Planeten har fått besøk

Engelen svarte: «Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal barnet som blir født, være hellig og kalles Guds Sønn.» (Luk 1,35)

Det fins en del som tror at planeten vår har hatt besøk av fremmede vesener fra verdensrommet, i UFOer, flyvende tallerkener eller lignende. Bibelen gir oss ingen grunn til å tro noe slikt. Men likevel: den forteller oss at jorden har fått besøk. Av et levende vesen som er helt annerledes enn oss. Et guddommelig vesen. Gud selv har besøkt oss! Han som har skapt himmel og jord og alt som lever, kom til oss på en helt spesiell måte for om lag to tusen år siden. Han ble selv en del av menneskeslekten da han kom inn i jomfru Marias morsliv som et bittelite embryo, unnfanget ved Den Hellige Ånd.

Nå i siste del av mars minnes vi Marias bebudelse, da hun fikk budskapet om at hun skulle bli gravid og føde Guds Sønn. Vi forstår at Gud ikke ble menneske etter for eksempel tolv eller atten eller tjueto uker i morslivet, eller ved fødselen. Nei, livet hans som menneske startet ved unnfangelsen, i likhet med livet til alle andre som tilhører menneskeslekten. Fra det tidspunktet var Jesus sant menneske og sann Gud i én person. Under over alle under.

Marias barn skulle være hellig, sa engelen. Var dette så veldig viktig? Ja. Fordi ingen av oss andre som er kommet til verden etter syndefallet, er hellige. Vi er alle syndere og derfor underlagt forgjengeligheten og døden. «Med skyld ble jeg født, med synd ble jeg til i mors liv,» skrev salmedikteren David (Salme 51). En forbannelse lå over menneskeheten. Synden skilte oss fra Gud. Hvem kunne redde oss i vår nød?

I dette barnet som er hellig og Guds Sønn, ligger løsningen. For her kommer han til oss som et menneske av kjøtt og blod for å bli vår alles stedfortreder. Vi trenger aldri å tvile på at Gud elsker oss når vi tenker på at han har blitt en av oss, et bittelite menneskebarn i Marias morsliv, som vokste og utviklet seg fra uke til uke akkurat som oss. Han fikk fingre, tær, nese, munn, et hjerte som banket, og han sprellet med armer og bein i fostervannet. Så bittesmå har vi alle vært. Og Jesus ville bli lik oss. For han skulle jo være vår stedfortreder. Og dette var han ved å leve et fullkomment hellig og rettferdig liv for oss alle. Han var helt uten synd. Likevel bar han hele vår syndebyrde og tok selv vår straff på korset. Han ga sitt liv som løsepenge for oss. Han har betalt alt vi skyldte og vunnet seier over syndens, dødens og djevelens makt.

Planeten har fått vidunderlig besøk! I sin store nåde har Gud ved sin hellige Sønn forsonet oss mennesker med seg selv. Han gir oss nå tilgivelse, fred og evig liv. Helt uten noen prestasjoner får vi bare ta imot i tro og tillit og takke ham for denne fullstendig ufortjente gaven. Gud være takk og lov.

Trøbbel i Wittenberg – Luther vender tilbake fra eksilet, mars 1522

Bykirken i Wittenberg. Foto: Wim van ‘t Einde, Unsplash.com

Etter å ha blitt lyst fredløs av keiseren, satt Martin Luther fra 19. april 1521 i skjul på Wartburg, et av slottene til kurfyrst Fredrik den vise av Sachsen. Noen ny «luthersk kirke» var ennå ikke blitt grunnlagt. Mange rundt om i Tyskland og Nord-Europa var enige i reformatorens protester mot falsk lære og praksis innenfor pavekirken, og praksisen med salg av avlatsbrev hadde avtatt betraktelig. Men gudstjenestelivet og kirkens liturgi var forblitt uendret. Folk begynte å bli utålmodige. Skulle det ikke snart skje noe mer?  

I løpet av Luthers ti måneder lange eksil begynte det å hende ting i hjembyen Wittenberg, reformasjonens sentrum. Først langsomt. Siden utviklet det seg plutselig så fort at ting kom helt ut av kontroll.

Noen av hans kolleger ved universitetet, Philipp Melanchthon, Justus Jonas og Andreas Karlstadt, fikk oppgaven med å lede reformasjonsbevegelsen i Luthers fravær. Først var han ganske fornøyd med rapportene han mottok, for eksempel om at flere prester, inkludert A. Karlstadt, inngikk ekteskap, noe kirken jo i mange hundre år hadde forbudt. (Karlstadt gikk imidlertid så langt at han uttalte at det burde bli obligatorisk for prester å gifte seg og bli far til en barneflokk… ). Mange av byens augustinermunker forlot klosteret, en del giftet seg med tidligere nonner. Ved nattverdfeiringer fikk nattverdgjestene motta både vin og brød, mens de tidligere bare hadde fått brødet. Det ble slutt på privatmesser, dvs. nattverdfeiring uten menigheten til stede, bare presten og en medhjelper. Juledag 1521 ledet Karlstadt nattverdfeiringen kledd i professorkjortelen sin, ikke kirkens flotte messehagel. Og for første gang i sitt liv hørte menigheten innstiftelsesordene lest med høy stemme på tysk, ikke latin. Karlstadt forkortet også nattverdliturgien, hoppet over alt som fremstilte messen som en offerhandling. Disse bruddene med gammel tradisjon føltes svært dramatiske for mange i menigheten, som ikke hadde mottatt undervisning om disse tingene.

Prester og munker og andre som ville holde på de gamle skikkene opplevde nå å bli utskjelt og kjeppjaget av studenter og vanlige byborgere. Kurfyrst Fredrik var bekymret over de økende tendensene til uroligheter, ordensforstyrrelser, voldelige opptøyer i byen. Han ga påbud om at de kirkelige reformene måtte stanses inntil videre.  

Påvirket av Karlstadt, bestemte byrådet imidlertid at kirkene skulle tømmes for altertavler, skulpturer, bilder av Kristus, Maria, apostlene og andre helgener osv., Som støtte for dette, siterte man Skriftens ord, «Du skal ikke lage deg gudebilder, ingen etterligning av noe som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke la deg lokke til å dyrke dem!» (2 Mos 20,4-5).

Siden det heller ikke står noe i Bibelen om at man skal bruke orgel i gudstjenesten, påsto Karlstadt at det var feil å bruke orgel. Lyden av orgel, trompeter og fløyter var verdslig og forstyrrende og hørte hjemme i teateret, ikke i kirken, mente han.

I februar 1522 fant det så sted en ikonoklasme (billedstorm) i Wittenberg. Folk gikk løs på kirkenes inventar og utsmykning, knuste og skar i stykker.

Midt oppi alt dette, var også tre «profeter» fra Zwickau ankommet byen og skapte uro med sine prekener der de påsto de hadde fått direkte åpenbaringer fra Den Hellige Ånd, og at det var viktigere enn hva som sto i Bibelen. De avviste også barnedåpen og kjempet sammen med Karlstadt for å innføre radikale reformer i kirken og gudstjenesten.

Nå var det kaos. Melanchthon og andre av Luthers venner tryglet ham om snarest å komme tilbake Wittenberg for å redde situasjonen. Han hadde akkurat gjort ferdig et første utkast til sin oversettelse av Det nye testamente fra gresk til tysk og var selv innstilt på å avslutte sitt eksil nå. Men kurfyrsten hadde gjort det klart at han ønsket at den fredløse reformatoren bare skulle bli værende på skjulestedet, så Luther skrev i et brev til ham at fyrsten var uten skyld for Gud dersom han skulle bli tatt til fange eller slått i hjel. Han mente han kunne klare seg uten fyrstens beskyttelse, fordi han hadde en mye mektigere beskytter i Herren Gud.

Den 1. mars 1522 forlot Luther Wartburg og ankom hjembyen noen dager senere. På første søndag i faste («Invocavit»-søndagen), den 9. mars, begynte han i bykirken en serie på åtte daglige prekener der han tilretteviste billedstormerne og urostifterne og dem som ville presse gjennom endringer med makt og i alt for raskt tempo. Alt måtte skje i frihet, og med god orden, uten opprør og vold. Endringer skulle forkynnes fram, folk måtte undervises i Guds Ord med tålmodighet, og ikke tvinges til noe imot sin samvittighet. Likesom spedbarn burde de først gis melk, så grøt, før de fikk kraftigere kost. Dag etter dag underviste Luther om messen og liturgien, presters ekteskap, fjerningen av bilder, nattverden, mat og faste m.m. Han var svært kritisk til alle som mente at det å beholde menneskelige tradisjoner var nødvendig for frelsen, men like kritisk til dem som mente at avvisningen av tradisjonene var nødvendig for frelsen: «Lag ikke et «nødt» ut av et «fritt»».

Fra prekenen mandag 10. mars:
«Ordet har skapt himmel og jord og alle ting — det er det som må gjøre det, og ikke vi arme syndere. Summa summarum: preke det vil jeg, si det vil jeg, skrive det vil jeg, Men tvinge, trenge noen med makt, det vil jeg ikke, for troen vil mottas frivillig og uten tvang, Ta eksempel av meg. Jeg var imot avlatshandelen og alle papister, men ikke med makt. Jeg har bare holdt på med Guds ord, preket og skrevet, ellers har jeg ikke gjort noen ting. Mens jeg lå og sov eller drakk wittenbergsk øl sammen med min Philippus og Amsdorf, utrettet det så meget at pavedømmet er blitt svakere enn noen fyrste eller keiser hittil har gjort det. Jeg har intet gjort, ordet har virket og utrettet det alt sammen. Hadde jeg villet fare frem med voldsomhet, hadde jeg bragt en svær blodsutgydelse over Tyskland. Ja, i Worms kunne jeg ha anrettet et slikt spill at ikke en gang keiseren hadde vært trygg. Men hva hadde det vært? Et narrespill! Jeg gjorde det ikke, jeg lot ordet handle. Hva tror dere vel djevelen tenker når man vil utrette tingene ved å lage ståhei? Jo, han sitter bak kulissene og tenker: aha, nå skal vel de narrene komme til å lage et nydelig spill! Men vi vi konsentrerer oss om ordet alene og lar det alene virke, da ergrer han seg.»

Fra prekenen tirsdag 11. mars:
«Om bildene: Bilder er ikke nødvendige, men det står oss fritt om vi vil beholde dem eller ikke beholde dem … Dere leser i loven, 2 Mos 20,4: «du skal ikke gjøre deg noe utskåret bilde eller noen avbildning av det som er oppe i himmelen, eller av det som er nede på jorden eller av det som er i vannet nedenfor jorden.» Det er det dere bygger på, det er grunnlaget. La oss nå se! Sett at våre motstandere nå vil si: men det første bud forlanger bare at vi skal tilbe én Gud og ikke noe bilde, og slik står det også like etter det dere siterte: «du skal ikke tilbe dem» (2 Mos 20,5). Altså er det tilbedelsen som er forbudt, ikke fremstillingen … Ja, sier du, men det står i teksten: «du skal ikke gjøre deg noe bilde». De sier: det står også: «du skal ikke tilbe dem» … De sier: bygget ikke Noa, Abraham og Jakob altere? Kan noen nekte for det? Nei, det må vi innrømme. Videre, satte ikke Moses opp en slange i ørkenen, slik vi leser i fjerde Mosebok? (4 Mos 21,9). Hvordan kan du da si at Moses har forbudt oss å lage noe bilde, når han lager et selv? En slange er jo også et bilde … Leser vi ikke dessuten videre at der var laget to kjeruber på nådestolen, på selve det sted hvor Gud ville tilbes? (2 Mos 27,7). Jo, vi må pent innrømme at man kan beholde og lage bilder, men tilbe dem skal vi ikke, og dersom man tilber dem, så skal de rives ned og fjernes.»

Luther forsvarte de lokale kirkenes rett til å beholde de bildene de ønsket. Og med sine åtte kraftfulle Invocavit-prekener oppnådde han å gjenopprette ro og orden i Wittenberg. Han ba de svermeriske Zwickau-profetene om å bevise budskapet sitt ved å gjøre et mirakel. De nektet, og forlot så byen. Andreas Karlstadt ble heller ikke værende særlig lenge etter dette. Med Luther tilbake fra eksilet, var reformasjonsbevegelsen igjen på rett spor.

Kilder:
Bainton, Roland: Here I stand. A Life of Martin Luther.
Lønning, Inge: Levende Luther.

Bordbønnen – et maleri

Das Tischgebet («Komm, Herre Jesu, sei unser Gast»), malt av Fritz von Uhde, 1885. (Wikimedia Commons)

For noen år siden ble jeg stående og måpe en lang stund foran dette maleriet i Berlins gamle nasjonalgalleri. Blant annet fordi det er ganske stort (165 cm bredt, 130 cm høyt), og svært realistisk malt, kan tilskueren lett få en følelse av å bli dratt inn og være til stede i samme rom som personene på bildet. Det gjør et mektig inntrykk, for hvem er det som plutselig har kommet inn i huset til en helt vanlig tysk bondefamilie «her og nå», som er klare for å sette seg til bords for å spise et måltid mat? Det er jo Jesus! Mannen ved siden av ham sier visst: «Kom og vær gjesten vår, Herre. Du kan sitte her,» mens Jesus tydeligvis er klar til å lede familien i en bordbønn.

Den tyske kunstneren Fritz von Uhde (1848-1911) ble spesielt kjent for nettopp slike motiver, der Jesus kommer og er sammen med vanlige mennesker i nåtiden, barn og gamle, kvinner og menn, gjerne litt fattige. Disse maleriene fikk til å begynne med mye kritikk for ikke å være åndelige og ærbødige nok. De hadde en for hverdagsrealistisk og «vulgær» stil, mente mange. De var så annerledes fra det man lenge hadde vært vant til å se i religiøs kunst.

Men Uhde uttrykker jo på denne måten en bibelsk sannhet, at Jesus ikke er fjernt fra sine troende; han har lovet å være med oss alle dager inntil verdens ende. Hvor to og tre er samlet i hans navn, er han midt iblant oss, selv om vi ikke kan se ham med våre to fysiske øyne. Også ellers kan han være til stede akkurat hvor og når han vil. Når vi gjør de daglige arbeidsoppgavene på vår lille plass i verden, og når vi ber ham om å være gjest ved spisebordet vårt, vil han være sammen med oss.

Fritz von Uhde vokste opp i Zwickau, Tyskland, og studerte senere ved kunstakademiet i Dresden. Hans far var kirkerådsleder i den evangelisk-lutherske kirke i Sachsen, og sønnen delte farens tro. Det er et spesielt lys i maleriene hans. Mange andre kunstnere var svært opptatt av lyset i naturen, men Uhde uttalte at han heller var opptatt av å finne og fange lyset inni den personen han malte. I Kristus så han den største skjønnhet og fullkommenhet. Blant hans mange kjente malerier er «La de små barna komme til meg», «Nattverden» og «Bergprekenen».

Jesus – munnskjenken vår

Foto: Maja Petric, Unsplash.com

Skjenking er for tiden et aktuelt og omdiskutert tema. Landets bartendere er nå i full sving igjen, etter uker med skjenkestopp på grunn av pandemien.

I oldtiden var munnskjenkene høyt betrodde tjenere ved de kongelige hoffene. Profeten Nehemja arbeidet som munnskjenk for perserkongen Artaxerxes (Neh 1,11ff), og vi leser også om den egyptiske faraos munnskjenk som fikk drømmen sin tydet av Josef i fengselet (1 Mos 40). Blant oppgavene til en munnskjenk var å servere vinen ved kongens bord. Og med en stadig frykt for kuppforsøk, var det ofte forventet at munnskjenken selv først skulle prøvedrikke av vinen, for sikkerhets skyld. Hvis noen da prøvde å forgifte kongen, ville dette sannsynligvis kunne merkes på munnskjenken, om han begynte å føle seg dårlig.

I Hellas var det vanlig å rekke dødsdømte forbrytere et beger med gift å drikke. Og i Det gamle testamente er «å drikke vredens beger» et billedlig uttrykk for å rammes av straff og lidelse. «Ta dette beger med vredesvin fra min hånd» (Jer 25,15). Det var det Jesus hadde i tankene da han fylt av angst og gru i Getsemane ba: «Ta dette begeret fra meg!» og «Min Far! Om ikke dette begeret kan gå forbi meg, og jeg må drikke det, så la viljen din skje» (Mark 14,36; Matt 26,42).

Det var alle vi andre som hadde fortjent å drikke vredens beger, på grunn av våre mange synder. Men Gud elsker oss så høyt at han overga sin enbårne Sønn for å frelse oss. Hele vår syndeskyld ble lagt på Jesus, han ble «gjort til synd for oss» (2 Kor 5,21) og regnet som den verste av alle forbrytere. Derfor ble også vredens og straffens beger rakt ham. Og han ofret seg og led en forferdelig pine som vår alles stedfortreder, for at vi skulle få slippe.

Munnskjenkene ved kongenes hoff drakk bare litegrann av vinen i begeret. Men Jesus, vår egen frelser-munnskjenk, har tømt hele det store, bitre, dødelige straffbegeret for oss. Straffen er gått forbi oss. Ved å dø for våre synder på korset, tok han brodden og giften ut av vår død. Og da Gud reiste sin Sønn opp fra graven på den tredje dagen, erklærte han oss alle «ikke skyldige». Gud gir oss derfor et helt annet beger å drikke; vi får si med salmisten: «Jeg løfter frelsens beger og påkaller Herrens navn» (Sal 116,13). Jesus skjenker oss den aller kosteligste drikk, det levende vannet, som blir en kilde i oss som veller fram og gir evig liv (Joh 4,14). Evangeliet i ord og sakrament, med Guds rike og sanne, sikre løfter, skaper troen i oss, slukker den åndelige tørsten vår, gir oss fred og glede, styrker oss og holder oss oppe gjennom alt. Hver den som tror på Sønnen, skal ikke gå fortapt, men ha evig liv.

O Herre Jesus, takk for din store kjærlighet, at du ofret deg og drakk vredens beger for meg. Gi meg alltid å drikke av ditt livgivende vann. Amen.

Helligdagsreformen av 1770

Hvordan har det seg at den 6. januar – trettendedag jul – er offentlig fridag i Sverige og Finland (og mange andre land), mens det her i Norge er en vanlig dag? Og at svenskene også har fri med St. Hans, som de kaller Midtsommerdagen, mens vi ikke har det?

Årsaken er festdagsreduksjonen som ble vedtatt av Danmark-Norges regjering i 1770. I forordningsteksten het det at en del helligdager var, selv om de i utgangspunktet hadde en god og gudfryktig hensikt, blitt brukt mer til «lediggang og laster» enn til sann gudsdyrkelse. Og derfor var det bedre om de heller kunne brukes til arbeid og nyttig gjerning. Følgende festdager skulle da helt opphøre:

3. juledag, 3. påskedag og 3. pinsedag.

Hellige tre kongers dag (6. januar). Markeres nå på den nærmeste søndagen, under navnet Kristi åpenbaringsdag. 

Maria renselsesdag/Kyndelsmesse (2. februar).

Maria budskapsdag (25. mars). Denne feiringen skulle heretter legges til 5. søndag i faste.

Jonsokdagen (25. juni), med feiringen av St. Hans. I vår tid feirer vi døperen Johannes’ fødselsdag i kirken på den nærmest følgende søndagen.

Maria besøkelsesdag (2. juli), til minne om jomfru Marias besøk hos Elisabet (Luk 1,39ff)

Mikkelsmess (29. september). Vi feirer nå Den hellige Mikaelsdag på siste søndag i september.

Allehelgensdag (1. november). Ifølge forordningen av 1770 skulle denne feiringen heller legges til påfølgende søndag.

Etter reformen av 1770 gjenstod elleve helligdager. Mange steder i landet ble helligdagene som var blitt avskaffet likevel videreført som prikkedager, «halv-helligdager» da tjenestefolk skulle få ha fri og man skulle gjøre minst mulig.

(fra Bibelkalender for Den Lutherske Bekjennelseskirke 2022)

Men Lukas tok ikke feil

Arkeologen Sir William Ramsays (1851-1939) oppdagelser

«Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. Denne første innskrivning ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria…» Legen Lukas, som skrev disse så berømte ordene, fletter svært ofte inn detaljer om historie, samfunn og geografi, både i Lukasevangeliet og i Apostlenes gjerninger (Apg). Og han understreker hvor pålitelig budskapet er (Luk 1,1-4).

Men på 1800-tallet hevdet mange innflytelsesrike bibelforskere at det vrimler av feil i disse to skriftene, og ellers i Bibelen. Den tyske bibelkritikeren Ferdinand C. Baur (1792-1860) og hans etterfølgere – «den yngre Tübingerskolen» – påsto at både Lukasevangeliet og Apg var skrevet svært sent, langt utpå 100-tallet e.Kr. Dermed kunne de jo heller ikke være forfattet av Paulus’ medarbeider Lukas. Og ifølge nye teorier var den historiske Jesus fra Nasaret helt annerledes fra NTs og kirkens Jesus. Mesteparten av det de fire evangelistene forteller, var bare oppdiktet, mente man. De var mytiske tekster og ikke brukbare som historiske kilder.

Den dyktige unge studenten William Ramsay, født og oppvokst i Aberdeen, Skottland, hadde en spesiell interesse for oldtidshistorie og arkeologi. Under et opphold ved universitetet i Tübingen ble han svært påvirket av den bibelkritiske tankegangen som hersket der. De moderne teoriene om Bibelen virket meget kloke og overbevisende, syntes han.

I 1880 fikk han et stipend fra universitetet i Oxford for å gjøre forskningsreiser i Hellas og Tyrkia. Han ville forsøke å lokalisere gamle byer fra kristendommens tidligste historie. Med seg hadde han noen dårlige kart, og Bibelen. Apostlenes gjerninger forteller jo om en lang rekke byer og steder som Paulus besøkte på sine misjonsreiser, men ingen visste lenger hvor alle disse stedene lå. Ramsay gikk ut fra at bokens opplysninger om geografi og annet ofte var upålitelige, noe han sikkert lett ville klare å påvise. Etter hvert som han gjorde arkeologiske undersøkelser rundt omkring, fikk han seg imidlertid en stor overraskelse: «Men snart fant jeg meg ofte i kontakt med dette skriftet (Apg) som en autoritet i Lilleasias topografi, oldtid og samfunn. Gradvis gikk det opp for meg at selv i de forskjellige små detaljene viser fortellingen seg å være makeløst sannferdig. Lukas er en historiker av første klasse; denne forfatteren burde bli plassert sammen med de aller største historikere.»

Noen få eksempler:

I Apg 17,6 forteller Lukas om en hendelse i byen Tessalonika: «Da de ikke fant dem (Paulus og Silas), slepte de Jason og noen av brødrene med seg til byens embetsmenn» (gresk: politarchas). Dette uttrykket, «politarkene», forekommer ellers ingen steder i den antikke litteraturen, så forfatteren av Apg måtte nok her ha gjort en merkelig feil. Men da William Ramsay forsket og lette i Tessalonika fant han faktisk fem inskripsjoner med nettopp det ordet. Et bevis på at denne sjeldne betegnelsen var den som hadde vært vanlig der i byen. Lukas var altså svært nøyaktig og korrekt.

I Apg 28 forteller han om at Paulus lider skipbrudd ved kysten av Malta og blir tatt godt imot av Publius, «den fremste mannen på øya» (v.7). Denne spesielle stormanns-tittelen var forskere lenge skeptiske til, den måtte være historisk feil. Men så ble det gjort nye oppdagelser på Malta, flere inskripsjoner med nettopp det uttrykket.

I Apg 14,1-7 forteller Lukas om at Paulus og Silas flykter fra byen Ikonium, der man ville steine dem, «til Lykaonia, til byene Lystra og Derbe og landet der omkring». Men: for forskerne var det jo en kjent sak at også Ikonium hadde tilhørt regionen Lykaonia. Så her måtte visst forfatteren av Apg ha misforstått noe. Men så oppdaget William Ramsay et monument med en inskripsjon som fortalte at byen Ikonium på det tidspunktet tilhørte Frygia, ikke Lykaonia. Og senere arkeologiske funn bekreftet dette, at i perioden 37-73 e.Kr. var Ikonium en del av regionen Frygia, nettopp på den tiden Paulus og co. reiste rundt i disse traktene.

For bibeltroende kristne kommer ikke denne nøyaktigheten til Lukas som noen overraskelse. Vi tror at Bibelens forfattere var ledet av Den Hellige Ånd idet de skrev, og Gud gjør ingen feil. Så uansett hva diverse skeptiske forskere måtte hevde, stoler vi på Guds hellige ord. Likevel er det jo betydningsfullt at arkeologer som Ramsay og andre har gjort tallrike funn som viser at de bibelske skriftene er meget troverdige, og at en mengde påstander om feil og unøyaktigheter i Bibelen viste seg å ikke holde vann.


Etter flere tiår med arkeologisk forskning var William Ramsay blitt en ledende ekspert på Lilleasias historie samt Det nye testamente. Han utga en lang rekke bøker, blant annet om Paulus’ reiser og om de syv menighetene i Johannes Åpenbaring. Han ble utnevnt til æresdoktor ved mange universitet, og i 1906 ble han adlet av Englands kong Edvard VII. Men i bibelkritiske forskningsmiljøer rundt om fikk Sir William Ramsey likevel ingen høy stjerne. Det nye testamentes troverdighet var ikke noe man kunne akseptere, tross alt.  

Den førsteklasses historikeren Lukas og de andre inspirerte nytestamentlige forfatterne tok ikke feil, heller ikke når det gjelder opplysningene om vår frelser Jesu fødsel i Betlehem:

I vår tid kan vi iblant høre folk påstå f.eks. at juleevangeliets opplysning om innskrivningen som «ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria», er problematisk. For ifølge den jødiske historikeren Josefus fant det sted en skatteinnskrivning i Judea i år 6 e.Kr., og fra andre kilder er det kjent at Kvirinius var keiserlig legat i Syria nettopp da (år 6-9 e.Kr.). Mener Lukas da virkelig at Jesus ble født så sent? Vi vet at på det tidspunktet hadde kong Herodes den store vært død i mange år, og ifølge evangelisten Matteus var jo nettopp denne kongen i live da Jesus ble født! Så derfor må vel enten Lukas eller Matteus ha feil?

Men: Legg merke til hvor nøyaktig og presist Lukas uttrykker seg: «Denne første innskrivning ble holdt mens…» Det har altså vært holdt mer enn én. I Apg 5,37 nevner Lukas en annen, senere innskrivning/folketelling. Og Kvirinius har faktisk vært keiserens representant i Syria i to ulike perioder: Den romerske historikeren Tacitus forteller at Kvirinius allerede år 12 f.Kr. ble valgt til konsul over Syria, før han år 7 f.Kr. ble utnevnt til keiserlig legat. Senere, etter en pause, var han tilbake i Syria i samme stilling fra år 6 e.Kr. (Se Seth Erlandsson, Vem är han? Den verklige Jesus från Nasaret, s 13-14).

(Artikkel fra Bibel og Bekjennelse nr. 4/ 2021)

Pinse-karismatikk – et historisk overblikk

Etter aposteltiden ble det i de kristne menighetene ganske snart slutt på typiske pinsedag-fenomener som for eksempel tungetale. Kirkefaderen Origen (ca 185-254) fortalte at det på hans tid var blitt mindre av mirakuløse tegn gitt av Den Hellige Ånd, og han avviste at det fortsatt fantes kristne som fremførte virkelige profetier (i betydningen ord fra Gud åpenbart direkte til enkeltpersoner), enten ved ekstatisk eller forståelig tale.

Blant flere som påberopte seg å ha den profetiske gave, var en tidligere hedensk prest ved navn Montanus (d. ca 170). Han fikk mange til å tro at han personlig var en manifestasjon av Talsmannen (Joh 14 og 16). Plutselig kunne han og tilhengerne hans falle i ekstase og begynne å tale merkelige ting, men denne profeteringen var «i strid med kirkens tradisjoner fra begynnelsen av», ifølge biskop Apolinarius i Hierapolis (sitert av kirkehistorikeren Eusebius). Montanistene kunne iblant opphøye sine egne visjoner og åpenbaringer over apostlenes undervisning. Dette ble avvist av de fleste kristne.

Også under middelalderen sto det fram enkeltpersoner og grupper som hevdet å motta personlige, indre, direkte åpenbaringer fra Gud. Blant de mest kjente er svenske Birgitta av Vadstena (1303-1373). Sammen med sin ektemann dro hun på pilegrimsferd til Nidaros og til Santiago de Compostela i Spania. Etter hans død levde hun strengt asketisk og falt ofte i ekstatisk henrykkelse der hun påsto hun fikk guddommelige befalinger og følte seg som Kristi brud og språkrør. Boken «Himmelske åpenbaringer» inneholder hennes beskrivelse av hele 700 slike visjoner, blant annet Frelserens klosterregel, en lang og detaljert ordensinstruks fra Kristus angående det klosteret han ønsket hun skulle grunnlegge til ære for Maria. Birgitta mente også å ha fått i oppdrag fra både Gud og Maria å gå med bestemte budskap til politiske og kirkelige ledere.

Birgitta mottar en åpenbaring. Illustrasjon fra middelalderen. Nordisk familjebok/Wikimedia Commons.

Mirakuløse helbredelser var noe mange i middelalderen var svært opptatt av, men da mest i tilknytning til såkalte relikvier, for eksempel beinrester og andre levninger etter Sankt Stefanus og andre helgener, som man trodde hadde en slik virkning. Altså noe helt annet enn helbredelsene vi kan lese om fra aposteltiden.

Under reformasjonen på 1500-tallet oppsto gjendøperbevegelsen, som mente at barnedåp var ugyldig og kun voksendåp var bibelsk. Dette synet finner vi jo også blant svært mange (men ikke alle) i vår tids karismatiske bevegelse. For gjendøperne var det essensielt med en voksen erfaring av religiøs overbevisning, og man underordnet Skriften og sakramentene under en høyere ledestjerne, et «indre lys» fra Den Hellige Ånd. Også Luthers kollega Andreas Karlstadt sa seg mye enig med gjendøperne, og han var lidenskapelig opptatt av at man måtte strebe etter å leve et hellig liv. Thomas Müntzer og de såkalte «himmelske profetene» fra Zwickau hevdet å få visjoner og drømmer direkte fra Gud. Det samme gjorde spiritualisten Caspar Schwenkfeld, som også avviste læren om rettferdiggjørelse ved tro og at Den Hellige Ånd virker gjennom sakramentene. Han kritiserte dessuten Luthers tale om at Guds ord er den kristne troens eneste kilde og norm. Luther bedømte det slik at den ånden disse «svermerne» var så opptatt av, ikke var av Gud men av djevelen. De mange «entusiastiske» villfarelsene ble forkastet og fordømt i de lutherske bekjennelsesskriftene.

Omkring midten av 1600-tallet, i England, oppsto kvekerbevegelsen, som også betraktet «det indre lys» som overordnet Skriften. Ved samlingene deres satt deltakerne stille i en ring, helt til en av dem følte seg beveget av Ånden til å tale. Senere i samme århundret oppsto pietismen i Tyskland, der den store lederen i Halle, August H. Francke (1663-1727) snakket om at en sann kristen bør kunne angi det nøyaktige tidspunktet for sitt omvendelsesgjennombrudd. For det var viktig med en subjektiv erfaring av å virkelig være frelst, en «indre følelse» av nåde. Guds objektive løfter i evangeliet, i bibelordet, skriftemålet, dåpen og nattverden, brydde man seg mindre om. I Norge ble Hans Nielsen Hauge (1771-1824) en betydningsfull religiøs leder etter en mektig omvendelsesopplevelse en dag han var ute og pløyde på åkeren. Under pietistiske vekkelser i nordre Sverige begynte man å strebe etter å tale i tunger som på pinsedagen. Og i Småland kom grupper av mennesker i alle aldre i transe og så visjoner, fikk rykninger i kroppen, ropte og stønnet.

Wesley og metodismen
Den engelske presten John Wesley ((1703-1791) ble svært påvirket av den tyske Halle-pietismens sterke vektlegging av å leve et fromt og hellig liv. Ved en stadig økende helliggjørelseskamp er det mulig å oppnå en nærmest fullkommen fromhet og hellighet i dette liv, mente man. Dette sto i kontrast til Luthers undervisning om simul iustus et peccator, at en kristen er samtidig en hellig og en synder, og at slik må det nødvendigvis være her på denne siden av evigheten.

Det var faktisk mens Wesley leste Luthers fortale til Romerbrevet at han endelig fikk en sterk følelse av at han stolte på Kristus alene og at syndene hans var blitt tatt bort. Han tolket denne hjertevarme følelsen og erfaringen som et vitnesbyrd fra Den Hellige Ånd, en forsikring om at han hadde den nødvendige tro og kraft til å gå videre fram i et liv i helliggjørelse. Så i stedet for Guds objektive løfter var det Wesleys religiøse opplevelse som ble hans egentlige fundament. Han gikk i bresjen for grunnleggelsen av metodistkirken, og blant metodistene oppsto så rundt 1800 den såkalte Hellighetsbevegelsen, som likesom Wesley vektla de personlige religiøse opplevelsene. Hellighetsbevegelsen kom til å få meget stor betydning for fremveksten av pinsebevegelsen hundre år senere.

John Wesley. Statue i Wilmore, Kentucky, USA. Foto: Adam Davenport. Wikimedia Commons

Ifølge Wesley er alle mennesker inkludert i Faderens rike, selv om de ikke er medlemmer i Helligåndens rike, og derfor har alle et visst mål av nåde som gjør at de står fritt til enten å velge å ta imot Kristus eller avvise ham. Wesley mente at det derfor må være mulig å lede folk inn i en sinnstilstand der de endelig kommer til å ta imot Guds kall. Denne tankegangen skulle snart føre til langvarige vekkelsesmøter med mye emosjonell og entusiastisk sang og musikk, klapping i hender, høylytte bønner, roping og gjentatte energiske oppfordringer om å ta imot Jesus.

Wesley avviste at dåpen virker gjenfødelse; de åndelige gavene fra Gud forener oss med Ham, men altså ikke dåpen. Denne læren førte om ikke lenge til utbredelsen av tanker om den såkalte «andre velsignelsen», eller «åndsdåpen», noe man mener vanligvis skjer en tid etter en kristens første omvendelse.

Metodismen og hellighetsbevegelsen spredte seg til Amerika, der man startet vekkelseskampanjer med møter kveld etter kveld, fylt av emosjonell forkynnelse og bønn om å få Den Hellige Ånd. Den såkalte Kentuckyvekkelsen tidlig på 1800-tallet førte metodismen til Ohio og Pennsylvania, der mange møtedeltakere kom i transe og fikk rykninger, falt over ende, bjeffet som hunder eller lo en såkalt hellig latter.

Pinsevekkelsen
Pinsebevegelsens gjennombrudd forbindes vanligvis med hendelser i en kirkebygning i Azusa Street, Los Angeles, våren 1906. Den afroamerikanske hellighetspredikanten William J. Seymour (1870-1922) ledet der The Apostolic Faith Gospel Mission. Mange ble «åndsdøpt» og begynte å tale i tunger. Ryktene spredte seg og stadig flere folk strømmet til. I tre år var det åpent hus dag og natt, med mange kvinnelige og mannlige predikanter, både svarte og hvite, som byttet på å lede møter. Samtidig var grupper hele tiden samlet i bønn i en sal i andre etasje, der mange hadde visjoner. Fra hele landet kom tilreisende for å oppleve det som skjedde. Men en del ble også kritiske og mistenkte at demoner, ikke Den Hellige Ånd, hadde tatt kontrollen, da de så folk få rykninger og krabbe rundt på gulvet, bjeffende som hunder. Et annet problem var at spiritualister og medium fra okkulte samfunn i Los Angeles begynte å komme for å delta i samlingene med sine egne spesielle innslag. Til tross for en del skepsis og motstand fortsatte det å komme besøkende fra hele verden, som så tok med seg «ilden» fra Azusa Street tilbake til sine hjemland.

Ledere i 312 Azusa Street-misjonen.

Den norske metodistpastoren Thomas Ball Barratt (1862-1940) kalles ofte for den europeiske pinsebevegelsens far. I 1906 var han i New York og fikk høre om vekkelsen i Los Angeles. Han ble fylt av lengsel etter å få oppleve åndsdåpen, men hadde ikke penger til å reise. Etter å ha sendt et brev til Azusa Street, fikk han svar fra ledelsen der. De skrev at full selvoppgivelse til Gud var nødvendig, at han måtte overgi hele sitt liv og alle sine planer til Gud. Barratt bad inderlig og lenge inntil han en kveld under en kristen samling fikk sin «pinsedåp»: «Hele mitt vesen [ble] fylt med lys, og en ubeskrivelig kraft, og jeg begynte nå å tale i et fremmed språk av all makt…» Tilbake i hjemlandet holdt han vekkelsesmøter i metodistkirken i Oslo i romjulen 1906, der man opplevde at «Ånden falt rundt juletreet» og ti personer ble åndsdøpt. Dette regnes som starten på pinsebevegelsen i Norge. Barratt grunnla Filadelfiamenigheten i Oslo og bevegelsen spredte seg snart til Sverige, Finland, Danmark og de fleste europeiske land.

Thomas Ball Barratt

Karismatisk bevegelse
Pinsevekkelsen førte til at mange nye kirkesamfunn og menigheter ble grunnlagt. Fram til 1950-tallet var pinsebevegelsen noe som mest foregikk utenfor de eldre, etablerte, store kirkesamfunnene. Men fra 1960-tallet oppstår den karismatiske bevegelse, også kalt ny-pinsebevegelsen, som innebar at fenomen som tungetale og såkalt åndsdåp ble vanlig også innenfor den romersk-katolske kirke, den lutherske og den anglikanske kirke, m.fl. For eksempel begynte Oase-bevegelsen å arbeide for «karismatisk fornyelse» i folkekirkene i Norden.

Den såkalte Trosbevegelsen («Word of Faith» movement) grunnlagt av den amerikanske predikanten Kenneth Hagin (1917-2003) forkynte fremgangsteologisk helse & velstand-kristendom, åndelig krigføring, og helbredelse kombinert med demonutdrivelse (ettersom man mente sykdom skyldes demoner). I Skandinavia ble Ulf Ekman, tidligere prest i Svenska kyrkan, en svært avholdt leder for menigheten «Livets Ord» som han grunnlag i Uppsala i 1983. I Norge grunnla pastor Åge Åleskjær Oslo Kristne Senter og Enevald Flåten startet Levende Ord Bibelsenter i Bergen.

Siden 1990-tallet snakker man om en tredje karismatisk bølge, som forbindes med Torontovekkelsen, og med verdensomspennende nettverk som bl.a. Ny-apostolisk reformasjon (NAR). Torontovekkelsen, også kalt latterbevegelsen, brøt ut i 1994, i en karismatisk menighet i Toronto, Canada. Latter, gråt, skjelving, falling og brøling var her typiske fenomen når deltakerne fikk sine åndserfaringer. Skandinaviske Oase-ledere og pinsevenner var blant tusener fra hele verden som reiste til Toronto for å få del i det som skjedde. Snart var latterbevegelsen spredt til Bergen og andre norske byer.

Lederne for den ny-apostoliske reformasjon (NAR), bl.a. pastor Bill Johnson fra Redding Bible Church i California, vil realisere en ny apostolisk tidsalder, som i urkirken. Denne har allerede startet, med «apostler» og «profeter» Gud reiser opp, åndelige generaler til å lede en hær av spesielt åndsutrustede kristne i tiden før Jesu gjenkomst. Men noe som skaper mye forvirring i karismatiske miljøer for tiden, er når profetier som disse lederne påstår å ha fått åpenbart direkte fra Gud, slår feil. Har man ikke da avslørt seg som falske profeter? For eksempel ble det i begynnelsen av 2020 profetert at koronaepidemien kom til å forsvinne før den nådde USA. Og før det siste presidentvalget hevdet en rekke profeter å ha fått beskjed fra Gud om at president Donald Trump kom til å bli sittende for en ny fireårsperiode.

Til tross for mye rapportering om feilslåtte profetier, usunn maktutøvelse, manipulative pengeinnsamlingsmetoder, og ikke minst store læremessige problemer, er pinse-karismatisk kristendom i dag den trosretningen som vokser mest i verden. Ifølge beregninger fins det i vår tid om lag 200 millioner pinsevenner i «klassiske» pinsemenigheter og kanskje så mye som 300 millioner karismatikere i andre samfunn.

Litteratur: Arthur J. Clement, The Pentecostals and Charismatics. A Confessional Lutheran Evaluation. Northwestern Publishing House, Milwaukee, 2000.

(Artikkel fra Bibel og Bekjennelse, nr 3/2021)

Vi tror på Den Hellige Ånd!

Jeg tror på Den Hellige Ånd, en hellig alminnelig kirke, de helliges samfunn… Hver søndag bekjenner kristne over hele jorden sin tro på den treenige Gud, på tusen ulike språk. Det er et mirakel. Ingen av oss kan av egen fornuft eller kraft tro på Jesus Kristus, vår Herre, eller komme til ham, men Den Hellige Ånd har kalt oss ved evangeliet, opplyst oss ved sine gaver, helliggjort og bevart oss i den rette tro. I Fadervår ber vi om at Guds rike må komme til oss, og katekismen forklarer at dette skjer «når vår himmelske Far gir oss sin Hellige Ånd, så vi ved hans nåde tror hans hellige ord og lever et hellig og gudfryktig liv her i tiden og siden i evigheten».

Men vi lutheranere beskyldes ofte for å ha for lite fokus på Ånden. Beskyldningen kommer imidlertid gjerne fra folk som ikke har spesielt god forståelse for Ånden og hans arbeid. Vi vet at Guds kraft er evangeliet (Rom 1,16), som har fokus på Kristus og ham korsfestet (1 Kor 2,2). Når Kristus og hans frelse forkynnes, da er Ånden i arbeid. Hvis vi derimot snakker mest om Den Hellige Ånd og hans kraft, vil Ånden neppe være i arbeid iblant oss. Han ønsker ikke en masse oppmerksomhet og oppstyr om seg selv, men å vitne om Kristus, å herliggjøre Jesus, gjennom ordet om korset, for at mennesker skal bli frelst ved tro.

Vil vi at Ånden skal virke i oss, må vi gjøre bruk av nådens midler, som er Guds ord og sakramenter. «Vi forkaster alle oppfatninger som forventer at Den Hellige Ånd skal skape tro utenom nådemidlene. Vi forkaster alle oppfatninger som går ut på at vi skal søke åpenbaringer om Guds nåde og frelsen utenfor det evangelium som vi har i Skriften.» (Dette tror vi, VI,6)

Men i vår tid er den karismatiske kristendom på frammarsj, der man gjerne forventer at Ånden skal virke og tale til enkeltmennesket direkte, ut av det blå, eller innenfra i hjertet. «Gud sa til meg…». Man søker sterke følelser og åndsopplevelser og skiller mellom «åndsfylte» kristne og andre kristne. Aposteltidens tungetale og store tegn og under forventer man skal være nærmest dagligdags i menigheten også nå i dag. I stedet for å tenke at dette var fenomener som var ment å bekrefte det kristne budskapets sannhet spesielt i oppstartfasen, og ikke for all tid.

Det er lett å forstå at kristne ønsker seg gode følelser, stor kraft og herlighet mens vi kjemper troens strid her i verden. Men hvor lett kan vi ikke bli bedratt. Så det er nødvendig for både unge og gamle å ikke være alt for åpen for påvirkninger, men lære å «prøve åndene, om de er av Gud» (1 Joh 4,1), ettersom Herren Jesus jo har forutsagt at folk «skal stå fram og gjøre store tegn og under, for om mulig å føre selv de utvalgte vill» (Matt 24,24). Luther har følgende påminnelse: «Troen tar ikke hensyn til det den ser og føler, men holder seg til Ordet.»

(«Redaksjonelt»-artikkel fra Bibel og Bekjennelse, 3/2021)

Å kjenne sin besøkelsestid

Andakt

Maleri av Josef Untersberger (Giovanni)

Lukas 19,41-48

Iblant kan vi lese i avisen: «Byens befolkning kjente ikke sin besøkelsestid i går kveld,» og da handler det gjerne om at det har vært en flott konsert av en tilreisende kjent artist eller musikkgruppe, men så var det bare noen ytterst få publikummere til stede. Da tenker kanskje vi som leser: «Uff, så dumt at vi gikk glipp av dette! Det er slett ikke sikkert det kommer flere slike anledninger, det er jammen viktig å kjenne sin besøkelsestid.»

Et mye alvorligere eksempel på noen som ikke kjente sin besøkelsestid hører vi om i teksten vår i dag. Skjebnen som ventet Jerusalem og folket der står som en advarsel til oss som lever nå. Om de bare hadde skjønt hva som tjente til fred, til deres frelse! Men det var skjult for dem. Nå var han kommet, Fredsfyrsten, men de tok ikke imot ham. Igjen og igjen hadde de fått høre evangeliet, men de forherdet hjertene sine, gjorde seg harde og stolte. Kjenner vi vår besøkelsestid? Eller er vi for opptatt med andre ting som vi håper kan gi oss fred og ro i hjertet, lykke og tilfredsstillelse? Denne verdens ting, opplevelser og attraksjoner? Venner og familie? Det å ha god helse? Kunst og kultur? Materialisme? Sviktende ting? Lar vi ofte verdens sorger og gleder oppsluke tanker og sinn, så vi ikke spør noe særlig etter frelse for sjelen?

Det er nå Gud taler til oss og kaller på oss. Må ingen av oss forherde hjertet sitt, men forstå i dag hva som tjener til fred og vende om til Gud.

I teksten vår gråter og sørger Jesus over Jerusalem. Og det er ikke bare at det renner en liten tåre ut fra øyekroken hans. Nei, det greske ordet for «gråte» som er brukt her, handler om å briste ut i tårer og høylytt gråt. Han tenker ikke på seg selv og hulker fordi han er fornærmet og rasende på dette folket som ikke vil ha ham. Nei, hjertet hans er fullt av medynk og sorg. Det er dem han tenker på, han er full av kjærlighet til dem! Hvor inderlig gjerne han ville hjelpe dem. En annen gang sa han: «Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som blir sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle dine barn, som en høne samler kyllingene under sine vinger. Men dere ville ikke» (Matt 23,37).

«Så sant jeg lever, sier Herren Gud, jeg vil ikke at den ugudelige skal dø, men at han skal vende om fra sin onde ferd og leve. Vend om!» (Esek 33,11). Gud vil at alle mennesker skal bli frelst (1 Tim 2,4). Det var ikke for å dømme verden at Gud sendte sin sønn; det var ikke derfor han red inn i Jerusalem, ydmyk og saktmodig, på et esel. Nei, av kjærlighet til oss syndere døde Jesus på korset. Gud sparte ikke engang sin egen kjære Sønn; så høyt elsker han verden og deg og meg. Han som ikke visste av synd, som var uskyldig, han ble gjort til synd for oss. Alt ble lastet på ham, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet (2 Kor 5,21). Gud vil ikke miste en eneste en av oss, for ham er hver sjel som en perle av uendelig verdi.

Din og min besøkelsestid er nå. Det gjelder livet! Vi har ingenting i oss selv å tre fram for Gud med, vi har vært ulydige mot Herren vår Gud. Men: vi får klynge oss til Jesu lydighet, Hans rettferdighet i vårt sted. Dette er evangeliet. Gud sier til deg og meg: Jeg fordømmer deg ikke. Jeg tilgir deg! Vær frimodig, min sønn! Vær frimodig, min datter! Løft hodet, gå med fred. For jeg tilgir deg alle dine synder. Bare stol på meg, jeg er din rettferdighet. Der synden var stor, ble nåden enda større (Rom 5,20). Amen.

La oss be: Lovet være du, Gud, og velsignet i evighet, som med ditt ord trøster, lærer, formaner og advarer oss! Må du ved din Hellige Ånd stadfeste ordet i hjertene våre, så vi ikke blir glemsomme hørere, men stadig vokser i tro, håp, kjærlighet og tålmodighet inntil enden, og så til sist blir evig salige, ved din sønn, Jesus Kristus vår Herre. Amen.

Luther bortført til Wartburg

I mai 1521 skrev den kjente billedkunstneren Albrecht Dürer i dagboken sin: «O Gud, hvis Luther er død, hvem skal heretter gi oss det hellige evangeliet med slik klarhet?» Å lese reformatorens skrifter hadde tidligere hjulpet ham ut av stor angst og nød. Men nå var han redd for at alt var over, etter nyheten om den dramatiske bortføringen på vei hjem fra riksdagen i Worms.

Da Luther den 18. april sto foran keiseren og riksdagsforsamlingen og nektet å trekke tilbake bøkene og skriftene han hadde utgitt, forsto kurfyrst Fredrik den vise av Sachsen at teologiprofessoren hans var i stor fare og trengte å bli plassert på et trygt skjulested. Etter pavens bannlysning i januar ventet nå keiserens riksakt (Worms-ediktet ble offentliggjort 26. mai), som erklærte Luther som kjetter og fredløs. Enhver kunne heretter rane eller drepe ham uten å bli straffet for det, selv om han helst skulle gripes og overgis til keiseren. Det var nå forbudt å gi ham mat, hjelp og husrom, og å trykke og lese bøkene hans.

Luther ønsket bare å få dra rett hjem til Wittenberg, men måtte bøye seg for kurfyrstens vilje og plan; han skulle bortføres til et hemmelig sted. Etter ni dagers reise ble vognen hans overfalt av en gruppe menn bevæpnet med armbrøster. Reisekameraten Nikolaus von Amsdorf spilte sin rolle svært overbevisende; han var opprørt, ropte og kjeftet og smelte imot de brutale overfallsmennene der de fór av gårde med Luther, slik at kusken og de andre i reisefølget fikk tydelig inntrykk av at dette var «på ekte». Og nyheten om denne dramatiske hendelsen spredte seg raskt omkring i landet.

Overfallsmennene red lange omveier med fangen sin rundt i skogene i Thüringen, før de seint om kvelden den 4. mai leverte ham oppe på kurfyrstens borg Wartburg, høyt over byen Eisenach, der Luther hadde gått på skole som barn. Kun sjefen på borgen visste hvem den nyankomne var, og han fikk beskjed om ikke å vise seg for folk før han hadde latt hår og skjegg vokse langt. Han fikk nye klær og gikk de neste ti månedene under navnet «Junker Jörg». (Junker var betegnelsen på en ung mann av lavadelig familie, som tjente ved et hoff eller var gått inn i hæren for å bli offiser.)

Etter hvert fikk omverdenen vite at Luther fortsatt var i live, for vennene hans mottok brev fra «Fuglenes rike» og «Luftens rike», der han uten å røpe oppholdsstedet fortalte hvordan han hadde det.

Han hadde det ikke så lett. Følte seg ensom og forlatt, helt isolert, etter i flere år å ha vært i begivenhetenes sentrum. Lyden av ugler og flaggermus like utenfor vinduet hans om natten ga en sterk følelse av at Satan var på ferde og ville plage ham. Den fine maten som ble servert dag etter dag førte til mageproblemer. Og han strevde med søvnløshet og vanskelige tanker: Tenk om han hadde tatt helt feil og nå var skyldig i å ha ført mange mennesker på avveie, mot fortapelsen? Litt senere hadde han i stedet dårlig samvittighet for at han ikke hadde avlagt et enda klarere og mer overbevisende vitnesbyrd i Worms. Botemidlet mot alle strevsomme tanker og følelser ble å sette i gang å arbeide. Han skrev først en kommentar over Salme 68 og fortsatte med en kommentar til Marias Lovsang. Manuskriptene ble sendt til venner i Wittenberg for trykking og utgivelse, på kort tid et dusin nye skrifter.

Etter hvert gikk han også i gang med å oversette Det nye testamente til tysk, direkte fra grunnteksten (et gresk nytestamente nylig publisert av Erasmus av Rotterdam), mens han sammenlignet med den latinske oversettelsen Vulgata. Tyske bibler fantes fra før, men hadde ikke fått stor utbredelse blant folk, blant annet på grunn av deres relativt tunge og utilgjengelige språklige stil. Luther prøvde å få til en ganske folkelig oversettelse som skulle være lett forståelig for vanlige mennesker. Forkledd som Junker Jörg begynte han å snike seg rundt blant bodene på markedsplassen i Eisenach for å lytte og lære hvordan folk der uttrykte seg. Det ferdige nytestamentet (utgitt september 1522) kom til å få stor spredning og en enorm betydning for reformasjonen. Samtidig la Luthers oversettelse grunnen for hele det moderne tyske skriftspråket.

Hjemme i Wittenberg utviklet ting seg raskt. I kirken ble det gjort endringer i liturgien; det ble forbudt å feire nattverden på gamlemåten, som et offer. Og fra nå av skulle menigheten ikke bare motta brødet, men også vinen. Kurfyrsten uttrykte skepsis til en del av forandringene. Man begynte å spise kjøtt på fastedagene. Munker og nonner begynte å forlate klostrene. Luther ble engstelig for at ting kanskje gikk litt for fort. Han ville ikke at folk skulle tvinges til noe og få samvittighetsproblemer midt oppi alle forandringene. Tre prester giftet seg, for Luther hadde jo så tydelig vist at kravet om sølibat var ubibelsk. De tre ble arrestert på ordre av erkebiskopen i Mainz, noe Luther skrev en varm protest imot. Noen begynte å ødelegge altere, helgenstatuer og annen kunst i kirkene, det var tendenser til opptøyer. Luther forsøkte å gi formaninger og råd om dette og mange andre ting per brev, men det virket som om det bare var delvis vellykket.

En morgen fikk han tak i en hest, og tvert imot alle råd og formaninger red han de om lag 20 milene til Wittenberg for å prøve å roe ned situasjonen. Den 4. desember gikk den skjeggete Junker Jörg omkring på gaten i hjembyen. Det tok litt tid før Philipp Melanchthon og de andre vennene hans klarte å kjenne ham igjen. Etter mange samtaler vendte han etter en ukes tid tilbake til Wartburg. Men i månedene som fulgte ble det nye uroligheter i Wittenberg. Vennene ville ha ham tilbake, og Luther klarte å overtale kurfyrsten til å la ham få lov å forlate eksilet for godt. I begynnelsen av mars var han hjemme igjen, for å lede reformasjonen videre. Worms-ediktet ble aldri gjort rettsgyldig i kurfyrstedømmet Sachsen, så der kunne Luther føle seg relativt trygg resten av livet.  

Illustrasjonsfoto av Sven Lachmann fra Pixabay.

Portrett av Martin Luther som Junker Jörg, av Lucas Cranach den eldre.