Skjenking er for tiden et aktuelt og omdiskutert tema. Landets bartendere er nå i full sving igjen, etter uker med skjenkestopp på grunn av pandemien.
I oldtiden var munnskjenkene høyt betrodde tjenere ved de kongelige hoffene. Profeten Nehemja arbeidet som munnskjenk for perserkongen Artaxerxes (Neh 1,11ff), og vi leser også om den egyptiske faraos munnskjenk som fikk drømmen sin tydet av Josef i fengselet (1 Mos 40). Blant oppgavene til en munnskjenk var å servere vinen ved kongens bord. Og med en stadig frykt for kuppforsøk, var det ofte forventet at munnskjenken selv først skulle prøvedrikke av vinen, for sikkerhets skyld. Hvis noen da prøvde å forgifte kongen, ville dette sannsynligvis kunne merkes på munnskjenken, om han begynte å føle seg dårlig.
I Hellas var det vanlig å rekke dødsdømte forbrytere et beger med gift å drikke. Og i Det gamle testamente er «å drikke vredens beger» et billedlig uttrykk for å rammes av straff og lidelse. «Ta dette beger med vredesvin fra min hånd» (Jer 25,15). Det var det Jesus hadde i tankene da han fylt av angst og gru i Getsemane ba: «Ta dette begeret fra meg!» og «Min Far! Om ikke dette begeret kan gå forbi meg, og jeg må drikke det, så la viljen din skje» (Mark 14,36; Matt 26,42).
Det var alle vi andre som hadde fortjent å drikke vredens beger, på grunn av våre mange synder. Men Gud elsker oss så høyt at han overga sin enbårne Sønn for å frelse oss. Hele vår syndeskyld ble lagt på Jesus, han ble «gjort til synd for oss» (2 Kor 5,21) og regnet som den verste av alle forbrytere. Derfor ble også vredens og straffens beger rakt ham. Og han ofret seg og led en forferdelig pine som vår alles stedfortreder, for at vi skulle få slippe.
Munnskjenkene ved kongenes hoff drakk bare litegrann av vinen i begeret. Men Jesus, vår egen frelser-munnskjenk, har tømt hele det store, bitre, dødelige straffbegeret for oss. Straffen er gått forbi oss. Ved å dø for våre synder på korset, tok han brodden og giften ut av vår død. Og da Gud reiste sin Sønn opp fra graven på den tredje dagen, erklærte han oss alle «ikke skyldige». Gud gir oss derfor et helt annet beger å drikke; vi får si med salmisten: «Jeg løfter frelsens beger og påkaller Herrens navn» (Sal 116,13). Jesus skjenker oss den aller kosteligste drikk, det levende vannet, som blir en kilde i oss som veller fram og gir evig liv (Joh 4,14). Evangeliet i ord og sakrament, med Guds rike og sanne, sikre løfter, skaper troen i oss, slukker den åndelige tørsten vår, gir oss fred og glede, styrker oss og holder oss oppe gjennom alt. Hver den som tror på Sønnen, skal ikke gå fortapt, men ha evig liv.
O Herre Jesus, takk for din store kjærlighet, at du ofret deg og drakk vredens beger for meg. Gi meg alltid å drikke av ditt livgivende vann. Amen.
For fem hundre år siden, mot slutten av november 1520, utga Martin Luther et av sine mest berømte skrifter, «Om et kristenmenneskes frihet».
På dette tidspunktet hadde han nylig mottatt en banntrusselbulle fra paven i Roma og tenkte at han derfor hadde relativt kort tid igjen å leve. I dette skriftet skriver Luther likesom en sammenfatning av alt det han har oppdaget og lært om evangeliet.
Han underviser om at en kristen er blitt rettferdiggjort ved troenalene, uten gjerninger, er blitt ett med Kristus og er rik og har nok av alt i Ham. Dermed er den kristne helt fri og ikke undergitt noen. Men: samtidig er også den kristne blitt en tjener her på jorden som er alle og enhver undergitt. Etter Kristi forbilde og av takknemlighet for hans nåde, vil det nye mennesket i oss tjene i kjærlighet og gjøre godt mot alle.
Et utdrag fra skriftets første del:
«Den ære og verdighet som Kristus har i og med sin førstefødselsrett, deler han med alle troende, ifølge ekteskapsretten. Etter den har bruden del i alt som tilhører brudgommen. Derfor er alle som tror på Kristus, prester og konger, jf. 1 Pet 2,9: «Dere er et utvalgt folk, et kongelig presteskap, et hellig folk … og skal forkynne storheten hos ham som har kalt dere fra mørket inn i sitt overveldende lys.»
Dette forklares slik: Med hensyn til kongedømmet hever Ånden enhver kristen så høyt at han blir fullstendig herre over alt og alle, så ikke noe kan skade ham. Alt må tjene til det beste. Det sier Paulus tydelig i Rom 8: «Alle ting tjener dem til gode som elsker Gud,» og i 1 Kor 3,21-22: «Alt er til for dere … det være seg verden, livet eller døden, de ting som nå er eller de ting som skal komme – alt hører dere til.»
Dette må vi ikke forstå slik at de kristne har legemlig makt over alt og kan skalte og valte som de vil. Det ville i tilfelle være en stor villfarelse, som mange geistlige er fanget i. Det er en sak for konger, fyrster og stormenn, Vi skal være de små og forsakte, som både lider og dør. Faktisk er det slik at jo nærmere vi lever Gud, desto mer må vi lide, noe vi kan lære ved å betrakte den høyeste førstefødte, Kristus, og alle brødrene hans, de hellige.
Det vi her taler om, er det åndelige herredømme. Det hersker i fiendeleiren og viser seg mektig i forfølgelsene. Ja, det er mektigst og mest kraftfullt i skrøpelighet og svakhet. Alt tjener til min frelse, endog død og kors. Både godt og vondt blir mine tjenere og undersåtter. Når jeg har troen, trenger jeg ikke noe mer, bare det at troen får øve seg så den blir sterk og uovervinnelig. Det blir den nettopp når verden løper storm mot den. Dette er altså den kristne frihet og makt.
Nå er vi imidlertid ikke bare konger, men også evige prester. Det er noe langt mere, for prestedømmet gjør oss verdige til å tre fram for Gud og be og undervise andre i det som hører ham til. Foruten alle de andre kall vi har i Kristus, er vi også hans medprester som tillitsfullt i den hellige Ånd tør anrope Gud med vårt «Abba, Far» og be for hverandre og gjøre alt godt, slik det synlige presteskap gjør. Den derimot som ikke tror, har ikke nytte eller gavn av noe. Han er trell under alle ting, for han bruker det til egen nytte, og ikke til Guds pris. Han er da ikke prest, men vanhellig, og hans eventuelle bønner er ikke rette for Gud. De når aldri hans ører, for Gud bønnhører ikke syndere.
Hvem kan nå fatte en kristens ære og høyhet? Med kongelig makt hersker han over alt, har makt over alt, både død, liv og synd osv. Og ved sin prestelige æresstand har han Guds makt og formår alt i Ham, fordi Gud jo gjør alt han ber om og ønsker, slik salmen uttrykker det: «Gud gjør etter deres vilje som frykter ham, og han hører deres bønn og frelser dem.» Til en slik ære og heder kommer et menneske aldeles ikke ved noen gjerning, men bare ved troen.
Nå skulle en vel kunne se hvorfor en kristen er fri og herre over alt og ikke trenger noen gjerning for å være rettferdig og frelst. Troen gir ham jo alt. Og skulle noen være så tåpelig å mene at han kan bli rettferdig, fri, salig eller en kristen ved en god gjerning, ville han miste troen og alle de goder den gir. Denne dumskap kan neppe belyses klarere enn ved fabelen om hunden som løp ut i vannet. Den hadde et kjøttstykke i kjeften, men da den så speilbildet sitt – og kjøttet – åpnet den munnen for å snappe det, og dermed mistet den alt, både det virkelige kjøttet og skyggebildet.
Hvis du nå spør hvilken forskjell det er i menigheten mellom prestene og de øvrige – for alle er jo prester, sier du – blir svaret: Det er vi mennesker som har delt menigheten i to stender, den geistlige og den lege. Men Skriften gjør ikke et slikt skille. Ut av den store flokken kaller den de som roser seg av flotte titler som pave, biskop og herremenn, til å være tjenere for menigheten, Ordets tjenere som forkynner og underviser om Kristi tro og om den frihet Guds barn eier i Ham. For selv om det er sant at vi alle er prester, vil ikke det si at alle skal lære offentlig og på menighetens vegne. Det har de ikke lov til, selv om de maktet det. For Paulus sier i 1 Kor 4: «Man skal betrakte oss som medhjelpere for Kristus og forvaltere av de guddommelige hemmeligheter.»
Nå har man imidlertid av dette forvalterskap skapt et så verdslig, utvortes og fryktelig herredømme, at ingen hedensk eller verdslig makt kan sammenliknes med det. Som om lekfolket skulle være noe annet enn kristenfolket! Det er snudd slik på hodet at vi helt har tapt den fulle og hele forståelse av hva nåde, frihet, tro og Kristus er og betyr. I stedet har vi fått en mengde menneskelige bud og forordninger, og er kommet i et slaveri så forferdelig at vi minnes Jeremias’ klagesanger om trelldommen under jordens udugeligste mennesker, som misbruker vår elendighet til egen vinning og fordel.
For å vende tilbake til det vi begynte med, mener jeg at det ikke er nok rent overfladisk å preke om Kristi gjerninger, liv og død, som om det dreide seg om en historiefortelling å innrette livet etter. For slik preker de som i våre dager går for å være de høyeste. For ikke å snakke om at man bare taler om ytre og perifere ting fordi man er så opptatt av lover og kirkefedrenes dekreter. Andre taler så sødmefylt om Kristus at menneskenes følelser kommer i kok. Man vil få hjertene til å føle den dypeste ynk med Kristus. Men dette fører kanskje bare til raseri mot jødene, som man mener slo Jesus i hjel, og forkynnelsen kommer på den måten til å gi næring til barnegriller og sentimentalitet.
Men Kristus skal forkynnes slik at en får tro og tillit til ham, og forstår at han ikke bare er Kristus, men min frelser, som arbeider og gjør meg til himmelens barn. Troen vokser og blir bevart når jeg hører hvorfor Kristus kom, hva han bragte og ga og hvordan jeg skal «bruke» og «nyte» ham. Og det kan bare skje når jeg får forklart og lært hvilken frihet han satte meg i, og at jeg er både konge og prest med makt over alle ting, og dessuten lærer å leve i den tillit og fortrøstning at alt jeg gjør, er velbehagelig for Gud og vil få sin bønnhørelse.
Når jeg hører om en slik frelser, må hjertet fryde seg og elske ham til gjengjeld. Så langt vil det aldri komme med det menneske som er under loven. Og hva kan nå skade en slik kristen som elsker Gud og er under hans vern? Om samvittigheten er skremt av synden eller hjertet engster seg for døden, vil en straks søke Kristus, og blir sterk og glad og frykter ikke lenger noe. Han kan tvert om se ned på sine fiender, for han tror at Kristi rettferdighet er hans eiendom, og hans synder er ikke lenger hans, men Jesu Kristi.»
Sitert fra «En kristens frihet», utgitt av Chronos forlag.
Jesus ble fylt av inderlig medfølelse da han så folkemengdene, da han vandret omkring og underviste i byer og landsbyer, forkynte evangeliet om Guds rike, og helbredet sykdommer og plager. Folket var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter. De ordene i den greske grunnteksten som her er oversatt med «forkomne og hjelpeløse» kan også oversettes «sønderrevne, ille medtatt, plyndret, slått ned, flådde», altså ganske sterke ord. Så folk var i stor nød, de var utmattet på grunn av de tunge byrdene de bar på. De var som sauer uten gjeter, forkomne og hjelpeløse. Falske gjetere hadde forlatt dem eller ført dem vekk fra sannheten. Vi kan se for oss noen sauer som vandrer målløst omkring, som setter seg fast i tornekratt, ullen deres er skitten, de er oppskrapt og blodige, og forsvarsløse mot rovdyr som kommer og finner dem.
Slik så Jesus folkemengdene, og da spesielt med tanke på den åndelige situasjonen de var i. Han fikk helt vondt av dem, «fikk inderlig medfølelse med dem». Og det ordet i teksten som her er oversatt med «inderlig medfølelse» er det sterkeste uttrykket som kan brukes på gresk for å si at du synes synd på noen. Da har du så vondt av den stakkaren du har foran deg at du er helt fysisk uvel. Dette var tilfellet med Jesus. Han syntes så synd på menneskene som flokket seg rundt ham.
Jesus er den samme i dag og har inderlig medfølelse med folkemengdene også i dag. For eksempel her i Norge. Ytre sett ser det vel ut som et lykkelig land. Vi har det veldig bra på mange måter. De fleste har ganske rikelig med penger og mye fritid i forhold til folk i mange andre land. Andre misunner oss ren og flott natur, frisk luft, gode velferdsordninger, og et demokrati som fungerer nokså fint. Vi har lite å klage over, så privilegerte som vi er sammenlignet med de fleste andre på jorden.
Men hva med den åndelige situasjonen? Vi vet at det er mange som føler seg ensomme, mange blir deprimerte, mange kjenner på meningsløshet, utrygghet og håpløshet med tanke på fremtiden. Og mange ruser seg. Nokså få kjenner stemmen til den gode gjeteren, frelseren Jesus, og det betyr at de fleste er i hånden på den onde fienden, djevelen, slik vi alle er av naturen. Så «høsten er stor»! Her fins det mye arbeid å gjøre, med å undervise og hjelpe, forkynne evangeliet.
Selv har vi fått lære å kjenne Jesus som den gode hyrden, gjeteren som ga sitt liv for oss sauene. Gud har vært så barmhjertig mot oss og vist oss stor omsorg. «Vi gikk oss alle vill som sauer, hver tok sin egen vei. Men skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham. Han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet,» som profeten Jesaja har skrevet. Himmelriket er kommet nær! Det har kommet veldig nær oss, på grunn av Jesus. Han forkynner evangeliet for oss, det glade budskapet om nåde, tilgivelse for all synd, som han har vunnet til oss med sitt eget liv og blod på korset, og med sin oppstandelse fra de døde. Hver den som tror på ham, skal ikke gå fortapt, men ha evig liv!
Hvor viktig det er at menneskene her i verden får høre budskapet om frelseren. For uten dette evangeliet er folk i stor nød. «Høsten er stor, men arbeiderne er få,» sier Jesus i teksten vår. Vi kan se for oss en svær jordbæråker, der massevis av modne, røde jordbær er klare til å bli høstet. Det er jo flott. Men det trengs en del folk til å plukke alle jordbærene. Bærene må ikke bare få henge der alt for lenge, til det blir for sent. Når Jesus sier at «høsten er stor, men arbeiderne er få», tenker han altså på store folkemengder som trenger å få høre evangeliet; det trengs arbeidere som kan lære alle menneskene om verdens frelser, slik at de kan komme til tro og bli berget.
Hvordan ser du og jeg på folkemengdene som er i nød uten evangeliet? Ser vi på dem med Jesus sine øyne, med inderlig medfølelse? Av og til har vi kanskje problem med å se folk på den måten? For vi ser folk som lever helt feil, livsstilen deres sjokkerer oss, det er anstøtelig. Disse menneskene er kanskje heller ikke noe greie imot oss, men sårer oss. Vi ser derfor kanskje først og fremst på dem som en trussel mot oss, som en plage. «Hvordan i alle dager skal det gå med verden, når folk lever på den måten?» tenker vi. Og så glemmer vi helt å se med Jesus sine øyne på alle de som er i nød og som strever og har tungt å bære.
Men la oss tenke på at disse er forkomne og hjelpeløse sauer som Jesus har gitt sitt eget liv for. La oss se på dem med Jesu blikk og ha medfølelse med dem, synes inderlig synd på dem. Og be for dem. Og prøve å nå fram med evangeliet til dem. Vi må forbarme oss over medmenneskene våre, slik at vi kan gi dem den samme trøsten og hjelpen som vi selv har fått fra Gud. Også vi er i oss selv skrøpelige syndere, hjelpeløse uten Guds nåde.
Medfølelse er utgangspunktet. Bak den kristne kirkens virksomhet med å forkynne evangeliet, ligger medfølelse, fordi Jesus, kirkens herre, har så inderlig medfølelse med forkomne og hjelpeløse syndere. Vi vil hjelpe folk. Men «høsten er stor», og «arbeiderne er få». Det er en svær oppgave som ligger foran oss, og det kan kjennes ganske overveldende. Hva skal vi gjøre? Jesus ber oss først av alt å gjøre en veldig enkel, men viktig ting, som alle kan: Be! «Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.» Arbeidet kan ikke utføres uten bønn.
Så la oss be for arbeidere, be om at nye folk, både unge og voksne, må få interesse og iver for å bli søndagsskolelærere, bibellærere, pastorer, misjonærer osv. La oss be for dem som holder på å utdanne seg til det, og for de som allerede er blitt det, at de må få frimodighet, glede og iver i arbeidet sitt.
Men når vi ber om arbeidere til å jobbe i innhøstingen i Guds rike, skal vi også tenke på oss selv. Hva kan Gud bruke meg til, en vanlig kristen? For bønn er ikke en erstatning for arbeid. Det blir jo litt feil hvis vi ber Gud om å sende ut arbeidere, men ikke oss: «Her er jeg, Herre, men ikke send meg; send noen andre til å hjelpe naboen min og kollegaen min. Ikke be meg om å si eller gjøre noe!» Nei, vi selv kan også bidra i arbeidet. Vi har alle folk i nærheten, naboer, slekt og venner, kolleger, som er i nød, «som sauer uten gjeter, forkomne og hjelpeløse». Vi kan be Gud om å gi oss anledninger der vi får sjansen til å vise dem omsorg og være til hjelp, og der vi kan få flettet inn noen ord om hva vi tror på, om liv og død, om synd og tilgivelse, om frelseren Jesus, om Gud og den freden han gir oss.
Når det for eksempel blir snakk om hvilke planer folk har for helgen som kommer, så sørg for å smette inn en liten bisetning om at på søndag har du i hvert fall tenkt deg en tur i kirken på gudstjeneste. Bare en liten ting som det kan være en begynnelse som får en annen til å begynne å tenke på åndelige ting, på sjelens behov. Kanskje kan det passe seg slik at vi også får invitert noen til gudstjeneste eller til barneundervisning, eller vi kan få gitt dem et lite blad eller andaktshefte, for eksempel.
Arbeidet begynner med bønn. Så la oss fortsette å be om at Gud må sende mange flere arbeidere og gjøre oss alle sammen frimodige og ivrige.
De Jesus i første omgang snakket til i teksten vår og som han oppfordret til å be om arbeidere, de skulle selv bli arbeidere. Alle de tolv apostlene nevnes ved navn i teksten vår. Men av de på listen var ingen i seg selv spesielt geniale og ressurssterke mennesker. De var skrøpelige syndere, hele gjengen. Men Jesus ville bruke dem, og han utrustet dem til oppgaven. Han vil også bruke deg og meg, alle sammen som tror på ham.
For det er altså ikke bare apostlene som har fått misjonsbefalingen. Først fikk de tolv beskjed om å gå bare til de bortkomne sauene i Israels hus: «Gå og forkynn: ‘Himmelriket er kommet nær!’» Men litt senere, etter påsken og pinsedagen, fikk de befaling om å gå ut i hele verden. Jesus sa: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende» (Matt 28,18-20). Misjonsbefalingen gjelder oss alle sammen, unge og gamle, kvinner og menn som tror på Jesus. Alle er kalt til å være med og gjøre hva vi kan for at oppdraget skal bli utført.
I verden i dag fins det fortsatte mange folkegrupper som klassifiseres som «unådde»; de har ikke tilgang til evangeliet, fordi ingen forkynner for dem. Og hvert år dør mange uten noen gang å ha hørt om Jesus. Dette er jo forferdelig. Så her trengs det en innsats fra de kristne. Vi som har fått evangeliet i gave må sørge for å få delt denne gaven med alle mens det ennå er «nådens tid». Her trengs det forbønn og flere arbeidere, og det trengs økonomisk støtte til arbeidet både ute i verden og her hjemme.
I Den Lutherske Bekjennelseskirke har vi jo i en del år støttet et misjonsprosjekt i Peru, som blant annet når ut til ulike stammer i Amazonas-jungelen. Nå nylig har vi begynt å støtte et prosjekt i Bulgaria, «Outreach to Roma», blant det fattige romfolket der. Så her er det mulig å bidra til at evangeliet kan nå lenger, ute i verden.
Hjemme i Norge viser undersøkelser at stadig færre mennesker svarer ja på spørsmålet «Tror du på Gud?» I undersøkelsen fra 2018 svarte hele 46 prosent nei, mens 34 prosent svarte «ja, jeg tror på Gud» (dvs. tror at det fins en Gud), og 20 prosent svarte «vet ikke». Og jeg hører iblant historier om norske barn som begynner på skolen og som når de blir spurt om de har hørt om Jesus, rister på hodet: Vet ikke hvem han er. Aldri hørt om Jesus. Mange ungdommer og voksne mener å vite hva kristendommen går ut på; den handler visst mest om moral og bud, hva vi ikke må gjøre; de forbinder kristen tro med noe strengt og ufritt. Andre har en formening om at evangeliet først og fremst handler om nestekjærlighet – hvordan vi bør oppføre oss mot andre. Men dette er jo faktisk ikke riktig. Evangeliet, det glade budskapet, handler om hva Gud har gjort for oss! Han har så inderlig medfølelse og kjærlighet til oss og verden at Han selv ble et menneske for å berge og hjelpe oss. Så høyt har Gud elsket verden! Han ofret sin elskede, enbårne Sønn, for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.
Himmelriket er kommet nær, Jesus har brakt det veldig nær til oss. For han har vunnet tilgivelse og fred med Gud og evig liv til oss, med sitt hellige liv, sin lidelse og død, og oppstandelse. Han er oss veldig nær, i sitt ord og sakramentene, han er midt iblant oss med nåden sin. Dette er evangeliet, det glade budskapet. Så vil naturligvis Gud at vi også skal vise kjærlighet mot andre, det er viktig, men det er likevel ikke det som er evangeliet, det glade budskapet. Nei, for det handler altså om hva Gud har gjort for oss, helt ufortjent, av bare godhet og nåde.
Så også her i Norge er høsten stor, men arbeiderne få. Veldig mange behøver å få kjennskap til det klare og livgivende evangeliet, som de kanskje aldri har hørt. Jesus vil ha oss med i arbeidslaget sitt, og han kan bruke oss uansett hvem vi er.
Det er altså ved forkynnelsen av evangeliet at innhøstingen skjer. Det fins ikke noe annet som kan føre mennesker til tro, og dette må derfor alltid stå i sentrum for virksomheten vår som kristne. Gud har gitt oss et stort oppdrag, men samtidig et mektig verktøy for å utføre dette oppdraget. Evangeliet er Guds kraft til frelse som skaper tro og nytt liv. Vi utfører oppdraget vårt når når vi forkynner Jesu evangelium. Og så kan vi ikke gjøre noe mer. For det er Gud Den Hellige Ånd som virker gjenom evangeliet og vekker troen i mennesker – når og hvor det behager Ham.
Høsten er stor, men høsten er ikke vår. Den tilhører Gud. Og han vil selv gi oss kraften vi trenger til å utføre og fullføre arbeidet – som altså innebærer å be, å gi, og selv fortelle andre om frelseren Jesus. Må Gud hjelpe oss alle til dette. Amen.
Reformasjonen førte til forandringer på mange områder, også innenfor kunsten. Tidligere hadde kunstnerne vært mye opptatt med fremstillinger av jomfru Maria og en mengde helgener med glorier over hodet, samt paver, erkebiskoper og andre kirkelige personer. Men nå ble en del kunstnere ivrige etter å være med å formidle Luthers teologi, evangeliet som var blitt oppdaget på nytt. Et godt eksempel på dette er det kjente maleriet «Kristus på korset» av Lucas Cranach den eldre (1472-1553). Her er det den kristne læren kunstneren ønsker å formidle – læren om frelsen. Ja, han er så ivrig, og dette betyr så mye for ham personlig, at han faktisk har malt seg selv inn i bildet.
Først og fremst, i midten av maleriet, ser vi hovedpersonen, Jesus fra Nasaret, jødenes konge (INRI) på korset, med tornekronen på hodet. Han har sagt «det er fullbrakt» og utåndet, og det blør friskt fra et sår i hans side (Joh 19,34).
Men hvorfor var denne lidelsen og offerdøden nødvendig? Lucas Cranach gir oss forklaringen ved å male inn en dramatisk scene i bakgrunnen, like bak korset: Menneskeheten var i en fortvilt situasjon; vi ser en redd, halvnaken mann som jages av døden og djevelen (et skjelett og en slags drakelignende skikkelse) mot fortapelsen i helvetets ild. Moses er ikke til noen hjelp eller trøst, der han står og løfter tavlene med De ti bud. For Loven viser oss vår synd og fordømmer oss. Vi mennesker klarer aldri å frelse oss selv ved gjerninger vi gjør.
Litt lenger oppe, bak til høyre i bildet, ser vi en del telt. Det er Israelsfolkets leir i ørkenen. På bakken ligger døende mennesker, bitt av giftslanger. Men: når de ser opp på kobberslangen som Moses har plassert opp på en påle, etter befaling fra Herren, så berger de livet (4 Mos 21,6-9). Denne hendelsen peker fram mot Jesu frelsesdød på korset. Som han selv sa: «Slik Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli løftet opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv» (Joh 3,14-15).
Fortsatt i bakgrunnen, lenger oppe, ser vi en engel som forkynner evangeliet til noen sauegjetere: «Frykt ikke! I dag er det født dere en frelser.»
Vi flytter blikket til forgrunnen, på venstre side av maleriet, hvor vi ser den oppstandne Kristus, som har gått seirende ut av graven og tramper på både døden og djevelen. Han ser på oss, som om han sier: «Se, hva jeg gjør. Dette har jeg gjort for dere.»
Til slutt ser vi på høyre side av bildet, de tre personene lengst fremme. Nærmest korset har vi døperen Johannes, kledd i en kappe av kamelhår og noe purpurrødt tøy. Han peker samtidig opp på korset og ned på det hvite lammet: «Se, Guds Lam som bærer verdens synd.»
Ved siden av Johannes står en hvitskjegget mann med hendene klare til å tilbe Jesus. Dette er kunstneren selv, Lucas Cranach den eldre. Men hva er det som treffer ham på hodet? Det er blodet som spruter ut fra såret i Jesu side. Cranach ser rett på oss, som om han har noe viktig han vil si: «Jeg tror på dette. Jeg tror på den korsfestede og oppstandne Herren Jesus og tilber ham. Jeg er frelst på grunn av hans dyrebare blod som ble utgytt på korset. Dette maleriet er min personlige trosbekjennelse og vitnesbyrd. Han døde for nettopp meg – og for deg. Tro på ham!»
Like ved kunstneren står hans gode venn, reformatoren Martin Luther, og peker på Den hellige skrift. Den åpne bibelboken viser 1 Joh 1,7: «Blodet fra Jesus, hans Sønn, renser oss for all synd» – og Hebr 4,16: «La oss derfor frimodig tre fram for nådens trone, så vi kan finne barmhjertighet og finne nåde som gir hjelp i rette tid.»
Maleriet blir som en oppsummering av reformasjonens hovedbudskap: Et menneske blir rettferdiggjort for Gud ved troen alene, for Kristi skyld, av bare nåde, ikke på grunn av egne gjerninger. Vi kan ha frelsesvisshet og være frimodige. For Jesus som døde på korset, han er oppstått og han lever, han har beseiret døden og djevelen for oss. Det står skrevet. Dette er sant og visst. Hva Gud har fortalt oss i Skriften kan vi stole fullt og fast på.
Lucas Cranach den eldre begynte å male dette bildet i 1552. Det ble det aller siste maleriet hans, han rakk ikke å gjøre det ferdig før han døde året etter. Men sønnen hans, Lucas Cranach den yngre (1515-1586), fullførte verket i 1555, og det fikk sin plass over alteret i Peter og Paulus-kirken i Weimar, Tyskland, hvor det fortsatt befinner seg den dag i dag.
Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus. Amen
Ved juletider for akkurat hundre år siden hadde første verdenskrig pågått i nesten fem måneder. Mange tusen soldater lå i skyttergraver på vestfronten i Belgia og nordlige Frankrike og skjøt på hverandre; tyske tropper på den ene siden – mot britiske, franske og belgiske på den andre siden. Flere steder var det bare tretti meter som skilte fiendene; området mellom skyttergravene ble kalt «ingenmannsland», og der lå det mange døde fra begge leire.
Den 24. desember 1914 kunne engelskmennene knapt tro sine egne øyne og ører: Over på fiendens side ble det tent lys i mange små juletrær, og så kunne de høre tyskere synge den kjente julesalmen Stille Nacht, heilige Nacht («Glade jul, hellige jul»). Engelskmennene klappet i hendene. Så fint dette var! En tysker ropte «We not shoot – you not shoot!» Etter en del nøling, kom folk forsiktig ruslende fram fra skyttergravene på begge sider; etter hvert sto tusener av soldater der ute i ingenmannsland og ønsket hverandre gledelig jul! Et sted sang de julesanger rundt et medbrakt juletre. Mange utvekslet sigarer og små presanger, viste hverandre fotografier av sine kjære familiemedlemmer, og snakket om at denne krigen var tåpelig. De avtalte å møtes igjen neste dag for å begrave kameratene som lå døde i ingenmannsland.
Julevåpenhvilen 1914.
Engelskmennene ville spille fotball! En rask landskamp mellom skyttergravene. Noen laget en ball av halm, bundet sammen av tau. Et annet sted brukte de en tom hermetikkboks som ball. En britisk soldat som var frisør av yrke, ga både venner og fiender en juleklipp mot et par sigaretter i betaling. Flere steder stilte soldatene også opp til gruppefotografering.
Da generaler og andre høytstående ledere på begge sider fikk vite om dette som var hendt, ble de sinte; den slags oppførsel var helt uakseptabel. Krigshandlingene kom snart i gang igjen, og første verdenskrig utviklet seg til å bli mer grufull enn noen hadde kunnet forestille seg på forhånd.
Men denne episoden fra 1914 er en illustrasjon på den forunderlige kraften i julens budskap, som inspirerer oss til å legge bort fiendskap og heller være vennlige mot hverandre. «Salig fred, himmelsk fred toner julenatt her ned,» heter det jo i sangen. Så hvordan kunne de bare fortsette med å skyte på hverandre, når det var jul?
Scene fra Isenheim-altertavlen, malt av Matthias Grünewald. 1515.
Julen handler om at et barn er oss født, en sønn er oss gitt, en Fredsfyrste (Jes 9,3.6). Englene jublet og sang for hyrdene på marken, på grunn av den nyfødte frelseren: «Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i!» Som profeten Mika hadde forutsagt 700 år tidligere, var han blitt født i Betlehem i Juda, en hersker med «opphav fra gammel tid, fra eldgamle dager … Han skal være fred» (Mika 5,1.4).
Hva slags fred er det tale om? Vi vet jo at det de siste to tusen år har vært veldig mye ufred i verden. I nyhetene for tiden hører vi blant annet en del om den grufulle borgerkrigen som pågår i Syria, og om terror i Irak. Så når norske avisredaktører skriver sin faste lederspalte ved juletider, inkluderer de gjerne et sukk: «Så ble det ikke fred på jorden i år heller.»
Men var det nå egentlig en slags ytre verdensfred englene sang om på Betlehems-markene den natten? Nei, det var jo ikke det. Hva sier Bibelen? Bakgrunnen for julens fredsbudskap er at det hersket fiendskap mellom oss mennesker og Gud, på grunn av synden som bor i oss. Vi hadde vendt ryggen til Herren Gud, ville være vår egen herre og gå våre egne ville veier. Med vårt opprør, vår selviskhet og ondskap i tanker, ord og gjerninger har vi mennesker gjort denne verden til en jammerdal. Gud er hellig og kan ikke tåle synd, han har grunn til å være svært vred på oss. Av naturen er vi «vredens barn» (Ef 2,3). Syndens lønn er døden (Rom 6,23), det betyr en evig skilsmisse fra Gud, dvs. fortapelse. Dette er den mørke bakgrunnen; så alvorlig er det med synden vår. Det hersket fiendskap og ufred mellom Gud og oss. Vi trenger en frelser!
Men da forkynner Gud julens budskap til gjeterne og til oss: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket. I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias (= Kristus), Herren.» Det er Gud selv som har kommet til vår redning, han har kommet med det hvite flagget over til oss i fiendeleiren. Han kommer med fred, og ikke for å skremme. Et lite nyfødt barn «som er svøpt og ligger i en krybbe» behøver jo ingen av oss å være redd for.
Jesus var kommet for å leve og dø for oss, for å kjøpe oss fri fra synden, døden og djevelen. Den ekte julefreden grunner seg på vissheten om at alle dine og mine synder er tilgitt, takket være frelseren vår. Ved ham har vi fått fred med Gud. «Fred på jorden blant mennesker Gud har glede i» betyr at Gud elsker oss, ja, i Kristus elsker han alle syndere uten unntak. Så høyt har Gud elsket verden, alle folkeslag, inkludert nettopp deg og meg, at han ga sin Sønn, den enbårne, Fredsfyrsten vår. Hver den som tror på ham skal ikke gå fortapt, men ha evig liv. Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre (Rom 6,23).
For et under han er, barnet som ble født julenatt! Gud evige Sønn var blitt et menneske av kjøtt og blod, et hellig menneske uten synd, unnfanget ved Den Hellige Ånd og født av jomfru Maria. Likevel var og er han fremdeles Gud, sann Gud og sant menneske i én person. «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Før Abraham var, er jeg» (Joh 8,58); «Jeg og Far er ett» (Joh 10,30). Apostelen Paulus vitner om at «i Jesu kropp bor hele guddomsfylden» (Kol 2,9). Ja, «i ham ville Gud la hele sin fylde ta bolig, og ved ham ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod, på korset … Også dere var en gang fremmede og fiender av Gud i sinn og tanke med de onde gjerningene deres. Men nå har han forsonet dere med seg, da Kristus led døden i sin kropp av kjøtt og blod» (Kol 1,16-22). Jesus er vår stedfortreder som ble «såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet» (Jes 53,5).
Helbredelse, forsoning og fred er altså, som vi skjønner, noe vi har fått, i og med Jesus. «Han er vår fred» (Ef 2,14). Da forstår vi også at englenes sang om «fred på jorden» ikke handler om en slags forhåpning, bare, en vakker framtidsdrøm om at det kanskje en gang kan bli fred her på jorden. Nei, englene forkynte at nå er Fredsfyrsten her! Han er kommet for å skape fred ved sitt blod på korset. All vår synd var han kommet for å gjøre opp for. I ham eier vi virkelig fred med Gud. Det er dette fredsbudskapet menneskene i vår verden i dag mest av alt trenger å høre.
Men både Jesu person og hans ord og undervisning møter motstand. Han blir motsagt. Den som vil være hans disippel og bli i hans ord, kan derfor heller ikke forvente ytre fred og fordragelighet her i verden. Han sa en gang: «Tror dere at jeg er kommet for å gi fred på jorden? Nei, sier jeg dere, ikke fred, men strid» (Luk 12,51). Det kommer til å stå strid om Jesus, i samfunnet der ute, og i hjemmene, mellom familiemedlemmer. Så Jesu fred er åpenbart ikke det samme som en ytre fred. Riket hans er ikke av denne verden. Han gir oss fred med Gud, fred i hjertet, en åndelig fred. Han sier: «Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet» (Joh 14,27). Jesu fred, som overrekkes til oss i evangeliet, gir oss kraft og lyst til å vise kjærlighet mot vår neste, til ikke å gjengjelde ondt med ondt, men ønske det som er godt for alle mennesker. «Hold fred med alle, om det er mulig, så langt det står til dere», skriver Paulus (Rom 12,17-18).
Evangelisten Johannes skriver om «det sanne lys», Guds Sønn, «Ordet» som ble menneske og tok bolig iblant oss: «Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke. Han kom til stt eget, og hans egne tok ikke imot ham. Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. De er ikke født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje og ikke av manns vilje, men av Gud» (Joh 1,9-14). «Alle som tok imot ham», står det – og julen handler nettopp om å ta imot det Gud gir oss. Julen handler ikke om å prestere noe, om å prøve å bli god nok for Gud, men bare om dette – å ta imot det Gud har til oss; han er kommet til oss med et budskap om fred, nåde, tilgivelse for all synd, ved frelseren Jesus Kristus.
Så ta da imot fredserklæringen, budskapet om fred som forkynnes for deg. Gled deg over freden som Frelseren har vunnet for deg. La oss bøye oss for ham sammen med gjeterne fra Betlehem og undre oss over denne store kjærligheten Gud har vist oss. Vi har fått rett til å være Guds barn, med alt det betyr for tid og evighet.
Så vil også vi være med å føre dette budskapet ut til andre mennesker. For et fredsbudskap som ikke forkynnes, kan jo heller ikke tas imot, og blir ikke til nytte og glede for noen. En illustrasjon:
Etter den andre verdenskrig tok slutt i 1945, levde en japansk løytnant i jungelen på Filippinene. Han kunne ikke tro at det var blitt fred. Det gikk mange år. 1950-årene kom – og gikk. 1960-årene likeså. Han var fortsatt geriljasoldat, hele tiden på vakt, han trodde det fremdeles var krig. Det ble gjort forsøk på å fortelle ham sannheten. Men ikke før i 1974, 29 år etter krigens slutt, overga han seg, da en major som hadde vært hans direkte overordnede kom og ga ordre om å legge ned våpnene. Han kom ut fra jungelen med geværet sitt og håndgranater, og gråt åpenlyst og høyt da han aksepterte at krigen var over.
Det var hele tiden et faktum at andre verdenskrig var slutt, selv om soldaten i jungelen hverken visste eller følte at det var tilfelle. Han var fortsatt i krig. Noen måtte komme og forkynne tydelig og klart at det faktisk var sant – «Krigen er over, det er fred i landet ditt, kom hjem!» Slik er det også med julens fred: Fredsbudskapet fra Gud må forkynnes for stadig nye generasjoner, blant alle folkeslag. «Frykt ikke! I dag er det født dere en frelser.» Alle må få høre om at fredsfyrsten Kristus er kommet til jorden og har skapt fred ved sitt blod på korset. Dette er noe som er helt sant og visst. Men hvordan kan mennesker ta imot Guds fredserklæring, tro på den og glede seg over den, dersom den ikke blir forkynt? Så dette skal vi få lov å være med på. Gud vil gjøre oss til redskaper for sin fred.
Kanskje er det denne julen noe som gjør deg urolig og engstelig med tanke på framtiden, eller du strever med tunge tanker, skuffelse, sorg på grunn av noe du har opplevd i året som ligger bak oss. Vit at den sanne julefreden ikke handler om at vi går rundt med en konstant fredelig følelse og at alt er bare harmoni i livet vårt, men om at uansett livssituasjon så er det sant: Fredsfyrsten Jesus er kommet, og han har skapt fred mellom Gud og oss mennesker. Frykt ikke! I dag er det født deg en frelser. Han er din fred. Gud er nådig mot deg, for Jesu skyld. Stol på ham, enten dagene er onde eller gode.
Det er mye uro og krig i verden i disse dager. La oss huske på dem som lider og be om at de må få fred. I Syria og Irak gjennomgår befolkningen de største prøvelser for tiden. Ikke minst er de kristne under hardt press, mange er blitt kidnappet og mishandlet eller drept. Mange kirker er blitt helt ødelagt. Er det mulig å feire jul under slike forhold? Ja, vi vet at også midt i ytre ufred og stor nød synges det julesalmer, og takkebønner stiger opp til Gud, på grunn av frelseren som ble født i Betlehem, under vanskelige forhold. Han har skapt fred, og ingenting, ingenting kan ødelegge dette. Den sanne julefreden er den fred Jesus har gitt oss, ikke den fred som verden gir. «Salig fred, himmelsk fred toner julenatt her ned.» Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus (Fil 4,7). Amen.
Engelskmennene ville spille fotball! En rask landskamp mellom skyttergravene. Noen laget en ball av halm, bundet sammen av tau. Et annet sted brukte de en tom hermetikkboks som ball. En britisk soldat som var frisør av yrke, ga både venner og fiender en juleklipp mot et par sigaretter i betaling. Flere steder stilte soldatene også opp til gruppefotografering.
Evan Luth 