Det er ganske vanlig å tenke at dersom man virkelig vil tjene Gud «med hele seg» og leve et hellig liv i hverdagen, bør man bli misjonær, pastor, kirketjener eller noe lignende. Søndagsskolelærer og organist er også veldig bra, for da gjør du noe av betydning i den kristne kirken. Mens når en kristen jobber i klesbutikk, eller som bussjåfør, bilmekaniker, båtbygger, pizzabaker eller noe annet der ute i verden, så utfører vel han eller hun ikke egentlig noen hellig hverdagstjeneste for Gud… Men er dette riktig?
Martin Luther tenkte i de baner da han som ung mann gikk i kloster. Som munk skulle han gi avkall på verden, leve fattig, ikke ta seg vanlig arbeid, og aldri inngå ekteskap og stifte familie, men leve i sølibat. Nå mente han at han gjorde noe virkelig hellig og bra! Mens vanlige folk der ute bare levde helt ordinære liv som ektepar, foreldre, bønder, slaktere, kjøpmenn osv.
Senere oppdaget han at dette var feil. Han hadde presentert en falsk fromhet og hellighet som Gud ikke hadde bedt om. Og Luther begynte i stedet å holde fram hva Bibelen lærer om at alle troende, både kvinner og menn, unge og gamle, er «et kongelig presteskap, et hellig folk» som Gud har «kalt ut fra mørket og inn i sitt underfulle lys» (1 Pet 2,9). Og der i lyset får de tjene Gud og sin neste på hver sin plass – både i familien, i menigheten, og i det verdslige samfunnet. De skal ikke dra noe annet sted eller trekke seg tilbake fra verden. Nei, som Paulus skriver til korintermenigheten: «Enhver skal leve sitt liv der Herren har satt ham, der han var da Gud kalte ham» (1 Kor 7,17).
Et sant og hellig kristenliv til Guds ære blir da å leve og tjene hvor han har satt oss. «Gud smiler sammen med alle sine engler – ikke fordi faren vasker bleier, men fordi han gjør det i kristen tro,» skrev Luther. Gud ser ikke egentlig forskjell på vanlige legfolk og pastorer, prinser og biskoper, selv om de jobber med ulike ting. «Tjenestejenta som feier på kjøkkenet gjør Guds vilje like mye som en bedende munk – ikke fordi hun kanskje synger en kristen salme mens hun feier, men fordi Gud er veldig glad i reine golv. En kristen skomaker gjør sin kristne plikt ikke ved å lime små kors på skoene, men ved å lage gode sko, fordi Gud er interessert i godt håndverk.» De daglige syslene våre er betydningsfulle i Hans øyne.
Mandag, tirsdag… På søndagene samles menigheten til gudstjeneste. Vi tilhører «den hellige alminnelige kirke, de helliges samfunn», som vi sier i trosbekjennelsen. At vi er hellige er ikke en innbilsk tanke vi har. Vi vet godt at vi er syndere. Men vi blir tilregnet Jesu hellighet! I Guds hus får vi motta tilgivelsen for all synd. Gud trøster, styrker og utruster oss med evangeliet i ord og sakrament. Vi får glede oss over å være frelst av bare nåde, ved tro, helt ufortjent, ikke på grunn av egne prestasjoner og gjerninger. Vi er takknemlige for å tilhøre Gud med liv, sjel, kropp og alt vi har.
Men så kommer mandagen. Hvor er den hellige kristne kirken nå? Har den tatt en pause? Nei, den er i full aktivitet, spredt rundt på mange forskjellige arbeidsplasser og institusjoner, i ulike hus og hjem, der de troende virker og lever et hellig kristent liv i tjeneste for Gud og sine medmennesker. «Vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem» (Ef 2,10).Gode gjerninger i Guds øyne er ikke minst de oppgavene og forpliktelsene vi har fått i de ulike kallene våre. Åndens frukt i livet vårt lar oss møte folk vi omgås med kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse (Gal 5,22f).
Å være pensjonist eller yrkesaktiv, å være hjemme med småbarn, skifte bleier og gi omsorg, – alt er Guds kall. Å være noens onkel eller tante, noens sønn eller datter, foreldre og besteforeldre er ulike kall. Å være statsborger i et land, er også et kall. En kristen student som utdanner seg til lærer, har i studietiden dette som sitt kall. Gud vil at hun eller han nå både studerer flittig og er en god kollega for sine medstudenter. Samtidig har studenten kanskje en bijobb i en butikk, dette er også et kall. Da er ikke oppgaven å prøve å evangelisere kundene som er innom butikken, men bare å behandle dem vennlig og profesjonelt. Det er verdifullt i Guds øyne. Men forhåpentligvis kan det snart by seg en mulighet til å snakke om åndelige ting med en kollega. Det siste en kristen ønsker er å holde evangeliet helt for seg selv.
Guds masker Som det står i katekismen, er det Gud som har skapt oss og gitt oss «kropp og sjel, øyne, ører og alle lemmer, fornuft og alle sanser og fremdeles bevarer alt dette». Det er også han som gir oss «klær og sko, mat og drikke, hus og hjem, ektefelle og barn, åker, husdyr og alle gode ting». Han sørger for alt vi trenger til kropp og liv, beskytter oss mot farer, bevarer oss mot alt ondt. Men: Vi kan ikke egentlig se at det er Han som gjør det. Han bruker jo for en stor del andre mennesker til å gi oss dette. Bonden dyrker korn på åkeren, og senere lager bakeren brød som vi kan kjøpe og spise.
Luther kalte dette for «Guds masker». Han kunne for eksempel si at det egentlig er Gud som mjølker kua. Selv kan vi bare se at det er budeia. Men Gud skjuler seg bak henne som bak en maske. Enten hun vet det eller ikke, er hun Guds redskap som han gjør bruk av for at vi skal få melk på bordet.
Gud bruker også styresmaktene i samfunnet, de er innsatt av ham for å opprettholde lov og orden, så vi kan få leve i ro og fred. Ordføreren, politibetjenten, og dommeren, troende eller ikke-troende, er Guds masker, forkledninger som Han skjuler seg bak for å gi oss dette gode. «Styresmakten er en Guds tjener, til beste for deg» (Rom 13,4).
Det sies at «mor er den personen som ga oss liv», og på en måte er vel det sant – og vi skylder mødrene våre stor takk. Men egentlig var det jo Gud. «Du har vevd meg i mors liv,» sang David til Herren (Sal 139,13), og «Du dro meg fram fra mors liv, du gjorde meg trygg ved hennes bryst» (Sal 22,10). Gud bruker foreldre til å gi mennesker liv, omsorg og oppdragelse, og han bruker fiskere, bønder og andre til å forsyne oss med mat, pedagoger til å gi oss opplæring i lesing, skriving og matematikk, og politifolk, vakter og soldater til å gi oss beskyttelse. Og når en pastor forkynner Guds ord klart og rent fra prekestolen, er det egentlig Jesus, den gode hyrdens stemme forsamlingen lytter til.
De fleste yrkene i samfunnet fyller reelle behov som mennesker har. Vi trenger sjåfører, snekkere, rørleggere, sykepleiere, leger, musikere, gartnere, fabrikkarbeidere og så videre. Gud bruker altså disse og mange andre som sine masker, enten de er klar over det eller ikke. Han bruker dem til å holde verden oppe og hjelpe og velsigne menneskene som han har så stor omsorg for.
Unntak er «yrker» som livnærer seg ved ting som i seg selv er synd, for eksempel narkolangere, bordellmammaer og nettsvindlere. Det er ikke Gud som står bak de aktivitetene.
Men når ei jente trøster en liten gutt som gråter, er det altså Gud som står bak og gir omsorg, skjult av en «maske». Likeså når vi går til en syk nabo og tilbyr hjelp med å klippe plenen, gå tur med hunden, eller andre ting.
Meningsfullt En del synes at hverdagene er ganske grå. De står opp og går på jobb, men det føles lite meningsfullt. Så de jobber mest for pengene og bare lengter etter helgene og lønningsdagen. Også for kristne kan nok det daglige arbeidet iblant føles som et ork. Men i Guds ord, som vi får ta til oss av i gudstjenester og andaktsstunder hjemme, lyser Herren opp for vår sti, gir oss evangeliet om rettferdiggjørelsen og syndstilgivelsen i Jesus. Og vi blir på ny minnet om at vi er del av «en utvalgt slekt, et kongelig presteskap», et hellig folk som Gud har vunnet for at vi skal forkynne hans storverk, han som kalte oss fra mørket og inn i sitt underfulle lys (1 Pet 2,9). Forkynnelsen av hans storverk skjer når vi med ord og gjerninger bidrar til at evangeliet om Frelseren blir delt, og når vi priser Gud som takk for all hans godhet. «Herre, du har gledet meg med ditt verk, jeg jubler over det dine hender har gjort. Hvor store dine gjerninger er» (Sal 92,5f).
Så har alle troende et kall fra Gud til å tjene der vi er, gjennom våre daglige plikter og oppgaver, og med hele oss, 24/7, hver uke, hele året. Å hvile og lade batteriene er også etter hans vilje og en del av kallet. Når vi slik betrakter hverdagslivet gjennom troens brilleglass, vil alt det vi holder på med kjennes langt mer meningsfullt. For vi er jo en del av noe mye større! Gud selv er virkelig til stede og gjør sine gjerninger gjennom oss og vår neste hver dag, hjemme, på skolen, på arbeid og i fritiden.
Vi skal altså ikke trekke oss tilbake fra samfunnet, men være i verden, selv om vi ikke er av den (Joh 17,14f). Og ikke la oss flekke til av verden, men bære kroppen fram «som et levende og hellig offer til glede for Gud». Det skal være vår åndelige gudstjeneste (Rom 12,1). «La alt dere sier og gjør, skje i Herren Jesu navn, med takk til Gud, vår Far, ved ham» (Kol 3,17)
Gud har ofret sin egen kjære Sønn for oss, som et sonoffer for vår synd og skyld, én gang for alle. Jesus ga seg selv som løsepenge og betalte hele vår gjeld. «Han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og sto opp for dem» (2 Kor 5,15). «Det er fullbrakt!» Så det vi nå vil bære fram er takkoffer. Vi vil takke for Guds store godhet og nåde ved å ofre tid, krefter, talenter, ulike ressurser, i tjenesten for Gud og vår neste. Alt sammen har vi fått, og «vi elsker fordi han elsket oss først» (1 Joh 4,19).
Det er godt mulig at det ikke blir spesielt mye takk og anerkjennelse fra folk, som respons. Du kan uansett være glad, for du skal utføre tjenesten din som for Herren og ikke for mennesker (Kol 3,23). Og om det enn er ufullkomment og skrøpelig, det du gjør, vet du at det likevel er verdifullt for ham som kalte deg til tjeneste. Han virker gjennom deg og det du gjør og sier i hverdagen. Dette er veldig stort og meningsfullt, om det enn kan virke smått eller uspennende sett med verdens øyne.
Jeg tror på Den Hellige Ånd, en hellig alminnelig kirke, de helliges samfunn… Hver søndag bekjenner kristne over hele jorden sin tro på den treenige Gud, på tusen ulike språk. Det er et mirakel. Ingen av oss kan av egen fornuft eller kraft tro på Jesus Kristus, vår Herre, eller komme til ham, men Den Hellige Ånd har kalt oss ved evangeliet, opplyst oss ved sine gaver, helliggjort og bevart oss i den rette tro. I Fadervår ber vi om at Guds rike må komme til oss, og katekismen forklarer at dette skjer «når vår himmelske Far gir oss sin Hellige Ånd, så vi ved hans nåde tror hans hellige ord og lever et hellig og gudfryktig liv her i tiden og siden i evigheten».
Men vi lutheranere beskyldes ofte for å ha for lite fokus på Ånden. Beskyldningen kommer imidlertid gjerne fra folk som ikke har spesielt god forståelse for Ånden og hans arbeid. Vi vet at Guds kraft er evangeliet (Rom 1,16), som har fokus på Kristus og ham korsfestet (1 Kor 2,2). Når Kristus og hans frelse forkynnes, da er Ånden i arbeid. Hvis vi derimot snakker mest om Den Hellige Ånd og hans kraft, vil Ånden neppe være i arbeid iblant oss. Han ønsker ikke en masse oppmerksomhet og oppstyr om seg selv, men å vitne om Kristus, å herliggjøre Jesus, gjennom ordet om korset, for at mennesker skal bli frelst ved tro.
Vil vi at Ånden skal virke i oss, må vi gjøre bruk av nådens midler, som er Guds ord og sakramenter. «Vi forkaster alle oppfatninger som forventer at Den Hellige Ånd skal skape tro utenom nådemidlene. Vi forkaster alle oppfatninger som går ut på at vi skal søke åpenbaringer om Guds nåde og frelsen utenfor det evangelium som vi har i Skriften.» (Dette tror vi, VI,6)
Men i vår tid er den karismatiske kristendom på frammarsj, der man gjerne forventer at Ånden skal virke og tale til enkeltmennesket direkte, ut av det blå, eller innenfra i hjertet. «Gud sa til meg…». Man søker sterke følelser og åndsopplevelser og skiller mellom «åndsfylte» kristne og andre kristne. Aposteltidens tungetale og store tegn og under forventer man skal være nærmest dagligdags i menigheten også nå i dag. I stedet for å tenke at dette var fenomener som var ment å bekrefte det kristne budskapets sannhet spesielt i oppstartfasen, og ikke for all tid.
Det er lett å forstå at kristne ønsker seg gode følelser, stor kraft og herlighet mens vi kjemper troens strid her i verden. Men hvor lett kan vi ikke bli bedratt. Så det er nødvendig for både unge og gamle å ikke være alt for åpen for påvirkninger, men lære å «prøve åndene, om de er av Gud» (1 Joh 4,1), ettersom Herren Jesus jo har forutsagt at folk «skal stå fram og gjøre store tegn og under, for om mulig å føre selv de utvalgte vill» (Matt 24,24). Luther har følgende påminnelse: «Troen tar ikke hensyn til det den ser og føler, men holder seg til Ordet.»
(«Redaksjonelt»-artikkel fra Bibel og Bekjennelse, 3/2021)
I mai 1521 skrev den kjente billedkunstneren Albrecht Dürer i dagboken sin: «O Gud, hvis Luther er død, hvem skal heretter gi oss det hellige evangeliet med slik klarhet?» Å lese reformatorens skrifter hadde tidligere hjulpet ham ut av stor angst og nød. Men nå var han redd for at alt var over, etter nyheten om den dramatiske bortføringen på vei hjem fra riksdagen i Worms.
Da Luther den 18. april sto foran keiseren og riksdagsforsamlingen og nektet å trekke tilbake bøkene og skriftene han hadde utgitt, forsto kurfyrst Fredrik den vise av Sachsen at teologiprofessoren hans var i stor fare og trengte å bli plassert på et trygt skjulested. Etter pavens bannlysning i januar ventet nå keiserens riksakt (Worms-ediktet ble offentliggjort 26. mai), som erklærte Luther som kjetter og fredløs. Enhver kunne heretter rane eller drepe ham uten å bli straffet for det, selv om han helst skulle gripes og overgis til keiseren. Det var nå forbudt å gi ham mat, hjelp og husrom, og å trykke og lese bøkene hans.
Luther ønsket bare å få dra rett hjem til Wittenberg, men måtte bøye seg for kurfyrstens vilje og plan; han skulle bortføres til et hemmelig sted. Etter ni dagers reise ble vognen hans overfalt av en gruppe menn bevæpnet med armbrøster. Reisekameraten Nikolaus von Amsdorf spilte sin rolle svært overbevisende; han var opprørt, ropte og kjeftet og smelte imot de brutale overfallsmennene der de fór av gårde med Luther, slik at kusken og de andre i reisefølget fikk tydelig inntrykk av at dette var «på ekte». Og nyheten om denne dramatiske hendelsen spredte seg raskt omkring i landet.
Overfallsmennene red lange omveier med fangen sin rundt i skogene i Thüringen, før de seint om kvelden den 4. mai leverte ham oppe på kurfyrstens borg Wartburg, høyt over byen Eisenach, der Luther hadde gått på skole som barn. Kun sjefen på borgen visste hvem den nyankomne var, og han fikk beskjed om ikke å vise seg for folk før han hadde latt hår og skjegg vokse langt. Han fikk nye klær og gikk de neste ti månedene under navnet «Junker Jörg». (Junker var betegnelsen på en ung mann av lavadelig familie, som tjente ved et hoff eller var gått inn i hæren for å bli offiser.)
Etter hvert fikk omverdenen vite at Luther fortsatt var i live, for vennene hans mottok brev fra «Fuglenes rike» og «Luftens rike», der han uten å røpe oppholdsstedet fortalte hvordan han hadde det.
Han hadde det ikke så lett. Følte seg ensom og forlatt, helt isolert, etter i flere år å ha vært i begivenhetenes sentrum. Lyden av ugler og flaggermus like utenfor vinduet hans om natten ga en sterk følelse av at Satan var på ferde og ville plage ham. Den fine maten som ble servert dag etter dag førte til mageproblemer. Og han strevde med søvnløshet og vanskelige tanker: Tenk om han hadde tatt helt feil og nå var skyldig i å ha ført mange mennesker på avveie, mot fortapelsen? Litt senere hadde han i stedet dårlig samvittighet for at han ikke hadde avlagt et enda klarere og mer overbevisende vitnesbyrd i Worms. Botemidlet mot alle strevsomme tanker og følelser ble å sette i gang å arbeide. Han skrev først en kommentar over Salme 68 og fortsatte med en kommentar til Marias Lovsang. Manuskriptene ble sendt til venner i Wittenberg for trykking og utgivelse, på kort tid et dusin nye skrifter.
Etter hvert gikk han også i gang med å oversette Det nye testamente til tysk, direkte fra grunnteksten (et gresk nytestamente nylig publisert av Erasmus av Rotterdam), mens han sammenlignet med den latinske oversettelsen Vulgata. Tyske bibler fantes fra før, men hadde ikke fått stor utbredelse blant folk, blant annet på grunn av deres relativt tunge og utilgjengelige språklige stil. Luther prøvde å få til en ganske folkelig oversettelse som skulle være lett forståelig for vanlige mennesker. Forkledd som Junker Jörg begynte han å snike seg rundt blant bodene på markedsplassen i Eisenach for å lytte og lære hvordan folk der uttrykte seg. Det ferdige nytestamentet (utgitt september 1522) kom til å få stor spredning og en enorm betydning for reformasjonen. Samtidig la Luthers oversettelse grunnen for hele det moderne tyske skriftspråket.
Hjemme i Wittenberg utviklet ting seg raskt. I kirken ble det gjort endringer i liturgien; det ble forbudt å feire nattverden på gamlemåten, som et offer. Og fra nå av skulle menigheten ikke bare motta brødet, men også vinen. Kurfyrsten uttrykte skepsis til en del av forandringene. Man begynte å spise kjøtt på fastedagene. Munker og nonner begynte å forlate klostrene. Luther ble engstelig for at ting kanskje gikk litt for fort. Han ville ikke at folk skulle tvinges til noe og få samvittighetsproblemer midt oppi alle forandringene. Tre prester giftet seg, for Luther hadde jo så tydelig vist at kravet om sølibat var ubibelsk. De tre ble arrestert på ordre av erkebiskopen i Mainz, noe Luther skrev en varm protest imot. Noen begynte å ødelegge altere, helgenstatuer og annen kunst i kirkene, det var tendenser til opptøyer. Luther forsøkte å gi formaninger og råd om dette og mange andre ting per brev, men det virket som om det bare var delvis vellykket.
En morgen fikk han tak i en hest, og tvert imot alle råd og formaninger red han de om lag 20 milene til Wittenberg for å prøve å roe ned situasjonen. Den 4. desember gikk den skjeggete Junker Jörg omkring på gaten i hjembyen. Det tok litt tid før Philipp Melanchthon og de andre vennene hans klarte å kjenne ham igjen. Etter mange samtaler vendte han etter en ukes tid tilbake til Wartburg. Men i månedene som fulgte ble det nye uroligheter i Wittenberg. Vennene ville ha ham tilbake, og Luther klarte å overtale kurfyrsten til å la ham få lov å forlate eksilet for godt. I begynnelsen av mars var han hjemme igjen, for å lede reformasjonen videre. Worms-ediktet ble aldri gjort rettsgyldig i kurfyrstedømmet Sachsen, så der kunne Luther føle seg relativt trygg resten av livet.
Illustrasjonsfoto av Sven Lachmann fra Pixabay.
Portrett av Martin Luther som Junker Jörg, av Lucas Cranach den eldre.
Se, vi går opp til Jerusalem i hellige fastetider og ser hvordan Jesus, Guds egen Sønn, i stedet for syndere lider.
Seks og en halv uke før påske går store deler av den kristne kirke i «faste-modus». Fasten er en annerledes-tid der vi forbereder oss til kirkeårets største høytid. Hvordan kan vi bli best mulig forberedt til den store gleden som påskefesten bringer oss? Ved å fokusere oppmerksomheten vår – mer enn ellers – på Jesus og hans vei mot korset. Han måtte lide, kjempe og stride, han måtte stå mot helvedes hær. Vi må spørre oss selv: Hvorfor var det nødvendig for selveste Kristus, den evige Sønnen, å gå gjennom så mye vondt og vanskelig og pinefullt for vår skyld? Alvorlighetsgraden av vår synd er større enn vi kan forstå. Så dette er også en tid for selvransakelse og for å vende om fra alt det som trekker oss bort fra Jesus. Synden er ikke noe å ta lett på!
Ved å sette av tid til bønn og andakt, der vi grunner over Frelserens kamp og lidelser, vil vi bli i stand til å fatte litt mer av dybden i hans kjærlighet til oss. Og når så påskemorgen kommer, vil gleden vår over hans seier over døden bli desto større og dypere. Kristi oppstandelse er Faderens kvittering på at hele verdens synd og skyld er blitt gjort opp for og tilgitt; Sønnen har betalt for alle våre lovbrudd med sitt eget liv og blod, og betalingen er gyldig og mottatt. Vi setter enda større pris på dette etter å ha gått gjennom en forberedelsestid, med fordypelse i hva vår frelse kostet har.
Tidlig i den kristne kirkens historie ble det vanlig å faste – avstå fra mat – på langfredag og påskeaften, i 40 timer, dvs. ca. det antall timer Jesus lå i graven. Senere utvidet man til 14 dager, deretter 40 dager, som altså er tiden fra askeonsdag til påskeaften (når søndagene ikke regnes med). Et stort problem ble det imidlertid da det spredte seg en oppfatning om at fasting var en obligatorisk og fortjenestefull gjerning for Gud. Derfor førte reformasjonen til at det ble langt mindre vekt på fasting blant lutherske kristne.
Vi har frihet til å faste eller å la det være. Men fasting er i seg selv en god ordning, som også Jesus praktiserte. Så Luther foreslo at kristne kunne faste noen få dager før både jul, påske og pinse, selvsagt ikke for å fortjene noe – siden vi jo er frelst av nåde alene, men som en måte å disiplinere kroppen og en hjelp til å be og fokusere på Jesu frelsesverk.
For diabetikere og en del andre kan det som kjent være farlig å avstå fra mat. Men da fins det andre ting man kan velge å avstå fra. En moderne utgave av faste er å ta pause fra TV, Netflix eller sosiale medier. Slik kan man få en hel del ledig tid, som kan brukes til å være stille for Gud i andakt og bønn, ransake seg selv i lyset fra den hellige Skrift, vende om, hvile i Guds nåde og få ladet ny kraft og vilje til å elske og tjene medmennesker. Må Gud gi oss en velsignet fastetid, uansett hva vi gjør eller ikke gjør.
For fem hundre år siden, mot slutten av november 1520, utga Martin Luther et av sine mest berømte skrifter, «Om et kristenmenneskes frihet».
På dette tidspunktet hadde han nylig mottatt en banntrusselbulle fra paven i Roma og tenkte at han derfor hadde relativt kort tid igjen å leve. I dette skriftet skriver Luther likesom en sammenfatning av alt det han har oppdaget og lært om evangeliet.
Han underviser om at en kristen er blitt rettferdiggjort ved troenalene, uten gjerninger, er blitt ett med Kristus og er rik og har nok av alt i Ham. Dermed er den kristne helt fri og ikke undergitt noen. Men: samtidig er også den kristne blitt en tjener her på jorden som er alle og enhver undergitt. Etter Kristi forbilde og av takknemlighet for hans nåde, vil det nye mennesket i oss tjene i kjærlighet og gjøre godt mot alle.
Et utdrag fra skriftets første del:
«Den ære og verdighet som Kristus har i og med sin førstefødselsrett, deler han med alle troende, ifølge ekteskapsretten. Etter den har bruden del i alt som tilhører brudgommen. Derfor er alle som tror på Kristus, prester og konger, jf. 1 Pet 2,9: «Dere er et utvalgt folk, et kongelig presteskap, et hellig folk … og skal forkynne storheten hos ham som har kalt dere fra mørket inn i sitt overveldende lys.»
Dette forklares slik: Med hensyn til kongedømmet hever Ånden enhver kristen så høyt at han blir fullstendig herre over alt og alle, så ikke noe kan skade ham. Alt må tjene til det beste. Det sier Paulus tydelig i Rom 8: «Alle ting tjener dem til gode som elsker Gud,» og i 1 Kor 3,21-22: «Alt er til for dere … det være seg verden, livet eller døden, de ting som nå er eller de ting som skal komme – alt hører dere til.»
Dette må vi ikke forstå slik at de kristne har legemlig makt over alt og kan skalte og valte som de vil. Det ville i tilfelle være en stor villfarelse, som mange geistlige er fanget i. Det er en sak for konger, fyrster og stormenn, Vi skal være de små og forsakte, som både lider og dør. Faktisk er det slik at jo nærmere vi lever Gud, desto mer må vi lide, noe vi kan lære ved å betrakte den høyeste førstefødte, Kristus, og alle brødrene hans, de hellige.
Det vi her taler om, er det åndelige herredømme. Det hersker i fiendeleiren og viser seg mektig i forfølgelsene. Ja, det er mektigst og mest kraftfullt i skrøpelighet og svakhet. Alt tjener til min frelse, endog død og kors. Både godt og vondt blir mine tjenere og undersåtter. Når jeg har troen, trenger jeg ikke noe mer, bare det at troen får øve seg så den blir sterk og uovervinnelig. Det blir den nettopp når verden løper storm mot den. Dette er altså den kristne frihet og makt.
Nå er vi imidlertid ikke bare konger, men også evige prester. Det er noe langt mere, for prestedømmet gjør oss verdige til å tre fram for Gud og be og undervise andre i det som hører ham til. Foruten alle de andre kall vi har i Kristus, er vi også hans medprester som tillitsfullt i den hellige Ånd tør anrope Gud med vårt «Abba, Far» og be for hverandre og gjøre alt godt, slik det synlige presteskap gjør. Den derimot som ikke tror, har ikke nytte eller gavn av noe. Han er trell under alle ting, for han bruker det til egen nytte, og ikke til Guds pris. Han er da ikke prest, men vanhellig, og hans eventuelle bønner er ikke rette for Gud. De når aldri hans ører, for Gud bønnhører ikke syndere.
Hvem kan nå fatte en kristens ære og høyhet? Med kongelig makt hersker han over alt, har makt over alt, både død, liv og synd osv. Og ved sin prestelige æresstand har han Guds makt og formår alt i Ham, fordi Gud jo gjør alt han ber om og ønsker, slik salmen uttrykker det: «Gud gjør etter deres vilje som frykter ham, og han hører deres bønn og frelser dem.» Til en slik ære og heder kommer et menneske aldeles ikke ved noen gjerning, men bare ved troen.
Nå skulle en vel kunne se hvorfor en kristen er fri og herre over alt og ikke trenger noen gjerning for å være rettferdig og frelst. Troen gir ham jo alt. Og skulle noen være så tåpelig å mene at han kan bli rettferdig, fri, salig eller en kristen ved en god gjerning, ville han miste troen og alle de goder den gir. Denne dumskap kan neppe belyses klarere enn ved fabelen om hunden som løp ut i vannet. Den hadde et kjøttstykke i kjeften, men da den så speilbildet sitt – og kjøttet – åpnet den munnen for å snappe det, og dermed mistet den alt, både det virkelige kjøttet og skyggebildet.
Hvis du nå spør hvilken forskjell det er i menigheten mellom prestene og de øvrige – for alle er jo prester, sier du – blir svaret: Det er vi mennesker som har delt menigheten i to stender, den geistlige og den lege. Men Skriften gjør ikke et slikt skille. Ut av den store flokken kaller den de som roser seg av flotte titler som pave, biskop og herremenn, til å være tjenere for menigheten, Ordets tjenere som forkynner og underviser om Kristi tro og om den frihet Guds barn eier i Ham. For selv om det er sant at vi alle er prester, vil ikke det si at alle skal lære offentlig og på menighetens vegne. Det har de ikke lov til, selv om de maktet det. For Paulus sier i 1 Kor 4: «Man skal betrakte oss som medhjelpere for Kristus og forvaltere av de guddommelige hemmeligheter.»
Nå har man imidlertid av dette forvalterskap skapt et så verdslig, utvortes og fryktelig herredømme, at ingen hedensk eller verdslig makt kan sammenliknes med det. Som om lekfolket skulle være noe annet enn kristenfolket! Det er snudd slik på hodet at vi helt har tapt den fulle og hele forståelse av hva nåde, frihet, tro og Kristus er og betyr. I stedet har vi fått en mengde menneskelige bud og forordninger, og er kommet i et slaveri så forferdelig at vi minnes Jeremias’ klagesanger om trelldommen under jordens udugeligste mennesker, som misbruker vår elendighet til egen vinning og fordel.
For å vende tilbake til det vi begynte med, mener jeg at det ikke er nok rent overfladisk å preke om Kristi gjerninger, liv og død, som om det dreide seg om en historiefortelling å innrette livet etter. For slik preker de som i våre dager går for å være de høyeste. For ikke å snakke om at man bare taler om ytre og perifere ting fordi man er så opptatt av lover og kirkefedrenes dekreter. Andre taler så sødmefylt om Kristus at menneskenes følelser kommer i kok. Man vil få hjertene til å føle den dypeste ynk med Kristus. Men dette fører kanskje bare til raseri mot jødene, som man mener slo Jesus i hjel, og forkynnelsen kommer på den måten til å gi næring til barnegriller og sentimentalitet.
Men Kristus skal forkynnes slik at en får tro og tillit til ham, og forstår at han ikke bare er Kristus, men min frelser, som arbeider og gjør meg til himmelens barn. Troen vokser og blir bevart når jeg hører hvorfor Kristus kom, hva han bragte og ga og hvordan jeg skal «bruke» og «nyte» ham. Og det kan bare skje når jeg får forklart og lært hvilken frihet han satte meg i, og at jeg er både konge og prest med makt over alle ting, og dessuten lærer å leve i den tillit og fortrøstning at alt jeg gjør, er velbehagelig for Gud og vil få sin bønnhørelse.
Når jeg hører om en slik frelser, må hjertet fryde seg og elske ham til gjengjeld. Så langt vil det aldri komme med det menneske som er under loven. Og hva kan nå skade en slik kristen som elsker Gud og er under hans vern? Om samvittigheten er skremt av synden eller hjertet engster seg for døden, vil en straks søke Kristus, og blir sterk og glad og frykter ikke lenger noe. Han kan tvert om se ned på sine fiender, for han tror at Kristi rettferdighet er hans eiendom, og hans synder er ikke lenger hans, men Jesu Kristi.»
Sitert fra «En kristens frihet», utgitt av Chronos forlag.
«Dere skal nå brenne en gås, men om hundre år skal dere høre en svane synge, og den kommer dere ikke til å brenne, den blir dere nødt til å høre på.»
Sitatet er fra den tsjekkiske teologen Jan Hus (etternavnet hans betyr «gås» på tsjekkisk), som skal ha uttalt dette den 6. juli 1415, like før han ble brent på bål som «kjetter». Han hadde nemlig blant annet våget å stille spørsmål ved pavens autoritet og kritisere kirkens avlatshandel. Hus er også kjent for å ha tatt initiativ til at legfolket ikke bare skulle få motta brødet i nattverden, men også vinen. Han innførte dessuten bruk av morsmålet i gudstjenesten, bibellesning, preken og salmesang på tsjekkisk. Ikke helt ulikt en viss tysk teolog og kirkeleder.
Jan Hus-monumentet i Praha.
Nesten nøyaktig hundre år senere ble Martin Luther den syngende svanen som de ikke klarte å tyste ned. 31. oktober 1517 publiserte han sine 95 teser mot pavekirkens avlatshandel, en hendelse som ble startskuddet for reformasjonen, med fokus på «Skriften alene», «nåden alene» og «troen alene». Mange merket seg likhetene mellom den tyske reformatoren og Jan Hus, og identifiserte Luther med svanen som var forutsagt. I kirkekunsten ble han derfor ofte framstilt sammen med en svane.
Tegninger til minnemynt fra reformasjonsjubileet i 1617. (Wikimedia Commons)
Luther var en dyktig sanger og musiker. På grunn av alle salmene han og etterfølgerne hans laget til gudstjenestebruk, ble den lutherske kirke kjent som den syngende kirken.
Det fins faktisk flere forbindelser mellom «svanen» Luther og gjess: Han ble døpt da han var bare én dag gammel, 11. november, minnedagen for St. Martin av Tours, og derfor også oppkalt etter ham. I Tyskland og Østerrike spiser man tradisjonelt stekt gås den dagen, fordi også St. Martin har vært assosiert med denne fuglen. Alexia Rohmer, malerikonservator ved Arkeologisk Museum i Stavanger, kommer inn på dette i en rapport om et maleri i Mariakirken i Bergen; maleriet forestiller Luther og en svane, men: røntgenundersøkelser viser at det, mystisk nok, under svanen skjuler seg en gås (!) https://uis.brage.unit.no/uis-xmlui/bitstream/handle/11250/2495947/Oppdragsrapport%20inv.nr.%2021%20%282013-5%29.pdf?sequence=1&isAllowed=y
Jesus er glad i bryllup. Dette kommer tydelig fram i Det nye testamente. Når han underviser om himmelriket, gjør han flere ganger en sammenligning med en bryllupsfest med innbudte gjester. Når han underviser om sin gjenkomst, forteller han en lignelse om ti brudepiker som venter på at brudgommen skal komme, for at de kan følge med ham til bryllupet. Og når det blir spørsmål om hvorfor Jesu disipler ikke faster, men bare ”spiser og drikker”, svarer han: ”Kan vel bryllupsgjestene sørge så lenge brudgommen er hos dem?” I Johannes´åpenbaring leser vi også at den himmelske festen kalles for «Lammets bryllup”. Så det er ingen tvil om at Jesus og bryllup hører sammen.
Prekenteksten vår forteller om ”det første tegnet Jesus gjorde”, da ”han åpenbarte sin herlighet”. Dette skjedde tre dager etter at Gud hadde erklært fra himmelen at Jesus var hans elskede Sønn. Det var gått to dager siden døperen Johannes hadde vitnet om at Jesus var Guds lam som bærer bort verdens synd. Og det var en dag siden Jesus hadde lovet disiplene sine at de skulle få ”se himmelen åpnet og Guds engler gå opp og gå ned over Menneskesønnen”. Da var tiden kommet for Jesus til å gjøre sitt første tegn og åpenbare sin herlighet. Og hvordan gjør han det? Ved å lage vin! I et bryllup.
Var det nå egentlig så veldig viktig, at de var gått tomme for vin i dette bryllupet? Ja, det å gå tom for mat eller drikke ved en så høytidelig og viktig anledning, måtte være svært pinlig for et brudepar og familiene deres. Jesus ønsket ikke at det nye ekteparet skulle få en mislykket start, at bryllupsfesten deres skulle bli et dårlig minne. Så han var villig til å gripe inn for å redde situasjonen. Av dette kan vi forstå at Gud bryr seg om oss når vi havner i mange ulike slags vanskeligheter og nød, av ulik alvorlighetsgrad.
Jesus sa til tjenerne ved bryllupet at de skulle fylle seks store kar med vann, helt til randen. Karene som sto der hadde plass til to eller tre anker, leser vi. Det betyr at det kan ha vært plass til om lag 540 liter vann. Noen minutt senere, da de bar det til kjøkemesteren for at han skulle smake på det, var vannet forvandlet til den beste vin! 540 liter. En overflod! Hvordan var det mulig? Dette stred jo mot all kunnskap om hvordan vin blir laget. Det var bare mulig fordi denne spesielle bryllupsgjesten var Gud selv, som kan gjøre alt. Han er Ordet, som var blitt menneske, Ordet som ”var i begynnelsen hos Gud, og som var Gud. Alt er blitt til ved ham” (Joh 1,1-3). Alt som lever her på jorden, inkludert vintrærne som vindruene vokser på, er skapt av ham og underlagt hans store makt og kraft. Det var også han som innstiftet ekteskapet, da han førte mannen og kvinnen sammen, de to første menneskene (1 Mos 2,21-24). Apostelen Johannes skriver i sitt første brev: ”Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi: livets ord.”
Jesus, Menneskesønnen som er gitt all makt i himmel og på jord, og som dermed er herre over naturlovene, kunne jo ha valgt gjøre sitt første tegn for eksempel på tempelplassen i Jerusalem, et viktig sted, kanskje under påskefeiringen. Men han valgte altså å åpenbare sin herlighet i en liten landsby oppe i fjellene. I et bryllup. På denne måten viste Jesus ekteskapet stor ære. Dette var en måte å opphøye ekteskapet.
Nå i vår tid er det vanlig at folk ikke har særlig høye tanker om ekteskapet. Mange synes ikke dette er noen god ordning, men noe gammeldags, utgått på dato. En del sier: ”Fordi så mange ekteskap ender i triste og vonde skilsmisser, vil vi ikke gifte oss.”
Men da må vi holde fram at det ikke er ekteskapet i seg selv, som institusjon, det er noe feil med, selv om mange opplever skilsmisser. Dette er som med vinen og andre gode gaver fra Gud; de kan alle brukes feil. I Bibelens Salme 104 lovprises Gud for planter og vekster, for korn og brød, og for vinen, ”vinen som gir mennesket glede” (vers 15). Vinen er altså en god gave fra Gud, selv om vi alle vet at vin kan brukes feil. Gode gaver kan misbrukes. Tenk så mye galt og trist som har skjedd fordi folk har drukket for mye alkohol, eller kjørt bil i påvirket tilstand. Men det er jo likevel ikke vinen i seg selv det er noe galt med. Slik er det også med ekteskapet, selv om det dessverre i mange tilfeller havarerer. Både vinen og ekteskapet er Guds gode gaver som det er viktig at vi bruker rett.
Ekteskapet er innstiftet av Gud, ikke en ordning vi mennesker selv har funnet på og som det står oss fritt å eksperimentere med eller bytte ut med noe annet. Jesus sa: “Har dere ikke lest at Skaperen fra begynnelsen av skapte dem som mann og kvinne og sa: ‘ Derfor skal mannen forlate far og mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp.’ Så er de ikke lenger to; de er én kropp. Og det som Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille” (Matt 19,4ff). Gud har ment at ekteskapet skal være et offentlig, livslangt og forpliktende forhold mellom mann og kvinne, der de to skal vise omsorg for hverandre, tjene, hjelpe og støtte hverandre i gode og onde dager. Det er også innenfor ekteskapets ramme det er meningen at barn skal bli født og få den tryggheten, stabiliteten og omsorgen som behøves.
For Gud er ekteskapet så viktig at ett av de ti hellige budene han har gitt oss, handler spesielt om dette: Du skal ikke bryte ekteskapet. Og forfatteren av Hebreerbrevet skriver: “La ekteskapet holdes i ære av alle, og la ektesengen bevares ren. For Gud vil dømme dem som driver hor eller bryter ekteskapet” (Hebr 13,4). Ekteskapet holdes ikke i ære for eksempel når et par bor sammen, deler seng og hus, før ekteskapet. I vår tid trenger kristne å bli minnet om at vi skal respektere og ære Guds plan for ekteskap og familie, og at samboerskap er synd mot det sjette budet. Vi må ikke forakte eller være likegyldige til den gode ordningen som Gud har gitt oss. Jesus viste i Bergprekenen at budet ikke bare handler om ytre gjerninger, men også tanker og fantasier: “Den som ser på en kvinne for å begjære henne, har allerede begått ekteskapsbrudd med henne i sitt hjerte” (Matt 5,24). Pornografi, som det for tiden fins så mye av, ikke minst på internett, er jo aktuelt å nevne i denne forbindelse.
Vi må alle dessverre bekjenne at vi har syndet mye mot det sjette budet, med tanker, ord eller gjerninger. Vi har ikke vist ekteskapet den respekt og ære som Gud krever. Men der synden er stor, kommer Jesus til oss og gjør at nåden blir enda større! Han gir oss en overflod av nåde. Alt det vi selv mangler av rettferdighet, hellighet og kjærlighet, det får vi av Jesus! Han gir oss av sin fylde, nåde over nåde (Joh 1,16). Slik som i bryllupet i Kana. De manglet noe viktig, de var gått tomme for vin. Men Jesus kom til unnsetning og reddet situasjonen, han sørget for det de manglet. Ca. 540 liter vann ble forvandlet til den beste vin!
Som nevnt, er giftermål og bryllupsfest i Bibelen ofte et bilde på frelsen og Guds rike. Og slik får Jesu første tegn i bryllupet i Kana en dypere mening, noe som peker på det store frelsesverket han var kommet for å utføre for oss alle. Guds Messias skulle erstatte den gamle pakten med en ny. ”Loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus” (Joh 1,17). Han er oppfyllelsen av loven, han er vår rettferdighet, han har levd og dødd og oppstått fra de døde, for oss. Jesus har grunnlagt en ny pakt, med sitt blod som ble utgytt for oss på korset. Hans blod renser oss fra all urettferdighet, synd og skyld. Han har vunnet full tilgivelse for oss.
Og nå inviterer han alle syndere til å komme og ta imot nåden og frelsen, til å drikke og spise ved det store gjestebudet. ”Hør nå på meg, så skal dere få spise det som godt er, og fryde dere over fete retter… Kom, kjøp korn uten penger, vin og melk uten betaling!” (Jes 55,1-2)
Vinen i bryllupet i Kana leder tankene til nattverdsmåltidet som Jesus har innstiftet, der vi i, med og under brød og vin får motta hans eget legeme og blod. Han forsikrer hver enkelt nattverdsgjest om at syndene våre virkelig er sonet og tilgitt. Han gir oss en forsmak på den store gleden vi har i vente, den evige, salige bryllupsfesten hos Gud.
Han trøster oss også med evangeliet i dåpen, at han i dåpens bad har renset oss for all synd og skyld og kledd oss i Jesu fullkomne rettferdighets drakt. Han ser på oss, og se! – vi står foran ham rene, hellige og fine, uten den minste flekk eller lyte, som bruden i Høysangen: ”Alt hos deg er vakkert, min elskede, du er uten feil” (Høys 4,7).
Paulus, Herrens utvalgte apostel, skriver: ”Dere menn, elsk konene deres, slik Kristus elsket kirken og ga seg selv for den,for å gjøre den hellig og rense den med badet i vann, i kraft av et ord. Slik ville han selv føre kirken fram for seg i herlighet, uten den minste flekk eller rynke. Hellig og uten feil skulle den være” (Ef 5,25-27).
Apostelen sammenligner her forholdet mellom Kristus og kirken med forholdet mellom ektefeller. Han underviser også om at mannen i kjærlighet og ydmykhet skal ta på seg en lederrolle, ofre seg for kvinnen i sitt liv, tjene henne. Mens kvinnen på sin side skal tjene som en hjelper for mannen sin. De skal utfylle og komplementere hverandre, to likeverdige partnere som er hverandres viktigste supportgruppe, som ønsker å gi hverandre bare alt godt, og som setter den andres ønsker og behov over sine egne.
Å bli gift er ikke livets eneste mening; dette kan vel også være greit å nevne iblant. Og for noen passer det best å leve ugift, av ulike grunner. Men det ekteskapelige livet bør ikke foraktes, slik som det skjedde i middelalderen: Martin Luther måtte ta et oppgjør med nedvurderingen av ekteskapet; kirkens folk så ofte ned på det som noe verdslig og kjøttslig. De mente at dersom man virkelig skulle lære å tro og stole på Gud, burde man gå i kloster som munk eller nonne og leve et liv i bønn, i sølibat, seksuell avholdenhet. Men Luther avviste dette. Som gift mann og far til en barneflokk, med alle bekymringene det førte med seg på grunn av sykdom, økonomiske utfordringer osv., lærte han seg at familielivet faktisk som få andre ting tvinger de troende til å kaste seg selv på Herren og stole på Ham. På denne måten “driver og hjelper ekteskapet oss framover i Ånden og troen”, skriver han. Mange vanskeligheter, kors og tårer må forventes. Men for troende, som er villige til å kjempe seg gjennom alt dette, som tenker på at ekteskapet og familien er innstiftet og elsket av Gud og ble æret av Kristus i bryllupet i Kana; for dem vil Gud “gjøre vann om til vin”, ved sitt hellige Ord, skriver Luther i sin Huspostille (2. søndag etter Kristi åpenbaringsdag).
Vi har grunn til å takke og prise skaperen vår for den flotte gaven han har gitt oss med ekteskapet, at mann og kvinne kan leve sammen i et livslangt, nært vennskapsforhold; ”ikke lenger to, men ett”. Selv om det etter syndefallet dessverre aldri fungerer så godt som det burde, så er ekteskapet uansett en overmåte god ordning for både mann og kvinne. Gud vil at det skal holdes i ære av alle. La oss be om at han må fortsette å velsigne nye generasjoner gjennom ekteskapet, og at han må holde tilbake alle krefter som vil ødelegge hans gode plan.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og skal være, en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
«Hva han tar, og hva han giver, samme Fader han forbliver.» Slik synger vi i en sang av Lina Sandell. Hun hadde opplevd mye av sykdom og sorg, og her må hun ha lest Job 1,21: «Herren ga, Herren tok, velsignet være Herrens navn.» Disse ordene sa Job like etter å ha mottatt tragiske nyheter: Plutselig var de store kamel- og eselflokkene hans og alle oksene blitt stjålet og mange av tjenerne hans drept. Også saueflokkene var tapt. Enda mye verre: de ti sønnene og døtrene hans var omkommet i et selskap. Selv om han var knust av sorg, trodde Job fortsatt på Herren.
Men litt senere, etter også å ha blitt rammet av en pinefull hudsykdom, ønsker stakkars Job bare å dø. Noen venner som er kommet for å trøste ham, begynner i stedet å prøve å finne svar på «hvorfor». De mener at bare ugudelige mennesker blir rammet av nød som dette; årsaken til Jobs lidelser må derfor være en alvorlig, skjult synd. Men Job protesterer, selv om også han spør seg «hvorfor». Han vet ikke at Anklageren (djevelen) hadde vært aktiv i kulissene og påstått overfor Gud at Jobs gudsfrykt var falsk; den ville nok straks fordufte hvis han mistet alt det gode Herren hadde skjemt ham bort med. Da lot Gud fienden få frie hender. Men han satte en grense: Jobs liv måtte spares.
Herren «tok», men altså indirekte. For det var fienden som sendte plagene, og Gud tillot det. Akkurat slik tenkte også Martin Luther om pesten i 1527 (https://evanluth.com/2020/05/20/luther-pest-og-korona/). Siden 1500-tallet har det vært ca. 15 pandemier i verden. Og nå herjer altså Covid-19, mens noen spør: Hvordan kan en allmektig og god Gud la dette skje, med så store omkostninger for mennesker og samfunn? Hvorfor? I Bibelen ser vi at Gud tillater at vonde ting skjer, uten at det betyr at han er likegyldig og ikke bryr seg. Iblant hindrer han ondskapsfulle planer fra å bli realisert, eller han styrer onde gjerninger i den retning han vil, de vendes til noe godt. Og vi ser at Gud begrenser skadeverk, som med Job, da han satte en grense for fienden. Noen ganger var det jo også Gud selv som i rettferdig vrede sendte landeplager og katastrofer.
Alle våre «hvorfor» får vi ikke svar på her i tiden, Gud holder en del ting skjult for oss. Men vi bør forstå at sykdom, lidelser, sorg og død bare er å forvente her i syndefallets verden. Og at selv om denne verdens fyrste er vred og gjør mye skade, er det likevel Gud som har kontrollen.
Sykdom og ulykker kan ramme absolutt alle. Herlighetsteologer (jf. Jobs venner) tar feil når de mener lidelser i en kristens liv må skyldes at noe er galt med personens tro. Jesus snakket i Luk 13,1-5 om de omkomne i to nylige katastrofer; Mener noen at disse var større syndere enn andre, siden det gikk så ille med dem? Nei, slik er det ikke, sa han, og la til: «Men dersom dere ikke vender om, skal dere alle omkomme slik som de.»
Pandemien minner oss mennesker på hvor forgjengelig alt er her i verden, og bør lede til omvendelse. I endetiden skal det være jordskjelv og pest, så folk blir forskrekket og forvirret (Luk 21), slik som vi ser nå. Evigheten rykker nærmere.
Men: «Frykt ikke, for jeg er med deg!» sier Herren til sine barn, «se deg ikke engstelig omkring, for jeg er din Gud. Jeg styrker deg og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferdighets høyre hånd» (Jes 41,10). Jesus bar våre sykdommer, smerter og hele verdens synder (Jes 53,4-5). I Ordet og sakramentene har vi fått antistoff mot syndens dødelige smitte. Ved Jesu sår er vi helbredet. Og med Job kan vi si: «Jeg vet at min gjenløser lever!» (Job 19,25). Vi er blitt forent med vår Frelser i dåpen og har et sikkert håp om evig liv.
Når Gud lar oss gjennomgå prøvelser vi ikke ser noen mening i, spør vi «hvorfor». Men vi kan uansett stole trygt på at han lar alt som skjer tjene til det beste for sine troende. Han oppdrar oss ved kors og trengsel, så vi ikke skal forville oss vekk fra ham. Lina Sandell sier: «Og hans mål er dette ene: Barnets sanne vel alene», «Ingen nød og ingen lykke skal av Herrens hånd dem rykke,» og: «Gled deg, da, du lille skare! Jakobs Gud skal deg bevare».
(Redaksjonelt-artikkel fra Bibel og Bekjennelse 2/2020)
Epidemier er noe kirken har lang erfaring med. Håpet om det evige liv har gitt trøst og mot i møte med sykdom og smitte, og kristnes omsorg for medmennesker i nød har ofte medvirket til kristendommens utbredelse. Nå i koronatiden er det interessant å lese hva Martin Luther skriver om hvordan man bør forholde seg ved en epidemi. Hans tid var annerledes, medisinsk kunnskap og sykepleie var på et helt annet nivå. I dag er verden «mindre», folk har mer kontakt, reiser mer til og fra andre land og verdensdeler, alt går raskere. Og Covid-19 er litt spesiell ved at man visstnok kan være smittet og lett smitte andre uten å ha symptomer selv. Mye er annerledes, men likevel føles Luthers undervisning aktuell.
Det var i august 1527 pesten kom til Wittenberg. Etter bare to uker var atten mennesker døde. Dette var byllepesten, den samme som under Svartedauden på 1300-tallet. En pestbakterie spredte seg fra rotter via lopper til mennesker og førte til høy feber, mye smerter og store væskefylte byller på kroppen. Man ble lett smittet, av loppebitt eller ved at syke hostet. Uten behandling døde man ofte innen fem dager. I 1527 visste man at det var farlig å være nær de syke og at man kunne bli smittet gjennom luften, men generelt var det nokså liten kunnskap om årsaker og smitteveier.
Kurfyrsten ville at Luther skulle flykte fra byen, slik mange andre gjorde, inkludert Melanchthon og andre lærere ved universitetet. Men han valgte å bli værende, for å tjene de syke og engstelige. Sammen med fru Katharina, som var gravid, gjorde han deler av hjemmet sitt i «Svarteklosteret» om til en stor sykestue.
I et åpent brev han ble oppfordret til å skrive, sier han at som hovedregel bør en kristen pastor ikke flykte fra pest. Som en god hyrde skal han bli igjen, tross dødsfare, fordi hjorden trenger ham til å trøste og styrke dem i dødens time. Ellers er det ikke nødvendigvis noe galt i at folk flykter for å berge livet. Men dersom naboer eller andre er avhengige av vår hjelp i nøden, skal vi bli igjen. Vi skal gjøre mot andre som vi vil at andre skal gjøre mot oss. Det vi lar være å gjøre mot en av Jesu minste søsken, lar vi være å gjøre mot Gud selv (Matt 25). Når Kristus ga sitt liv for oss, skylder også vi å gi vårt liv for våre søsken (1 Joh 3). Djevelen har glede av å fylle oss med skrekk og frykt, men vi skal svare: «Vik fra meg, Satan. Her er Kristus, og jeg er hans tjener i denne gjerning. Han skal herske, amen.»
Men smittevern er også viktig. En bør tenke slik: «Vel, så har nå fienden med Guds tillatelse sendt oss gift og dødelig smitte; da vil jeg be Gud om å være oss nådig og beskytte oss. Deretter vil jeg desinfisere og hjelpe til å rense luften, og gi og ta imot medisinsk hjelp. Jeg vil unngå steder og personer hvor jeg ikke behøves, for å unngå å forderve meg selv og at kanskje også mange andre ved meg blir forgiftet og smittet, så jeg ved min uforsiktighet blir årsak til deres død. Hvis Gud ønsker å ta meg, skal han nok finne meg. Jeg har nå gjort hva han forventet av meg, så jeg ikke er skyld i hverken min egen eller andres død. Men hvis min neste behøver meg, vil jeg hverken unngå sted eller person, men frimodig gå til ham og hjelpe ham. Se, det er en rett, gudfryktig tro, som ikke er dumdristig eller overmodig og ikke setter Gud på prøve.»
«Hvis man forholdt seg slik i en by, at man var frimodig i troen når nestens nød krevde det, og derimot forsiktig når det ikke var nød, og enhver slik hjalp til med å hindre giften så godt man kunne, så skulle det nok bli en mild sykdom i den byen. Men når det går slik til, at en del er alt for redde og flykter fra sin neste i nøden, mens andre er alt for dumdristige og ikke hjelper til å hindre, men til å øke plagen, da har djevelen god anledning, og da må dødeligheten bli større.»
Ellers vil Luther at folk formanes til å gå i kirken og høre forkynnelsen, så de av Guds ord kan lære hvordan de skal leve og dø. Og pastoren må kalles til et sykeleie så tidlig som mulig, før den syke mister bevisstheten og det blir for sent å hjelpe og trøste.
Til slutt ber han alle om å være med å kjempe med bønn til Gud og med undervisning imot Satans virkelige, åndelige epidemier, som han forgifter og smitter verden med ved falsk lære.
Hele skriftet kan leses på nettet, på dansk (www.lutherdansk.dk – «Hvordan man skal forholde sig ved epidemier»), på tysk («Ob man vor dem Sterben fliehen möge»), eller engelsk («Whether one may flee from a deadly plague»).
(Illustrasjon: Lutherhaus, bilde fra Wikipedia av Marcus Singer)
Foredrag ved KELK-møtet i Durres, Albania, 24. mai 2019
I vår tid, i de fleste europeiske land, er tradisjonelle kjønnsroller betraktet som noe «så 1950-talls» og «middelaldersk». Kjønnsnøytralitet og likestilling er in. I Skandinavia fins det nå barnehager hvor barna oppfordres til ikke å bruke ord som «gutt» og «jente», men i stedet bare si «person» om hverandre, slik at alle kan få utvikle kjønnsidentiteten sin mer fritt og ikke bli presset inn i noen «snevre A4 kjønnsroller». Akkurat dette fenomenet er vel fortsatt i de fleste skandinavers øyne litegrann ekstremt, men det illustrerer en økende tendens i vår vestlige verden. Ekteskapet og familien betraktes som menneskelige oppfinnelser, gamle skikker som vi bare kan forandre på etter behag. Mange synes det er anstøtelig å høre snakk om kjønnsroller som ikke er menneskeskapte og ikke kulturelt betingede, men som faktisk er skapt av Gud ved verdens begynnelse. De raskt skiftende holdningene omkring oss gjør det mer utfordrende, men desto viktigere, å snakke om Bibelens ord om mannens og kvinnens roller.
Jesus sier: «Har dere ikke lest at Skaperen fra begynnelsen av skapte dem som mann og kvinne og sa: ‘Derfor skal mannen forlate far og mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp.’ Så er de ikke lenger to; de er én kropp. Og det som Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille» (Matt 19,4-6). Som «mann» og «kvinne» skapte han dem (1 Mos 1,27), og de hebraiske ordene som brukes her forteller ikke bare om et skille mellom to ulike kjønn, men indikerer også roller. «Mannlig» og «kvinnelig» er ikke en menneskeskapt, kulturell konstruksjon, men kommer fra Guds skaperhånd og er noe flott noe. I denne verden kan jo alle fine ting forvrenges og ødelegges, men fra begynnelsen av og i seg selv var og er disse kjønnsrollene noe svært godt.
Det er i ekteskapets forening at forholdet mellom mann og kvinne med rollene deres får sitt mest fullstendige uttrykk. Fra KELKs Nittifem teser for det 21. århundre: «Ekteskapet er en livsvarig, forpliktende – og offentlig godkjent – forening mellom en mann og en kvinne … Fordi Gud har innstiftet ekteskapet, har han også rett til å fortelle oss hvordan det skal fungere. Han sier at forholdet mellom mann og kone skal etterligne forholdet mellom Kristus og kirken, og at ektefellene dermed har ulike roller. Mannen skal være en kjærlig leder, «hodet», mens hustruen skal være en kjærlig hjelper. Gud vil at alle som er gift skal behandle sin ektemake med respekt.»
———————————————————————————————————–
1) Mannen er kvinnens hode og skal vise kjærlig lederskap (Ef 5,23.25).
2) Kvinnen er en god hjelper (1 Mos 2,18) som underordner seg sin mann (Ef 5,22).
———————————————————————————————————–
1)
Mannens rolle er å tjene som «hode» (gr. kephale), dvs. han har ansvar for lederskap i ekteskapet og familien. «Mannen er kvinnens hode,» sier apostelen Paulus (1 Kor 11,3). (Ikke bør være, men er.) Dette er en del av Guds skapelsesordning, for all tid. «For mannen ble ikke til av kvinnen, men kvinnen av mannen. Mannen ble heller ikke skapt for kvinnens skyld, men kvinnen for mannens» (1 Kor 11,8-9). Adam ble skapt først, deretter Eva. Ved denne kronologiske rekkefølgen etablerte Gud et bestemt forhold mellom mann og kvinne, slik at «mannen er kvinnens hode» (Ef 5,23).
Men da tiden for menneskehetens syndefall kom, glemte både mannen og kvinnen rollene Gud hadde gitt dem. «Hjelperen» (1 Mos 2,18) oppførte seg som om hun var den åndelige leder av familien: Etter å ha lyttet til djevelen og trodd på hans løgner, forsynte kvinnen seg av den forbudte frukten og spiste. Hun ga også til sin mann, som var sammen med henne, og han spiste. Adam glemte sin lederrolle og fulgte hjelperens eksempel, istedenfor å lede henne. Han lyttet til sin hustru istedenfor å lytte til Gud. Som familiens overhode ble han holdt ansvarlig for det tragiske fallet, selv om han prøvde å legge skylden over på henne, hun som hadde startet det hele: «Kvinnen som du ga meg å være sammen med, hun ga meg av treet, og jeg spiste» (1 Mos 3,12). Paulus skriver: «Synden kom inn i verden på grunn av ett menneske, og med synden kom døden…» (Rom 5,12). Selv om «det var ikke Adam som lot seg lokke, men kvinnen» (1 Tim 2,14); var det altså likevel han som fikk skylden, fordi han jo var «hodet» som hadde unnlatt å lede.
Å være leder innebærer nødvendigvis en viss autoritet, at man gjør noen beslutninger. Men Gud vil ikke ha familieoverhoder som er sjefete og dominerende, egoistiske og harde. (Etter syndefallet har akkurat det dessverre ofte vært tilfellet.) Tvert imot. Paulus understreker kjærlighet og offer: «For mannen er kvinnens hode, slik Kristus er kirkens hode; han er frelser for sin kropp … Dere menn, elsk konene deres, slik Kristus elsket kirken og ga seg selv for den, for å gjøre den hellig … På samme måte skal altså mennene elske sine koner som sin egen kropp. Den som elsker sin kone, elsker seg selv. Ingen har noen gang hatet sin egen kropp. Nei, man gir kroppen næring og pleier den på samme måte som Kristus gjør med kirken» (Ef 5,23-29).
En ektemann skal derfor imitere Kristi uselviske og selvoppofrende kjærlighet. Jesus var villig til både å leve og dø for bruden sin, kirken. Han tjente henne hele veien til korset. Grunnen til at vi elsker Herren vår og villig underordner oss ham, er at han først elsket oss og ga seg selv for oss. Så mannen vil sette konas behov og ønsker over sine egne behov og ønsker, og søke å hjelpe henne og beskytte henne fra både fysisk, følelsesmessig og åndelig skade.
Som Kristi kjærlighet
C.F.W. Walther sa en gang i en bryllupspreken: «Kristus elsker sin kirke, han ikke bare later som. Ikke bare med ytre fremtoning og handlinger, men inderlig, av hjertet, slik at han nærer den med sin egen kropp og gir den å drikke av sitt eget blod. Så helhjertet bør den kristne mannen elske sin hustru.[1]
Videre elsker Kristus sin kirke selv om hun er full av urenhet. Istedenfor å skille seg fra henne, dekker han over syndene hennes med sin egen rettferdighet. Med en slik tålmodighet bør også den kristne ektemannen elske sin hustru, selv om hun har sine svakheter og skrøpeligheter. Han bærer over med disse svakhetene, og ønsker ikke på grunn av dem å bli fri igjen, men tenker heller slik: Jesus, min sjels brudgom elsker meg, selv om jeg er en fattig synder som skuffer ham daglig, han kaster meg likevel ikke ut av den grunn. Hvorfor skulle jeg da ikke elske min kone selv om hun ikke er perfekt!»
Walther påpeker også hvordan Kristus elsker sin kirke i praksis, i faktiske gjerninger, sørger for henne, ikke lar henne mangle noe godt, beskytter henne i fare, trøster henne i sorg. Og slik bør den kristne mannen gjøre mot sin kvinne, med stor standhaftighet; «ingen ulykkesstorm må få slukke iveren» i hans kjærlighet . «Selv lange år med sykdom må ikke få svekke den gjensidige kjærligheten mellom mann og kone, men heller utdype den, før til sist det sluknende øyet lukkes av en kjærlig hånd i dødens stund.»
Lokomotiv
Mannen skal føre an. Det er ikke meningen at han skal prøve å presse eller tvinge konen til å underordne seg. Nei, han må gå først og lede ekteskapet ved å ofre seg. Jo mer selvoppofrelse fra hodet, jo lettere og mer behagelig vil det være for den gode hjelperen og ledsageren å underordne seg ham i kjærlighet. Nathan R. Pope, en WELS-pastor, sammenligner dette med et tog: Som et lokomotiv skal mannen ta initiativet, og så vil resten av toget med glede følge etter. «Det kvinner ønsker seg er et tog som kjører ut fra stasjonen trukket av et lokomotiv, for full damp … La mannen hennes sette igang med en selvoppofrende innstilling når det oppstår en situasjon, så vil kvinnen oppleve – følelsesmessig – det som apostelen underviser om (i Ef 5). Og den naturlige responsen hennes vil da være å underordne seg og følge etter.»[2] «Så en mann fører an og setter i gang en god sirkel for kjærlighet og orden når han ofrer seg. Han skal ta initiativet. Han må skjerpe oppmerksomheten og følsomheten sin når det gjelder å oppdage måter å ofre seg, se muligheter til å fornekte seg selv for sin kones skyld.» [3] I hverdagen er det mulig for en mann å finne mange måter å gjøre dette på, mange små godhetsgjerninger for å vise konen at han verdsetter henne høyt.
Omtanke for den svakere part
I 1 Pet 3,7 skriver apostelen: «Dere menn: Vis omtanke i samlivet med kvinnen, som er den svakere part. Vis henne ære, for sammen skal dere arve nåden og livet. Gjør dette, så ikke deres bønner blir hindret.» Uttrykket «den svakere part» refererer sannsynligvis til fysisk styrke, ikke til moralsk utholdenhet, karakterstyrke, tro, eller intellektuell kapasitet. Kvinner er generelt fysisk svakere, noe som gjør dem mer sårbare for overgrep og seksuell utnyttelse. Kvinner kan også være mer følelsesmessig sårbare, noe som ofte gir seg utslag i usikkerhet og dårlig selvfølelse.[4] Formaningen til å leve med sin kone på en forståelsesfull og hensynsfull måte, å vise henne ære og respekt, utelukker alle former for koneplageri eller å gjøre noe som får henne til å føle seg mindreverdig. Kvinner mottar Guds frelsende nåde på like vilkår som menn og er medarvinger til himmelen. Og Gud legger merke til de «sterke» mennene og holder dem ansvarlige. Mannen skal bruke sin (vanligvis) større muskelstyrke, sitt lederskap og sin (milde) autoritet som leder, til å beskytte og sørge for sin kone og familie, elske og ofre seg for dem, slik som Kristus, han som er «mannens hode». Bønner og åndelig fellesskap, med Gud og med hverandre, kan bli hindret, sier Peter, dersom man ignorerer instruksene om mann-og-kone-relasjonen.
Det er klart at uten noen forståelse av Kristi sterke og selvoppofrende kjærlighet, er det ikke mulig å forstå apostlenes undervisning om mannen som «hodet» i ekteskapet. Vi kan ikke forvente at verden skal si ja til dette bibelske konseptet, ettersom verdens ideer om lederskap og autoritet er annerledes. Uansett hva vi sier, vil mange ta anstøt og snakke om «hierarkiske» eller «patriarkalske» ekteskap som noe skadelig. Dette er ikke til å unngå.
Da disiplene kranglet om hvem av dem som var viktigst, sa Jesus: «Dere vet at folkenes fyrster undertrykker dem, og stormennene deres styrer med hard hånd. Men slik skal det ikke være blant dere. Den som vil bli stor blant dere, skal være tjeneren deres, og den som vil være først blant dere, skal være slaven deres. Slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange» (Matt 20,25-28). Jesu undervisning om lederskap er nokså forskjellig fra verdens ideer.
I hjemmet
Når det gjelder familiens økonomi, ting som må gjøres rundt i huset, og særlig barneoppdragelse, kan mannen være glad for å ha en god hjelper å samarbeide med. Men han er fortsatt hodet, med et hovedansvar for å gi barna mat og klær, lære dem grunnleggende personlig hygiene og god oppførsel, lære dem om sin Herre og Frelser Jesus Kristus, lære dem å be, og sørge for at de får den kjærlighet og omsorg de trenger. Nylig var det en ledende amerikansk politiker[5] som skrev på Twitter at lærere bør få høyere lønn, fordi «de oppdrar våre barn». Vi kjenner til denne ideen fra kommunismen og sosialismen, at barnas oppdragelse liksom skulle være statens ansvar. Men ifølge Guds ord er dette ansvaret gitt til familien, hvor mannen og faren skal utvise lederskap. En tidligere president[6] hadde nok rett da han sa: «Alle store endringer i Amerika begynner ved middagsbordet.» Selv om skolelærere og søndagsskole- og konfirmasjonslærere gjør et meget verdifullt arbeid, er det likevel mor og far hjemme som må gjøre den viktigste jobben med å oppdra sine unge. Paulus skriver: «Dere foreldre[7], vekk ikke sinne og trass hos barna deres, men gi dem omsorg, så de får en oppdragelse og rettledning som er etter Herrens vilje» (Ef 6,4).
Å oppdra barn er hardt arbeid, men dessverre har fedre altfor ofte forsømt ansvaret sitt og overlatt det meste av byrden til konen. Mange kvinner skulle ønske at mannen ville være mer involvert i dette arbeidet. At så mange menn svikter når det gjelder å utøve Kristus-etterlignende lederskap i familien, er et stort problem.
2)
Kvinnens rolle. Hun ble gitt til mannen som en hjelper (1 Mos 2,18). Så en hustru skal være sin manns nære ledsager og hjelper, og hun skal underordne seg ham (Ef 5,22).
En hjelper
Adam ble så glad da han så kvinnen for første gang. «Endelig!» sa han. Tidligere hadde han fått se en stor mengde vakre dyr, men kunne ikke finne en ledsager på hans eget nivå, en som var lik ham og passet med ham. Han hadde følt seg litt ensom, og det var «ikke godt for mennesket å være alene». Gud sa: «Jeg vil lage en hjelper av samme slag» (1 Mos 2,18). Etterpå var Adams respons: «Nå er det bein av mine bein og kjøtt av mitt kjøtt. Hun skal kalles kvinne, for av mannen er hun tatt» (1 Mos 2,23). Gud hadde gitt ham en fantastisk «hjelper» (hebr. ézer), en perfekt ledsager og venn, som også skulle bli mor til hans barn. Hun var på mange måter veldig lik ham. Men samtidig var hun også ganske annerledes, noe som jo var genialt, fordi hun og han supplerte og komplementerte hverandre med sin kvinnelighet og mannlighet.
Likeverd
Mannen og kvinnen var og er like mye verdt. Begge ble skapt «i Guds bilde», hellige, rettferdige og fullkomne på alle måter. Denne høyverdige kvaliteten preget både henne og ham. Og begge ble velsignet av Gud og fikk beskjeden: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over [alle dyr som det kryr av på jorden].» Ordet «hjelper» indikerer egentlig ikke noen lavere verdi, slik noen mener. Nei, dette ordet brukes ofte også om Gud selv: «Se, Gud er min hjelper» (Sal 54,4).
Etter syndefallet, da kvinnen og mannen ble like fordervet, forkynte Gud at han ville berge menneskeslekten fra deres fortapte tilstand. Både Eva og Adam skulle bli frelst ved en spesiell barnefødsel: «Kvinnens ætt», Messias, Guds egen sønn, skulle komme og knuse slangens/djevelens hode og makt (1 Mos 3,15). Men for å gjøre det, ville han måtte gi sitt eget liv. Så Gud sparte ikke en gang sin egen Sønn for å redde hver kvinne og mann. Så høyt elsker Gud hver eneste kvinne og mann. Og etter at Jesus hadde stått opp fra graven, hvem var det som først fikk høre de gode nyhetene? Noen av hans kvinnelige tilhengere.
For i Guds øyne er ikke det ene kjønn bedre eller mer verdifullt enn det andre. I Guds rike fins ingen annenrangs borgere. Paulus skriver: «For dere er alle Guds barn ved troen … Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus» (Gal 3,26-28). Dette budskapet var noe ganske sjokkerende i samfunnet på Paulus’ tid. Alle medlemmer – både kvinner og menn – i Guds rike er konger og prester i hans øyne (1 Pet 2,9). At Gud har gitt menn og kvinner forskjellige roller her på jorden, betyr ikke at de har ulik verdi for ham.
Underordning
Verbet som er oversatt «underordne seg» (gr. hypotasso) sier heller ikke noe om mindre eller lavere verdi. På gresk har ordet en mer nøytral tone enn på norsk og andre moderne språk, hvor «underordning» lett gir negative assosiasjoner. Kvelden før Jesus skulle dø, ga han en god illustrasjon på underordning og tjeneste da han reiste seg fra måltidet, tok av seg kappen, bandt et linklede rundt livet, helte vann i et fat og begynte å vaske disiplenes føtter. Etterpå sa han: «Forstår dere hva jeg har gjort for dere? Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det. Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter. Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre» (Joh 13,4-15).
Blant Kristi etterfølgere generelt gjelder det at alle skal underordne seg de andre, fordi dette er den rette kristne holdningen. Like før Paulus’ ord til koner om å underordne seg sine ektemenn (Ef 5,22), har han oppfordret efeserne til å bli fylt av Ånden, synge salmer sammen, synge og spille av hjertet for Herren, alltid takke Gud, og så: «Vær hverandre underordnet i ærefrykt for Kristus!» At man underordner seg hverandre er et resultat av at man er fylt av Ånden. Og dette skal være et vakkert kjennetegn på alle troende kristne, menn og kvinner, at de underordner seg, viser uselvisk kjærlighet, er ydmyke og setter de andre høyere enn seg selv. «Tenk ikke bare på deres eget beste, men også på de andres. La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus! Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset» (Fil 2,3-8).
Denne ultimate, uselviske kjærligheten fra Kristus til kirken, gjør at de troende gjerne og villig underordner seg under ham. De tror hans ord, og han inspirerer dem og gir dem kraften til å underordne seg hverandre. Av takknemlighet til ham vil de gjerne gjøre alt han ber dem om; de vet at dette er rett og godt og hellig. Det er med denne bakgrunnen at Paulus så skriver spesielt til hustruer: «Dere kvinner, underordne dere ektemennene deres som under Herren selv. For mannen er kvinnens hode, slik Kristus er kirkens hode; han er frelser for sin kropp. Som kirken underordner seg Kristus, skal kvinnene underordne seg sine menn i alt» (Ef 5,22-25). (Så, like etter, får mennene sin egen befaling, om å vise selvoppofrende kjærlighet mot konene sine, slik Kristus elsket kirken og ga seg selv for den). Det er viktig å merke seg at Bibelen aldri sier til ektemenn, «tving konene deres til underordne seg og adlyde!» Kvinnens underordning er ikke av tvang. «Å underordne seg betyr at hun villig føyer seg for mannen ut fra en posisjon der hun selv er trygg og sterk, på grunn av sikkerheten hun eier i Kristus. En slik underordning er ikke ekte i bibelsk forstand med mindre den er frivillig.»[8]
Skjønnhet innefra
Kristen underordning, ydmykhet og uselvisk kjærlighet er et vakkert og mektig vitnesbyrd om Kristus Jesus. Vi kan få være som «små kristuser» for våre medmennesker, inkludert de ikke-troende. Peter skriver: «Likeså skal dere gifte kvinner underordne dere under deres menn. Så kan de menn som står Ordet imot, bli vunnet, ikke ved ord, men ved hustruens livsførsel, når de ser hvordan dere lever i renhet og gudsfrykt. La ikke ytre stas, frisyrer, gullkjeder og fine klær være det som pryder dere. Deres smykke skal være det indre, skjulte menneske med sitt milde og rolige sinn, som er uforgjengelig og dyrebart for Gud. For slik smykket de hellige kvinner seg i tidligere tider, de som satte sin lit til Gud. De underordnet seg sine menn, likesom Sara var lydig mot Abraham og kalte ham herre (Og her kan vi da merke oss at Abraham nok ikke har sagt til Sara: «Adlyd meg! Du må kalle meg ‘herre’!» Nei, vi kan anta at hun gjorde og sa det hun gjorde av egen fri vilje). Hennes barn er dere nå blitt, dersom dere gjør hva godt er, og ikke lar dere skremme av noe» (1 Pet 3,1-6).
Hvorfor sier Peter «og ikke lar dere skremme av noe»? Sannsynligvis fordi det å underordne seg en ektemann i utgangspunktet kan virke litt skremmende. En kvinne kan ha blandede følelser for dette. For ektemannen er jo en synder, slik hun også selv er. Han har sine feil og svakheter. Kan hun virkelig stole på ham og overlate til ham å lede? Men istedenfor å frykte eventuelle katastrofer, skal hun heller sette sin lit til Gud og gjøre det rette, respektere og underordne seg mannen og behandle ham godt, «i ærefrykt for Kristus». Og skulle «hodet» noen gang prøve å lede henne til å gjøre noe som er galt (kanskje å tilbe hedenske guder?), så gjelder regelen: «En skal lyde Gud mer enn mennesker!» (Apg 5,29)
«En kvinnes rolle og oppgave er å være pen og gjøre denne verden til et vakrere sted,» er ikke et sitat fra Bibelen eller kirkefedrene, men kanskje noe som en mannlig motedesigner kunne ha sagt (på 1950-tallet?). Det har alltid vært mye press på jenter og kvinner fra samfunnet når det gjelder å se bra ut, og de kan oppnå mange «liker» og stor respekt for sin ytre skjønnhet. Peter sier at akkurat denne tradisjonelle kjønnsrollen er noe som kristne kvinner ikke skal være så veldig opptatt av. Selv om Salomos høysang roser kvinnelig skjønnhet, og selv om det ikke er forbudt med sminke, smykker, fine klær og frisyrer, bør menn og kvinner uansett verdsette og ære en persons indre skjønnhet mer enn den ytre. Ingen vinnes over til Kristus av en kvinnes ytre utseende. Men når en mann ser sin kristne kones «renhet og gudsfrykt», hvordan hun underordner seg og behandler ham svært fint, så blir dette et stille og mektig vitnesbyrd som får Jesus til å se veldig bra ut.
Partnere
Hvis vi går tilbake til Efeserbrevet, kan vi merke oss at Paulus bruker ulike ord for barns og tjeneres/slavers «lydighet» vs. konenes «underordning». Det heter: «Dere barn, vær lydige mot foreldrene deres i Herren» (Ef 6,1), og «dere slaver, vær lydige mot deres jordiske herrer som mot Kristus selv» (Ef 6,5). Mens til hustruene står det like før: «Dere kvinner, underordne dere ektemennene deres som under Herren selv» (Ef 5,22). De ulike valgene av ord er trolig helt bevisst gjort for å indikere at her er det ulike relasjoner. «Barn og slaver er ikke partnere til sine foreldre eller herrer. Hustruer er partnere til sine ektemenn. En kones underordning under sin mann ligner mer på Kristi underordning under Gud Faderen enn på et barns lydighet mot sine foreldre.»[9] Kristus er jo likestilt og ett med Faderen, men han underordnet seg likevel Faderens vilje og gikk veien til korset for å bli vår frelser. (Akkurat det sier oss noe om hvilken helt sentral betydning underordning har i kristendommen; at det var ved Kristi underordning selve frelsen ble vunnet.)
Et ekteskap handler om være partnere, og om teamarbeid. Litt som på et fotballag, for eksempel i et verdensmesterskap: Landslagsspillerne er så glade for at laget har klart å kvalifisere seg, og de føler seg privilegerte som får være med å representere hjemlandet sitt i denne store turneringen. Målvakten, forsvarsspillerne, midtbane- og angrepsspillerne er likeverdige og helt avhengige av hverandre; de utfyller og supplerer hverandre med sine individuelle og spesielle evner. Godt samarbeid betyr alt! Samtidig er det godt å ha en av spillerne i rollen som «kaptein», en som kan fungere som en leder der ute på banen. Men bare en. For hvis to spillere samtidig begynner å oppføre seg som kaptein, bestemmer seg for stikk motsatte ting og begynner å krangle midt i en viktig kamp, vil dette være svært negativt for laget. På samme måte er ekteskapet et samarbeid, teamwork. Dette teamet trenger et kjærlig «hode» til å gjøre tjeneste som leder. At «hjelperen» underordner seg betyr ikke at hun har lavere verdi eller er mindre flink enn mannen. Men det betyr en forskjell med hensyn til rollen eller ansvaret for lederskap. Det trengs også to for å danse tango, men én av partnerne må føre an på dansegulvet.
Å få barn og skape et hjem
Når Gud snakker til Adam og Eva etter syndefallet, ser vi at formaningene fokuserer på to forskjellige områder av livet. Adam er tydelig betraktet som den som skal være den viktigste forsørgeren av familien: «Jorden er forbannet for din skyld. Med strev skal du nære deg av den alle dine levedager» (1 Mos 3,17). For Eva kommer konsekvensene på et område som er unikt for henne som kvinne: «Tungt vil jeg gjøre ditt strev når du er med barn, med smerte skal du føde.» Og Gud tilføyer: «Du skal begjære din mann, og han skal herske over deg» (1 Mos 3,16). Disse siste ordene forteller oss at syndefallet ikke hadde forandret Guds design når det gjelder lederskap innen familien, selv om synd og egoisme fra nå av ville påvirke forholdet mellom mann og kone.
Martin Luther ønsket at menn skulle vise spesiell ærbødighet for kvinnen, siden hun er «menneskehetens mor og pedagog»[10]. En mann kan ikke bli gravid og føde og amme et barn. Det er den gode hjelperen som er designet for denne unike og spesielle oppgaven. Adam kalte sin hustru Eva (liv), fordi hun skulle bli mor til alle som lever (1 Mos 3,20). Seksuell intimitet mellom mann og hustru er en flott gave fra Gud, og en hovedhensikt med dette er jo forplantning. For Gud hadde sagt, «Vær fruktbare!» Å være den personen som bærer nytt liv inn i verden, føder et nytt, levende menneske, er absolutt en svært høyverdig rolle, som alle bør betrakte med stor respekt. Gjennom mesteparten av verdenshistorien har mor også vært en viktig tidlig «pedagog» for sine barn, mens hun passet på dem i hjemmet. Vi kan her tenke på evangelisten Timoteus som «helt fra barndommen hadde kjent de hellige skrifter» og som tydeligvis ble undervist av sin fromme kristne mor Eunike og bestemor Lois (ettersom faren hans var greker og hedning). «Barn er dyrebare gaver fra Gud, og det er et privilegium, ikke en byrde, å oppdra dem» (KELKs Tese #18).
«Lytt, min sønn, til din fars formaning, forkast ikke rettledning fra din mor!» (Ordsp 1,8). Både mor og far er nødvendige for å oppfostre og oppdra sine barn. Et barn behøver et eksempel av både sitt eget kjønn og av det motsatte kjønn. «Naturen kaller på de to foreldrenes karakteristiske mannlige og kvinnelige kvaliteter for å oppdra sitt avkom … Når mannen sørger for og beskytter de mer sårbare medlemmene av familien sin, innser han også sin hensikt i livet. Når far og mor tar del i ansvaret med å oppdra sine barn, finner de ut hva de var ment for, selv om de strever med å leve opp til den høye standarden.»[11]
Både i Det gamle og Det nye testamente finner vi at hjemmet er det viktigste området for kvinnens aktivitet, mens mannen tilbringer tid ute i en fiskebåt på sjøen, pløyer åkeren, eller arbeider i snekkerverkstedet. Paulus råder unge enker til å «gifte seg, få barn og styre sitt hus» (1 Tim 5,14). De eldre kvinnene bør «lære de unge kvinnene å elske mann og barn, leve forstandig og rent, ta ansvar for hjemmet og underordne seg sine menn, slik at Guds ord ikke blir spottet» (Tit 2,3-5). Det betyr ikke at Gud forbyr en kristen kvinne i dag å ha en jobb og karriere utenfor hjemmet. Imidlertid må en kone og mor passe på (sammen med ektemannen/barnefaren) at ting ikke kommer ut av balanse; for det å føde barn og være mor er en unik og spesiell rolle gitt av Gud, og noe som krever mye tid, visdom og anstrengelse. Et stort problem nå i vår tid er at så mange kvinner er utslitt og strever tungt med å kombinere moderskap med en heltidsjobb utenfor hjemmet.
Aktive hjelpere
Prinsippene for hodets lederskap og hjelperens underordning må balanseres rett. Husk Eva, som begynte å oppføre seg som den åndelige leder i familien. På den annen side, må ikke hjelperen få en følelse av at hun bør være en passiv person. Hjelperen er en fantastisk gave fra Gud, hun ble gitt for å hjelpe![12] Kvinner har i like stor grad som menn viktige ressurser som behøves i hjemmet, i kirken og i samfunnet. «La enhver kristen kvinne fryde seg over å være skapt som et uunnværlig supplement og hjelper for mannen.»[13] Hun skal oppmuntres til å tjene med gavene sine, samtidig som hun husker på Guds prinsipper, som er en velsignelse, ikke et problem. Vi må være forsiktige så vi ikke «tolker» det Gud har sagt for at det skal harmonere med verdens nåværende ideer om likestilling og rettigheter.
Vi legger merke til at «den dyktige konen» i Ordspråksboken kapittel 31 er bemerkelsesverdig aktiv: Hun står tidlig opp, lager linklær som hun selger, og leverer belter til kjøpmannen. For det hun har tjent, kjøper hun et jordstykke og planter en vinmark, osv. Ektemannen stoler fullt på henne og mangler ikke noen vinning. En annen imponerende hjelper, fra 1500-tallet, var jo Katharina Luther, «Reformasjonens mor». Dr. Luther kalte henne «sjefen over Zulsdorf» (navnet på gården de eide), og «Wittenbergs morgenstjerne», fordi hun sto opp klokken fire for å ta seg av alle sine forpliktelser og gjøremål. Katharina fødte seks barn og organiserte husholdningen og familiens økonomi; i huset deres bodde også mange studenter og andre. Hun hadde et bryggeri, og drev med avl og salg av storfe. Iblant drev hun også et sykehus, hvor hun pleiet pasientene sammen med andre sykepleiere. Man kan nesten bli litt utmattet av bare å lese om alle aktivitetene hennes. (Og også om alt ektemannen fikk tid til.)
Prinsipper og deres anvendelse
Alle familier er forskjellige og unike. Men de generelle prinsippene Gud har gitt oss er de samme. Hvordan skal hodet og hjelperen anvende prinsippene i de reelle, konkrete situasjonene som dukker opp i det daglige? Bibelen gir oss ikke noen lovkode med spesifikke regler og forskrifter. Men hvis vi bare lærer å forstå prinsippene, kan vi be Gud om hjelp, så vil han lede oss til å finne den beste måten å gå framover sammen. «Gud har ikke beskrevet nøyaktig og detaljert hvordan en hustru skal underordne seg mannen sin, og han har ikke beskrevet nøyaktig og detaljert hvordan en mann bør elske sin hustru … Han ber oss om at vi av kjærlighet til ham prøver alt i livet vårt etter hans prinsipper, og at vi gjør alt vi kan for å leve i overensstemmelse med hans vilje og for å unngå alt som er uforenlig med hans vilje … Dette er den herlige friheten Gud har gitt oss menn og kvinner i den nye paktens tid, i Kristus. Vi lever ikke under noen seremoniallover. Vi er helt frie, og vi kan leve som frie menn og kvinner.»[14]
Til slutt leser vi den vakre avslutningen av Ordspråksboken (31,10-31):
א10 En dyktig kone – hvem finner vel henne?
Langt mer enn perler er hun verdt. 11 ב Mannen stoler på henne i sitt hjerte,
han mangler ikke vinning. 12 ג Hun gjør bare godt imot ham,
aldri noe ondt så lenge hun lever.
13 ד Hun skaffer seg ull og lin,
hendene arbeider med liv og lyst. 14 ה Hun er som handelsskipene,
hun skaffer mat langveisfra. 15 ו Før dagen gryr, er hun oppe,
gir mat til sitt hus og setter tjenestejentene i arbeid. 16 ז Hun ser seg ut et jordstykke og kjøper det,
for det hun har tjent, planter hun en vinmark. 17 ח Styrke er beltet hun har om livet,
hun tar i med sterke armer. 18 ט Hun merker at forretningene går bra,
hennes lampe slukner ikke om natten. 19 י Hun legger hendene på rokken,
og fingrene griper om teinen. 20 כ Hun åpner hånden for den som lider nød,
rekker hendene ut til den fattige. 21 ל Kommer det snø, er hun ikke redd for sine,
for alle i huset har ekstra klær. 22 מ Hun lager sine egne tepper,
hun har klær av lin og purpur. 23 נ Hennes mann er aktet i byporten,
der han sitter med landets eldste. 24 ס Hun lager linklær som hun selger,
og leverer belter til kjøpmannen. 25 ע Styrke og verdighet er hennes drakt,
hun ler mot dager som kommer.
26 פ Hun åpner munnen med visdom,
kjærlig rettledning har hun på tungen. 27 צ Hun ser etter hvordan det går i huset,
og spiser ikke latskaps brød. 28 ק Barna står fram og priser henne lykkelig,
mannen gir henne ros: 29 ר «Mange kvinner har vist at de er dyktige,
men du overgår dem alle.» 30 ש Ynde svikter, og skjønnhet forgår;
men en kvinne som frykter Herren, skal ha ros. 31 ת Pris henne for frukten av hennes arbeid,
hennes gjerninger skal gi henne ros i byens porter!
Referanser:
[1] C.F.W. Walther, The Word of His Grace. Occasional and Festival Sermons, Mankato 1978, s. 174ff.
[2] Nathan R. Pope, Feminism, Milwaukee, Northwestern Publishing House, 2003, s. 137.
Preken over Johannes 2,1-11
Jesus sa til tjenerne ved bryllupet at de skulle fylle seks store kar med vann, helt til randen. Karene som sto der hadde plass til to eller tre anker, leser vi. Det betyr at det kan ha vært plass til om lag 540 liter vann. Noen minutt senere, da de bar det til kjøkemesteren for at han skulle smake på det, var vannet forvandlet til den beste vin! 540 liter. En overflod! Hvordan var det mulig? Dette stred jo mot all kunnskap om hvordan vin blir laget. Det var bare 
mulig fordi denne spesielle bryllupsgjesten var Gud selv, som kan gjøre alt. Han er Ordet, som var blitt menneske, Ordet som ”var i begynnelsen hos Gud, og som var Gud. Alt er blitt til ved ham” (Joh 1,1-3). Alt som lever her på jorden, inkludert vintrærne som vindruene vokser på, er skapt av ham og underlagt hans store makt og kraft. Det var også han som innstiftet ekteskapet, da han førte mannen og kvinnen sammen, de to første menneskene (1 Mos 2,21-24). Apostelen Johannes skriver i sitt første brev: ”Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi: livets ord.”
Evan Luth 