Ignatius av Antiokia

Hosios_Loukas_(south_west_chapel,_south_side)_-_Ignatios
Ignatius, fra freskomaleri i klosteret Hosios Loukas, Hellas.

Ignatius ble født ca. år 37 e. Kr. i Lilleasia (dagens Tyrkia), sannsynligvis av syrisk avstamming. Han ble elev av apostelen og evangelisten Johannes og ca. år 70 innsatt som biskop i Antiokia i Syria, ved Middelhavet, nær grensen mellom nåtidens Tyrkia og Syria. Antiokia var på den tiden Romerrikets tredje største by, etter Roma og Alexandria. Der holdt den første store hedningekristne menigheten til, og der oppsto uttrykket ”kristen”/”de kristne” (Apg 11,26). Ignatius virket som biskop i Antiokia i om lag førti år.

I år 107 beordret keiser Trajan de kristne til å ofre til de romerske gudene, slik som alle andre borgere; Å nekte ble straffet med døden. Biskop Ignatius ble snart arrestert og sendt fra Antiokia til Roma.

På vei til Roma skrev han sju berømte brev, seks av dem til ulike menigheter, og ett til den unge kristne lederen Polykarp som han møtte på reisen, i Smyrna. Brevene vitner om frimodighet med tanke på dødsdommen han har i vente, han ser på lenkene sine som et smykke, et kjede av ”åndelige perler”, og gleder seg over å skulle bli martyr i Roma – ”min fødsel forestår”. Til unge Polykarp skriver han: ”Stå fast lik en ambolt under slag. Det tilkommer en stor kjempe å få slag og å seire. Vi må framfor alt utholde alle ting for Guds skyld. Vis enda større iver enn hittil, og lær tidene å kjenne.”

Nattverden kaller han for ”udødelighetens legemiddel, en motgift mot døden”, og han advarer mot fellesskap med vranglærere: ”Må ingen bli bedratt … Legg merke til dem som lærer falskt om Jesu Kristi nåde, som har kommet til oss, hvordan deres meninger står imot Guds sinn. De bekjenner ikke at eukaristien (nattverden) er vår Frelsers Jesu Kristi kjøtt, som led for våre synder, og som Faderen i sin godhet vekket opp igjen. Man skal holde seg borte fra slike mennesker.”

I Roma sto Ignatius imot alle overtalelsesforsøk og ble til sist dømt til døden og kastet til løvene i Det flaviske amfiteater (”Colosseum”).

Reklamer

Innbydelse til selskap

Agapemåltid. Veggmaleri i Marcellinus og Peter-katakomben, Roma. (Fra Wikimedia Commons)

Preken på 7. søndag etter Treenighetsdagen

Lukas 14,12-15:

Han sa også et ord til verten: «Når du skal ha gjester til middag eller kveldsmåltid, skal du ikke be venner eller søsken eller slektninger eller rike naboer. For de kommer til å be deg igjen, og dermed får du gjengjeld. Nei, når du skal holde selskap, så innby fattige og uføre, lamme og blinde. Da er du lykkelig, for de kan ikke gi deg noe igjen, men du skal få lønn for dette når de rettferdige står opp fra de døde.» En av gjestene som hørte dette, sa til ham: «Salig er den som får sitte til bords i Guds rike.» 

I København fins en berømt restaurant som heter NoMa, den er flere ganger blitt kåret til verdens beste. Der er det lange ventelister for å få et bord, og de har også et slags loddtrekningsystem. Noen jeg kjenner var for en tid tilbake jublende glade, for etter å ha stått langt nede på NoMas venteliste, ca. på 130. plass, fikk de plutselig beskjed om at deres navn nå var blitt trukket ut og et av restaurantens bord var reservert for dem om ca. åtte uker. Så da ble det bestilt tur fra Norge ned til København for fire personer. Det var ikke et gratis måltid de hadde vunnet, men bare retten til å få sitte og spise og drikke. De måtte betale full pris for måltidet, og på akkurat den restauranten var det nok ikke særlig billig heller. Men det ble visst en helt spesiell kveld, et måltid de sent kommer til å glemme.

«Salig er den som får sitte til bords i Guds rike,» var det en person som sa til Jesus i prekenteksten vår. I Bibelen finner vi ofte at det å sitte til bords og spise og drikke ved et festmåltid er brukt som et bilde på himmelriket og saligheten hos Gud. For eksempel sier Jesus: «Fra øst og vest og fra nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike» (Luk 13,29).

Men hva slags folk er det som får komme? Får jeg komme? Får du? Hvem er det som står på gjestelisten hos Gud og som får sitte til bords i Guds rike? Dette handler prekenteksten vår om. Det er en lignelse, faktisk. En litt spesiell, utypisk lignelse, må vi vel si.

«Hei vent nå litt,» tenker kanskje noen, «er det en lignelse?» «Handler ikke denne teksten om jordiske saker, at Jesus gir et slags råd eller bud om hva vi bør gjøre, hva slags folk vi bør invitere til middag?» Jo, på overflaten ser det slik ut. Men: i lignelsene sine snakker jo Jesus bestandig om jordiske saker. For eksempel om et sennepsfrø, eller om en mann som fant en skatt i en åker, eller en kvinne som hadde ti mynter, mistet en av dem, og begynte å lete etter den, helt til hun fant den. Her er en definisjon: En lignelse er en ganske kort fortelling, et bilde eller en sammenligning. Ofte er lignelsesfortellingen eller -bildet hentet fra vår verden, men den blir fortalt for å si noe om Gud, om Guds rike.

Og Jesus, han er i lignelsesmodus her i teksten vår, han snakker om jordiske saker for å undervise om åndelige ting, om Guds rike. Dette ser vi litt bedre dersom vi legger merke til sammenhengen teksten står i:

I Lukas’ kapittel 14 er Jesus i middag hos en fariseer, et medlem av Det høye råd, altså en viktig person i landet. Det var sabbatsdagen og «alle holdt øye med ham» (vers 1); kom Jesus kanskje til å helbrede noen syke? Det var i så fall meget kritikkverdig, mente fariseerne. De hadde misforstått sabbatsbudet, og de mente at de selv var så flinke til å overholde dette budet og resten av Gud lov. De hadde høye tanker om seg selv og sin egen rettferdighet, stolte på at de var bra nok for Gud; de plasserte seg selv høyt. Jesus følte seg ikke særlig velkommen i dette selskapet, likevel sa han ja til å komme. For menneskene der trengte å høre noen sannhetens ord, noen lignelser om Guds rike, som jo er et nåderike, helt annerledes enn de tenkte.

Og så skriver evangelisten Lukas, inspirert og ledet av Den Hellige Ånd: «Da han la merke til hvordan gjestene valgte seg ut de øverste plassene ved bordet, sa han til dem i en lignelse:…» (vers 7). Merk det – her kommer altså en lignelse, som på overflaten høres ut som en regel om god skikk og bruk: Jesus snakket først til gjestene om at når du er bedt i selskap, så ikke ta plass øverst eller langt oppe ved bordet, men heller nederst. For ellers blir det jo til skam for deg når verten kommer og ber deg flytte lenger ned, fordi det nå er kommet en annen, viktigere gjest, som må få den høye plassen din. Derfor skal du heller bare fra begynnelsen av ta den nederste plassen, og da kommer verten og sier: «Venn, sett deg høyere opp!» Jesus rundet av med å si: «For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt» (vers 11). Så dette var altså en lignelse; det står jo tydelig at det var det. Jesus snakket egentlig om åndelige ting, om synd, nåde og frelse:

Han hadde sagt i Bergprekenen at dersom ikke vår rettferdighet langt overgår fariseernes rettferdighet, kommer vi aldri inn i himmelriket (Matt 5,20). Disse gjestene i selskapet hadde et stort behov for å innse at de var syndere som trengte nåde. De trengte å komme ned fra sin høye hest og plassere seg selv lavt, dvs. ydmyke og bøye seg for Gud og trygle om tilgivelse. Og Gud («verten») står alltid klar til å løfte opp syndere, han vil svært gjerne gi dem sin ufortjente nåde, sin fullkomne rettferdighet som en gave, på grunn av Messias, frelseren, og hans frelsesgjerning. Men: så lenge mennesker setter seg selv høyt, er det umulig for dem å ta imot nådens gave; de vil jo ikke ha den, de synes ikke at de behøver den. Derfor trenger de å bli satt lavt før de kan settes høyt.

Etter disse ordene til gjestene, står det så at Jesus «sa også et ord til verten» i selskapet. Og nå kommer vi endelig til prekenteksten vår. Disse ordene til verten er også en slags lignelse. Det er klart at på ett nivå er dette et råd eller en regel om hva slags folk du bør invitere når du skal ha gjester, altså ganske så jordiske saker. Men likevel handler det egentlig om åndelige ting, om Guds rike. Og i hvert fall en av gjestene skjønte poenget og ga Jesus følgende respons: «Salig er den som får sitte til bords i Guds rike» (vers 15).

Jesus sa altså i teksten vår: «Når du skal ha gjester til middag eller kveldsmåltid, skal du ikke be venner eller søsken eller slektninger eller rike naboer. For de kommer til å be deg igjen, og dermed får du gjengjeld. Nei, når du skal holde selskap, så innby fattige og uføre, lamme og blinde. Da er du lykkelig, for de kan ikke gi deg noe igjen…»  I verden, hvem er det det er vanlig å invitere i selskap? Venner, greie hyggelige folk, familie, slektninger, folk som virker interessante, vellykkede, kule.  Men hvem har vel lyst å invitere han der litt sjuskete eller klumsete naboen som ikke virker som om han fungerer helt bra, eller andre upopulære, litt mislykkede folk, som ofte kalles «tapere»? Dem er det vel ingen som har lyst å invitere. For gir det deg noe å være sammen med slike? Det må vel være litt givende for oss selv? Selviskheten er dypt plantet i oss mennesker, det er vi bare nødt for å innrømme.

Gud elsker sannhet i hjertet. «Se, du vil ha sannhet i menneskets indre», sier David i salme 51. Men Gud kan dessverre se mye falskhet i hjertene. Motivene er svært ofte ikke helt rene når mennesker gjør noe de selv mener er gode gjerninger. Gjør vi godt mot andre for å få gjengjeld, for at de skal gjøre godt imot oss? Det er ikke dette som er meningen med Den gylne regel – «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem» (Matt 7,12). Vi skal vise kjærlighet og gjøre godt mot andre helt uselvisk, helt uten tanke om å få gjengjeld, eller ros og anerkjennelse. Gud er vred på all den selviskheten og falskheten han kan se i oss mennesker her i verden. Og hvorfor skulle han ha lyst å invitere folk som om og om igjen har vært likegyldige og utakknemlige og vendt ryggen til ham? Folk som har vært trassige, opprørske, respektløse? Slike er lite attraktive gjester. Bedre å invitere trofaste, gode venner, bra folk! Hvorfor skulle Gud ønske å ha slike syndere som oss til bords i sitt rike? Han burde vel heller bare boikotte og blokkere oss, nekte oss adgang til sitt rike, slette oss fra invitasjonslisten for evig og alltid?

Men hva gjør Gud isteden? Hvordan behandler han oss? Her i lignelsen ser vi et bilde av hvordan ting er i Guds rike, som er et nåderike. De fattige og uføre, lamme og blinde – det er jo oss syndere, det! Ja, hvis du er litt som meg, kjenner du deg ofte som en åndelig krøpling, fattig, lam og blind. Men Gud er ufattelig barmhjertig og stor i nåde og kjærlighet mot oss. Vi har ingenting å komme med, ingen ting å tilby ham, annet enn syndene våre. Men Gud sier til deg og meg: Kom! Jeg inviterer deg. Kom og sitt til bords og spis og drikk i mitt rike. Det vil si: Kom og få nåde og tilgivelse, liv og salighet og fred, helt ufortjent. «Kom, for nå er alt ferdig!» (Luk 14,17). Jesus har gjort alt klart. For våre sykdommer tok han, våre smerter bar han (Jes 53,4), våre synder sonte han straffen for. «Det er fullbrakt,» sa han på korset på Golgata.

Frelsen han har vunnet og som han deler med oss, sammenlignes i Bibelen altså med et festmåltid. Jesaja hadde profetert: «På dette fjellet skal Herren over hærskarene gjøre i stand for alle folk et festmåltid med fete retter, et festmåltid med gammel vin, med fete, margfulle retter og gammel, klaret vin» (Jes 25,6). Alle folkeslag får komme, alle syndere er invitert. Fattige, uføre, lamme og blinde, alle som hungrer og tørster etter rettferdighet. Vi har ingenting å betale med.  Men han sier: «Kom, alle tørste, kom til vannet! Dere uten penger, kom og kjøp korn og spis! Kom, kjøp korn uten penger, vin og melk uten betaling! … Hør nå på meg, så skal dere få spise det som godt er, og fryde dere over fete retter» (Jes 55,1-2). For Jesus har betalt for oss. Og å spise og drikke i Guds rike er det samme som å tro på ham. Jesus er livets brød.

Salig er den som får sitte til bords og spise i Guds rike! Vi trenger ikke å reise langt av gårde, til København eller Jerusalem, og vi behøver ikke å  vente i åtte uker for å få et bord. Nei, han inviterer oss nå i dag, her og over alt hvor evangeliet blir lest og forkynt og lyttet til. Tro på meg, sier han, bare ta imot! – den rike gaven jeg har til deg og som jeg gir deg helt gratis. Bare stol på frelsen jeg har vunnet til deg. Jeg er din rettferdighet, som gjelder overfor Gud. Jeg er din stedfortreder som har levd for deg, dødd for deg og stått opp igjen for deg. David sier i den 23. salmen: «Du dekker bord for meg like foran mine fiender.» Djevelen, den onde fienden, vil ikke at vi skal tro på Jesus. Han vil at vi skal sulte i hjel åndelig og gå til grunne. Men Jesus dekker bord for oss like foran fienden.

«Når du skal holde selskap, så innby fattige og uføre, lamme og blinde. Da er du lykkelig, for de kan ikke gi deg noe igjen.» Det er akkurat dette Gud gjør mot oss, han inviterer alle fattige syndere og fryder seg over enhver som vender om og kommer til ham, helt uverdige i seg selv, uten noe å betale med. Det er Guds store glede å overøse oss med sin tilgivelse, nåde og kjærlighet.

Salige er vi, som har fått oppleve denne fantastiske godheten fra Gud. Vi er frelst, reddet fra synden og døden. Og vi blir fornyet åndelig, ved troen på Jesus og evangeliet. Vi får en ny vilje, slik at vi gjerne vil etterligne vår kjærlighetsfulle Far og gjøre godt imot alle de andre fattige og uføre, lamme og blinde synderne, altså medmenneskene våre. Gjøre godt, ikke bare mot venner, søsken og slektninger, og greie folk, men også alle andre. Gode gjerninger følger, som vi vet, etter troen; de er frukter av troen, troen som jo altså bare har tatt imot frelsen av nåde alene. Vi er frelst, ikke på grunn av våre egne gjerninger, men bare på grunn av det som Jesus har gjort for oss, hans gjerninger. For en glede å vite at frelsen er noe utenfor deg, noe som kommer til deg utenfra! Den avhenger ikke av noe inni deg, det kommer ikke an på noe i meg.

I takknemlighet til vår nådige Gud vil vi da gjøre godt imot andre mennesker. Og det er en lykke, å få gi seg helt til tjeneste for sin neste, hjelpe vår neste med det hun eller han trenger og som vi er istand til å bistå med, enten det er med vennskap, trøst, oppmuntring, forbønn, arbeid, penger, mat, eller klær. Selv om du ikke får noe igjen fra folk, så skal du bare fortsette å pøse på med gode gjerninger, uten å bry deg om å få gjengjeld, takk, ros, anerkjennelse. Noe av det aller beste du kan gjøre for folk, er jo å be for dem og dele evangeliet med dem. Om dette blir godt likt, er imidlertid usikkert. Det kan tvert imot føre til motstand. Men Gud skal lønne deg for det, han skal gi deg nådelønn, «når de rettferdige står opp fra de døde» (vers 14).

Ja, like sikkert som at Jesus sto opp fra de døde den tredje dagen, så skal også de rettferdige en dag stå opp fra de døde, til evig liv, med både kropp og sjel. De “rettferdige” kalles ikke dette på grunn av noen egen rettferdighet de har, men på grunn av at Jesus er deres rettferdighet, som de fikk i gave, ved troen, i dåpen, uten egne gjerninger. Så det er selvfølgelig ikke gode gjerninger som skaffer oss det evige livet. Når det heter at Gud lønner oss, gir oss nådelønn, handler det ikke om at vi fortjener saligheten ved hjelp av gode gjerninger. De gode gjerningene en kristen gjør, er jo også ganske så ufullkomne, selv når de er på sitt beste; det fins urenheter og slagg blandet inn, på grunn av vår gamle, syndige natur. Derfor kan frelsen umulig bygge på eller være avhengig av gjerningene. Og vi trenger derfor her i livet stadig å be om syndenes tilgivelse og ta imot ufortjent nåde på ny. Men er det ikke også en god trøst i tillegg, når vi midt i vårt strev møter utakknemlighet og all slags motstand og motgang her i verden, at Gud sier han skal “lønne” oss der framme? Han vil la oss få tilleggsvelsignelser, nådelønn, som en ekstrabonus oppå alt annet han i sin store godhet skal gi oss.

«Salig er den som får sitte til bords i Guds rike.» Guds rike er allerede her og nå, og du og jeg er invitert. Du som hungrer etter rettferdigheten blir mettet av Jesus, når du tror på ham, stoler på frelseren og det han har gjort for deg. Han er brødet og maten som sjelen din trenger for å leve.

I den hellige nattverden dekker han bord for oss, på en helt spesiell måte. Der eter og drikker vi ikke bare åndelig. Nei, vi eter og drikker også med munnen – Jesu virkelige legeme og blod – i og med brødet og vinen, samtidig som vi åndelig ved troen spiser og drikker syndstilgivelsen han gir. Nattverden ser så enkel ut, det vi får på tungen er så enkelt. Men likevel er det jo det mest vidunderlige festmåltidet som fins. Noen større skatt kan vel ikke tenkes her på jord. Han innbyr oss til dette styrkemåltidet, så vi ikke skal bli helt utmattet på veien – fram til han en gang samler og setter oss til bords i sitt fullendte rike, av bare nåde. For en fest det kommer til å bli! Gud være takk og lov.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og skal være en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Advent = komme

256px-Jesus_entering_jerusalem_on_a_donkey

Nå er vi i adventstiden. Og for oss som har norsk, svensk eller dansk som morsmål er det jo veldig lett å ta litt feil og tenke at ordet «ad-vent» selvfølgelig må handle om å vente, vente på at det skal bli jul. For hva skulle det ellers bety? Men så er det kanskje noen som minner oss på at dette ordet egentlig ikke er et skandinavisk ord, men er fra et helt annet språk, latin – og det betyr: komme. Advent handler om at noen gjør sin ankomst. Det er noen som kommer.

Veldig mange mennesker tenker på Gud som en som befinner seg langt, langt borte fra vår verden, en som betrakter livet her nede på jorden. Han trekker i noen tråder, styrer litt her og der, og han kan høre oss når vi ber. Men på veldig lang avstand.

Men: Advent handler om at Gud kommer til oss. Han kommer hit! Han er slett ikke langt borte fra oss. Vi kunne hatt god grunn til å frykte for det – at han ville komme for å straffe oss for alt galt vi har sagt, gjort og tenkt. Men Bibelen forteller oss at Jesus Guds Sønn kommer til oss ydmyk og saktmodig. Han forkynner et gledesbudskap for fattige, kunngjør at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen; han vil sette undertrykte fri og roper ut et nådens år fra Herren.

1. Han kom altså til oss her på jorden for om lag to tusen år siden, som et menneske av kjøtt og blod, født av jomfru Maria: Immanuel – «Gud med oss». I Jesu menneskekropp bor hele guddomsfylden. Han kom for å gå i våre sko, være vår stedfortreder i liv og i død, kjøpe fri oss som sto under loven, så vi kunne få retten til å være Guds barn. Av kjærlighet gikk han i døden for oss, døden på korset. Men på den tredje dag gikk han levende ut av graven igjen.

2. Jesus, den levende Guds Sønn, kommer til oss også nå, den dag i dag, gjennom nådens midler, i ord og sakrament. Han underviser, leder, trøster oss, tilgir oss alle våre synder. I den hellige nattverden gir han oss sitt sanne legeme og blod å spise og drikke, forener seg med oss som greinene med vintreet. Også i dette nye kirkeåret vil han komme til oss. Han er ikke lei av oss.

3. Og: Han skal komme tilbake til jorden i herlighet og ære med alle sine engler på den ytterste dagen. Den kan komme fortere enn vi aner. Da skal han hente alle sine rettferdige hjem til seg, og vi får ta i arv det riket han har gjort i stand for oss og oppleve glede og jubel for evig. Helt ufortjent, av bare nåde, for Jesu Kristi skyld.

Velsignet være han som kommer i Herrens navn! Amen.

Himmelfartsglede

Christi Himmelfahrt, malt av Gebhard Fugel, ca 1893.
Christi Himmelfahrt, malt av Gebhard Fugel, ca 1893.

Preken på Kristi himmelfartsdag

Apg 1,1-11; Mark 16,14-20

Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus. Amen.

Kristi himmelfartsdag er en viktig høytid i kirkeåret; en gledesfest. Derfor sang vi nettopp i en salme: «Vi fryder oss av hjertens grunn og jubler høyt i denne stund.» Men hva er årsaken til gleden? Hvorfor egentlig juble og være glade når vi minnes at Jesus ble tatt opp til himmelen, så disiplene ikke lenger kunne se ham? Er ikke det heller ganske trist? Vanligvis når vi tar avskjed med noen vi er glad i, som skal reise med tog eller fly, og vi vet det blir lenge til neste gang vi ser dem; da synes vi det er leit. Mange av oss har sikkert noen ganger sukket og tenkt at det måtte vært så mye bedre for oss å få gå omkring sammen med Jesus slik apostlene gjorde; de så ham, snakket med ham, spiste og drakk sammen med ham, var vitne til undergjerningene og hørte på undervisningen hans. Dette var stort for dem å få oppleve, og de følte seg trygge i lag med Mesteren. Vi derimot, ser jo ikke Jesus, for han har fart opp til himmelen og sitter ved Gud Faders høyre hånd. Har ikke vi mistet noe da? Er det ikke trist?

Men: Det er faktisk bedre for oss slik som dette. Jesus sa rett ut til disiplene at hvis de elsket ham, skulle de være glade for at han gikk til Faderen. «Det er det beste for dere at jeg går bort», sa han og lovte å sende dem Talsmannen, Den Hellige Ånd. «Jeg går bort, og jeg kommer til dere igjen» (Joh 14,28;16,7). Jesus er nemlig ikke et sted langt borte fra oss nå. Kristi himmelfart betyr ikke avstand, men nærvær. Han er oss nærmere nå. Den tiden Guds Sønn gikk omkring her nede på jorden, i de landområdene vi kaller Israel og Palestina, var han som menneske til stede bare ett sted om gangen, slik som oss andre mennesker. For eksempel kan ikke jeg være i Oslo samtidig som jeg er i Bergen. Det går ikke. Jesus var heller ikke i Galilea og helbredet spedalske samtidig som han var i Jerusalem og helbredet en mann som var født blind. Han sto ikke i en båt på Gennesaretsjøen og stilte stormen – samtidig som han sto ved en grav i Betania og ropte «Lasarus, kom ut!» Nei, som menneske var Jesus begrenset av tid og rom de ca tretti årene han levde her på jord. Men etter sin himmelfart er han både som Gud og menneske til stede over alt. Og at han «sitter ved Guds høyre hånd» betyr jo at han har all makt i himmel og på jord, som sann Gud og sant menneske. Mens han levde her som menneske, var han fattig. Han ble svett og sliten og måtte sette seg ned for å hvile, han var svak og led vondt. Han gjorde altså ikke alltid full bruk av alle guddommelige evner han hadde. Men det gjør han nå. Mens Jesus var her på jorden kunne han ikke være hos deg når du er på sykehus, på ferietur, eller hjemme. Men det er han nå. Så han er nærmere enn før, og det skal vi være glade for. Han er ikke på avstand, ikke langt borte fra oss.

Russeren Jurij Gagarin var blant de mest berømte astronautene, en av de aller første  som reiste ut i verdensrommet. I 1961 ble han skutt ut i en romrakett og fòr i bane rundt jorden. Etter dette uttalte Sovjetunionens president, som var motstander av all religion: «Da Gagarin var der ute i verdensrommet, så han seg omkring, men kunne ikke se Gud noe sted…» (Som om noen troende hadde sagt at det er mulig å få øye på Gud dersom man reiser langt nok ut i rommet.) Men nå hadde Gagarin egentlig heller aldri uttalt seg slik presidenten antydet. Astronauten var en kristen og hadde skjønt at Gud og hans himmeltrone ikke befinner seg på et bestemt fysisk sted her i universet, slik at det ikke nytter å prøve å få øye på ham ute i verdensrommet.

Så Kristi himmelfart har altså ingenting med romfart å gjøre, selv om Jesus ble «løftet opp mens disiplene så på, og en sky tok ham bort foran øynene deres». Han «sitter ved Gud Fader, den allmektiges høyre hånd, og skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde», som vi sier i trosbekjennelsen. «Guds høyre hånd» er ikke et sted langt borte fra oss. Tvert imot er Guds høyre hånd veldig nær oss. Jesus er med oss alle dager, inntil verdens ende, som han har lovet.

I evangelieteksten vår, Markus 16,14-20, står det at Herren Jesus «ble tatt opp til himmelen og satte seg ved Guds høyre hånd. Men de (altså disiplene) gikk ut og forkynte overalt, og Herren virket med og stadfestet Ordet gjennom de tegn som fulgte.» Så Herren Jesus hadde slett ikke forlatt dem. Selv om han hadde satt seg ved Guds høyre hånd, var han hos dem og virket med når de forkynte Ordet. Han var med dem på en ny måte; veldig nær dem, bare på en annen måte enn før.

«Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alt som Gud har skapt!» hadde Jesus sagt til dem. «Den som tror og blir døpt, skal bli frelst. Men den som ikke tror, skal bli fordømt.» Å bli fordømt er jo noe alle vi mennesker på jorden har fortjent. Ja, av naturen er vi fordømt; på grunn av synden i oss, det iboende opprøret mot Gud, er vi «vredens barn». Synden vår skiller oss fra Gud, for han er hellig og hater all synd og ondskap. Men i sin store kjærlighet har han sendt oss sin egen Sønn, som en gave som frelser oss, av bare nåde. Jesus har levd for oss, helt uten synd. Han har uskyldig gått i døden for oss og sonet vår straff, og han har stått opp igjen, seiret over døden for oss. Denne frelsesgaven gir Gud til oss helt gratis. Når evangeliet blir forkynt, overrekkes gaven, og vi får ta imot den, ved bare å tro på den, altså akseptere den, stole på den, holde fast på den. Jesus nevner dåpen – «Den som tror og blir døpt (direkte oversatt: den troende og døpte), skal bli frelst». Dåpen er det reneste, klareste evangelium; i dåpen fikk vi Jesus i gave, Jesus og alt det han har gjort for oss. Helt gratis og ufortjent får vi bare ta imot. Gud Den hellige ånd skaper og nærer troen som holder fast på den dyrebare gaven.

Når vi snubler og synder, tviler, surrer og roter i livet vårt, som vi dessverre stadig gjør, har vi en som taler vår sak hos Faderen, «Jesus Kristus, Den rettferdige. Han er en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens» (1 Joh 2,1). For absolutt hele verdens synder er han en soning, Jesus som sitter ved Faderens høyre hånd og taler vår sak. Derfor er det viktig at hele verden får høre budskapet, og derfor sender han oss. Evangeliet må forkynnes for alt som Gud har skapt, dvs. for alle mennesker. For utenom Jesus og troen på ham, der er det fordømmelse. Bare hos Jesus fins frelse og redning fra fordømmelsen og fortapelsen. Uten ham går vi til grunne.

På Kristi himmelfartsdag må jeg alltid tenke på Josef i Egypt, og brødrene hans (1 Mos 37-50). Josefs brødre hadde et stort problem; det var blitt hungersnød i landet deres, og de måtte til Egypt for å få tak i korn. Ellers kom de til å gå til grunne. De ante ikke at Josef var blitt den mektigste ministeren i Egypt, han var nest etter Farao. Josef kunne ha hevnet seg på brødrene som hadde syndet så grovt da de solgte ham som slave mange år tidligere. Men Josef tilgav dem alt det onde, og de fikk komme og bo hos ham i Egypt. Tenk hvor stor betydning det fikk for dem at han, deres egen bror, hadde fått så veldig makt og ville sørge for dem og familiene deres, så de kunne spise og drikke og ha alt de behøvde så lenge de levde. For en stor og ufortjent nåde.

Men er det ikke slik også med Jesus og oss? Jovisst. Akkurat som Josefs familie ikke behøvde å være urolige så lenge han, deres egen bror, satt ved makten i landet, så behøver heller ikke vi å være redde for noe som helst når det er Jesus, vår Herre og vår bror, som sitter med all makt i himmel og på jord! Vi trenger ikke å være engstelige, selv om vi må bekjenne at vi har syndet mot ham med tanker, ord og gjerninger. Nei, for han har forkynt for oss at han har tilgitt oss alt sammen, for han har selv sonet straffen som vi hadde fortjent, og gjort opp for oss. Så høyt elsker han oss, den mektige broren vår. Vi må kanskje gå gjennom mange vanskeligheter og møte mye motstand her i verden. Men han som sitter ved Guds høyre hånd våker over oss, passer på oss og lar oss ikke gå til grunne.

Så Jesus har altså ikke forlatt oss, han styrer ikke på avstand fra et sted langt borte. Nei, han er svært nær oss. Han leder og styrer oss gjennom nådens midler. Han virker gjennom Ordet og sakramentene og bor i hjertet vårt. Vi som er døpt til Kristus, er blitt Guds barn; vi er blitt Guds arvinger og Kristi medarvinger (Rom 8,17). Den himmelske herligheten tilhører nå oss. For han som troner der ved Faderens høyre side er min og din, vår frelser og bror. Vi har direkte adgang til tronen, vi får be til Herren Jesus selv, og han vil alltid høre oss og hjelpe oss, som han har lovet.

Vi kan ikke nå se ham med øynene, men vi kan høre hans røst, når vi hører og leser hans ord. Og vi får spise og drikke sammen med ham: I nattverdsmåltidet gir han oss seg selv, i brød og vin, til å spise og drikke. På den måten forsikrer han hver nattverdgjest om at nettopp dine synder er tilgitt. Så nær oss er han nå. Han er ikke langt borte, frelseren vår som sitter ved Faderens høyre hånd. Vi er trygge når det er han som sitter ved makten og leder oss og passer på oss. Derfor har vi stor grunn til glede og jubel i dag på Kristi himmelfartsdag, og alle andre dager. Gud være takk og lov! Amen.