Pinse-karismatikk – et historisk overblikk

Etter aposteltiden ble det i de kristne menighetene ganske snart slutt på typiske pinsedag-fenomener som for eksempel tungetale. Kirkefaderen Origen (ca 185-254) fortalte at det på hans tid var blitt mindre av mirakuløse tegn gitt av Den Hellige Ånd, og han avviste at det fortsatt fantes kristne som fremførte virkelige profetier (i betydningen ord fra Gud åpenbart direkte til enkeltpersoner), enten ved ekstatisk eller forståelig tale.

Blant flere som påberopte seg å ha den profetiske gave, var en tidligere hedensk prest ved navn Montanus (d. ca 170). Han fikk mange til å tro at han personlig var en manifestasjon av Talsmannen (Joh 14 og 16). Plutselig kunne han og tilhengerne hans falle i ekstase og begynne å tale merkelige ting, men denne profeteringen var «i strid med kirkens tradisjoner fra begynnelsen av», ifølge biskop Apolinarius i Hierapolis (sitert av kirkehistorikeren Eusebius). Montanistene kunne iblant opphøye sine egne visjoner og åpenbaringer over apostlenes undervisning. Dette ble avvist av de fleste kristne.

Også under middelalderen sto det fram enkeltpersoner og grupper som hevdet å motta personlige, indre, direkte åpenbaringer fra Gud. Blant de mest kjente er svenske Birgitta av Vadstena (1303-1373). Sammen med sin ektemann dro hun på pilegrimsferd til Nidaros og til Santiago de Compostela i Spania. Etter hans død levde hun strengt asketisk og falt ofte i ekstatisk henrykkelse der hun påsto hun fikk guddommelige befalinger og følte seg som Kristi brud og språkrør. Boken «Himmelske åpenbaringer» inneholder hennes beskrivelse av hele 700 slike visjoner, blant annet Frelserens klosterregel, en lang og detaljert ordensinstruks fra Kristus angående det klosteret han ønsket hun skulle grunnlegge til ære for Maria. Birgitta mente også å ha fått i oppdrag fra både Gud og Maria å gå med bestemte budskap til politiske og kirkelige ledere.

Birgitta mottar en åpenbaring. Illustrasjon fra middelalderen. Nordisk familjebok/Wikimedia Commons.

Mirakuløse helbredelser var noe mange i middelalderen var svært opptatt av, men da mest i tilknytning til såkalte relikvier, for eksempel beinrester og andre levninger etter Sankt Stefanus og andre helgener, som man trodde hadde en slik virkning. Altså noe helt annet enn helbredelsene vi kan lese om fra aposteltiden.

Under reformasjonen på 1500-tallet oppsto gjendøperbevegelsen, som mente at barnedåp var ugyldig og kun voksendåp var bibelsk. Dette synet finner vi jo også blant svært mange (men ikke alle) i vår tids karismatiske bevegelse. For gjendøperne var det essensielt med en voksen erfaring av religiøs overbevisning, og man underordnet Skriften og sakramentene under en høyere ledestjerne, et «indre lys» fra Den Hellige Ånd. Også Luthers kollega Andreas Karlstadt sa seg mye enig med gjendøperne, og han var lidenskapelig opptatt av at man måtte strebe etter å leve et hellig liv. Thomas Müntzer og de såkalte «himmelske profetene» fra Zwickau hevdet å få visjoner og drømmer direkte fra Gud. Det samme gjorde spiritualisten Caspar Schwenkfeld, som også avviste læren om rettferdiggjørelse ved tro og at Den Hellige Ånd virker gjennom sakramentene. Han kritiserte dessuten Luthers tale om at Guds ord er den kristne troens eneste kilde og norm. Luther bedømte det slik at den ånden disse «svermerne» var så opptatt av, ikke var av Gud men av djevelen. De mange «entusiastiske» villfarelsene ble forkastet og fordømt i de lutherske bekjennelsesskriftene.

Omkring midten av 1600-tallet, i England, oppsto kvekerbevegelsen, som også betraktet «det indre lys» som overordnet Skriften. Ved samlingene deres satt deltakerne stille i en ring, helt til en av dem følte seg beveget av Ånden til å tale. Senere i samme århundret oppsto pietismen i Tyskland, der den store lederen i Halle, August H. Francke (1663-1727) snakket om at en sann kristen bør kunne angi det nøyaktige tidspunktet for sitt omvendelsesgjennombrudd. For det var viktig med en subjektiv erfaring av å virkelig være frelst, en «indre følelse» av nåde. Guds objektive løfter i evangeliet, i bibelordet, skriftemålet, dåpen og nattverden, brydde man seg mindre om. I Norge ble Hans Nielsen Hauge (1771-1824) en betydningsfull religiøs leder etter en mektig omvendelsesopplevelse en dag han var ute og pløyde på åkeren. Under pietistiske vekkelser i nordre Sverige begynte man å strebe etter å tale i tunger som på pinsedagen. Og i Småland kom grupper av mennesker i alle aldre i transe og så visjoner, fikk rykninger i kroppen, ropte og stønnet.

Wesley og metodismen
Den engelske presten John Wesley ((1703-1791) ble svært påvirket av den tyske Halle-pietismens sterke vektlegging av å leve et fromt og hellig liv. Ved en stadig økende helliggjørelseskamp er det mulig å oppnå en nærmest fullkommen fromhet og hellighet i dette liv, mente man. Dette sto i kontrast til Luthers undervisning om simul iustus et peccator, at en kristen er samtidig en hellig og en synder, og at slik må det nødvendigvis være her på denne siden av evigheten.

Det var faktisk mens Wesley leste Luthers fortale til Romerbrevet at han endelig fikk en sterk følelse av at han stolte på Kristus alene og at syndene hans var blitt tatt bort. Han tolket denne hjertevarme følelsen og erfaringen som et vitnesbyrd fra Den Hellige Ånd, en forsikring om at han hadde den nødvendige tro og kraft til å gå videre fram i et liv i helliggjørelse. Så i stedet for Guds objektive løfter var det Wesleys religiøse opplevelse som ble hans egentlige fundament. Han gikk i bresjen for grunnleggelsen av metodistkirken, og blant metodistene oppsto så rundt 1800 den såkalte Hellighetsbevegelsen, som likesom Wesley vektla de personlige religiøse opplevelsene. Hellighetsbevegelsen kom til å få meget stor betydning for fremveksten av pinsebevegelsen hundre år senere.

John Wesley. Statue i Wilmore, Kentucky, USA. Foto: Adam Davenport. Wikimedia Commons

Ifølge Wesley er alle mennesker inkludert i Faderens rike, selv om de ikke er medlemmer i Helligåndens rike, og derfor har alle et visst mål av nåde som gjør at de står fritt til enten å velge å ta imot Kristus eller avvise ham. Wesley mente at det derfor må være mulig å lede folk inn i en sinnstilstand der de endelig kommer til å ta imot Guds kall. Denne tankegangen skulle snart føre til langvarige vekkelsesmøter med mye emosjonell og entusiastisk sang og musikk, klapping i hender, høylytte bønner, roping og gjentatte energiske oppfordringer om å ta imot Jesus.

Wesley avviste at dåpen virker gjenfødelse; de åndelige gavene fra Gud forener oss med Ham, men altså ikke dåpen. Denne læren førte om ikke lenge til utbredelsen av tanker om den såkalte «andre velsignelsen», eller «åndsdåpen», noe man mener vanligvis skjer en tid etter en kristens første omvendelse.

Metodismen og hellighetsbevegelsen spredte seg til Amerika, der man startet vekkelseskampanjer med møter kveld etter kveld, fylt av emosjonell forkynnelse og bønn om å få Den Hellige Ånd. Den såkalte Kentuckyvekkelsen tidlig på 1800-tallet førte metodismen til Ohio og Pennsylvania, der mange møtedeltakere kom i transe og fikk rykninger, falt over ende, bjeffet som hunder eller lo en såkalt hellig latter.

Pinsevekkelsen
Pinsebevegelsens gjennombrudd forbindes vanligvis med hendelser i en kirkebygning i Azusa Street, Los Angeles, våren 1906. Den afroamerikanske hellighetspredikanten William J. Seymour (1870-1922) ledet der The Apostolic Faith Gospel Mission. Mange ble «åndsdøpt» og begynte å tale i tunger. Ryktene spredte seg og stadig flere folk strømmet til. I tre år var det åpent hus dag og natt, med mange kvinnelige og mannlige predikanter, både svarte og hvite, som byttet på å lede møter. Samtidig var grupper hele tiden samlet i bønn i en sal i andre etasje, der mange hadde visjoner. Fra hele landet kom tilreisende for å oppleve det som skjedde. Men en del ble også kritiske og mistenkte at demoner, ikke Den Hellige Ånd, hadde tatt kontrollen, da de så folk få rykninger og krabbe rundt på gulvet, bjeffende som hunder. Et annet problem var at spiritualister og medium fra okkulte samfunn i Los Angeles begynte å komme for å delta i samlingene med sine egne spesielle innslag. Til tross for en del skepsis og motstand fortsatte det å komme besøkende fra hele verden, som så tok med seg «ilden» fra Azusa Street tilbake til sine hjemland.

Ledere i 312 Azusa Street-misjonen.

Den norske metodistpastoren Thomas Ball Barratt (1862-1940) kalles ofte for den europeiske pinsebevegelsens far. I 1906 var han i New York og fikk høre om vekkelsen i Los Angeles. Han ble fylt av lengsel etter å få oppleve åndsdåpen, men hadde ikke penger til å reise. Etter å ha sendt et brev til Azusa Street, fikk han svar fra ledelsen der. De skrev at full selvoppgivelse til Gud var nødvendig, at han måtte overgi hele sitt liv og alle sine planer til Gud. Barratt bad inderlig og lenge inntil han en kveld under en kristen samling fikk sin «pinsedåp»: «Hele mitt vesen [ble] fylt med lys, og en ubeskrivelig kraft, og jeg begynte nå å tale i et fremmed språk av all makt…» Tilbake i hjemlandet holdt han vekkelsesmøter i metodistkirken i Oslo i romjulen 1906, der man opplevde at «Ånden falt rundt juletreet» og ti personer ble åndsdøpt. Dette regnes som starten på pinsebevegelsen i Norge. Barratt grunnla Filadelfiamenigheten i Oslo og bevegelsen spredte seg snart til Sverige, Finland, Danmark og de fleste europeiske land.

Thomas Ball Barratt

Karismatisk bevegelse
Pinsevekkelsen førte til at mange nye kirkesamfunn og menigheter ble grunnlagt. Fram til 1950-tallet var pinsebevegelsen noe som mest foregikk utenfor de eldre, etablerte, store kirkesamfunnene. Men fra 1960-tallet oppstår den karismatiske bevegelse, også kalt ny-pinsebevegelsen, som innebar at fenomen som tungetale og såkalt åndsdåp ble vanlig også innenfor den romersk-katolske kirke, den lutherske og den anglikanske kirke, m.fl. For eksempel begynte Oase-bevegelsen å arbeide for «karismatisk fornyelse» i folkekirkene i Norden.

Den såkalte Trosbevegelsen («Word of Faith» movement) grunnlagt av den amerikanske predikanten Kenneth Hagin (1917-2003) forkynte fremgangsteologisk helse & velstand-kristendom, åndelig krigføring, og helbredelse kombinert med demonutdrivelse (ettersom man mente sykdom skyldes demoner). I Skandinavia ble Ulf Ekman, tidligere prest i Svenska kyrkan, en svært avholdt leder for menigheten «Livets Ord» som han grunnlag i Uppsala i 1983. I Norge grunnla pastor Åge Åleskjær Oslo Kristne Senter og Enevald Flåten startet Levende Ord Bibelsenter i Bergen.

Siden 1990-tallet snakker man om en tredje karismatisk bølge, som forbindes med Torontovekkelsen, og med verdensomspennende nettverk som bl.a. Ny-apostolisk reformasjon (NAR). Torontovekkelsen, også kalt latterbevegelsen, brøt ut i 1994, i en karismatisk menighet i Toronto, Canada. Latter, gråt, skjelving, falling og brøling var her typiske fenomen når deltakerne fikk sine åndserfaringer. Skandinaviske Oase-ledere og pinsevenner var blant tusener fra hele verden som reiste til Toronto for å få del i det som skjedde. Snart var latterbevegelsen spredt til Bergen og andre norske byer.

Lederne for den ny-apostoliske reformasjon (NAR), bl.a. pastor Bill Johnson fra Redding Bible Church i California, vil realisere en ny apostolisk tidsalder, som i urkirken. Denne har allerede startet, med «apostler» og «profeter» Gud reiser opp, åndelige generaler til å lede en hær av spesielt åndsutrustede kristne i tiden før Jesu gjenkomst. Men noe som skaper mye forvirring i karismatiske miljøer for tiden, er når profetier som disse lederne påstår å ha fått åpenbart direkte fra Gud, slår feil. Har man ikke da avslørt seg som falske profeter? For eksempel ble det i begynnelsen av 2020 profetert at koronaepidemien kom til å forsvinne før den nådde USA. Og før det siste presidentvalget hevdet en rekke profeter å ha fått beskjed fra Gud om at president Donald Trump kom til å bli sittende for en ny fireårsperiode.

Til tross for mye rapportering om feilslåtte profetier, usunn maktutøvelse, manipulative pengeinnsamlingsmetoder, og ikke minst store læremessige problemer, er pinse-karismatisk kristendom i dag den trosretningen som vokser mest i verden. Ifølge beregninger fins det i vår tid om lag 200 millioner pinsevenner i «klassiske» pinsemenigheter og kanskje så mye som 300 millioner karismatikere i andre samfunn.

Litteratur: Arthur J. Clement, The Pentecostals and Charismatics. A Confessional Lutheran Evaluation. Northwestern Publishing House, Milwaukee, 2000.

(Artikkel fra Bibel og Bekjennelse, nr 3/2021)

Vi tror på Den Hellige Ånd!

Jeg tror på Den Hellige Ånd, en hellig alminnelig kirke, de helliges samfunn… Hver søndag bekjenner kristne over hele jorden sin tro på den treenige Gud, på tusen ulike språk. Det er et mirakel. Ingen av oss kan av egen fornuft eller kraft tro på Jesus Kristus, vår Herre, eller komme til ham, men Den Hellige Ånd har kalt oss ved evangeliet, opplyst oss ved sine gaver, helliggjort og bevart oss i den rette tro. I Fadervår ber vi om at Guds rike må komme til oss, og katekismen forklarer at dette skjer «når vår himmelske Far gir oss sin Hellige Ånd, så vi ved hans nåde tror hans hellige ord og lever et hellig og gudfryktig liv her i tiden og siden i evigheten».

Men vi lutheranere beskyldes ofte for å ha for lite fokus på Ånden. Beskyldningen kommer imidlertid gjerne fra folk som ikke har spesielt god forståelse for Ånden og hans arbeid. Vi vet at Guds kraft er evangeliet (Rom 1,16), som har fokus på Kristus og ham korsfestet (1 Kor 2,2). Når Kristus og hans frelse forkynnes, da er Ånden i arbeid. Hvis vi derimot snakker mest om Den Hellige Ånd og hans kraft, vil Ånden neppe være i arbeid iblant oss. Han ønsker ikke en masse oppmerksomhet og oppstyr om seg selv, men å vitne om Kristus, å herliggjøre Jesus, gjennom ordet om korset, for at mennesker skal bli frelst ved tro.

Vil vi at Ånden skal virke i oss, må vi gjøre bruk av nådens midler, som er Guds ord og sakramenter. «Vi forkaster alle oppfatninger som forventer at Den Hellige Ånd skal skape tro utenom nådemidlene. Vi forkaster alle oppfatninger som går ut på at vi skal søke åpenbaringer om Guds nåde og frelsen utenfor det evangelium som vi har i Skriften.» (Dette tror vi, VI,6)

Men i vår tid er den karismatiske kristendom på frammarsj, der man gjerne forventer at Ånden skal virke og tale til enkeltmennesket direkte, ut av det blå, eller innenfra i hjertet. «Gud sa til meg…». Man søker sterke følelser og åndsopplevelser og skiller mellom «åndsfylte» kristne og andre kristne. Aposteltidens tungetale og store tegn og under forventer man skal være nærmest dagligdags i menigheten også nå i dag. I stedet for å tenke at dette var fenomener som var ment å bekrefte det kristne budskapets sannhet spesielt i oppstartfasen, og ikke for all tid.

Det er lett å forstå at kristne ønsker seg gode følelser, stor kraft og herlighet mens vi kjemper troens strid her i verden. Men hvor lett kan vi ikke bli bedratt. Så det er nødvendig for både unge og gamle å ikke være alt for åpen for påvirkninger, men lære å «prøve åndene, om de er av Gud» (1 Joh 4,1), ettersom Herren Jesus jo har forutsagt at folk «skal stå fram og gjøre store tegn og under, for om mulig å føre selv de utvalgte vill» (Matt 24,24). Luther har følgende påminnelse: «Troen tar ikke hensyn til det den ser og føler, men holder seg til Ordet.»

(«Redaksjonelt»-artikkel fra Bibel og Bekjennelse, 3/2021)

Å kjenne sin besøkelsestid

Andakt

Maleri av Josef Untersberger (Giovanni)

Lukas 19,41-48

Iblant kan vi lese i avisen: «Byens befolkning kjente ikke sin besøkelsestid i går kveld,» og da handler det gjerne om at det har vært en flott konsert av en tilreisende kjent artist eller musikkgruppe, men så var det bare noen ytterst få publikummere til stede. Da tenker kanskje vi som leser: «Uff, så dumt at vi gikk glipp av dette! Det er slett ikke sikkert det kommer flere slike anledninger, det er jammen viktig å kjenne sin besøkelsestid.»

Et mye alvorligere eksempel på noen som ikke kjente sin besøkelsestid hører vi om i teksten vår i dag. Skjebnen som ventet Jerusalem og folket der står som en advarsel til oss som lever nå. Om de bare hadde skjønt hva som tjente til fred, til deres frelse! Men det var skjult for dem. Nå var han kommet, Fredsfyrsten, men de tok ikke imot ham. Igjen og igjen hadde de fått høre evangeliet, men de forherdet hjertene sine, gjorde seg harde og stolte. Kjenner vi vår besøkelsestid? Eller er vi for opptatt med andre ting som vi håper kan gi oss fred og ro i hjertet, lykke og tilfredsstillelse? Denne verdens ting, opplevelser og attraksjoner? Venner og familie? Det å ha god helse? Kunst og kultur? Materialisme? Sviktende ting? Lar vi ofte verdens sorger og gleder oppsluke tanker og sinn, så vi ikke spør noe særlig etter frelse for sjelen?

Det er nå Gud taler til oss og kaller på oss. Må ingen av oss forherde hjertet sitt, men forstå i dag hva som tjener til fred og vende om til Gud.

I teksten vår gråter og sørger Jesus over Jerusalem. Og det er ikke bare at det renner en liten tåre ut fra øyekroken hans. Nei, det greske ordet for «gråte» som er brukt her, handler om å briste ut i tårer og høylytt gråt. Han tenker ikke på seg selv og hulker fordi han er fornærmet og rasende på dette folket som ikke vil ha ham. Nei, hjertet hans er fullt av medynk og sorg. Det er dem han tenker på, han er full av kjærlighet til dem! Hvor inderlig gjerne han ville hjelpe dem. En annen gang sa han: «Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som blir sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle dine barn, som en høne samler kyllingene under sine vinger. Men dere ville ikke» (Matt 23,37).

«Så sant jeg lever, sier Herren Gud, jeg vil ikke at den ugudelige skal dø, men at han skal vende om fra sin onde ferd og leve. Vend om!» (Esek 33,11). Gud vil at alle mennesker skal bli frelst (1 Tim 2,4). Det var ikke for å dømme verden at Gud sendte sin sønn; det var ikke derfor han red inn i Jerusalem, ydmyk og saktmodig, på et esel. Nei, av kjærlighet til oss syndere døde Jesus på korset. Gud sparte ikke engang sin egen kjære Sønn; så høyt elsker han verden og deg og meg. Han som ikke visste av synd, som var uskyldig, han ble gjort til synd for oss. Alt ble lastet på ham, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet (2 Kor 5,21). Gud vil ikke miste en eneste en av oss, for ham er hver sjel som en perle av uendelig verdi.

Din og min besøkelsestid er nå. Det gjelder livet! Vi har ingenting i oss selv å tre fram for Gud med, vi har vært ulydige mot Herren vår Gud. Men: vi får klynge oss til Jesu lydighet, Hans rettferdighet i vårt sted. Dette er evangeliet. Gud sier til deg og meg: Jeg fordømmer deg ikke. Jeg tilgir deg! Vær frimodig, min sønn! Vær frimodig, min datter! Løft hodet, gå med fred. For jeg tilgir deg alle dine synder. Bare stol på meg, jeg er din rettferdighet. Der synden var stor, ble nåden enda større (Rom 5,20). Amen.

La oss be: Lovet være du, Gud, og velsignet i evighet, som med ditt ord trøster, lærer, formaner og advarer oss! Må du ved din Hellige Ånd stadfeste ordet i hjertene våre, så vi ikke blir glemsomme hørere, men stadig vokser i tro, håp, kjærlighet og tålmodighet inntil enden, og så til sist blir evig salige, ved din sønn, Jesus Kristus vår Herre. Amen.

Luther bortført til Wartburg

I mai 1521 skrev den kjente billedkunstneren Albrecht Dürer i dagboken sin: «O Gud, hvis Luther er død, hvem skal heretter gi oss det hellige evangeliet med slik klarhet?» Å lese reformatorens skrifter hadde tidligere hjulpet ham ut av stor angst og nød. Men nå var han redd for at alt var over, etter nyheten om den dramatiske bortføringen på vei hjem fra riksdagen i Worms.

Da Luther den 18. april sto foran keiseren og riksdagsforsamlingen og nektet å trekke tilbake bøkene og skriftene han hadde utgitt, forsto kurfyrst Fredrik den vise av Sachsen at teologiprofessoren hans var i stor fare og trengte å bli plassert på et trygt skjulested. Etter pavens bannlysning i januar ventet nå keiserens riksakt (Worms-ediktet ble offentliggjort 26. mai), som erklærte Luther som kjetter og fredløs. Enhver kunne heretter rane eller drepe ham uten å bli straffet for det, selv om han helst skulle gripes og overgis til keiseren. Det var nå forbudt å gi ham mat, hjelp og husrom, og å trykke og lese bøkene hans.

Luther ønsket bare å få dra rett hjem til Wittenberg, men måtte bøye seg for kurfyrstens vilje og plan; han skulle bortføres til et hemmelig sted. Etter ni dagers reise ble vognen hans overfalt av en gruppe menn bevæpnet med armbrøster. Reisekameraten Nikolaus von Amsdorf spilte sin rolle svært overbevisende; han var opprørt, ropte og kjeftet og smelte imot de brutale overfallsmennene der de fór av gårde med Luther, slik at kusken og de andre i reisefølget fikk tydelig inntrykk av at dette var «på ekte». Og nyheten om denne dramatiske hendelsen spredte seg raskt omkring i landet.

Overfallsmennene red lange omveier med fangen sin rundt i skogene i Thüringen, før de seint om kvelden den 4. mai leverte ham oppe på kurfyrstens borg Wartburg, høyt over byen Eisenach, der Luther hadde gått på skole som barn. Kun sjefen på borgen visste hvem den nyankomne var, og han fikk beskjed om ikke å vise seg for folk før han hadde latt hår og skjegg vokse langt. Han fikk nye klær og gikk de neste ti månedene under navnet «Junker Jörg». (Junker var betegnelsen på en ung mann av lavadelig familie, som tjente ved et hoff eller var gått inn i hæren for å bli offiser.)

Etter hvert fikk omverdenen vite at Luther fortsatt var i live, for vennene hans mottok brev fra «Fuglenes rike» og «Luftens rike», der han uten å røpe oppholdsstedet fortalte hvordan han hadde det.

Han hadde det ikke så lett. Følte seg ensom og forlatt, helt isolert, etter i flere år å ha vært i begivenhetenes sentrum. Lyden av ugler og flaggermus like utenfor vinduet hans om natten ga en sterk følelse av at Satan var på ferde og ville plage ham. Den fine maten som ble servert dag etter dag førte til mageproblemer. Og han strevde med søvnløshet og vanskelige tanker: Tenk om han hadde tatt helt feil og nå var skyldig i å ha ført mange mennesker på avveie, mot fortapelsen? Litt senere hadde han i stedet dårlig samvittighet for at han ikke hadde avlagt et enda klarere og mer overbevisende vitnesbyrd i Worms. Botemidlet mot alle strevsomme tanker og følelser ble å sette i gang å arbeide. Han skrev først en kommentar over Salme 68 og fortsatte med en kommentar til Marias Lovsang. Manuskriptene ble sendt til venner i Wittenberg for trykking og utgivelse, på kort tid et dusin nye skrifter.

Etter hvert gikk han også i gang med å oversette Det nye testamente til tysk, direkte fra grunnteksten (et gresk nytestamente nylig publisert av Erasmus av Rotterdam), mens han sammenlignet med den latinske oversettelsen Vulgata. Tyske bibler fantes fra før, men hadde ikke fått stor utbredelse blant folk, blant annet på grunn av deres relativt tunge og utilgjengelige språklige stil. Luther prøvde å få til en ganske folkelig oversettelse som skulle være lett forståelig for vanlige mennesker. Forkledd som Junker Jörg begynte han å snike seg rundt blant bodene på markedsplassen i Eisenach for å lytte og lære hvordan folk der uttrykte seg. Det ferdige nytestamentet (utgitt september 1522) kom til å få stor spredning og en enorm betydning for reformasjonen. Samtidig la Luthers oversettelse grunnen for hele det moderne tyske skriftspråket.

Hjemme i Wittenberg utviklet ting seg raskt. I kirken ble det gjort endringer i liturgien; det ble forbudt å feire nattverden på gamlemåten, som et offer. Og fra nå av skulle menigheten ikke bare motta brødet, men også vinen. Kurfyrsten uttrykte skepsis til en del av forandringene. Man begynte å spise kjøtt på fastedagene. Munker og nonner begynte å forlate klostrene. Luther ble engstelig for at ting kanskje gikk litt for fort. Han ville ikke at folk skulle tvinges til noe og få samvittighetsproblemer midt oppi alle forandringene. Tre prester giftet seg, for Luther hadde jo så tydelig vist at kravet om sølibat var ubibelsk. De tre ble arrestert på ordre av erkebiskopen i Mainz, noe Luther skrev en varm protest imot. Noen begynte å ødelegge altere, helgenstatuer og annen kunst i kirkene, det var tendenser til opptøyer. Luther forsøkte å gi formaninger og råd om dette og mange andre ting per brev, men det virket som om det bare var delvis vellykket.

En morgen fikk han tak i en hest, og tvert imot alle råd og formaninger red han de om lag 20 milene til Wittenberg for å prøve å roe ned situasjonen. Den 4. desember gikk den skjeggete Junker Jörg omkring på gaten i hjembyen. Det tok litt tid før Philipp Melanchthon og de andre vennene hans klarte å kjenne ham igjen. Etter mange samtaler vendte han etter en ukes tid tilbake til Wartburg. Men i månedene som fulgte ble det nye uroligheter i Wittenberg. Vennene ville ha ham tilbake, og Luther klarte å overtale kurfyrsten til å la ham få lov å forlate eksilet for godt. I begynnelsen av mars var han hjemme igjen, for å lede reformasjonen videre. Worms-ediktet ble aldri gjort rettsgyldig i kurfyrstedømmet Sachsen, så der kunne Luther føle seg relativt trygg resten av livet.  

Illustrasjonsfoto av Sven Lachmann fra Pixabay.

Portrett av Martin Luther som Junker Jörg, av Lucas Cranach den eldre.

«… Og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere»

Oslo-biskop Kari Veiteberg pratet nylig med Vårt Land om sin siste bok, Store spørsmål – korte svar, spesielt beregnet på ungdommer. Hun er blitt spurt om sex utenfor ekteskapet er synd. Men i motsetning til hva den kristne kirke alltid har lært, vil hun ikke svare med et kategorisk ja. «Om vi blir enig om å forstå synd som alt som truer livet og det som er godt, så er ikke sex utenfor ekteskapet synd. Sex utenfor ekteskapet kan selvsagt være synd, men ikke fordi det skjer utenfor ekteskapet.» Virkelig?

Ifølge Bibelen er sex en gudskapt og god gave, men Skaperen har bestemt innenfor hvilken ramme den gode gaven skal brukes. Jesus har ikke opphevet det sjette bud, «Du skal ikke bryte ekteskapet», men framhever at budet også omfatter tanke og sinn: «Den som ser på en kvinne for å begjære henne, har allerede begått ekteskapsbrudd med henne i sitt hjerte» (Matt 5,28). Og hans utvalgte apostel skriver: «Dersom de ikke kan være avholdende, må de gifte seg. For det er bedre å gifte seg enn å brenne av begjær» (1 Kor 7,9). Ikke samboerskap, altså. De må gifte seg. Ifølge Bibelen er alternativene: leve i avholdenhet, gifte seg, eller leve i synd.

Men: må vi ikke også ta hensyn til vår tids menneskers erfaringer? «Liberale» teologer synes dette er meget viktig, siden de mener vi ikke har tilgang til noen objektiv autoritet om rett og galt. Bibelen leses ikke som Guds ord, men bare som en bok fra oldtiden skrevet av mange ulike forfattere «inspirert» av Gud, litt som når en dikter inspireres av f.eks. fuglesang i skogen; det var visst bare sine egne menneskelige tanker og forestillinger om Gud de skrev ned. Og i dag vet vi vel bedre? Men om kilden vår til kunnskap om rett og galt ikke er Gud, er det vi selv, med vår erfaring, som må være vår egen autoritet og gud. Som fristeren sa: «Dere vil bli som Gud og kjenne godt og ondt» (1 Mos 3,5).

Ifølge en annen moderne teolog, Gisle Sørhus, sokneprest i Sveio, er det urimelig å be de unge om å vente med sex til ekteskapet: Det er «lite hensiktsmessig teologi» og «ikke bærekraftig å forkynne et konservativt syn på ekteskap og sex». «Å gifte seg for tidlig fører til vonde skilsmisser.» «Har du lyst til å ha sex, så ha sex altså. Har du lyst til å flytte sammen, så flytt sammen og ikke gift deg for det,» uttaler han til Vårt Land (20/9, 2020).

Men i den hellige Skrift finner vi altså ingen aksept for sex før eller utenfor ekteskapet.

«Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord,» sa Jesus og lovte at Talsmannen skulle veilede disiplene, lære og minne dem om alt (Joh 14,23.26). Guds Ånd ledet dem til å skrive ned de ordene Han ville, i de nytestamentlige skriftene. Om rett og galt, osv. Men først og fremst om frelse. For selv med kunnskap om Guds vilje, klarer vi ikke å leve slik vi bør. Ingen må tro at vi er frelst om vi har levd noenlunde anstendige liv. Alle har vi med tanker, ord eller gjerninger syndet mye mot både det sjette og alle de andre Guds bud. Vi er frelst bare av Guds nåde, fordi Jesus på korset har gjort opp for oss og gitt oss syndenes tilgivelse (ikke tillatelse). Hans fullkomne rettferdighet får vi i gave, ved troen, gjennom nådens midler, evangeliet i ord og sakrament. Og bare der får vi også kraft til å leve etter Guds gode vilje.

Må Gud bevare oss og hjelpe oss å føre hans undervisning uforfalsket videre, til unge og gamle.

(Redaksjonelt-artikkel fra Bibel og Bekjennelse nr 2/2021)

Levende interesse for Luther blant katolikker

En WELS-pastor forteller på Facebook om en bevegelse innenfor den romersk-katolske kirke som ønsker at pave Leo X’s ekskommunisering av Martin Luther for fem hundre år siden nå må oppheves og at reformatoren bør opphøyes til «kirkelærer» (Doctor Communis Ecclesiae, en svært høythengende tittel som gis meget sjelden). 

Pastoren var til stede på et symposium ved det katolske Marquette University i Milwaukee, Wisconsin, ledet av prof. Dr. Markus Wriedt fra Institutt for europeisk historie i Mainz, Tyskland. Dr. Wriedt fortalte at innenfor mange katolske ordener har man i årevis lest og studert Luthers skrifter, spesielt på grunn av deres verdi som oppbyggelseslitteratur. En nonne fra San Francisco reiste seg og fortalte at i huset der hun bor bytter de daglig på å lese høyt fra Luther, mens de andre nonnene spiser.

Dr. Wriedt konkluderte med at det katolske dogmet (fra 1871) om pavens ufeilbarlighet i lærespørsmål er til forvirring for mange. Er det slik å forstå at dette dogmet også gjelder alle pavene som levde før 1871? Uttalte Leo X seg i 1521 med pavelig ufeilbarlighet da han offisielt bannlyste Luther? Disse spørsmålene må behandles i Vatikanet før Luthers ekskommunisering eventuelt kan oppheves.

500 år siden riksdagen i Worms

Maleri av Anton Alexander von Werner. (Wikimedia Commons)

Luthers fremtreden for keiser Karl V og alle rikets mektigste menn i Worms er klimakset og avslutningen av første del av historien om den lutherske reformasjonen.

Tre og et halvt år tidligere hadde de 95 tesene skapt mye oppstyr, og i tiden som fulgte fortsatte Luther med stadig sterkere kritikk av romerkirkens ubibelske lære og praksis. I januar 1521 ble han så offisielt bannlyst og ekskommunisert av pave Leo X.

Vanligvis, når noen ble bannlyst av paven, var det neste som skjedde at man ble arrestert av de verdslige myndighetene, dømt og henrettet. Luther hadde grunn til å forvente det samme. Men hans gode støttespiller, kurfyrst Fredrik av Sachsen, fikk overtalt keiseren til å invitere Luther til riksdagen i Worms, for å forsvare seg. Luther fikk løfte om fritt leide til og fra Worms, men følte seg likevel ikke særlig trygg av den grunn. Ca. hundre år tidligere hadde nemlig den tsjekkiske reformatoren Jan Hus fått samme løfte av keiser Sigismund før kirkemøtet i Konstanz, men var likevel blitt grepet, dømt og brent på bålet som kjetter.

På veien fra Wittenberg møtte det fram store menneskemengder og hyllet Luther som en helt fordi han hadde våget å protestere mot selveste paven. Det var Europas mest omtalte mann som kom kjørende.

Etter fjorten dagers reise var han fremme i Worms den 16. april 1521, og neste dag ble han innkalt til avhør framfor riksdagsforsamlingen. Titlene på Luthers skrifter som man påsto inneholdt kjettersk lære, ble lest opp, i alt tjuefem. Han ble stilt følgende spørsmål: Kunne han bekrefte at det var han som var forfatteren til alle disse? Og holdt han fast ved alt det han hadde skrevet, eller ville han trekke noe tilbake? Han ba om betenkningstid før han svarte og fikk frist til neste dag klokken fire.

Den 18. april holdt han så sin forsvarstale, som gjorde dypt inntrykk på mange av de tilstedeværende. Han sa at dersom han hadde tatt feil på noe punkt, ba han om å bli tilrettevist med bevis fra Guds ord. Hvis ikke, vegret han seg mot å stole på pavers eller kirkemøters ord alene, siden det var en kjent sak at de ofte hadde tatt feil og motsagt hverandre. Fordi han hadde bygd på den hellige Skrift, og samvittigheten hans var bundet av Guds ord, verken ville eller kunne han trekke noe tilbake.

Etter dette forsøkte flere å overtale ham til å inngå kompromiss, uten å lykkes. Keiser Karl uttrykte hvor hårreisende han syntes det var at en person på egenhånd kunne mene at han selv hadde rett og hele kirken tok feil. Det måtte uten tvil være Luther som hadde feil, mente han. Men han holdt uansett løftet sitt om fritt leide hjem fra riksdagen, og Luther fikk reise tilbake til Wittenberg.

Noen uker senere offentliggjorde keiseren det såkalte Worms-ediktet, som fordømte Luther som kjetter pga. hans avvisning av den katolske kirkes lære. I tillegg ble han anklaget for å ha oppildnet til strid og ødeleggelser. Ediktet utlyste riksakt (riksbann) over Luther; det var nå forbudt enten med ord eller gjerninger å forsvare, beskytte eller hjelpe ham. Og den som kunne bistå med å få ham arrestert og dømt, ville få en generøs belønning for denne gode gjerning.

I mellomtiden var Luther på hjemveien blitt bortført av mennene til kurfyrst Fredrik av Sachsen. De neste ti månedene satt han i skjul på borgen Wartburg ved Eisenach og oversatte Det nye testamente til tysk.

Worms-ediktet ble aldri kunngjort i kurfyrstedømmet Sachsen, og ellers i landet ble det mottatt med stor uvilje. Men keiseren var uansett fast bestemt på at det skulle etterfølges. Imidlertid ble han nå på grunn av ytre kriger nødt for tilbringe de neste ni årene borte fra Tyskland. Dermed kunne den lutherske lære nokså uhindret fortsette å bre seg ut.

Blant de tilstedeværende i Worms da Luther holdt sin forsvarstale, var en dansk prins, fra 1534 kjent som kong Kristian 3. Han ble sterkt grepet av det han så og hørte. Femten år senere fikk han endelig etter en del komplikasjoner innført den lutherske reformasjonen i Danmark og Norge.

Å bli bannlyst av paven og lyst fredløs av keiseren var svært dramatisk og selvsagt en stor påkjenning for hvem som helst, også for Martin Luther. De fleste forventet at han innen nokså kort tid ville lide martyrdøden, slik det skjedde med flere andre som bekjente seg til den lutherske lære. Men Luther erfarte at Gud ga ham sin fred, midt oppi alt kaoset, i motstanden og forfølgelsen. Han skriver noen få år senere:

«La paven rase. La keiseren og fyrstene hans true oss med det onde. Vi skal sitte i den skjønneste fred selv om de kaster oss i fengsel. Dersom de tillates å gi seg selv over til sin vrede, dersom de til slutt endog slakter oss ned, skal vi fryde oss like mye som om vi var invitert til en bryllupsfest» (Fra en kommentar over Sakarja kap. 2).

«Kjære verden, du forfølger ikke meg; du forfølger Kristus, min Herre. Siden jeg vet dette, utfordrer jeg deg til å gjøre ditt verste. Her står jeg i Guds navn og lar deg sammen med alle helvetets djevler rase i deres navn. Du kan forfølge, utvise, ja også drepe meg, dersom min Herre Kristus vil. Men du kommer ikke til å ta fra meg mitt mot og min trøst. Heller ikke kommer du til å drive meg til å bli fortvilet i hjertet. For siden jeg opplever dette for Kristi skyld, skal jeg med glede risikere det i Hans navn og bare synge og juble av fryd midt imot djevelens rasende ansikt» (Fra en kommentar over Johannes kap. 19).

Og i 1529 skriver han som avslutning på sin aller mest berømte salme:

Guds ord det skal de nok la stå,
og ingen takk de høster.
Gud selv vil mektig med oss gå,
hans gode Ånd oss trøster.
Og om vårt liv de tar,
og røver alt vi har,
la fare hen, la gå!
Mer kan de ikke få.
Guds rike vi beholder.

Takksigelse for Kristi lidelse

Kulltegning av Lone Ann Spangsberg Christensen

Av Johann Gerhard, fra Daglig gudfryktighets øvelse.

O fromme Jesus, jeg takker deg for at du da du tok imot straffen for mine synder villig tålte sult, tørst, kulde, utmattelse, baktalelse, forfølgelser, smerter, fattigdom, fangenskap, piskeslag, stikk av torner, ja korsets bitre død! Hvor stor er ikke din kjærlighets ild, som drev deg til å synke frivillig ned i et slikt hav av lidelser for en elendig og utakknemlig slave. I din uskyld og rettferdighet var du fri for all lidelse; men din uendelige og ubeskrivelige kjærlighet gjorde deg til en skyldner og anklaget i mitt sted. Jeg hadde forbrutt meg, du gjorde opp for meg. Jeg hadde røvet, du betalte alt tilbake (Sal 69,5). Jeg syndet, du ble straffet.

O milde Jesus, jeg erkjenner dypet av din barmhjertighet og inderligheten i din kjærlighet; det synes som om du elsker meg mer enn deg selv, fordi du overga deg selv for meg. Hvorfor ble en dødsdom uttalt over deg, du som er fullstendig uskyldig? Hvorfor ble du spyttet på, du som er den fagreste blant mennesker? Hvorfor skulle du, den mest rettferdige, bli bundet i lenker og pisket? Det var jeg som hadde fortjent alt dette. Men av usigelig kjærlighet steg du ned i denne verdens fengsel. Du iførte deg min tjenerskikkelse og tok villig på deg det som tilhørte meg. Jeg burde for mine synders skyld vært dømt til det brennende helvetets evige flammer. Men du brant av kjærlighetens ild på korsets alter og satte meg fri fra dette. Jeg burde for mine synders skyld blitt støtt bort fra den himmelske Fars ansikt; men for min skyld valgte du å bli forlatt av den himmelske Far. Jeg burde for evig blitt pint av djevelen og hans engler. Men du, i din uendelige kjærlighet, overga deg selv for min skyld til Satans tjenere til mishandling og korsfestelse.

I alle de forskjellige måtene du ble påført lidelse, ser jeg like mange tegn på din kjærlighet mot meg. De lenkene, piskene og tornene som skadet deg, var på grunn av min synd. Du utholdt alt sammen for min skyld, på grunn av din usigelige kjærlighet. Det var ikke nok for din kjærlighet å ta på deg mitt kjøtt og blod. Du ville bevise den enda mer håndgripelig ved den bitre lidelsen på sjel og kropp. Hvem er jeg, mektigste Herre, siden du for din ulydige tjeners skyld ville tjene i så mange år? Hvem er jeg, skjønneste brudgom, siden du ikke unnlot å gå i døden for å forløse meg som var syndens elendigste slave og djevelens hore? Hvem er jeg, allgode Skaper, siden du for min skyld, den usleste skapning, ikke vek tilbake for pinene på korset?

Sannelig, min kjæreste brudgom, er jeg din blodbrud. For min skyld utøste du så store mengder blod. Sannelig, min skjønneste lilje, er jeg en sårende og stikkende torn for deg. Jeg la på deg en hard og plagsom byrde. Vekten av den trykket deg ned slik at dråper av blod strømmet ut av kroppen din. På grunn av denne kjærligheten din, vil jeg lovsynge deg, Herre Jesus, min eneste gjenløser og mellommann, for evig. Amen.

Velsignet fastetid

Se, vi går opp til Jerusalem i hellige fastetider
og ser hvordan Jesus, Guds egen Sønn,
i stedet for syndere lider.  

Seks og en halv uke før påske går store deler av den kristne kirke i «faste-modus». Fasten er en annerledes-tid der vi forbereder oss til kirkeårets største høytid. Hvordan kan vi bli best mulig forberedt til den store gleden som påskefesten bringer oss? Ved å fokusere oppmerksomheten vår – mer enn ellers – på Jesus og hans vei mot korset. Han måtte lide, kjempe og stride, han måtte stå mot helvedes hær. Vi må spørre oss selv: Hvorfor var det nødvendig for selveste Kristus, den evige Sønnen, å gå gjennom så mye vondt og vanskelig og pinefullt for vår skyld? Alvorlighetsgraden av vår synd er større enn vi kan forstå. Så dette er også en tid for selvransakelse og for å vende om fra alt det som trekker oss bort fra Jesus. Synden er ikke noe å ta lett på!

Ved å sette av tid til bønn og andakt, der vi grunner over Frelserens kamp og lidelser, vil vi bli i stand til å fatte litt mer av dybden i hans kjærlighet til oss. Og når så påskemorgen kommer, vil gleden vår over hans seier over døden bli desto større og dypere. Kristi oppstandelse er Faderens kvittering på at hele verdens synd og skyld er blitt gjort opp for og tilgitt; Sønnen har betalt for alle våre lovbrudd med sitt eget liv og blod, og betalingen er gyldig og mottatt. Vi setter enda større pris på dette etter å ha gått gjennom en forberedelsestid, med fordypelse i hva vår frelse kostet har.

Tidlig i den kristne kirkens historie ble det vanlig å faste – avstå fra mat – på langfredag og påskeaften, i 40 timer, dvs. ca. det antall timer Jesus lå i graven. Senere utvidet man til 14 dager, deretter 40 dager, som altså er tiden fra askeonsdag til påskeaften (når søndagene ikke regnes med). Et stort problem ble det imidlertid da det spredte seg en oppfatning om at fasting var en obligatorisk og fortjenestefull gjerning for Gud. Derfor førte reformasjonen til at det ble langt mindre vekt på fasting blant lutherske kristne.

Vi har frihet til å faste eller å la det være. Men fasting er i seg selv en god ordning, som også Jesus praktiserte. Så Luther foreslo at kristne kunne faste noen få dager før både jul, påske og pinse, selvsagt ikke for å fortjene noe – siden vi jo er frelst av nåde alene, men som en måte å disiplinere kroppen og en hjelp til å be og fokusere på Jesu frelsesverk.

For diabetikere og en del andre kan det som kjent være farlig å avstå fra mat. Men da fins det andre ting man kan velge å avstå fra. En moderne utgave av faste er å ta pause fra TV, Netflix eller sosiale medier. Slik kan man få en hel del ledig tid, som kan brukes til å være stille for Gud i andakt og bønn, ransake seg selv i lyset fra den hellige Skrift, vende om, hvile i Guds nåde og få ladet ny kraft og vilje til å elske og tjene medmennesker. Må Gud gi oss en velsignet fastetid, uansett hva vi gjør eller ikke gjør.

(Illustr. foto: By LooiNL – Own work, CC BY-SA 3.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=2548790)

Bønnefellesskap

Etter at den moderne økumeniske bevegelsen vokste fram på 1900-tallet, er det blitt svært vanlig med felleskirkelige arrangement med felles bønn. Men er dette bibelsk og rett? Her gjengir jeg kapittel 7 fra boken «At de alle må være ett» av Seth Erlandsson:

En rett bønn, en bønn som behager Gud, er en frukt av troen. Den skjer i troen på Jesus, i tillit til Herren og hans ord. Felles bønn forutsetter felles tro, og er en påkallelse av Gud på samme sannhets grunn (Joh 8,3l;17,17; l Pet 4,11; Matt 18,19). Felles bønn uten felles tro forutsetter at man bare ber om slikt som man kan være enige om, dvs. at man må kutte bort fra den kristne troen alt man er uenige om for at alle skal kunne si amen. En slik bønn er synd, for det er synd å fjerne noe fra Guds ord. Det er en hån mot sannhetens Gud å opptre som sannhetens barn og samtidig bevisst holde unna deler av sannheten.

1. Et vitnesbyrd

Dr. Theo. Graebner skriver i 1920 i “Magazin für evang.-luth. Homiletik” følgende til en ung predikant vedrørende felles bønn:

“Det er vanskelig, som du sier, å få medlemmer av reformerte samfunn til å forstå vår holdning når det gjelder felles bønn. De mangler som regel forståelse for visse grunnleggende fakta som henger sammen med dette. Sier vi at ‘felles bønn forutsetter kristent fellesskap’, blir de forvirret, for de mener med kristent fellesskap ikke noe mer enn en felles vilje til å ‘leve Kristus-livet’, ‘å tjene Kristus’ hver på sin måte. Hvor de ser et forsøk på å ‘opphøye Kristus’, erklærer de at de er i ‘kristent fellesskap’ med hverandre. Jeg hadde nylig en diskusjon med en KFUM-sekretær om denne saken. Etter en times tålmodige anstrengelser, hadde jeg ikke fått ham et skritt nærmere en rett forståelse. For han kunne si at ‘vi står i kristent fellesskap med alle som opphøyer Jesus Kristus, om man er protestant eller katolikk betyr ikke noe’ (s. 231).

Lenger ute i brevet sitt skildrer Graebner en økumenisk kirkekonferanse, hvor de to deltakerkirkene ikke var ett i tro, lære og bekjennelse. Likevel ville man innlede møtet med felles bønn. En av prestene sa til Graebner og noen andre:

“’Vi har snakket sammen om hvordan vi bør åpne møtet, og vi er kommet til at vi vil be pastor NN innlede med en taktfull bønn. Dette betød at bønnen ikke måtte inneholde noe som kunne såre den andre parten. For harmoniens og de gode følelsenes skyld måtte bønnelederen ikke gi fritt uttrykk for sin overbevisning. Den Allmektige og Allvitende skulle underforstått tiltales slik: ‘Du Herre, vet naturligvis at jeg ville ha vært glad for å få tale din sannhet – den jeg er forpliktet til å bære fram – men Herre, du ser hvor taktløst det ville bli i dette tilfellet. Bøy derfor nådig ditt øre til vår bønn, som blir noe unaturlig fordi vi ikke vil støte dem som har veket av fra din sannhet.’ Det bør stå klart for alle som vil tenke alvorlig over saken, at en slik bønn som fremføres for å kunne forenes med mennesker som ikke taler ut fra samme tro som vi, ikke kan behage Gud. Det blir en bønn der vi ikke fritt kan gi uttrykk for vår overbevisning. Når vi deltar i en slik bønn, må vi utelate – og dermed betrakte som uvesentlige – de trosartiklene vi ikke er enige om. Dette behager ikke Gud. For om felles bønn gir uttrykk for noe, så er det den åndelige enheten mellom de som ber. Og hvis Kristi ord om at vi skal be ‘i ånd og sannhet’ betyr noe som helst, må de bety at våre bønner virkelig må bes uten at vi – åpent eller underforstått – fornekter noen av de sannheter hans Ånd har lært oss og som vi skal bekjenne – det fremste oppdraget vi har fått fra vår Herre … Når det gjelder felles bønn, så husk at vi ber i navnet til ham som er Sannheten, og at den Gud vi tilber er sannhetens Gud. Blandet bønn er en så åpenbar krenkelse av de innerste prinsipper for en kristens åndelige liv, at de enkle lutheranerne på reformasjonstiden heller led forvisning, tortur og død enn å gi selv den minste antydning av fornektelse ved å imøtekomme krav om å utforme sin gudstjeneste slik at det innebar kompromiss med villfarelser” (s. 233 f).


2. Forutsetningen for felles bønn

Forutsetningen for felles bønn er klart definert i Skriften. Det fremholdes med rette i skriftet “Om kirkefellesskap” (Pro Veritate, Uppsala 1973, s. 41):

“Også dette sier jeg dere: Dersom to av dere her på jorden blir enige om å be om noe, hva det enn er, skal de få det av min Far i himmelen. For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem” (Matt 18,19-20). Paulus’ advarsel til romerne (Hold dere unna dem! – Rom 16,17) ville ikke ha noen mening hvis den ikke også innbefattet felles bønn. Han gjør ikke noe unntak. Johannes’ advarsel i hans andre brev bør vi legge nøye merke til: “Vær på vakt så dere ikke mister det dere har arbeidet for, men får full lønn. Den som ikke blir i Kristi lære, men går ut over den, er uten Gud. Men den som blir i læren, har fellesskap både med Sønnen og med Faderen. Om noen kommer til dere og ikke har denne læren, så ta ikke imot ham i deres hjem, og ønsk ham ikke velkommen. For den som ønsker ham velkommen, blir medskyldig i det onde han gjør” (2 Joh 8-11). Det er naturligvis ikke vanlig høflighet Johannes uttaler seg om her, men han advarer mot en formell broderlig hilsen, som vil ha et åndelig innhold. Om vi nå går fra det mindre til det større: Om vi bør nekte en mann en broderlig mottagelse fordi han holder seg til falsk lære, hvordan skal vi da kunne forsvare å arrangere felles bønn? Hvis vi bare ved å hilse en vranglærer velkommen, blir medskyldige i det onde han gjør, hvordan skal vi da kunne ha bønnefellesskap med ham? Og hvordan skulle  innholdet av en slik bønn bli? Vår bønn måtte rettes imot ‘det onde han gjør’, mens han ville be om velsignelse for det samme. Dette er rent hykleri!”

3. Bønn er en frukt av troen

Det er lett å forstå at de retningene som betrakter eller bruker bønnen som et nådemiddel, dvs. som et middel for å oppnå troen, ikke kan forstå at felles bønn forutsetter samme tro, like mye som prekestolfellesskap og nattverdfellesskap gjør det. Bønn er ikke et nådemiddel, men en frukt av troen. La oss her sammenfatte noe av det som står om bønn i “Doctrinal Statements of the Wisconsin Evangelical Lutheran Synod” (1970, s. 26 ff):

Også de vantro, ja alle mennesker, forsøker å be. Vi finner at nesten alle mennesker snakker om bønn. Dette skyldes at det i hvert menneske finnes en viss kunnskap om Gud, en følelse av å være ansvarlig overfor Gud og avhengig av ham. Men i sin brennemerkede samvittighet kan ikke et uomvendt menneske nærme seg Gud i sann bønn. Den ånd dette menneske ber i, er en vederstyggelighet for Gud. Mennesket ser sin bønn som en fortjenstfull gjerning eller en formel som hjelper ham til å oppnå sin vilje hos Gud, selv om hans hjerte er fremmed for den eneste sanne Gud og han ellers ikke bryr seg om å ære og dyrke Ham. Jesus sier at slike bønner bes forgjeves.

Men ved forkynnelsen av evangeliet har Den Hellige Ånd kommet inn i de kristnes hjerter og ledet dem til å ta imot Frelserens benådning og med den hele frelsens gave. Ved det samme evangeliet forsikrer Ånden oss om at Gud er vår kjære Far, og han innbyr oss nå til å snakke med ham som vår Far. Paulus sier: “Fordi dere er barn, har Gud sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter, og Ånden roper: ‘Abba! Far!’” (Gal 4,6). Slik ber en kristen. Bare dette er sann bønn, som kun en kristen kan be. I bønnen snakker de kristne med sin himmelske Far i tillit til de dyrebare løftene i hans ord. Og all samtale med Gud skjer i Jesu navn, i den tro at det er utelukkende for hans skyld at Gud vil være vår kjære Far og vi uverdige syndere får være hans kjære barn. Sann bønn er altså et uttrykk for kristen tro. Når derfor kristne forener seg i bønn, gir de uttrykk for fellesskap i troen.

Alle Guds barn, og det er bare Gud som kjenner dem, er stadig sammen i bønn med og for hverandre. Det eksisterer et velsignet, usynlig bønnefellesskap mellom Guds folk, som stadig finner sted, der alle troendes hjerter sammen nærmer seg nådens trone i bønn og takk. I denne forstand er vi med i felles bønn også med alle de Guds barn som han bevarer midt i vranglærende kirker, t.o.m. i pavens, Antikrists kirke. Når vi kommer fram for Gud i bønn, er det ikke bare som enkeltindivider, men i nær forening med alle andre troende på jorden og i himmelen, som en kjær familie. Men når vi nå snakker om det ytre, synlige bønnesamfunn, kommer dette i stand ved at vi bevisst velger ut visse mennesker for i fellesskap å kunne gi uttrykk for en felles tro. Frelseren oppfordrer oss også til et slikt synlig bønnefellesskap, til å velge ut noen spesielle, og sammen med dem bli enige om en felles bønn til den himmelske Far (Matt 18,19-21).

Felles gudstjeneste, felles predikanter, felles nattverd, felles bønn etc. er alt sammen synlige uttrykk for en og samme tro. Det er ikke slik å forstå at prekestol- og nattverdfellesskap krever en høyere grad av enhet enn bønnefellesskap. De er alle uttrykk for ett og samme trosfellesskap, og for en kirkesamhørighet som grunner seg på samme tro, lære og bekjennelse. Et slikt fellesskap er en gave, kommet i stand ved Den Hellige Ånd.

4. Kornelius’ bønn

De som ikke vil erkjenne dette at en sann bønn er en frukt av troen, pleier å henvise til beretningen om Kornelius i Apg 10. Man mener at denne teksten viser at Kornelius kunne be før han var blitt troende. Det heter jo bl.a.: “Gud har hørt din bønn” (v. 31). Men det er en misforståelse å mene at Kornelius ikke var en troende før han fikk del i Åndens spesielle, undergjørende nådegaver (v. 44). “Den Hellige Ånds gave” (v. 45), å kunne prise og love Gud på fremmede språk man aldri hadde lært, var et ytre vitnesbyrd som viste at hedninger som trodde profetiene om Messias og eide fred og syndstilgivelse i og ved ham (v. 36. 43), ikke først behøvde å omskjæres for å kunne bli tatt opp i den nytestamentlige menigheten. På samme måte som mange i den gamle pakt ved Ordet og Ånden kom til tro på den lovede Messias, hadde også Kornelius hørt jødenes vitnesbyrd om ham og hans gjerninger og kommet til troen. Gezelius sier i sitt “Bibelwerk” at vi utvilsomt kan dra den slutningen av v. 4 “at denne Kornelius var ved troen blitt rettferdiggjort, for hans gudstjeneste var velbehagelig for Gud, ellers kunne han ikke tekkes Gud, kap. 4,12; Rom 5,15; Ef 1,6; Hebr 11,6.”

Også de lutherske bekjennelsesskriftene understreker at Kornelius’ bønner var en frukt av troen. Luther skriver i De schmalkaldiske artikler: “Og Kornelius, Apg 10 (1f), hadde jo lenge i forveien hørt av jødene om Messias som skulle komme. Og bønnene hans og almissene behaget Gud på grunn av hans tro (Lukas kaller ham for «rettferdig og gudfryktig»). Og uten et slikt forutgående ord og hørelse kunne han verken tro eller være rettferdig. Men St. Peter måtte åpenbare for ham, at Messias (på hvis komme han tidligere hadde trodd) nå var kommet (III: VIII, 8) (Konkordieboken, s. 256).

5. Lutherske lærefedres vitnesbyrd

Den bibelske læren om bønnefellesskap er i våre dager nesten helt glemt og forvansket, også i lutherske samfunn. Økumenismen og unionismen har også her satt sine tydelige spor. Følgen av et ubibelsk bønnefellesskap er blitt at man også tolererer ubibelske lærer i sine menigheter. Missourisynodens bortglidning fra enighet i den bibelske læren, til lærepluralisme med etterfølgende splittelse, begynte i slutten av 1930-årene, da man bit for bit oppgav kravet om enhet i læren før bønnefellesskap. Ordet “en liten surdeig gjennomsyrer hele deigen” er blitt en realitet. Følgende vitnesbyrd om den bibelske læren i spørsmålet om bønnefellesskap skal få avslutte dette kapitlet:

I et foredrag om unionismen (kirkefellesskap uten enighet i den bibelske læren) sier dr. Franz Pieper i år 1924 følgende: “Den hellige skrift lærer svært inngående og klart og på mange måter at all samhørighet med falsk lære er strengt forbudt av Gud, fordi den er farlig for kirken.” Vedrørende 2 Joh 10,11 sier han: “Her forbyr Gud unionisme, religiøst fellesskap med mennesker som er kjent for å forkynne falsk lære. Å be med dem eller delta i Herrens nattverd sammen med dem, ville innebære at man samtykket i og ble ‘medskyldige i deres onde verk’.”24

Dr. Theodore Engelder, tidligere professor ved Concordia Theological Seminary i St. Louis, skriver: “De bibelstedene som forbyr prekestolfellesskap og nattverdfellesskap skal med samme kraft anvendes på bønnefellesskapet. Å forene seg med vranglærere i felles gudstjeneste i alminnelighet og i felles bønn i særdeleshet, er ikke å ‘holde seg unna dem’ (Rom 16,17), men å godkjenne deres holdning som Gud velbehagelig (2 Joh 10-11). Videre er felles bønn i likhet med felles nattverd et ytre uttrykk for et indre fellesskap … Hvis vi kan ha fellesskap med representanter for falsk lære i bønnesamvær, kan vi også ha prekestolfellesskap med dem og møtes ved samme nattverdbord.”25

Dr. William Arndt, tidligere professor ved Concordia Theological Seminary i St. Louis, skriver i sin bok “Kristen bønn”, følgende: “Hvem det enn måtte være som forandrer på Jesu undervisning, er han årsak til en splittelse i kirken og setter seg i opposisjon til alle som holder fast ved Kristi lære. Paulus formaner oss til å dra oss unna slike som skaper splittelse (Rom 16,17). Og dette innebærer selvsagt også at vi ikke har bønnesamfunn med dem.”26

Dr. A. Grumm, tidligere visepresident i Missourisynoden, skriver: “Hva skal vi si om troende i kirker vi ikke står i ytre fellesskap med, fordi disse kirkene holder fast på lærer som er i strid med Guds ord? Vi vet at det finnes troende i disse kirkene, fordi evangeliet om Guds frelsende kjærlighet fortsatt forkynnes der. Til tross for vranglæren som blandes med sannheten i slike samfunn, viser evangeliet seg å være en Guds kraft til frelse også der … Synes du det virker umulig at sant troende i kirker hvor vranglære blandes med sannheten, ikke kjenner til villfarelsen som læres der? Det er ikke umulig! Kanskje er de blitt født inn i dette kirkesamfunnet og er blitt oppdratt og har fått sin undervisning der helt siden barndommen … Likevel har Kristi kors grepet hjertene deres, og ledet av Den Hellige Ånd har de kastet all sin synd på Jesus, da de hørte budskapet om korset. De setter all sin lit og fortrøstning til ham i liv og død. Jo, de er i sannhet med-troende.

Men du og jeg vet ikke dette. Bare Gud alene vet hvem som er hans barn. Alt vi kan si er at de har kirkefellesskap med mennesker som lærer og holder fast på menneskeord og -ordninger og lar disse få like stor autoritet som Guds ord, ja, setter det i stedet for Guds ord. De har satt opp en mur mellom seg og oss, kanskje ikke bevisst, men ikke desto mindre en mur. Vi kan ikke ha kirkefellesskap med mennesker som ikke er trofaste mot Kristus i alt han har befalt oss å gi akt på og lære … Disse troende, som vi altså ikke kan kjenne som troende, har forent seg med vranglærerne. De kan ha gjort det i troskyldighet og hjertets enfold, men altså gjort det og dermed stengt døren så vi for vår del ikke kan ha aktivt fellesskap med dem.”27

Dr. Adolf Hoenecke, tidligere professor ved Wisconsinsynodens presteseminar, skriver i sin Dogmatikk: “I strid med den bibelske læren om bønnen er alle som praktiserer bønnefellesskap med vranglærere … Å nekte alt bønnefellesskap og gudstjenestefellesskap med dem som har en annen tro, kun det er i overensstemmelse med Guds ord. For vi skal ifølge Matt 10,32-33 på den ene siden bekjenne Kristus, og denne bekjennelsen omfatter alt som Skriften lærer om ham, hans person, hans embete og gjerning. På den annen side skal vi ifølge Luk 9,26 og Mark 8,38 ikke skamme oss over ham og hans ord. Å praktisere bønnefellesskap og gudstjenestefellesskap med vranglærere, setter denne plikten til side. Videre skal vi ifølge l Tess 5,22 ‘holde oss borte fra ondskap av alle slag’, og altså også den ondskap at vi i strid med 2 Kor 6,14 godkjenner fellesskap mellom lys og mørke, sannhet og løgn.

Unionisme (falsk enhet) åpner dørene på vidt gap for likegyldighet når det gjelder læren. Og hvordan kan det være annerledes? All unionisme grunner seg på den antakelse at man ikke skal være altfor streng når det gjelder Skriftens sannhet, iallfall ikke så streng at en fordømmer all villfarelse, t.o.m. den minste, som om den var gift for sjelen. For så snart det skjer innen et falskt fellesskap, kan et slikt fellesskap ikke lenger fortsette.”28

24) Oregon and Washington District Proceedings, 1924, s. 5, 8.

25) Sit. i Confessional Lutheran, Febr. 1946, s. 18 f.

26) Christian Prayer, 1937. s. 65.

27) The Abiding Word II, Concordia 1947. s. 528 f.

28) Ev. Luth. Dogmatik III, Northwestern 1912, s. 441 f.

(Illustr. Vicki Nunn / JooJoo41 / Pixabay)