Stikkord: arbeidere

Preken over Matteus 9,36 – 10,7

Jesus ble fylt av inderlig medfølelse da han så folkemengdene, da han vandret omkring og underviste i byer og landsbyer, forkynte evangeliet om Guds rike, og helbredet sykdommer og plager. Folket var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter. De ordene i den greske grunnteksten som her er oversatt med «forkomne og hjelpeløse» kan også oversettes «sønderrevne, ille medtatt, plyndret, slått ned, flådde», altså ganske sterke ord. Så folk var i stor nød, de var utmattet på grunn av de tunge byrdene de bar på. De var som sauer uten gjeter, forkomne og hjelpeløse. Falske gjetere hadde forlatt dem eller ført dem vekk fra sannheten. Vi kan se for oss noen sauer som vandrer målløst omkring, som setter seg fast i tornekratt, ullen deres er skitten, de er oppskrapt og blodige, og forsvarsløse mot rovdyr som kommer og finner dem.

Slik så Jesus folkemengdene, og da spesielt med tanke på den åndelige situasjonen de var i. Han fikk helt vondt av dem, «fikk inderlig medfølelse med dem». Og det ordet i teksten som her er oversatt med «inderlig medfølelse» er det sterkeste uttrykket som kan brukes på gresk for å si at du synes synd på noen. Da har du så vondt av den stakkaren du har foran deg at du er helt fysisk uvel. Dette var tilfellet med Jesus. Han syntes så synd på menneskene som flokket seg rundt ham.

Jesus er den samme i dag og har inderlig medfølelse med folkemengdene også i dag. For eksempel her i Norge. Ytre sett ser det vel ut som et lykkelig land. Vi har det veldig bra på mange måter. De fleste har ganske rikelig med penger og mye fritid i forhold til folk i mange andre land. Andre misunner oss ren og flott natur, frisk luft, gode velferdsordninger, og et demokrati som fungerer nokså fint. Vi har lite å klage over, så privilegerte som vi er sammenlignet med de fleste andre på jorden.

Men hva med den åndelige situasjonen? Vi vet at det er mange som føler seg ensomme, mange blir deprimerte, mange kjenner på meningsløshet, utrygghet og håpløshet med tanke på fremtiden. Og mange ruser seg. Nokså få kjenner stemmen til den gode gjeteren, frelseren Jesus, og det betyr at de fleste er i hånden på den onde fienden, djevelen, slik vi alle er av naturen. Så «høsten er stor»! Her fins det mye arbeid å gjøre, med å undervise og hjelpe, forkynne evangeliet.

Selv har vi fått lære å kjenne Jesus som den gode hyrden, gjeteren som ga sitt liv for oss sauene. Gud har vært så barmhjertig mot oss og vist oss stor omsorg. «Vi gikk oss alle vill som sauer, hver tok sin egen vei. Men skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham. Han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet,» som profeten Jesaja har skrevet. Himmelriket er kommet nær! Det har kommet veldig nær oss, på grunn av Jesus. Han forkynner evangeliet for oss, det glade budskapet om nåde, tilgivelse for all synd, som han har vunnet til oss med sitt eget liv og blod på korset, og med sin oppstandelse fra de døde. Hver den som tror på ham, skal ikke gå fortapt, men ha evig liv!

Hvor viktig det er at menneskene her i verden får høre budskapet om frelseren. For uten dette evangeliet er folk i stor nød. «Høsten er stor, men arbeiderne er få,» sier Jesus i teksten vår. Vi kan se for oss en svær jordbæråker, der massevis av modne, røde jordbær er klare til å bli høstet. Det er jo flott. Men det trengs en del folk til å plukke alle jordbærene. Bærene må ikke bare få henge der alt for lenge, til det blir for sent. Når Jesus sier at «høsten er stor, men arbeiderne er få», tenker han altså på store folkemengder som trenger å få høre evangeliet; det trengs arbeidere som kan lære alle menneskene om verdens frelser, slik at de kan komme til tro og bli berget.

Hvordan ser du og jeg på folkemengdene som er i nød uten evangeliet? Ser vi på dem med Jesus sine øyne, med inderlig medfølelse? Av og til har vi kanskje problem med å se folk på den måten? For vi ser folk som lever helt feil, livsstilen deres sjokkerer oss, det er anstøtelig. Disse menneskene er kanskje heller ikke noe greie imot oss, men sårer oss. Vi ser derfor kanskje først og fremst på dem som en trussel mot oss, som en plage. «Hvordan i alle dager skal det gå med verden, når folk lever på den måten?» tenker vi. Og så glemmer vi helt å se med Jesus sine øyne på alle de som er i nød og som strever og har tungt å bære.

Men la oss tenke på at disse er forkomne og hjelpeløse sauer som Jesus har gitt sitt eget liv for. La oss se på dem med Jesu blikk og ha medfølelse med dem, synes inderlig synd på dem. Og be for dem. Og prøve å nå fram med evangeliet til dem. Vi må forbarme oss over medmenneskene våre, slik at vi kan gi dem den samme trøsten og hjelpen som vi selv har fått fra Gud. Også vi er i oss selv skrøpelige syndere, hjelpeløse uten Guds nåde.

Medfølelse er utgangspunktet. Bak den kristne kirkens virksomhet med å forkynne evangeliet, ligger medfølelse, fordi Jesus, kirkens herre, har så inderlig medfølelse med forkomne og hjelpeløse syndere. Vi vil hjelpe folk. Men «høsten er stor», og «arbeiderne er få». Det er en svær oppgave som ligger foran oss, og det kan kjennes ganske overveldende. Hva skal vi gjøre? Jesus ber oss først av alt å gjøre en veldig enkel, men viktig ting, som alle kan: Be! «Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.» Arbeidet kan ikke utføres uten bønn.

Så la oss be for arbeidere, be om at nye folk, både unge og voksne, må få interesse og iver for å bli søndagsskolelærere, bibellærere, pastorer, misjonærer osv. La oss be for dem som holder på å utdanne seg til det, og for de som allerede er blitt det, at de må få frimodighet, glede og iver i arbeidet sitt.

Men når vi ber om arbeidere til å jobbe i innhøstingen i Guds rike, skal vi også tenke på oss selv. Hva kan Gud bruke meg til, en vanlig kristen? For bønn er ikke en erstatning for arbeid. Det blir jo litt feil hvis vi ber Gud om å sende ut arbeidere, men ikke oss: «Her er jeg, Herre, men ikke send meg; send noen andre til å hjelpe naboen min og kollegaen min. Ikke be meg om å si eller gjøre noe!» Nei, vi selv kan også bidra i arbeidet. Vi har alle folk i nærheten, naboer, slekt og venner, kolleger, som er i nød, «som sauer uten gjeter, forkomne og hjelpeløse». Vi kan be Gud om å gi oss anledninger der vi får sjansen til å vise dem omsorg og være til hjelp, og der vi kan få flettet inn noen ord om hva vi tror på, om liv og død, om synd og tilgivelse, om frelseren Jesus, om Gud og den freden han gir oss.

Når det for eksempel blir snakk om hvilke planer folk har for helgen som kommer, så sørg for å smette inn en liten bisetning om at på søndag har du i hvert fall tenkt deg en tur i kirken på gudstjeneste. Bare en liten ting som det kan være en begynnelse som får en annen til å begynne å tenke på åndelige ting, på sjelens behov. Kanskje kan det passe seg slik at vi også får invitert noen til gudstjeneste eller til barneundervisning, eller vi kan få gitt dem et lite blad eller andaktshefte, for eksempel.

Arbeidet begynner med bønn. Så la oss fortsette å be om at Gud må sende mange flere arbeidere og gjøre oss alle sammen frimodige og ivrige.

De Jesus i første omgang snakket til i teksten vår og som han oppfordret til å be om arbeidere, de skulle selv bli arbeidere. Alle de tolv apostlene nevnes ved navn i teksten vår. Men av de på listen var ingen i seg selv spesielt geniale og ressurssterke mennesker. De var skrøpelige syndere, hele gjengen. Men Jesus ville bruke dem, og han utrustet dem til oppgaven. Han vil også bruke deg og meg, alle sammen som tror på ham.

For det er altså ikke bare apostlene som har fått misjonsbefalingen. Først fikk de tolv beskjed om å gå bare til de bortkomne sauene i Israels hus: «Gå og forkynn: ‘Himmelriket er kommet nær!’»  Men litt senere, etter påsken og pinsedagen, fikk de befaling om å gå ut i hele verden. Jesus sa: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende» (Matt 28,18-20). Misjonsbefalingen gjelder oss alle sammen, unge og gamle, kvinner og menn som tror på Jesus. Alle er kalt til å være med og gjøre hva vi kan for at oppdraget skal bli utført.

I verden i dag fins det fortsatte mange folkegrupper som klassifiseres som «unådde»; de har ikke tilgang til evangeliet, fordi ingen forkynner for dem. Og hvert år dør mange uten noen gang å ha hørt om Jesus. Dette er jo forferdelig. Så her trengs det en innsats fra de kristne. Vi som har fått evangeliet i gave må sørge for å få delt denne gaven med alle mens det ennå er «nådens tid». Her trengs det forbønn og flere arbeidere, og det trengs økonomisk støtte til arbeidet både ute i verden og her hjemme.

I Den Lutherske Bekjennelseskirke har vi jo i en del år støttet et misjonsprosjekt i Peru, som blant annet når ut til ulike stammer i Amazonas-jungelen. Nå nylig har vi begynt å støtte et prosjekt i Bulgaria, «Outreach to Roma», blant det fattige romfolket der. Så her er det mulig å bidra til at evangeliet kan nå lenger, ute i verden.

Hjemme i Norge viser undersøkelser at stadig færre mennesker svarer ja på spørsmålet «Tror du på Gud?» I undersøkelsen fra 2018 svarte hele 46 prosent nei, mens 34 prosent svarte «ja, jeg tror på Gud» (dvs. tror at det fins en Gud), og 20 prosent svarte «vet ikke». Og jeg hører iblant historier om norske barn som begynner på skolen og som når de blir spurt om de har hørt om Jesus, rister på hodet: Vet ikke hvem han er. Aldri hørt om Jesus. Mange ungdommer og voksne mener å vite hva kristendommen går ut på; den handler visst mest om moral og bud, hva vi ikke må gjøre; de forbinder kristen tro med noe strengt og ufritt. Andre har en formening om at evangeliet først og fremst handler om nestekjærlighet – hvordan vi bør oppføre oss mot andre. Men dette er jo faktisk ikke riktig. Evangeliet, det glade budskapet, handler om hva Gud har gjort for oss! Han har så inderlig medfølelse og kjærlighet til oss og verden at Han selv ble et menneske for å berge og hjelpe oss. Så høyt har Gud elsket verden! Han ofret sin elskede, enbårne Sønn, for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.

Himmelriket er kommet nær, Jesus har brakt det veldig nær til oss. For han har vunnet tilgivelse og fred med Gud og evig liv til oss, med sitt hellige liv, sin lidelse og død, og oppstandelse. Han er oss veldig nær, i sitt ord og sakramentene, han er midt iblant oss med nåden sin. Dette er evangeliet, det glade budskapet. Så vil naturligvis Gud at vi også skal vise kjærlighet mot andre, det er viktig, men det er likevel ikke det som er evangeliet, det glade budskapet. Nei, for det handler altså om hva Gud har gjort for oss, helt ufortjent, av bare godhet og nåde.

Så også her i Norge er høsten stor, men arbeiderne få. Veldig mange behøver å få kjennskap til det klare og livgivende evangeliet, som de kanskje aldri har hørt. Jesus vil ha oss med i arbeidslaget sitt, og han kan bruke oss uansett hvem vi er.

Det er altså ved forkynnelsen av evangeliet at innhøstingen skjer. Det fins ikke noe annet som kan føre mennesker til tro, og dette må derfor alltid stå i sentrum for virksomheten vår som kristne. Gud har gitt oss et stort oppdrag, men samtidig et mektig verktøy for å utføre dette oppdraget. Evangeliet er Guds kraft til frelse som skaper tro og nytt liv. Vi utfører oppdraget vårt når når vi forkynner Jesu evangelium. Og så kan vi ikke gjøre noe mer. For det er Gud Den Hellige Ånd som virker gjenom evangeliet og vekker troen i mennesker – når og hvor det behager Ham.

Høsten er stor, men høsten er ikke vår. Den tilhører Gud. Og han vil selv gi oss kraften vi trenger til å utføre og fullføre arbeidet – som altså innebærer å be, å gi, og selv fortelle andre om frelseren Jesus. Må Gud hjelpe oss alle til dette. Amen.