«På Golgata sto det et kors…»

Kristus på korset, av F. de Zurbarán, 1627 (Art Inst. of Chicago/Wikipedia)

«På Golgata sto det et kors, Jesus døde på korset. I hagen var det en grav, Jesus lå i den graven. Men korset er tomt! Graven er tom! Jesus sto opp og han lever!»

Det kom en mann inn, jeg tror han var turist, og ville kikke litt i kirken vår i Stavanger, en lørdag ettermiddag. Han så på det store, fine alterbildet som Birgit Johannessen har laget, og sa: «Jeg ser at Jesus henger på korset… Hvorfor? Han er jo oppstått! Ville det ikke vært bedre med et tomt kors?» Ja, hva er best? Et kors med Jesus på (krusifiks) – eller et tomt kors? Begge de to variantene lærer oss dyrebare sannheter: Krusifikset minner oss om «hva vår frelse kostet har», at Guds Sønn virkelig var (og er) et menneske av kjøtt og blod som var naglet til korset og led en pinefull død av kjærlighet til oss syndere. Mens et kors uten Jesus minner oss om at frelsesverket hans er fullbrakt, og korset er tomt. Og graven er tom, han gikk levende ut av den, med kropp og sjel – Kristus lever! Han ble overgitt til døden for våre synders skyld og oppreist for vår rettferdiggjørelses skyld (Rom 4,25).

Men korset er kontroversielt, en «snublestein», ordet om den korsfestede Kristus regnes av det naturlige menneske som en «Guds dårskap». Også innenfor kirkesamfunnene strides det om budskapet om forsoningen. I avisen Vårt Land har det nylig vært en del debatt om dette. Noen teologistudenter intervjues, og en uttaler: «Personlig synes jeg det er vanskelig å tro på en Gud som straffer sin egen uskyldige sønn. Jeg får det egentlig ikke til å stemme at den type ondskap skal komme fra Gud.» Og journalisten kommenterer: «Det eldgamle budskapet er nå på vei ut av forkynnelsen i flere miljøer.» Man ønsker å tolke Jesu død på alternative måter.

Ja, Guds lov og evangelium er vanskelig å «få til å stemme»; at Gud er hellig, rettferdig og streng, hater synd og må straffe den – samtidig som han er full av miskunn, kjærlighet og nåde, og elsker og tilgir oss syndige mennesker. Derfor er det som skjer på langfredag så forunderlig og stort. For der ser vi begge de to ulike sidene av Gud spilles ut på en og samme tid, og de går i hop: Hans elskede Sønn mottar på korset den strenge straffen for vår og hele verdens synd, samtidig som Gud forkynner sin nåde og tilgivelse og «drar alle til seg». Og ingen må glemme at Jesus gikk helt frivillig inn i denne lidelsen og døden; det fins ingen «ondskap» i det som Faderen og Sønnen gjør på Golgata. «Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere … Mens vi ennå var Guds fiender, ble vi forsonet med ham ved hans Sønns død» (Rom 5,8.10).

La oss så lenge vi lever fordype oss i Skriften og læren om korset, forsoningen og rettferdiggjørelsen, og be Gud bevare oss i troen, så ingen får ta dette dyrebare budskapet ifra oss!

(Redaksjonelt-artikkel fra tidsskriftet Bibel og Bekjennelse 1/2018)

Reklamer

Kristus på korset – et maleri

altar_der_peter

Reformasjonen førte til forandringer på mange områder, også innenfor kunsten. Tidligere hadde kunstnerne vært mye opptatt med fremstillinger av jomfru Maria og en mengde helgener med glorier over hodet, samt paver, erkebiskoper og andre kirkelige personer. Men nå ble en del kunstnere ivrige etter å være med å formidle Luthers teologi, evangeliet som var blitt oppdaget på nytt. Et godt eksempel på dette er det kjente maleriet «Kristus på korset» av Lucas Cranach den eldre (1472-1553). Her er det den kristne læren kunstneren ønsker å formidle – læren om frelsen. Ja, han er så ivrig, og dette betyr så mye for ham personlig, at han faktisk har malt seg selv inn i bildet.

Først og fremst, i midten av maleriet, ser vi hovedpersonen, Jesus fra Nasaret, jødenes konge (INRI) på korset, med tornekronen på hodet. Han har sagt «det er fullbrakt» og utåndet, og det blør friskt fra et sår i hans side (Joh 19,34).

Men hvorfor var denne lidelsen og offerdøden nødvendig? Lucas Cranach gir oss forklaringen ved å male inn en dramatisk scene i bakgrunnen, like bak korset: Menneskeheten var i en fortvilt situasjon; vi ser en redd, halvnaken mann som jages av døden og djevelen (et skjelett og en slags drakelignende skikkelse) mot fortapelsen i helvetets ild. Moses er ikke til noen hjelp eller trøst, der han står og løfter tavlene med De ti bud. For Loven viser oss vår synd og fordømmer oss. Vi mennesker klarer aldri å frelse oss selv ved gjerninger vi gjør.

Litt lenger oppe, bak til høyre i bildet, ser vi en del telt. Det er Israelsfolkets leir i ørkenen. På bakken ligger døende mennesker, bitt av giftslanger. Men: når de ser opp på kobberslangen som Moses har plassert opp på en påle, etter befaling fra Herren, så berger de livet (4 Mos 21,6-9). Denne hendelsen peker fram mot Jesu frelsesdød på korset. Som han selv sa: «Slik Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli løftet opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv» (Joh 3,14-15).

Fortsatt i bakgrunnen, lenger oppe, ser vi en engel som forkynner evangeliet til noen sauegjetere: «Frykt ikke! I dag er det født dere en frelser.»

Vi flytter blikket til forgrunnen, på venstre side av maleriet, hvor vi ser den oppstandne Kristus, som har gått seirende ut av graven og tramper på både døden og djevelen. Han ser på oss, som om han sier: «Se, hva jeg gjør. Dette har jeg gjort for dere.»

Til slutt ser vi på høyre side av bildet, de tre personene lengst fremme. Nærmest korset har vi døperen Johannes, kledd i en kappe av kamelhår og noe purpurrødt tøy. Han peker samtidig opp på korset og ned på det hvite lammet: «Se, Guds Lam som bærer verdens synd.»

Ved siden av Johannes står en hvitskjegget mann med hendene klare til å tilbe Jesus. Dette er kunstneren selv, Lucas Cranach den eldre. Men hva er det som treffer ham på hodet? Det er blodet som spruter ut fra såret i Jesu side. Cranach ser rett på oss, som om han har noe viktig han vil si: «Jeg tror på dette. Jeg tror på den korsfestede og oppstandne Herren Jesus og tilber ham. Jeg er frelst på grunn av hans dyrebare blod som ble utgytt på korset. Dette maleriet er min personlige trosbekjennelse og vitnesbyrd. Han døde for nettopp meg – og for deg. Tro på ham!»

Like ved kunstneren står hans gode venn, reformatoren Martin Luther, og peker på Den hellige skrift. Den åpne bibelboken viser 1 Joh 1,7: «Blodet fra Jesus, hans Sønn, renser oss for all synd» – og Hebr 4,16: «La oss derfor frimodig tre fram for nådens trone, så vi kan finne barmhjertighet og finne nåde som gir hjelp i rette tid.»

Maleriet blir som en oppsummering av reformasjonens hovedbudskap: Et menneske blir rettferdiggjort for Gud ved troen alene, for Kristi skyld, av bare nåde, ikke på grunn av egne gjerninger. Vi kan ha frelsesvisshet og være frimodige. For Jesus som døde på korset, han er oppstått og han lever, han har beseiret døden og djevelen for oss. Det står skrevet. Dette er sant og visst. Hva Gud har fortalt oss i Skriften kan vi stole fullt og fast på.

Lucas Cranach den eldre begynte å male dette bildet i 1552. Det ble det aller siste maleriet hans, han rakk ikke å gjøre det ferdig før han døde året etter. Men sønnen hans, Lucas Cranach den yngre (1515-1586), fullførte verket i 1555, og det fikk sin plass over alteret i Peter og Paulus-kirken i Weimar, Tyskland, hvor det fortsatt befinner seg den dag i dag.

 

(Fra Bibel og Bekjennelse 1/2017 )