Tese 20

For det sekstende blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når et menneskes frelse blir gjort avhengig av medlemskap i den synlige rettroende kirke og når frelsen nektes enhver som måtte ta feil i en eller annen trosartikkel.

Embed from Getty Images

 

Det virker særdeles merkelig at noen skulle ha kommet på den lære at det kun er innenfor den synlige lutherske kirke at mennesker blir frelst. En bakenforliggende årsak til denne alvorlige feilslutningen, er læren om at kirken er en synlig institusjon som Kristus har grunnlagt på jorden og som ikke på noen måte skiller seg fra en religiøs stat. Dens styrende organer ledes ikke av konger, keisere, generaler og borgermestre, men i stedet av biskoper, kirkeråd, prester, diakoner, synoder etc. At et slikt syn er en villfarelse, vet enhver som er noenlunde kjent i Guds ord.

Sa ikke Frelseren: «På denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den»? (Matt 16,18). Denne klippen er Kristus. Kun den som bygger på Herren er et medlem av kirken. Å bygge på Ham betyr ikke at en bare rent mekanisk er innmeldt i kirken, men at en setter sin lit til Kristus i håpet om rettferdiggjørelse og frelse ved Ham alene. Gjør man ikke dette, bygger man heller ikke på Klippen og er derfor ikke medlem av Jesu Kristi kirke.

Paulus skriver til efeserne: «Derfor er dere ikke lenger fremmede og utlendinger. Nei, dere er de helliges medborgere og Guds familie. Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, med Kristus Jesus selv som hjørnesteinen. Han holder hele bygningen sammen, så den vokser til et hellig tempel i Herren, og i ham blir også dere bygd opp til en bolig for Gud i Ånden» (Ef 2,19-22).

Ingen andre enn de som i tro klynger seg til apostlenes og profetenes ord, er bygd opp på deres grunnvoll. Følgelig er ingen medlem av Kristi kirke uten å ha en levende tro.

Frelseren kaller seg brudgom. La ingen som ikke er trolovet med Kristus med de inderligste hjertets følelser og bånd, hevde om seg selv at han er en sann kristen og medlem av Kristi kirke. Hva angår hans forhold til Kristus, er han en fremmed. Men kirken er Kristi brud.

Kristus kalles også hodet for kirken. Følgelig kan bare den være et lem som gjennomstrømmes av det lys og liv, den styrke og nåde som flyter fra Ham. Enhver som ikke står i denne åndelige forbindelsen med Kristus, har heller ikke Kristus som sitt hode. Enhver som er sin egen herre og ikke vil la seg styre og lede av Kristus, tilhører ikke kirken.

Et annet sted sier apostelen at kirken er Kristi legeme. Dette har tilskyndet mange også blant overbeviste lutheranere til å hevde at ettersom et legeme er synlig, så må også kirken være synlig. Men det er et forkastelig stykke eksegese. Poenget med det nevnte uttrykket er ikke at kirken skulle være synlig, men derimot at kirken er en levende organisme av lemmer som pulserer av en og samme tro og kraft. Dette beviser klart at kirken ikke er synlig, men usynlig. Bare den er et lem på kirkelegemet som erfarer den kraft som stadig strømmer fra Kristus – han som er hodet for kirken.

Kristus kaller også kirken for sauehjorden sin. Derfor er ingen medlem i kirken dersom han ikke tilhører Kristi flokk og ikke er en av sauene hans, som gjetes av ham og er lydig mot hans røst.

Noen innvender at Kristus jo sammenligner kirken med en åker hvor hveten og ugresset vokser sammen. Men en slik innvending skyldes en feiltolkning av lignelsen. Kristus har selv gitt oss nøkkelen til hvordan den skal forstås. Han sa ikke: «Åkeren er mitt kongerike.» Var det tilfellet, ville kirken bestått av en forening av gode og dårlige medlemmer. Men nå sa han: «Åkeren er verden» (Matt 13,38). Apologien for Den augsburgske bekjennelse understreker dette faktum. Frelseren sammenligner sin kirke med en åker hvor det vokser ugress sammen med hveten, – med en not som inneholder både god og dårlig fisk, eller med en bryllupsfest som både kloke og ufornuftige jomfruer var på vei til, og hvor det ifølge en annen lignelse slapp inn en person som ikke var kledd i passende bryllupsklær.

Med disse lignelsene mener ikke Jesus å beskrive kirkens essens og vesen, men den ytre form den viser seg ved i denne verden og dens lodd blant denne verdens barn: Selv om den består av bare gode får, kun gjenfødte mennesker, viser den seg likevel aldri som et samfunn bestående av bare sanne troende. I sin synlige form er den aldri renset for hyklere og ugudelige som innfinner seg der. Ikke før fullbyrdelsen i det evige livet vil kirken fremstå i triumf, endelig fullstendig renset og uplettet, skilt fra dem som ærlig og alvorlig hørte den til, men bare søkte sine egne verdslige interesser i en ytre forening med kirken. Selv om de med leppene bekjenner Kristus, er disse hyklerske skinnkristne langt borte fra ham med hjertene. Det er sine egne kjødelige lyster de tjener, og ikke Herren alene.

Så sier da også Herren i Lukas 14,26 følgende: «Om noen kommer til meg og ikke setter dette høyere enn far og mor, kone og barn, brødre og søstre, ja, høyere enn sitt eget liv, kan han ikke være min disippel.» Her feller Kristus en dom over alle som ikke vil gi avkall på det de eier. Men ikke før alle står samlet for Hans domstol, vil det komme for en dag at disse var hyklere. Vi kan se at folk går i kirken, men vi kan ikke se om de tilhører Kirken. Det er umulig å si sikkert om den eller den virkelig er sanne lemmer på legemet. Ingen andre enn Gud vet dette. Det er bare for hans øyne at kirken er synlig.

Feilen vi nå diskuterer er vår tids største løgn. De som har falt for den påberoper seg å være gode lutheranere som står i opposisjon til papistene, men så har de likevel bare byttet våpen med dem. Tidligere forsvarte papistene denne vranglæren, nå er det lutheranere som våger å påstå at det kun er den lutherske kirke som bringer frelse. Konklusjonen av dette må uunngåelig bli at enten er pavekirken den sanne kirke, eller at den sanne kirke gikk til grunne før Luther sto fram. Men Skriften sier at den sanne kirke ikke kan gå til grunne, den skal bestå til tidenes ende. Nå fantes det ingen «luthersk» kirke helt fram til det 16. århundre. Det er også et faktum at det ikke har eksistert noen kirke siden apostlenes tid som bevarte forfedrenes lære helt ren. Følgelig har enten Skriften løyet, eller så var den romersk-katolske kirke den sanne kirke og Luthers reformasjon et opprør mot den. I dette plagsomme dilemmaet er alle de involvert som fremdeles hevder den falske lære om kirken som vi har skissert ovenfor.

Imidlertid er det verste ved denne vranglæren utvilsomt dette: Å gjøre et menneskes frelse avhengig av medlemskap i og fellesskap med den synlige rettroende kirke, betyr at en kaster over bord læren om rettferdiggjørelse ved tro alene. Sann og ekte tro eksisterte også før den lutherske kirkes tid. Det er en fatal feil å hevde at Luther før han ble «lutheraner» ikke hadde den sanne tro. Selv om vi verdsetter vår kirke høyt, må vi på det sterkeste ta avstand fra den avskyelige, fanatiske idéen at vår lutherske kirke skulle ha monopol på frelsen! Den sanne kirke brer seg ut over hele verden og lar seg finne også i sektene, for den er ikke en ytre organisasjon med særegne ordninger en må rette seg etter for å bli medlem. Alle som tror på Jesus Kristus og er lem på hans åndelige legeme, er kirkens sanne lemmer. Og denne kirke er heller aldri splittet og delt. Selv om dens medlemmer er adskilt fra hverandre av tid og rom, er kirken alltid én.

En feilaktig slutning trekkes av det faktum at Skriften taler om ytre kirkelige samfunn, så som de i Roma, Korint, Filippi, Tessaloniki, og de i Lilleasia som Herren sendte brev til via sin apostel Johannes. Alle disse synlige forsamlingene kalles for kirker. Følgelig hevdes det at kirken er synlig. Nå har Luther oversatt ekklesia med «menighet» for at ikke folk skulle tro at paven er kirken. Det er en korrekt gjengivelse. Men slutningen man trekker av at uttrykket «kirke» benyttes om lokale kirker, er en feilslutning, for Skriften bruker uttrykket konsekvent om kirken i absolutt betydning – og den er et usynlig samfunn. Når uttrykket blir benyttet om lokale menigheter, er det fordi den usynlige kirken finnes innenfor disse.

På lignende måte snakker vi om en «en stakk hvete» til tross for at ikke alt er hvete, men mye bare halm og strå. Eller vi taler om «et glass vin» selv om vinen er blitt blandet med vann. I disse eksemplene gis helheten navn etter dens viktigste bestanddel. Og slik blir de synlige forsamlingene kalt «kirker», fordi den usynlige kirken er tilstede i dem, fordi de inneholder en himmelsk sæd. Falske kristne og hyklere kalles for «medlemmer av menigheten» selv om de i realiteten ikke er medlemmer. Ettersom de med munnen bekjenner Jesu navn, bruker vi vennlig denne betegnelsen på dem, idet vi antar at de tror det de bekjenner.

Når vi bruker uttrykket «kirke» om den lutherske kirke, som et synlig samfunn, er det i en slik synekdokisk betydning. Derfor blir det forferdelig galt å påstå at mennesker bare kan bli frelst i den lutherske kirke. Ingen må la seg overtale til å bli medlem av den lutherske kirke fordi han mener det kun er på den måten han kan komme inn i Guds kirke. Vi har dette dyrebare løftet i Jesaja 55,11: «Mitt ord … vender ikke tomt tilbake.» Over alt hvor Guds ord blir forkynt og bekjent, eller bare opplest i gudstjenesten, er Gud på ferde med å høste inn for sitt rike. F.eks. bekjenner romerkirken fremdeles at Kristus er Guds Sønn som døde på korset for å forløse verden. Denne sannheten er nok til å føre et menneske til kjennskap om frelsen. Hver den som benekter dette faktum, er også nødt for å benekte at der ennå finnes kristne igjen i lutherske samfunn hvor vranglære har fått innpass. Det vil alltid være noen Guds barn i slike samfunn, for de har jo det Guds ord som alltid bærer omvendelsens frukter i enkelte sjeler.

Den falske læren om kirken som vi behandler her, inneholder en fatal sammenblanding av lov og evangelium. Mens evangeliet kun fordrer tro på Jesus Kristus, så kommer loven med alle slags krav og bud til menneskene. Å stille opp et eller annet krav som nødvendig for frelsen i tillegg til troen, mottagelsen av evangeliets løfter, er å blande sammen lov og evangelium. Den eneste grunnen til at jeg tilhører den evangelisk-lutherske kirke, er at jeg ønsker å stå på sannhetens side. Jeg forlater kirken jeg tilhører hvis jeg finner at den gir rom for vranglærer jeg ikke ønsker å bli smittet av. Jeg vil ikke bli medskyldig i andres synder, og ved å forlate et kjettersk samfunn, bekjenner jeg den rene og uforfalskede sannheten.

For Kristus sa: «Hver den som kjennes ved meg for menneskene, skal også jeg kjennes ved for min Far i himmelen. Men den som fornekter meg for menneskene, skal også jeg fornekte for min Far i himmelen» (Matt 10,32-33). Også Paulus skriver tydelig og sterkt til Timoteus: «Skam deg da ikke over vitnesbyrdet om vår Herre og heller ikke over meg som er fange for hans skyld» (2 Tim 1,8).

Av det faktum at mennesker kan bli frelst i alle sekter og at Guds barn kan finnes innenfor alle sekteriske kirker, følger på ingen måte at en skal forbli i samfunn med en sekt. Mange forstår ikke dette; de mener det må være et ytterst unionistisk prinsipp å hevde at et menneske kan bli frelst i en av sektene. Men det er sant, og årsaken er at vi frelses ved tro, som det ikke er umulig at noen av medlemmene i de sekteriske kirker kan ha. Imidlertid, dersom jeg kjenner til det som er galt i mitt eget vranglærende samfunn og likevel ikke tar avstand fra dette, skal jeg gå fortapt fordi jeg ikke vendte ryggen til det selv om jeg altså så det.

Den evangelisk-lutherske kirke er virkelig den sanne synlige kirke, men kun i den forstand at den har den rene, uforfalskede sannheten. Så snart du tilføyer «den eneste som gir frelse», trekker du noe fra læren om rettferdiggjørelse av nåde ved troen på Jesus Kristus og blander sammen lov og evangelium.

(Fortsettelse følger: Tese 21)

Reklamer

Publisert av

evan luth

Tor Jakob Welde - evangelisk-luthersk pastor i Den Lutherske Bekjennelseskirke (LBK)