Om bleievask, de kristnes kall og Guds masker

Det er ganske vanlig å tenke at dersom man virkelig vil tjene Gud «med hele seg» og leve et hellig liv i hverdagen, bør man bli misjonær, pastor, kirketjener eller noe lignende. Søndagsskolelærer og organist er også veldig bra, for da gjør du noe av betydning i den kristne kirken. Mens når en kristen jobber i klesbutikk, eller som bussjåfør, bilmekaniker, båtbygger, pizzabaker eller noe annet der ute i verden, så utfører vel han eller hun ikke egentlig noen hellig hverdagstjeneste for Gud… Men er dette riktig?

Martin Luther tenkte i de baner da han som ung mann gikk i kloster. Som munk skulle han gi avkall på verden, leve fattig, ikke ta seg vanlig arbeid, og aldri inngå ekteskap og stifte familie, men leve i sølibat. Nå mente han at han gjorde noe virkelig hellig og bra! Mens vanlige folk der ute bare levde helt ordinære liv som ektepar, foreldre, bønder, slaktere, kjøpmenn osv.

Senere oppdaget han at dette var feil. Han hadde presentert en falsk fromhet og hellighet som Gud ikke hadde bedt om. Og Luther begynte i stedet å holde fram hva Bibelen lærer om at alle troende, både kvinner og menn, unge og gamle, er «et kongelig presteskap, et hellig folk» som Gud har «kalt ut fra mørket og inn i sitt underfulle lys» (1 Pet 2,9). Og der i lyset får de tjene Gud og sin neste på hver sin plass – både i familien, i menigheten, og i det verdslige samfunnet. De skal ikke dra noe annet sted eller trekke seg tilbake fra verden. Nei, som Paulus skriver til korintermenigheten: «Enhver skal leve sitt liv der Herren har satt ham, der han var da Gud kalte ham» (1 Kor 7,17).

Et sant og hellig kristenliv til Guds ære blir da å leve og tjene hvor han har satt oss. «Gud smiler sammen med alle sine engler – ikke fordi faren vasker bleier, men fordi han gjør det i kristen tro,» skrev Luther. Gud ser ikke egentlig forskjell på vanlige legfolk og pastorer, prinser og biskoper, selv om de jobber med ulike ting. «Tjenestejenta som feier på kjøkkenet gjør Guds vilje like mye som en bedende munk – ikke fordi hun kanskje synger en kristen salme mens hun feier, men fordi Gud er veldig glad i reine golv. En kristen skomaker gjør sin kristne plikt ikke ved å lime små kors på skoene, men ved å lage gode sko, fordi Gud er interessert i godt håndverk.» De daglige syslene våre er betydningsfulle i Hans øyne.

Mandag, tirsdag… 
På søndagene samles menigheten til gudstjeneste. Vi tilhører «den hellige alminnelige kirke, de helliges samfunn», som vi sier i trosbekjennelsen. At vi er hellige er ikke en innbilsk tanke vi har. Vi vet godt at vi er syndere. Men vi blir tilregnet Jesu hellighet! I Guds hus får vi motta tilgivelsen for all synd. Gud trøster, styrker og utruster oss med evangeliet i ord og sakrament. Vi får glede oss over å være frelst av bare nåde, ved tro, helt ufortjent, ikke på grunn av egne prestasjoner og gjerninger. Vi er takknemlige for å tilhøre Gud med liv, sjel, kropp og alt vi har.

Men så kommer mandagen. Hvor er den hellige kristne kirken nå? Har den tatt en pause? Nei, den er i full aktivitet, spredt rundt på mange forskjellige arbeidsplasser og institusjoner, i ulike hus og hjem, der de troende virker og lever et hellig kristent liv i tjeneste for Gud og sine medmennesker. «Vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem» (Ef 2,10).Gode gjerninger i Guds øyne er ikke minst de oppgavene og forpliktelsene vi har fått i de ulike kallene våre. Åndens frukt i livet vårt lar oss møte folk vi omgås med kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse (Gal 5,22f). 

Å være pensjonist eller yrkesaktiv, å være hjemme med småbarn, skifte bleier og gi omsorg, – alt er Guds kall. Å være noens onkel eller tante, noens sønn eller datter, foreldre og besteforeldre er ulike kall. Å være statsborger i et land, er også et kall. En kristen student som utdanner seg til lærer, har i studietiden dette som sitt kall. Gud vil at hun eller han nå både studerer flittig og er en god kollega for sine medstudenter. Samtidig har studenten kanskje en bijobb i en butikk, dette er også et kall. Da er ikke oppgaven å prøve å evangelisere kundene som er innom butikken, men bare å behandle dem vennlig og profesjonelt. Det er verdifullt i Guds øyne. Men forhåpentligvis kan det snart by seg en mulighet til å snakke om åndelige ting med en kollega. Det siste en kristen ønsker er å holde evangeliet helt for seg selv.

Guds masker 
Som det står i katekismen, er det Gud som har skapt oss og gitt oss «kropp og sjel, øyne, ører og alle lemmer, fornuft og alle sanser og fremdeles bevarer alt dette». Det er også han som gir oss «klær og sko, mat og drikke, hus og hjem, ektefelle og barn, åker, husdyr og alle gode ting». Han sørger for alt vi trenger til kropp og liv, beskytter oss mot farer, bevarer oss mot alt ondt. Men: Vi kan ikke egentlig se at det er Han som gjør det. Han bruker jo for en stor del andre mennesker til å gi oss dette. Bonden dyrker korn på åkeren, og senere lager bakeren brød som vi kan kjøpe og spise.

Luther kalte dette for «Guds masker». Han kunne for eksempel si at det egentlig er Gud som mjølker kua. Selv kan vi bare se at det er budeia. Men Gud skjuler seg bak henne som bak en maske. Enten hun vet det eller ikke, er hun Guds redskap som han gjør bruk av for at vi skal få melk på bordet. 

Gud bruker også styresmaktene i samfunnet, de er innsatt av ham for å opprettholde lov og orden, så vi kan få leve i ro og fred. Ordføreren, politibetjenten, og dommeren, troende eller ikke-troende, er Guds masker, forkledninger som Han skjuler seg bak for å gi oss dette gode. «Styresmakten er en Guds tjener, til beste for deg» (Rom 13,4).

Det sies at «mor er den personen som ga oss liv», og på en måte er vel det sant – og vi skylder mødrene våre stor takk. Men egentlig var det jo Gud. «Du har vevd meg i mors liv,» sang David til Herren (Sal 139,13), og «Du dro meg fram fra mors liv, du gjorde meg trygg ved hennes bryst» (Sal 22,10). Gud bruker foreldre til å gi mennesker liv, omsorg og oppdragelse, og han bruker fiskere, bønder og andre til å forsyne oss med mat, pedagoger til å gi oss opplæring i lesing, skriving og matematikk, og politifolk, vakter og soldater til å gi oss beskyttelse. Og når en pastor forkynner Guds ord klart og rent fra prekestolen, er det egentlig Jesus, den gode hyrdens stemme forsamlingen lytter til.  

De fleste yrkene i samfunnet fyller reelle behov som mennesker har. Vi trenger sjåfører, snekkere, rørleggere, sykepleiere, leger, musikere, gartnere, fabrikkarbeidere og så videre. Gud bruker altså disse og mange andre som sine masker, enten de er klar over det eller ikke. Han bruker dem til å holde verden oppe og hjelpe og velsigne menneskene som han har så stor omsorg for. 

Unntak er «yrker» som livnærer seg ved ting som i seg selv er synd, for eksempel narkolangere, bordellmammaer og nettsvindlere. Det er ikke Gud som står bak de aktivitetene.

Men når ei jente trøster en liten gutt som gråter, er det altså Gud som står bak og gir omsorg, skjult av en «maske». Likeså når vi går til en syk nabo og tilbyr hjelp med å klippe plenen, gå tur med hunden, eller andre ting.

Meningsfullt
En del synes at hverdagene er ganske grå. De står opp og går på jobb, men det føles lite meningsfullt. Så de jobber mest for pengene og bare lengter etter helgene og lønningsdagen. Også for kristne kan nok det daglige arbeidet iblant føles som et ork. Men i Guds ord, som vi får ta til oss av i gudstjenester og andaktsstunder hjemme, lyser Herren opp for vår sti, gir oss evangeliet om rettferdiggjørelsen og syndstilgivelsen i Jesus. Og vi blir på ny minnet om at vi er del av «en utvalgt slekt, et kongelig presteskap», et hellig folk som Gud har vunnet for at vi skal forkynne hans storverk, han som kalte oss fra mørket og inn i sitt underfulle lys (1 Pet 2,9). Forkynnelsen av hans storverk skjer når vi med ord og gjerninger bidrar til at evangeliet om Frelseren blir delt, og når vi priser Gud som takk for all hans godhet. «Herre, du har gledet meg med ditt verk, jeg jubler over det dine hender har gjort. Hvor store dine gjerninger er» (Sal 92,5f).

Så har alle troende et kall fra Gud til å tjene der vi er, gjennom våre daglige plikter og oppgaver, og med hele oss, 24/7, hver uke, hele året. Å hvile og lade batteriene er også etter hans vilje og en del av kallet. Når vi slik betrakter hverdagslivet gjennom troens brilleglass, vil alt det vi holder på med kjennes langt mer meningsfullt. For vi er jo en del av noe mye større! Gud selv er virkelig til stede og gjør sine gjerninger gjennom oss og vår neste hver dag, hjemme, på skolen, på arbeid og i fritiden.

Vi skal altså ikke trekke oss tilbake fra samfunnet, men være i verden, selv om vi ikke er av den (Joh 17,14f). Og ikke la oss flekke til av verden, men bære kroppen fram «som et levende og hellig offer til glede for Gud». Det skal være vår åndelige gudstjeneste (Rom 12,1). «La alt dere sier og gjør, skje i Herren Jesu navn, med takk til Gud, vår Far, ved ham» (Kol 3,17)

Gud har ofret sin egen kjære Sønn for oss, som et sonoffer for vår synd og skyld, én gang for alle. Jesus ga seg selv som løsepenge og betalte hele vår gjeld. «Han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og sto opp for dem» (2 Kor 5,15). «Det er fullbrakt!» Så det vi nå vil bære fram er takkoffer. Vi vil takke for Guds store godhet og nåde ved å ofre tid, krefter, talenter, ulike ressurser, i tjenesten for Gud og vår neste. Alt sammen har vi fått, og «vi elsker fordi han elsket oss først» (1 Joh 4,19).

Det er godt mulig at det ikke blir spesielt mye takk og anerkjennelse fra folk, som respons. Du kan uansett være glad, for du skal utføre tjenesten din som for Herren og ikke for mennesker (Kol 3,23). Og om det enn er ufullkomment og skrøpelig, det du gjør, vet du at det likevel er verdifullt for ham som kalte deg til tjeneste. Han virker gjennom deg og det du gjør og sier i hverdagen. Dette er veldig stort og meningsfullt, om det enn kan virke smått eller uspennende sett med verdens øyne.

(Fra Bibel og Bekjennelse, 3/2022)

Illustrasjoner: Unsplash

Trøbbel i Wittenberg – Luther vender tilbake fra eksilet, mars 1522

Bykirken i Wittenberg. Foto: Wim van ‘t Einde, Unsplash.com

Etter å ha blitt lyst fredløs av keiseren, satt Martin Luther fra 19. april 1521 i skjul på Wartburg, et av slottene til kurfyrst Fredrik den vise av Sachsen. Noen ny «luthersk kirke» var ennå ikke blitt grunnlagt. Mange rundt om i Tyskland og Nord-Europa var enige i reformatorens protester mot falsk lære og praksis innenfor pavekirken, og praksisen med salg av avlatsbrev hadde avtatt betraktelig. Men gudstjenestelivet og kirkens liturgi var forblitt uendret. Folk begynte å bli utålmodige. Skulle det ikke snart skje noe mer?  

I løpet av Luthers ti måneder lange eksil begynte det å hende ting i hjembyen Wittenberg, reformasjonens sentrum. Først langsomt. Siden utviklet det seg plutselig så fort at ting kom helt ut av kontroll.

Noen av hans kolleger ved universitetet, Philipp Melanchthon, Justus Jonas og Andreas Karlstadt, fikk oppgaven med å lede reformasjonsbevegelsen i Luthers fravær. Først var han ganske fornøyd med rapportene han mottok, for eksempel om at flere prester, inkludert A. Karlstadt, inngikk ekteskap, noe kirken jo i mange hundre år hadde forbudt. (Karlstadt gikk imidlertid så langt at han uttalte at det burde bli obligatorisk for prester å gifte seg og bli far til en barneflokk… ). Mange av byens augustinermunker forlot klosteret, en del giftet seg med tidligere nonner. Ved nattverdfeiringer fikk nattverdgjestene motta både vin og brød, mens de tidligere bare hadde fått brødet. Det ble slutt på privatmesser, dvs. nattverdfeiring uten menigheten til stede, bare presten og en medhjelper. Juledag 1521 ledet Karlstadt nattverdfeiringen kledd i professorkjortelen sin, ikke kirkens flotte messehagel. Og for første gang i sitt liv hørte menigheten innstiftelsesordene lest med høy stemme på tysk, ikke latin. Karlstadt forkortet også nattverdliturgien, hoppet over alt som fremstilte messen som en offerhandling. Disse bruddene med gammel tradisjon føltes svært dramatiske for mange i menigheten, som ikke hadde mottatt undervisning om disse tingene.

Prester og munker og andre som ville holde på de gamle skikkene opplevde nå å bli utskjelt og kjeppjaget av studenter og vanlige byborgere. Kurfyrst Fredrik var bekymret over de økende tendensene til uroligheter, ordensforstyrrelser, voldelige opptøyer i byen. Han ga påbud om at de kirkelige reformene måtte stanses inntil videre.  

Påvirket av Karlstadt, bestemte byrådet imidlertid at kirkene skulle tømmes for altertavler, skulpturer, bilder av Kristus, Maria, apostlene og andre helgener osv., Som støtte for dette, siterte man Skriftens ord, «Du skal ikke lage deg gudebilder, ingen etterligning av noe som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke la deg lokke til å dyrke dem!» (2 Mos 20,4-5).

Siden det heller ikke står noe i Bibelen om at man skal bruke orgel i gudstjenesten, påsto Karlstadt at det var feil å bruke orgel. Lyden av orgel, trompeter og fløyter var verdslig og forstyrrende og hørte hjemme i teateret, ikke i kirken, mente han.

I februar 1522 fant det så sted en ikonoklasme (billedstorm) i Wittenberg. Folk gikk løs på kirkenes inventar og utsmykning, knuste og skar i stykker.

Midt oppi alt dette, var også tre «profeter» fra Zwickau ankommet byen og skapte uro med sine prekener der de påsto de hadde fått direkte åpenbaringer fra Den Hellige Ånd, og at det var viktigere enn hva som sto i Bibelen. De avviste også barnedåpen og kjempet sammen med Karlstadt for å innføre radikale reformer i kirken og gudstjenesten.

Nå var det kaos. Melanchthon og andre av Luthers venner tryglet ham om snarest å komme tilbake Wittenberg for å redde situasjonen. Han hadde akkurat gjort ferdig et første utkast til sin oversettelse av Det nye testamente fra gresk til tysk og var selv innstilt på å avslutte sitt eksil nå. Men kurfyrsten hadde gjort det klart at han ønsket at den fredløse reformatoren bare skulle bli værende på skjulestedet, så Luther skrev i et brev til ham at fyrsten var uten skyld for Gud dersom han skulle bli tatt til fange eller slått i hjel. Han mente han kunne klare seg uten fyrstens beskyttelse, fordi han hadde en mye mektigere beskytter i Herren Gud.

Den 1. mars 1522 forlot Luther Wartburg og ankom hjembyen noen dager senere. På første søndag i faste («Invocavit»-søndagen), den 9. mars, begynte han i bykirken en serie på åtte daglige prekener der han tilretteviste billedstormerne og urostifterne og dem som ville presse gjennom endringer med makt og i alt for raskt tempo. Alt måtte skje i frihet, og med god orden, uten opprør og vold. Endringer skulle forkynnes fram, folk måtte undervises i Guds Ord med tålmodighet, og ikke tvinges til noe imot sin samvittighet. Likesom spedbarn burde de først gis melk, så grøt, før de fikk kraftigere kost. Dag etter dag underviste Luther om messen og liturgien, presters ekteskap, fjerningen av bilder, nattverden, mat og faste m.m. Han var svært kritisk til alle som mente at det å beholde menneskelige tradisjoner var nødvendig for frelsen, men like kritisk til dem som mente at avvisningen av tradisjonene var nødvendig for frelsen: «Lag ikke et «nødt» ut av et «fritt»».

Fra prekenen mandag 10. mars:
«Ordet har skapt himmel og jord og alle ting — det er det som må gjøre det, og ikke vi arme syndere. Summa summarum: preke det vil jeg, si det vil jeg, skrive det vil jeg, Men tvinge, trenge noen med makt, det vil jeg ikke, for troen vil mottas frivillig og uten tvang, Ta eksempel av meg. Jeg var imot avlatshandelen og alle papister, men ikke med makt. Jeg har bare holdt på med Guds ord, preket og skrevet, ellers har jeg ikke gjort noen ting. Mens jeg lå og sov eller drakk wittenbergsk øl sammen med min Philippus og Amsdorf, utrettet det så meget at pavedømmet er blitt svakere enn noen fyrste eller keiser hittil har gjort det. Jeg har intet gjort, ordet har virket og utrettet det alt sammen. Hadde jeg villet fare frem med voldsomhet, hadde jeg bragt en svær blodsutgydelse over Tyskland. Ja, i Worms kunne jeg ha anrettet et slikt spill at ikke en gang keiseren hadde vært trygg. Men hva hadde det vært? Et narrespill! Jeg gjorde det ikke, jeg lot ordet handle. Hva tror dere vel djevelen tenker når man vil utrette tingene ved å lage ståhei? Jo, han sitter bak kulissene og tenker: aha, nå skal vel de narrene komme til å lage et nydelig spill! Men vi vi konsentrerer oss om ordet alene og lar det alene virke, da ergrer han seg.»

Fra prekenen tirsdag 11. mars:
«Om bildene: Bilder er ikke nødvendige, men det står oss fritt om vi vil beholde dem eller ikke beholde dem … Dere leser i loven, 2 Mos 20,4: «du skal ikke gjøre deg noe utskåret bilde eller noen avbildning av det som er oppe i himmelen, eller av det som er nede på jorden eller av det som er i vannet nedenfor jorden.» Det er det dere bygger på, det er grunnlaget. La oss nå se! Sett at våre motstandere nå vil si: men det første bud forlanger bare at vi skal tilbe én Gud og ikke noe bilde, og slik står det også like etter det dere siterte: «du skal ikke tilbe dem» (2 Mos 20,5). Altså er det tilbedelsen som er forbudt, ikke fremstillingen … Ja, sier du, men det står i teksten: «du skal ikke gjøre deg noe bilde». De sier: det står også: «du skal ikke tilbe dem» … De sier: bygget ikke Noa, Abraham og Jakob altere? Kan noen nekte for det? Nei, det må vi innrømme. Videre, satte ikke Moses opp en slange i ørkenen, slik vi leser i fjerde Mosebok? (4 Mos 21,9). Hvordan kan du da si at Moses har forbudt oss å lage noe bilde, når han lager et selv? En slange er jo også et bilde … Leser vi ikke dessuten videre at der var laget to kjeruber på nådestolen, på selve det sted hvor Gud ville tilbes? (2 Mos 27,7). Jo, vi må pent innrømme at man kan beholde og lage bilder, men tilbe dem skal vi ikke, og dersom man tilber dem, så skal de rives ned og fjernes.»

Luther forsvarte de lokale kirkenes rett til å beholde de bildene de ønsket. Og med sine åtte kraftfulle Invocavit-prekener oppnådde han å gjenopprette ro og orden i Wittenberg. Han ba de svermeriske Zwickau-profetene om å bevise budskapet sitt ved å gjøre et mirakel. De nektet, og forlot så byen. Andreas Karlstadt ble heller ikke værende særlig lenge etter dette. Med Luther tilbake fra eksilet, var reformasjonsbevegelsen igjen på rett spor.

Kilder:
Bainton, Roland: Here I stand. A Life of Martin Luther.
Lønning, Inge: Levende Luther.

Luther bortført til Wartburg

I mai 1521 skrev den kjente billedkunstneren Albrecht Dürer i dagboken sin: «O Gud, hvis Luther er død, hvem skal heretter gi oss det hellige evangeliet med slik klarhet?» Å lese reformatorens skrifter hadde tidligere hjulpet ham ut av stor angst og nød. Men nå var han redd for at alt var over, etter nyheten om den dramatiske bortføringen på vei hjem fra riksdagen i Worms.

Da Luther den 18. april sto foran keiseren og riksdagsforsamlingen og nektet å trekke tilbake bøkene og skriftene han hadde utgitt, forsto kurfyrst Fredrik den vise av Sachsen at teologiprofessoren hans var i stor fare og trengte å bli plassert på et trygt skjulested. Etter pavens bannlysning i januar ventet nå keiserens riksakt (Worms-ediktet ble offentliggjort 26. mai), som erklærte Luther som kjetter og fredløs. Enhver kunne heretter rane eller drepe ham uten å bli straffet for det, selv om han helst skulle gripes og overgis til keiseren. Det var nå forbudt å gi ham mat, hjelp og husrom, og å trykke og lese bøkene hans.

Luther ønsket bare å få dra rett hjem til Wittenberg, men måtte bøye seg for kurfyrstens vilje og plan; han skulle bortføres til et hemmelig sted. Etter ni dagers reise ble vognen hans overfalt av en gruppe menn bevæpnet med armbrøster. Reisekameraten Nikolaus von Amsdorf spilte sin rolle svært overbevisende; han var opprørt, ropte og kjeftet og smelte imot de brutale overfallsmennene der de fór av gårde med Luther, slik at kusken og de andre i reisefølget fikk tydelig inntrykk av at dette var «på ekte». Og nyheten om denne dramatiske hendelsen spredte seg raskt omkring i landet.

Overfallsmennene red lange omveier med fangen sin rundt i skogene i Thüringen, før de seint om kvelden den 4. mai leverte ham oppe på kurfyrstens borg Wartburg, høyt over byen Eisenach, der Luther hadde gått på skole som barn. Kun sjefen på borgen visste hvem den nyankomne var, og han fikk beskjed om ikke å vise seg for folk før han hadde latt hår og skjegg vokse langt. Han fikk nye klær og gikk de neste ti månedene under navnet «Junker Jörg». (Junker var betegnelsen på en ung mann av lavadelig familie, som tjente ved et hoff eller var gått inn i hæren for å bli offiser.)

Etter hvert fikk omverdenen vite at Luther fortsatt var i live, for vennene hans mottok brev fra «Fuglenes rike» og «Luftens rike», der han uten å røpe oppholdsstedet fortalte hvordan han hadde det.

Han hadde det ikke så lett. Følte seg ensom og forlatt, helt isolert, etter i flere år å ha vært i begivenhetenes sentrum. Lyden av ugler og flaggermus like utenfor vinduet hans om natten ga en sterk følelse av at Satan var på ferde og ville plage ham. Den fine maten som ble servert dag etter dag førte til mageproblemer. Og han strevde med søvnløshet og vanskelige tanker: Tenk om han hadde tatt helt feil og nå var skyldig i å ha ført mange mennesker på avveie, mot fortapelsen? Litt senere hadde han i stedet dårlig samvittighet for at han ikke hadde avlagt et enda klarere og mer overbevisende vitnesbyrd i Worms. Botemidlet mot alle strevsomme tanker og følelser ble å sette i gang å arbeide. Han skrev først en kommentar over Salme 68 og fortsatte med en kommentar til Marias Lovsang. Manuskriptene ble sendt til venner i Wittenberg for trykking og utgivelse, på kort tid et dusin nye skrifter.

Etter hvert gikk han også i gang med å oversette Det nye testamente til tysk, direkte fra grunnteksten (et gresk nytestamente nylig publisert av Erasmus av Rotterdam), mens han sammenlignet med den latinske oversettelsen Vulgata. Tyske bibler fantes fra før, men hadde ikke fått stor utbredelse blant folk, blant annet på grunn av deres relativt tunge og utilgjengelige språklige stil. Luther prøvde å få til en ganske folkelig oversettelse som skulle være lett forståelig for vanlige mennesker. Forkledd som Junker Jörg begynte han å snike seg rundt blant bodene på markedsplassen i Eisenach for å lytte og lære hvordan folk der uttrykte seg. Det ferdige nytestamentet (utgitt september 1522) kom til å få stor spredning og en enorm betydning for reformasjonen. Samtidig la Luthers oversettelse grunnen for hele det moderne tyske skriftspråket.

Hjemme i Wittenberg utviklet ting seg raskt. I kirken ble det gjort endringer i liturgien; det ble forbudt å feire nattverden på gamlemåten, som et offer. Og fra nå av skulle menigheten ikke bare motta brødet, men også vinen. Kurfyrsten uttrykte skepsis til en del av forandringene. Man begynte å spise kjøtt på fastedagene. Munker og nonner begynte å forlate klostrene. Luther ble engstelig for at ting kanskje gikk litt for fort. Han ville ikke at folk skulle tvinges til noe og få samvittighetsproblemer midt oppi alle forandringene. Tre prester giftet seg, for Luther hadde jo så tydelig vist at kravet om sølibat var ubibelsk. De tre ble arrestert på ordre av erkebiskopen i Mainz, noe Luther skrev en varm protest imot. Noen begynte å ødelegge altere, helgenstatuer og annen kunst i kirkene, det var tendenser til opptøyer. Luther forsøkte å gi formaninger og råd om dette og mange andre ting per brev, men det virket som om det bare var delvis vellykket.

En morgen fikk han tak i en hest, og tvert imot alle råd og formaninger red han de om lag 20 milene til Wittenberg for å prøve å roe ned situasjonen. Den 4. desember gikk den skjeggete Junker Jörg omkring på gaten i hjembyen. Det tok litt tid før Philipp Melanchthon og de andre vennene hans klarte å kjenne ham igjen. Etter mange samtaler vendte han etter en ukes tid tilbake til Wartburg. Men i månedene som fulgte ble det nye uroligheter i Wittenberg. Vennene ville ha ham tilbake, og Luther klarte å overtale kurfyrsten til å la ham få lov å forlate eksilet for godt. I begynnelsen av mars var han hjemme igjen, for å lede reformasjonen videre. Worms-ediktet ble aldri gjort rettsgyldig i kurfyrstedømmet Sachsen, så der kunne Luther føle seg relativt trygg resten av livet.  

Illustrasjonsfoto av Sven Lachmann fra Pixabay.

Portrett av Martin Luther som Junker Jörg, av Lucas Cranach den eldre.

Levende interesse for Luther blant katolikker

En WELS-pastor forteller på Facebook om en bevegelse innenfor den romersk-katolske kirke som ønsker at pave Leo X’s ekskommunisering av Martin Luther for fem hundre år siden nå må oppheves og at reformatoren bør opphøyes til «kirkelærer» (Doctor Communis Ecclesiae, en svært høythengende tittel som gis meget sjelden). 

Pastoren var til stede på et symposium ved det katolske Marquette University i Milwaukee, Wisconsin, ledet av prof. Dr. Markus Wriedt fra Institutt for europeisk historie i Mainz, Tyskland. Dr. Wriedt fortalte at innenfor mange katolske ordener har man i årevis lest og studert Luthers skrifter, spesielt på grunn av deres verdi som oppbyggelseslitteratur. En nonne fra San Francisco reiste seg og fortalte at i huset der hun bor bytter de daglig på å lese høyt fra Luther, mens de andre nonnene spiser.

Dr. Wriedt konkluderte med at det katolske dogmet (fra 1871) om pavens ufeilbarlighet i lærespørsmål er til forvirring for mange. Er det slik å forstå at dette dogmet også gjelder alle pavene som levde før 1871? Uttalte Leo X seg i 1521 med pavelig ufeilbarlighet da han offisielt bannlyste Luther? Disse spørsmålene må behandles i Vatikanet før Luthers ekskommunisering eventuelt kan oppheves.

500 år siden riksdagen i Worms

Maleri av Anton Alexander von Werner. (Wikimedia Commons)

Luthers fremtreden for keiser Karl V og alle rikets mektigste menn i Worms er klimakset og avslutningen av første del av historien om den lutherske reformasjonen.

Tre og et halvt år tidligere hadde de 95 tesene skapt mye oppstyr, og i tiden som fulgte fortsatte Luther med stadig sterkere kritikk av romerkirkens ubibelske lære og praksis. I januar 1521 ble han så offisielt bannlyst og ekskommunisert av pave Leo X.

Vanligvis, når noen ble bannlyst av paven, var det neste som skjedde at man ble arrestert av de verdslige myndighetene, dømt og henrettet. Luther hadde grunn til å forvente det samme. Men hans gode støttespiller, kurfyrst Fredrik av Sachsen, fikk overtalt keiseren til å invitere Luther til riksdagen i Worms, for å forsvare seg. Luther fikk løfte om fritt leide til og fra Worms, men følte seg likevel ikke særlig trygg av den grunn. Ca. hundre år tidligere hadde nemlig den tsjekkiske reformatoren Jan Hus fått samme løfte av keiser Sigismund før kirkemøtet i Konstanz, men var likevel blitt grepet, dømt og brent på bålet som kjetter.

På veien fra Wittenberg møtte det fram store menneskemengder og hyllet Luther som en helt fordi han hadde våget å protestere mot selveste paven. Det var Europas mest omtalte mann som kom kjørende.

Etter fjorten dagers reise var han fremme i Worms den 16. april 1521, og neste dag ble han innkalt til avhør framfor riksdagsforsamlingen. Titlene på Luthers skrifter som man påsto inneholdt kjettersk lære, ble lest opp, i alt tjuefem. Han ble stilt følgende spørsmål: Kunne han bekrefte at det var han som var forfatteren til alle disse? Og holdt han fast ved alt det han hadde skrevet, eller ville han trekke noe tilbake? Han ba om betenkningstid før han svarte og fikk frist til neste dag klokken fire.

Den 18. april holdt han så sin forsvarstale, som gjorde dypt inntrykk på mange av de tilstedeværende. Han sa at dersom han hadde tatt feil på noe punkt, ba han om å bli tilrettevist med bevis fra Guds ord. Hvis ikke, vegret han seg mot å stole på pavers eller kirkemøters ord alene, siden det var en kjent sak at de ofte hadde tatt feil og motsagt hverandre. Fordi han hadde bygd på den hellige Skrift, og samvittigheten hans var bundet av Guds ord, verken ville eller kunne han trekke noe tilbake.

Etter dette forsøkte flere å overtale ham til å inngå kompromiss, uten å lykkes. Keiser Karl uttrykte hvor hårreisende han syntes det var at en person på egenhånd kunne mene at han selv hadde rett og hele kirken tok feil. Det måtte uten tvil være Luther som hadde feil, mente han. Men han holdt uansett løftet sitt om fritt leide hjem fra riksdagen, og Luther fikk reise tilbake til Wittenberg.

Noen uker senere offentliggjorde keiseren det såkalte Worms-ediktet, som fordømte Luther som kjetter pga. hans avvisning av den katolske kirkes lære. I tillegg ble han anklaget for å ha oppildnet til strid og ødeleggelser. Ediktet utlyste riksakt (riksbann) over Luther; det var nå forbudt enten med ord eller gjerninger å forsvare, beskytte eller hjelpe ham. Og den som kunne bistå med å få ham arrestert og dømt, ville få en generøs belønning for denne gode gjerning.

I mellomtiden var Luther på hjemveien blitt bortført av mennene til kurfyrst Fredrik av Sachsen. De neste ti månedene satt han i skjul på borgen Wartburg ved Eisenach og oversatte Det nye testamente til tysk.

Worms-ediktet ble aldri kunngjort i kurfyrstedømmet Sachsen, og ellers i landet ble det mottatt med stor uvilje. Men keiseren var uansett fast bestemt på at det skulle etterfølges. Imidlertid ble han nå på grunn av ytre kriger nødt for tilbringe de neste ni årene borte fra Tyskland. Dermed kunne den lutherske lære nokså uhindret fortsette å bre seg ut.

Blant de tilstedeværende i Worms da Luther holdt sin forsvarstale, var en dansk prins, fra 1534 kjent som kong Kristian 3. Han ble sterkt grepet av det han så og hørte. Femten år senere fikk han endelig etter en del komplikasjoner innført den lutherske reformasjonen i Danmark og Norge.

Å bli bannlyst av paven og lyst fredløs av keiseren var svært dramatisk og selvsagt en stor påkjenning for hvem som helst, også for Martin Luther. De fleste forventet at han innen nokså kort tid ville lide martyrdøden, slik det skjedde med flere andre som bekjente seg til den lutherske lære. Men Luther erfarte at Gud ga ham sin fred, midt oppi alt kaoset, i motstanden og forfølgelsen. Han skriver noen få år senere:

«La paven rase. La keiseren og fyrstene hans true oss med det onde. Vi skal sitte i den skjønneste fred selv om de kaster oss i fengsel. Dersom de tillates å gi seg selv over til sin vrede, dersom de til slutt endog slakter oss ned, skal vi fryde oss like mye som om vi var invitert til en bryllupsfest» (Fra en kommentar over Sakarja kap. 2).

«Kjære verden, du forfølger ikke meg; du forfølger Kristus, min Herre. Siden jeg vet dette, utfordrer jeg deg til å gjøre ditt verste. Her står jeg i Guds navn og lar deg sammen med alle helvetets djevler rase i deres navn. Du kan forfølge, utvise, ja også drepe meg, dersom min Herre Kristus vil. Men du kommer ikke til å ta fra meg mitt mot og min trøst. Heller ikke kommer du til å drive meg til å bli fortvilet i hjertet. For siden jeg opplever dette for Kristi skyld, skal jeg med glede risikere det i Hans navn og bare synge og juble av fryd midt imot djevelens rasende ansikt» (Fra en kommentar over Johannes kap. 19).

Og i 1529 skriver han som avslutning på sin aller mest berømte salme:

Guds ord det skal de nok la stå,
og ingen takk de høster.
Gud selv vil mektig med oss gå,
hans gode Ånd oss trøster.
Og om vårt liv de tar,
og røver alt vi har,
la fare hen, la gå!
Mer kan de ikke få.
Guds rike vi beholder.

Luther brenner pavens bulle

500 ÅR SIDEN 10. desember 1520

Tresnitt fra 1557

Det som hadde begynt den 31. oktober 1517 med Martin Luthers protest mot avlatshandelen i Tyskland, utviklet seg raskt til en strid om enda større ting. Romersk-katolske teologer argumenterte med at når avlatshandelen var godkjent av selveste paven, burde selvfølgelig også alle kristne godkjenne den. Men Luther svarte at man måtte avvise paven dersom han talte eller skrev i strid med Bibelen. Han sa at paver og kirkemøter ofte har tatt feil, og at den hellige Skrift er kirkens ene guddommelige autoritet i lærespørsmål. Han kritiserte romerkirkens lære om avlat, bot, synd, nåde, tro, skjærsilden, og pavens lederstilling i kirken.

Sett fra Roma var dette noe av det mest provoserende og utålelige på lang tid; Luther var en kjetter (vranglærer) som måtte stanses. Han ble formant til å tie stille, men til ingen nytte. Pave Leo X ba til slutt noen av sine ledende teologer forfatte en «bulle» mot opprøreren fra Wittenberg. Og 15. juni 1520 ble bullen Exurge Domine utsendt, med innledningsordene: «Reis deg, Herre, og før din sak! Et villsvin har brutt seg inn i din vingård.» Luthers lære fordømmes på 41 ulike punkt. Paven forbyr folk å lese skriftene hans, de inneholder pest og virus som ikke kan tolereres og bør derfor brennes. Luther trues med ekskommunikasjon, dvs. utvisning fra kirkens fellesskap. Han får en frist på seksti dager til å trekke bøkene og prekenene sine tilbake; hvis ikke vil han automatisk bli lyst i bann.

Da pavens representant reiste omkring i Tyskland for å presentere bullen, ble den mange steder møtt med sterk motstand. Men blant annet i Køln og Mainz ble det laget bokbål der Luthers skrifter ble kastet på ilden.

Pavens banntrusselbulle nådde fram til Wittenberg den 10. oktober, og Luther hadde dermed frist på seg til 10. desember. Først mistenkte han at bullen var en forfalskning, fordi han syntes den inneholdt så svak teologisk argumentasjon. Men etter hvert innså han at den faktisk var ekte.

Den 10. desember klokken ti samlet en skjelvende og bedende Luther mange av sine tilhengere ved Elsterporten i Wittenberg og sa: «Siden de har brent mine bøker, brenner jeg deres.» I tillegg til banntrusselbullen, kastet han på ilden også andre pavelige skrifter, først og fremst den store kirkelige lovsamlingen, Corpus iuris canonici, «for Luther en av de fremste manifestasjoner av kirkens maktmisbruk, av pavens tyveri av den kristne frihet fra de troende i Kristi navn. Her viste kirken seg tydeligere enn noe annet sted som en falsk lovgiver, som bandt de troende med en lang rekke unødvendige regler … For å markere hvilket uvesen den kanoniske retten representerte, og hvilket alvor som lå i Luthers brudd med denne tradisjonen, måtte det et bokbål til.» (Tarald Rasmussen, «Luthers reformasjon. Hovedtekster 1517-1520», Oslo, 2004, s.13)

Med denne dramatiske handlingen markerte Luther at han brøt med romerkirken; han ble ikke stående og vente til han ble kastet ut. Å brenne både bullen og andre pavelige skrifter ble betraktet som svært skandaløst og grovt. Kurfyrst Fredrik den vise av Sachsen fant det derfor nødvendig å skrive til keiseren for å unnskylde Luther. Han argumenterte med at det var uakseptabelt at Luthers egne skrifter var blitt brent uten at det først var bevist at de inneholdt vranglære. Luther burde vel ikke ha svart med samme mynt, men forhåpentlig kunne keiseren overse dette, siden det var de andre som hadde begynt?

Den 3. januar 1521 ble Luther så endelig offisielt bannlyst i Roma med bullen Decet Romanum Pontificem. Nå var det alles plikt å betrakte ham og hans støttespillere som kjettere. Paven oppfordret alle erkebiskoper, biskoper og andre kirkelig ansatte til å bekjempe den lutherske lære og forsvare den katolske tro.

Tre måneder senere står Luther foran keiser Karl V. ved riksdagen i Worms. Han skal få en aller siste sjanse. Han bes på ny om å trekke tilbake det han har skrevet, men nekter å gjøre dette såfremt ingen kan vise ham ut fra Bibelen at han har tatt feil. Luther blir erklært fredløs og oppholder seg de neste ti månedene i skjul på festningen Wartburg.

En kristens frihet

For fem hundre år siden, mot slutten av november 1520, utga Martin Luther et av sine mest berømte skrifter, «Om et kristenmenneskes frihet».

På dette tidspunktet hadde han nylig mottatt en banntrusselbulle fra paven i Roma og tenkte at han derfor hadde relativt kort tid igjen å leve. I dette skriftet skriver Luther likesom en sammenfatning av alt det han har oppdaget og lært om evangeliet.

Han underviser om at en kristen er blitt rettferdiggjort ved troen alene, uten gjerninger, er blitt ett med Kristus og er rik og har nok av alt i Ham. Dermed er den kristne helt fri og ikke undergitt noen. Men: samtidig er også den kristne blitt en tjener her på jorden som er alle og enhver undergitt. Etter Kristi forbilde og av takknemlighet for hans nåde, vil det nye mennesket i oss tjene i kjærlighet og gjøre godt mot alle.

Et utdrag fra skriftets første del:

«Den ære og verdighet som Kristus har i og med sin førstefødselsrett, deler han med alle troende, ifølge ekteskapsretten. Etter den har bruden del i alt som tilhører brudgommen. Derfor er alle som tror på Kristus, prester og konger, jf. 1 Pet 2,9: «Dere er et utvalgt folk, et kongelig presteskap, et hellig folk … og skal forkynne storheten hos ham som har kalt dere fra mørket inn i sitt overveldende lys.»

Dette forklares slik: Med hensyn til kongedømmet hever Ånden enhver kristen så høyt at han blir fullstendig herre over alt og alle, så ikke noe kan skade ham. Alt må tjene til det beste. Det sier Paulus tydelig i Rom 8: «Alle ting tjener dem til gode som elsker Gud,» og i 1 Kor 3,21-22: «Alt er til for dere … det være seg verden, livet eller døden, de ting som nå er eller de ting som skal komme – alt hører dere til.»

Dette må vi ikke forstå slik at de kristne har legemlig makt over alt og kan skalte og valte som de vil. Det ville i tilfelle være en stor villfarelse, som mange geistlige er fanget i. Det er en sak for konger, fyrster og stormenn, Vi skal være de små og forsakte, som både lider og dør. Faktisk er det slik at jo nærmere vi lever Gud, desto mer må vi lide, noe vi kan lære ved å betrakte den høyeste førstefødte, Kristus, og alle brødrene hans, de hellige.

Det vi her taler om, er det åndelige herredømme. Det hersker i fiendeleiren og viser seg mektig i forfølgelsene. Ja, det er mektigst og mest kraftfullt i skrøpelighet og svakhet. Alt tjener til min frelse, endog død og kors. Både godt og vondt blir mine tjenere og undersåtter. Når jeg har troen, trenger jeg ikke noe mer, bare det at troen får øve seg så den blir sterk og uovervinnelig. Det blir den nettopp når verden løper storm mot den. Dette er altså den kristne frihet og makt.

Nå er vi imidlertid ikke bare konger, men også evige prester. Det er noe langt mere, for prestedømmet gjør oss verdige til å tre fram for Gud og be og undervise andre i det som hører ham til. Foruten alle de andre kall vi har i Kristus, er vi også hans medprester som tillitsfullt i den hellige Ånd tør anrope Gud med vårt «Abba, Far» og be for hverandre og gjøre alt godt, slik det synlige presteskap gjør. Den derimot som ikke tror, har ikke nytte eller gavn av noe. Han er trell under alle ting, for han bruker det til egen nytte, og ikke til Guds pris. Han er da ikke prest, men vanhellig, og hans eventuelle bønner er ikke rette for Gud. De når aldri hans ører, for Gud bønnhører ikke syndere.

Hvem kan nå fatte en kristens ære og høyhet? Med kongelig makt hersker han over alt, har makt over alt, både død, liv og synd osv. Og ved sin prestelige æresstand har han Guds makt og formår alt i Ham, fordi Gud jo gjør alt han ber om og ønsker, slik salmen uttrykker det: «Gud gjør etter deres vilje som frykter ham, og han hører deres bønn og frelser dem.» Til en slik ære og heder kommer et menneske aldeles ikke ved noen gjerning, men bare ved troen.

Nå skulle en vel kunne se hvorfor en kristen er fri og herre over alt og ikke trenger noen gjerning for å være rettferdig og frelst. Troen gir ham jo alt. Og skulle noen være så tåpelig å mene at han kan bli rettferdig, fri, salig eller en kristen ved en god gjerning, ville han miste troen og alle de goder den gir. Denne dumskap kan neppe belyses klarere enn ved fabelen om hunden som løp ut i vannet. Den hadde et kjøttstykke i kjeften, men da den så speilbildet sitt – og kjøttet – åpnet den munnen for å snappe det, og dermed mistet den alt, både det virkelige kjøttet og skyggebildet.

Hvis du nå spør hvilken forskjell det er i menigheten mellom prestene og de øvrige – for alle er jo prester, sier du – blir svaret: Det er vi mennesker som har delt menigheten i to stender, den geistlige og den lege. Men Skriften gjør ikke et slikt skille. Ut av den store flokken kaller den de som roser seg av flotte titler som pave, biskop og herremenn, til å være tjenere for menigheten, Ordets tjenere som forkynner og underviser om Kristi tro og om den frihet Guds barn eier i Ham. For selv om det er sant at vi alle er prester, vil ikke det si at alle skal lære offentlig og på menighetens vegne. Det har de ikke lov til, selv om de maktet det. For Paulus sier i 1 Kor 4: «Man skal betrakte oss som medhjelpere for Kristus og forvaltere av de guddommelige hemmeligheter.»

Nå har man imidlertid av dette forvalterskap skapt et så verdslig, utvortes og fryktelig herredømme, at ingen hedensk eller verdslig makt kan sammenliknes med det. Som om lekfolket skulle være noe annet enn kristenfolket! Det er snudd slik på hodet at vi helt har tapt den fulle og hele forståelse av hva nåde, frihet, tro og Kristus er og betyr. I stedet har vi fått en mengde menneskelige bud og forordninger, og er kommet i et slaveri så forferdelig at vi minnes Jeremias’ klagesanger om trelldommen under jordens udugeligste mennesker, som misbruker vår elendighet til egen vinning og fordel.

For å vende tilbake til det vi begynte med, mener jeg at det ikke er nok rent overfladisk å preke om Kristi gjerninger, liv og død, som om det dreide seg om en historiefortelling å innrette livet etter. For slik preker de som i våre dager går for å være de høyeste. For ikke å snakke om at man bare taler om ytre og perifere ting fordi man er så opptatt av lover og kirkefedrenes dekreter. Andre taler så sødmefylt om Kristus at menneskenes følelser kommer i kok. Man vil få hjertene til å føle den dypeste ynk med Kristus. Men dette fører kanskje bare til raseri mot jødene, som man mener slo Jesus i hjel, og forkynnelsen kommer på den måten til å gi næring til barnegriller og sentimentalitet.

Men Kristus skal forkynnes slik at en får tro og tillit til ham, og forstår at han ikke bare er Kristus, men min frelser, som arbeider og gjør meg til himmelens barn. Troen vokser og blir bevart når jeg hører hvorfor Kristus kom, hva han bragte og ga og hvordan jeg skal «bruke» og «nyte» ham. Og det kan bare skje når jeg får forklart og lært hvilken frihet han satte meg i, og at jeg er både konge og prest med makt over alle ting, og dessuten lærer å leve i den tillit og fortrøstning at alt jeg gjør, er velbehagelig for Gud og vil få sin bønnhørelse.

Når jeg hører om en slik frelser, må hjertet fryde seg og elske ham til gjengjeld. Så langt vil det aldri komme med det menneske som er under loven. Og hva kan nå skade en slik kristen som elsker Gud og er under hans vern? Om samvittigheten er skremt av synden eller hjertet engster seg for døden, vil en straks søke Kristus, og blir sterk og glad og frykter ikke lenger noe. Han kan tvert om se ned på sine fiender, for han tror at Kristi rettferdighet er hans eiendom, og hans synder er ikke lenger hans, men Jesu Kristi.»

Sitert fra «En kristens frihet», utgitt av Chronos forlag.