seier – Evan Luth

Oppstandelsen og livet

Church_of_St_Mary_Magdalen_Laver_Essex_England_-_new_grave_with_floral_tributes

Preken over Johannes 11,19-29

Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus. Amen.

La oss be: Herre Gud, himmelske Far! Du som har latt din Sønn bli menneske for at han med sin død skulle betale for syndene våre og frelse oss fra den evige døden, vi ber deg, gjør dette håpet fast i hjertene våre, at vår Herre Jesus Kristus, som vekket opp sønnen til enken i Nain bare med et ord, også skal oppvekke oss på den ytterste dag og gjøre oss evig salige. Amen.

Ja, vi har lest teksten om da Jesus vekket opp en ung mann som var død, sønnen til ei enke i byen Nain (Luk 7,11-17). Vi husker at en annen gang var det ei jente på tolv år som var død, datteren til synagogeforstanderen Jairus. Men Jesus kom og vekket henne opp (Luk 8,40-56). Han viste at han er herre over dødens makt. Det handler det også om i dagens prekentekst som vi snart skal lese fra Johannesevangeliets 11. kapittel.

Like før dette tekstavsnittet har to søstre fra landsbyen Betania, Marta og Maria, sendt en hastebeskjed til Jesus om at broren deres, Lasarus, er alvorlig syk. De skrev ikke noe mer, bare det. Men det var jo helt klart at det de ønsket seg, var at Jesus skulle komme så fort som mulig og hjelpe Lasarus så han ikke døde. Mange andre syke hadde han helbredet, og siden Marta, Maria og Lasarus jo var Jesu nære venner, stolte de to søstrene vel på at han selvfølgelig også ville komme og hjelpe i dette tilfellet. Men, så gikk det flere dager. De ventet på Jesus, mens Lasarus ble stadig verre. Når har han tenkt å komme? Hvorfor tar han seg så god tid? Prioriterer han ikke å komme til Betania for å helbrede sin gode venn? Og så døde faktisk Lasarus. Det var et sjokk. Marta og Maria gråt og sørget over broren sin, som ble gravlagt allerede samme dag, slik skikken var. Har Jesus sviktet oss? spurte de sikkert. Hvorfor kom han ikke? Vi som trodde at han var så glad i broren vår — og glad i oss? Men hva slags kjærlighet og vennskap er egentlig dette? De var nok helt forvirret, stakkar. Men Jesus visste hva han gjorde og at det som nå straks skulle skje ville bli til ære for Gud.

Mange kristne i dag kan vel kjenne seg igjen i Marta og Maria. Vi tror på Herren Jesus, men når det skjer uventede, vanskelige, triste ting i livet vårt, og vi ber til Gud men ikke får hjelp på den måten vi hadde ønsket og håpet og i det tidsrommet vi hadde tenkt oss, ja da begynner vi lett å tvile, tvile på Guds løfter. Bryr han seg ikke om oss? Vi kan få en følelse av å ha blitt sviktet, selv om Gud både har sagt og vist at han elsker oss og har lovet å være med oss alle dager, og at han hører oss når vi ber til ham.

Kanskje har vi bedt mange ganger om at noen vi kjenner som er syke må få bli friske. Men så går det likevel ikke slik som vi ønsker. Kanskje vennen vår dør av sykdommen. Det er så tungt og trist, spesielt når det er noen vi kjenner godt og er ekstra glad i som dør fra oss, et kjært familiemedlem eller en nær venn. Når hjertet har sluttet å slå og det ikke lenger er noen pust, kroppen bare ligger der livløs og sjelen har flyttet ut av kroppen, da blir vi inderlig triste og sørger over dette mennesket som har forlatt oss.

Og da begynner folk ofte å tenke: «Å, om ting kunne ha skjedd på en annen måte, hvis vi bare heller hadde gjort slik og slik. Tenk hvis vi bare hadde fått ham til lege tidligere, da ville nok alt ha blitt annerledes. Eller dersom det har skjedd en trafikkulykke, med døden til følge: Tenk hvis hun bare hadde fått reist med det flyet hun egentlig skulle ha reist med, tidligere på dagen. Eller tenk hvis hun heller hadde tatt toget, da ville alt vært annerledes. Å, om jeg bare heller hadde sagt sånn og sånn, jeg skulle ønske at jeg heller hadde gjort noe helt annet enn det jeg gjorde. Men nå er det for sent.

Tenk hvis, sa også Marta og Maria til hverandre etter Lasarus var død. Tenk hvis bare Jesus hadde kommet. Hvis bare han hadde vært her, da ville alt vært annerledes nå, da ville ikke broren vår vært død. De var så skuffet. Og det føltes så brutalt og tragisk for dem, som det også gjorde for enken i Nain og for oss alle, at døden må komme og ta fra oss dem vi er glad i. Dette er ikke slik det burde være, det er alt for vondt. Tanken på vår egen død kan også gjøre oss urolige og redde. Bibelen forteller oss hva som er den egentlige grunnen til at alle vi mennesker må dø. Det er synden som bor i oss. Det er den som ødelegger. Den er et fremmedelement, en sykdom. Døden kom inn i verden på grunn av synden. «Syndens lønn er døden» (Rom 6,23). Men i prekenteksten vår i dag gir Jesus oss et herlig håp når vi tenker på døden:

Johannes 11,19-29: Mange av jødene var kommet til Marta og Maria for å trøste dem i sorgen over broren. Da Marta hørte at Jesus kom, gikk hun for å møte ham. Maria ble sittende hjemme. Marta sa til Jesus: «Herre, hadde du vært her, var ikke broren min død. Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil han gi deg.» «Din bror skal stå opp», sier Jesus. «Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag», sier Marta. Jesus sier til henne: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» «Ja, Herre», sier hun, «jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden.» Da hun hadde sagt dette, gikk hun og kalte i all stillhet på sin søster Maria og sa til henne: «Mesteren er her og spør etter deg.» Da Maria hørte det, sto hun straks opp og gikk ut til ham.

Det aller første Marta sa til Jesus da hun kom og møtte ham på veien, var altså: «Herre, hadde du vært her, var ikke broren min død.» Litt senere kom også søsteren Maria ut og sa akkurat det samme: «Herre, hadde du vært her, ville ikke broren min vært død.» Det ligger vel en slags anklage i de ordene. Hvis bare du hadde gjort det på en annen måte, Jesus, hvis du hadde rasket deg litt da vi sendte bud på deg og ikke ventet helt til nå med å komme, ja da hadde alt vært annerledes.

Men tydeligvis har Marta likevel ikke helt gitt opp Jesus, for hun fortsetter med å si: «Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil han gi deg.» Det virker som at hun tror alt fortsatt er mulig. «Din bror skal stå opp,» sier Jesus. Hun svarer: «Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag.» Nå virker det som om hun likevel ikke våger å tro på at Jesus kan klare å vekke Lasarus opp av graven her og nå. Ettersom det var gått hele fire dager siden han døde og det helt sikkert var begynt å lukte av ham, virket jo det helt umulig. Det var for sent å gjøre noe med Lasarus nå i denne omgang, tenkte visst Marta. Hadde Jesus kommet da hun hadde bedt ham komme, da ville det derimot ha vært gode muligheter. Men den planen gikk i vasken. Derfor ble hun nok nå nødt for å vente til oppstandelsen på den siste dag.

Men Jesus leder henne til å se forbindelsen mellom oppstandelsen på den siste dag og den personen som står rett foran henne. Jesus selv er oppstandelsen – og livet. Derfor var det ingen grunn til at hun måtte vente til den siste dag. Jesus kunne gjøre dette allerede nå med en gang.

Og vi vet hva som skjedde. Ikke mange minutter senere sto Jesus foran graven, som var en hule inni fjellet med en stein foran åpningen. Han sa, «Ta vekk steinen,» og så ropte han «Lasarus, kom ut!» Og Lasarus ble levende igjen. Sjelen hans kom tilbake til kroppen, og han kom ut med liksvøp rundt hender og føtter og med et tørkle bundet over ansiktet. Jesus sa: «Løs ham og la ham gå!» Alle som så det bare gispet av forbauselse. For et under!

Dette var et tegn på noe mye større og mye mer betydningsfullt som ganske snart skulle skje med Jesus selv, i påsken, i Jerusalem. Han skulle bli korsfestet, overgitt til døden for våre synders skyld. Og så på den tredje dagen skulle han oppstå fra de døde, for vår rettferdighets skyld. Han skulle gå levende ut av graven sin, gravklærne skulle han la bli liggende igjen. På den måten skulle han lede veien for oss, ut fra døden inn til livet. Han er «førstegrøden av dem som er sovnet inn» (1 Kor 15,20). Først Jesus – og deretter alle oss som tilhører ham, ved hans gjenkomst på den ytterste dagen.

En forskjell mellom oppvekkelsen av Lasarus og oppstandelsen på den ytterste dagen, er denne: Lasarus er ikke lenger iblant oss her på jorden, for etter noen år måtte han jo dø igjen. Men når Jesus vekker opp kroppene våre på den siste dag, da skal vi aldri dø igjen. Da skal vi og alle andre som tror på ham få herliggjorte, uforgjengelige og udødelige kropper.

Når vi har begravelse på kirkegården og kisten med den som er død skal senkes ned i jorden, bruker jo pastoren en liten spade til å kast mold på kisten og sier, «Av jord er du kommet, til jord skal du bli, av jorden skal du igjen oppstå.» Og så siterer han de kjente ordene som Marta fikk høre den gangen: «Jesus sier: Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.» For noen sterke og trøsterike ord! De lyser og skinner i mørket, midt i alt det triste. Disse ordene er også til oss, de gjelder oss og handler om oss. De styrket troen til Marta fra Betania. Og de styrker også oss.

Ved å dø på korset for oss alle, tok Jesus imot straffen for alle våre synder. Døden stakk Jesus med den fryktelige giftbrodden sin, han tok imot straffen istedenfor oss, for at vi skulle få gå fri. Jesus ble lagt i graven, men sto opp igjen og gikk levende ut derfra på den tredje dagen. Han har vunnet over døden for oss. Og den seieren over døden har han gitt til oss. Derfor trenger vi ikke å være redde for å dø, for Jesus har tatt bort det som var farlig med døden; han har tatt bort syndeskylden vår, og straffen har han selv sonet. Han har vunnet tilgivelse og evig liv til oss. Når den fysiske døden kommer til oss en gang, vet vi at den ikke lenger er en straff for oss, for all straff har jo Jesus sonet istedenfor oss. Og vi kan stole trygt på at han en dag skal vekke oss opp igjen. Han gir oss livet tilbake.

Det er det han mener med disse forunderlige ordene han lar deg og meg høre i dag: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.»

Det er et løfte Jesus forkynner oss. Han lover oss noe i dag. Og vi kan stole trygt på det, for det er sant og sikkert når det er Jesus selv som sier det. «Tror du dette?» spør han. Og vi kan svare sammen med Marta: «Ja, Herre, vi tror at du er den lovede Messias, Guds Sønn. Du er herre over dødens makt, du er frelseren, og ditt ord er sannhet. Troen vår er nok skrøpelig og svak, men vi ser på deg og hører ditt ord. Du er til å stole på. Det du har lovet, kommer du også til å gjøre.

Vi legger merke til at Jesus ord her ikke er at han skal sørge for at vi får oppstandelse og liv, at han skal gi oss dette. Men han sier at han er oppstandelsen og livet. Dette er spesielt. Den som kjenner Jesus, tror på ham og tilhører ham, eier allerede her og nå Oppstandelsen og Livet. For Jesus er oppstått og lever evig, og vi er blitt ett med ham. Vi er blitt forent med ham i dåpen, ved troen. Vi er blitt kledd i ham, slik at hans død og oppstandelse er vår død og oppstandelse. Han lever for evig, og også vi har fått et nytt liv med ham, et liv som aldri skal ta slutt. Vi har fått alle syndene våre tilgitt, vi er blitt Guds kjære barn og arvinger til det evige livet. At vi har Jesus, betyr altså at vi har Oppstandelsen og Livet; det tilhører oss, for han er oppstandelsen og livet, og vi tilhører ham. Han selv er Gud, han er dermed livets kilde, som gir oss livet. Den fysiske døden overlever vi og trenger ikke å være redde. For Jesus er seierherren over døden, dermed er seieren vår. Hver den som lever og tror på han, skal aldri i evighet dø.

Vi får bare stole trygt på ham, og vandre i et nytt liv allerede her og nå; et nytt liv som aldri skal ta slutt, fordi Jesus er oppstandelsen og livet. Ingenting, hverken død eller liv eller noe som helst skal skille oss fra den oppstandne frelseren vår og hans kjærlighet. Vi har grunn til å juble av glede. Gud være takk og lov! Amen.

La oss be: Vi takker deg, kjære herre Jesus, for at du har frelst oss fra synden, døden og fortapelsen. Du er herre over dødens makt. Da trenger vi ikke å være redde for noe som helst. For du er hyrden vår, som passer på oss. Vi får tilhøre deg. Du er vårt liv og vår oppstandelse. Du elsker oss og har lovet å være med oss alle dager og støtte og hjelpe oss i all vår nød, slik du ser er best for oss. Hjelp oss alltid å tro på deg, styrk den svake troen vår. Fyll oss med din Hellige Ånd og gjør oss sterke i deg, og før oss helt fram til målet, det evige livet, der vi skal få være sammen med deg for alltid. Amen.

Fotografi: © Acabashi; Creative Commons CC-BY-SA 4.0; Kilde: Wikimedia Commons

Frykt ikke!

523px-Jesus-Christ-from-Hagia-Sophia — Jesus Kristus. Detalj fra mosaikkbilde i Hagia Sophia, Istanbul. (Foto: Edal A. Lefterov/Wikipedia Commons)

Påskepreken over Matteus 28,1-8

«Frykt ikke,» sa en engel til Maria Magdalena og den andre Maria da de kom fram til Jesu grav tidlig påskemorgen. Slike ord finner vi ganske mange ganger i Bibelen, «frykt ikke, vær ikke forferdet, ikke vær redde.» Det er så mye som kan gjøre oss redde her i verden. Døden er noe som skremmer oss og gjør oss urolige. For eksempel når vi hører i nyhetene at mange mennesker døde i en bussulykke, eller i krig eller et terrorangrep, blir vi triste – og redde for at noe lignende skal hende oss. Eller kanskje vi er redde fordi vi mistenker at vi har en livstruende sykdom, – eller legen forteller oss at vi faktisk har det. Vi blir redde, fylt av frykt. For vi vil jo ikke dø. Men det må vi, før eller senere. Døden er en fiende.

«Frykt ikke» – de samme ordene sa en engel til noen sauegjetere i Betlehem den natten Jesus ble født. Gjeterne ble jo livredde da det plutselig sto en lysende engel der. Det er en naturlig reaksjon å bli redd da, blant annet fordi vi alle er syndige mennesker som innerst inne vet at vi må stå til ansvar for livet vårt. Vi har ikke levd slik Gud forventer og krever av oss. Så Gud har grunn til å være sint på oss. Gud er hellig, hellig, hellig. Og englene hans er også hellige. Så derfor, når det plutselig dukker opp en engel fra Gud, er det ikke rart at sauegjetere, Maria Magdalena og andre blir redde, og tenker: «Hjelp, hva skjer nå? Har Gud kommet for å straffe oss?»

Men engelen på påskemorgen har et gledesbudskap: «Frykt ikke! Jeg vet at dere leter etter Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå!»

Jesus var blitt korsfestet langfredag, og disse kvinnene hadde vært til stede på Golgata da han døde. De og alle de andre vennene hans var helt knust av sorg – og redde for hva som skulle skje videre nå. Disiplene låste seg inne, i frykt for at også de skulle bli arrestert. Jesus var blitt pint og plaget så fryktelig, og folk hånte og foraktet ham mens han døde en skamfull, langsom og ufattelig smertefull død på korset. Han var som en makk og ikke en mann. Helt uten ære. Vennene hans gråt mye og syntes alt virket helt meningsløst; de klarte ikke å forstå hvorfor dette måtte skje med deres herre og mester. Hvorfor?

Ja, det som skjedde var jo en del av Guds frelsesplan. Jesus hadde flere ganger sagt til dem at han snart skulle lide mye vondt og bli slått i hjel, og på den tredje dagen oppstå igjen fra de døde. Men de hadde ikke forstått det da, de klarte ikke å tenke på noe slikt. Senere husket de det og forstod. Menneskesønnen skulle jo gi livet sitt som løsepenge for alle oss syndige mennesker. Han måtte komme og kjøpe oss fri. Fordi vi var fanget, på grunn av synden. Synden skilte oss fra Gud. Jesus var «Guds Lam som bærer verdens synd». Skylden vår og straffen vår tok han på seg. Som profeten Jesaja hadde skrevet: «Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet» (Jes 53,5). Så ved sitt liv og sin lidelse og død på korset har Jesus vår frelser reddet oss fra syndens og dødens makt, og fra djevelen og den evige fortapelsen. Jesus fullførte oppdraget sitt, Guds frelsesplan lyktes.

Men hvordan kan vi være så sikre på at planen lyktes? Hvordan kan vi vite at den løsepengen Jesus betalte virkelig var nok? Vi kan vite det fordi han sto opp igjen, slik som han sa han skulle gjøre. Da Gud reiste sin Sønn opp fra døden, var dette som en kvittering fra Ham – på at betalingen var gyldig, betalingen er i orden, den var nok! Jesus har betalt hele løsepengen, slik at gjelden vår er blitt slettet, strøket ut. Betalingen er godkjent. Jesu oppstandelse er en erklæring fra Gud til alle mennesker i verden: «Syndene er tilgitt! På grunn av hva frelseren deres har gjort. Han har skapt fred mellom Gud og mennesker. Dette er en gave. Dere skal ikke betale eller gjøre noe for å få gaven, for Jesus har betalt alt det kostet, med sitt liv og sitt blod og sin død på korset. Jeg elsker menneskene og tilgir dere», sier Gud, «bare ta imot gaven, bare tro på frelseren, bare stol på Jesus.» For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv (Joh 3,16).

Jesus har sagt at han er «veien og sannheten og livet». Men hvordan vet vi at det er sant, – at han virkelig er sannheten? Og Jesus har sagt at han er «oppstandelsen og livet», og at hver den som tror på ham «skal leve om han enn dør» (Joh 11,25). Flotte og mektige ord, som han sa til Marta fra Betania. Men hvordan vet vi at det er sant? Dersom Jesus bare hadde blitt værende i graven, måtte vi vel mistenke at han bare var en person, en av mange, som ga alt for en viktig sak, men som til slutt mislyktes og tapte da fiendene klarte å rydde ham av veien. Men: Jesus sto opp igjen! Som han hadde sagt. Han gikk fysisk levende ut av graven sin. Han er virkelig Guds Sønn. Han er virkelig Gud. Alt han har sagt er sant og til å stole på. Det han lover oss, det holder han også. Og vi kan vite sikkert at vi har fått tilgivelse og frelse; Jesu oppstandelse på påskemorgen er beviset på at det er sant! Gud har i Kristus «forsont verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger» (2 Kor 5,19). Jesus «ble overgitt til døden for våre synder og oppreist for vår rettferdiggjørelse» (Rom 4,25).

Maria Magdalena og den andre Maria var fulle av sorg og bekymring tidlig den morgenen da de var på vei ut til graven med velluktende oljer til å salve Jesu døde kropp med. Det var modig gjort, ikke uten risiko, på denne måten å vise at de var venner av Jesus, den korsfestede. Så de var nok nervøse og redde. De tenkte på en spesiell utfordring: Hvem skulle de få til å hjelpe dem med å rulle vekk den store, tunge steinen fra inngangen til graven?

Det var Josef fra Arimatea som hadde sørget for å få steinen på plass. På langfredag gikk han til landshøvdingen Pilatus og ba om å få ta med seg Jesu døde kropp, så han kunne gravlegges i denne ubrukte klippegraven. Overprestene og fariseerne gikk etterpå til Pilatus og ba om at han måtte sette ut vakter ved graven. For de kom til å tenke på noe Jesus hadde sagt – noe om å oppstå igjen den tredje dagen. De trodde vel ikke noe på det, men de var redde for at disiplene hans skulle stjele liket og så lure folk til å tro at Jesus var oppstått. Derfor ble det plassert ut vakter ved graven.

Mens kvinnene var på vei tidlig påskemorgen, merket de plutselig at det ristet i bakken, – et jordskjelv! Men de gikk videre, og fremme ved graven så de: Steinen var rullet til side! Graven var åpen. Hva har skjedd? Det sto ingen vakter der. For en engel hadde nettopp kommet ned og rullet steinen til side, og vaktene hadde besvimt av redsel, før de kom seg på beina igjen og flyktet vekk derifra.

Kvinnene ble også redde da en engel var der og tok imot dem. Men han sa altså «Frykt ikke! Jeg vet at dere leter etter Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå! Skynd dere av sted og si til disiplene hans: ‘Han er stått opp fra de døde, og han går i forveien for dere til Galilea; der skal dere få se ham.’ – Nå har jeg sagt dere det.» Da skyndte de seg bort fra graven, redde, men jublende glade, og de løp for å fortelle det til disiplene.

Men ble de trodd da de andpustne kom fram og delte det glade budskapet? Nei. De andre tenkte at det måtte ha tørnet for disse stakkars kvinnene. Hvem kan vel tro på noe sånt? Men i løpet av dagen ble det tydelig for disiplene at det virkelig var sant. For Jesus kom og viste seg for den ene etter den andre. De snakket med ham, fikk ta på ham, og han spiste et stykke stekt fisk mens de så på. Han kom inn til disippelflokken som var samlet bak låste dører. De måtte klype seg i armen. Nei, det var ikke et spøkelse eller noe. Det var virkelig Jesus, han var sannelig stått opp fra de døde, med både kropp og sjel. Nå ble de jublende glade.

Maria Magdalena og andre hadde bekymret seg med tanke på den store steinen foran graven. Kanskje hadde også noen av oss som er her mange bekymrede tanker om forskjellig da vi gikk hjemmefra i dag for å gå på gudstjeneste? Det kan være vanskelig å takle alle utfordringer som dukker opp i livet vårt, de kan kjennes som en stor, tung stein som står i veien og ødelegger for oss. Men Gud forkynner i dag det herlige påskebudskapet til oss alle – «Frykt ikke! Jesus, den korsfestede, er stått opp fra de døde.» Og når vi tenker over hva dette faktisk betyr, skjønner vi på ny at Jesu oppstandelse er noe som bærer i seg en dyp glede. Ikke noe annet budskap i verden kan gi oss mennesker en større og bedre glede enn denne. Dette er et budskap som ruller den fortvilede, tunge steinen vekk fra hjertene våre og gir oss håp og mening med livet. Selv om det nok likevel blir igjen en del utfordringer i tilværelsen, så er Jesu oppstandelse noe som forandrer på alt.

Jesu oppstandelse betyr at frelseren vår har vunnet seier over døden, og denne seieren er vår seier over døden. Jesus er oppstandelsen og livet, den som tror på ham skal leve om han enn dør. «Den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø,» har han sagt (Joh 11,25-26).

Døden ser vi jo fortsatt mye til, den er rundt oss på alle kanter. Men den har mistet sin makt over oss, på grunn av Jesu seier. Døden har mistet de skarpe tennene og klørne sine. Vi kan tenke på et rovdyr, kanskje en ulv, som rasende hyler og brøler imot oss og gjør oss redde. Men så blir vi gjort oppmerksomme på at dette rovdyret har mistet alle tennene og klørne sine. Da kan det ikke skade oss likevel. Slik er det også med døden nå, for alle som tror på Jesus. Døden kan nok fortsatt gjøre oss redde, den er en fiende og virker skummel. Men den kan ikke lenger gjøre oss noen skade, det har Gud fortalt oss. Fordi frelseren vår tok bort syndeskylden vår, har han samtidig tatt bort det som gjorde døden farlig, det som førte til evig fordømmelse. Døden blir for oss nå bare som en søvn, som Gud skal vekke oss opp fra. Han har gitt oss evig liv. «Jeg lever, og dere skal også leve,» har Jesus sagt (Joh 14,19). Sjelen vår skal han hente hjem til seg, når vi en gang sovner inn i døden. Men også kroppen vår har han frelst. Og på den ytterste dagen skal kroppene få livet tilbake og bli gjenforent med sjelene – og få leve evig med Gud, som skal skape en «ny himmel og ny jord, hvor rettferdighet bor» (2 Pet 3,13).

Alle velsignelser av Jesu død og oppstandelse i påsken, har Gud overrakt til oss personlig, i dåpen! «Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble begravet med ham da vi ble døpt med denne dåpen til døden. Og som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv. Har vi vokst sammen med Kristus i en død som er lik hans, skal vi være ett med ham i en oppstandelse som er lik hans.» (Rom 6,3-5)

Påskebudskapet gjør at livet vårt her på jord ser helt annerledes ut. Livet blir nytt. Gud «har gjort ende på døden og ført liv og udødelighet fram i lyset ved evangeliet» (2 Tim 1,10). I evangeliet, i ord og sakrament, gir Gud oss udødelighetens medisin og bevarer vår kropp og sjel til evig liv. Så la oss da holde oss tett inntil ham, lytte til hans ord, leve av evangeliet og nåden hans hver dag.

«Vi vet at én er død for alle, derfor er de alle døde,» skriver Paulus. Han mener at når stedfortrederen Jesus har dødd og gjort opp for syndene våre, er det akkurat som om vi alle har dødd og gjort opp for syndene våre. «…Og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og stod opp for dem» (2 Kor 5,14-15). «Han døde for oss for at vi skal leve sammen med ham enten vi våker eller sover» (1 Tess 5,10).

Nå er vi frikjøpt, vi er fri til å tjene ham. Han vil vi skal leve livet vårt her på jorden sammen med ham, elske Gud og elske våre medmennesker, gjøre godt mot alle. Leve etter Guds gode vilje, hans bud. Si sannheten i kjærlighet. Vende oss bort fra all synd, og være trofaste på den plassen i livet der han har satt oss. Han vil bruke oss i arbeidet med å bygge Guds rike her på jord. Vi skal få være med å spre evangeliet, det gode budskapet, så flere kan komme til tro: Graven er tom, Jesus er oppstått, frelseren vår lever og er med oss alle dager inntil verdens ende, som han har lovet.

Så frykt ikke! Ikke vær redd! Jesus har seiret over døden. Halleluja. Gud være takk og lov! Amen.

Keiser Augustus og barnet i krybben

Augustus fra Prima Porta, statue i Chiaramonti-museet, Roma. (Wikipedia) — Augustus fra Prima Porta, statue i Chiaramonti-museet, Roma.

”Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall…” (Luk 2,1). Hans egentlige navn var Gaius Oktavian, og han var født i Roma i år 63 f. Kr. Han kom til makten etter sin grandonkel Julius Cæsars død, det romerske senatet ga ham da tittelen ”Augustus” (”den opphøyde”, ”majestet”). Dette var slutten på den romerske republikken – Augustus ble den første romerske keiser, i et nytt keiserrike. Han hersket eneveldig i 45 år (31. f.Kr. – 14. e.Kr.), en tid preget av fremskritt og fred innad i Romerriket, som tidligere hadde vært opprevet av lange kriger. Nå begynte Pax Romanum (”den romerske fred”), en to hundre år lang periode med relativt fredelige forhold.

Augustus var verdens mektigste mann. Romerriket dekket på den tiden nesten hele området rundt Middelhavet, fra Spania og de britiske øyer til Iran, fra Tyskland til Nord-Afrika. Keiseren sørget for å få orden på sakene i riket sitt. Han fikk bygd et nettverk av solide veier med et offisielt kurersystem, etablerte en stående hær, utvidet riket ved militære erobringer, reformerte det romerske skattesystemet, og samlet inn enorme verdier fra alle provinsene. Augustus var svært velvillig overfor jødene, blant annet bekostet han personlig to daglige offer i tempelet i Jerusalem.

Han skrev en opptegnelse (som er bevart) over alt det han hadde oppnådd, og ved sin død i år 14 e.Kr. ble han av senatet erklært for å være en gud — dvs. at han fortjente å bli dyrket av romerne. Den åttende måneden i den romerske kalender fikk nytt navn – august, etter den store keiseren. Hans adoptivsønn Tiberius overtok tronen og var keiser ved tiden for Jesu død og oppstandelse.

______________________________

Når den mektige keiser Augustus ga befaling om at alle innbyggerne i verdensriket hans skulle innskrives i manntall, var det for å få oversikt over hvor mye skatt det var mulig å kreve inn. ”Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by,” for alle måtte adlyde keiseren, også Josef fra Nasaret, av Davids hus og ætt, og hans trolovede, Maria, som ventet barn. Uten å være klar over det, var Augustus med sine planer og befalinger et redskap for Guds langt større og viktigere plan om å gi verden en frelser, den Messias som var lovet. Gud styrte begivenhetenes gang, alt skjedde slik at det ordet skulle oppfylles som Herren hadde talt gjennom profeten Mika, om at Fredsfyrsten skulle fødes i Davids by.

I vesle Betlehem, i en ubetydelig avkrok av Romerriket, kom Guds Sønn til jorden som menneske. Der ble verdens frelser, Kongenes Konge, hyllet av engler og tilbedt av gjetere i en fattig stall. I vår tid er årets åttende måned fortsatt oppkalt etter keiser Augustus, men det veldige Romerriket er for lengst gått til grunne. Barnet i krybben i Betlehem er nå langt mer berømt og viktigere for oss enn noen keiser som har levd. Det er fordi Jesus vant en seier som er langt større enn noen militær seier, og han har etterlatt seg en arv som er langt rikere enn alle jordens skatter og rikdommer. Ved sitt liv og sin død og oppstandelse har han gitt oss en evig fred.