Bønnefellesskap

Etter at den moderne økumeniske bevegelsen vokste fram på 1900-tallet, er det blitt svært vanlig med felleskirkelige arrangement med felles bønn. Men er dette bibelsk og rett? Her gjengir jeg kapittel 7 fra boken «At de alle må være ett» av Seth Erlandsson:

En rett bønn, en bønn som behager Gud, er en frukt av troen. Den skjer i troen på Jesus, i tillit til Herren og hans ord. Felles bønn forutsetter felles tro, og er en påkallelse av Gud på samme sannhets grunn (Joh 8,3l;17,17; l Pet 4,11; Matt 18,19). Felles bønn uten felles tro forutsetter at man bare ber om slikt som man kan være enige om, dvs. at man må kutte bort fra den kristne troen alt man er uenige om for at alle skal kunne si amen. En slik bønn er synd, for det er synd å fjerne noe fra Guds ord. Det er en hån mot sannhetens Gud å opptre som sannhetens barn og samtidig bevisst holde unna deler av sannheten.

1. Et vitnesbyrd

Dr. Theo. Graebner skriver i 1920 i “Magazin für evang.-luth. Homiletik” følgende til en ung predikant vedrørende felles bønn:

“Det er vanskelig, som du sier, å få medlemmer av reformerte samfunn til å forstå vår holdning når det gjelder felles bønn. De mangler som regel forståelse for visse grunnleggende fakta som henger sammen med dette. Sier vi at ‘felles bønn forutsetter kristent fellesskap’, blir de forvirret, for de mener med kristent fellesskap ikke noe mer enn en felles vilje til å ‘leve Kristus-livet’, ‘å tjene Kristus’ hver på sin måte. Hvor de ser et forsøk på å ‘opphøye Kristus’, erklærer de at de er i ‘kristent fellesskap’ med hverandre. Jeg hadde nylig en diskusjon med en KFUM-sekretær om denne saken. Etter en times tålmodige anstrengelser, hadde jeg ikke fått ham et skritt nærmere en rett forståelse. For han kunne si at ‘vi står i kristent fellesskap med alle som opphøyer Jesus Kristus, om man er protestant eller katolikk betyr ikke noe’ (s. 231).

Lenger ute i brevet sitt skildrer Graebner en økumenisk kirkekonferanse, hvor de to deltakerkirkene ikke var ett i tro, lære og bekjennelse. Likevel ville man innlede møtet med felles bønn. En av prestene sa til Graebner og noen andre:

“’Vi har snakket sammen om hvordan vi bør åpne møtet, og vi er kommet til at vi vil be pastor NN innlede med en taktfull bønn. Dette betød at bønnen ikke måtte inneholde noe som kunne såre den andre parten. For harmoniens og de gode følelsenes skyld måtte bønnelederen ikke gi fritt uttrykk for sin overbevisning. Den Allmektige og Allvitende skulle underforstått tiltales slik: ‘Du Herre, vet naturligvis at jeg ville ha vært glad for å få tale din sannhet – den jeg er forpliktet til å bære fram – men Herre, du ser hvor taktløst det ville bli i dette tilfellet. Bøy derfor nådig ditt øre til vår bønn, som blir noe unaturlig fordi vi ikke vil støte dem som har veket av fra din sannhet.’ Det bør stå klart for alle som vil tenke alvorlig over saken, at en slik bønn som fremføres for å kunne forenes med mennesker som ikke taler ut fra samme tro som vi, ikke kan behage Gud. Det blir en bønn der vi ikke fritt kan gi uttrykk for vår overbevisning. Når vi deltar i en slik bønn, må vi utelate – og dermed betrakte som uvesentlige – de trosartiklene vi ikke er enige om. Dette behager ikke Gud. For om felles bønn gir uttrykk for noe, så er det den åndelige enheten mellom de som ber. Og hvis Kristi ord om at vi skal be ‘i ånd og sannhet’ betyr noe som helst, må de bety at våre bønner virkelig må bes uten at vi – åpent eller underforstått – fornekter noen av de sannheter hans Ånd har lært oss og som vi skal bekjenne – det fremste oppdraget vi har fått fra vår Herre … Når det gjelder felles bønn, så husk at vi ber i navnet til ham som er Sannheten, og at den Gud vi tilber er sannhetens Gud. Blandet bønn er en så åpenbar krenkelse av de innerste prinsipper for en kristens åndelige liv, at de enkle lutheranerne på reformasjonstiden heller led forvisning, tortur og død enn å gi selv den minste antydning av fornektelse ved å imøtekomme krav om å utforme sin gudstjeneste slik at det innebar kompromiss med villfarelser” (s. 233 f).


2. Forutsetningen for felles bønn

Forutsetningen for felles bønn er klart definert i Skriften. Det fremholdes med rette i skriftet “Om kirkefellesskap” (Pro Veritate, Uppsala 1973, s. 41):

“Også dette sier jeg dere: Dersom to av dere her på jorden blir enige om å be om noe, hva det enn er, skal de få det av min Far i himmelen. For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem” (Matt 18,19-20). Paulus’ advarsel til romerne (Hold dere unna dem! – Rom 16,17) ville ikke ha noen mening hvis den ikke også innbefattet felles bønn. Han gjør ikke noe unntak. Johannes’ advarsel i hans andre brev bør vi legge nøye merke til: “Vær på vakt så dere ikke mister det dere har arbeidet for, men får full lønn. Den som ikke blir i Kristi lære, men går ut over den, er uten Gud. Men den som blir i læren, har fellesskap både med Sønnen og med Faderen. Om noen kommer til dere og ikke har denne læren, så ta ikke imot ham i deres hjem, og ønsk ham ikke velkommen. For den som ønsker ham velkommen, blir medskyldig i det onde han gjør” (2 Joh 8-11). Det er naturligvis ikke vanlig høflighet Johannes uttaler seg om her, men han advarer mot en formell broderlig hilsen, som vil ha et åndelig innhold. Om vi nå går fra det mindre til det større: Om vi bør nekte en mann en broderlig mottagelse fordi han holder seg til falsk lære, hvordan skal vi da kunne forsvare å arrangere felles bønn? Hvis vi bare ved å hilse en vranglærer velkommen, blir medskyldige i det onde han gjør, hvordan skal vi da kunne ha bønnefellesskap med ham? Og hvordan skulle  innholdet av en slik bønn bli? Vår bønn måtte rettes imot ‘det onde han gjør’, mens han ville be om velsignelse for det samme. Dette er rent hykleri!”

3. Bønn er en frukt av troen

Det er lett å forstå at de retningene som betrakter eller bruker bønnen som et nådemiddel, dvs. som et middel for å oppnå troen, ikke kan forstå at felles bønn forutsetter samme tro, like mye som prekestolfellesskap og nattverdfellesskap gjør det. Bønn er ikke et nådemiddel, men en frukt av troen. La oss her sammenfatte noe av det som står om bønn i “Doctrinal Statements of the Wisconsin Evangelical Lutheran Synod” (1970, s. 26 ff):

Også de vantro, ja alle mennesker, forsøker å be. Vi finner at nesten alle mennesker snakker om bønn. Dette skyldes at det i hvert menneske finnes en viss kunnskap om Gud, en følelse av å være ansvarlig overfor Gud og avhengig av ham. Men i sin brennemerkede samvittighet kan ikke et uomvendt menneske nærme seg Gud i sann bønn. Den ånd dette menneske ber i, er en vederstyggelighet for Gud. Mennesket ser sin bønn som en fortjenstfull gjerning eller en formel som hjelper ham til å oppnå sin vilje hos Gud, selv om hans hjerte er fremmed for den eneste sanne Gud og han ellers ikke bryr seg om å ære og dyrke Ham. Jesus sier at slike bønner bes forgjeves.

Men ved forkynnelsen av evangeliet har Den Hellige Ånd kommet inn i de kristnes hjerter og ledet dem til å ta imot Frelserens benådning og med den hele frelsens gave. Ved det samme evangeliet forsikrer Ånden oss om at Gud er vår kjære Far, og han innbyr oss nå til å snakke med ham som vår Far. Paulus sier: “Fordi dere er barn, har Gud sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter, og Ånden roper: ‘Abba! Far!’” (Gal 4,6). Slik ber en kristen. Bare dette er sann bønn, som kun en kristen kan be. I bønnen snakker de kristne med sin himmelske Far i tillit til de dyrebare løftene i hans ord. Og all samtale med Gud skjer i Jesu navn, i den tro at det er utelukkende for hans skyld at Gud vil være vår kjære Far og vi uverdige syndere får være hans kjære barn. Sann bønn er altså et uttrykk for kristen tro. Når derfor kristne forener seg i bønn, gir de uttrykk for fellesskap i troen.

Alle Guds barn, og det er bare Gud som kjenner dem, er stadig sammen i bønn med og for hverandre. Det eksisterer et velsignet, usynlig bønnefellesskap mellom Guds folk, som stadig finner sted, der alle troendes hjerter sammen nærmer seg nådens trone i bønn og takk. I denne forstand er vi med i felles bønn også med alle de Guds barn som han bevarer midt i vranglærende kirker, t.o.m. i pavens, Antikrists kirke. Når vi kommer fram for Gud i bønn, er det ikke bare som enkeltindivider, men i nær forening med alle andre troende på jorden og i himmelen, som en kjær familie. Men når vi nå snakker om det ytre, synlige bønnesamfunn, kommer dette i stand ved at vi bevisst velger ut visse mennesker for i fellesskap å kunne gi uttrykk for en felles tro. Frelseren oppfordrer oss også til et slikt synlig bønnefellesskap, til å velge ut noen spesielle, og sammen med dem bli enige om en felles bønn til den himmelske Far (Matt 18,19-21).

Felles gudstjeneste, felles predikanter, felles nattverd, felles bønn etc. er alt sammen synlige uttrykk for en og samme tro. Det er ikke slik å forstå at prekestol- og nattverdfellesskap krever en høyere grad av enhet enn bønnefellesskap. De er alle uttrykk for ett og samme trosfellesskap, og for en kirkesamhørighet som grunner seg på samme tro, lære og bekjennelse. Et slikt fellesskap er en gave, kommet i stand ved Den Hellige Ånd.

4. Kornelius’ bønn

De som ikke vil erkjenne dette at en sann bønn er en frukt av troen, pleier å henvise til beretningen om Kornelius i Apg 10. Man mener at denne teksten viser at Kornelius kunne be før han var blitt troende. Det heter jo bl.a.: “Gud har hørt din bønn” (v. 31). Men det er en misforståelse å mene at Kornelius ikke var en troende før han fikk del i Åndens spesielle, undergjørende nådegaver (v. 44). “Den Hellige Ånds gave” (v. 45), å kunne prise og love Gud på fremmede språk man aldri hadde lært, var et ytre vitnesbyrd som viste at hedninger som trodde profetiene om Messias og eide fred og syndstilgivelse i og ved ham (v. 36. 43), ikke først behøvde å omskjæres for å kunne bli tatt opp i den nytestamentlige menigheten. På samme måte som mange i den gamle pakt ved Ordet og Ånden kom til tro på den lovede Messias, hadde også Kornelius hørt jødenes vitnesbyrd om ham og hans gjerninger og kommet til troen. Gezelius sier i sitt “Bibelwerk” at vi utvilsomt kan dra den slutningen av v. 4 “at denne Kornelius var ved troen blitt rettferdiggjort, for hans gudstjeneste var velbehagelig for Gud, ellers kunne han ikke tekkes Gud, kap. 4,12; Rom 5,15; Ef 1,6; Hebr 11,6.”

Også de lutherske bekjennelsesskriftene understreker at Kornelius’ bønner var en frukt av troen. Luther skriver i De schmalkaldiske artikler: “Og Kornelius, Apg 10 (1f), hadde jo lenge i forveien hørt av jødene om Messias som skulle komme. Og bønnene hans og almissene behaget Gud på grunn av hans tro (Lukas kaller ham for «rettferdig og gudfryktig»). Og uten et slikt forutgående ord og hørelse kunne han verken tro eller være rettferdig. Men St. Peter måtte åpenbare for ham, at Messias (på hvis komme han tidligere hadde trodd) nå var kommet (III: VIII, 8) (Konkordieboken, s. 256).

5. Lutherske lærefedres vitnesbyrd

Den bibelske læren om bønnefellesskap er i våre dager nesten helt glemt og forvansket, også i lutherske samfunn. Økumenismen og unionismen har også her satt sine tydelige spor. Følgen av et ubibelsk bønnefellesskap er blitt at man også tolererer ubibelske lærer i sine menigheter. Missourisynodens bortglidning fra enighet i den bibelske læren, til lærepluralisme med etterfølgende splittelse, begynte i slutten av 1930-årene, da man bit for bit oppgav kravet om enhet i læren før bønnefellesskap. Ordet “en liten surdeig gjennomsyrer hele deigen” er blitt en realitet. Følgende vitnesbyrd om den bibelske læren i spørsmålet om bønnefellesskap skal få avslutte dette kapitlet:

I et foredrag om unionismen (kirkefellesskap uten enighet i den bibelske læren) sier dr. Franz Pieper i år 1924 følgende: “Den hellige skrift lærer svært inngående og klart og på mange måter at all samhørighet med falsk lære er strengt forbudt av Gud, fordi den er farlig for kirken.” Vedrørende 2 Joh 10,11 sier han: “Her forbyr Gud unionisme, religiøst fellesskap med mennesker som er kjent for å forkynne falsk lære. Å be med dem eller delta i Herrens nattverd sammen med dem, ville innebære at man samtykket i og ble ‘medskyldige i deres onde verk’.”24

Dr. Theodore Engelder, tidligere professor ved Concordia Theological Seminary i St. Louis, skriver: “De bibelstedene som forbyr prekestolfellesskap og nattverdfellesskap skal med samme kraft anvendes på bønnefellesskapet. Å forene seg med vranglærere i felles gudstjeneste i alminnelighet og i felles bønn i særdeleshet, er ikke å ‘holde seg unna dem’ (Rom 16,17), men å godkjenne deres holdning som Gud velbehagelig (2 Joh 10-11). Videre er felles bønn i likhet med felles nattverd et ytre uttrykk for et indre fellesskap … Hvis vi kan ha fellesskap med representanter for falsk lære i bønnesamvær, kan vi også ha prekestolfellesskap med dem og møtes ved samme nattverdbord.”25

Dr. William Arndt, tidligere professor ved Concordia Theological Seminary i St. Louis, skriver i sin bok “Kristen bønn”, følgende: “Hvem det enn måtte være som forandrer på Jesu undervisning, er han årsak til en splittelse i kirken og setter seg i opposisjon til alle som holder fast ved Kristi lære. Paulus formaner oss til å dra oss unna slike som skaper splittelse (Rom 16,17). Og dette innebærer selvsagt også at vi ikke har bønnesamfunn med dem.”26

Dr. A. Grumm, tidligere visepresident i Missourisynoden, skriver: “Hva skal vi si om troende i kirker vi ikke står i ytre fellesskap med, fordi disse kirkene holder fast på lærer som er i strid med Guds ord? Vi vet at det finnes troende i disse kirkene, fordi evangeliet om Guds frelsende kjærlighet fortsatt forkynnes der. Til tross for vranglæren som blandes med sannheten i slike samfunn, viser evangeliet seg å være en Guds kraft til frelse også der … Synes du det virker umulig at sant troende i kirker hvor vranglære blandes med sannheten, ikke kjenner til villfarelsen som læres der? Det er ikke umulig! Kanskje er de blitt født inn i dette kirkesamfunnet og er blitt oppdratt og har fått sin undervisning der helt siden barndommen … Likevel har Kristi kors grepet hjertene deres, og ledet av Den Hellige Ånd har de kastet all sin synd på Jesus, da de hørte budskapet om korset. De setter all sin lit og fortrøstning til ham i liv og død. Jo, de er i sannhet med-troende.

Men du og jeg vet ikke dette. Bare Gud alene vet hvem som er hans barn. Alt vi kan si er at de har kirkefellesskap med mennesker som lærer og holder fast på menneskeord og -ordninger og lar disse få like stor autoritet som Guds ord, ja, setter det i stedet for Guds ord. De har satt opp en mur mellom seg og oss, kanskje ikke bevisst, men ikke desto mindre en mur. Vi kan ikke ha kirkefellesskap med mennesker som ikke er trofaste mot Kristus i alt han har befalt oss å gi akt på og lære … Disse troende, som vi altså ikke kan kjenne som troende, har forent seg med vranglærerne. De kan ha gjort det i troskyldighet og hjertets enfold, men altså gjort det og dermed stengt døren så vi for vår del ikke kan ha aktivt fellesskap med dem.”27

Dr. Adolf Hoenecke, tidligere professor ved Wisconsinsynodens presteseminar, skriver i sin Dogmatikk: “I strid med den bibelske læren om bønnen er alle som praktiserer bønnefellesskap med vranglærere … Å nekte alt bønnefellesskap og gudstjenestefellesskap med dem som har en annen tro, kun det er i overensstemmelse med Guds ord. For vi skal ifølge Matt 10,32-33 på den ene siden bekjenne Kristus, og denne bekjennelsen omfatter alt som Skriften lærer om ham, hans person, hans embete og gjerning. På den annen side skal vi ifølge Luk 9,26 og Mark 8,38 ikke skamme oss over ham og hans ord. Å praktisere bønnefellesskap og gudstjenestefellesskap med vranglærere, setter denne plikten til side. Videre skal vi ifølge l Tess 5,22 ‘holde oss borte fra ondskap av alle slag’, og altså også den ondskap at vi i strid med 2 Kor 6,14 godkjenner fellesskap mellom lys og mørke, sannhet og løgn.

Unionisme (falsk enhet) åpner dørene på vidt gap for likegyldighet når det gjelder læren. Og hvordan kan det være annerledes? All unionisme grunner seg på den antakelse at man ikke skal være altfor streng når det gjelder Skriftens sannhet, iallfall ikke så streng at en fordømmer all villfarelse, t.o.m. den minste, som om den var gift for sjelen. For så snart det skjer innen et falskt fellesskap, kan et slikt fellesskap ikke lenger fortsette.”28

24) Oregon and Washington District Proceedings, 1924, s. 5, 8.

25) Sit. i Confessional Lutheran, Febr. 1946, s. 18 f.

26) Christian Prayer, 1937. s. 65.

27) The Abiding Word II, Concordia 1947. s. 528 f.

28) Ev. Luth. Dogmatik III, Northwestern 1912, s. 441 f.

(Illustr. Vicki Nunn / JooJoo41 / Pixabay)

Takkebønn for gjenløsningen i Kristus

Av Johann Gerhard (1582 – 1637) 

Den tredje av femten takkebønner fra Daglig gudfryktighets øvelse (Exercitium Pietatis Quotidianum) fra 1612.

Evige og allmektige Gud, jeg skylder deg stor takk fordi du skapte meg da jeg ikke var til. Jeg takker deg enda mer fordi du har gjenløst meg da jeg var fortapt og fordømt. Jeg lå i helvetets gap. Du dro meg ut ved din Sønns blod (Kol 1,14). Jeg var en slave under Satan. Men du har nådig fridd meg ut av djevelens herredømme og satt meg inn i Kristi rike. Jeg skylder deg meg selv helt og fullt, fordi du har formet meg helt og fullt. Jeg skylder å love deg med tungen min, fordi du har gitt meg den (Sal 51,16). Munnen min bør stadig forkynne din pris, fordi den puster inn luft og ånde fra deg. Hjertet mitt bør ustanselig henge fast ved deg i kjærlighet, fordi du har dannet det. Alle lemmene mine skylder å tjene deg, så mange og ypperlige de er. For de er alle blitt skapt av deg på underfullt vis.

Når jeg allerede i forveien skylder deg hele meg fordi du har skapt meg, hva kan jeg da gi deg til gjengjeld for gjenløsningen fra slaveriet og fangenskapet under synden? Du har revet det fortapte fåret ut av helvetesulvens klør. Du har dradd den bortrømte slaven ut av djevelens fengsel. Du har søkt så inderlig etter den tapte mynten (Luk 15,8). I Adam falt jeg. Du har reist meg opp. I Adam ble jeg fanget i syndens lenker. Du har løst meg fra de lenkene. I Adam gikk jeg fortapt. Du ønsket å frelse meg igjen. Hvem er jeg, usle orm, siden du har brydd deg så veldig om min gjenløsning og ville gå til så store skritt for å gi meg frelse? Hvis du etter syndefallet bare hadde forvist våre første foreldre langt bort fra ditt hellige ansikt og kastet dem og alle deres etterkommere ned i det dypeste helvete, så kunne ingen av oss ha klaget over noen urett. For vi hadde bare fått hva gjerningene våre fortjente. Hva annet kunne vi forvente eller kreve av deg, som hadde skapt oss i ditt bilde og utrustet oss med nok kraft til å bevare vår uskyld?

Men du har vist din ubegripelige og usigelige kjærlighet til oss ved at du lovet våre første foreldre en Sønn, en Frelser, like etter fallet (1 Mos 3,15). Og i tidens fylde sendte du oss denne Frelseren (Gal 4,4). Ved ham kaller du oss tilbake fra død til liv, fra synd til rettferdighet, fra helvetet til den himmelske herligheten. O du som er så god mot hele vår slekt og har din fryd i menneskene (Ordsp 8,31), hvem kan lovprise deg nok for din vennlighet imot oss? Ja, hvem kan i det hele tatt fatte en slik rikdom av godhet? Barmhjertigheten du har vist oss er en uendelig stor skatt som vår arme forstand ikke kan begripe. Slaven var så verdifull at Sønnen måtte overgis til døden for å løskjøpe ham? Jeg som har vært opprørsk mot deg var så dyrebar og kjær at du utnevnte den elskede Sønnen til å bli min gjenløser? Sjelen min er helt forbauset når jeg tenker på en slik godhet. Den er dypt rørt og smelter av kjærlighet til deg. Amen.

(Foto: Robert Allmann/Pixabay)

Professor Francis Fukuyama om reformasjonen i Skandinavia

(Foto: Wikipedia)

Tidligere i år, i februar, noen få uker før korona-nedstengningen, hadde Norge besøk av superprofessoren Francis Fukuyama (67) fra Stanford-universitetet i USA. Han er verdens kanskje ledende statsviter og forfatteren av «The End of History and The Last Man» og andre svært innflytelsesrike bøker. I et intervju med Nettavisens journalist Halvor Ripegutu kom han med interessante uttalelser om hva grunnen kan være til at de skandinaviske landene ligger så langt fremme og havner helt på toppen av så mange globale rangeringer. Norge har jo blant annet blitt kåret til verdens beste land å bo i femten år på rad. Hvordan skjer det at land utvikler seg til velfungerende demokratier med lav korrupsjon og sterke institusjoner som i Skandinavia? Professoren påpeker at Norge og nabolandene ikke er dominert av særinteresser, som store selskaper, slik tilfellet er i mange andre stater.

– Snakker du med dansker eller nordmenn om hvordan de fikk så velfungerende, demokratiske stater, så har de ingen anelse, sier Fukuyama.

– Dere startet som vikinger og endte opp som prektige, demokratiske og fredfulle folk med godt styresett. Spørsmålet er hva som skjedde i mellomtiden, sier han.

. . . Han mener det er flere grunner til at Norge, Danmark og Sverige ble så velfungerende samfunn, men peker på innføringen av protestantismen på 1500-tallet, som legger stor vekt på lese- og skriveferdigheter, som spesielt viktig.

– Det er helt avgjørende. Grunnen til det er at kongene ville at alle skulle kunne lese katekismen og Bibelen selv. Dermed lærte de alle bøndene å lese, sier Fukuyama.

Han viser blant annet til innføringen av statlig konfirmasjonsundervisning og allmueskole i Danmark og Norge på et tidspunkt der de fleste innbyggere i andre europeiske stater var analfabeter.

– Det ga skandinaver en utrolig utdanningsmessig fordel som andre land ikke hadde. Hvis du drar til Russland, som har en annen form for kristendom, så kunne ingen bønder lese fordi det ikke var viktig i ortodoks kristendom, sier Fukuyama.

Han viser til det som en viktig forklaring på hvorfor Skandinavia og Russland utviklet seg annerledes.

– Et annet poeng er at disse kongene tok inn den katolske kirkens eiendom etter reformasjonen og brukte den til å bygge en sterk stat. Skatten som tidligere hadde gått til kirken, gikk nå til staten i stedet, sier han.

En takk til Nettavisen for et interessant intervju. Når folk med jevne mellomrom klager over at reformasjonen ble innført her i Norge, måten det skjedde på osv., er det greit å kunne henvise til verdens ledende statsviter, som altså mener at nettopp innføringen av reformasjonen med dens vekt på lesing av Bibelen og Luthers lille katekisme er blant de viktigste grunnene til at vi i dag har det så godt som vi har det her i «verdens beste land å bo i».

Hele intervjuet kan leses her: https://www.nettavisen.no/okonomi/francis-fukuyama-bernie-sanders-ville-vart-en-katastrofe-som-presidentkandidat/s/12-95-3423923321

Dag Solstad om Bibelen og Gud

(Foto fra Wikipedia)

Den 31. august i år ble en av Norges mest anerkjente forfattere, Dag Solstad (79), intervjuet av avisen Korsets Seier, et organ for pinsebevegelsen i Norge. I intervjuet kommer han med flere tankevekkende uttalelser, som er verd å stanse litt opp ved.

Solstad vokste opp i en kristen familie. Faren var svært engasjert i Indremisjonen og tok med seg de andre på møter, søndagsskole og sommerstevner. Men unge Solstad mistet barnetroen sin i løpet av tenårene og ble ateist og kommunist, noe han fortsatt regner seg som. Han meldte seg imidlertid aldri ut av kirken, Den norske.

Han skriver mye om Gud i romanene sine og mener at kristne burde være vel så interessert i å lese dem som ikke-troende. For eksempel den nyeste boken, der synd, nåde og tilgivelse står sentralt. Hovedpersonen forestiller seg at han står ved perleporten sammen med Sankt Peter og reflekterer over livet som snart er slutt. Ole Hallesbys berømte radiotale om helvetet, som Solstad husker fra sin ungdom, vies også en del plass.

Forfatteren er opptatt av grådigheten i vår tid og hvordan denne påvirker menneskene:

– Før var kristendommen en kraft som har holdt grådigheten og selvopptattheten i sjakk, men kristendommen har mistet sin kraft i forhold til min ungdom, sier Solstad og utdyper:

Jeg hører lite snakk om Gud som en rettferdig Gud lenger. Det kan jo hende at Gud har blitt litt for bløt, humrer Solstad og føyer til at han foretrekker Mosebøkenes Gud.

– Jeg blir veldig oppløftet over kraften i disse bøkene.

– Hvilket forhold har du til Bibelen som litterært verk?

– Bibelen er jo et strålende litterært verk!

– Det er veldig mange verre ateister enn meg som ser på Bibelen som en av de største verkene som noen gang er skrevet. Det samme gjelder salmediktningen. Det uttrykker noe nært, noe dypt menneskelig, sier Solstad, hvis favorittdikt er Petter Dass salme ‹Herregud, ditt dyre navn og ære». Det blir imidlertid lite salmesang i Solstad liv. Til kirken går han kun i begravelser, selv om han understreker han ikke har noe imot å «sette sine ben inni en kirke».

Jeg skulle gjerne blitt troende igjen, jeg. Det hadde jeg ikke hatt noe imot, sier han før, han humrende legger til:

– Men det lar seg nok ikke gjøre. Jeg er for halsstarrig.

I vår tid, der vi i økende grad hører både nyateister og folk innenfor de kristne kirkesamfunnene rakke ned på Bibelen og den strenge Gud som der ofte beskrives, er det litt forfriskende å lese hvor annerledes syn den svært litterære ateisten Solstad har på dette. Og han har helt rett i at det for tiden forkynnes langt mindre enn før om den rettferdige Gud. Svært mange vil kun høre snakk om Guds godhet og kjærlighet. Men Guds ord taler jo så tydelig om både dom og frelse, om både vrede over synden og ufortjent nåde, om både lov og evangelium. Disse to sidene ved Bibelens budskap henger tett sammen. Loven skal lede oss til evangeliet. Ved loven får vi erkjennelse av synden, så vi innser hvor desperat vi trenger evangeliet og nåden. Konsekvensen av å velge kun det ene (evangeliet) og vrake det andre (loven) må uunngåelig bli at kristendommen mister sin kraft, slik Dag Solstad er inne på.

Det føles spesielt at det er en ateist som kommer med en såpass treffende karakteristikk av samtidens kristendom. Og det hadde vært ønskelig om mange kristenledere ville tenke nærmere på akkurat dette.

En takk til Korsets Seier og journalist Alice Tegle for et interessant intervju. Det kan leses (bak betalingsmur) her:

https://www.korsetsseier.no/magasin/samtalen/2020-08-31/%E2%80%93-Jeg-skulle-gjerne-blitt-troende-igjen-928977.html

Takksigelse for at Guds Sønn er blitt menneske

Den fjerde av femten takkebønner i Johann Gerhards Daglig gudfryktighets øvelse (1612)

Jeg takker deg, Jesus Kristus, menneskeslektens eneste mellommann og gjenløser, for at du i tidens fylde personlig forente deg med sann menneskelig natur og ville bli født av en kvinne. Hvor stor din kjærlighet til menneskene er, at du ikke har tatt deg av englene, men Abrahams ætt (Hebr 2,16). Hvor stor gudsfryktens mysterium er, at du som er sann Gud ville bli åpenbart i kjøtt og blod (1 Tim 3,16). Hvor stor din barmhjertighet er, at du for min skyld kom ned fra himmelen og holdt ut å bli født av en jomfru. For min, den usleste skapnings skyld er du, den allmektige Skaper, blitt menneske. For min, den mest uverdige tjeners skyld har du, den aller herligste Herre tatt på deg tjenerskikkelse (Fil 2,7), for at du med kjød kunne frigjøre kjødet.

For meg er du blitt født. Derfor skal alle de himmelske godene du bringer med deg i din fødsel være mine. Til meg er du gitt. Dermed skal alle ting tilhøre meg. I deg er min natur blitt mer forherliget enn hva den i Adam ble vanæret ved synden. Fordi du tok opp i din persons enhet det som Satan kun hadde skaket og svertet, er du virkelig kjød av mitt kjød og ben av mine ben (Ef 5,30). Du er min bror. Hva kan du nekte meg som du er så nært forbundet med ved kjøtt og blod og følelsen av broderkjærlighet? Du er brudgommen (Matt 22,2) som etter din himmelske Fars ønske og med en personlig pakt har knyttet menneskenaturen til deg som en brud, slik at også jeg er innbudt til dette bryllupets glede. Dette erkjenner og priser jeg med takknemlig hjerte.

Jeg er ikke lenger så forundret over at Gud for vår skyld har laget himmelen, jorden, havet og alt som er i dem, når Gud selv for sine menneskeskapningers skyld har villet bli menneske! Nå kan du slett ikke forkaste meg og vise meg bort, siden du ikke kan fornekte (2 Tim 2,13) at du selv er menneske og derfor min bror. Nå kan du aldri glemme meg, siden du har tegnet meg i dine hender (Jes 49,16). Kristi delaktighet i kjødet minner deg daglig og uopphørlig om meg. Nå kan du ikke forlate meg, siden du med den personlige foreningens faste bånd har knyttet den menneskelige naturen sammen med deg selv. Selv om syndene mine vil forhindre meg fra å komme til deg, så gjør fellesskapet mellom naturene at du ikke avviser meg. Jeg vil helt og fullt holde fast ved deg, du som helt og fullt har knyttet deg til meg. Amen.

Blir julen ødelagt?

I år har koronaviruset satt en stopper for julemarkeder og andre førjulsarrangement, epidemien ødelegger for tradisjoner, julestemning og økonomi. Mange restauranter går glipp av betydelige inntekter på grunn av avlyste julebord. På skisentre i Norge, Østerrike og Sveits var alt gjort klart for storinnrykk av utenlandske skiturister, men i år kommer nok svært få. Statsministeren vår ba folk om å ha en «plan B» for julen, for med en ny smittebølge kunne den vanlige feiringen fort gå i vasken. Og en programleder hos amerikanske CNN uttalte at det antagelig blir umulig å feire jul i år.

For vel to tusen år siden var det jo også ulike ting som truet med å spolere julen. Den fattige jomfru Maria som skulle føde Frelseren, Guds Sønn, var i Davids by Betlehem da fødselsriene begynte og hennes time var kommet. Men hvordan skulle dette gå? Det var fullt i herberget og ikke ledig husrom noe sted. Som en nødløsning fikk Maria og Josef slå seg ned i en ussel stall med sterk lukt av esel eller andre dyr. Kunne dette gå bra? Ja, Frelseren ble født, de svøpte ham og la ham i en krybbe. Ikke så lenger etter sendte kong Herodes soldater for å finne og drepe den nyfødte kongen, og Maria og Josef måtte flykte med Jesusbarnet til Egypt. For en nød!

Men ingen kunne ødelegge julen og Guds plan om å gi verden en Frelser. Og ingenting kan egentlig ødelegge julen i år heller. Selv om det nok ikke blir familieselskap på «same procedure as every year» og noen sikkert får litt færre eller billigere julegaver enn i fjor. Mange er smittet og en del har mistet nære og kjære; dette påvirker naturligvis julekosen. Men likevel kan ingenting ødelegge det som er det herlige innholdet i vår kristne jul, det som julebudskapet gir oss: En glede for alt folket, fordi en frelser er født for oss, Messias, Herren! Han ble fattig for å gjøre oss rike, han har frelst oss fra all vår synd og den evige døden. Han er Profeten vår, som taler Guds ord til oss. Han er Presten vår, som har ofret seg selv på korset og som går i forbønn for oss. Og han er Kongen vår, som regjerer over oss, leder, hjelper og gir oss fred. Ingen ytre omstendigheter, ingen sykdommer eller nedstengninger kan ødelegge dette.

Må Gud velsigne årets julefeiring i alle land og gi glede i menneskers hjerter på grunn av Han som er født.

(Foto: Chris Spencer-Payne/Pixabay)

Takkebønn for livsopphold

Den andre av femten takkebønner i Johann Gerhards Daglig gudfryktighets øvelse (Exercitium Pietatis Quotidianum) fra 1612.

Jeg takker deg, allmektige og barmhjertige Gud, for at du helt fra de første dagene av mitt liv så underfullt har holdt meg oppe. Naken ankom jeg denne verden (1 Tim 6,7), du har vennlig kledd meg. Sulten kom jeg inn i denne verden, du har hittil gitt meg rikelig å spise. I deg er det jeg lever, beveger meg og er til (Apg 17,28), uten deg synker jeg tilbake til ingenting og dør. I deg bøyer og rører jeg lemmene mine, uten deg kan jeg ikke ta del i liv og bevegelser. Din er solen (Matt 5,45), som gir meg lyset jeg hver dag ser med øynene mine. Din er luften jeg uavbrutt puster inn. Din er dagen og din er natten, og vekslingen dem imellom gir meg mulighet for arbeid og hvile. Din er jorden, som med sin frukt ernærer meg. Din er hver eneste skapning i himmelen og luften, på jorden og i havet, som er til nytte og tjeneste for meg. Deg tilhører sølvet, deg tilhører gullet (Haggai 2,8). Alt jeg trenger til mitt livsopphold har jeg din milde og generøse hånd å takke.

Hvor gavmild du er mot hele menneskeslekten, o Gud! Alt skapte du til nytte for oss, og alt holder du oppe for vår skyld. Det du forsørger alt det skapte med, forsørger du meg med, for det er for min skyld du formet, innrettet og har holdt alt dette oppe. Noen skapninger er til nytte for oss i vårt arbeid, noen tjener til mat for oss, noen til klær, noen til medisin, noen til tukt, og alle er de til lærdom og undervisning for oss. Hvem kan regne opp alle de forskjellige kildene til mat du har skapt og ennå bringer fram av jorden så vi kan spise? Hvem kan telle alle de forskjellige slags urter du hvert år kaller fram av jorden til helbred og sunnhet for oss? Hvem kan nevne alle de ulike slags dyr som er skapt til nytte og tjeneste for oss?

Deg være pris og ære i evighet, som er alle tings skaper og oppeholder. Uten deg, den sanne sol, ville jeg ha forsvunnet som en skygge. Uten deg, det sanne liv, ville jeg umiddelbart ha sluttet å leve. Uten deg, det sanne vesen, ville jeg plutselig ha sunket tilbake til ingenting. Det er bare deg jeg skylder for at jeg lever, beveger meg og er til. Derfor vil jeg leve bare for deg og være avhengig bare av deg i evighet. Amen.

(Foto: Nick Fewings/Unsplash)

Luther brenner pavens bulle

500 ÅR SIDEN 10. desember 1520

Tresnitt fra 1557

Det som hadde begynt den 31. oktober 1517 med Martin Luthers protest mot avlatshandelen i Tyskland, utviklet seg raskt til en strid om enda større ting. Romersk-katolske teologer argumenterte med at når avlatshandelen var godkjent av selveste paven, burde selvfølgelig også alle kristne godkjenne den. Men Luther svarte at man måtte avvise paven dersom han talte eller skrev i strid med Bibelen. Han sa at paver og kirkemøter ofte har tatt feil, og at den hellige Skrift er kirkens ene guddommelige autoritet i lærespørsmål. Han kritiserte romerkirkens lære om avlat, bot, synd, nåde, tro, skjærsilden, og pavens lederstilling i kirken.

Sett fra Roma var dette noe av det mest provoserende og utålelige på lang tid; Luther var en kjetter (vranglærer) som måtte stanses. Han ble formant til å tie stille, men til ingen nytte. Pave Leo X ba til slutt noen av sine ledende teologer forfatte en «bulle» mot opprøreren fra Wittenberg. Og 15. juni 1520 ble bullen Exurge Domine utsendt, med innledningsordene: «Reis deg, Herre, og før din sak! Et villsvin har brutt seg inn i din vingård.» Luthers lære fordømmes på 41 ulike punkt. Paven forbyr folk å lese skriftene hans, de inneholder pest og virus som ikke kan tolereres og bør derfor brennes. Luther trues med ekskommunikasjon, dvs. utvisning fra kirkens fellesskap. Han får en frist på seksti dager til å trekke bøkene og prekenene sine tilbake; hvis ikke vil han automatisk bli lyst i bann.

Da pavens representant reiste omkring i Tyskland for å presentere bullen, ble den mange steder møtt med sterk motstand. Men blant annet i Køln og Mainz ble det laget bokbål der Luthers skrifter ble kastet på ilden.

Pavens banntrusselbulle nådde fram til Wittenberg den 10. oktober, og Luther hadde dermed frist på seg til 10. desember. Først mistenkte han at bullen var en forfalskning, fordi han syntes den inneholdt så svak teologisk argumentasjon. Men etter hvert innså han at den faktisk var ekte.

Den 10. desember klokken ti samlet en skjelvende og bedende Luther mange av sine tilhengere ved Elsterporten i Wittenberg og sa: «Siden de har brent mine bøker, brenner jeg deres.» I tillegg til banntrusselbullen, kastet han på ilden også andre pavelige skrifter, først og fremst den store kirkelige lovsamlingen, Corpus iuris canonici, «for Luther en av de fremste manifestasjoner av kirkens maktmisbruk, av pavens tyveri av den kristne frihet fra de troende i Kristi navn. Her viste kirken seg tydeligere enn noe annet sted som en falsk lovgiver, som bandt de troende med en lang rekke unødvendige regler … For å markere hvilket uvesen den kanoniske retten representerte, og hvilket alvor som lå i Luthers brudd med denne tradisjonen, måtte det et bokbål til.» (Tarald Rasmussen, «Luthers reformasjon. Hovedtekster 1517-1520», Oslo, 2004, s.13)

Med denne dramatiske handlingen markerte Luther at han brøt med romerkirken; han ble ikke stående og vente til han ble kastet ut. Å brenne både bullen og andre pavelige skrifter ble betraktet som svært skandaløst og grovt. Kurfyrst Fredrik den vise av Sachsen fant det derfor nødvendig å skrive til keiseren for å unnskylde Luther. Han argumenterte med at det var uakseptabelt at Luthers egne skrifter var blitt brent uten at det først var bevist at de inneholdt vranglære. Luther burde vel ikke ha svart med samme mynt, men forhåpentlig kunne keiseren overse dette, siden det var de andre som hadde begynt?

Den 3. januar 1521 ble Luther så endelig offisielt bannlyst i Roma med bullen Decet Romanum Pontificem. Nå var det alles plikt å betrakte ham og hans støttespillere som kjettere. Paven oppfordret alle erkebiskoper, biskoper og andre kirkelig ansatte til å bekjempe den lutherske lære og forsvare den katolske tro.

Tre måneder senere står Luther foran keiser Karl V. ved riksdagen i Worms. Han skal få en aller siste sjanse. Han bes på ny om å trekke tilbake det han har skrevet, men nekter å gjøre dette såfremt ingen kan vise ham ut fra Bibelen at han har tatt feil. Luther blir erklært fredløs og oppholder seg de neste ti månedene i skjul på festningen Wartburg.

Lik en menneskesønn

I Daniels bok kapittel 7, vers 13 leser vi: «Jeg så i mine nattsyner, og se! – med himmelens skyer kom en som var lik en menneskesønn. Han gikk bort mot den som var gammel av dager og ble ført fram for ham.» Denne personen som var «lik en menneskesønn» og som ble ført fram for Gud Faderen, var Messias. Og Jesus brukte derfor ofte tittelen Menneskesønnen om seg selv. Det er en tittel som er svært bemerkelsesverdig, spennende og underfull når akkurat han bruker den, ettersom han jo er den evige Gud, som har blitt en menneskesønn! Han sa: «Menneskesønnen har makt på jorden til å tilgi synder» Denne makten har han fordi han er Gud.

Om noen uker skal vi igjen feire det store underet, at da tiden var inne ble Guds evige og allmektige Sønn født som en menneskesønn av en kvinne her på jord. Jomfru Maria ble «Guds mor»! Frelseren måtte være et sant menneske av kjøtt og blod som oss, for å kunne være vår stedfortreder og leve et hellig og rettferdig liv for oss. Menneskesønnen var kommet for å «tjene og gi sitt liv som løsepenge» for oss, og kjøpe oss fri fra synd, død og djevel.

Etter sin lidelse og død på korset og oppstandelsen på den tredje dag, viste han seg for mange vitner, før han vendte tilbake til himmelen, og en sky skjulte ham for vennene hans. Menneskesønnen ble ført fram for Gud sin Far, og satte seg ved hans høyre side. Der ber han for oss og er vår forsvarsadvokat og konge. Han er med oss alle dager, midt i den urolige tiden vi lever i. All makt i himmel og på jord har han, vår frelser og bror som regjerer. Og derfor behøver vi aldri å være redde, uansett hva som skjer og uansett hvem som sitter som konger, presidenter eller statsministre i verdens land og riker. En dag skal han komme tilbake, synlig på himmelens skyer, holde dom på jorden og hente alle sine troende hjem. Menneskesønnen skal da føre oss fram for Faderen, og vi skal få leve med ham for alltid i hans evige rike. Lyse og herlige framtidsutsikter har vi! Gud være takk og lov. Amen.

Kongen kommer hit!

Preken på 1. søndag i advent

Jesus rir inn i Jerusalem, maleri av Lippo Memmi. Wikimedia Commons.

Matteus 21,1-9

I dag begynner vi et nytt år, et nytt kirkeår, selv om verdens kalenderår ikke begynner før 1. januar. Den kristne kirken er jo annerledes, Jesu Kristi rike er ikke av denne verden, så vi lever i en parallell virkelighet, kan vi godt si. Og vi begynner året vårt med å synge «Gjør døren høy, gjør porten vid, den ærens konge kommer hit», med ord fra Davids Salme 24, og «Velsignet være han som kommer, i Herrens navn» fra Salme 118. For ingenting er viktigere enn dette at ærens konge kommer til oss. Heller ikke i dette ganske unormale året med pandemi osv. fins det noe som er viktigere enn at Jesus kommer til oss. For hva skulle vi ha gjort hvis han ikke ville komme til oss mer? Da ville vi ha vært fortapt, hjelpeløst fortapt i syndene våre, vi ville vært i en elendig situasjon, ikke minst med tanke på framtiden, døden og evigheten.

Ordet advent betyr «komme» eller «ankomst». «Velsignet være han som kommer, i Herrens navn.» Jesu første advent, hans første komme til jord som sant menneske, synlig, var da han ble født av jomfru Maria i Davids by Betlehem og levde omtrent tretti år her på jorden, som en ydmyk og fattig person, en tjener, han som i utgangspunktet er så rik og mektig, med guddommelig makt og herlighet. Jesu andre advent, hans gjenkomst, er noe som skal skje på dommens dag. Da skal han komme tilbake med stor herlighet, synlig for alle, for å dømme alle folk, og dette hans andre komme kan være rett rundt hjørnet. Før vi aner det kan den ytterste dagen være her, og derfor bør vi alltid være beredt. I adventstiden skal vi også tenke på dette og være klar for det. 

Men i mellomtiden – mellom sin første og andre synlige advent, kommer han jo stadig til oss, igjen og igjen, Han har ikke forlatt oss, den kristne kirken, som består av alle dem som i sitt hjerte tror på ham. Selv om han er usynlig for våre to fysiske øyne, kommer han likevel til oss i nådens midler, når hans ord, bibelordet, blir lest og forkynt, og i dåpen og i nattverden, og i avløsningsordene – «Jeg tilgir deg alle dine synder». Der kommer han med sin nåde og hjelp, med tilgivelse og fred. Han gir hvile til alle som strever og bærer tunge byrder, han gir oss ny kraft, fornyelse, nytt liv. «Hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem,» har han sagt.

Så akkurat dette er det vi spesielt er opptatt av på denne første adventssøndagen, vi begynner kirkeåret med å feire at kongen vår, Jesus kommer til oss. Fortsatt i dag kommer han til Sion, den hellige byen, det vil si den hellige, alminnelige kristne kirke. Han er ennå ikke blitt lei av oss og alt rotet og tullet i livet vårt, all synden og skrøpeligheten våres. Han vil ikke overlate oss til oss selv og la oss gå til grunne. Nei, for han er frelserkongen vår, som vil hjelpe og lede oss, regjere vennlig over oss. Han kjenner folket sitt bedre enn noen annen konge eller statsleder, og derfor er han også selvsagt den beste, og den eneste, som kan regjere oss, i sitt nåderike. 

Evangelieteksten vår i dag, om Jesus som rir inn i Jerusalem, forteller oss ganske mye om hva slags konge han er, og hva slags kongerike han har og regjerer over. Det var jo ikke en vanlig verdslig, jordisk konge som kom ridende på et esel for å overta makten i et jordisk rike, eller for å skape et paradis her i denne verden før dommens dag.

Først ser vi tydelig at han har overmenneskelig, guddommelige kunnskap, når han sender to disipler i forveien og sier: «Gå inn i landsbyen som ligger foran dere! Der skal dere straks finne et esel som står bundet og har en fole hos seg. Løs dem og lei dem hit til meg! Og om noen kommer med spørsmål, skal dere svare: ‘Herren har bruk for dem.’ Da skal han straks sende dem med dere.» Hvordan kunne Jesus vite disse detaljene så nøyaktig på forhånd? Eselet og folen kunne jo for eksempel vært opptatt med noe arbeid, for dette var ikke den ukentlige hviledagen. Men nei, han visste akkurat hva som var situasjonen der og da inne i landsbyen et stykke lenger framme på veien. Fordi han er Guds Sønn, Gud i egen person.

Samtidig er han et menneske av kjøtt og blod, født inn i kong Davids slekt. Derfor roper folkemengden med rette «Hosianna, Davids Sønn». Og «Hosianna» betyr «Gi frelse!» eller «Vær hilset!» «Davids Sønn» var en av betegnelsene på Messias, den store kongen israelsfolket ventet på, fredsfyrsten som Gud hadde lovet å sende.

Kong David hadde hersket som konge i Jerusalem nokså nøyaktig tusen år tidligere. Og Gud hadde gitt David et fantastisk løfte: «Når dine dager er til ende og du hviler hos dine fedre, vil jeg reise opp din etterkommer, en av ditt eget kjøtt og blod, til å etterfølge deg. Jeg vil grunnfeste kongedømmet hans. Han skal bygge et hus for mitt navn, og jeg vil trygge hans kongetrone til evig tid. Jeg vil være far for ham, og han skal være sønn for meg … Ditt hus og ditt kongedømme skal stå fast til evig tid for mitt ansikt, og din trone skal stå støtt til evig tid» (2 Sam 7,12ff).

Nå vet vi at etter David var det hans egen sønn, den berømte Salomo, som ble konge, og han bygde som kjent et hus for Guds navn, det første tempelet i Jerusalem. Men kongedømmet til Salomo og kongeslekten etter ham varte jo ikke for alltid, og tronen sto ikke akkurat særlig støtt. Tenk for eksempel på bortføringen til Babylon på Jeremia og Daniels tid, da Jerusalem og tempelet ble lagt i grus. Så det er klart at den herlige profetien, løftet til David, handlet mest om Messias, en Davids Sønn som var ennå mye større og herligere enn Salomo, og som en gang skulle få makten og regjere til evig tid. Det huset han skulle bygge for Guds navn, var et tempel ikke bygd med hender, men den hellige kristne kirke.

Da Salomo ble kronet til konge over Israel, red han på sin fars kongelige muldyr. Det ble blåst i horn og en folkemengde ropte «Leve kong Salomo!» mens han kom ridende inn i Jerusalem, til slottet og kongetronen, der han satte seg og overtok styringen av riket etter David.

Jesus, den store Davidsønnen, ville gjøre det tydelig for folket at han kom til den hellige byen som Messias. Derfor red han på eselet og lot seg hylle som konge, for at profetiene skulle gå i oppfyllelse. Det var jo mye likt kong Salomo, men samtidig var det annerledes. For her kommer den Davidsønnen som har et kongedømme som skal stå fast til evig tid for Guds ansikt, hans trone skal stå støtt for alltid – det vil si i all evighet. Messias er en annerledes konge, som regjerer riket sitt på en annerledes måte enn Salomo og alle andre konger, fordi hans er et helt annerledes kongerike.

Og så er jo også den enkle måten han kommer på så annerledes. For ikke er han omgitt av livvakter og soldater, ikke er han kledd i fine klær, det glinser ikke av gull, nei han ser helt vanlig og fattig ut. Han eier ikke en gang sitt eget ridedyr, han har bare lånt seg et esel og en fole av noen ukjente folk i en landsby han passerte. De viktige folkene i byen, de høyt på strå i samfunnet, står ikke klar for å ta imot ham der han kommer ridende; nei han er omgitt av disiplene sine, en gjeng med fiskere fra Galilea og mange andre helt vanlige anonyme folk. De legger kappene sine og palmegreiner på bakken foran ham, litt som en rød løper som ofte blir rullet ut for kongelige og filmstjerner. Men folk jubler og er helt revet med, uansett hvor lite statelig og flott det ser ut, og de hyller ham altså med ord fra Salme 118: Hosianna, Davids sønn! Velsignet er han som kommer i Herrens navn! Hosianna i det høyeste!

En annen ting som er betydningsfull, er at Jesus ikke rir mot palasset i Jerusalem, der kongene pleide å sitte på tronen sin. Nei, denne kongen rir til tempelet, Guds hus. Også dette signaliserer tydelig at han ikke er noen jordisk hersker, men at hans kongerike er åndelig.

Vi vet at mange, antagelig de fleste i folkemengden hadde feil forventninger til Messias. De ønsket seg en type jordisk hersker med et kongerike av denne verden, en som kunne gi fred og velstand, lede dem inn i en ny nasjonal storhetstid, «make Israel great again». Og det er vel i grunnen forståelig at de ønsket dette, for landet var jo under okkupasjon av romerne, noe som føltes helt uakseptabelt. Folk kunne nok se litt gjennom fingrene med at Jesus manglet den forventede kongelige pomp og prakt, for de hadde jo hørt om de store tegn og under han kunne gjøre! Han hadde mettet mer enn fem tusen mennesker med bare noen få fisker og brød, han hadde vekt opp Lasarus fra graven, osv. Det var helt ufattelig og fantastisk. Så tenk hva dette mennesket kan få gjort for landet vårt, hvis han vil ta over makten og bli vår nye konge! Men den ydmyke måten han kom ridende på, signaliserte egentlig tydelig at hans kongsmakt og rike ikke var av denne verden og at de altså hadde helt feil forventninger om Messias. Han var ikke kommet for å kaste ut romerne eller sitte på en trone på slottet.

«Si til datter Sion: Se, din konge kommer til deg, ydmyk er han og rir på et esel og på trekkdyrets fole.» Matteus skriver at profetien fra Sakarjas bok gikk i oppfyllelse den dagen. Vi kan legge merke til at det var to ridedyr Jesus ba disiplene om å hente til ham. Johann Gerhard (1582-1637) har en litt interessant kommentar til dette i en preken for 1. søndag i advent; han skriver om at Jesu Kristi rike er et åndelig rike, ikke synlig for øynene, for Jesus har sagt: «Guds rike er iblant dere,» eller som det også kan oversettes: «Guds rike er inni dere.» For Jesus kommer til oss i nådens midler og bor i hjertene til alle oss som tror, som Paulus skriver: «Må Kristus ved troen bo i deres hjerter» (Ef 3,17). Men, skriver Gerhard, samtidig er det jo sant at dette indre nåderiket til Jesus ikke er så fullkomment nå som det en gang skal bli, i det evige livet. Nei, for vi kristne er jo som noen gjenstridige esler, på grunn av den syndige menneskenaturen vi fortsatt har med oss. Jesus må tvinge oss, dra oss etter seg, akkurat som det ekstra eselet eller folen i teksten vår, det som fulgte med etter Jesus og ridedyret som Han selv satt på. Den gamle Adam stritter jo imot, så han må tvinges og dras, slik at vi beveger oss framover og følger etter Jesus, fornekter oss selv og tåler motgang og lidelser, som hans disipler må forvente. Så den ekstra folen som tripper bak eller ved siden av Jesus, kan vi altså godt tenke på som et symbol på sånne som oss, mener Johann Gerhard.

Vi synder dessverre ofte, vi som tilhører den hellige kristne kirke. Hver dag, vi klarer ikke å la være å synde, vi faller gjerne i de samme syndene om og om igjen. Og samvittigheten vår plager oss på grunn av dette. Men Jesus kommer til oss så vennlig og mild og tjener oss med nådens midler, igjen og igjen. Han er rettferdig og rik på seier, og han deler seieren og rettferdigheten sin med oss, overrekker dette til oss i nådens midler. Jesus ble så fattig for vår skyld, for å gjøre oss rike. Han ydmyket seg, fornedret seg, bøyde seg ned, for å løfte syndebyrden av våre skuldre og over på sine skuldre og sone den strenge straffen vi hadde fortjent, og kjøpe oss fri fra dødens og djevelens makt, på korset. «Han som ikke visste av synd, har [Gud] gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet» (2 Kor 5,21). Han renser oss for all urett, slik at Gud ser oss som hellige og rettferdige, på grunn av Jesus. «Han tilgir all din skyld og leger alle dine sykdommer. Han frir ditt liv fra graven og kroner deg med barmhjertighet og kjærlighet,» synger kong David i Salme 103.

Og apostelen Peter skriver: «Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Gud har vunnet for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket og inn i sitt underfulle lys» (1 Pet 2,9).

I dåpen ble vi døpt til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, vi fikk Hans navn på oss, for at vi skal tilhøre Ham og være medlemmer av hans kongefamilie, være Guds kjære barn, et kongelig presteskap, et hellig folk, hver og en på vår plass i hverdagen. Tenk at Herren kan og gjerne vil bruke slike gjenstridige esler som meg og deg, i sin vingård, i sitt rike. Der får vi tjene ham. Gud regner oss som hellige for Jesu skyld. For en nådig og god konge vi har, som kommer til oss så vennlig og mild i evangeliet. Han vil ikke slukke en rykende veke eller brekke av et knekt strå. Han trøster oss og forkynner oss nåde og fred og frihet.

«Velsignet være han som kommer i Herrens navn.» Det er Han som kommer til oss. Fordi han vil. Det er ikke vi som har gjort noe for å få ham til å komme. Og vi vet at slik som vi er av naturen kan vi heller ikke komme til ham; vi verken vil eller kan, for vi er døde på grunn av våre misgjerninger og synder (Ef 2,1), åndelig livløse. Vi verken vil eller kan åpne døren eller porten for ham og ta imot ham i hjertet. Nei, men Den Hellige Ånd har kalt oss ved evangeliet, opplyst oss ved sine gaver, helliggjort og bevart oss i den rette tro. Det er Han som har tent troen i oss, slik at vi ønsker å høre Jesus og lengter etter hans ord, og sier med salmedikteren: «Mitt hjertes dør jeg åpner deg, o Jesus kom hit inn til meg, og ved din nåde la det skje at jeg din vennlighet må se,» i salmen «Gjør døren høy, gjør porten vid!»

Akkurat den salmen må for øvrig sikkert være den aller mest misforståtte og misbrukte av alle i salmeboken vår. Svært mange siterer denne sangen, som de er så hjertens enige med, for de er helt overbevist om at den handler om å være tolerant og inkluderende, å vise raushet og åpenhet, om at folk må få tenke, tro og leve nær sagt akkurat som de vil, og at kirken skal akseptere dette og ønske det velkommen. «Gjør døren høy og porten vid for kjærlighet mellom alle kjønn,» skrev en kjent norsk næringslivsleder på sosiale medier. Og de som er negative til dette, er jo da erkekonservative og intolerante som vil «gjøre døren lav og porten trang,» ja helst lukke helt igjen, altså motsatt av det den gamle, fine salmen sier, påstås det. Jeg leste også noe en sportsjournalist skrev om skistjernen Therese Johaug; han mente det nå var på tide å være litt mer raus og grei mot henne igjen, hun har fått nok hets. Så derfor var hans oppfordring: «Gjør døren høy, gjør porten vid!»

Men, den fine, gamle adventssangen handler jo ikke om noe slikt; den handler om Jesus, Ærens konge, som kommer hit til oss! Oppfordringen er ikke at vi bør være tolerante og greie mot Jesus, men at når han kommer til oss i dette nye kirkeåret skal vi ikke være så altfor opptatt av alle slags andre ting, men ivrig ta imot ham, åpne oss, åpne ørene og lytte oppmerksomt til hans ord, begjærlig ta det til oss, tro på de rike løftene han gir oss, stole på hans tilgivelse. Ja, for han gir oss ikke syndstillatelse, men syndstilgivelse. Nåden hans er veldig dyp og stor, stor nok for alle syndere som vender om. Og vi vil bøye oss for ham og synge lovsanger til ham, og gi videre til medmenneskene våre den kjærligheten han har vist oss. Takk og lov for at Ærens konge vil komme til oss også i dette nye kirkeåret. «Velsignet være han som kommer i Herrens navn. Hosianna, Davids sønn!» Amen.