Stikkord: Kristus

Salomo og Kristus

«Dronningen fra landet i sør skal stå fram i dommen sammen med mennene i denne slekten og dømme dem. For hun kom helt fra jordens ytterste grenser for å lytte til Salomos visdom – og her er mer enn Salomo!» sier Jesus i Luk 11,31.

Davids sønn Salomo er et forbilde på Messias som senere skulle komme. Engelen Gabriel sa om Jesus: «Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone» (Luk 1,32). Da Salomo var blitt salvet og kronet, sto folk omkring og hyllet ham mens han red inn i Jerusalem på et muldyr, på vei til palasset og kongetronen (1 Kong 1,32ff). Omtrent tusen år senere rir Jesus inn i byen på et esel og mottar kongehyllesten som «Davids sønn». Men «tronen» han snart skal ta plass på, er korset der han skal lide en pinefull død, som stedfortreder for alle syndere i hele verden. «Når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg» (‭‭Joh‬ ‭12,32‬).

Kong Salomo var byggherre for det vakre tempelet i Jerusalem, Guds hus. Men denne bygningen var bare en skygge av det evige tempelet som ikke er bygd av menneskehånd, det som mesterbyggeren Messias reiser, med seg selv som hjørnestein og alle sine troende som levende steiner (Ef 2,20ff).

Dronningen av Saba ble så imponert av all rikdom og prakt hos Salomo, «huset han hadde bygd, rettene på bordet hans, … tjenerne som vartet opp, og deres klær» (1 Kong 10,4f). Jesus refererer til det samme når han sier om liljene på marken at «selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem» (Matt 6,28f). Men han som er himmelens konge tok selv på seg tjenerskikkelse her på jorden og ble fattig – for å gjøre oss rike. Han kler sine troende tjenere i sin rettferdighets hellige og flekkfrie drakt, gjør dem til sine medarvinger og gir dem store skatter i himmelen. Han setter dem til bords og metter dem med seg selv i nattverdsmåltidet, en forsmak på den evige, himmelske festen i det nye Jerusalem.

Men det som framfor alt imponerte dronningen, var visdommen. Hun trådte fram for Salomo og snakket med ham om alt som lå henne på hjertet. Og Salomo ga henne svar på alt hun spurte om. «Lykkelige er dine menn, og lykkelige er disse tjenerne, som alltid får stå hos deg og lytte til din visdom!» sa hun (1 Kong 10,2ff). For Salomo hadde fått stor visdom fra Gud, og han taler i sine tre bibelske visdomsbøker med Åndens inspirasjon. Det betydde likevel ikke at han selv alltid gjorde det rette. Nei, etter en bra begynnelse havnet han helt på villspor og fulgte ikke den visdommen han hadde lært andre.

Hos Kristus derimot var og er det alltid fullkommen harmoni mellom liv og lære. Og han ikke bare har stor visdom, men er Guds visdom. I ham er alle visdommens og kunnskapens skatter skjult til stede (Kol 2,3). Han er «Guds kraft og Guds visdom» (1 Kor 1,24), i den hellige Skrift får vi visdom til frelse ved troen på ham (‭‭2 Tim‬ ‭3,15)‬. I dag sitter et menneske ved allmaktens høyre hånd, en som er langt visere enn Salomo. Og vi får når som helst snakke til ham og legge fram alt som ligger oss på hjertet. Hans navn er Under, Rådgiver, Veldig Gud (Jes 9,6), og han vil alltid høre og hjelpe oss.

(Maleri av Jan Boeckhorst, Dronningen av Saba. Wikimedia Commons)

Identiteten vår

Ifølge Jesus fins det to kjønn: «Har dere ikke lest at Skaperen fra begynnelsen av skapte dem som mann og kvinne?» Men i syndefallets verden er det mye forvirring. Av hensyn til de såkalte ikke-binære, personer som verken føler seg som mann eller kvinne, har flere land nylig innført et juridisk «tredje kjønn». Norges regjering har saken til utredning.  

Den offentlige skolen lærer allerede ut at «noen av oss er gutter, noen av oss er jenter, og noen av oss er verken gutt eller jente», som det står i samfunnsfagboka Arena for 5. trinnet. Ikke-binære August presenteres over to sider og sier: «Etter en stund skjønte jeg at det var helt normalt å ikke føle seg som jente eller gutt.» «Jeg pleier å forklare at man aldri kan se på noen hvilken kjønnsidentitet man har, og at kjønnsidentiteten er inne i oss … Jeg sier også fra om at det finnes flere kjønn enn to, og at man kan være noe annet enn gutt og jente, og at man kan være en blanding.» 

Det er dessverre grunn til å frykte at den nye kjønnsideologien vil føre til mye unødvendig identitetsforvirring blant den store mengden av barn, som jo i puberteten blir usikre på det meste.

Oppfatningen av identitet har endret seg veldig de siste par hundre årene, i takt med at Bibelens Gud er blitt byttet ut med mennesket selv og hva det føler og mener. Og den nye ideen om at følelsene bestemmer identiteten, henger utvilsomt sammen med en annen, litt eldre, idé om at «alt er relativt», at ingen virkelig sannhet finnes, bare din og min subjektive sannhet.

Men «hjertet er mer svikefullt enn noe annet» (Jer 17,9), og følelsene bør ikke få bestemme identiteten vår. Syndefallet har satt sitt preg på samtlige av oss, og det er derfor ikke slik at livet blir godt om vi bare får være «oss selv» og uttrykke alle følelser og begjær. Men all forvirring, all synd, lidelse, problemer og fortvilelse får vi ta med til han som inviterer: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.» «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke.» Alle trenger vi denne legen. Og Jesus vet godt hva det vil si å være menneske her i verden, selv om han hele tiden var syndfri. Han kan lide med oss i vår svakhet.  

I ham som døde for våre synders skyld og oppsto for vår rettferdiggjørelses skyld, får vi en helt ny identitet! «Se hvor stor kjærlighet Far har vist oss: Vi får kalles Guds barn, ja, vi er det!» (1 Joh 3,1). Dette er det ikke følelsene som forteller oss, men Guds ord og løfter. Vi tror på ham som erklærer den ugudelige rettferdig (Rom 4,5). I dåpen er vi blitt ikledd Kristus og hans fullkomne rettferdighet, av bare nåde. Så da er vi hellige – samtidig som vi er syndere som kjenner at vi trenger tilgivelse hver dag. Dette kan ofte være forvirrende, selv om det først og fremst er vidunderlig godt. Selv om hjertet fordømmer oss, er Gud større enn vårt hjerte og vet alt. Og «troen tar ikke hensyn til det den ser og føler, men holder seg til Ordet» (Luther). Gud ser oss i Kristus som sine elskede barn, rene og rettferdige, himmelen verdige, Dette er vår identitet som kristne. Gud være takk og lov.

(«Fra redaksjonen», i Bibel og Bekjennelse 1/2022)

Vi tror på Den Hellige Ånd!

Jeg tror på Den Hellige Ånd, en hellig alminnelig kirke, de helliges samfunn… Hver søndag bekjenner kristne over hele jorden sin tro på den treenige Gud, på tusen ulike språk. Det er et mirakel. Ingen av oss kan av egen fornuft eller kraft tro på Jesus Kristus, vår Herre, eller komme til ham, men Den Hellige Ånd har kalt oss ved evangeliet, opplyst oss ved sine gaver, helliggjort og bevart oss i den rette tro. I Fadervår ber vi om at Guds rike må komme til oss, og katekismen forklarer at dette skjer «når vår himmelske Far gir oss sin Hellige Ånd, så vi ved hans nåde tror hans hellige ord og lever et hellig og gudfryktig liv her i tiden og siden i evigheten».

Men vi lutheranere beskyldes ofte for å ha for lite fokus på Ånden. Beskyldningen kommer imidlertid gjerne fra folk som ikke har spesielt god forståelse for Ånden og hans arbeid. Vi vet at Guds kraft er evangeliet (Rom 1,16), som har fokus på Kristus og ham korsfestet (1 Kor 2,2). Når Kristus og hans frelse forkynnes, da er Ånden i arbeid. Hvis vi derimot snakker mest om Den Hellige Ånd og hans kraft, vil Ånden neppe være i arbeid iblant oss. Han ønsker ikke en masse oppmerksomhet og oppstyr om seg selv, men å vitne om Kristus, å herliggjøre Jesus, gjennom ordet om korset, for at mennesker skal bli frelst ved tro.

Vil vi at Ånden skal virke i oss, må vi gjøre bruk av nådens midler, som er Guds ord og sakramenter. «Vi forkaster alle oppfatninger som forventer at Den Hellige Ånd skal skape tro utenom nådemidlene. Vi forkaster alle oppfatninger som går ut på at vi skal søke åpenbaringer om Guds nåde og frelsen utenfor det evangelium som vi har i Skriften.» (Dette tror vi, VI,6)

Men i vår tid er den karismatiske kristendom på frammarsj, der man gjerne forventer at Ånden skal virke og tale til enkeltmennesket direkte, ut av det blå, eller innenfra i hjertet. «Gud sa til meg…». Man søker sterke følelser og åndsopplevelser og skiller mellom «åndsfylte» kristne og andre kristne. Aposteltidens tungetale og store tegn og under forventer man skal være nærmest dagligdags i menigheten også nå i dag. I stedet for å tenke at dette var fenomener som var ment å bekrefte det kristne budskapets sannhet spesielt i oppstartfasen, og ikke for all tid.

Det er lett å forstå at kristne ønsker seg gode følelser, stor kraft og herlighet mens vi kjemper troens strid her i verden. Men hvor lett kan vi ikke bli bedratt. Så det er nødvendig for både unge og gamle å ikke være alt for åpen for påvirkninger, men lære å «prøve åndene, om de er av Gud» (1 Joh 4,1), ettersom Herren Jesus jo har forutsagt at folk «skal stå fram og gjøre store tegn og under, for om mulig å føre selv de utvalgte vill» (Matt 24,24). Luther har følgende påminnelse: «Troen tar ikke hensyn til det den ser og føler, men holder seg til Ordet.»

(«Redaksjonelt»-artikkel fra Bibel og Bekjennelse, 3/2021)

Takkebønn for gjenløsningen i Kristus

Av Johann Gerhard (1582 – 1637) 

Den tredje av femten takkebønner fra Daglig gudfryktighets øvelse (Exercitium Pietatis Quotidianum) fra 1612.

Evige og allmektige Gud, jeg skylder deg stor takk fordi du skapte meg da jeg ikke var til. Jeg takker deg enda mer fordi du har gjenløst meg da jeg var fortapt og fordømt. Jeg lå i helvetets gap. Du dro meg ut ved din Sønns blod (Kol 1,14). Jeg var en slave under Satan. Men du har nådig fridd meg ut av djevelens herredømme og satt meg inn i Kristi rike. Jeg skylder deg meg selv helt og fullt, fordi du har formet meg helt og fullt. Jeg skylder å love deg med tungen min, fordi du har gitt meg den (Sal 51,16). Munnen min bør stadig forkynne din pris, fordi den puster inn luft og ånde fra deg. Hjertet mitt bør ustanselig henge fast ved deg i kjærlighet, fordi du har dannet det. Alle lemmene mine skylder å tjene deg, så mange og ypperlige de er. For de er alle blitt skapt av deg på underfullt vis.

Når jeg allerede i forveien skylder deg hele meg fordi du har skapt meg, hva kan jeg da gi deg til gjengjeld for gjenløsningen fra slaveriet og fangenskapet under synden? Du har revet det fortapte fåret ut av helvetesulvens klør. Du har dradd den bortrømte slaven ut av djevelens fengsel. Du har søkt så inderlig etter den tapte mynten (Luk 15,8). I Adam falt jeg. Du har reist meg opp. I Adam ble jeg fanget i syndens lenker. Du har løst meg fra de lenkene. I Adam gikk jeg fortapt. Du ønsket å frelse meg igjen. Hvem er jeg, usle orm, siden du har brydd deg så veldig om min gjenløsning og ville gå til så store skritt for å gi meg frelse? Hvis du etter syndefallet bare hadde forvist våre første foreldre langt bort fra ditt hellige ansikt og kastet dem og alle deres etterkommere ned i det dypeste helvete, så kunne ingen av oss ha klaget over noen urett. For vi hadde bare fått hva gjerningene våre fortjente. Hva annet kunne vi forvente eller kreve av deg, som hadde skapt oss i ditt bilde og utrustet oss med nok kraft til å bevare vår uskyld?

Men du har vist din ubegripelige og usigelige kjærlighet til oss ved at du lovet våre første foreldre en Sønn, en Frelser, like etter fallet (1 Mos 3,15). Og i tidens fylde sendte du oss denne Frelseren (Gal 4,4). Ved ham kaller du oss tilbake fra død til liv, fra synd til rettferdighet, fra helvetet til den himmelske herligheten. O du som er så god mot hele vår slekt og har din fryd i menneskene (Ordsp 8,31), hvem kan lovprise deg nok for din vennlighet imot oss? Ja, hvem kan i det hele tatt fatte en slik rikdom av godhet? Barmhjertigheten du har vist oss er en uendelig stor skatt som vår arme forstand ikke kan begripe. Slaven var så verdifull at Sønnen måtte overgis til døden for å løskjøpe ham? Jeg som har vært opprørsk mot deg var så dyrebar og kjær at du utnevnte den elskede Sønnen til å bli min gjenløser? Sjelen min er helt forbauset når jeg tenker på en slik godhet. Den er dypt rørt og smelter av kjærlighet til deg. Amen.

(Foto: Robert Allmann/Pixabay)

Polykarp av Smyrna

Polycarp,_Vincent,_Pancras_and_Chrysogonus
Polykarp, Vincent, Pancras og Chrysogonus. Mosaikk fra ca år 500 i kirken Sant’Apollinare Nuovo, Ravenna, Italia.

Polykarp ble født ca. år 69 e.Kr. Han ble døpt som barn, og i ungdomstiden var han elev av apostelen og evangelisten Johannes. Da Polykarp ca. år 96 ble innsatt som biskop av Smyrna (i dag: Izmir i Tyrkia), skal Johannes ha vært den som foretok selve vigslingen. Et brev fra Johannes til Polykarp er bevart. Det er også Polykarps brev til menigheten i Filippi i Makedonia. Han kjempet iherdig mot gnostikerne Markion og Valentins falske lære, og var i mange år en viktig kristen leder i det vestlige Lilleasia helt til han som gammel mann led martyrdøden ca. år 155.

Martyrdøden var ikke uvanlig blant de tidlige kristne, helt siden Stefanus’ tid hadde de blitt forfulgt på grunn av sin tro. Menigheten i Smyrna beskrev i et eget skrift kalt Polykarps Martyrium hva som hendte. Da keiseren satte i gang nye kristenforfølgelser, ble Polykarp arrestert og ført til amfiteatret i Smyrna, hvor den romerske stattholderen forhørte ham og sa: «Avlegg en ed ved keiserens skytsånd og avsverg Kristus!» Polykarp svarte: «I 86 år har jeg tjent Herren, og aldri har han gjort meg noe ondt – hvordan skal jeg kunne svikte min konge og frelser?»

Litt senere, da han ble ført til bålet, tok Polykarp av seg ytterklærne, løsnet beltet om tunikaen og tok av seg skoene, slik man gjorde når man kom hjem. Og mens bødlene tente på, ba han:

«Herre Gud, du allmektige, Jesu Kristi Far. Jeg priser deg fordi du har funnet meg verdig denne dagen og timen til å bli regnet blant martyrene og få drikke Kristi beger for å oppstå til evig liv med kropp og sjel i Den Hellige Ånds udødelighet. Måtte jeg i dag bli mottatt blant dem for ditt åsyn – som et rikt og velbehaglig offer, slik som du på forhånd har gjort i stand, åpenbart og fullført, du trofaste og sanne Gud.»

I mange kirker feires 23. februar som Polykarps minnedag.

«På Golgata sto det et kors…»

Kristus på korset, av F. de Zurbarán, 1627 (Art Inst. of Chicago/Wikipedia)

«På Golgata sto det et kors, Jesus døde på korset. I hagen var det en grav, Jesus lå i den graven. Men korset er tomt! Graven er tom! Jesus sto opp og han lever!»

Det kom en mann inn, jeg tror han var turist, og ville kikke litt i kirken vår i Stavanger, en lørdag ettermiddag. Han så på det store, fine alterbildet som Birgit Johannessen har laget, og sa: «Jeg ser at Jesus henger på korset… Hvorfor? Han er jo oppstått! Ville det ikke vært bedre med et tomt kors?» Ja, hva er best? Et kors med Jesus på (krusifiks) – eller et tomt kors? Begge de to variantene lærer oss dyrebare sannheter: Krusifikset minner oss om «hva vår frelse kostet har», at Guds Sønn virkelig var (og er) et menneske av kjøtt og blod som var naglet til korset og led en pinefull død av kjærlighet til oss syndere. Mens et kors uten Jesus minner oss om at frelsesverket hans er fullbrakt, og korset er tomt. Og graven er tom, han gikk levende ut av den, med kropp og sjel – Kristus lever! Han ble overgitt til døden for våre synders skyld og oppreist for vår rettferdiggjørelses skyld (Rom 4,25).

Men korset er kontroversielt, en «snublestein», ordet om den korsfestede Kristus regnes av det naturlige menneske som en «Guds dårskap». Også innenfor kirkesamfunnene strides det om budskapet om forsoningen. I avisen Vårt Land har det nylig vært en del debatt om dette. Noen teologistudenter intervjues, og en uttaler: «Personlig synes jeg det er vanskelig å tro på en Gud som straffer sin egen uskyldige sønn. Jeg får det egentlig ikke til å stemme at den type ondskap skal komme fra Gud.» Og journalisten kommenterer: «Det eldgamle budskapet er nå på vei ut av forkynnelsen i flere miljøer.» Man ønsker å tolke Jesu død på alternative måter.

Ja, Guds lov og evangelium er vanskelig å «få til å stemme»; at Gud er hellig, rettferdig og streng, hater synd og må straffe den – samtidig som han er full av miskunn, kjærlighet og nåde, og elsker og tilgir oss syndige mennesker. Derfor er det som skjer på langfredag så forunderlig og stort. For der ser vi begge de to ulike sidene av Gud spilles ut på en og samme tid, og de går i hop: Hans elskede Sønn mottar på korset den strenge straffen for vår og hele verdens synd, samtidig som Gud forkynner sin nåde og tilgivelse og «drar alle til seg». Og ingen må glemme at Jesus gikk helt frivillig inn i denne lidelsen og døden; det fins ingen «ondskap» i det som Faderen og Sønnen gjør på Golgata. «Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere … Mens vi ennå var Guds fiender, ble vi forsonet med ham ved hans Sønns død» (Rom 5,8.10).

La oss så lenge vi lever fordype oss i Skriften og læren om korset, forsoningen og rettferdiggjørelsen, og be Gud bevare oss i troen, så ingen får ta dette dyrebare budskapet ifra oss!

(Redaksjonelt-artikkel fra tidsskriftet Bibel og Bekjennelse 1/2018)

Kristus på korset – et maleri

altar_der_peter

Reformasjonen førte til forandringer på mange områder, også innenfor kunsten. Tidligere hadde kunstnerne vært mye opptatt med fremstillinger av jomfru Maria og en mengde helgener med glorier over hodet, samt paver, erkebiskoper og andre kirkelige personer. Men nå ble en del kunstnere ivrige etter å være med å formidle Luthers teologi, evangeliet som var blitt oppdaget på nytt. Et godt eksempel på dette er det kjente maleriet «Kristus på korset» av Lucas Cranach den eldre (1472-1553). Her er det den kristne læren kunstneren ønsker å formidle – læren om frelsen. Ja, han er så ivrig, og dette betyr så mye for ham personlig, at han faktisk har malt seg selv inn i bildet.

Først og fremst, i midten av maleriet, ser vi hovedpersonen, Jesus fra Nasaret, jødenes konge (INRI) på korset, med tornekronen på hodet. Han har sagt «det er fullbrakt» og utåndet, og det blør friskt fra et sår i hans side (Joh 19,34).

Men hvorfor var denne lidelsen og offerdøden nødvendig? Lucas Cranach gir oss forklaringen ved å male inn en dramatisk scene i bakgrunnen, like bak korset: Menneskeheten var i en fortvilt situasjon; vi ser en redd, halvnaken mann som jages av døden og djevelen (et skjelett og en slags drakelignende skikkelse) mot fortapelsen i helvetets ild. Moses er ikke til noen hjelp eller trøst, der han står og løfter tavlene med De ti bud. For Loven viser oss vår synd og fordømmer oss. Vi mennesker klarer aldri å frelse oss selv ved gjerninger vi gjør.

Litt lenger oppe, bak til høyre i bildet, ser vi en del telt. Det er Israelsfolkets leir i ørkenen. På bakken ligger døende mennesker, bitt av giftslanger. Men: når de ser opp på kobberslangen som Moses har plassert opp på en påle, etter befaling fra Herren, så berger de livet (4 Mos 21,6-9). Denne hendelsen peker fram mot Jesu frelsesdød på korset. Som han selv sa: «Slik Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli løftet opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv» (Joh 3,14-15).

Fortsatt i bakgrunnen, lenger oppe, ser vi en engel som forkynner evangeliet til noen sauegjetere: «Frykt ikke! I dag er det født dere en frelser.»

Vi flytter blikket til forgrunnen, på venstre side av maleriet, hvor vi ser den oppstandne Kristus, som har gått seirende ut av graven og tramper på både døden og djevelen. Han ser på oss, som om han sier: «Se, hva jeg gjør. Dette har jeg gjort for dere.»

Til slutt ser vi på høyre side av bildet, de tre personene lengst fremme. Nærmest korset har vi døperen Johannes, kledd i en kappe av kamelhår og noe purpurrødt tøy. Han peker samtidig opp på korset og ned på det hvite lammet: «Se, Guds Lam som bærer verdens synd.»

Ved siden av Johannes står en hvitskjegget mann med hendene klare til å tilbe Jesus. Dette er kunstneren selv, Lucas Cranach den eldre. Men hva er det som treffer ham på hodet? Det er blodet som spruter ut fra såret i Jesu side. Cranach ser rett på oss, som om han har noe viktig han vil si: «Jeg tror på dette. Jeg tror på den korsfestede og oppstandne Herren Jesus og tilber ham. Jeg er frelst på grunn av hans dyrebare blod som ble utgytt på korset. Dette maleriet er min personlige trosbekjennelse og vitnesbyrd. Han døde for nettopp meg – og for deg. Tro på ham!»

Like ved kunstneren står hans gode venn, reformatoren Martin Luther, og peker på Den hellige skrift. Den åpne bibelboken viser 1 Joh 1,7: «Blodet fra Jesus, hans Sønn, renser oss for all synd» – og Hebr 4,16: «La oss derfor frimodig tre fram for nådens trone, så vi kan finne barmhjertighet og finne nåde som gir hjelp i rette tid.»

Maleriet blir som en oppsummering av reformasjonens hovedbudskap: Et menneske blir rettferdiggjort for Gud ved troen alene, for Kristi skyld, av bare nåde, ikke på grunn av egne gjerninger. Vi kan ha frelsesvisshet og være frimodige. For Jesus som døde på korset, han er oppstått og han lever, han har beseiret døden og djevelen for oss. Det står skrevet. Dette er sant og visst. Hva Gud har fortalt oss i Skriften kan vi stole fullt og fast på.

Lucas Cranach den eldre begynte å male dette bildet i 1552. Det ble det aller siste maleriet hans, han rakk ikke å gjøre det ferdig før han døde året etter. Men sønnen hans, Lucas Cranach den yngre (1515-1586), fullførte verket i 1555, og det fikk sin plass over alteret i Peter og Paulus-kirken i Weimar, Tyskland, hvor det fortsatt befinner seg den dag i dag.

 

(Fra Bibel og Bekjennelse 1/2017 )

Fred på jord, himmelsk fred

Julepreken av pastor Tor Jakob Welde

Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus. Amen

Ved juletider for akkurat hundre år siden hadde første verdenskrig pågått i nesten fem måneder. Mange tusen soldater lå i skyttergraver på vestfronten i Belgia og nordlige Frankrike og skjøt på hverandre; tyske tropper på den ene siden – mot britiske, franske og belgiske på den andre siden. Flere steder var det bare tretti meter som skilte fiendene; området mellom skyttergravene ble kalt «ingenmannsland», og der lå det mange døde fra begge leire.

Den 24. desember 1914 kunne engelskmennene knapt tro sine egne øyne og ører: Over på fiendens side ble det tent lys i mange små juletrær, og så kunne de høre tyskere synge den kjente julesalmen Stille Nacht, heilige Nacht («Glade jul, hellige jul»). Engelskmennene klappet i hendene. Så fint dette var! En tysker ropte «We not shoot – you not shoot!» Etter en del nøling, kom folk forsiktig ruslende fram fra skyttergravene på begge sider; etter hvert sto tusener av soldater der ute i ingenmannsland og ønsket hverandre gledelig jul! Et sted sang de julesanger rundt et medbrakt juletre. Mange utvekslet sigarer og små presanger, viste hverandre fotografier av sine kjære familiemedlemmer, og snakket om at denne krigen var tåpelig. De avtalte å møtes igjen neste dag for å begrave kameratene som lå døde i ingenmannsland.

Julevåpenhvile, 1914 (Wikipedia).
Julevåpenhvilen 1914.

Christmas_Truce_WWIEngelskmennene ville spille fotball! En rask landskamp mellom skyttergravene. Noen laget en ball av halm, bundet sammen av tau. Et annet sted brukte de en tom hermetikkboks som ball. En britisk soldat som var frisør av yrke, ga både venner og fiender en juleklipp mot et par sigaretter i betaling. Flere steder stilte soldatene også opp til gruppefotografering.

Da generaler og andre høytstående ledere på begge sider fikk vite om dette som var hendt, ble de sinte; den slags oppførsel var helt uakseptabel. Krigshandlingene kom snart i gang igjen, og første verdenskrig utviklet seg til å bli mer grufull enn noen hadde kunnet forestille seg på forhånd.

Men denne episoden fra 1914 er en illustrasjon på den forunderlige kraften i julens budskap, som inspirerer oss til å legge bort fiendskap og heller være vennlige mot hverandre. «Salig fred, himmelsk fred toner julenatt her ned,» heter det jo i sangen. Så hvordan kunne de bare fortsette med å skyte på hverandre, når det var jul?

Scene fra Isenheim-altertavlen, malt av Matthias Grünewald. 1515. (Wikiart)
Scene fra Isenheim-altertavlen, malt av Matthias Grünewald. 1515.

Julen handler om at et barn er oss født, en sønn er oss gitt, en Fredsfyrste (Jes 9,3.6). Englene jublet og sang for hyrdene på marken, på grunn av den nyfødte frelseren: «Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i!» Som profeten Mika hadde forutsagt 700 år tidligere, var han blitt født i Betlehem i Juda, en hersker med «opphav fra gammel tid, fra eldgamle dager … Han skal være fred» (Mika 5,1.4).

Hva slags fred er det tale om? Vi vet jo at det de siste to tusen år har vært veldig mye ufred i verden. I nyhetene for tiden hører vi blant annet en del om den grufulle borgerkrigen som pågår i Syria, og om terror i Irak. Så når norske avisredaktører skriver sin faste lederspalte ved juletider, inkluderer de gjerne et sukk: «Så ble det ikke fred på jorden i år heller.»

Men var det nå egentlig en slags ytre verdensfred englene sang om på Betlehems-markene den natten? Nei, det var jo ikke det. Hva sier Bibelen? Bakgrunnen for julens fredsbudskap er at det hersket fiendskap mellom oss mennesker og Gud, på grunn av synden som bor i oss. Vi hadde vendt ryggen til Herren Gud, ville være vår egen herre og gå våre egne ville veier. Med vårt opprør, vår selviskhet og ondskap i tanker, ord og gjerninger har vi mennesker gjort denne verden til en jammerdal. Gud er hellig og kan ikke tåle synd, han har grunn til å være svært vred på oss. Av naturen er vi «vredens barn» (Ef 2,3). Syndens lønn er døden (Rom 6,23), det betyr en evig skilsmisse fra Gud, dvs. fortapelse. Dette er den mørke bakgrunnen; så alvorlig er det med synden vår. Det hersket fiendskap og ufred mellom Gud og oss. Vi trenger en frelser!

Men da forkynner Gud julens budskap til gjeterne og til oss: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket. I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias (= Kristus), Herren.» Det er Gud selv som har kommet til vår redning, han har kommet med det hvite flagget over til oss i fiendeleiren. Han kommer med fred, og ikke for å skremme. Et lite nyfødt barn «som er svøpt og ligger i en krybbe» behøver jo ingen av oss å være redd for.

Jesus var kommet for å leve og dø for oss, for å kjøpe oss fri fra synden, døden og djevelen. Den ekte julefreden grunner seg på vissheten om at alle dine og mine synder er tilgitt, takket være frelseren vår. Ved ham har vi fått fred med Gud. «Fred på jorden blant mennesker Gud har glede i» betyr at Gud elsker oss, ja, i Kristus elsker han alle syndere uten unntak. Så høyt har Gud elsket verden, alle folkeslag, inkludert nettopp deg og meg, at han ga sin Sønn, den enbårne, Fredsfyrsten vår. Hver den som tror på ham skal ikke gå fortapt, men ha evig liv. Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre (Rom 6,23).

For et under han er, barnet som ble født julenatt! Gud evige Sønn var blitt et menneske av kjøtt og blod, et hellig menneske uten synd, unnfanget ved Den Hellige Ånd og født av jomfru Maria. Likevel var og er han fremdeles Gud, sann Gud og sant menneske i én person. «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Før Abraham var, er jeg» (Joh 8,58); «Jeg og Far er ett» (Joh 10,30). Apostelen Paulus vitner om at «i Jesu kropp bor hele guddomsfylden» (Kol 2,9). Ja, «i ham ville Gud la hele sin fylde ta bolig, og ved ham ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod, på korset … Også dere var en gang fremmede og fiender av Gud i sinn og tanke med de onde gjerningene deres. Men nå har han forsonet dere med seg, da Kristus led døden i sin kropp av kjøtt og blod» (Kol 1,16-22). Jesus er vår stedfortreder som ble «såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet» (Jes 53,5).

Helbredelse, forsoning og fred er altså, som vi skjønner, noe vi har fått, i og med Jesus. «Han er vår fred» (Ef 2,14). Da forstår vi også at englenes sang om «fred på jorden» ikke handler om en slags forhåpning, bare, en vakker framtidsdrøm om at det kanskje en gang kan bli fred her på jorden. Nei, englene forkynte at nå er Fredsfyrsten her! Han er kommet for å skape fred ved sitt blod på korset. All vår synd var han kommet for å gjøre opp for. I ham eier vi virkelig fred med Gud. Det er dette fredsbudskapet menneskene i vår verden i dag mest av alt trenger å høre.

Men både Jesu person og hans ord og undervisning møter motstand. Han blir motsagt. Den som vil være hans disippel og bli i hans ord, kan derfor heller ikke forvente ytre fred og fordragelighet her i verden. Han sa en gang: «Tror dere at jeg er kommet for å gi fred på jorden? Nei, sier jeg dere, ikke fred, men strid» (Luk 12,51). Det kommer til å stå strid om Jesus, i samfunnet der ute, og i hjemmene, mellom familiemedlemmer. Så Jesu fred er åpenbart ikke det samme som en ytre fred. Riket hans er ikke av denne verden. Han gir oss fred med Gud, fred i hjertet, en åndelig fred. Han sier: «Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet» (Joh 14,27). Jesu fred, som overrekkes til oss i evangeliet, gir oss kraft og lyst til å vise kjærlighet mot vår neste, til ikke å gjengjelde ondt med ondt, men ønske det som er godt for alle mennesker. «Hold fred med alle, om det er mulig, så langt det står til dere», skriver Paulus (Rom 12,17-18).

Evangelisten Johannes skriver om «det sanne lys», Guds Sønn, «Ordet» som ble menneske og tok bolig iblant oss: «Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke. Han kom til stt eget, og hans egne tok ikke imot ham. Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. De er ikke født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje og ikke av manns vilje, men av Gud» (Joh 1,9-14). «Alle som tok imot ham», står det – og julen handler nettopp om å ta imot det Gud gir oss. Julen handler ikke om å prestere noe, om å prøve å bli god nok for Gud, men bare om dette – å ta imot det Gud har til oss; han er kommet til oss med et budskap om fred, nåde, tilgivelse for all synd, ved frelseren Jesus Kristus.

Så ta da imot fredserklæringen, budskapet om fred som forkynnes for deg. Gled deg over freden som Frelseren har vunnet for deg. La oss bøye oss for ham sammen med gjeterne fra Betlehem og undre oss over denne store kjærligheten Gud har vist oss. Vi har fått rett til å være Guds barn, med alt det betyr for tid og evighet.

Så vil også vi være med å føre dette budskapet ut til andre mennesker. For et fredsbudskap som ikke forkynnes, kan jo heller ikke tas imot, og blir ikke til nytte og glede for noen. En illustrasjon:

Etter den andre verdenskrig tok slutt i 1945, levde en japansk løytnant i jungelen på Filippinene. Han kunne ikke tro at det var blitt fred. Det gikk mange år. 1950-årene kom – og gikk. 1960-årene likeså. Han var fortsatt geriljasoldat, hele tiden på vakt, han trodde det fremdeles var krig. Det ble gjort forsøk på å fortelle ham sannheten. Men ikke før i 1974, 29 år etter krigens slutt, overga han seg, da en major som hadde vært hans direkte overordnede kom og ga ordre om å legge ned våpnene. Han kom ut fra jungelen med geværet sitt og håndgranater, og gråt åpenlyst og høyt da han aksepterte at krigen var over.

Det var hele tiden et faktum at andre verdenskrig var slutt, selv om soldaten i jungelen hverken visste eller følte at det var tilfelle. Han var fortsatt i krig. Noen måtte komme og forkynne tydelig og klart at det faktisk var sant – «Krigen er over, det er fred i landet ditt, kom hjem!» Slik er det også med julens fred: Fredsbudskapet fra Gud må forkynnes for stadig nye generasjoner, blant alle folkeslag. «Frykt ikke! I dag er det født dere en frelser.» Alle må få høre om at fredsfyrsten Kristus er kommet til jorden og har skapt fred ved sitt blod på korset. Dette er noe som er helt sant og visst. Men hvordan kan mennesker ta imot Guds fredserklæring, tro på den og glede seg over den, dersom den ikke blir forkynt? Så dette skal vi få lov å være med på. Gud vil gjøre oss til redskaper for sin fred.

Kanskje er det denne julen noe som gjør deg urolig og engstelig med tanke på framtiden, eller du strever med tunge tanker, skuffelse, sorg på grunn av noe du har opplevd i året som ligger bak oss. Vit at den sanne julefreden ikke handler om at vi går rundt med en konstant fredelig følelse og at alt er bare harmoni i livet vårt, men om at uansett livssituasjon så er det sant: Fredsfyrsten Jesus er kommet, og han har skapt fred mellom Gud og oss mennesker. Frykt ikke! I dag er det født deg en frelser. Han er din fred. Gud er nådig mot deg, for Jesu skyld. Stol på ham, enten dagene er onde eller gode.

Det er mye uro og krig i verden i disse dager. La oss huske på dem som lider og be om at de må få fred. I Syria og Irak gjennomgår befolkningen de største prøvelser for tiden. Ikke minst er de kristne under hardt press, mange er blitt kidnappet og mishandlet eller drept. Mange kirker er blitt helt ødelagt. Er det mulig å feire jul under slike forhold? Ja, vi vet at også midt i ytre ufred og stor nød synges det julesalmer, og takkebønner stiger opp til Gud, på grunn av frelseren som ble født i Betlehem, under vanskelige forhold. Han har skapt fred, og ingenting, ingenting kan ødelegge dette. Den sanne julefreden er den fred Jesus har gitt oss, ikke den fred som verden gir. «Salig fred, himmelsk fred toner julenatt her ned.» Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus (Fil 4,7). Amen.

Herre over dødens makt

Preken på 16. søndag etter Treenighetsdagen

Lukas 7,11-17

Når verden med sin glede sviker,
når lykken ikke alltid ler,
når kors fra alle hjørner kiker
og stirrende inn til meg ser,
da vet jeg ingen bedre råd
enn fly til Jesus med min gråt.
(NoS 848,1)

Salmen vi nettopp sang er skrevet av Dorothe Engelbretsdatter, den kjente bergenske dikteren. Ifølge salmeboken skrev hun den i året 1681 – da var hun 47 år gammel og mer vant til sorg og gråt enn mange andre. Hun hadde født ni barn til verden, men allerede fulgt sju av dem til graven. Nå hadde de bare to sønner igjen, hun og ektemannen Ambrosius, som var prest i Bergen domkirke. Et par år senere ble Dorothe enke, og deretter mottok hun meldingen om at den ene sønnen hadde falt i krigen, som soldat nede på kontinentet.

Senere i livet, 68 år gammel, opplevde hun også å bli husløs – hjemmet hennes strøk med i den store Bergensbrannen i 1702. Den siste sønnen hun hadde igjen forsvant sporløst, antagelig var også han død; hun hørte i hvert fall ikke noe fra ham de siste 26 årene hun levde.

Ikke rart at veldig mange av salmene og diktene Dorothe skrev i løpet av sitt lange liv (hun ble 82 år gammel) er preget av sorg og tårer. «Taare-Offer» er tittelen på en av hennes viktigste diktsamlinger.

Men hver høst, på 16. søndag etter Treenighetsdag («høstens påskesøndag»), kunne hun gå til kirken sin i Bergen og høre denne dagens evangelietekst – om «Enkens sønn i Nain» – en tekst som vel må ha gjort et spesielt inntrykk på nettopp henne:

Det står at Jesus ga seg på vei til en by som het Nain. Disiplene og en stor folkemengde dro sammen med ham. Da han nærmet seg byporten, ble en død båret ut til graven. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. For en enke på den tiden å miste sin eneste sønn, var en spesielt stor tragedie: I tillegg til sorgen over mann og barn som var gått bort, kom også alle bekymringene for hvordan hun skulle klare seg videre i livet, hvem skulle nå forsørge henne?

Jesus visste om situasjonen hennes; det står at da Herren fikk se enken fikk han inderlig medfølelse med henne. Vi hørte i dagens episteltekst ordene om bredden og lengden, høyden og dybden av Kristi kjærlighet, at den langt overstiger hva noen kan fatte (Ef 3,13-21). Det var denne kjærligheten som nå gikk ut til den sørgende enken, en inderlig medfølelse.

Ellers kan det vel ofte skorte på medfølelsen oss mennesker imellom. «Du skal elske din neste som deg selv,» er budet til oss fra Gud. Men midt i en verden så full av nød og folk som sørger, er vi dessverre mange ganger nokså lunkne og likegyldige. Vi synes ofte vi har nok med oss selv, med våre egne mange små og store bekymringer og plager. Hvor er medfølelsen med dem som har det vondt?

Det er godt å lese at sammen med henne kom et stort følge fra byen. Et langt begravelsesfølge. Dette dødsfallet hadde gjort sterkt inntrykk på folk. Døden hadde rammet så hardt og brutalt. Tenk, en så ung mann! – den eneste sønnen til en enke! Det var fortvilende; de andre kunne bare synes synd på moren og vise deltakelse i sorgen, noe særlig mer sto ikke i deres makt å gjøre. Mot dødens makt kunne de ikke hjelpe henne.

Døden har en forferdelig stor makt. Overfor den står vi alle hjelpeløse og sårbare. I hver eneste generasjon er dødeligheten 100 %. Døden skiller ektefeller og venner fra hverandre, den gjør barn foreldreløse, den gjør foreldre barnløse. Noen har sagt at menneskeheten er som et eneste langt gravfølge. Våre nære og kjære følges til graven, den ene etter den andre, og før eller senere kommer turen til vår egen døde kropp.

Og mens vi ennå lever her på jorden, ligger tanken på døden der i bakhodet. Den kan gjøre oss nervøse og engstelige, for er det noe vi ikke har kontroll over, så er det dødens makt. «Tenk hvis det skulle skje noe med barna mine på veien, i trafikken! Tenk hvis jeg plutselig mister dem nå, allerede!» Aldri kan vi være sikre og trygge, for vi vet jo at døden rammer både gammel og ung.

Det er viktig å forberede seg på døden. Noen sier som så at «nei, min egen død er jeg ikke så opptatt av, hva som skal skje med meg; jeg tenker nå mest på barna mine, at de ikke må oppleve å bli foreldreløse osv.» Og dette høres på en måte fint og uselvisk ut, men det er svært uklokt. Guds ord formaner oss til forberede oss på vår egen død, hvordan det skal gå med oss da. For dette livet vi lever her på jorden, og som plutselig kan være slutt, er nemlig bare som et lite forværelse til en lang evighet, en tilværelse som aldri skal ta slutt! Vi må tenke på evigheten; og det er nå vi må forberede oss.

Du som er her i dag har en sjel. Du er ikke bare en kropp som en gang skal gravlegges eller kremeres, og så ferdig med det. Nei, du har en sjel som fortsetter å eksistere, og du skal fram for Guds domstol etter dette livet ditt her på jorden. Du har ansvar for hvordan du har levd, hva du har gjort, sagt og tenkt. Og du har ansvar for hva du har latt være å gjøre, si og tenke. Hvordan skal det gå med deg for Guds domstol? Til å besvare det spørsmålet gir Gud oss heldigvis god hjelp i sitt ord.

La oss først lese videre i teksten og se hva som skjer: Da Herren fikk se enken, fikk han inderlig medfølelse med henne. Han griper inn og stanser hele gravfølget. «Gråt ikke!» sier han til henne. Er forresten dette noe å si til folk som sørger? Er det ikke akkurat det vi ikke må si? De må vel få gråte og få utløp for sorgen? Men her er det helt annerledes, for her har vi han som rett og slett kan slukke sorgen, han som er herre over dødens makt! Han sier til liket som ligger der på båren: «Du unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Kraftfulle ord fra Herren Gud.

Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus ga ham til moren. Døden hadde røvet sønnen fra henne – Herren Jesus ga ham tilbake til henne. Alle som så det ble grepet av ærefrykt, står det, og de lovpriste Gud for det fantastiske som var hendt. «Gud har gjestet sitt folk!» utbrøt noen. Jesus hadde vist sine guddommelige egenskaper, at han er herre over liv og død. Det var helt sant – det var virkelig Gud som hadde gjestet dem!

Selvfølgelig var det en fantastisk dag for denne enken, og sønnen, og alle de andre i byen Nain som var vitner til miraklet. Men så er jo spørsmålet: Hva har dette med oss å gjøre, vi som lever nå i 2012? Er dette nyttig og viktig for oss å vite? Er det til noen hjelp for oss?

Ja, det er faktisk nettopp det det er. Gud har gjestet sitt folk – ikke bare jødefolket; Gud er en Gud for alle folkeslag på jord, han har gjestet også oss. Gud er ikke en fjern Gud som ikke bryr seg om vår nød, men en som er full av medfølelse. Herren over dødens makt, han som er livets kilde og livets herre, han har kjærlighet til menneskeheten, dette lange gravfølget vårt, en kjærlighet til oss som er så stor at den overgår all vår fatteevne. Og derfor stiger han altså ned og trer inn i menneskeslekten, inn i våre rekker, og blir en av oss! Gud ble menneske, født av jomfru Maria. Gud har gjestet sitt folk, for å hjelpe oss og berge oss, vi som er engstelige på grunn av dødens makt. Han kom for å frelse oss fra døden, den evige døden, fortapelsen.

Dette her er av den aller største betydning for alle oss som lever nå og som skal dø i det 21. århundret, enten det nå blir av kreft eller blodpropp, i en trafikkulykke eller i krig, av AIDS eller av sult. Han kom for å frelse det som var fortapt, for å kjøpe oss fri fra dødens makt ved å «gi sitt liv som løsepenge for mange» (Matt 20,28), dvs. for alle mennesker; det fins svært mange av oss, og derfor står det «for mange».

Hebreerbrevet forklarer at ettersom vi er mennesker av kjøtt og blod, måtte også Kristus fullt ut bli menneske som oss – «Slik skulle han ved sin død gjøre ende på ham som har dødens makt, det er djevelen, og befri dem som av frykt for døden var i slaveri gjennom hele livet» (Hebr 2,14-15).

I Romerbrevets femte kapittel beskrives Adam, det første mennesket, som hele menneskehetens representant. Paulus skriver: «Synden kom inn i verden på grunn av ett menneske, og med synden kom døden. Og slik rammet døden alle mennesker fordi alle syndet … På grunn av den enes fall måtte de mange (dvs. alle) dø … Døden fikk herredømme på grunn av ett menneskes fall» (vers 12,15 og 17).

Men så beskrives Jesus Kristus som «den andre Adam», den nye representanten for menneskeheten framfor Gud. Han er den som gjorde den dype skaden god igjen! Jesus var uten synd, og han både hadde og praktiserte den inderlige medfølelsen og kjærligheten som vi burde hatt og vist mot medmenneskene våre. Han levde livet sitt her på jorden i fullkommen lydighet mot Guds lov og i fullkommen kjærlighet til Gud sin Far. Som vår stedfortreder gjorde han dette, som vår representant. Paulus sier det på denne måten: «Som ett menneskes fall ble til fordømmelse for alle mennesker, slik fører ett menneskes rettferdige gjerning til frifinnelse og liv for alle. Slik det ene menneskets ulydighet gjorde de mange (= alle) til syndere, skal nå den enes lydighet gjøre de mange (= alle) rettferdige» (Rom 5,18-19).

I og med Jesu lydighet i vårt sted får vi overført til vår «konto» alt som Jesus har gjort, hele hans rettferdige gjerning. Alt det Jesus har vunnet for oss mottar vi helt gratis, helt ufortjent. Vi skal ikke først prestere noe selv for å få dette. Nei, Gud overrekker det til oss i sitt ord og sakramentene, og vi får bare ta imot det i tro og og stole på det. «Vær så god!» sier Han, «du får det, det er ditt!»

Men hva da med all vår synd og skyld? Jesus er Guds Lam som bærer bort verdens synd! (Joh 1,29). Ettersom all vår synd og skyld ble lagt på ham, er det sikkert og visst at da ligger det ikke på oss eller på verden. Han tok det på seg, og derfor fikk han da også motta Guds strenge straff for alt dette. Som et offerlam ble han ofret for oss da han døde på korset. Og Guds Sønns blod renser oss for all synd. Ved sin død har han fjernet brodden, giftbrodden, fra din og min død. Vi vet at han sto opp igjen på den tredje dag, og at han har sagt: «Jeg er oppstandelsen og livet, den som tror på meg skal leve om han enn dør» (Joh 11,25). «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin sønn den enbårne, for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv» (Joh 3,16).

Det var han som var i aksjon den dagen i Nain, da enkens sønn ble vekket til live igjen. Denne fortellingen kan minne deg om at han som du tror på er Herre over dødens makt, og at du derfor ikke trenger å frykte døden; den blir for deg bare en søvn som Gud skal vekke deg opp fra. I dødsøyeblikket skal sjelen din hentes hjem til Gud – og kroppen skal legges i grav eller kremeres. Men på den ytterste dag blir hver sjel gjenforent med sin egen kropp. Og de som har trodd på Frelseren vil få herliggjorte kropper. Ikke bare friske og sunne, men forherligede, uforgjengelige kropper (1 Kor 15).

For Dorothe Engelbretsdatter var dette en stor trøst. I det siste verset av salmen vi sang, sier hun: «Hvor søtt skal mine øyne blunde/ i graven, med god ro og mak/ fra alle verdens smertestunder/ og hvile inntil dommens dag,/ til røsten bringer meg det bud:/ Stå opp, du døde, kom her ut!»

Dommens dag blir en stor gledesdag for den som har Kristus Jesus som sin frelser. Vi har jo hele hans rettferdige gjerning stående på vår «konto», og han visket ut all vår synd og skyld da han døde for oss på korset. Dermed er vi allerede frikjent av Gud, noe som vil bli bekreftet i dommen på den siste dag. Og så får vi gå inn til en evig salighet. Johannes skriver at da skal Gud «tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var, er borte» (Åp 21,4).

Allerede nå får dette betydelige konsekvenser for oss i det livet vi lever her i verden: Vi behøver egentlig ikke å frykte døden, men kan være trygge og si med David: «Selv om jeg går i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for noe vondt. For du er med meg … Bare godhet og miskunn skal følge meg alle mine dager, og jeg får bo i Herrens hus gjennom lange tider» (Salme 23).

Deg være ære, herre over dødens makt! Evig skal døden være Kristus underlagt! Amen.

Hva er et menneske?

Betraktning under stjernehimmelen

Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingrer,
månen og stjernene som du har satt der,
hva er da et menneske, siden du kommer det i hu,
et menneskebarn, siden du tar deg av det?
(Sal 8,4-5)

De fleste av oss har vel som salmedikteren David stått og sett opp mot himmelen en klar natt, og fått en sterk følelse av å være veldig liten. Hvem er jeg egentlig, jeg lille menneske? Jeg er jo bare en bitteliten prikk i det svære universet med alle sine galakser og stjernetåker! Det er lett at vi kjenner oss ubetydelige og svake. Vi tenker på hvor kort tid vi lever her på jorden og hvor sårbart menneskelivet er. Vi eller våre nærmeste kan plutselig rammes av sykdom, katastrofe, ulykke. Og før eller senere må vi alle dø.

Men nå forteller Gud oss i sitt ord hvorfor vi ikke behøver å være urolige. Han som har designet både stjernehimmelen og menneskene, er oss nær! Til tross for vår likegyldighet og ulydighet mot ham, tenker Gud på hvert menneske med kjærlighet! Han husker på oss og tar seg av oss. Fordi han ikke vil at et eneste menneske skal gå fortapt, kommer Han selv til oss – i Menneskesønnen Jesus Kristus. Gjennom sitt liv, sin død på korset og sin oppstandelse befrir Jesus oss fra forgjengelighet, død og meningsløshet. Han var villig til å betale den høye prisen, sitt eget blod, for å kjøpe oss fri, så vi skulle få tilgivelse, fred med Gud, og evig liv. Så verdifulle er vi små mennesker for Ham! Den som følger Kristus skal ikke vandre i mørke, men ha livets lys. Han sier: ”Den som tror på meg, skal leve om han enn dør.” Amen.