Kristus på korset – et maleri

altar_der_peter

Reformasjonen førte til forandringer på mange områder, også innenfor kunsten. Tidligere hadde kunstnerne vært mye opptatt med fremstillinger av jomfru Maria og en mengde helgener med glorier over hodet, samt paver, erkebiskoper og andre kirkelige personer. Men nå ble en del kunstnere ivrige etter å være med å formidle Luthers teologi, evangeliet som var blitt oppdaget på nytt. Et godt eksempel på dette er det kjente maleriet «Kristus på korset» av Lucas Cranach den eldre (1472-1553). Her er det den kristne læren kunstneren ønsker å formidle – læren om frelsen. Ja, han er så ivrig, og dette betyr så mye for ham personlig, at han faktisk har malt seg selv inn i bildet.

Først og fremst, i midten av maleriet, ser vi hovedpersonen, Jesus fra Nasaret, jødenes konge (INRI) på korset, med tornekronen på hodet. Han har sagt «det er fullbrakt» og utåndet, og det blør friskt fra et sår i hans side (Joh 19,34).

Men hvorfor var denne lidelsen og offerdøden nødvendig? Lucas Cranach gir oss forklaringen ved å male inn en dramatisk scene i bakgrunnen, like bak korset: Menneskeheten var i en fortvilt situasjon; vi ser en redd, halvnaken mann som jages av døden og djevelen (et skjelett og en slags drakelignende skikkelse) mot fortapelsen i helvetets ild. Moses er ikke til noen hjelp eller trøst, der han står og løfter tavlene med De ti bud. For Loven viser oss vår synd og fordømmer oss. Vi mennesker klarer aldri å frelse oss selv ved gjerninger vi gjør.

Litt lenger oppe, bak til høyre i bildet, ser vi en del telt. Det er Israelsfolkets leir i ørkenen. På bakken ligger døende mennesker, bitt av giftslanger. Men: når de ser opp på kobberslangen som Moses har plassert opp på en påle, etter befaling fra Herren, så berger de livet (4 Mos 21,6-9). Denne hendelsen peker fram mot Jesu frelsesdød på korset. Som han selv sa: «Slik Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli løftet opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv» (Joh 3,14-15).

Fortsatt i bakgrunnen, lenger oppe, ser vi en engel som forkynner evangeliet til noen sauegjetere: «Frykt ikke! I dag er det født dere en frelser.»

Vi flytter blikket til forgrunnen, på venstre side av maleriet, hvor vi ser den oppstandne Kristus, som har gått seirende ut av graven og tramper på både døden og djevelen. Han ser på oss, som om han sier: «Se, hva jeg gjør. Dette har jeg gjort for dere.»

Til slutt ser vi på høyre side av bildet, de tre personene lengst fremme. Nærmest korset har vi døperen Johannes, kledd i en kappe av kamelhår og noe purpurrødt tøy. Han peker samtidig opp på korset og ned på det hvite lammet: «Se, Guds Lam som bærer verdens synd.»

Ved siden av Johannes står en hvitskjegget mann med hendene klare til å tilbe Jesus. Dette er kunstneren selv, Lucas Cranach den eldre. Men hva er det som treffer ham på hodet? Det er blodet som spruter ut fra såret i Jesu side. Cranach ser rett på oss, som om han har noe viktig han vil si: «Jeg tror på dette. Jeg tror på den korsfestede og oppstandne Herren Jesus og tilber ham. Jeg er frelst på grunn av hans dyrebare blod som ble utgytt på korset. Dette maleriet er min personlige trosbekjennelse og vitnesbyrd. Han døde for nettopp meg – og for deg. Tro på ham!»

Like ved kunstneren står hans gode venn, reformatoren Martin Luther, og peker på Den hellige skrift. Den åpne bibelboken viser 1 Joh 1,7: «Blodet fra Jesus, hans Sønn, renser oss for all synd» – og Hebr 4,16: «La oss derfor frimodig tre fram for nådens trone, så vi kan finne barmhjertighet og finne nåde som gir hjelp i rette tid.»

Maleriet blir som en oppsummering av reformasjonens hovedbudskap: Et menneske blir rettferdiggjort for Gud ved troen alene, for Kristi skyld, av bare nåde, ikke på grunn av egne gjerninger. Vi kan ha frelsesvisshet og være frimodige. For Jesus som døde på korset, han er oppstått og han lever, han har beseiret døden og djevelen for oss. Det står skrevet. Dette er sant og visst. Hva Gud har fortalt oss i Skriften kan vi stole fullt og fast på.

Lucas Cranach den eldre begynte å male dette bildet i 1552. Det ble det aller siste maleriet hans, han rakk ikke å gjøre det ferdig før han døde året etter. Men sønnen hans, Lucas Cranach den yngre (1515-1586), fullførte verket i 1555, og det fikk sin plass over alteret i Peter og Paulus-kirken i Weimar, Tyskland, hvor det fortsatt befinner seg den dag i dag.

 

(Fra Bibel og Bekjennelse 1/2017 )

Reklamer

Elisabeth og Caspar Cruciger

Detalj Cranach_the_Elder_Christ_blessing_the_children
(Ukjent kvinne) – Detalj fra maleriet «Kristus velsigner barna» av Lucas Cranach d.e.

Ekteparet Cruciger tilhørte den nærmeste kretsen rundt Luther og gjorde en betydningsfull innsats for utbredelsen av den lutherske reformasjonen.

Elisabeth Cruciger (1500-1535) ble reformasjonens første kvinnelige salmedikter. Hun kom fra en tysk adelsfamilie i Pommern, men vokste opp i et nonnekloster. Omtrent tjue år gammel forlot hun klosteret, etter å ha blitt introdusert for reformasjonens tanker. Hun reiste til Wittenberg, der hun fikk bo hos familien til Johannes Bugenhagen, Luthers pastor og venn. Og der i huset ble hun som en kjær datter.

I 1524 ble det stelt til bryllup mellom henne og en ung mann, Caspar Cruciger, som studerte teologi under Luther og Philipp Melanchthon. Pastor Bugenhagen skrev til kurfyst Fredrik den vise og ba om å få ti store bord og rikelig med hjortekjøtt, slik at de kunne invitere mange gjester og ha en skikkelig bryllupsfeiring for «min Elisabeth», som han kalte henne. For adelsfamilien hennes ville nemlig verken bidra eller være til stede; de hadde brutt all kontakt med datteren fordi hun var gått over til den lutherske lære.

Det nye ekteparet fikk en sønn, Caspar, og en datter, Elisabeth (som senere ble gift med Hans Luther, reformatorens sønn). Herr og fru Cruciger satt ofte til bords hjemme hos sine gode venner Martin og Katharina Luther, der de deltok aktivt i de berømte «bordsamtalene». Melanchthon anså Elisabeth for å være en klok kvinne. Poetiske gaver hadde hun også, og Luther ble så begeistret for en salmetekst hun hadde skrevet, at han inkluderte den i de første lutherske salmebøkene som utkom i 1524. Denne mest kjente av salmene hennes har vi i nynorsk oversettelse i Norsk salmebok, der det første verset går slik:

Guds Son i krubba funnen,

frå æva er hans år

or faderhjerta runnen

som ordet skrive står,

han er den morgonstjerne

som skin for oss så gjerne

langt meir enn soli klår.

Caspar Cruciger Lucas_Cranach_d._Jüngere_Caspar_Cruciger
Portrett av Caspar Cruciger, malt av Lucas Cranach den yngre

Caspar Cruciger (1504-1548) møtte Luther for første gang i 1519, i sin hjemby Leipzig, ved disputasen mot Johann Eck. Senere studerte han ved universitetet i Wittenberg og ble teologiprofessor og predikant. Cruciger arbeidet tett med Luther ved revideringen av den nye tyske bibeloversettelsen og gjorde også en viktig innsats for å få reformasjonen innført i Leipzig. Han var redaktør av Luthers skrifter, Wittenberg-utgaven.

Etter at hans kone Elisabeth døde 35 år gammel, giftet han seg på ny med en adelskvinne fra Leipzig, Apollonia Gunterode. Da Martin Luther døde, ble Cruciger (sammen med Melanchthon) utnevnt til verge for den etterlatte familien.