Stikkord: dåpen

Døperen Johannes’ hode på et fat

Preken på Døperen Johannes’ dag

Maleri av Franz von Lerbach. Public domain.

Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus. Amen.

Den største av alle profetene, ifølge Jesus, var døperen Johannes, som vi markerer fødselen til i dag. Han ble født et halvt år før Jesus. Vi har hørt i dagens evangelietekst (Lukas 1,57-80) hva som skjedde og ble sagt da Johannes ble født. Faren Sakarja ble fylt av Den Hellige Ånd og forkynte at den lille gutten skulle bli forløperen for Messias og rydde veien for ham. Den profetien gikk i oppfyllelse. Men det var nok like greit at foreldrene til Johannes ikke visste hvordan denne etterlengtede sønnen deres skulle ende sine dager her på jorden.

Det får vi blant annet høre om i dagens prekentekst, fra Markus 6,14–29:

Kong Herodes fikk høre om Jesus, for navnet hans var blitt kjent. Noen sa: «Døperen Johannes er stått opp fra de døde, derfor virker slike krefter i ham.» Andre sa: «Han er Elia.» Og noen sa: «Han er en profet, som en av de gamle profetene.» Men da Herodes hørte dette, sa han: «Det er Johannes, som jeg lot halshogge. Han er stått opp igjen.»

Det var denne Herodes som hadde sendt folk for å gripe Johannes og kastet ham i fengsel og bundet ham. Dette hadde han gjort på grunn av Herodias, som hadde vært gift med Filip, en bror av Herodes. Henne hadde Herodes giftet seg med, og Johannes hadde sagt til ham: «Det er ikke tillatt for deg å ha din brors kone.» Herodias var ute etter Johannes og ville gjerne få ham drept, men kunne ikke få det til. For Herodes hadde respekt for Johannes; han visste at han var en rettferdig og hellig mann og holdt sin hånd over ham. Når Herodes hørte ham, ble han urolig og rådvill, men likevel hørte han gjerne på ham.

Men så bød det seg en anledning: På fødselsdagen sin holdt Herodes et festmåltid for sine fremste embetsmenn, offiserene og de ledende menn i Galilea. Da kom Herodias’ datter inn og danset. Herodes og gjestene ble så betatt at kongen sa til henne: «Be meg om hva du vil, så skal jeg gi deg det.» Han sverget på det og sa: «Hva du enn ber meg om, skal jeg gi deg, om det så er halve kongeriket mitt.» Hun gikk ut og spurte sin mor: «Hva skal jeg be om?» Hun svarte: «Hodet til døperen Johannes.» Straks skyndte hun seg inn til kongen og sa: «Jeg vil at du med én gang gir meg hodet til døperen Johannes på et fat.» Da ble kongen dypt bedrøvet, men fordi han hadde sverget, og det mens gjestene hørte på, ville han ikke si nei til henne. Han sendte straks en bøddel med ordre om å hente hodet til Johannes. Han dro av sted og halshogde Johannes i fengselet, kom med hodet på et fat og ga det til jenta, og hun ga det til sin mor. Da disiplene hans fikk høre dette, kom de og hentet liket og la det i en grav.

Dette er en sterk historie. Bibelen forteller oss ikke bare om fine og gode ting, men gir oss en ærlig og sannferdig framstilling av menneskene og livet på jorden. Det skjer mye vondt. Og av og til trenger vi å minnes at det ikke bare er verden rundt oss som er preget av synd og kaos, men at vi også selv er det – mer eller mindre.

Det er uhyggelig å lese om det som hendte med døperen Johannes. Den største av alle profetene ble halshogd – i forbindelse med et festmåltid, der mange menn ble helt betatt av en ung, lettkledd danserinne. Herodes’ fødselsdagsselskap var overdådige, det var mye vin som gikk ned, og kongen var tydeligvis ikke ved sine fulle fem da han sverget å gi danserinnen hva hun enn ba om, «om det så var halve kongeriket». Ett av problemene med å si det, var at Herodes ikke engang hadde sitt eget kongerike, han styrte bare på vegne av den romerske keiseren over to provinser, Galilea og Perea. Han hadde liten reell makt, og ingen som helst rett til å gi bort noen deler av et kongerike. Det var bare tomme ord og fylleprat, da han lovet å gi henne hva hun enn ville.

Da han hørte hva hun ønsket, etter å ha rådført seg med moren sin, ble han sjokkert og trist: Johannes’ hode på et fat. Men siden han hadde lovet og sverget foran alle gjestene, våget han ikke å si nei. Han var mer redd for gjestene og hva de ville tenke – mange var jo viktige personer i landet – enn han var for hva Gud syntes.

For et uverdig og lavt nivå det var på kongen og selskapet, og for noen uverdige og kaotiske omstendigheter da den største av alle profetene skulle forlate dette jordelivet!

Grunnen til at Johannes havnet i fengsel til å begynne med, var at han hadde påpekt synd. Han hadde sagt til kong Herodes: «Det er ikke tillatt for deg å ha din brors kone.» Herodes Antipas, sønn av Herodes den store (han som i forbindelse med Jesu fødsel rundt tretti år tidligere beordret barnedrapene i Betlehem), hadde plutselig skilt seg fra sin kone etter å ha stukket av med sin brors kone, Herodias, og giftet seg med henne heller. Ifølge andre historiske kilder var Herodias dessuten niesen til Herodes, så det var tale om et incestforhold, forbudt etter Moseloven. Herodias var svært sint på Johannes, som våget å si rett ut at dette forholdet deres var galt. Det betydde noe hva Johannes sa, fordi folket respekterte ham. Selv kong Herodes hadde respekt for ham.

I vår tid er det ganske vanlig å bare finne seg en annen menighet og prest hvis man ikke liker det en kristen predikant sier – hvis man synes forkynnelsen er for streng, gammeldags eller ikke politisk korrekt. Herodes kunne sikkert også funnet en annen forkynner som var mer behagelig å høre på, men han lyttet likevel til Johannes – merkelig nok. Men det er viktig ikke bare å høre Guds ord, men også ta det til hjertet, bøye seg for det, og følge det.

Herodes hadde respekt for Johannes og lyttet til forkynnelsen hans, men han var også påvirket av Herodias, sin kone, og ønsket å beholde henne. Selv om han ble urolig i samvittigheten, ville han ikke bøye seg for Guds ord og bud.

Det sjette bud, «Du skal ikke bryte ekteskapet», betyr at vi skal «frykte og elske Gud, så vi lever et rent og anstendig liv i ord og gjerning, og enhver skal elske og ære sin ektefelle», som det står i katekismen. I dag er det også nødvendig å minne om at ekteskapet ikke er for like kjønn, men Guds gode ordning for en mann og en kvinne. «Mannen skal forlate far og mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp,» sier Bibelen. Ingen må stikke av med ektefellen til en annen, og ingen skal leve sammen som om de var gift – før ekteskapet. Seksuallivet hører hjemme innenfor ekteskapet. Dette er Guds vilje og bud.

På grunn av Herodes’ vantro, fyll og feighet ble Johannes et hode kortere og endte sitt jordeliv i fengselet den dagen. Hodet ble til slutt gitt til Herodias, moren til den unge danserinnen som ifølge andre kilder het Salome.

Vi minnes Johannes’ ord om Jesus: «Han skal vokse, jeg skal avta.»
Og vi kan kanskje tenke: «Stakkars mann, for en tragisk og begredelig måte for Johannes å ende livet sitt på. Noe så trist og mørkt!» Men vi trenger ikke egentlig synes synd på ham. Johannes var beredt til å dø, for han kjente Messias, Frelseren, og trodde og stolte på ham. Jesus hadde sendt en hilsen spesielt til ham i fengselet: «Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: Blinde ser, lamme går, spedalske renses og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige. Og salig er den som ikke faller fra på grunn av meg.»

Tenk om det ikke var kong Herodes og Herodias, men deg og meg døperen Johannes konfronterte med synden i våre liv? Hvordan reagerer vi når Gud eller mennesker påpeker synd hos oss? Går vi rett i forsvar og kommer med unnskyldninger? Ingen av oss liker å få lovens pekefinger rettet mot seg. Men det er ingen tvil om at det finnes mye synd og rot i våre liv, dessverre. Selviskhet, misunnelse, urene tanker og begjær, mange unyttige ord, kanskje sladder og baksnakkelse, mangel på barmhjertighet, materialisme, pengekjærhet. Det sjette budet har også vi syndet mot, ved ikke å vise ekteskapet den respekt og ære Gud krever. Og når ekteskapet angripes, eksperimenteres med eller vanhelliges i samfunnet rundt oss, er de fleste av oss ikke flinke til å si imot. Vi tier stille, fordi vi er redde for å «si sannheten i kjærlighet». Verdens mennesker vil at kirken og de kristne skal godkjenne syndige handlinger og ideologier. De mener at kjærlighet innebærer å tolerere, godkjenne og velsigne nær sagt alt det folk har lyst å gjøre. Mange mener det er hatefullt å si imot. De ville nok kalt døperen Johannes en «hatpredikant» fordi han forkynte Guds lov og påpekte synd.

Men å la være å snakke om synd er svært alvorlig. For det er først når et menneske blir bevisst sin synd, at han eller hun søker Guds nåde og tilgivelse. Vi må ikke frarøve mennesker friheten som finnes i tilgivelsen!

Når vi kjenner at samvittigheten vår blir tung på grunn av synd og skyld, får vi lov å komme til Jesus, som sier: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.» Vi får bekjenne våre synder, be om tilgivelse, og han gir oss tilgivelsen – i evangeliet. Vi får ta imot den, i tro og tillit til vår Frelser Jesus. Og han vil gi oss ny kraft til å vende oss bort fra synden.

Døperen Johannes forkynte Guds lov, men han forkynte også evangeliet. Han pekte på Jesus og sa: «Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd.» Johannes døpte mange ved elven Jordan, idet de bekjente sine synder, og de fikk tilgivelse for alt sammen, i dåpen.

Da vi ble døpt, fikk også vi all synd og skyld vasket bort. Og dåpen du ble døpt med, gjelder fortsatt den dag i dag. Guds løfter til deg har ikke gått ut på dato.

Lovens pekefinger er ubehagelig å få rettet mot seg. Men Jesus fikk alle lovens anklagende fingre rettet mot seg – på korset – fordi hele verdens synd ble lagt på ham. Han som var helt uskyldig, ble gjort til synd for oss (2 Kor 5,21). Frivillig led han helvetets pine på korset og døde for deg og meg. Han tømte hele begeret av Guds rettferdige vrede over våre synder – som vår stedfortreder drakk han det. På den måten vant han tilgivelse og fred til oss. I Kristus «forsonte Gud verden med seg selv, slik at han ikke tilregner oss våre misgjerninger» (2 Kor 5,19). Og vi syndige mennesker får bare ta imot denne forsoningen fra Gud som en gave, i tro, ved evangeliet.

Døperen Johannes var ikke stått opp fra de døde, slik Herodes fryktet da han hørte om Jesus som gikk omkring og utførte undrene sine. Jesus derimot, sto opp fra de døde – på den tredje dag gikk han levende ut av graven. Etter at han på korset på Golgata hadde gjort opp med synden én gang for alle. Han betalte all vår skyld og gjeld da han led og døde for oss. For syndens lønn er døden.

Derfor skal både den halshogde døperen Johannes og alle vi andre som tror på Frelseren en dag få stå opp fra de døde, til evig liv og salighet med Gud. For: «Døden er oppslukt, seieren vunnet. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier? … Men Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!» (1 Kor 15,54-57). Paulus skriver også at vi som ble døpt til Kristus Jesus, er døde og begravet med ham, og har oppstått igjen med ham, vi er blitt forenet med Jesus i dåpen (Rom 6,3-5). I dåpen har vi fått full og hel tilgivelse, vi har fått del i Jesu seier over døden, og evig liv. Han er førstegrøden, og ved hans gjenkomst følger de som hører ham til, inkludert Johannes og alle de andre martyrene – da blir vi oppreist til liv igjen, både kropp og sjel får del i det evige livet.

Derfor trenger vi ikke være redde. Selv om verden er kaotisk og døden kaster lange skygger og skremmer, så kan den ikke lenger skade oss som tilhører Jesus og tror på ham. Han sier: «I verden har dere trengsler. Men vær frimodige, jeg har seiret over verden.» Han har også seiret over døden. Han gir lys og liv til oss «som bor i mørke og dødens skygge». Han gir åndelig liv og evig liv, så vi – som gamle Sakarja sa – «frelst fra fiendens hånd og uten frykt, får tjene Gud for hans ansikt i renhet og rettferd alle våre dager» (Luk 1,74-75).

Som døperen Johannes får også vi være vitner om Messias her på jorden. Det innebærer å tale sant om hva som er synd, og å peke på Guds Lam, som har båret hele verdens synd.

Da må vi forvente en del motstand. Vi blir kanskje ikke fysisk halshogd, selv om også det skjer med kristne i andre deler av verden. Men det kan bli vanskelig på forskjellige måter. Da er det viktig å være godt grunnfestet i troen, at vi ikke er som såkornet Jesus fortalte om, som falt på steingrunn og derfor ikke hadde rot, og som visnet da solen stekte – som en kristen som bare holder ut en tid, men faller fra når det kommer motgang eller forfølgelse (Mark 4,3-6.16-17). Derfor er det så nødvendig at vi flittig bruker nådemidlene som styrker oss på veien: at vi leser og hører Guds ord, deltar i nattverden og lever i dåpen og trøster oss med den hver dag.

Da kan vi synge med Luther:
Og om vårt liv de tar,
og røver alt vi har,
la fare hen, la gå!
Mer kan de ikke få.
Guds rike vi beholder.

Og alt som blir tatt fra oss her på jorden, skal vi få tilbake på oppstandelsens dag, sammen med døperen Johannes og alle de andre vitnene. Gud være takk og lov. Amen.

Johann Gerhard om dåpen

Johann Gerhard (1582-1637),
Universität Jena, Wikimedia Commons

21. oktober 1582 ble fire dager gamle Johann Gerhard båret til dåpen i fødebyen Quedlinburg i Tyskland. Som dr. theol utga han høsten 1610 i Jena en Utførlig og skriftemessig forklaring over den hellige dåp. De 31 kapitlene inneholder også svar på vanlige innvendinger mot den bibelske læren. En oversettelse til norsk ble i 2012 publisert i Kristiansand av Leif Jensen. Denne verdifulle ressursen fortjener mange lesere, og den ligger tilgjengelig for alle online i «Logosmappen»: https://logosmappen.net/uppbyggelse/bocker/Gerhardt_sakramenten/Johann_Gerhard_om_dopet.pdf

Som en liten smakebit har jeg her valgt ut det korte kapittel 23:

Om man skal døpe barn som er funnet

Vi mener at man skal døpe slike barn selv om det skulle ligge ved en lapp hvor det står at barnet allerede er døpt.

1. Fordi dåpens sakrament er nødvendig til salighet, skal vi ikke fra vår side unnlate å døpe små barn. Joh 3,5: Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike.

2. I en så viktig sak kan vi ikke sette vår tillit til en lapp. For når barnet vokser til kan det komme i en vedvarende tvil om det faktisk er døpt.

Innvendinger: Siden slike barn kan være døpt, er det bedre at vi døper dem med en slik betingelse: Dersom du ikke er døpt, døper jeg deg i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn.

Svar: Ved en slik fremgangsmåte ville dåpen til slike barn bli desto mer usikker. For når barnet vokser til vil det jo være i tvil om det tidligere var døpt eller ikke. Man kan ikke si at et barn blir døpt to ganger hvis ikke man var helt sikker på at det var døpt tidligere. Ut ifra dette kan man også slutte at hvis en kvinne har forrettet en nøddåp og siden bekjenner at hun ikke kan gjøre rede for hvilke ord hun brukte eller hva slags ytre element hun døpte med, skal man døpe slike barn dersom de kommer i forbindelse med fromme kristne.

———-

Eksempler på andre spørsmål Gerhard tar opp:
Om de ulike måter ordet dåp blir brukt på i den hellige skrift (Kapittel 1) – Om Johannesdåpen var et like virkekraftig sakrament til salighet som dåpen til Kristi disipler (Kap. 7) – Dåp kan ikke bare forrettes ved neddykking men også ved å overøse med vann (Kap. 11) – Om kraften i den hellige dåp strekker seg gjennom hele livet til menneskene (Kap. 17) – Om vi skal døpe barn som er født av foreldre som lever i utroskap, som lever utenfor ekteskap eller ligger under for andre grove synder (Kap, 22) – Hva man skal tenke om små udøpte barn som enten dør i mors liv eller rett før de blir døpt (Kap. 26).

Himmelfartsglede

Christi Himmelfahrt, malt av Gebhard Fugel, ca 1893.
Christi Himmelfahrt, malt av Gebhard Fugel, ca 1893.

Preken på Kristi himmelfartsdag

Apg 1,1-11; Mark 16,14-20

Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus. Amen.

«Vi fryder oss av hjertens grunn og jubler høyt i denne stund,» synger vi i en salme som passer veldig fint på denne dagen.

Kristi himmelfartsdag er en gledesfest og en viktig høytid i kirkeåret. Men hva er årsaken til gleden? Hvorfor egentlig juble og være glade når vi minnes at Jesus ble tatt opp til himmelen, så disiplene ikke lenger kunne se ham? Er ikke det heller ganske trist? Vanligvis når vi tar avskjed med noen vi er glad i, som skal reise med for eksempel tog eller fly, og vi vet det blir lenge til neste gang vi ser dem; da synes vi det er leit. Mange av oss har sikkert noen ganger sukket og tenkt at det måtte vært så mye bedre for oss å få gå omkring sammen med Jesus slik apostlene gjorde; de så ham, snakket med ham, spiste og drakk sammen med ham, var vitne til undergjerningene og hørte på undervisningen hans. Dette var stort for dem å få oppleve, og de følte seg trygge i lag med Mesteren. Vi derimot, ser jo ikke Jesus, for han har fart opp til himmelen og sitter ved Gud Faders høyre hånd. Har ikke vi mistet noe da? Er det ikke trist?

Nei, det er faktisk bedre for oss slik som dette. Jesus sa rett ut til disiplene at hvis de elsket ham, skulle de være glade for at han gikk til Faderen. «Det er det beste for dere at jeg går bort», sa han og lovte å sende dem Talsmannen, Den Hellige Ånd. «Jeg går bort, og jeg kommer til dere igjen» (Joh 14,28;16,7). Jesus er nemlig ikke et sted langt borte fra oss nå. Kristi himmelfart betyr ikke avstand, men nærvær. Han er oss nærmere nå.

Den tiden Guds Sønn gikk omkring her nede på jorden, var han som menneske til stede bare ett sted om gangen, slik som oss andre mennesker. For eksempel kan ikke jeg være i Oslo samtidig som jeg er i Bergen. Det går ikke. Jesus var heller ikke i Galilea og helbredet spedalske samtidig som han var i Jerusalem og helbredet en mann som var født blind. Han sto ikke i en båt på Gennesaretsjøen og stilte stormen – samtidig som han sto ved en grav i Betania og ropte «Lasarus, kom ut!» Nei, som menneske var Jesus begrenset av tid og rom de ca tretti årene han levde her på jord.

Men: etter sin himmelfart er han både som Gud og menneske til stede over alt. Og at han «sitter ved Guds høyre hånd» betyr jo at han har all makt i himmel og på jord, som sann Gud og sant menneske. Mens han levde her som menneske, var han fattig. Han ble svett og sliten og måtte sette seg ned for å hvile, han var svak og led vondt. Han gjorde altså ikke alltid full bruk av alle guddommelige evner han hadde. Men det gjør han nå. Mens Jesus var her på jorden kunne han ikke være hos deg når du er på sykehus, på ferietur, eller hjemme. Men det er han nå. Så han er nærmere enn før, og det skal vi være glade for. Han er ikke på avstand, ikke langt borte fra oss.

Russeren Jurij Gagarin var blant de mest berømte astronautene, en av de aller første som reiste ut i verdensrommet. I 1961 ble han skutt ut i en romrakett og fòr i bane rundt jorden. Etter dette uttalte Sovjetunionens statsleder, som var motstander av all religion: «Da Gagarin var der ute i verdensrommet, så han seg omkring, men kunne ikke se Gud noe sted…» (Som om noen troende har sagt at det er mulig å få øye på Gud dersom man reiser langt nok ut i rommet.) Men Gagarin hadde egentlig aldri uttalt seg slik. Astronauten var en kristen og hadde skjønt at Gud og hans himmeltrone ikke befinner seg på et bestemt fysisk sted her i universet, slik at det ikke nytter å prøve å få øye på ham ute i verdensrommet.

Så Kristi himmelfart har altså ingenting med romfart å gjøre, selv om Jesus ble «løftet opp mens disiplene så på, og en sky tok ham bort foran øynene deres». Han «sitter ved Gud Fader, den allmektiges høyre hånd, og skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde», som vi sier i trosbekjennelsen. «Guds høyre hånd» er ikke et sted langt borte fra oss. Tvert imot er Guds høyre hånd veldig nær oss. Jesus er med oss alle dager, inntil verdens ende, som han har lovet.

I evangelieteksten vår, Markus 16,14-20, står det at Herren Jesus «ble tatt opp til himmelen og satte seg ved Guds høyre hånd. Men de (altså disiplene) gikk ut og forkynte overalt, og Herren virket med og stadfestet Ordet gjennom de tegn som fulgte.» Så Herren Jesus hadde slett ikke forlatt dem. Selv om han hadde satt seg ved Guds høyre hånd, var han hos dem og virket med når de forkynte Ordet. Han var med dem på en ny måte; veldig nær dem, bare på en annen måte enn før.

«Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alt som Gud har skapt!» hadde Jesus sagt til dem. «Den som tror og blir døpt, skal bli frelst. Men den som ikke tror, skal bli fordømt.» Å bli fordømt er jo noe alle vi mennesker på jorden har fortjent. Ja, av naturen er vi fordømt; på grunn av synden i oss, det iboende opprøret mot Gud, er vi «vredens barn». Synden vår skiller oss fra Gud, for han er hellig og hater all synd og ondskap. Men i sin store kjærlighet har han sendt oss sin egen Sønn, som en gave som frelser oss, av bare nåde. Jesus har levd for oss, helt uten synd. Han har uskyldig gått i døden for oss og sonet vår straff, og han har stått opp igjen, seiret over døden for oss. Denne frelsesgaven gir Gud til oss helt gratis. Når evangeliet blir forkynt, overrekkes gaven, og vi får ta imot den, ved bare å tro på den, altså akseptere den, stole på den, holde fast på den. Jesus nevner dåpen – «Den som tror og blir døpt (direkte oversatt: den troende og døpte), skal bli frelst». Dåpen er det reneste, klareste evangelium; i dåpen fikk vi Jesus i gave, Jesus og alt det han har gjort for oss. Helt gratis og ufortjent får vi bare ta imot. Gud Den hellige ånd skaper og nærer troen som holder fast på den dyrebare gaven.

Når vi snubler og synder, tviler, surrer og roter i livet vårt, som vi dessverre stadig gjør, har vi en som taler vår sak hos Faderen, «Jesus Kristus, Den rettferdige. Han er en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens» (1 Joh 2,1). For absolutt hele verdens synder er han en soning, Jesus som sitter ved Faderens høyre hånd og taler vår sak. Derfor er det viktig at hele verden får høre budskapet, og derfor sender han oss. Evangeliet må forkynnes for alt som Gud har skapt, dvs. for alle mennesker. For utenom Jesus og troen på ham, der er det fordømmelse. Bare hos Jesus fins frelse og redning fra fordømmelsen og fortapelsen. Uten ham går vi til grunne.

På Kristi himmelfartsdag må jeg alltid tenke på Josef i Egypt, og brødrene hans (1 Mos 37-50). Josefs brødre hadde et stort problem; det var blitt hungersnød i landet deres, og de måtte til Egypt for å få tak i korn. Ellers kom de til å gå til grunne. De ante ikke at Josef var blitt den mektigste ministeren i Egypt, han var nest etter Farao. Josef kunne ha hevnet seg på brødrene som kom til ham, de som hadde syndet så grovt da de solgte ham som slave mange år tidligere. Men Josef tilgav dem alt det onde, og de fikk bo hos ham der i Egypt. Tenk hvor stor betydning det fikk for dem at han, deres egen bror, hadde fått så veldig makt og ville sørge for dem og familiene deres, så de kunne spise og drikke og ha alt de behøvde så lenge de levde. For en stor og ufortjent nåde.

Slik er det også med Jesus og oss. Akkurat som Josefs familie ikke behøvde å være urolige så lenge han, deres egen bror, satt ved makten i landet, så behøver heller ikke vi å være redde for noe som helst når det er Jesus, vår Herre og vår bror, som sitter med all makt i himmel og på jord! Vi trenger ikke å være engstelige, selv om vi må bekjenne at vi har syndet mot ham med tanker, ord og gjerninger. Nei, for han har forkynt for oss at han har tilgitt oss alt sammen, for han har selv sonet straffen som vi hadde fortjent, og gjort opp for oss. Så høyt elsker han oss, den mektige broren vår. Vi må kanskje gå gjennom mange vanskeligheter og møte mye motstand her i verden. Men han som sitter ved Guds høyre hånd våker over oss, passer på oss og lar oss ikke gå til grunne.

Så Jesus har altså ikke forlatt oss, han styrer ikke på avstand fra et sted langt borte. Nei, han er svært nær oss nå. Han leder og styrer oss gjennom nådens midler. Han virker gjennom Ordet og sakramentene og bor i hjertet vårt. Vi som er døpt til Kristus, er blitt Guds barn; vi er blitt Guds arvinger og Kristi medarvinger (Rom 8,17). Den himmelske herligheten tilhører nå oss. For han som troner der ved Faderens høyre side er min og din, vår frelser og bror. Vi har direkte adgang til tronen, vi får be til Herren Jesus selv, og han vil alltid høre oss og hjelpe oss, som han har lovet.

Vi kan ikke nå se ham med øynene, men vi kan høre hans røst, når vi hører og leser hans ord. Og han setter oss til bords med seg for et herlig måltid: I den hellige nattverden gir han oss seg selv, i brød og vin, til å spise og drikke. På den måten forsikrer han hver nattverdgjest om at nettopp dine synder er tilgitt. Så nær oss er han nå. Han er ikke langt borte, frelseren vår som sitter ved Faderens høyre hånd. Vi er trygge når det er han som sitter ved makten, leder oss og passer på oss. Derfor har vi stor grunn til glede og jubel i dag på Kristi himmelfartsdag, og alle andre dager. Gud være takk og lov!

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og skal være en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.