For det syttende blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når det blir sagt og lært at sakramentene virker frelse ex opere operato, dvs. at de rent mekanisk har frelsende virkning ved selve den ytre handlingen.
Denne alvorlige feilen tros og læres av papistene, som mener at det er en godjerning å underkaste seg en rent ytre dåpshandling og det selv om de ikke er troende. Det forutsettes imidlertid at folk ikke lever i noen aktuell dødssynd. Den blotte ting at de lar seg døpe, bringer dem inn under Guds yndest, sier de, og det utvirker at Gud blir nådig stemt mot dem. Det samme lærer de om messen og nattverden – man mottar nåden når man medvirker i seremoniene. En slik lære motsier Guds ord, særlig evangeliet, som jo lærer at mennesket blir rettferdiggjort for Gud og frelst av nåde alene, og at det ikke er i stand til å gjøre gode gjerninger før det er rettferdiggjort og gjenfødt.
Rom 3,28: «For vi hevder at mennesket blir rettferdig ved tro, uten lovgjerninger.» Dersom bare det å la seg døpe eller det å gå til nattverd rettferdiggjør og bringer Guds nåde, så er det ved gjerninger det skjer, og det slike usle handlinger som ikke en gang er verd å nevne. Ja, for både dåpen og nattverden ville være betydningsløse og uten verdi om vi betrakter dem som noe vi gjør. Det er en forferdelig lære, som overhodet ikke har noen hjemmel i Bibelen – at vi får den guddommelige nåde bare ved rent ytre å gjøre bruk av sakramentene. Sannheten er jo at både dåpen og nattverden plasserer alle under dommen som gjør bruk av sakramentene uten tro i hjertet. Sakramentene blir nådemidler fordi det er knyttet særlige løfter til det ytre tegn. Vannet i seg selv og alene virker ikke noe godt. Heller ikke er det noen velsignelse i den blotte mottagelsen av Herrens legeme og blod. Tvert imot fordømmes jeg dersom jeg går til den hellige nattverd uten tro, for jeg blir da medskyldig i Herrens lidelse og død.
Det er av overordentlig stor viktighet at jeg tror og ser hen til – ikke vannet i dåpen – men løftet som Kristus har knyttet til det. Det er dette løftet som betinger vannets virkning. Det samme gjelder også den hellige nattverd: det er ugudelig å tro at det å delta i Herrens nattverd fordi Herren vil gå til møte der, er en god gjerning som vil krediteres vår konto. Herren sier: «Ta, spis, dette er mitt legeme, som utgis for dere.» «Drikk alle derav. Denne kalk er den nye pakt i mitt blod, som er utgytt for dere til syndenes forlatelse.» Disse ordene åpner for en himmel full av guddommelig nåde, og nattverdgjesten skal rette sin tro på dem.
Bare den handlingen å ete brødet med Kristi legeme og drikke vinen med Kristi blod, virker ingen god effekt i oss. Nåden opererer ikke på en kjemisk eller mekanisk måte, men bare ved Ordet som stadig gjentar: «Dine synder er deg tilgitt.» Dette ordet skal jeg klynge meg til. Gjør jeg det, skal jeg kunne møte Gud tillitsfullt på den siste dag. Hvis han den dagen ville fordømme meg, skal jeg kunne si: «Du kan ikke fordømme meg uten å gjøre Deg selv til en løgner. Du har jo innbudt meg til å sette all min fortrøstning til Dine løfter. Nå har jeg gjort det, så da kan jeg ikke fordømmes, og jeg vet også at Du heller ikke vil gjøre det.» Hvis derfor Gud ville prøve vår tro også den siste, den store dagen, vil alle hellige rope: «Det er helt umulig å kaste oss i fortapelsen. Her er Kristus, vår kausjonist og mellommann. Du må ta i betraktning, Herre Gud, den løsepengen som din egen Sønn har brakt til veie som betaling for all vår synd og skyld.»
Rom 14,23: «Men den som spiser med tvil, er dømt fordi det ikke skjer i tro. Alt som ikke skjer i tro, er synd.» Hvordan kan da en kommunikant som gjør bruk av sakramentet uten tro bli tatt imot av Gud eller erverve Guds nåde bare ved den ytre handlingen? Det han gjør, er jo en ny synd, da handlingen springer ut av et vantro hjerte.
I forbindelse med denne fremstillingen er det også nyttig å tenke på Hebr 4,12 som sier noe om Ordets kraft i et menneskes aller innerste sjel: «For Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom til det kløver sjel og ånd, marg og bein, og dømmer hjertets tanker og planer.»
Vranglærerne innrømmer at en preken som ikke blir tatt imot i tro, ikke gagner tilhørerne noe, men at den bare øker deres ansvar. Men når det gjelder sakramentene, påstår de at situasjonen blir en annen, siden disse har den store fordel fremfor det forkynte ordet, sier de, at Gud i dem handler med sin nåde hver gang man alvorlig bruker dem. Dette er en ugudelig lære, for sakramentene er overhodet ikke noe annet enn Guds ord knyttet til et ytre tegn. Augustin sier så vakkert om dem at sakramentene er Guds synlige ord. Guds ord gagner ingen som ikke vil ta imot i tro. Heller ikke vil en ikke-troende ha noen nytte av dåpens bad. Når vi oppfordrer folk til å tro på sin dåp, mener vi med det at de skal tro på sin himmelske Far, som har knyttet et så herlig løfte til dåpen. Den tanken at Gud finner stort velbehag i at et menneske gir sitt hode til å bestenkes med vann, er et avskyelig misbruk av det synlige ordet. Da Ordet ikke gagner det vantro menneske, så vil heller ikke sakramentene gagne andre enn de som tar imot dem i tro.
Evangeliet sier helt enkelt at vi skal tro, så vi blir frelst, mens loven befaler: «Gjør dette, så skal du leve.» Hvis nå den blotte handling å la seg døpe eller delta i nattverden bringer et menneske under Guds nåde, vil det si det samme som at evangeliet åpenbart er blitt gjort om til en lovgjerning, fordi frelsen da beror på det mennesket selv gjør. Og på den annen side er loven omgjort til evangelium, siden frelsen er en belønning for menneskets gjerninger.
Evan Luth 