Luther bortført til Wartburg

I mai 1521 skrev den kjente billedkunstneren Albrecht Dürer i dagboken sin: «O Gud, hvis Luther er død, hvem skal heretter gi oss det hellige evangeliet med slik klarhet?» Å lese reformatorens skrifter hadde tidligere hjulpet ham ut av stor angst og nød. Men nå var han redd for at alt var over, etter nyheten om den dramatiske bortføringen på vei hjem fra riksdagen i Worms.

Da Luther den 18. april sto foran keiseren og riksdagsforsamlingen og nektet å trekke tilbake bøkene og skriftene han hadde utgitt, forsto kurfyrst Fredrik den vise av Sachsen at teologiprofessoren hans var i stor fare og trengte å bli plassert på et trygt skjulested. Etter pavens bannlysning i januar ventet nå keiserens riksakt (Worms-ediktet ble offentliggjort 26. mai), som erklærte Luther som kjetter og fredløs. Enhver kunne heretter rane eller drepe ham uten å bli straffet for det, selv om han helst skulle gripes og overgis til keiseren. Det var nå forbudt å gi ham mat, hjelp og husrom, og å trykke og lese bøkene hans.

Luther ønsket bare å få dra rett hjem til Wittenberg, men måtte bøye seg for kurfyrstens vilje og plan; han skulle bortføres til et hemmelig sted. Etter ni dagers reise ble vognen hans overfalt av en gruppe menn bevæpnet med armbrøster. Reisekameraten Nikolaus von Amsdorf spilte sin rolle svært overbevisende; han var opprørt, ropte og kjeftet og smelte imot de brutale overfallsmennene der de fór av gårde med Luther, slik at kusken og de andre i reisefølget fikk tydelig inntrykk av at dette var «på ekte». Og nyheten om denne dramatiske hendelsen spredte seg raskt omkring i landet.

Overfallsmennene red lange omveier med fangen sin rundt i skogene i Thüringen, før de seint om kvelden den 4. mai leverte ham oppe på kurfyrstens borg Wartburg, høyt over byen Eisenach, der Luther hadde gått på skole som barn. Kun sjefen på borgen visste hvem den nyankomne var, og han fikk beskjed om ikke å vise seg for folk før han hadde latt hår og skjegg vokse langt. Han fikk nye klær og gikk de neste ti månedene under navnet «Junker Jörg». (Junker var betegnelsen på en ung mann av lavadelig familie, som tjente ved et hoff eller var gått inn i hæren for å bli offiser.)

Etter hvert fikk omverdenen vite at Luther fortsatt var i live, for vennene hans mottok brev fra «Fuglenes rike» og «Luftens rike», der han uten å røpe oppholdsstedet fortalte hvordan han hadde det.

Han hadde det ikke så lett. Følte seg ensom og forlatt, helt isolert, etter i flere år å ha vært i begivenhetenes sentrum. Lyden av ugler og flaggermus like utenfor vinduet hans om natten ga en sterk følelse av at Satan var på ferde og ville plage ham. Den fine maten som ble servert dag etter dag førte til mageproblemer. Og han strevde med søvnløshet og vanskelige tanker: Tenk om han hadde tatt helt feil og nå var skyldig i å ha ført mange mennesker på avveie, mot fortapelsen? Litt senere hadde han i stedet dårlig samvittighet for at han ikke hadde avlagt et enda klarere og mer overbevisende vitnesbyrd i Worms. Botemidlet mot alle strevsomme tanker og følelser ble å sette i gang å arbeide. Han skrev først en kommentar over Salme 68 og fortsatte med en kommentar til Marias Lovsang. Manuskriptene ble sendt til venner i Wittenberg for trykking og utgivelse, på kort tid et dusin nye skrifter.

Etter hvert gikk han også i gang med å oversette Det nye testamente til tysk, direkte fra grunnteksten (et gresk nytestamente nylig publisert av Erasmus av Rotterdam), mens han sammenlignet med den latinske oversettelsen Vulgata. Tyske bibler fantes fra før, men hadde ikke fått stor utbredelse blant folk, blant annet på grunn av deres relativt tunge og utilgjengelige språklige stil. Luther prøvde å få til en ganske folkelig oversettelse som skulle være lett forståelig for vanlige mennesker. Forkledd som Junker Jörg begynte han å snike seg rundt blant bodene på markedsplassen i Eisenach for å lytte og lære hvordan folk der uttrykte seg. Det ferdige nytestamentet (utgitt september 1522) kom til å få stor spredning og en enorm betydning for reformasjonen. Samtidig la Luthers oversettelse grunnen for hele det moderne tyske skriftspråket.

Hjemme i Wittenberg utviklet ting seg raskt. I kirken ble det gjort endringer i liturgien; det ble forbudt å feire nattverden på gamlemåten, som et offer. Og fra nå av skulle menigheten ikke bare motta brødet, men også vinen. Kurfyrsten uttrykte skepsis til en del av forandringene. Man begynte å spise kjøtt på fastedagene. Munker og nonner begynte å forlate klostrene. Luther ble engstelig for at ting kanskje gikk litt for fort. Han ville ikke at folk skulle tvinges til noe og få samvittighetsproblemer midt oppi alle forandringene. Tre prester giftet seg, for Luther hadde jo så tydelig vist at kravet om sølibat var ubibelsk. De tre ble arrestert på ordre av erkebiskopen i Mainz, noe Luther skrev en varm protest imot. Noen begynte å ødelegge altere, helgenstatuer og annen kunst i kirkene, det var tendenser til opptøyer. Luther forsøkte å gi formaninger og råd om dette og mange andre ting per brev, men det virket som om det bare var delvis vellykket.

En morgen fikk han tak i en hest, og tvert imot alle råd og formaninger red han de om lag 20 milene til Wittenberg for å prøve å roe ned situasjonen. Den 4. desember gikk den skjeggete Junker Jörg omkring på gaten i hjembyen. Det tok litt tid før Philipp Melanchthon og de andre vennene hans klarte å kjenne ham igjen. Etter mange samtaler vendte han etter en ukes tid tilbake til Wartburg. Men i månedene som fulgte ble det nye uroligheter i Wittenberg. Vennene ville ha ham tilbake, og Luther klarte å overtale kurfyrsten til å la ham få lov å forlate eksilet for godt. I begynnelsen av mars var han hjemme igjen, for å lede reformasjonen videre. Worms-ediktet ble aldri gjort rettsgyldig i kurfyrstedømmet Sachsen, så der kunne Luther føle seg relativt trygg resten av livet.  

Illustrasjonsfoto av Sven Lachmann fra Pixabay.

Portrett av Martin Luther som Junker Jörg, av Lucas Cranach den eldre.

Levende interesse for Luther blant katolikker

En WELS-pastor forteller på Facebook om en bevegelse innenfor den romersk-katolske kirke som ønsker at pave Leo X’s ekskommunisering av Martin Luther for fem hundre år siden nå må oppheves og at reformatoren bør opphøyes til «kirkelærer» (Doctor Communis Ecclesiae, en svært høythengende tittel som gis meget sjelden). 

Pastoren var til stede på et symposium ved det katolske Marquette University i Milwaukee, Wisconsin, ledet av prof. Dr. Markus Wriedt fra Institutt for europeisk historie i Mainz, Tyskland. Dr. Wriedt fortalte at innenfor mange katolske ordener har man i årevis lest og studert Luthers skrifter, spesielt på grunn av deres verdi som oppbyggelseslitteratur. En nonne fra San Francisco reiste seg og fortalte at i huset der hun bor bytter de daglig på å lese høyt fra Luther, mens de andre nonnene spiser.

Dr. Wriedt konkluderte med at det katolske dogmet (fra 1871) om pavens ufeilbarlighet i lærespørsmål er til forvirring for mange. Er det slik å forstå at dette dogmet også gjelder alle pavene som levde før 1871? Uttalte Leo X seg i 1521 med pavelig ufeilbarlighet da han offisielt bannlyste Luther? Disse spørsmålene må behandles i Vatikanet før Luthers ekskommunisering eventuelt kan oppheves.

500 år siden riksdagen i Worms

Maleri av Anton Alexander von Werner. (Wikimedia Commons)

Luthers fremtreden for keiser Karl V og alle rikets mektigste menn i Worms er klimakset og avslutningen av første del av historien om den lutherske reformasjonen.

Tre og et halvt år tidligere hadde de 95 tesene skapt mye oppstyr, og i tiden som fulgte fortsatte Luther med stadig sterkere kritikk av romerkirkens ubibelske lære og praksis. I januar 1521 ble han så offisielt bannlyst og ekskommunisert av pave Leo X.

Vanligvis, når noen ble bannlyst av paven, var det neste som skjedde at man ble arrestert av de verdslige myndighetene, dømt og henrettet. Luther hadde grunn til å forvente det samme. Men hans gode støttespiller, kurfyrst Fredrik av Sachsen, fikk overtalt keiseren til å invitere Luther til riksdagen i Worms, for å forsvare seg. Luther fikk løfte om fritt leide til og fra Worms, men følte seg likevel ikke særlig trygg av den grunn. Ca. hundre år tidligere hadde nemlig den tsjekkiske reformatoren Jan Hus fått samme løfte av keiser Sigismund før kirkemøtet i Konstanz, men var likevel blitt grepet, dømt og brent på bålet som kjetter.

På veien fra Wittenberg møtte det fram store menneskemengder og hyllet Luther som en helt fordi han hadde våget å protestere mot selveste paven. Det var Europas mest omtalte mann som kom kjørende.

Etter fjorten dagers reise var han fremme i Worms den 16. april 1521, og neste dag ble han innkalt til avhør framfor riksdagsforsamlingen. Titlene på Luthers skrifter som man påsto inneholdt kjettersk lære, ble lest opp, i alt tjuefem. Han ble stilt følgende spørsmål: Kunne han bekrefte at det var han som var forfatteren til alle disse? Og holdt han fast ved alt det han hadde skrevet, eller ville han trekke noe tilbake? Han ba om betenkningstid før han svarte og fikk frist til neste dag klokken fire.

Den 18. april holdt han så sin forsvarstale, som gjorde dypt inntrykk på mange av de tilstedeværende. Han sa at dersom han hadde tatt feil på noe punkt, ba han om å bli tilrettevist med bevis fra Guds ord. Hvis ikke, vegret han seg mot å stole på pavers eller kirkemøters ord alene, siden det var en kjent sak at de ofte hadde tatt feil og motsagt hverandre. Fordi han hadde bygd på den hellige Skrift, og samvittigheten hans var bundet av Guds ord, verken ville eller kunne han trekke noe tilbake.

Etter dette forsøkte flere å overtale ham til å inngå kompromiss, uten å lykkes. Keiser Karl uttrykte hvor hårreisende han syntes det var at en person på egenhånd kunne mene at han selv hadde rett og hele kirken tok feil. Det måtte uten tvil være Luther som hadde feil, mente han. Men han holdt uansett løftet sitt om fritt leide hjem fra riksdagen, og Luther fikk reise tilbake til Wittenberg.

Noen uker senere offentliggjorde keiseren det såkalte Worms-ediktet, som fordømte Luther som kjetter pga. hans avvisning av den katolske kirkes lære. I tillegg ble han anklaget for å ha oppildnet til strid og ødeleggelser. Ediktet utlyste riksakt (riksbann) over Luther; det var nå forbudt enten med ord eller gjerninger å forsvare, beskytte eller hjelpe ham. Og den som kunne bistå med å få ham arrestert og dømt, ville få en generøs belønning for denne gode gjerning.

I mellomtiden var Luther på hjemveien blitt bortført av mennene til kurfyrst Fredrik av Sachsen. De neste ti månedene satt han i skjul på borgen Wartburg ved Eisenach og oversatte Det nye testamente til tysk.

Worms-ediktet ble aldri kunngjort i kurfyrstedømmet Sachsen, og ellers i landet ble det mottatt med stor uvilje. Men keiseren var uansett fast bestemt på at det skulle etterfølges. Imidlertid ble han nå på grunn av ytre kriger nødt for tilbringe de neste ni årene borte fra Tyskland. Dermed kunne den lutherske lære nokså uhindret fortsette å bre seg ut.

Blant de tilstedeværende i Worms da Luther holdt sin forsvarstale, var en dansk prins, fra 1534 kjent som kong Kristian 3. Han ble sterkt grepet av det han så og hørte. Femten år senere fikk han endelig etter en del komplikasjoner innført den lutherske reformasjonen i Danmark og Norge.

Å bli bannlyst av paven og lyst fredløs av keiseren var svært dramatisk og selvsagt en stor påkjenning for hvem som helst, også for Martin Luther. De fleste forventet at han innen nokså kort tid ville lide martyrdøden, slik det skjedde med flere andre som bekjente seg til den lutherske lære. Men Luther erfarte at Gud ga ham sin fred, midt oppi alt kaoset, i motstanden og forfølgelsen. Han skriver noen få år senere:

«La paven rase. La keiseren og fyrstene hans true oss med det onde. Vi skal sitte i den skjønneste fred selv om de kaster oss i fengsel. Dersom de tillates å gi seg selv over til sin vrede, dersom de til slutt endog slakter oss ned, skal vi fryde oss like mye som om vi var invitert til en bryllupsfest» (Fra en kommentar over Sakarja kap. 2).

«Kjære verden, du forfølger ikke meg; du forfølger Kristus, min Herre. Siden jeg vet dette, utfordrer jeg deg til å gjøre ditt verste. Her står jeg i Guds navn og lar deg sammen med alle helvetets djevler rase i deres navn. Du kan forfølge, utvise, ja også drepe meg, dersom min Herre Kristus vil. Men du kommer ikke til å ta fra meg mitt mot og min trøst. Heller ikke kommer du til å drive meg til å bli fortvilet i hjertet. For siden jeg opplever dette for Kristi skyld, skal jeg med glede risikere det i Hans navn og bare synge og juble av fryd midt imot djevelens rasende ansikt» (Fra en kommentar over Johannes kap. 19).

Og i 1529 skriver han som avslutning på sin aller mest berømte salme:

Guds ord det skal de nok la stå,
og ingen takk de høster.
Gud selv vil mektig med oss gå,
hans gode Ånd oss trøster.
Og om vårt liv de tar,
og røver alt vi har,
la fare hen, la gå!
Mer kan de ikke få.
Guds rike vi beholder.

Luther brenner pavens bulle

500 ÅR SIDEN 10. desember 1520

Tresnitt fra 1557

Det som hadde begynt den 31. oktober 1517 med Martin Luthers protest mot avlatshandelen i Tyskland, utviklet seg raskt til en strid om enda større ting. Romersk-katolske teologer argumenterte med at når avlatshandelen var godkjent av selveste paven, burde selvfølgelig også alle kristne godkjenne den. Men Luther svarte at man måtte avvise paven dersom han talte eller skrev i strid med Bibelen. Han sa at paver og kirkemøter ofte har tatt feil, og at den hellige Skrift er kirkens ene guddommelige autoritet i lærespørsmål. Han kritiserte romerkirkens lære om avlat, bot, synd, nåde, tro, skjærsilden, og pavens lederstilling i kirken.

Sett fra Roma var dette noe av det mest provoserende og utålelige på lang tid; Luther var en kjetter (vranglærer) som måtte stanses. Han ble formant til å tie stille, men til ingen nytte. Pave Leo X ba til slutt noen av sine ledende teologer forfatte en «bulle» mot opprøreren fra Wittenberg. Og 15. juni 1520 ble bullen Exurge Domine utsendt, med innledningsordene: «Reis deg, Herre, og før din sak! Et villsvin har brutt seg inn i din vingård.» Luthers lære fordømmes på 41 ulike punkt. Paven forbyr folk å lese skriftene hans, de inneholder pest og virus som ikke kan tolereres og bør derfor brennes. Luther trues med ekskommunikasjon, dvs. utvisning fra kirkens fellesskap. Han får en frist på seksti dager til å trekke bøkene og prekenene sine tilbake; hvis ikke vil han automatisk bli lyst i bann.

Da pavens representant reiste omkring i Tyskland for å presentere bullen, ble den mange steder møtt med sterk motstand. Men blant annet i Køln og Mainz ble det laget bokbål der Luthers skrifter ble kastet på ilden.

Pavens banntrusselbulle nådde fram til Wittenberg den 10. oktober, og Luther hadde dermed frist på seg til 10. desember. Først mistenkte han at bullen var en forfalskning, fordi han syntes den inneholdt så svak teologisk argumentasjon. Men etter hvert innså han at den faktisk var ekte.

Den 10. desember klokken ti samlet en skjelvende og bedende Luther mange av sine tilhengere ved Elsterporten i Wittenberg og sa: «Siden de har brent mine bøker, brenner jeg deres.» I tillegg til banntrusselbullen, kastet han på ilden også andre pavelige skrifter, først og fremst den store kirkelige lovsamlingen, Corpus iuris canonici, «for Luther en av de fremste manifestasjoner av kirkens maktmisbruk, av pavens tyveri av den kristne frihet fra de troende i Kristi navn. Her viste kirken seg tydeligere enn noe annet sted som en falsk lovgiver, som bandt de troende med en lang rekke unødvendige regler … For å markere hvilket uvesen den kanoniske retten representerte, og hvilket alvor som lå i Luthers brudd med denne tradisjonen, måtte det et bokbål til.» (Tarald Rasmussen, «Luthers reformasjon. Hovedtekster 1517-1520», Oslo, 2004, s.13)

Med denne dramatiske handlingen markerte Luther at han brøt med romerkirken; han ble ikke stående og vente til han ble kastet ut. Å brenne både bullen og andre pavelige skrifter ble betraktet som svært skandaløst og grovt. Kurfyrst Fredrik den vise av Sachsen fant det derfor nødvendig å skrive til keiseren for å unnskylde Luther. Han argumenterte med at det var uakseptabelt at Luthers egne skrifter var blitt brent uten at det først var bevist at de inneholdt vranglære. Luther burde vel ikke ha svart med samme mynt, men forhåpentlig kunne keiseren overse dette, siden det var de andre som hadde begynt?

Den 3. januar 1521 ble Luther så endelig offisielt bannlyst i Roma med bullen Decet Romanum Pontificem. Nå var det alles plikt å betrakte ham og hans støttespillere som kjettere. Paven oppfordret alle erkebiskoper, biskoper og andre kirkelig ansatte til å bekjempe den lutherske lære og forsvare den katolske tro.

Tre måneder senere står Luther foran keiser Karl V. ved riksdagen i Worms. Han skal få en aller siste sjanse. Han bes på ny om å trekke tilbake det han har skrevet, men nekter å gjøre dette såfremt ingen kan vise ham ut fra Bibelen at han har tatt feil. Luther blir erklært fredløs og oppholder seg de neste ti månedene i skjul på festningen Wartburg.

En kristens frihet

For fem hundre år siden, mot slutten av november 1520, utga Martin Luther et av sine mest berømte skrifter, «Om et kristenmenneskes frihet».

På dette tidspunktet hadde han nylig mottatt en banntrusselbulle fra paven i Roma og tenkte at han derfor hadde relativt kort tid igjen å leve. I dette skriftet skriver Luther likesom en sammenfatning av alt det han har oppdaget og lært om evangeliet.

Han underviser om at en kristen er blitt rettferdiggjort ved troen alene, uten gjerninger, er blitt ett med Kristus og er rik og har nok av alt i Ham. Dermed er den kristne helt fri og ikke undergitt noen. Men: samtidig er også den kristne blitt en tjener her på jorden som er alle og enhver undergitt. Etter Kristi forbilde og av takknemlighet for hans nåde, vil det nye mennesket i oss tjene i kjærlighet og gjøre godt mot alle.

Et utdrag fra skriftets første del:

«Den ære og verdighet som Kristus har i og med sin førstefødselsrett, deler han med alle troende, ifølge ekteskapsretten. Etter den har bruden del i alt som tilhører brudgommen. Derfor er alle som tror på Kristus, prester og konger, jf. 1 Pet 2,9: «Dere er et utvalgt folk, et kongelig presteskap, et hellig folk … og skal forkynne storheten hos ham som har kalt dere fra mørket inn i sitt overveldende lys.»

Dette forklares slik: Med hensyn til kongedømmet hever Ånden enhver kristen så høyt at han blir fullstendig herre over alt og alle, så ikke noe kan skade ham. Alt må tjene til det beste. Det sier Paulus tydelig i Rom 8: «Alle ting tjener dem til gode som elsker Gud,» og i 1 Kor 3,21-22: «Alt er til for dere … det være seg verden, livet eller døden, de ting som nå er eller de ting som skal komme – alt hører dere til.»

Dette må vi ikke forstå slik at de kristne har legemlig makt over alt og kan skalte og valte som de vil. Det ville i tilfelle være en stor villfarelse, som mange geistlige er fanget i. Det er en sak for konger, fyrster og stormenn, Vi skal være de små og forsakte, som både lider og dør. Faktisk er det slik at jo nærmere vi lever Gud, desto mer må vi lide, noe vi kan lære ved å betrakte den høyeste førstefødte, Kristus, og alle brødrene hans, de hellige.

Det vi her taler om, er det åndelige herredømme. Det hersker i fiendeleiren og viser seg mektig i forfølgelsene. Ja, det er mektigst og mest kraftfullt i skrøpelighet og svakhet. Alt tjener til min frelse, endog død og kors. Både godt og vondt blir mine tjenere og undersåtter. Når jeg har troen, trenger jeg ikke noe mer, bare det at troen får øve seg så den blir sterk og uovervinnelig. Det blir den nettopp når verden løper storm mot den. Dette er altså den kristne frihet og makt.

Nå er vi imidlertid ikke bare konger, men også evige prester. Det er noe langt mere, for prestedømmet gjør oss verdige til å tre fram for Gud og be og undervise andre i det som hører ham til. Foruten alle de andre kall vi har i Kristus, er vi også hans medprester som tillitsfullt i den hellige Ånd tør anrope Gud med vårt «Abba, Far» og be for hverandre og gjøre alt godt, slik det synlige presteskap gjør. Den derimot som ikke tror, har ikke nytte eller gavn av noe. Han er trell under alle ting, for han bruker det til egen nytte, og ikke til Guds pris. Han er da ikke prest, men vanhellig, og hans eventuelle bønner er ikke rette for Gud. De når aldri hans ører, for Gud bønnhører ikke syndere.

Hvem kan nå fatte en kristens ære og høyhet? Med kongelig makt hersker han over alt, har makt over alt, både død, liv og synd osv. Og ved sin prestelige æresstand har han Guds makt og formår alt i Ham, fordi Gud jo gjør alt han ber om og ønsker, slik salmen uttrykker det: «Gud gjør etter deres vilje som frykter ham, og han hører deres bønn og frelser dem.» Til en slik ære og heder kommer et menneske aldeles ikke ved noen gjerning, men bare ved troen.

Nå skulle en vel kunne se hvorfor en kristen er fri og herre over alt og ikke trenger noen gjerning for å være rettferdig og frelst. Troen gir ham jo alt. Og skulle noen være så tåpelig å mene at han kan bli rettferdig, fri, salig eller en kristen ved en god gjerning, ville han miste troen og alle de goder den gir. Denne dumskap kan neppe belyses klarere enn ved fabelen om hunden som løp ut i vannet. Den hadde et kjøttstykke i kjeften, men da den så speilbildet sitt – og kjøttet – åpnet den munnen for å snappe det, og dermed mistet den alt, både det virkelige kjøttet og skyggebildet.

Hvis du nå spør hvilken forskjell det er i menigheten mellom prestene og de øvrige – for alle er jo prester, sier du – blir svaret: Det er vi mennesker som har delt menigheten i to stender, den geistlige og den lege. Men Skriften gjør ikke et slikt skille. Ut av den store flokken kaller den de som roser seg av flotte titler som pave, biskop og herremenn, til å være tjenere for menigheten, Ordets tjenere som forkynner og underviser om Kristi tro og om den frihet Guds barn eier i Ham. For selv om det er sant at vi alle er prester, vil ikke det si at alle skal lære offentlig og på menighetens vegne. Det har de ikke lov til, selv om de maktet det. For Paulus sier i 1 Kor 4: «Man skal betrakte oss som medhjelpere for Kristus og forvaltere av de guddommelige hemmeligheter.»

Nå har man imidlertid av dette forvalterskap skapt et så verdslig, utvortes og fryktelig herredømme, at ingen hedensk eller verdslig makt kan sammenliknes med det. Som om lekfolket skulle være noe annet enn kristenfolket! Det er snudd slik på hodet at vi helt har tapt den fulle og hele forståelse av hva nåde, frihet, tro og Kristus er og betyr. I stedet har vi fått en mengde menneskelige bud og forordninger, og er kommet i et slaveri så forferdelig at vi minnes Jeremias’ klagesanger om trelldommen under jordens udugeligste mennesker, som misbruker vår elendighet til egen vinning og fordel.

For å vende tilbake til det vi begynte med, mener jeg at det ikke er nok rent overfladisk å preke om Kristi gjerninger, liv og død, som om det dreide seg om en historiefortelling å innrette livet etter. For slik preker de som i våre dager går for å være de høyeste. For ikke å snakke om at man bare taler om ytre og perifere ting fordi man er så opptatt av lover og kirkefedrenes dekreter. Andre taler så sødmefylt om Kristus at menneskenes følelser kommer i kok. Man vil få hjertene til å føle den dypeste ynk med Kristus. Men dette fører kanskje bare til raseri mot jødene, som man mener slo Jesus i hjel, og forkynnelsen kommer på den måten til å gi næring til barnegriller og sentimentalitet.

Men Kristus skal forkynnes slik at en får tro og tillit til ham, og forstår at han ikke bare er Kristus, men min frelser, som arbeider og gjør meg til himmelens barn. Troen vokser og blir bevart når jeg hører hvorfor Kristus kom, hva han bragte og ga og hvordan jeg skal «bruke» og «nyte» ham. Og det kan bare skje når jeg får forklart og lært hvilken frihet han satte meg i, og at jeg er både konge og prest med makt over alle ting, og dessuten lærer å leve i den tillit og fortrøstning at alt jeg gjør, er velbehagelig for Gud og vil få sin bønnhørelse.

Når jeg hører om en slik frelser, må hjertet fryde seg og elske ham til gjengjeld. Så langt vil det aldri komme med det menneske som er under loven. Og hva kan nå skade en slik kristen som elsker Gud og er under hans vern? Om samvittigheten er skremt av synden eller hjertet engster seg for døden, vil en straks søke Kristus, og blir sterk og glad og frykter ikke lenger noe. Han kan tvert om se ned på sine fiender, for han tror at Kristi rettferdighet er hans eiendom, og hans synder er ikke lenger hans, men Jesu Kristi.»

Sitert fra «En kristens frihet», utgitt av Chronos forlag.