Når Gud anklages for det onde i verden

earthquake-502125_1920

(Opprinnelig presentert som en kommentar/respons til et foredrag av pastor Michael Müller [1]  Her omarbeidet til en frittstående artikkel.)

Troende har til alle tider strevd med spørsmålet om all lidelsen i verden. Vi hører daglig om krig og terror, jordskjelv og andre katastrofer. Hvordan kan Gud tillate at slike forferdelige og tragiske ting rammer mennesker? For han tillater det jo, selv om han er allmektig. Men å anklage Gud for det onde er egentlig vantro. En kristen bør aldri anklage Gud. Det er viktig å skille mellom to ulike måter å utspørre Gud: den syndige måten, når man stiller spørsmål til Gud ut fra arroganse og vantro – og på den annen side, den måten troende som Job og David midt i store prøvelser ropte ut sine spørsmål til Gud: «Hvorfor, Herre? Hvor lenge? Vil du glemme meg for alltid?» De urolige spørsmålene deres oppsto fra troen, ikke fra vantro. De kjente Herren som den som jo er god, rettferdig, barmhjertig og kjærlighetsfull, og derfor spurte de: «Hvorfor, Herre?»

Ingenting er nytt under solen, men det kan virke som om det nå i vår tid forekommer mer av de syndige anklagene mot Gud enn i tidligere tider. Mange anklager Bibelens Gud for å være ond og grusom. Man mener det er Guds feil at det fins ondskap i verden, når det i stedet er vi syndige mennesker som burde innse at dette er vår skyld. Andre sier: «Avskaff all religion, på søppeldyngen med hele forestillingen om en Gud! Så vil verden bli et mye fredeligere og lykkeligere sted.»

Den såkalte opplysningstiden for om lag tre hundre år siden førte med seg en ny mentalitet. «Theodicé» er tittelen på en berømt bok skrevet av den tyske filosofen Gottfried W. Leibniz, og ordet theodicé betyr «Guds rettferdiggjørelse». Mens den lutherske reformasjonen hadde fokusert på spørsmålet om menneskets rettferdiggjørelse – «hvordan kan jeg, et syndig menneske, bli rettferdig for Gud?» – begynte man i stedet under opplysningstiden å tenke på Guds rettferdiggjørelse. Leibniz ville i boken sin forsvare Gud mot anklager fra de vise som rundt år 1700 var blitt så utrolig kloke og satte all sin lit til den menneskelige fornuft. Hermann Sasse skriver: «Under reformasjonen sto mennesket som en tiltalt framfor Guds domstol. Nå i Theodicéens tidsalder har mennesket satt seg selv på dommersetet og plassert Gud på tiltalebenken. Hvordan kan Gud, som er helt fullkommen, tillate både ondskap og lidelse i verden? Finnes det en Gud? Kan jeg tro på en Gud som tillater ting som – etter mine begrep – en kjærlighetens Gud ikke ville ha tillatt; sykdom og død, pest og hungersnød, krig og blodsutgytelse?!»[2]

Behovet for lov og evangelium

«Vi er alle tiggere, det er sant,» sa Martin Luther. Men det moderne «opplyste» mennesket sitter i stedet på sin høye hest og mener at mennesket er fritt og godt, og dets fornuft har evnen til å utforske alle verdens og menneskehetens mysterier. Så stol på din forstand, tro på deg selv! Når fornuften tillates å være dommer i åndelige ting, forsvinner mer og mer av innsikten om at «jeg er en syndig tigger». Om og mot dette skriver Luther: «[Arvesynden] er en så dyp fordervelse i naturen at ingen fornuft kan fatte den, men den må tros ut fra Skriftens åpenbaring» (De schmalkaldiske artikler, III.1,3).

Mye av kristen apologetikk i vår tid konsentrerer seg mest om filosofiske argumenter, logikk og fornuft. Men det mennesker framfor alt behøver å høre når de fristes til å anklage Gud for det onde i verden, er «lov og evangelium». Guds ord forteller oss hva som er roten til all lidelse og all ondskap, nemlig synden. Vi – ikke Gud – er ansvarlige for synden. Vi – ikke Gud – må anklages. Gud er hellig og rettferdig. Å hevde at han er urettferdig og ond, er en løgn fra djevelen. Mennesker som anklager og legger skylden på Gud, trenger å bli fortalt at de synder når de gjør dette. «La det stå fast at Gud taler sant, men hvert menneske er en løgner» (Rom 3,4). Loven behøves, «for at hver munn skal tie og hele verden stå skyldig for Gud» (Rom 3,19). Guds lov viser oss vår synd og forbereder oss for evangeliet. Og bare evangeliet, ingenting annet, kan overbevise oss om at Gud virkelig er god og rettferdig, barmhjertig og kjærlighetsfull. Derfor skal vi stole på Den Hellige Ånds guddommelige kraft. Bare Han kan overbevise mennesker om at «Gud er kjærlighet» (1 Joh 4,8). Og det gjør han ved evangeliet, ordet om korset, som er en dårskap for menneskets falne fornuft.

Evangeliet dytter oss vekk ifra spørsmål som «Hvor var Gud? Hvorfor hjalp han ikke? Hvorfor lot han dette skje? Hvorfor hindret han ikke disse forferdelige hendelsene?» Etter at vi har kjent loven i hjertet vårt, og øynene våre er blitt åpnet for det herlige og overraskende evangeliets budskap, glemmer vi helt å anklage og beskylde Gud. For evangeliet er så sjokkerende gode nyheter, det er noe som ikke kunne ha blitt oppfunnet i noe menneskes tanke og fornuft: at Gud la all skylden på sin egen elskede og syndfrie Sønn, at Jesus tok på seg skylden for alle våre overtredelser, hver syndig tanke, ord og gjerning. Det var våre sykdommer han bar, våre lidelser han led. Istedenfor oss led han, av kjærlighet til oss. Vi kan si at Kristi kors er senterpunktet for all menneskelig lidelse. Og korset er virkelig svaret på alle våre problem, seieren over all ondskapens makt.

Pastor Müller skriver i sitt foredrag: «Ingen bør si noe om Gud før han har betraktet og grunnet på smerten og lidelsen til mannen på korset, og årsaken til at alt dette skjedde.» «Hvorfor, Herre?» spør det hardt prøvede hjertet. Det samme som Jesus sa på korset: Min Gud, min Gud, hvorfor? Hvorfor har du forlatt meg? Jesus ble forlatt istedenfor oss, på grunn av våre synder. Ingen har noen gang lidd så mye som ham.

Gud regjerer over verden

Gud er den Allmektige som i begynnelsen skapte en vidunderlig og feilfri verden. Det onde kom inn i verden med Satan som fristet de første menneskene til synd. Skaperen hindret ikke Adam og Eva i å bruke deres gudgitte frie vilje på en helt feil måte. Det er ikke lett å forstå forholdet mellom Guds ledelse og kontroll over skaperverket – og det onde som skjer. Men ut fra det som presenteres for oss i Skriften, har lutherske dogmatikere gjort en firedelt distinksjon når det gjelder Guds håndtering av det onde: Tillatelse (permissio) – hindring (impeditio) – styring (directio) – begrensning (determinatio).

  1. Gud tillater at det skjer mange onde ting her i verden. Men dette betyr ikke at han godkjenner det onde eller at han ikke bryr seg; nei, Gud hater ondskapen. David sier: «Du er en Gud som ikke tåler urett. Ingen onde får bo hos deg. Ingen hovmodige får tre fram for dine øyne. Du hater alle som gjør ondt» (Sal 5,5-6).
  2. Det er også slik at Gud hindrer mye ondt som mennesker planlegger å gjøre. Balak, konge i Moab, ville at profeten Bileam skulle forbanne det utvalgte israelsfolket. Men Gud satte en stopper for dette, og i stedet måtte Bileam forkynne en av de herligste messianske profetiene i Det gamle testamente (4 Mos 22-24).
  3. Gud styrer menneskers gjerninger i den retning han vil. Det som mennesker planla med ond hensikt, vender Gud iblant til noe godt. Josef trøstet brødrene sine da de fryktet at han ville hevne seg på dem fordi de hadde solgt ham som slave: «Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode. For han ville gjøre det som nå er hendt, og berge mange menneskeliv» (1 Mos 50,20).
  4. Gud begrenser skadeverket de falne skapningene hans stadig prøver å iverksette. Også Satan er helt bundet av de rammene den Allmektige setter for ham, som vi ser i Jobs bok: «Da sa Herren til Satan: «Alt det han eier, er i din makt. Men ham selv får du ikke legge hånd på.» – – – «Da sa Herren til Satan: «Han er i din makt. Spar bare livet hans!» (Job 1,12; 2,6).[3]

Vi ser altså i Skriften at Gud noen ganger tillater at onde ting skjer, mens andre ganger hindrer han det onde. Herrens veier er uransakelige for oss, vi kan ikke alltid forstå det han gjør. Men hvor viktig det er at vi holder oss til det Gud har sagt oss i sitt ord, og ikke til hva vi selv tenker og synes er rett. Vi er kalt til å «tro uten å se». Bibelen svarer ikke på alle spørsmål mennesker har om forholdet mellom Gud og det onde i verden. Og de urolige og plagsomme spørsmålene vil ikke forsvinne helt, selv ikke hos mennesker som tror på evangeliet. Som nevnt er det ikke nødvendigvis noe galt med å spørre «Hvorfor, Herre?» Mange av de troende vi leser om i Bibelen, gjorde det. Det er et godt råd fra pastor Müller når han skriver at «i samtalene vi har med andre kan det være til hjelp om vi åpent innrømmer at også vi selv strever med de samme spørsmålene som de har. Vi bør ikke gi et feil inntrykk av at vi har alle svarene og vet alt.»

I mange situasjoner kan det også være til hjelp å lese og grunne på hva David, ledet av Den Hellige Ånd, sier i Salme 131:

«Herre, mitt hjerte er ikke hovmodig,
mine øyne er ikke stolte.
Jeg går ikke med tanker
som er for store og underfulle for meg.
Nei, jeg har fått min sjel til å bli stille og rolig,
som et lite barn hos sin mor.
Som det lille barnet, slik er min sjel i meg.
Israel, vent på Herren fra nå og til evig tid!»

[1] How do we respond to those who blame evil on God? Foredrag av pastor Michael Müller, Hartenstein, Tyskland, ved KELK-møtet i Alvesta, Sverige, juni 2015.

[2] Hermann Sasse, «Witness: Erlangen sermons and essays for the church», Magdeburg Press, Saginaw 2013, s. 292.

[3] Adolf Hoenecke, «Evangelical Lutheran Dogmatics», Milwaukee 2009, Vol II, s.261-263.

Reklamer

Den lutherske kirkens fødselsdag 

Augsburger-Reichstag
Riksdagen i Augsburg: Confessio Augustana leses opp for keiser Karl V.

17. mai 1814 er en dato som står med gullskrift i norsk historie. Eidsvollsmennene undertegnet da den nyskrevne grunnloven, og den nye nasjonen Norge ble «født» (selv om det gikk en del år før vi ble helt uavhengige). Hva med den lutherske kirken? Har vi noen slik «fødselsdag»? Det nærmeste vi kommer en luthersk grunnlovsdag må nok være 25. juni 1530, da «Confessio Augustana» – Den augsburgske bekjennelse – ble offentlig lest opp i nærvær av den mektige keiser Karl V. Et betydningsfullt øyeblikk i kirkehistorien.

I 1530 var det gått tretten år siden Martin Luthers 95 teser og startskuddet for reformasjonen. Mye hadde hendt siden den gang: Luther hadde for alvor oppdaget (ca. 1519) hva evangeliet egentlig er for noe – et frigjørende og frelsende budskap om rettferdiggjørelse for Jesu Kristi skyld, av nåde alene, ved troen. Luther var blitt lyst i bann av paven og erklært fredløs av keiseren (1521). I skjul på festningen Wartburg hadde han oversatt Det nye testamente til tysk (1521-22). Tilbake i Wittenberg hadde han blant annet giftet seg (1525) og skrevet og utgitt mange viktige salmer og skrifter, bl.a. Lille katekisme (1529). Og reformasjonens ideer hadde spredd seg raskt rundt om i Europa.

Kurfyrst Johann av Sachsen og en håndfull andre tyske fyrster og prinser var blitt personlig overbeviste tilhengere av reformasjonen og holdt derfor sin beskyttende hånd over Martin Luther. Men å opponere mot den mektige romersk-katolske keiseren på denne måten var svært risikabelt for dem. Det krevde derfor mye frimodighet og mot å møte opp ved riksdagen som ble holdt i den sørtyske byen Augsburg våren og sommeren 1530.

Charles_V._-_after_Bernaerd_van_Orley_-_depot_Louvre-Musée_de_Brou,_Bourg-en-Bresse
Karl V., maleri etter B. van Orley

Keiser Karl den femte hadde innkalt alle fyrster og høytstående politiske ledere i riket sitt til Augsburg for å diskutere to saker: 1) En stor tyrkisk hær truet fra øst, situasjonen var svært skremmende. Tyrkerne hadde erobret svære områder og sto allerede ved Wien. Det var nå viktig for keiseren å få i stand et godt militært samarbeid for å slå de muslimske styrkene tilbake. 2) For å oppnå en slik effektiv felles front, var det også viktig å få behandlet på nytt et religionsspørsmål (som var noe helt uvanlig ved en politisk riksdag): De lutherske protestantene og de romersk-katolske måtte nå se til å bli enige, litt brennkvikt.

Før reisen til Augsburg hadde kurfyrst Johann fått Martin Luther, Philipp Melanchthon og noen andre Wittenberg-teologer til å forfatte et dokument som kunne legges fram for keiseren, en forklaring av den lutherske og bibelske læren. Men for Luther, som var erklært fredløs og dermed i prinsippet kunne drepes av hvem som helst, fullt lovlig, var det altfor farlig å bli med på ferden helt fram til målet. Han ble derfor satt av i Coburg, på kurfyrstens sørligste slott, nær grensen, to dagsreiser nord for Augsburg.

Vel framme ved riksdagen viste det seg at det ble nødvendig for Melanchthon å sette sammen et nytt og mer omfattende dokument. Men i arbeidet med dette brukte han mye av det Luther og kollegene tidligere hadde skrevet. Et utkast ble sendt til Coburg, og Luther var svært fornøyd da han hadde fått lese den nye bekjennelsen: «Jeg synes særs vel om den og vet ikke om noe som jeg ville gjøre bedre eller forandre i den. Det ville heller ikke passe, for jeg kan ikke trå så lett og stille.»

På en mest mulig vennlig og mild måte kritiserer Confessio Augustana de romersk-katolske feilene. Mange klare bibelvers siteres som bevis, men i tillegg også ting kirkefedrene har skrevet. Om og om igjen understrekes det at de lutherske ikke har funnet på noe nytt, men bare vil fremheve det som har vært den kristne kirkens lære helt fra begynnelsen av: «[Våre menigheter lærer samstemmig] … at menneskene ikke kan bli rettferdiggjort overfor Gud ved egne krefter, fortjenester eller gjerninger, men at de blir rettferdiggjort uten vederlag for Kristi skyld ved troen» (fra artikkel 4). «Det samme lærer også de gamle kirkelige forfattere. Ambrosius sier nemlig: «Dette er fastsatt av Gud, at den som tror på Kristus, er frelst uten gjerning, ved troen alene, idet han uten vederlag tar imot syndsforlatelsen» (fra art. 6).

Utenom spørsmål som rettferdiggjørelsen, arvesynden, og betydningen av gode gjerninger, behandles bl.a. sakramentene, kirken og dens embete, kirkeskikker, helgendyrkelse, munkeløfter og prestenes sølibat, i totalt 28 artikler.

Lucas_Cranach_the_Elder_-_Portrait_of_Johann_the_Steadfast_1509
Kurfyrst Johann, malt av Lucas Cranach d.e.

Den augsburgske bekjennelse ble underskrevet av kurfyrst Johann og åtte andre tyske hertuger, grever og ledere. De var modige. Melanchthon hadde på forhånd advart mot mulige konsekvenser av å skrive under. Men kurfyrst Johann svarte: «Jeg vil gjøre det som er rett, uten å bekymre meg for min kurfyrstelige verdighet; Jeg vil bekjenne min Herre, korset hans betyr mer for meg enn all makten her på jorden.» De ba keiseren om å få lese opp bekjennelsen offentlig ved riksdagen. Han var først motvillig, men ga til slutt etter. Og lørdag den 25. juni klokken 15:00 skjedde altså den høytidelige presentasjonen av lutheranernes offisielle læredokument, på tysk. Opplesningen varte to timer og gjorde dypt inntrykk på mange av de tilstedeværende. Keiseren selv duppet av underveis, men fikk til slutt dokumentet overrakt skriftlig.

De romersk-katolske teologene satte seg nå ned og skrev et motskrift som ble opplest den 8. august. Melanchthon skrev deretter et lengre forsvarsskrift: Apologi for Den augsburgske bekjennelse (som også inngår blant de lutherske bekjennelsesskriftene i Konkordieboken av 1580). Men denne apologien ville riksdagen verken høre, lese eller ta imot. Isteden ble det vedtatt å true lutheranerne med militær makt dersom de ikke innen april neste år vendte tilbake til den romersk-katolske folden.

Luther skrev, etter å ha hørt nyhetene om opplesningen av Confessio Augustana: «Jeg er enormt glad og tilfreds over å ha fått leve fram til dette øyeblikket når Kristus er blitt offentlig forkynt av sine trofaste bekjennere i en så storslått forsamling, med denne virkelig vakre bekjennelsen».

ADurerMelancthonengraving1526
Philipp Melanchthon, kobberstikk av A. Dürer

Det hører med til historien at Melanchthon senere i livet gjorde flere endringer i bekjennelsen, som han tydeligvis betraktet som sitt eget verk. I en revidert versjon utgitt 1540 (den såkalte «Variata») foretok han en betydelig nedtoning i læren om nattverden, slik at også den sveitsiske reformatoren Jean Calvin kunne godkjenne og skrive under. Dette og andre alvorlige feilgrep av Melanchthon skulle noen år senere føre til svært mye strid og uro. Ekte lutheranere spesifiserer derfor at de bekjenner seg til den opprinnelige, uforandrede versjonen av Confessio Augustana fra 1530.

25 år senere, ved Religionsfreden i Augsburg i 1555, ble den lutherske kirken (også iblant kalt Den augsburgske bekjennelsens kirke) endelig offisielt godkjent av keiseren som et lovlig kirkesamfunn ved siden av den romersk-katolske kirke.

 

 

 

 

 

Bortkomne sønner

Rembrandt-The_return_of_the_prodigal_son
Rembrandt, «Den bortkomne sønnens hjemkomst», ca 1668.

Preken på 3. søndag etter treenighetsdag

Lukas 15,11-32: Jesus sa: «En mann hadde to sønner. Den yngste sa til faren: ‘Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.’ Han skiftet da sin eiendom mellom dem. Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og dro til et land langt borte. Der sløste han bort formuen sin i et vilt liv. Men da han hadde satt alt over styr, kom det en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød. Da gikk han og søkte tilhold hos en av innbyggerne der i landet, og mannen sendte ham ut på markene sine for å passe grisene. Han ønsket bare å få mette seg med de belgfruktene som grisene åt, og ingen ga ham noe.

Da kom han til seg selv og sa: ‘Hvor mange leiekarer hjemme hos min far har ikke mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.’ Dermed brøt han opp og dro hjem til faren.

Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Sønnen sa: ‘Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din.’ Men faren sa til tjenerne sine: ‘Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og holde fest. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’ Og så begynte festen og gleden.

Imens var den eldste sønnen ute på markene. Da han gikk hjemover og nærmet seg gården, hørte han spill og dans. Han ropte på en av karene og spurte hva som var på ferde. ‘Din bror er kommet hjem’, svarte han, ‘og din far har slaktet gjøkalven fordi han har fått ham tilbake i god behold.’ Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham. Men han svarte faren: ‘Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot ditt bud; men meg har du ikke engang gitt et kje så jeg kunne holde fest med vennene mine. Men straks denne sønnen din kommer hjem, han som har sløst bort pengene dine sammen med horer, da slakter du gjøkalven for ham!’ Faren sa til ham: ‘Barnet mitt! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. Men nå må vi holde fest og være glade. For denne broren din var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’»

___________

«Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg,» sa den yngste sønnen. Å si noe slikt, å be om å få utbetalt arven sin mens faren fortsatt var i live og ved god helse, var på den tiden, i det samfunnet, noe uhørt. Det var nesten som å si: «Far, jeg skulle ønske at du var død.» Faren ble nok både svært skuffet og sjokkert, men lot likevel sønnen få det som han ville. Litt senere kommer et nytt sjokk: «Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt.» En stor del av familiegården, som far hadde hatt mye arbeid med i mange år, ble bare solgt bort til fremmede. Så dro den yngste sønnen til et land langt borte, der han sløste bort formuen sin i et vilt liv. Det hele var skandaløst. Sønnen førte skam over faren og resten av familien. Alle som hørte dette måtte bare riste på hodet: «For en forferdelig oppførsel!»

Men hva gjør far? La oss forestille oss naboens reaksjon hvis han ble vitne til farens handlemåte: «Hva er det med den mannen?! Etter at den slyngelen av en sønn har vært ute i verden og sløst bort hele arven sin på et vilt fornøyelsesliv, så løper faren avgårde for å møte ham. Men ikke for å kjefte på ham! Neida. Han har visst slik inderlig medfølelse med ham og omfavner og kysser den skitne og stinkende gutten, ønsker ham velkommen hjem igjen og gir ham festdrakt og ring osv. Hva er dette for noe?! Hadde det vært mitt barn, skulle jeg ha skreket til ham: ‘Hvordan er det du har oppført deg?! Å, som du har ødelagt! Du har ført stor skam over meg. Du fortjener ikke en gang å få stå på trappa mi!’ Men men, okei da: Kanskje, hvis gutten ville love å skjerpe seg ordentlig, jobbe hardt og godt hver dag og oppføre seg bra, så kunne han få lov til å bo i det vesle skuret i hagen, helt nede ved porten. Men å ønske ham velkommen inn i varmen igjen på den måten naboen min nå gjør? Aldri!»

Ja, for denne farens oppførsel er uventet og oppsiktsvekkende. Kjærligheten hans er betingelsesløs og uten hemninger. Han elsker sterkere enn noen kunne forestille seg. Og: Dette er jo nettopp slik Gud elsker oss. Faren i denne lignelsen er et bilde på Gud, et bilde på Jesus og hans kjærlighet, som ikke avviste tollere og syndere som samlet seg rundt ham.

Gud er den som har skapt oss mennesker og gitt oss livet. I den forstand kan vi si at Gud er far til alle folk på jord, uansett hva de måtte mene og tro om ham. Men vi mennesker har vendt ryggen til Gud og gått våre egne veier. Vi vil være vår egen herre, bestemme over livet vårt selv. Alt det Far har gitt oss, liv og helse, intelligens, talenter, ressurser, penger, vil vi bruke akkurat hvordan vi selv har lyst. Du og jeg har gjort, sagt og tenkt mye i livet vårt som er skuffende og opprørende; vi har fornærmet og vanæret vår Far med alle syndene våre. Vi har ofte såret menneskene rundt oss og rotet det godt til både for dem og oss selv. Gud har grunn til å være veldig sint på oss. Og det er sant at han virkelig er vred på all synd og ondskap.

Men Jesus vil med denne lignelsen lære oss at Gud tar imot oss syndere med åpne armer. Vi får komme tilbake til ham; han tilgir syndere og gleder seg stort over hver og en som vender om. Han har stått og lengtet etter oss og er fylt av inderlig barmhjertighet mot oss. Du sier: «Far, jeg har syndet mot himmelen, jeg har syndet mot deg. Men hør her: Jeg har tenkt på hvordan jeg vil prøve å gjøre det bra igjen. Jeg vil jobbe som din tjener så godt jeg bare kan og …» Men Far vil ikke høre på noe slikt. I stedet bare overøser han deg med tilgivelse, nåde og kjærlighet, helt betingelsesløst, ufortjent. Du skal ikke streve og prestere noe først. Han gir deg ring på fingeren og kler deg i den aller fineste drakten, den som heter Jesu Kristi hellighets og rettferdighets drakt. Den får du ha på deg og gå rundt med. Tilgivelsen er 100%. Alle syndene dine er tilgitt. Absolutt alle. Og du får være et Guds barn igjen, en del av Guds familie.

Ingen syndere er for store eller for grove eller for langt borte slik at de ikke kan få komme hjem; hverken tollere, prostituerte eller slike som deg og meg. Gud sier: «Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø; om de er røde som skarlagen, skal de bli hvite som ull.» For en trøst og glede, at Gud tar imot oss akkurat som vi er, når vi kommer til ham med alle syndene våre. Han vil ikke straffe oss, men omfavner og tilgir oss. Tollerne og synderne som hørte Jesus undervise, fikk også stor trøst av denne fortellingen.

Men etter den trøsterike første delen av lignelsen, fortsetter Jesus med andre delen, som står der som en advarsel mot egenrettferdighet og en fariseisk holdning. «Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem,» hadde fariseerne og de skriftlærde nylig sagt om Jesus; de likte svært dårlig at han var vennlig mot slike forferdelige folk. Den eldste sønnen i lignelsen er et bilde på disse fariseerne. Han var svært pliktoppfyllende, men han gjorde ikke noe av kjærlighet og syntes visst det var et gledesløst strev å arbeide sammen med faren på gården. Og han var opptatt av fortjeneste. Han mente visst at han hadde fortjent mer enn hva han hadde fått av faren, i hvert fall hadde han fortjent å få mye mer enn den yngre broren. «Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot ditt bud…» Det var jo slik også mange fariseere tenkte. De var egenrettferdige, innbilte seg at de aldri hadde gjort imot Guds bud og at de derfor hadde fortjent alt godt fra ham.

Storebroren i lignelsen var faktisk også en «bortkommen» sønn, selv om han ikke hadde reist langt bort og ut i verden. Mangelen på barmhjertighet, kjærlighet og takknemlighet viste at også han egentlig var bortkommen. Vi legger merke til at han ikke en gang vil bruke ordet «bror» om lillebroren sin; nei, han sier i stedet: «Når denne sønnen din kommer hjem, han som har sløst bort pengene dine…» Han er sjalu og sint på både faren og lillebroren. Og akkurat som fariseerne som ikke klarte å glede seg over at angrende tollere og syndere fikk tilgivelse av Gud, nekter han å gå inn og være med på feiringen av den hjemkomne broren. For en skuffelse for faren, at den eldste sønnen hans er så selvisk, kald og respektløs. Men faren er tålmodig og prøver vennlig å overtale ham: «Barnet mitt! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. Men nå må vi holde fest og være glade. For denne broren din var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.»

Hva med oss? Hvem av de to bortkomne sønnene ligner vi mest på? Antagelig kan vi kjenne oss litt igjen i begge de to? Kanskje fra ulike perioder i livet vårt?

Det er alltid en fare for at vi kan bli som den eldste sønnen, dersom vi begynner å glemme at alt det gode vi har fått skyldes Guds kjærlighet og nåde. Dette er ikke noe vi har fortjent å få. Så vi må ikke se på andre syndere og tenke: «Skal hun og han, som har gjort det og det, mange store synder, skal de bli tilbudt det samme som meg? Er det rett? Skal også de få tilgivelse og evig liv?» I Guds rike er jo alt av nåde. Når faren sier: «Barnet mitt. Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt», så handler dette om familiebånd og kjærlighet, ikke om at sønnen har fortjent noe. Faren var bare overstrømmende kjærlig og god imot begge de to sønnene sine.

Slik som vår himmelske Far er god mot oss. I Guds rike er alt av bare nåde, ufortjent. Hvorfor? Fordi Menneskesønnen har gitt livet sitt som løsepenge for oss alle. Far var så fylt av medlidenhet med oss og ville så gjerne ha oss tilbake hjem til seg, at han sendte sin egen kjære enbårne Sønn for å ofre seg for oss, for å redde oss fra fortapelsen. Gud er vred på synd, men på korset sonte Jesus den rettferdige straffen for alle våre synder. Derfor får vi tilgivelse, fred med Gud og evig liv helt gratis, helt uten vår egen fortjeneste. Fordi Jesus har fortjent alt sammen for oss. Og slik er alt bare en stor gave som vi bare får ta imot, ved troen, som Den Hellige Ånd skaper og nærer i oss gjennom nådens midler. Og når andre bortkomne syndere også blir funnet og får ta imot evangeliets gave, har vi stor grunn til å fryde oss og være glade.

Hvordan endte historien? Faren snakket vennlig til den eldste sønnen og inviterte ham med seg inn til festen. Men om sønnen ble med inn til slutt, får vi ikke vite. Jesus lot det stå åpent. Han ville at fariseerne som lyttet til ham skulle legge bort stolthet og egenrettferdighet, vende om og bli med inn til festen, de også. Han vil ha med alle.

Enten du og jeg ligner på den ene eller den andre bortkomne sønnen – enten den yngste som hadde gått seg vill langt ute i verden – eller den eldste som holdt seg hjemme på gården men hadde gått seg vill i sitt eget hjerte; så står Gud med åpne armer for å ta imot oss og omfavne oss. Han vil ha oss hjem til seg. Til vår himmelske Far får vi alltid lov å komme. Han elsker oss og er barmhjertig mot oss og gir oss sin nåde. Gud være takk og lov! Amen.

Oppstandelse – eller reinkarnasjon?

Vi har nylig feiret påske og Jesu oppstandelse fra de døde. Uten oppstandelsen hadde troen vår vært tom og meningsløs. Men nå har vi en levende Herre og frelser som har sagt: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg skal leve om han enn dør» (Joh 11,25). Og vi kan si med apostelen Peter: «Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde, til en arv som aldri forgår, aldri skitnes til og aldri visner» (1 Pet 1,3-4). Jesus oppsto, og det samme skal alle mennesker som har dødd, når han kommer igjen på den ytterste dagen; de troende skal da få gå inn til det evige livet. Dette vet vi fordi Guds ord sier det.

De siste tiårene har helt andre tanker om livet etter døden blitt utbredt i vår del av verden. Via New Age og antroposofien har ideer fra Østens religioner fått stor innflytelse. En norsk undersøkelse fra 1993 viste at hver fjerde (!) nordmann trodde på «reinkarnasjon», altså at menneskets sjel etter døden tar bolig i en ny kropp og lever videre i den. Mange mener å huske at de har levd før her på jorden, og årsaken til dette skal da være at sjelen bærer med seg minner og erfaringer fra tidligere liv. Nært forbundet med denne ideen om sjelevandring er tanken om «karma», at våre holdninger og handlinger nå får konsekvenser for senere liv: Man tror at hvis vi her og nå lever dårlige, urettferdige liv, vil dette føre til at vi etter døden kommer tilbake som laverestående livsformer, kanskje som dyr, insekter eller planter. Men hvis vi derimot lever gode og rettferdige liv, får vi komme tilbake som stadig bedre vesener, til vi en gang bryter ut av hele sjelevandringen og får slippe den fysiske «innpakningen», kroppen, for alltid. Målet er å bli et rent sjelelig vesen, ett med den guddommelige livskraften.

Nå mener mange at de kan tro på Jesus samtidig som de tror på reinkarnasjon (!) Men dette må det advares mot. Kristendom er umulig å forene med ideer om sjelevandring og karma.

Vi husker hva Jesus lovet røveren på korset: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis» (Luk 23,43 ). Ingen reinkarnasjon der, altså. Jesus sa ikke at sjelen nå skulle finne en ny kropp å leve videre i her på jorden, men derimot samme dag få komme hjem til Gud. Vi kan også tenke på Jesu lignelse om den rike mannen og Lasarus (Luk 16,19-31): Da den fattige Lasarus døde, bar englene ham til Abrahams fang, altså saligheten hos Gud. Den rike mannen døde også og ble begravet, og da han slo øynene opp, var han kommet til pinens sted, og der måtte han (hans sjel) forbli.

Guds ord lærer oss at vi har ett liv her på jorden, og deretter følger evigheten. «Slik alle mennesker må dø én gang og siden komme for dommen, slik er også Kristus ofret én gang…» (Hebr 9,27f). I oppstandelsen på den ytterste dag skal menneskesjelen gjenforenes med sin kropp, altså samme kombinasjon av kropp og sjel som i livet vårt her på jorden. Men de troende skal også bli forherliget: «Han skal forvandle vår skrøpelige kropp og gjøre den lik den kroppen han selv har i herligheten» (Fil 3,21).

Ikke bare sjelen vår, men også kroppen har Jesus frelst. Og frelsen er av bare nåde, ved tro, uten våre egne anstrengelser og prestasjoner. Vi skal ikke likesom klatre i en stige som fører oss gradvis oppover, nærmere Gud og våre sjelers frelse, slik læren om karma og reinkarnasjon hevder. Tvert imot har Gud steget helt ned til oss her på jorden og gjort alt som var nødvendig for vår frelse. Det er fullbrakt! All ære til Gud for den fullt ferdige frelsen.

Jesu oppstandelse fra de døde på påskemorgen er garantien fra Gud om at all vår synd er sonet. Vårt og hele verdens gjeldsbrev ble naglet fast til korset, skylden er fullkomment betalt av Jesus, vår frelser. Så langt som øst er fra vest har han tatt våre synder bort fra oss. Hans oppstandelse viser oss at betalingen var gyldig og ble godkjent av Faderen. «For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger» (2 Kor 5,19). Dette budskapet om forsoningen er det Gud vil at vi skal forkynne for verden, uforfalsket; dele det med mennesker både i øst og vest.

 

Albrecht Dürer (1471-1528)

Dürer_self_portrait_28
Selvportrett, 1500.

For 490 år siden, den 6. april 1528, døde den tyske billedkunstneren Albrecht Dürer i sin fødeby Nürnberg. Han var sønn av en gullsmed og gikk som tenåring tre år i malerlære. Bortsett fra noen betydningsfulle studiereiser bl.a. til Italia og Nederland, tilbrakte han det meste av livet sitt hjemme i Nürnberg.

Trykkekunsten var nylig blitt revolusjonert ved Johann Gutenberg, og Dürer ble berømt over hele Europa da han fikk sine tallrike uttrykksfulle tresnitt og kobberstikk mangfoldiggjort og solgt som trykk i mange land. Han laget store billedserier inspirert av Bibelen: Apokalypse (illustrasjoner til Johannes’ åpenbaring), Den store pasjonen (skildring av Kristi lidelseshistorie) og Marias liv. Dürer utmerket seg også bl.a. med sine intense portrettmalerier.

Da reformasjonsbevegelsen oppstod, ble Dürer dypt grepet og sendte Luther et av sine bilder som gave. I 1520 skrev han til kurfyrst Fredrik den vise og takket for et Luther-skrift han hadde fått tilsendt. Han ba om at fyrsten måtte «beskytte den rosverdige Dr. Martin Luther, for den kristne sannhetens skyld. Den betyr mer enn all rikdom og makt i denne verden, for med tiden går alt til grunne; bare sannheten varer evig. Og hvis Gud hjelper meg å komme til Dr. Martin Luther, så vil jeg med omhu tegne hans portrett og inngravere det i kobber til et varig minne om denne kristne mannen som har hjulpet meg ut av så stor angst og nød.» Dürer ba om at han i så fall, som betaling, måtte få tilsendt alle nye skrifter av Dr. Martin på tysk.

Dürer ble svært urolig da han i 1521 fikk nyheten om at Luther var blitt bortført på hjemveien fra riksdagen i Worms. Han skrev: «O Gud, hvis Luther er død, hvem skal heretter gi oss det hellige evangeliet med slik klarhet?» Men senere viste det seg at Luther var i god behold, på Wartburg. Dürers ønske om å portrettere den store reformatoren ble det aldri noe av. Men et portrett av Luthers nære medarbeider, Philipp Melanchthon (1497-1560), fikk han laget, i 1526, to år før han selv døde, 56 år gammel. Fem århundrer senere er Dürer fortsatt anerkjent som en av de aller største i billedkunstens historie.

«På Golgata sto det et kors…»

Kristus på korset, av F. de Zurbarán, 1627 (Art Inst. of Chicago/Wikipedia)

«På Golgata sto det et kors, Jesus døde på korset. I hagen var det en grav, Jesus lå i den graven. Men korset er tomt! Graven er tom! Jesus sto opp og han lever!»

Det kom en mann inn, jeg tror han var turist, og ville kikke litt i kirken vår i Stavanger, en lørdag ettermiddag. Han så på det store, fine alterbildet som Birgit Johannessen har laget, og sa: «Jeg ser at Jesus henger på korset… Hvorfor? Han er jo oppstått! Ville det ikke vært bedre med et tomt kors?» Ja, hva er best? Et kors med Jesus på (krusifiks) – eller et tomt kors? Begge de to variantene lærer oss dyrebare sannheter: Krusifikset minner oss om «hva vår frelse kostet har», at Guds Sønn virkelig var (og er) et menneske av kjøtt og blod som var naglet til korset og led en pinefull død av kjærlighet til oss syndere. Mens et kors uten Jesus minner oss om at frelsesverket hans er fullbrakt, og korset er tomt. Og graven er tom, han gikk levende ut av den, med kropp og sjel – Kristus lever! Han ble overgitt til døden for våre synders skyld og oppreist for vår rettferdiggjørelses skyld (Rom 4,25).

Men korset er kontroversielt, en «snublestein», ordet om den korsfestede Kristus regnes av det naturlige menneske som en «Guds dårskap». Også innenfor kirkesamfunnene strides det om budskapet om forsoningen. I avisen Vårt Land har det nylig vært en del debatt om dette. Noen teologistudenter intervjues, og en uttaler: «Personlig synes jeg det er vanskelig å tro på en Gud som straffer sin egen uskyldige sønn. Jeg får det egentlig ikke til å stemme at den type ondskap skal komme fra Gud.» Og journalisten kommenterer: «Det eldgamle budskapet er nå på vei ut av forkynnelsen i flere miljøer.» Man ønsker å tolke Jesu død på alternative måter.

Ja, Guds lov og evangelium er vanskelig å «få til å stemme»; at Gud er hellig, rettferdig og streng, hater synd og må straffe den – samtidig som han er full av miskunn, kjærlighet og nåde, og elsker og tilgir oss syndige mennesker. Derfor er det som skjer på langfredag så forunderlig og stort. For der ser vi begge de to ulike sidene av Gud spilles ut på en og samme tid, og de går i hop: Hans elskede Sønn mottar på korset den strenge straffen for vår og hele verdens synd, samtidig som Gud forkynner sin nåde og tilgivelse og «drar alle til seg». Og ingen må glemme at Jesus gikk helt frivillig inn i denne lidelsen og døden; det fins ingen «ondskap» i det som Faderen og Sønnen gjør på Golgata. «Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere … Mens vi ennå var Guds fiender, ble vi forsonet med ham ved hans Sønns død» (Rom 5,8.10).

La oss så lenge vi lever fordype oss i Skriften og læren om korset, forsoningen og rettferdiggjørelsen, og be Gud bevare oss i troen, så ingen får ta dette dyrebare budskapet ifra oss!

(Redaksjonelt-artikkel fra tidsskriftet Bibel og Bekjennelse 1/2018)

Etter reformasjonsjubileet

LutherRoseI året som er gått har mange av oss vært mer enn vanlig opptatt av Martin Luther og reformasjonen, på grunn av det store 500-årsjubileet. Er det usunt å være så opptatt av Luther, at vi til og med kaller oss for «lutheranere»?

Det kan passe å minne om noe C.F.W. Walther (1811-1887) har sagt: «Vi kaller oss selv lutheranere etter Luther, ikke fordi det er Luther som er grunnvollen for vår tro eller lederen vår og den som grunnla kirken; heller ikke fordi vi tror på Luther og betrakter ham som ufeilbar. Nei, vi vet og bekjenner at Luther var en fattig synder som kunne ta feil og tok feil som alle andre mennesker. Men vi har erkjent at den læren som Luther – en kirkens reformator som var sendt av Gud – bekjente inntil sin død, var Guds ord. Dette gjorde han i sin forkynnelse og undervisning, både muntlig og skriftlig. Det var Skriftens rene og klare lære … «Det står skrevet» var hans sverd og skjold, hans lys, hans forsvar og trøst. Det og bare det er det som gjør at vi lutheranere verdsetter Luther så høyt at vi med glede bærer hans navn. Dermed ønsker vi bare å vise at også vi bygger vår tro, som Luther gjorde, på ingenting annet enn «apostlenes og profetenes grunnvoll»».

Det var ikke han, men paven og hans teologer som splittet kirken, da de ikke ville lytte til «Det står skrevet…», men bare lyste Luther i bann og sparket ham ut. For ham var evangeliets sannhet verd å dø for. Og denne sannheten måtte prioriteres foran ytre kirkelig enhet og samhold.

Men tirsdag den 31. oktober 2017 fikk vi bekreftet at i vår tid er ytre enhet og samhold blitt høyeste prioritet. Vatikanet og Det lutherske verdensforbund sendte ut en felles kunngjøring, der de beklaget måten kristne har såret hverandre på siden reformasjonen. «Vi innser at vi ikke kan endre fortida, men fortida kan stimulere oss til økt fellesskap og gi oss håp om at verden kan overvinne splittelser og fragmentering.»

«Kongelig feiring av Luther i Trondheim» meldte NRK og kringkastet «den vakre, økumeniske gudstjenesten i Nidarosdomen». Det ble «et følelsesladet og symbolsk punkt … da den katolske biskopen Bernt Eidsvig ledet trosbekjennelsen» (Adresseavisa). En rekke andre kirkelige representanter bidrog også: «Vi som er samlet fra ulike kristne kirker, er kalt til å vandre sammen i et forsonet fellesskap. Vi vil lytte til hverandre og støtte hverandre, vi vil dele vår tro og våre ulike uttrykksformer med hverandre, og søke måter å samhandle på.» «Vi, kristne fra ulike kirkesamfunn, vil sammen vitne om Guds nåde, i vår forkynnelse og bekjennelse for verden.»

Mon tro hvordan Luther ville ha reagert… «Hva? «Sammen vitne om Guds nåde»? Hva Guds frelsende nåde egentlig er for noe, lærer jo pavekirken fortsatt helt ubibelsk om!» Og når man vitner ulikt om synden (for eksempel mot ekteskapsbudet) og om dommen, hvordan kan man da vitne sammen om rettferdiggjørelsen og Guds nåde? Jesus kom ikke for å bringe fred og fordragelighet (Matt 10,34), og det vil alltid stå strid om hans lære. Her må fortsatt kjempes for det rene og livgivende evangeliet. Sannheten først! Være tro mot sannheten i kjærlighet. Visst er det tragisk med kristenhetens splittelse. Men vi kan ikke late som om vi er «enige om det viktigste» når vi egentlig ikke er det.

Vi vil ikke vanne ut vårt lutherske arvegods. Skriften alene. Nåden alene. Troen alene. Må Gud hjelpe oss å fortsette å holde dette høyt i tiden som ligger foran oss.

(Redaksjonelt-artikkel fra tidsskriftet Bibel og Bekjennelse, nr. 4/2017,  litt redigert versjon.)