Takksigelse for at Guds Sønn er blitt menneske

Den fjerde av femten takkebønner i Johann Gerhards Daglig gudfryktighets øvelse (1612)

Jeg takker deg, Jesus Kristus, menneskeslektens eneste mellommann og gjenløser, for at du i tidens fylde personlig forente deg med sann menneskelig natur og ville bli født av en kvinne. Hvor stor din kjærlighet til menneskene er, at du ikke har tatt deg av englene, men Abrahams ætt (Hebr 2,16). Hvor stor gudsfryktens mysterium er, at du som er sann Gud ville bli åpenbart i kjøtt og blod (1 Tim 3,16). Hvor stor din barmhjertighet er, at du for min skyld kom ned fra himmelen og holdt ut å bli født av en jomfru. For min, den usleste skapnings skyld er du, den allmektige Skaper, blitt menneske. For min, den mest uverdige tjeners skyld har du, den aller herligste Herre tatt på deg tjenerskikkelse (Fil 2,7), for at du med kjød kunne frigjøre kjødet.

For meg er du blitt født. Derfor skal alle de himmelske godene du bringer med deg i din fødsel være mine. Til meg er du gitt. Dermed skal alle ting tilhøre meg. I deg er min natur blitt mer forherliget enn hva den i Adam ble vanæret ved synden. Fordi du tok opp i din persons enhet det som Satan kun hadde skaket og svertet, er du virkelig kjød av mitt kjød og ben av mine ben (Ef 5,30). Du er min bror. Hva kan du nekte meg som du er så nært forbundet med ved kjøtt og blod og følelsen av broderkjærlighet? Du er brudgommen (Matt 22,2) som etter din himmelske Fars ønske og med en personlig pakt har knyttet menneskenaturen til deg som en brud, slik at også jeg er innbudt til dette bryllupets glede. Dette erkjenner og priser jeg med takknemlig hjerte.

Jeg er ikke lenger så forundret over at Gud for vår skyld har laget himmelen, jorden, havet og alt som er i dem, når Gud selv for sine menneskeskapningers skyld har villet bli menneske! Nå kan du slett ikke forkaste meg og vise meg bort, siden du ikke kan fornekte (2 Tim 2,13) at du selv er menneske og derfor min bror. Nå kan du aldri glemme meg, siden du har tegnet meg i dine hender (Jes 49,16). Kristi delaktighet i kjødet minner deg daglig og uopphørlig om meg. Nå kan du ikke forlate meg, siden du med den personlige foreningens faste bånd har knyttet den menneskelige naturen sammen med deg selv. Selv om syndene mine vil forhindre meg fra å komme til deg, så gjør fellesskapet mellom naturene at du ikke avviser meg. Jeg vil helt og fullt holde fast ved deg, du som helt og fullt har knyttet deg til meg. Amen.

Blir julen ødelagt?

I år har koronaviruset satt en stopper for julemarkeder og andre førjulsarrangement, epidemien ødelegger for tradisjoner, julestemning og økonomi. Mange restauranter går glipp av betydelige inntekter på grunn av avlyste julebord. På skisentre i Norge, Østerrike og Sveits var alt gjort klart for storinnrykk av utenlandske skiturister, men i år kommer nok svært få. Statsministeren vår ba folk om å ha en «plan B» for julen, for med en ny smittebølge kunne den vanlige feiringen fort gå i vasken. Og en programleder hos amerikanske CNN uttalte at det antagelig blir umulig å feire jul i år.

For vel to tusen år siden var det jo også ulike ting som truet med å spolere julen. Den fattige jomfru Maria som skulle føde Frelseren, Guds Sønn, var i Davids by Betlehem da fødselsriene begynte og hennes time var kommet. Men hvordan skulle dette gå? Det var fullt i herberget og ikke ledig husrom noe sted. Som en nødløsning fikk Maria og Josef slå seg ned i en ussel stall med sterk lukt av esel eller andre dyr. Kunne dette gå bra? Ja, Frelseren ble født, de svøpte ham og la ham i en krybbe. Ikke så lenger etter sendte kong Herodes soldater for å finne og drepe den nyfødte kongen, og Maria og Josef måtte flykte med Jesusbarnet til Egypt. For en nød!

Men ingen kunne ødelegge julen og Guds plan om å gi verden en Frelser. Og ingenting kan egentlig ødelegge julen i år heller. Selv om det nok ikke blir familieselskap på «same procedure as every year» og noen sikkert får litt færre eller billigere julegaver enn i fjor. Mange er smittet og en del har mistet nære og kjære; dette påvirker naturligvis julekosen. Men likevel kan ingenting ødelegge det som er det herlige innholdet i vår kristne jul, det som julebudskapet gir oss: En glede for alt folket, fordi en frelser er født for oss, Messias, Herren! Han ble fattig for å gjøre oss rike, han har frelst oss fra all vår synd og den evige døden. Han er Profeten vår, som taler Guds ord til oss. Han er Presten vår, som har ofret seg selv på korset og som går i forbønn for oss. Og han er Kongen vår, som regjerer over oss, leder, hjelper og gir oss fred. Ingen ytre omstendigheter, ingen sykdommer eller nedstengninger kan ødelegge dette.

Må Gud velsigne årets julefeiring i alle land og gi glede i menneskers hjerter på grunn av Han som er født.

(Foto: Chris Spencer-Payne/Pixabay)

Takkebønn for livsopphold

Den andre av femten takkebønner i Johann Gerhards Daglig gudfryktighets øvelse (Exercitium Pietatis Quotidianum) fra 1612.

Jeg takker deg, allmektige og barmhjertige Gud, for at du helt fra de første dagene av mitt liv så underfullt har holdt meg oppe. Naken ankom jeg denne verden (1 Tim 6,7), du har vennlig kledd meg. Sulten kom jeg inn i denne verden, du har hittil gitt meg rikelig å spise. I deg er det jeg lever, beveger meg og er til (Apg 17,28), uten deg synker jeg tilbake til ingenting og dør. I deg bøyer og rører jeg lemmene mine, uten deg kan jeg ikke ta del i liv og bevegelser. Din er solen (Matt 5,45), som gir meg lyset jeg hver dag ser med øynene mine. Din er luften jeg uavbrutt puster inn. Din er dagen og din er natten, og vekslingen dem imellom gir meg mulighet for arbeid og hvile. Din er jorden, som med sin frukt ernærer meg. Din er hver eneste skapning i himmelen og luften, på jorden og i havet, som er til nytte og tjeneste for meg. Deg tilhører sølvet, deg tilhører gullet (Haggai 2,8). Alt jeg trenger til mitt livsopphold har jeg din milde og generøse hånd å takke.

Hvor gavmild du er mot hele menneskeslekten, o Gud! Alt skapte du til nytte for oss, og alt holder du oppe for vår skyld. Det du forsørger alt det skapte med, forsørger du meg med, for det er for min skyld du formet, innrettet og har holdt alt dette oppe. Noen skapninger er til nytte for oss i vårt arbeid, noen tjener til mat for oss, noen til klær, noen til medisin, noen til tukt, og alle er de til lærdom og undervisning for oss. Hvem kan regne opp alle de forskjellige kildene til mat du har skapt og ennå bringer fram av jorden så vi kan spise? Hvem kan telle alle de forskjellige slags urter du hvert år kaller fram av jorden til helbred og sunnhet for oss? Hvem kan nevne alle de ulike slags dyr som er skapt til nytte og tjeneste for oss?

Deg være pris og ære i evighet, som er alle tings skaper og oppeholder. Uten deg, den sanne sol, ville jeg ha forsvunnet som en skygge. Uten deg, det sanne liv, ville jeg umiddelbart ha sluttet å leve. Uten deg, det sanne vesen, ville jeg plutselig ha sunket tilbake til ingenting. Det er bare deg jeg skylder for at jeg lever, beveger meg og er til. Derfor vil jeg leve bare for deg og være avhengig bare av deg i evighet. Amen.

(Foto: Nick Fewings/Unsplash)

Luther brenner pavens bulle

500 ÅR SIDEN 10. desember 1520

Tresnitt fra 1557

Det som hadde begynt den 31. oktober 1517 med Martin Luthers protest mot avlatshandelen i Tyskland, utviklet seg raskt til en strid om enda større ting. Romersk-katolske teologer argumenterte med at når avlatshandelen var godkjent av selveste paven, burde selvfølgelig også alle kristne godkjenne den. Men Luther svarte at man måtte avvise paven dersom han talte eller skrev i strid med Bibelen. Han sa at paver og kirkemøter ofte har tatt feil, og at den hellige Skrift er kirkens ene guddommelige autoritet i lærespørsmål. Han kritiserte romerkirkens lære om avlat, bot, synd, nåde, tro, skjærsilden, og pavens lederstilling i kirken.

Sett fra Roma var dette noe av det mest provoserende og utålelige på lang tid; Luther var en kjetter (vranglærer) som måtte stanses. Han ble formant til å tie stille, men til ingen nytte. Pave Leo X ba til slutt noen av sine ledende teologer forfatte en «bulle» mot opprøreren fra Wittenberg. Og 15. juni 1520 ble bullen Exurge Domine utsendt, med innledningsordene: «Reis deg, Herre, og før din sak! Et villsvin har brutt seg inn i din vingård.» Luthers lære fordømmes på 41 ulike punkt. Paven forbyr folk å lese skriftene hans, de inneholder pest og virus som ikke kan tolereres og bør derfor brennes. Luther trues med ekskommunikasjon, dvs. utvisning fra kirkens fellesskap. Han får en frist på seksti dager til å trekke bøkene og prekenene sine tilbake; hvis ikke vil han automatisk bli lyst i bann.

Da pavens representant reiste omkring i Tyskland for å presentere bullen, ble den mange steder møtt med sterk motstand. Men blant annet i Køln og Mainz ble det laget bokbål der Luthers skrifter ble kastet på ilden.

Pavens banntrusselbulle nådde fram til Wittenberg den 10. oktober, og Luther hadde dermed frist på seg til 10. desember. Først mistenkte han at bullen var en forfalskning, fordi han syntes den inneholdt så svak teologisk argumentasjon. Men etter hvert innså han at den faktisk var ekte.

Den 10. desember klokken ti samlet en skjelvende og bedende Luther mange av sine tilhengere ved Elsterporten i Wittenberg og sa: «Siden de har brent mine bøker, brenner jeg deres.» I tillegg til banntrusselbullen, kastet han på ilden også andre pavelige skrifter, først og fremst den store kirkelige lovsamlingen, Corpus iuris canonici, «for Luther en av de fremste manifestasjoner av kirkens maktmisbruk, av pavens tyveri av den kristne frihet fra de troende i Kristi navn. Her viste kirken seg tydeligere enn noe annet sted som en falsk lovgiver, som bandt de troende med en lang rekke unødvendige regler … For å markere hvilket uvesen den kanoniske retten representerte, og hvilket alvor som lå i Luthers brudd med denne tradisjonen, måtte det et bokbål til.» (Tarald Rasmussen, «Luthers reformasjon. Hovedtekster 1517-1520», Oslo, 2004, s.13)

Med denne dramatiske handlingen markerte Luther at han brøt med romerkirken; han ble ikke stående og vente til han ble kastet ut. Å brenne både bullen og andre pavelige skrifter ble betraktet som svært skandaløst og grovt. Kurfyrst Fredrik den vise av Sachsen fant det derfor nødvendig å skrive til keiseren for å unnskylde Luther. Han argumenterte med at det var uakseptabelt at Luthers egne skrifter var blitt brent uten at det først var bevist at de inneholdt vranglære. Luther burde vel ikke ha svart med samme mynt, men forhåpentlig kunne keiseren overse dette, siden det var de andre som hadde begynt?

Den 3. januar 1521 ble Luther så endelig offisielt bannlyst i Roma med bullen Decet Romanum Pontificem. Nå var det alles plikt å betrakte ham og hans støttespillere som kjettere. Paven oppfordret alle erkebiskoper, biskoper og andre kirkelig ansatte til å bekjempe den lutherske lære og forsvare den katolske tro.

Tre måneder senere står Luther foran keiser Karl V. ved riksdagen i Worms. Han skal få en aller siste sjanse. Han bes på ny om å trekke tilbake det han har skrevet, men nekter å gjøre dette såfremt ingen kan vise ham ut fra Bibelen at han har tatt feil. Luther blir erklært fredløs og oppholder seg de neste ti månedene i skjul på festningen Wartburg.

Lik en menneskesønn

I Daniels bok kapittel 7, vers 13 leser vi: «Jeg så i mine nattsyner, og se! – med himmelens skyer kom en som var lik en menneskesønn. Han gikk bort mot den som var gammel av dager og ble ført fram for ham.» Denne personen som var «lik en menneskesønn» og som ble ført fram for Gud Faderen, var Messias. Og Jesus brukte derfor ofte tittelen Menneskesønnen om seg selv. Det er en tittel som er svært bemerkelsesverdig, spennende og underfull når akkurat han bruker den, ettersom han jo er den evige Gud, som har blitt en menneskesønn! Han sa: «Menneskesønnen har makt på jorden til å tilgi synder» Denne makten har han fordi han er Gud.

Om noen uker skal vi igjen feire det store underet, at da tiden var inne ble Guds evige og allmektige Sønn født som en menneskesønn av en kvinne her på jord. Jomfru Maria ble «Guds mor»! Frelseren måtte være et sant menneske av kjøtt og blod som oss, for å kunne være vår stedfortreder og leve et hellig og rettferdig liv for oss. Menneskesønnen var kommet for å «tjene og gi sitt liv som løsepenge» for oss, og kjøpe oss fri fra synd, død og djevel.

Etter sin lidelse og død på korset og oppstandelsen på den tredje dag, viste han seg for mange vitner, før han vendte tilbake til himmelen, og en sky skjulte ham for vennene hans. Menneskesønnen ble ført fram for Gud sin Far, og satte seg ved hans høyre side. Der ber han for oss og er vår forsvarsadvokat og konge. Han er med oss alle dager, midt i den urolige tiden vi lever i. All makt i himmel og på jord har han, vår frelser og bror som regjerer. Og derfor behøver vi aldri å være redde, uansett hva som skjer og uansett hvem som sitter som konger, presidenter eller statsministre i verdens land og riker. En dag skal han komme tilbake, synlig på himmelens skyer, holde dom på jorden og hente alle sine troende hjem. Menneskesønnen skal da føre oss fram for Faderen, og vi skal få leve med ham for alltid i hans evige rike. Lyse og herlige framtidsutsikter har vi! Gud være takk og lov. Amen.

Kongen kommer hit!

Preken på 1. søndag i advent

Jesus rir inn i Jerusalem, maleri av Lippo Memmi. Wikimedia Commons.

Matteus 21,1-9

I dag begynner vi et nytt år, et nytt kirkeår, selv om verdens kalenderår ikke begynner før 1. januar. Den kristne kirken er jo annerledes, Jesu Kristi rike er ikke av denne verden, så vi lever i en parallell virkelighet, kan vi godt si. Og vi begynner året vårt med å synge «Gjør døren høy, gjør porten vid, den ærens konge kommer hit», med ord fra Davids Salme 24, og «Velsignet være han som kommer, i Herrens navn» fra Salme 118. For ingenting er viktigere enn dette at ærens konge kommer til oss. Heller ikke i dette ganske unormale året med pandemi osv. fins det noe som er viktigere enn at Jesus kommer til oss. For hva skulle vi ha gjort hvis han ikke ville komme til oss mer? Da ville vi ha vært fortapt, hjelpeløst fortapt i syndene våre, vi ville vært i en elendig situasjon, ikke minst med tanke på framtiden, døden og evigheten.

Ordet advent betyr «komme» eller «ankomst». «Velsignet være han som kommer, i Herrens navn.» Jesu første advent, hans første komme til jord som sant menneske, synlig, var da han ble født av jomfru Maria i Davids by Betlehem og levde omtrent tretti år her på jorden, som en ydmyk og fattig person, en tjener, han som i utgangspunktet er så rik og mektig, med guddommelig makt og herlighet. Jesu andre advent, hans gjenkomst, er noe som skal skje på dommens dag. Da skal han komme tilbake med stor herlighet, synlig for alle, for å dømme alle folk, og dette hans andre komme kan være rett rundt hjørnet. Før vi aner det kan den ytterste dagen være her, og derfor bør vi alltid være beredt. I adventstiden skal vi også tenke på dette og være klar for det. 

Men i mellomtiden – mellom sin første og andre synlige advent, kommer han jo stadig til oss, igjen og igjen, Han har ikke forlatt oss, den kristne kirken, som består av alle dem som i sitt hjerte tror på ham. Selv om han er usynlig for våre to fysiske øyne, kommer han likevel til oss i nådens midler, når hans ord, bibelordet, blir lest og forkynt, og i dåpen og i nattverden, og i avløsningsordene – «Jeg tilgir deg alle dine synder». Der kommer han med sin nåde og hjelp, med tilgivelse og fred. Han gir hvile til alle som strever og bærer tunge byrder, han gir oss ny kraft, fornyelse, nytt liv. «Hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem,» har han sagt.

Så akkurat dette er det vi spesielt er opptatt av på denne første adventssøndagen, vi begynner kirkeåret med å feire at kongen vår, Jesus kommer til oss. Fortsatt i dag kommer han til Sion, den hellige byen, det vil si den hellige, alminnelige kristne kirke. Han er ennå ikke blitt lei av oss og alt rotet og tullet i livet vårt, all synden og skrøpeligheten våres. Han vil ikke overlate oss til oss selv og la oss gå til grunne. Nei, for han er frelserkongen vår, som vil hjelpe og lede oss, regjere vennlig over oss. Han kjenner folket sitt bedre enn noen annen konge eller statsleder, og derfor er han også selvsagt den beste, og den eneste, som kan regjere oss, i sitt nåderike. 

Evangelieteksten vår i dag, om Jesus som rir inn i Jerusalem, forteller oss ganske mye om hva slags konge han er, og hva slags kongerike han har og regjerer over. Det var jo ikke en vanlig verdslig, jordisk konge som kom ridende på et esel for å overta makten i et jordisk rike, eller for å skape et paradis her i denne verden før dommens dag.

Først ser vi tydelig at han har overmenneskelig, guddommelige kunnskap, når han sender to disipler i forveien og sier: «Gå inn i landsbyen som ligger foran dere! Der skal dere straks finne et esel som står bundet og har en fole hos seg. Løs dem og lei dem hit til meg! Og om noen kommer med spørsmål, skal dere svare: ‘Herren har bruk for dem.’ Da skal han straks sende dem med dere.» Hvordan kunne Jesus vite disse detaljene så nøyaktig på forhånd? Eselet og folen kunne jo for eksempel vært opptatt med noe arbeid, for dette var ikke den ukentlige hviledagen. Men nei, han visste akkurat hva som var situasjonen der og da inne i landsbyen et stykke lenger framme på veien. Fordi han er Guds Sønn, Gud i egen person.

Samtidig er han et menneske av kjøtt og blod, født inn i kong Davids slekt. Derfor roper folkemengden med rette «Hosianna, Davids Sønn». Og «Hosianna» betyr «Gi frelse!» eller «Vær hilset!» «Davids Sønn» var en av betegnelsene på Messias, den store kongen israelsfolket ventet på, fredsfyrsten som Gud hadde lovet å sende.

Kong David hadde hersket som konge i Jerusalem nokså nøyaktig tusen år tidligere. Og Gud hadde gitt David et fantastisk løfte: «Når dine dager er til ende og du hviler hos dine fedre, vil jeg reise opp din etterkommer, en av ditt eget kjøtt og blod, til å etterfølge deg. Jeg vil grunnfeste kongedømmet hans. Han skal bygge et hus for mitt navn, og jeg vil trygge hans kongetrone til evig tid. Jeg vil være far for ham, og han skal være sønn for meg … Ditt hus og ditt kongedømme skal stå fast til evig tid for mitt ansikt, og din trone skal stå støtt til evig tid» (2 Sam 7,12ff).

Nå vet vi at etter David var det hans egen sønn, den berømte Salomo, som ble konge, og han bygde som kjent et hus for Guds navn, det første tempelet i Jerusalem. Men kongedømmet til Salomo og kongeslekten etter ham varte jo ikke for alltid, og tronen sto ikke akkurat særlig støtt. Tenk for eksempel på bortføringen til Babylon på Jeremia og Daniels tid, da Jerusalem og tempelet ble lagt i grus. Så det er klart at den herlige profetien, løftet til David, handlet mest om Messias, en Davids Sønn som var ennå mye større og herligere enn Salomo, og som en gang skulle få makten og regjere til evig tid. Det huset han skulle bygge for Guds navn, var et tempel ikke bygd med hender, men den hellige kristne kirke.

Da Salomo ble kronet til konge over Israel, red han på sin fars kongelige muldyr. Det ble blåst i horn og en folkemengde ropte «Leve kong Salomo!» mens han kom ridende inn i Jerusalem, til slottet og kongetronen, der han satte seg og overtok styringen av riket etter David.

Jesus, den store Davidsønnen, ville gjøre det tydelig for folket at han kom til den hellige byen som Messias. Derfor red han på eselet og lot seg hylle som konge, for at profetiene skulle gå i oppfyllelse. Det var jo mye likt kong Salomo, men samtidig var det annerledes. For her kommer den Davidsønnen som har et kongedømme som skal stå fast til evig tid for Guds ansikt, hans trone skal stå støtt for alltid – det vil si i all evighet. Messias er en annerledes konge, som regjerer riket sitt på en annerledes måte enn Salomo og alle andre konger, fordi hans er et helt annerledes kongerike.

Og så er jo også den enkle måten han kommer på så annerledes. For ikke er han omgitt av livvakter og soldater, ikke er han kledd i fine klær, det glinser ikke av gull, nei han ser helt vanlig og fattig ut. Han eier ikke en gang sitt eget ridedyr, han har bare lånt seg et esel og en fole av noen ukjente folk i en landsby han passerte. De viktige folkene i byen, de høyt på strå i samfunnet, står ikke klar for å ta imot ham der han kommer ridende; nei han er omgitt av disiplene sine, en gjeng med fiskere fra Galilea og mange andre helt vanlige anonyme folk. De legger kappene sine og palmegreiner på bakken foran ham, litt som en rød løper som ofte blir rullet ut for kongelige og filmstjerner. Men folk jubler og er helt revet med, uansett hvor lite statelig og flott det ser ut, og de hyller ham altså med ord fra Salme 118: Hosianna, Davids sønn! Velsignet er han som kommer i Herrens navn! Hosianna i det høyeste!

En annen ting som er betydningsfull, er at Jesus ikke rir mot palasset i Jerusalem, der kongene pleide å sitte på tronen sin. Nei, denne kongen rir til tempelet, Guds hus. Også dette signaliserer tydelig at han ikke er noen jordisk hersker, men at hans kongerike er åndelig.

Vi vet at mange, antagelig de fleste i folkemengden hadde feil forventninger til Messias. De ønsket seg en type jordisk hersker med et kongerike av denne verden, en som kunne gi fred og velstand, lede dem inn i en ny nasjonal storhetstid, «make Israel great again». Og det er vel i grunnen forståelig at de ønsket dette, for landet var jo under okkupasjon av romerne, noe som føltes helt uakseptabelt. Folk kunne nok se litt gjennom fingrene med at Jesus manglet den forventede kongelige pomp og prakt, for de hadde jo hørt om de store tegn og under han kunne gjøre! Han hadde mettet mer enn fem tusen mennesker med bare noen få fisker og brød, han hadde vekt opp Lasarus fra graven, osv. Det var helt ufattelig og fantastisk. Så tenk hva dette mennesket kan få gjort for landet vårt, hvis han vil ta over makten og bli vår nye konge! Men den ydmyke måten han kom ridende på, signaliserte egentlig tydelig at hans kongsmakt og rike ikke var av denne verden og at de altså hadde helt feil forventninger om Messias. Han var ikke kommet for å kaste ut romerne eller sitte på en trone på slottet.

«Si til datter Sion: Se, din konge kommer til deg, ydmyk er han og rir på et esel og på trekkdyrets fole.» Matteus skriver at profetien fra Sakarjas bok gikk i oppfyllelse den dagen. Vi kan legge merke til at det var to ridedyr Jesus ba disiplene om å hente til ham. Johann Gerhard (1582-1637) har en litt interessant kommentar til dette i en preken for 1. søndag i advent; han skriver om at Jesu Kristi rike er et åndelig rike, ikke synlig for øynene, for Jesus har sagt: «Guds rike er iblant dere,» eller som det også kan oversettes: «Guds rike er inni dere.» For Jesus kommer til oss i nådens midler og bor i hjertene til alle oss som tror, som Paulus skriver: «Må Kristus ved troen bo i deres hjerter» (Ef 3,17). Men, skriver Gerhard, samtidig er det jo sant at dette indre nåderiket til Jesus ikke er så fullkomment nå som det en gang skal bli, i det evige livet. Nei, for vi kristne er jo som noen gjenstridige esler, på grunn av den syndige menneskenaturen vi fortsatt har med oss. Jesus må tvinge oss, dra oss etter seg, akkurat som det ekstra eselet eller folen i teksten vår, det som fulgte med etter Jesus og ridedyret som Han selv satt på. Den gamle Adam stritter jo imot, så han må tvinges og dras, slik at vi beveger oss framover og følger etter Jesus, fornekter oss selv og tåler motgang og lidelser, som hans disipler må forvente. Så den ekstra folen som tripper bak eller ved siden av Jesus, kan vi altså godt tenke på som et symbol på sånne som oss, mener Johann Gerhard.

Vi synder dessverre ofte, vi som tilhører den hellige kristne kirke. Hver dag, vi klarer ikke å la være å synde, vi faller gjerne i de samme syndene om og om igjen. Og samvittigheten vår plager oss på grunn av dette. Men Jesus kommer til oss så vennlig og mild og tjener oss med nådens midler, igjen og igjen. Han er rettferdig og rik på seier, og han deler seieren og rettferdigheten sin med oss, overrekker dette til oss i nådens midler. Jesus ble så fattig for vår skyld, for å gjøre oss rike. Han ydmyket seg, fornedret seg, bøyde seg ned, for å løfte syndebyrden av våre skuldre og over på sine skuldre og sone den strenge straffen vi hadde fortjent, og kjøpe oss fri fra dødens og djevelens makt, på korset. «Han som ikke visste av synd, har [Gud] gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet» (2 Kor 5,21). Han renser oss for all urett, slik at Gud ser oss som hellige og rettferdige, på grunn av Jesus. «Han tilgir all din skyld og leger alle dine sykdommer. Han frir ditt liv fra graven og kroner deg med barmhjertighet og kjærlighet,» synger kong David i Salme 103.

Og apostelen Peter skriver: «Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Gud har vunnet for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket og inn i sitt underfulle lys» (1 Pet 2,9).

I dåpen ble vi døpt til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, vi fikk Hans navn på oss, for at vi skal tilhøre Ham og være medlemmer av hans kongefamilie, være Guds kjære barn, et kongelig presteskap, et hellig folk, hver og en på vår plass i hverdagen. Tenk at Herren kan og gjerne vil bruke slike gjenstridige esler som meg og deg, i sin vingård, i sitt rike. Der får vi tjene ham. Gud regner oss som hellige for Jesu skyld. For en nådig og god konge vi har, som kommer til oss så vennlig og mild i evangeliet. Han vil ikke slukke en rykende veke eller brekke av et knekt strå. Han trøster oss og forkynner oss nåde og fred og frihet.

«Velsignet være han som kommer i Herrens navn.» Det er Han som kommer til oss. Fordi han vil. Det er ikke vi som har gjort noe for å få ham til å komme. Og vi vet at slik som vi er av naturen kan vi heller ikke komme til ham; vi verken vil eller kan, for vi er døde på grunn av våre misgjerninger og synder (Ef 2,1), åndelig livløse. Vi verken vil eller kan åpne døren eller porten for ham og ta imot ham i hjertet. Nei, men Den Hellige Ånd har kalt oss ved evangeliet, opplyst oss ved sine gaver, helliggjort og bevart oss i den rette tro. Det er Han som har tent troen i oss, slik at vi ønsker å høre Jesus og lengter etter hans ord, og sier med salmedikteren: «Mitt hjertes dør jeg åpner deg, o Jesus kom hit inn til meg, og ved din nåde la det skje at jeg din vennlighet må se,» i salmen «Gjør døren høy, gjør porten vid!»

Akkurat den salmen må for øvrig sikkert være den aller mest misforståtte og misbrukte av alle i salmeboken vår. Svært mange siterer denne sangen, som de er så hjertens enige med, for de er helt overbevist om at den handler om å være tolerant og inkluderende, å vise raushet og åpenhet, om at folk må få tenke, tro og leve nær sagt akkurat som de vil, og at kirken skal akseptere dette og ønske det velkommen. «Gjør døren høy og porten vid for kjærlighet mellom alle kjønn,» skrev en kjent norsk næringslivsleder på sosiale medier. Og de som er negative til dette, er jo da erkekonservative og intolerante som vil «gjøre døren lav og porten trang,» ja helst lukke helt igjen, altså motsatt av det den gamle, fine salmen sier, påstås det. Jeg leste også noe en sportsjournalist skrev om skistjernen Therese Johaug; han mente det nå var på tide å være litt mer raus og grei mot henne igjen, hun har fått nok hets. Så derfor var hans oppfordring: «Gjør døren høy, gjør porten vid!»

Men, den fine, gamle adventssangen handler jo ikke om noe slikt; den handler om Jesus, Ærens konge, som kommer hit til oss! Oppfordringen er ikke at vi bør være tolerante og greie mot Jesus, men at når han kommer til oss i dette nye kirkeåret skal vi ikke være så altfor opptatt av alle slags andre ting, men ivrig ta imot ham, åpne oss, åpne ørene og lytte oppmerksomt til hans ord, begjærlig ta det til oss, tro på de rike løftene han gir oss, stole på hans tilgivelse. Ja, for han gir oss ikke syndstillatelse, men syndstilgivelse. Nåden hans er veldig dyp og stor, stor nok for alle syndere som vender om. Og vi vil bøye oss for ham og synge lovsanger til ham, og gi videre til medmenneskene våre den kjærligheten han har vist oss. Takk og lov for at Ærens konge vil komme til oss også i dette nye kirkeåret. «Velsignet være han som kommer i Herrens navn. Hosianna, Davids sønn!» Amen.

En kristens frihet

For fem hundre år siden, mot slutten av november 1520, utga Martin Luther et av sine mest berømte skrifter, «Om et kristenmenneskes frihet».

På dette tidspunktet hadde han nylig mottatt en banntrusselbulle fra paven i Roma og tenkte at han derfor hadde relativt kort tid igjen å leve. I dette skriftet skriver Luther likesom en sammenfatning av alt det han har oppdaget og lært om evangeliet.

Han underviser om at en kristen er blitt rettferdiggjort ved troen alene, uten gjerninger, er blitt ett med Kristus og er rik og har nok av alt i Ham. Dermed er den kristne helt fri og ikke undergitt noen. Men: samtidig er også den kristne blitt en tjener her på jorden som er alle og enhver undergitt. Etter Kristi forbilde og av takknemlighet for hans nåde, vil det nye mennesket i oss tjene i kjærlighet og gjøre godt mot alle.

Et utdrag fra skriftets første del:

«Den ære og verdighet som Kristus har i og med sin førstefødselsrett, deler han med alle troende, ifølge ekteskapsretten. Etter den har bruden del i alt som tilhører brudgommen. Derfor er alle som tror på Kristus, prester og konger, jf. 1 Pet 2,9: «Dere er et utvalgt folk, et kongelig presteskap, et hellig folk … og skal forkynne storheten hos ham som har kalt dere fra mørket inn i sitt overveldende lys.»

Dette forklares slik: Med hensyn til kongedømmet hever Ånden enhver kristen så høyt at han blir fullstendig herre over alt og alle, så ikke noe kan skade ham. Alt må tjene til det beste. Det sier Paulus tydelig i Rom 8: «Alle ting tjener dem til gode som elsker Gud,» og i 1 Kor 3,21-22: «Alt er til for dere … det være seg verden, livet eller døden, de ting som nå er eller de ting som skal komme – alt hører dere til.»

Dette må vi ikke forstå slik at de kristne har legemlig makt over alt og kan skalte og valte som de vil. Det ville i tilfelle være en stor villfarelse, som mange geistlige er fanget i. Det er en sak for konger, fyrster og stormenn, Vi skal være de små og forsakte, som både lider og dør. Faktisk er det slik at jo nærmere vi lever Gud, desto mer må vi lide, noe vi kan lære ved å betrakte den høyeste førstefødte, Kristus, og alle brødrene hans, de hellige.

Det vi her taler om, er det åndelige herredømme. Det hersker i fiendeleiren og viser seg mektig i forfølgelsene. Ja, det er mektigst og mest kraftfullt i skrøpelighet og svakhet. Alt tjener til min frelse, endog død og kors. Både godt og vondt blir mine tjenere og undersåtter. Når jeg har troen, trenger jeg ikke noe mer, bare det at troen får øve seg så den blir sterk og uovervinnelig. Det blir den nettopp når verden løper storm mot den. Dette er altså den kristne frihet og makt.

Nå er vi imidlertid ikke bare konger, men også evige prester. Det er noe langt mere, for prestedømmet gjør oss verdige til å tre fram for Gud og be og undervise andre i det som hører ham til. Foruten alle de andre kall vi har i Kristus, er vi også hans medprester som tillitsfullt i den hellige Ånd tør anrope Gud med vårt «Abba, Far» og be for hverandre og gjøre alt godt, slik det synlige presteskap gjør. Den derimot som ikke tror, har ikke nytte eller gavn av noe. Han er trell under alle ting, for han bruker det til egen nytte, og ikke til Guds pris. Han er da ikke prest, men vanhellig, og hans eventuelle bønner er ikke rette for Gud. De når aldri hans ører, for Gud bønnhører ikke syndere.

Hvem kan nå fatte en kristens ære og høyhet? Med kongelig makt hersker han over alt, har makt over alt, både død, liv og synd osv. Og ved sin prestelige æresstand har han Guds makt og formår alt i Ham, fordi Gud jo gjør alt han ber om og ønsker, slik salmen uttrykker det: «Gud gjør etter deres vilje som frykter ham, og han hører deres bønn og frelser dem.» Til en slik ære og heder kommer et menneske aldeles ikke ved noen gjerning, men bare ved troen.

Nå skulle en vel kunne se hvorfor en kristen er fri og herre over alt og ikke trenger noen gjerning for å være rettferdig og frelst. Troen gir ham jo alt. Og skulle noen være så tåpelig å mene at han kan bli rettferdig, fri, salig eller en kristen ved en god gjerning, ville han miste troen og alle de goder den gir. Denne dumskap kan neppe belyses klarere enn ved fabelen om hunden som løp ut i vannet. Den hadde et kjøttstykke i kjeften, men da den så speilbildet sitt – og kjøttet – åpnet den munnen for å snappe det, og dermed mistet den alt, både det virkelige kjøttet og skyggebildet.

Hvis du nå spør hvilken forskjell det er i menigheten mellom prestene og de øvrige – for alle er jo prester, sier du – blir svaret: Det er vi mennesker som har delt menigheten i to stender, den geistlige og den lege. Men Skriften gjør ikke et slikt skille. Ut av den store flokken kaller den de som roser seg av flotte titler som pave, biskop og herremenn, til å være tjenere for menigheten, Ordets tjenere som forkynner og underviser om Kristi tro og om den frihet Guds barn eier i Ham. For selv om det er sant at vi alle er prester, vil ikke det si at alle skal lære offentlig og på menighetens vegne. Det har de ikke lov til, selv om de maktet det. For Paulus sier i 1 Kor 4: «Man skal betrakte oss som medhjelpere for Kristus og forvaltere av de guddommelige hemmeligheter.»

Nå har man imidlertid av dette forvalterskap skapt et så verdslig, utvortes og fryktelig herredømme, at ingen hedensk eller verdslig makt kan sammenliknes med det. Som om lekfolket skulle være noe annet enn kristenfolket! Det er snudd slik på hodet at vi helt har tapt den fulle og hele forståelse av hva nåde, frihet, tro og Kristus er og betyr. I stedet har vi fått en mengde menneskelige bud og forordninger, og er kommet i et slaveri så forferdelig at vi minnes Jeremias’ klagesanger om trelldommen under jordens udugeligste mennesker, som misbruker vår elendighet til egen vinning og fordel.

For å vende tilbake til det vi begynte med, mener jeg at det ikke er nok rent overfladisk å preke om Kristi gjerninger, liv og død, som om det dreide seg om en historiefortelling å innrette livet etter. For slik preker de som i våre dager går for å være de høyeste. For ikke å snakke om at man bare taler om ytre og perifere ting fordi man er så opptatt av lover og kirkefedrenes dekreter. Andre taler så sødmefylt om Kristus at menneskenes følelser kommer i kok. Man vil få hjertene til å føle den dypeste ynk med Kristus. Men dette fører kanskje bare til raseri mot jødene, som man mener slo Jesus i hjel, og forkynnelsen kommer på den måten til å gi næring til barnegriller og sentimentalitet.

Men Kristus skal forkynnes slik at en får tro og tillit til ham, og forstår at han ikke bare er Kristus, men min frelser, som arbeider og gjør meg til himmelens barn. Troen vokser og blir bevart når jeg hører hvorfor Kristus kom, hva han bragte og ga og hvordan jeg skal «bruke» og «nyte» ham. Og det kan bare skje når jeg får forklart og lært hvilken frihet han satte meg i, og at jeg er både konge og prest med makt over alle ting, og dessuten lærer å leve i den tillit og fortrøstning at alt jeg gjør, er velbehagelig for Gud og vil få sin bønnhørelse.

Når jeg hører om en slik frelser, må hjertet fryde seg og elske ham til gjengjeld. Så langt vil det aldri komme med det menneske som er under loven. Og hva kan nå skade en slik kristen som elsker Gud og er under hans vern? Om samvittigheten er skremt av synden eller hjertet engster seg for døden, vil en straks søke Kristus, og blir sterk og glad og frykter ikke lenger noe. Han kan tvert om se ned på sine fiender, for han tror at Kristi rettferdighet er hans eiendom, og hans synder er ikke lenger hans, men Jesu Kristi.»

Sitert fra «En kristens frihet», utgitt av Chronos forlag.

Takkebønn for liv og fødsel

I anledning at amerikanerne i dag feirer Thanksgiving – takksigelsesdagen, legger vi ut den første av femten takkebønner fra Johann Gerhards Daglig gudfryktighets øvelse, en perle og klassiker innen luthersk andaktslitteratur, første gang utgitt i 1612, da forfatteren var tretti år gammel.

Aller først Gerhards innledning til Del 2 av boken, delen som inneholder takkebønnene:

Betraktningen av Guds gaver fra naturens og kirkens skjønne hage er som å samle en bukett av duftende blomster. Den gode lukten fra dem er forfriskende for ånden, noe som igjen fremkaller et velduftende takksigelsesoffer fra oss til Gud. Guds uendelige og utallige velgjerninger kan inndeles etter den kristne troens tre artikler. Gud har skapt, gjenløst og helliggjort oss. Han overøser oss med de rikeste gaver i dette livet, og lover oss enda mer for det evige liv. Han gir oss gaver for å dekke sjelens og kroppens behov, han beskytter oss mot det onde og bevarer oss i det gode. Han dekker over det som har skjedd i fortiden og styrer det som skal skje i fremtiden. Mange gode gaver gir han nådig til oss, enda flere onder avverger han nådig fra oss. Vi er ikke i stand til å fatte med tanken eller uttrykke med ord det store antallet og verdien av Guds gaver, som i det kommende liv vil bli et overstrømmende rikt materiale for evig lov og pris.

Takkebønn for liv og fødsel

Allmektige, evige Gud, Fader, Sønn og Hellig Ånd, jeg takker deg, jeg lover deg, jeg priser deg, fordi dine hender dannet meg og gjorde meg helt slik du ville. Du formet meg som leire i min mors liv. Du helte meg opp som melk og lot meg størkne som ost. Du kledde meg med hud og kjøtt og vevde meg med knokler og sener. Du ga meg liv og nåde, din omsorg bevarte min ånd (Job 10,8-12).

Denne store barmhjertigheten du har vist meg vil jeg prise med evig lov, din godhet vil jeg berømme med evige lovsanger. Du vevde meg i mors liv. Jeg takker deg for at jeg er så underfullt laget. Underfulle er dine verk, det vet jeg godt. Knoklene mine var ikke skjult for deg da jeg ble laget på hemmelig vis og vevd dypt i jorden. Dine øyne så meg da jeg bare var et foster. I din bok ble alt skrevet opp, mine dager ble dannet før en eneste av dem var kommet.

Hvor dyrebare dine tanker er for meg, o Gud. Summen av dem er ufattelig. Vil jeg telle dem, er de talløse som sand (Salme 139,13-18). Du viste din barmhjertighet før jeg kunne forstå det. Du kom til meg med din godhet før jeg kunne lengte etter den. Din gavmildhet omsluttet meg før jeg kunne takke for den. Du ikke bare formet meg på forunderlig vis i mors liv, men dro meg også ut fra mors liv. Du gjorde meg trygg ved hennes bryst. Fra jeg ble født, er jeg kastet på deg, fra mors liv er du min Gud (Sal 22,10-11).

Når jeg tenker på alle som har dødd i morslivet før de kom ut til denne verdens livsluft og lys, så må jeg desto mer beundre og prise din barmhjertighet som har ført meg levende og uskadd fra den trange cellen ut til denne verdens teater. Så mange år var gått uten at jeg eksisterte. Men du ønsket å bygge denne kroppens bolig til meg og føre meg ut av morslivets dype mørke. Du har gitt meg en fornuftig sjel; et menneske, ikke en stein eller en slange, ville du at jeg skulle være. Deg, min Gud, være pris og ære for din store barmhjertighet, i evighet. Amen.

(Fra Daglig gudfryktighets øvelse (Exercitium Pietatis Quotidianum), i ny norsk språkdrakt ved T.J. Welde)

(Foto: Bonnie Kittle/Unsplash)

Kan ordet «evig» eller «evighet» ha ulike betydninger i Bibelen?

SPØRSMÅL OG SVAR

Ja, det stemmer. Det hebraiske olam betyr egentlig «en veldig utstrekning av tid som forsvinner ut av sikte, som er skjult og hemmelighetsfull og ikke kan fattes.»[1] Det oversettes ofte med «evig» eller «evighet», men kan da bety enten et svært langt tidsrom eller endeløs tid, dvs. for evig og alltid. Så sammenhengen ordet står i må fortelle oss hvilken betydning det har.

Et eksempel er Jes 32,14, «… haug og vakttårn forvandles til huler for evig». Her må det bety en lang men avgrenset tidsperiode, fordi neste vers lyder: «… inntil Ånden blir utøst over oss fra det høye og ørkenen blir til fruktbar mark». Det heter også om Aron og hans ætt at «prestedømmet skal tilhøre dem som en evig ordning» (2 Mos 29,9). Også her må betydningen av olam være «en svært lang tid», for denne ordningen gjaldt bare i den gamle pakt.

Når ordet olam derimot brukes om Gud, som i Salme 90,2, forstår vi at det betyr evig i absolutt mening, uten begynnelse og slutt: «Før fjellene ble født, før jorden og verden ble til, fra evighet til evighet er du, Gud.» 2 Mos 15,18: «Herren er konge til evig tid». Og i Mika 5,1 profeteres det om Messias som skal bli født, at han har sitt «opphav før tiden, fra evighetens (olam) dager» (Svenska Folkbibeln). (Jf. oversettelsen fra Det Norske Bibelselskap: «Hans opphav er fra gammel tid, fra eldgamle dager.»)

På en lignende måte er det med det greske substantivet aion, som er vanlig i NT; i utgangspunktet betyr det all tid eller evighet, men kan iblant brukes i en svakere, relativ betydning, om et langt men begrenset tidsrom. For eksempel i Apg 3,21 forkynner Peter om det «som Gud har talt om fra eldgamle dager (aionos) ved sine hellige profeters munn». Men i Joh 11,26 lover Jesus at den som tror på ham aldri i evighet (aiona) skal dø. Da forstår vi at det handler om for evig og alltid. Det samme kommer ekstra tydelig fram når det i Åpenbaringsboken ofte brukes en forsterkende dobbeltform, aionas ton aionon («i evigheters evighet», ofte oversatt «i all evighet»): i lovprisningen til Gud og Lammet (Åp 1,6 m.fl.), om Kristus som «var død, men se, jeg lever i evigheters evigheter» (Åp 1,18), om de ugudeliges evige fortapelse (Åp 20,10 m.fl.) og om de troendes evige salighet (Åp 22,5).

Det greske adjektivet aionios, som også er vanlig i NT, brukes derimot alltid i absolutt mening: evig, uendelig. Gud er evig, den nye pakt er en evig pakt, og den himmelske arven er evig. I ett og samme vers brukes adjektivet både om de rettferdiges evige liv og de urettferdiges evige straff (Matt 25,46). Og vi finner det i Joh 3,16, der Jesus sier at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.

 


[1]
Studiebibelen, T. Gilbrant, 1996.

Stekt gås og syngende svane

Maleri i domkirken i Schwerin (Wikimedia Commons)

«Dere skal nå brenne en gås, men om hundre år skal dere høre en svane synge, og den kommer dere ikke til å brenne, den blir dere nødt til å høre på.»

Sitatet er fra den tsjekkiske teologen Jan Hus (etternavnet hans betyr «gås» på tsjekkisk), som skal ha uttalt dette den 6. juli 1415, like før han ble brent på bål som «kjetter». Han hadde nemlig blant annet våget å stille spørsmål ved pavens autoritet og kritisere kirkens avlatshandel. Hus er også kjent for å ha tatt initiativ til at legfolket ikke bare skulle få motta brødet i nattverden, men også vinen. Han innførte dessuten bruk av morsmålet i gudstjenesten, bibellesning, preken og salmesang på tsjekkisk. Ikke helt ulikt en viss tysk teolog og kirkeleder.

Jan Hus-monumentet i Praha.

Nesten nøyaktig hundre år senere ble Martin Luther den syngende svanen som de ikke klarte å tyste ned. 31. oktober 1517 publiserte han sine 95 teser mot pavekirkens avlatshandel, en hendelse som ble startskuddet for reformasjonen, med fokus på «Skriften alene», «nåden alene» og «troen alene». Mange merket seg likhetene mellom den tyske reformatoren og Jan Hus, og identifiserte Luther med svanen som var forutsagt. I kirkekunsten ble han derfor ofte framstilt sammen med en svane.

Tegninger til minnemynt fra reformasjonsjubileet i 1617. (Wikimedia Commons)

Luther var en dyktig sanger og musiker. På grunn av alle salmene han og etterfølgerne hans laget til gudstjenestebruk, ble den lutherske kirke kjent som den syngende kirken.

Det fins faktisk flere forbindelser mellom «svanen» Luther og gjess: Han ble døpt da han var bare én dag gammel, 11. november, minnedagen for St. Martin av Tours, og derfor også oppkalt etter ham. I Tyskland og Østerrike spiser man tradisjonelt stekt gås den dagen, fordi også St. Martin har vært assosiert med denne fuglen. Alexia Rohmer, malerikonservator ved Arkeologisk Museum i Stavanger, kommer inn på dette i en rapport om et maleri i Mariakirken i Bergen; maleriet forestiller Luther og en svane, men: røntgenundersøkelser viser at det, mystisk nok, under svanen skjuler seg en gås (!) https://uis.brage.unit.no/uis-xmlui/bitstream/handle/11250/2495947/Oppdragsrapport%20inv.nr.%2021%20%282013-5%29.pdf?sequence=1&isAllowed=y