donkey

Nå er vi i adventstiden. Og for oss som har norsk, svensk eller dansk som morsmål er det jo veldig lett å ta litt feil og tenke at ordet «ad-vent» selvfølgelig må handle om å vente, vente på at det skal bli jul. For hva skulle det ellers bety? Men så er det kanskje noen som minner oss på at dette ordet egentlig ikke er et skandinavisk ord, men er fra et helt annet språk, latin – og det betyr: komme. Advent handler om at noen gjør sin ankomst. Det er noen som kommer.

Veldig mange mennesker tenker på Gud som en som befinner seg langt, langt borte fra vår verden, en som betrakter livet her nede på jorden. Han trekker i noen tråder, styrer litt her og der, og han kan høre oss når vi ber. Men på veldig lang avstand.

Men: Advent handler om at Gud kommer til oss. Han kommer hit! Han er slett ikke langt borte fra oss. Vi kunne hatt god grunn til å frykte for det – at han ville komme for å straffe oss for alt galt vi har sagt, gjort og tenkt. Men Bibelen forteller oss at Jesus Guds Sønn kommer til oss ydmyk og saktmodig. Han forkynner et gledesbudskap for fattige, kunngjør at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen; han vil sette undertrykte fri og roper ut et nådens år fra Herren.

1. Han kom altså til oss her på jorden for om lag to tusen år siden, som et menneske av kjøtt og blod, født av jomfru Maria: Immanuel – «Gud med oss». I Jesu menneskekropp bor hele guddomsfylden. Han kom for å gå i våre sko, være vår stedfortreder i liv og i død, kjøpe fri oss som sto under loven, så vi kunne få retten til å være Guds barn. Av kjærlighet gikk han i døden for oss, døden på korset. Men på den tredje dag gikk han levende ut av graven igjen.

2. Jesus, den levende Guds Sønn, kommer til oss også nå, den dag i dag, gjennom nådens midler, i ord og sakrament. Han underviser, leder, trøster oss, tilgir oss alle våre synder. I den hellige nattverden gir han oss sitt sanne legeme og blod å spise og drikke, forener seg med oss som greinene med vintreet. Også i dette nye kirkeåret vil han komme til oss. Han er ikke lei av oss.

3. Og: Han skal komme tilbake til jorden i herlighet og ære med alle sine engler på den ytterste dagen. Den kan komme fortere enn vi aner. Da skal han hente alle sine rettferdige hjem til seg, og vi får ta i arv det riket han har gjort i stand for oss og oppleve glede og jubel for evig. Helt ufortjent, av bare nåde, for Jesu Kristi skyld.

Velsignet være han som kommer i Herrens navn! Amen.

Lyset ditt har kommet

800px-magi_tissot

(The Journey of the Magi. Maleri av James Tissot)

 

Preken på Kristi åpenbaringsdag av pastor Tor Jakob Welde

Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus. Amen.

I dag er det altså Kristi åpenbaringsdag, eller «Epifania». Her i landet havner denne høytidsdagen i skyggen av jule- og nyttårsfeiringen, med alle presanger, selskaper og fyrverkeri. Kristi åpenbaringsdag skinner liksom ikke med den samme glansen. Men i mange andre land markeres denne dagen som meget stor og viktig, og med god grunn. I grunnen kunne vi ikke ha gledet oss så veldig over juleevangeliet hvis det ikke var for det vi hører om på Kristi åpenbaringsdag. For på julaften hører vi at Guds engel forkynte for noen jødiske gjetere om «en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser…» «For hele folket…» – vi kunne ha begynt å lure på hvilket folk; var det bare for jødefolket denne frelseren var født? Men nei, det blir helt tydelig i dag på Kristi åpenbaringsdag at det var jo også for oss, for folkeslag rundt om i hele verden. For vise menn fra Østen og for folk i vest, sør og langt mot nord i Skandinavia var denne frelseren født. Gud hadde sagt til Abraham: «I din ætt skal alle slekter på jorden velsignes.»

For vi mennesker vandrer i mørket, slik vi er av naturen, hvor enn vi bor i verden. «Mørke dekker jorden, skodde dekker folkene», skrev profeten Jesaja (60,2). Vi famler rundt i mørke, åndelig blinde; vi kjenner ikke veien, sannheten og livet. Som vi synger i en salme: «Vår formørkede forstand kan jo ikke sannhet kjenne, uten din den gode Ånd vil sitt lys i oss opptenne.» Gud må la lyset fra det høye skinne for oss som bor i mørke og dødens skygge, og lede føttene våre inn på fredens vei (Luk 1,78-79), ved evangeliet om Jesus, han som er verdens lys. Den som følger ham skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys, som han har sagt (Joh 8,12).

Men vi vet at mange i vår tid mener at de er blitt så opplyst nå, altfor opplyst til å tro noe annet enn det de kan begripe med sin fornuft. De sier at de er frigjort fra gammel overtro. Men hva slags lys er det de har? Hvordan driver de vekk mørket for oss? Hvordan skaffer de hjertet vårt fred? Hvordan beseirer de døden? Gjør de oss gode og hellige? Skaffer de oss en virkelig glede som ingen kan ta ifra oss? Nei, de gjør ikke det. Det er sant at fornuften er et lys i jordiske ting, den er god til sitt bruk og kan være til stor velsignelse, når den brukes rett. Men i åndelige ting er alle mennesker av seg selv helt ukjente med det sanne lyset, også de som har sett mest med fornuftens lys, folk som er ekstra smarte og intelligente.

Vismennene fra Østen som vi hører om i dagens evangelietekst, var blant de mer smarte og intelligente. Men de ble ikke først og fremst ledet av sin fornuft, men av Guds ord. Vi vet i grunnen lite om dem – ikke hva de het, hvor mange de var, eller akkurat hvilket land i Østen de kom fra. Men sannsynligvis var de blant de ledende forskerne på den tiden. Og der i landet sitt i øst hadde de tydeligvis fått kjennskap til løftene om jødenes konge som skulle bli født. Det fantes ganske store jødiske kolonier spredt rundt omkring, for eksempel i Persia. Ifølge Bibelen hadde profeten Daniel hatt stor innflytelse i de områdene. Så kunnskapen om løftene om frelseren Messias fantes der i øst; det ble lest i synagogene fra Moses og profetene, blant annet om at «en stjerne stiger opp fra Jakob, en kongsstav løfter seg fra Israel» (4 Mos 24,17) og «folkeslag skal gå mot ditt lys, konger gå mot din soloppgang» (Jes 60,3). «Se, dager skal komme, sier Herren, da jeg reiser opp en rettferdig spire for David. Kongen skal regjere med visdom … Og dette er navnet han skal få: Herren, vår rettferdighet», sto det i Jeremias bokrull (23,5-6).

Kanskje hadde disse vismennene rett og slett fått undervisning i en synagoge, kanskje hadde troen på den levende sanne Gud blitt tent i hjertene deres. I hvert fall hadde de nå lagt ut på en lang og strabasiøs reise mot jødenes land i vest. Mange fornuftige folk mente nok det var rene galskapen å gjøre noe slikt, men de gjorde det likevel. Det var Gud som, ved hjelp av sitt ord og ved hjelp av en spesiell stjerne, ledet dem til kongen, Fredsfyrsten, ikke bare jødenes nyfødte konge, men også vismennenes konge. For han er for alle folkeslag.

Det var fornuftig og rimelig å tenke seg at jødenes konge måtte være født ved hoffet i hovedstaden, på slottet i Jerusalem. Hvor ellers? Og vismennene var fornuftige folk, så de satte kursen for Jerusalem og spurte da de kom dit: «Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi har sett stjernen hans gå opp, og vi er kommet for å hylle ham.» Men da hadde fornuften faktisk ledet dem på villspor. Først da kong Herodes hadde kalt sammen overprestene og de skriftlærde og fått dem til å slå opp i Guds ord, i profeten Mikas bok, og lese om hvor Messias skulle bli født, nemlig i «Betlehem i Juda land», først da kom vismennene på rett spor og da fant de fram; da fant de Jesus, når de bare fulgte Guds ords klare veiledning.

Martin Luther skriver: «La oss legge godt merke til dette – For om vi vil komme til dette barnet og finne det, da må vi ikke følge våre egne tanker og vår fornuft, men bare holde oss til Ordet, og ikke la noen få oss bort fra Ordet.» Ja, vi vet at fornuften vår ofte vil protestere og skape problemer for vår tro på Jesus. Dersom vi i åndelige ting insisterer på å følge fornuften istedenfor det som Den Hellige Ånd forteller oss i Guds ord, kommer vi til å bli ført vill.

Legg også merke til kontrasten mellom vismennene fra hedningeland i Østen, som var så ivrige etter å finne frelserkongen – og overprestene og de skriftlærde i Jerusalem, som hadde kunnskapen om hva Guds ord sier, og kunne peke i riktig retning, men som selv likevel ikke brydde seg om å bli med for å undersøke om det virkelig kunne være sant at Messias nå var født. Hvis det var sant, måtte det jo være det største som noensinne hadde hendt! La oss ta dette som en advarsel. For slik går det an å bli i dag også – det er mulig for et menneske å ha mye kunnskap om hva Guds ord lærer om frelseren Jesus Kristus – og likevel være ganske likegyldig til det i sitt hjerte, og ikke følge lyset fra Ordet, ikke gå på Guds veier, ikke følge Jesus. Hvor lett kan det vel ikke skje med oss også at vi blir sløve og likegyldige og tar det dyrebare evangeliet for gitt. La oss vokte oss for likegyldighet. La oss i stedet være lik vismennene fra Østen; de bare måtte reise av gårde og lete der hvor Gud hadde åpenbart seg, de bare måtte gå til Jesus. La oss være ivrige etter å søke og finne Jesus og vandre i lyset fra Guds ord. La oss holde oss til det som står skrevet i den hellige Skrift og la oss veilede av det og leve av det hver dag.

Vi leser at vismennene «gikk inn i huset og fikk se barnet hos moren, Maria, og de falt på kne og hyllet ham». Vi kan legge merke til at det ikke fant sted noen Mariadyrkelse der; det er ikke moren vi skal falle på kne for og hylle; bare frelseren, Guds Sønn. (Selv om det å minnes Maria og troen hennes som et forbilde for oss, i seg selv er en god ting). Jesusbarnet lå nok ikke lenger i krybben, for vismennene fant ham og Maria inne i et hus. Antagelig var det gått noen uker eller måneder siden fødselsdagen. Men de var fortsatt i Betlehem. Navnet Bet-lehem betyr jo «Brødhuset». Og nettopp der fant vismennene han som er «det levende brødet» som var kommet ned fra himmelen for å gi verden liv. Den som tror på ham skal ikke hungre eller tørste; den som spiser dette brødet, skal leve i all evighet.

Så åpnet vismennene skrinene sine og bar fram gaver til barnet: Gull, røkelse og myrra. Gullet var en passende gave å gi til en konge, så dette var et bra valg av gave til ham som er «himlens kongesønn», kongenes konge. Hva med røkelse? Den er ofte assosiert med bønn – David sier: «La min bønn være røkelse for deg, mine løftede hender et kveldsoffer» (Sal 141,2). Så denne gaven kan minne oss om at Jesus er vår øversteprest som går i forbønn for oss hos Faderen. Hva med myrra? Denne ble brukt til å salve en som var død, før begravelsen – så dette kan minne oss om at «jødenes konge» som vår store øversteprest skulle bære seg selv fram som et hellig og fullkomment offer for våre synder,en gang for alle. Jesus døde og ble begravet for oss, og han sto opp igjen fra de døde og gikk levende ut av graven på den tredje dag, for oss.

Vismennene ignorerte alle protester fra fornuften – for det så jo slett ikke ut som noen konge og øversteprest, dette barnet hos Maria. Og det så vel nokså enkelt og fattig ut der i huset. Dette brydde de seg ikke om. De falt uansett på kne og hyllet barnet og ga gavene sine med glede. Og han som de ga gaver til, var jo han som de hadde fått alt fra – Herren Gud, som hadde gitt dem liv, kropp og sjel, fornuft og alle sanser og alle eiendeler; det var Guds Sønn som var kommet for å gi seg selv som en gave til oss mennesker, ofre seg, både leve og dø for oss.

Fra Jesajabokens kapittel 60 leste vi: «Reis deg, bli lys! For lyset ditt kommer, Herrens herlighet går opp over deg.» Og det er sant. Det har skjedd. Herren har latt sin herlighet gå opp over oss som er her i dag: Lyset vårt har kommet, «et lys til åpenbaring for hedningene og Guds folk Israel til ære» (Luk 2,32). Over oss som bodde i dødens land og skygge har lyset gått opp. Det sanne lyset, Jesus Kristus, har kommet til oss. Lyset kommer ikke fra oss selv, fra vårt indre, vår fornuft, men fra det høye, fra Gud.

Vismennene fant Jesus i Betlehem. Men hvor finner vi Jesus? Ikke i Betlehem. Heller ikke i Jerusalem. Men i evangeliet, i Guds ord og sakramenter. Der lar han seg finne av oss. Så la oss ivrige, flittige og glade bruke Guds ord og sakramenter. Der finner du Jesus, lyset ditt, frelseren din, freden din, kongen din, rettferdigheten din. Ytre sett ser vel Guds ord og sakramenter ikke så herlig og strålende ut, heller nokså enkelt: Vin og brød, vannet i dåpen, en enkel pastor som står og taler ut fra Bibelen, kanskje ikke blant de mest veltalende mennesker på denne jord. Akkurat som heller ikke de vise mennene ble ledet til noen ytre prakt, glans og herlighet, men til et enkelt hus med Maria og Jesusbarnet. «De ham fant i i Davids hjem, de ham fant i Betlehem uten spir og kongekrone, der kun satt en fattig kone, vugget barnet i sitt skjød» (Grundtvig). Men de visste at dette var Kongen. Fornuften hadde ledet dem på villspor en stund, men den hellige Skrift ledet dem på rett spor. Det samme gjelder oss i dag. Det er Gud som må lede oss, hans ord er en lykt for vår fot og et lys på vår sti (Salme 119,105). Vi som vandret i mørke har fått se et stort lys. Han har latt seg finne av oss uverdige syndere fra det kalde og hedenske Skandinavia i nord – i evangeliet i ord og sakrament, der han forkynner oss at alle våre synder er tilgitt, for Jesu skyld, av bare nåde.

Så la oss som vismennene fra østen tilbe ham og vandre i hans lys i dette nye året, og glede oss i ham alltid. For bare hos ham finner vi den sanne freden og den sanne fryden og gleden som varer, gjennom liv og død og til evig tid. La oss bidra til at denne gleden må bli mange andre til del, her i Norge og blant alle folkeslag. Vi vil gjøre som vismennene, de første hedningekristne: bøye kne for Frelseren, hylle ham og gi ham gaver, dvs. gi ham takk og lovprisning, gi ham av kreftene våre og tiden vår, og av pengene og de andre ressursene våre. La oss hente kraft i Guds ord og be Den Hellige Ånd om å hjelpe oss å leve slik at livet vårt blir som en preken, at alt det vi gjør og sier, oppførselen vår, holdningene og prioriteringene våre må være som en forkynnelse for andre, et vitnesbyrd om ham som vi tror på, det sanne Lyset, og at vi må få være et gjenskinn av Jesus, han som lyser og skinner for oss. Og la oss alltid glede oss i Herren, som Paulus skriver. Vismennene ble fylt av jublende glede. Vi har ikke mindre grunn til å glede oss. Paulus: «Med glede skal dere takke Far, som satte dere i stand til å få del i de helliges arv i lyset. For han har fridd oss ut av mørkets makt og ført oss over i sin elskede Sønns rike. I ham er vi kjøpt fri og har fått tilgivelse for syndene» (Kol 1,12-14). Jesus sier: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys» (Joh 8,12). Lyset vårt har kommet. Gud være takk og lov!

_____________________________

Tor Jakob Welde er pastor i Den Lutherske Bekjennelseskirke (LBK)

http://www.luthersk-kirke.no

 

Evan Luth – en evangelisk-luthersk blogg

Jomfruens sønn

nativity-detail-from-the-cental-right-crucifixion-panel-of-the-isenheim-altarpiece-1.jpg!Large
Jesu fødsel, malt av Matthias Grünewald (detalj fra altertavlen i Isenheim).

Det er alltid spennende når et nytt barn skal fødes inn i familien. Måtte bare alt gå bra under fødselen! Så stort det skal bli endelig å få møte den lille som har levd og vokst i mors liv i ni måneder. Er det gutt eller jente? Hvilket navn skal vi gi ham eller henne? Lurer på hvordan barnet ser ut – en god blanding av mor og far?

Josef og hans trolovede trengte ikke å lure på om det var gutt eller jente; de hadde fått vite det på forhånd, barnets navn likeså. Og da Josef stod der i stallen og betraktet den nyfødte som lå i krybben, var han fullstendig klar over at her ikke var noen slags blanding av moren Maria og ham selv. Han var ikke barnefaren, og Maria var fremdeles jomfru.

Hvor vanskelig det må ha vært for Josef den dagen han fikk greie på at Maria var gravid; den uunngåelige tanken var jo at hun måtte ha vært utro. Men det som hadde hendt, var at en engel fra Gud hadde vist seg for henne og sagt: ”Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg!” Hun var blitt forskrekket og undret seg på hva denne hilsenen skulle bety. Men engelen sa: ”Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud. Hør! Du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus. Han skal være stor og kalles Den høyestes Sønn, og Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone. Han skal være konge over Jakobs hus til evig tid; det skal ikke være ende på hans kongedømme.” Marias respons: ”Hvordan skal dette kunne skje når jeg ikke har vært sammen med noen mann?” Engelen svarte: ”Den hellige ånd skal komme over deg, og Den høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal barnet som blir født, være hellig og kalles Guds Sønn.” (Luk 1,28-35)

Senere hadde engelen vist seg også for Josef, og gitt ham forklaringen: ”Josef, Davids sønn! Vær ikke redd for å ta Maria hjem til deg som din kone. For barnet som er unnfanget i henne, er av Den hellige ånd. Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.” (Matt 1,20-21) Det var virkelig sant: jomfruen skulle føde en sønn.

Hvorfor er dette med jomfrufødsel så viktig? Er det egentlig helt nødvendig? Ja. Fordi det var Gud, Den hellige ånd, som sørget for unnfangelsen, skulle barnet ”være hellig og kalles Guds Sønn”. Ingen av oss andre som er født av en kvinne, ble født som hellige barn. David skriver: ”Med skyld ble jeg født, med synd ble jeg til i mors liv.” (Sal 51,7) Det handler ikke bare om hva vi gjør, sier og tenker, men om en tilstand i oss. Vi har ”testet positivt” for arvesynd, og derfor ligger dødeligheten i menneskeslekten på konstante 100 %; på grunn av synden må vi alle dø. Dersom Jesusbarnet var blitt unnfanget ved Josef eller en annen helt vanlig, syndig kars medvirkning, var han ikke i stand til å frelse ett eneste menneske fra synd, heller ikke seg selv; da var vi fortapt.

Men i Jesu hellige unnfangelse ser vi redningen komme til oss. Fordi ingen av oss klarer å tilfredsstille kravene i Guds lov, ble Guds evige Sønn et menneske, slik at han med sitt hellige liv kunne holde Guds lov fullkomment, i vårt sted! ”Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede,” lød røsten fra himmelen over Jesus. (Matt 3,17) Han er unnfanget ved Den hellige ånd, født av jomfru Maria. Han er et sant menneske av kjøtt og blod, men helt syndfri. Og han er vår representant, en stedfortreder for akkurat sånne som oss. Helt fra unnfangelsen og mens han vokste i mors liv, fra fødselen og opp gjennom barndommen, ungdomstiden og som voksen mann, var han alltid din og min hellige stedfortreder. Også i døden. Han ble overgitt til døden på korset for våre synders skyld. Alt han hadde gjort var godt; den uskyldige tok imot straffen for verdens synd. Dermed er synden og skylden vår sonet. Dette er evangeliet, det gode budskapet til oss. Vi får gå fri, berget fra fortapelsen. Helt ufortjent, av bare nåde, ved troen på ham.

Jomfruens sønn er samtidig både sann Gud og sant menneske, helt og fullt begge deler! Martin Luther skrev: ”Der i krybben ligger himmelens og jordens skaper!” Så det er ufattelig store ting vi skal feire nå i julen. Skaperen vår er blitt et lite barn, som en av oss, en i familien vår. Samtidig er han fortsatt evig og allmektig Gud. Det svimler for tanken, men det er sant: ”I hans kropp bor hele guddomsfylden.” (Kol 2,9) Og han er født for nettopp deg og meg, han er frelseren vår. Et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Gud være takk og lov. Amen.