Mannens og kvinnens roller i familien

Weddingring-JH
(Foto: Jason Hutchens/Wikimedia Commons)

Foredrag ved KELK-møtet i Durres, Albania, 24. mai 2019

I vår tid, i de fleste europeiske land, er tradisjonelle kjønnsroller betraktet som noe «så 1950-talls» og «middelaldersk». Kjønnsnøytralitet og likestilling er in. I Skandinavia fins det nå barnehager hvor barna oppfordres til ikke å bruke ord som «gutt» og «jente», men i stedet bare si «person» om hverandre, slik at alle kan få utvikle kjønnsidentiteten sin mer fritt og ikke bli presset inn i noen «snevre A4 kjønnsroller». Akkurat dette fenomenet er vel fortsatt i de fleste skandinavers øyne litegrann ekstremt, men det illustrerer en økende tendens i vår vestlige verden. Ekteskapet og familien betraktes som menneskelige oppfinnelser, gamle skikker som vi bare kan forandre på etter behag. Mange synes det er anstøtelig å høre snakk om kjønnsroller som ikke er menneskeskapte og ikke kulturelt betingede, men som faktisk er skapt av Gud ved verdens begynnelse. De raskt skiftende holdningene omkring oss gjør det mer utfordrende, men desto viktigere, å snakke om Bibelens ord om mannens og kvinnens roller.

Jesus sier: «Har dere ikke lest at Skaperen fra begynnelsen av skapte dem som mann og kvinne og sa: ‘Derfor skal mannen forlate far og mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp.’ Så er de ikke lenger to; de er én kropp. Og det som Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille» (Matt 19,4-6). Som «mann» og «kvinne» skapte han dem (1 Mos 1,27), og de hebraiske ordene som brukes her forteller ikke bare om et skille mellom to ulike kjønn, men indikerer også roller. «Mannlig» og «kvinnelig» er ikke en menneskeskapt, kulturell konstruksjon, men kommer fra Guds skaperhånd og er noe flott noe. I denne verden kan jo alle fine ting forvrenges og ødelegges, men fra begynnelsen av og i seg selv var og er disse kjønnsrollene noe svært godt.

Det er i ekteskapets forening at forholdet mellom mann og kvinne med rollene deres får sitt mest fullstendige uttrykk. Fra KELKs Nittifem teser for det 21. århundre: «Ekteskapet er en livsvarig, forpliktende – og offentlig godkjent – forening mellom en mann og en kvinne … Fordi Gud har innstiftet ekteskapet, har han også rett til å fortelle oss hvordan det skal fungere. Han sier at forholdet mellom mann og kone skal etterligne forholdet mellom Kristus og kirken, og at ektefellene dermed har ulike roller. Mannen skal være en kjærlig leder, «hodet», mens hustruen skal være en kjærlig hjelper. Gud vil at alle som er gift skal behandle sin ektemake med respekt.»

———————————————————————————————————–

1) Mannen er kvinnens hode og skal vise kjærlig lederskap (Ef 5,23.25).

2) Kvinnen er en god hjelper (1 Mos 2,18) som underordner seg sin mann (Ef 5,22).

———————————————————————————————————–

1)

Mannens rolle er å tjene som «hode» (gr. kephale), dvs. han har ansvar for lederskap i ekteskapet og familien. «Mannen er kvinnens hode,» sier apostelen Paulus (1 Kor 11,3). (Ikke bør være, men er.) Dette er en del av Guds skapelsesordning, for all tid. «For mannen ble ikke til av kvinnen, men kvinnen av mannen. Mannen ble heller ikke skapt for kvinnens skyld, men kvinnen for mannens» (1 Kor 11,8-9). Adam ble skapt først, deretter Eva. Ved denne kronologiske rekkefølgen etablerte Gud et bestemt forhold mellom mann og kvinne, slik at «mannen er kvinnens hode» (Ef 5,23).

Men da tiden for menneskehetens syndefall kom, glemte både mannen og kvinnen rollene Gud hadde gitt dem. «Hjelperen» (1 Mos 2,18) oppførte seg som  om hun var den åndelige leder av familien: Etter å ha lyttet til djevelen og trodd på hans løgner, forsynte kvinnen seg av den forbudte frukten og spiste. Hun ga også til sin mann, som var sammen med henne, og han spiste. Adam glemte sin lederrolle og fulgte hjelperens eksempel, istedenfor å lede henne. Han lyttet til sin hustru istedenfor å lytte til Gud. Som familiens overhode ble han holdt ansvarlig for det tragiske fallet, selv om han prøvde å legge skylden over på henne, hun som hadde startet det hele: «Kvinnen som du ga meg å være sammen med, hun ga meg av treet, og jeg spiste» (1 Mos 3,12). Paulus skriver: «Synden kom inn i verden på grunn av ett menneske, og med synden kom døden…» (Rom 5,12). Selv om «det var ikke Adam som lot seg lokke, men kvinnen» (1 Tim 2,14); var det altså likevel han som fikk skylden, fordi han jo var «hodet» som hadde unnlatt å lede.

Å være leder innebærer nødvendigvis en viss autoritet, at man gjør noen beslutninger. Men Gud vil ikke ha familieoverhoder som er sjefete og dominerende, egoistiske og harde. (Etter syndefallet har akkurat det dessverre ofte vært tilfellet.) Tvert imot. Paulus understreker kjærlighet og offer: «For mannen er kvinnens hode, slik Kristus er kirkens hode; han er frelser for sin kropp … Dere menn, elsk konene deres, slik Kristus elsket kirken og ga seg selv for den, for å gjøre den hellig … På samme måte skal altså mennene elske sine koner som sin egen kropp. Den som elsker sin kone, elsker seg selv. Ingen har noen gang hatet sin egen kropp. Nei, man gir kroppen næring og pleier den på samme måte som Kristus gjør med kirken» (Ef 5,23-29).

En ektemann skal derfor imitere Kristi uselviske og selvoppofrende kjærlighet. Jesus var villig til både å leve og dø for bruden sin, kirken. Han tjente henne hele veien til korset. Grunnen til at vi elsker Herren vår og villig underordner oss ham, er at han først elsket oss og ga seg selv for oss. Så mannen vil sette konas behov og ønsker over sine egne behov og ønsker, og søke å hjelpe henne og beskytte henne fra både fysisk, følelsesmessig og åndelig skade.

Som Kristi kjærlighet

C.F.W. Walther sa en gang i en bryllupspreken: «Kristus elsker sin kirke, han ikke bare later som. Ikke bare med ytre fremtoning og handlinger, men inderlig, av hjertet, slik at han nærer den med sin egen kropp og gir den å drikke av sitt eget blod. Så helhjertet bør den kristne mannen elske sin hustru.[1]

Videre elsker Kristus sin kirke selv om hun er full av urenhet. Istedenfor å skille seg fra henne, dekker han over syndene hennes med sin egen rettferdighet. Med en slik tålmodighet bør også den kristne ektemannen elske sin hustru, selv om hun har sine svakheter og skrøpeligheter. Han bærer over med disse svakhetene, og ønsker ikke på grunn av dem å bli fri igjen, men tenker heller slik: Jesus, min sjels brudgom elsker meg, selv om jeg er en fattig synder som skuffer ham daglig, han kaster meg likevel ikke ut av den grunn. Hvorfor skulle jeg da ikke elske min kone selv om hun ikke er perfekt!»

Walther påpeker også hvordan Kristus elsker sin kirke i praksis, i faktiske gjerninger, sørger for henne, ikke lar henne mangle noe godt, beskytter henne i fare, trøster henne i sorg. Og slik bør den kristne mannen gjøre mot sin kvinne, med stor standhaftighet; «ingen ulykkesstorm må få slukke iveren» i hans kjærlighet . «Selv lange år med sykdom må ikke få svekke den gjensidige kjærligheten mellom mann og kone, men heller utdype den, før til sist det sluknende øyet lukkes av en kjærlig hånd i dødens stund.»

Lokomotiv

Mannen skal føre an. Det er ikke meningen at han skal prøve å presse eller tvinge konen til å underordne seg. Nei, han må gå først og lede ekteskapet ved å ofre seg. Jo mer selvoppofrelse fra hodet, jo lettere og mer behagelig vil det være for den gode hjelperen og ledsageren å underordne seg ham i kjærlighet. Nathan R. Pope, en WELS-pastor, sammenligner dette med et tog: Som et lokomotiv skal mannen ta initiativet, og så vil resten av toget med glede følge etter. «Det kvinner ønsker seg er et tog som kjører ut fra stasjonen trukket av et lokomotiv, for full damp … La mannen hennes sette igang med en selvoppofrende innstilling når det oppstår en situasjon, så vil kvinnen oppleve – følelsesmessig – det som apostelen underviser om (i Ef 5). Og den naturlige responsen hennes vil da være å underordne seg og følge etter.»[2] «Så en mann fører an og setter i gang en god sirkel for kjærlighet og orden når han ofrer seg. Han skal ta initiativet. Han må skjerpe oppmerksomheten og følsomheten sin når det gjelder å oppdage måter å ofre seg, se muligheter til å fornekte seg selv for sin kones skyld.» [3] I hverdagen er det mulig for en mann å finne mange måter å gjøre dette på, mange små godhetsgjerninger for å vise konen at han verdsetter henne høyt.

Omtanke for den svakere part

I 1 Pet 3,7 skriver apostelen: «Dere menn: Vis omtanke i samlivet med kvinnen, som er den svakere part. Vis henne ære, for sammen skal dere arve nåden og livet. Gjør dette, så ikke deres bønner blir hindret.» Uttrykket «den svakere part» refererer sannsynligvis til fysisk styrke, ikke til moralsk utholdenhet, karakterstyrke, tro, eller intellektuell kapasitet. Kvinner er generelt fysisk svakere, noe som gjør dem mer sårbare for overgrep og seksuell utnyttelse. Kvinner kan også være mer følelsesmessig sårbare, noe som ofte gir seg utslag i usikkerhet og dårlig selvfølelse.[4] Formaningen til å leve med sin kone på en forståelsesfull og hensynsfull måte, å vise henne ære og respekt, utelukker alle former for koneplageri eller å gjøre noe som får henne til å føle seg mindreverdig. Kvinner mottar Guds frelsende nåde på like vilkår som menn og er medarvinger til himmelen. Og Gud legger merke til de «sterke» mennene og holder dem ansvarlige. Mannen skal bruke sin (vanligvis) større muskelstyrke, sitt lederskap og sin (milde) autoritet som leder, til å beskytte og sørge for sin kone og familie, elske og ofre seg for dem, slik som Kristus, han som er «mannens hode». Bønner og åndelig fellesskap, med Gud og med hverandre, kan bli hindret, sier Peter, dersom man ignorerer instruksene om mann-og-kone-relasjonen.

Det er klart at uten noen forståelse av Kristi sterke og selvoppofrende kjærlighet, er det ikke mulig å forstå apostlenes undervisning om mannen som «hodet» i ekteskapet. Vi kan ikke forvente at verden skal si ja til dette bibelske konseptet, ettersom verdens ideer om lederskap og autoritet er annerledes. Uansett hva vi sier, vil mange ta anstøt og snakke om «hierarkiske» eller «patriarkalske» ekteskap som noe skadelig. Dette er ikke til å unngå.

Da disiplene kranglet om hvem av dem som var viktigst, sa Jesus: «Dere vet at folkenes fyrster undertrykker dem, og stormennene deres styrer med hard hånd. Men slik skal det ikke være blant dere. Den som vil bli stor blant dere, skal være tjeneren deres, og den som vil være først blant dere, skal være slaven deres. Slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange» (Matt 20,25-28). Jesu undervisning om lederskap er nokså forskjellig fra verdens ideer.

I hjemmet

Når det gjelder familiens økonomi, ting som må gjøres rundt i huset, og særlig barneoppdragelse, kan mannen være glad for å ha en god hjelper å samarbeide med. Men han er fortsatt hodet, med et hovedansvar for å gi barna mat og klær, lære dem grunnleggende personlig hygiene og god oppførsel, lære dem om sin Herre og Frelser Jesus Kristus, lære dem å be, og sørge for at de får den kjærlighet og omsorg de trenger. Nylig var det en ledende amerikansk politiker[5] som skrev på Twitter at lærere bør få høyere lønn, fordi «de oppdrar våre barn». Vi kjenner til denne ideen fra kommunismen og sosialismen, at barnas oppdragelse liksom skulle være statens ansvar. Men ifølge Guds ord er dette ansvaret gitt til familien, hvor mannen og faren skal utvise lederskap. En tidligere president[6] hadde nok rett da han sa: «Alle store endringer i Amerika begynner ved middagsbordet.» Selv om skolelærere og søndagsskole- og konfirmasjonslærere gjør et meget verdifullt arbeid, er det likevel mor og far hjemme som må gjøre den viktigste jobben med å oppdra sine unge. Paulus skriver: «Dere foreldre[7], vekk ikke sinne og trass hos barna deres, men gi dem omsorg, så de får en oppdragelse og rettledning som er etter Herrens vilje» (Ef 6,4).

Å oppdra barn er hardt arbeid, men dessverre har fedre altfor ofte forsømt ansvaret sitt og overlatt det meste av byrden til konen. Mange kvinner skulle ønske at mannen ville være mer involvert i dette arbeidet. At så mange menn svikter når det gjelder å utøve Kristus-etterlignende lederskap i familien, er et stort problem.

 

2)

Kvinnens rolle. Hun ble gitt til mannen som en hjelper (1 Mos 2,18). Så en hustru skal være sin manns nære ledsager og hjelper, og hun skal underordne seg ham (Ef 5,22).

En hjelper

Adam ble så glad da han så kvinnen for første gang. «Endelig!» sa han. Tidligere hadde han fått se en stor mengde vakre dyr, men kunne ikke finne en ledsager på hans eget nivå, en som var lik ham og  passet med ham. Han hadde følt seg litt ensom, og det var «ikke godt for mennesket å være alene». Gud sa: «Jeg vil lage en hjelper av samme slag» (1 Mos 2,18). Etterpå var Adams respons: «Nå er det bein av mine bein og kjøtt av mitt kjøtt. Hun skal kalles kvinne, for av mannen er hun tatt» (1 Mos 2,23). Gud hadde gitt ham en fantastisk «hjelper» (hebr. ézer), en perfekt ledsager og venn, som også skulle bli mor til hans barn. Hun var på mange måter veldig lik ham. Men samtidig var hun også ganske annerledes, noe som jo var genialt, fordi hun og han supplerte og komplementerte hverandre med sin kvinnelighet og mannlighet.

Likeverd

Mannen og kvinnen var og er like mye verdt. Begge ble skapt «i Guds bilde», hellige, rettferdige og fullkomne på alle måter. Denne høyverdige kvaliteten preget både henne og ham. Og begge ble velsignet av Gud og fikk beskjeden: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over [alle dyr som det kryr av på jorden].» Ordet «hjelper» indikerer egentlig ikke noen lavere verdi, slik noen mener. Nei, dette ordet brukes ofte også om Gud selv: «Se, Gud er min hjelper» (Sal 54,4).

Etter syndefallet, da kvinnen og mannen ble like fordervet, forkynte Gud at han ville berge menneskeslekten fra deres fortapte tilstand. Både Eva og Adam skulle bli frelst ved en spesiell barnefødsel: «Kvinnens ætt», Messias, Guds egen sønn, skulle komme og knuse slangens/djevelens hode og makt (1 Mos 3,15). Men for å gjøre det, ville han måtte gi sitt eget liv. Så Gud sparte ikke en gang sin egen Sønn for å redde hver kvinne og mann. Så høyt elsker Gud hver eneste kvinne og mann. Og etter at Jesus hadde stått opp fra graven, hvem var det som først fikk høre de gode nyhetene? Noen av hans kvinnelige tilhengere.

For i Guds øyne er ikke det ene kjønn bedre eller mer verdifullt enn det andre. I Guds rike fins ingen annenrangs borgere. Paulus skriver: «For dere er alle Guds barn ved troen … Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus» (Gal 3,26-28). Dette budskapet var noe ganske sjokkerende i samfunnet på Paulus’ tid. Alle medlemmer – både kvinner og menn – i Guds rike er konger og prester i hans øyne (1 Pet 2,9). At Gud har gitt menn og kvinner forskjellige roller her på jorden, betyr ikke at de har ulik verdi for ham.

Underordning

Verbet som er oversatt «underordne seg» (gr. hypotasso) sier heller ikke noe om mindre eller lavere verdi. På gresk har ordet en mer nøytral tone enn på norsk og andre moderne språk, hvor «underordning» lett gir negative assosiasjoner. Kvelden før Jesus skulle dø, ga han en god illustrasjon på underordning og tjeneste da han reiste seg fra måltidet, tok av seg kappen, bandt et linklede rundt livet, helte vann i et fat og begynte å vaske disiplenes føtter. Etterpå sa han: «Forstår dere hva jeg har gjort for dere? Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det. Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter. Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre» (Joh 13,4-15).

Blant Kristi etterfølgere generelt gjelder det at alle skal underordne seg de andre, fordi dette er den rette kristne holdningen. Like før Paulus’ ord til koner om å underordne seg sine ektemenn (Ef 5,22), har han oppfordret efeserne til å bli fylt av Ånden, synge salmer sammen, synge og spille av hjertet for Herren, alltid takke Gud, og så: «Vær hverandre underordnet i ærefrykt for Kristus!» At man underordner seg hverandre er et resultat av at man er fylt av Ånden. Og dette skal være et vakkert kjennetegn på alle troende kristne, menn og kvinner, at de underordner seg, viser uselvisk kjærlighet, er ydmyke og setter de andre høyere enn seg selv. «Tenk ikke bare på deres eget beste, men også på de andres. La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus! Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset» (Fil 2,3-8).

Denne ultimate, uselviske kjærligheten fra Kristus til kirken, gjør at de troende gjerne og villig underordner seg under ham. De tror hans ord, og han inspirerer dem og gir dem kraften til å underordne seg hverandre. Av takknemlighet til ham vil de gjerne gjøre alt han ber dem om; de vet at dette er rett og godt og hellig. Det er med denne bakgrunnen at Paulus så skriver spesielt til hustruer: «Dere kvinner, underordne dere ektemennene deres som under Herren selv. For mannen er kvinnens hode, slik Kristus er kirkens hode; han er frelser for sin kropp. Som kirken underordner seg Kristus, skal kvinnene underordne seg sine menn i alt» (Ef 5,22-25). (Så, like etter, får mennene sin egen befaling, om å vise selvoppofrende kjærlighet mot konene sine, slik Kristus elsket kirken og ga seg selv for den). Det er viktig å merke seg at Bibelen aldri sier til ektemenn, «tving konene deres til underordne seg og adlyde!» Kvinnens underordning er ikke av tvang. «Å underordne seg betyr at hun villig føyer seg for mannen ut fra en posisjon der hun selv er trygg og sterk, på grunn av sikkerheten hun eier i Kristus. En slik underordning er ikke ekte i bibelsk forstand med mindre den er frivillig.»[8]

Skjønnhet innefra

Kristen underordning, ydmykhet og uselvisk kjærlighet er et vakkert og mektig vitnesbyrd om Kristus Jesus. Vi kan få være som «små kristuser» for våre medmennesker, inkludert de ikke-troende. Peter skriver: «Likeså skal dere gifte kvinner underordne dere under deres menn. Så kan de menn som står Ordet imot, bli vunnet, ikke ved ord, men ved hustruens livsførsel, når de ser hvordan dere lever i renhet og gudsfrykt. La ikke ytre stas, frisyrer, gullkjeder og fine klær være det som pryder dere. Deres smykke skal være det indre, skjulte menneske med sitt milde og rolige sinn, som er uforgjengelig og dyrebart for Gud. For slik smykket de hellige kvinner seg i tidligere tider, de som satte sin lit til Gud. De underordnet seg sine menn, likesom Sara var lydig mot Abraham og kalte ham herre (Og her kan vi da merke oss at Abraham nok ikke har sagt til Sara: «Adlyd meg! Du kalle meg ‘herre’!» Nei, vi kan anta at hun gjorde og sa det hun gjorde av egen fri vilje). Hennes barn er dere nå blitt, dersom dere gjør hva godt er, og ikke lar dere skremme av noe» (1 Pet 3,1-6).

Hvorfor sier Peter «og ikke lar dere skremme av noe»? Sannsynligvis fordi det å underordne seg en ektemann i utgangspunktet kan virke litt skremmende. En kvinne kan ha blandede følelser for dette. For ektemannen er jo en synder, slik hun også selv er. Han har sine feil og svakheter. Kan hun virkelig stole på ham og overlate til ham å lede? Men istedenfor å frykte eventuelle katastrofer, skal hun heller sette sin lit til Gud og gjøre det rette, respektere og underordne seg mannen og behandle ham godt, «i ærefrykt for Kristus». Og skulle «hodet» noen gang prøve å lede henne til å gjøre noe som er galt (kanskje å tilbe hedenske guder?), så gjelder regelen: «En skal lyde Gud mer enn mennesker!» (Apg 5,29)

«En kvinnes rolle og oppgave er å være pen og gjøre denne verden til et vakrere sted,» er ikke et sitat fra Bibelen eller kirkefedrene, men kanskje noe som en mannlig motedesigner kunne ha sagt (på 1950-tallet?). Det har alltid vært mye press på jenter og kvinner fra samfunnet når det gjelder å se bra ut, og de kan oppnå mange «liker» og stor respekt for sin ytre skjønnhet. Peter sier at akkurat denne tradisjonelle kjønnsrollen er noe som kristne kvinner ikke skal være så veldig opptatt av. Selv om Salomos høysang roser kvinnelig skjønnhet, og selv om det ikke er forbudt med sminke, smykker, fine klær og frisyrer, bør menn og kvinner uansett verdsette og ære en persons indre skjønnhet mer enn den ytre. Ingen vinnes over til Kristus av en kvinnes ytre utseende. Men når en mann ser sin kristne kones «renhet og gudsfrykt», hvordan hun underordner seg og behandler ham svært fint, så blir dette et stille og mektig vitnesbyrd som får Jesus til å se veldig bra ut.

Partnere

Hvis vi går tilbake til Efeserbrevet, kan vi merke oss at Paulus bruker ulike ord for barns og tjeneres/slavers «lydighet» vs. konenes «underordning». Det heter: «Dere barn, vær lydige mot foreldrene deres i Herren» (Ef 6,1), og «dere slaver, vær lydige mot deres jordiske herrer som mot Kristus selv» (Ef 6,5). Mens til hustruene står det like før: «Dere kvinner, underordne dere ektemennene deres som under Herren selv» (Ef 5,22). De ulike valgene av ord er trolig helt bevisst gjort for å indikere at her er det ulike relasjoner. «Barn og slaver er ikke partnere til sine foreldre eller herrer. Hustruer er partnere til sine ektemenn. En kones underordning under sin mann ligner mer på Kristi underordning under Gud Faderen enn på et barns lydighet mot sine foreldre.»[9] Kristus er jo likestilt og ett med Faderen, men han underordnet seg likevel Faderens vilje og gikk veien til korset for å bli vår frelser. (Akkurat det sier oss noe om hvilken helt sentral betydning underordning har i kristendommen; at det var ved Kristi underordning selve frelsen ble vunnet.)

Et ekteskap handler om være partnere, og om teamarbeid. Litt som på et fotballag, for eksempel i et verdensmesterskap: Landslagsspillerne er så glade for at laget har klart å kvalifisere seg, og de føler seg privilegerte som får være med å representere hjemlandet sitt i denne store turneringen. Målvakten, forsvarsspillerne, midtbane- og angrepsspillerne er likeverdige og helt avhengige av hverandre; de utfyller og supplerer hverandre med sine individuelle og spesielle evner. Godt samarbeid betyr alt! Samtidig er det godt å ha en av spillerne i rollen som «kaptein», en som kan fungere som en leder der ute på banen. Men bare en. For hvis to spillere samtidig begynner å oppføre seg som kaptein, bestemmer seg for stikk motsatte ting og begynner å krangle midt i en viktig kamp, vil dette være svært negativt for laget. På samme måte er ekteskapet et samarbeid, teamwork. Dette teamet trenger et kjærlig «hode» til å gjøre tjeneste som leder. At «hjelperen» underordner seg betyr ikke at hun har lavere verdi eller er mindre flink enn mannen. Men det betyr en forskjell med hensyn til rollen eller ansvaret for lederskap. Det trengs også to for å danse tango, men én av partnerne må føre an på dansegulvet.

Å få barn og skape et hjem

Når Gud snakker til Adam og Eva etter syndefallet, ser vi at formaningene fokuserer på to forskjellige områder av livet. Adam er tydelig betraktet som den som skal være den viktigste forsørgeren av familien: «Jorden er forbannet for din skyld. Med strev skal du nære deg av den alle dine levedager» (1 Mos 3,17). For Eva kommer konsekvensene på et område som er unikt for henne som kvinne: «Tungt vil jeg gjøre ditt strev når du er med barn, med smerte skal du føde.» Og Gud tilføyer: «Du skal begjære din mann, og han skal herske over deg» (1 Mos 3,16). Disse siste ordene forteller oss at syndefallet ikke hadde forandret Guds design når det gjelder lederskap innen familien, selv om synd og egoisme fra nå av ville påvirke forholdet mellom mann og kone.

Martin Luther ønsket at menn skulle vise spesiell ærbødighet for kvinnen, siden hun er «menneskehetens mor og pedagog»[10]. En mann kan ikke bli gravid og føde og amme et barn. Det er den gode hjelperen som er designet for denne unike og spesielle oppgaven. Adam kalte sin hustru Eva (liv), fordi hun skulle bli mor til alle som lever (1 Mos 3,20). Seksuell intimitet mellom mann og hustru er en flott gave fra Gud, og en hovedhensikt med dette er jo forplantning. For Gud hadde sagt, «Vær fruktbare!» Å være den personen som bærer nytt liv inn i verden, føder et nytt, levende menneske, er absolutt en svært høyverdig rolle, som alle bør betrakte med stor respekt. Gjennom mesteparten av verdenshistorien har mor også vært en viktig tidlig «pedagog» for sine barn, mens hun passet på dem i hjemmet. Vi kan her tenke på evangelisten Timoteus som «helt fra barndommen hadde kjent de hellige skrifter» og som tydeligvis ble undervist av sin fromme kristne mor Eunike og bestemor Lois (ettersom faren hans var greker og hedning). «Barn er dyrebare gaver fra Gud, og det er et privilegium, ikke en byrde, å oppdra dem» (KELKs Tese #18).

«Lytt, min sønn, til din fars formaning, forkast ikke rettledning fra din mor!» (Ordsp 1,8). Både mor og far er nødvendige for å oppfostre og oppdra sine barn. Et barn behøver et eksempel av både sitt eget kjønn og av det motsatte kjønn. «Naturen kaller på de to foreldrenes karakteristiske mannlige og kvinnelige kvaliteter for å oppdra sitt avkom … Når mannen sørger for og beskytter de mer sårbare medlemmene av familien sin, innser han også sin hensikt i livet. Når far og mor tar del i ansvaret med å oppdra sine barn, finner de ut hva de var ment for, selv om de strever med å leve opp til den høye standarden.»[11]

Både i Det gamle og Det nye testamente finner vi at hjemmet er det viktigste området for kvinnens aktivitet, mens mannen tilbringer tid ute i en fiskebåt på sjøen, pløyer åkeren, eller arbeider i snekkerverkstedet. Paulus råder unge enker til å «gifte seg, få barn og styre sitt hus» (1 Tim 5,14). De eldre kvinnene bør «lære de unge kvinnene å elske mann og barn, leve forstandig og rent, ta ansvar for hjemmet og underordne seg sine menn, slik at Guds ord ikke blir spottet» (Tit 2,3-5). Det betyr ikke at Gud forbyr en kristen kvinne i dag å ha en jobb og karriere utenfor hjemmet. Imidlertid må en kone og mor passe på (sammen med ektemannen/barnefaren) at ting ikke kommer ut av balanse; for det å føde barn og være mor er en unik og spesiell rolle gitt av Gud, og noe som krever mye tid, visdom og anstrengelse. Et stort problem nå i vår tid er at så mange kvinner er utslitt og strever tungt med å kombinere moderskap med en heltidsjobb utenfor hjemmet.

Aktive hjelpere

Prinsippene for hodets lederskap og hjelperens underordning må balanseres rett. Husk Eva, som begynte å oppføre seg som den åndelige leder i familien. På den annen side, må ikke hjelperen få en følelse av at hun bør være en passiv person. Hjelperen er en fantastisk gave fra Gud, hun ble gitt for å hjelpe![12] Kvinner har i like stor grad som menn viktige ressurser som behøves i hjemmet, i kirken og i samfunnet. «La enhver kristen kvinne fryde seg over å være skapt som et uunnværlig supplement og hjelper for mannen.»[13] Hun skal oppmuntres til å tjene med gavene sine, samtidig som hun husker på Guds prinsipper, som er en velsignelse, ikke et problem. Vi må være forsiktige så vi ikke «tolker» det Gud har sagt for at det skal harmonere med verdens nåværende ideer om likestilling og rettigheter.

Vi legger merke til at «den dyktige konen» i Ordspråksboken kapittel 31 er bemerkelsesverdig aktiv: Hun står tidlig opp, lager linklær som hun selger, og leverer belter til kjøpmannen. For det hun har tjent, kjøper hun et jordstykke og planter en vinmark, osv. Ektemannen stoler fullt på henne og mangler ikke noen vinning. En annen imponerende hjelper, fra 1500-tallet, var jo Katharina Luther, «Reformasjonens mor». Dr. Luther kalte henne «sjefen over Zulsdorf» (navnet på gården de eide), og «Wittenbergs morgenstjerne», fordi hun sto opp klokken fire for å ta seg av alle sine forpliktelser og gjøremål. Katharina fødte seks barn og organiserte husholdningen og familiens økonomi; i huset deres bodde også mange studenter og andre. Hun hadde et bryggeri, og drev med avl og salg av storfe. Iblant drev hun også et sykehus, hvor hun pleiet pasientene sammen med andre sykepleiere. Man kan nesten bli litt utmattet av bare å lese om alle aktivitetene hennes. (Og også om alt ektemannen fikk tid til.)

Prinsipper og deres anvendelse

Alle familier er forskjellige og unike. Men de generelle prinsippene Gud har gitt oss er de samme. Hvordan skal hodet og hjelperen anvende prinsippene i de reelle, konkrete situasjonene som dukker opp i det daglige? Bibelen gir oss ikke noen lovkode med spesifikke regler og forskrifter. Men hvis vi bare lærer å forstå prinsippene, kan vi be Gud om hjelp, så vil han lede oss til å finne den beste måten å gå framover sammen. «Gud har ikke beskrevet nøyaktig og detaljert hvordan en hustru skal underordne seg mannen sin, og han har ikke beskrevet nøyaktig og detaljert hvordan en mann bør elske sin hustru … Han ber oss om at vi av kjærlighet til ham prøver alt i livet vårt etter hans prinsipper, og at vi gjør alt vi kan for å leve i overensstemmelse med hans vilje og for å unngå alt som er uforenlig med hans vilje … Dette er den herlige friheten Gud har gitt oss menn og kvinner i den nye paktens tid, i Kristus. Vi lever ikke under noen seremoniallover. Vi er helt frie, og vi kan leve som frie menn og kvinner.»[14]

Til slutt leser vi den vakre avslutningen av Ordspråksboken (31,10-31):

א10 En dyktig kone – hvem finner vel henne?
Langt mer enn perler er hun verdt.
11 ב Mannen stoler på henne i sitt hjerte,
han mangler ikke vinning.
12 ג Hun gjør bare godt imot ham,
aldri noe ondt så lenge hun lever.

13 ד Hun skaffer seg ull og lin,
hendene arbeider med liv og lyst.
14 ה Hun er som handelsskipene,
hun skaffer mat langveisfra.
15 ו Før dagen gryr, er hun oppe,
gir mat til sitt hus og setter tjenestejentene i arbeid.
16 ז Hun ser seg ut et jordstykke og kjøper det,
for det hun har tjent, planter hun en vinmark.
17 ח Styrke er beltet hun har om livet,
hun tar i med sterke armer.
18 ט Hun merker at forretningene går bra,
hennes lampe slukner ikke om natten.
19 י Hun legger hendene på rokken,
og fingrene griper om teinen.
20 כ Hun åpner hånden for den som lider nød,
rekker hendene ut til den fattige.
21 ל Kommer det snø, er hun ikke redd for sine,
for alle i huset har ekstra klær.
22 מ Hun lager sine egne tepper,
hun har klær av lin og purpur.
23 נ Hennes mann er aktet i byporten,
der han sitter med landets eldste.
24 ס Hun lager linklær som hun selger,
og leverer belter til kjøpmannen.
25 ע Styrke og verdighet er hennes drakt,
hun ler mot dager som kommer.

26 פ Hun åpner munnen med visdom,
kjærlig rettledning har hun på tungen.
27 צ Hun ser etter hvordan det går i huset,
og spiser ikke latskaps brød.
28 ק Barna står fram og priser henne lykkelig,
mannen gir henne ros:
29 ר «Mange kvinner har vist at de er dyktige,
men du overgår dem alle.»
30 ש Ynde svikter, og skjønnhet forgår;
men en kvinne som frykter Herren, skal ha ros.
31 ת Pris henne for frukten av hennes arbeid,
hennes gjerninger skal gi henne ros i byens porter!

 

Referanser:

[1] C.F.W. Walther, The Word of His Grace. Occasional and Festival Sermons, Mankato 1978, s. 174ff.

[2] Nathan R. Pope, Feminism, Milwaukee, Northwestern Publishing House, 2003, s. 137.

[3] Ibid., s. 139

[4] Mark A. Jackson James, Peter, John, Jude (The People’s Bible Commentary), Northwestern Publishing House, 2002, s. 101

[5] Kamala Harris

[6] Ronald Reagan

[7] Eldre norske oversettelser: «fedre» (jf. den greske grunnteksten).

[8] Mark A. Paustian, More Prepared to Answer, Northwestern Publishing House, 2004, s. 139.

[9] John F. Brug, A Bible Study on Man and Woman in God’s World. Student’s manual. Northwestern Publishing House, 1992, s. 49.

[10] Francis Pieper, Christian Dogmatics, Vol 1, Concordia Publishing House, 1950, s. 524

[11] Ryan C. MacPherson, “The Natural Law of the Family.” I Natural Law. A Lutheran Reappraisal. Concordia Publishing House, 2011, s. 207

[12] Seth Erlandsson, “Kvinnen som mannens medhjelper”, i Bibel og Bekjennelse 2/2018, s.11-13.

[13] Man and Woman in God’s World—An Expanded Study. Northwestern Publishing House, 1987, s. 44.

[14] Ibid. s. 42.

Kan noe komme som en overraskelse på Gud?

For å bli overrasket må man være uvitende om eller usikker på hva som kommer til å skje, men Bibelen forteller oss at Gud er allvitende. Han vet alt, inkludert hva menneskene tenker, hva som har hendt tidligere, hva som hender akkurat nå og hva som kommer til å hende i framtiden. Før vi har et ord på tungen, vet han det (1 Joh 3,20; Jes 41,22-23; Sal 139).

Kom for eksempel syndefallet som en overraskelse på Gud? Dette hevdes iblant. I 1 Mos 3 leser vi at Herren Gud ropte på mannen: «Hvor er du?» Litt senere: «Hvem har fortalt deg at du er naken? Har du spist av det treet jeg forbød deg å spise av?» «Hva er det du har gjort?» Men at Gud stiller spørsmål på denne måten betyr ikke at han var uvitende om eller ble overrasket av syndefallet. (Jf. når en skolelærer i en undervisningssituasjon stiller spørsmål til elevene sine.) Gud ønsker å ha kommunikasjon med menneskene han har skapt, anvender spørsmål for å lede dem til å forstå alvoret i det de har gjort og hvilke konsekvenser det må få. Ikke minst vil han gi dem løftet om en frelser som en gang skulle knuse slangens (djevelens) hode (makt), 1 Mos 3,15.

Når det gjelder Jesus fra Nasaret, sann Gud og sant menneske i en person, er det litt annerledes og spesielt. Selv om han eier all makt i himmel og på jord, og alle visdommens og kunnskapens skatter (Matt 28,18; Kol 2,3), lot Jesus under sitt liv her på jorden disse guddommelige evnene sine for en stor del ligge ubrukt. Han «ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik» (Fil 2,7). Så iblant står det at Jesus visste akkurat hva mennesker tenkte (Matt 9,4; Joh 2,25), han visste at Judas skulle forråde ham og Peter fornekte ham tre ganger før hanegal. Mens andre ganger ble han tydeligvis overrasket, for eksempel da han «undret seg» over den sterke troen til en romersk offiser (Luk 7,9), og over vantroen til folk i Nasaret (Mark 6,6).

Bortkomne sønner

Rembrandt-The_return_of_the_prodigal_son
Rembrandt, «Den bortkomne sønnens hjemkomst», ca 1668.

Preken på 3. søndag etter treenighetsdag

Lukas 15,11-32: Jesus sa: «En mann hadde to sønner. Den yngste sa til faren: ‘Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.’ Han skiftet da sin eiendom mellom dem. Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og dro til et land langt borte. Der sløste han bort formuen sin i et vilt liv. Men da han hadde satt alt over styr, kom det en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød. Da gikk han og søkte tilhold hos en av innbyggerne der i landet, og mannen sendte ham ut på markene sine for å passe grisene. Han ønsket bare å få mette seg med de belgfruktene som grisene åt, og ingen ga ham noe.

Da kom han til seg selv og sa: ‘Hvor mange leiekarer hjemme hos min far har ikke mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.’ Dermed brøt han opp og dro hjem til faren.

Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Sønnen sa: ‘Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din.’ Men faren sa til tjenerne sine: ‘Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og holde fest. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’ Og så begynte festen og gleden.

Imens var den eldste sønnen ute på markene. Da han gikk hjemover og nærmet seg gården, hørte han spill og dans. Han ropte på en av karene og spurte hva som var på ferde. ‘Din bror er kommet hjem’, svarte han, ‘og din far har slaktet gjøkalven fordi han har fått ham tilbake i god behold.’ Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham. Men han svarte faren: ‘Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot ditt bud; men meg har du ikke engang gitt et kje så jeg kunne holde fest med vennene mine. Men straks denne sønnen din kommer hjem, han som har sløst bort pengene dine sammen med horer, da slakter du gjøkalven for ham!’ Faren sa til ham: ‘Barnet mitt! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. Men nå må vi holde fest og være glade. For denne broren din var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’»

___________

«Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg,» sa den yngste sønnen. Å si noe slikt, å be om å få utbetalt arven sin mens faren fortsatt var i live og ved god helse, var på den tiden, i det samfunnet, noe uhørt. Det var nesten som å si: «Far, jeg skulle ønske at du var død.» Faren ble nok både svært skuffet og sjokkert, men lot likevel sønnen få det som han ville. Litt senere kommer et nytt sjokk: «Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt.» En stor del av familiegården, som far hadde hatt mye arbeid med i mange år, ble bare solgt bort til fremmede. Så dro den yngste sønnen til et land langt borte, der han sløste bort formuen sin i et vilt liv. Det hele var skandaløst. Sønnen førte skam over faren og resten av familien. Alle som hørte dette måtte bare riste på hodet: «For en forferdelig oppførsel!»

Men hva gjør far? La oss forestille oss naboens reaksjon hvis han ble vitne til farens handlemåte: «Hva er det med den mannen?! Etter at den slyngelen av en sønn har vært ute i verden og sløst bort hele arven sin på et vilt fornøyelsesliv, så løper faren avgårde for å møte ham. Men ikke for å kjefte på ham! Neida. Han har visst slik inderlig medfølelse med ham og omfavner og kysser den skitne og stinkende gutten, ønsker ham velkommen hjem igjen og gir ham festdrakt og ring osv. Hva er dette for noe?! Hadde det vært mitt barn, skulle jeg ha skreket til ham: ‘Hvordan er det du har oppført deg?! Å, som du har ødelagt! Du har ført stor skam over meg. Du fortjener ikke en gang å få stå på trappa mi!’ Men men, okei da: Kanskje, hvis gutten ville love å skjerpe seg ordentlig, jobbe hardt og godt hver dag og oppføre seg bra, så kunne han få lov til å bo i det vesle skuret i hagen, helt nede ved porten. Men å ønske ham velkommen inn i varmen igjen på den måten naboen min nå gjør? Aldri!»

Ja, for denne farens oppførsel er uventet og oppsiktsvekkende. Kjærligheten hans er betingelsesløs og uten hemninger. Han elsker sterkere enn noen kunne forestille seg. Og: Dette er jo nettopp slik Gud elsker oss. Faren i denne lignelsen er et bilde på Gud, et bilde på Jesus og hans kjærlighet, som ikke avviste tollere og syndere som samlet seg rundt ham.

Gud er den som har skapt oss mennesker og gitt oss livet. I den forstand kan vi si at Gud er far til alle folk på jord, uansett hva de måtte mene og tro om ham. Men vi mennesker har vendt ryggen til Gud og gått våre egne veier. Vi vil være vår egen herre, bestemme over livet vårt selv. Alt det Far har gitt oss, liv og helse, intelligens, talenter, ressurser, penger, vil vi bruke akkurat hvordan vi selv har lyst. Du og jeg har gjort, sagt og tenkt mye i livet vårt som er skuffende og opprørende; vi har fornærmet og vanæret vår Far med alle syndene våre. Vi har ofte såret menneskene rundt oss og rotet det godt til både for dem og oss selv. Gud har grunn til å være veldig sint på oss. Og det er sant at han virkelig er vred på all synd og ondskap.

Men Jesus vil med denne lignelsen lære oss at Gud tar imot oss syndere med åpne armer. Vi får komme tilbake til ham; han tilgir syndere og gleder seg stort over hver og en som vender om. Han har stått og lengtet etter oss og er fylt av inderlig barmhjertighet mot oss. Du sier: «Far, jeg har syndet mot himmelen, jeg har syndet mot deg. Men hør her: Jeg har tenkt på hvordan jeg vil prøve å gjøre det bra igjen. Jeg vil jobbe som din tjener så godt jeg bare kan og …» Men Far vil ikke høre på noe slikt. I stedet bare overøser han deg med tilgivelse, nåde og kjærlighet, helt betingelsesløst, ufortjent. Du skal ikke streve og prestere noe først. Han gir deg ring på fingeren og kler deg i den aller fineste drakten, den som heter Jesu Kristi hellighets og rettferdighets drakt. Den får du ha på deg og gå rundt med. Tilgivelsen er 100%. Alle syndene dine er tilgitt. Absolutt alle. Og du får være et Guds barn igjen, en del av Guds familie.

Ingen syndere er for store eller for grove eller for langt borte slik at de ikke kan få komme hjem; hverken tollere, prostituerte eller slike som deg og meg. Gud sier: «Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø; om de er røde som skarlagen, skal de bli hvite som ull.» For en trøst og glede, at Gud tar imot oss akkurat som vi er, når vi kommer til ham med alle syndene våre. Han vil ikke straffe oss, men omfavner og tilgir oss. Tollerne og synderne som hørte Jesus undervise, fikk også stor trøst av denne fortellingen.

Men etter den trøsterike første delen av lignelsen, fortsetter Jesus med andre delen, som står der som en advarsel mot egenrettferdighet og en fariseisk holdning. «Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem,» hadde fariseerne og de skriftlærde nylig sagt om Jesus; de likte svært dårlig at han var vennlig mot slike forferdelige folk. Den eldste sønnen i lignelsen er et bilde på disse fariseerne. Han var svært pliktoppfyllende, men han gjorde ikke noe av kjærlighet og syntes visst det var et gledesløst strev å arbeide sammen med faren på gården. Og han var opptatt av fortjeneste. Han mente visst at han hadde fortjent mer enn hva han hadde fått av faren, i hvert fall hadde han fortjent å få mye mer enn den yngre broren. «Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot ditt bud…» Det var jo slik også mange fariseere tenkte. De var egenrettferdige, innbilte seg at de aldri hadde gjort imot Guds bud og at de derfor hadde fortjent alt godt fra ham.

Storebroren i lignelsen var faktisk også en «bortkommen» sønn, selv om han ikke hadde reist langt bort og ut i verden. Mangelen på barmhjertighet, kjærlighet og takknemlighet viste at også han egentlig var bortkommen. Vi legger merke til at han ikke en gang vil bruke ordet «bror» om lillebroren sin; nei, han sier i stedet: «Når denne sønnen din kommer hjem, han som har sløst bort pengene dine…» Han er sjalu og sint på både faren og lillebroren. Og akkurat som fariseerne som ikke klarte å glede seg over at angrende tollere og syndere fikk tilgivelse av Gud, nekter han å gå inn og være med på feiringen av den hjemkomne broren. For en skuffelse for faren, at den eldste sønnen hans er så selvisk, kald og respektløs. Men faren er tålmodig og prøver vennlig å overtale ham: «Barnet mitt! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. Men nå må vi holde fest og være glade. For denne broren din var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.»

Hva med oss? Hvem av de to bortkomne sønnene ligner vi mest på? Antagelig kan vi kjenne oss litt igjen i begge de to? Kanskje fra ulike perioder i livet vårt?

Det er alltid en fare for at vi kan bli som den eldste sønnen, dersom vi begynner å glemme at alt det gode vi har fått skyldes Guds kjærlighet og nåde. Dette er ikke noe vi har fortjent å få. Så vi må ikke se på andre syndere og tenke: «Skal hun og han, som har gjort det og det, mange store synder, skal de bli tilbudt det samme som meg? Er det rett? Skal også de få tilgivelse og evig liv?» I Guds rike er jo alt av nåde. Når faren sier: «Barnet mitt. Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt», så handler dette om familiebånd og kjærlighet, ikke om at sønnen har fortjent noe. Faren var bare overstrømmende kjærlig og god imot begge de to sønnene sine.

Slik som vår himmelske Far er god mot oss. I Guds rike er alt av bare nåde, ufortjent. Hvorfor? Fordi Menneskesønnen har gitt livet sitt som løsepenge for oss alle. Far var så fylt av medlidenhet med oss og ville så gjerne ha oss tilbake hjem til seg, at han sendte sin egen kjære enbårne Sønn for å ofre seg for oss, for å redde oss fra fortapelsen. Gud er vred på synd, men på korset sonte Jesus den rettferdige straffen for alle våre synder. Derfor får vi tilgivelse, fred med Gud og evig liv helt gratis, helt uten vår egen fortjeneste. Fordi Jesus har fortjent alt sammen for oss. Og slik er alt bare en stor gave som vi bare får ta imot, ved troen, som Den Hellige Ånd skaper og nærer i oss gjennom nådens midler. Og når andre bortkomne syndere også blir funnet og får ta imot evangeliets gave, har vi stor grunn til å fryde oss og være glade.

Hvordan endte historien? Faren snakket vennlig til den eldste sønnen og inviterte ham med seg inn til festen. Men om sønnen ble med inn til slutt, får vi ikke vite. Jesus lot det stå åpent. Han ville at fariseerne som lyttet til ham skulle legge bort stolthet og egenrettferdighet, vende om og bli med inn til festen, de også. Han vil ha med alle.

Enten du og jeg ligner på den ene eller den andre bortkomne sønnen – enten den yngste som hadde gått seg vill langt ute i verden – eller den eldste som holdt seg hjemme på gården men hadde gått seg vill i sitt eget hjerte; så står Gud med åpne armer for å ta imot oss og omfavne oss. Han vil ha oss hjem til seg. Til vår himmelske Far får vi alltid lov å komme. Han elsker oss og er barmhjertig mot oss og gir oss sin nåde. Gud være takk og lov! Amen.

Kristne og politikk

 

Er det rett å begi seg ut på den politiske arena med Bibelen i hånd og prøve å innføre «kristne lover og regler» i samfunnet? I forbindelse med stortingsvalget i høst ble det snakket mye om kristne verdier, og det fins politikere som ønsker et kristent styre av landet.

Det er lett å bli forvirret. De troende har «dobbelt statsborgerskap». Vi er medlemmer av Kristi kirke, de helliges samfunn, et nåderike. Samtidig er vi samfunnsborgere her i denne verden. Det er viktig å minne om at vi ikke må blande sammen de to «regimentene» – kirken og staten/øvrigheten, men forstå at de er adskilte og har fått helt ulike oppgaver av Gud.

«Kirkens oppdrag er å forkynne evangeliet til frelse for sjeler som står i fare for å gå fortapt. Det er ikke kirkens oppdrag å ordne opp i alle sosiale problemer i verden,»[1] som det står i KELKs nye 95 teser for det 21. århundret. Jesus kom ikke til verden for å opprette et jordisk fredsrike med velstand og lykke. Men ved sitt liv og sin død og oppstandelse har han gitt oss en evig fred og en arv som er langt rikere enn all jordisk rikdom. Jesu kirke skal forvalte denne arven, for at mennesker skal bli frelst. Kirken skal ikke legge seg opp i styringen av stater og prøve å endre det politiske systemet. Staten skal heller ikke styre over kirken.

De troende skal lyde øvrigheten såfremt den ikke befaler dem å være ulydig mot Gud. «Gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud,» sa Jesus. Og Pilatus fikk høre: «Du hadde ingen makt over meg dersom den ikke var gitt deg ovenfra.» KELKs tese 17: «Verdslige myndigheter er innstiftet av Gud for å holde fred og orden på jorden. Derfor bør kristne alltid respektere sine ledere som Guds representanter og be for dem. Kristne må gjerne gjøre tjeneste innen politisk styre og stell og arbeide med å forbedre ledelsen av samfunnet.»

Vi må skjelne mellom kirken (som kirke) – og den enkelte troende som jo har borgerskap også her i verden. Kristne samfunnsborgere bør oppmuntres til å ta på seg politisk ansvar. Men så må de ikke tenke at øvrigheten skal «kristnes». «Troende kristne som er blitt valgt til å fylle stillinger innen øvrigheten, må ikke skjule eller fornekte sin tro, men vitne om evangeliets sannhet når de har mulighet til det. Likevel må de skille nøye mellom de to provinsene – kirken og staten – og være klar over at staten ikke kan styres etter Guds ord eller «kristne prinsipper», men bare etter den naturlige fornuften og common sense. Mens kirken styres bare av Guds ord, og ikke etter diktat fra fornuften eller noen ytre tvang» (John Th. Mueller).[2]

På reformasjonstiden var det mye i samfunnet som hindret Martin Luther i å få satt ut i livet det klare prinsippet om skille mellom kirke og stat. Likevel sluttet han aldri å holde frem dette prinsippet som det eneste bibelske og rette. Svært mye kan sies om forholdet mellom kristne og politikk, øvrigheten og kirken. Vanskelige spørsmål dukker opp her i verden, og Gud har ikke gitt en liste med anvisninger for enhver situasjon. Bare noen enkle, klare prinsipp. Så hver enkelt kristen må be Gud om hjelp til å manøvrere i lys av disse. Og så vil vi alltid huske at vår beste, sanne borgerrett er i himmelen. Her på jorden har vi kun midlertidig visum.

(Redaksjonelt-artikkel fra tidsskriftet Bibel og Bekjennelse nr. 3/2017)

[1] Fra tese #75. Den konfesjonelle evangelisk-lutherske konferanse (KELK) vedtok 95 nye teser ved sitt verdensmøte i Grimma, Tyskland, juni 2017.

[2] Christian Dogmatics, s. 553

Advent = komme

256px-Jesus_entering_jerusalem_on_a_donkey

Nå er vi i adventstiden. Og for oss som har norsk, svensk eller dansk som morsmål er det jo veldig lett å ta litt feil og tenke at ordet «ad-vent» selvfølgelig må handle om å vente, vente på at det skal bli jul. For hva skulle det ellers bety? Men så er det kanskje noen som minner oss på at dette ordet egentlig ikke er et skandinavisk ord, men er fra et helt annet språk, latin – og det betyr: komme. Advent handler om at noen gjør sin ankomst. Det er noen som kommer.

Veldig mange mennesker tenker på Gud som en som befinner seg langt, langt borte fra vår verden, en som betrakter livet her nede på jorden. Han trekker i noen tråder, styrer litt her og der, og han kan høre oss når vi ber. Men på veldig lang avstand.

Men: Advent handler om at Gud kommer til oss. Han kommer hit! Han er slett ikke langt borte fra oss. Vi kunne hatt god grunn til å frykte for det – at han ville komme for å straffe oss for alt galt vi har sagt, gjort og tenkt. Men Bibelen forteller oss at Jesus Guds Sønn kommer til oss ydmyk og saktmodig. Han forkynner et gledesbudskap for fattige, kunngjør at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen; han vil sette undertrykte fri og roper ut et nådens år fra Herren.

1. Han kom altså til oss her på jorden for om lag to tusen år siden, som et menneske av kjøtt og blod, født av jomfru Maria: Immanuel – «Gud med oss». I Jesu menneskekropp bor hele guddomsfylden. Han kom for å gå i våre sko, være vår stedfortreder i liv og i død, kjøpe fri oss som sto under loven, så vi kunne få retten til å være Guds barn. Av kjærlighet gikk han i døden for oss, døden på korset. Men på den tredje dag gikk han levende ut av graven igjen.

2. Jesus, den levende Guds Sønn, kommer til oss også nå, den dag i dag, gjennom nådens midler, i ord og sakrament. Han underviser, leder, trøster oss, tilgir oss alle våre synder. I den hellige nattverden gir han oss sitt sanne legeme og blod å spise og drikke, forener seg med oss som greinene med vintreet. Også i dette nye kirkeåret vil han komme til oss. Han er ikke lei av oss.

3. Og: Han skal komme tilbake til jorden i herlighet og ære med alle sine engler på den ytterste dagen. Den kan komme fortere enn vi aner. Da skal han hente alle sine rettferdige hjem til seg, og vi får ta i arv det riket han har gjort i stand for oss og oppleve glede og jubel for evig. Helt ufortjent, av bare nåde, for Jesu Kristi skyld.

Velsignet være han som kommer i Herrens navn! Amen.

Herre over dødens makt

Preken på 16. søndag etter Treenighetsdagen

Lukas 7,11-17

Når verden med sin glede sviker,
når lykken ikke alltid ler,
når kors fra alle hjørner kiker
og stirrende inn til meg ser,
da vet jeg ingen bedre råd
enn fly til Jesus med min gråt.

(NoS 848,1)

Salmen vi nettopp sang er skrevet av Dorothe Engelbretsdatter, den kjente bergenske dikteren. Ifølge salmeboken skrev hun den i året 1681 – da var hun 47 år gammel og mer vant til sorg og gråt enn mange andre. Hun hadde født ni barn til verden, men allerede fulgt sju av dem til graven. Nå hadde de bare to sønner igjen, hun og ektemannen Ambrosius, som var prest i Bergen domkirke. Et par år senere ble Dorothe enke, og deretter mottok hun meldingen om at den ene sønnen hadde falt i krigen, som soldat nede på kontinentet.

Senere i livet, 68 år gammel, opplevde hun også å bli husløs – hjemmet hennes strøk med i den store Bergensbrannen i 1702. Den siste sønnen hun hadde igjen forsvant sporløst, antagelig var også han død; hun hørte i hvert fall ikke noe fra ham de siste 26 årene hun levde.

Ikke rart at veldig mange av salmene og diktene Dorothe skrev i løpet av sitt lange liv (hun ble 82 år gammel) er preget av sorg og tårer. «Taare-Offer» er tittelen på en av hennes viktigste diktsamlinger.

Men hver høst, på 16. søndag etter Treenighetsdag («høstens påskesøndag»), kunne hun gå til kirken sin i Bergen og høre denne dagens evangelietekst – om «Enkens sønn i Nain» – en tekst som vel må ha gjort et spesielt inntrykk på nettopp henne:

Det står at Jesus ga seg på vei til en by som het Nain. Disiplene og en stor folkemengde dro sammen med ham. Da han nærmet seg byporten, ble en død båret ut til graven. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. For en enke på den tiden å miste sin eneste sønn, var en spesielt stor tragedie: I tillegg til sorgen over mann og barn som var gått bort, kom også alle bekymringene for hvordan hun skulle klare seg videre i livet, hvem skulle nå forsørge henne?

Jesus visste om situasjonen hennes; det står at da Herren fikk se enken fikk han inderlig medfølelse med henne. Vi hørte i dagens episteltekst ordene om bredden og lengden, høyden og dybden av Kristi kjærlighet, at den langt overstiger hva noen kan fatte (Ef 3,13-21). Det var denne kjærligheten som nå gikk ut til den sørgende enken, en inderlig medfølelse.

Ellers kan det vel ofte skorte på medfølelsen oss mennesker imellom. «Du skal elske din neste som deg selv,» er budet til oss fra Gud. Men midt i en verden så full av nød og folk som sørger, er vi dessverre mange ganger nokså lunkne og likegyldige. Vi synes ofte vi har nok med oss selv, med våre egne mange små og store bekymringer og plager. Hvor er medfølelsen med dem som har det vondt?

Det er godt å lese at sammen med henne kom et stort følge fra byen. Et langt begravelsesfølge. Dette dødsfallet hadde gjort sterkt inntrykk på folk. Døden hadde rammet så hardt og brutalt. Tenk, en så ung mann! – den eneste sønnen til en enke! Det var fortvilende; de andre kunne bare synes synd på moren og vise deltakelse i sorgen, noe særlig mer sto ikke i deres makt å gjøre. Mot dødens makt kunne de ikke hjelpe henne.

Døden har en forferdelig stor makt. Overfor den står vi alle hjelpeløse og sårbare. I hver eneste generasjon er dødeligheten 100 %. Døden skiller ektefeller og venner fra hverandre, den gjør barn foreldreløse, den gjør foreldre barnløse. Noen har sagt at menneskeheten er som et eneste langt gravfølge. Våre nære og kjære følges til graven, den ene etter den andre, og før eller senere kommer turen til vår egen døde kropp.

Og mens vi ennå lever her på jorden, ligger tanken på døden der i bakhodet. Den kan gjøre oss nervøse og engstelige, for er det noe vi ikke har kontroll over, så er det dødens makt. «Tenk hvis det skulle skje noe med barna mine på veien, i trafikken! Tenk hvis jeg plutselig mister dem nå, allerede!» Aldri kan vi være sikre og trygge, for vi vet jo at døden rammer både gammel og ung.

Det er viktig å forberede seg på døden. Noen sier som så at «nei, min egen død er jeg ikke så opptatt av, hva som skal skje med meg; jeg tenker nå mest på barna mine, at de ikke må oppleve å bli foreldreløse osv.» Og dette høres på en måte fint og uselvisk ut, men det er svært uklokt. Guds ord formaner oss til forberede oss på vår egen død, hvordan det skal gå med oss da. For dette livet vi lever her på jorden, og som plutselig kan være slutt, er nemlig bare som et lite forværelse til en lang evighet, en tilværelse som aldri skal ta slutt! Vi må tenke på evigheten; og det er nå vi må forberede oss.

Du som er her i dag har en sjel. Du er ikke bare en kropp som en gang skal gravlegges eller kremeres, og så ferdig med det. Nei, du har en sjel som fortsetter å eksistere, og du skal fram for Guds domstol etter dette livet ditt her på jorden. Du har ansvar for hvordan du har levd, hva du har gjort, sagt og tenkt. Og du har ansvar for hva du har latt være å gjøre, si og tenke. Hvordan skal det gå med deg for Guds domstol? Til å besvare det spørsmålet gir Gud oss heldigvis god hjelp i sitt ord.

La oss først lese videre i teksten og se hva som skjer: Da Herren fikk se enken, fikk han inderlig medfølelse med henne. Han griper inn og stanser hele gravfølget. «Gråt ikke!» sier han til henne. Er forresten dette noe å si til folk som sørger? Er det ikke akkurat det vi ikke må si? De må vel få gråte og få utløp for sorgen? Men her er det helt annerledes, for her har vi han som rett og slett kan slukke sorgen, han som er herre over dødens makt! Han sier til liket som ligger der på båren: «Du unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Kraftfulle ord fra Herren Gud.

Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus ga ham til moren. Døden hadde røvet sønnen fra henne – Herren Jesus ga ham tilbake til henne. Alle som så det ble grepet av ærefrykt, står det, og de lovpriste Gud for det fantastiske som var hendt. «Gud har gjestet sitt folk!» utbrøt noen. Jesus hadde vist sine guddommelige egenskaper, at han er herre over liv og død. Det var helt sant – det var virkelig Gud som hadde gjestet dem!

Selvfølgelig var det en fantastisk dag for denne enken, og sønnen, og alle de andre i byen Nain som var vitner til miraklet. Men så er jo spørsmålet: Hva har dette med oss å gjøre, vi som lever nå i 2012? Er dette nyttig og viktig for oss å vite? Er det til noen hjelp for oss?

Ja, det er faktisk nettopp det det er. Gud har gjestet sitt folk – ikke bare jødefolket; Gud er en Gud for alle folkeslag på jord, han har gjestet også oss. Gud er ikke en fjern Gud som ikke bryr seg om vår nød, men en som er full av medfølelse. Herren over dødens makt, han som er livets kilde og livets herre, han har kjærlighet til menneskeheten, dette lange gravfølget vårt, en kjærlighet til oss som er så stor at den overgår all vår fatteevne. Og derfor stiger han altså ned og trer inn i menneskeslekten, inn i våre rekker, og blir en av oss! Gud ble menneske, født av jomfru Maria. Gud har gjestet sitt folk, for å hjelpe oss og berge oss, vi som er engstelige på grunn av dødens makt. Han kom for å frelse oss fra døden, den evige døden, fortapelsen.

Dette her er av den aller største betydning for alle oss som lever nå og som skal dø i det 21. århundret, enten det nå blir av kreft eller blodpropp, i en trafikkulykke eller i krig, av AIDS eller av sult. Han kom for å frelse det som var fortapt, for å kjøpe oss fri fra dødens makt ved å «gi sitt liv som løsepenge for mange» (Matt 20,28), dvs. for alle mennesker; det fins svært mange av oss, og derfor står det «for mange».

Hebreerbrevet forklarer at ettersom vi er mennesker av kjøtt og blod, måtte også Kristus fullt ut bli menneske som oss – «Slik skulle han ved sin død gjøre ende på ham som har dødens makt, det er djevelen, og befri dem som av frykt for døden var i slaveri gjennom hele livet» (Hebr 2,14-15).

I Romerbrevets femte kapittel beskrives Adam, det første mennesket, som hele menneskehetens representant. Paulus skriver: «Synden kom inn i verden på grunn av ett menneske, og med synden kom døden. Og slik rammet døden alle mennesker fordi alle syndet … På grunn av den enes fall måtte de mange (dvs. alle) dø … Døden fikk herredømme på grunn av ett menneskes fall» (vers 12,15 og 17).

Men så beskrives Jesus Kristus som «den andre Adam», den nye representanten for menneskeheten framfor Gud. Han er den som gjorde den dype skaden god igjen! Jesus var uten synd, og han både hadde og praktiserte den inderlige medfølelsen og kjærligheten som vi burde hatt og vist mot medmenneskene våre. Han levde livet sitt her på jorden i fullkommen lydighet mot Guds lov og i fullkommen kjærlighet til Gud sin Far. Som vår stedfortreder gjorde han dette, som vår representant. Paulus sier det på denne måten: «Som ett menneskes fall ble til fordømmelse for alle mennesker, slik fører ett menneskes rettferdige gjerning til frifinnelse og liv for alle. Slik det ene menneskets ulydighet gjorde de mange (= alle) til syndere, skal nå den enes lydighet gjøre de mange (= alle) rettferdige» (Rom 5,18-19).

I og med Jesu lydighet i vårt sted får vi overført til vår «konto» alt som Jesus har gjort, hele hans rettferdige gjerning. Alt det Jesus har vunnet for oss mottar vi helt gratis, helt ufortjent. Vi skal ikke først prestere noe selv for å få dette. Nei, Gud overrekker det til oss i sitt ord og sakramentene, og vi får bare ta imot det i tro og og stole på det. «Vær så god!» sier Han, «du får det, det er ditt!»

Men hva da med all vår synd og skyld? Jesus er Guds Lam som bærer bort verdens synd! (Joh 1,29). Ettersom all vår synd og skyld ble lagt på ham, er det sikkert og visst at da ligger det ikke på oss eller på verden. Han tok det på seg, og derfor fikk han da også motta Guds strenge straff for alt dette. Som et offerlam ble han ofret for oss da han døde på korset. Og Guds Sønns blod renser oss for all synd. Ved sin død har han fjernet brodden, giftbrodden, fra din og min død. Vi vet at han sto opp igjen på den tredje dag, og at han har sagt: «Jeg er oppstandelsen og livet, den som tror på meg skal leve om han enn dør» (Joh 11,25). «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin sønn den enbårne, for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv» (Joh 3,16).

Det var han som var i aksjon den dagen i Nain, da enkens sønn ble vekket til live igjen. Denne fortellingen kan minne deg om at han som du tror på er Herre over dødens makt, og at du derfor ikke trenger å frykte døden; den blir for deg bare en søvn som Gud skal vekke deg opp fra. I dødsøyeblikket skal sjelen din hentes hjem til Gud – og kroppen skal legges i grav eller kremeres. Men på den ytterste dag blir hver sjel gjenforent med sin egen kropp. Og de som har trodd på Frelseren vil få herliggjorte kropper. Ikke bare friske og sunne, men forherligede, uforgjengelige kropper (1 Kor 15).

For Dorothe Engelbretsdatter var dette en stor trøst. I det siste verset av salmen vi sang, sier hun: «Hvor søtt skal mine øyne blunde/ i graven, med god ro og mak/ fra alle verdens smertestunder/ og hvile inntil dommens dag,/ til røsten bringer meg det bud:/ Stå opp, du døde, kom her ut!»

Dommens dag blir en stor gledesdag for den som har Kristus Jesus som sin frelser. Vi har jo hele hans rettferdige gjerning stående på vår «konto», og han visket ut all vår synd og skyld da han døde for oss på korset. Dermed er vi allerede frikjent av Gud, noe som vil bli bekreftet i dommen på den siste dag. Og så får vi gå inn til en evig salighet. Johannes skriver at da skal Gud «tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var, er borte» (Åp 21,4).

Allerede nå får dette betydelige konsekvenser for oss i det livet vi lever her i verden: Vi behøver egentlig ikke å frykte døden, men kan være trygge og si med David: «Selv om jeg går i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for noe vondt. For du er med meg … Bare godhet og miskunn skal følge meg alle mine dager, og jeg får bo i Herrens hus gjennom lange tider» (Salme 23).

Deg være ære, herre over dødens makt! Evig skal døden være Kristus underlagt! Amen.