Evan Luth

Tro og gjerninger

Preken over Jakob 2,8-17

Hvordan kan et menneske komme inn i Guds rike? For å komme inn i Guds rike og himmelriket må du stå framfor Gud som fullkomment ren og rettferdig, himmelen verdig. Jesus sier i dagens evangelietekst fra Matteus 5: «For jeg sier dere: Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket.» De skriftlærde og fariseerne var jo på mange måter så nøye med hvordan de levde. Ingen var mer opptatt av å følge Guds lov enn dem.

Men det er slett ikke nok med en ytre rettferdighet; å se hederlig ut på overflaten, uten at hjerte, tanker, sinn og hele mennesket er med. Guds lov krever en fullkommen rettferdighet – at vi er helt og holdent rettferdige. Guds lov er en enhet. Snubler vi i bare ett av budene, har vi gjort oss skyldige i å bryte dem alle, slik Jakob skriver (Jak 2,10). Bryter vi Guds lov på bare ett punkt, gjelder vi som lovbrytere.

Det hjelper ikke å si: «Jammen, jeg har jo vært ganske flink på en del andre områder – når det gjelder en del andre bud, så da må vel det veie opp, så jeg slipper å bli kalt lovbryter?» Nei, hvis det er slik at Gud krever tusen ting av oss, og du har oppfylt, la oss si, 999 av dem, men syndet mot det siste, – da er du en lovbryter og mangler den rettferdigheten Gud krever.

Nå er det jo ingen av oss som har vært i nærheten av å holde 999 av 1000. Vi står alle med mange lovovertredelser og synder på rullebladet. Vi har syndet i stort og smått, med tanker, ord og gjerninger. Vi er milevis unna å eie Guds rettferdighet slik vi er i oss selv – og vi fortjener derfor streng straff fra Gud, sier Bibelen, Guds ord.

Men Jesus og apostlene viser oss løsningen for oss lovbrytere: Helt ufortjent gir Gud oss den rettferdigheten vi trenger – i Frelseren Jesus, som har levd for oss og holdt hele Guds lov til punkt og prikke, og gitt seg selv i døden for oss som en løsepenge for alle. Han fikk lovens strengeste straff. På korset tok han vår synd og skyld på seg. Og han oppstod seierrik fra de døde den tredje dagen. Dermed erklærte Gud at alle vi syndere i verden var frikjent og rettferdige for ham.

Dette glade budskapet – evangeliet – er Guds kraft til frelse for hver den som tror, som Paulus skriver i Romerbrevet. For her i evangeliet åpenbares Guds rettferdighet, av tro til tro (Rom 1,16-17). Det vil si: Vi får bare ta imot i tro den store skatten Jesus har vunnet for oss, og som blir åpenbart for oss og overrakt til oss helt gratis – i evangeliet i ord og sakrament, i dåpen og nattverden og når vi hører forkynnelsen eller leser evangeliet for oss selv. Da eier vi ved troen Guds rettferdighet, og samtidig full syndstilgivelse, fred med Gud og evig liv.

Dette sanne og glade budskapet er en mye større glede og gave enn om Norges fotballandslag hadde vunnet gårsdagens kvartfinale i VM mot England og gått hele veien til seier. Folk i Norge hadde vært i lykkerus da! Jeg også ville nok blitt veldig glad for det. Men suksess og seier i fotball-VM er jo bare en liten bagatell, sammenlignet med evangeliet og Jesu seier som vi får del i gjennom evangeliet i ord og sakrament. Seieren er vår! Hvor jublende glade har vi ikke grunn til å være for dette – for nåden fra Gud! Ja, for dette er bare av nåde, ikke på grunn av våre gjerninger og prestasjoner.

Paulus understreker dette i Efeserbrevet: «For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem» (Ef 2,8–10).

Frelsen har altså ikke kommet i stand på grunn av noe vi selv har gjort eller gjør. Frelsen hviler ikke på gjerninger, ingen kan skryte av at de har bidratt til frelsen med noe de har gjort.

Men, som vi forstår, er gode gjerninger likevel ikke uviktige. Troen følges alltid av gjerninger, som en konsekvens, en frukt. Gud har lagt ferdige gode gjerninger for oss som vi skal få vandre i og holde på med gjennom livet.

De som tror på Jesus, er som grener på vintreet hans, og grenene bærer frukt. Gode gjerninger er frukter av troen. Gjerningene viser at troen er levende og ekte. Uten ham kan vi ikke gjøre noe. Det er han som virker gjennom oss – vi er hans verk.

Hvis en gren har visnet på et frukttre, fordi næring fra røttene og stammen ikke når ut til grenen, blir det heller ingen frukt. Men en levende gren – og en levende, sann tro – bærer frukt. Det er kjennetegnet på et epletre, at grenene bærer epler.

Det er mot dette bakteppet vi må forstå det Jakob skriver: «Hva hjelper det, søsken, om noen sier at han har tro, når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse ham?» (Jak 2,14)

Mange har stusset over dette verset og lignende vers i Jakobs brev, fordi det kan se ut som de motsier Paulus sine ord om at det jo er ved tro vi frelses, og at det ikke hviler på gjerninger. Men Bibelen motsier ikke seg selv – heller ikke her.

Jakob tar opp et spesielt problem i en del kirker og menigheter: Det finnes de som kaller seg kristne, men som tenker at det ikke er så viktig hvordan de lever og oppfører seg. De tenker kanskje at å være kristen er å si fram trosbekjennelsen, å stille seg bak det som står der – men etterpå kan du leve som du vil. Men er det i så fall en sann, levende tro de har?

For eksempel: Noen påstår at de er troende kristne, men oppfører seg ubarmhjertig mot andre, bryr seg ikke om å hjelpe folk, kanskje noen i menigheten som de ser er fattige og lider nød og trenger hjelp. De har en kalde og hjerteløs holdning til sine medmennesker. Jakob nevner nettopp et slikt eksempel her i kapittel 2. Hva slags tro er det, som ikke følges av god frukt? Det må være en død tro. Og kan en død tro frelse noen? «Kan vel troen frelse ham?» (Jak 2,14) – altså den troen? En død tro, uten livsforbindelse med Jesus, der sevjen ikke flyter ut til grenene og det ikke kommer frukt. En slik tro er ikke frelsende. Det hjelper ikke at en person påstår at han har troen, hvis troen ikke følges av gode gjerninger.

Hvis noen har fått høre om Guds nåde, og så bruker nåden som en unnskyldning for å leve i synd – tenker at de ikke trenger å vende seg bort fra synden og gjøre det som er rett og godt, gode gjerninger i samsvar med Guds vilje og bud – da har ikke den personen en levende tro på Jesus.

Uten gjerninger er troen død. Men det betyr altså ikke at gode gjerninger mennesker gjør, er grunnlaget for troen. Nei, for troen er bygget på og hviler bare på Jesus og hans gjerninger til frelse, alt det han har gjort for oss. Men troen blir synlig, viser at den er levende, sann og ekte, gjennom gode gjerninger. «Troen er en levende, virksom og kraftfull ting. Den kan ikke la være å gjøre godt» (Luther). Evangeliet og Den Hellige Ånd driver det mennesket som tror, til å gjøre gode gjerninger. Troen produserer frukt.

«Du skal elske din neste som deg selv.» Dette er den kongelige lov i Skriften, skriver Jakob (Jak 2,8). Gud trenger ikke våre gode gjerninger – men medmenneskene våre her i verden trenger kjærlighet, omsorg og gode gjerninger. Og Gud vil bruke oss som sine redskaper til dette.

Hvorfor kaller Jakob «Du skal elske din neste som deg selv» for den kongelige lov? Den er kongelig fordi den kommer fra Kongen med stor K – Jesus er lovgiveren. Den er kongelig også fordi den «hersker» over de andre budene som handler om hvordan vi skal oppføre oss mot vår neste. Nestekjærligheten er hovedsaken, den oppfyller de andre budene: Du skal ikke slå i hjel, ikke stjele, ikke bære falsk vitnesbyrd, ikke bryte ekteskapet, osv. Nestekjærligheten erstatter ikke de andre budene, men oppfyller det budene egentlig vil.

I Jakob 2,1-7 understrekes det at å elske sin neste som seg selv innebærer å ikke drive med forskjellsbehandling av mennesker, basert på status eller annet. For eksempel, hvis det kommer inn i menigheten en rik og velkledd person, kanskje til og med berømt, og vi smiler vennlig og tilbyr ham eller henne den beste plassen, mens en annen, som ser litt pjusk og elendig ut, ikke ønskes hjertelig velkommen, men møtes med forakt. Det er ikke barmhjertig å behandle folk slik. Uansett status i samfunnet, uansett utseende, hudfarge, alder eller funksjonsdyktighet skal vi ta godt imot alle. Å behandle et menneske bra fordi man tror man kan få nytte av vedkommende, er ikke nestekjærlighet. Uansett hvilke ressurser eller evner et menneske har, skal vi elske vår neste som oss selv. Dette er den kongelige loven. Vi skal gjøre mot andre det vi vil at andre skal gjøre mot oss, som Jesus også sier i Bergprekenen.

Frihetens lov er et annet uttrykk Jakob bruker her i teksten vår og som er verdt å stanse litt opp ved. «Dere skal tale og handle … etter frihetens lov» (Jak 2,12). Hvordan kan lov og frihet høre sammen? Er det ikke en motsetning? Nei, frihet og lov passer godt sammen fordi Jesus har satt oss fri fra lovens anklager og fordømmelse. Loven lå på oss som et tungt åk, fordi vi ikke var i stand til å holde den. Evangeliet forkynner oss at Jesus har oppfylt loven til punkt og prikke for oss. En kristen er derfor ikke lenger en slave under loven. «Til frihet har Kristus frigjort oss!» (Gal 5,1)

Evangeliet er en veldig kraft. Når evangeliet har satt oss syndere fri, da ser vi Guds lov i et nytt lys. Og da vil vi gjerne, som frie mennesker, følge loven og leve etter den. Den som lever av evangeliet, får ved Den Hellige Ånd et nytt hjerte som elsker Guds lov og får stadig ny kraft til å følge den. Loven er for de troende blitt en frihetens lov og en glede å leve etter. Vi holder ikke Guds bud fullkomment, som vi gjerne ville, for vi har fortsatt den gamle syndige menneskenaturen så lenge vi lever her i verden. Men Jesu blod renser oss fra all synd. Og Gud har glede i de små gode gjerningene vi gjør i vårt daglige kall: i familien, blant naboer, kollegaer eller skolekamerater – i kjærlighet og barmhjertighet, ved å bære over med andres feil, når de ikke er så lette å være sammen med.

«Etter frihetens lov skal dere dømmes, etter den skal dere tale og handle» (Jak 2,12). På dommens dag står vi som tilhører Jesus framfor hans dommersete som rene og rettferdige, himmelen verdige, kledd i Jesu rettferdighet – en fullkommen kappe uten flekk og lyte. Av bare nåde. Vi har allerede fått frikjennelsesdommen – på grunn av Frelseren vår og alt det han har gjort for oss, hans frelsesgjerninger. Men troen vår, som ufortjent har fått ta imot Guds rettferdighet og frikjennelse, viser seg jo i livet til den kristne gjennom gode gjerninger. Og de gjerningene skal dommeren nevne på den siste dag. De legges ikke fram som grunnlag for frifinnelsen – vi er ikke frelst på grunn av gode gjerninger vi har gjort. Men gjerningene nevnes som et vitnesbyrd om den troen som allerede har grepet Frelseren og evangeliet. Gjerningene har vitnet om at troen var ekte. Den var kanskje skrøpelig og svak, men likevel ekte, fordi den grep om Jesus og tok sin tilflukt til ham.

Vi er frikjent av Gud, evangeliet har satt oss fri, og vi får leve her i verden og tjene Gud og våre medmennesker på hver vår plass – etter frihetens lov. Da puster troen vår, og de små gode gjerningene i hverdagen gjør synlig at troen Gud har tent i hjertene våre, er levende.

Gud være takk og lov. Amen.

Døperen Johannes’ hode på et fat

Preken på Døperen Johannes’ dag

Maleri av Franz von Lerbach. Public domain.

Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus. Amen.

Den største av alle profetene, ifølge Jesus, var døperen Johannes, som vi markerer fødselen til i dag. Han ble født et halvt år før Jesus. Vi har hørt i dagens evangelietekst (Lukas 1,57-80) hva som skjedde og ble sagt da Johannes ble født. Faren Sakarja ble fylt av Den Hellige Ånd og forkynte at den lille gutten skulle bli forløperen for Messias og rydde veien for ham. Den profetien gikk i oppfyllelse. Men det var nok like greit at foreldrene til Johannes ikke visste hvordan denne etterlengtede sønnen deres skulle ende sine dager her på jorden.

Det får vi blant annet høre om i dagens prekentekst, fra Markus 6,14–29:

Kong Herodes fikk høre om Jesus, for navnet hans var blitt kjent. Noen sa: «Døperen Johannes er stått opp fra de døde, derfor virker slike krefter i ham.» Andre sa: «Han er Elia.» Og noen sa: «Han er en profet, som en av de gamle profetene.» Men da Herodes hørte dette, sa han: «Det er Johannes, som jeg lot halshogge. Han er stått opp igjen.»

Det var denne Herodes som hadde sendt folk for å gripe Johannes og kastet ham i fengsel og bundet ham. Dette hadde han gjort på grunn av Herodias, som hadde vært gift med Filip, en bror av Herodes. Henne hadde Herodes giftet seg med, og Johannes hadde sagt til ham: «Det er ikke tillatt for deg å ha din brors kone.» Herodias var ute etter Johannes og ville gjerne få ham drept, men kunne ikke få det til. For Herodes hadde respekt for Johannes; han visste at han var en rettferdig og hellig mann og holdt sin hånd over ham. Når Herodes hørte ham, ble han urolig og rådvill, men likevel hørte han gjerne på ham.

Men så bød det seg en anledning: På fødselsdagen sin holdt Herodes et festmåltid for sine fremste embetsmenn, offiserene og de ledende menn i Galilea. Da kom Herodias’ datter inn og danset. Herodes og gjestene ble så betatt at kongen sa til henne: «Be meg om hva du vil, så skal jeg gi deg det.» Han sverget på det og sa: «Hva du enn ber meg om, skal jeg gi deg, om det så er halve kongeriket mitt.» Hun gikk ut og spurte sin mor: «Hva skal jeg be om?» Hun svarte: «Hodet til døperen Johannes.» Straks skyndte hun seg inn til kongen og sa: «Jeg vil at du med én gang gir meg hodet til døperen Johannes på et fat.» Da ble kongen dypt bedrøvet, men fordi han hadde sverget, og det mens gjestene hørte på, ville han ikke si nei til henne. Han sendte straks en bøddel med ordre om å hente hodet til Johannes. Han dro av sted og halshogde Johannes i fengselet, kom med hodet på et fat og ga det til jenta, og hun ga det til sin mor. Da disiplene hans fikk høre dette, kom de og hentet liket og la det i en grav.

Dette er en sterk historie. Bibelen forteller oss ikke bare om fine og gode ting, men gir oss en ærlig og sannferdig framstilling av menneskene og livet på jorden. Det skjer mye vondt. Og av og til trenger vi å minnes at det ikke bare er verden rundt oss som er preget av synd og kaos, men at vi også selv er det – mer eller mindre.

Det er uhyggelig å lese om det som hendte med døperen Johannes. Den største av alle profetene ble halshogd – i forbindelse med et festmåltid, der mange menn ble helt betatt av en ung, lettkledd danserinne. Herodes’ fødselsdagsselskap var overdådige, det var mye vin som gikk ned, og kongen var tydeligvis ikke ved sine fulle fem da han sverget å gi danserinnen hva hun enn ba om, «om det så var halve kongeriket». Ett av problemene med å si det, var at Herodes ikke engang hadde sitt eget kongerike, han styrte bare på vegne av den romerske keiseren over to provinser, Galilea og Perea. Han hadde liten reell makt, og ingen som helst rett til å gi bort noen deler av et kongerike. Det var bare tomme ord og fylleprat, da han lovet å gi henne hva hun enn ville.

Da han hørte hva hun ønsket, etter å ha rådført seg med moren sin, ble han sjokkert og trist: Johannes’ hode på et fat. Men siden han hadde lovet og sverget foran alle gjestene, våget han ikke å si nei. Han var mer redd for gjestene og hva de ville tenke – mange var jo viktige personer i landet – enn han var for hva Gud syntes.

For et uverdig og lavt nivå det var på kongen og selskapet, og for noen uverdige og kaotiske omstendigheter da den største av alle profetene skulle forlate dette jordelivet!

Grunnen til at Johannes havnet i fengsel til å begynne med, var at han hadde påpekt synd. Han hadde sagt til kong Herodes: «Det er ikke tillatt for deg å ha din brors kone.» Herodes Antipas, sønn av Herodes den store (han som i forbindelse med Jesu fødsel rundt tretti år tidligere beordret barnedrapene i Betlehem), hadde plutselig skilt seg fra sin kone etter å ha stukket av med sin brors kone, Herodias, og giftet seg med henne heller. Ifølge andre historiske kilder var Herodias dessuten niesen til Herodes, så det var tale om et incestforhold, forbudt etter Moseloven. Herodias var svært sint på Johannes, som våget å si rett ut at dette forholdet deres var galt. Det betydde noe hva Johannes sa, fordi folket respekterte ham. Selv kong Herodes hadde respekt for ham.

I vår tid er det ganske vanlig å bare finne seg en annen menighet og prest hvis man ikke liker det en kristen predikant sier – hvis man synes forkynnelsen er for streng, gammeldags eller ikke politisk korrekt. Herodes kunne sikkert også funnet en annen forkynner som var mer behagelig å høre på, men han lyttet likevel til Johannes – merkelig nok. Men det er viktig ikke bare å høre Guds ord, men også ta det til hjertet, bøye seg for det, og følge det.

Herodes hadde respekt for Johannes og lyttet til forkynnelsen hans, men han var også påvirket av Herodias, sin kone, og ønsket å beholde henne. Selv om han ble urolig i samvittigheten, ville han ikke bøye seg for Guds ord og bud.

Det sjette bud, «Du skal ikke bryte ekteskapet», betyr at vi skal «frykte og elske Gud, så vi lever et rent og anstendig liv i ord og gjerning, og enhver skal elske og ære sin ektefelle», som det står i katekismen. I dag er det også nødvendig å minne om at ekteskapet ikke er for like kjønn, men Guds gode ordning for en mann og en kvinne. «Mannen skal forlate far og mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp,» sier Bibelen. Ingen må stikke av med ektefellen til en annen, og ingen skal leve sammen som om de var gift – før ekteskapet. Seksuallivet hører hjemme innenfor ekteskapet. Dette er Guds vilje og bud.

På grunn av Herodes’ vantro, fyll og feighet ble Johannes et hode kortere og endte sitt jordeliv i fengselet den dagen. Hodet ble til slutt gitt til Herodias, moren til den unge danserinnen som ifølge andre kilder het Salome.

Vi minnes Johannes’ ord om Jesus: «Han skal vokse, jeg skal avta.»
Og vi kan kanskje tenke: «Stakkars mann, for en tragisk og begredelig måte for Johannes å ende livet sitt på. Noe så trist og mørkt!» Men vi trenger ikke egentlig synes synd på ham. Johannes var beredt til å dø, for han kjente Messias, Frelseren, og trodde og stolte på ham. Jesus hadde sendt en hilsen spesielt til ham i fengselet: «Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: Blinde ser, lamme går, spedalske renses og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige. Og salig er den som ikke faller fra på grunn av meg.»

Tenk om det ikke var kong Herodes og Herodias, men deg og meg døperen Johannes konfronterte med synden i våre liv? Hvordan reagerer vi når Gud eller mennesker påpeker synd hos oss? Går vi rett i forsvar og kommer med unnskyldninger? Ingen av oss liker å få lovens pekefinger rettet mot seg. Men det er ingen tvil om at det finnes mye synd og rot i våre liv, dessverre. Selviskhet, misunnelse, urene tanker og begjær, mange unyttige ord, kanskje sladder og baksnakkelse, mangel på barmhjertighet, materialisme, pengekjærhet. Det sjette budet har også vi syndet mot, ved ikke å vise ekteskapet den respekt og ære Gud krever. Og når ekteskapet angripes, eksperimenteres med eller vanhelliges i samfunnet rundt oss, er de fleste av oss ikke flinke til å si imot. Vi tier stille, fordi vi er redde for å «si sannheten i kjærlighet». Verdens mennesker vil at kirken og de kristne skal godkjenne syndige handlinger og ideologier. De mener at kjærlighet innebærer å tolerere, godkjenne og velsigne nær sagt alt det folk har lyst å gjøre. Mange mener det er hatefullt å si imot. De ville nok kalt døperen Johannes en «hatpredikant» fordi han forkynte Guds lov og påpekte synd.

Men å la være å snakke om synd er svært alvorlig. For det er først når et menneske blir bevisst sin synd, at han eller hun søker Guds nåde og tilgivelse. Vi må ikke frarøve mennesker friheten som finnes i tilgivelsen!

Når vi kjenner at samvittigheten vår blir tung på grunn av synd og skyld, får vi lov å komme til Jesus, som sier: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.» Vi får bekjenne våre synder, be om tilgivelse, og han gir oss tilgivelsen – i evangeliet. Vi får ta imot den, i tro og tillit til vår Frelser Jesus. Og han vil gi oss ny kraft til å vende oss bort fra synden.

Døperen Johannes forkynte Guds lov, men han forkynte også evangeliet. Han pekte på Jesus og sa: «Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd.» Johannes døpte mange ved elven Jordan, idet de bekjente sine synder, og de fikk tilgivelse for alt sammen, i dåpen.

Da vi ble døpt, fikk også vi all synd og skyld vasket bort. Og dåpen du ble døpt med, gjelder fortsatt den dag i dag. Guds løfter til deg har ikke gått ut på dato.

Lovens pekefinger er ubehagelig å få rettet mot seg. Men Jesus fikk alle lovens anklagende fingre rettet mot seg – på korset – fordi hele verdens synd ble lagt på ham. Han som var helt uskyldig, ble gjort til synd for oss (2 Kor 5,21). Frivillig led han helvetets pine på korset og døde for deg og meg. Han tømte hele begeret av Guds rettferdige vrede over våre synder – som vår stedfortreder drakk han det. På den måten vant han tilgivelse og fred til oss. I Kristus «forsonte Gud verden med seg selv, slik at han ikke tilregner oss våre misgjerninger» (2 Kor 5,19). Og vi syndige mennesker får bare ta imot denne forsoningen fra Gud som en gave, i tro, ved evangeliet.

Døperen Johannes var ikke stått opp fra de døde, slik Herodes fryktet da han hørte om Jesus som gikk omkring og utførte undrene sine. Jesus derimot, sto opp fra de døde – på den tredje dag gikk han levende ut av graven. Etter at han på korset på Golgata hadde gjort opp med synden én gang for alle. Han betalte all vår skyld og gjeld da han led og døde for oss. For syndens lønn er døden.

Derfor skal både den halshogde døperen Johannes og alle vi andre som tror på Frelseren en dag få stå opp fra de døde, til evig liv og salighet med Gud. For: «Døden er oppslukt, seieren vunnet. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier? … Men Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!» (1 Kor 15,54-57). Paulus skriver også at vi som ble døpt til Kristus Jesus, er døde og begravet med ham, og har oppstått igjen med ham, vi er blitt forenet med Jesus i dåpen (Rom 6,3-5). I dåpen har vi fått full og hel tilgivelse, vi har fått del i Jesu seier over døden, og evig liv. Han er førstegrøden, og ved hans gjenkomst følger de som hører ham til, inkludert Johannes og alle de andre martyrene – da blir vi oppreist til liv igjen, både kropp og sjel får del i det evige livet.

Derfor trenger vi ikke være redde. Selv om verden er kaotisk og døden kaster lange skygger og skremmer, så kan den ikke lenger skade oss som tilhører Jesus og tror på ham. Han sier: «I verden har dere trengsler. Men vær frimodige, jeg har seiret over verden.» Han har også seiret over døden. Han gir lys og liv til oss «som bor i mørke og dødens skygge». Han gir åndelig liv og evig liv, så vi – som gamle Sakarja sa – «frelst fra fiendens hånd og uten frykt, får tjene Gud for hans ansikt i renhet og rettferd alle våre dager» (Luk 1,74-75).

Som døperen Johannes får også vi være vitner om Messias her på jorden. Det innebærer å tale sant om hva som er synd, og å peke på Guds Lam, som har båret hele verdens synd.

Da må vi forvente en del motstand. Vi blir kanskje ikke fysisk halshogd, selv om også det skjer med kristne i andre deler av verden. Men det kan bli vanskelig på forskjellige måter. Da er det viktig å være godt grunnfestet i troen, at vi ikke er som såkornet Jesus fortalte om, som falt på steingrunn og derfor ikke hadde rot, og som visnet da solen stekte – som en kristen som bare holder ut en tid, men faller fra når det kommer motgang eller forfølgelse (Mark 4,3-6.16-17). Derfor er det så nødvendig at vi flittig bruker nådemidlene som styrker oss på veien: at vi leser og hører Guds ord, deltar i nattverden og lever i dåpen og trøster oss med den hver dag.

Da kan vi synge med Luther:
Og om vårt liv de tar,
og røver alt vi har,
la fare hen, la gå!
Mer kan de ikke få.
Guds rike vi beholder.

Og alt som blir tatt fra oss her på jorden, skal vi få tilbake på oppstandelsens dag, sammen med døperen Johannes og alle de andre vitnene. Gud være takk og lov. Amen.

Jesus er Veien

Jesus sier: «Jeg er veien …» (Joh 14,6). Han mener ikke en grusvei eller asfaltert vei – men vei i overført betydning. En vei kan bety en måte eller metode. For eksempel hvis noen sier: «Nå må vi velge fredens vei – før det bryter ut en ny verdenskrig.» De mener da at det er nødvendig å finne en annen fremgangsmåte for å løse konfliktene – å finne en vei ut av vanskelighetene.

En sang som Frank Sinatra gjorde berømt er My Way. På norsk: Min måte. Der synger han gjentatte ganger: «I did it my way» – Jeg gjorde det på min måte. De fleste av oss har hørt denne. Jeg-personen i sangen er kommet til slutten av sitt liv, han skal snart dø. Han ser tilbake på et rikt liv med både sorg og glede. Han har måttet ta mange valg underveis – ikke alle var like gode. Men likevel er han fornøyd: Jeg gjorde det på min måte. Han var seg selv, bestemte selv, gikk sin egen vei. Han kan stå for det – det var hans liv, hans vei.

Det er nesten som en moderne trosbekjennelse, et vitnesbyrd. Mange føler seg truffet av disse tekstlinjene. Tankene er tidsriktige. Vi hører det overalt: Du må følge hjertet ditt, finne din vei, din sannhet, skape ditt eget liv.

Men dette står i spenning til Jesu ord: «Jeg er veien, sannheten og livet.»

Veien til Gud

Jesus sa dette bare timer før han skulle lide og dø. Han hadde talt til disiplene om at han nå skulle gå til Faderen for å gjøre i stand et sted for dem, og deretter komme tilbake og ta dem til seg. Da sa Tomas: «Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?»

Det var da Jesus svarte: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg» (Joh 14,6). Det handler altså om veien til Gud, veien til frelse, til himmelen, evig liv og salighet.

Situasjonen for oss mennesker, slik vi er av naturen, er at vi ikke er i stand til å finne veien selv. Vi er ikke så frie som vi liker å tro. Hjertet vårt er svikefullt og fører oss vill. Bibelen sier: Vi fór alle vill som sauer, vi vendte oss hver sin vei (Jes 53,6). Synden i oss gjør at vi ikke finner veien hjem. Synden står som en sperre mellom oss og Gud.

Alle mennesker har en samvittighet som forteller noe om rett og galt, men samvittigheten viser oss ikke Jesus. Og i verden fins det mange religioner som hevder å kjenne veien til Gud og frelse. De gir spesielle regler, øvelser og metoder du skal følge. Men det er nytteløst. Ingen prestasjoner fra vår side fører til Gud. Det fins bare én vei.

Jesus sier ikke bare at han kan vise oss veien, men at han selv er veien – den eneste. «Ingen kommer til Faderen uten ved meg.»

For mange virker det provoserende at noen kan tale så store ord om seg selv. Men så er jo Jesus ikke noen hvem som helst – han er Guds evige Sønn fra himmelen som ble født som menneske her på jorden.

Frelse i Jesu navn

Peter forkynte: «Det finnes ikke frelse i noen annen, for under himmelen er det ikke gitt menneskene noe annet navn som vi kan bli frelst ved» (Apg 4,12).

Hvorfor fins det bare ett navn og én vei til frelse? Fordi det bare fins ett offer som kan utslette synden. Det fins bare én løsepenge, og det er Menneskesønnen, Jesus, som ga sitt eget liv og sitt dyrebare blod for å kjøpe oss fri fra synd, død, djevelen og helvete. Ingen andre har gjort det. Bare Jesus kunne gjøre dette.

Men hvis denne løsepengen avvises, har vi ikke lenger noen frelse. I Jesu navn, kledd i hans rettferdighet, får vi gå inn til Guds evige salighet. Men i våre egne syndige navn går vi fortapt.

Da Jesus hang på korset, var alle menneskers synd og skyld lagt på ham. Alt sammen ble tilregnet ham. Guds vrede over synden rammet ham, og han bar straffen vår fullt ut. Det var helt nødvendig. Uten det kunne ingen av oss ha fellesskap med den hellige Gud.

Nå er Gud nådig mot oss i Kristus Jesus. Som profeten Jesaja skrev: «Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet.» (Jes 53,5)

Apostelen Paulus skrev: «Gud var i Kristus og forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger.» (2 Kor 5,19)

Navnet Jesus betyr «Herren frelser», og han er vår redning. Vi får ta vår tilflukt til ham og stole på ham. Han er veien. Tenk så fantastisk – at det er han som er veien!

Mennesker tenker ofte: «Må ikke jeg bygge min egen vei til Gud? Må jeg ikke gjøre meg fortjent til noe? Hvilken metode er best å følge?»

Nei – slutt å tenke sånn. Veien er ferdig. Jesus er veien. Stol på ham. Han leder deg fram. «Hver den som tror på ham, skal ikke gå fortapt, men ha evig liv» (Joh 3,16). Du skal slippe å streve og bevise deg selv, «gjøre det på din måte». Ta bare din tilflukt til det Jesus har gjort for deg – han har levd og dødd for deg, stått opp igjen og åpnet himmelporten. Han er veien!

De første kristne og «Veien»

Det er interessant at i Apostlenes gjerninger kalles den tidlige kirken og de første kristne for «Veien». Sannsynligvis nettopp på grunn av Jesu ord: «Jeg er veien…»:

Om Paulus står det at han reiste for å finne og arrestere dem som hørte til Veien (Apg 9,2). Han ble omvendt og reiste omkring for å undervise om Frelseren. «I Efesos oppstod det uro «på grunn av Veien» (Apg 19,23). Paulus sa med beklagelse: «Jeg har forfulgt tilhengerne av denne Veien» (Apg 22,4). Og han bekjente: «Jeg dyrker fedrenes Gud ved å følge Veien, som de kaller en sekt» (Apg 24,14).

Jesus er Sannheten og Livet

I livet møter vi mange påstander og budskap vi bør ta med en klype salt – nyheter, reklame, politiske løfter – alt er ikke til å stole på.

Men Jesus er sannheten i egen person. Sannhet er Guds vesen – løgn og falskhet står i skarp motsetning til Gud. Han kan ikke lyve. Jesus, Guds Sønn, er ett med Faderen: «Jeg er i Far, og Far er i meg.»

På egen hånd kan ingen av oss kjenne sannheten om Gud – vi famler i mørket. Vi bøyer sannheten etter oss selv. Derfor må sannheten åpenbares for oss, og det skjer i en person.

Jesus sier ikke: Jeg lærer dere sannheten, men: Jeg er sannheten. Å kjenne sannheten er å kjenne ham. «Nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus» (Joh 1,17). Han har vist oss hvem Gud er – nådig og god. Evangeliet, ordet om korset, er en frigjørende sannhet vi kan stole på og bygge livet vårt på.

Når Jesus sier: «Jeg tilgir deg alle dine synder» – da er det sant. Vi blir aldri bedratt når vi blir i hans ord. Da lærer vi sannheten å kjenne, og sannheten gjør oss fri (Joh 8,32).

Og Jesus er Livet. Vi mennesker vil så gjerne leve – virkelig kjenne at vi lever – og vi prøver å fylle livet med opplevelser, relasjoner og mening. Men livet glipper oss gjennom fingrene, for det er forgjengelig, og døden kommer. Da hjelper det lite at vi har levd «på vår måte», our way.

Jesus sier ikke: Hør, jeg skal gi dere noen gode livsråd. Han sier: Jeg er livet. Det betyr: Livet finnes i ham, og bare i ham. Livet han gir er ikke bare et rikere jordisk liv, men et nytt liv – et liv som aldri dør. «Jeg er kommet for at dere skal ha liv, og det i overflod» (Joh 10,10).

Han har livet i seg selv, for han er Gud, livets kilde. I dåpen er hans liv blitt vårt. Vi lever med kraft fra ham – vi vandrer i Ånden og blir renset i Jesu blod. Vi har et sikkert håp om et evig liv hos Gud, et liv som er sterkere enn døden og varer for alltid.

Til slutt, når vi en dag ligger for døden, er ikke håpet at vi kan si: «Jeg gjorde det på min måte.» Men at vi kan si: «Han er min vei, min sannhet og mitt liv.» Jeg tilhører Veien. Jeg tilhører Jesus. Han har vunnet meg, kjøpt meg, prisen er betalt. Jeg er hans, og han er min. Jesus er veien, sannheten og livet. Gud være takk og lov. Amen.

Hva er da et menneske?

Andakt over Salme 8

Til korlederen. Etter Gittit. En salme av David.

     ² Herre, vår herre,
          hvor herlig ditt navn er over hele jorden,
          du som har bredt ut din prakt over himmelen!
     ³ Fra småbarns og spedbarns munn
          har du reist et vern mot dem som står deg imot,
          for å gjøre ende på fienden og hevneren.
     ⁴ Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre,
          månen og stjernene som du har satt der,
     ⁵ hva er da et menneske – at du husker på det,
          et menneskebarn – at du tar deg av det?
     ⁶ Du satte ham lite lavere enn Gud
          og kronet ham med herlighet og ære.
     ⁷ Du gjorde ham til herre over dine henders verk,
          alt la du under hans føtter:

     ⁸ småfe og storfe i samlet flokk,
          de ville dyrene på marken,
     ⁹ fuglene under himmelen og fisken i havet,
          alt som ferdes på havets stier.
    ¹⁰ Herre, vår herre,
          hvor herlig ditt navn er over hele jorden!

En nordisk sommernatt for noen år siden lyste himmelen opp da en meteor kom susende gjennom atmosfæren og kraftige smell ble hørt. Kanskje ligger det nå små rester ute i naturen – steiner fra verdensrommet, som går an å finne og holde i hånden.

Slike hendelser minner oss om hvor ufattelig stort universet er. Og de vekker den samme undringen som vi møter hos David i Salme 8, ofte kalt for «Astronomens sang»: Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre, månen og stjernene som du har satt der – hva er da et menneske?

Vi kjenner det: Følelsen av å være liten. Kloden vår er bare en prikk i et ufattelig stort univers. Det finnes millioner av stjerner, planeter, galakser. Midt i dette: et menneske. Et kort liv, som et pust her på jorden. Så sårbart menneskelivet er. Vi kan kjenne oss ubetydelige, svake og verdiløse. Men Davids ord i fortsettelsen er til trøst: «Hva er da et menneske – at du husker på det, et menneskebarn – at du tar deg av det?» Den store og mektige Gud følger med og bryr seg!

Gud skapte mennesket i sitt bilde. Vi ble ikke bare en del av naturen, men satt til å forvalte den. Vi tilhører verken planteriket eller dyreriket. Mennesket har en egen verdighet. Det kristne menneskesynet står i kontrast til tanker som reduserer mennesket til bare et avansert dyr, et resultat av blinde prosesser der vi gradvis i løpet av millioner av år har utviklet oss fra laverestående arter til der vi er i dag. Men Bibelen sier: Du er villet av Gud, skapt av Ham og verdifull. Dette er et høyt syn på mennesket! Jøde eller greker, mann eller kvinne, og uansett bakgrunn, hudfarge, egenskaper, livshistorie eller status i samfunnet – ingen mennesker er i Guds øyne mindre eller mer verdt enn andre. Alle er vi i slekt, for alle stammer fra det samme foreldreparet, mann og kvinne. Gud velsignet dem og sa: «Vær fruktbare, bli mange og fyll jorden» (1 Mos 1,28).

Fra begynnelsen av fantes ingen synd, ingen ondskap, ingen sykdom, ingen død. Som skapt «i Guds bilde» hadde menneskene del i Guds hellighet og rettferdighet, med rett kunnskap om Gud (Ef 4,24; Kol 3,10). De kjente ham og levde i harmonisk fellesskap med ham og med hverandre. De erfarte fullkommen frihet og glede.

Men nå er vi ikke lenger slik vi var ment å være. Noe er gått i stykker. Menneskene, som er så fint skapt og verdifulle, er falt og fortapt i seg selv. Fordi synden, ondskapen, lidelsen og døden kom inn i verden. Dette ser vi både i vårt eget liv og i verden rundt oss.

På grunn av syndefallet ble menneskenes fellesskap med Gud brutt. Herredømmet over dyreriket ble også redusert – nå blir mennesker ofte drept av dyr, ja til og med et lite virus kan ta livet av oss og sette samfunnet nesten ut av spill. Og mennesker blir ofte drept av andre mennesker. Mørke, djevelske krefter er i aksjon. Når Gud ser ned på menneskene, er alle som en fordervet av synd. Det fins ikke én som er rettferdig, alle er kommet på avveier. Ja, for vi er alle født med skyld, med synd ble vi til i mors liv (Sal 14,1ff; Sal 51,7). Vi kjenner den onde lyst i hjertet og klarer ikke å holde opp med å synde, i tanker og ord og gjerninger. Derfor er det så mye vold, lidelse, død, sorg og nød her på jorden.

«Hva er dette for et negativt menneskesyn?!» sier mange. «Vi må vel heller tenke positivt! Tenke at mennesket er godt innerst inne. At vi duger og er gode nok, at vi kan få det til! Denne verden kan bli fylt av fred og harmoni hvis vi alle bare kan begynne å tenke rett. Positive tanker er løsningen.»

Men Guds ord kaller oss til sannhet og å se virkeligheten ærlig i øynene. Vi må innrømme at Bibelen har rett.

Likevel har ikke Gud vendt seg bort fra oss syndere og glemt oss. Han husker på oss og bryr seg – ja så mye at han selv ville bli et menneske!

Akkurat som Emmaus-vandrerne (Luk 24,13ff), trenger vi at Gud åpner skriftene for oss, så vi ser alt som der står om frelseren vår. Hebreerbrevet i NT hjelper oss å forstå at Salme 8 peker på Jesus – Menneskesønnen:

Hva er et menneske – at du husker på det, en menneskesønn (Hebr. ben-adam, menneskebarn, menneskesønn) – at du tar deg av ham? En kort tid har du stilt ham lavere enn engler. Men du har kronet ham med herlighet og ære, alt har du lagt under hans føtter. Forfatteren av Hebreerbrevet forklarer: Da Gud la alt under ham, da var ingen ting unntatt; alt skulle underlegges ham. Ennå kan vi ikke se at alt er lagt under ham. Men Jesus, som for en kort tid var stilt lavere enn englene, ( = i sin fornedrings tid, mens han levde her på jorden med en tjeners skikkelse), ham ser vi nå kronet med herlighet og ære fordi han led døden. Slik skulle han ved Guds nåde smake døden for alle (Hebr 2,6ff).

Det første mennesket, Adam, falt fra sin opphøyde stilling. Men Jesus, den andre Adam, er kommet som hele menneskehetens stedfortreder og frelser: «Som ett menneskes fall ble til fordømmelse for alle mennesker, slik fører ett menneskes rettferdige gjerning til frifinnelse og liv for alle» (Rom 5,18).

Tenk så stort og ærefullt for deg og meg å få tilhøre Adamsætten, menneskeslekten, når vi vet at Guds evige Sønn er blitt en av oss, og at han jo fortsatt er en av oss – et sant menneske, og samtidig sann Gud i all evighet ved Faderens høyre hånd. Gud selv er blitt vår bror og ga seg selv i døden for oss, for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv (Joh 3,16). Så høyt har Gud elsket verden, hver og en av oss. I den hellige dåpen har han gjort oss til sine barn, og Guds Sønn skammer seg ikke over å kalle oss for søsken (Hebr 2,11).

«Herre, vår herre, hvor herlig ditt navn er over hele jorden» – Den treenige Gud har satt navnet sitt på oss og gjort oss til sine familiemedlemmer. Vi får leve i fellesskap med ham allerede nå her på jorden og ære ham.

Dermed er det ingen grunn til å føle seg så liten og ubetydelig! I Guds øyne er du svært verdifull, og det samme er også alle du møter på din vei – samtlige er mennesker som Jesus, Guds Sønn har gått i døden for. Og med hans hjelp og med de gavene han har gitt oss kan vi mennesker i et ufattelig stort univers få være med å gjøre ting som har evig betydning. Hver på vår plass kan vi peke på verdens frelser og få med oss andre på himmelveien.

Da gudstjenesten fikk morsmål

– 500 år siden

1526 – Fem år var gått siden Martin Luther ble lyst i bann av paven. Fra Wittenberg, reformasjonens sentrum, hadde evangeliet spredt seg stadig videre ut. En viktig tanke for Luther var at Guds ord skulle forkynnes slik at vanlige folk kunne forstå. Han hadde derfor oversatt Det nye testamente til et flytende og forståelig tysk og også diktet en mengde nye tyske salmer. Stadig flere steder begynte man nå å feire gudstjeneste på morsmålet; bønner, tekstlesninger og salmer var ikke lenger på latin, men tysk. Men det virket forvirrende med så mange ulike nye gudstjenesteordninger, så Luthers venner ba ham om å utforme en felles standardliturgi til bruk over alt.

Luther nølte, fordi han ikke ville at èn bestemt ordning skulle bli en tvangstrøye. Det viktige er at evangeliet forkynnes rett og at sakramentene forvaltes etter Kristi innstiftelse. Der Ordet lyder og sakramentene deles ut, er Jesus selv nær – til trøst, til frelse og til liv.

Men i begynnelsen av året 1526 ble endelig Luthers «Tyske Messe» (Deutsche Messe und Ordnung des Gottesdiensts) publisert. I forordet understreket han at det var en fri sak om menigheter ville bruke denne nye gudstjenesteordningen fra Wittenberg. Han nevnte også at han ikke hadde noe imot latin. Det ideelle, mente han, hadde vært hvis folk i menigheten var så språkkyndige at man kunne vekslet fra søndag til søndag mellom gudstjenester på latin, gresk, hebraisk og tysk.

Bortsett fra prekenen, skulle hele gudstjenesten synges. Pastoren skulle messe/synge både kollektbønn, epistel- og evangelietekster, nattverd-ordene, velsignelsen med mer. Det var viktig for Luther at den musikalske drakten måtte passe godt til det tyske språkets egen talerytme og melodi. Derfor hadde han selv komponert ny musikk og fått hjelp av komponisten Johann Walter med å arrangere, slik at toner og ord skulle gå perfekt sammen.

Tidligere år hadde menigheten vært til stede i kirken og hørt klokker, sett røkelse, hørt presten lese og synge og be på latin, og lyttet til et kor som også mest sang på latin, det gamle kirkespråket som folk flest ikke forsto noe særlig av. Men nå ble de mye mer involvert ved at de fikk synge tyskspråklige salmer og liturgiske sanger. Evangeliet om frelseren Jesus som døde for våre synder og sto opp igjen, nådde dem på en ny måte når de også fikk delta i gudstjenesten med sine egne stemmer og på sitt eget morsmål.

Luther beholdt mye av den gamle messens struktur. Det nye – utenom bruken av morsmålet og menighetens deltagelse i sangene – var at prekenen nå fikk en mer sentral og større plass; for folk behøvde opplæring og hjelp til å forstå Bibelen. Og luket bort var påkallelsen av helgener samt bønner som framstilte nattverden som et offer presten gjentatte ganger bar fram for Gud. Sakramentet er jo i stedet Guds gave til menigheten. Slik tenkte reformatorene også om gudstjenesten generelt: Her er det Gud som tjener oss, ikke først og fremst vi som tjener ham. I sin store nåde gir han oss syndenes tilgivelse helt ufortjent, for Kristi skyld alene.

Innhold og rekkefølge i den nye tyske gudstjenesteordningen:

En åndelig sang eller tyskspråklig salme
Kyrie eleison (tre ganger)
Kollektbønn (lest med ansiktet mot alteret)
Epistel (lest vendt mot tilhørerne)
En tysk salme (sunget med hele koret)
Evangelietekst (lest vendt mot tilhørerne)
Trosbekjennelsen – sunget på tysk
Preken (over evangelieteksten)
Parafrase over Fadervår
Altergang – for dem som ønsker det
Velsignelse av brødet
Elevasjon av brødet som Kristi legeme
Utdeling av Kristi legeme
Parafrase på tysk over sanctus (eller en av salmene «Gott Sei Gelobet» og «Jesus Christus unser Heiland»)
Velsignelse av vinen
Utdeling av Kristi blod
Sanctus eller Agnus Dei på tysk (eller en av «Gott Sei Gelobet» og «Jesus Christus unser Heiland»)
Takksigelseskollekt (bønn)
Den aronittiske velsignelsen lyses

Deutsche Messe fikk stor innflytelse. Den la grunnlaget for den lutherske gudstjenestetradisjonen i Tyskland, Norden, og etter hvert store deler av verden. Bibeloversettelser, katekismeundervisning og menighetssang hørte tett sammen med de nye liturgiene. I dag, 500 år senere, har kirker i Afrika, Asia, Amerika og her i Europa gudstjenester der evangeliet høres på det språket folk forstår: «Kom til meg, alle deres som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.» «Dine synder er tilgitt!» «Dette er Jesu legeme, gitt for deg. Dette er Jesu blod, utgytt for deg.» Vi får motta ham og gavene han gir oss gjennom nådens midler, evangeliet i ord og sakrament – uten noen språklige barrierer.

At vi får ha både Bibelen, salmebøker og gudstjenesten på norsk er en betydningsfull arv fra den lutherske reformasjonen som vi kan være svært takknemlige for.

(Artikkel i Bibel og Bekjennelse 1/2026)

Titus – Paulus’ medarbeider

Ikonmaleri fra 1300-tallet, Kosovo. Public domain.

I Det nye testamente møter vi Titus som en av Paulus’ trofaste medarbeidere. Han var greker av fødsel, antagelig fra Korint, født i år 10 eller 11 e.Kr. Paulus nektet å la ham omskjære (Gal 2,3ff), for å vise at frelsen hviler på Kristi nåde og ikke på lovgjerninger. Slik ble Titus et levende vitnesbyrd om evangeliets frihet og at hedninger som vender om ikke behøver å overholde jødenes forskrifter for å være sanne kristne. Ett av Bibelens skrifter er stilet til ham; Paulus’ brev til Titus, Titusbrevet, og Paulus kaller ham der “mitt ektefødte barn i vår felles tro” (Tit 1,4).

Titus var sammen med Paulus og Barnabas i Antiokia og reiste med dem til apostelmøtet i Jerusalem (Apg 15,2 og Gal 2,1-3). Han ble sendt som Paulus’ utsending til steder der det hadde oppstått vanskelige situasjoner – særlig til menigheten i Korint, som ikke sjelden var preget av uro. Der arbeidet han med en mild og fast omsorg som medvirket til forsoning. Titus var ikke bare forkynner, men også menighetsbygger og organisator.

Ved en senere anledning er Titus i Efesos sammen med Paulus og Timoteus, og sendes derfra til Korint for å samle inn en pengegave til fattige kristne i Jerusalem (2 Kor 8,6 og 12,18).

Etter at Paulus var blitt løslatt fra sitt fangenskap i Roma, etterlot han på en reise Titus på Kreta for å ordne forholdene i menigheten der (1 Tit 1,5).

***

Med Brevet til Titus ville Paulus styrke medarbeideren sin, som møtte mange utfordringer blant Kretas befolkning. Titus’ oppdrag var blant annet å innsette eldste, bekjempe falske lærere og hjelpe de troende til å leve et liv til ære for evangeliet.

For Guds nåde er blitt åpenbart til frelse for alle mennesker. Den oppdrar oss til å si nei til et ugudelig liv og verdslige lyster og leve forstandig, rettskaffent og gudfryktig i den verden som nå er, mens vi venter på vårt salige håp: at vår store Gud og frelser Kristus Jesus skal komme i herlighet (Tit 2,11–13).

Martin Luther om Titusbrevet: «Dette er en meget kort epistel, men den inneholder en så vidunderlig sammenfatning av evangeliets hovedsum, at vi kan si den inneholder alt det som trengs både for kristen kunnskap og for kristent liv.»

Tit 3,3-7: Vi var selv en gang uforstandige og ulydige, vi fór vill og var slaver av alle slags begjær og lyster. Vi levde i ondskap og misunnelse, ble hatet og hatet hverandre. Men det ble åpenbart hvor god vår Gud og frelser er, og at han elsker menneskene: Han frelste oss, ikke på grunn av våre rettferdige gjerninger, men fordi han er barmhjertig. Han frelste oss ved badet som gjenføder og fornyer ved Den hellige ånd, som han så rikelig har øst ut over oss ved Jesus Kristus, vår frelser, så vi skulle bli rettferdige ved hans nåde og bli arvinger til det evige liv, som er vårt håp.

Titus nevnes siste gang i 2 Tim 4,10. Da er han i Roma sammen med Paulus som igjen sitter i fangenskap.

Ifølge gammel kristen tradisjon fortsatte Titus trofast sin tjeneste som biskop på Kreta og døde der i år 107, 95 år gammel. Hans minnedag er 6. februar.

(Fra Bibelkalender for Den Lutherske Bekjennelseskirke – 2026)

Carl Paul Caspari (1814–1892)

Carl Paul Caspari var en tysk-norsk teolog som fikk stor innflytelse på luthersk teologi og kirkeliv i Norge. Han ble født i Dessau, Tyskland, av jødiske foreldre og konverterte til kristendommen i 1838.

I 1847 ble han ansatt som lektor ved Universitetet i Christiania (Oslo), og i 1857 ble han professor i Det gamle testamente. Med sin forskning på profetbøkene (ikke minst Jesaja, Mika og Obadja) og ekspertise i hebraisk og andre språk, ble han en berikelse for den teologiske undervisningen. I en tid da liberalteologiske strømninger hadde begynt å spre seg i Europa, la hans forelesninger og skrifter vekt på en tekstnær forståelse av Bibelen. Casparis mer bibelorienterte tilnærming til teologien påvirket flere generasjoner av prester i Norge.

Caspari var også en pioner i forskningen på tidlige kristne trosbekjennelser og dåpsformularer, og bidragene hans fikk internasjonal anerkjennelse.

Sammen med sin professorkollega Gisle Johnson grunnla Caspari i 1858 Theologisk Tidsskrift for den evangelisk-lutherske Kirke i Norge. Dette ble en viktig plattform for å diskutere og fremme luthersk teologi og kirkeliv. I 1863 var han også med på å grunnlegge Luthersk Kirketidende, som ytterligere bidro til å spre luthersk lære i Norge.

Caspari ble i 1861 den første formannen for Centralkommitteen for Jødemissionen i Christiania. Hans jødiske bakgrunn ga ham en unik forståelse av forholdet mellom jødedom og kristendom, og arbeidet hans bidro til å bygge broer til jødene. Caspari Center for Biblical and Jewish Studies i Jerusalem (grunnlagt i 1982) er oppkalt etter ham.

Han virket også som medlem av Bibelselskapets sentralkomité og var en ledende kraft i arbeidet med å fremskaffe den første norske oversettelsen av Bibelen.

Ikke minst sto han – sammen med Gisle Johnson – i 1868 bak oversettelsen og utgivelsen av Konkordieboken på norsk. Bare noen få av de lutherske bekjennelsesskriftene som inngår i Konkordieboken var (og er) læremessig forpliktende for Den norske kirke. Men Casparis virksomhet på dette og andre områder bidro til å gi norsk kristenliv en sterkere luthersk identitet.

(Fra Bibelkalender for Den Lutherske Bekjennelseskirke 2026)

Mitt hjerte alltid vanker

Mitt hjerte alltid vanker
i Jesu føderom,
der samles mine tanker
som i sin hovedsum.
Der er min lengsel hjemme,
der har min tro sin skatt;
Jeg kan deg aldri glemme,
velsignet julenatt!

Slik begynner en av våre mest elskede julesalmer, skrevet av den danske dikteren og presten Hans Adolph Brorson i 1732. Salmen feirer Jesu fødsel som en hellig og underfull hendelse. Den enkle, men gripende teksten inviterer oss til å tenke over julens budskap.

I juleevangeliet sier engelen til hyrdene – etter å ha fortalt dem om en stor glede, en nyfødt frelser i Davids by som er Messias, Herren: «Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe» (Luk 2,10-12).

Og Brorson uttrykker en lengsel etter å bli med, han også, til Jesu føderom. Hjertet hans vanker (vandrer) stadig dit, fylt av ærefrykt. Han sier at det enkle krybberommet skal være hans «hjertes frydeslott» (vers 2), et åndelig hjem. For det som der har skjedd er så ufattelig stort og gledelig.

«Under uten like, hvor kan jeg vel forstå…» Det er jo Gud av himmerike som av kjærlighet til oss mennesker har latt seg føde som et lite og sårbart barn. Jesus er på samme tid sann Gud og sant menneske. Men hvorfor ble han ikke heller født på et kongelig palass og lagt i en praktfull seng med silkedyne? I stedet velger Gud å bli født i enkle, fattige kår og lagt i en krybbe med høy og strå? Slik blir det veldig tydelig at Frelseren og frelsen er tilgjengelig for alle. Han ble fattig for å gjøre oss rike (2 Kor 8,9).

Til slutt bryter Brorson ut i en lovprisning av Jesus, fylt av takk og hengivenhet:

Akk, kom, jeg opp vil lukke
mitt hjerte og mitt sinn
og full av lengsel sukke:
Kom, Jesus, dog herinn!
Det er ei fremmed bolig,
du har den selv jo kjøpt,
så skal du blive trolig
her i mitt hjerte svøpt.

Jeg gjerne palmegrene
vil om din krybbe strø,
for deg, for deg alene
jeg leve vil og dø.
Kom, la min sjel dog finne
sin rette gledes stund,
at du er født herinne
i hjertets dype grunn!

Ja, for tanken på Jesu store kjærlighet og fullbrakte frelsesverk for oss, gjør at vi blir fylt av kjærlighet og takknemlighet tilbake. Vi vil at Han skal bo hos oss og ta stadig mer plass. Fordi han har levd og dødd for oss, vil også vi gjerne leve og dø for ham. Vi tilhører ikke lenger oss selv. Vi er kjøpt, og prisen betalt (1 Kor 6,19-20).

Jesus er svaret på menneskenes dypeste lengsler og behov for frelse, fred og glede, også i 2025 og i året som ligger foran oss. «Må Kristus ved troen bo i deres hjerter og dere stå rotfestet og grunnfestet i kjærlighet» (Ef 3,17).

Debatt om romerkirken vs. lutherdommen

I forbindelse med at det i vår skulle velges en ny pave i Roma, oppsto en intens og langvarig debatt i den kristne dagsavisen Dagen. Redaktør Tarjei Gilje diskuterte den 7. mai en påstand fra evangelist Jørn Strand om at den katolske kirke er vranglærende. Som bevis ble nevnt læren om pavens ufeilbarlighet, Maria-dyrkelsen og helgendyrkelsen. Den lutherske teologen Jan Bygstad fremholdt da i en artikkel – «Romerkirken og reformasjonen» – at det i virkeligheten er læren om selve frelsen som er det helt sentrale i romerkirkens avvik fra Bibelen. Der den klare bibelske og lutherske læren er at «mennesket frelses ene og alene på grunn av Kristi gjerning som vår stedfortreder, ved tro, uten noen gjerning eller fortjeneste fra vår side», ser Rom rettferdiggjørelsen «som en helbredelsesprosess, der mennesket samarbeider med Guds nåde og gradvis forvandles».

Den lutherske læren – med sine slagord om Skriften alene, Troen alene, Nåden alene og Kristus alene – ble forbannet av det romerske Tridentinerkonsilet 1548-63. Bygstad poengterte at «avvisningen av evangeliet og av den lutherske frelsesforståelsen er den samme i dag som i reformasjonsårhundret … Det eneste som er endret siden den gang, er samtaleklimaet … Romerkirken forkynner et annet evangelium.» (Dagen 12. mai 2025)

Protestene fra romersk-katolsk side kom raskt og på løpende bånd. Tre lærere tilknyttet Høgskolen NLA (Norsk Lærerakademi), Kim Larsen, Dag Øivind Østereng og Peder Solberg, alle tidligere lutheranere, skrev hver sine motinnlegg. Bygstads anklage om «et annet evangelium» er ifølge dem en alvorlig påstand og en grov forenkling. For også romerkirken lærer at mennesket frelses av nåde, ved troen. «Rettferdiggjørelsen forstås i katolsk teologi ikke som en gjerning av oss, men en nådens gave som også forvandler,» skriver Kim Larsen, og oppsummerer at «kjernen i denne konflikten handler … om autoritet. Hvem har fått myndighet til å tolke Skriften og forkynne evangeliet på Kirkens vegne (jf. Matt 16,18–19)? Når Skriften løsrives fra Kirkens autoritet, blir det i realiteten hver mann sin pave. Bygstad avviser Roma, men tar selv plass på stolen.» (Dagen 14. mai 2025)

På det siste svarte Bygstad at selv om det er sørgelig at den protestantiske kristenhet er blitt svært oppsplittet, er alternativet – å underordne seg pavens autoritet – «ikke holdbart, rett og slett fordi det er ubibelsk. Å gi lederen for et religiøst hierarki en slik myndighet, er å institusjonalisere et epistemologisk hegemoni som allerede i utgangspunktet gjør det umulig å stille spørsmålstegn ved noe som helst av det som læres. Autoriteten blir selvbekreftende, det kan pr. definisjon ikke finnes noen motsetning mellom Skrift og kirke. Kirkens lære fungerer som teologisk overbygning over og legitimering av den pavelige autoritet.»

«Den lutherske bekjennelsen hviler rent erkjennelsesteoretisk i overbevisningen om at Bibelen er klar fordi den er «Den Hellige Ånds bok». Den Hellige Ånd vet å tale klart, tydelig og forståelig, – han driver ikke med tåketale som må «tolkes» av en kirkelig autoritet som gjør krav på enerett til å forstå det bibelske vitnesbyrd korrekt. Det tolkningsmonopol som paven gjør krav på, gjør mennesket avhengig av Rom som synlig frelsesinstitusjon i stedet for av Guds Ord. Men det er en hovedsak for reformasjonen å fremholde at Skriften alene er troens kilde, og at et menneskes evige salighet står og faller med forholdet til Guds ord: «Hør, så skal du leve!» (Jes 55,3)»

Vedrørende rettferdiggjørelsen, svarer Bygstad at han er fullt klar over at også Rom lærer at frelsen er «av nåde»: «Problemet er imidlertid at Rom legger noe annet i nådebegrepet enn den lutherske tro og bekjennelse gjør.» Han henviser til vedtak fra tridentinerkonsilet som dogmefestet hva som er forpliktende katolsk lære (og som bekreftes av Den Katolske Kirkes Katekisme), blant andre Canon 9:

«Hvis noen sier at den ugudelige rettferdiggjøres av tro alene, og forstår dette slik at intet annet som kan medvirke til rettferdiggjørelsens nåde, er nødvendig, og at det på ingen måte er nødvendig for ham å forberede eller disponere seg med en bevegelse av egen vilje: Han være forbannet!»

Tridentinerkonsilet fordømmer med rene ord det som er sentrum i luthersk evangelieforståelse – og Paulus’ undervisning i Rom 3-4 og Gal 2-4. «Det skjelnes ikke mellom rettferdiggjørelse og helliggjørelse, mennesket er rettferdiggjort i samme grad som det er helliggjort. Rettferdiggjørelsen er en gradvis helbredelsesprosess der nåden samvirker med den frie vilje. Av denne grunn tales det om «fortjeneste» (meritum) i denne sammenheng.» Men, understreker Bygstad videre, «det trengs intet i tillegg til det Jesus har gjort, Jesu rettferdighet er fullkommen: Dette er ikke noe som er avhengig av min helliggjørelse, det Jesus har gjort er fullt tilstrekkelig til å stå rettferdiggjort i Guds øyne. Han tilføyer at «begrepet «rettferdiggjørelse» som Paulus anvender særlig i Romer- og Galaterbrevet, er hentet fra samtidens rettsspråk: Det betyr «frikjennelse». Når en person står anklaget i retten, og retten finner ham uskyldig, blir han frikjent. Slik blir en synder frikjent fordi Jesus har gått i hans sted (Rom 3,21ff).»

Til dette svarte katolikkene at Bygstads og den gamle lutherske lære om rettferdiggjørelsen, der «mennesket blir rettferdig, ikke fordi det er blitt forvandlet, virkelig rettferdig, men fordi Gud sier det,» er noe som «reduserer evangeliet til et stykke religionspsykologisk spill, og frelsen til et teologisk regnestykke i himmelen». (Dagen 25.06)

Ifølge Bygstad er dette en bespottelig påstand. «Fundamentalt i Paulus’ undervisning om rettferdiggjørelsen er ordene om Abraham: «Abraham trodde Gud, og det ble tilregnet ham som rettferdighet» (1 Mos 15,6; Rom 4,3 Gal 3,6). Det er Herren som gjør dette, «tilregner» rettferdighet. Det er dette som er saken i den lutherske bekjennelse (Conf Augustana, art 4). … Lutherdommen fornekter ikke på noen måte helliggjørelsen, at det også skjer noe i menneskets liv, men avviser bestemt – med Paulus – at våre gjerninger/helliggjørelse kan bidra noe som helst i rettferdiggjørelsen.»

Bygstad ble videre beskyldt for å ha en dårlig økumenisk holdning, ved å «bli værende på 1500-tallet i dialogen om katolsk tro». «Den katolske kirke har utdypet og presisert sin forståelse i nyere tid.» Det ble henvist til «Felleserklæringen om rettferdiggjørelsen» som i 1999 jo ble undertegnet av representanter for både den lutherske og romersk-katolske kirke. Bygstad repliserte at de lutherske undertegnerne den gang var liberalteologer og på ingen måte gode representanter for ekte lutherdom.

I tillegg til Jan Bygstad og de nevnte katolikkene, var også en rekke andre debattanter involvert, blant dem bibelskolelærer, forkynner og tidligere redaktør i Dagen, Johannes Kleppa. I artikkelen «NLA ble ikke opprettet for å fremme katolsk teologi» undret han seg over at ansatte ved NLA Høgskolen er forsvarere av katolsk lære og angriper luthersk lære. Basis for skolen er nemlig fortsatt: «NLA Høgskolen bygger på den kristne tro slik den er uttrykt i Bibelen og den evangelisk-lutherske bekjennelse.» Han «opplever det som et stort problem og som illojalitet å bruke den tilliten en har fått ved en luthersk institusjon … til å fremme katolsk teologi.»

Jan Bygstad fortjener takk for sitt solide forsvar av luthersk lære i hele tretten debattartikler som ble lærerike for mange lesere. I vår tid, hvor det er så vanlig at kristne ledere relativt enkelt konverterer fra lutherske kirker til Rom, er det nødvendig å gjøre det klart hvor store forskjeller det faktisk er mellom romersk-katolsk og ekte luthersk lære. Sofie Braut, en av redaktørene i Dagen, mente at samarbeidet mellom lutheranere og katolikker i politisk-etiske og sosial-etiske spørsmål kanskje må revurderes, etter at debatten har vist hvor stor den teologiske kløften i virkeligheten er.

(Publisert i Tidskriften Biblicum, 4/2025 – «Utblick över samtiden» )

Johann von Staupitz – Luthers skriftefar og støttespiller

Johann von Staupitz (ca. 1460–1524) tilhørte en saksisk adelsslekt. Som ung mann trådte han inn i tiggermunkordenen augustinereremittene i München og ble i 1497 leder for klosteret deres i Tübingen. I 1500 oppnådde han doktorgraden i bibelteologi. Han mente at alle munker og teologistudenter burde konsentrere seg om bibellesing, noe som langt fra var noen selvfølge den gangen. Staupitz var kjent for sin fromhet og forkynnelse, og i 1503 ble han valgt til generalvikar (leder) for de tyske augustinereremittene. På denne tiden ble han også kalt av kurfyrst Fredrik den vise til dekan for teologifakultetet ved det nyopprettede universitetet i Wittenberg, hvor han dessuten virket som professor i bibelteologi.

I 1506 møtte han den unge augustinermunken Martin Luther i Erfurt. Luther var plaget av intens syndsbevissthet og frykt for Guds dom, og han bekjente sine synder hyppig – noen ganger i timevis. Staupitz lyttet og var en tålmodig veileder. Han pekte på Kristi blod som tilstrekkelig for frelse og oppfordret Luther til å se på Kristus og Guds nåde istedenfor å fokusere på seg selv og sin egen fortvilelse. “Se på Kristi sår,” sa han ofte. «Om det ikke hadde vært for dr. Staupitz, hadde jeg sunket ned i helvete,» sa reformatoren senere.

Staupitz rådet også Luther til å studere og undervise for å overvinne sin indre uro. Luther oppnådde den teologiske doktorgrad, og Staupitz lot ham i 1512 overta lærestolen i bibelteologi ved universitetet i Wittenberg.

Da Luther i 1517 offentliggjorde sine 95 teser mot avlatshandelen, støttet Staupitz ham. Han så tesene som kritikk av kirkelige misbruk, ikke som et angrep på kirkens lære. Da Luther ble anklaget for kjetteri, ble Staupitz utnevnt til å mekle. Han arrangerte i 1518 et møte i Augsburg, hvor han frigjorde Luther fra lydighetsløftet til augustinerordenen. Dette ga Luther frihet til å forsvare sin lære, samtidig som det beskyttet ordenen mot skandale. Staupitz viste med dette en balanse mellom lojalitet til pavekirken og omsorg for Luther.

I 1520 krevde pave Leo X at han skulle fordømme Luthers “kjetterier”, men Staupitz vegret seg mot å gjøre det fullt ut. Han sa fra seg vervet som generalvikar, flyttet sørover, gikk over til benediktinerordenen og ble abbed i Salzburg, hvor han døde 28. desember 1524. I sitt siste brev til Luther uttrykte han sorg over reformasjonens splittelse av kirken, men beholdt vennskapet.