Hvorfor rammes vi av lidelser?

«Hva han tar, og hva han giver, samme Fader han forbliver.» Slik synger vi i en sang av Lina Sandell. Hun hadde opplevd mye av sykdom og sorg, og her må hun ha lest Job 1,21: «Herren ga, Herren tok, velsignet være Herrens navn.» Disse ordene sa Job like etter å ha mottatt tragiske nyheter: Plutselig var de store kamel- og eselflokkene hans og alle oksene blitt stjålet og mange av tjenerne hans drept. Også saueflokkene var tapt. Enda mye verre: de ti sønnene og døtrene hans var omkommet i et selskap. Selv om han var knust av sorg, trodde Job fortsatt på Herren.

Men litt senere, etter også å ha blitt rammet av en pinefull hudsykdom, ønsker stakkars Job bare å dø. Noen venner som er kommet for å trøste ham, begynner i stedet å prøve å finne svar på «hvorfor». De mener at bare ugudelige mennesker blir rammet av nød som dette; årsaken til Jobs lidelser må derfor være en alvorlig, skjult synd. Men Job protesterer, selv om også han spør seg «hvorfor». Han vet ikke at Anklageren (djevelen) hadde vært aktiv i kulissene og påstått overfor Gud at Jobs gudsfrykt var falsk; den ville nok straks fordufte hvis han mistet alt det gode Herren hadde skjemt ham bort med. Da lot Gud fienden få frie hender. Men han satte en grense: Jobs liv måtte spares.

Herren «tok», men altså indirekte. For det var fienden som sendte plagene, og Gud tillot det. Akkurat slik tenkte også Martin Luther om pesten i 1527 (https://evanluth.com/2020/05/20/luther-pest-og-korona/). Siden 1500-tallet har det vært ca. 15 pandemier i verden. Og nå herjer altså Covid-19, mens noen spør: Hvordan kan en allmektig og god Gud la dette skje, med så store omkostninger for mennesker og samfunn? Hvorfor? I Bibelen ser vi at Gud tillater at vonde ting skjer, uten at det betyr at han er likegyldig og ikke bryr seg. Iblant hindrer han ondskapsfulle planer fra å bli realisert, eller han styrer onde gjerninger i den retning han vil, de vendes til noe godt. Og vi ser at Gud begrenser skadeverk, som med Job, da han satte en grense for fienden. Noen ganger var det jo også Gud selv som i rettferdig vrede sendte landeplager og katastrofer.

Alle våre «hvorfor» får vi ikke svar på her i tiden, Gud holder en del ting skjult for oss. Men vi bør forstå at sykdom, lidelser, sorg og død bare er å forvente her i syndefallets verden. Og at selv om denne verdens fyrste er vred og gjør mye skade, er det likevel Gud som har kontrollen.

Sykdom og ulykker kan ramme absolutt alle. Herlighetsteologer (jf. Jobs venner) tar feil når de mener lidelser i en kristens liv må skyldes at noe er galt med personens tro. Jesus snakket i Luk 13,1-5 om de omkomne i to nylige katastrofer; Mener noen at disse var større syndere enn andre, siden det gikk så ille med dem? Nei, slik er det ikke, sa han, og la til: «Men dersom dere ikke vender om, skal dere alle omkomme slik som de.»

Pandemien minner oss mennesker på hvor forgjengelig alt er her i verden, og bør lede til omvendelse. I endetiden skal det være jordskjelv og pest, så folk blir forskrekket og forvirret (Luk 21), slik som vi ser nå. Evigheten rykker nærmere.

Men: «Frykt ikke, for jeg er med deg!» sier Herren til sine barn, «se deg ikke engstelig omkring, for jeg er din Gud. Jeg styrker deg og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferdighets høyre hånd» (Jes 41,10). Jesus bar våre sykdommer, smerter og hele verdens synder (Jes 53,4-5). I Ordet og sakramentene har vi fått antistoff mot syndens dødelige smitte. Ved Jesu sår er vi helbredet. Og med Job kan vi si: «Jeg vet at min gjenløser lever!» (Job 19,25). Vi er blitt forent med vår Frelser i dåpen og har et sikkert håp om evig liv.

Når Gud lar oss gjennomgå prøvelser vi ikke ser noen mening i, spør vi «hvorfor». Men vi kan uansett stole trygt på at han lar alt som skjer tjene til det beste for sine troende. Han oppdrar oss ved kors og trengsel, så vi ikke skal forville oss vekk fra ham. Lina Sandell sier: «Og hans mål er dette ene: Barnets sanne vel alene», «Ingen nød og ingen lykke skal av Herrens hånd dem rykke,» og: «Gled deg, da, du lille skare! Jakobs Gud skal deg bevare».

(Redaksjonelt-artikkel fra Bibel og Bekjennelse 2/2020)

Oppstandelsen og livet

Church_of_St_Mary_Magdalen_Laver_Essex_England_-_new_grave_with_floral_tributes

Preken over Johannes 11,19-29

Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus. Amen.

La oss be: Herre Gud, himmelske Far! Du som har latt din Sønn bli menneske for at han med sin død skulle betale for syndene våre og frelse oss fra den evige døden, vi ber deg, gjør dette håpet fast i hjertene våre, at vår Herre Jesus Kristus, som vekket opp sønnen til enken i Nain bare med et ord, også skal oppvekke oss på den ytterste dag og gjøre oss evig salige. Amen.

Ja, vi har lest teksten om da Jesus vekket opp en ung mann som var død, sønnen til ei enke i byen Nain (Luk 7,11-17). Vi husker at en annen gang var det ei jente på tolv år som var død, datteren til synagogeforstanderen Jairus. Men Jesus kom og vekket henne opp (Luk 8,40-56). Han viste at han er herre over dødens makt. Det handler det også om i dagens prekentekst som vi snart skal lese fra Johannesevangeliets 11. kapittel.

Like før dette tekstavsnittet har to søstre fra landsbyen Betania, Marta og Maria, sendt en hastebeskjed til Jesus om at broren deres, Lasarus, er alvorlig syk. De skrev ikke noe mer, bare det. Men det var jo helt klart at det de ønsket seg, var at Jesus skulle komme så fort som mulig og hjelpe Lasarus så han ikke døde. Mange andre syke hadde han helbredet, og siden Marta, Maria og Lasarus jo var Jesu nære venner, stolte de to søstrene vel på at han selvfølgelig også ville komme og hjelpe i dette tilfellet. Men, så gikk det flere dager. De ventet på Jesus, mens Lasarus ble stadig verre. Når har han tenkt å komme? Hvorfor tar han seg så god tid? Prioriterer han ikke å komme til Betania for å helbrede sin gode venn? Og så døde faktisk Lasarus. Det var et sjokk. Marta og Maria gråt og sørget over broren sin, som ble gravlagt allerede samme dag, slik skikken var. Har Jesus sviktet oss? spurte de sikkert. Hvorfor kom han ikke? Vi som trodde at han var så glad i broren vår — og glad i oss? Men hva slags kjærlighet og vennskap er egentlig dette? De var nok helt forvirret, stakkar. Men Jesus visste hva han gjorde og at det som nå straks skulle skje ville bli til ære for Gud.

Mange kristne i dag kan vel kjenne seg igjen i Marta og Maria. Vi tror på Herren Jesus, men når det skjer uventede, vanskelige, triste ting i livet vårt, og vi ber til Gud men ikke får hjelp på den måten vi hadde ønsket og håpet og i det tidsrommet vi hadde tenkt oss, ja da begynner vi lett å tvile, tvile på Guds løfter. Bryr han seg ikke om oss? Vi kan få en følelse av å ha blitt sviktet, selv om Gud både har sagt og vist at han elsker oss og har lovet å være med oss alle dager, og at han hører oss når vi ber til ham.

Kanskje har vi bedt mange ganger om at noen vi kjenner som er syke må få bli friske. Men så går det likevel ikke slik som vi ønsker. Kanskje vennen vår dør av sykdommen. Det er så tungt og trist, spesielt når det er noen vi kjenner godt og er ekstra glad i som dør fra oss, et kjært familiemedlem eller en nær venn. Når hjertet har sluttet å slå og det ikke lenger er noen pust, kroppen bare ligger der livløs og sjelen har flyttet ut av kroppen, da blir vi inderlig triste og sørger over dette mennesket som har forlatt oss.

Og da begynner folk ofte å tenke: «Å, om ting kunne ha skjedd på en annen måte, hvis vi bare heller hadde gjort slik og slik. Tenk hvis vi bare hadde fått ham til lege tidligere, da ville nok alt ha blitt annerledes. Eller dersom det har skjedd en trafikkulykke, med døden til følge: Tenk hvis hun bare hadde fått reist med det flyet hun egentlig skulle ha reist med, tidligere på dagen. Eller tenk hvis hun heller hadde tatt toget, da ville alt vært annerledes. Å, om jeg bare heller hadde sagt sånn og sånn, jeg skulle ønske at jeg heller hadde gjort noe helt annet enn det jeg gjorde. Men nå er det for sent.

Tenk hvis, sa også Marta og Maria til hverandre etter Lasarus var død. Tenk hvis bare Jesus hadde kommet. Hvis bare han hadde vært her, da ville alt vært annerledes nå, da ville ikke broren vår vært død. De var så skuffet. Og det føltes så brutalt og tragisk for dem, som det også gjorde for enken i Nain og for oss alle, at døden må komme og ta fra oss dem vi er glad i. Dette er ikke slik det burde være, det er alt for vondt. Tanken på vår egen død kan også gjøre oss urolige og redde. Bibelen forteller oss hva som er den egentlige grunnen til at alle vi mennesker må dø. Det er synden som bor i oss. Det er den som ødelegger. Den er et fremmedelement, en sykdom. Døden kom inn i verden på grunn av synden. «Syndens lønn er døden» (Rom 6,23). Men i prekenteksten vår i dag gir Jesus oss et herlig håp når vi tenker på døden:

Johannes 11,19-29: Mange av jødene var kommet til Marta og Maria for å trøste dem i sorgen over broren. Da Marta hørte at Jesus kom, gikk hun for å møte ham. Maria ble sittende hjemme. Marta sa til Jesus: «Herre, hadde du vært her, var ikke broren min død. Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil han gi deg.» «Din bror skal stå opp», sier Jesus. «Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag», sier Marta. Jesus sier til henne: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» «Ja, Herre», sier hun, «jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden.» Da hun hadde sagt dette, gikk hun og kalte i all stillhet på sin søster Maria og sa til henne: «Mesteren er her og spør etter deg.» Da Maria hørte det, sto hun straks opp og gikk ut til ham.

Det aller første Marta sa til Jesus da hun kom og møtte ham på veien, var altså: «Herre, hadde du vært her, var ikke broren min død.» Litt senere kom også søsteren Maria ut og sa akkurat det samme: «Herre, hadde du vært her, ville ikke broren min vært død.» Det ligger vel en slags anklage i de ordene. Hvis bare du hadde gjort det på en annen måte, Jesus, hvis du hadde rasket deg litt da vi sendte bud på deg og ikke ventet helt til nå med å komme, ja da hadde alt vært annerledes.

Men tydeligvis har Marta likevel ikke helt gitt opp Jesus, for hun fortsetter med å si: «Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil han gi deg.» Det virker som at hun tror alt fortsatt er mulig. «Din bror skal stå opp,» sier Jesus. Hun svarer: «Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag.» Nå virker det som om hun likevel ikke våger å tro på at Jesus kan klare å vekke Lasarus opp av graven her og nå. Ettersom det var gått hele fire dager siden han døde og det helt sikkert var begynt å lukte av ham, virket jo det helt umulig. Det var for sent å gjøre noe med Lasarus nå i denne omgang, tenkte visst Marta. Hadde Jesus kommet da hun hadde bedt ham komme, da ville det derimot ha vært gode muligheter. Men den planen gikk i vasken. Derfor ble hun nok nå nødt for å vente til oppstandelsen på den siste dag.

Men Jesus leder henne til å se forbindelsen mellom oppstandelsen på den siste dag og den personen som står rett foran henne. Jesus selv er oppstandelsen – og livet. Derfor var det ingen grunn til at hun måtte vente til den siste dag. Jesus kunne gjøre dette allerede nå med en gang.

Og vi vet hva som skjedde. Ikke mange minutter senere sto Jesus foran graven, som var en hule inni fjellet med en stein foran åpningen. Han sa, «Ta vekk steinen,» og så ropte han «Lasarus, kom ut!» Og Lasarus ble levende igjen. Sjelen hans kom tilbake til kroppen, og han kom ut med liksvøp rundt hender og føtter og med et tørkle bundet over ansiktet. Jesus sa: «Løs ham og la ham gå!» Alle som så det bare gispet av forbauselse. For et under!

Dette var et tegn på noe mye større og mye mer betydningsfullt som ganske snart skulle skje med Jesus selv, i påsken, i Jerusalem. Han skulle bli korsfestet, overgitt til døden for våre synders skyld. Og så på den tredje dagen skulle han oppstå fra de døde, for vår rettferdighets skyld. Han skulle gå levende ut av graven sin, gravklærne skulle han la bli liggende igjen. På den måten skulle han lede veien for oss, ut fra døden inn til livet. Han er «førstegrøden av dem som er sovnet inn» (1 Kor 15,20). Først Jesus – og deretter alle oss som tilhører ham, ved hans gjenkomst på den ytterste dagen.

En forskjell mellom oppvekkelsen av Lasarus og oppstandelsen på den ytterste dagen, er denne: Lasarus er ikke lenger iblant oss her på jorden, for etter noen år måtte han jo dø igjen. Men når Jesus vekker opp kroppene våre på den siste dag, da skal vi aldri dø igjen. Da skal vi og alle andre som tror på ham få herliggjorte, uforgjengelige og udødelige kropper.

Når vi har begravelse på kirkegården og kisten med den som er død skal senkes ned i jorden, bruker jo pastoren en liten spade til å kast mold på kisten og sier, «Av jord er du kommet, til jord skal du bli, av jorden skal du igjen oppstå.» Og så siterer han de kjente ordene som Marta fikk høre den gangen: «Jesus sier: Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.» For noen sterke og trøsterike ord! De lyser og skinner i mørket, midt i alt det triste. Disse ordene er også til oss, de gjelder oss og handler om oss. De styrket troen til Marta fra Betania. Og de styrker også oss.

Ved å dø på korset for oss alle, tok Jesus imot straffen for alle våre synder. Døden stakk Jesus med den fryktelige giftbrodden sin, han tok imot straffen istedenfor oss, for at vi skulle få gå fri. Jesus ble lagt i graven, men sto opp igjen og gikk levende ut derfra på den tredje dagen. Han har vunnet over døden for oss. Og den seieren over døden har han gitt til oss. Derfor trenger vi ikke å være redde for å dø, for Jesus har tatt bort det som var farlig med døden; han har tatt bort syndeskylden vår, og straffen har han selv sonet. Han har vunnet tilgivelse og evig liv til oss. Når den fysiske døden kommer til oss en gang, vet vi at den ikke lenger er en straff for oss, for all straff har jo Jesus sonet istedenfor oss. Og vi kan stole trygt på at han en dag skal vekke oss opp igjen. Han gir oss livet tilbake.

Det er det han mener med disse forunderlige ordene han lar deg og meg høre i dag: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.»

Det er et løfte Jesus forkynner oss. Han lover oss noe i dag. Og vi kan stole trygt på det, for det er sant og sikkert når det er Jesus selv som sier det. «Tror du dette?» spør han. Og vi kan svare sammen med Marta: «Ja, Herre, vi tror at du er den lovede Messias, Guds Sønn. Du er herre over dødens makt, du er frelseren, og ditt ord er sannhet. Troen vår er nok skrøpelig og svak, men vi ser på deg og hører ditt ord. Du er til å stole på. Det du har lovet, kommer du også til å gjøre.

Vi legger merke til at Jesus ord her ikke er at han skal sørge for at vi får oppstandelse og liv, at han skal gi oss dette. Men han sier at han er oppstandelsen og livet. Dette er spesielt. Den som kjenner Jesus, tror på ham og tilhører ham, eier allerede her og nå Oppstandelsen og Livet. For Jesus er oppstått og lever evig, og vi er blitt ett med ham. Vi er blitt forent med ham i dåpen, ved troen. Vi er blitt kledd i ham, slik at hans død og oppstandelse er vår død og oppstandelse. Han lever for evig, og også vi har fått et nytt liv med ham, et liv som aldri skal ta slutt. Vi har fått alle syndene våre tilgitt, vi er blitt Guds kjære barn og arvinger til det evige livet. At vi har Jesus, betyr altså at vi har Oppstandelsen og Livet; det tilhører oss, for han er oppstandelsen og livet, og vi tilhører ham. Han selv er Gud, han er dermed livets kilde, som gir oss livet. Den fysiske døden overlever vi og trenger ikke å være redde. For Jesus er seierherren over døden, dermed er seieren vår. Hver den som lever og tror på han, skal aldri i evighet dø.  

Vi får bare stole trygt på ham, og vandre i et nytt liv allerede her og nå; et nytt liv som aldri skal ta slutt, fordi Jesus er oppstandelsen og livet. Ingenting, hverken død eller liv eller noe som helst skal skille oss fra den oppstandne frelseren vår og hans kjærlighet. Vi har grunn til å juble av glede. Gud være takk og lov! Amen.

La oss be: Vi takker deg, kjære herre Jesus, for at du har frelst oss fra synden, døden og fortapelsen. Du er herre over dødens makt. Da trenger vi ikke å være redde for noe som helst. For du er hyrden vår, som passer på oss. Vi får tilhøre deg. Du er vårt liv og vår oppstandelse. Du elsker oss og har lovet å være med oss alle dager og støtte og hjelpe oss i all vår nød, slik du ser er best for oss. Hjelp oss alltid å tro på deg, styrk den svake troen vår. Fyll oss med din Hellige Ånd og gjør oss sterke i deg, og før oss helt fram til målet, det evige livet, der vi skal få være sammen med deg for alltid. Amen.

 

Fotografi: © AcabashiCreative Commons CC-BY-SA 4.0; Kilde: Wikimedia Commons