Apostelen Andreas

30. november er minnedag for apostelen ved navn Andreas  (gr. «mannlig»). Han var en fisker fra byen Betsaida ved Gennesaretsjøen i Galilea, senere bosatte han seg i Kapernaum. En tid var han disippel av døperen Johannes, men da døperen sa om Jesus: «Se, Guds lam!», var Andreas en av to menn som fulgte etter Jesus, spurte hvor han bodde, og fikk være med ham hjem. Etterpå fant Andreas sin yngre bror Simon (Peter), sa «Vi har funnet Messias!», og førte ham til Jesus (Joh 1,36-42). Senere kalte Jesus på de to brødrene mens de fisket: «Kom og følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere!» Straks lot de garnet ligge og fulgte ham (Mark 1,17-18).

Ved en senere anledning, da Jesus var i ferd med å mette de fem tusen i ørkenen, sa Andreas: «Det er et barn her som har fem byggbrød og to fisker. Men hva er det til så mange?» (Joh 6, 9) Etter Jesu inntog i Jerusalem på palmesøndag, leser vi at noen grekere gikk til Filip og ba om å få bli introdusert for Jesus. Filip gikk da og fortalte det til Andreas, og sammen gikk de og sa det til Jesus. (Joh 12,20-22). Denne detaljen kan tyde på at Andreas sto litt nærmere Herren enn de fleste andre. Det samme kan vi se i Markus 13, der Jesus får spørsmål om tegnene på hans gjenkomst mens «han satt på Oljeberget rett overfor tempelet og Peter, Jakob, Johannes og Andreas var alene med ham» (v.3).

Etter pinsedagen reiste Andreas rundt og forkynte evangeliet. Ifølge tradisjonen virket han i Ukraina, Georgia, Russland, Romania, og skal i år 38 ha blitt biskop i byen Bysants (senere kjent som Konstantinopel og Istanbul). Han skal ha lidd martyrdøden i byen Patras i Hellas, korsfestet på et kors formet som en X (senere kalt for «andreaskors»). Levningene (relikviene) etter ham ble ifølge tradisjonen først ført til Konstantinopel, og senere til en skotsk kystby som fikk navn etter ham, St. Andrews. Skottene begynte derfor å feire ham som sin «nasjonalhelgen», og minnedagen hans er også Skottlands nasjonaldag.

Reklamer

Meditasjon?

De siste femti-seksti årene har Norge opplevd en bølge av «new age»-filosofi og nyreligiøsitet, inspirert av Østens religioner. I 1991 trodde hver fjerde nordmann på reinkarnasjon (sjelevandring), ifølge en undersøkelse. En ny mentalitet har fått innpass og påvirker oss, mer eller mindre umerkelig. «Eventyrreisen – yoga for barn» heter en aktuell bok beregnet på førskolebarn, foreldre, barnehageansatte og lærere. Fra innholdsbeskrivelsen: «Vi lærer å meditere, ved fokus og tilstedeværelse i sangens verden, og ved å lytte til oss selv gjennom egen pust. En pust som er nøkkelen til din egen skattekiste.» Og en professor ved universitetet i Trondhjem uttaler: «Norske skolebarn bør ha yoga på timeplanen allerede fra første klasse.»

Yoga er opprinnelig en åndelig teknikk innenfor hinduismen som skal hjelpe mennesket til frelse, ved hjelp av pust/åndedrettskontroll, bevegelser og meditasjon. Der handler meditasjonen som regel om intens konsentrasjon, å stenge ute sanseinntrykk, for å komme frem til den sannhets erkjennelse at man faktisk er ett med guddommen.

Mye som i våre dager presenteres som yoga og meditasjon for barn og voksne, er nok ganske «utvannede» varianter; ulike teknikker som bygger på elementer fra yoga, men som man hevder er uten noe religiøst innhold og bare har som mål å oppnå avslapning, trivsel, effektivitet osv. Uansett er det påvirket av Østens åndelighet og ikke så «nøytralt» som det hevdes.

Etterpå ønsker mange å gå dypere inn i det og melder seg kanskje på kurs i Kundalini-yoga, en populær retning. Der lærer man bevegelser, puste- og meditasjonsteknikker og mantraer for å vekke Kundalini- («slange»-) energien, en urkraft som skal ligge gjemt nederst i ryggsøylen, og få ledet den opp mot hodet. Da har man utvilsomt glidd ut på dypt vann.

Er det blitt nesten umulig å tilby folk trim og teknikker for avspenning/avslapning uten å blande inn yoga? Også i norske kirker enkelte steder har man begynt å invitere til «yogagudstjenester». En prest uttaler: «Vi ønsket å gi kirkegjengere en mulighet for å erfare Gud og kirkerommet på nye måter, og yogapraktikere en mulighet for å ta med sin åndelighet og tro inn i en kristen ramme.» Der ligger man da på yogamatter på kirkegulvet, og etter prestens innledende andakt er det yogabevegelser og «lytt til din egen pust».

Bibelen formaner oss til å våke og be og være på vakt mot villfarelser. For ikke alt som virker eller føles fint og godt, er av Gud. «Makter og åndskrefter» (Ef 6,12) er i aktivitet, og djevelen selv kan skape seg om til en lysets engel (2 Kor 11,14). New age-mentaliteten er ikke av det gode, verken i små eller store doser.

Vi har et mye bedre alternativ enn å lytte til vår egen pust: Vi får sitte ned og lytte til pusten fra Guds munn! «De ordene jeg har talt til dere, er ånd og liv,» sa Jesus (Joh 6,63). «Sannhetens Ånd som går ut fra Far» virker i oss gjennom Guds ord. Den hellige skrift er innblåst av Gud (2 Tim 3,16). Salig er den som har sin glede i Herrens undervisning og grunner på den (Sal 1,2). Maria tok vare på alt som ble sagt henne om Jesusbarnet, og grunnet på det i sitt hjerte (Luk 2,19). Det å grunne på Guds ord kalte Martin Luther for meditatio, altså meditasjon. Han anbefalte å lese høyt, og gjenta vers og avsnitt om og om igjen, og meditere over det, så vi kan beholde det i hjertet, absorbere det i vårt indre. Bibelen har vi tilgjengelig, og barnebibler, katekismen, salmeboken, andaktsbøker, og lydopptak av bibelsk undervisning. Så la oss gi Kristi ord rikelig plass. «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile!»

(Redaksjonelt-artikkel fra Bibel og bekjennelse nr. 3/2018)

Martin Chemnitz

Martin-Chemnitz«Hvis ikke den andre Martin hadde kommet, ville ikke den første Martin ha blitt stående.»

Dette «ordtaket», formulert av romersk-katolske teologer, er litt av et kompliment til teologen Martin Chemnitz og hans iherdige arbeid med å forsvare arven etter Martin Luther, den evangeliske og bibelske lære.

Martin Chemnitz ble født den 9. november, 1522, i byen Treuenbrietzen i Brandenburg. Da han var elleve år gammel, døde faren hans, en kjøpmann, og dette førte til økonomiske problemer for familien. Martin fikk likevel fortsette sin skolegang, blant annet i Wittenberg, der han studerte under Philipp Melanchthon og også fikk høre Luther preke i kirken.

Etter Luthers død i 1546, kom noen svært turbulente tiår for den unge lutherske kirken. Pavekirken startet en «motreformasjon» ved kirkemøtet i Trient (1545-1563), for å gjenvinne kontrollen etter den protestantiske reformasjonen. Keiser Karl V sendte militære styrker mot lutheranerne fordi de ikke ville bøye seg for den romersk-katolske lære. Samtidig oppstod det innenfor den lutherske leiren harde teologiske lærestrider, med Melanchthons tilhengere på den ene siden – og de såkalte «gnesio»- (ekte) lutheranerne på den andre. Stridene gjaldt nattverden og Kristi person, arvesynden og fri vilje, de gode gjerningenes betydning, m.m. Det kunne se ut som om det rene evangeliet Gud gjennom sin tjener Martin Luther hadde latt lyse så klart i kirken, var i ferd med å bli formørket igjen.

«Den andre Martin» befant seg først litt på avstand fra kampens hete, da han var blitt ansatt som bibliotekar hos hertug Albrecht av Preussen, i byen Königsberg (nåtidens Kaliningrad, Russland). Der, i et av Europas fineste bibliotek, hadde han anledning og ro til fordype seg i Bibelens teologi samt studium av kirkehistorien. Senere vendte han tilbake til Wittenberg, ble ordinert til pastor og underviste ved universitetet. Deretter ble han kalt til superintendent (biskop) i Braunschweig, hvor han tilbrakte resten av livet. Han og hustruen Anna fikk tre sønner og sju døtre, men fire av barna døde i ung alder.

Concordia,_Dresden_1580_-_fba
Konkordieboken, Dresden 1580

Chemnitz så det store behovet for å få en slutt på stridighetene blant lutheranerne og førte an i arbeidet med å oppnå enighet og forsoning. Han var en av hovedforfatterne bak det svært betydningsfulle skriftet Konkordieformelen (1577), en fremstilling av den bibelske/lutherske lære og avvisning av en mengde falske lærer. Konkordieformelen ble etter hvert underskrevet av majoriteten av lutherske teologer og ledere i Tyskland, over 8000 personer, som et tegn på enighet. Skriftet ble så inkludert i Konkordieboken («Enighetsboken») av 1580, sammen med de andre lutherske bekjennelsesskriftene. Tretti år med strid var til ende, og den lutherske kirke var blitt stående. Etter sin viktige innsats, døde Martin Chemnitz den 8. april, 1586.

Andre kjente bøker forfattet av Chemnitz: «Herrens måltid» (1560), «De to naturer i Kristus» (1570), og firebindsverket «Examen concilii Tridentini» (Undersøkelse av Trientkonsilet) (1565-73), som inneholder grundige studier og tilbakevisning av romerkirkens lære slik den ble fremlagt ved kirkemøtet i Trient.

Ignatius av Antiokia

Hosios_Loukas_(south_west_chapel,_south_side)_-_Ignatios
Ignatius, fra freskomaleri i klosteret Hosios Loukas, Hellas.

Ignatius ble født ca. år 37 e. Kr. i Lilleasia (dagens Tyrkia), sannsynligvis av syrisk avstamming. Han ble elev av apostelen og evangelisten Johannes og ca. år 70 innsatt som biskop i Antiokia i Syria, ved Middelhavet, nær grensen mellom nåtidens Tyrkia og Syria. Antiokia var på den tiden Romerrikets tredje største by, etter Roma og Alexandria. Der holdt den første store hedningekristne menigheten til, og der oppsto uttrykket ”kristen”/”de kristne” (Apg 11,26). Ignatius virket som biskop i Antiokia i om lag førti år.

I år 107 beordret keiser Trajan de kristne til å ofre til de romerske gudene, slik som alle andre borgere; Å nekte ble straffet med døden. Biskop Ignatius ble snart arrestert og sendt fra Antiokia til Roma.

På vei til Roma skrev han sju berømte brev, seks av dem til ulike menigheter, og ett til den unge kristne lederen Polykarp som han møtte på reisen, i Smyrna. Brevene vitner om frimodighet med tanke på dødsdommen han har i vente, han ser på lenkene sine som et smykke, et kjede av ”åndelige perler”, og gleder seg over å skulle bli martyr i Roma – ”min fødsel forestår”. Til unge Polykarp skriver han: ”Stå fast lik en ambolt under slag. Det tilkommer en stor kjempe å få slag og å seire. Vi må framfor alt utholde alle ting for Guds skyld. Vis enda større iver enn hittil, og lær tidene å kjenne.”

Nattverden kaller han for ”udødelighetens legemiddel, en motgift mot døden”, og han advarer mot fellesskap med vranglærere: ”Må ingen bli bedratt … Legg merke til dem som lærer falskt om Jesu Kristi nåde, som har kommet til oss, hvordan deres meninger står imot Guds sinn. De bekjenner ikke at eukaristien (nattverden) er vår Frelsers Jesu Kristi kjøtt, som led for våre synder, og som Faderen i sin godhet vekket opp igjen. Man skal holde seg borte fra slike mennesker.”

I Roma sto Ignatius imot alle overtalelsesforsøk og ble til sist dømt til døden og kastet til løvene i Det flaviske amfiteater (”Colosseum”).

Abort er ingenting å feire

Den norske loven om selvbestemt abort fylte nylig førti år. Men dette er ikke noe å feire. Over en halv million menneskefostre er blitt drept disse årene, noe som omtrent tilsvarer antallet innbyggere i Bergen, Haugesund, Stavanger og Kristiansand til sammen. Det ble også nylig sendt offentlige gratulasjoner og lykkeønskninger til Irland, der en folkeavstemning viste flertall for å fjerne en lov fra 1983 som sa at ufødte barn og deres mødre har like stor rett til å leve. Mange jubler over at man nå også i Irland skal få «valget» og «friheten» til å ta abort. Samtidig vet vi at Kirkens Nødhjelp og andre organisasjoner jobber for å sikre «trygge aborter» i den tredje verden. Og en fersk undersøkelse («Being Christian in Western Europe») tyder på at omtrent halvparten av de «aktive kristne» (!) støtter abort i mange eller de fleste tilfeller.

«Alle må få ha kontroll over egen kropp,» heter det. Og dette høres i utgangspunktet helt rimelig ut. Likevel er det villedende og bedragersk språkbruk, fordi abort jo berører to kropper, to menneskeliv, to individer. Men den ene av de to skal liksom ikke regnes med. Barnet i mors liv er blitt lyst fredløs de første månedene av sin eksistens. Det er «oppsiktsvekkende at en blåveis bak søppelstativet har sterkere rettsbeskyttelse enn et foster», som den norske journalisten Niels Chr. Geelmuyden har uttalt.

At menneskelivet begynner ved befruktningen er et biologisk faktum. Alle arveanlegg er på plass helt fra starten av, og etter bare tre uker begynner hjertet å slå. Fosterets underfulle utvikling vet vi i dag mye mer om enn før. Vi har alle vært så bittesmå. Jeg har vokst og utviklet meg mye siden da; Jeg ble født, lærte å krype, gå og snakke, ble ungdom, og voksen. Men det handler bare om forskjellige livsstadier eller utviklingsfaser; Allerede som foster i mors liv er man et levende menneske, som burde ha rett på beskyttelse her i landet. Og dette burde egentlig folk i Norge kunne bli enige om.

Så bitteliten var også vår Herre Jesus! Han ble unnfanget ved Den Hellige Ånd, den evige Guds Sønn ble et menneske, i jomfru Marias morsliv. Han ble selvfølgelig ikke menneske først noen måneder ut i svangerskapet, eller ved fødselen, men allerede fra unnfangelsen var han sann Gud og sant menneske i en person. Men hadde det vært i dag, ville kanskje den unge gravide Maria, Guds mor, blitt oppmuntret til å ta abort.

Nå er det ikke kirkens oppgave å bestemme hvordan statens lover skal være. Dette er ansvaret til landets politikere, folkets valgte representanter. Likevel er det kirkens oppgave å tale om hva Guds ord sier om liv og død, rett og galt, til alle som vil høre. Abort strider imot det femte bud, «Du skal ikke slå ihjel». Både morens og fosterets liv må vernes, begge to må vises omtanke og omsorg i en sårbar situasjon. Samtidig som vi bør fortsette å holde fram at abort er forferdelig galt, er det svært viktig å kommunisere at det finnes tilgivelse også for denne synden. «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile,» sier frelseren. I hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for kvinner og menn i alle land. At Gud har vist menneskeheten en slik kjærlighet, at han har blitt menneske, gitt sin Sønn til soning for våre synder, dette gir oss alle svært stor verdi. Ung eller gammel, liten eller stor, syk eller frisk, hver og en er verdifull for Ham. Må Gud forbarme seg over oss, vekke oss og gi oss mot til å stå opp for livsrett og menneskeverd.

(Redaksjonelt-artikkel i Bibel og bekjennelse, nr 2/2018)

Johann Gerhard – erketeologen

Johann_Gerhard_Jena
Johann Gerhard, ca. 1618

Johann Gerhard kom til verden den 17. oktober 1582, i byen Quedlinburg, Tyskland, og ble 1600-tallets betydeligste lutherske teolog. Det har ofte blitt sagt at etter Martin Luther og Martin Chemnitz var Johann Gerhard «den tredje etter hvem der ikke er noen fjerde».

Som femtenåring ble han livstruende syk av tuberkulose og lå til sengs et helt år, svært deprimert. Hans pastor og sjelesørger, Johann Arndt, ga mye trøst og hjelp og oppmuntret ham til å begynne å studere teologi. Den unge Johann Gerhard ble karakterisert som høyt begavet, sensitiv og legemlig svak, men veldig flittig og disiplinert i sitt arbeid. Som student, bare 23 år gammel, utga han andaktsboken Meditationes Sacrae (Hellige betraktninger), en klassiker innen luthersk oppbyggelseslitteratur og hans mest populære bok.

Etter å ha oppnådd doktorgraden i teologi, ble Gerhard kalt til høye kirkelige embeter; Han var superintendent (biskop) i Heldburg, og senere generalsuperintendent i Coburg. I 1616 takket han ja til å bli professor i teologi ved universitetet i Jena. Mange andre universiteter (bl.a. Wittenberg og Uppsala) prøvde siden å få ham til seg, men Gerhard ble værende i Jena resten av sitt liv. Her utdannet han mange fremragende teologer og pastorer. Han var spesielt opptatt av at studentene måtte få en sterk lyst til å lese i den hellige Skrift. Og for å vekke en slik kjærlighet til Guds ord, holdt han forelesninger over nesten alle Bibelens bøker. I Jena forfattet Gerhard også en lang rekke viktige bøker, f.eks. den berømte Loci communes theologici (Allmenne teologiske emner), en monumental kristen dogmatikk i ni bind, den mest betydningsfulle siden reformasjonen hundre år tidligere. Her blir den bibelske og lutherske lære utlagt med stor energi og klarhet, sjeldent detaljert og nøyaktig.

Johann Gerhard – «erketeologen» fra den lutherske ortodoksis periode – var usedvanlig lærd; Kombinert med det skarpe og kritiske intellektet var også en dyp evangelisk fromhet og kjærlighet til Jesus. Hans prekener og andaktsbøker er preget av stor varme og inderlighet; Han taler til hjertene og legger vekt på å vise den kristne teologiens relevans for menneskenes liv.

Hans eget liv var mye preget av sykdom, krig og død, slik det var for svært mange på den tiden. Under Trettiårskrigen (1618-1648) ble han flere ganger truet med fengsel. Hans første kone døde svært ung, kort tid etter å ha født en sønn som bare levde i sytten dager. Gerhard sørget dypt. Noen år senere giftet han seg på ny, med Maria Mattenberg. De fikk fire døtre og seks sønner, men tre av barna døde kort tid etter fødselen. Han var en hengiven familiemann; Etter at barna nådde tenårene ledet han andakter i hjemmet to ganger om dagen, hver dag. Selv var Gerhard mye plaget av bl.a. astma, revmatisme, nyreproblemer og en generell fysisk svakhet og trøtthet. I perioder var stemmen hans svært tynn, men han klarte likevel å undervise, forkynne og snakke med alle studenter, teologer og samfunnsledere som oppsøkte ham i Jena for å spørre om råd. Gerhard ble kjent for å være svært vennlig, mild, from, takknemlig, generøs, tålmodig, ydmyk, samt standhaftig i vanskelige situasjoner. Heller ikke hans teologiske motstandere, f.eks. blant katolikkene, kunne finne noe negativt å si om hans person og væremåte.

Nesten femtifem år gammel ble han sengeliggende med høy feber, og snart kom døden på besøk, den 17. august, 1637, etter at Gerhard hadde tatt avskjed med kolleger og familie, bekjent sine synder og tatt imot Jesu legeme og blod i nattverden. Hans aller siste ord var: «Kom, kom Herre, kom!» I begravelsen talte pastoren over noen vers fra Andre korinterbrev: «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet» – Derfor vil jeg helst være stolt av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg. (2 Kor 12,9)

Når Gud anklages for det onde i verden

earthquake-502125_1920

(Opprinnelig presentert som en kommentar/respons til et foredrag av pastor Michael Müller [1]  Her omarbeidet til en frittstående artikkel.)

Troende har til alle tider strevd med spørsmålet om all lidelsen i verden. Vi hører daglig om krig og terror, jordskjelv og andre katastrofer. Hvordan kan Gud tillate at slike forferdelige og tragiske ting rammer mennesker? For han tillater det jo, selv om han er allmektig. Men å anklage Gud for det onde er egentlig vantro. En kristen bør aldri anklage Gud. Det er viktig å skille mellom to ulike måter å utspørre Gud: den syndige måten, når man stiller spørsmål til Gud ut fra arroganse og vantro – og på den annen side, den måten troende som Job og David midt i store prøvelser ropte ut sine spørsmål til Gud: «Hvorfor, Herre? Hvor lenge? Vil du glemme meg for alltid?» De urolige spørsmålene deres oppsto fra troen, ikke fra vantro. De kjente Herren som den som jo er god, rettferdig, barmhjertig og kjærlighetsfull, og derfor spurte de: «Hvorfor, Herre?»

Ingenting er nytt under solen, men det kan virke som om det nå i vår tid forekommer mer av de syndige anklagene mot Gud enn i tidligere tider. Mange anklager Bibelens Gud for å være ond og grusom. Man mener det er Guds feil at det fins ondskap i verden, når det i stedet er vi syndige mennesker som burde innse at dette er vår skyld. Andre sier: «Avskaff all religion, på søppeldyngen med hele forestillingen om en Gud! Så vil verden bli et mye fredeligere og lykkeligere sted.»

Den såkalte opplysningstiden for om lag tre hundre år siden førte med seg en ny mentalitet. «Theodicé» er tittelen på en berømt bok skrevet av den tyske filosofen Gottfried W. Leibniz, og ordet theodicé betyr «Guds rettferdiggjørelse». Mens den lutherske reformasjonen hadde fokusert på spørsmålet om menneskets rettferdiggjørelse – «hvordan kan jeg, et syndig menneske, bli rettferdig for Gud?» – begynte man i stedet under opplysningstiden å tenke på Guds rettferdiggjørelse. Leibniz ville i boken sin forsvare Gud mot anklager fra de vise som rundt år 1700 var blitt så utrolig kloke og satte all sin lit til den menneskelige fornuft. Hermann Sasse skriver: «Under reformasjonen sto mennesket som en tiltalt framfor Guds domstol. Nå i Theodicéens tidsalder har mennesket satt seg selv på dommersetet og plassert Gud på tiltalebenken. Hvordan kan Gud, som er helt fullkommen, tillate både ondskap og lidelse i verden? Finnes det en Gud? Kan jeg tro på en Gud som tillater ting som – etter mine begrep – en kjærlighetens Gud ikke ville ha tillatt; sykdom og død, pest og hungersnød, krig og blodsutgytelse?!»[2]

Behovet for lov og evangelium

«Vi er alle tiggere, det er sant,» sa Martin Luther. Men det moderne «opplyste» mennesket sitter i stedet på sin høye hest og mener at mennesket er fritt og godt, og dets fornuft har evnen til å utforske alle verdens og menneskehetens mysterier. Så stol på din forstand, tro på deg selv! Når fornuften tillates å være dommer i åndelige ting, forsvinner mer og mer av innsikten om at «jeg er en syndig tigger». Om og mot dette skriver Luther: «[Arvesynden] er en så dyp fordervelse i naturen at ingen fornuft kan fatte den, men den må tros ut fra Skriftens åpenbaring» (De schmalkaldiske artikler, III.1,3).

Mye av kristen apologetikk i vår tid konsentrerer seg mest om filosofiske argumenter, logikk og fornuft. Men det mennesker framfor alt behøver å høre når de fristes til å anklage Gud for det onde i verden, er «lov og evangelium». Guds ord forteller oss hva som er roten til all lidelse og all ondskap, nemlig synden. Vi – ikke Gud – er ansvarlige for synden. Vi – ikke Gud – må anklages. Gud er hellig og rettferdig. Å hevde at han er urettferdig og ond, er en løgn fra djevelen. Mennesker som anklager og legger skylden på Gud, trenger å bli fortalt at de synder når de gjør dette. «La det stå fast at Gud taler sant, men hvert menneske er en løgner» (Rom 3,4). Loven behøves, «for at hver munn skal tie og hele verden stå skyldig for Gud» (Rom 3,19). Guds lov viser oss vår synd og forbereder oss for evangeliet. Og bare evangeliet, ingenting annet, kan overbevise oss om at Gud virkelig er god og rettferdig, barmhjertig og kjærlighetsfull. Derfor skal vi stole på Den Hellige Ånds guddommelige kraft. Bare Han kan overbevise mennesker om at «Gud er kjærlighet» (1 Joh 4,8). Og det gjør han ved evangeliet, ordet om korset, som er en dårskap for menneskets falne fornuft.

Evangeliet dytter oss vekk ifra spørsmål som «Hvor var Gud? Hvorfor hjalp han ikke? Hvorfor lot han dette skje? Hvorfor hindret han ikke disse forferdelige hendelsene?» Etter at vi har kjent loven i hjertet vårt, og øynene våre er blitt åpnet for det herlige og overraskende evangeliets budskap, glemmer vi helt å anklage og beskylde Gud. For evangeliet er så sjokkerende gode nyheter, det er noe som ikke kunne ha blitt oppfunnet i noe menneskes tanke og fornuft: at Gud la all skylden på sin egen elskede og syndfrie Sønn, at Jesus tok på seg skylden for alle våre overtredelser, hver syndig tanke, ord og gjerning. Det var våre sykdommer han bar, våre lidelser han led. Istedenfor oss led han, av kjærlighet til oss. Vi kan si at Kristi kors er senterpunktet for all menneskelig lidelse. Og korset er virkelig svaret på alle våre problem, seieren over all ondskapens makt.

Pastor Müller skriver i sitt foredrag: «Ingen bør si noe om Gud før han har betraktet og grunnet på smerten og lidelsen til mannen på korset, og årsaken til at alt dette skjedde.» «Hvorfor, Herre?» spør det hardt prøvede hjertet. Det samme som Jesus sa på korset: Min Gud, min Gud, hvorfor? Hvorfor har du forlatt meg? Jesus ble forlatt istedenfor oss, på grunn av våre synder. Ingen har noen gang lidd så mye som ham.

Gud regjerer over verden

Gud er den Allmektige som i begynnelsen skapte en vidunderlig og feilfri verden. Det onde kom inn i verden med Satan som fristet de første menneskene til synd. Skaperen hindret ikke Adam og Eva i å bruke deres gudgitte frie vilje på en helt feil måte. Det er ikke lett å forstå forholdet mellom Guds ledelse og kontroll over skaperverket – og det onde som skjer. Men ut fra det som presenteres for oss i Skriften, har lutherske dogmatikere gjort en firedelt distinksjon når det gjelder Guds håndtering av det onde: Tillatelse (permissio) – hindring (impeditio) – styring (directio) – begrensning (determinatio).

  1. Gud tillater at det skjer mange onde ting her i verden. Men dette betyr ikke at han godkjenner det onde eller at han ikke bryr seg; nei, Gud hater ondskapen. David sier: «Du er en Gud som ikke tåler urett. Ingen onde får bo hos deg. Ingen hovmodige får tre fram for dine øyne. Du hater alle som gjør ondt» (Sal 5,5-6).
  2. Det er også slik at Gud hindrer mye ondt som mennesker planlegger å gjøre. Balak, konge i Moab, ville at profeten Bileam skulle forbanne det utvalgte israelsfolket. Men Gud satte en stopper for dette, og i stedet måtte Bileam forkynne en av de herligste messianske profetiene i Det gamle testamente (4 Mos 22-24).
  3. Gud styrer menneskers gjerninger i den retning han vil. Det som mennesker planla med ond hensikt, vender Gud iblant til noe godt. Josef trøstet brødrene sine da de fryktet at han ville hevne seg på dem fordi de hadde solgt ham som slave: «Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode. For han ville gjøre det som nå er hendt, og berge mange menneskeliv» (1 Mos 50,20).
  4. Gud begrenser skadeverket de falne skapningene hans stadig prøver å iverksette. Også Satan er helt bundet av de rammene den Allmektige setter for ham, som vi ser i Jobs bok: «Da sa Herren til Satan: «Alt det han eier, er i din makt. Men ham selv får du ikke legge hånd på.» – – – «Da sa Herren til Satan: «Han er i din makt. Spar bare livet hans!» (Job 1,12; 2,6).[3]

Vi ser altså i Skriften at Gud noen ganger tillater at onde ting skjer, mens andre ganger hindrer han det onde. Herrens veier er uransakelige for oss, vi kan ikke alltid forstå det han gjør. Men hvor viktig det er at vi holder oss til det Gud har sagt oss i sitt ord, og ikke til hva vi selv tenker og synes er rett. Vi er kalt til å «tro uten å se». Bibelen svarer ikke på alle spørsmål mennesker har om forholdet mellom Gud og det onde i verden. Og de urolige og plagsomme spørsmålene vil ikke forsvinne helt, selv ikke hos mennesker som tror på evangeliet. Som nevnt er det ikke nødvendigvis noe galt med å spørre «Hvorfor, Herre?» Mange av de troende vi leser om i Bibelen, gjorde det. Det er et godt råd fra pastor Müller når han skriver at «i samtalene vi har med andre kan det være til hjelp om vi åpent innrømmer at også vi selv strever med de samme spørsmålene som de har. Vi bør ikke gi et feil inntrykk av at vi har alle svarene og vet alt.»

I mange situasjoner kan det også være til hjelp å lese og grunne på hva David, ledet av Den Hellige Ånd, sier i Salme 131:

«Herre, mitt hjerte er ikke hovmodig,
mine øyne er ikke stolte.
Jeg går ikke med tanker
som er for store og underfulle for meg.
Nei, jeg har fått min sjel til å bli stille og rolig,
som et lite barn hos sin mor.
Som det lille barnet, slik er min sjel i meg.
Israel, vent på Herren fra nå og til evig tid!»

[1] How do we respond to those who blame evil on God? Foredrag av pastor Michael Müller, Hartenstein, Tyskland, ved KELK-møtet i Alvesta, Sverige, juni 2015.

[2] Hermann Sasse, «Witness: Erlangen sermons and essays for the church», Magdeburg Press, Saginaw 2013, s. 292.

[3] Adolf Hoenecke, «Evangelical Lutheran Dogmatics», Milwaukee 2009, Vol II, s.261-263.