Betraktning under stjernehimmelen
Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingrer,
månen og stjernene som du har satt der,
hva er da et menneske, siden du kommer det i hu,
et menneskebarn, siden du tar deg av det?
(Sal 8,4-5)
De fleste av oss har vel som salmedikteren David stått og sett opp mot himmelen en klar natt, og fått en sterk følelse av å være veldig liten. Hvem er jeg egentlig, jeg lille menneske? Jeg er jo bare en bitteliten prikk i det svære universet med alle sine galakser og stjernetåker! Det er lett at vi kjenner oss ubetydelige og svake. Vi tenker på hvor kort tid vi lever her på jorden og hvor sårbart menneskelivet er. Vi eller våre nærmeste kan plutselig rammes av sykdom, katastrofe, ulykke. Og før eller senere må vi alle dø.
Men nå forteller Gud oss i sitt ord hvorfor vi ikke behøver å være urolige. Han som har designet både stjernehimmelen og menneskene, er oss nær! Til tross for vår likegyldighet og ulydighet mot ham, tenker Gud på hvert menneske med kjærlighet! Han husker på oss og tar seg av oss. Fordi han ikke vil at et eneste menneske skal gå fortapt, kommer Han selv til oss – i Menneskesønnen Jesus Kristus. Gjennom sitt liv, sin død på korset og sin oppstandelse befrir Jesus oss fra forgjengelighet, død og meningsløshet. Han var villig til å betale den høye prisen, sitt eget blod, for å kjøpe oss fri, så vi skulle få tilgivelse, fred med Gud, og evig liv. Så verdifulle er vi små mennesker for Ham! Den som følger Kristus skal ikke vandre i mørke, men ha livets lys. Han sier: ”Den som tror på meg, skal leve om han enn dør.” Amen.
Evan Luth 