Mannens og kvinnens roller i familien

Weddingring-JH
(Foto: Jason Hutchens/Wikimedia Commons)

Foredrag ved KELK-møtet i Durres, Albania, 24. mai 2019

I vår tid, i de fleste europeiske land, er tradisjonelle kjønnsroller betraktet som noe «så 1950-talls» og «middelaldersk». Kjønnsnøytralitet og likestilling er in. I Skandinavia fins det nå barnehager hvor barna oppfordres til ikke å bruke ord som «gutt» og «jente», men i stedet bare si «person» om hverandre, slik at alle kan få utvikle kjønnsidentiteten sin mer fritt og ikke bli presset inn i noen «snevre A4 kjønnsroller». Akkurat dette fenomenet er vel fortsatt i de fleste skandinavers øyne litegrann ekstremt, men det illustrerer en økende tendens i vår vestlige verden. Ekteskapet og familien betraktes som menneskelige oppfinnelser, gamle skikker som vi bare kan forandre på etter behag. Mange synes det er anstøtelig å høre snakk om kjønnsroller som ikke er menneskeskapte og ikke kulturelt betingede, men som faktisk er skapt av Gud ved verdens begynnelse. De raskt skiftende holdningene omkring oss gjør det mer utfordrende, men desto viktigere, å snakke om Bibelens ord om mannens og kvinnens roller.

Jesus sier: «Har dere ikke lest at Skaperen fra begynnelsen av skapte dem som mann og kvinne og sa: ‘Derfor skal mannen forlate far og mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp.’ Så er de ikke lenger to; de er én kropp. Og det som Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille» (Matt 19,4-6). Som «mann» og «kvinne» skapte han dem (1 Mos 1,27), og de hebraiske ordene som brukes her forteller ikke bare om et skille mellom to ulike kjønn, men indikerer også roller. «Mannlig» og «kvinnelig» er ikke en menneskeskapt, kulturell konstruksjon, men kommer fra Guds skaperhånd og er noe flott noe. I denne verden kan jo alle fine ting forvrenges og ødelegges, men fra begynnelsen av og i seg selv var og er disse kjønnsrollene noe svært godt.

Det er i ekteskapets forening at forholdet mellom mann og kvinne med rollene deres får sitt mest fullstendige uttrykk. Fra KELKs Nittifem teser for det 21. århundre: «Ekteskapet er en livsvarig, forpliktende – og offentlig godkjent – forening mellom en mann og en kvinne … Fordi Gud har innstiftet ekteskapet, har han også rett til å fortelle oss hvordan det skal fungere. Han sier at forholdet mellom mann og kone skal etterligne forholdet mellom Kristus og kirken, og at ektefellene dermed har ulike roller. Mannen skal være en kjærlig leder, «hodet», mens hustruen skal være en kjærlig hjelper. Gud vil at alle som er gift skal behandle sin ektemake med respekt.»

———————————————————————————————————–

1) Mannen er kvinnens hode og skal vise kjærlig lederskap (Ef 5,23.25).

2) Kvinnen er en god hjelper (1 Mos 2,18) som underordner seg sin mann (Ef 5,22).

———————————————————————————————————–

1)

Mannens rolle er å tjene som «hode» (gr. kephale), dvs. han har ansvar for lederskap i ekteskapet og familien. «Mannen er kvinnens hode,» sier apostelen Paulus (1 Kor 11,3). (Ikke bør være, men er.) Dette er en del av Guds skapelsesordning, for all tid. «For mannen ble ikke til av kvinnen, men kvinnen av mannen. Mannen ble heller ikke skapt for kvinnens skyld, men kvinnen for mannens» (1 Kor 11,8-9). Adam ble skapt først, deretter Eva. Ved denne kronologiske rekkefølgen etablerte Gud et bestemt forhold mellom mann og kvinne, slik at «mannen er kvinnens hode» (Ef 5,23).

Men da tiden for menneskehetens syndefall kom, glemte både mannen og kvinnen rollene Gud hadde gitt dem. «Hjelperen» (1 Mos 2,18) oppførte seg som  om hun var den åndelige leder av familien: Etter å ha lyttet til djevelen og trodd på hans løgner, forsynte kvinnen seg av den forbudte frukten og spiste. Hun ga også til sin mann, som var sammen med henne, og han spiste. Adam glemte sin lederrolle og fulgte hjelperens eksempel, istedenfor å lede henne. Han lyttet til sin hustru istedenfor å lytte til Gud. Som familiens overhode ble han holdt ansvarlig for det tragiske fallet, selv om han prøvde å legge skylden over på henne, hun som hadde startet det hele: «Kvinnen som du ga meg å være sammen med, hun ga meg av treet, og jeg spiste» (1 Mos 3,12). Paulus skriver: «Synden kom inn i verden på grunn av ett menneske, og med synden kom døden…» (Rom 5,12). Selv om «det var ikke Adam som lot seg lokke, men kvinnen» (1 Tim 2,14); var det altså likevel han som fikk skylden, fordi han jo var «hodet» som hadde unnlatt å lede.

Å være leder innebærer nødvendigvis en viss autoritet, at man gjør noen beslutninger. Men Gud vil ikke ha familieoverhoder som er sjefete og dominerende, egoistiske og harde. (Etter syndefallet har akkurat det dessverre ofte vært tilfellet.) Tvert imot. Paulus understreker kjærlighet og offer: «For mannen er kvinnens hode, slik Kristus er kirkens hode; han er frelser for sin kropp … Dere menn, elsk konene deres, slik Kristus elsket kirken og ga seg selv for den, for å gjøre den hellig … På samme måte skal altså mennene elske sine koner som sin egen kropp. Den som elsker sin kone, elsker seg selv. Ingen har noen gang hatet sin egen kropp. Nei, man gir kroppen næring og pleier den på samme måte som Kristus gjør med kirken» (Ef 5,23-29).

En ektemann skal derfor imitere Kristi uselviske og selvoppofrende kjærlighet. Jesus var villig til både å leve og dø for bruden sin, kirken. Han tjente henne hele veien til korset. Grunnen til at vi elsker Herren vår og villig underordner oss ham, er at han først elsket oss og ga seg selv for oss. Så mannen vil sette konas behov og ønsker over sine egne behov og ønsker, og søke å hjelpe henne og beskytte henne fra både fysisk, følelsesmessig og åndelig skade.

Som Kristi kjærlighet

C.F.W. Walther sa en gang i en bryllupspreken: «Kristus elsker sin kirke, han ikke bare later som. Ikke bare med ytre fremtoning og handlinger, men inderlig, av hjertet, slik at han nærer den med sin egen kropp og gir den å drikke av sitt eget blod. Så helhjertet bør den kristne mannen elske sin hustru.[1]

Videre elsker Kristus sin kirke selv om hun er full av urenhet. Istedenfor å skille seg fra henne, dekker han over syndene hennes med sin egen rettferdighet. Med en slik tålmodighet bør også den kristne ektemannen elske sin hustru, selv om hun har sine svakheter og skrøpeligheter. Han bærer over med disse svakhetene, og ønsker ikke på grunn av dem å bli fri igjen, men tenker heller slik: Jesus, min sjels brudgom elsker meg, selv om jeg er en fattig synder som skuffer ham daglig, han kaster meg likevel ikke ut av den grunn. Hvorfor skulle jeg da ikke elske min kone selv om hun ikke er perfekt!»

Walther påpeker også hvordan Kristus elsker sin kirke i praksis, i faktiske gjerninger, sørger for henne, ikke lar henne mangle noe godt, beskytter henne i fare, trøster henne i sorg. Og slik bør den kristne mannen gjøre mot sin kvinne, med stor standhaftighet; «ingen ulykkesstorm må få slukke iveren» i hans kjærlighet . «Selv lange år med sykdom må ikke få svekke den gjensidige kjærligheten mellom mann og kone, men heller utdype den, før til sist det sluknende øyet lukkes av en kjærlig hånd i dødens stund.»

Lokomotiv

Mannen skal føre an. Det er ikke meningen at han skal prøve å presse eller tvinge konen til å underordne seg. Nei, han må gå først og lede ekteskapet ved å ofre seg. Jo mer selvoppofrelse fra hodet, jo lettere og mer behagelig vil det være for den gode hjelperen og ledsageren å underordne seg ham i kjærlighet. Nathan R. Pope, en WELS-pastor, sammenligner dette med et tog: Som et lokomotiv skal mannen ta initiativet, og så vil resten av toget med glede følge etter. «Det kvinner ønsker seg er et tog som kjører ut fra stasjonen trukket av et lokomotiv, for full damp … La mannen hennes sette igang med en selvoppofrende innstilling når det oppstår en situasjon, så vil kvinnen oppleve – følelsesmessig – det som apostelen underviser om (i Ef 5). Og den naturlige responsen hennes vil da være å underordne seg og følge etter.»[2] «Så en mann fører an og setter i gang en god sirkel for kjærlighet og orden når han ofrer seg. Han skal ta initiativet. Han må skjerpe oppmerksomheten og følsomheten sin når det gjelder å oppdage måter å ofre seg, se muligheter til å fornekte seg selv for sin kones skyld.» [3] I hverdagen er det mulig for en mann å finne mange måter å gjøre dette på, mange små godhetsgjerninger for å vise konen at han verdsetter henne høyt.

Omtanke for den svakere part

I 1 Pet 3,7 skriver apostelen: «Dere menn: Vis omtanke i samlivet med kvinnen, som er den svakere part. Vis henne ære, for sammen skal dere arve nåden og livet. Gjør dette, så ikke deres bønner blir hindret.» Uttrykket «den svakere part» refererer sannsynligvis til fysisk styrke, ikke til moralsk utholdenhet, karakterstyrke, tro, eller intellektuell kapasitet. Kvinner er generelt fysisk svakere, noe som gjør dem mer sårbare for overgrep og seksuell utnyttelse. Kvinner kan også være mer følelsesmessig sårbare, noe som ofte gir seg utslag i usikkerhet og dårlig selvfølelse.[4] Formaningen til å leve med sin kone på en forståelsesfull og hensynsfull måte, å vise henne ære og respekt, utelukker alle former for koneplageri eller å gjøre noe som får henne til å føle seg mindreverdig. Kvinner mottar Guds frelsende nåde på like vilkår som menn og er medarvinger til himmelen. Og Gud legger merke til de «sterke» mennene og holder dem ansvarlige. Mannen skal bruke sin (vanligvis) større muskelstyrke, sitt lederskap og sin (milde) autoritet som leder, til å beskytte og sørge for sin kone og familie, elske og ofre seg for dem, slik som Kristus, han som er «mannens hode». Bønner og åndelig fellesskap, med Gud og med hverandre, kan bli hindret, sier Peter, dersom man ignorerer instruksene om mann-og-kone-relasjonen.

Det er klart at uten noen forståelse av Kristi sterke og selvoppofrende kjærlighet, er det ikke mulig å forstå apostlenes undervisning om mannen som «hodet» i ekteskapet. Vi kan ikke forvente at verden skal si ja til dette bibelske konseptet, ettersom verdens ideer om lederskap og autoritet er annerledes. Uansett hva vi sier, vil mange ta anstøt og snakke om «hierarkiske» eller «patriarkalske» ekteskap som noe skadelig. Dette er ikke til å unngå.

Da disiplene kranglet om hvem av dem som var viktigst, sa Jesus: «Dere vet at folkenes fyrster undertrykker dem, og stormennene deres styrer med hard hånd. Men slik skal det ikke være blant dere. Den som vil bli stor blant dere, skal være tjeneren deres, og den som vil være først blant dere, skal være slaven deres. Slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange» (Matt 20,25-28). Jesu undervisning om lederskap er nokså forskjellig fra verdens ideer.

I hjemmet

Når det gjelder familiens økonomi, ting som må gjøres rundt i huset, og særlig barneoppdragelse, kan mannen være glad for å ha en god hjelper å samarbeide med. Men han er fortsatt hodet, med et hovedansvar for å gi barna mat og klær, lære dem grunnleggende personlig hygiene og god oppførsel, lære dem om sin Herre og Frelser Jesus Kristus, lære dem å be, og sørge for at de får den kjærlighet og omsorg de trenger. Nylig var det en ledende amerikansk politiker[5] som skrev på Twitter at lærere bør få høyere lønn, fordi «de oppdrar våre barn». Vi kjenner til denne ideen fra kommunismen og sosialismen, at barnas oppdragelse liksom skulle være statens ansvar. Men ifølge Guds ord er dette ansvaret gitt til familien, hvor mannen og faren skal utvise lederskap. En tidligere president[6] hadde nok rett da han sa: «Alle store endringer i Amerika begynner ved middagsbordet.» Selv om skolelærere og søndagsskole- og konfirmasjonslærere gjør et meget verdifullt arbeid, er det likevel mor og far hjemme som må gjøre den viktigste jobben med å oppdra sine unge. Paulus skriver: «Dere foreldre[7], vekk ikke sinne og trass hos barna deres, men gi dem omsorg, så de får en oppdragelse og rettledning som er etter Herrens vilje» (Ef 6,4).

Å oppdra barn er hardt arbeid, men dessverre har fedre altfor ofte forsømt ansvaret sitt og overlatt det meste av byrden til konen. Mange kvinner skulle ønske at mannen ville være mer involvert i dette arbeidet. At så mange menn svikter når det gjelder å utøve Kristus-etterlignende lederskap i familien, er et stort problem.

 

2)

Kvinnens rolle. Hun ble gitt til mannen som en hjelper (1 Mos 2,18). Så en hustru skal være sin manns nære ledsager og hjelper, og hun skal underordne seg ham (Ef 5,22).

En hjelper

Adam ble så glad da han så kvinnen for første gang. «Endelig!» sa han. Tidligere hadde han fått se en stor mengde vakre dyr, men kunne ikke finne en ledsager på hans eget nivå, en som var lik ham og  passet med ham. Han hadde følt seg litt ensom, og det var «ikke godt for mennesket å være alene». Gud sa: «Jeg vil lage en hjelper av samme slag» (1 Mos 2,18). Etterpå var Adams respons: «Nå er det bein av mine bein og kjøtt av mitt kjøtt. Hun skal kalles kvinne, for av mannen er hun tatt» (1 Mos 2,23). Gud hadde gitt ham en fantastisk «hjelper» (hebr. ézer), en perfekt ledsager og venn, som også skulle bli mor til hans barn. Hun var på mange måter veldig lik ham. Men samtidig var hun også ganske annerledes, noe som jo var genialt, fordi hun og han supplerte og komplementerte hverandre med sin kvinnelighet og mannlighet.

Likeverd

Mannen og kvinnen var og er like mye verdt. Begge ble skapt «i Guds bilde», hellige, rettferdige og fullkomne på alle måter. Denne høyverdige kvaliteten preget både henne og ham. Og begge ble velsignet av Gud og fikk beskjeden: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over [alle dyr som det kryr av på jorden].» Ordet «hjelper» indikerer egentlig ikke noen lavere verdi, slik noen mener. Nei, dette ordet brukes ofte også om Gud selv: «Se, Gud er min hjelper» (Sal 54,4).

Etter syndefallet, da kvinnen og mannen ble like fordervet, forkynte Gud at han ville berge menneskeslekten fra deres fortapte tilstand. Både Eva og Adam skulle bli frelst ved en spesiell barnefødsel: «Kvinnens ætt», Messias, Guds egen sønn, skulle komme og knuse slangens/djevelens hode og makt (1 Mos 3,15). Men for å gjøre det, ville han måtte gi sitt eget liv. Så Gud sparte ikke en gang sin egen Sønn for å redde hver kvinne og mann. Så høyt elsker Gud hver eneste kvinne og mann. Og etter at Jesus hadde stått opp fra graven, hvem var det som først fikk høre de gode nyhetene? Noen av hans kvinnelige tilhengere.

For i Guds øyne er ikke det ene kjønn bedre eller mer verdifullt enn det andre. I Guds rike fins ingen annenrangs borgere. Paulus skriver: «For dere er alle Guds barn ved troen … Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus» (Gal 3,26-28). Dette budskapet var noe ganske sjokkerende i samfunnet på Paulus’ tid. Alle medlemmer – både kvinner og menn – i Guds rike er konger og prester i hans øyne (1 Pet 2,9). At Gud har gitt menn og kvinner forskjellige roller her på jorden, betyr ikke at de har ulik verdi for ham.

Underordning

Verbet som er oversatt «underordne seg» (gr. hypotasso) sier heller ikke noe om mindre eller lavere verdi. På gresk har ordet en mer nøytral tone enn på norsk og andre moderne språk, hvor «underordning» lett gir negative assosiasjoner. Kvelden før Jesus skulle dø, ga han en god illustrasjon på underordning og tjeneste da han reiste seg fra måltidet, tok av seg kappen, bandt et linklede rundt livet, helte vann i et fat og begynte å vaske disiplenes føtter. Etterpå sa han: «Forstår dere hva jeg har gjort for dere? Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det. Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter. Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre» (Joh 13,4-15).

Blant Kristi etterfølgere generelt gjelder det at alle skal underordne seg de andre, fordi dette er den rette kristne holdningen. Like før Paulus’ ord til koner om å underordne seg sine ektemenn (Ef 5,22), har han oppfordret efeserne til å bli fylt av Ånden, synge salmer sammen, synge og spille av hjertet for Herren, alltid takke Gud, og så: «Vær hverandre underordnet i ærefrykt for Kristus!» At man underordner seg hverandre er et resultat av at man er fylt av Ånden. Og dette skal være et vakkert kjennetegn på alle troende kristne, menn og kvinner, at de underordner seg, viser uselvisk kjærlighet, er ydmyke og setter de andre høyere enn seg selv. «Tenk ikke bare på deres eget beste, men også på de andres. La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus! Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset» (Fil 2,3-8).

Denne ultimate, uselviske kjærligheten fra Kristus til kirken, gjør at de troende gjerne og villig underordner seg under ham. De tror hans ord, og han inspirerer dem og gir dem kraften til å underordne seg hverandre. Av takknemlighet til ham vil de gjerne gjøre alt han ber dem om; de vet at dette er rett og godt og hellig. Det er med denne bakgrunnen at Paulus så skriver spesielt til hustruer: «Dere kvinner, underordne dere ektemennene deres som under Herren selv. For mannen er kvinnens hode, slik Kristus er kirkens hode; han er frelser for sin kropp. Som kirken underordner seg Kristus, skal kvinnene underordne seg sine menn i alt» (Ef 5,22-25). (Så, like etter, får mennene sin egen befaling, om å vise selvoppofrende kjærlighet mot konene sine, slik Kristus elsket kirken og ga seg selv for den). Det er viktig å merke seg at Bibelen aldri sier til ektemenn, «tving konene deres til underordne seg og adlyde!» Kvinnens underordning er ikke av tvang. «Å underordne seg betyr at hun villig føyer seg for mannen ut fra en posisjon der hun selv er trygg og sterk, på grunn av sikkerheten hun eier i Kristus. En slik underordning er ikke ekte i bibelsk forstand med mindre den er frivillig.»[8]

Skjønnhet innefra

Kristen underordning, ydmykhet og uselvisk kjærlighet er et vakkert og mektig vitnesbyrd om Kristus Jesus. Vi kan få være som «små kristuser» for våre medmennesker, inkludert de ikke-troende. Peter skriver: «Likeså skal dere gifte kvinner underordne dere under deres menn. Så kan de menn som står Ordet imot, bli vunnet, ikke ved ord, men ved hustruens livsførsel, når de ser hvordan dere lever i renhet og gudsfrykt. La ikke ytre stas, frisyrer, gullkjeder og fine klær være det som pryder dere. Deres smykke skal være det indre, skjulte menneske med sitt milde og rolige sinn, som er uforgjengelig og dyrebart for Gud. For slik smykket de hellige kvinner seg i tidligere tider, de som satte sin lit til Gud. De underordnet seg sine menn, likesom Sara var lydig mot Abraham og kalte ham herre (Og her kan vi da merke oss at Abraham nok ikke har sagt til Sara: «Adlyd meg! Du kalle meg ‘herre’!» Nei, vi kan anta at hun gjorde og sa det hun gjorde av egen fri vilje). Hennes barn er dere nå blitt, dersom dere gjør hva godt er, og ikke lar dere skremme av noe» (1 Pet 3,1-6).

Hvorfor sier Peter «og ikke lar dere skremme av noe»? Sannsynligvis fordi det å underordne seg en ektemann i utgangspunktet kan virke litt skremmende. En kvinne kan ha blandede følelser for dette. For ektemannen er jo en synder, slik hun også selv er. Han har sine feil og svakheter. Kan hun virkelig stole på ham og overlate til ham å lede? Men istedenfor å frykte eventuelle katastrofer, skal hun heller sette sin lit til Gud og gjøre det rette, respektere og underordne seg mannen og behandle ham godt, «i ærefrykt for Kristus». Og skulle «hodet» noen gang prøve å lede henne til å gjøre noe som er galt (kanskje å tilbe hedenske guder?), så gjelder regelen: «En skal lyde Gud mer enn mennesker!» (Apg 5,29)

«En kvinnes rolle og oppgave er å være pen og gjøre denne verden til et vakrere sted,» er ikke et sitat fra Bibelen eller kirkefedrene, men kanskje noe som en mannlig motedesigner kunne ha sagt (på 1950-tallet?). Det har alltid vært mye press på jenter og kvinner fra samfunnet når det gjelder å se bra ut, og de kan oppnå mange «liker» og stor respekt for sin ytre skjønnhet. Peter sier at akkurat denne tradisjonelle kjønnsrollen er noe som kristne kvinner ikke skal være så veldig opptatt av. Selv om Salomos høysang roser kvinnelig skjønnhet, og selv om det ikke er forbudt med sminke, smykker, fine klær og frisyrer, bør menn og kvinner uansett verdsette og ære en persons indre skjønnhet mer enn den ytre. Ingen vinnes over til Kristus av en kvinnes ytre utseende. Men når en mann ser sin kristne kones «renhet og gudsfrykt», hvordan hun underordner seg og behandler ham svært fint, så blir dette et stille og mektig vitnesbyrd som får Jesus til å se veldig bra ut.

Partnere

Hvis vi går tilbake til Efeserbrevet, kan vi merke oss at Paulus bruker ulike ord for barns og tjeneres/slavers «lydighet» vs. konenes «underordning». Det heter: «Dere barn, vær lydige mot foreldrene deres i Herren» (Ef 6,1), og «dere slaver, vær lydige mot deres jordiske herrer som mot Kristus selv» (Ef 6,5). Mens til hustruene står det like før: «Dere kvinner, underordne dere ektemennene deres som under Herren selv» (Ef 5,22). De ulike valgene av ord er trolig helt bevisst gjort for å indikere at her er det ulike relasjoner. «Barn og slaver er ikke partnere til sine foreldre eller herrer. Hustruer er partnere til sine ektemenn. En kones underordning under sin mann ligner mer på Kristi underordning under Gud Faderen enn på et barns lydighet mot sine foreldre.»[9] Kristus er jo likestilt og ett med Faderen, men han underordnet seg likevel Faderens vilje og gikk veien til korset for å bli vår frelser. (Akkurat det sier oss noe om hvilken helt sentral betydning underordning har i kristendommen; at det var ved Kristi underordning selve frelsen ble vunnet.)

Et ekteskap handler om være partnere, og om teamarbeid. Litt som på et fotballag, for eksempel i et verdensmesterskap: Landslagsspillerne er så glade for at laget har klart å kvalifisere seg, og de føler seg privilegerte som får være med å representere hjemlandet sitt i denne store turneringen. Målvakten, forsvarsspillerne, midtbane- og angrepsspillerne er likeverdige og helt avhengige av hverandre; de utfyller og supplerer hverandre med sine individuelle og spesielle evner. Godt samarbeid betyr alt! Samtidig er det godt å ha en av spillerne i rollen som «kaptein», en som kan fungere som en leder der ute på banen. Men bare en. For hvis to spillere samtidig begynner å oppføre seg som kaptein, bestemmer seg for stikk motsatte ting og begynner å krangle midt i en viktig kamp, vil dette være svært negativt for laget. På samme måte er ekteskapet et samarbeid, teamwork. Dette teamet trenger et kjærlig «hode» til å gjøre tjeneste som leder. At «hjelperen» underordner seg betyr ikke at hun har lavere verdi eller er mindre flink enn mannen. Men det betyr en forskjell med hensyn til rollen eller ansvaret for lederskap. Det trengs også to for å danse tango, men én av partnerne må føre an på dansegulvet.

Å få barn og skape et hjem

Når Gud snakker til Adam og Eva etter syndefallet, ser vi at formaningene fokuserer på to forskjellige områder av livet. Adam er tydelig betraktet som den som skal være den viktigste forsørgeren av familien: «Jorden er forbannet for din skyld. Med strev skal du nære deg av den alle dine levedager» (1 Mos 3,17). For Eva kommer konsekvensene på et område som er unikt for henne som kvinne: «Tungt vil jeg gjøre ditt strev når du er med barn, med smerte skal du føde.» Og Gud tilføyer: «Du skal begjære din mann, og han skal herske over deg» (1 Mos 3,16). Disse siste ordene forteller oss at syndefallet ikke hadde forandret Guds design når det gjelder lederskap innen familien, selv om synd og egoisme fra nå av ville påvirke forholdet mellom mann og kone.

Martin Luther ønsket at menn skulle vise spesiell ærbødighet for kvinnen, siden hun er «menneskehetens mor og pedagog»[10]. En mann kan ikke bli gravid og føde og amme et barn. Det er den gode hjelperen som er designet for denne unike og spesielle oppgaven. Adam kalte sin hustru Eva (liv), fordi hun skulle bli mor til alle som lever (1 Mos 3,20). Seksuell intimitet mellom mann og hustru er en flott gave fra Gud, og en hovedhensikt med dette er jo forplantning. For Gud hadde sagt, «Vær fruktbare!» Å være den personen som bærer nytt liv inn i verden, føder et nytt, levende menneske, er absolutt en svært høyverdig rolle, som alle bør betrakte med stor respekt. Gjennom mesteparten av verdenshistorien har mor også vært en viktig tidlig «pedagog» for sine barn, mens hun passet på dem i hjemmet. Vi kan her tenke på evangelisten Timoteus som «helt fra barndommen hadde kjent de hellige skrifter» og som tydeligvis ble undervist av sin fromme kristne mor Eunike og bestemor Lois (ettersom faren hans var greker og hedning). «Barn er dyrebare gaver fra Gud, og det er et privilegium, ikke en byrde, å oppdra dem» (KELKs Tese #18).

«Lytt, min sønn, til din fars formaning, forkast ikke rettledning fra din mor!» (Ordsp 1,8). Både mor og far er nødvendige for å oppfostre og oppdra sine barn. Et barn behøver et eksempel av både sitt eget kjønn og av det motsatte kjønn. «Naturen kaller på de to foreldrenes karakteristiske mannlige og kvinnelige kvaliteter for å oppdra sitt avkom … Når mannen sørger for og beskytter de mer sårbare medlemmene av familien sin, innser han også sin hensikt i livet. Når far og mor tar del i ansvaret med å oppdra sine barn, finner de ut hva de var ment for, selv om de strever med å leve opp til den høye standarden.»[11]

Både i Det gamle og Det nye testamente finner vi at hjemmet er det viktigste området for kvinnens aktivitet, mens mannen tilbringer tid ute i en fiskebåt på sjøen, pløyer åkeren, eller arbeider i snekkerverkstedet. Paulus råder unge enker til å «gifte seg, få barn og styre sitt hus» (1 Tim 5,14). De eldre kvinnene bør «lære de unge kvinnene å elske mann og barn, leve forstandig og rent, ta ansvar for hjemmet og underordne seg sine menn, slik at Guds ord ikke blir spottet» (Tit 2,3-5). Det betyr ikke at Gud forbyr en kristen kvinne i dag å ha en jobb og karriere utenfor hjemmet. Imidlertid må en kone og mor passe på (sammen med ektemannen/barnefaren) at ting ikke kommer ut av balanse; for det å føde barn og være mor er en unik og spesiell rolle gitt av Gud, og noe som krever mye tid, visdom og anstrengelse. Et stort problem nå i vår tid er at så mange kvinner er utslitt og strever tungt med å kombinere moderskap med en heltidsjobb utenfor hjemmet.

Aktive hjelpere

Prinsippene for hodets lederskap og hjelperens underordning må balanseres rett. Husk Eva, som begynte å oppføre seg som den åndelige leder i familien. På den annen side, må ikke hjelperen få en følelse av at hun bør være en passiv person. Hjelperen er en fantastisk gave fra Gud, hun ble gitt for å hjelpe![12] Kvinner har i like stor grad som menn viktige ressurser som behøves i hjemmet, i kirken og i samfunnet. «La enhver kristen kvinne fryde seg over å være skapt som et uunnværlig supplement og hjelper for mannen.»[13] Hun skal oppmuntres til å tjene med gavene sine, samtidig som hun husker på Guds prinsipper, som er en velsignelse, ikke et problem. Vi må være forsiktige så vi ikke «tolker» det Gud har sagt for at det skal harmonere med verdens nåværende ideer om likestilling og rettigheter.

Vi legger merke til at «den dyktige konen» i Ordspråksboken kapittel 31 er bemerkelsesverdig aktiv: Hun står tidlig opp, lager linklær som hun selger, og leverer belter til kjøpmannen. For det hun har tjent, kjøper hun et jordstykke og planter en vinmark, osv. Ektemannen stoler fullt på henne og mangler ikke noen vinning. En annen imponerende hjelper, fra 1500-tallet, var jo Katharina Luther, «Reformasjonens mor». Dr. Luther kalte henne «sjefen over Zulsdorf» (navnet på gården de eide), og «Wittenbergs morgenstjerne», fordi hun sto opp klokken fire for å ta seg av alle sine forpliktelser og gjøremål. Katharina fødte seks barn og organiserte husholdningen og familiens økonomi; i huset deres bodde også mange studenter og andre. Hun hadde et bryggeri, og drev med avl og salg av storfe. Iblant drev hun også et sykehus, hvor hun pleiet pasientene sammen med andre sykepleiere. Man kan nesten bli litt utmattet av bare å lese om alle aktivitetene hennes. (Og også om alt ektemannen fikk tid til.)

Prinsipper og deres anvendelse

Alle familier er forskjellige og unike. Men de generelle prinsippene Gud har gitt oss er de samme. Hvordan skal hodet og hjelperen anvende prinsippene i de reelle, konkrete situasjonene som dukker opp i det daglige? Bibelen gir oss ikke noen lovkode med spesifikke regler og forskrifter. Men hvis vi bare lærer å forstå prinsippene, kan vi be Gud om hjelp, så vil han lede oss til å finne den beste måten å gå framover sammen. «Gud har ikke beskrevet nøyaktig og detaljert hvordan en hustru skal underordne seg mannen sin, og han har ikke beskrevet nøyaktig og detaljert hvordan en mann bør elske sin hustru … Han ber oss om at vi av kjærlighet til ham prøver alt i livet vårt etter hans prinsipper, og at vi gjør alt vi kan for å leve i overensstemmelse med hans vilje og for å unngå alt som er uforenlig med hans vilje … Dette er den herlige friheten Gud har gitt oss menn og kvinner i den nye paktens tid, i Kristus. Vi lever ikke under noen seremoniallover. Vi er helt frie, og vi kan leve som frie menn og kvinner.»[14]

Til slutt leser vi den vakre avslutningen av Ordspråksboken (31,10-31):

א10 En dyktig kone – hvem finner vel henne?
Langt mer enn perler er hun verdt.
11 ב Mannen stoler på henne i sitt hjerte,
han mangler ikke vinning.
12 ג Hun gjør bare godt imot ham,
aldri noe ondt så lenge hun lever.

13 ד Hun skaffer seg ull og lin,
hendene arbeider med liv og lyst.
14 ה Hun er som handelsskipene,
hun skaffer mat langveisfra.
15 ו Før dagen gryr, er hun oppe,
gir mat til sitt hus og setter tjenestejentene i arbeid.
16 ז Hun ser seg ut et jordstykke og kjøper det,
for det hun har tjent, planter hun en vinmark.
17 ח Styrke er beltet hun har om livet,
hun tar i med sterke armer.
18 ט Hun merker at forretningene går bra,
hennes lampe slukner ikke om natten.
19 י Hun legger hendene på rokken,
og fingrene griper om teinen.
20 כ Hun åpner hånden for den som lider nød,
rekker hendene ut til den fattige.
21 ל Kommer det snø, er hun ikke redd for sine,
for alle i huset har ekstra klær.
22 מ Hun lager sine egne tepper,
hun har klær av lin og purpur.
23 נ Hennes mann er aktet i byporten,
der han sitter med landets eldste.
24 ס Hun lager linklær som hun selger,
og leverer belter til kjøpmannen.
25 ע Styrke og verdighet er hennes drakt,
hun ler mot dager som kommer.

26 פ Hun åpner munnen med visdom,
kjærlig rettledning har hun på tungen.
27 צ Hun ser etter hvordan det går i huset,
og spiser ikke latskaps brød.
28 ק Barna står fram og priser henne lykkelig,
mannen gir henne ros:
29 ר «Mange kvinner har vist at de er dyktige,
men du overgår dem alle.»
30 ש Ynde svikter, og skjønnhet forgår;
men en kvinne som frykter Herren, skal ha ros.
31 ת Pris henne for frukten av hennes arbeid,
hennes gjerninger skal gi henne ros i byens porter!

 

Referanser:

[1] C.F.W. Walther, The Word of His Grace. Occasional and Festival Sermons, Mankato 1978, s. 174ff.

[2] Nathan R. Pope, Feminism, Milwaukee, Northwestern Publishing House, 2003, s. 137.

[3] Ibid., s. 139

[4] Mark A. Jackson James, Peter, John, Jude (The People’s Bible Commentary), Northwestern Publishing House, 2002, s. 101

[5] Kamala Harris

[6] Ronald Reagan

[7] Eldre norske oversettelser: «fedre» (jf. den greske grunnteksten).

[8] Mark A. Paustian, More Prepared to Answer, Northwestern Publishing House, 2004, s. 139.

[9] John F. Brug, A Bible Study on Man and Woman in God’s World. Student’s manual. Northwestern Publishing House, 1992, s. 49.

[10] Francis Pieper, Christian Dogmatics, Vol 1, Concordia Publishing House, 1950, s. 524

[11] Ryan C. MacPherson, “The Natural Law of the Family.” I Natural Law. A Lutheran Reappraisal. Concordia Publishing House, 2011, s. 207

[12] Seth Erlandsson, “Kvinnen som mannens medhjelper”, i Bibel og Bekjennelse 2/2018, s.11-13.

[13] Man and Woman in God’s World—An Expanded Study. Northwestern Publishing House, 1987, s. 44.

[14] Ibid. s. 42.

Kristne og politikk

 

Er det rett å begi seg ut på den politiske arena med Bibelen i hånd og prøve å innføre «kristne lover og regler» i samfunnet? I forbindelse med stortingsvalget i høst ble det snakket mye om kristne verdier, og det fins politikere som ønsker et kristent styre av landet.

Det er lett å bli forvirret. De troende har «dobbelt statsborgerskap». Vi er medlemmer av Kristi kirke, de helliges samfunn, et nåderike. Samtidig er vi samfunnsborgere her i denne verden. Det er viktig å minne om at vi ikke må blande sammen de to «regimentene» – kirken og staten/øvrigheten, men forstå at de er adskilte og har fått helt ulike oppgaver av Gud.

«Kirkens oppdrag er å forkynne evangeliet til frelse for sjeler som står i fare for å gå fortapt. Det er ikke kirkens oppdrag å ordne opp i alle sosiale problemer i verden,»[1] som det står i KELKs nye 95 teser for det 21. århundret. Jesus kom ikke til verden for å opprette et jordisk fredsrike med velstand og lykke. Men ved sitt liv og sin død og oppstandelse har han gitt oss en evig fred og en arv som er langt rikere enn all jordisk rikdom. Jesu kirke skal forvalte denne arven, for at mennesker skal bli frelst. Kirken skal ikke legge seg opp i styringen av stater og prøve å endre det politiske systemet. Staten skal heller ikke styre over kirken.

De troende skal lyde øvrigheten såfremt den ikke befaler dem å være ulydig mot Gud. «Gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud,» sa Jesus. Og Pilatus fikk høre: «Du hadde ingen makt over meg dersom den ikke var gitt deg ovenfra.» KELKs tese 17: «Verdslige myndigheter er innstiftet av Gud for å holde fred og orden på jorden. Derfor bør kristne alltid respektere sine ledere som Guds representanter og be for dem. Kristne må gjerne gjøre tjeneste innen politisk styre og stell og arbeide med å forbedre ledelsen av samfunnet.»

Vi må skjelne mellom kirken (som kirke) – og den enkelte troende som jo har borgerskap også her i verden. Kristne samfunnsborgere bør oppmuntres til å ta på seg politisk ansvar. Men så må de ikke tenke at øvrigheten skal «kristnes». «Troende kristne som er blitt valgt til å fylle stillinger innen øvrigheten, må ikke skjule eller fornekte sin tro, men vitne om evangeliets sannhet når de har mulighet til det. Likevel må de skille nøye mellom de to provinsene – kirken og staten – og være klar over at staten ikke kan styres etter Guds ord eller «kristne prinsipper», men bare etter den naturlige fornuften og common sense. Mens kirken styres bare av Guds ord, og ikke etter diktat fra fornuften eller noen ytre tvang» (John Th. Mueller).[2]

På reformasjonstiden var det mye i samfunnet som hindret Martin Luther i å få satt ut i livet det klare prinsippet om skille mellom kirke og stat. Likevel sluttet han aldri å holde frem dette prinsippet som det eneste bibelske og rette. Svært mye kan sies om forholdet mellom kristne og politikk, øvrigheten og kirken. Vanskelige spørsmål dukker opp her i verden, og Gud har ikke gitt en liste med anvisninger for enhver situasjon. Bare noen enkle, klare prinsipp. Så hver enkelt kristen må be Gud om hjelp til å manøvrere i lys av disse. Og så vil vi alltid huske at vår beste, sanne borgerrett er i himmelen. Her på jorden har vi kun midlertidig visum.

(Redaksjonelt-artikkel fra tidsskriftet Bibel og Bekjennelse nr. 3/2017)

[1] Fra tese #75. Den konfesjonelle evangelisk-lutherske konferanse (KELK) vedtok 95 nye teser ved sitt verdensmøte i Grimma, Tyskland, juni 2017.

[2] Christian Dogmatics, s. 553

Den Lutherske Bekjennelseskirke (LBK) – 40 år

lbklogo

Den 7. september 1974 ble Lutherska Bekännelsekyrkans stiftelsesdokument undertegnet i Uppsala, Sverige av en gruppe prester og lekfolk som hadde tatt steget ut av Svenska kyrkan fordi den kirken ikke lenger forkynte Guds ord klart og rent. Etter hvert oppstod det flere menigheter i Sverige, og i 1978 ble den første norske menigheten opprettet, Den Lutherske Forsamling i Avaldsnes. Helt fram til 2009 bestod LBK av svenske og norske menigheter, men den 18. juli det året ble LBK i Norge konstituert som et eget, selvstendig kirkesamfunn. LBK har siden 1993 tilhørt den verdensomspennende lutherske organisasjonen KELK (Den Konfesjonelle Evangelisk-Lutherske Konferanse).

LBK er en bekjennelseskirke. En bekjennelseskirke er en kirke der alle medlemmene med munnen bekjenner sin tro på Jesus Kristus og med livet viser at de vil følge Guds bud og Jesu ord.

En bekjennelseskirke er ikke identisk med den usynlige kirken, de helliges samfunn. Intet ytre kirkesamfunn eller vennesamfunn er identisk med Kirken (med stor K). For i ethvert kirkesamfunn kan det finnes hyklere – dvs. mennesker som har en kristen bekjennelse med munnen uten å ha en kristen tro i hjertet. Men det er heller ikke noe poeng for oss å avgjøre hvem som er en troende eller ikke. Det er det bare Gud som vet. Bare han kan se til hjertet. Det som imidlertid er viktig, er at alle har den samme bekjennelsen både i lære og liv, både i ord og gjerning. I en bekjennelseskirke kan ikke to ulike bekjennelser stå side om side. En kirke som tolererer ulike meninger og lærer om en og samme sak, er ingen bekjennelseskirke. For å konkretisere: Dersom noen hevder at Jesus ikke ble født av en jomfru, mens andre hevder at Jesus ble født av en jomfru, og begge disse to oppfatningene blir tolerert og tillatt forkynt i den samme kirken, er ikke denne kirken en bekjennelseskirke. Den tillater to forskjellige bekjennelser. Og det samme gjelder alle andre lærespørsmål.

Det som er typisk for de skandinaviske folkekirkene er nettopp at de tolererer forskjellige lærer å eksistere. I en folkekirke må takhøyden være stor. Ja, det ses til og med som noe positivt at forskjellige læreoppfatninger blir tolerert. Men dermed er ikke folkekirkene bekjennelseskirker. De har ikke en og samme bekjennelse. De følger ikke Skriftens formaninger om å vise enighet og ikke la det være splittelse (1 Kor 1,10). Formaningene om å vokte seg for falske profeter blir egentlig absurd i en slik kirke. For hvem er de falske profetene, når alle slags lærer og oppfatninger tolereres og tillates å bli forkynt fra prekestolene?

En luthersk bekjennelseskirke er en bekjennelseskirke der alle medlemmene bekjenner seg til den lutherske læren. Det er en kirke som både i skrift og tale bekjenner seg til den lære som vi finner utmeislet i de lutherske bekjennelsesskriftene. Disse skriftene fins samlet i Konkordieboken av 1580. Disse bekjennelsesskriftene fungerer ikke som en autoritet på samme linje som Bibelen. Men vi bekjenner oss til disse skriftene fordi vi har sett at de gir en riktig sammenfatning og utlegning av Guds ord.

Sentralt i den lutherske lære står læren om Skriften alene, nåden alene og troen alene. For Luther og reformatorene var Guds ord den høyeste autoritet, den eneste norm og rettesnor for all lære og alt liv. De hevdet med styrke at et menneskes frelse er av nåde alene og at den tas imot ved troen alene, uten gjerninger. En bekjennelseskirke som vil være luthersk, må framfor alt bekjenne seg til Skriften alene, nåden alene og troen alene. Det betyr blant annet at bibelkritikk ikke kan godtas i en luthersk bekjennelseskirke, heller ikke en synergistisk omvendelsesforkynnelse eller en lære som ikke innebærer at frelsen er 100% Guds verk ved Jesu Kristi gjenløsning.

Av pastor Egil Edvardsen.

(Denne artikkelen er hentet fra Bibelkalender for Den Lutherske Bekjennelseskirke, 2014. Publisert her med forfatterens tillatelse.)