To ulike kjønn «Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem» (1 Mos 1,27). Kjønn er biologisk, kropp og kjønn henger sammen. «Når dere hjelper hebreerkvinnene til å føde, skal dere se etter i fødestolen: Er det en gutt, skal dere …; er det en jente, skal hun …» (2 Mos 1,15-16). Å leve og oppføre seg i strid med sitt eget kjønn, er vanærende. Kles- og hårstiler er i stadig endring, men kjønnsforskjellene i en kultur må opprettholdes, ikke utviskes (1 Kor 11,4-16). «En kvinne skal ikke bære mannsklær, og en mann skal ikke kle seg i kvinneklær. For Herren din Gud har avsky for hver den som gjør dette» (5 Mos 22,5). Jesu ord i Matt 19,12 om at «noen er evnukker fordi de er kommet slik fra mors liv», refererer muligens til såkalte interkjønnede (tidligere kalt «hermafroditter»), med misdannede kjønnsorganer som kan gjøre det uklart hvilket kjønn man tilhører.
Seksualiteten og ekteskapet. Gud har innstiftet ekteskapet, en livsvarig forening mellom en biologisk mann og kvinne. Menn og kvinner skal finne seksuell tilfredsstillelse innenfor ekteskapet. «Mannen skal forlate sin far og sin mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp» (1 Mos 2,24). Mannens og kvinnens kropp passer perfekt sammen, og dette er kilden til nytt liv. Gud velsignet dem og sa: «Vær fruktbare og bli mange!» (1 Mos 1,28). Gud har imidlertid ikke befalt at alle må gifte seg; også et liv som enslig (i sølibat) kan være til Guds ære. Jf. Herren Jesus selv, og apostelen Paulus (Matt 19,11-12; 1 Kor 7,1.7). At «kvinnene byttet ut det naturlige samliv med det unaturlige … og mennene sluttet å ha naturlig samliv med kvinner og brant i begjær etter hverandre», var en villfarelse (Rom 1,26-27). Et viktig bilde på Guds kjærlighet er Jesus som brudgom og kirken som hans brud (Åp 19,7-8).
Ulike roller Kvinnen ble gitt til mannen som en hjelper (Hebr. Ézer, 1 Mos 2,18), et ord som ikke tilsier mindre verdighet eller ære (Jf. Sal 54,4: «Se, Gud er min hjelper»). Mann og kvinne er skapt for å supplere, berike og tjene hverandre med sine ulike egenskaper og gaver. Hun kan unnfange, føde og amme barn, og er spesielt utrustet til å vise omsorg. «Kan en kvinne glemme sitt diende barn, en omsorgsfull mor det barnet hun bar?» (Jes 49,15; 66,12-13; Sal 131,2). Han skal tjene som kvinnens hode, beskytte og vise selvoppofrende kjærlighet, «slik Kristus er kirkens hode; han er frelser for sin kropp». «Dere menn, elsk konene deres, slik Kristus elsket kirken og ga seg selv for den» (Ef 5,23.25). «Vis omtanke i samlivet med kvinnen, som er den svakere part. Vis henne ære» (1 Pet 3,7). (Kvinner er som kjent fysisk generelt svakere og dermed mer sårbare). «Dere kvinner, underordne dere ektemennene deres som under Herren selv» (Ef 5,23), dvs. frivillig. (NB: Bibelen sier aldri at mannen skal tvinge sin kone til underordning, eller at enhver kvinne skal underordne seg enhver mann). For øvrig gjelder det alle kristne: «Vær hverandre underordnet i ærefrykt for Kristus!» (Ef 5,22). Selv om mannen skal lede sitt hus (1 Tim 3,5), ses det som en naturlig ting at begge ektefeller er med og arbeider for føden (Ordsp 31,1-31).
Gjensidig avhengighet og likeverd Menn trenger kvinner, og kvinner trenger menn. «I Herren er ikke kvinnen uavhengig av mannen, og mannen er ikke uavhengig av kvinnen. For som kvinnen ble til av mannen, blir mannen født av kvinnen, men alt er fra Gud» (1 Kor 11,11-12). Begge var skapt i Guds bilde, og ved syndefallet ble begge like fordervet. Men Frelseren ga av kjærlighet sitt liv for hver eneste kvinne og mann. Med hensyn til verdi og status, er det i Guds øyne ingen forskjell: «Her er ikke mann og kvinne … Dere er alle Guds barn ved troen, i Kristus Jesus» (Gal 3,26-28). Jesus viste kvinnene ære og respekt, og de første oppstandelsesvitnene var kvinner. Likevel var de tolv utvalgte apostlene menn, og det er menn som kalles til å lede kristne menigheter (1 Tim 2,12). Mannen og kvinnen er like mye verd selv om Gud har gitt dem ulike roller.
(«Barnes and his Fellow-Prisoners Seeking Forgiveness», fra en 1887-utgave av Foxe’s Book of Martyrs, illustert av Kronheim. Wikimedia Commons.)
Robert Barnes ble født i 1495 i Norfolk, England. Fra 1514 studerte han ved universitetet i Cambridge, hvor han også ble augustinermunk og fra 1523 leder for augustinerne i byen. Han var del av et miljø som så med kritisk blikk på situasjonen i kirken, de innså at mye i kirkelæren ikke stemte med Bibelen, og her ble Barnes introdusert for skriftene til Martin Luther.
Da han i en preken talte om nødvendigheten av kirkelige reformer, ble han innkalt til avhør med katolske biskoper og dømt til å sitte to år i husarrest i London. Det ble oppdaget at han derfra bidro til å spre Tyndales engelske oversettelse av Det nye testamente, som var forbudt.
Barnes flyktet utenlands da han ble advart om planer om å få ham dømt til døden. I 1530 kom han til Wittenberg, der han fikk studere under Martin Luther og bo i huset til pastor Johann Bugenhagen. Dette var året for riksdagen i Augsburg og Den augsburgske bekjennelse, så Barnes fikk diskutere både dette betydningsfulle nye dokumentet og Apologien med forfatteren, Philipp Melanchthon. Nå ble han for alvor en overbevist lutheraner.
I 1531 forfattet han sitt viktigste skrift, A supplication to King Henry VIII. Her forsvarte han seg mot anklagene fra de engelske biskopene, han presenterte den bibelsk-lutherske lære og forsøkte å overtale den engelske kongen til å bli lutheraner han også.
Henrik den åttende ønsket på denne tiden å skille seg fra sin første dronning, noe paven ikke ville tillate. Kanskje kunne protestantene være greiere i så måte? Robert Barnes ble valgt til å reise og overbringe Luthers svar til kongen. Heller ikke Luther ville gi grønt lys for skilsmissen. I tiden som fulgte foregikk det likevel samtaler mellom grupper av teologer fra engelsk og tysk side, deriblant Barnes og Melanchthon, om Den augsburgske bekjennelse og muligheten for at England kunne gå over til den lutherske lære. Barnes hadde i flere år en viktig rolle som en slags ambassadør og bindeledd mellom tyske og engelske myndigheter.
Han fikk ikke ønsket sitt oppfylt. Kong Henrik ville ikke bli lutheraner, men endte med å innføre anglikanismen som statsreligion. Og da Barnes våren 1540 holdt en preken på Paul’s Cross, Londons viktigste prekestol, der han forsvarte læren om rettferdiggjørelse ved troen alene, falt han i unåde hos kongen og havnet i arresten i The Tower. Den 30. juli samme år ble han og to andre lutherske predikanter brent på bål for kjetteri.
I sin bekjennelse like før han døde, sa Barnes: «Det fins ingen annen godtgjørelse overfor Faderen enn Kristi lidelse og død alene… Når det gjelder vår rettferdiggjørelse, kan intet menneskes gjerning fortjene noe hos Gud, bare Kristi lidelse… Jeg vet at min egen beste gjerning var uren og ufullkommen… Derfor stoler jeg ikke på noe godt jeg har gjort, men bare på Jesu Kristi død.»
(Fra Bibelkalender for Den Lutherske Bekjennelseskirke 2023)
I vår tid er det ganske vanlig å tenke og snakke litt diffust og utydelig om «kampen mellom det gode og det onde». Men det er viktig å være våkne for det store alvoret i situasjonen: Paulus skriver: «For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet». Vi formanes til å ruste oss mot djevelen, så vi kan holde stand mot hans lumske angrep (Ef 6,11-13). «Stor makt og arge list han bruker mot oss visst. På jord er ei hans like,» som vi synger i den berømte reformasjonssalmen.
Men svært mange moderne mennesker anser djevelen for ikke å være et virkelig eksisterende personlig vesen. Bare en oppdiktet figur, et symbol på ondskap. Og på Halloween er det ganske populært å kle seg ut som en ildrød geitebukk-lignende person med to horn i pannen, hover og hale, og gjerne med en stor gaffel i hånden. Dette bildet av djevelen ble utviklet av kunstnere i middelalderen. Men i Bibelen står det ikke om noen med et slikt utseende. Det nærmeste må vel være visjonen med «en stor, ildrød drage med sju hoder og ti horn» i Johannes’ åpenbaring (Åp 12,3).
Djevelen som vi har å gjøre med, tilhører åndeverdenen. Så han har ikke kjøtt og blod, og han opptrer vanligvis usynlig. Vi får ingen beskrivelse av hvordan han så ut da han fristet Jesus i ødemarken (Matt 4,1-11). Men det er helt klart at det ikke bare var en slags upersonlig «ond kraft» som snakket til Jesus og fristet ham ved å sitere fra Skriften, tok ham med opp på et høyt fjell osv. Nei, dette er en person, et personlig åndsvesen med betydelig intellekt og makt, og sterk vilje til å overtale og bedra.
Han har ikke eksistert fra evighet av, «den gamle slangen, han som kalles djevelen (fra gresk: diabolos,anklager, baktaler) og Satan (hebraisk: fiende, motstander) og som forfører hele verden» (Åp 12,19).Han er en frafallen engel. I likhet med alle de andre englene var han opprinnelig god, skapt av Gud: «Han befalte, og de ble skapt» (Sal 148,5; 2 Mos 20,11; Kol 1,16; Job 38,4-7), antagelig skjedde dette tidlig i skapelsesuken. Da Gud mot slutten av den sjette dagen så på det han hadde gjort, var alt «svært godt» (1 Mos 1,31); det fantes ingen ond fiende, ingen synd og ingen død. Men en tid senere er Satan på plass i Edens hage, i en slanges skikkelse, for å friste menneskene til å synde mot Gud. Så før dette har det vært et opprør i åndeverdenen: en stor mengde engler syndet og stilte seg bak sin sterke leder (Åp 12,7-8). (Og siden stjerner og engler i Bibelen iblant assosieres med hverandre, kan ordene i Åp 12,4 om at djevelen «rev ned en tredjedel av stjernene på himmelen», være en antydning om at så mange som en tredjedel av Guds engler ble revet med i fallet.) Hvorfor dette opprøret? Bibelen antyder at stolthet og hovmod var grunnen (1 Tim 3,6).
Etter at opprøret var slått ned og djevelen og alle hans engler vist bort, prøver disse å gjøre størst mulig skade på Guds gode skaperverk. Med ordene «Har Gud virkelig sagt…?» (1 Mos 3,1) fikk den gamle slangen menneskene til å mistro Gud, en taktikk han har brukt utallige ganger siden. Etter syndefallet i Eden er menneskeheten og resten av skaperverket underlagt en forbannelse, alt er merket av forgjengelighet og død. Djevelen ble «verdens fyrste» (Joh 14,30), og i og med arvesynden er menneskene av naturen hans barn, fanget i hans garn, skilt fra Gud og hjelpeløst fortapt.
Men allerede like etter syndefallet forkynner Gud protoevangeliet, det første løftet om frelse fra synden og djevelen, med disse ordene sagt til slangen: «Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt (avkom) og hennes ætt (avkom). Den skal ramme ditt hode, men du skal ramme dens hæl» (1 Mos 3,15). En frelser født av en kvinne skal altså knuse Satans makt, men nettopp idet han gjør dette blir frelseren selv dødelig såret. Lang tid senere, når Jesus lider og dør på Golgata på grunn av «syndens slangegift», går dette løftet i oppfyllelse. Ved sin død skulle han «gjøre ende på ham som har dødens makt, det er djevelen, og befri dem som av frykt for døden var i slaveri gjennom hele livet» (Hebr 2,14-15).
Men hvorfor forsto ikke den kløktige djevelen at han faktisk ødela fullstendig for seg selv da han arbeidet for å få Jesus drept? Satan kjente utvilsomt til Skriftens profetier om Messias og hans frelsesverk. Likevel så ledet han Judas Iskariot til å forråde sin herre og sette det hele i gang? Djevelen må der og da ha vært forblindet av hat, så han ikke skjønte betydningen av det som skjedde. Noen og tretti år tidligere hadde han forsøkt, forgjeves, å rydde det lille Jesusbarnet av veien, med Herodes sitt massedrap på smågutter i Betlehem. Men nå skulle det endelig lykkes! Menneskesønnen ble tatt til fange og dømt til døden. Svak, blodig og elendig så han ut da han ble ført til Golgata for å henrettes. Det syntes som at alt var tapt for Jesus da han døde en skamfull, langsom og pinefull død der på korset.
I virkeligheten var det motsatt. Dødens og djevelens makt ble overvunnet! Døden og graven som «oppsluker» alle mennesker, ble nå selv oppslukt for evig (Jes 25,8) av Herren vår Gud. Én døde for alle, Guds hellige og uskyldige Sønn fornedret seg og ble gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet. I Kristus forsonte Gud verden med seg selv, slik at han ikke tilregner oss våre misgjerninger. Og siden den gangen proklameres budskapet om denne forsoningen til menneskeheten (2 Kor 5,14.19.21). Han overrekker oss sin nådes gave i ord og sakrament. Evangeliet er Guds kraft til frelse, og vi får bare ta imot i tro, helt gratis og ufortjent. Han kaller oss fra mørket og inn i sitt underfulle lys (1 Pet 2,9), gir oss nytt liv ved troen.
… til strid imot oss står Selv om Satan er beseiret etter dette avgjørende slaget, fortsetter han å kjempe til siste slutt imot Gud og alt og alle som tilhører Ham. Som en rasende, brølende løve går djevelen omkring for å finne noen å sluke og ødelegge (1 Pet 5,18). Han vet han har begrenset med tid (Åp 12,12) før han en gang skal kastes i den evige ild (Matt 25,41). Sammen med englehæren sin er han derfor fullt fokusert på å skade mennesker, både kroppen og eiendelene deres, men mest av alt sjelen, ved å lede dem til vantro og holde dem nede i fangenskap. «Denne verdens gud har blindet de vantros sinn, så de ikke ser lyset som stråler fram fra evangeliet» (2 Kor 4,4). Og de troende prøver han å føre vill. Når ordets såkorn sås ut, prøver Satan og englene hans å forstyrre og ta ordet bort, så det ikke skal få slå rot i hjertene til tilhørerne, og leserne. Han er spesielt opptatt av å ødelegge for Guds barn, forfølge den kristne kirken, men også ivrig etter å bryte ned forståelsen av rett og galt og Guds gode ordninger for familien, sivilsamfunnet osv.
Djevelen spyr ut en stri strøm av falsk lære, ondskap og åndelig forurensning etter de kristne, for å få dem til å miste fotfestet og rive dem bort. Via alle mulige slags kanaler jobber han med å styre sin destruktive påvirkning inn i alles hjerter og hjem. Han er en særdeles dyktig bedrager, «løgnens far» og en morder (Joh 8,44), som kan «skape seg om til en lysets engel» (2 Kor 11,14), det vil si: han kan få ondskap, urenhet og falsk lære til å virke vakker, sympatisk og harmløs. Mot slutten av endetiden vil det stå fram falske profeter og lærere med kraft fra Satan, som skal virke med stor makt, imponerende under og falske tegn, for å forføre mennesker så de må gå fortapt (2 Tess 2,9-10; Matt 24,24).
Hvordan kan noen av oss, skrøpelige som vi er, klare å bli stående oppreist i en strid mot så mektige og kløktige fiender, «makter og myndigheter i himmelrommet», ondskapens åndehær som kjenner til våre svake punkter og fort kan invadere tanker og sinn? Vel, om fiendene våre er mange, uhyre farlige og sterke, så er vår gode Gud enda sterkere. Han er allmektig, allvitende og allestedsnærværende, noe herskeren over de onde åndene derimot ikke er. Gud beskytter oss mot mange slags farer ved hjelp av sine gode engler, og lar oss iføre oss hans fulle rustning: rettferdighetens brynje, sannhetens belte rundt livet, fredens evangelium som sko på føttene, frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord. Med troens skjold kan vi slukke alle den ondes brennende piler, skriver Herrens apostel (Ef 6,14ff).
Så vil vi holde oss våkne, være edruelige, og be! Vende oss bort fra synd, ikke fylle på med hva som helst av underholdning og annen innflytelse, ikke gi djevelen rom. Gjøre oss stadig bedre kjent med Bibelen, Guds ord, så Han får gi oss visdom og styrke til å stå imot alle slags fristelser og angrep som stadig ruller på. Regelmessig også hente ny styrke i Herrens hellige nattverd, der Jesus forsikrer oss om syndstilgivelsen han har vunnet for oss med sin kropp og sitt blod, og der vi blir forent med ham som greinene med vintreet.
Er Gud for oss, hvem kan da være imot oss? Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Gjennom mange trengsler må de kristne gå inn til hans fullendte og evige rike. Vi må forvente forfølgelse, farer og litt av hvert her i verden. Ikke noen dans på roser, et sorgløst liv. Men det vi må lide nå i denne tiden er ikke for noe å regne mot den himmelske herligheten vi en gang skal få oppleve, for evig, av bare nåde, for Kristi skyld. «Verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre» (Rom 8,18.31.35-39). Amen.
Barnabas var en betydningsfull leder i kirkens første tid. I Apg 14,14 kalles han for «apostel». Han var levitt, fra en jødisk familie på Kypros (Apg 4,36), og blant slektningene hans var fetteren Johannes Markus (Kol 4,10) og hans mor Maria (Apg 12,12) i Jerusalem. Der i byen var han aktiv blant de kristne etter pinsedagen. Hans egentlige navn var Josef, men apostlene ga ham navnet Barnabas, som betyr «trøstens sønn». Han solgte en åker han eide, kom med pengene og la dem for apostlenes føtter (Apg 4,36-37).
Da Paulus etter sin omvendelse kom til Jerusalem og de fleste i menigheten der ble redde på grunn av hans fortid som kristenforfølger, var Barnabas den som tok seg av ham, førte ham til apostlene og fortalte om hvordan den tidligere fienden deres nå var blitt omvendt og en ivrig forkynner av Jesu evangelium (Apg 9,26–27).
Da det skjedde en plutselig oppblomstring av nye kristne i Antiokia i Syria, sendte Jerusalem-menigheten Barnabas for å hjelpe til. «Da han kom dit og fikk se hva Guds nåde hadde gjort, ble han glad, og han formante alle til å holde fast ved Herren av hele sitt hjerte. For han var en god mann, fylt av Hellig Ånd og tro. Og en stor mengde mennesker ble vunnet for Herren» (Apg 11,23-24). Paulus oppholdt seg på den tiden i fødebyen Tarsos, men Barnabas reiste dit og fikk ham med seg ned til Antiokia. Et helt år var de sammen i menigheten der og ga mange mennesker opplæring i troen (Apg 11,25-26).
Deretter la de to ut på den første misjonsreisen (Apg 13,1–14,28), med Johannes Markus som medhjelper. De forkynte evangeliet først på Kypros, deretter i en rekke byer i Lilleasia (vår tids Tyrkia). Etter helbredelsen av en lam mann i Lystra, trodde innbyggerne der at Barnabas og Paulus var de greske gudene Zevs og Hermes og ville ofre til dem (Apg 14,8). Ved apostelmøtet i Jerusalem (Apg 15) ca år 48, fortalte de to om alt Gud hadde gjort gjennom dem blant hedningene.
Før den andre misjonsreisen ble det en uoverensstemmelse mellom de to kollegene om hvorvidt Johannes Markus skulle være med, siden han hadde forlatt dem på den første reisen (Apg 15,36ff). Paulus tok da i stedet Silas med seg på turen, mens Barnabas reiste sammen med sin fetter Johannes Markus til Kypros. En omtale av Barnabas i 1 Kor 9,6 tyder på at de på det tidspunktet var blitt gode venner igjen. Barnabas nevnes også i Gal 2,1.9.13. Og Kol 4,10 forteller at Paulus satte pris på å ha besøk av Johannes Markus under fangenskapet i Roma (ca år 61-63), antagelig kort tid etter at Barnabas var død.
Kirkefaderen Tertullian trodde at Barnabas var forfatteren til Hebreerbrevet, men dette er høyst usikkert. Et skrift ved navn Barnabas’ brev er sannsynligvis skrevet av en anonym forfatter i det andre århundret. Barnabas’ reiser er et skrift fra 500 e.Kr. som forteller at Barnabas ble værende på Kypros resten av sitt liv. En bok kalt Barnabas’ evangelium dateres så sent som ca 1300-tallet og er påvirket av Koranen.
Den kypriotiske ortodokse kirken regner Barnabas som sin grunnlegger. Hans minnedag er 11. juni, den datoen han ifølge tradisjonen skal ha lidd martyrdøden i Salamis på Kypros, ca. år 60.
Skriftens stjerne og kjerne er Jesus, det er ham alt egentlig handler om. En rekke andre bibelske personer vi leser om, for eksempel Adam, Moses, Josva og Jona, fungerer som en slags skyggebilder som peker fram mot den lovede Messias. Men kong David er nok den som er aller nærest forbundet med Jesus. Mange detaljer både fra salmene og livet hans kan vi gjenkjenne i Jesu liv.
Engelen Gabriel sa til jomfru Maria om ham som skulle bli født: «Han skal være stor og kalles Den høyestes Sønn, og Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone» (Luk 1,32f). Paulus var kalt av Gud til å forkynne «evangeliet om hans Sønn, Jesus Kristus, vår Herre, kommet som menneske av Davids ætt» (Rom 1,3). Isais sønn David var kjent som den største og beste kongen i Israels historie, og Gud hadde lovet ham: «Når dine dager er til ende og du hviler hos dine fedre, vil jeg reise opp din etterkommer, en av ditt eget kjøtt og blod… Jeg vil trygge hans kongetrone til evig tid. Jeg vil være far for ham, og han skal være sønn for meg» (2 Sam 7,12ff). Folket ventet altså på en ny David. Ja, hos flere av profetene kalles Messias kort og godt for «David»: Gjennom Esekiel sier Gud, flere hundre år etter kong Davids tid: «Jeg vil sette én gjeter over dem, … min tjener David, han skal gjete dem … Jeg, HERREN, skal være deres Gud, og min tjener David skal være fyrste blant dem» (Esek 34,23-24). (Se også Hos 3,4-5).
Til Betlehem i Judea måtte Josef og Maria reise i forbindelse med keiserens folketelling, siden de tilhørte Davids hus og ætt. Derfor ble Jesus, Messias (den Salvede) født i Davids by. Og hva passet vel bedre enn at de første som fikk høre gledesbudskapet om den nyfødte frelseren, var noen sauegjetere. På de samme markene hadde David i sin ungdom gjett småfeet til sin far. Han sørget for at sauene ikke manglet noe og beskyttet dem mot bjørn og løve som ville rive dem ihjel. Om lag tusen år senere var altså nå Davids sønn født akkurat der, en stor åndelig hyrde som sa: «Jeg er den gode gjeteren. Den gode gjeteren gir livet sitt for sauene … Jeg gir dem evig liv. De skal aldri i evighet gå tapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd» (Joh 10,11.28). De som følger og tror på ham skal ikke hungre eller tørste.
Davids sønn var også Davids herre (Mark 12,35f). Den lovede Fredsfyrsten fra Betlehem i Juda stamme hadde «sitt opphav fra gammel tid, ja fra eldgamle dager» (Mika 5,1ff). Han er den evige Gud selv, som både hørte og så på da David spilte på harpe og sang «HERREN er min hyrde, jeg mangler ikke noe. Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til vann der jeg finner hvile.»
En mann etter Guds hjerte David hadde så stor tillit til HERREN, til hans godhet, miskunn og frelse. Han sang: «Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke noe ondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg» (Sal 23,4). En slik tillit var noe litt utenom det vanlige, og Gud kalte ham for en mann etter sitt hjerte (1 Sam 13,14).
Saul var en konge etter folkets hjerte. «Vi vil være som alle de andre folkene,» sa de til dommeren Samuel, «vi vil ha en konge over oss» (1 Sam 8,19ff). Og ingen i Israel var mer staselig og flott enn Saul, han var et hode høyere enn alle andre og sønn av en rik mann av Benjamins stamme. Så han måtte vel være perfekt. Men kong Saul trosset snart Gud og måtte forkastes. Samuel ble derfor sendt til Isai i Betlehem for å salve en av hans åtte sønner til å bli konge etter Saul. Først tenkte ingen på yngstemann David, som var ute på markene med sauene. De andre var større og sterkere, men Gud ser på hjertet, ikke på det ytre, slik mennesker gjør (1 Sam 16,7).
Den lovede Messias, «Isais rotskudd», så heller ikke særlig sterk og mektig ut. «En kvist skal skyte opp fra Isais stubbe, og et skudd skal spire fram fra hans røtter. HERRENS Ånd skal hvile over ham…» (Jes 11,1-2.10). Han som er Kongenes konge tok på seg en enkel tjenerskikkelse, og mange som så ham gå omkring med disiplene sine mente at dette umulig kunne være kongen. Men en del skjønte det. «Ha barmhjertighet med oss, Herre, du Davids sønn!», ropte to som satt ved veien utenfor Jeriko (Matt 20,30).
Samuel tok hornet med olje og salvet den unge gjeteren. Fra den dagen kom HERRENS Ånd over ham. ‘Jeg har funnet David, Isais sønn, en mann etter mitt hjerte, en som skal utføre alt det jeg vil,’ sa Gud (Apg 13,22). Det hebraiske navnet David betyr: «elskede». Også Jesus ble salvet av Gud med Hellig Ånd og kraft da han ble døpt av Johannes i elven Jordan (Apg 10,38). Nå skulle Messias (den Salvede) begynne sin offentlige virksomhet og fortsette å utføre alt det hans Far ville. Ånden kom ned over ham som en due, og Faderen sa: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede» (Matt 3,16f).
I 2 Sam 15 leser vi om et kuppforsøk mot kong David, ledet av hans sønn Absalom. Kongen med følge flyktet ut av Jerusalem, krysset Kedron-bekken og gikk gråtende oppover mot Oljeberget. Der fikk David vite at også hans venn og rådgiver Ahitofel var blant Absaloms medsammensvorne. På veien kom en slektning av Saul ved navn Sjimi og ropte skjellsord og forbannelser mot David (2 Sam 16,5-13). En i hans følge foreslo å gå bort og hugge hodet av mannen. Men kongen avviste dette, han ville heller holde ut den plagsomme ropingen og sa: «Kanskje HERREN ser til meg i min nød og vender denne dagens forbannelse til noe godt.» I salme 37 sier han: «Legg din vei i HERRENS hånd! Stol på ham, så griper han inn … Vær stille for HERREN og vent på ham!» (v 5.7). Også slik ligner David på Jesus. «Han svarte ikke med hån når han ble hånt, han truet ikke når han led, men overlot sin sak til ham som dømmer rettferdig» (1 Pet 2,23).
Også Jesus ble forrådt av en av sine nærmeste. Skjærtorsdag aften siterte han Davids salme 41, da han var i samme situasjon som salmisten: «Selv min venn som jeg stolte på, han som spiste ved mitt bord, løfter hælen mot meg» (v 10). Og samme kveld gikk også Jesus med følge over Kedron-bekken på vei til en hage ved foten av Oljeberget. Guds Lam var nedtynget av en mye større sorg og byrde enn Davids. Hele verdens synd. Da de kom for å arrestere ham, fikk Peter beskjed om å legge vekk sverdet. Jesus sa at Far kunne sende ham mer enn tolv legioner engler til forsvar, dersom det var hans vilje (Matt 26,52ff).
I årene mellom salvingen og innsettelsen som konge, var David mye på flukt fra kong Saul, jaget som en forbryter, enda han ikke hadde gjort noe galt. Ved flere anledninger kunne David enkelt ha drept Saul, men lot det være. Han overlot i stedet sin sak til HERREN. David kom ofte i stor fare. Salme 34 ble til en gang han spilte gal for å slippe unna en farlig situasjon: «Mange ulykker rammer den rettferdige, men HERREN frir ham ut av dem alle. Han bevarer hvert bein i hans kropp, ikke ett av dem skal brytes» (v 20-21).
Også Jesus ble forfulgt og behandlet som en forbryter. Da han hang på korset, skulle soldatene til å knekke beina på ham slik at døden ville inntreffe fortere. Men da konstaterte de at Jesus allerede var død. Dermed gikk ordene fra Davids salme i oppfyllelse, skriver evangelisten Johannes (Joh 19,36) – ikke et bein ble brukket på ham.
Befrieren Blant de mest berømte bibelfortellingene er den om Davids kamp mot Goliat (1 Sam 17). Den fryktinngytende 2,5 meter høye filisterkrigeren hadde lenge hånet og ydmyket Israels hær. Filisterne og israelittene sto på hver sin side av Ela-dalen. Kong Saul og soldatene hans var veldig redde, ingen våget å ta imot utfordringen fra Goliat om tvekamp på vegne av hele folket, én for alle. Men da unge David ankom leiren, tok han på seg oppgaven. Han virket svak og hjelpeløs der han nærmet seg den brølende kjempen bare med en slynge og noen steiner som våpen. Men han kom «i navnet til HERREN over hærskarene», overbevist om at Han ville gi seier. Og David vant over Goliat på hele folkets vegne. Filisterhæren flyktet.
Dette er et bra bilde på vår egen situasjon. For også vi var underkuet av en mektig kjempe, den onde fienden, Satan. Denne verdens fyrste hadde oss i sin hule hånd, og vi var fortapt. Men Davids sønn har ankommet vår leir, og som vår alles representant ville han lide, kjempe og stride mot djevelen og helvetets hær. Jesus virket også veldig svak der han led, og det så ut for alle som om han tapte. Men: han vant en avgjørende seier over fienden da han ble overgitt til døden for våre synders skyld og oppreist for vår rettferdiggjørelses skyld (Rom 4,25). Han knuste den gamle slangens hode under hælen sin (1 Mos 3,15). Vi ble befridd fra djevelens tyranni, han mistet retten på oss. Jesus «kledde maktene og åndskreftene nakne og stilte dem fram til spott og spe da han viste seg som seierherre over dem på korset» (Kol 2,15).
David ble en sterk og god konge. Han var langt fra feilfri, men han angret og vendte om etter å ha falt i synd. Og Jesus var hans syndfrie Frelser som vant tilgivelse for David og alle oss andre. David var hyrde og fyrste for folket sitt «han gjette dem med et helt hjerte og ledet dem med kyndig hånd» (Sal 78,72). Etter mange år med uro og konflikter, hadde han endelig underlagt seg alle sine fiender, slik at Israels geografiske utbredelse var større enn noen gang og etterfølgeren Salomos regjeringstid ble preget av fred.
Davids sønn er den gode Frelserkongen. Som engelen Gabriel sa til Maria: «Han skal være konge over Jakobs hus til evig tid; det skal ikke være ende på hans kongedømme» (Luk 1,32f). Han skulle regjere med visdom og gjøre det som er rett og rettferdig i landet. Hans navn: Herren, vår rettferdighet (Jer 23,5-6). Etter sin lidelse, død og oppstandelse fór han opp til himmelen og sitter nå på tronen ved Guds høyre hånd, etter at engler, myndigheter og makter er underlagt ham (1 Pet 3,22). I hans nåderike hersker det fred. Der regjerer han over sitt folk med evangeliet i ord og sakrament, og dette riket har bredt seg ut til alle deler av verden. «Fred på jorden, blant mennesker som har Guds velbehag!» Tempelet som Davids sønn Salomo bygde i Jerusalem var et forbilde på det tempelet som Davids sønn Jesus er blitt byggmester for – et åndelig tempel, hvor alle de troende er levende steiner og Kristus selv er hjørnesteinen.
I tillegg til å være konge i sitt nåderike, har Jesus – som menneske – fått all makt i himmel og på jord. (Som Gud har han alltid hatt all makt). Davids sønn hersker nå over hele det fysiske universet samt i sin himmel, allmektig, allvitende og allestedsnærværende. Og han lar alt samvirke til det beste for sine troende. Fredsfyrsten fra Betlehem kommer stadig til oss i nådens midler og fyller oss med sin fred. Vi ser fram til den dagen Menneskesønnen skal komme synlig tilbake for å dømme levende og døde og skape en ny himmel og ny jord der han skal regjere over oss som konge i all evighet.
«Dronningen fra landet i sør skal stå fram i dommen sammen med mennene i denne slekten og dømme dem. For hun kom helt fra jordens ytterste grenser for å lytte til Salomos visdom – og her er mer enn Salomo!» sier Jesus i Luk 11,31.
Davids sønn Salomo er et forbilde på Messias som senere skulle komme. Engelen Gabriel sa om Jesus: «Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone» (Luk 1,32). Da Salomo var blitt salvet og kronet, sto folk omkring og hyllet ham mens han red inn i Jerusalem på et muldyr, på vei til palasset og kongetronen (1 Kong 1,32ff). Omtrent tusen år senere rir Jesus inn i byen på et esel og mottar kongehyllesten som «Davids sønn». Men «tronen» han snart skal ta plass på, er korset der han skal lide en pinefull død, som stedfortreder for alle syndere i hele verden. «Når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg» (Joh 12,32).
Kong Salomo var byggherre for det vakre tempelet i Jerusalem, Guds hus. Men denne bygningen var bare en skygge av det evige tempelet som ikke er bygd av menneskehånd, det som mesterbyggeren Messias reiser, med seg selv som hjørnestein og alle sine troende som levende steiner (Ef 2,20ff).
Dronningen av Saba ble så imponert av all rikdom og prakt hos Salomo, «huset han hadde bygd, rettene på bordet hans, … tjenerne som vartet opp, og deres klær» (1 Kong 10,4f). Jesus refererer til det samme når han sier om liljene på marken at «selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem» (Matt 6,28f). Men han som er himmelens konge tok selv på seg tjenerskikkelse her på jorden og ble fattig – for å gjøre oss rike. Han kler sine troende tjenere i sin rettferdighets hellige og flekkfrie drakt, gjør dem til sine medarvinger og gir dem store skatter i himmelen. Han setter dem til bords og metter dem med seg selv i nattverdsmåltidet, en forsmak på den evige, himmelske festen i det nye Jerusalem.
Men det som framfor alt imponerte dronningen, var visdommen. Hun trådte fram for Salomo og snakket med ham om alt som lå henne på hjertet. Og Salomo ga henne svar på alt hun spurte om. «Lykkelige er dine menn, og lykkelige er disse tjenerne, som alltid får stå hos deg og lytte til din visdom!» sa hun (1 Kong 10,2ff). For Salomo hadde fått stor visdom fra Gud, og han taler i sine tre bibelske visdomsbøker med Åndens inspirasjon. Det betydde likevel ikke at han selv alltid gjorde det rette. Nei, etter en bra begynnelse havnet han helt på villspor og fulgte ikke den visdommen han hadde lært andre.
Hos Kristus derimot var og er det alltid fullkommen harmoni mellom liv og lære. Og han ikke bare har stor visdom, men er Guds visdom. I ham er alle visdommens og kunnskapens skatter skjult til stede (Kol 2,3). Han er «Guds kraft og Guds visdom» (1 Kor 1,24), i den hellige Skrift får vi visdom til frelse ved troen på ham (2 Tim 3,15). I dag sitter et menneske ved allmaktens høyre hånd, en som er langt visere enn Salomo. Og vi får når som helst snakke til ham og legge fram alt som ligger oss på hjertet. Hans navn er Under, Rådgiver, Veldig Gud (Jes 9,6), og han vil alltid høre og hjelpe oss.
(Maleri av Jan Boeckhorst, Dronningen av Saba. Wikimedia Commons)
Når Det nye testamente flere steder lister opp Jesu tolv apostler, finner vi Simon «seloten» og Judas (ikke Iskariot) som tiende og ellevte person på listen.
Judas ble også kalt Taddeus (Matt 10,3; Mark 3,18). Evangelisten Lukas opplyser at han var «sønn av Jakob» (Luk 6,16; Apg 1,13). Denne Judas er antagelig ikke identisk med forfatteren av Judas’ brev i NT, selv om mange har ment det. (Brevskriveren Judas forteller at han er «Jakobs bror», dvs. den Jakob som var leder for menigheten i Jerusalem (Jud 1, Apg 15,13)).
Vi møter apostelen Judas, Jakobs sønn, i Johannesevangeliets 14. kapittel, der han sent skjærtorsdags kveld spør Jesus: «Herre, hvorfor skal du åpenbare deg for oss og ikke for verden?» Som svar på Judas’ spørsmål, sier Jesus: «Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme og bo hos ham. Den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord» (Joh 14,22-24).
Apostelen Simon får vi ikke vite noe mer om i NT annet enn at han hadde kallenavnet «Seloten» (gresk zelotes, «ivreren», Luk 6,15; Apg 1,13) eller «Kananeos» (etter det hebraiske kanai, med omtrent samme betydning, en ivrer, en som er nidkjær på vegne av Gud, Matt 10,4; Mark 3,18). Bakgrunnen for tilnavnet kan være at Simon var full av trosiver, en spesielt nidkjær beundrer og tilhenger av Jesus. En annen forklaring er at han muligens tidligere hadde hatt tilknytning til «selotene», en gruppe revolusjonære jøder som kjempet imot den romerske okkupasjonsmakten og som også hadde sin egen tolkning av de jødiske lovene.
Ifølge tradisjonen reiste Simon seloten sammen med Judas Taddeus til Persia og drev misjonsvirksomhet der. Begge led martyrdøden i Beirut og har minnedag den 28. oktober. De elsket Jesus, sin herre, og holdt trofast fast på hans ord like inn i døden, slik så mange andre nokså ubeskrevne og ukjente kristne har gjort opp gjennom kirkens historie.
(Illustrasjon: Maleri av Ugolino di Nerio, i National Gallery, London. Via Wikimedia Commons.)
Eusebius Hieronymus ble født ca. år 347 e.Kr. i en adelsfamilie i byen Stridon, som antagelig lå nær Ljubljana i våre dagers Slovenia. Tolv år gammel kom han til Roma for å studere grammatikk, retorikk og filosofi, og der ble han døpt ca år 366. Han ble tiltrukket av den asketiske livsstilen og valgte å tilbringe flere år blant munker i ørkenen nær Aleppo i Syria. Der fant han fred og ro til å lese, skrive og studere. På denne tiden fikk han sin første undervisning i hebraisk, fra en kristen jøde.
Senere ble han ordinert til prest i Antiokia i Syria og tilbrakte en del tid i Konstantinopel, hvor han ble kjent med de berømte kirkelederne Gregor av Nazianz og Gregor av Nyssa. Han studerte gresk språk og litteratur og oversatte blant annet den viktige kirkehistorien skrevet av Eusebius av Cæsarea (260-339) fra gresk til latin, samt oppdaterte denne fram til året 378. Han begynte også å skrive bibelkommentarer og andre teologiske skrifter som etter hvert skulle få stor utspredelse og innflytelse rundt om i de kristne landene.
Da han vendte tilbake til Roma i år 382, hadde han ry som en språkmektig og lærd forsker. Han ble nå betrodd viktige oppgaver, å lede oppbyggingen av det pavelige bibliotek samt å revidere diverse latinske bibelversjoner for å sette sammen en standardutgave, i første omgang av de fire evangeliebøkene. I tillegg fungerte han som åndelig leder og lærer i et miljø av velstående og godt utdannede kvinner, blant andre enken Paula fra en kjent romersk adelsfamilie. Disse kvinnene delte hans interesse for de asketiske idealene. (Flere ble senere erklært som helgener, i likhet med Hieronymus selv). Han holdt forelesninger for dem, ga undervisning i den hebraiske teksten til Salmenes bok, og besvarte spørsmål de hadde om Bibelen.
I år 385 satte han kursen for Det hellige land. Den velstående Paula og hennes datter var blant flere som reiste sammen med ham, og grunnla og finansierte blant annet to klostre i Betlehem, et for menn og et for kvinner, der de bosatte seg. Paula skaffet også Hieronymus de bibelmanuskriptene han ønsket seg. For nå ville han arbeide for fullt med sitt livsverk: å oversette Det gamle testamente direkte fra hebraisk til latin. Dette var pionérarbeid, ettersom de eksisterende latinske oversettelsene var gjort med utgangspunkt i Septuaginta (LXX), den berømte greske oversettelsen av GT som ifølge tradisjonen var utført av syttito jøder i Aleksandria, Egypt, ca. to hundre år før Kristi fødsel. Apostlene og evangelistene hadde brukt og sitert fra LXX, så de fleste kristne på Hieronymus’ tid betraktet denne med høyeste respekt, som guddommelig inspirert og ufeilbar.
Kirkefaderen Augustin ble svært skeptisk da han fikk høre om nyoversettelsen direkte fra hebraisk som Hieronymus holdt på med, han som jo ikke selv var jøde og derfor manglet ekspertisen som de syttito i Aleksandria hadde hatt. Dette kunne aldri bli vellykket, og stor forvirring i kristenheten ville utvilsomt bli resultatet når det kom en ny versjon av GT som var ganske annerledes fra det kjente og kjære latinske bibelspråket basert på Septuaginta.
Augustin forsøkte i flere brev å få den ca. sju år eldre oversetteren til å skrinlegge hele prosjektet. Hieronymus avviste dette tvert. Selv om også han hadde respekt for Septuaginta, mente han å se en hel del feil og mangler ved den. Men han gruet seg visst litt til reaksjonene som ville komme: ”Før folk får svelget spyttet sitt vil de skrike ut at jeg er en falskner og en gudsbespotter som har våget å tilføye, endre og rette i de gamle skriftene.”
Hieronymus arbeidet respektfullt, grundig og lenge med de hellige tekstene. I mange år disponerte han to arbeidsrom i en hule, like ved «Fødselskirken». I de bibelske bøkene fant han frelseren overalt: «Uvitenhet om Skriften, er uvitenhet om Kristus» er blant de mest kjente sitat fra ham. Undervisningen i Jesajaboken «er talt ikke bare av en profet, men av en evangelist», skriver han, for her er «alle Kristi og kirkens mysterier presentert så klart at du ikke skulle tro de var profetier om framtiden, men at de handlet om hendelser i fortiden».
Oversettelsens vanskelige kunst Hieronymus hadde mange betraktninger om den vanskelige kunsten det er å oversette. Selv om han generelt var en sterk tilhenger av og foregangsmann for en nokså fri «mening-for-mening»-oversettelse (dynamisk ekvivalens), i stedet for «ord-for-ord»-oversettelse som var mest vanlig på den tiden, gjorde han et unntak for de hellige skrifter, Bibelens bøker. Her syntes han det var nødvendig å oversette mer ordrett, for å få tak i det «mysterium» som lå gjemt i selve ordenes rekkefølge. Hvert ord og hver detalj var inspirert av Gud.
I år 405 var han endelig klar med sin nyoversettelse av hele Bibelen. I tillegg til de 39 gammeltestamentlige bøkene, hadde han tatt med en håndfull andre (Sirak, Judith, m.fl.) som var blitt inkludert i Septuaginta selv om de ikke var en del av den hebraiske bibelen. Hieronymus skrev at disse oppbyggelige skriftene (som vi kaller «apokryfene» = de skjulte, bortgjemte) ikke var likeverdige med de kanoniske. Men hans samtidige og kirken senere brydde seg mindre om å gjøre noe slikt skille. Baruks bok og Jeremias brev, som Hieronymus hadde utelatt, ble også inkludert av kirken i en ny utgave noen hundre år senere.
Hieronymus var svært produktiv både som forfatter og oversetter i mer enn tjue år etter fullførelsen av bibeloversettelsen. Blant mye annet skrev han en viktig bok imot pelagianismen, en retning oppkalt etter teologen Pelagius (ca. 354-427) som fornektet arvesynden og hevdet at mennesket har fri vilje i åndelige ting. Etter 34 år i Betlehem døde Hieronymus den 30. september år 420, viden kjent som en av sin tids mest lærde bibelforskere og lærere. (30. september markeres for øvrig i vår tid verden over som «Oversetternes dag».)
Kirkebibelen Som forventet møtte den nye bibeloversettelsen til å begynne med en del motstand, men fra 500- og 600-tallet fikk den allmenn aksept og ble etter hvert kalt Versio Vulgata («den vanlige versjonen»). Den var selve kirkebibelen i vestkirken i mer enn tusen år og fikk således en enorm innflytelse på teologi, kultur, språk, litteratur og samfunn. Ikke alle kirker og menigheter hadde sitt eget eksemplar, men svært mange steder var en Vulgata lenket fast (som beskyttelse mot tyveri) til lesepulten nær alteret. De fleste av kirkens teologer og prester i middelalderen manglet kunnskaper i gresk og hebraisk, så når de skulle henvise til Skriften hadde de kun «den vanlige» på latin. Men dette var ikke noe problem, for man regnet Vulgata som minst like hellig som grunnteksten på originalspråkene.
Den første trykte bibelen, Gutenberg-bibelen fra 1455, var selvfølgelig en Vulgata. Hieronymus’ bibel var også den Martin Luther brukte, før han i 1521 begynte på sin egen tyske oversettelse av NT fra gresk (og senere GT fra hebraisk sammen med noen medarbeidere).
Luther, Melanchthon og de andre reformatorene så med kritiske øyne på hvordan kirken betraktet Vulgata som selve Skriften, og de betonte at teologer bør kunne gå direkte til grunnspråkene ved studiet og tolkningen av Bibelen. Ad fontes («til kildene») var et viktig slagord for mange på denne tiden.
Man merket seg også visse svakheter og feil i den latinske oversettelsen. For eksempel i 1 Mos 3,15, der Gud like etter syndefallet taler til slangen om frelseren som skal komme og overvinne den ondes makt: «Jeg skal sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom ditt avkom og hennes avkom.» Der fortsetter Vulgata: Ipsa conteret caput tuum, dvs. Hun (”ipsa”) skal knuse ditt hode. Dette verset var for mange et bevis på at jomfru Maria fortjener å bli betraktet som en coredemptrix (med-frelser). Men Melanchthon påpekte i sin troslære Loci Communes (utgitt desember 1521) at det er bedre å la pronomenet her peke tilbake på «avkom», og ikke på kvinnen. Pronomenet som står i den hebraiske grunnteksten har nesten alltid betydningen «han» (bare en sjelden gang «den», «hun», «de» eller «som»). I Lutherbibelen ble det derfor brukt et hankjønnspronomen: «Han skal knuse ditt hode.»
Blant andre merkelige detaljer kan nevnes at Vulgata i 2 Mos 34 (vers 29, 30 og 35) hadde oversatt hebr. qarán (strålte) med «horn» (på hebr. qéren), slik at betydningen ble at Moses la et slør over ansiktet sitt for å skjule hornene sine. Denne misforståelsen er bakgrunnen til at Michelangelo og andre kunstnere har framstilt profeten med to horn i pannen.
Som en reaksjon på protestantenes «uærbødige» holdning, erklærte den romersk-katolske kirken ved Trientkonsilet i 1546 at Vulgata er kirkens offisielle bibel. Nye oversettelser til folkespråkene ble sett på med uvilje. I 1979 kom Nova Vulgata, en slags modernisert versjon, og i dag bruker man i tillegg mange ulike oversettelser, bl.a. den engelske Jerusalem Bible.
Konkordieboken I De schmalkaldiske artikler, del II, art IV,9, henviser Luther til Hieronymus: «[Kirken kan] aldri bli bedre styrt og opprettholdt enn når vi alle lever under ett hode, Kristus, og når alle biskopene har den samme embetsautoriteten, selv om de har ulike gaver, holder trofast sammen i endrektig lære, tro, sakramenter, bønner og kjærlighetsgjerninger osv. som St. Hieronymus skriver. Prestene i Alexandria (skrev Hieronymus) skulle styre kirkene i fellesskap, som også apostlene hadde gjort, og etter dem alle biskopene i hele kristenheten, inntil paven løftet sitt hode over alle.»
(Tidskriften Biblicum, 1/2022)
(Illustrasjon: Maleri av Domenico Ghirlandaio, via Wikimedia Commons.)
Det er ganske vanlig å tenke at dersom man virkelig vil tjene Gud «med hele seg» og leve et hellig liv i hverdagen, bør man bli misjonær, pastor, kirketjener eller noe lignende. Søndagsskolelærer og organist er også veldig bra, for da gjør du noe av betydning i den kristne kirken. Mens når en kristen jobber i klesbutikk, eller som bussjåfør, bilmekaniker, båtbygger, pizzabaker eller noe annet der ute i verden, så utfører vel han eller hun ikke egentlig noen hellig hverdagstjeneste for Gud… Men er dette riktig?
Martin Luther tenkte i de baner da han som ung mann gikk i kloster. Som munk skulle han gi avkall på verden, leve fattig, ikke ta seg vanlig arbeid, og aldri inngå ekteskap og stifte familie, men leve i sølibat. Nå mente han at han gjorde noe virkelig hellig og bra! Mens vanlige folk der ute bare levde helt ordinære liv som ektepar, foreldre, bønder, slaktere, kjøpmenn osv.
Senere oppdaget han at dette var feil. Han hadde presentert en falsk fromhet og hellighet som Gud ikke hadde bedt om. Og Luther begynte i stedet å holde fram hva Bibelen lærer om at alle troende, både kvinner og menn, unge og gamle, er «et kongelig presteskap, et hellig folk» som Gud har «kalt ut fra mørket og inn i sitt underfulle lys» (1 Pet 2,9). Og der i lyset får de tjene Gud og sin neste på hver sin plass – både i familien, i menigheten, og i det verdslige samfunnet. De skal ikke dra noe annet sted eller trekke seg tilbake fra verden. Nei, som Paulus skriver til korintermenigheten: «Enhver skal leve sitt liv der Herren har satt ham, der han var da Gud kalte ham» (1 Kor 7,17).
Et sant og hellig kristenliv til Guds ære blir da å leve og tjene hvor han har satt oss. «Gud smiler sammen med alle sine engler – ikke fordi faren vasker bleier, men fordi han gjør det i kristen tro,» skrev Luther. Gud ser ikke egentlig forskjell på vanlige legfolk og pastorer, prinser og biskoper, selv om de jobber med ulike ting. «Tjenestejenta som feier på kjøkkenet gjør Guds vilje like mye som en bedende munk – ikke fordi hun kanskje synger en kristen salme mens hun feier, men fordi Gud er veldig glad i reine golv. En kristen skomaker gjør sin kristne plikt ikke ved å lime små kors på skoene, men ved å lage gode sko, fordi Gud er interessert i godt håndverk.» De daglige syslene våre er betydningsfulle i Hans øyne.
Mandag, tirsdag… På søndagene samles menigheten til gudstjeneste. Vi tilhører «den hellige alminnelige kirke, de helliges samfunn», som vi sier i trosbekjennelsen. At vi er hellige er ikke en innbilsk tanke vi har. Vi vet godt at vi er syndere. Men vi blir tilregnet Jesu hellighet! I Guds hus får vi motta tilgivelsen for all synd. Gud trøster, styrker og utruster oss med evangeliet i ord og sakrament. Vi får glede oss over å være frelst av bare nåde, ved tro, helt ufortjent, ikke på grunn av egne prestasjoner og gjerninger. Vi er takknemlige for å tilhøre Gud med liv, sjel, kropp og alt vi har.
Men så kommer mandagen. Hvor er den hellige kristne kirken nå? Har den tatt en pause? Nei, den er i full aktivitet, spredt rundt på mange forskjellige arbeidsplasser og institusjoner, i ulike hus og hjem, der de troende virker og lever et hellig kristent liv i tjeneste for Gud og sine medmennesker. «Vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem» (Ef 2,10).Gode gjerninger i Guds øyne er ikke minst de oppgavene og forpliktelsene vi har fått i de ulike kallene våre. Åndens frukt i livet vårt lar oss møte folk vi omgås med kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse (Gal 5,22f).
Å være pensjonist eller yrkesaktiv, å være hjemme med småbarn, skifte bleier og gi omsorg, – alt er Guds kall. Å være noens onkel eller tante, noens sønn eller datter, foreldre og besteforeldre er ulike kall. Å være statsborger i et land, er også et kall. En kristen student som utdanner seg til lærer, har i studietiden dette som sitt kall. Gud vil at hun eller han nå både studerer flittig og er en god kollega for sine medstudenter. Samtidig har studenten kanskje en bijobb i en butikk, dette er også et kall. Da er ikke oppgaven å prøve å evangelisere kundene som er innom butikken, men bare å behandle dem vennlig og profesjonelt. Det er verdifullt i Guds øyne. Men forhåpentligvis kan det snart by seg en mulighet til å snakke om åndelige ting med en kollega. Det siste en kristen ønsker er å holde evangeliet helt for seg selv.
Guds masker Som det står i katekismen, er det Gud som har skapt oss og gitt oss «kropp og sjel, øyne, ører og alle lemmer, fornuft og alle sanser og fremdeles bevarer alt dette». Det er også han som gir oss «klær og sko, mat og drikke, hus og hjem, ektefelle og barn, åker, husdyr og alle gode ting». Han sørger for alt vi trenger til kropp og liv, beskytter oss mot farer, bevarer oss mot alt ondt. Men: Vi kan ikke egentlig se at det er Han som gjør det. Han bruker jo for en stor del andre mennesker til å gi oss dette. Bonden dyrker korn på åkeren, og senere lager bakeren brød som vi kan kjøpe og spise.
Luther kalte dette for «Guds masker». Han kunne for eksempel si at det egentlig er Gud som mjølker kua. Selv kan vi bare se at det er budeia. Men Gud skjuler seg bak henne som bak en maske. Enten hun vet det eller ikke, er hun Guds redskap som han gjør bruk av for at vi skal få melk på bordet.
Gud bruker også styresmaktene i samfunnet, de er innsatt av ham for å opprettholde lov og orden, så vi kan få leve i ro og fred. Ordføreren, politibetjenten, og dommeren, troende eller ikke-troende, er Guds masker, forkledninger som Han skjuler seg bak for å gi oss dette gode. «Styresmakten er en Guds tjener, til beste for deg» (Rom 13,4).
Det sies at «mor er den personen som ga oss liv», og på en måte er vel det sant – og vi skylder mødrene våre stor takk. Men egentlig var det jo Gud. «Du har vevd meg i mors liv,» sang David til Herren (Sal 139,13), og «Du dro meg fram fra mors liv, du gjorde meg trygg ved hennes bryst» (Sal 22,10). Gud bruker foreldre til å gi mennesker liv, omsorg og oppdragelse, og han bruker fiskere, bønder og andre til å forsyne oss med mat, pedagoger til å gi oss opplæring i lesing, skriving og matematikk, og politifolk, vakter og soldater til å gi oss beskyttelse. Og når en pastor forkynner Guds ord klart og rent fra prekestolen, er det egentlig Jesus, den gode hyrdens stemme forsamlingen lytter til.
De fleste yrkene i samfunnet fyller reelle behov som mennesker har. Vi trenger sjåfører, snekkere, rørleggere, sykepleiere, leger, musikere, gartnere, fabrikkarbeidere og så videre. Gud bruker altså disse og mange andre som sine masker, enten de er klar over det eller ikke. Han bruker dem til å holde verden oppe og hjelpe og velsigne menneskene som han har så stor omsorg for.
Unntak er «yrker» som livnærer seg ved ting som i seg selv er synd, for eksempel narkolangere, bordellmammaer og nettsvindlere. Det er ikke Gud som står bak de aktivitetene.
Men når ei jente trøster en liten gutt som gråter, er det altså Gud som står bak og gir omsorg, skjult av en «maske». Likeså når vi går til en syk nabo og tilbyr hjelp med å klippe plenen, gå tur med hunden, eller andre ting.
Meningsfullt En del synes at hverdagene er ganske grå. De står opp og går på jobb, men det føles lite meningsfullt. Så de jobber mest for pengene og bare lengter etter helgene og lønningsdagen. Også for kristne kan nok det daglige arbeidet iblant føles som et ork. Men i Guds ord, som vi får ta til oss av i gudstjenester og andaktsstunder hjemme, lyser Herren opp for vår sti, gir oss evangeliet om rettferdiggjørelsen og syndstilgivelsen i Jesus. Og vi blir på ny minnet om at vi er del av «en utvalgt slekt, et kongelig presteskap», et hellig folk som Gud har vunnet for at vi skal forkynne hans storverk, han som kalte oss fra mørket og inn i sitt underfulle lys (1 Pet 2,9). Forkynnelsen av hans storverk skjer når vi med ord og gjerninger bidrar til at evangeliet om Frelseren blir delt, og når vi priser Gud som takk for all hans godhet. «Herre, du har gledet meg med ditt verk, jeg jubler over det dine hender har gjort. Hvor store dine gjerninger er» (Sal 92,5f).
Så har alle troende et kall fra Gud til å tjene der vi er, gjennom våre daglige plikter og oppgaver, og med hele oss, 24/7, hver uke, hele året. Å hvile og lade batteriene er også etter hans vilje og en del av kallet. Når vi slik betrakter hverdagslivet gjennom troens brilleglass, vil alt det vi holder på med kjennes langt mer meningsfullt. For vi er jo en del av noe mye større! Gud selv er virkelig til stede og gjør sine gjerninger gjennom oss og vår neste hver dag, hjemme, på skolen, på arbeid og i fritiden.
Vi skal altså ikke trekke oss tilbake fra samfunnet, men være i verden, selv om vi ikke er av den (Joh 17,14f). Og ikke la oss flekke til av verden, men bære kroppen fram «som et levende og hellig offer til glede for Gud». Det skal være vår åndelige gudstjeneste (Rom 12,1). «La alt dere sier og gjør, skje i Herren Jesu navn, med takk til Gud, vår Far, ved ham» (Kol 3,17)
Gud har ofret sin egen kjære Sønn for oss, som et sonoffer for vår synd og skyld, én gang for alle. Jesus ga seg selv som løsepenge og betalte hele vår gjeld. «Han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og sto opp for dem» (2 Kor 5,15). «Det er fullbrakt!» Så det vi nå vil bære fram er takkoffer. Vi vil takke for Guds store godhet og nåde ved å ofre tid, krefter, talenter, ulike ressurser, i tjenesten for Gud og vår neste. Alt sammen har vi fått, og «vi elsker fordi han elsket oss først» (1 Joh 4,19).
Det er godt mulig at det ikke blir spesielt mye takk og anerkjennelse fra folk, som respons. Du kan uansett være glad, for du skal utføre tjenesten din som for Herren og ikke for mennesker (Kol 3,23). Og om det enn er ufullkomment og skrøpelig, det du gjør, vet du at det likevel er verdifullt for ham som kalte deg til tjeneste. Han virker gjennom deg og det du gjør og sier i hverdagen. Dette er veldig stort og meningsfullt, om det enn kan virke smått eller uspennende sett med verdens øyne.
Uten Guds Sønn fins intet håp for denne vår verden, åndelig død. Uten Guds ord kan jeg ei se at Herren Kristus er livet. Herre, du ser vår nød, bare hos deg er liv. Herre, vi priser ditt hellige navn. (Seth Erlandsson)
«Sjelden har det vært viktigere å løfte fram håpsdimensjonen,» skrev lederen for en kirkelig nødhjelpsorganisasjon nylig i en artikkel med tittel «Håp for en verden i krise?» – på trykk i en kristen avis. For det er svært mye uro og nød i verden nå: Ti prosent av verdens befolkning sulter. Krigen i Ukraina har ført til en sterk økning i antall flyktninger. Krigen og koronapandemien fører også til dårligere økonomi for folk i alle verdensdeler. Blant annet. Forfatteren setter sitt håp til at politikere og andre med innflytelse nå vil lede an med å få gjort visse nødvendige grep, som foreslås i artikkelen. Da er det grunn til håp midt i den ellers så dystre utviklingen.
Gud nevnes ikke i artikkelen. noe som er litt merkelig og et savn. For Kirkens herre er jo håpets Gud (Rom 15,13). I Klagesangene sier forfatteren (antagelig Jeremia), etter å ha malt fram fiendenes grusomhet, ødeleggelsen av tempelet og folkets lidelser: «Men én ting legger jeg meg på hjertet, og dette gir meg håp: Herren er nådig, vi går ikke til grunne. Hans barmhjertighet tar ikke slutt, den er ny hver morgen. Din trofasthet er stor. Jeg sier: Herren er min del, jeg setter mitt håp til ham» (Klag 3,21-24).
Med «håp» menes i dagligtalen en ubestemt forventning om hjelp og forbedring. Men når Bibelen taler om en troendes håp, er det noe fast og sikkert: «Dette håpet er et trygt og fast anker for sjelen» (Hebr 6,19). Kristus Jesus er vårt håp (1 Tim 1,1), uten ham var vi «uten håp og uten Gud i verden» (Ef 2,12). Gud har «i sin rike miskunn født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde» (1 Pet 1,3). «Til hans navn skal folkeslagene sette sitt håp» (Matt 12,21).
Ja, som kristne ønsker vi inderlig at andre må få eie det samme håp som vi selv har. Kanskje litt provoserende for noen, men «det er ikke kirkens oppdrag å løse alle sosiale problemer i verden. Kirkens oppdrag er å forkynne evangeliet til frelse for sjeler som står i fare for å gå fortapt» (KELKs Nittifem teser for det 21. århundre, #75). Og alle kan vi få være med på dette, ved forbønn, personlig tjeneste og økonomisk støtte. Men: i takknemlighet for Gud vår frelsers store godhet imot oss, vil vi naturligvis også vise godhet og hjelpe vår neste når han er fattig, ensom, på flukt osv. Luther sa: «Den som går forbi sin neste, går også forbi Gud.» Hver og en av oss har fått et oppdrag, et kall til å tjene vår neste i kjærlighet.
Evan Luth 