Av Johann Gerhard, fra Daglig gudfryktighets øvelse.
O fromme Jesus, jeg takker deg for at du da du tok imot straffen for mine synder villig tålte sult, tørst, kulde, utmattelse, baktalelse, forfølgelser, smerter, fattigdom, fangenskap, piskeslag, stikk av torner, ja korsets bitre død! Hvor stor er ikke din kjærlighets ild, som drev deg til å synke frivillig ned i et slikt hav av lidelser for en elendig og utakknemlig slave. I din uskyld og rettferdighet var du fri for all lidelse; men din uendelige og ubeskrivelige kjærlighet gjorde deg til en skyldner og anklaget i mitt sted. Jeg hadde forbrutt meg, du gjorde opp for meg. Jeg hadde røvet, du betalte alt tilbake (Sal 69,5). Jeg syndet, du ble straffet.
O milde Jesus, jeg erkjenner dypet av din barmhjertighet og inderligheten i din kjærlighet; det synes som om du elsker meg mer enn deg selv, fordi du overga deg selv for meg. Hvorfor ble en dødsdom uttalt over deg, du som er fullstendig uskyldig? Hvorfor ble du spyttet på, du som er den fagreste blant mennesker? Hvorfor skulle du, den mest rettferdige, bli bundet i lenker og pisket? Det var jeg som hadde fortjent alt dette. Men av usigelig kjærlighet steg du ned i denne verdens fengsel. Du iførte deg min tjenerskikkelse og tok villig på deg det som tilhørte meg. Jeg burde for mine synders skyld vært dømt til det brennende helvetets evige flammer. Men du brant av kjærlighetens ild på korsets alter og satte meg fri fra dette. Jeg burde for mine synders skyld blitt støtt bort fra den himmelske Fars ansikt; men for min skyld valgte du å bli forlatt av den himmelske Far. Jeg burde for evig blitt pint av djevelen og hans engler. Men du, i din uendelige kjærlighet, overga deg selv for min skyld til Satans tjenere til mishandling og korsfestelse.
I alle de forskjellige måtene du ble påført lidelse, ser jeg like mange tegn på din kjærlighet mot meg. De lenkene, piskene og tornene som skadet deg, var på grunn av min synd. Du utholdt alt sammen for min skyld, på grunn av din usigelige kjærlighet. Det var ikke nok for din kjærlighet å ta på deg mitt kjøtt og blod. Du ville bevise den enda mer håndgripelig ved den bitre lidelsen på sjel og kropp. Hvem er jeg, mektigste Herre, siden du for din ulydige tjeners skyld ville tjene i så mange år? Hvem er jeg, skjønneste brudgom, siden du ikke unnlot å gå i døden for å forløse meg som var syndens elendigste slave og djevelens hore? Hvem er jeg, allgode Skaper, siden du for min skyld, den usleste skapning, ikke vek tilbake for pinene på korset?
Sannelig, min kjæreste brudgom, er jeg din blodbrud. For min skyld utøste du så store mengder blod. Sannelig, min skjønneste lilje, er jeg en sårende og stikkende torn for deg. Jeg la på deg en hard og plagsom byrde. Vekten av den trykket deg ned slik at dråper av blod strømmet ut av kroppen din. På grunn av denne kjærligheten din, vil jeg lovsynge deg, Herre Jesus, min eneste gjenløser og mellommann, for evig. Amen.
Den tredje av femten takkebønner fra Daglig gudfryktighets øvelse (Exercitium Pietatis Quotidianum) fra 1612.
Evige og allmektige Gud, jeg skylder deg stor takk fordi du skapte meg da jeg ikke var til. Jeg takker deg enda mer fordi du har gjenløst meg da jeg var fortapt og fordømt. Jeg lå i helvetets gap. Du dro meg ut ved din Sønns blod (Kol 1,14). Jeg var en slave under Satan. Men du har nådig fridd meg ut av djevelens herredømme og satt meg inn i Kristi rike. Jeg skylder deg meg selv helt og fullt, fordi du har formet meg helt og fullt. Jeg skylder å love deg med tungen min, fordi du har gitt meg den (Sal 51,16). Munnen min bør stadig forkynne din pris, fordi den puster inn luft og ånde fra deg. Hjertet mitt bør ustanselig henge fast ved deg i kjærlighet, fordi du har dannet det. Alle lemmene mine skylder å tjene deg, så mange og ypperlige de er. For de er alle blitt skapt av deg på underfullt vis.
Når jeg allerede i forveien skylder deg hele meg fordi du har skapt meg, hva kan jeg da gi deg til gjengjeld for gjenløsningen fra slaveriet og fangenskapet under synden? Du har revet det fortapte fåret ut av helvetesulvens klør. Du har dradd den bortrømte slaven ut av djevelens fengsel. Du har søkt så inderlig etter den tapte mynten (Luk 15,8). I Adam falt jeg. Du har reist meg opp. I Adam ble jeg fanget i syndens lenker. Du har løst meg fra de lenkene. I Adam gikk jeg fortapt. Du ønsket å frelse meg igjen. Hvem er jeg, usle orm, siden du har brydd deg så veldig om min gjenløsning og ville gå til så store skritt for å gi meg frelse? Hvis du etter syndefallet bare hadde forvist våre første foreldre langt bort fra ditt hellige ansikt og kastet dem og alle deres etterkommere ned i det dypeste helvete, så kunne ingen av oss ha klaget over noen urett. For vi hadde bare fått hva gjerningene våre fortjente. Hva annet kunne vi forvente eller kreve av deg, som hadde skapt oss i ditt bilde og utrustet oss med nok kraft til å bevare vår uskyld?
Men du har vist din ubegripelige og usigelige kjærlighet til oss ved at du lovet våre første foreldre en Sønn, en Frelser, like etter fallet (1 Mos 3,15). Og i tidens fylde sendte du oss denne Frelseren (Gal 4,4). Ved ham kaller du oss tilbake fra død til liv, fra synd til rettferdighet, fra helvetet til den himmelske herligheten. O du som er så god mot hele vår slekt og har din fryd i menneskene (Ordsp 8,31), hvem kan lovprise deg nok for din vennlighet imot oss? Ja, hvem kan i det hele tatt fatte en slik rikdom av godhet? Barmhjertigheten du har vist oss er en uendelig stor skatt som vår arme forstand ikke kan begripe. Slaven var så verdifull at Sønnen måtte overgis til døden for å løskjøpe ham? Jeg som har vært opprørsk mot deg var så dyrebar og kjær at du utnevnte den elskede Sønnen til å bli min gjenløser? Sjelen min er helt forbauset når jeg tenker på en slik godhet. Den er dypt rørt og smelter av kjærlighet til deg. Amen.
Den fjerde av femten takkebønner i Johann Gerhards Daglig gudfryktighets øvelse (1612)
Jeg takker deg, Jesus Kristus, menneskeslektens eneste mellommann og gjenløser, for at du i tidens fylde personlig forente deg med sann menneskelig natur og ville bli født av en kvinne. Hvor stor din kjærlighet til menneskene er, at du ikke har tatt deg av englene, men Abrahams ætt (Hebr 2,16). Hvor stor gudsfryktens mysterium er, at du som er sann Gud ville bli åpenbart i kjøtt og blod (1 Tim 3,16). Hvor stor din barmhjertighet er, at du for min skyld kom ned fra himmelen og holdt ut å bli født av en jomfru. For min, den usleste skapnings skyld er du, den allmektige Skaper, blitt menneske. For min, den mest uverdige tjeners skyld har du, den aller herligste Herre tatt på deg tjenerskikkelse (Fil 2,7), for at du med kjød kunne frigjøre kjødet.
For meg er du blitt født. Derfor skal alle de himmelske godene du bringer med deg i din fødsel være mine. Til meg er du gitt. Dermed skal alle ting tilhøre meg. I deg er min natur blitt mer forherliget enn hva den i Adam ble vanæret ved synden. Fordi du tok opp i din persons enhet det som Satan kun hadde skaket og svertet, er du virkelig kjød av mitt kjød og ben av mine ben (Ef 5,30). Du er min bror. Hva kan du nekte meg som du er så nært forbundet med ved kjøtt og blod og følelsen av broderkjærlighet? Du er brudgommen (Matt 22,2) som etter din himmelske Fars ønske og med en personlig pakt har knyttet menneskenaturen til deg som en brud, slik at også jeg er innbudt til dette bryllupets glede. Dette erkjenner og priser jeg med takknemlig hjerte.
Jeg er ikke lenger så forundret over at Gud for vår skyld har laget himmelen, jorden, havet og alt som er i dem, når Gud selv for sine menneskeskapningers skyld har villet bli menneske! Nå kan du slett ikke forkaste meg og vise meg bort, siden du ikke kan fornekte (2 Tim 2,13) at du selv er menneske og derfor min bror. Nå kan du aldri glemme meg, siden du har tegnet meg i dine hender (Jes 49,16). Kristi delaktighet i kjødet minner deg daglig og uopphørlig om meg. Nå kan du ikke forlate meg, siden du med den personlige foreningens faste bånd har knyttet den menneskelige naturen sammen med deg selv. Selv om syndene mine vil forhindre meg fra å komme til deg, så gjør fellesskapet mellom naturene at du ikke avviser meg. Jeg vil helt og fullt holde fast ved deg, du som helt og fullt har knyttet deg til meg. Amen.
Den andre av femten takkebønner i Johann Gerhards Daglig gudfryktighets øvelse (Exercitium Pietatis Quotidianum) fra 1612.
Jeg takker deg, allmektige og barmhjertige Gud, for at du helt fra de første dagene av mitt liv så underfullt har holdt meg oppe. Naken ankom jeg denne verden (1 Tim 6,7), du har vennlig kledd meg. Sulten kom jeg inn i denne verden, du har hittil gitt meg rikelig å spise. I deg er det jeg lever, beveger meg og er til (Apg 17,28), uten deg synker jeg tilbake til ingenting og dør. I deg rører og bøyer jeg lemmene mine, uten deg kan jeg ikke ta del i liv og bevegelser. Din er solen (Matt 5,45), som gir meg lyset jeg hver dag ser med øynene mine. Din er luften jeg uavbrutt puster inn. Din er dagen og din er natten, og vekslingen dem imellom gir meg mulighet for arbeid og hvile. Din er jorden, som med sin frukt ernærer meg. Din er hver eneste skapning i himmelen og luften, på jorden og i havet, som er til nytte og tjeneste for meg. Deg tilhører sølvet, deg tilhører gullet (Haggai 2,8). Alt jeg trenger til mitt livsopphold har jeg din milde og generøse hånd å takke.
Hvor gavmild du er mot hele menneskeslekten, o Gud! Alt skapte du til nytte for oss, og alt holder du oppe for vår skyld. Det du forsørger alt det skapte med, forsørger du meg med, for det er for min skyld du formet, innrettet og har holdt alt dette oppe. Noen skapninger er til nytte for oss i vårt arbeid, noen tjener til mat for oss, noen til klær, noen til medisin, noen til tukt, og alle er de til lærdom og undervisning for oss. Hvem kan regne opp alle de forskjellige kildene til mat du har skapt og ennå bringer fram av jorden så vi kan spise? Hvem kan telle alle de forskjellige slags urter du hvert år kaller fram av jorden til helbred og sunnhet for oss? Hvem kan nevne alle de ulike slags dyr som er skapt til nytte og tjeneste for oss?
Deg være pris og ære i evighet, som er alle tings skaper og oppeholder. Uten deg, den sanne sol, ville jeg ha forsvunnet som en skygge. Uten deg, det sanne liv, ville jeg umiddelbart ha sluttet å leve. Uten deg, det sanne vesen, ville jeg plutselig ha sunket tilbake til ingenting. Det er bare deg jeg skylder for at jeg lever, beveger meg og er til. Derfor vil jeg leve bare for deg og være avhengig bare av deg i evighet. Amen.
Jesus rir inn i Jerusalem, maleri av Lippo Memmi. Wikimedia Commons.
Matteus 21,1-9
I dag begynner vi et nytt år, et nytt kirkeår, selv om verdens kalenderår ikke begynner før 1. januar. Den kristne kirken er jo annerledes, Jesu Kristi rike er ikke av denne verden, så vi lever i en parallell virkelighet, kan vi godt si. Og vi begynner året vårt med å synge «Gjør døren høy, gjør porten vid, den ærens konge kommer hit», med ord fra Davids Salme 24, og «Velsignet være han som kommer, i Herrens navn» fra Salme 118. For ingenting er viktigere enn dette at ærens konge kommer til oss. Heller ikke i dette ganske unormale året med pandemi osv. fins det noe som er viktigere enn at Jesus kommer til oss. For hva skulle vi ha gjort hvis han ikke ville komme til oss mer? Da ville vi ha vært fortapt, hjelpeløst fortapt i syndene våre, vi ville vært i en elendig situasjon, ikke minst med tanke på framtiden, døden og evigheten.
Ordet advent betyr «komme» eller «ankomst». «Velsignet være han som kommer, i Herrens navn.» Jesu første advent, hans første komme til jord som sant menneske, synlig, var da han ble født av jomfru Maria i Davids by Betlehem og levde omtrent tretti år her på jorden, som en ydmyk og fattig person, en tjener, han som i utgangspunktet er så rik og mektig, med guddommelig makt og herlighet. Jesu andre advent, hans gjenkomst, er noe som skal skje på dommens dag. Da skal han komme tilbake med stor herlighet, synlig for alle, for å dømme alle folk, og dette hans andre komme kan være rett rundt hjørnet. Før vi aner det kan den ytterste dagen være her, og derfor bør vi alltid være beredt. I adventstiden skal vi også tenke på dette og være klar for det.
Men i mellomtiden – mellom sin første og andre synlige advent, kommer han jo stadig til oss, igjen og igjen, Han har ikke forlatt oss, den kristne kirken, som består av alle dem som i sitt hjerte tror på ham. Selv om han er usynlig for våre to fysiske øyne, kommer han likevel til oss i nådens midler, når hans ord, bibelordet, blir lest og forkynt, og i dåpen og i nattverden, og i avløsningsordene – «Jeg tilgir deg alle dine synder». Der kommer han med sin nåde og hjelp, med tilgivelse og fred. Han gir hvile til alle som strever og bærer tunge byrder, han gir oss ny kraft, fornyelse, nytt liv. «Hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem,» har han sagt.
Så akkurat dette er det vi spesielt er opptatt av på denne første adventssøndagen, vi begynner kirkeåret med å feire at kongen vår, Jesus kommer til oss. Fortsatt i dag kommer han til Sion, den hellige byen, det vil si den hellige, alminnelige kristne kirke. Han er ennå ikke blitt lei av oss og alt rotet og tullet i livet vårt, all synden og skrøpeligheten våres. Han vil ikke overlate oss til oss selv og la oss gå til grunne. Nei, for han er frelserkongen vår, som vil hjelpe og lede oss, regjere vennlig over oss. Han kjenner folket sitt bedre enn noen annen konge eller statsleder, og derfor er han også selvsagt den beste, og den eneste, som kan regjere oss, i sitt nåderike.
Evangelieteksten vår i dag, om Jesus som rir inn i Jerusalem, forteller oss ganske mye om hva slags konge han er, og hva slags kongerike han har og regjerer over. Det var jo ikke en vanlig verdslig, jordisk konge som kom ridende på et esel for å overta makten i et jordisk rike, eller for å skape et paradis her i denne verden før dommens dag.
Først ser vi tydelig at han har overmenneskelig, guddommelige kunnskap, når han sender to disipler i forveien og sier: «Gå inn i landsbyen som ligger foran dere! Der skal dere straks finne et esel som står bundet og har en fole hos seg. Løs dem og lei dem hit til meg! Og om noen kommer med spørsmål, skal dere svare: ‘Herren har bruk for dem.’ Da skal han straks sende dem med dere.» Hvordan kunne Jesus vite disse detaljene så nøyaktig på forhånd? Eselet og folen kunne jo for eksempel vært opptatt med noe arbeid, for dette var ikke den ukentlige hviledagen. Men nei, han visste akkurat hva som var situasjonen der og da inne i landsbyen et stykke lenger framme på veien. Fordi han er Guds Sønn, Gud i egen person.
Samtidig er han et menneske av kjøtt og blod, født inn i kong Davids slekt. Derfor roper folkemengden med rette «Hosianna, Davids Sønn». Og «Hosianna» betyr «Gi frelse!» eller «Vær hilset!» «Davids Sønn» var en av betegnelsene på Messias, den store kongen israelsfolket ventet på, fredsfyrsten som Gud hadde lovet å sende.
Kong David hadde hersket som konge i Jerusalem nokså nøyaktig tusen år tidligere. Og Gud hadde gitt David et fantastisk løfte: «Når dine dager er til ende og du hviler hos dine fedre, vil jeg reise opp din etterkommer, en av ditt eget kjøtt og blod, til å etterfølge deg. Jeg vil grunnfeste kongedømmet hans. Han skal bygge et hus for mitt navn, og jeg vil trygge hans kongetrone til evig tid. Jeg vil være far for ham, og han skal være sønn for meg … Ditt hus og ditt kongedømme skal stå fast til evig tid for mitt ansikt, og din trone skal stå støtt til evig tid» (2 Sam 7,12ff).
Nå vet vi at etter David var det hans egen sønn, den berømte Salomo, som ble konge, og han bygde som kjent et hus for Guds navn, det første tempelet i Jerusalem. Men kongedømmet til Salomo og kongeslekten etter ham varte jo ikke for alltid, og tronen sto ikke akkurat særlig støtt. Tenk for eksempel på bortføringen til Babylon på Jeremia og Daniels tid, da Jerusalem og tempelet ble lagt i grus. Så det er klart at den herlige profetien, løftet til David, handlet mest om Messias, en Davids Sønn som var ennå mye større og herligere enn Salomo, og som en gang skulle få makten og regjere til evig tid. Det huset han skulle bygge for Guds navn, var et tempel ikke bygd med hender, men den hellige kristne kirke.
Da Salomo ble kronet til konge over Israel, red han på sin fars kongelige muldyr. Det ble blåst i horn og en folkemengde ropte «Leve kong Salomo!» mens han kom ridende inn i Jerusalem, til slottet og kongetronen, der han satte seg og overtok styringen av riket etter David.
Jesus, den store Davidsønnen, ville gjøre det tydelig for folket at han kom til den hellige byen som Messias. Derfor red han på eselet og lot seg hylle som konge, for at profetiene skulle gå i oppfyllelse. Det var jo mye likt kong Salomo, men samtidig var det annerledes. For her kommer den Davidsønnen som har et kongedømme som skal stå fast til evig tid for Guds ansikt, hans trone skal stå støtt for alltid – det vil si i all evighet. Messias er en annerledes konge, som regjerer riket sitt på en annerledes måte enn Salomo og alle andre konger, fordi hans er et helt annerledes kongerike.
Og så er jo også den enkle måten han kommer på så annerledes. For ikke er han omgitt av livvakter og soldater, ikke er han kledd i fine klær, det glinser ikke av gull, nei han ser helt vanlig og fattig ut. Han eier ikke en gang sitt eget ridedyr, han har bare lånt seg et esel og en fole av noen ukjente folk i en landsby han passerte. De viktige folkene i byen, de høyt på strå i samfunnet, står ikke klar for å ta imot ham der han kommer ridende; nei han er omgitt av disiplene sine, en gjeng med fiskere fra Galilea og mange andre helt vanlige anonyme folk. De legger kappene sine og palmegreiner på bakken foran ham, litt som en rød løper som ofte blir rullet ut for kongelige og filmstjerner. Men folk jubler og er helt revet med, uansett hvor lite statelig og flott det ser ut, og de hyller ham altså med ord fra Salme 118: Hosianna, Davids sønn! Velsignet er han som kommer i Herrens navn!Hosianna i det høyeste!
En annen ting som er betydningsfull, er at Jesus ikke rir mot palasset i Jerusalem, der kongene pleide å sitte på tronen sin. Nei, denne kongen rir til tempelet, Guds hus. Også dette signaliserer tydelig at han ikke er noen jordisk hersker, men at hans kongerike er åndelig.
Vi vet at mange, antagelig de fleste i folkemengden hadde feil forventninger til Messias. De ønsket seg en type jordisk hersker med et kongerike av denne verden, en som kunne gi fred og velstand, lede dem inn i en ny nasjonal storhetstid, «make Israel great again». Og det er vel i grunnen forståelig at de ønsket dette, for landet var jo under okkupasjon av romerne, noe som føltes helt uakseptabelt. Folk kunne nok se litt gjennom fingrene med at Jesus manglet den forventede kongelige pomp og prakt, for de hadde jo hørt om de store tegn og under han kunne gjøre! Han hadde mettet mer enn fem tusen mennesker med bare noen få fisker og brød, han hadde vekt opp Lasarus fra graven, osv. Det var helt ufattelig og fantastisk. Så tenk hva dette mennesket kan få gjort for landet vårt, hvis han vil ta over makten og bli vår nye konge! Men den ydmyke måten han kom ridende på, signaliserte egentlig tydelig at hans kongsmakt og rike ikke var av denne verden og at de altså hadde helt feil forventninger om Messias. Han var ikke kommet for å kaste ut romerne eller sitte på en trone på slottet.
«Si til datter Sion: Se, din konge kommer til deg, ydmyk er han og rir på et esel og på trekkdyrets fole.» Matteus skriver at profetien fra Sakarjas bok gikk i oppfyllelse den dagen.Vi kan legge merke til at det var to ridedyr Jesus ba disiplene om å hente til ham. Johann Gerhard (1582-1637) har en litt interessant kommentar til dette i en preken for 1. søndag i advent; han skriver om at Jesu Kristi rike er et åndelig rike, ikke synlig for øynene, for Jesus har sagt: «Guds rike er iblant dere,» eller som det også kan oversettes: «Guds rike er inni dere.» For Jesus kommer til oss i nådens midler og bor i hjertene til alle oss som tror, som Paulus skriver: «Må Kristus ved troen bo i deres hjerter» (Ef 3,17). Men, skriver Gerhard, samtidig er det jo sant at dette indre nåderiket til Jesus ikke er så fullkomment nå som det en gang skal bli, i det evige livet. Nei, for vi kristne er jo som noen gjenstridige esler, på grunn av den syndige menneskenaturen vi fortsatt har med oss. Jesus må tvinge oss, dra oss etter seg, akkurat som det ekstra eselet eller folen i teksten vår, det som fulgte med etter Jesus og ridedyret som Han selv satt på. Den gamle Adam stritter jo imot, så han må tvinges og dras, slik at vi beveger oss framover og følger etter Jesus, fornekter oss selv og tåler motgang og lidelser, som hans disipler må forvente. Så den ekstra folen som tripper bak eller ved siden av Jesus, kan vi altså godt tenke på som et symbol på sånne som oss, mener Johann Gerhard.
Vi synder dessverre ofte, vi som tilhører den hellige kristne kirke. Hver dag, vi klarer ikke å la være å synde, vi faller gjerne i de samme syndene om og om igjen. Og samvittigheten vår plager oss på grunn av dette. Men Jesus kommer til oss så vennlig og mild og tjener oss med nådens midler, igjen og igjen. Han er rettferdig og rik på seier, og han deler seieren og rettferdigheten sin med oss, overrekker dette til oss i nådens midler. Jesus ble så fattig for vår skyld, for å gjøre oss rike. Han ydmyket seg, fornedret seg, bøyde seg ned, for å løfte syndebyrden av våre skuldre og over på sine skuldre og sone den strenge straffen vi hadde fortjent, og kjøpe oss fri fra dødens og djevelens makt, på korset. «Han som ikke visste av synd, har [Gud] gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet» (2 Kor 5,21). Han renser oss for all urett, slik at Gud ser oss som hellige og rettferdige, på grunn av Jesus. «Han tilgir all din skyld og leger alle dine sykdommer. Han frir ditt liv fra graven og kroner deg med barmhjertighet og kjærlighet,» synger kong David i Salme 103.
Og apostelen Peter skriver: «Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Gud har vunnet for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket og inn i sitt underfulle lys» (1 Pet 2,9).
I dåpen ble vi døpt til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, vi fikk Hans navn på oss, for at vi skal tilhøre Ham og være medlemmer av hans kongefamilie, være Guds kjære barn, et kongelig presteskap, et hellig folk, hver og en på vår plass i hverdagen. Tenk at Herren kan og gjerne vil bruke slike gjenstridige esler som meg og deg, i sin vingård, i sitt rike. Der får vi tjene ham. Gud regner oss som hellige for Jesu skyld. For en nådig og god konge vi har, som kommer til oss så vennlig og mild i evangeliet. Han vil ikke slukke en rykende veke eller brekke av et knekt strå. Han trøster oss og forkynner oss nåde og fred og frihet.
«Velsignet være han som kommer i Herrens navn.» Det er Han som kommer til oss. Fordi han vil. Det er ikke vi som har gjort noe for å få ham til å komme. Og vi vet at slik som vi er av naturen kan vi heller ikke komme til ham; vi verken vil eller kan, for vi er døde på grunn av våre misgjerninger og synder (Ef 2,1), åndelig livløse. Vi verken vil eller kan åpne døren eller porten for ham og ta imot ham i hjertet. Nei, men Den Hellige Ånd har kalt oss ved evangeliet, opplyst oss ved sine gaver, helliggjort og bevart oss i den rette tro. Det er Han som har tent troen i oss, slik at vi ønsker å høre Jesus og lengter etter hans ord, og sier med salmedikteren: «Mitt hjertes dør jeg åpner deg, o Jesus kom hit inn til meg, og ved din nåde la det skje at jeg din vennlighet må se,» i salmen «Gjør døren høy, gjør porten vid!»
Akkurat den salmen må for øvrig sikkert være den aller mest misforståtte og misbrukte av alle i salmeboken vår. Svært mange siterer denne sangen, som de er så hjertens enige med, for de er helt overbevist om at den handler om å være tolerant og inkluderende, å vise raushet og åpenhet, om at folk må få tenke, tro og leve nær sagt akkurat som de vil, og at kirken skal akseptere dette og ønske det velkommen. «Gjør døren høy og porten vid for kjærlighet mellom alle kjønn,» skrev en kjent norsk næringslivsleder på sosiale medier. Og de som er negative til dette, er jo da erkekonservative og intolerante som vil «gjøre døren lav og porten trang,» ja helst lukke helt igjen, altså motsatt av det den gamle, fine salmen sier, påstås det. Jeg leste også noe en sportsjournalist skrev om skistjernen Therese Johaug; han mente det nå var på tide å være litt mer raus og grei mot henne igjen, hun har fått nok hets. Så derfor var hans oppfordring: «Gjør døren høy, gjør porten vid!»
Men, den fine, gamle adventssangen handler jo ikke om noe slikt; den handler om Jesus, Ærens konge, som kommer hit til oss! Oppfordringen er ikke at vi bør være tolerante og greie mot Jesus, men at når han kommer til oss i dette nye kirkeåret skal vi ikke være så altfor opptatt av alle slags andre ting, men ivrig ta imot ham, åpne oss, åpne ørene og lytte oppmerksomt til hans ord, begjærlig ta det til oss, tro på de rike løftene han gir oss, stole på hans tilgivelse. Ja, for han gir oss ikke syndstillatelse, men syndstilgivelse. Nåden hans er veldig dyp og stor, stor nok for alle syndere som vender om. Og vi vil bøye oss for ham og synge lovsanger til ham, og gi videre til medmenneskene våre den kjærligheten han har vist oss. Takk og lov for at Ærens konge vil komme til oss også i dette nye kirkeåret. «Velsignet være han som kommer i Herrens navn. Hosianna, Davids sønn!» Amen.
I anledning at amerikanerne i dag feirer Thanksgiving – takksigelsesdagen, legger vi ut den første av femten takkebønner fra Johann Gerhards Daglig gudfryktighets øvelse, en perle og klassiker innen luthersk andaktslitteratur, første gang utgitt i 1612, da forfatteren var tretti år gammel.
Aller først Gerhards innledning til Del 2 av boken, delen som inneholder takkebønnene:
Betraktningen av Guds gaver fra naturens og kirkens skjønne hage er som å samle en bukett av duftende blomster. Den gode lukten fra dem er forfriskende for ånden, noe som igjen fremkaller et velduftende takksigelsesoffer fra oss til Gud. Guds uendelige og utallige velgjerninger kan inndeles etter den kristne troens tre artikler. Gud har skapt, gjenløst og helliggjort oss. Han overøser oss med de rikeste gaver i dette livet, og lover oss enda mer for det evige liv. Han gir oss gaver for å dekke sjelens og kroppens behov, han beskytter oss mot det onde og bevarer oss i det gode. Han dekker over det som har skjedd i fortiden og styrer det som skal skje i fremtiden. Mange gode gaver gir han nådig til oss, enda flere onder avverger han nådig fra oss. Vi er ikke i stand til å fatte med tanken eller uttrykke med ord det store antallet og verdien av Guds gaver, som i det kommende liv vil bli et overstrømmende rikt materiale for evig lov og pris.
Takkebønn for liv og fødsel
Allmektige, evige Gud, Fader, Sønn og Hellig Ånd, jeg takker deg, jeg lover deg, jeg priser deg, fordi dine hender dannet meg og gjorde meg helt slik du ville. Du formet meg som leire i min mors liv. Du helte meg opp som melk og lot meg størkne som ost. Du kledde meg med hud og kjøtt og vevde meg med knokler og sener. Du ga meg liv og nåde, din omsorg bevarte min ånd (Job 10,8-12).
Denne store barmhjertigheten du har vist meg vil jeg prise med evig lov, din godhet vil jeg berømme med evige lovsanger. Du vevde meg i mors liv. Jeg takker deg for at jeg er så underfullt laget. Underfulle er dine verk, det vet jeg godt. Knoklene mine var ikke skjult for deg da jeg ble laget på hemmelig vis og vevd dypt i jorden. Dine øyne så meg da jeg bare var et foster. I din bok ble alt skrevet opp, mine dager ble dannet før en eneste av dem var kommet.
Hvor dyrebare dine tanker er for meg, o Gud. Summen av dem er ufattelig. Vil jeg telle dem, er de talløse som sand (Salme 139,13-18). Du viste din barmhjertighet før jeg kunne forstå det. Du kom til meg med din godhet før jeg kunne lengte etter den. Din gavmildhet omsluttet meg før jeg kunne takke for den. Du ikke bare formet meg på forunderlig vis i mors liv, men dro meg også ut fra mors liv. Du gjorde meg trygg ved hennes bryst. Fra jeg ble født, er jeg kastet på deg, fra mors liv er du min Gud (Sal 22,10-11).
Når jeg tenker på alle som har dødd i morslivet før de kom ut til denne verdens livsluft og lys, så må jeg desto mer beundre og prise din barmhjertighet som har ført meg levende og uskadd fra den trange cellen ut til denne verdens teater. Så mange år var gått uten at jeg eksisterte. Men du ønsket å bygge denne kroppens bolig til meg og føre meg ut av morslivets dype mørke. Du har gitt meg en fornuftig sjel; et menneske, ikke en stein eller en slange, ville du at jeg skulle være. Deg, min Gud, være pris og ære for din store barmhjertighet, i evighet. Amen.
(Fra Daglig gudfryktighets øvelse (Exercitium Pietatis Quotidianum), i ny norsk språkdrakt ved T.J. Welde)
Evan Luth 