Bortkomne sønner

Rembrandt-The_return_of_the_prodigal_son
Rembrandt, «Den bortkomne sønnens hjemkomst», ca 1668.

Preken på 3. søndag etter treenighetsdag

Lukas 15,11-32: Jesus sa: «En mann hadde to sønner. Den yngste sa til faren: ‘Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.’ Han skiftet da sin eiendom mellom dem. Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og dro til et land langt borte. Der sløste han bort formuen sin i et vilt liv. Men da han hadde satt alt over styr, kom det en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød. Da gikk han og søkte tilhold hos en av innbyggerne der i landet, og mannen sendte ham ut på markene sine for å passe grisene. Han ønsket bare å få mette seg med de belgfruktene som grisene åt, og ingen ga ham noe.

Da kom han til seg selv og sa: ‘Hvor mange leiekarer hjemme hos min far har ikke mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.’ Dermed brøt han opp og dro hjem til faren.

Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Sønnen sa: ‘Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din.’ Men faren sa til tjenerne sine: ‘Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og holde fest. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’ Og så begynte festen og gleden.

Imens var den eldste sønnen ute på markene. Da han gikk hjemover og nærmet seg gården, hørte han spill og dans. Han ropte på en av karene og spurte hva som var på ferde. ‘Din bror er kommet hjem’, svarte han, ‘og din far har slaktet gjøkalven fordi han har fått ham tilbake i god behold.’ Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham. Men han svarte faren: ‘Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot ditt bud; men meg har du ikke engang gitt et kje så jeg kunne holde fest med vennene mine. Men straks denne sønnen din kommer hjem, han som har sløst bort pengene dine sammen med horer, da slakter du gjøkalven for ham!’ Faren sa til ham: ‘Barnet mitt! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. Men nå må vi holde fest og være glade. For denne broren din var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’»

___________

«Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg,» sa den yngste sønnen. Å si noe slikt, å be om å få utbetalt arven sin mens faren fortsatt var i live og ved god helse, var på den tiden, i det samfunnet, noe uhørt. Det var nesten som å si: «Far, jeg skulle ønske at du var død.» Faren ble nok både svært skuffet og sjokkert, men lot likevel sønnen få det som han ville. Litt senere kommer et nytt sjokk: «Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt.» En stor del av familiegården, som far hadde hatt mye arbeid med i mange år, ble bare solgt bort til fremmede. Så dro den yngste sønnen til et land langt borte, der han sløste bort formuen sin i et vilt liv. Det hele var skandaløst. Sønnen førte skam over faren og resten av familien. Alle som hørte dette måtte bare riste på hodet: «For en forferdelig oppførsel!»

Men hva gjør far? La oss forestille oss naboens reaksjon hvis han ble vitne til farens handlemåte: «Hva er det med den mannen?! Etter at den slyngelen av en sønn har vært ute i verden og sløst bort hele arven sin på et vilt fornøyelsesliv, så løper faren avgårde for å møte ham. Men ikke for å kjefte på ham! Neida. Han har visst slik inderlig medfølelse med ham og omfavner og kysser den skitne og stinkende gutten, ønsker ham velkommen hjem igjen og gir ham festdrakt og ring osv. Hva er dette for noe?! Hadde det vært mitt barn, skulle jeg ha skreket til ham: ‘Hvordan er det du har oppført deg?! Å, som du har ødelagt! Du har ført stor skam over meg. Du fortjener ikke en gang å få stå på trappa mi!’ Men men, okei da: Kanskje, hvis gutten ville love å skjerpe seg ordentlig, jobbe hardt og godt hver dag og oppføre seg bra, så kunne han få lov til å bo i det vesle skuret i hagen, helt nede ved porten. Men å ønske ham velkommen inn i varmen igjen på den måten naboen min nå gjør? Aldri!»

Ja, for denne farens oppførsel er uventet og oppsiktsvekkende. Kjærligheten hans er betingelsesløs og uten hemninger. Han elsker sterkere enn noen kunne forestille seg. Og: Dette er jo nettopp slik Gud elsker oss. Faren i denne lignelsen er et bilde på Gud, et bilde på Jesus og hans kjærlighet, som ikke avviste tollere og syndere som samlet seg rundt ham.

Gud er den som har skapt oss mennesker og gitt oss livet. I den forstand kan vi si at Gud er far til alle folk på jord, uansett hva de måtte mene og tro om ham. Men vi mennesker har vendt ryggen til Gud og gått våre egne veier. Vi vil være vår egen herre, bestemme over livet vårt selv. Alt det Far har gitt oss, liv og helse, intelligens, talenter, ressurser, penger, vil vi bruke akkurat hvordan vi selv har lyst. Du og jeg har gjort, sagt og tenkt mye i livet vårt som er skuffende og opprørende; vi har fornærmet og vanæret vår Far med alle syndene våre. Vi har ofte såret menneskene rundt oss og rotet det godt til både for dem og oss selv. Gud har grunn til å være veldig sint på oss. Og det er sant at han virkelig er vred på all synd og ondskap.

Men Jesus vil med denne lignelsen lære oss at Gud tar imot oss syndere med åpne armer. Vi får komme tilbake til ham; han tilgir syndere og gleder seg stort over hver og en som vender om. Han har stått og lengtet etter oss og er fylt av inderlig barmhjertighet mot oss. Du sier: «Far, jeg har syndet mot himmelen, jeg har syndet mot deg. Men hør her: Jeg har tenkt på hvordan jeg vil prøve å gjøre det bra igjen. Jeg vil jobbe som din tjener så godt jeg bare kan og …» Men Far vil ikke høre på noe slikt. I stedet bare overøser han deg med tilgivelse, nåde og kjærlighet, helt betingelsesløst, ufortjent. Du skal ikke streve og prestere noe først. Han gir deg ring på fingeren og kler deg i den aller fineste drakten, den som heter Jesu Kristi hellighets og rettferdighets drakt. Den får du ha på deg og gå rundt med. Tilgivelsen er 100%. Alle syndene dine er tilgitt. Absolutt alle. Og du får være et Guds barn igjen, en del av Guds familie.

Ingen syndere er for store eller for grove eller for langt borte slik at de ikke kan få komme hjem; hverken tollere, prostituerte eller slike som deg og meg. Gud sier: «Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø; om de er røde som skarlagen, skal de bli hvite som ull.» For en trøst og glede, at Gud tar imot oss akkurat som vi er, når vi kommer til ham med alle syndene våre. Han vil ikke straffe oss, men omfavner og tilgir oss. Tollerne og synderne som hørte Jesus undervise, fikk også stor trøst av denne fortellingen.

Men etter den trøsterike første delen av lignelsen, fortsetter Jesus med andre delen, som står der som en advarsel mot egenrettferdighet og en fariseisk holdning. «Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem,» hadde fariseerne og de skriftlærde nylig sagt om Jesus; de likte svært dårlig at han var vennlig mot slike forferdelige folk. Den eldste sønnen i lignelsen er et bilde på disse fariseerne. Han var svært pliktoppfyllende, men han gjorde ikke noe av kjærlighet og syntes visst det var et gledesløst strev å arbeide sammen med faren på gården. Og han var opptatt av fortjeneste. Han mente visst at han hadde fortjent mer enn hva han hadde fått av faren, i hvert fall hadde han fortjent å få mye mer enn den yngre broren. «Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot ditt bud…» Det var jo slik også mange fariseere tenkte. De var egenrettferdige, innbilte seg at de aldri hadde gjort imot Guds bud og at de derfor hadde fortjent alt godt fra ham.

Storebroren i lignelsen var faktisk også en «bortkommen» sønn, selv om han ikke hadde reist langt bort og ut i verden. Mangelen på barmhjertighet, kjærlighet og takknemlighet viste at også han egentlig var bortkommen. Vi legger merke til at han ikke en gang vil bruke ordet «bror» om lillebroren sin; nei, han sier i stedet: «Når denne sønnen din kommer hjem, han som har sløst bort pengene dine…» Han er sjalu og sint på både faren og lillebroren. Og akkurat som fariseerne som ikke klarte å glede seg over at angrende tollere og syndere fikk tilgivelse av Gud, nekter han å gå inn og være med på feiringen av den hjemkomne broren. For en skuffelse for faren, at den eldste sønnen hans er så selvisk, kald og respektløs. Men faren er tålmodig og prøver vennlig å overtale ham: «Barnet mitt! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. Men nå må vi holde fest og være glade. For denne broren din var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.»

Hva med oss? Hvem av de to bortkomne sønnene ligner vi mest på? Antagelig kan vi kjenne oss litt igjen i begge de to? Kanskje fra ulike perioder i livet vårt?

Det er alltid en fare for at vi kan bli som den eldste sønnen, dersom vi begynner å glemme at alt det gode vi har fått skyldes Guds kjærlighet og nåde. Dette er ikke noe vi har fortjent å få. Så vi må ikke se på andre syndere og tenke: «Skal hun og han, som har gjort det og det, mange store synder, skal de bli tilbudt det samme som meg? Er det rett? Skal også de få tilgivelse og evig liv?» I Guds rike er jo alt av nåde. Når faren sier: «Barnet mitt. Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt», så handler dette om familiebånd og kjærlighet, ikke om at sønnen har fortjent noe. Faren var bare overstrømmende kjærlig og god imot begge de to sønnene sine.

Slik som vår himmelske Far er god mot oss. I Guds rike er alt av bare nåde, ufortjent. Hvorfor? Fordi Menneskesønnen har gitt livet sitt som løsepenge for oss alle. Far var så fylt av medlidenhet med oss og ville så gjerne ha oss tilbake hjem til seg, at han sendte sin egen kjære enbårne Sønn for å ofre seg for oss, for å redde oss fra fortapelsen. Gud er vred på synd, men på korset sonte Jesus den rettferdige straffen for alle våre synder. Derfor får vi tilgivelse, fred med Gud og evig liv helt gratis, helt uten vår egen fortjeneste. Fordi Jesus har fortjent alt sammen for oss. Og slik er alt bare en stor gave som vi bare får ta imot, ved troen, som Den Hellige Ånd skaper og nærer i oss gjennom nådens midler. Og når andre bortkomne syndere også blir funnet og får ta imot evangeliets gave, har vi stor grunn til å fryde oss og være glade.

Hvordan endte historien? Faren snakket vennlig til den eldste sønnen og inviterte ham med seg inn til festen. Men om sønnen ble med inn til slutt, får vi ikke vite. Jesus lot det stå åpent. Han ville at fariseerne som lyttet til ham skulle legge bort stolthet og egenrettferdighet, vende om og bli med inn til festen, de også. Han vil ha med alle.

Enten du og jeg ligner på den ene eller den andre bortkomne sønnen – enten den yngste som hadde gått seg vill langt ute i verden – eller den eldste som holdt seg hjemme på gården men hadde gått seg vill i sitt eget hjerte; så står Gud med åpne armer for å ta imot oss og omfavne oss. Han vil ha oss hjem til seg. Til vår himmelske Far får vi alltid lov å komme. Han elsker oss og er barmhjertig mot oss og gir oss sin nåde. Gud være takk og lov! Amen.

Reklamer

Kristne og politikk

 

Er det rett å begi seg ut på den politiske arena med Bibelen i hånd og prøve å innføre «kristne lover og regler» i samfunnet? I forbindelse med stortingsvalget i høst ble det snakket mye om kristne verdier, og det fins politikere som ønsker et kristent styre av landet.

Det er lett å bli forvirret. De troende har «dobbelt statsborgerskap». Vi er medlemmer av Kristi kirke, de helliges samfunn, et nåderike. Samtidig er vi samfunnsborgere her i denne verden. Det er viktig å minne om at vi ikke må blande sammen de to «regimentene» – kirken og staten/øvrigheten, men forstå at de er adskilte og har fått helt ulike oppgaver av Gud.

«Kirkens oppdrag er å forkynne evangeliet til frelse for sjeler som står i fare for å gå fortapt. Det er ikke kirkens oppdrag å ordne opp i alle sosiale problemer i verden,»[1] som det står i KELKs nye 95 teser for det 21. århundret. Jesus kom ikke til verden for å opprette et jordisk fredsrike med velstand og lykke. Men ved sitt liv og sin død og oppstandelse har han gitt oss en evig fred og en arv som er langt rikere enn all jordisk rikdom. Jesu kirke skal forvalte denne arven, for at mennesker skal bli frelst. Kirken skal ikke legge seg opp i styringen av stater og prøve å endre det politiske systemet. Staten skal heller ikke styre over kirken.

De troende skal lyde øvrigheten såfremt den ikke befaler dem å være ulydig mot Gud. «Gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud,» sa Jesus. Og Pilatus fikk høre: «Du hadde ingen makt over meg dersom den ikke var gitt deg ovenfra.» KELKs tese 17: «Verdslige myndigheter er innstiftet av Gud for å holde fred og orden på jorden. Derfor bør kristne alltid respektere sine ledere som Guds representanter og be for dem. Kristne må gjerne gjøre tjeneste innen politisk styre og stell og arbeide med å forbedre ledelsen av samfunnet.»

Vi må skjelne mellom kirken (som kirke) – og den enkelte troende som jo har borgerskap også her i verden. Kristne samfunnsborgere bør oppmuntres til å ta på seg politisk ansvar. Men så må de ikke tenke at øvrigheten skal «kristnes». «Troende kristne som er blitt valgt til å fylle stillinger innen øvrigheten, må ikke skjule eller fornekte sin tro, men vitne om evangeliets sannhet når de har mulighet til det. Likevel må de skille nøye mellom de to provinsene – kirken og staten – og være klar over at staten ikke kan styres etter Guds ord eller «kristne prinsipper», men bare etter den naturlige fornuften og common sense. Mens kirken styres bare av Guds ord, og ikke etter diktat fra fornuften eller noen ytre tvang» (John Th. Mueller).[2]

På reformasjonstiden var det mye i samfunnet som hindret Martin Luther i å få satt ut i livet det klare prinsippet om skille mellom kirke og stat. Likevel sluttet han aldri å holde frem dette prinsippet som det eneste bibelske og rette. Svært mye kan sies om forholdet mellom kristne og politikk, øvrigheten og kirken. Vanskelige spørsmål dukker opp her i verden, og Gud har ikke gitt en liste med anvisninger for enhver situasjon. Bare noen enkle, klare prinsipp. Så hver enkelt kristen må be Gud om hjelp til å manøvrere i lys av disse. Og så vil vi alltid huske at vår beste, sanne borgerrett er i himmelen. Her på jorden har vi kun midlertidig visum.

(Redaksjonelt-artikkel fra tidsskriftet Bibel og Bekjennelse nr. 3/2017)

[1] Fra tese #75. Den konfesjonelle evangelisk-lutherske konferanse (KELK) vedtok 95 nye teser ved sitt verdensmøte i Grimma, Tyskland, juni 2017.

[2] Christian Dogmatics, s. 553

Advent = komme

256px-Jesus_entering_jerusalem_on_a_donkey

Nå er vi i adventstiden. Og for oss som har norsk, svensk eller dansk som morsmål er det jo veldig lett å ta litt feil og tenke at ordet «ad-vent» selvfølgelig må handle om å vente, vente på at det skal bli jul. For hva skulle det ellers bety? Men så er det kanskje noen som minner oss på at dette ordet egentlig ikke er et skandinavisk ord, men er fra et helt annet språk, latin – og det betyr: komme. Advent handler om at noen gjør sin ankomst. Det er noen som kommer.

Veldig mange mennesker tenker på Gud som en som befinner seg langt, langt borte fra vår verden, en som betrakter livet her nede på jorden. Han trekker i noen tråder, styrer litt her og der, og han kan høre oss når vi ber. Men på veldig lang avstand.

Men: Advent handler om at Gud kommer til oss. Han kommer hit! Han er slett ikke langt borte fra oss. Vi kunne hatt god grunn til å frykte for det – at han ville komme for å straffe oss for alt galt vi har sagt, gjort og tenkt. Men Bibelen forteller oss at Jesus Guds Sønn kommer til oss ydmyk og saktmodig. Han forkynner et gledesbudskap for fattige, kunngjør at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen; han vil sette undertrykte fri og roper ut et nådens år fra Herren.

1. Han kom altså til oss her på jorden for om lag to tusen år siden, som et menneske av kjøtt og blod, født av jomfru Maria: Immanuel – «Gud med oss». I Jesu menneskekropp bor hele guddomsfylden. Han kom for å gå i våre sko, være vår stedfortreder i liv og i død, kjøpe fri oss som sto under loven, så vi kunne få retten til å være Guds barn. Av kjærlighet gikk han i døden for oss, døden på korset. Men på den tredje dag gikk han levende ut av graven igjen.

2. Jesus, den levende Guds Sønn, kommer til oss også nå, den dag i dag, gjennom nådens midler, i ord og sakrament. Han underviser, leder, trøster oss, tilgir oss alle våre synder. I den hellige nattverden gir han oss sitt sanne legeme og blod å spise og drikke, forener seg med oss som greinene med vintreet. Også i dette nye kirkeåret vil han komme til oss. Han er ikke lei av oss.

3. Og: Han skal komme tilbake til jorden i herlighet og ære med alle sine engler på den ytterste dagen. Den kan komme fortere enn vi aner. Da skal han hente alle sine rettferdige hjem til seg, og vi får ta i arv det riket han har gjort i stand for oss og oppleve glede og jubel for evig. Helt ufortjent, av bare nåde, for Jesu Kristi skyld.

Velsignet være han som kommer i Herrens navn! Amen.

Herre over dødens makt

Preken på 16. søndag etter Treenighetsdagen

Lukas 7,11-17

Når verden med sin glede sviker,
når lykken ikke alltid ler,
når kors fra alle hjørner kiker
og stirrende inn til meg ser,
da vet jeg ingen bedre råd
enn fly til Jesus med min gråt.

(NoS 848,1)

Salmen vi nettopp sang er skrevet av Dorothe Engelbretsdatter, den kjente bergenske dikteren. Ifølge salmeboken skrev hun den i året 1681 – da var hun 47 år gammel og mer vant til sorg og gråt enn mange andre. Hun hadde født ni barn til verden, men allerede fulgt sju av dem til graven. Nå hadde de bare to sønner igjen, hun og ektemannen Ambrosius, som var prest i Bergen domkirke. Et par år senere ble Dorothe enke, og deretter mottok hun meldingen om at den ene sønnen hadde falt i krigen, som soldat nede på kontinentet.

Senere i livet, 68 år gammel, opplevde hun også å bli husløs – hjemmet hennes strøk med i den store Bergensbrannen i 1702. Den siste sønnen hun hadde igjen forsvant sporløst, antagelig var også han død; hun hørte i hvert fall ikke noe fra ham de siste 26 årene hun levde.

Ikke rart at veldig mange av salmene og diktene Dorothe skrev i løpet av sitt lange liv (hun ble 82 år gammel) er preget av sorg og tårer. «Taare-Offer» er tittelen på en av hennes viktigste diktsamlinger.

Men hver høst, på 16. søndag etter Treenighetsdag («høstens påskesøndag»), kunne hun gå til kirken sin i Bergen og høre denne dagens evangelietekst – om «Enkens sønn i Nain» – en tekst som vel må ha gjort et spesielt inntrykk på nettopp henne:

Det står at Jesus ga seg på vei til en by som het Nain. Disiplene og en stor folkemengde dro sammen med ham. Da han nærmet seg byporten, ble en død båret ut til graven. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. For en enke på den tiden å miste sin eneste sønn, var en spesielt stor tragedie: I tillegg til sorgen over mann og barn som var gått bort, kom også alle bekymringene for hvordan hun skulle klare seg videre i livet, hvem skulle nå forsørge henne?

Jesus visste om situasjonen hennes; det står at da Herren fikk se enken fikk han inderlig medfølelse med henne. Vi hørte i dagens episteltekst ordene om bredden og lengden, høyden og dybden av Kristi kjærlighet, at den langt overstiger hva noen kan fatte (Ef 3,13-21). Det var denne kjærligheten som nå gikk ut til den sørgende enken, en inderlig medfølelse.

Ellers kan det vel ofte skorte på medfølelsen oss mennesker imellom. «Du skal elske din neste som deg selv,» er budet til oss fra Gud. Men midt i en verden så full av nød og folk som sørger, er vi dessverre mange ganger nokså lunkne og likegyldige. Vi synes ofte vi har nok med oss selv, med våre egne mange små og store bekymringer og plager. Hvor er medfølelsen med dem som har det vondt?

Det er godt å lese at sammen med henne kom et stort følge fra byen. Et langt begravelsesfølge. Dette dødsfallet hadde gjort sterkt inntrykk på folk. Døden hadde rammet så hardt og brutalt. Tenk, en så ung mann! – den eneste sønnen til en enke! Det var fortvilende; de andre kunne bare synes synd på moren og vise deltakelse i sorgen, noe særlig mer sto ikke i deres makt å gjøre. Mot dødens makt kunne de ikke hjelpe henne.

Døden har en forferdelig stor makt. Overfor den står vi alle hjelpeløse og sårbare. I hver eneste generasjon er dødeligheten 100 %. Døden skiller ektefeller og venner fra hverandre, den gjør barn foreldreløse, den gjør foreldre barnløse. Noen har sagt at menneskeheten er som et eneste langt gravfølge. Våre nære og kjære følges til graven, den ene etter den andre, og før eller senere kommer turen til vår egen døde kropp.

Og mens vi ennå lever her på jorden, ligger tanken på døden der i bakhodet. Den kan gjøre oss nervøse og engstelige, for er det noe vi ikke har kontroll over, så er det dødens makt. «Tenk hvis det skulle skje noe med barna mine på veien, i trafikken! Tenk hvis jeg plutselig mister dem nå, allerede!» Aldri kan vi være sikre og trygge, for vi vet jo at døden rammer både gammel og ung.

Det er viktig å forberede seg på døden. Noen sier som så at «nei, min egen død er jeg ikke så opptatt av, hva som skal skje med meg; jeg tenker nå mest på barna mine, at de ikke må oppleve å bli foreldreløse osv.» Og dette høres på en måte fint og uselvisk ut, men det er svært uklokt. Guds ord formaner oss til forberede oss på vår egen død, hvordan det skal gå med oss da. For dette livet vi lever her på jorden, og som plutselig kan være slutt, er nemlig bare som et lite forværelse til en lang evighet, en tilværelse som aldri skal ta slutt! Vi må tenke på evigheten; og det er nå vi må forberede oss.

Du som er her i dag har en sjel. Du er ikke bare en kropp som en gang skal gravlegges eller kremeres, og så ferdig med det. Nei, du har en sjel som fortsetter å eksistere, og du skal fram for Guds domstol etter dette livet ditt her på jorden. Du har ansvar for hvordan du har levd, hva du har gjort, sagt og tenkt. Og du har ansvar for hva du har latt være å gjøre, si og tenke. Hvordan skal det gå med deg for Guds domstol? Til å besvare det spørsmålet gir Gud oss heldigvis god hjelp i sitt ord.

La oss først lese videre i teksten og se hva som skjer: Da Herren fikk se enken, fikk han inderlig medfølelse med henne. Han griper inn og stanser hele gravfølget. «Gråt ikke!» sier han til henne. Er forresten dette noe å si til folk som sørger? Er det ikke akkurat det vi ikke må si? De må vel få gråte og få utløp for sorgen? Men her er det helt annerledes, for her har vi han som rett og slett kan slukke sorgen, han som er herre over dødens makt! Han sier til liket som ligger der på båren: «Du unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Kraftfulle ord fra Herren Gud.

Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus ga ham til moren. Døden hadde røvet sønnen fra henne – Herren Jesus ga ham tilbake til henne. Alle som så det ble grepet av ærefrykt, står det, og de lovpriste Gud for det fantastiske som var hendt. «Gud har gjestet sitt folk!» utbrøt noen. Jesus hadde vist sine guddommelige egenskaper, at han er herre over liv og død. Det var helt sant – det var virkelig Gud som hadde gjestet dem!

Selvfølgelig var det en fantastisk dag for denne enken, og sønnen, og alle de andre i byen Nain som var vitner til miraklet. Men så er jo spørsmålet: Hva har dette med oss å gjøre, vi som lever nå i 2012? Er dette nyttig og viktig for oss å vite? Er det til noen hjelp for oss?

Ja, det er faktisk nettopp det det er. Gud har gjestet sitt folk – ikke bare jødefolket; Gud er en Gud for alle folkeslag på jord, han har gjestet også oss. Gud er ikke en fjern Gud som ikke bryr seg om vår nød, men en som er full av medfølelse. Herren over dødens makt, han som er livets kilde og livets herre, han har kjærlighet til menneskeheten, dette lange gravfølget vårt, en kjærlighet til oss som er så stor at den overgår all vår fatteevne. Og derfor stiger han altså ned og trer inn i menneskeslekten, inn i våre rekker, og blir en av oss! Gud ble menneske, født av jomfru Maria. Gud har gjestet sitt folk, for å hjelpe oss og berge oss, vi som er engstelige på grunn av dødens makt. Han kom for å frelse oss fra døden, den evige døden, fortapelsen.

Dette her er av den aller største betydning for alle oss som lever nå og som skal dø i det 21. århundret, enten det nå blir av kreft eller blodpropp, i en trafikkulykke eller i krig, av AIDS eller av sult. Han kom for å frelse det som var fortapt, for å kjøpe oss fri fra dødens makt ved å «gi sitt liv som løsepenge for mange» (Matt 20,28), dvs. for alle mennesker; det fins svært mange av oss, og derfor står det «for mange».

Hebreerbrevet forklarer at ettersom vi er mennesker av kjøtt og blod, måtte også Kristus fullt ut bli menneske som oss – «Slik skulle han ved sin død gjøre ende på ham som har dødens makt, det er djevelen, og befri dem som av frykt for døden var i slaveri gjennom hele livet» (Hebr 2,14-15).

I Romerbrevets femte kapittel beskrives Adam, det første mennesket, som hele menneskehetens representant. Paulus skriver: «Synden kom inn i verden på grunn av ett menneske, og med synden kom døden. Og slik rammet døden alle mennesker fordi alle syndet … På grunn av den enes fall måtte de mange (dvs. alle) dø … Døden fikk herredømme på grunn av ett menneskes fall» (vers 12,15 og 17).

Men så beskrives Jesus Kristus som «den andre Adam», den nye representanten for menneskeheten framfor Gud. Han er den som gjorde den dype skaden god igjen! Jesus var uten synd, og han både hadde og praktiserte den inderlige medfølelsen og kjærligheten som vi burde hatt og vist mot medmenneskene våre. Han levde livet sitt her på jorden i fullkommen lydighet mot Guds lov og i fullkommen kjærlighet til Gud sin Far. Som vår stedfortreder gjorde han dette, som vår representant. Paulus sier det på denne måten: «Som ett menneskes fall ble til fordømmelse for alle mennesker, slik fører ett menneskes rettferdige gjerning til frifinnelse og liv for alle. Slik det ene menneskets ulydighet gjorde de mange (= alle) til syndere, skal nå den enes lydighet gjøre de mange (= alle) rettferdige» (Rom 5,18-19).

I og med Jesu lydighet i vårt sted får vi overført til vår «konto» alt som Jesus har gjort, hele hans rettferdige gjerning. Alt det Jesus har vunnet for oss mottar vi helt gratis, helt ufortjent. Vi skal ikke først prestere noe selv for å få dette. Nei, Gud overrekker det til oss i sitt ord og sakramentene, og vi får bare ta imot det i tro og og stole på det. «Vær så god!» sier Han, «du får det, det er ditt!»

Men hva da med all vår synd og skyld? Jesus er Guds Lam som bærer bort verdens synd! (Joh 1,29). Ettersom all vår synd og skyld ble lagt på ham, er det sikkert og visst at da ligger det ikke på oss eller på verden. Han tok det på seg, og derfor fikk han da også motta Guds strenge straff for alt dette. Som et offerlam ble han ofret for oss da han døde på korset. Og Guds Sønns blod renser oss for all synd. Ved sin død har han fjernet brodden, giftbrodden, fra din og min død. Vi vet at han sto opp igjen på den tredje dag, og at han har sagt: «Jeg er oppstandelsen og livet, den som tror på meg skal leve om han enn dør» (Joh 11,25). «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin sønn den enbårne, for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv» (Joh 3,16).

Det var han som var i aksjon den dagen i Nain, da enkens sønn ble vekket til live igjen. Denne fortellingen kan minne deg om at han som du tror på er Herre over dødens makt, og at du derfor ikke trenger å frykte døden; den blir for deg bare en søvn som Gud skal vekke deg opp fra. I dødsøyeblikket skal sjelen din hentes hjem til Gud – og kroppen skal legges i grav eller kremeres. Men på den ytterste dag blir hver sjel gjenforent med sin egen kropp. Og de som har trodd på Frelseren vil få herliggjorte kropper. Ikke bare friske og sunne, men forherligede, uforgjengelige kropper (1 Kor 15).

For Dorothe Engelbretsdatter var dette en stor trøst. I det siste verset av salmen vi sang, sier hun: «Hvor søtt skal mine øyne blunde/ i graven, med god ro og mak/ fra alle verdens smertestunder/ og hvile inntil dommens dag,/ til røsten bringer meg det bud:/ Stå opp, du døde, kom her ut!»

Dommens dag blir en stor gledesdag for den som har Kristus Jesus som sin frelser. Vi har jo hele hans rettferdige gjerning stående på vår «konto», og han visket ut all vår synd og skyld da han døde for oss på korset. Dermed er vi allerede frikjent av Gud, noe som vil bli bekreftet i dommen på den siste dag. Og så får vi gå inn til en evig salighet. Johannes skriver at da skal Gud «tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var, er borte» (Åp 21,4).

Allerede nå får dette betydelige konsekvenser for oss i det livet vi lever her i verden: Vi behøver egentlig ikke å frykte døden, men kan være trygge og si med David: «Selv om jeg går i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for noe vondt. For du er med meg … Bare godhet og miskunn skal følge meg alle mine dager, og jeg får bo i Herrens hus gjennom lange tider» (Salme 23).

Deg være ære, herre over dødens makt! Evig skal døden være Kristus underlagt! Amen.