Kategori: Lov og evangelium

«På Golgata sto det et kors…»

Kristus på korset, av F. de Zurbarán, 1627 (Art Inst. of Chicago/Wikipedia)

«På Golgata sto det et kors, Jesus døde på korset. I hagen var det en grav, Jesus lå i den graven. Men korset er tomt! Graven er tom! Jesus sto opp og han lever!»

Det kom en mann inn, jeg tror han var turist, og ville kikke litt i kirken vår i Stavanger, en lørdag ettermiddag. Han så på det store, fine alterbildet som Birgit Johannessen har laget, og sa: «Jeg ser at Jesus henger på korset… Hvorfor? Han er jo oppstått! Ville det ikke vært bedre med et tomt kors?» Ja, hva er best? Et kors med Jesus på (krusifiks) – eller et tomt kors? Begge de to variantene lærer oss dyrebare sannheter: Krusifikset minner oss om «hva vår frelse kostet har», at Guds Sønn virkelig var (og er) et menneske av kjøtt og blod som var naglet til korset og led en pinefull død av kjærlighet til oss syndere. Mens et kors uten Jesus minner oss om at frelsesverket hans er fullbrakt, og korset er tomt. Og graven er tom, han gikk levende ut av den, med kropp og sjel – Kristus lever! Han ble overgitt til døden for våre synders skyld og oppreist for vår rettferdiggjørelses skyld (Rom 4,25).

Men korset er kontroversielt, en «snublestein», ordet om den korsfestede Kristus regnes av det naturlige menneske som en «Guds dårskap». Også innenfor kirkesamfunnene strides det om budskapet om forsoningen. I avisen Vårt Land har det nylig vært en del debatt om dette. Noen teologistudenter intervjues, og en uttaler: «Personlig synes jeg det er vanskelig å tro på en Gud som straffer sin egen uskyldige sønn. Jeg får det egentlig ikke til å stemme at den type ondskap skal komme fra Gud.» Og journalisten kommenterer: «Det eldgamle budskapet er nå på vei ut av forkynnelsen i flere miljøer.» Man ønsker å tolke Jesu død på alternative måter.

Ja, Guds lov og evangelium er vanskelig å «få til å stemme»; at Gud er hellig, rettferdig og streng, hater synd og må straffe den – samtidig som han er full av miskunn, kjærlighet og nåde, og elsker og tilgir oss syndige mennesker. Derfor er det som skjer på langfredag så forunderlig og stort. For der ser vi begge de to ulike sidene av Gud spilles ut på en og samme tid, og de går i hop: Hans elskede Sønn mottar på korset den strenge straffen for vår og hele verdens synd, samtidig som Gud forkynner sin nåde og tilgivelse og «drar alle til seg». Og ingen må glemme at Jesus gikk helt frivillig inn i denne lidelsen og døden; det fins ingen «ondskap» i det som Faderen og Sønnen gjør på Golgata. «Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere … Mens vi ennå var Guds fiender, ble vi forsonet med ham ved hans Sønns død» (Rom 5,8.10).

La oss så lenge vi lever fordype oss i Skriften og læren om korset, forsoningen og rettferdiggjørelsen, og be Gud bevare oss i troen, så ingen får ta dette dyrebare budskapet ifra oss!

(Redaksjonelt-artikkel fra tidsskriftet Bibel og Bekjennelse 1/2018)

Guds vrede og Guds nåde

Debatter i media for tiden viser at det fins et stort behov for undervisning om «lov og evangelium». Følgende artikkel av dr. Siegbert Becker (1914-1984) har jeg hentet fra hjemmesiden til Den Lutherske Bekjennelseskirke (www.luthersk-kirke.no).

For den menneskelige fornuft er læren om Guds vrede og Guds nåde et stort problem. En Gud som både er uendelig rettferdig og uendelig nådig, kan ikke rommes innenfor den menneskelige fornufts grenser. Vi innser denne vanskelighet, og taler som Luther og de lutherske bekjennelsesskrifter om å skille rett mellom lov og evangelium. Vi mener at Dr. Walther hadde rett da han sa at for det menneske som ikke forstår å skille rett her, må Bibelen synes å inneholde flere motsigelser enn Koranen. Men vår kirke og forkynnelse viser hen til Kristi kors og til læren om den stedfortredende soning som en løsning på denne tilsynelatende motsigelse.

Luther sier at Bibelen holder fram for oss et dobbelt bilde av Gud: Et av frykt, dvs. et overveldende bilde av Guds strenge vrede som ingen kan unnfly, og som ville drive oss til fortvilelse dersom vi ikke hadde troen; og på den andre siden et motsatt bilde av Guds nåde, som troen ser hen til, og dermed får en vennlig og trøstefull tillit til Gud (WA 12,633).

I Galaterbrevskommentaren behandler han gang på gang dette skillet mellom lov og evangelium. Der sier han at lovens hensikt er å anklage, ydmyke og døde oss, føre til helvete og ta fra oss alt. Evangeliets hensikt derimot er å erklære oss skyldfrie og frikjenne, opphøye og levendegjøre oss, føre oss til himmelen og gjøre oss rike på alle ting (WA 40,1,371).

Også bekjennelsesskriftene peker på dette skillet. Apologien sier at lov og evangelium må holdes like atskilt som himmel og jord (Apol. III). Konkordieformelen lærer i femte artikkel at der dette skillet ikke holdes klart fram, gis det ikke en sann undervisning i kirken.

Dette dype skille mellom lov og evangelium blir tydelig i en av de tidligste og største åpenbaringer som Gud har gitt om seg selv i Bibelen.

Etter at han hadde knust gullkalven, ba Moses om det privilegiet å få se Gud. Han ville se hvordan Gud egentlig var. Men Herren svarte Moses at intet menneske kan se Gud og leve, men han lovet ham likevel at han skulle få se en flik av hans herlighet på avstand. Deretter får vi vite at Herren selv talte med Moses om hvilken Gud han er. Den skildring som her blir gitt, beskriver klart og tydelig lovens og evangeliets grunnbegreper. Ordene som brukes, er delvis velkjente for oss, da mange kristne har lært første delen av beskrivelsen utenat: «Herren er Herren, en barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede og rik på miskunn og sannhet! Han holder fast på sin miskunn i tusen slektsledd og tilgir synd, skyld og lovbrudd.» Det er vanskelig å finne en mer uttrykksfull bekreftelse på Guds barmhjertige vilje til å tilgi menneskenes synder.

Men så fortsetter bibelordet uten avbrudd: «Men han lar ikke den skyldige slippe straff. For fedrenes synd straffer han barn og barnebarn, og tredje og fjerde slektsledd.» (2 Mos 34,6-7). Disse ord forkynner like ettertrykkelig Guds rettferdige vilje til å straffe enhver synder.

Slik åpenbarer Herren seg for Moses som den Gud som tilgir og som straffer. Her ligger det grunnleggende skillet mellom lov og evangelium. I loven møter vi den Gud som straffer, og i evangeliet den Gud som tilgir. Og i Bibelen er dette én og samme Gud.

Det er blitt gjort mange forsøk på å løse denne motsigelsen. Det er de som sier at bildet av den Gud som straffer, hører til de tidligere stadier av religionens utvikling, og at begrepet nådig Gud gradvis fortrenger slike primitive oppfatninger, som fremdeles bare overlever blant teologiske mørkemenn. Andre, som ikke er fullt så radikale, reduserer Guds rettferdighet til håndterlige proporsjoner og sier at Jesus er kommet for å åpenbare en Gud som har en kjærlighet som langt overstiger hans rettferdighet og nidkjærhet. Selv om nok Gud straffer, er dette aldri ment som straff, men som et middel til forbedring, og til slutt skal den tid komme, da Gud bare er nådig.

Men slike oppfatninger kan vi ikke ha dersom vi aksepterer hele Bibelen som Guds verbalt inspirerte og ufeilbare Ord. Vi bør ikke en gang si at Jesus kom for å vende Guds vrede til barmhjertighet, for selv om vi nok kan forstå en slik påstand, har den en tendens til ikke å la Guds egen beskrivelse av seg selv stå ukorrigert. Gud er alltid og uforanderlig den som tilgir og som straffer. Den eneste virkelig tilfredsstillende løsningen finner vi i Kristi stedfortredende forsoning og i hans kors.

Fra «Skriften og saligheten»,
av Siegbert W. Becker.