Kategori: Lov og evangelium

For det tjueførste, blir Ordet ikke lagt fram på rett måte når den som underviser, ikke tillater evangeliet å ha hovedrollen i undervisningen.

Embed from Getty Images

Lov og evangelium blir forvekslet, misforstått og ødelegges for tilhørerne når loven får spille en for dominerende rolle, eller når man lar loven og evangeliet få like stor betydning istedenfor å gi evangeliet hoveddominansen i prekenen.

I Lukas kap. 2 leser vi om den første forkynneren etter at Kristus var født inn i denne verden; en engel talte til gjeterne, som ble overveldet av redsel på grunn av Herrens herlighet som lyste om dem: «Frykt ikke! Jeg kommer til dere med bud om en stor glede, en glede for hele folket.» Han ledsages av en himmelsk hærskare, som synger: «Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag!» Denne himmelske evangelieforkynnelsen har gitt oss en illustrasjon på hvordan vi skal forkynne. Det er sant, vi må forkynne loven, men bare som en forberedelse; det endelige målet for vår lovforkynnelse må være å forkynne evangeliet. Den som ikke har dette som mål, er ingen sann tjener for evangeliet.

Mark 16,15-16: Kristus gir disiplene sine befaling om å gå ut i all verden og forkynne evangeliet for all skapningen. Uttrykket «evangelium» gjør det klart at budskapet skal være gledefylt, og i tilfelle tilhørerne skulle tenke at Ordet var så overveldende stort at de ikke ville våge å gripe det, føyer han umiddelbart til: «Den som tror og blir døpt, skal bli frelst», for at de virkelig skulle forstå hva han mente med ordet evangelium. Og han fortsetter: «Men den som ikke tror, skal bli fordømt.» Også dette siste er et godt ord, for han sa ikke: «Den som har syndet så og så lenge eller så og så alvorlig, skal bli fordømt, men han slår fast at den eneste grunn til fordømmelse er menneskets vantro. Her spiller ikke personens karakter inn, eller hvor grove syndene er. Ingenting i det forløpne kan lenger fordømme ham. Men vil han ikke tro Jesu ord, går han fortapt. Når Herren altså også advarer mot ikke å tro det han sier, er det enda en tilskyndelse til å ta til seg innbydelsen. Dette siste ordet må ikke betones slik: «Den som ikke tror, skal bli fordømt», men slik: «Den som ikke tror, skal bli fordømt». Med det mener han: «Fordømmelsen er allerede fjernet, dine synder er tilgitt og sonet, helvete allerede overvunnet for deg. Jeg har oppnådd en fullkommen forsoning for alt sammen. Nå skal du bare tro dette, så er du frelst for evig.»

I 1 Kor 15,3 skriver Paulus: For først og fremst overga jeg til dere det jeg selv har tatt imot, at Kristus døde for våre synder etter skriftene. «Først og fremst», sier apostelen; alt annet må være underordnet hovedsaken i forkynnelsen, evangeliet om Kristus. La det nå ikke bli til at du bare hører apostelens uttalelse her, men tenk på at du selv kanskje skal bli pastor for en menighet. Gi Gud et løfte på at du vil praktisere apostelens metode, dvs. at du ikke vil stå på prekestolen med et trist ansikt som om du innbød folk til en begravelse, men heller som en brudgom som fører sin brud til bryllupsfesten. Dersom du ikke blander sammen lov og evangelium, vil du alltid kunne gå på prekestolen med glede i sinn, og folk vil legge merke til at du er fylt av glede fordi du får bringe menigheten din det glade budskapet. De vil også merke at det skjer underfulle ting blant dem.

Men akk, ikke alle pastorer møter opp på denne måten. Og så sover menigheten videre, og det er og forblir karrig og tomt. Hva er nå årsaken? At menigheten ikke har fått høre nok evangelium. Det er derfor folk kommer til kirke: de vil høre noe godt og gildt, de ønsker evangeliet. Vi lever jo i et fritt land, hvor ingen bryr seg om vi går i kirke eller ei. Når folk derfor kommer, skulle det være pastorens mål å tale evangeliet slik at tilhørernes hjerter smelter, at de oppgir all motstand og bekjenner at Herren er blitt for sterk for dem så de fra nå av vil tjene ham. Det er ikke nok at alt er i orden med pastorens rettroenhet eller dyktighet til korrekt å legge fram den rene lære. Dette er selvfølgelig viktige ting, men ingen vil ha den minste nytte av det dersom lov og evangelium blandes sammen.

Den mest subtile formen for sammenblanding av de to skjer når lov og evangelium vies like stor oppmerksomhet, når altså evangeliet ikke får ha en dominerende hovedrolle. Predikanten tenker kanskje som så at han har forkynt evangeliets sannhet ofte nok. Men tilhørerne husker bare at han enkelte ganger talte til stor trøst og oppmuntring og oppfordret til tro på Jesus Kristus. Hvis de ikke stadig får høre hvordan de skal kunne få denne troen på Kristus, vil de åndelig sulte i hjel. De vil bli åndelig underernært. For ikke loven, men evangeliet er livets brød.

Dette var den siste av Walthers teser om hvordan rett skille mellom lov og evangelium. «Guds nei og Guds ja» er som tidligere nevnt et sammendrag av Walthers undervisning. For den som er interessert i å lese en komplett utgave av boken, finnes en engelskspråklig versjon (utgitt 1929) tilgjengelig online:
http://www.lutherantheology.com/uploads/works/walther/LG/
Aller nyeste utgave (2010) av boken kan bestilles fra Concordia Publishing House: http://www.cph.org/p-8987-law-and-gospel-how-to-read-and-apply-the-bible.aspx

For det tjuende, blir Ordet ikke lagt fram på rett måte når man lærer at det er syndens størrelse som gjør at synd mot Den Hellige Ånd er utilgivelig.

 

Embed from Getty Images

 

Det er bare loven som har til oppgave å dømme synden, mens evangeliet frikjenner synderen uten å stille noen betingelser. Profeten Jesaja skriver i kap 1,18: ”Om syndene deres er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli hvite som ull.” Og apostelen Paulus sier det slik: ”Men der synden ble stor, ble nåden enda større” (Rom 5,20).

Det vi her skal ta opp, synden mot Den Hellige Ånd, finner vi skriftmateriell til bl.a. i Matt 12,30-32. Her lærer vi at blasfemi (gudsbespottelse) av Faderen eller Sønnen skal bli tilgitt, mens samme synd mot Ånden ikke skal bli tilgitt. Nå vet vi at Ånden ikke er helligere eller mer opphøyd enn de to førstnevnte personene i guddommen, for de tre utgjør en enhet. Derfor kan meningen ikke være at nevnte synd er bespottelse mot Den Hellige Ånd som person, men uttalelsen gjelder Åndens embete, eller gjerning, slik at den som spotter Åndens gjerning, ikke kan få tilgivelse for sin synd. Og Den Hellige Ånds gjerning er å innby og kalle mennesker til Kristus og bevare dem hos ham.

Denne synden består i å spotte, opponere mot, Den Hellige Ånd, men ikke i at blasfemiske tanker vekkes i hjertet. Ikke sjelden tror kristne at de har syndet mot Den Hellige Ånd når de anfektes av stygge tanker som de ikke blir kvitt. Vår Herre forutså dette, og derfor ga han denne undervisning om at den utilgivelige synd det her gjelder, må være ytret muntlig og i opposisjon.

I Mark 3,20-30 har vi et aktuelt tilfelle av blasfemi mot Den Hellige Ånd. Da Kristus hadde drevet ut onde ånder, påsto fariseerne at det skjedde ved hjelp av djevelen – at helbredelsen m.a.o. ikke var Helligåndens gjerning. Innerst inne var de overbevist om at det var et guddomsunder de hadde vært vitne til, men fordi Frelseren nettopp hadde refset dem strengt for hykleri, var de fulle av hat. Og dette hatet drev dem så til denne blasfemien mot Åndens gjerning. Å påstå at en gjerning av Den Hellige Ånd egentlig bare er et djevelens verk – og det enda en er overbevist om det motsatte – er å spotte Den Hellige Ånds embete. Den synden gis det ikke tilgivelse for.

Det finnes ingen kristne som ikke iblant står imot den guddommelige nådens arbeid for deretter å prøve å overbevise seg selv om at det kun var dystre tanker de jaget på flukt. Men denne undervisningen fra Jesus advarer oss: Det gjelder om straks å underordne seg Den Hellige Ånds gjerning når vi merker den, og ikke stå den imot, hvis vi vil bli frelst. For i neste omgang kan personen som står i mot finne på å si: ”Denne gjerningen var slett ikke Den Hellige Ånds verk.” Det ender med at man forakter den måten Gud arbeider på til frelse, og blir av dem som driver blasfemi og annen gudsbespottelse.

Får ikke Ånden virke det den vil, kan vi aldri bli troende. Den som avviser Den Hellige Ånd, kan ikke hjelpes, selv ikke av Gud. Gud vil følge den ordningen han har bestemt til vår frelse. Han tvinger aldri noen til himmelen. Situasjonen som teksten vår gjengir, er at Jesus nettopp har helbredet en mann med en lam og vissen hånd og drevet ut en ond ånd. Alle så de ganske klart at Guds kraft grep mektig inn i Satans herrevelde. Men de som opponerte mot Jesus, sa: ”Det er Beelsebub som virker gjennom ham. Det er derfor han kan drive de onde åndene ut.” Nettopp det de hadde vært vitner til, Kristi gjerninger og ord, viste at han var rustet til strid mot Satan og i ferd med å ødelegge hans herrevelde. Det var helt absurd å tenke at djevelen ville hjelpe Kristus med dette.

Hebr 6,4-8: Noe som kjennetegner synden mot Ånden, er at den som har begått den, ikke kan bringes til anger og bot, d.e. omvendelse, dette blir simpelthen umulig. Det er ikke Gud som setter mennesket i denne situasjonen, men synderen selv som er årsak til den uopprettelige ubotferdighetens tilstand. Når denne tilstanden har nådd en viss grense, opphører Gud å arbeide på hans frelse. Forbannelsen hviler over ham, og det finnes ikke lenger noen mulighet til å bli frelst. Hvorfor? Fordi han ikke lenger kan beveges til omvendelse.

1 Joh 5,16: ”Dersom noen ser sin bror begå en synd som ikke fører til død, da skal han be for ham og slik gi ham liv – så sant han ikke er av dem som synder til døden. Det finnes synd som fører til død, men jeg taler ikke om bønn for den.” Dette verset gir oss viktige opplysninger, men vi kan ikke la vår handling bestemmes av verset, for det er ikke mulig for oss å kunne si om et menneske før sin død at han har syndet mot Ånden. Selv om han med munnen ytrer seg blasfemisk, vet vi ikke i hvilken grad hjertet hans er med i ordene, om de kanskje skyldes onde ånders besettelse, eller om han sier det han gjør på grunn av åndelig blindhet, eller om han ikke kan fornyes til omvendelse. Aposteltidens kristne hadde nådegaven til å prøve åndene. Det Johannes her mener å si, er da dette: ”Når du ser at Gud har tatt sin nåde fra den eller den personen som har falt i nevnte synd, skal du ikke ønske eller håpe at Gud tar ham til nåde igjen. Du skal slutte å be for ham.” Heller ikke skal vi si til Gud: ”Frels også dem som har syndet mot Den Hellige Ånd.”

Dette er sjokkerende, men likevel inneholder det stor trøst. Noen kan komme til deg og si: ”Jeg er et elendig menneske – jeg har syndet mot Ånden. Jeg er helt sikker på det.” Denne som føler seg helt fordømt, forteller om alt det onde han har gjort, sagt og tenkt, og det kan virkelig høres ut som han har spottet Den Hellige Ånd. Husk da på det våpenet Hebreerbrevets kap. 6 gir oss til bruk i et slikt tilfelle: Dette mennesket gleder seg overhodet ikke over det han forteller deg, han synes tvert imot at det hele bare er forferdelig. Men dette viser at Gud i det minste har begynt å føre ham til omvendelse. Alt han trenger å gjøre, er å gripe fatt i evangeliets løfte. Når du spør ham om han har begått disse stygge syndene med vilje, vil han kanskje ufrivillig bekrefte dette, fordi Satan får ham til å svare slik.

Spør du ham igjen om han ikke skulle ønske at han aldri hadde gjort disse onde gjerningene, vil han svare: ”Jo visst, disse tingene gjør meg forferdelig engstelig og bekymret.» Dette er et sikkert tegn på at Gud har begynt å arbeide på denne personenes omvendelse. Et slikt tilfelle skal en sannelig ikke ta lett på. Det forkomne mennesket må bli fortalt at ettersom det i ham fins en begynnelse til omvendelse, har han et utvilsomt bevis på at han ikke har begått synden mot Den Hellige Ånd.

Generelt, når pastoren skal forkynne om dette emnet, må han ha som mål å overbevise tilhørerne om at de ikke har begått denne synden, istedenfor å advare dem mot å begå den. For en person som virkelig har begått denne synden, har forkynnelsen ingen nytte og hensikt. Mens enhver som sørger over sine synder og hungrer etter tilgivelse, bør få høre at han er Guds kjære barn som nå gjennomgår en særdeles hard prøvelse.

Grunnen til at den nevnte synden er utilgivelig, er ikke størrelses-graden, for som vi allerede har nevnt, uttalte apostelen klart at hvor synden er stor, er nåden enda større. Men grunnen er den at personen som begår denne synden avviser det eneste som kan bringe ham til anger og omvendelse, tro, og utholdenhet i troen. Mennesker som er engstelige fordi de tror de har bespottet Den Hellige Ånd, ville ikke ha følt noen slik engstelse dersom de virkelig hadde begått denne synden, tvert imot ville de fortsatt hatt glede av å spotte evangeliet. Men kristne som engstes har fremdeles troen, og Den Hellige Ånd virker i dem, og når dette er tilfelle, har de ikke begått den alvorlige synden vi her taler om.

En utmerket forklaring av dette emnet finner vi i Baiers latinske Compendium theologiae positivae. Her sier han i part 2, kap. 3, § 24: ”Den forferdeligste av alle synder, som kalles synden mot Den Hellige Ånd, består i en ondsinnet avvisning og blasfemiske og hardnakkede angrep mot den himmelske sannheten man en gang hadde lært å kjenne.” En person som har syndet mot Den Hellige Ånd på denne måten, fordømmes ikke først og fremst på grunn av selve synden, men på grunn av sin vantro. Vantroen er den grunnleggende årsaken, mens den ondsinnede og konstante forakten og fornærmelsen mot sannheten er den særskilte årsaken til at vedkommende ender i fortapelsen.

(Neste gang: Tese 25)

For det nittende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når man ved hjelp av lovens krav, trusler eller løfter forsøker å drive de uomvendte til å legge av synden og gjøre gode gjerninger for slik å bli fromme og gudfryktige; på den annen side blir det feil å anvende lovens befalinger istedenfor evangeliets formaninger når man vil drive de omvendte til å gjøre godt.

_______________________________________________________________________

Forsøket på å gjøre mennesker gudfryktige ved hjelp av loven og å påvirke selv troende til å gjøre gode gjerninger ved å holde opp lovbud og krav for dem, er en meget alvorlig sammenblanding av lov og evangelium. Dette er stikk motsatt av hva som er hensikten med loven etter syndefallet .

Jer 31,31-34: «Se, dager skal komme, sier Herren, da jeg slutter en ny pakt med Israels hus og Judas hus, ikke som den pakten jeg sluttet med fedrene deres den dagen jeg tok dem i hånden og førte dem ut av Egypt; den pakten brøt de, enda jeg var deres herre, sier Herren. Men dette er pakten jeg vil slutte med Israels hus i dager som kommer, sier Herren: Jeg legger min lov i deres sinn og skriver den i deres hjerte. Jeg skal være deres Gud, og de skal være mitt folk. Da skal ingen lenger undervise sin neste og sin bror og si: «Kjenn Herren!» For de skal alle kjenne meg, både små og store, sier Herren. For jeg vil tilgi skylden deres og ikke lenger huske synden.»

Loven var skrevet i menneskenes hjerter allerede før syndefallet og hadde ikke til formål å gjøre oss gudfryktige, for vi var allerede skapt gudfryktige og rettferdige for Gud. Eneste grunn til at menneskene måtte ha loven i hjertene sine, var at de skulle vite hva som behager Gud. Det trengtes ikke noe ytterligere bud for å informere om dette. For menneskene ville ganske enkelt bare gjøre slikt som var Gud til behag.

Men denne situasjonen endret seg ved fallet. Riktignok gjentok Gud lovens krav og opprettet på ny en lovens pakt med jødene etter israelittenes utgang fra Egypt, skrevet på steintavler. Men hva sa ikke Gud ved profeten Jeremia? Jo, at denne lovens pakt ikke hadde endret situasjonen, for Gud måtte tvinge dem til å adlyde hans vilje, og en lydighet av tvang er ganske enkelt ingen lydighet. Følgelig gir han dem ved profeten løfte om en tid da han vil opprette en helt ny og annerledes pakt.

Dette betyr ikke at den nye pakt ikke også var virksom i den gammeltestamentlige tid. Pakten – slik den var blitt opprettet med israelittene – var en lovens pakt, men i løpet av den tid denne gjaldt, pekte profetene stadig hen til den kommende Messias og den nye pakt som ikke skulle grunnes på nye bud og krav, men som skulle bli skrevet direkte i nye og rene hjerter, som Gud da ville skape. Han skulle fjerne stenhjertene og gi «kjøtthjerter» i stedet. Da ville man ikke kunne argumentere mot eller ha ulyst til Guds vilje. En slik endret situasjon kunne ikke Moseloven makte, siden ingen kan holde den fullkomment.

Alle er vi av naturen kjødelige, og åndens frukter kan aldri tvinges fram av loven. Gud sier: «Jeg vil tilgi skylden deres og ikke lenger huske synden.» Det er derfor loven er innskrevet i hjertene. Dette betyr at det som loven ikke maktet å få til blir virket ved evangeliet, ved budskapet om syndenes tilgivelse. Det var akkurat slik man ble frelst i den gamle pakt også, noe Peter tydelig erklærte ved det første apostelmøtet. Hva er det ikke de gjør de som bruker loven så bakvendt og feil i den nytestamentlige tid? De gjør kristne til jøder, og det av verste slag, som bare har øye for lovens bokstav og ikke gjenløserens frelsesløfte. Ikke bare blander de sammen lov og evangelium, men de lar faktisk loven erstatte evangeliet.

Rom 3,20: «For ikke noe menneske blir rettferdig for Gud på grunn av gjerninger som loven krever. Ved loven lærer vi synden å kjenne.» Loven har nå ingen annen hensikt enn å avsløre og vise synden. Den fjerner ikke synden, men tvert imot øker den. Når en kjenner den onde lyst i sitt hjerte, roper loven: «Du skal ikke begjære.» Det får mennesket til å betrakte Gud som grusom, siden han forlanger det som er umulig for oss. Det er altså slik loven øker synden: den dreper den ikke, men vekker den opp. Se også Rom 7,7-13 og 2 Kor 3,6.

Hvor tåpelig er da ikke den forkynner som tror at forholdene blir bedre i hans menighet når han bare tordner løs med loven og tegner helvetes fordømmelse i skarpe bilder. Noe slikt gjør ikke folk bedre. Det er sant at det kommer tider da det blir nødvendig med en slik lovforkynnelse for å rykke de sikre og forherdede synderne ut av sine villfarelser og få dem til å omvende seg, men å forandre hjertene så de begynner å elske Gud og nesten, kan aldri skje ved loven. Om det virkes enkelte gode gjerninger som følge av lovforkynnelsen, blir de gjort av tvang, slik som israelittene måtte tvinges ved lovens skremsler.

Gal 3,2: «Svar meg på én ting: Fikk dere Ånden ved lovgjerninger eller ved å høre og tro?» Galaterne var blitt villedet til å mene at Paulus’ lære om frelse av tro, ved Guds nåde alene, var utilstrekkelig og ufullkommen og senere også at den var direkte farlig fordi den lett kunne føre folk i fortapelsen. Derfor aksepterte de de falske profetenes lære om loven. Full av sorg skrev Paulus og fortalte at menigheten var blitt ført helt på villspor av falske lærere. Derfor stilte han spørsmålene vi leser i dette kapitlet. Han minte dem om den store forandringen som var skjedd med dem da han forkynte evangeliet om Guds store nåde. Han fikk dem til å huske hvordan de hadde mottatt Den Hellige Ånd, som er fredens, hvilens, troens og gledens ånd. Og han spør: «Hvor er det nå blitt av den tilfredshet og glede dere hadde den gangen?» Ja, han minte dem også om at hvis det hadde vært mulig, ville de til og med ha ofret ham øynene sine (Gal 4,15). Så tvers igjennom hadde de vært grepet av Guds nåde og virkelig erkjent hvor herlig, himmelsk og strålende Paulus’ lære var. De ble omskapt i hjerte, sjel og ånd.

Og Paulus ber dem nå svare på om de hadde fått den himmelske fred, den Åndens gave og store trøst ved de vranglærerne som hadde fanget dem inn i lovens gamle bånd. Han visste nemlig at medlemmene i galatermenighetene gikk sorgfulle og nedbøyde omkring, uvisse om sin frelse. De var blitt som forhekset. Når frelsen var så stor og rik en skatt, måtte de sikkert også selv legge til noe av eget verk, mente de, og de lærerne de nå hadde, pusjet på og sa at det også var deres plikt. De begynte å betrakte sine skrøpeligheter og sin utilstrekkelighet i å gjøre det gode og følte skam over seg selv istedenfor å ta et oppgjør med vranglærerne som hadde ført dem inn i denne forvirringen.

Så sier apostelen til oss: «Hvis dere ønsker å bringe de menighetene dere får ansvar for den samme Åndens fred og glede, tro og barnlige fortrøstning og håp, den samme sjelens hvile, så bygg Hans bolig blant menighetslemmene, og hold for all del loven borte fra dette området. Skulle menigheten være blitt kraftig verdsliggjort, skal du kraftig forkynne loven, men følg straks etter på med evangeliet. Du skal ikke forkynne loven i dag og vente med evangeliet til en senere anledning. Straks loven har fått gjøre sin plikt, skal evangeliet overta.

Den sammenblandingen av lov og evangelium som tesen vår handler om, blir ofte gjort av folk som selv måtte kjempe og streve i stor kval og angst for å få en slags visshet om sin nådestand. Kampen pågikk kanskje i mange år, før de til sist fikk denne roen og trøsten, av den enkle grunn at de ikke kjente den rene lære. Når så disse senere tar til å forkynne den «rene» lære, plasserer de alltid i sin evangelieforkynnelse en mengde bemerkninger om seg selv som får menigheten til å tro at han er svært gudfryktig og from, men han vet egentlig ikke hvor arme tilhørerne er, for de er bare så altfor klare over at de ikke makter å oppfylle alle de kravene predikantene stiller. Disse predikantene representerer den verste type av vranglærere innenfor dette området.

Og for det andre vil denne forvekslingen av lov og evangelium lett oppstå når pastorer blir oppmerksomme på at evangelieforkynnelsen deres er virkningsløs siden grove, kjedelige synder går i svang i menigheten. Predikanten kan tenke at han har forkynt alt for mye av evangeliet og at han derfor bør skifte taktikk. Han lar evangeliet hvile for en tid og konsentrerer seg om loven. Da vil forholdene endre seg, tror han. Men han tar feil, folk forandrer seg ikke. Predikanter som har greidd å få fjernet enkelte onder ved sin lovforkynnelse, må slett ikke tro at de har oppnådd noe stort, men de skal vite at selv den mest korrupte menighet kan forbedres når den får høre evangeliet i dets reneste form. Noe annet makter det ikke. Den egentlige grunnen til at menigheten er så slett, er uten tvil den at pastoren ikke forkynte evangeliet godt nok. Man skal ikke undre seg over at han ikke oppnådde resultater. For loven dreper. Det er bare Ånden, m.a.o. evangeliet som levendegjør.

Må ingen pastor eller predikant tro at det er umulig å bevege trege og uvillige mennesker til å gjøre Guds vilje ved evangeliets forkynnelse, at han tvert imot må forkynne loven og peke på Guds straff og trusler. Hvis det er alt han kan, bringer han bare folk i fortapelse. Heller enn å agere politi for menigheten sin, skal han forandre hjertene så de gjør gjerninger til Guds behag av et takknemlig og glad sinn. Den som har fått virkelig kjennskap til og forståelse for Guds kjærlighet i Jesus Kristus, er forbauset over dens ild, som er mektig til å smelte alt i himmel og på jord. Straks han tror på denne kjærligheten, kan han ikke annet enn elske Gud og av takknemlighet for frelsen bringe gode kjærlighetens frukter til Hans ære.

(Neste gang: Tese 24)

Embed from Getty Images

(forts.)

2 Kor 5,14: «Vi vet at én er død for alle, derfor er de alle døde.» Dette vil jo si det samme som at alle har gjort opp for sin synd ved sin død. Når da hele verden er blitt forsonet med Gud og forløst, er det forferdelig å høre at folk oppfordres til ikke å tro verken at de har en forsonet Gud eller at de er forløst og har fått sine synders forlatelse. En slik lære nekter jo aldeles både den fullkomne forsoning og forløsning.

Og hva mer er, så står jo en slik lære i åpen motsetning til evangeliet. Da Kristus hadde fullendt sin forsoner- og gjenløsergjerning, sa han til disiplene: «Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alt som Gud har skapt!» (Mark 16,15). Det å forkynne evangeliet betyr ikke annet enn å bringe den gode nyhet om at de er forløst, at himmelen er åpen for dem alle, at det er skaffet til veie en rettferdiggjørelse, at alle er satt i rett stand, og at alle skal få komme og gå gjennom rettferdiggjørelsens port som de en dag også skal få gå inn gjennom porten til den evige salighet og frelse. Er det ikke da grusomt at noen oppfordrer folk til å vente med dette? Hvert menneske skal tvert imot få vite at evangeliet gjelder nettopp ham, at Gud har bragt den glade nyhet like hen til ham for at han skal tro og sette sin fortrøstning til det. Nekter han å tro, gjør han Gud og alle profeter og apostler til løgnere. Er det ikke forferdelig da å fortelle folk som vet seg knuste og elendige og fortapte syndere og som stadig henger hjelpeløst fast i syndens gjørme, at de ennå ikke kan få tro, for de har ikke nådd så langt som de bør i sin omvendelsesprosess, og det etter at Gud er blitt så fullkomment forsonet? Ved en slik reddsom lære blir synderen villedet til å tro at han må samvirke med Gud når det gjelder frelsen. Dette er ikke langt fra blasfemi.

Det harmoniserer heller ikke med det faktum at Gud allerede har gjort klart for himmel og jord i nærvær av engler og mennesker: «Min sønn har forsonet meg med verden. Jeg har godkjent hans offer og er fullt ut tilfreds. Han var deres kausjonist og mellommann, og jeg har frikjent ham. Fryd dere derfor, for dere har ingenting å være redd for.» Ved Jesu oppstandelse fra de døde har Gud erklært at alle syndere i hele verden er tilgitt. Er det ikke da forferdelig av mennesker å si at selv om dette er et faktum, skal en person ennå ikke få lov til å tro det? Er ikke dette egentlig å kalle Gud for en løgner og fornekte Kristi oppstandelse fra de døde?

I tillegg står ovennevnte lære i motsetning til læren om absolusjonen. Da Jesus Kristus hadde forløst hele verden, ga han sine disipler og etterfølgere makt til å tilgi et menneske dets synd. Noen tolker Jesu mening på dette område slik: «Når en pastor finner at det er rett fatt med et menneske, skal han overtale ham til å tro sine synders forlatelse.» Men dette er mennesketanker, for Herren sier noe helt annet, nemlig: «Dine synder er deg tilgitt.» Denne uttalelsen blir riktig forstått av alle som tror på den fullkomne forløsning og forsoning med Gud i Kristus.

Ved Kristi oppstandelse fra de døde har Gud erklært at han er fullkomment forsonet med verden og vil la sin vrede og straff fare. Dette har han gjort kjent for all verden ved sitt evangelium, og dertil har han befalt hver eneste som forkynner evangeliet at de de skal forlate menneskene deres synder, idet Gud ga løfte om at han ville la det skje i himmelen som pastoren uttalte på jorden. Pastoren skal ikke først se opp mot himmelen for å finne ut hvordan Gud stiller seg, nei, han skal straks utføre her på jorden hva han har fått befaling om: tilgi synden og stole på Guds løfte om at også Han forlater.

For noen virker dette som en skrekkelig lære, men det er den mest trøsterike læren som tenkes kan, og den er fast grunnet på Guds eget blod som ble utgytt på korset. Synden er virkelig blitt tilgitt, og det eneste Gud nå bryr seg om, er at vi tror dette faktum. Vi løser mennesker fra deres synder for å styrke deres tro på budskapet de har hørt fra prekestolen. Derfor kan ingen av dem si: «Hvordan kan pastoren kjenne mitt hjertes tilstand? Hva gagn har jeg av absolusjonen når jeg er ubotferdig?» Svaret er: «Det er sant at den ikke gagner noe som helst i så tilfelle, men den er til gagn når den blir trodd. Men uansett er det likevel sant og visst at du er blitt avløst og frikjent. Den evige fortapelsen blir bare enda sørgeligere fordi du ikke trodde på den avløsningen som Gud selv har proklamert til alle syndere og som han har gitt sine pastorer befaling om å fortsette å proklamere.»

Dette gjelder også sakramentene. Vannet i dåpen frelser oss. Og når Herren rekker oss det brød som han velsignet og sier: «Dette er mitt legeme som gis for dere», er det helt klart at han ber dem om å tro, for hvis de ikke gjør det, vil hans legeme ikke gagne det ringeste. En som tror at Kristus betalte for alles synder da han ofret seg selv på korset, kan gå fra alterbordet med fryd og lovsang. Når Herren rekker begeret og sier: «Denne kalk er den nye pakt i mitt blod som er utgytt for dere til syndenes forlatelse», er det med et særlig trykk på «syndenes forlatelse»; han vil at hver nattverdgjest som tror dette skal få rope av jubel i sitt hjerte når han går hjem fra kirken etter å ha deltatt i sakramentet.

Til slutt, det å mene at en persons manglende evne til å tro betyr at han ikke får lov til å tro, er helt i strid med apostlenes praksis. Hver gang et menneske viste tegn på at han så seg som en fattig, stakkars synder, sa de til ham at han skulle tro på Herren Jesus Kristus. Aldri ba de ham vente til hans tilstand hadde utviklet seg mere. Til tilhørerne den første pinsedagen sa Peter at mens de før hadde hatet Jesus, så trodde de nå på ham, og de skulle derfor la seg døpe i Hans navn. Glem heller ikke tilfellet med fangevokteren i Filippi, som jeg allerede han henvist til gjentatte ganger.

Fanatikerne – hvis de da ikke påstår at de ikke kjenner til noen slik apostolisk praksis – protesterer mot denne praksisen og hevder at det ville være å føre folk inn i kjødelig sikkerhet og til slutt til helvetet. Også apostlene måtte oppleve det triste at hyklere hadde kommet inn i menigheten. Jeg skal bare peke på eksemplet med trollmannen Simon. Det står om ham at «Simon trodde» (Apg 8,13), men det var bare for øynene på folk. Siden ble det klart at han var et helt gudløst menneske. Men dette fikk ikke apostlene til å bli «mer forsiktige» med å invitere mennesker til å tro på Herren Jesus. Nei, fortellingen om trollmannen Simon etterfølges av mange vakre eksempler på at de innbød syndere til å tro på evangeliet straks etter at de hadde bekjent sine synder.

Det er også en stor dårskap å appellere til menneskenes gode hensikt og vilje. Pietister og mange predikanter blant fanatikerne har tenkt at dersom tilhørernes omvendelse skulle bli grundig og ekte, måtte de ikke få lov til å tilegne seg noe som ennå ikke tilhørte dem, for det ville bli en falsk trøst for dem. Men en slik tankegang er den rene fanatisme. De burde tenke over at vår himmelske Far er klokere enn dem. Han visste meget vel at når evangeliets trøst ble meddelt alle mennesker, ville også mange ubotferdige høre på og innbille seg at de kan få tro denne. Men dette er ingen grunn til å la trøstebudskapet forstumme. Vi må ikke la barna gå sultne på grunn av frykten for at hundene kunne få tak i noe av barnas mat; vi skal i stedet frimodig forkynne Guds universelle nåde betingelsesløst. Og om folk vil tro eller misbruke budskapet de hører, det skal vi bare overlate til Gud.

(Neste gang: Tese 23)

Embed from Getty Images

(forts.)

Legg merke til at det ifølge Skriften slett ikke er så vanskelig å bli omvendt. Men det å forbli omvendt, er vanskelig. Følgelig er det en feilaktig tolkning å hevde at Frelserens ord om å gå inn gjennom den trange port (Matt 7,13), gjelder boten. For den er slett ingen trang port som et menneske må presse seg gjennom. Boten er noe som Gud selv må få virke i en. Enhver form for bot som et menneske virker ved egen innsats, er en etterligning og noe avskyelig i Guds øyne. Vi trenger slett ikke bekymre oss over vår egen evneløshet til å virke botferdighet. Vi skal bare ta Guds ord til oss, så har vi oppfylt vår første del av boten. Deretter vil det rene evangelium virke tro i oss. Det eneste en kan gjøre når en hører evangeliet, er å ta imot.

Men dette fører straks til en indre konflikt. Og feilen som vranglærerne gjør nå, er at de plasserer denne konflikten før omvendelsen. En uomvendt er slett ikke klar for en slik konflikt ennå. Den kommer senere, og er meget alvorlig. Den smale vei er korset som kristne må bære, nemlig at de må undertrykke sitt syndige kjøtt, og bli spottet, utskjelt og skjendig trampet på av verdens barn. De må kjempe mot djevelen og forsake verden med dens fornøyelser, skatter og gleder. Dette er en kamp som fører til at mange faller fra igjen like etter omvendelsen, og altså mister troen.

Over alt hvor Guds ord blir forkynt i ånd og kraft, blir langt flere omvendt enn vi er klar over. Dersom vi kunne se inn i kirkegjengernes hjerter når Ordet blir forkynt rent og klart på denne måten og uten at alskens menneskeverk blir blandet sammen med Guds frelsende nåde, ville vi legge merke til at mange lover seg selv at de nå ved Guds nåde vil bli kristne, for de er blitt overbevist om at forkynneren har rett i det han sier. Men mange undertrykker disse tankene med en gang de går ut av kirken og forsøker å overtale seg selv om at de bare har hørt på en fanatikers overveielser. Slik forherder de seg selv, søndag etter søndag og kommer i den alvorligste tilstand som tenkes kan, etter omvendelsen. Frelseren sa selv ved en anledning at «mange tar imot Ordet med glede» (Matt 13,20), men tar anstøt av det straks det blir trengsel eller forfølgelse på grunn av det.

Trengsel og forfølgelse behøver ikke nødvendigvis bety alvorlige djevelske anfektelser eller bedrøvelser, men kan gå på trettende og langvarige åndelige fristelser og prøvelser som f.eks. sløvhet i bønn, motvilje til å høre og lese Guds ord, ondsinnethet fra verdens barn etc. Alt dette kan spre og fjerne de inntrykk som hadde begynt å slå rot i hjertet. Men vi skal altså ikke glemme at Frelseren sa: «De trodde for en tid» (Luk 8,13). Denne andre klasses tilhørere som så villig tok imot evangeliet og trodde, tillot ikke Ordet å få feste seg i hjertet. Allerede ved den første prøvelse de ble stilt overfor, vendte de igjen tilbake til verden og sin egen kjødelige lyst, og de mistet alt de hadde fått.

Vokt deg, derfor, for den vrangforestilling at mennesker kan bli kjødelig sikre om de blir fortalt hvor raskt de kan føres til bot og omvendelse. Nei, tenk i stedet på hvor uendelig stor Guds nåde og barmhjertighet er. Etter at en person er blitt en omvendt kristen, må han bli fortalt at han i fortsettelsen er nødt for å engasjere seg i en daglig kamp mot den gamle, syndige menneskenaturen, det skal skje en åndelig vekst dag for dag, en øvelse i kjærlighet, tålmodighet og ydmykhet. Dette er en oppgave for omvendte kristne, som nå begynner å samvirke med den guddommelige nåden i dem.

Men med den helt avskyelige læren til fanatikerne, blir denne åndelige striden og kampen plassert foran og før omvendelsen, og Gud blir frarøvet den æren som tilhører ham. Hvor det fins den aller minste gnist av lengsel etter nåde og barmhjertighet, der er troen. For å tro er det samme som å lengte etter disse tingene. Et menneske hvor lengselen har festet seg, er ikke bare vakt, som noen feilaktig påstår. Nei, han er omvendt.

Det er verdt å merke seg hva apostelen først sier i Fil 2,12-13: «Arbeid på deres egen frelse med respekt og ærefrykt.» Like etter fortsetter han: «For det er Gud som er virksom i dere, så dere både vil og gjør det som er etter Guds gode vilje.» Vi skal altså arbeide på vår egen frelse med respekt og ærefrykt, fordi vår himmelske Far må gjøre alt det som er nødvendig til vår frelse. Det er dette apostelen forteller de omvendte at de skal gjøre. En som er forherdet, blind og død, kan ikke arbeide på sin egen frelse. Det kan bare den som er omvendt, og han gjør det også: Han arbeider på sin egen frelse. Lar han hendene falle, blir han atter en gang slått med blindhet og ender i den åndelige død.

De såkalte pietister i gamle dager og sektfanatikerne i dag gjorde ikke bare et falskt skille mellom vekkelse og omvendelse, så de nektet å betrakte «de vakte» som kristne, men de tok også feil i sitt syn på den manglende evne til å tro som de tolket slik at enkelt ikke blir tillatt å tro.

Når pietistene hadde fått et menneske til det punkt å se seg selv som en fattig, stakkars synder, ute av stand til å hjelpe seg selv og han spurte presten hva han skulle gjøre, fikk han ikke det svar som apostlene ga: «Tro på Herren Jesus Kristus, så vil du bli frelst», men som regel sa de det stikk motsatte. Folk måtte advares: de måtte ikke gripe troen for snart, ikke gå for fort fram. Når en hadde vært under lovens tukt og følt dens virkning, måtte man stadig gå fremover i troen på syndenes forlatelse. Det måtte skje en vekst og modning først. De sa at angeren måtte bli dypere og mer ektefølt. Den skulle ikke først og fremst være en frukt av vedkommendes redsel for Guds vrede og fortapelsens mulighet, men av kjærlighet til Gud. Kunne han ikke si at han inderlig sørget over å ha gjort den barmhjertige Gud imot, ble hans anger erklært for intet. Han måtte føle at Gud begynte å vise barmhjertighet, ja, komme dithen at han faktisk hørte en indre stemme si: «Vær frimodig, syndene dine vil bli tilgitt. Gud vil bli barmhjertig mot deg.» Han måtte altså stadig fortsette i kampen helt til hans kval var over, og når han så var blitt kvitt sin kjærlighet til synden og endelig var rett omvendt, skulle han få begynne å trøste seg til evangeliet.

Det er ikke slik det går for seg at vi først omvender oss og så tror. Å føle at vi er under nåden, kommer ikke som det første. Uten slike følelser skal vi tro at Gud er nådig. Siden vil vi føle – alt etter som Herren i sin nåde tildeler den enkelte. Noen må være uten de gode følelser i ganske lang tid. De merker ikke annet enn mørke og hjertets hårdhet, djevelens anfektelser og syndige begjær. Følgelig er det ikke en riktig måte å hjelpe et menneske på frelsens vei å fortelle at han må vente med å tro seg frelst, og enda galere blir rådet når personen føler seg knust og elendig på grunn av synden.

For ingen kan selv virke troen, det er det bare Gud som kan. En kan være i en slik situasjon at Gud ikke er villig til å gi ham troen ennå. Det gjelder f.eks. slike som føler seg sunne og rettferdige. «Den mette vraker den fineste honning» (Ordspr 27,7). En sjel som er åndelig mett og forspist, tramper på evangeliets søte trøst.

Joh 5,44: «Hvordan kan dere tro, dere som vil ha ære av hverandre og ikke søker ære hos den eneste Gud?» Ordene er uten tvil hovedsakelig rettet til fariseerne. Så lenge et menneske søker ære, kan han ikke komme til troen, for æresyke hører til de styggeste moralske synder. Herren har ganske enkelt uttalt at vil en ikke kvitte seg med en bestemt synd, kan en ikke tro på ham. Loven må da komme til og sønderknuse hjertet før han kan få evangeliets milde trøst. Men ut av dette faktum må en likevel ikke trekke den slutning at en synder ikke får tro. Det er en evig sannhet at alle og enhver og til alle tider skal få lov til å tro. Selv om han har falt i den alvorligste synd og plutselig oppdager at han har sviktet Gud, men reiser seg igjen med et hjerte som er sønderknust, skal han få tro. Den som sier til ham at han må vente med å tro, er enten et ondt menneske eller fremdeles blind.

1 Joh 2,1-2: «Mine barn, dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Men om noen synder, har vi en talsmann hos Far, Jesus Kristus, Den rettferdige. Han er en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens.» Å si til et menneske at det ikke skal tro, er jo å gå stikk i strid med det vi her leser, for her pekes på talsmannen, Jesus Kristus, som er en soning for våre synder, ja, for hele verdens synder. Den Guds vrede som hvilte over verden, er nå fjernet. Ved Jesus Kristus er Gud blitt alle menneskers venn.

(fortsettelse følger: Tese 22, del 3:3)

For det attende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når det gjøres et feilaktig skille mellom et menneskes vakte tilstand og dets omvendelse; og videre, når en persons manglende evne til å tro blir misforstått som hans manglende tillatelse til å tro.

Embed from Getty Images

I første halvdel av det attende århundret var det de såkalte pietistene som mer enn andre gjorde seg skyldige i denne alvorlige sammenblandingen av lov og evangelium som gjorde at folk holdt seg borte fra Kristus. Dette skjedde ved at de gjorde et uriktig skille mellom det å være åndelig vakt og omvendelsen; for de lærte at når det gjelder frelsen, måtte menneskeheten deles i tre klasser: 1) de uomvendte, 2) de vakte, og 3) de omvendte.

Men denne klassifiseringen var ytterst ukorrekt. Den ville vært riktig dersom de med «vakte mennesker» hadde ment slike som av og til er under kraftig påvirkning av Guds ord, både av loven og evangeliet, men som straks kveler påvirkningen slik at den blir virkningsløs. For der fins jo vitterlig mennesker som ikke lenger kan fortsette å leve i kjødelig sikkerhet, men som undertrykker sin uro inntil Gud igjen slår dem med lovens hammer for deretter å la dem få smake evangeliets herlige sødme.

Men «de vakte» som pietistene henviser til, må vi ikke lenger regne blant de uomvendte. For ifølge Skriften har vi bare med to klasser å gjøre: de omvendte og de uomvendte.

Sant nok kunne det falle naturlig for oss å kalle enkelte mennesker for vakte, når vi sammenligner dem med sanne kristne, hvis det ikke hadde vært for at Skriften gir oss en annen målestokk, folk som f.eks. Herodes Antipas, Felix, Festus og Agrippa.

Personer som disse må ikke regnes som omvendte. Men det er også feil å kalle dem vakte. Når Skriften taler om vakte, mener den alltid omvendte. Derfor må vi dele menneskene i bare to grupper. Følgende skriftbevis belyser dette: Ef 5,14;2,4-6; Kol 2,12.

Imidlertid innvender pietistene at ingen som enda ikke har opplevd en ekte, gjennomgripende hjertets botferdighet, kan være rett omvendt. De er bare vakte. Og med en gjennomgripende botferdighet mener de slik som med David, som tilbragte hele netter gråtende i sengen sin og gikk fullstendig nedbøyd av sorg i dagevis. Bare den som har lignende erfaringer og som har mottatt Den Hellige Ånds segl, kan være viss på at han står i nåden og er frelst. Alle andre vil alltid bare vaie som bølger og vise seg ukjærlige, de mangler den rette tålmodighet og ekte vilje til å tjene sine medmennesker. Slike som sistnevnte, påstår pietistene, kan slett ikke være rette kristne, de er fremdeles uomvendt, i beste fall bare vakt. Men denne antagelsen er feil. Sann kristen kan en være uten å ha opplevd den angst og redsel som David gjorde. For selv om Bibelen forteller at David virkelig gjennomgikk alt dette, sier den ikke dermed at alle må gjennom samme prosess og lide som han.

Hva angår Den Hellige Ånds segl, leser vi i Ef 1,13: «I ham kom også dere til tro da dere hørte sannhetens ord, evangeliet om deres frelse. I ham ble dere merket med seglet: Den Hellige Ånd som var lovet oss, han som er pantet på vår arv.» Dette seglet forutsetter at troen er til stede, selv om den ennå kan være svært svak, en tro som stadig kjemper med angst og tvil.

Gud bevilger ikke straks alle troens dristighet og heltemot. At dette virkelig er sant, kan en lære av alle vitnesbyrd fra folk som ble omvendt. Ta bare f.eks. den første pinsetilhørerskaren. De ble stukket i hjertet, leser vi, og de spurte apostlene hva de skulle gjøre. Peter sier ikke da til dem at de først må vente en stund, til de har gått gjennom en alvorlig botskamp med sukk og klage for Gud, inntil Helligånden til sist gir dem en indre forvissning om at de har fått nåde og er frelst. Nei, apostelen sier bare: «Vend om og la dere døpe», og straks fikk de dåpen. «Vend om» betyr «vend deg til din Herre Jesus, tro på ham, og ta imot dåpen som et segl på troen, og så vil alt være vel.» Om disse nyomvendte får vi videre høre at «de holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene» (Apg 2,37-38.42). De var blitt rett omvendt på noen få øyeblikk.

Slik gikk det også med den etiopiske hoffmannen. Filip sa bare: «Hvis du tror av hele ditt hjerte, kan det skje,» dvs. dåpen. Da etiopieren svarte: «Jeg tror at Jesus Kristus er Guds Sønn», var Filip fullt tilfreds, for han visste at han med denne bekjennelsen ga uttrykk for sin tro på Jesus som Messias, Gud og menneske. Og da han var blitt døpt, skilte de lag og så hverandre sannsynligvis aldri mer igjen. Filip var overhodet ikke bekymret for om mannen var rett omvendt, det var han nemlig ikke i tvil om ettersom han hadde bekjent: «Jeg tror at Jesus Kristus er Guds Sønn» (Apg 8,37ff).

Fangevokteren i Filippi var fortvilet fordi han fryktet han ville bli henrettet for å ha latt alle fangene rømme. Paulus stanset ham fra å ta sitt eget liv med sverd, da han ropte: «Ikke gjør deg selv noe vondt! Vi er her alle sammen.» Fangevokteren mintes tankene som hadde beveget hjertet hans tidligere den natten da han hørte fangene prise og lovsynge Gud etter å ha blitt pint så ille. Han følte seg dømt på grunn av sitt hjertes ondskap og sin store synd, falt ned for apostlenes føtter og ropte: «Hva skal jeg gjøre, gode herrer, for å bli frelst?» Nå sa ikke Paulus til ham: «Det kan ikke skje i natt. Vi må nemlig først gi deg en ordentlig undervisning og undersøke ditt hjertes tilstand. Vi skjønner at du er vakt, men du er langt fra omvendt ennå.» Nei, han sa bare: «Tro på Herren Jesus, så skal du og alle i ditt hus bli frelst» (Apg 16,27ff). Fangevokteren trodde og ble fylt av glede over at han var blitt en troende. Dette var alt Paulus og Silas gjorde. De gikk fra ham, og da de senere fikk sin frihet, fortsatte de sin reise.

Se om du klarer å finne et eneste eksempel i Skriften hvor profetene, apostlene eller en av de andre hellige utpekte en annen vei for folk til omvendelse, og sa at de ikke måtte vente seg en hurtig omvendelse, for de måtte først gå gjennom den og den prosessen og høste den og den erfaringen. Alltid talte de slik at tilhørerne skulle bli urolige og redde, og så snart de innså at det ikke fantes redning så de begynte å fordømme seg selv og rope: «Fins det ingen hjelp for oss?» fikk de høre: «Tro på Herren Jesus og alt vil bli bra.»

Fanatikere hevder at dette ikke er noen rett omvendelse. Nei, den går ikke rett for seg etter deres mening, men gjør det etter Guds mening. Straks evangeliet lød i de nevnte personenes ører, gikk det rett til hjertene og de ble troende. Vi leser at David fortsatt, etter å ha mottatt tilgivelsen, måtte erfare mye angst og sorg. Men botssalmene hans er samtidig en bekjennelse om den forvissning han eide om at Gud var nådig mot ham. Det er spilt møye hvis en pastor fører en som allerede er forskrekket over sine synder, en lang vei, i måneder og år, før den personen kan si: «Ja, jeg tror.» En slik pastor er en åndelig kvakksalver, han har ikke ført denne sjelen til Jesus, men til å stole på sitt eget verk. Til alle syndere som har gått åndelig konkurs og som spør deg: «Hva må jeg gjøre for å bli frelst?» må du si: «Det er svært enkelt: Tro på Jesus, din Frelser, og alt er vel.»

(Neste gang: Tese 22 – del 2/3)

Embed from Getty Images

(forts.)

 

Man skulle sannelig tro at det burde være ytterst vanskelig for en kristen pastor å lære at sakramentene virker frelse ex opere operato, men likevel er det dette som skjer om og om igjen. Denne alvorlige vranglæren blir til og med utlært av pastorer som vil gå for å være ekte og nidkjære lutheranere, når de diskuterer sakramentene. Når de er ferdige med å legge fram sin lære om dåpen, har tilhørerne fått det absolutte inntrykk at det bare er nødvendig for dem som vil til himmelen å underkaste seg dåpen. Og på samme måte er det når de er ferdige med sin presentasjon om Herrens nattverd: Menigheten er blitt overbevist om at alt som skal til for å få syndenes tilgivelse, er å ta del i sakramentet, for Gud har knyttet sin nåde til denne ytre handlingen.

Når det er et faktum at Ordet ikke gagner noen uten at det blir tatt imot i tro, så vil heller ikke dåpen eller nattverden gagne uten at en tror. Når en opplyser et menneske om at han frelses ved troen, så betyr det at intet annet enn Guds nåde teller i den sak. Men mange uttrykker saken slik: «Hvis du vil bli frelst, må du utføre det og det, men du må ikke glemme å tro. For Gud krever troen.» Men husk hva som står i Rom 4,16: Derfor er den (rettferdiggjørelsen) ved tro, så alt skulle være av nåde.)

Hver eneste læresetning som stilles opp mot det vi her har sagt – at et menneske ikke blir frelst ved noen gjerning, men bare av nåde, er en alvorlig vranglære som river ned selve fundamentet under den kristne tro. Når det heter: «tro bare», betyr det: «Ta bare imot det som her gis deg.» Vår himmelske Far gir oss syndenes tilgivelse, rettferdighet, evig liv og frelse. Men hva gagn er det i en gave som ikke blir tatt imot? Mottakelsen av gaven er ikke en gjerning som fortjener gaven, men viser at jeg holder fast på og klamrer meg til den.

Mark 16,16: «Den som tror og blir døpt, skal bli frelst.» Han sa ikke «Den som blir døpt og tror», han sa det akkurat omvendt. Troen er det primære, dåpen er noe som troen holder seg til. Og videre sa Herren: «Men den som ikke tror, skal bli fordømt.» Det viser at om et menneske ikke kan få dåpen, av en eller annen grunn, vil han likevel bli frelst ved sin tro.

Apg 8,36-37: «Mens de kjørte langs veien, kom de til et sted hvor det var vann, og hoffmannen sa: «Se, her er vann. Hva er til hinder for at jeg blir døpt?» Filip svarte: «Hvis du tror av hele ditt hjerte, kan det skje.» Da sa han: «Jeg tror at Jesus Kristus er Guds Sønn.» Det eneste Filip krevde av hoffmannen, var troen. Det var som om han ville si: «Hvis du ikke tror, vil ikke det at du lar deg døpe, gagne deg noe.» Ved vår dåp er det ikke vi som utfører noen gjerning, men Gud.

Gal 3,26-27: Paulus skriver: For dere er alle Guds barn ved troen, i Kristus Jesus. Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus. Dette verset viser at man blir kledd i Kristus i dåpen bare dersom man tror. Den vanlige tolkningen i dag er at alle døpte har kledd seg i Kristus. Men det apostelen skriver, er at det er de som er «Guds barn ved troen» som har ikledd seg Kristus. En ikke-troende som kommer og lar seg døpe, kler seg ikke i Kristus, men beholder den flekkete synderklesdrakten han har av naturen.

Ved innstiftelsen av den hellige nattverden, sa Herren: «Ta, spis, dette er mitt legeme, som utgis for dere.» «Drikk alle derav. Denne kalk er den nye pakt i mitt blod, som er utgytt for dere til syndenes forlatelse.» Han tilføyde: «Gjør dette til minne om meg.» Den som tror at Kristus med denne tilføyelsen bare ville formane disiplene om ikke å overgi ham til glemselen, kjenner ikke Frelseren.

Den rette ihukommelsen av Kristus består i at nattverdgjesten tenker på Jesus med tro og tillit i sitt hjerte: «Dette legemet ble gitt for meg og blodet utgytt til forlatelse for mine synder. Det gir meg frimodighet til å komme fram til alteret. Til den sannheten skal jeg klynge meg ved troen og vise min Frelsers løfte den største høyaktelse.» For når Gud tilføyer en synlig garanti til sitt ord, hvem er det da som våger å tvile på at hans ord sier sannheten og at hans løfte helt sikkert vil bli oppfylt? Så ofte som du går til nattverden, la disse ordene skinne for deg: «Gitt for deg», «utgytt for deg til syndenes forlatelse.» Hvis du ikke gjør det, men forestiller deg at du ved å gå til nattverdbordet enda en gang har gjort din plikt og at Gud vil bifalle denne gjerningen din, så er nattverddeltagelsen din noe som fører med seg fordømmelse. Det er en uforskammet og frekk gjerning å behandle Jesu legeme og blod slik.

I Rom 4,11 leser vi: Omskjærelsen fikk han [Abraham] som et tegn som skulle bekrefte den rettferdighet av tro som han hadde før han ble omskåret. Her blir vi fortalt at Abraham trodde før han ble omskåret. Omskjærelsen var ment å være bare et segl eller pant på den rettferdigheten han eide ved troen. Det er en stor nåde fra Guds side, han som vet hvor trege vi er til å tro også etter at vi er blitt troende, å føye ytre tegn til sitt ord og knytte sine løfter til dem. For sakramentene er knyttet sammen med og er omfattet av Guds ord. Den skinnende stjernen som stråler ut fra dem, er nettopp Ordet.

Vår kirke blir ofte beskyldt for å lære at dåpen ex opere operato virker at vi får barnekår hos Gud og at også Herrens nattverd gir oss syndsforlatelse ex opere operato. Det ville vært fryktelig dersom vi først sa at menneskene ikke frelses av gjerninger, for dernest å si at menneskene ved å utføre disse to usle gjerningene skal tilegne seg syndenes tilgivelse. Det er sant at mange lutheranere ser på kalenderen for å finne ut om det er på tide å gå til nattverd igjen, fordi de forestiller seg at det å gå til alters er en gjerning som en kristen må utføre og som han ikke har råd til å neglisjere. Men det som skal bevege et menneske til å gå til nattverd, er løftet om nåden som Gud har knyttet til sakramentets synlige tegn. Går en til alters med tro til dette løftet, vil en forlate Herrens bord rikt velsignet i hjertet.

Den lutherske kirke omtaler sakramentene med så stor høyaktelse at fanatikere føler avsky. Den lutherske kirke holder seg til disse ordene fra Herren: «Den som tror og blir døpt, skal bli frelst.» Derfor fordømmer den alle vranglærere som hevder at dåpen bare er en seremoni som gir et menneske medlemskap i kirken. Ifølge luthersk lære «virker dåpen syndsforlatelse, befrir fra døden og djevelen og gir evig liv til alle som tror, slik som Guds ord og løfter sier.» Og den fastholder at dåpen er «et bad til gjenfødelse og fornyelse i Den Hellige Ånd» – at vannet i dåpen, som Peter uttrykker det, «frelser oss», og at alle «som lot seg døpe» til Kristus, har ikledd seg Kristus.» Med hensyn til Herrens nattverd, fastholder den evangelisk-lutherske kirke, idet den står imot alle forsøk på å få den til å tvile, at Herrens ord taler sant når det sier: «dette er mitt legeme, som utgis for dere» – «dette er mitt blod, som er utgytt for dere.» Den betrakter sakramentene som de helligste, mest nåderike og dyrebare skatter på jorden. Når Gud befaler oss å gjøre bruk av dem, befaler han oss noe som vår frelse avhenger av.

Men det må sterkt understrekes at aldri har den evangelisk-lutherske kirke påstått at mennesker blir frelst ved bare en ytre bruk av sakramentene. Det er en lære som vår kirke alltid har hevet røsten imot, for å bekjempe og fordømme.

Den blotte mekaniske handling å la seg døpe, vil ikke virke annet enn fordømmelse, dersom ikke dåpen blir ledsaget av troen. Sakens kjerne er: Gud er så mild og god at han ikke bare gjorde oss kjent med sin barmhjertighet og nåde gjennom prekenen, men han innbød samtidig å komme til sakramentene, for ved dem besegler han sitt løfte om nåde. Og dette skal vi få lov til å tro. Slik er det også en illusjon å tro at en får syndsforlatelse bare ved å spise og drikke Herrens legeme og blod ved nattverdbordet. For Kristi legeme virker ikke rent fysisk, slik modernister hevder når de påstår at det planter udødelighetens sæd i oss. En slik tanke er en fantasidrøm fra spekulative teologer, ikke noe som Skriften lærer.

Og dessuten: som Skriften heller ikke lærer at vi blir frelst ved en rent ytre hørelse av Guds ord, like lite lærer den at sakramentene frelser brukt slik. Tegnet i seg selv – stilt fram for menneskenes øyne, har ikke frelsende virkning. Det bare understreker det Ordet forteller. Vi døpes med vann, noe som uttrykker at vi blir vasket rene for synd, helliggjøres, gjenfødes og fornyes. Det som jeg har lært ved preken og forkynnelse, skuer jeg i det ytre dåpens element. Ordet og sakramentet virker sammen i hjertet.

(Neste gang: Tese 22)

For det syttende blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når det blir sagt og lært at sakramentene virker frelse ex opere operato, dvs. at de rent mekanisk har frelsende virkning ved selve den ytre handlingen.

Denne alvorlige feilen tros og læres av papistene, som mener at det er en godjerning å underkaste seg en rent ytre dåpshandling og det selv om de ikke er troende. Det forutsettes imidlertid at folk ikke lever i noen aktuell dødssynd. Den blotte ting at de lar seg døpe, bringer dem inn under Guds yndest, sier de, og det utvirker at Gud blir nådig stemt mot dem. Det samme lærer de om messen og nattverden – man mottar nåden når man medvirker i seremoniene. En slik lære motsier Guds ord, særlig evangeliet, som jo lærer at mennesket blir rettferdiggjort for Gud og frelst av nåde alene, og at det ikke er i stand til å gjøre gode gjerninger før det er rettferdiggjort og gjenfødt.

Rom 3,28: «For vi hevder at mennesket blir rettferdig ved tro, uten lovgjerninger.» Dersom bare det å la seg døpe eller det å gå til nattverd rettferdiggjør og bringer Guds nåde, så er det ved gjerninger det skjer, og det slike usle handlinger som ikke en gang er verd å nevne. Ja, for både dåpen og nattverden ville være betydningsløse og uten verdi om vi betrakter dem som noe vi gjør. Det er en forferdelig lære, som overhodet ikke har noen hjemmel i Bibelen – at vi får den guddommelige nåde bare ved rent ytre å gjøre bruk av sakramentene. Sannheten er jo at både dåpen og nattverden plasserer alle under dommen som gjør bruk av sakramentene uten tro i hjertet. Sakramentene blir nådemidler fordi det er knyttet særlige løfter til det ytre tegn. Vannet i seg selv og alene virker ikke noe godt. Heller ikke er det noen velsignelse i den blotte mottagelsen av Herrens legeme og blod. Tvert imot fordømmes jeg dersom jeg går til den hellige nattverd uten tro, for jeg blir da medskyldig i Herrens lidelse og død.

Det er av overordentlig stor viktighet at jeg tror og ser hen til – ikke vannet i dåpen – men løftet som Kristus har knyttet til det. Det er dette løftet som betinger vannets virkning. Det samme gjelder også den hellige nattverd: det er ugudelig å tro at det å delta i Herrens nattverd fordi Herren vil gå til møte der, er en god gjerning som vil krediteres vår konto. Herren sier: «Ta, spis, dette er mitt legeme, som utgis for dere.» «Drikk alle derav. Denne kalk er den nye pakt i mitt blod, som er utgytt for dere til syndenes forlatelse.» Disse ordene åpner for en himmel full av guddommelig nåde, og nattverdgjesten skal rette sin tro på dem.

Bare den handlingen å ete brødet med Kristi legeme og drikke vinen med Kristi blod, virker ingen god effekt i oss. Nåden opererer ikke på en kjemisk eller mekanisk måte, men bare ved Ordet som stadig gjentar: «Dine synder er deg tilgitt.» Dette ordet skal jeg klynge meg til. Gjør jeg det, skal jeg kunne møte Gud tillitsfullt på den siste dag. Hvis han den dagen ville fordømme meg, skal jeg kunne si: «Du kan ikke fordømme meg uten å gjøre Deg selv til en løgner. Du har jo innbudt meg til å sette all min fortrøstning til Dine løfter. Nå har jeg gjort det, så da kan jeg ikke fordømmes, og jeg vet også at Du heller ikke vil gjøre det.» Hvis derfor Gud ville prøve vår tro også den siste, den store dagen, vil alle hellige rope: «Det er helt umulig å kaste oss i fortapelsen. Her er Kristus, vår kausjonist og mellommann. Du må ta i betraktning, Herre Gud, den løsepengen som din egen Sønn har brakt til veie som betaling for all vår synd og skyld.»

Rom 14,23: «Men den som spiser med tvil, er dømt fordi det ikke skjer i tro. Alt som ikke skjer i tro, er synd.» Hvordan kan da en kommunikant som gjør bruk av sakramentet uten tro bli tatt imot av Gud eller erverve Guds nåde bare ved den ytre handlingen? Det han gjør, er jo en ny synd, da handlingen springer ut av et vantro hjerte.

I forbindelse med denne fremstillingen er det også nyttig å tenke på Hebr 4,12 som sier noe om Ordets kraft i et menneskes aller innerste sjel: «For Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom til det kløver sjel og ånd, marg og bein, og dømmer hjertets tanker og planer.»

Vranglærerne innrømmer at en preken som ikke blir tatt imot i tro, ikke gagner tilhørerne noe, men at den bare øker deres ansvar. Men når det gjelder sakramentene, påstår de at situasjonen blir en annen, siden disse har den store fordel fremfor det forkynte ordet, sier de, at Gud i dem handler med sin nåde hver gang man alvorlig bruker dem. Dette er en ugudelig lære, for sakramentene er overhodet ikke noe annet enn Guds ord knyttet til et ytre tegn. Augustin sier så vakkert om dem at sakramentene er Guds synlige ord. Guds ord gagner ingen som ikke vil ta imot i tro. Heller ikke vil en ikke-troende ha noen nytte av dåpens bad. Når vi oppfordrer folk til å tro på sin dåp, mener vi med det at de skal tro på sin himmelske Far, som har knyttet et så herlig løfte til dåpen. Den tanken at Gud finner stort velbehag i at et menneske gir sitt hode til å bestenkes med vann, er et avskyelig misbruk av det synlige ordet. Da Ordet ikke gagner det vantro menneske, så vil heller ikke sakramentene gagne andre enn de som tar imot dem i tro.

Evangeliet sier helt enkelt at vi skal tro, så vi blir frelst, mens loven befaler: «Gjør dette, så skal du leve.» Hvis nå den blotte handling å la seg døpe eller delta i nattverden bringer et menneske under Guds nåde, vil det si det samme som at evangeliet åpenbart er blitt gjort om til en lovgjerning, fordi frelsen da beror på det mennesket selv gjør. Og på den annen side er loven omgjort til evangelium, siden frelsen er en belønning for menneskets gjerninger.