Hieronymus – bibeloversetteren i Betlehem

Eusebius Hieronymus ble født ca. år 347 e.Kr. i en adelsfamilie i byen Stridon, som antagelig lå nær Ljubljana i våre dagers Slovenia. Tolv år gammel kom han til Roma for å studere grammatikk, retorikk og filosofi, og der ble han døpt ca år 366. Han ble tiltrukket av den asketiske livsstilen og valgte å tilbringe flere år blant munker i ørkenen nær Aleppo i Syria. Der fant han fred og ro til å lese, skrive og studere. På denne tiden fikk han sin første undervisning i hebraisk, fra en kristen jøde.

Senere ble han ordinert til prest i Antiokia i Syria og tilbrakte en del tid i Konstantinopel, hvor han ble kjent med de berømte kirkelederne Gregor av Nazianz og Gregor av Nyssa. Han studerte gresk språk og litteratur og oversatte blant annet den viktige kirkehistorien skrevet av Eusebius av Cæsarea (260-339) fra gresk til latin, samt oppdaterte denne fram til året 378. Han begynte også å skrive bibelkommentarer og andre teologiske skrifter som etter hvert skulle få stor utspredelse og innflytelse rundt om i de kristne landene.

Da han vendte tilbake til Roma i år 382, hadde han ry som en språkmektig og lærd forsker. Han ble nå betrodd viktige oppgaver, å lede oppbyggingen av det pavelige bibliotek samt å revidere diverse latinske bibelversjoner for å sette sammen en standardutgave, i første omgang av de fire evangeliebøkene. I tillegg fungerte han som åndelig leder og lærer i et miljø av velstående og godt utdannede kvinner, blant andre enken Paula fra en kjent romersk adelsfamilie. Disse kvinnene delte hans interesse for de asketiske idealene. (Flere ble senere erklært som helgener, i likhet med Hieronymus selv). Han holdt forelesninger for dem, ga undervisning i den hebraiske teksten til Salmenes bok, og besvarte spørsmål de hadde om Bibelen.

I år 385 satte han kursen for Det hellige land. Den velstående Paula og hennes datter var blant flere som reiste sammen med ham, og grunnla og finansierte blant annet to klostre i Betlehem, et for menn og et for kvinner, der de bosatte seg. Paula skaffet også Hieronymus de bibelmanuskriptene han ønsket seg. For nå ville han arbeide for fullt med sitt livsverk: å oversette Det gamle testamente direkte fra hebraisk til latin. Dette var pionérarbeid, ettersom de eksisterende latinske oversettelsene var gjort med utgangspunkt i Septuaginta (LXX), den berømte greske oversettelsen av GT som ifølge tradisjonen var utført av syttito jøder i Aleksandria, Egypt, ca. to hundre år før Kristi fødsel. Apostlene og evangelistene hadde brukt og sitert fra LXX, så de fleste kristne på Hieronymus’ tid betraktet denne med høyeste respekt, som guddommelig inspirert og ufeilbar.

Kirkefaderen Augustin ble svært skeptisk da han fikk høre om nyoversettelsen direkte fra hebraisk som Hieronymus holdt på med, han som jo ikke selv var jøde og derfor manglet ekspertisen som de syttito i Aleksandria hadde hatt. Dette kunne aldri bli vellykket, og stor forvirring i kristenheten ville utvilsomt bli resultatet når det kom en ny versjon av GT som var ganske annerledes fra det kjente og kjære latinske bibelspråket basert på Septuaginta.

Augustin forsøkte i flere brev å få den ca. sju år eldre oversetteren til å skrinlegge hele prosjektet. Hieronymus avviste dette tvert. Selv om også han hadde respekt for Septuaginta, mente han å se en hel del feil og mangler ved den. Men han gruet seg visst litt til reaksjonene som ville komme: ”Før folk får svelget spyttet sitt vil de skrike ut at jeg er en falskner og en gudsbespotter som har våget å tilføye, endre og rette i de gamle skriftene.”

Hieronymus arbeidet respektfullt, grundig og lenge med de hellige tekstene. I mange år disponerte han to arbeidsrom i en hule, like ved «Fødselskirken». I de bibelske bøkene fant han frelseren overalt: «Uvitenhet om Skriften, er uvitenhet om Kristus» er blant de mest kjente sitat fra ham. Undervisningen i Jesajaboken «er talt ikke bare av en profet, men av en evangelist», skriver han, for her er «alle Kristi og kirkens mysterier presentert så klart at du ikke skulle tro de var profetier om framtiden, men at de handlet om hendelser i fortiden».

Oversettelsens vanskelige kunst
Hieronymus hadde mange betraktninger om den vanskelige kunsten det er å oversette. Selv om han generelt var en sterk tilhenger av og foregangsmann for en nokså fri «mening-for-mening»-oversettelse (dynamisk ekvivalens), i stedet for «ord-for-ord»-oversettelse som var mest vanlig på den tiden, gjorde han et unntak for de hellige skrifter, Bibelens bøker. Her syntes han det var nødvendig å oversette mer ordrett, for å få tak i det «mysterium» som lå gjemt i selve ordenes rekkefølge. Hvert ord og hver detalj var inspirert av Gud.

I år 405 var han endelig klar med sin nyoversettelse av hele Bibelen. I tillegg til de 39 gammeltestamentlige bøkene, hadde han tatt med en håndfull andre (Sirak, Judith, m.fl.) som var blitt inkludert i Septuaginta selv om de ikke var en del av den hebraiske bibelen. Hieronymus skrev at disse oppbyggelige skriftene (som vi kaller «apokryfene» = de skjulte, bortgjemte) ikke var likeverdige med de kanoniske. Men hans samtidige og kirken senere brydde seg mindre om å gjøre noe slikt skille. Baruks bok og Jeremias brev, som Hieronymus hadde utelatt, ble også inkludert av kirken i en ny utgave noen hundre år senere.

Hieronymus var svært produktiv både som forfatter og oversetter i mer enn tjue år etter fullførelsen av bibeloversettelsen. Blant mye annet skrev han en viktig bok imot pelagianismen, en retning oppkalt etter teologen Pelagius (ca. 354-427) som fornektet arvesynden og hevdet at mennesket har fri vilje i åndelige ting. Etter 34 år i Betlehem døde Hieronymus den 30. september år 420, viden kjent som en av sin tids mest lærde bibelforskere og lærere. (30. september markeres for øvrig i vår tid verden over som «Oversetternes dag».)

Kirkebibelen
Som forventet møtte den nye bibeloversettelsen til å begynne med en del motstand, men fra 500- og 600-tallet fikk den allmenn aksept og ble etter hvert kalt Versio Vulgata («den vanlige versjonen»). Den var selve kirkebibelen i vestkirken i mer enn tusen år og fikk således en enorm innflytelse på teologi, kultur, språk, litteratur og samfunn. Ikke alle kirker og menigheter hadde sitt eget eksemplar, men svært mange steder var en Vulgata lenket fast (som beskyttelse mot tyveri) til lesepulten nær alteret. De fleste av kirkens teologer og prester i middelalderen manglet kunnskaper i gresk og hebraisk, så når de skulle henvise til Skriften hadde de kun «den vanlige» på latin. Men dette var ikke noe problem, for man regnet Vulgata som minst like hellig som grunnteksten på originalspråkene.

Den første trykte bibelen, Gutenberg-bibelen fra 1455, var selvfølgelig en Vulgata. Hieronymus’ bibel var også den Martin Luther brukte, før han i 1521 begynte på sin egen tyske oversettelse av NT fra gresk (og senere GT fra hebraisk sammen med noen medarbeidere).

Luther, Melanchthon og de andre reformatorene så med kritiske øyne på hvordan kirken betraktet Vulgata som selve Skriften, og de betonte at teologer bør kunne gå direkte til grunnspråkene ved studiet og tolkningen av Bibelen. Ad fontes («til kildene») var et viktig slagord for mange på denne tiden.

Man merket seg også visse svakheter og feil i den latinske oversettelsen. For eksempel i 1 Mos 3,15, der Gud like etter syndefallet taler til slangen om frelseren som skal komme og overvinne den ondes makt: «Jeg skal sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom ditt avkom og hennes avkom.» Der fortsetter Vulgata: Ipsa conteret caput tuum, dvs. Hun (”ipsa”) skal knuse ditt hode. Dette verset var for mange et bevis på at jomfru Maria fortjener å bli betraktet som en coredemptrix (med-frelser). Men Melanchthon påpekte i sin troslære Loci Communes (utgitt desember 1521) at det er bedre å la pronomenet her peke tilbake på «avkom», og ikke på kvinnen. Pronomenet som står i den hebraiske grunnteksten har nesten alltid betydningen «han» (bare en sjelden gang «den», «hun», «de» eller «som»). I Lutherbibelen ble det derfor brukt et hankjønnspronomen: «Han skal knuse ditt hode.»

Blant andre merkelige detaljer kan nevnes at Vulgata i 2 Mos 34 (vers 29, 30 og 35) hadde oversatt hebr. qarán (strålte) med «horn» (på hebr. qéren), slik at betydningen ble at Moses la et slør over ansiktet sitt for å skjule hornene sine. Denne misforståelsen er bakgrunnen til at Michelangelo og andre kunstnere har framstilt profeten med to horn i pannen.

Som en reaksjon på protestantenes «uærbødige» holdning, erklærte den romersk-katolske kirken ved Trientkonsilet i 1546 at Vulgata er kirkens offisielle bibel. Nye oversettelser til folkespråkene ble sett på med uvilje. I 1979 kom Nova Vulgata, en slags modernisert versjon, og i dag bruker man i tillegg mange ulike oversettelser, bl.a. den engelske Jerusalem Bible.

Konkordieboken
I De schmalkaldiske artiklerdel II, art IV,9, henviser Luther til Hieronymus: «[Kirken kan] aldri bli bedre styrt og opprettholdt enn når vi alle lever under ett hode, Kristus, og når alle biskopene har den samme embetsautoriteten, selv om de har ulike gaver, holder trofast sammen i endrektig lære, tro, sakramenter, bønner og kjærlighetsgjerninger osv. som St. Hieronymus skriver. Prestene i Alexandria (skrev Hieronymus) skulle styre kirkene i fellesskap, som også apostlene hadde gjort, og etter dem alle biskopene i hele kristenheten, inntil paven løftet sitt hode over alle.»

(Tidskriften Biblicum, 1/2022)

(Illustrasjon: Maleri av Domenico Ghirlandaio, via Wikimedia Commons.)

Håp for verden?

Uten Guds Sønn fins intet håp  
for denne vår verden, åndelig død.
Uten Guds ord kan jeg ei se
at Herren Kristus er livet.
Herre, du ser vår nød,

bare hos deg er liv.
Herre, vi priser ditt hellige navn.
(Seth Erlandsson)

«Sjelden har det vært viktigere å løfte fram håpsdimensjonen,» skrev lederen for en kirkelig nødhjelpsorganisasjon nylig i en artikkel med tittel «Håp for en verden i krise?» – på trykk i en kristen avis. For det er svært mye uro og nød i verden nå: Ti prosent av verdens befolkning sulter. Krigen i Ukraina har ført til en sterk økning i antall flyktninger. Krigen og koronapandemien fører også til dårligere økonomi for folk i alle verdensdeler. Blant annet. Forfatteren setter sitt håp til at politikere og andre med innflytelse nå vil lede an med å få gjort visse nødvendige grep, som foreslås i artikkelen. Da er det grunn til håp midt i den ellers så dystre utviklingen.

Gud nevnes ikke i artikkelen. noe som er litt merkelig og et savn. For Kirkens herre er jo håpets Gud (Rom 15,13). I Klagesangene sier forfatteren (antagelig Jeremia), etter å ha malt fram fiendenes grusomhet, ødeleggelsen av tempelet og folkets lidelser: «Men én ting legger jeg meg på hjertet, og dette gir meg håp: Herren er nådig, vi går ikke til grunne. Hans barmhjertighet tar ikke slutt, den er ny hver morgen. Din trofasthet er stor. Jeg sier: Herren er min del, jeg setter mitt håp til ham» (Klag 3,21-24).

Med «håp» menes i dagligtalen en ubestemt forventning om hjelp og forbedring. Men når Bibelen taler om en troendes håp, er det noe fast og sikkert: «Dette håpet er et trygt og fast anker for sjelen» (Hebr 6,19). Kristus Jesus er vårt håp (1 Tim 1,1), uten ham var vi «uten håp og uten Gud i verden» (Ef 2,12). Gud har «i sin rike miskunn født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde» (1 Pet 1,3). «Til hans navn skal folkeslagene sette sitt håp» (Matt 12,21).

Ja, som kristne ønsker vi inderlig at andre må få eie det samme håp som vi selv har. Kanskje litt provoserende for noen, men «det er ikke kirkens oppdrag å løse alle sosiale problemer i verden. Kirkens oppdrag er å forkynne evangeliet til frelse for sjeler som står i fare for å gå fortapt» (KELKs Nittifem teser for det 21. århundre, #75). Og alle kan vi få være med på dette, ved forbønn, personlig tjeneste og økonomisk støtte. Men: i takknemlighet for Gud vår frelsers store godhet imot oss, vil vi naturligvis også vise godhet og hjelpe vår neste når han er fattig, ensom, på flukt osv. Luther sa: «Den som går forbi sin neste, går også forbi Gud.» Hver og en av oss har fått et oppdrag, et kall til å tjene vår neste i kjærlighet.

(Fra Bibel og Bekjennelse 3/2022)

Biblioteket i Alexandria og den første bibeloversettelsen

Mynt med portrett av kong Ptolemaios I.
Foto: PHGCOM via Wikimedia Commons.

På 300-tallet f.Kr. førte makedonernes kong Aleksander den stores erobringer til at gresk kultur, lærdom og språk ble spredt utover hele hans svære verdensrike. En av hans generaler, Ptolemaios, ble guvernør og senere konge over Egypt, og i de neste tre hundre år var egypterne styrt av den ptolemeiske kongeslekten. Den nye byen Alexandria ble hovedstad, og Ptolemaios ønsket å gjøre den til et sentrum for lærdom og vitenskap, med verdens største bibliotek. Der ville han samle hele den greske litteratur og i tillegg sørge for å få mest mulig av litteraturen på andre språk oversatt til gresk.

Innsamlingen kunne foregå på litt aggressive måter. Anløpende skip ble gjennomsøkt for om mulig å få tak i bøker. Gamle og verdifulle bokruller ble innlånt for eksempel fra Athen, originalene plassert i Alexandrias bibliotek, og kopier sendt tilbake til Athen. Bibliotekets samling ble svært omfattende, det anslås at den inkluderte mellom 500 000 og 700 000 verker.

Ptolemeerne var det jødiske folkets beskyttere, og en stor mengde jøder kom derfor og slo seg ned i Alexandria. Ptolemaios 2. skal ha bestilt en gresk oversettelse av Den hebraiske bibel (Det gamle testamente) til biblioteket sitt. Resultatet ble den kjente Septuaginta-oversettelsen, oppkalt etter de ca. sytti jødiske lærde som ifølge tradisjonen skal ha arbeidet med den. Septuaginta (forkortet LXX) var ferdig en gang i det 2. århundre f.Kr. og ble tatt i bruk av gresktalende jøder i ulike land. Også Lukas, Paulus og de andre nytestamentlige forfatterne benyttet seg av Septuaginta når de siterte fra Det gamle testamente. De tidlige kirkefedrene hadde den høyeste respekt for denne oversettelsen.

Vi kan se hvordan Guds finger styrte begivenhetenes gang da han innsatte ptolemeerne til å herske over Egypt. Hos dem fikk jødefolket, som hans Sønn senere skulle bli født inn i, et trygt oppholdssted. Der ble de godt kjent med gresk kultur og språk. Oversettelsen av GT til verdensspråket gresk betydde at Jesu apostler helt fra starten av, når de skulle reise ut med evangeliet, hadde tilgjengelig og klar en hellig skriftsamling, inkludert Davids, Jesajas og Sakarjas profetier om Messias, forståelig for både hedninger og jøder i mange land.

Det legendariske Bibliotheca Alexandrina ble ødelagt under romertiden. Men i 2003 ble det åpnet en ny og moderne versjon på omtrent samme sted, tegnet av det norske arkitektfirmaet Snøhætta. Foto: Moushira via Wikimedia Commons

De første oppstandelsesvitnene

– og hvorfor evangelistenes påskeberetninger fremstår som så ekte og troverdige

Harold Copping, Women at the Sepulchre. Wikimedia Commons.

En gruppe kvinner var de første vitnene til at Jesu grav var tom. Evangelisten Lukas forteller at de var Maria Magdalena, Johanna og Maria, Jakobs mor, sammen med noen andre kvinner (Luk 24,10). Evangelisten Markus gir oss et navn i tillegg: Salome (Mark 16,1). Tidligere hadde Jesus reist omkring og forkynt i lag med de tolv apostlene «og noen kvinner som var blitt helbredet for onde ånder og sykdommer. Det var Maria med tilnavnet Magdalena, som sju onde ånder hadde fart ut av, Johanna, som var gift med Kusa, en forvalter hos Herodes, og Susanna og mange andre. Med det de eide, hjalp de Jesus og de tolv.»

På langfredag ettermiddag i Jerusalem, like etter at jødenes konge var død på korset, vendte de fleste tilskuerne hjemover. «Men alle de som kjente Jesus, sto på avstand og så på. Blant dem var også de kvinnene som hadde fulgt ham fra Galilea.» (Luk 23,49). De var fortvilet over å ha mistet ham som de var så glad i og hadde satt sitt håp til. Nå var alt falt i grus.  

Disse kvinnene var også vitner til at Jesu døde kropp ble tatt ned fra korset, svøpt i et linklede og lagt i en ny klippegrav i nærheten av Golgata. Rådsherren Josef fra Arimatea ordnet med dette. Noen fullverdig begravelse ble det ikke tid til, fordi det straks var sabbat.

Men da hviledagen var over, gikk de grytidlig om morgenen med velluktende oljer og salver for å gjøre Jesus en siste tjeneste. Da fant de graven åpen og tom, og engler fra Gud fortalte at Jesus var stått opp. De fikk i oppdrag å gå med beskjed til de andre vennene. Mens de var på vei, redde, men jublende glade, møtte Jesus dem og sa: «Vær hilset!» og «Frykt ikke!» De omfavnet føttene hans og tilba ham, før han sendte dem videre til apostlene (Matt 28,8-10).

Apostlene «mente det hele var løst snakk, og trodde dem ikke» (Luk 24,11). Men litt etter litt gikk det opp for dem at Jesus faktisk var blitt levende igjen. For han viste seg og snakket med den ene etter den andre: Peter, to Emmaus-vandrere, og flokken med apostler som var samlet om kvelden bak stengte dører. Han «sto levende fram for dem med mange klare bevis på at han levde: I førti dager viste han seg for dem og talte om det som hører Guds rike til» (Apg 1,3-4). De hallusinerte ikke, så ikke syner, det var ikke et gjenferd som viste seg. Jesus spiste jo brød og stekt fisk sammen med dem og lot dem som ville få berøre naglemerkene i hendene og føttene hans. Han viste seg for både små og store grupper av disipler.   

Ikke uventet fins det mange i vår tid som er svært skeptiske til det kristne påskebudskapet om oppstandelsen. Disse fortellingene må være oppdiktet, mener de. Moderne, rasjonelle mennesker kan da ikke akseptere noe slikt? (Også for to tusen år siden var det svært mange som ikke ville akseptere dette). De første kristne må vel bare ha konstruert en historie for å prøve å overbevise folk om at deres henrettede læremester var blitt levende igjen.

Men: noe som taler sterkt imot at evangelistenes beretning skulle være oppdiktet, er nettopp dette at kvinner fikk oppgaven å være de første oppstandelsesvitnene. Alle de fire evangelistene nevner det. Dersom de var ute etter å få folk i samtiden til å tro på en oppdiktet hendelse, ville de helt sikkert valgt å la menn få rollen som de første sannhetsvitnene. Hvorfor? Har ikke kvinner alltid gjennom kirkens historie vitnet for sine medmennesker om Frelseren. Jo, og de har på mange ulike måter spilt en svært viktig rolle i kirkens liv. «Her er ikke mann og kvinne, dere er alle én i Kristus Jesus,» skriver apostelen Paulus (Galaterne 3,28), samtidig som det er klart at det ikke er meningen at menn og kvinner skal ha nøyaktig de samme tjenesteoppgavene. Likevel er det bemerkelsesverdig at kvinner gis en rolle som vitner om oppstandelsen. For: i det jødiske samfunnet på denne tiden ble kvinner faktisk ikke regnet som gyldige vitner på lik linje med menn. Hverken GT eller NT sier noe om at Gud vil ha det på den måten, men det var dessverre slik det hadde utviklet seg i kulturen den gang. Dersom en kvinnes vitneutsagn i en rettssak sto i strid med hva et mannlig vitne hadde sagt, ble vanligvis ikke det kvinnelige vitnet tatt alvorlig.

Så derfor – hvis jeg hadde vært en disippel av Jesus mens han levde her på jorden, og jeg gjerne ville dikte sammen en beretning for å overbevise flest mulig om at han etter sin død på korset faktisk var blitt levende igjen! – da ville jeg vel ikke være så dum at jeg ga en gruppe kvinner rollen som de første oppstandelsesvitnene? Det ville jo bare svekke tilliten til fortellingen min. Maria Magdalena, «som sju onde ånder hadde fart ut av» – var det strategisk lurt av de fire evangelistene å presentere en som henne som et viktig første vitne om Jesu oppstandelse? Nei, men evangelistene ville bare fortelle sannheten, hva som faktisk skjedde den morgenen, uansett hvor lite ideelt det var å nevne denne detaljen om kvinnene. Vi kan altså være temmelig sikre på at en oppdiktet fortelling fra denne tiden ville ha sett annerledes ut.

Til dette kan tilføyes det faktum at evangeliene framstiller de mannlige disiplene som veldig lite standhaftige og heltemodige. Både før og etter korsfestelsen og oppstandelsen er de troløse, svake, feige og redde. De sovner i Getsemane, flykter når det blir farlig, og Peter fornekter tre ganger at han kjenner Jesus. Hvis beretningene om påsken hadde vært oppdiktede, hvorfor da inkludere slike pinlige detaljer om den nye kristne trosbevegelsens lederfigurer og viktige ambassadører? Hvorfor ikke heller fremstille dem i et bedre lys? Også dette er noe som vitner om at evangelistene bare har gitt oss den usminkede sannheten.   

Noen mener at det svekker troverdigheten at de fire evangelistene skiller seg fra hverandre når det gjelder en del detaljer, blant annet hvilke av kvinnene ved graven som nevnes ved navn.  Men: tenk på at for eksempel i rettssaker regnes det tvert imot som mer troverdig dersom ulike vitner ikke avgir nær identiske forklaringer. For det er helt naturlig at uavhengige vitner vil se på samme sak fra litt ulike vinkler og derfor nevner ulike detaljer. Dersom flere vitner står fram og sier nøyaktig det samme, oppstår det straks en mistanke om avtalt spill, at de på forhånd har blitt enige med hverandre om hva de skal si.

Andre ting som taler sterkt imot at budskapet om oppstandelsen skulle være oppdiktet:

Overprestene og de eldste satte ut et rykte om at disiplene hadde stjålet Jesu døde kropp mens de romerske vaktene sov (Matt 28,11-15). Og så sent som ca år 150 e.Kr skriver Justin Martyr at jødiske utsendinger på den tiden reiste rundt i middelhavsområdet og forsikret folk om akkurat dette («Dialog med jøden Tryfo»). Men hvis sannheten var at de hadde stjålet et lik, hvordan kunne den tidligere så deprimerte og redde Peter stå fram sammen med vennene sine bare noen uker etter påskedagen, midt i Jerusalem, og forkynne offentlig om oppstandelsen? Glade og frimodige og «med stor kraft bar apostlene fram vitnesbyrdet om at Herren Jesus var stått opp» (Apg 4,33). De var som forvandlet! Myndighetene forbød dem å forkynne, men de svarte: «vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt» (Apg 4,19). Som øyenvitner til den oppstandne, var de villige til å risikere å bli arrestert, torturert og henrettet på grunn av vitnesbyrdet sitt. De hadde ingenting å vinne på å gå i døden for en oppdiktet historie. Men i de kommende årene møtte nesten alle apostlene martyrdøden.  

Rabbineren Saulus fra Tarsus, en beryktet kristenforfølger, ble omvendt etter at den oppstandne Kristus åpenbarte seg for ham på veien til Damaskus. Apostelen Paulus, Jesu spesielt utvalgte «redskap til å bære mitt navn fram for hedningfolk og konger og for Israels folk» (Apg 9,15), forfattet store deler av Det nye testamentes hellige skrifter. De kristne var til å begynne med naturlig nok skeptiske til ham, fordi han jo for kort tid siden hadde prøvd å utrydde dem. Hvordan var en slik ekstraordinær forvandling mulig dersom oppstandelsen var noe oppdiktet? Uten oppstandelsen ville vår tro vært helt tom og meningsløs, skriver Paulus (1 Kor 15,14ff), og han forteller at Jesus ved et tilfelle «viste seg for mer enn fem hundre søsken på én gang. Av dem lever de fleste ennå, men noen er sovnet inn» (1 Kor 15,6f). Dette skrev han ca år. 55 e.Kr. Han nærmest inviterer sine samtidige til å sjekke saken, det er bare å finne fram til noen av de flere hundre levende øyenvitnene og spørre dem ut.

Som troende kristne ønsker vi at mennesker skal innse at Jesu oppstandelse virkelig fant sted. Evangelistenes beretninger er troverdige. Guds ord gir oss sannheten. Men minst like viktig er å forstå hvorfor det skjedde, hvilken betydning oppstandelsen har: Han ble overgitt til døden på grunn av våre synder og oppreist på grunn av vår rettferdiggjørelse (Rom 4,25). Jesu oppstandelse betyr at han som vår stedfortreder har vunnet seier over synd og død. Oppstandelsen var kvitteringen som viser at hele vår skyld virkelig er betalt. Og hver og en av oss får sette sin lit til at alt dette skjedde for meg. Vi som tror på ham skal leve om vi enn dør. Fordi han sto opp, skal også vi som tilhører ham en gang stå opp til evig liv.

Identiteten vår

Ifølge Jesus fins det to kjønn: «Har dere ikke lest at Skaperen fra begynnelsen av skapte dem som mann og kvinne?» Men i syndefallets verden er det mye forvirring. Av hensyn til de såkalte ikke-binære, personer som verken føler seg som mann eller kvinne, har flere land nylig innført et juridisk «tredje kjønn». Norges regjering har saken til utredning.  

Den offentlige skolen lærer allerede ut at «noen av oss er gutter, noen av oss er jenter, og noen av oss er verken gutt eller jente», som det står i samfunnsfagboka Arena for 5. trinnet. Ikke-binære August presenteres over to sider og sier: «Etter en stund skjønte jeg at det var helt normalt å ikke føle seg som jente eller gutt.» «Jeg pleier å forklare at man aldri kan se på noen hvilken kjønnsidentitet man har, og at kjønnsidentiteten er inne i oss … Jeg sier også fra om at det finnes flere kjønn enn to, og at man kan være noe annet enn gutt og jente, og at man kan være en blanding.» 

Det er dessverre grunn til å frykte at den nye kjønnsideologien vil føre til mye unødvendig identitetsforvirring blant den store mengden av barn, som jo i puberteten blir usikre på det meste.

Oppfatningen av identitet har endret seg veldig de siste par hundre årene, i takt med at Bibelens Gud er blitt byttet ut med mennesket selv og hva det føler og mener. Og den nye ideen om at følelsene bestemmer identiteten, henger utvilsomt sammen med en annen, litt eldre, idé om at «alt er relativt», at ingen virkelig sannhet finnes, bare din og min subjektive sannhet.

Men «hjertet er mer svikefullt enn noe annet» (Jer 17,9), og følelsene bør ikke få bestemme identiteten vår. Syndefallet har satt sitt preg på samtlige av oss, og det er derfor ikke slik at livet blir godt om vi bare får være «oss selv» og uttrykke alle følelser og begjær. Men all forvirring, all synd, lidelse, problemer og fortvilelse får vi ta med til han som inviterer: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.» «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke.» Alle trenger vi denne legen. Og Jesus vet godt hva det vil si å være menneske her i verden, selv om han hele tiden var syndfri. Han kan lide med oss i vår svakhet.  

I ham som døde for våre synders skyld og oppsto for vår rettferdiggjørelses skyld, får vi en helt ny identitet! «Se hvor stor kjærlighet Far har vist oss: Vi får kalles Guds barn, ja, vi er det!» (1 Joh 3,1). Dette er det ikke følelsene som forteller oss, men Guds ord og løfter. Vi tror på ham som erklærer den ugudelige rettferdig (Rom 4,5). I dåpen er vi blitt ikledd Kristus og hans fullkomne rettferdighet, av bare nåde. Så da er vi hellige – samtidig som vi er syndere som kjenner at vi trenger tilgivelse hver dag. Dette kan ofte være forvirrende, selv om det først og fremst er vidunderlig godt. Selv om hjertet fordømmer oss, er Gud større enn vårt hjerte og vet alt. Og «troen tar ikke hensyn til det den ser og føler, men holder seg til Ordet» (Luther). Gud ser oss i Kristus som sine elskede barn, rene og rettferdige, himmelen verdige, Dette er vår identitet som kristne. Gud være takk og lov.

(«Fra redaksjonen», i Bibel og Bekjennelse 1/2022)

Salmedikteren Thomas Kingo (1634–1703)

– litt om hans liv og diktning 

110 år før Kingo ble født, begynte Martin Luther sitt banebrytende arbeid med salmer. 1524 var det store salmeåret. Luther diktet og utga en rekke fengende salmer på morsmålet, enkle for folk å lære seg, og han ba vennene sine om at også de måtte sette i gang og lage nye sanger. Disse ble sunget i gudstjenestene i kirken og ikke minst i hjemmene i hverdagen, og de fikk enormt stor betydning for utbredelsen av den lutherske læren. Reformasjonen kom ganske tidlig til tvillingriket DanmarkNorge, og også her oppe sto det fram en del dyktige salmediktere. Kingo kan sies å ha vært den første virkelig betydelige av dem, og han gjelder fortsatt i dag som en av de aller største.

Thomas Kingo kom til verden den 15. desember 1634 i Slangerup, en gammel liten by på Sjælland i Danmark. Navnet Kingo er en forenklet form av det skotske Kingshorn. Hans far var nemlig født i Skottland, men innflyttet til Danmark som liten gutt og senere gift med ei bondejente fra Sjælland. Av yrke var han vever, et typisk mannsyrke på denne tiden, der man sto ved vevstolen og produserte ulike slags tekstiler av blant annet lin. Så det var en vanlig, litt fattig arbeiderfamilie Kingo vokste opp i. Foreldrene var fromme og gudfryktige folk som ga ham en god kristen oppdragelse. Han skrev senere: «Jeg var tilfreds med mine kår og stolte på mitt Fadervår». Den begavede gutten fikk begynne på byens latinskole da han var seks år gammel. Der var det strenge forhold, blant annet var det forbudt å snakke dansk; den som gjorde det fikk smake pisken. Dansk var språket for bønder og arbeidere, mens finere folk med dannelse uttrykte seg på tysk og latin.

Femten år gammel fikk Kingo flytte over til en bedre skole i en annen by, Hillerød, nord for København. Her, på Fredriksborg slott, var kong Kristian 4. blitt født i 1577, og han hadde pålagt denne latinskolen å legge vekt på sang og musikk. For den musikalske veversønnen var dette helt perfekt. Skolens rektor var glad i dansk diktning, slik at Kingo disse årene fikk en stor kjærlighet til det danske språk.

Nitten år gammel reiste Kingo videre til København for å studere teologi. Men det året, 1654, brøt det ut en forferdelig pest der, og tusenvis døde. Universitetet ble stengt, og kongen og hoffet flyktet ut på landet. Men året etter ble det endelig mulig å få begynt på teologistudiet. Det var et hardt liv, studentene måtte stå opp grytidlig, klokken fire i sommerhalvåret, og klokken fem om vinteren. Det var forelesninger, andakter, og aftensang-gudstjenester. Klokken åtte om kvelden var det sengetid og dørene ble låst, så da måtte studentene være tilbake hvis de for eksempel hadde drevet idrett, vært på kneiper eller i slagsmål. Universitetet hadde sitt eget fengsel, et fangehull som stadig ble fylt opp av studenter som hadde brutt reglementet. Men på Kingos attest etter avgangseksamenen i 1658, sto det at han tilhørte «de seriøse studenter» og hadde holdt seg borte fra dårlig selskap. Samtidig tyder hans tidligste dikt på at han var en munter og humoristisk ung mann, med ikke så lite lidenskap og temperament, en «brusende kunstnernatur».  

Barokkstilen
I sin diktning er Kingo påvirket av samtidens stilretning, som ettertiden har gitt navnet barokken. Barokkstilen kjennetegnes av overdådighet, med kreativ fantasi, oppfinnsom billedbruk, ordrikdom, ordspill og lek med ord, gjentakelser og variasjoner, frodige detaljer, ofte sterke virkemidler og effekter, kontraster som lys og mørke, osv.

Det lyder barokt når Kingo i en morgensang oppfordrer sin sjel til å «trenge inn i himlens stjerneborg»:

Våkn opp og slå på dine strenger,
syng meg en deilig morgensang!
Min sjel, du må ei dryge lenger,
gjør med din takk en himmelgang!
Treng inn i himlens stjerneborg
og glem så lenge verdens sorg!

La, Jesus, nå ditt lys få skinne
i meg, at jeg som lysets barn
meg ikke lar av verden blinde
og snøres inn i Satans garn!
Rettferdighetens sol er du,
som fyller hjerte, ånd og hu.

Skal sykdom, sorger og ulykke,
skal trengsel eller fattigdom
meg etter Herrens vilje trykke,
la aldri troen støtes om,
men gi meg kraft i større mål
å drikke prøvens kalk med tål!

Velsigne, Herre, fra det høye
mitt kall, mitt arbeid og min sved,
gi meg til frukten av min møye
en frelst og god samvittighet!
Gud, vis meg veien jeg skal gå
for i din frykt mitt brød å få!

Jeg aldri vil på verden bygge,
om lykken enn vil med meg stå,
men som min dag tar til å rygge,
vil jeg mitt hjerte minne på
at glasset rinner, tiden går,
og evigheten forestår.

En litt typisk luthersk tanke ser vi også her, i linjene «Velsigne, Herre, fra det høye, mitt kall, mitt arbeid og min sved». Før reformasjonen hadde det vært vanlig å tenke at dersom man virkelig ville tjene Gud, skulle man bli munk eller nonne, leve i sølibat og be til Gud dag og natt. Men Martin Luther protesterte. Ditt daglige strevsomme arbeid som bonde, gårdsjente, slakter, student eller hva det måtte være, dette er din daglige gudstjeneste som Herren Gud har behag i. Det kan du regne som ditt kall. Du trenger slett ikke å gå i kloster for å tjene Gud.

Vi finner også – i de siste linjene – et mye brukt bilde på denne tiden: timeglasset som renner ut, mens evigheten venter. 1600-tallet var et århundre med usedvanlig mye krig, nød og død. «Skal sykdom, sorger og ulykke, skal trengsel eller fattigdom meg etter Herrens vilje trykke…», leste vi. I tillegg til den dødelige pestepidemien i København og andre steder, ble danskene rammet av annen slags ulykke. I 1658, det året Kingo avsluttet teologistudiene, gikk Sverige til krig mot Danmark. Også tidligere hadde det vært en rekke militære konflikter. Kong Fredrik III var den som nå måtte lede forsvarskampen, og det gikk ikke særlig bra. Danmark mistet store landområder. Det vi i dag tenker på som den sørlige delen av Sverige, dvs. Skåne og omkringliggende landskaper, hadde før denne krigen vært danske kjerneområder; en stor del av Danmarks innbyggere bodde der i øst, og Malmø var den nest-største danske byen. Dette hadde vært dansk territorium i 600 år, siden vikingtiden. Men nå erobret svenskekongen alt sammen (og i tillegg blant annet Trøndelag i Norge). Det var så vidt at ikke hele Danmark ble erobret. Landet var i dyp økonomisk krise, på konkursens rand, og nøden og sorgen var stor ute blant folk etter at fiendens soldater hadde plyndret og drept mange.

Den dramatiske situasjonen førte til omveltninger i styret av landet. Mens det tidligere hadde vært en fordeling av makten, der adelsfamiliene hadde mye de skulle ha sagt, ble kongen i København nå den eneveldige, suverene hersker. Dette skjedde i 1660.

Kingo var på den tiden 25 år og litt skjermet fra den verste dramatikken. Han hadde fått ansettelse som huslærer for barna til forstanderen på slottet i Hillerød. Litt senere ble han huslærer for en annen rik familie på godset Vedbygaard, på Vest-Sjælland, der han i tillegg hadde oppgaven å være sikkerhetsvakt på gården i de urolige tidene som var. Han trivdes godt og skrev i ledige stunder kjærlighetsdikt og humoristiske dikt, samt lærte seg fektekunsten.

En dag rir en svensk offiser inn på tunet på gården, går rett til stallen, løser en av hestene og tar den med seg. Men da dukker huslærer og sikkerhetsvakt Kingo opp. Han trekker fektekården sin og hugger av tøylen på hesten slik at dyret snur og går rett tilbake til stallen. Offiseren blir rasende, trekker sin egen kårde, og det utvikler seg til en fektekamp på liv og død. Svensken snubler plutselig, blir liggende hjelpeløs for Kingos føtter, og må be om nåde. Så får han lov til å ri vekk fra gården. Kingo nyter triumfen en liten stund. Men brått er offiseren tilbake, denne gang med pistol. Han sikter på Kingo og fyrer av et skudd som går på skrått gjennom munnen hans. Resten av livet hadde han et arr etter dette skuddet, og den dramatiske episoden førte til at Kingo ble enda mer kritisk til svensker enn før. Da han mange år senere arbeidet med en ny dansk salmebok, ekskluderte han svensk salmediktning fullstendig. Og den dag i dag er det fortsatt nokså få salmer av svensk opprinnelse å finne i de danske salmebøkene som er i bruk, noe som skal skyldes tradisjonen fra Kingo.

Luthersk ortodoksi
Kingo kalles ofte for «ortodoksiens salmedikter». 1600-tallet var århundret for den lutherske ortodoksi (rettroenhet). En var svært opptatt av å bevare den bibelsk-lutherske lære uforfalsket og ren. Jesper Rasmussen Brochmand (1585-1652) var den mest betydningsfulle luthersk-ortodokse teologen i Danmark-Norge. Han var professor ved universitetet i København og biskop på Sjælland og hadde forfattet flere av lærebøkene Kingo leste som ung teologistudent. Brochmand forsvarte ivrig den lutherske lære mot angrep fra den romersk-katolske kirke – og mot reformert-kalvinistisk lære bl.a. om nattverden, som hadde fått innpass blant mange av landets teologer.

Mange har ment og sagt at den lutherske ortodoksi var altfor opptatt av «den rette lære»; hva med hjertet og fromheten? Hva med det kristne livet, den rette livsførsel? Dette var de visst ikke særlig opptatt av, ifølge en del historikere. Men denne vanlige oppfatningen må være delvis feil eller en overdrivelse. Vi ser i hvert fall over alt i Kingos salmer at han er opptatt av begge deler. Han har en glad frelsesvisshet, på grunn av læren, den rene læren. Fundamentet han bygger på er Guds sanne og sikre løfter i Bibelen, i nådemidlene, Guds ord og sakramenter, evangeliet om tilgivelse og nåde på grunn av Jesu liv, lidelse og død og oppstandelse; dette er noe objektivt og fast som vi kan stole fullt og fast på og som gir glede og takknemlighet i hjertet, samt en ny vilje og kraft til å leve rett. Det personlige, hjertets tro, den rette fromme livsførselen og kampen mot synden skriver Kingo altså også mye om.

Godt luthersk innhold finner vi også i «Gud Faders navn og ære», en salme om den kristne kirke, der Jesus lar seg finne og trøster oss gjennom nådens midler, Guds ord og sakramenter. I det første verset henviser Kingo til Jesu ord som 12-åring i tempelet, «Jeg må være i min Fars hus»:

Gud Faders navn og ære,
hans hus og helligdom
skal Jesu omsorg være;
derfor til oss han kom.

Et tempel har han bygget
og grunnet med sitt blod.
Det får ei Satan rygget,
det står på klippen god.

Hver sjel som ham mon savne,
skal i Guds kirkes bo
ham søke og omfavne
og finne trøst og ro.

Der vil han alltid blive
forklaret i sitt ord
og sakramenter give
av nådens rike bord.

Der vil han sjeler løse
av alle syndens bånd,
der vil han trøst utøse
i hver bekymret ånd.

Der, Jesus, vil du finnes.
Vel dem som søker deg!
Av dem skal kronen vinnes –
o, Herre, hjelp du meg!

«Skriv deg, Jesus, på mitt hjerte»
Vi kommer nå til en sang som mange kristne setter svært høyt. I salmeboken vår har den kun ett vers. Men Kingo diktet og utgav faktisk så mange som 29 (!) vers, der ”Skriv deg, Jesus, på mitt hjerte…” sto som vers nummer 15. Dette er en omfangsrik og mektig langfredagssalme med tittel ”Bryder frem I hule sukke”:

Bryder frem I hule Sukke
Af mit dybe hiertes Grund,
Ingen kand min sorrig slukke,
Ingen holde for min Mund!
Thi min Sorg som Hiertet bær,
Og min Indvold i mig skiær
Skal aff mine Øyne flyde,
Og ud fra min Tunge bryde.

Kingo innleder altså salmen ved å henvende seg til sitt eget hjerte, og dermed også til de andre troendes hjerter, de som skal synge salmen: Nå vil vi leve oss inn i Jesu lidelse og sørge og gråte. Deretter følger mange vers om hva som utspiller seg når Jesus blir dømt til døden, tornekronet, hengt på korset osv.

Etter å ha sunget om hvordan Pilatus skrev en innskrift, som ble hengt på korset – Jesus fra Nasaret, jødenes konge – og om at jødenes overprester var kritiske og ville at innskriften måtte endres eller fjernes, fortsetter Kingo med å bli personlig og anvende dette ordet på seg selv; han vil at denne innskriften må bli skrevet tydelig her inne i hjertet! Og at den alltid må vitne om at Jesus er min konge, og min ære og salighet. For det fins jo mange krefter i livet vårt som ønsker at Jesusnavnet skal miste sin betydning for oss og bli slettet ut.

Skriv dig Jesus paa mit hierte,
O min Konge og min Gud!
At ey Vellyst eller smerte
Dig formaar at slette ud;
Denne Opskrifft paa mig sæt:
Jesus ud af Nazareth
Dend Korsfæste, er min Ære,
Og min Salighed skal være.

Fra det femtende verset hopper vi til de to siste, vers 28 og 29, der Jesus dør, etter å ha sagt: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd.»

Jesu, Jeg din Død begræder,
For Jeg der til Aarsag gav;
I din Død Jeg mig dog glæder,
Ja min støv udi min Grav!
Thi mit Liv er i din Død,
Og der hand dit Hierte brød,
Da din søde Naade-Kilde
Mig til Liv opbriste vilde.

O min Jesu, gid Jeg kunde,
Jesu, gid Jeg kunde dog
Døe med samme Ord i Munde,
Hvor med Du din Affskeed tog!
Bøy, O bøy dit Hoved ned
Til mig udi Dødsens sved,
At min Siæl din Kys maa nyde,
Når Jeg skal min Aand udgyde.

Prestetjeneste og ekteskap
Kingo hadde jo ikke studert teologi for å bli huslærer, men fordi han ønsket å bli prest. Og da han var 26 år dukket det endelig opp en ledig stilling som kapellan i Kirke Helsinge, på vestkysten av Sjælland. Soknepresten som han her fikk tjene under, var en eldre mann ved navn Peder Worm som var gift for tredje gang og hadde mange barn. Eldstemann blant alle barna het Jakob, og denne Jakob Worm kom senere til å bli en pest og en plage for Kingo. Men den nye kapellanen trivdes til å begynne med godt i stillingen. En gang fikk han lov å preke i København, med selveste Hans Majestet Kongen blant tilhørerne, og gjorde et godt inntrykk. Etter fire år som kapellan var han blitt litt utålmodig og skrev brev til kongen med en liten bønn om et såkalt ekspektansebrev på et prestekall. For i Slangerup, fødebyen, der hans gamle mor fortsatt levde, var sognepresten nå blitt gammel og skrøpelig. Så Kingo ba altså kongen om at han måtte få lov å komme i betraktning når det snart ble aktuelt å ansette en ny sokneprest der. Og kongen svarte ja.

Det gikk flere år, uten noen forandring. Men så i 1668, da Kingo hadde vært kapellan i sju år, skjedde det ting. Først døde gamle Peder Worm i Kirke Helsinge og etterlot seg enke og en barneflokk. Og så, måneden etter, døde også soknepresten i Slangerup, Kingos hjemby. Kingo fikk nå overta prestestillingen i sin barndoms kirke. Det var forventet at den ugifte nyansatte også skulle overta enken etter den avdøde presten. For slik fungerte pensjonsordningen på den tiden, presteenken i Slangerup trengte jo en til å forsørge seg. Men Kingo hadde ønske om noe annet. Han holdt så mye av Kirke Helsinges presteenke, etter Peder Worm som han hadde vært kapellan for. Hun het Sille, var seksbarnsmor og kun fem år eldre enn Kingo. Så han fridde til henne i stedet. Og etter sørgeåret hennes var omme, giftet de seg. Dette var slett ikke problemfritt med tanke på den andre enken. Saken løste seg imidlertid etter hvert.

Dessverre døde den kjære Sille etter bare et halvt års ekteskap. En stor sorg for Kingo. Han sto nå igjen med en hel barneflokk å forsørge og oppdra. Etter et år som enkemann fridde han derfor til en enke på litt over 50, seksten år eldre enn ham selv. Johanne het hun og var i stand til å passe på både hans egen gamle mor og alle barna han hadde arvet etter Peder Worm og Sille. Dette var et såkalt gammeldags fornuftsekteskap, men de levde sammen i 23 år, til hun døde.

Salmedebut
Denne første tiden i Slangerup fikk Kingo sitt store gjennombrudd som salmedikter, med utgivelsen av et lite andaktshefte, «Aandelige Siunge-koors Første Part», fra 1674. Heftet inneholder sju morgensanger, en for hver dag i uken, og sju kveldssanger, samt sju sanger basert på de gammeltestamentlige botssalmene (Davids salme 32 og 51 m.fl.). Til flere av sangene bruker han ikke-kirkelige melodier, fordi han vil at sangene skal være lette for vanlige folk å bruke til husandakten i hjemmet og ellers i hverdagen. Han vil understreke at gudstjeneste jo ikke er noe som bare skjer i kirken på søndagen, men hver dag fra vi står opp til vi legger oss; den daglige gudstjenesten der vi vil at alt vi gjør skal være til Guds ære. Ikke minst legger han vekt på den daglige omvendelse, med syndsbekjennelse og tillit til syndstilgivelsen som vi får for Jesu skyld.

En av de sju nye morgensangene er «Nå rinner solen opp i østerlide», som handler om at Guds nåde er ny hver morgen. Vi legger merke til frisk barokk billedbruk i første verset, der Kingo oppfordrer sin sjel til å «svinge» seg opp til himmelen med takk og tro:

Nå rinner solen opp
av østerlide,
forgyller fjellets topp
og bergets side.
Vær glad, min sjel,
og la din stemme klinge,
stig opp fra jordens bo
og deg med takk og tro
til himlen svinge!

Utallig liksom sand
og uten måte
som havets dype vann
er Herrens nåde,
som han mitt hode
daglig overgyder;
hver morgen i min skål
en nåde uten mål
ned til meg flyter.

Han har i denne natt
sin engleskare
omkring min bolig satt,
så ingen fare
fikk over meg og mine kjære råde,
men vi er frelst og fri
fra dødens mørke sti
og sjelevåde.

Min sjel, vær frisk og glad,
la sorgen fare!
Ditt legems blomsterblad
skal Gud bevare,
han lover meg i dag sin kraft og styrke,
så i mitt kall og stand
jeg Gud, min Fader, kan
i sannhet dyrke.

Du best min tarv og trang,
o Herre, kjenner,
og du har lykkens gang
i dine hender,
og hva meg tjener best i vel og våde
på forhånd klart ser.
Min sjel, hva vil du mer?
La Gud kun råde!

Solen er et stadig tilbakevendende motiv i Kingos diktning, soloppgangen fyller ham med glede og forventning. Gud sender nytt lys hver morgen og har omsorg for sine barn. Vi kan stole trygt på ham, hva som enn skal skje denne dagen, både «i vel og våde», når vi har det bra og når vi kommer i fare. For i en kristens liv er ikke alt bare glede og gode dager. Gud «oppdrar oss for sitt rike ved kors og trengsel», som vi ber i kirkebønnen. Dette er jo også typisk luthersk, vi tror på korsets teologi, ikke noen slags herlighetsteologi for livet her på jorden. Sorg og glede, opplevelsen av motgang og medgang, lykke og ulykke her på jorden – denne dobbeltheten går igjen i svært mange Kingo-salmer, f.eks. den kjente «Sorgen og gleden de vandrer til hope». Vi legger merke til at siste linjen i alle versene handler om himmelen, som et slags omkved: 

Sorgen og gleden de vandrer til hope,
lykke og ulykke kommer på rad.
Medgang så ofte på motgang vil rope,
solskinn og skyer de følges òg ad.
Jorderiks gull
er prektig muld.
Himlen er ene av salighet full.

Alle ting har en foranderlig lykke,
alle kan finne en sorg i sin barm.
Ofte er bryst under dyrebart smykke
tynget av sorger og hemmelig harm.
Alle har sitt,
stort eller litt,
himlen alene for sorgen er kvitt.

Velde og visdom og timelig ære,
styrke og ungdom i blomstrende vår
høyt over andre sitt hode kan bære,
Faller dog sammen i alderdoms år.
Alle ting må
en gang forgå,
himmelens salighet, den skal bestå.

La da min lodd og min lykke kun falle
slik som min Gud og min Herre det vil!
La kun misunnelse øse sin galle,
la også verden få drive sitt spill!
Tidsvevens bom
løper deg tom,
himlen skal vende det alt sammen om.


Sorger og gleder
Til stor sorg for Kingo i mange år var stesønnen til hans første kone. Jakob Worm var blitt rektor på latinskolen i Slangerup, han mislikte sogneprest-stefaren sin og skrev stygge spottedikt om ham. Disse ble lest opp og spredt vidt omkring for å ødelegge hans gode navn og rykte. Dette føltes svært ubehagelig for Kingo, som ikke klarte å dy seg for å svare med samme mynt, genial dikter som han jo også selv var. Han skrev blant annet at Jakob Worm var «en bøffel, en snøffel, en okse, en stut». Det tok seg nokså dårlig ut for en sogneprest å være involvert i en slik ufin dikterduell.

Samtidig var det en stor glede på denne tiden at det første andakts-salmeheftet hans fra 1674 fikk en så overstrømmende god mottakelse over hele landet. I dag regnes det som et hovedverk i dansk diktning og litteraturhistorie. På slottet i København var de også begeistret. I forordet hadde Kingo dedisert heftet til den nye kongen. Kristian V av Danmark og Norge var kommet på tronen etter sin avdøde far, fire år tidligere. Og Kingo hadde da utgitt et hyllingsdikt, Hosianna, i forbindelse med «salvingen» av kongen. Dette var også blitt tatt godt imot.

Tre år etter Kingos debut som salmedikter utnevnte kongen ham så til ny biskop i Odense, i bispedømmet Fyn. Dette kom som en overraskelse for de fleste, og vakte nok også en del misunnelse og ergrelse i enkelte kretser. Kingo var nå 39 år gammel, han flyttet inn i bispegården i Odense sammen med fru Johanne og ble en bra biskop, myndig og med gode organisatoriske evner. Bispedømmet inkluderte i tillegg til øya Fyn også Lolland og Falster i sør. Selv om han fikk det travelt med bispevisitaser rundt omkring, ble det likevel tid til salmediktning, og i 1681 utkom Part 2 av Aandeligt Sjungekor, sju år etter første delen. Denne gangen dediserte han heftet til dronningen, Charlotte Amalie av Danmark og Norge, som selv om hun var født og oppvokst i Tyskland viste glede over det danske språk. Det var noe Kingo satte svært stor pris på.

Når Kingo dediserte salmehefter til de kongelige og i tillegg skrev mange flotte hyllingsdikt til dem, var det muligens fordi han var en smiskende person som ønsket å klatre opp og frem i samfunnet? Det var nok heller fordi han som en god lutheraner tenkte at styresmaktene er innsatt av Gud; kongen er Guds tjener, Guds representant, som vi alle sammen er avhengige av, både i fredstid og krigstid, og som skal lønne dem som gjør det gode og straffe dem som gjør det onde. Så derfor: Må Gud signe kongen og dronningen!

Motsetninger og kontraster
Blant salmene i heftet fra 1681 finner vi den kjente «Aldri er jeg uten våde» (Våde, et gammelt ord som betyr fare eller uhell, ulykke):

Aldri er jeg uten våde,
aldri dog foruten nåde,
alltid har jeg sukk og ve,
alltid kan jeg Jesus se.

Alltid trykker mine synder,
alltid Jesus hjelp forkynner,
alltid står jeg under tvang,
alltid er jeg full av sang.

Snart i sorg, snart vel til mote,
snart i fall og snart på fote,
ofte uten sinnets ro,
alltid fylt av Jesu tro.

Så er sorg til glede lenket,
så er drikken for meg skjenket,
besk og søt i livets skål,
dette er mitt levnets mål.

Jesus, jeg med gråt vil bede:
Hjelp du til at troens glede
fremfor synd og sorger må
alltid overvekten få!

Mange har ment at det var modig av selveste biskopen å være så ærlig som han er her i denne salmen, Kingo innrømmer jo at han strever med troen og livet som kristen. Det er ikke noe enkelt, men en kamp og strid. Men såpass ærlige bør vel egentlig alle kristne være? At kristenlivet er en kontrastfylt blanding av synd og nåde, uro, tvil og tro, er ikke noe å legge skjul på. Akkurat som i livet til apostelen Paulus, beskrevet i Romerbrevets kapittel 7: «Jeg vil gjøre det gode, men kan ikke annet enn å gjøre det onde. Mitt indre menneske sier med glede ja til Guds lov, men jeg merker en annen lov i lemmene. Den kjemper mot loven i mitt sinn og tar meg til fange under syndens lov, som er i lemmene. Jeg ulykkelige menneske! Hvem skal fri meg fra denne dødens kropp? Gud være takk ved Jesus Kristus, vår Herre!» (v. 21-25).

Som tidligere nevnt, er det et typisk virkemiddel i den barokke diktekunsten å sette opp tydelige kontraster, slik Kingo gjør her i «Aldri er jeg uten våde». Men akkurat dette har han også funnet i Bibelen. Paulus skriver i 2 Kor 6: «[Vi går fram] i ære og vanære, baktalt og hedret. De sier vi leder folk vill, men vi taler sant, vi er miskjent, men likevel anerkjent, vi er døende, men se, vi lever! Vi blir slått, men ikke slått i hjel, vi sørger, men er alltid glade, vi er fattige, men gjør mange rike, vi har ingenting, men eier alt» (2 Kor 6,8-10). Tydelige kontraster og motsetninger også hos apostelen Paulus, altså, 1600 år før barokken.

Noen få år etter utgivelsen av det andre salmeheftet, tok Kingo den teologiske doktorgraden. Han fikk også oppleve å bli adlet av kongen! Dette var en glede og stor stas. Men ikke alle var like glade på den nyslåtte adelsmannens vegne. For eksempel plageånden hans, Jakob Worm, fortsatte å skrive stygge spotte- og skandaledikt med baktaling og vanærende rykter om biskopen. Denne sørgelige historien ville visst ingen ende ta.

Men så skjedde det ting, da Jakob Worm faktisk begynte å skrive bespottelige dikt også om kongen. Det ble skjebnesvangert. For dette var jo majestetsfornærmelse, en alvorlig forbrytelse den gangen. Worm ble arrestert og dømt til døden. Kingo gikk i forbønn hos kongen for sin gamle fiende, slik at straffen ble omgjort til livsvarig fengsel og Jakob Worm sendt til Trankebar, den dansk-norske kolonien i India. Nå fikk Kingo endelig fred, etter tjue år.  

Stat og kirke
Et spørsmål som melder seg når vi hører om disse kongene som blant annet utnevnte biskoper i kirken osv.: Skal ikke stat og kirke ifølge luthersk og bibelsk lære egentlig være adskilt? Jo, og Luther og de andre reformatorene tenkte en hel del på dette. De uttrykte et håp om at det snart skulle kalles sammen til et stort kirkemøte, et konsil som kunne behandle temaet om forholdet mellom stat og kirke, og innføre et tydelig skille. Men inntil videre, som en midlertidig ordning, lot de det fortsette litt på samme måte som før. I denne forbindelse er det viktig å huske at den lutherske reformasjonen sannsynligvis ville ha blitt kontant og brutalt stanset, hvis det ikke hadde vært for de lutherske fyrstenes beskyttelse. De satte evangeliet svært høyt og sto modig opp imot keiseren og hans hær som var på parti med pavekirken.

Dessverre ble det aldri noe av det store kirkemøtet som reformatorene hadde håpet på, så statskirkesystemet fortsatte og utviklet seg i århundrene som fulgte. Sett fra den lutherske kirkes perspektiv, kan det sies at dette  fungerte noenlunde bra så lenge fyrstene respekterte og forsvarte den kristne og lutherske lære. Og på Kingos tid gjorde de danske kongene ennå i stor grad det.

Salmebok
Kingo var etter hvert blitt en kjent salmedikter og gjaldt nærmest som landets offisielle poet. Så da kongen i 1683 bestemte at Danmark-Norge skulle få en ny offisiell salmebok, var Kingo det naturlige førstevalget til å lede arbeidet med dette. Og han satte i gang og arbeidet intensivt med salmeboken i en årrekke. Alle søndagene i kirkeåret måtte få sine egne salmer, så Kingo diktet mange nye. Etter en del komplikasjoner, fordi noen ønsket å stikke kjepper i hjulene for Kingo, ble den nye salmeboken endelig utgitt i 1699. Tittelen var «Den Forordnede Kirkepsalmebog», men den er alltid blitt kalt «Kingos salmebok». 86 av hans  egne salmer var inkludert, i tillegg til salmer av Luther og mange andre. Salmeboken ble tatt meget godt imot og var i bruk svært lenge. Ja, så sent som 1859, altså 160 år etter førsteutgaven, ble den utgitt på ny i Christiania (Oslo). Dette forteller ganske mye om dens popularitet.

Påskesalmer
Kingo er ikke bare kjent som ortodoksiens salmedikter, han kalles også «påskens salmedikter». For til den nye salmeboken hadde han skrevet mange flotte sanger for pasjonstiden og påsken. Akkurat disse hadde en spesielt stor betydning for ham personlig. I dem fører han oss steg for steg gjennom Jesu lidelseshistorie, fra palmesøndag til korsdøden på Golgata langfredag og oppstandelsen på påskesøndag. Vi har allerede sett på «Skriv deg, Jesus, på mitt hjerte». I tillegg hadde han skrevet seksten andre.

For palmesøndag, når Jesus rir inn i Jerusalem, skriver Kingo:

Se hvor nu Jesus treder
hen til den morderstad,
enskjønt man ham bereder
så stort et blodebad. 
(…)
Tillykke, ja tillykke,
min konge, gå av sted
min død å undertrykke!
Ha takk i evighet!

I en annen salme, «Hør en lovsang, høye himler», er vi i nattverdsalen på skjærtorsdag, der Jesus sammen med disiplene synger den store lovsangen (Hallel) ved avslutningen av påskemåltidet, som evangelisten Matteus nevner: Da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut til Oljeberget (Matt 26,30):

Hør en lovsang, høye himler,
lytt til sangen, englekor!
Hør en lovsang, folkevrimler,
alle som på jorden bor!
Jesus, fylt av tro og trøst
løfter høyt i sang sin røst
før han går fra nattverdssalen
for å krysse Kedrondalen.

Så går de ut i natten, og Kingo gir oss en egen salme om den angst og nød som kom over Jesus i Getsemanehagen:   

Over Kedron Jesus treder
Treder på sin bare fot,
Mot den død man ham bereder,
Å, vi burde gråte blod!
Se, hvor bladet har seg vendt,
Nå er alle buer spent;
Se, hvor de på Jesus sikter
Mens ham hele verden svikter.

Vi merket oss en kreativ og effektfull bildebruk: «Nå er alle buer spent, se hvor de på Jesus sikter.» Kingo gjentar ordet se om og om igjen, for han ønsker å gjøre det hele svært levende for oss, som om det skjer akkurat nå, som om vi selv er til stede i hagen. Se, gresset med røde dråper, fordi Jesus er så fylt av angst at han svetter blod. Han maler det for øynene våre:

Se, hvor våndefull han faller
Ned med bønn i hardest nød;
I sin angst på Gud han kaller,
Ber at denne bitre død
Og dens kalk må vike hen,
Slår seg straks til ro igjen.
Det som Gud, hans Far, behager,
Er hans vilje alle dager.

Se, hvor han med døden strider,
Engstet i sin hjerterot;
Sjelekval ham søndersliter
Og opprører alt hans blod!
Gresset hvor min Jesus lå,
Blodig dugg er dryppet på
Av hans årers purpurkilde.
Å, hvor led min Jesus ille!

Kingo har også med en salme om de sju ordene (setningene) Jesus sa mens han hang på korset: Og etter hvert av de sju har han flettet inn et vers med en bønn til Jesus:

Gå under Jesu kors å stå,
og la hans røst ditt hjerte nå!
Ja, stå i stillhet og gi akt
på det han har til avskjed sagt.

(…)

En røver stammet frem sin nød
og høstet liv ved Kristi død:
“Til Paradis, jeg sier deg,
skal du i dag få følge meg.”

La meg òg i min siste stund
få trøst, o Jesus, av din munn.
Omvend meg du, hver dag som går,
så arv i himmerik jeg får.

Da lød et ord: “Det er fullbrakt!”
Et større ord er aldri sagt.
Oppfylt er lov og profeti,
forbannelsen er nå forbi!

Det gir meg trøst i hjerterot,
det er en evig gledes-flod.
Du sonet mine synders sum,
å, dyre evangelium!

Hans siste ord var fylt av lys
og livets håp i dødens gys.
Han ropte: “Fader, i din hånd
jeg overgir min sjel og ånd!”

Det ord, det ord seg trenger inn
dypt i mitt hjerte, sjel og sinn.
Gi at det blir det siste ord
jeg tale skal på denne jord.

Så kommer endelig påskemorgen, med «Som den gylne sol frembryter», et av Kingos mesterstykker:

Som den gylne sol frembryter
gjennom den kullsorte sky
og sin stråleglans utskyter,
så at natt og mulm må fly,
så min Jesus av sin grav
og det dype dødens hav
oppstod ærefull av døde
imot påskemorgenrøde.

Takk, du store seierherre,
takk, du livets himmelhelt,
som ei døden kunne sperre
i det helvedmørke telt!
Takk fordi at opp du stod
og fikk døden under fot!
Ingen tunge kan den glede
med tilbørlig lovsang kvede.

Salmen hadde opprinnelig ti vers og avsluttes slik:

Takk for all din fødsels glede,
takk for ditt det guddoms ord,
takk for dåpens hellig væte,
takk for nåden på ditt bord!
Takk for dødens bitre ve,
takk for din oppstandelse,
takk for himlen du har inne,
der skal jeg deg se og finne.

Kingo er her full av takknemlighet og uttrykker dette ved å repetere ordene «takk for…» i alle de sju første linjene. Dette gir en litt overdådig effekt, typisk for barokkstilen. Men så, når den aller siste linjen kommer, lar han denne være annerledes, som en kontrast. Og her uttrykker dikteren, og vi som synger, en glad luthersk frelsesvisshet: Ikke «forhåpentligvis får jeg se deg» eller «kanskje…», men «der skal jeg deg se og finne». Som kristne kan vi få stole fullt og fast på Guds løfter. Ved nådens midler har han lovet å bevare oss i troen.

Timeglasset renner ut
I en alder av 60 år ble Kingo enkemann for andre gang, da fru Johanne døde 76 år gammel. Kort tid etter ble han gift for tredje gang, med den 29 år gamle velstående Birgitte Balsløv fra Odense. De to hadde svært like interesser og ble meget lykkelige sammen. Hun var en god støtte for ham de siste åtte årene av hans liv.

I forbindelse med en reise til København våren 1703, ble han svært syk. Tilbake i Odense forble han sengeliggende i en svak tilstand og med mye smerter. Når besøkende spurte hvordan det gikk og om han hadde vondt, svarte han: «Det kan ikke være annerledes enn at det volder smerte når to så gode venner som kropp og sjel skal skilles ad. Men hver rettsindig Jesu disippel og hver god stridsmann må tålmodig lide det.»

En lørdagskveld i oktober våknet Kingo av en søvn og sa: «Herre Gud! I morgen får vi høre en dejlig musik!» Neste morgen klokken åtte, da kirkeklokkene ringte til høymesse i St. Knuds domkirke i Odense, den 19. søndag etter treenighetsdag, sovnet Thomas Kingo inn i døden, nesten 69 år gammel. Han hadde da vært Fyns biskop i 27 år. En av den lutherske kirkes største salmediktere fikk endelig oppleve gleden og sangen han hadde lengtet etter og skrevet så mye om.

Far, verden, far vel!
Jeg vil ikke lenger være din trell.
De byrder du byltet og lesset meg på,
dem kaster jeg fra meg og vil dem forsmå.
Jeg river meg løs for jeg kjeder meg ved
forfengelighet,
forfengelighet!

Hva er det vel alt,
som verden så listig har sminket og malt?
Det er bare skygger og drivende sky,
det er bare bobler som brister på ny,
det er bare gynge-is, svik og fortred,
forfengelighet,
forfengelighet!

Hva er mine år,
som smygende svinner og snikende går?
Hva er min bekymring, mitt tyngende sinn,
min sorg og min glede og tankens spinn?
Hva er vel mitt arbeid, min møye, min sved?
Forfengelighet!
Forfengelighet!

Å rikdom og gull,
du jorderiks avgud i skinnende muld!
Du er dog av verdens mest skuffende ting,
som vokser og minker og veksles omkring,
Hva er du når man deg i solen har sett?
Forfengelighet!
Forfengelighet!

Akk, ære og glans,
hva er vel din blendende krone og krans?
Misunnelse sitter deg alltid på rygg,
du hemmelig støttes og sjelden er trygg,
Så ofte du snubler hvor andre de gled –
forfengelighet,
forfengelighet!

Akk, kjødelig lyst,
din giftige leppe så mange har kyst!
Ditt fengende knusk og din flyvende gnist
ble mange til evige luer til sist.
Din skål ligner honning, men drikken er led –
forfengelighet,
forfengelighet!

Så far da, far vel!
du skal ikke lenger forføre min sjel.
Du dårende verden, jeg sier deg av
og senker deg ned i forglemmelsens hav.
Jeg lengter mot dagen da sorg blir til sang
i Abrahams fang,
i Abrahams fang.

Der skal mine år
begynne i evighets deilige vår.
Der skal ikke dagen ved solrenning gry
og månen formørkes i ne og i ny.
Min Jesus er solen, og sæl er min sang
i Abrahams fang,
i Abrahams fang.

Min glede og fryd
forfriskes av englebasunenes lyd.
Ja, Gud han er gleden for meg og for dem.
Far opp da, min sjel, og all verdslighet glem!
Men glem ei at gleden er lykkelig lang
i Abrahams fang,
i Abrahams fang!

KILDER:
Dansk Biografisk Leksikon
Elseth, Egil, Thomas Kingo – veversønnen som ble salmedikter, Oslo 1985
Norsk salmebok, Oslo 1985
Petersen, Richard, Thomas Kingo og hans samtid, København 1887

Planeten har fått besøk

Engelen svarte: «Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal barnet som blir født, være hellig og kalles Guds Sønn.» (Luk 1,35)

Det fins en del som tror at planeten vår har hatt besøk av fremmede vesener fra verdensrommet, i UFOer, flyvende tallerkener eller lignende. Bibelen gir oss ingen grunn til å tro noe slikt. Men likevel: den forteller oss at jorden har fått besøk. Av et levende vesen som er helt annerledes enn oss. Et guddommelig vesen. Gud selv har besøkt oss! Han som har skapt himmel og jord og alt som lever, kom til oss på en helt spesiell måte for om lag to tusen år siden. Han ble selv en del av menneskeslekten da han kom inn i jomfru Marias morsliv som et bittelite embryo, unnfanget ved Den Hellige Ånd.

Nå i siste del av mars minnes vi Marias bebudelse, da hun fikk budskapet om at hun skulle bli gravid og føde Guds Sønn. Vi forstår at Gud ikke ble menneske etter for eksempel tolv eller atten eller tjueto uker i morslivet, eller ved fødselen. Nei, livet hans som menneske startet ved unnfangelsen, i likhet med livet til alle andre som tilhører menneskeslekten. Fra det tidspunktet var Jesus sant menneske og sann Gud i én person. Under over alle under.

Marias barn skulle være hellig, sa engelen. Var dette så veldig viktig? Ja. Fordi ingen av oss andre som er kommet til verden etter syndefallet, er hellige. Vi er alle syndere og derfor underlagt forgjengeligheten og døden. «Med skyld ble jeg født, med synd ble jeg til i mors liv,» skrev salmedikteren David (Salme 51). En forbannelse lå over menneskeheten. Synden skilte oss fra Gud. Hvem kunne redde oss i vår nød?

I dette barnet som er hellig og Guds Sønn, ligger løsningen. For her kommer han til oss som et menneske av kjøtt og blod for å bli vår alles stedfortreder. Vi trenger aldri å tvile på at Gud elsker oss når vi tenker på at han har blitt en av oss, et bittelite menneskebarn i Marias morsliv, som vokste og utviklet seg fra uke til uke akkurat som oss. Han fikk fingre, tær, nese, munn, et hjerte som banket, og han sprellet med armer og bein i fostervannet. Så bittesmå har vi alle vært. Og Jesus ville bli lik oss. For han skulle jo være vår stedfortreder. Og dette var han ved å leve et fullkomment hellig og rettferdig liv for oss alle. Han var helt uten synd. Likevel bar han hele vår syndebyrde og tok selv vår straff på korset. Han ga sitt liv som løsepenge for oss. Han har betalt alt vi skyldte og vunnet seier over syndens, dødens og djevelens makt.

Planeten har fått vidunderlig besøk! I sin store nåde har Gud ved sin hellige Sønn forsonet oss mennesker med seg selv. Han gir oss nå tilgivelse, fred og evig liv. Helt uten noen prestasjoner får vi bare ta imot i tro og tillit og takke ham for denne fullstendig ufortjente gaven. Gud være takk og lov.

Trøbbel i Wittenberg – Luther vender tilbake fra eksilet, mars 1522

Bykirken i Wittenberg. Foto: Wim van ‘t Einde, Unsplash.com

Etter å ha blitt lyst fredløs av keiseren, satt Martin Luther fra 19. april 1521 i skjul på Wartburg, et av slottene til kurfyrst Fredrik den vise av Sachsen. Noen ny «luthersk kirke» var ennå ikke blitt grunnlagt. Mange rundt om i Tyskland og Nord-Europa var enige i reformatorens protester mot falsk lære og praksis innenfor pavekirken, og praksisen med salg av avlatsbrev hadde avtatt betraktelig. Men gudstjenestelivet og kirkens liturgi var forblitt uendret. Folk begynte å bli utålmodige. Skulle det ikke snart skje noe mer?  

I løpet av Luthers ti måneder lange eksil begynte det å hende ting i hjembyen Wittenberg, reformasjonens sentrum. Først langsomt. Siden utviklet det seg plutselig så fort at ting kom helt ut av kontroll.

Noen av hans kolleger ved universitetet, Philipp Melanchthon, Justus Jonas og Andreas Karlstadt, fikk oppgaven med å lede reformasjonsbevegelsen i Luthers fravær. Først var han ganske fornøyd med rapportene han mottok, for eksempel om at flere prester, inkludert A. Karlstadt, inngikk ekteskap, noe kirken jo i mange hundre år hadde forbudt. (Karlstadt gikk imidlertid så langt at han uttalte at det burde bli obligatorisk for prester å gifte seg og bli far til en barneflokk… ). Mange av byens augustinermunker forlot klosteret, en del giftet seg med tidligere nonner. Ved nattverdfeiringer fikk nattverdgjestene motta både vin og brød, mens de tidligere bare hadde fått brødet. Det ble slutt på privatmesser, dvs. nattverdfeiring uten menigheten til stede, bare presten og en medhjelper. Juledag 1521 ledet Karlstadt nattverdfeiringen kledd i professorkjortelen sin, ikke kirkens flotte messehagel. Og for første gang i sitt liv hørte menigheten innstiftelsesordene lest med høy stemme på tysk, ikke latin. Karlstadt forkortet også nattverdliturgien, hoppet over alt som fremstilte messen som en offerhandling. Disse bruddene med gammel tradisjon føltes svært dramatiske for mange i menigheten, som ikke hadde mottatt undervisning om disse tingene.

Prester og munker og andre som ville holde på de gamle skikkene opplevde nå å bli utskjelt og kjeppjaget av studenter og vanlige byborgere. Kurfyrst Fredrik var bekymret over de økende tendensene til uroligheter, ordensforstyrrelser, voldelige opptøyer i byen. Han ga påbud om at de kirkelige reformene måtte stanses inntil videre.  

Påvirket av Karlstadt, bestemte byrådet imidlertid at kirkene skulle tømmes for altertavler, skulpturer, bilder av Kristus, Maria, apostlene og andre helgener osv., Som støtte for dette, siterte man Skriftens ord, «Du skal ikke lage deg gudebilder, ingen etterligning av noe som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke la deg lokke til å dyrke dem!» (2 Mos 20,4-5).

Siden det heller ikke står noe i Bibelen om at man skal bruke orgel i gudstjenesten, påsto Karlstadt at det var feil å bruke orgel. Lyden av orgel, trompeter og fløyter var verdslig og forstyrrende og hørte hjemme i teateret, ikke i kirken, mente han.

I februar 1522 fant det så sted en ikonoklasme (billedstorm) i Wittenberg. Folk gikk løs på kirkenes inventar og utsmykning, knuste og skar i stykker.

Midt oppi alt dette, var også tre «profeter» fra Zwickau ankommet byen og skapte uro med sine prekener der de påsto de hadde fått direkte åpenbaringer fra Den Hellige Ånd, og at det var viktigere enn hva som sto i Bibelen. De avviste også barnedåpen og kjempet sammen med Karlstadt for å innføre radikale reformer i kirken og gudstjenesten.

Nå var det kaos. Melanchthon og andre av Luthers venner tryglet ham om snarest å komme tilbake Wittenberg for å redde situasjonen. Han hadde akkurat gjort ferdig et første utkast til sin oversettelse av Det nye testamente fra gresk til tysk og var selv innstilt på å avslutte sitt eksil nå. Men kurfyrsten hadde gjort det klart at han ønsket at den fredløse reformatoren bare skulle bli værende på skjulestedet, så Luther skrev i et brev til ham at fyrsten var uten skyld for Gud dersom han skulle bli tatt til fange eller slått i hjel. Han mente han kunne klare seg uten fyrstens beskyttelse, fordi han hadde en mye mektigere beskytter i Herren Gud.

Den 1. mars 1522 forlot Luther Wartburg og ankom hjembyen noen dager senere. På første søndag i faste («Invocavit»-søndagen), den 9. mars, begynte han i bykirken en serie på åtte daglige prekener der han tilretteviste billedstormerne og urostifterne og dem som ville presse gjennom endringer med makt og i alt for raskt tempo. Alt måtte skje i frihet, og med god orden, uten opprør og vold. Endringer skulle forkynnes fram, folk måtte undervises i Guds Ord med tålmodighet, og ikke tvinges til noe imot sin samvittighet. Likesom spedbarn burde de først gis melk, så grøt, før de fikk kraftigere kost. Dag etter dag underviste Luther om messen og liturgien, presters ekteskap, fjerningen av bilder, nattverden, mat og faste m.m. Han var svært kritisk til alle som mente at det å beholde menneskelige tradisjoner var nødvendig for frelsen, men like kritisk til dem som mente at avvisningen av tradisjonene var nødvendig for frelsen: «Lag ikke et «nødt» ut av et «fritt»».

Fra prekenen mandag 10. mars:
«Ordet har skapt himmel og jord og alle ting — det er det som må gjøre det, og ikke vi arme syndere. Summa summarum: preke det vil jeg, si det vil jeg, skrive det vil jeg, Men tvinge, trenge noen med makt, det vil jeg ikke, for troen vil mottas frivillig og uten tvang, Ta eksempel av meg. Jeg var imot avlatshandelen og alle papister, men ikke med makt. Jeg har bare holdt på med Guds ord, preket og skrevet, ellers har jeg ikke gjort noen ting. Mens jeg lå og sov eller drakk wittenbergsk øl sammen med min Philippus og Amsdorf, utrettet det så meget at pavedømmet er blitt svakere enn noen fyrste eller keiser hittil har gjort det. Jeg har intet gjort, ordet har virket og utrettet det alt sammen. Hadde jeg villet fare frem med voldsomhet, hadde jeg bragt en svær blodsutgydelse over Tyskland. Ja, i Worms kunne jeg ha anrettet et slikt spill at ikke en gang keiseren hadde vært trygg. Men hva hadde det vært? Et narrespill! Jeg gjorde det ikke, jeg lot ordet handle. Hva tror dere vel djevelen tenker når man vil utrette tingene ved å lage ståhei? Jo, han sitter bak kulissene og tenker: aha, nå skal vel de narrene komme til å lage et nydelig spill! Men vi vi konsentrerer oss om ordet alene og lar det alene virke, da ergrer han seg.»

Fra prekenen tirsdag 11. mars:
«Om bildene: Bilder er ikke nødvendige, men det står oss fritt om vi vil beholde dem eller ikke beholde dem … Dere leser i loven, 2 Mos 20,4: «du skal ikke gjøre deg noe utskåret bilde eller noen avbildning av det som er oppe i himmelen, eller av det som er nede på jorden eller av det som er i vannet nedenfor jorden.» Det er det dere bygger på, det er grunnlaget. La oss nå se! Sett at våre motstandere nå vil si: men det første bud forlanger bare at vi skal tilbe én Gud og ikke noe bilde, og slik står det også like etter det dere siterte: «du skal ikke tilbe dem» (2 Mos 20,5). Altså er det tilbedelsen som er forbudt, ikke fremstillingen … Ja, sier du, men det står i teksten: «du skal ikke gjøre deg noe bilde». De sier: det står også: «du skal ikke tilbe dem» … De sier: bygget ikke Noa, Abraham og Jakob altere? Kan noen nekte for det? Nei, det må vi innrømme. Videre, satte ikke Moses opp en slange i ørkenen, slik vi leser i fjerde Mosebok? (4 Mos 21,9). Hvordan kan du da si at Moses har forbudt oss å lage noe bilde, når han lager et selv? En slange er jo også et bilde … Leser vi ikke dessuten videre at der var laget to kjeruber på nådestolen, på selve det sted hvor Gud ville tilbes? (2 Mos 27,7). Jo, vi må pent innrømme at man kan beholde og lage bilder, men tilbe dem skal vi ikke, og dersom man tilber dem, så skal de rives ned og fjernes.»

Luther forsvarte de lokale kirkenes rett til å beholde de bildene de ønsket. Og med sine åtte kraftfulle Invocavit-prekener oppnådde han å gjenopprette ro og orden i Wittenberg. Han ba de svermeriske Zwickau-profetene om å bevise budskapet sitt ved å gjøre et mirakel. De nektet, og forlot så byen. Andreas Karlstadt ble heller ikke værende særlig lenge etter dette. Med Luther tilbake fra eksilet, var reformasjonsbevegelsen igjen på rett spor.

Kilder:
Bainton, Roland: Here I stand. A Life of Martin Luther.
Lønning, Inge: Levende Luther.

Bordbønnen – et maleri

Das Tischgebet («Komm, Herre Jesu, sei unser Gast»), malt av Fritz von Uhde, 1885. (Wikimedia Commons)

For noen år siden ble jeg stående og måpe en lang stund foran dette maleriet i Berlins gamle nasjonalgalleri. Blant annet fordi det er ganske stort (165 cm bredt, 130 cm høyt), og svært realistisk malt, kan tilskueren lett få en følelse av å bli dratt inn og være til stede i samme rom som personene på bildet. Det gjør et mektig inntrykk, for hvem er det som plutselig har kommet inn i huset til en helt vanlig tysk bondefamilie «her og nå», som er klare for å sette seg til bords for å spise et måltid mat? Det er jo Jesus! Mannen ved siden av ham sier visst: «Kom og vær gjesten vår, Herre. Du kan sitte her,» mens Jesus tydeligvis er klar til å lede familien i en bordbønn.

Den tyske kunstneren Fritz von Uhde (1848-1911) ble spesielt kjent for nettopp slike motiver, der Jesus kommer og er sammen med vanlige mennesker i nåtiden, barn og gamle, kvinner og menn, gjerne litt fattige. Disse maleriene fikk til å begynne med mye kritikk for ikke å være åndelige og ærbødige nok. De hadde en for hverdagsrealistisk og «vulgær» stil, mente mange. De var så annerledes fra det man lenge hadde vært vant til å se i religiøs kunst.

Men Uhde uttrykker jo på denne måten en bibelsk sannhet, at Jesus ikke er fjernt fra sine troende; han har lovet å være med oss alle dager inntil verdens ende. Hvor to og tre er samlet i hans navn, er han midt iblant oss, selv om vi ikke kan se ham med våre to fysiske øyne. Også ellers kan han være til stede akkurat hvor og når han vil. Når vi gjør de daglige arbeidsoppgavene på vår lille plass i verden, og når vi ber ham om å være gjest ved spisebordet vårt, vil han være sammen med oss.

Fritz von Uhde vokste opp i Zwickau, Tyskland, og studerte senere ved kunstakademiet i Dresden. Hans far var kirkerådsleder i den evangelisk-lutherske kirke i Sachsen, og sønnen delte farens tro. Det er et spesielt lys i maleriene hans. Mange andre kunstnere var svært opptatt av lyset i naturen, men Uhde uttalte at han heller var opptatt av å finne og fange lyset inni den personen han malte. I Kristus så han den største skjønnhet og fullkommenhet. Blant hans mange kjente malerier er «La de små barna komme til meg», «Nattverden» og «Bergprekenen».

Jesus – munnskjenken vår

Foto: Maja Petric, Unsplash.com

Skjenking er for tiden et aktuelt og omdiskutert tema. Landets bartendere er nå i full sving igjen, etter uker med skjenkestopp på grunn av pandemien.

I oldtiden var munnskjenkene høyt betrodde tjenere ved de kongelige hoffene. Profeten Nehemja arbeidet som munnskjenk for perserkongen Artaxerxes (Neh 1,11ff), og vi leser også om den egyptiske faraos munnskjenk som fikk drømmen sin tydet av Josef i fengselet (1 Mos 40). Blant oppgavene til en munnskjenk var å servere vinen ved kongens bord. Og med en stadig frykt for kuppforsøk, var det ofte forventet at munnskjenken selv først skulle prøvedrikke av vinen, for sikkerhets skyld. Hvis noen da prøvde å forgifte kongen, ville dette sannsynligvis kunne merkes på munnskjenken, om han begynte å føle seg dårlig.

I Hellas var det vanlig å rekke dødsdømte forbrytere et beger med gift å drikke. Og i Det gamle testamente er «å drikke vredens beger» et billedlig uttrykk for å rammes av straff og lidelse. «Ta dette beger med vredesvin fra min hånd» (Jer 25,15). Det var det Jesus hadde i tankene da han fylt av angst og gru i Getsemane ba: «Ta dette begeret fra meg!» og «Min Far! Om ikke dette begeret kan gå forbi meg, og jeg må drikke det, så la viljen din skje» (Mark 14,36; Matt 26,42).

Det var alle vi andre som hadde fortjent å drikke vredens beger, på grunn av våre mange synder. Men Gud elsker oss så høyt at han overga sin enbårne Sønn for å frelse oss. Hele vår syndeskyld ble lagt på Jesus, han ble «gjort til synd for oss» (2 Kor 5,21) og regnet som den verste av alle forbrytere. Derfor ble også vredens og straffens beger rakt ham. Og han ofret seg og led en forferdelig pine som vår alles stedfortreder, for at vi skulle få slippe.

Munnskjenkene ved kongenes hoff drakk bare litegrann av vinen i begeret. Men Jesus, vår egen frelser-munnskjenk, har tømt hele det store, bitre, dødelige straffbegeret for oss. Straffen er gått forbi oss. Ved å dø for våre synder på korset, tok han brodden og giften ut av vår død. Og da Gud reiste sin Sønn opp fra graven på den tredje dagen, erklærte han oss alle «ikke skyldige». Gud gir oss derfor et helt annet beger å drikke; vi får si med salmisten: «Jeg løfter frelsens beger og påkaller Herrens navn» (Sal 116,13). Jesus skjenker oss den aller kosteligste drikk, det levende vannet, som blir en kilde i oss som veller fram og gir evig liv (Joh 4,14). Evangeliet i ord og sakrament, med Guds rike og sanne, sikre løfter, skaper troen i oss, slukker den åndelige tørsten vår, gir oss fred og glede, styrker oss og holder oss oppe gjennom alt. Hver den som tror på Sønnen, skal ikke gå fortapt, men ha evig liv.

O Herre Jesus, takk for din store kjærlighet, at du ofret deg og drakk vredens beger for meg. Gi meg alltid å drikke av ditt livgivende vann. Amen.