Religiøs salatblanding?

I Abu Dhabi, hovedstaden i De forente arabiske emirater, bygges for tiden «Det abrahamske familiehus», et prosjekt som etter planen skal bli ferdig i 2022: En ny kirke, en ny moské og en ny synagoge skal da stå side om side rundt et felles torg i byen. Emiratene ønsker nemlig å bli kjent for religiøs toleranse. Det nye prosjektet ble påbegynt etter et besøk av pave Frans, som skrev under på en avtale sammen med en muslimsk leder. Avtalen forplikter de troende til å samarbeide til det beste for alle og imot religiøs ekstremisme. Dersom dette initiativet fra Emiratene faktisk kunne være et lite bidrag til en fredeligere verden, ville det selvfølgelig vært svært gledelig.

Men en del er nervøse for at pavens mål er noe mer enn bare fredelig sameksistens. Han beskyldes for å fremme synkretisme (religionsblanding). Fra Vatikanets kontor for interreligiøs dialog forsikres det derfor om at det abrahamske familiehuset «ikke vil bli en smeltedigel, men en rik, blandet salat!» Ikke alle synes dette høres så beroligende ut.

I teaterforestillingen «Abrahams barn», som den norske skuespilleren Svein Tindberg har hatt stor suksess med, et forsøk på brobygging mellom kristendom, jødedom og islam, uttales følgende framtidshåp eller tro: «Ein dag vil alle menneske plutselig tru på den same gud. Det vil jo vere eit sjokk for ein del. Og så vil det vere fred. Det vil rett og slett plutseleg vere fred på jorda!»

Men tilber ikke allerede kristne, muslimer og jøder den samme gud? Mange mener det. Og siden det jo bare fins én gud, må det vel være det samme om vi kaller vedkommende for «Allah» eller «Gud»? I katekismen til den romersk-katolske kirke står det faktisk å lese: «Guds frelsesplan innbefatter også dem som anerkjenner Skaperen og blant dem især muslimene, som påberoper seg Abrahams tro og sammen med oss tilber den ene, barmhjertige Gud…» (paragraf 841). Her blir virkelig de kristnes Gud og muslimenes Allah ansett som en og samme Gud! Dette er et nokså nytt syn innen romerkirken, og det er oppsiktsvekkende og uhyre problematisk. For muslimene forkaster jo treenigheten og fornekter at Jesus er Guds Sønn og at det er nødvendig å tro på ham for å bli frelst.

At «alle mennesker er Guds barn», som det ofte sies, er i en viss forstand sant, ettersom Gud jo er den som har skapt alle. Han er alles Far. Men problemet er at menneskene har vendt ham ryggen og gått sine egne ville veier. «Alle er kommet på avveier, alle er fordervet» (Rom 3,12). Men i sin store kjærlighet vil Gud ha oss tilbake til seg. Derfor sendte han oss sin Sønn, Jesus, som er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved ham, ved troen på ham og hans fullbrakte frelsesverk. Bare ved å bli født på ny, ovenfra, åndelig, blir vi Guds kjære barn på ny og lukket inn i hans rike. «Alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn» (Joh 1,12).

Som kristne vil vi gjerne behandle muslimer og alle andre med vennlighet og respekt (Fil 4,5) og om mulig leve et stille og fredelig liv side om side med dem. Men det blir fullstendig feil å begynne å snakke om at vi tilber den samme Gud. Sann, bibelsk kristendom er ulik andre religioner, der man må forsøke å klatre opp til Gud ved gode gjerninger. For vi har en Gud som har kommet ned til oss, som ble født som et lite menneskebarn og lagt i en krybbe! Vår Gud er en Gud som levde for oss, døde på et kors for oss, og oppsto igjen for oss. Uten frelseren Jesus er Gud som en fortærende ild som må si: Kom ikke nærmere! For ingen kan se mitt ansikt og leve. Men fordi han har kommet til oss som menneske i Kristus Jesus, kan han si: Kom til meg alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Av bare nåde gir han oss alt vi behøver for å bli frelst, tilgivelse, fred med Gud og evig liv. Ved troen på Jesus står vi for Gud fullkomment hellige og rettferdige. Tilhengere av andre religioner tilber ikke denne Gud, dessverre. Det er derfor misjonærer sendes ut for å gjøre alle folkeslag til disipler. Bare de som tror på frelseren Kristus Jesus er Abrahams sanne barn, og Guds kjære barn og arvinger, ifølge Bibelen, Guds ord (Rom 8,17; 9,6-8).

(Redaksjonelt-artikkel, Bibel og bekjennelse 4/2019)

«Jeg løfter opp til Gud min sang» – Landstads salmebok 150 år

Portrett_av_Magnus_Brostrup_Landstad_(7981820681)Den 22 år gamle teologi-studenten Magnus B. Landstad sitter en dag i 1824 og ser i en tysk salmebok han nylig har kjøpt på auksjon. Han kommer over en salme av dikteren Philipp Nicolai, «Wachet auf, ruft uns die Stimme» fra 1599, en gripende sang om Jesu gjenkomst, og bestemmer seg for å prøve å oversette den til norsk. Resultatet blir «Sions vekter hever røsten», en svært kjent og kjær og fremdeles mye brukt salme. En bra start for en av Norges største salmediktere.

Magnus Brostrup Landstad var prestesønn.  Faren hadde studert ved universitetet i København og blitt påvirket av tidens rasjonalistiske teologi. Men sønnen begynte ved det nye universitetet i Kristiania (Oslo), og der ved det teologiske fakultetet hadde man vendt seg bort fra rasjonalismen mot en mer klassisk, bibelsentrert kristendom inspirert av Luther. Dette var noe som kom til å sette sterkt preg på salmedikteren og presten Landstad.

For ikke lenge siden, i 1814, hadde Norge fått sin egen grunnlov, etter å ha vært under dansk styre i flere århundrer. Bibler, salmebøker og andre bokutgivelser hadde lenge vært bare på dansk. Så nå var det tid for å satse på norsk språk og kultur. Landstad interesserte seg for gamle norske folkeviser, og ble i 1840-årene en pioner i arbeidet med å samle inn slike, som han utga i et stort verk, «Norske folkeviser» (1853). Den folkelige enkelheten i disse visene påvirket ham da han selv satte i gang for fullt med å skrive nye kirkesalmer på norsk.

Salmebok

En undersøkelse fra midten av 1800-tallet viste at det i Oslos arbeiderbydeler fantes en salmebok i 92 prosent av hjemmene, og dette var ofte den eneste boka folk eide. Den var familiens diktsamling, sangbok, lærebok og bibel (for salmebøkene inkluderte vanligvis også bibeltekstene som ble lest i kirken på søndagene.) Men altså på dansk. Blant dem som var i bruk, var Evangelisk-christelig Psalmebog fra 1798. Mange var misfornøyd med den, fordi den var så sterkt preget av opplysningstidens kritiske holdning til klassisk kristendom.

Regjeringen bestemte at det nå måtte lages en ny salmebok på norsk. Landstad ble kontaktet, om han kunne ta på seg ansvaret. Han ble regnet som kompetent på grunn av erfaring som folkevisesamler og kjennskap til folkelig norsk språk, i tillegg til store kunnskaper om teologi og salmer og erfaring som salmedikter. I 1852 tok han fatt. Det ble et svært krevende arbeid.

Sytten år senere, den 16. oktober 1869, ble Magnus B. Landstads Kirkesalmebog autorisert for bruk i Den norske kirke. Den skulle komme til å få enorm betydning i tiårene som fulgte, i kirker, skoler og hjem. «Her var luthersk kristendom, men med åpning for noen før-reformatoriske tekster. Her var høyverdig poesi, men med sterk vekt på at salmene skulle formidle trosopplæring. Her var både skapelses- og frelsesteologi i varm poetisk drakt» (Egil Sjaastad, Salmesang «i jorderiks daler» – Landstad og hans salmebok, avisa Dagen, 11. juni, 2019). Det store arbeidet til Landstad betydde en fornyelse av norsk salmediktning og inspirerte nye diktere.

Kirkesalmeboken inneholdt 634 numre, organisert etter kirkeårets søndager. Inkludert var 65 av Landstads egne salmer, samt 82 han hadde oversatt og 20 omarbeidede eldre danske salmer. Blant oversettelsene hans var perlene «Vår Gud, han er så fast en borg», «Av dypest nød jeg rope må», «Velt alle dine veier», «Jeg synger julekvad», «Kom Hellig Ånd med skapermakt» og «Gladelig vil vi halleluja kvede».

Adventstidens salmedikter

Landstads egne salmer handler mye om synd og frelse, håp og forventning, og er ofte svært bibeltekstnære. Blant mange kjente titler finner vi «Gud er nådig, han vil ikke noen synders dom og død», «O Jesus, gjør oss ganske små og fattige i ånden», «Gud, la ditt ord i nåde lykkes», «Hvor to og tre forsamlet er», «Fra fjord og fjære», «Der mange skal komme fra øst og fra vest», og nattverdsalmen «Herre Jesus, kom til stede». Blant flere adventsalmer som fortsatt er i bruk, finner vi under 2. søndag i advent den som regnes som hans mesterstykke, og som gjør at han iblant kalles for «adventstidens salmedikter», nemlig: «Jeg løfter opp til Gud min sang». En jublende glad og trøsterik salme full av forventning om Jesu gjenkomst:

1 Jeg løfter opp til Gud min sang
ennu en gang
fra disse jordens daler.
Vår Herre Krist han henter meg
snart hjem til seg
i himlens høye saler.
Som lynet far,
han kommer snar,
da skal hans pris
på annet vis
de Guds basuner tale.

2 Når min forløsning stunder til,
jeg gledes vil
og løfter opp mitt hode.
Da løses jeg, da går jeg inn
til vennen min,
Gud være evig lovet!
Da reises av
den mørke grav
det som var sådd
med sukk og gråt,
da er den søvn utsovet!

3 Når fikentreet skyter blad,
jeg er så glad,
da vet jeg det blir sommer.
Når himmerikets blomster gror,
for visst jeg tror
Guds rike snarlig kommer!
Hans brud jeg er,
hans ring jeg bær,
har lampen tent
og hjertet vendt
til ham, alle verdens dommer.

4 En himmel ny så vel som jord,
det er hans ord,
da skapes til hans ære.
Se, Herrens bolig blant oss er,
han er oss nær,
og vi hans folk skal være.
La verden så
til grunne gå,
Guds ord består
om alt forgår,
den bro skal bruden bære!

5 Gud skal da tørre av mitt kinn
hver tåre min.
Der ingen død skal være,
ei heller sorg, ei heller skrik,
ei pine slik,
som her Guds barn må bære.
Det første fort
er veket bort,
og gleden ny
i himlens by –
eia, hvor godt å være!

6 Da synger jeg for tronen glad
et bedre kvad
og løfter palmegrene,
med hvite kleder som er todd
i Lammets blod
for Herrens øyne rene.
Halleluja!
Hva glede da!
Hva liflig klang!
Og all min sang
er Herren, Herren ene!

 

Mannens og kvinnens roller i familien

Weddingring-JH
(Foto: Jason Hutchens/Wikimedia Commons)

Foredrag ved KELK-møtet i Durres, Albania, 24. mai 2019

I vår tid, i de fleste europeiske land, er tradisjonelle kjønnsroller betraktet som noe «så 1950-talls» og «middelaldersk». Kjønnsnøytralitet og likestilling er in. I Skandinavia fins det nå barnehager hvor barna oppfordres til ikke å bruke ord som «gutt» og «jente», men i stedet bare si «person» om hverandre, slik at alle kan få utvikle kjønnsidentiteten sin mer fritt og ikke bli presset inn i noen «snevre A4 kjønnsroller». Akkurat dette fenomenet er vel fortsatt i de fleste skandinavers øyne litegrann ekstremt, men det illustrerer en økende tendens i vår vestlige verden. Ekteskapet og familien betraktes som menneskelige oppfinnelser, gamle skikker som vi bare kan forandre på etter behag. Mange synes det er anstøtelig å høre snakk om kjønnsroller som ikke er menneskeskapte og ikke kulturelt betingede, men som faktisk er skapt av Gud ved verdens begynnelse. De raskt skiftende holdningene omkring oss gjør det mer utfordrende, men desto viktigere, å snakke om Bibelens ord om mannens og kvinnens roller.

Jesus sier: «Har dere ikke lest at Skaperen fra begynnelsen av skapte dem som mann og kvinne og sa: ‘Derfor skal mannen forlate far og mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp.’ Så er de ikke lenger to; de er én kropp. Og det som Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille» (Matt 19,4-6). Som «mann» og «kvinne» skapte han dem (1 Mos 1,27), og de hebraiske ordene som brukes her forteller ikke bare om et skille mellom to ulike kjønn, men indikerer også roller. «Mannlig» og «kvinnelig» er ikke en menneskeskapt, kulturell konstruksjon, men kommer fra Guds skaperhånd og er noe flott noe. I denne verden kan jo alle fine ting forvrenges og ødelegges, men fra begynnelsen av og i seg selv var og er disse kjønnsrollene noe svært godt.

Det er i ekteskapets forening at forholdet mellom mann og kvinne med rollene deres får sitt mest fullstendige uttrykk. Fra KELKs Nittifem teser for det 21. århundre: «Ekteskapet er en livsvarig, forpliktende – og offentlig godkjent – forening mellom en mann og en kvinne … Fordi Gud har innstiftet ekteskapet, har han også rett til å fortelle oss hvordan det skal fungere. Han sier at forholdet mellom mann og kone skal etterligne forholdet mellom Kristus og kirken, og at ektefellene dermed har ulike roller. Mannen skal være en kjærlig leder, «hodet», mens hustruen skal være en kjærlig hjelper. Gud vil at alle som er gift skal behandle sin ektemake med respekt.»

———————————————————————————————————–

1) Mannen er kvinnens hode og skal vise kjærlig lederskap (Ef 5,23.25).

2) Kvinnen er en god hjelper (1 Mos 2,18) som underordner seg sin mann (Ef 5,22).

———————————————————————————————————–

1)

Mannens rolle er å tjene som «hode» (gr. kephale), dvs. han har ansvar for lederskap i ekteskapet og familien. «Mannen er kvinnens hode,» sier apostelen Paulus (1 Kor 11,3). (Ikke bør være, men er.) Dette er en del av Guds skapelsesordning, for all tid. «For mannen ble ikke til av kvinnen, men kvinnen av mannen. Mannen ble heller ikke skapt for kvinnens skyld, men kvinnen for mannens» (1 Kor 11,8-9). Adam ble skapt først, deretter Eva. Ved denne kronologiske rekkefølgen etablerte Gud et bestemt forhold mellom mann og kvinne, slik at «mannen er kvinnens hode» (Ef 5,23).

Men da tiden for menneskehetens syndefall kom, glemte både mannen og kvinnen rollene Gud hadde gitt dem. «Hjelperen» (1 Mos 2,18) oppførte seg som  om hun var den åndelige leder av familien: Etter å ha lyttet til djevelen og trodd på hans løgner, forsynte kvinnen seg av den forbudte frukten og spiste. Hun ga også til sin mann, som var sammen med henne, og han spiste. Adam glemte sin lederrolle og fulgte hjelperens eksempel, istedenfor å lede henne. Han lyttet til sin hustru istedenfor å lytte til Gud. Som familiens overhode ble han holdt ansvarlig for det tragiske fallet, selv om han prøvde å legge skylden over på henne, hun som hadde startet det hele: «Kvinnen som du ga meg å være sammen med, hun ga meg av treet, og jeg spiste» (1 Mos 3,12). Paulus skriver: «Synden kom inn i verden på grunn av ett menneske, og med synden kom døden…» (Rom 5,12). Selv om «det var ikke Adam som lot seg lokke, men kvinnen» (1 Tim 2,14); var det altså likevel han som fikk skylden, fordi han jo var «hodet» som hadde unnlatt å lede.

Å være leder innebærer nødvendigvis en viss autoritet, at man gjør noen beslutninger. Men Gud vil ikke ha familieoverhoder som er sjefete og dominerende, egoistiske og harde. (Etter syndefallet har akkurat det dessverre ofte vært tilfellet.) Tvert imot. Paulus understreker kjærlighet og offer: «For mannen er kvinnens hode, slik Kristus er kirkens hode; han er frelser for sin kropp … Dere menn, elsk konene deres, slik Kristus elsket kirken og ga seg selv for den, for å gjøre den hellig … På samme måte skal altså mennene elske sine koner som sin egen kropp. Den som elsker sin kone, elsker seg selv. Ingen har noen gang hatet sin egen kropp. Nei, man gir kroppen næring og pleier den på samme måte som Kristus gjør med kirken» (Ef 5,23-29).

En ektemann skal derfor imitere Kristi uselviske og selvoppofrende kjærlighet. Jesus var villig til både å leve og dø for bruden sin, kirken. Han tjente henne hele veien til korset. Grunnen til at vi elsker Herren vår og villig underordner oss ham, er at han først elsket oss og ga seg selv for oss. Så mannen vil sette konas behov og ønsker over sine egne behov og ønsker, og søke å hjelpe henne og beskytte henne fra både fysisk, følelsesmessig og åndelig skade.

Som Kristi kjærlighet

C.F.W. Walther sa en gang i en bryllupspreken: «Kristus elsker sin kirke, han ikke bare later som. Ikke bare med ytre fremtoning og handlinger, men inderlig, av hjertet, slik at han nærer den med sin egen kropp og gir den å drikke av sitt eget blod. Så helhjertet bør den kristne mannen elske sin hustru.[1]

Videre elsker Kristus sin kirke selv om hun er full av urenhet. Istedenfor å skille seg fra henne, dekker han over syndene hennes med sin egen rettferdighet. Med en slik tålmodighet bør også den kristne ektemannen elske sin hustru, selv om hun har sine svakheter og skrøpeligheter. Han bærer over med disse svakhetene, og ønsker ikke på grunn av dem å bli fri igjen, men tenker heller slik: Jesus, min sjels brudgom elsker meg, selv om jeg er en fattig synder som skuffer ham daglig, han kaster meg likevel ikke ut av den grunn. Hvorfor skulle jeg da ikke elske min kone selv om hun ikke er perfekt!»

Walther påpeker også hvordan Kristus elsker sin kirke i praksis, i faktiske gjerninger, sørger for henne, ikke lar henne mangle noe godt, beskytter henne i fare, trøster henne i sorg. Og slik bør den kristne mannen gjøre mot sin kvinne, med stor standhaftighet; «ingen ulykkesstorm må få slukke iveren» i hans kjærlighet . «Selv lange år med sykdom må ikke få svekke den gjensidige kjærligheten mellom mann og kone, men heller utdype den, før til sist det sluknende øyet lukkes av en kjærlig hånd i dødens stund.»

Lokomotiv

Mannen skal føre an. Det er ikke meningen at han skal prøve å presse eller tvinge konen til å underordne seg. Nei, han må gå først og lede ekteskapet ved å ofre seg. Jo mer selvoppofrelse fra hodet, jo lettere og mer behagelig vil det være for den gode hjelperen og ledsageren å underordne seg ham i kjærlighet. Nathan R. Pope, en WELS-pastor, sammenligner dette med et tog: Som et lokomotiv skal mannen ta initiativet, og så vil resten av toget med glede følge etter. «Det kvinner ønsker seg er et tog som kjører ut fra stasjonen trukket av et lokomotiv, for full damp … La mannen hennes sette igang med en selvoppofrende innstilling når det oppstår en situasjon, så vil kvinnen oppleve – følelsesmessig – det som apostelen underviser om (i Ef 5). Og den naturlige responsen hennes vil da være å underordne seg og følge etter.»[2] «Så en mann fører an og setter i gang en god sirkel for kjærlighet og orden når han ofrer seg. Han skal ta initiativet. Han må skjerpe oppmerksomheten og følsomheten sin når det gjelder å oppdage måter å ofre seg, se muligheter til å fornekte seg selv for sin kones skyld.» [3] I hverdagen er det mulig for en mann å finne mange måter å gjøre dette på, mange små godhetsgjerninger for å vise konen at han verdsetter henne høyt.

Omtanke for den svakere part

I 1 Pet 3,7 skriver apostelen: «Dere menn: Vis omtanke i samlivet med kvinnen, som er den svakere part. Vis henne ære, for sammen skal dere arve nåden og livet. Gjør dette, så ikke deres bønner blir hindret.» Uttrykket «den svakere part» refererer sannsynligvis til fysisk styrke, ikke til moralsk utholdenhet, karakterstyrke, tro, eller intellektuell kapasitet. Kvinner er generelt fysisk svakere, noe som gjør dem mer sårbare for overgrep og seksuell utnyttelse. Kvinner kan også være mer følelsesmessig sårbare, noe som ofte gir seg utslag i usikkerhet og dårlig selvfølelse.[4] Formaningen til å leve med sin kone på en forståelsesfull og hensynsfull måte, å vise henne ære og respekt, utelukker alle former for koneplageri eller å gjøre noe som får henne til å føle seg mindreverdig. Kvinner mottar Guds frelsende nåde på like vilkår som menn og er medarvinger til himmelen. Og Gud legger merke til de «sterke» mennene og holder dem ansvarlige. Mannen skal bruke sin (vanligvis) større muskelstyrke, sitt lederskap og sin (milde) autoritet som leder, til å beskytte og sørge for sin kone og familie, elske og ofre seg for dem, slik som Kristus, han som er «mannens hode». Bønner og åndelig fellesskap, med Gud og med hverandre, kan bli hindret, sier Peter, dersom man ignorerer instruksene om mann-og-kone-relasjonen.

Det er klart at uten noen forståelse av Kristi sterke og selvoppofrende kjærlighet, er det ikke mulig å forstå apostlenes undervisning om mannen som «hodet» i ekteskapet. Vi kan ikke forvente at verden skal si ja til dette bibelske konseptet, ettersom verdens ideer om lederskap og autoritet er annerledes. Uansett hva vi sier, vil mange ta anstøt og snakke om «hierarkiske» eller «patriarkalske» ekteskap som noe skadelig. Dette er ikke til å unngå.

Da disiplene kranglet om hvem av dem som var viktigst, sa Jesus: «Dere vet at folkenes fyrster undertrykker dem, og stormennene deres styrer med hard hånd. Men slik skal det ikke være blant dere. Den som vil bli stor blant dere, skal være tjeneren deres, og den som vil være først blant dere, skal være slaven deres. Slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange» (Matt 20,25-28). Jesu undervisning om lederskap er nokså forskjellig fra verdens ideer.

I hjemmet

Når det gjelder familiens økonomi, ting som må gjøres rundt i huset, og særlig barneoppdragelse, kan mannen være glad for å ha en god hjelper å samarbeide med. Men han er fortsatt hodet, med et hovedansvar for å gi barna mat og klær, lære dem grunnleggende personlig hygiene og god oppførsel, lære dem om sin Herre og Frelser Jesus Kristus, lære dem å be, og sørge for at de får den kjærlighet og omsorg de trenger. Nylig var det en ledende amerikansk politiker[5] som skrev på Twitter at lærere bør få høyere lønn, fordi «de oppdrar våre barn». Vi kjenner til denne ideen fra kommunismen og sosialismen, at barnas oppdragelse liksom skulle være statens ansvar. Men ifølge Guds ord er dette ansvaret gitt til familien, hvor mannen og faren skal utvise lederskap. En tidligere president[6] hadde nok rett da han sa: «Alle store endringer i Amerika begynner ved middagsbordet.» Selv om skolelærere og søndagsskole- og konfirmasjonslærere gjør et meget verdifullt arbeid, er det likevel mor og far hjemme som må gjøre den viktigste jobben med å oppdra sine unge. Paulus skriver: «Dere foreldre[7], vekk ikke sinne og trass hos barna deres, men gi dem omsorg, så de får en oppdragelse og rettledning som er etter Herrens vilje» (Ef 6,4).

Å oppdra barn er hardt arbeid, men dessverre har fedre altfor ofte forsømt ansvaret sitt og overlatt det meste av byrden til konen. Mange kvinner skulle ønske at mannen ville være mer involvert i dette arbeidet. At så mange menn svikter når det gjelder å utøve Kristus-etterlignende lederskap i familien, er et stort problem.

 

2)

Kvinnens rolle. Hun ble gitt til mannen som en hjelper (1 Mos 2,18). Så en hustru skal være sin manns nære ledsager og hjelper, og hun skal underordne seg ham (Ef 5,22).

En hjelper

Adam ble så glad da han så kvinnen for første gang. «Endelig!» sa han. Tidligere hadde han fått se en stor mengde vakre dyr, men kunne ikke finne en ledsager på hans eget nivå, en som var lik ham og  passet med ham. Han hadde følt seg litt ensom, og det var «ikke godt for mennesket å være alene». Gud sa: «Jeg vil lage en hjelper av samme slag» (1 Mos 2,18). Etterpå var Adams respons: «Nå er det bein av mine bein og kjøtt av mitt kjøtt. Hun skal kalles kvinne, for av mannen er hun tatt» (1 Mos 2,23). Gud hadde gitt ham en fantastisk «hjelper» (hebr. ézer), en perfekt ledsager og venn, som også skulle bli mor til hans barn. Hun var på mange måter veldig lik ham. Men samtidig var hun også ganske annerledes, noe som jo var genialt, fordi hun og han supplerte og komplementerte hverandre med sin kvinnelighet og mannlighet.

Likeverd

Mannen og kvinnen var og er like mye verdt. Begge ble skapt «i Guds bilde», hellige, rettferdige og fullkomne på alle måter. Denne høyverdige kvaliteten preget både henne og ham. Og begge ble velsignet av Gud og fikk beskjeden: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over [alle dyr som det kryr av på jorden].» Ordet «hjelper» indikerer egentlig ikke noen lavere verdi, slik noen mener. Nei, dette ordet brukes ofte også om Gud selv: «Se, Gud er min hjelper» (Sal 54,4).

Etter syndefallet, da kvinnen og mannen ble like fordervet, forkynte Gud at han ville berge menneskeslekten fra deres fortapte tilstand. Både Eva og Adam skulle bli frelst ved en spesiell barnefødsel: «Kvinnens ætt», Messias, Guds egen sønn, skulle komme og knuse slangens/djevelens hode og makt (1 Mos 3,15). Men for å gjøre det, ville han måtte gi sitt eget liv. Så Gud sparte ikke en gang sin egen Sønn for å redde hver kvinne og mann. Så høyt elsker Gud hver eneste kvinne og mann. Og etter at Jesus hadde stått opp fra graven, hvem var det som først fikk høre de gode nyhetene? Noen av hans kvinnelige tilhengere.

For i Guds øyne er ikke det ene kjønn bedre eller mer verdifullt enn det andre. I Guds rike fins ingen annenrangs borgere. Paulus skriver: «For dere er alle Guds barn ved troen … Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus» (Gal 3,26-28). Dette budskapet var noe ganske sjokkerende i samfunnet på Paulus’ tid. Alle medlemmer – både kvinner og menn – i Guds rike er konger og prester i hans øyne (1 Pet 2,9). At Gud har gitt menn og kvinner forskjellige roller her på jorden, betyr ikke at de har ulik verdi for ham.

Underordning

Verbet som er oversatt «underordne seg» (gr. hypotasso) sier heller ikke noe om mindre eller lavere verdi. På gresk har ordet en mer nøytral tone enn på norsk og andre moderne språk, hvor «underordning» lett gir negative assosiasjoner. Kvelden før Jesus skulle dø, ga han en god illustrasjon på underordning og tjeneste da han reiste seg fra måltidet, tok av seg kappen, bandt et linklede rundt livet, helte vann i et fat og begynte å vaske disiplenes føtter. Etterpå sa han: «Forstår dere hva jeg har gjort for dere? Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det. Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter. Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre» (Joh 13,4-15).

Blant Kristi etterfølgere generelt gjelder det at alle skal underordne seg de andre, fordi dette er den rette kristne holdningen. Like før Paulus’ ord til koner om å underordne seg sine ektemenn (Ef 5,22), har han oppfordret efeserne til å bli fylt av Ånden, synge salmer sammen, synge og spille av hjertet for Herren, alltid takke Gud, og så: «Vær hverandre underordnet i ærefrykt for Kristus!» At man underordner seg hverandre er et resultat av at man er fylt av Ånden. Og dette skal være et vakkert kjennetegn på alle troende kristne, menn og kvinner, at de underordner seg, viser uselvisk kjærlighet, er ydmyke og setter de andre høyere enn seg selv. «Tenk ikke bare på deres eget beste, men også på de andres. La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus! Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset» (Fil 2,3-8).

Denne ultimate, uselviske kjærligheten fra Kristus til kirken, gjør at de troende gjerne og villig underordner seg under ham. De tror hans ord, og han inspirerer dem og gir dem kraften til å underordne seg hverandre. Av takknemlighet til ham vil de gjerne gjøre alt han ber dem om; de vet at dette er rett og godt og hellig. Det er med denne bakgrunnen at Paulus så skriver spesielt til hustruer: «Dere kvinner, underordne dere ektemennene deres som under Herren selv. For mannen er kvinnens hode, slik Kristus er kirkens hode; han er frelser for sin kropp. Som kirken underordner seg Kristus, skal kvinnene underordne seg sine menn i alt» (Ef 5,22-25). (Så, like etter, får mennene sin egen befaling, om å vise selvoppofrende kjærlighet mot konene sine, slik Kristus elsket kirken og ga seg selv for den). Det er viktig å merke seg at Bibelen aldri sier til ektemenn, «tving konene deres til underordne seg og adlyde!» Kvinnens underordning er ikke av tvang. «Å underordne seg betyr at hun villig føyer seg for mannen ut fra en posisjon der hun selv er trygg og sterk, på grunn av sikkerheten hun eier i Kristus. En slik underordning er ikke ekte i bibelsk forstand med mindre den er frivillig.»[8]

Skjønnhet innefra

Kristen underordning, ydmykhet og uselvisk kjærlighet er et vakkert og mektig vitnesbyrd om Kristus Jesus. Vi kan få være som «små kristuser» for våre medmennesker, inkludert de ikke-troende. Peter skriver: «Likeså skal dere gifte kvinner underordne dere under deres menn. Så kan de menn som står Ordet imot, bli vunnet, ikke ved ord, men ved hustruens livsførsel, når de ser hvordan dere lever i renhet og gudsfrykt. La ikke ytre stas, frisyrer, gullkjeder og fine klær være det som pryder dere. Deres smykke skal være det indre, skjulte menneske med sitt milde og rolige sinn, som er uforgjengelig og dyrebart for Gud. For slik smykket de hellige kvinner seg i tidligere tider, de som satte sin lit til Gud. De underordnet seg sine menn, likesom Sara var lydig mot Abraham og kalte ham herre (Og her kan vi da merke oss at Abraham nok ikke har sagt til Sara: «Adlyd meg! Du kalle meg ‘herre’!» Nei, vi kan anta at hun gjorde og sa det hun gjorde av egen fri vilje). Hennes barn er dere nå blitt, dersom dere gjør hva godt er, og ikke lar dere skremme av noe» (1 Pet 3,1-6).

Hvorfor sier Peter «og ikke lar dere skremme av noe»? Sannsynligvis fordi det å underordne seg en ektemann i utgangspunktet kan virke litt skremmende. En kvinne kan ha blandede følelser for dette. For ektemannen er jo en synder, slik hun også selv er. Han har sine feil og svakheter. Kan hun virkelig stole på ham og overlate til ham å lede? Men istedenfor å frykte eventuelle katastrofer, skal hun heller sette sin lit til Gud og gjøre det rette, respektere og underordne seg mannen og behandle ham godt, «i ærefrykt for Kristus». Og skulle «hodet» noen gang prøve å lede henne til å gjøre noe som er galt (kanskje å tilbe hedenske guder?), så gjelder regelen: «En skal lyde Gud mer enn mennesker!» (Apg 5,29)

«En kvinnes rolle og oppgave er å være pen og gjøre denne verden til et vakrere sted,» er ikke et sitat fra Bibelen eller kirkefedrene, men kanskje noe som en mannlig motedesigner kunne ha sagt (på 1950-tallet?). Det har alltid vært mye press på jenter og kvinner fra samfunnet når det gjelder å se bra ut, og de kan oppnå mange «liker» og stor respekt for sin ytre skjønnhet. Peter sier at akkurat denne tradisjonelle kjønnsrollen er noe som kristne kvinner ikke skal være så veldig opptatt av. Selv om Salomos høysang roser kvinnelig skjønnhet, og selv om det ikke er forbudt med sminke, smykker, fine klær og frisyrer, bør menn og kvinner uansett verdsette og ære en persons indre skjønnhet mer enn den ytre. Ingen vinnes over til Kristus av en kvinnes ytre utseende. Men når en mann ser sin kristne kones «renhet og gudsfrykt», hvordan hun underordner seg og behandler ham svært fint, så blir dette et stille og mektig vitnesbyrd som får Jesus til å se veldig bra ut.

Partnere

Hvis vi går tilbake til Efeserbrevet, kan vi merke oss at Paulus bruker ulike ord for barns og tjeneres/slavers «lydighet» vs. konenes «underordning». Det heter: «Dere barn, vær lydige mot foreldrene deres i Herren» (Ef 6,1), og «dere slaver, vær lydige mot deres jordiske herrer som mot Kristus selv» (Ef 6,5). Mens til hustruene står det like før: «Dere kvinner, underordne dere ektemennene deres som under Herren selv» (Ef 5,22). De ulike valgene av ord er trolig helt bevisst gjort for å indikere at her er det ulike relasjoner. «Barn og slaver er ikke partnere til sine foreldre eller herrer. Hustruer er partnere til sine ektemenn. En kones underordning under sin mann ligner mer på Kristi underordning under Gud Faderen enn på et barns lydighet mot sine foreldre.»[9] Kristus er jo likestilt og ett med Faderen, men han underordnet seg likevel Faderens vilje og gikk veien til korset for å bli vår frelser. (Akkurat det sier oss noe om hvilken helt sentral betydning underordning har i kristendommen; at det var ved Kristi underordning selve frelsen ble vunnet.)

Et ekteskap handler om være partnere, og om teamarbeid. Litt som på et fotballag, for eksempel i et verdensmesterskap: Landslagsspillerne er så glade for at laget har klart å kvalifisere seg, og de føler seg privilegerte som får være med å representere hjemlandet sitt i denne store turneringen. Målvakten, forsvarsspillerne, midtbane- og angrepsspillerne er likeverdige og helt avhengige av hverandre; de utfyller og supplerer hverandre med sine individuelle og spesielle evner. Godt samarbeid betyr alt! Samtidig er det godt å ha en av spillerne i rollen som «kaptein», en som kan fungere som en leder der ute på banen. Men bare en. For hvis to spillere samtidig begynner å oppføre seg som kaptein, bestemmer seg for stikk motsatte ting og begynner å krangle midt i en viktig kamp, vil dette være svært negativt for laget. På samme måte er ekteskapet et samarbeid, teamwork. Dette teamet trenger et kjærlig «hode» til å gjøre tjeneste som leder. At «hjelperen» underordner seg betyr ikke at hun har lavere verdi eller er mindre flink enn mannen. Men det betyr en forskjell med hensyn til rollen eller ansvaret for lederskap. Det trengs også to for å danse tango, men én av partnerne må føre an på dansegulvet.

Å få barn og skape et hjem

Når Gud snakker til Adam og Eva etter syndefallet, ser vi at formaningene fokuserer på to forskjellige områder av livet. Adam er tydelig betraktet som den som skal være den viktigste forsørgeren av familien: «Jorden er forbannet for din skyld. Med strev skal du nære deg av den alle dine levedager» (1 Mos 3,17). For Eva kommer konsekvensene på et område som er unikt for henne som kvinne: «Tungt vil jeg gjøre ditt strev når du er med barn, med smerte skal du føde.» Og Gud tilføyer: «Du skal begjære din mann, og han skal herske over deg» (1 Mos 3,16). Disse siste ordene forteller oss at syndefallet ikke hadde forandret Guds design når det gjelder lederskap innen familien, selv om synd og egoisme fra nå av ville påvirke forholdet mellom mann og kone.

Martin Luther ønsket at menn skulle vise spesiell ærbødighet for kvinnen, siden hun er «menneskehetens mor og pedagog»[10]. En mann kan ikke bli gravid og føde og amme et barn. Det er den gode hjelperen som er designet for denne unike og spesielle oppgaven. Adam kalte sin hustru Eva (liv), fordi hun skulle bli mor til alle som lever (1 Mos 3,20). Seksuell intimitet mellom mann og hustru er en flott gave fra Gud, og en hovedhensikt med dette er jo forplantning. For Gud hadde sagt, «Vær fruktbare!» Å være den personen som bærer nytt liv inn i verden, føder et nytt, levende menneske, er absolutt en svært høyverdig rolle, som alle bør betrakte med stor respekt. Gjennom mesteparten av verdenshistorien har mor også vært en viktig tidlig «pedagog» for sine barn, mens hun passet på dem i hjemmet. Vi kan her tenke på evangelisten Timoteus som «helt fra barndommen hadde kjent de hellige skrifter» og som tydeligvis ble undervist av sin fromme kristne mor Eunike og bestemor Lois (ettersom faren hans var greker og hedning). «Barn er dyrebare gaver fra Gud, og det er et privilegium, ikke en byrde, å oppdra dem» (KELKs Tese #18).

«Lytt, min sønn, til din fars formaning, forkast ikke rettledning fra din mor!» (Ordsp 1,8). Både mor og far er nødvendige for å oppfostre og oppdra sine barn. Et barn behøver et eksempel av både sitt eget kjønn og av det motsatte kjønn. «Naturen kaller på de to foreldrenes karakteristiske mannlige og kvinnelige kvaliteter for å oppdra sitt avkom … Når mannen sørger for og beskytter de mer sårbare medlemmene av familien sin, innser han også sin hensikt i livet. Når far og mor tar del i ansvaret med å oppdra sine barn, finner de ut hva de var ment for, selv om de strever med å leve opp til den høye standarden.»[11]

Både i Det gamle og Det nye testamente finner vi at hjemmet er det viktigste området for kvinnens aktivitet, mens mannen tilbringer tid ute i en fiskebåt på sjøen, pløyer åkeren, eller arbeider i snekkerverkstedet. Paulus råder unge enker til å «gifte seg, få barn og styre sitt hus» (1 Tim 5,14). De eldre kvinnene bør «lære de unge kvinnene å elske mann og barn, leve forstandig og rent, ta ansvar for hjemmet og underordne seg sine menn, slik at Guds ord ikke blir spottet» (Tit 2,3-5). Det betyr ikke at Gud forbyr en kristen kvinne i dag å ha en jobb og karriere utenfor hjemmet. Imidlertid må en kone og mor passe på (sammen med ektemannen/barnefaren) at ting ikke kommer ut av balanse; for det å føde barn og være mor er en unik og spesiell rolle gitt av Gud, og noe som krever mye tid, visdom og anstrengelse. Et stort problem nå i vår tid er at så mange kvinner er utslitt og strever tungt med å kombinere moderskap med en heltidsjobb utenfor hjemmet.

Aktive hjelpere

Prinsippene for hodets lederskap og hjelperens underordning må balanseres rett. Husk Eva, som begynte å oppføre seg som den åndelige leder i familien. På den annen side, må ikke hjelperen få en følelse av at hun bør være en passiv person. Hjelperen er en fantastisk gave fra Gud, hun ble gitt for å hjelpe![12] Kvinner har i like stor grad som menn viktige ressurser som behøves i hjemmet, i kirken og i samfunnet. «La enhver kristen kvinne fryde seg over å være skapt som et uunnværlig supplement og hjelper for mannen.»[13] Hun skal oppmuntres til å tjene med gavene sine, samtidig som hun husker på Guds prinsipper, som er en velsignelse, ikke et problem. Vi må være forsiktige så vi ikke «tolker» det Gud har sagt for at det skal harmonere med verdens nåværende ideer om likestilling og rettigheter.

Vi legger merke til at «den dyktige konen» i Ordspråksboken kapittel 31 er bemerkelsesverdig aktiv: Hun står tidlig opp, lager linklær som hun selger, og leverer belter til kjøpmannen. For det hun har tjent, kjøper hun et jordstykke og planter en vinmark, osv. Ektemannen stoler fullt på henne og mangler ikke noen vinning. En annen imponerende hjelper, fra 1500-tallet, var jo Katharina Luther, «Reformasjonens mor». Dr. Luther kalte henne «sjefen over Zulsdorf» (navnet på gården de eide), og «Wittenbergs morgenstjerne», fordi hun sto opp klokken fire for å ta seg av alle sine forpliktelser og gjøremål. Katharina fødte seks barn og organiserte husholdningen og familiens økonomi; i huset deres bodde også mange studenter og andre. Hun hadde et bryggeri, og drev med avl og salg av storfe. Iblant drev hun også et sykehus, hvor hun pleiet pasientene sammen med andre sykepleiere. Man kan nesten bli litt utmattet av bare å lese om alle aktivitetene hennes. (Og også om alt ektemannen fikk tid til.)

Prinsipper og deres anvendelse

Alle familier er forskjellige og unike. Men de generelle prinsippene Gud har gitt oss er de samme. Hvordan skal hodet og hjelperen anvende prinsippene i de reelle, konkrete situasjonene som dukker opp i det daglige? Bibelen gir oss ikke noen lovkode med spesifikke regler og forskrifter. Men hvis vi bare lærer å forstå prinsippene, kan vi be Gud om hjelp, så vil han lede oss til å finne den beste måten å gå framover sammen. «Gud har ikke beskrevet nøyaktig og detaljert hvordan en hustru skal underordne seg mannen sin, og han har ikke beskrevet nøyaktig og detaljert hvordan en mann bør elske sin hustru … Han ber oss om at vi av kjærlighet til ham prøver alt i livet vårt etter hans prinsipper, og at vi gjør alt vi kan for å leve i overensstemmelse med hans vilje og for å unngå alt som er uforenlig med hans vilje … Dette er den herlige friheten Gud har gitt oss menn og kvinner i den nye paktens tid, i Kristus. Vi lever ikke under noen seremoniallover. Vi er helt frie, og vi kan leve som frie menn og kvinner.»[14]

Til slutt leser vi den vakre avslutningen av Ordspråksboken (31,10-31):

א10 En dyktig kone – hvem finner vel henne?
Langt mer enn perler er hun verdt.
11 ב Mannen stoler på henne i sitt hjerte,
han mangler ikke vinning.
12 ג Hun gjør bare godt imot ham,
aldri noe ondt så lenge hun lever.

13 ד Hun skaffer seg ull og lin,
hendene arbeider med liv og lyst.
14 ה Hun er som handelsskipene,
hun skaffer mat langveisfra.
15 ו Før dagen gryr, er hun oppe,
gir mat til sitt hus og setter tjenestejentene i arbeid.
16 ז Hun ser seg ut et jordstykke og kjøper det,
for det hun har tjent, planter hun en vinmark.
17 ח Styrke er beltet hun har om livet,
hun tar i med sterke armer.
18 ט Hun merker at forretningene går bra,
hennes lampe slukner ikke om natten.
19 י Hun legger hendene på rokken,
og fingrene griper om teinen.
20 כ Hun åpner hånden for den som lider nød,
rekker hendene ut til den fattige.
21 ל Kommer det snø, er hun ikke redd for sine,
for alle i huset har ekstra klær.
22 מ Hun lager sine egne tepper,
hun har klær av lin og purpur.
23 נ Hennes mann er aktet i byporten,
der han sitter med landets eldste.
24 ס Hun lager linklær som hun selger,
og leverer belter til kjøpmannen.
25 ע Styrke og verdighet er hennes drakt,
hun ler mot dager som kommer.

26 פ Hun åpner munnen med visdom,
kjærlig rettledning har hun på tungen.
27 צ Hun ser etter hvordan det går i huset,
og spiser ikke latskaps brød.
28 ק Barna står fram og priser henne lykkelig,
mannen gir henne ros:
29 ר «Mange kvinner har vist at de er dyktige,
men du overgår dem alle.»
30 ש Ynde svikter, og skjønnhet forgår;
men en kvinne som frykter Herren, skal ha ros.
31 ת Pris henne for frukten av hennes arbeid,
hennes gjerninger skal gi henne ros i byens porter!

 

Referanser:

[1] C.F.W. Walther, The Word of His Grace. Occasional and Festival Sermons, Mankato 1978, s. 174ff.

[2] Nathan R. Pope, Feminism, Milwaukee, Northwestern Publishing House, 2003, s. 137.

[3] Ibid., s. 139

[4] Mark A. Jackson James, Peter, John, Jude (The People’s Bible Commentary), Northwestern Publishing House, 2002, s. 101

[5] Kamala Harris

[6] Ronald Reagan

[7] Eldre norske oversettelser: «fedre» (jf. den greske grunnteksten).

[8] Mark A. Paustian, More Prepared to Answer, Northwestern Publishing House, 2004, s. 139.

[9] John F. Brug, A Bible Study on Man and Woman in God’s World. Student’s manual. Northwestern Publishing House, 1992, s. 49.

[10] Francis Pieper, Christian Dogmatics, Vol 1, Concordia Publishing House, 1950, s. 524

[11] Ryan C. MacPherson, “The Natural Law of the Family.” I Natural Law. A Lutheran Reappraisal. Concordia Publishing House, 2011, s. 207

[12] Seth Erlandsson, “Kvinnen som mannens medhjelper”, i Bibel og Bekjennelse 2/2018, s.11-13.

[13] Man and Woman in God’s World—An Expanded Study. Northwestern Publishing House, 1987, s. 44.

[14] Ibid. s. 42.

Kan noe komme som en overraskelse på Gud?

For å bli overrasket må man være uvitende om eller usikker på hva som kommer til å skje, men Bibelen forteller oss at Gud er allvitende. Han vet alt, inkludert hva menneskene tenker, hva som har hendt tidligere, hva som hender akkurat nå og hva som kommer til å hende i framtiden. Før vi har et ord på tungen, vet han det (1 Joh 3,20; Jes 41,22-23; Sal 139).

Kom for eksempel syndefallet som en overraskelse på Gud? Dette hevdes iblant. I 1 Mos 3 leser vi at Herren Gud ropte på mannen: «Hvor er du?» Litt senere: «Hvem har fortalt deg at du er naken? Har du spist av det treet jeg forbød deg å spise av?» «Hva er det du har gjort?» Men at Gud stiller spørsmål på denne måten betyr ikke at han var uvitende om eller ble overrasket av syndefallet. (Jf. når en skolelærer i en undervisningssituasjon stiller spørsmål til elevene sine.) Gud ønsker å ha kommunikasjon med menneskene han har skapt, anvender spørsmål for å lede dem til å forstå alvoret i det de har gjort og hvilke konsekvenser det må få. Ikke minst vil han gi dem løftet om en frelser som en gang skulle knuse slangens (djevelens) hode (makt), 1 Mos 3,15.

Når det gjelder Jesus fra Nasaret, sann Gud og sant menneske i en person, er det litt annerledes og spesielt. Selv om han eier all makt i himmel og på jord, og alle visdommens og kunnskapens skatter (Matt 28,18; Kol 2,3), lot Jesus under sitt liv her på jorden disse guddommelige evnene sine for en stor del ligge ubrukt. Han «ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik» (Fil 2,7). Så iblant står det at Jesus visste akkurat hva mennesker tenkte (Matt 9,4; Joh 2,25), han visste at Judas skulle forråde ham og Peter fornekte ham tre ganger før hanegal. Mens andre ganger ble han tydeligvis overrasket, for eksempel da han «undret seg» over den sterke troen til en romersk offiser (Luk 7,9), og over vantroen til folk i Nasaret (Mark 6,6).

Bibelen trykket på skandinavisk språk

Det danske nytestamentet fra 1524

I 1524, to år etter utgivelsen av Martin Luthers berømte tyske nytestamente, utkom for første gang en trykt bibel på et skandinavisk språk: et illustrert nytestamente på dansk. (Første svenskspråklige NT utkom ikke så lenge etter, i 1526.) Det danske NT var ikke oversatt direkte fra gresk, men dels fra en latinsk bibeloversettelse (av Erasmus av Rotterdam) og dels fra Luthers tyske NT. Oversetterne het Christiern Vinter, Hans Mikkelsen (tidligere borgermester i Malmø og kongelig sekretær) og Henrik Smith. Boktrykkeren Melchior Lotter i Wittenberg, som hadde arbeidet med Luthers «Septembertestamentet», sto for trykkingen også av det danske NT.

christian-ii-of-denmark-and-norway

Initiativtakeren til utgivelsen var kong Christian II av Danmark/Norge og Sverige – i utenlandseksil, som nylig var gått over til den lutherske bevegelsen. Sammen med sin dronning, Elisabeth (søster av den katolske keiser Karl V), hadde han høsten 1523 oppholdt seg i Wittenberg, bodd i huset til kunstneren Lucas Cranach d.e. og vært til stede ved Martin Luthers gudstjenester i bykirken.

Fordi utgivelsen også inneholdt et opprop mot den katolske kirke i Danmark/Norge, ble verket forbudt i riket (hvor reformasjonen ikke ble offisielt innført før 1536). Med store vanskeligheter måtte lutheranerne smugle nytestamentet inn i landet.

Den første danske helbibelen ble utgitt i 1550, i København. Dette var Christian III’s Bibel, også kalt Reformasjonsbibelen. Den hadde et opplag på tre tusen; men bare 96 av disse kom til Norge.

Etter dansketiden ble Det Norske Bibelselskap stiftet, i 1816. Den første norskproduserte helbibelen utkom i 1854; den var ikke oversatt fra grunnspråkene, men fra dansk. Den aller første oversettelsen direkte fra gresk til norsk var Ivar Aasens versjon av lignelsen om den bortkomne sønnen. Denne kom ut på landsmål i 1859. Det Norske Samlagets fullstendige nytestamente på landsmål ble utgitt i 1889.

Det kommer til å koste

Preken på 2. søndag etter treenighetssøndag

Lukas 14,25-35:

Store folkeskarer fulgte med Jesus, og han vendte seg til dem og sa: «Om noen kommer til meg og ikke setter dette høyere enn far og mor, kone og barn, brødre og søstre, ja, høyere enn sitt eget liv, kan han ikke være min disippel. Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min disippel. 

Dersom en av dere vil bygge et tårn, setter han seg ikke da først ned og regner ut hva det vil koste, for å se om han har penger nok til å fullføre det? For har han lagt grunnmuren, men ikke makter å gjøre tårnet ferdig, da vil alle som ser det, gjøre narr av ham og si: ‘Denne mannen begynte å bygge, men klarte ikke å fullføre det.’ Eller om en konge vil dra i krig mot en annen konge, setter han seg ikke da først ned og tenker over om han med sine ti tusen mann er sterk nok til å møte den andre, som kommer mot ham med tjue tusen? Og er han ikke det, sender han menn av sted for å be om fred mens fienden ennå er langt borte.

Slik er det altså: Ingen av dere kan være min disippel uten å gi avkall på alt han eier.

Salt er en god ting. Men hvis også saltet mister sin kraft, hvordan skal det da bli salt igjen? Det kan ikke brukes, verken i jord eller gjødsel, det er bare til å kaste. Den som har ører å høre med, hør!»

 

Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus. Amen.

På en reise til Albania for noen uker siden, i forbindelse med KELKs kirkekonferanse i kystbyen Durrës, ble jeg minnet om Jesu lignelse om han som begynte å bygge et tårn. Ved en lang sandstrand sto mange nye turisthoteller på rekke og rad. En del av hotellene så fine ut, men så var det et som dessverre ødela helhetsinntrykket nokså brutalt: en bygning med mange etasjer, men der alle veggene manglet. Byggearbeidet hadde tydeligvis stanset opp for ganske lenge siden, og nå sto den uferdige bygningen der som et forferdelig stygt, åpent sår, midt mellom de andre hotellene. Hvor lenge er det meningen at denne fiaskoen skal få stå der og skjemme byens strandpromenade slik? Her er det visst noen som har gjort svært dårlig planlegging, vært uforstandig og feilberegnet hva det ville koste. Vedkommende hadde ikke penger nok til å gjøre bygningen ferdig. Som Jesus sier i teksten: «Da vil alle som ser det, gjøre narr av ham og si: ‘Denne mannen begynte å bygge, men klarte ikke å fullføre det.»

Men er det da slik at folk må betale ganske mye for å bli en Jesu disippel? Må du ha betydelige ressurser for å kunne bli en kristen og følge ham? Vi vet at Guds lov krever at «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» «Gjør det, så skal du leve,» sa Jesus til en som kom til ham og spurte hva han måtte gjøre for å arve evig liv. Gjør det, så skal du arve evig liv. Men tenker vi at «hvis jeg skjerper meg skikkelig, så må jeg vel kunne klare dette,» tar vi feil. Vi klarer ikke å oppfylle lovens krav. Nei, vi fattige syndere har ikke noen kraft, evne eller ressurser til det. Det koster mye, mye mer enn vi kan betale. Vi er helt blakke. Vi har bare syndene våre å komme med.

Men: Jesus, Guds Sønn, har kommet ned til oss; han ble fattig for å gjøre oss rike. Han har betalt all vår skyld og gjeld til siste øre, og hans fullkomne rettferdighet, hellighet og lovoppfyllelse gjelder som vår egen. Av bare nåde er dette nemlig gitt oss i gave av Gud, og vi har fått ta imot den store gaven ved troen. På grunn av Jesu hellige liv, hans uskyldige lidelse og død, og hans seierrike oppstandelse, eier vi nå tilgivelse, fred med Gud, og evig liv. Helt ufortjent. Det kommer ikke an på oss, våre krefter eller noe vi må bidra med. Alt er av nåde, for Kristi skyld.

Men når vi så har fått alt dette, når Gud har kalt oss ved evangeliet og ført oss til tro, når vi tilhører Jesus og gjerne vil følge ham; da må vi være klar over at det kommer til å bli kamp. Vi kommer til å møte mye motstand, fra verden, djevelen, og vår egen iboende syndige natur. Det må vi være forberedt på, og det er dette Jesus snakker om i teksten vår. Han vil gi oss det som trengs av kraft og styrke, men vi trenger å beregne hvor store omkostninger det kan få for oss å være hans disipler og stå i den gode striden. Å være en kristen er ikke noen dans på roser, det blir ikke enkelt. Vi må ikke tenke på det som en liten hobby, en fritidsaktivitet som vi liksom kan ha på si’, og «dette kommer nok til å gå så greit, at…» Nei, dette kommer til å kreve mye! Er du beredt på det? Jesus vil ikke at vi skal være uforberedt, for i så fall kommer vi raskt til å gi opp når motgangen melder seg.

Jesus bar korset sitt for oss opp til Golgata, og vi som vil følge ham og være hans disipler må også være villige til å bære det korset Gud legger på oss. Den som ikke er villig til dette, kan bare gi opp kampen med en gang. Å bære sitt kors betyr å fornekte seg selv, å legge til side egne ønsker og egen vilje for Jesu navns skyld. Å akseptere lidelser og problemer for Guds rikes skyld. Vi kan ikke la andre ting, andre mennesker, andre hensyn få komme i veien for Jesus og lojaliteten mot ham: «Om noen kommer til meg og ikke setter dette høyere enn far og mor, kone og barn, brødre og søstre, ja, høyere enn sitt eget liv, kan han ikke være min disippel,» sier han. For mange av de første disiplene ble det jo slik at de måtte dø på grunn av bekjennelsen til Jesus. De ble rett og slett henrettet. Det samme skjer den dag i dag en del steder i verden. Ikke i Norge, men det betyr likevel ikke at det her i landet er enkelt å være en kristen som trofast bekjenner seg til alt Guds ord.

«Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord … Den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord,» har han sagt. Det kan ofte være en fristelse for kristne å la være å bekjenne troen, og la være å holde fast på ordet og undervisningen fra Jesus og hans utvalgte apostler. Da kunne livet blitt enklere og behageligere, både i forholdet til de nærmeste familiemedlemmer og venner – og resten av verden. Men OBS: «Vennskap med verden betyr fiendskap mot Gud. Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende!» sier Bibelen (Jakobs brev 4,4). Og Jesus sier i teksten vår: «Ingen av dere kan være min disippel uten å gi avkall på alt han eier.» Vi må altså være villige til å la alt fare, om nødvendig, for Jesu skyld. Som Luther sier i salmen: «Og tok de enn vårt liv – gods, ære, barn og viv – la fare hen, la gå – de kan ei mere få – Guds rike vi beholder.»

Paulus skriver i dagens episteltekst: «Jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror» (Rom 1,16-17). Samme med oss. Vi skal ikke skamme oss over evangeliet. Men så må vi heller ikke skamme oss over det den hellige apostelen skriver i avsnittet like etterpå. Blant annet flere vers som klart avviser at homoseksualitet er noe som er rett og godt i Guds øyne. Et svært aktuelt tema nå i disse dager. «De fulgte sitt hjertes lyster, derfor overga Gud dem til urenhet slik at de vanæret kroppen sin med hverandre. De byttet ut Guds sannhet med løgn og tilba og dyrket det skapte i stedet for Skaperen, han som er velsignet i evighet. Amen. Derfor overga Gud dem til skammelige lidenskaper. Kvinnene deres byttet ut det naturlige samliv med det unaturlige. På samme måte sluttet mennene å ha naturlig samliv med kvinner og brant i begjær etter hverandre. Menn drev utukt med menn, og de måtte selv ta straffen for sin villfarelse» (Rom 1,24-27).

Som alle har fått med seg, har vi nettopp hatt en måned med «Pride», med mange parader og arrangement til støtte for lesbiske, homofile, bifile, transpersoner osv. Og da opplever kristne et sterkt press om at også vi må delta og stå under regnbueflaggets farger. Ingen av oss som er her ønsker vel heller at homofile eller andre skal bli trakassert, mobbet eller overfalt. Men saken er at Pride og regnbueflagget handler jo om så mye, mye mer enn bare retten til å få gå i fred på gaten. Det handler også om å prøve å få alle folk til å tenke helt nytt og annerledes og ubibelsk om kjønn, seksualitet, ekteskap og familie. Og det handler om å feire det seksuelle mangfoldet, inkludert homoseksuelt samliv og såkalt likekjønnet ekteskap, og såkalt «polyamorøse» forhold, med mer. Vi snakker om en radikal regnbue-revolusjon, som kristne ikke kan være med å hylle dersom vi vil holde fast ved Guds ord.

Så vi er nødt for å stå imot det sterke presset om å bli med på feiringen, selv om det betyr at vi kommer til å bli kalt for «fordomsfulle» og «motstandere av kjærligheten», ja, motstandere av mangfold og alt som er fint og godt i verden. Vi husker hva de kalte Jesus. Han fikk høre at han hadde en ond ånd. Og «har de kalt husherren for Beelsebul, kan da husfolket hans vente noe bedre?» (Matt 10,25). Også vi må jo da forvente å bli kalt ondskapsfulle og andre stygge ting, dessverre. For Jesu skyld, fordi vi holder fast på hans ord.

Jesus er kjent for å ta vennlig imot de utstøtte i samfunnet. Han viste dem ikke en kald skulder. Heller ikke vi skal gi folk en kald skulder. Vi skal vise mennesker at vi bryr oss og vil dem vel. Men da må vi finne andre måter å vise det på enn å delta i en feiring av synden deres, som de forsvarer. Jesus gjorde det jo ikke på den måten. Han brydde seg for eksempel om de foraktede tollerne, som var kjent for å svindle folk. Han brydde seg også om prostituerte og andre kvinner som var kjent for å leve et syndefullt liv. Men han sa ikke til dem at «dere er flotte folk, dere er bra nok akkurat som dere er, og dette skal vi feire nå i dag». Nei, han tok imot dem og underviste dem om Guds rike. Han sa ikke at det var greit å bare fortsette å leve som før. Han forkynte lov og evangelium. «Tiden er inne, Guds rike er kommet nær. Vend om og tro på evangeliet!» Han sa til en kvinne som var blitt grepet i hor: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå og synd ikke mer fra nå av

Jesus forkynte ikke syndenes tillatelse, men syndenes tilgivelse. Og de som tok imot budskapet hans, fikk et helt nytt liv og tenkte: Jeg har fått syndene mine tilgitt, hele syndebyrden min er løftet av skuldrene mine. Nå vil jeg leve for Gud, jeg vil følge Jesus, jeg tror på ham, verdens frelser. Nå vil jeg vende meg bort fra det gamle syndelivet mitt og begynne på nytt, med blanke ark. Vi kan for eksempel tenke på tolleren Sakkeus.

Alle er vi syndere, og vi bør vokte oss vel for å forakte andre mennesker som har litt andre synder enn de vi selv har å stri med. I avsnittet jeg siterte fra Romerne 1 nevnes også synder som misunnelse, grådighet, strid, svik og falskhet, sladder og baktalelse, å være ulydig mot foreldrene sine, og uforstandig, upålitelig, ukjærlig og ubarmhjertig. Vi har selv så mye å be om tilgivelse for, at det fins ingen grunn til å være høy på pæra og tenke at vi er bedre enn andre. Uten Guds nåde og tilgivelse var vi helt fortapt.

Men uansett kan vi ikke heie på folk som farer vill, vifte med flagg og rope hurra for Pride, en stolthet for noe Gud har forbudt. Seksuelt samliv hører ifølge Guds ord kun hjemme innenfor ekteskapet, mellom en mann og en kvinne.

Jeg leste at i California ble det nylig lagt fram et nytt lovforslag som vil gjøre det kriminelt å forkynne eller si noe negativt om homoseksualitet og andre legninger. Hvis den loven går igjennom vil det sannsynligvis bli forbudt å sitere fra Romerbrevets kapittel 1, slik jeg gjorde, der det altså brukes uttrykk som «skammelige lidenskaper», «unaturlig samliv» og «villfarelse». Dette vil vel da bli å regne som «hatprat», hatefull tale. Da må du nok i fengsel, hvis du forkynner på den måten. Så det kan komme til å koste å være en Jesu disippel. Det får omkostninger å følge og bekjenne ham.

For tiden pågår jo også verdensmesterskapet i fotball for kvinner, der USA er store favoritter til å vinne gullmedaljen. For unge jenter som spiller fotball, er  noe av det aller største man kan oppnå å bli tatt ut til landslaget og få spille i VM. Derfor var det gripende å lese om en ung kristen kvinne, Jaelene Hinkle, en av Amerikas beste forsvarsspillere, og aktiv på et klubblag i Nord-Carolina. For tre år siden var hun ny på USAs landslag og fikk spille åtte kamper. Men så, i juni for to år siden, skulle landslaget til Europa for å møte Sverige og Norge, og da ble det bestemt at spillerne skulle ha regnbuefargede numre på draktene, i anledning «Pride». Det er ellers en kjent sak at både landslagstreneren og nesten halvparten av spillerne er lesbiske, og at flere av dem har inngått såkalt likekjønnet ekteskap. Jaelene Hinkle var tatt ut til troppen som skulle reise. I tre dager ba hun til Gud om hjelp til å gjøre det rette. Og det endte med at hun ble hjemme. Hun kunne ikke spille med regnbuerevolusjonens farger på ryggen, det ville være i strid med hennes kristne tro.

Hun fortalte litt senere i et intervju at hun visste hun hadde gjort det rette, selv om det var ungjentedrømmen som nå antagelig falt i grus. «Hvis jeg aldri blir tatt ut til å spille landskamper igjen, er det bare en del av Guds plan, og da er det greit.» Etterpå fikk hun hard kritikk på sosiale medier, og under de neste kampene med klubblaget sitt, ble hun møtt med buing og vaiende regnbueflagg fra tribunen. Likevel har hun fortsatt å spille svært bra. Men er altså ikke med til VM i Frankrike i år.

Som kristne er vi kalt til å bære kors, til å gi avkall på ting for Jesu skyld: «Ingen av dere kan være min disippel uten å gi avkall på alt han eier.» Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden; hva gagner det et menneske om det får spille på landslaget og vinne VM-gull, men taper sin sjel, mister seg selv og går til grunne? (Mark 8,36, Luk 9,25). Hvis du ikke vil bære korset, mister du den evige seiersprisen.

«Salt er en god ting,» sier Jesus videre i teksten. «Men hvis også saltet mister sin kraft, hvordan skal det da bli salt igjen? Det kan ikke brukes, verken i jord eller gjødsel, det er bare til å kaste.» Den trofaste kristne fotballkvinnen er ganske salt og god. Andre folk får noe å tenke på når de hører om en som er villig til å gi avkall på noe stort, fordi hun heller vil følge Jesus og gjøre det som er rett. «Dere er jordens salt!» sier han til disiplene sine. Salt brukes jo både som smakstilsetning og konserveringsmiddel, samt til gjødsel, fordi ganske mange planter vokser best i litt saltholdig jord. Jesu disipler skal være annerledes, vi skal følge hans og apostlenes ord, ikke tidsånden og all verdens trender. Slik får vi en påvirkningskraft som mennesker rundt oss behøver. Det er viktig at saltet ikke mister sin kraft. Vi må ikke bli utydelige, sløve og falle fra troen.

Kraften som trengs har vi ikke i oss selv. Den mottar vi jo fra Gud i nådens midler, evangeliet i ord og sakrament. La oss derfor gjøre rikelig bruk av nådemidlene.

Men iblant kan det for en kristen føles som om «det er jeg imot verden». Som om en stor hær kommer imot meg, for å krige mot meg. Hvordan skal dette gå? Jeg er ikke sterk nok til å møte denne fienden. For jeg har ikke en kamp bare mot kjøtt og blod, men «mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet». Men hvis Gud er med deg og kjemper ved din side, er faktisk du og Gud i overtall mot den sterke fienden som kommer imot deg med tjue tusen mann. Ta bare på «Guds fulle rustning», så kan du gjøre motstand og bli stående. «Spenn sannhetens belte rundt livet og kle dere i rettferdighetens brynje, stå klar med fredens evangelium som sko på føttene. Hold alltid troens skjold høyt! Med det kan dere slukke alle den ondes brennende piler. Ta imot frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord. Gjør dette i bønn, og legg alt fram for Gud! Be alltid i Ånden! Våk og hold ut i bønn,» skriver apostelen Paulus. «Bli sterke i Herren, i hans veldige kraft!» (Ef 6,10-18)

Da trenger vi ikke å være redde i kampen, når vi må bære kors og møte motgang og motstand for Jesu navns skyld. Han sier: «Vær ikke redd for det du skal lide! … Vær tro til døden, så skal jeg gi deg livets seierskrans» (Åp 2,10). «I verden har dere trengsler. Men vær frimodige, jeg har seiret over verden!» (Joh 16,33) Med sin død og oppstandelse har han også beseiret den onde fienden, djevelen, og dødens makt. La oss derfor stå faste, som standhaftige og trofaste Jesu disipler, og si med salmisten: «Herren er med meg, jeg frykter ikke. Hva kan mennesker gjøre meg?» (Sal 118,6) Jesus har lovet å være med oss alle dager inntil verdens ende. Han skal hjelpe oss.

«Herren er mitt lys og min frelse, hvem skulle jeg være redd for? Herren er mitt livs vern, hvem skulle jeg frykte? Når voldsmenn og fiender nærmer seg for å sluke meg, da snubler de og faller selv. Om en hær vil beleire meg, er mitt hjerte uten frykt. Om krigen truer, er jeg likevel trygg.» (Sal 27,1-3) «Herren er mitt berg og min borg og min befrier, min Gud er klippen der jeg søker tilflukt. Han er mitt skjold og min frelse, min styrke og mitt vern.» (Sal 18,3) Amen.

500 år siden Leipzigdisputasen

Julius_Hübner_DisputationSommeren 1519 var universitetet i Leipzig åsted for en stor, offentlig religionsdebatt som ble et vendepunkt for den lutherske reformasjonen.

Mindre enn to år var gått siden Martin Luthers berømte 95 teser. Hensikten hans hadde ikke vært å starte noe opprør mot paven. Og han hadde i grunnen ikke kritisert kirkens lære om avlat, bare det utbredte misbruket i forbindelse med avlatshandelen. Den uventet sterke motstanden som kom førte til at han ble nødt for å fordype seg enda mer i Bibelen. Da oppdaget han gradvis at en hel del av pavekirkens lærer og lover jo var ubibelske. Og med den berømte «tårnopplevelsen» høsten 1518 eller kanskje tidlig i 1519, hadde Luther fått klarhet i Skriftens lære om rettferdiggjørelse ved tro alene, av bare nåde.

Nå ble det invitert til en stor religionsdebatt eller disputas i Leipzig, fra og med 27. juni 2019. Byens universitet sto som vertskap og hertug Georg av Sachsen var til stede sammen med bl.a. en stor mengde Leipzig-studenter. De heiet ivrig på professor Johannes Eck, kjent som en forsvarer av kirkens lære og en av Tysklands mesterdebattanter. Dr. Eck debatterte først mot professor Andreas Karlstadt, Luthers kollega i Wittenberg, om nåden og den frie vilje.

Så – den 4. juli – var det Luthers tur. I løpet av de neste ti dagenes debatt avviste han blant annet pavekirkens lære om avlaten, boten, skjærsilden og pavens lederstilling i kirken. Mens Eck mest henviste til kirkefedrene og kirkemøters uttalelser, pekte Luther på hva som står skrevet i Bibelen.

Et øyenvitne har beskrevet debattantene:

Martin er middels høy og tæret av bekymringer og studier så du kan skimte beina hans gjennom huden. Han er på høyden av sin kraft og har en klar og gjennomtrengende stemme. Han er lærd og kan Skriften til fingerspissene. Han er gresk- og hebraiskkyndig nok til å bedømme tolkningene. En hel skog av ord og begreper står til hans rådighet. Han er elskverdig og vennlig, på ingen måte tverr eller arrogant. Han takler alt. Sosialt er han livlig og spøkefull, alltid munter uansett hvor hardt presset han er av motstanderne. Alle klandrer ham for å være litt for uforskammet og skarp i sin kritikk enn hva som passer seg for en religiøs foregangsmann eller er kledelig for en teolog. 

Mye av det samme kan sies om Karlstadt, om enn i mindre grad. Han er lavere enn Luther og hudfargen hans er som røkelaks. Stemmen er tykk og ubehagelig. Han er tregere i hukommelsen og raskere til å bli sint.  

Eck er en tung og firkantet kar med en stor, tysk stemme som stiger opp fra en mektig brystkasse. Han kunne vært tragedieskuespiller eller utroper, men stemmen hans er mer røff enn klar. Øynene, munnen og hele ansiktet hans minner mer om en slakter enn en teolog. (Fra «Here I stand» av Roland Bainton)

Hundre år tidligere var teologen Jan Hus blitt brent på bålet fordi han hadde utfordret pavens autoritet. Derfor var det svært risikabelt og modig av Luther å si det han nå sa: Apostelen Peter og pavene i Roma hverken var eller er overhoder for den kristne kirke; bare Kristus Jesus selv er kirkens overhode. Og pavene og kirkemøtene har ofte tatt feil; den hellige Skrift er kirkens ene guddommelige autoritet i lærespørsmål.

Resultatet av Leipzigdisputasen ble en ytterligere tilspissing av konflikten mellom Luther og pavekirken. Luther selv var bare blitt enda mer overbevist i sin sak. Noen betydningsfulle personer var også blitt vunnet for reformasjonen, blant andre Caspar Cruciger, selv om de fleste av tilhørerne holdt med dr. Eck. I Roma satte pave Leo X seg ned sammen med Eck og andre teologer for å skrive en «bulle» som fordømte mange av Luthers lærer og truet ham med ekskommunikasjon.