Da gudstjenesten fikk morsmål

– 500 år siden

1526 – Fem år var gått siden Martin Luther ble lyst i bann av paven. Fra Wittenberg, reformasjonens sentrum, hadde evangeliet spredt seg stadig videre ut. En viktig tanke for Luther var at Guds ord skulle forkynnes slik at vanlige folk kunne forstå. Han hadde derfor oversatt Det nye testamente til et flytende og forståelig tysk og også diktet en mengde nye tyske salmer. Stadig flere steder begynte man nå å feire gudstjeneste på morsmålet; bønner, tekstlesninger og salmer var ikke lenger på latin, men tysk. Men det virket forvirrende med så mange ulike nye gudstjenesteordninger, så Luthers venner ba ham om å utforme en felles standardliturgi til bruk over alt.

Luther nølte, fordi han ikke ville at èn bestemt ordning skulle bli en tvangstrøye. Det viktige er at evangeliet forkynnes rett og at sakramentene forvaltes etter Kristi innstiftelse. Der Ordet lyder og sakramentene deles ut, er Jesus selv nær – til trøst, til frelse og til liv.

Men i begynnelsen av året 1526 ble endelig Luthers «Tyske Messe» (Deutsche Messe und Ordnung des Gottesdiensts) publisert. I forordet understreket han at det var en fri sak om menigheter ville bruke denne nye gudstjenesteordningen fra Wittenberg. Han nevnte også at han ikke hadde noe imot latin. Det ideelle hadde vært at folk i menigheten var så språkkyndige at man kunne vekslet fra søndag til søndag mellom gudstjenester på latin, gresk, hebraisk og tysk.

Bortsett fra prekenen, skulle hele gudstjenesten synges. Pastoren skulle messe/synge både kollektbønn, epistel- og evangelietekster, nattverd-ordene, velsignelsen med mer. Det var viktig for Luther at den musikalske drakten måtte passe godt til det tyske språkets egen talerytme og melodi. Derfor hadde han selv komponert ny musikk og fått hjelp av komponisten Johann Walter med å arrangere, slik at toner og ord skulle gå perfekt sammen.

Noen år tidligere hadde menigheten vært til stede i kirken og hørt klokker, sett røkelse, hørt presten lese og synge og be på latin, og lyttet til et kor som også mest sang på latin, det gamle kirkespråket som folk flest ikke forsto noe særlig av. Men nå ble de mye mer involvert ved at de fikk synge tyskspråklige salmer og liturgiske sanger. Evangeliet om frelseren Jesus som døde for våre synder og sto opp igjen, nådde dem på en ny måte når de også fikk delta i gudstjenesten med sine egne stemmer og på sitt eget morsmål.

Luther beholdt mye av den gamle messens struktur. Det nye – utenom bruken av morsmålet og menighetens deltagelse i sangene – var at prekenen nå fikk en mer sentral og større plass; for folk behøvde opplæring og hjelp til å forstå Bibelen. Og luket bort var påkallelsen av helgener samt bønner som framstilte nattverden som et offer presten gjentatte ganger bar fram for Gud. Sakramentet er jo i stedet Guds gave til menigheten. Slik tenkte reformatorene også om gudstjenesten generelt: Her er det Gud som tjener oss, ikke først og fremst vi som tjener ham. I sin store nåde gir han oss syndenes tilgivelse helt ufortjent, for Kristi skyld alene.

Innhold og rekkefølge i den nye tyske gudstjenesteordningen:

  • En åndelig sang eller tyskspråklig salme
  • Kyrie eleison (tre ganger)
  • Kollektbønn (lest med ansiktet mot alteret)
  • Epistel (lest vendt mot tilhørerne)
  • En tysk salme (sunget med hele koret)
  • Evangelietekst (lest vendt mot tilhørerne)
  • Trosbekjennelsen – sunget på tysk
  • Preken (over evangelieteksten)
  • Parafrase over Fadervår
  • Altergang – for dem som ønsker det
  • Velsignelse av brødet
  • Elevasjon av brødet som Kristi legeme
  • Utdeling av Kristi legeme
  • Parafrase på tysk over sanctus (eller en av salmene «Gott Sei Gelobet» og «Jesus Christus unser Heiland»)
  • Velsignelse av vinen
  • Utdeling av Kristi blod
  • Sanctus eller Agnus Dei på tysk (eller en av «Gott Sei Gelobet» og «Jesus Christus unser Heiland»)
  • Takksigelseskollekt (bønn)
  • Den aronittiske velsignelsen lyses

Innflytelsen fra Deutsche Messe ble stor. Den la grunnlaget for den lutherske gudstjenestetradisjonen i Tyskland, Norden, og etter hvert store deler av verden. Bibeloversettelser, katekismeundervisning og menighetssang hørte tett sammen med de nye liturgiene. I dag, 500 år senere, har kirker i Afrika, Asia, Amerika og her i Europa gudstjenester der evangeliet høres på det språket folk forstår: «Kom til meg, alle deres som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.» «Dine synder er tilgitt!» «Dette er Jesu legeme, gitt for deg. Dette er Jesu blod, utgytt for deg.» Vi får motta ham og gavene han gir oss gjennom nådens midler, evangeliet i ord og sakrament – uten noen språklige barrierer.

At vi får ha både Bibelen, salmebøker og gudstjenesten på norsk er en betydningsfull arv fra den lutherske reformasjonen som vi kan være svært takknemlige for.

(Artikkel i Bibel og Bekjennelse 1/2026)

Titus – Paulus’ medarbeider

Ikonmaleri fra 1300-tallet, Kosovo. Public domain.

I Det nye testamente møter vi Titus som en av Paulus’ trofaste medarbeidere. Han var greker av fødsel, antagelig fra Korint, født i år 10 eller 11 e.Kr. Paulus nektet å la ham omskjære (Gal 2,3ff), for å vise at frelsen hviler på Kristi nåde og ikke på lovgjerninger. Slik ble Titus et levende vitnesbyrd om evangeliets frihet og at hedninger som vender om ikke behøver å overholde jødenes forskrifter for å være sanne kristne. Ett av Bibelens skrifter er stilet til ham; Paulus’ brev til Titus, Titusbrevet, og Paulus kaller ham der “mitt ektefødte barn i vår felles tro” (Tit 1,4).

Titus var sammen med Paulus og Barnabas i Antiokia og reiste med dem til apostelmøtet i Jerusalem (Apg 15,2 og Gal 2,1-3). Han ble sendt som Paulus’ utsending til steder der det hadde oppstått vanskelige situasjoner – særlig til menigheten i Korint, som ikke sjelden var preget av uro. Der arbeidet han med en mild og fast omsorg som medvirket til forsoning. Titus var ikke bare forkynner, men også menighetsbygger og organisator.

Ved en senere anledning er Titus i Efesos sammen med Paulus og Timoteus, og sendes derfra til Korint for å samle inn en pengegave til fattige kristne i Jerusalem (2 Kor 8,6 og 12,18).

Etter at Paulus var blitt løslatt fra sitt fangenskap i Roma, etterlot han på en reise Titus på Kreta for å ordne forholdene i menigheten der (1 Tit 1,5).

***

Med Brevet til Titus ville Paulus styrke medarbeideren sin, som møtte mange utfordringer blant Kretas befolkning. Titus’ oppdrag var blant annet å innsette eldste, bekjempe falske lærere og hjelpe de troende til å leve et liv til ære for evangeliet.

For Guds nåde er blitt åpenbart til frelse for alle mennesker. Den oppdrar oss til å si nei til et ugudelig liv og verdslige lyster og leve forstandig, rettskaffent og gudfryktig i den verden som nå er, mens vi venter på vårt salige håp: at vår store Gud og frelser Kristus Jesus skal komme i herlighet (Tit 2,11–13).

Martin Luther om Titusbrevet: «Dette er en meget kort epistel, men den inneholder en så vidunderlig sammenfatning av evangeliets hovedsum, at vi kan si den inneholder alt det som trengs både for kristen kunnskap og for kristent liv.»

Tit 3,3-7: Vi var selv en gang uforstandige og ulydige, vi fór vill og var slaver av alle slags begjær og lyster. Vi levde i ondskap og misunnelse, ble hatet og hatet hverandre. Men det ble åpenbart hvor god vår Gud og frelser er, og at han elsker menneskene: Han frelste oss, ikke på grunn av våre rettferdige gjerninger, men fordi han er barmhjertig. Han frelste oss ved badet som gjenføder og fornyer ved Den hellige ånd, som han så rikelig har øst ut over oss ved Jesus Kristus, vår frelser, så vi skulle bli rettferdige ved hans nåde og bli arvinger til det evige liv, som er vårt håp.

Titus nevnes siste gang i 2 Tim 4,10. Da er han i Roma sammen med Paulus som igjen sitter i fangenskap.

Ifølge gammel kristen tradisjon fortsatte Titus trofast sin tjeneste som biskop på Kreta og døde der i år 107, 95 år gammel. Hans minnedag er 6. februar.

(Fra Bibelkalender for Den Lutherske Bekjennelseskirke – 2026)

Carl Paul Caspari (1814–1892)

Carl Paul Caspari var en tysk-norsk teolog som fikk stor innflytelse på luthersk teologi og kirkeliv i Norge. Han ble født i Dessau, Tyskland, av jødiske foreldre og konverterte til kristendommen i 1838.

I 1847 ble han ansatt som lektor ved Universitetet i Christiania (Oslo), og i 1857 ble han professor i Det gamle testamente. Med sin forskning på profetbøkene (ikke minst Jesaja, Mika og Obadja) og ekspertise i hebraisk og andre språk, ble han en berikelse for den teologiske undervisningen. I en tid da liberalteologiske strømninger hadde begynt å spre seg i Europa, la hans forelesninger og skrifter vekt på en tekstnær forståelse av Bibelen. Casparis mer bibelorienterte tilnærming til teologien påvirket flere generasjoner av prester i Norge.

Caspari var også en pioner i forskningen på tidlige kristne trosbekjennelser og dåpsformularer, og bidragene hans fikk internasjonal anerkjennelse.

Sammen med sin professorkollega Gisle Johnson grunnla Caspari i 1858 Theologisk Tidsskrift for den evangelisk-lutherske Kirke i Norge. Dette ble en viktig plattform for å diskutere og fremme luthersk teologi og kirkeliv. I 1863 var han også med på å grunnlegge Luthersk Kirketidende, som ytterligere bidro til å spre luthersk lære i Norge.

Caspari ble i 1861 den første formannen for Centralkommitteen for Jødemissionen i Christiania. Hans jødiske bakgrunn ga ham en unik forståelse av forholdet mellom jødedom og kristendom, og arbeidet hans bidro til å bygge broer til jødene. Caspari Center for Biblical and Jewish Studies i Jerusalem (grunnlagt i 1982) er oppkalt etter ham.

Han virket også som medlem av Bibelselskapets sentralkomité og var en ledende kraft i arbeidet med å fremskaffe den første norske oversettelsen av Bibelen.

Ikke minst sto han – sammen med Gisle Johnson – i 1868 bak oversettelsen og utgivelsen av Konkordieboken på norsk. Bare noen få av de lutherske bekjennelsesskriftene som inngår i Konkordieboken var (og er) læremessig forpliktende for Den norske kirke. Men Casparis virksomhet på dette og andre områder bidro til å gi norsk kristenliv en sterkere luthersk identitet.

(Fra Bibelkalender for Den Lutherske Bekjennelseskirke 2026)

    Mitt hjerte alltid vanker

    Mitt hjerte alltid vanker
    i Jesu føderom,
    der samles mine tanker
    som i sin hovedsum.
    Der er min lengsel hjemme,
    der har min tro sin skatt;
    Jeg kan deg aldri glemme,
    velsignet julenatt!

    Slik begynner en av våre mest elskede julesalmer, skrevet av den danske dikteren og presten Hans Adolph Brorson i 1732. Salmen feirer Jesu fødsel som en hellig og underfull hendelse. Den enkle, men gripende teksten inviterer oss til å tenke over julens budskap.

    I juleevangeliet sier engelen til hyrdene – etter å ha fortalt dem om en stor glede, en nyfødt frelser i Davids by som er Messias, Herren: «Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe» (Luk 2,10-12).

    Og Brorson uttrykker en lengsel etter å bli med, han også, til Jesu føderom. Hjertet hans vanker (vandrer) stadig dit, fylt av ærefrykt. Han sier at det enkle krybberommet skal være hans «hjertes frydeslott» (vers 2), et åndelig hjem. For det som der har skjedd er så ufattelig stort og gledelig.

    «Under uten like, hvor kan jeg vel forstå…» Det er jo Gud av himmerike som av kjærlighet til oss mennesker har latt seg føde som et lite og sårbart barn. Jesus er på samme tid sann Gud og sant menneske. Men hvorfor ble han ikke heller født på et kongelig palass og lagt i en praktfull seng med silkedyne? I stedet velger Gud å bli født i enkle, fattige kår og lagt i en krybbe med høy og strå? Slik blir det veldig tydelig at Frelseren og frelsen er tilgjengelig for alle. Han ble fattig for å gjøre oss rike (2 Kor 8,9).

    Til slutt bryter Brorson ut i en lovprisning av Jesus, fylt av takk og hengivenhet:

    Akk, kom, jeg opp vil lukke
    mitt hjerte og mitt sinn
    og full av lengsel sukke:
    Kom, Jesus, dog herinn!
    Det er ei fremmed bolig,
    du har den selv jo kjøpt,
    så skal du blive trolig
    her i mitt hjerte svøpt.

    Jeg gjerne palmegrene
    vil om din krybbe strø,
    for deg, for deg alene
    jeg leve vil og dø.
    Kom, la min sjel dog finne
    sin rette gledes stund,
    at du er født herinne
    i hjertets dype grunn!

    Ja, for tanken på Jesu store kjærlighet og fullbrakte frelsesverk for oss, gjør at vi blir fylt av kjærlighet og takknemlighet tilbake. Vi vil at Han skal bo hos oss og ta stadig mer plass. Fordi han har levd og dødd for oss, vil også vi gjerne leve og dø for ham. Vi tilhører ikke lenger oss selv. Vi er kjøpt, og prisen betalt (1 Kor 6,19-20).

    Jesus er svaret på menneskenes dypeste lengsler og behov for frelse, fred og glede, også i 2025 og i året som ligger foran oss.  «Må Kristus ved troen bo i deres hjerter og dere stå rotfestet og grunnfestet i kjærlighet» (Ef 3,17).

    Debatt om romerkirken vs. lutherdommen

    I forbindelse med at det i vår skulle velges en ny pave i Roma, oppsto en intens og langvarig debatt i den kristne dagsavisen Dagen. Redaktør Tarjei Gilje diskuterte den 7. mai en påstand fra evangelist Jørn Strand om at den katolske kirke er vranglærende. Som bevis ble nevnt læren om pavens ufeilbarlighet, Maria-dyrkelsen og helgendyrkelsen. Den lutherske teologen Jan Bygstad fremholdt da i en artikkel – «Romerkirken og reformasjonen» – at det i virkeligheten er læren om selve frelsen som er det helt sentrale i romerkirkens avvik fra Bibelen. Der den klare bibelske og lutherske læren er at «mennesket frelses ene og alene på grunn av Kristi gjerning som vår stedfortreder, ved tro, uten noen gjerning eller fortjeneste fra vår side», ser Rom rettferdiggjørelsen «som en helbredelsesprosess, der mennesket samarbeider med Guds nåde og gradvis forvandles».

    Den lutherske læren – med sine slagord om Skriften alene, Troen alene, Nåden alene og Kristus alene – ble forbannet av det romerske Tridentinerkonsilet 1548-63. Bygstad poengterte at «avvisningen av evangeliet og av den lutherske frelsesforståelsen er den samme i dag som i reformasjonsårhundret … Det eneste som er endret siden den gang, er samtaleklimaet … Romerkirken forkynner et annet evangelium.» (Dagen 12. mai 2025)

    Protestene fra romersk-katolsk side kom raskt og på løpende bånd. Tre lærere tilknyttet Høgskolen NLA (Norsk Lærerakademi), Kim Larsen, Dag Øivind Østereng og Peder Solberg, alle tidligere lutheranere, skrev hver sine motinnlegg. Bygstads anklage om «et annet evangelium» er ifølge dem en alvorlig påstand og en grov forenkling. For også romerkirken lærer at mennesket frelses av nåde, ved troen. «Rettferdiggjørelsen forstås i katolsk teologi ikke som en gjerning av oss, men en nådens gave som også forvandler,» skriver Kim Larsen, og oppsummerer at «kjernen i denne konflikten handler … om autoritet. Hvem har fått myndighet til å tolke Skriften og forkynne evangeliet på Kirkens vegne (jf. Matt 16,18–19)? Når Skriften løsrives fra Kirkens autoritet, blir det i realiteten hver mann sin pave. Bygstad avviser Roma, men tar selv plass på stolen.» (Dagen 14. mai 2025)

    På det siste svarte Bygstad at selv om det er sørgelig at den protestantiske kristenhet er blitt svært oppsplittet, er alternativet – å underordne seg pavens autoritet – «ikke holdbart, rett og slett fordi det er ubibelsk. Å gi lederen for et religiøst hierarki en slik myndighet, er å institusjonalisere et epistemologisk hegemoni som allerede i utgangspunktet gjør det umulig å stille spørsmålstegn ved noe som helst av det som læres. Autoriteten blir selvbekreftende, det kan pr. definisjon ikke finnes noen motsetning mellom Skrift og kirke. Kirkens lære fungerer som teologisk overbygning over og legitimering av den pavelige autoritet.»

    «Den lutherske bekjennelsen hviler rent erkjennelsesteoretisk i overbevisningen om at Bibelen er klar fordi den er «Den Hellige Ånds bok». Den Hellige Ånd vet å tale klart, tydelig og forståelig, – han driver ikke med tåketale som må «tolkes» av en kirkelig autoritet som gjør krav på enerett til å forstå det bibelske vitnesbyrd korrekt. Det tolkningsmonopol som paven gjør krav på, gjør mennesket avhengig av Rom som synlig frelsesinstitusjon i stedet for av Guds Ord. Men det er en hovedsak for reformasjonen å fremholde at Skriften alene er troens kilde, og at et menneskes evige salighet står og faller med forholdet til Guds ord: «Hør, så skal du leve!» (Jes 55,3)»

    Vedrørende rettferdiggjørelsen, svarer Bygstad at han er fullt klar over at også Rom lærer at frelsen er «av nåde»: «Problemet er imidlertid at Rom legger noe annet i nådebegrepet enn den lutherske tro og bekjennelse gjør.» Han henviser til vedtak fra tridentinerkonsilet som dogmefestet hva som er forpliktende katolsk lære (og som bekreftes av Den Katolske Kirkes Katekisme), blant andre Canon 9:

    «Hvis noen sier at den ugudelige rettferdiggjøres av tro alene, og forstår dette slik at intet annet som kan medvirke til rettferdiggjørelsens nåde, er nødvendig, og at det på ingen måte er nødvendig for ham å forberede eller disponere seg med en bevegelse av egen vilje: Han være forbannet!»

    Tridentinerkonsilet fordømmer med rene ord det som er sentrum i luthersk evangelieforståelse – og Paulus’ undervisning i Rom 3-4 og Gal 2-4. «Det skjelnes ikke mellom rettferdiggjørelse og helliggjørelse, mennesket er rettferdiggjort i samme grad som det er helliggjort. Rettferdiggjørelsen er en gradvis helbredelsesprosess der nåden samvirker med den frie vilje. Av denne grunn tales det om «fortjeneste» (meritum) i denne sammenheng.» Men, understreker Bygstad videre, «det trengs intet i tillegg til det Jesus har gjort, Jesu rettferdighet er fullkommen: Dette er ikke noe som er avhengig av min helliggjørelse, det Jesus har gjort er fullt tilstrekkelig til å stå rettferdiggjort i Guds øyne. Han tilføyer at «begrepet «rettferdiggjørelse» som Paulus anvender særlig i Romer- og Galaterbrevet, er hentet fra samtidens rettsspråk: Det betyr «frikjennelse». Når en person står anklaget i retten, og retten finner ham uskyldig, blir han frikjent. Slik blir en synder frikjent fordi Jesus har gått i hans sted (Rom 3,21ff).»

    Til dette svarte katolikkene at Bygstads og den gamle lutherske lære om rettferdiggjørelsen, der «mennesket blir rettferdig, ikke fordi det er blitt forvandlet, virkelig rettferdig, men fordi Gud sier det,» er noe som «reduserer evangeliet til et stykke religionspsykologisk spill, og frelsen til et teologisk regnestykke i himmelen». (Dagen 25.06)

    Ifølge Bygstad er dette en bespottelig påstand. «Fundamentalt i Paulus’ undervisning om rettferdiggjørelsen er ordene om Abraham: «Abraham trodde Gud, og det ble tilregnet ham som rettferdighet» (1 Mos 15,6; Rom 4,3 Gal 3,6). Det er Herren som gjør dette, «tilregner» rettferdighet. Det er dette som er saken i den lutherske bekjennelse (Conf Augustana, art 4). … Lutherdommen fornekter ikke på noen måte helliggjørelsen, at det også skjer noe i menneskets liv, men avviser bestemt – med Paulus – at våre gjerninger/helliggjørelse kan bidra noe som helst i rettferdiggjørelsen.»

    Bygstad ble videre beskyldt for å ha en dårlig økumenisk holdning, ved å «bli værende på 1500-tallet i dialogen om katolsk tro». «Den katolske kirke har utdypet og presisert sin forståelse i nyere tid.» Det ble henvist til «Felleserklæringen om rettferdiggjørelsen» som i 1999 jo ble undertegnet av representanter for både den lutherske og romersk-katolske kirke. Bygstad repliserte at de lutherske undertegnerne den gang var liberalteologer og på ingen måte gode representanter for ekte lutherdom.

    I tillegg til Jan Bygstad og de nevnte katolikkene, var også en rekke andre debattanter involvert, blant dem bibelskolelærer, forkynner og tidligere redaktør i Dagen, Johannes Kleppa. I artikkelen «NLA ble ikke opprettet for å fremme katolsk teologi» undret han seg over at ansatte ved NLA Høgskolen er forsvarere av katolsk lære og angriper luthersk lære. Basis for skolen er nemlig fortsatt: «NLA Høgskolen bygger på den kristne tro slik den er uttrykt i Bibelen og den evangelisk-lutherske bekjennelse.» Han «opplever det som et stort problem og som illojalitet å bruke den tilliten en har fått ved en luthersk institusjon … til å fremme katolsk teologi.»

    Jan Bygstad fortjener takk for sitt solide forsvar av luthersk lære i hele tretten debattartikler som ble lærerike for mange lesere. I vår tid, hvor det er så vanlig at kristne ledere relativt enkelt konverterer fra lutherske kirker til Rom, er det nødvendig å gjøre det klart hvor store forskjeller det faktisk er mellom romersk-katolsk og ekte luthersk lære. Sofie Braut, en av redaktørene i Dagen, mente at samarbeidet mellom lutheranere og katolikker i politisk-etiske og sosial-etiske spørsmål kanskje må revurderes, etter at debatten har vist hvor stor den teologiske kløften i virkeligheten er.

    (Publisert i Tidskriften Biblicum, 4/2025 – «Utblick över samtiden» )

    Johann von Staupitz – Luthers skriftefar og støttespiller

    Johann von Staupitz (ca. 1460–1524) tilhørte en saksisk adelsslekt. Som ung mann trådte han inn i tiggermunkordenen augustinereremittene i München og ble i 1497 leder for klosteret deres i Tübingen. I 1500 oppnådde han doktorgraden i bibelteologi. Han mente at alle munker og teologistudenter burde konsentrere seg om bibellesing, noe som langt fra var noen selvfølge den gangen. Staupitz var kjent for sin fromhet og forkynnelse, og i 1503 ble han valgt til generalvikar (leder) for de tyske augustinereremittene. På denne tiden ble han også kalt av kurfyrst Fredrik den vise til dekan for teologifakultetet ved det nyopprettede universitetet i Wittenberg, hvor han dessuten virket som professor i bibelteologi.

    I 1506 møtte han den unge augustinermunken Martin Luther i Erfurt. Luther var plaget av intens syndsbevissthet og frykt for Guds dom, og han bekjente sine synder hyppig – noen ganger i timevis. Staupitz lyttet og var en tålmodig veileder. Han pekte på Kristi blod som tilstrekkelig for frelse og oppfordret Luther til å se på Kristus og Guds nåde istedenfor å fokusere på seg selv og sin egen fortvilelse. “Se på Kristi sår,” sa han ofte. «Om det ikke hadde vært for dr. Staupitz, hadde jeg sunket ned i helvete,» sa reformatoren senere.

    Staupitz rådet også Luther til å studere og undervise for å overvinne sin indre uro. Luther oppnådde den teologiske doktorgrad, og Staupitz lot ham i 1512 overta lærestolen i bibelteologi ved universitetet i Wittenberg.

    Da Luther i 1517 offentliggjorde sine 95 teser mot avlatshandelen, støttet Staupitz ham. Han så tesene som kritikk av kirkelige misbruk, ikke som et angrep på kirkens lære. Da Luther ble anklaget for kjetteri, ble Staupitz utnevnt til å mekle. Han arrangerte i 1518 et møte i Augsburg, hvor han frigjorde Luther fra lydighetsløftet til augustinerordenen. Dette ga Luther frihet til å forsvare sin lære, samtidig som det beskyttet ordenen mot skandale. Staupitz viste med dette en balanse mellom lojalitet til pavekirken og omsorg for Luther.

    I 1520 krevde pave Leo X at han skulle fordømme Luthers “kjetterier”, men Staupitz vegret seg mot å gjøre det fullt ut. Han sa fra seg vervet som generalvikar, flyttet sørover, gikk over til benediktinerordenen og ble abbed i Salzburg, hvor han døde 28. desember 1524. I sitt siste brev til Luther uttrykte han sorg over reformasjonens splittelse av kirken, men beholdt vennskapet.

    Evangeliet er Guds kraft til frelse

    Åpningsforedrag ved Den Lutherske Bekjennelseskirkes 9. kirkemøte – på leirstedet Solgry i Sveio 1 – 3 august 2025

    «Evangeliet er Guds kraft til frelse» – disse ordene er fra Romerne 1,16 – nærmere bestemt andre del av vers 16. I første del av verset står disse ordene: «Jeg skammer meg ikke over evangeliet» – det som vi har satt som tema for denne kirkemøte-helgen. Apostelen Paulus’ brev til menigheten i Roma – skal vi fokusere på disse dagene.

    Martin Luther mente at Romerbrevet er det viktigste skriftet i Det nye testamente: «Det inneholder evangeliet i all dets klarhet og renhet. Og det er vel verdt at alle kristne lærer det brevet utenat, ord for ord, og tar det til seg hver eneste dag som det daglige brød for sjelen sin. Vi kan aldri lese og grunne på det for mye, for jo mer vi fordyper oss i det, jo mer dyrebart blir det. Og jo bedre smaker det. (…)

    I dette brevet finner vi i rikeste monn de tingene en kristen burde vite, nemlig hva lov, evangelium, synd, straff, nåde, tro, rettferdighet, Kristus, Gud, gode gjerninger, kjærlighet, håp og korset er for noe, og hvordan vi skal oppføre oss overfor alle, enten de er rettferdige eller syndere, sterke eller svake, venn eller fiende.»

    Ja, Romerbrevet skiller seg ut blant Paulus sine brever. I de andre brevene skriver han til menigheter eller personer som han personlig allerede kjenner fra før. Han har vært på besøk hos dem tidligere og gitt undervisning i den kristne apostoliske læren. Og Paulus skriver brev til dem fordi det kanskje er en spesiell situasjon som har oppstått. Han har hørt om noen utfordringer de har, som han vil skrive om for å hjelpe og oppmuntre.

    Men når det gjelder menigheten i Roma, som dette brevet er adressert til, har Paulus ennå aldri vært på besøk der. Derfor er brevet ganske annerledes. Det er litt som et introduksjonsbrev, der han presenterer den læren han forkynner. Så dette er først og fremst et teologisk lærebrev, med en systematisk og nokså grundig framstilling av den kristne læren, med dens forskjellige lærepunkter.

    Tidspunktet da Paulus skrev dette var antagelig ca 57 e. Kr., og apostelen oppholdt seg sannsynligvis i byen Korint i det sørlige Hellas. Han var på sin tredje misjonsreise. Det var gått om lag 27 år siden Jesus døde på korset og oppsto på den tredje dagen, fór opp til himmelen, og utøste sin Ånd på pinsedagen.

    Når vi leser om pinsedagen i Apg 2, nevnes det der at jøder fra mange ulike land var til stede og hørte sine egne språk bli talt – deriblant noen fra Roma. Så det er ikke usannsynlig at den kristne menigheten i Roma ble grunnlagt av noen jøder som var blitt døpt i Jerusalem på pinsedagen og etterpå reiste tilbake til Italia. Men da Paulus skrev Romerbrevet noen tiår senere, var det nok blitt et flertall av ikke-jødiske kristne i menigheten i Roma.

    Romerbrevets innledning

    Jeg tenker nå først å gå relativt raskt gjennom de femten første versene av kap 1 – som utgjør en lang og fin innledning – før vi skal se nærmere på vers 16 og 17, to veldig berømte vers som uttrykker selve temaet for hele Romerbrevet.

    Vi leser fra begynnelsen: Paulus, Kristi Jesu tjener, hilser dere, jeg som er kalt til apostel og utvalgt til å forkynne Guds evangelium, 2 det som Gud på forhånd har gitt løfte om gjennom sine profeter i hellige skrifter. 3 Det er evangeliet om hans Sønn, Jesus Kristus, vår Herre, kommet som menneske av Davids ætt, 4 ved hellighets Ånd stadfestet som Guds mektige Sønn ved oppstandelsen fra de døde. 5 Ved ham har jeg fått nåde og aposteloppdrag for at jeg skal føre mennesker av alle folkeslag til lydighet i tro, til ære for hans navn. 6 Blant dem er også dere som er kalt til å høre Jesus Kristus til. 7 Jeg hilser alle dere i Roma, dere Guds elskede som er kalt til å være hellige: Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus!

    Det er mye flott her som vi kunne ha stanset opp ved. Vi kan merke oss at Paulus gjør et poeng ut av at han som skriver dette er kalt av Gud til å være apostel og forkynne Guds evangelium. Det er ikke sitt eget budskap Paulus driver og lærer ut til andre, og han har ikke kalt seg selv til dette. Nei, han er utsendt og har fått aposteloppdrag av Jesus, Kristus, Messias, som profetene i Det gamle testamente hadde talt og skrevet om. På veien til Damaskus, hadde Jesus møtt kristenforfølgeren Sauulus og kalt ham til apostel. Evangeliet handler om ham, Jesus, Guds Sønn, sann Gud og sant menneske, og hva han har gjort for oss.

    Vi leser videre fra vers 8: Først av alt takker jeg min Gud ved Jesus Kristus for dere alle, for i hele verden blir det fortalt om deres tro. 9 Gud selv, som jeg av hele mitt hjerte tjener med evangeliet om hans Sønn, er mitt vitne på at jeg alltid husker på dere i mine bønner. 10 Jeg ber stadig om at det endelig en gang må lykkes for meg å komme til dere, om Gud vil. 11 For jeg lengter etter å se dere, så jeg kan gi dere del i en Åndens gave for å styrke dere 12 – eller rettere sagt: for at dere og jeg sammen kan bli oppmuntret ved vår felles tro.

    13 Jeg vil at dere skal vite, mine søsken, at jeg ofte har satt meg fore å komme til dere, men jeg er blitt hindret helt til nå. For jeg ville gjerne høste frukter også hos dere, som blant de andre folkeslagene. 14 Grekere og barbarer, lærde og ulærde – alle står jeg i gjeld til. 15 Derfor ønsker jeg å forkynne evangeliet også for dere i Roma.

    «Grekere og barbarer», står det i vers 14, og dette er et uttrykk som betyr: alle folkeslag utenom jødene. Barbarer høres nokså negativt ut for oss; vi snakker jo iblant om at noen oppfører seg barbarisk. Men her er ordet barbarer ikke egentlig et skjellsord, men et ord som ganske enkelt betegner folk som ikke snakket verdensspråket gresk eller som var fremmed for gresk kultur. I Roma var gresk språk og kultur allment kjent. Men, når det gjelder kunnskap om evangeliet og det å få del i frelsen, stiller alle likt, uansett grad av dannelse, intelligens og kultur.

    Paulus «står i gjeld til alle», sier han, så han forkynner ikke evangeliet bare fordi han har lyst. Nei, han skylder medmenneskene sine å dele evangeliet med dem. Det er hans plikt. Tidligere hadde han vært en som med stor iver prøvde å hindre den kristne kirken og evangeliet. Han hadde ødelagt for de kristne så mye han kunne. Nå var han svært lei seg for dette og desto ivrigere etter å utbre evangeliet og få se det bære rik frukt og kirken vokse. Han ønsket inderlig at de kristne i Roma måtte bli styrket i troen sin, ved Den Hellige Ånd. «Derfor ønsker jeg å forkynne evangeliet også for dere i Roma. For… – og så kommer det:

    Romerbrevets tema


    For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro.

    Her gir Paulus leserne temaet for brevet. Det er dette som er selve kjernen i det budskapet han forkynner som apostel. Her får vi det likesom i et nøtteskall.

    Han skammer seg ikke over å forkynne dette budskapet over alt der han kommer, for både jøder og grekere. Nei, han forkynner evangeliet med stor frimodighet, selv om han godt vet at dette er en dårskap for grekerne og denne verdens vise. Og han vet at de fleste blant jødene tar veldig anstøt av budskapet om Jesus, den korsfestede og oppstandne Messias. For jødene gikk jo og forventet at Messias skulle være den herlige, ærerike, mektige jødiske kongen. Men Paulus reiste nå rundt og forkynte at Jesus fra Nasaret – som var blitt hengt som en forbryter på et kors for å dø den mest ydmykende og pinefulle døden som kunne tenkes – at han var Guds Messias og at på grunn av denne korsfestede mannen så er vi frelst, uten at vi behøver å gjøre noe eller bidra med noe selv, ja vi kan heller ikke gjøre noe selv for å bli frelst! Det er en gave – og helt gratis. Dette virket bare helt dåraktig, syntes mange. Jesus hadde forberedt disiplene sine på at de kom til å bli foraktet og hatet av mennesker for hans skyld (Joh 15,20). Paulus var derfor helt forberedt på slike reaksjoner.

    To tusen år senere er det ikke fritt for at mange av oss kristne dessverre iblant skammer oss litt. Kanskje fordi vi merker at vi er ganske få, og majoriteten i samfunnet rister litt på hodet av oss. Vi skulle ønske at vi hadde mer frimodighet når vi merker motstanden. Blant forskjellige ting ved det bibelske budskapet mange reagerer imot, er dette at menneskene av naturen er hjelpeløst fortapt på grunn av synden i oss, at vi alle trenger frelse, men ikke selv har noen evne og kraft til å bidra til vår frelse. For de fleste i samfunnet vårt er opplært til å tenke at de er ressurssterke og gode på bunnen selv om de ikke er helt perfekte, og at de bør stole på seg selv og sitt eget hjerte og si med selvtillit: «you can do it!». Men så kommer vi og sier: «Nei, det er ikke slik i åndelige ting, i det som har med Gud og frelsen å gjøre». Da blir det reaksjoner.

    Paulus hadde tidligere hatt veldig god selvtillit fordi han var en lovlydig og vellykket fariseer, men alt det regnet han nå som som verdiløst skrap, som han skriver i Filipperbrevet. Nå hadde han sin stolthet i Kristus Jesus (Fil 3,3). Og han skammet seg overhodet ikke over evangeliet om Jesus, dette var hans store skatt og det mest verdifulle for ham. La oss tenke som ham, selv om vi er fullt klar over at mange andre anser det kristne budskapet som en anstøtelig dårskap.

    Guds kraft til frelse

    For Paulus vet at evangeliet «er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker». Evangeliet om Jesus er overhodet ikke noe svakt og ubetydelig og noe å skamme seg over. Tvert imot. Kristus er Guds kraft og Guds visdom (1 Kor 1,24). Her er noe som er visere og sterkere enn all menneskelig visdom, styrke og kraft.

    Evangeliet er Guds kraft. Det greske ordet for kraft her er dynamis, som vi finner igjen i det norske ordet dynamitt. Evangeliet har sprengkraft i seg, det er sterke saker. Guds ord er levende og virkekraftig (Hebr 4,12). Jesus sier: De ordene jeg har talt til dere, er ånd og liv (Joh 6,63). Gud Den Hellige Ånd virker gjennom sitt ord, han virker med en overnaturlig kraft når et menneske hører eller leser ordet, synger det, minner seg selv på det, tenker på det.

    Evangeliet er «Guds kraft til frelse – for hver den som tror». Alle mennesker er i behov av frelse, på grunn av synden som stenger oss ute fra himmelen og saligheten og livet med Gud. Evangeliet er budskapet om frelsen, frelse fra synden, døden, djevelen og helvete. Men, det gir ikke bare informasjon om denne frelsen. Nei, det lover og overrekker også selve gaven, frelsen. Og det har altså som nevnt i seg en aktiv, overnaturlig og guddommelige virkekraft som skaper den troen som trengs for at gaven skal bli tatt imot og mennesker få personlig del i frelsen som Jesus har vunnet for oss. For Guds løfter om frelse kan vi bare ta imot ved troen, ikke på noen annen måte.

    Evangeliet er Guds kraft til frelse – for hver den som tror, jøde først og så greker. Uttrykket «jøde først og så greker» handler kun om en rekkefølge, at jødefolket fikk løftene om Messias før andre. Tenk på Abraham, som fikk vite av Gud at i hans ætt skulle alle slekter på jorden bli velsignet (1 Mos 12,3). Messias ble senere født i Davids by, Betlehem, og noen jødiske sauegjetere fikk høre nyhetene først. Jesu første disipler, som han underviste i tre år, var jøder. Og når apostelen Paulus, som selv var jøde, kom til en ny by for å forkynne evangeliet, gikk han vanligvis først til synagogen for å snakke med jødene. Deretter gikk han til de andre, grekerne. Ordet «greker» her i teksten står for alle som ikke er jøder. Løftene om frelse gjelder alle folkeslag. Og både jøder og grekere behøver å ta imot evangeliet om frelsen ved troen. Det er den eneste måten. Sånn sett er det ingen forskjell. Men med hensyn til rekkefølgen var det en forskjell. Og det er viktig at evangeliet om Jesus må bli forkynt blant jødefolket også nå i vår tid.

    Guds rettferdighet

    Evangeliet er altså Guds kraft til frelse – for hver den som tror, jøde først og så greker.

    «For…» står det videre, i begynnelsen av vers 17 – og her får vi en forklaring på hvorfor evangeliet er Guds kraft til frelse for hver den som tror: For i det åpenbares Guds rettferdighet, av tro og til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro.

    Guds rettferdighet er nødvendig for å bli frelst. Mennesket trenger å eie Guds rettferdighet, «rettferdigheten fra Gud», eller «den rettferdighet som gjelder for Gud», som det greske uttrykket dikaiosyne Theou også kan oversettes. Vi trenger å stå som rettferdige for ham, dvs. at vi i Guds øyne er akkurat slik Gud vil ha oss. Og Hans vilje er at vi skal være hellige, rene og rettferdige.

    Men mange har blitt forvirret når de har lest dette verset: Hva menes egentlig med uttrykket «Guds rettferdighet»? Det kan ha ulike betydninger i ulike sammenhenger. Og det naturlige mennesket tenker da med en gang på betydningen at Gud er en som dømmer rettferdig; Gud er hellig og streng, fordømmer synden vår og lar ikke den skyldige slippe straff. Denne Guds rettferdighet står det jo en hel del om i Bibelen. Men er dette evangeliet? «Evangelium» (gresk: evangelion) betyr jo «et godt og gledelig budskap». Og Guds rettferdige fordømmelse av synden som bor i oss alle – det er vel ikke et budskap som gjør oss glade? Nei, dette er lovens budskap, og ikke evangelium.

    Martin Luther fortalte at han hadde pleid å hate dette uttrykket – «Guds rettferdighet». For han tenkte da bare på Guds dømmende rettferdighet, at Gud krever at vi syndige mennesker lever et hellig og rettferdig liv. Men dette klarte Luther ikke! Han ble fortvilet og sint på Gud fordi han skjønte at det var umulig for ham å oppfylle kravene. Som munk i augustinerklosteret skjønte han ikke hva Paulus mente i dette verset i Romerbrevet. Men etter hvert begynte det å lysne for han, da han fordypet seg i studiet av Bibelen der han gikk til grunnteksten på gresk.

    Og en dag i året 1518 eller tidlig i 1519, mens han satt i studiekammeret sitt og grublet over dette verset, fikk Luther sin store aha-opplevelse. Han så plutselig noe som han ikke hadde sett klart tidligere: Uttrykket «Guds rettferdighet» handler jo ikke her om Guds dømmende rettferdighet, men om Jesus og hans rettferdighet – en rettferdighet fra Gud, en rettferdighet som gjelder for Gud og som åpenbares, overrekkes og gis til oss i evangeliet, i ord og sakrament. Troen får lov å bare helt passivt ta imot denne rettferdigheten fra Gud som en gave. Dette verset handler ikke om noen krav, men om at Gud har forbarmet seg over oss og i evangeliet gir oss alt det vi behøver!

    Luther forteller: «Nå kjente jeg meg nesten som om jeg var født på ny, som om portene til paradis hadde åpnet seg, så jeg kunne gå inn. Nå viste hele Skriften seg med et annet ansikt for meg. Jeg fløy gjennom de forskjellige skriftene etter hukommelsen og fant frem parallelle uttrykk.» Nå var det som om alle puslespillbrikkene likesom falt på plass.

    Ja, det står jo også bare noen kapitler senere i Romerbrevet om «Guds rettferdighet som gis ved troen på Jesus Kristus til alle som tror … Alle har syndet og mangler Guds herlighet. Men ufortjent og av hans nåde blir de erklært rettferdige, fordi de er blitt frikjøpt i Kristus Jesus» (Rom 3,22-24), frikjøpt med hans blod. Vi får bare tro på ham som erklærer den ugudelige rettferdig (Rom 4,5), fordi Menneskesønnen har gitt seg selv som løsepenge for oss (1 Tim 2,5-6; Matt 20,28).Gud venter ikke til han ser at vi har fått skikk på livet vårt. Nei, han overrekker gaven til oss med en gang, uten betingelser. Vi får bare ta imot og stole på dette herlige og sanne budskapet. Og ved troen, som tar imot gaven, eier vi da Guds fullkomne rettferdighet, allerede her og nå. Og den rettferdige skal leve ved troen.

    Den rettferdige skal leve ved troen

    Den siste setningen der siterer Paulus fra den gammeltestamentlige profeten Habbakkuks bok, det 2. kapitlets 4. vers. På Habakkuks tid var det dramatiske tilstander i Israel. Verden holdt på å rase sammen for folket. For på grunn av den åndelige utroskapen deres mot Gud, ble kaldeerne, et nabofolk fra øst, sendt for å tukte israelsfolket. De herjet, og situasjonen var skremmende og fryktelig. Da, når alt ser veldig mørkt ut, lyder budskapet fra Herren Gud, at, de hovmodige og oppblåste skal falle og gå til grunne. Men «den rettferdige skal leve ved sin tro».

    Det er interessant at i denne sammenhengen er det ikke noen teologisk diskusjon om hvordan et menneske blir frelst og rettferdig for Gud. Men Paulus siterer dette verset likevel. For selv om det på en måte er annerledes, er det også mye likt: Deres eneste håp den gangen for lenge siden var Guds løfte, å bare stole på det, stole på Guds ord. Det var alt de hadde å klamre seg til. Troen alene. Og det er det samme for oss alle, slik Paulus skriver om i Romerbrevet: Samtlige av oss er fortapte syndere, og det eneste håpet vårt er rettferdigheten fra Gud, den han åpenbarer og overrekker oss i evangeliet, som en gave, helt gratis – Jesu fullkomne rettferdighet, som absolutt holder mål overfor Gud. Vi får klamre oss til sannheten at vi for Jesu skyld står som rettferdige for Gud. Og den rettferdige skal leve ved sin tro. Ved troen alene.

    «Av tro til tro», som Paulus skriver – hva betyr det? Dette forteller oss at frelsen fra begynnelse til slutt er uten lovgjerninger eller prestasjoner fra vår side. Vi hører det glade budskapet om det Jesus har gjort for oss, at det er fullbrakt, og av bare nåde, uten at det kreves noen lovgjerninger. Gaven skal bare tas imot fritt og for intet – av troen. Vær så god! Og når vi hører dette, er det et så fantastisk budskap at det også vekker troen til live i oss. Det fører oss til tro. Så altså: «Av tro – til tro».

    Guds rettferdighet åpenbares

    Tro er det motsatte av fortjenstfulle gjerninger (Ef 2,8-9; Gal 2,16). Tro er å bare tillitsfullt stole på løftet fra Gud. Det er ikke tro «pluss noe annet» som frelser oss. Det fins ingen tillegg som kreves. Det er bare troen alene. «Av tro til tro» handler derfor ikke om at det er troen som virker eller får i stand rettferdigheten. Å tro er å ta imot det Gud har gjort ferdig og som tilbys i evangeliet. Den rettferdigheten som gjelder for Gud – og som åpenbares i evangeliet – er ikke en «potensiell» rettferdighet, men en virkelig rettferdighet fra Gud. Den fins der allerede før noen forkynner om den og før noen tar imot den i tro.

    Det er ikke slik at Guds frelsende rettferdighet plutselig blir til – begynner å eksistere – når et menneske tror. Nei, når det står at den guddommelige rettferdigheten «åpenbares» – eller helt ordrett oversatt: «avdekkes» (gresk: apokalýptetai) – i evangeliet, forutsetter det at den allerede fins før denne avdekkingen og åpenbaringen skjer.

    En god sammenligning er en skulptur som snart skal avdukes og presenteres for offentligheten. Kunstneren er allerede ferdig med arbeidet, skulpturen eksisterer og står helt klar, tildekket av en duk. Og så, når tiden er inne, blir den avdekket og åpenbart for menneskene som er til stede. Nå ser de den endelig.

    På en lignende måte er det med evangeliet og den frelsende rettferdigheten som gjelder for Gud. Av naturen ser ikke vi mennesker denne. Vi skjønner oss ikke på den. Men Jesu fullkomne rettferdighet og det fullbragte frelsesverket hans er uansett en realitet – før vi kommer til tro på ham, tar imot rettferdigheten hans og får del i alle velsignelsene av frelsen han har vunnet for oss. Troen får ta imot noe som allerede eksisterte og som Gud Den Hellige Ånd åpenbarer og avdekker for oss i evangeliet.

    Dette er det evangeliet vi i den kristne kirken og i Den Lutherske Bekjennelseskirke har fått motta. Et herlig budskap som setter fri og gjør oss glade og som vi overhodet ikke trenger å skamme oss over – at Gud «i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss» (2 Kor 5,19). Gud har betrodd dette budskapet til oss for at vi skal dele det med andre, nye generasjoner av mennesker både her i Norge og i andre land. Menneskene innbiller seg jo i utgangspunktet at vi må jobbe på for å oppnå eller vinne frelsen ved vår egen lydighet og trofasthet. Men den som søker rettferdigheten fra Gud, kan bare få den ved å ta imot den som en gave. Den er helt ferdig. Vi er bare mottakere – ikke vinnere – av rettferdigheten. Det er Jesus som har vunnet den – for oss.

    Dette er hovedtemaet i Paulus’ brev til romerne. Han skammet seg ikke over evangeliet, og det vil heller ikke vi gjøre. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro.

    Hold dere unna dem!

    «Jeg formaner dere, søsken, til å holde øye med dem som skaper splittelse og fører andre til fall ved å gå imot den lære dere har tatt imot. Hold dere unna dem!» Rom 16,17

    Dette bibelverset er et kall til sann enhet og troskap mot Bibelens lære. Herrens apostel formaner til å være på vakt mot dem som forvrenger den kristne læren og dermed skaper splittelse. Det som er splittende og som kan føre troende til fall, er altså de lærene som er i strid med den apostoliske lære. Jesu disipler kan ikke ha kirkefellesskap med mennesker som står for slike lærer, men må dra seg vekk fra dem, uansett hvor sympatiske og fine de ellers måtte fremstå.

    Dette verset taler sterkt inn i vår tid. For det er så vanlig i dag å mene at sannhet er noe relativt og at vi derfor bør være tilbakeholdne med å uttale oss tydelig om hva som er sant og usant. Det kan oppleves støtende for mange at Paulus her vektlegger sannhet over toleranse og ytre enhet. Idealet nå er jo felleskristen aktivitet og samarbeid, at det må være høyt under taket og rom for vidt forskjellige læreoppfatninger.

    Vi i Den Lutherske Bekjennelseskirke blir ofte oppfattet som veldig strenge når det gjelder læren om kirkefellesskap, fordi vi vil rette oss etter Skriftens mange formaninger og advarsler mot falsk lære. Ekte kristen enhet og enighet må alltid være basert på sannhetens ord i Bibelen. Avvik fra Guds Ords undervisning er aldri ufarlige, selv om de kanskje iblant kan virke små og ubetydelige. Som skrøpelige syndere er vi helt avhengige av å få den rette og uforfalskede medisinen. Falsk lære er som en surdeig som gradvis gjennomsyrer hele deigen (1 Kor 5,6; Gal 5,9), og det har fått alvorlige konsekvenser i kirkesamfunn rundt om i verden at Guds ords formaning om ikke å gi plass til falske lærere i så stor grad har blitt ignorert.

    Samtidig som vi skal være på vakt mot avvik fra den sanne læren, skal vi enda mere glede oss over sannheten, den rene bibelske læren, slik Jesus vil: «Dette har jeg sagt dere for at min glede kan være i dere og deres glede kan bli fullkommen» (Joh 15,11). I Romerbrevet er apostelen Paulus full av jubel over læren om vår rettferdiggjørelse av nåde alene, ved troen alene, for Kristi skyld alene.

    Vi har også grunn til å glede oss stort over enheten og enigheten med andre kristne, i vår egen lille kirke og i søsterkirker i andre land. I KELK-fellesskapet (Den konfesjonelle evangelisk-lutherske konferanse) har vi nå mer enn tretti søsterkirker rundt om i verden med samme tro, lære og bekjennelse. Dette fellesskapet er en herlig gave fra Gud og viktig å verne om. Kirkefellesskap handler ikke om å isolere seg, men først og fremst om noe positivt og gledelig, om å få være medarbeidere for sannheten, samarbeide om oppdraget å forkynne evangeliet for alle folkeslag og vinne mennesker for Guds rike.

    «Må tålmodighetens og trøstens Gud hjelpe dere alle til å vise enighet, etter Jesu Kristi vilje. Da kan dere samstemt og med én munn prise Gud, vår Herre Jesu Kristi Far» (Rom 15,5-6).

    Om dødshjelp

    «Selvmordsturisme» er et nytt fenomen. Folk reiser til Sveits for å få hjelp til å avslutte livet. Ny teknologi er tilgjengelig: «Sarco-poden» er en elegant utformet kapsel med plass til ett menneske. Den aktiveres med én knapp, og på ett minutt erstattes oksygenet i kapselen med nitrogen, så personen dør raskt og angivelig smertefritt – helt alene, uten medisinsk assistanse. Siden den er bærbar, gir den mulighet til å dø med utsikt til naturskjønne omgivelser.

    I Norge er det ulovlig å bistå ved selvmord, så utleie av Sarco-poder er foreløpig uaktuelt. Selvmordsforsøk er i seg selv ikke straffbart, men loven forbyr både eutanasi – også kalt aktiv dødshjelp (f.eks. når en lege setter en dødelig sprøyte) – og assistert selvmord (f.eks. når en pasient selv tar et medikament skrevet ut av lege).

    I Belgia, der eutanasi er lovlig, kan nå ikke bare fysiske, men også psykiske lidelser, inkludert spiseforstyrrelser, gi grunnlag for dødshjelp. Den opprinnelige 18-årsgrensen er fjernet.

    I Norge er omtrent halve befolkningen positive til dødshjelp. I medisinske miljøer og i politiske partier har det derimot mest vært skepsis. Men nylig har flere innenfor partiene ønsket seg en utredning av «selvbestemt assistert livsavslutning». TV2-dokumentaren Dødsenglene gjorde inntrykk – om menn som tilbyr seg å drepe folk som vil dø. Burde ikke alvorlig syke, fortvilte mennesker heller få et slikt tilbud fra helsevesenet?

    Dette handler om menneskesyn. Det er forskjell på mennesker og dyr. Veterinærens oppgave kan være å avlive gamle og syke dyr, mens legens oppdrag alltid har vært å redde liv og lindre smerte – ikke å avslutte liv. I den gamle hippokratiske ed for leger, heter det: «Jeg vil ikke gi dødelig gift til noen som ber om det, heller ikke gi råd om hvordan de kan ta sitt liv.»

    Legalisering av eutanasi kan lett gi syke og funksjonshemmede følelsen av å være en byrde for samfunnet – at deres liv, med «lavere kvalitet», ikke lenger har verdi. Det er ille at i Canada mener mange at fattige og hjemløse gjerne kan tilbys dødshjelp.

    Men mennesket er skapt i Guds bilde, og budet sier: «Du skal ikke slå i hjel.» Gud ga oss livet, og hvert menneske er verdifullt – uavhengig av alder, sykdom og funksjonsevne. Bibelen forteller om Job og hans store lidelser. Han ønsket at han aldri var blitt født (Job 3). Likevel var det ikke en aktuell løsning å ta sitt eget liv. Selvmord er å gjøre seg selv til herre over liv og død.

    Det bør nevnes at «behandlingsbegrensning» er noe annet enn eutanasi og legeassistert selvmord. Iblant er det bedre å la døden inntreffe naturlig enn å fortsette å gi en pasient livsforlengende medisin. Begrensning av behandlingen betyr ikke at en slutter å gi pleie og omsorg.

    Vi vil ha barmhjertighet med de lidende, gi trøst og lindring. Troen på Jesus gir håp midt i lidelse og død: «En mann av smerte, kjent med sykdom … Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han» (Jes 53). Ved sin korsdød og oppstandelse vant han over syndens og dødens makt. Alle som tar sin tilflukt til ham, har full tilgivelse, seier over døden og evig liv.

    Tor Jakob Welde

    (fra Bibel og Bekjennelse 2/2025)

    En oppsiktsvekkende ekteskapsinngåelse

    500 år siden – 13. juni 1525. Fra Wittenberg i Tyskland går det ut en nyhet som vekker stor oppsikt over hele Europa: Reformatoren Martin Luther har inngått ekteskap med Katharina von Bora, en tidligere nonne.

    Hva var egentlig så oppsiktsvekkende med dette? Mange var opptatt av at brudgommen var en tidligere munk, som jo i klosteret hadde avgitt løfte om å leve i livslangt sølibat. Bruden hans hadde også som sekstenåring lovet at hun aldri skulle gifte seg. Nå gjorde de det likevel. Hvordan kunne det være greit å bryte hellige løfter på den måten? Dette var en skandale, mente motstanderne av reformasjonen.

    Etter grundige bibelstudier hadde Luther forstått at både pavekirkens syn på ekteskapet og praksisen med klosterløfter var i strid med Guds ord. Det ekteskapelige samlivet ble foraktet som noe verdslig og kjøttslig. mens det å leve i kloster derimot ble betraktet som noe svært hellig. Luther begynte derfor å lære folk at klosterløfter ikke var bindende, og at de fullstendig burde avskaffes, siden de var i strid med Guds skaperordning. Det var galt å nekte noen å gifte seg. Ekteskapet er en gudgitt og god ordning for menn og kvinner, også for prester og tidligere munker og nonner.

    Klosterløftene var blitt avgitt under falske premisser, folk var blitt lurt av kirken til å bøye seg for menneskelige påfunn som var i strid med Guds evangelium. Da var det ikke feil å bryte slike løfter, erklærte Luther. Det var problematisk når de som levde i kloster innbilte seg at de førte et bedre liv enn vanlige kristenmennesker, og at de ved sin lydighet, disiplin og prestasjon forbedret sin stilling overfor Gud og hjalp seg selv til himmelen. Dette var jo å fornekte Kristus og Guds nåde. Det menneskeskapte systemet med klosterløfter og krav om et liv i sølibat tok heller ikke hensyn til de kristnes skrøpelighet og la på skuldrene deres en byrde de ikke var i stand til å bære. Resultatet var mye forskrekkelig umoral og hykleri i klostrene og blant prester og biskoper.

    Luthers skrifter fra årene 1520-1522 om nådens evangelium, om de kristnes frihet, om ekteskap og klosterløfter ble lest av svært mange, også i klostrene. Derfor hadde allerede mange mer ukjente prester, munker og nonner gått hen og giftet seg. Men det at den berømte reformatoren selv i 1525 tok steget inn i ekteskapet var en begivenhet som gjorde langt større inntrykk. Motstanderne gjorde et stort poeng av at dette viste klart hvor villfaren, umoralsk og farlig denne mannen og læren hans virkelig var.

    Katharina von Bora (født 1499) var oppvokst i et nonnekloster, der hun hadde fått en god utdannelse, blant annet behersket hun latinsk språk. Men etter å ha blitt kjent med Luthers undervisning, rømte hun fra klosteret påskeaften 1523 sammen med ti andre nonner. De kom til Luthers hjemby Wittenberg, hvor de ble tatt godt imot og fikk hjelp til å starte et nytt liv. En del av dem fant seg ektemenn, men i Katharinas tilfelle gikk det ganske trått. Etter flere mislykkede forsøk på å finne en brudgom, foreslo hun frimodig at dersom det var Guds vilje ønsket hun å gifte seg med selveste reformatoren.

    Luther hadde opprinnelig vært motvillig til å gifte seg med noen, han hadde bare ikke lyst, selv om han hadde anbefalt det for alle andre. Han mente også at det var lite ideelt å stifte familie for en som i 1521 var blitt lyst i bann og fredløs og derfor plutselig kunne bli tatt av dage. Men nå trengte Katharina en ektemann, og Luther innså dessuten at denne ekteskapsinngåelsen ville bli en betydningsfull offentlig bekreftelse av reformasjonens lære. Så til slutt ga han etter og sa ja.

    13. juni ble de to gift i en privat seremoni i Svarteklosteret, brudgommens bolig, med bare en håndfull utvalgte gjester til stede som vitner. Pastor Johannes Bugenhagen sto for selve vielsen. Dagen derpå ble det en liten feiring sammen med vitnene. En større offentlig seremoni og feiring fant sted to uker senere, med høytidelig gjentagelse av ekteskapsløftene i bykirken, med langt flere gjester og en fest med mye god mat og drikke. Bystyret hadde donert tønner og fat med øl og vin.

    Nyheten om reformatorens ekteskap førte til en flom av falske, stygge rykter og spekulasjoner om Martin og Katharinas forhold. Det ble sladret om at bruden allerede var gravid og hadde født et barn like etter bryllupet. Hun ble spottet som en «troløs nonne», en tvilsom «dansetøs» som hadde kastet seg om halsen på den «frafalne og lystige» augustinermunken i Wittenberg, som nå brukte reformasjonen til å fremme sine egne syndige lyster. I Spania gikk det til og med en historie om at Katharina tidligere hadde arbeidet på bordell.

    Men blant reformasjonens tilhengere ble herr og fru Luthers bryllup derimot hyllet som et sterkt symbol på frihet fra romerkirkens strenge lover og regler. Ekteskapet og hjemmet deres kom i lange tider til å stå som et viktig forbilde for evangeliske pastorer og pastorfruer i mange land.

    Det ble et lykkelig ekteskap. Ett år etter bryllupet fødte Katharina det første av i alt seks barn. Noen år senere skrev Luther: «Jeg elsker min Käthe, jeg elsker henne mer enn meg selv.» En annen gang sa han: «Käthe, du er en keiserinne.» Og: «Der det fins sannhet og tro, barn og kjærlighetens frukter, og ekteskapet ses på som hellig og guddommelig, der er det virkelig et velsignet sted å være. For foreningen og fellesskapet mellom mann og hustru er en stor ting.»

    Luther kalte konen sin for «Wittenbergs morgenstjerne», fordi hun sto så grytidlig opp for å ta seg av alle sine forpliktelser og gjøremål. Hun organiserte husholdningen og familiens økonomi på en svært imponerende måte. I huset deres, et gammelt kloster, bodde og spiste i tillegg til familien mange studenter og andre. Katharina drev med avl og salg av storfe og var kjent for å brygge byens beste øl. Iblant drev hun dessuten et hospital, hvor hun og andre pleiere tok seg av mennesker rammet av pestsykdom. Hun var også en verdifull støtte for mannen sin når han iblant kom i åndelige kriser.

    En gang Luther satt til bords sammen med familie, venner og studenter siterte han – med klar adresse til Käthe – fra Salomos Ordspråk kap. 31: En dyktig kone – hvem finner vel henne? Langt mer enn perler er hun verdt. Mannen stoler på henne i sitt hjerte, han mangler ikke vinning. Hun gjør bare godt imot ham, aldri noe ondt så lenge hun lever. Hun skaffer seg ull og lin, hendene arbeider med liv og lyst. Hun er som handelsskipene, hun skaffer mat langveisfra. Før dagen gryr, er hun oppe, gir mat til sitt hus og setter tjenestejentene i arbeid. Hun ser seg ut et jordstykke og kjøper det, for det hun har tjent, planter hun en vinmark. Styrke er beltet hun har om livet, hun tar i med sterke armer… Styrke og verdighet er hennes drakt, hun ler mot dager som kommer. Hun åpner munnen med visdom, kjærlig rettledning har hun på tungen. Hun ser etter hvordan det går i huset, og spiser ikke latskaps brød. Barna står fram og priser henne lykkelig, mannen gir henne ros: «Mange kvinner har vist at de er dyktige, men du overgår dem alle.» Ynde svikter, og skjønnhet forgår; men en kvinne som frykter Herren, skal ha ros. Pris henne for frukten av hennes arbeid, hennes gjerninger skal gi henne ros i byens porter!

    Luther avviste med rette pavekirkens lære om at ekteskapet er et sakrament som gir «indre og helliggjørende nåde» i hjertene. Ekteskapet er i stedet en gudgitt ordning for livet her i denne verden.

    Men som gift mann og far til en barneflokk, med alle bekymringene det førte med seg på grunn av sykdom, økonomiske utfordringer osv., lærte Luther at familielivet likevel som få andre ting tvinger de troende til å kaste seg selv på Herren og stole på Ham. På denne måten “driver og hjelper ekteskapet oss framover i Ånden og troen”, skrev han. Mange vanskeligheter, kors og tårer må forventes. Men for troende, som er villige til å kjempe seg gjennom alt dette, som tenker på at ekteskapet og familien er innstiftet og elsket av Gud og ble æret av Kristus i bryllupet i Kana; for dem vil Gud “gjøre vann om til vin”, ved sitt hellige Ord.

    Tor Jakob Welde

    Illustrasjoner:

    1) Maleri av Lucas Cranach d.e., 1529. Wikimedia Commons.

    2) Frimerke fra Deutsche Post, 1999. Wikimedia Commons.