Martin Chemnitz

Martin-Chemnitz«Hvis ikke den andre Martin hadde kommet, ville ikke den første Martin ha blitt stående.»

Dette «ordtaket», formulert av romersk-katolske teologer, er litt av et kompliment til teologen Martin Chemnitz og hans iherdige arbeid med å forsvare arven etter Martin Luther, den evangeliske og bibelske lære.

Martin Chemnitz ble født den 9. november, 1522, i byen Treuenbrietzen i Brandenburg. Da han var elleve år gammel, døde faren hans, en kjøpmann, og dette førte til økonomiske problemer for familien. Martin fikk likevel fortsette sin skolegang, blant annet i Wittenberg, der han studerte under Philipp Melanchthon og også fikk høre Luther preke i kirken.

Etter Luthers død i 1546, kom noen svært turbulente tiår for den unge lutherske kirken. Pavekirken startet en «motreformasjon» ved kirkemøtet i Trient (1545-1563), for å gjenvinne kontrollen etter den protestantiske reformasjonen. Keiser Karl V sendte militære styrker mot lutheranerne fordi de ikke ville bøye seg for den romersk-katolske lære. Samtidig oppstod det innenfor den lutherske leiren harde teologiske lærestrider, med Melanchthons tilhengere på den ene siden – og de såkalte «gnesio»- (ekte) lutheranerne på den andre. Stridene gjaldt nattverden og Kristi person, arvesynden og fri vilje, de gode gjerningenes betydning, m.m. Det kunne se ut som om det rene evangeliet Gud gjennom sin tjener Martin Luther hadde latt lyse så klart i kirken, var i ferd med å bli formørket igjen.

«Den andre Martin» befant seg først litt på avstand fra kampens hete, da han var blitt ansatt som bibliotekar hos hertug Albrecht av Preussen, i byen Königsberg (nåtidens Kaliningrad, Russland). Der, i et av Europas fineste bibliotek, hadde han anledning og ro til fordype seg i Bibelens teologi samt studium av kirkehistorien. Senere vendte han tilbake til Wittenberg, ble ordinert til pastor og underviste ved universitetet. Deretter ble han kalt til superintendent (biskop) i Braunschweig, hvor han tilbrakte resten av livet. Han og hustruen Anna fikk tre sønner og sju døtre, men fire av barna døde i ung alder.

Concordia,_Dresden_1580_-_fba
Konkordieboken, Dresden 1580

Chemnitz så det store behovet for å få en slutt på stridighetene blant lutheranerne og førte an i arbeidet med å oppnå enighet og forsoning. Han var en av hovedforfatterne bak det svært betydningsfulle skriftet Konkordieformelen (1577), en fremstilling av den bibelske/lutherske lære og avvisning av en mengde falske lærer. Konkordieformelen ble etter hvert underskrevet av majoriteten av lutherske teologer og ledere i Tyskland, over 8000 personer, som et tegn på enighet. Skriftet ble så inkludert i Konkordieboken («Enighetsboken») av 1580, sammen med de andre lutherske bekjennelsesskriftene. Tretti år med strid var til ende, og den lutherske kirke var blitt stående. Etter sin viktige innsats, døde Martin Chemnitz den 8. april, 1586.

Andre kjente bøker forfattet av Chemnitz: «Herrens måltid» (1560), «De to naturer i Kristus» (1570), og firebindsverket «Examen concilii Tridentini» (Undersøkelse av Trientkonsilet) (1565-73), som inneholder grundige studier og tilbakevisning av romerkirkens lære slik den ble fremlagt ved kirkemøtet i Trient.

Reklamer

Johann Gerhard – erketeologen

Johann_Gerhard_Jena
Johann Gerhard, ca. 1618

Johann Gerhard kom til verden den 17. oktober 1582, i byen Quedlinburg, Tyskland, og ble 1600-tallets betydeligste lutherske teolog. Det har ofte blitt sagt at etter Martin Luther og Martin Chemnitz var Johann Gerhard «den tredje etter hvem der ikke er noen fjerde».

Som femtenåring ble han livstruende syk av tuberkulose og lå til sengs et helt år, svært deprimert. Hans pastor og sjelesørger, Johann Arndt, ga mye trøst og hjelp og oppmuntret ham til å begynne å studere teologi. Den unge Johann Gerhard ble karakterisert som høyt begavet, sensitiv og legemlig svak, men veldig flittig og disiplinert i sitt arbeid. Som student, bare 23 år gammel, utga han andaktsboken Meditationes Sacrae (Hellige betraktninger), en klassiker innen luthersk oppbyggelseslitteratur og hans mest populære bok.

Etter å ha oppnådd doktorgraden i teologi, ble Gerhard kalt til høye kirkelige embeter; Han var superintendent (biskop) i Heldburg, og senere generalsuperintendent i Coburg. I 1616 takket han ja til å bli professor i teologi ved universitetet i Jena. Mange andre universiteter (bl.a. Wittenberg og Uppsala) prøvde siden å få ham til seg, men Gerhard ble værende i Jena resten av sitt liv. Her utdannet han mange fremragende teologer og pastorer. Han var spesielt opptatt av at studentene måtte få en sterk lyst til å lese i den hellige Skrift. Og for å vekke en slik kjærlighet til Guds ord, holdt han forelesninger over nesten alle Bibelens bøker. I Jena forfattet Gerhard også en lang rekke viktige bøker, f.eks. den berømte Loci communes theologici (Allmenne teologiske emner), en monumental kristen dogmatikk i ni bind, den mest betydningsfulle siden reformasjonen hundre år tidligere. Her blir den bibelske og lutherske lære utlagt med stor energi og klarhet, sjeldent detaljert og nøyaktig.

Johann Gerhard – «erketeologen» fra den lutherske ortodoksis periode – var usedvanlig lærd; Kombinert med det skarpe og kritiske intellektet var også en dyp evangelisk fromhet og kjærlighet til Jesus. Hans prekener og andaktsbøker er preget av stor varme og inderlighet; Han taler til hjertene og legger vekt på å vise den kristne teologiens relevans for menneskenes liv.

Hans eget liv var mye preget av sykdom, krig og død, slik det var for svært mange på den tiden. Under Trettiårskrigen (1618-1648) ble han flere ganger truet med fengsel. Hans første kone døde svært ung, kort tid etter å ha født en sønn som bare levde i sytten dager. Gerhard sørget dypt. Noen år senere giftet han seg på ny, med Maria Mattenberg. De fikk fire døtre og seks sønner, men tre av barna døde kort tid etter fødselen. Han var en hengiven familiemann; Etter at barna nådde tenårene ledet han andakter i hjemmet to ganger om dagen, hver dag. Selv var Gerhard mye plaget av bl.a. astma, revmatisme, nyreproblemer og en generell fysisk svakhet og trøtthet. I perioder var stemmen hans svært tynn, men han klarte likevel å undervise, forkynne og snakke med alle studenter, teologer og samfunnsledere som oppsøkte ham i Jena for å spørre om råd. Gerhard ble kjent for å være svært vennlig, mild, from, takknemlig, generøs, tålmodig, ydmyk, samt standhaftig i vanskelige situasjoner. Heller ikke hans teologiske motstandere, f.eks. blant katolikkene, kunne finne noe negativt å si om hans person og væremåte.

Nesten femtifem år gammel ble han sengeliggende med høy feber, og snart kom døden på besøk, den 17. august, 1637, etter at Gerhard hadde tatt avskjed med kolleger og familie, bekjent sine synder og tatt imot Jesu legeme og blod i nattverden. Hans aller siste ord var: «Kom, kom Herre, kom!» I begravelsen talte pastoren over noen vers fra Andre korinterbrev: «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet» – Derfor vil jeg helst være stolt av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg. (2 Kor 12,9)

Den Lutherske Bekjennelseskirke (LBK) – 40 år

lbklogo

Den 7. september 1974 ble Lutherska Bekännelsekyrkans stiftelsesdokument undertegnet i Uppsala, Sverige av en gruppe prester og lekfolk som hadde tatt steget ut av Svenska kyrkan fordi den kirken ikke lenger forkynte Guds ord klart og rent. Etter hvert oppstod det flere menigheter i Sverige, og i 1978 ble den første norske menigheten opprettet, Den Lutherske Forsamling i Avaldsnes. Helt fram til 2009 bestod LBK av svenske og norske menigheter, men den 18. juli det året ble LBK i Norge konstituert som et eget, selvstendig kirkesamfunn. LBK har siden 1993 tilhørt den verdensomspennende lutherske organisasjonen KELK (Den Konfesjonelle Evangelisk-Lutherske Konferanse).

LBK er en bekjennelseskirke. En bekjennelseskirke er en kirke der alle medlemmene med munnen bekjenner sin tro på Jesus Kristus og med livet viser at de vil følge Guds bud og Jesu ord.

En bekjennelseskirke er ikke identisk med den usynlige kirken, de helliges samfunn. Intet ytre kirkesamfunn eller vennesamfunn er identisk med Kirken (med stor K). For i ethvert kirkesamfunn kan det finnes hyklere – dvs. mennesker som har en kristen bekjennelse med munnen uten å ha en kristen tro i hjertet. Men det er heller ikke noe poeng for oss å avgjøre hvem som er en troende eller ikke. Det er det bare Gud som vet. Bare han kan se til hjertet. Det som imidlertid er viktig, er at alle har den samme bekjennelsen både i lære og liv, både i ord og gjerning. I en bekjennelseskirke kan ikke to ulike bekjennelser stå side om side. En kirke som tolererer ulike meninger og lærer om en og samme sak, er ingen bekjennelseskirke. For å konkretisere: Dersom noen hevder at Jesus ikke ble født av en jomfru, mens andre hevder at Jesus ble født av en jomfru, og begge disse to oppfatningene blir tolerert og tillatt forkynt i den samme kirken, er ikke denne kirken en bekjennelseskirke. Den tillater to forskjellige bekjennelser. Og det samme gjelder alle andre lærespørsmål.

Det som er typisk for de skandinaviske folkekirkene er nettopp at de tolererer forskjellige lærer å eksistere. I en folkekirke må takhøyden være stor. Ja, det ses til og med som noe positivt at forskjellige læreoppfatninger blir tolerert. Men dermed er ikke folkekirkene bekjennelseskirker. De har ikke en og samme bekjennelse. De følger ikke Skriftens formaninger om å vise enighet og ikke la det være splittelse (1 Kor 1,10). Formaningene om å vokte seg for falske profeter blir egentlig absurd i en slik kirke. For hvem er de falske profetene, når alle slags lærer og oppfatninger tolereres og tillates å bli forkynt fra prekestolene?

En luthersk bekjennelseskirke er en bekjennelseskirke der alle medlemmene bekjenner seg til den lutherske læren. Det er en kirke som både i skrift og tale bekjenner seg til den lære som vi finner utmeislet i de lutherske bekjennelsesskriftene. Disse skriftene fins samlet i Konkordieboken av 1580. Disse bekjennelsesskriftene fungerer ikke som en autoritet på samme linje som Bibelen. Men vi bekjenner oss til disse skriftene fordi vi har sett at de gir en riktig sammenfatning og utlegning av Guds ord.

Sentralt i den lutherske lære står læren om Skriften alene, nåden alene og troen alene. For Luther og reformatorene var Guds ord den høyeste autoritet, den eneste norm og rettesnor for all lære og alt liv. De hevdet med styrke at et menneskes frelse er av nåde alene og at den tas imot ved troen alene, uten gjerninger. En bekjennelseskirke som vil være luthersk, må framfor alt bekjenne seg til Skriften alene, nåden alene og troen alene. Det betyr blant annet at bibelkritikk ikke kan godtas i en luthersk bekjennelseskirke, heller ikke en synergistisk omvendelsesforkynnelse eller en lære som ikke innebærer at frelsen er 100% Guds verk ved Jesu Kristi gjenløsning.

Av pastor Egil Edvardsen.

(Denne artikkelen er hentet fra Bibelkalender for Den Lutherske Bekjennelseskirke, 2014. Publisert her med forfatterens tillatelse.)