Vann til vin

bryllup i KanaPreken over Johannes 2,1-11

Jesus er glad i bryllup. Dette kommer tydelig frem i Det nye testamente. Når han underviser om himmelriket, gjør han flere ganger en sammenligning med en bryllupsfest med innbudte gjester. Når han underviser om sin gjenkomst, forteller han en lignelse om ti brudepiker som venter på at brudgommen skal komme, for at de kan følge med ham til bryllupet. Og når det blir spørsmål om hvorfor Jesu disipler ikke faster, men bare ”spiser og drikker”), svarer han: ”Kan vel bryllupsgjestene sørge så lenge brudgommen er hos dem?” I Johannes´ åpenbaring leser vi også at den himmelske festen kalles for «Lammets bryllup”.  Så det er ingen tvil om at Jesus og bryllup hører sammen.

Prekenteksten vår forteller om ”det første tegnet Jesus gjorde”, da ”han åpenbarte sin herlighet”. Dette skjedde tre dager etter at Gud hadde erklært fra himmelen at Jesus var hans elskede Sønn. Det var gått to dager siden døperen Johannes hadde vitnet om at Jesus var Guds lam som bærer bort verdens synd. Og det var en dag siden Jesus hadde lovet disiplene sine at de skulle få ”se himmelen åpnet og Guds engler gå opp og gå ned over Menneskesønnen”. Da var tiden kommet for Jesus til  å gjøre sitt første tegn og åpenbare sin herlighet. Og hvordan gjør han det? Ved å lage vin! I et bryllup.

Var det nå egentlig så veldig viktig, det at de var gått tomme for vin i dette bryllupet? Ja, det å gå tom for mat eller drikke ved en så høytidelig og viktig anledning, måtte være svært pinlig for et brudepar og deres familier. Jesus ønsket ikke at det nye ekteparet skulle få en mislykket start, at bryllupsfesten deres skulle bli et dårlig minne. Så han var villig til å gripe inn for å redde situasjonen. Av dette kan vi forstå at Gud bryr seg om oss når vi havner i mange ulike slags vanskeligheter og nød, av ulik alvorlighetsgrad.

Kana krukkerJesus sa til tjenerne ved bryllupet at de skulle fylle seks store kar med vann, helt til randen. Karene som sto der hadde plass til to eller tre anker, leser vi. Det betyr at det var plass til om lag 540 liter vann. Noen minutt senere, da de bar det til kjøkemesteren for at han skulle smake på det, var vannet forvandlet til den beste vin! 540 liter! En overflod. Hvordan var det mulig? Dette stred jo mot all kunnskap om hvordan vin blir laget. Det var bare vann blitt til vinmulig fordi denne spesielle bryllupsgjesten var Gud selv, som kan gjøre alt. Han er Ordet, som var blitt menneske, Ordet som ”var i begynnelsen hos Gud, og som var Gud. Alt er blitt til ved ham” (Joh 1,1-3). Alt som lever her på jorden, inkludert vintrærne som vindruene vokser på, er skapt av ham og underlagt hans store makt og kraft. Det var også han som innstiftet ekteskapet, da han førte mannen og kvinnen sammen, de to første menneskene (1 Mos 2,21-24). Apostelen Johannes skriver i sitt første brev: ”Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi: livets ord.”

Jesus, Menneskesønnen som er gitt all makt i himmel og på jord, og som dermed er herre over naturlovene, kunne jo ha valgt gjøre sitt første tegn for eksempel på tempelplassen i Jerusalem, et viktig sted, kanskje under påskefeiringen. Men han valgte altså å åpenbare sin herlighet i en liten landsby oppe i fjellene. I et bryllup. På denne måten viste Jesus ekteskapet stor ære. Dette var en måte å opphøye ekteskapet.

Nå i vår tid er det vanlig at folk ikke har særlig høye tanker om ekteskapet. Mange synes ikke dette er noen god ordning, men noe gammeldags, utgått på dato. En del sier: ”Fordi så mange ekteskap ender i triste og vonde skilsmisser, vil vi ikke gifte oss.”

Men da må vi holde fram at det ikke er ekteskapet i seg selv, som institusjon, det er noe feil med, selv om mange opplever skilsmisser. Dette er som med vinen og andre gode gaver fra Gud; de kan alle brukes feil. I Bibelens Salme 104 lovprises Gud for planter og vekster, for korn og brød, og for vinen, ”vinen som gir mennesket glede” (vers 15). Vinen er altså en god gave fra Gud, selv om vi alle vet at vin kan brukes feil. Gode gaver kan misbrukes. Tenk så mye galt og trist som har skjedd fordi folk har drukket for mye alkohol, eller kjørt bil i påvirket tilstand. Men det er jo likevel ikke vinen i seg selv det er noe galt med. Slik er det også med ekteskapet, selv om det dessverre i mange tilfeller havarerer. Både vinen og ekteskapet er Guds gode gaver som det er viktig at vi bruker rett.

Ekteskapet er innstiftet av Gud, ikke en ordning vi mennesker selv har funnet på og som det står oss fritt å eksperimentere med eller bytte ut med noe annet. Jesus sa:  “Har dere ikke lest at Skaperen fra begynnelsen av skapte dem som mann og kvinne og sa: ‘ Derfor skal mannen forlate far og mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp.’ Så er de ikke lenger to; de er én kropp. Og det som Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille” (Matt 19,4ff). Gud har ment at ekteskapet skal være et offentlig, livslangt og forpliktende forhold mellom mann og kvinne, der de to skal vise omsorg for hverandre, tjene, hjelpe og støtte hverandre i gode og onde dager. Det er også innenfor ekteskapets ramme det er meningen at barn skal bli født og få den tryggheten, stabiliteten og omsorgen som behøves.

For Gud er ekteskapet så viktig at ett av de ti hellige budene han har gitt oss, handler spesielt om dette: Du skal ikke bryte ekteskapet. Og forfatteren av Hebreerbrevet skriver: “La ekteskapet holdes i ære av alle, og la ektesengen bevares ren. For Gud vil dømme dem som driver hor eller bryter ekteskapet” (Hebr 13,4). Ekteskapet holdes ikke i ære for eksempel når et par bor sammen, deler seng og hus, før ekteskapet. I vår tid trenger kristne å bli minnet om at vi skal respektere og ære Guds plan for ekteskap og familie, og at samboerskap er synd mot det sjette budet. Vi må ikke forakte eller være likegyldige til den gode ordningen som Gud har gitt oss. Jesus viste i Bergprekenen at budet ikke bare handler om ytre gjerninger, men også tanker og fantasier: “Den som ser på en kvinne for å begjære henne, har allerede begått ekteskapsbrudd med henne i sitt hjerte” (Matt 5,24). Pornografi, som det for tiden fins så mye av, ikke minst på internett, er jo aktuelt å nevne i forbindelse med det Jesus sier her.

Vi må alle dessverre bekjenne at vi har syndet mye mot det sjette budet, med tanker, ord og gjerninger. Vi har ikke vist ekteskapet den respekt og ære som Gud krever. Men der synden er stor, kommer Jesus til oss og gjør at nåden blir enda større! Han gir oss en overflod av nåde. Alt det vi selv mangler av rettferdighet, hellighet og kjærlighet, det får vi av Jesus! Han gir oss av sin fylde, nåde over nåde (Joh 1,16). Slik som i bryllupet i Kana. De manglet noe viktig, de var gått tomme for vin. Men Jesus kom til unnsetning og reddet situasjonen, han sørget for det de manglet. Ca. 540 liter vann ble forvandlet til den beste vin!

Som nevnt, er giftermål og bryllupsfest i Bibelen ofte et bilde på frelsen og Guds rike. Og slik får Jesu første tegn i bryllupet i Kana en dypere mening, noe som peker på det store frelsesverket han var kommet for å utføre for oss alle. Guds Messias skulle erstatte den gamle pakten med en ny. ”Loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus” (Joh 1,17). Han er oppfyllelsen av loven, han er vår rettferdighet, som har levd og dødd og oppstått fra de døde, for oss. Han har stiftet en ny pakt, med sitt blod som ble utgytt for oss på korset. Hans blod renser oss fra all urettferdighet, synd og skyld. Han har vunnet full tilgivelse for oss.

Og nå inviterer han alle syndere til å komme og ta imot nåden og frelsen, til å drikke og spise ved det store gjestebudet. ”Hør nå på meg, så skal dere få spise det som godt er, og fryde dere over fete retter… Kom, kjøp korn uten penger, vin og melk uten betaling!” (Jes 55,1-2)

Vinen i bryllupet i Kana leder tankene til nattverdsmåltidet som Jesus har innstiftet, der vi i, med og under brød og vin får motta hans eget legeme og blod. Han forsikrer hver enkelt nattverdsgjest om at syndene våre virkelig er sonet og tilgitt. Han gir oss en forsmak på den store gleden vi har i vente, den evige, salige bryllupsfesten hos Gud.

Han trøster oss også med evangeliet i dåpen, at han i dåpens bad har renset oss for all synd og skyld og kledd oss i Jesu fullkomne rettferdighets drakt. Han ser på oss, og se! – vi står foran ham rene, hellige og fine, uten den minste flekk eller lyte, som bruden i Høysangen: ”Alt hos deg er vakkert, min elskede, du er uten feil” (Høys 4,7).

Paulus, Herrens utvalgte apostel, skriver: ”Dere menn, elsk konene deres, slik Kristus elsket kirken og ga seg selv for den,  for å gjøre den hellig og rense den med badet i vann, i kraft av et ord. Slik ville han selv føre kirken fram for seg i herlighet, uten den minste flekk eller rynke. Hellig og uten feil skulle den være” (Ef 5,25-27).

Apostelen sammenligner her forholdet mellom Kristus og kirken med forholdet mellom ektefeller. Han underviser også om at mannen i kjærlighet og ydmykhet skal ta på seg en lederrolle, ofre seg for kvinnen i sitt liv, tjene henne. Mens kvinnen på sin side skal tjene som en hjelper for mannen sin. De skal utfylle og komplementere hverandre, to likeverdige partnere som er hverandres viktigste supportgruppe, som ønsker å gi hverandre bare alt godt, og som setter den andres ønsker og behov over sine egne.

Å bli gift er ikke livets eneste mening; dette kan vel også være greit å nevne iblant. Og for noen passer det best å leve ugift, av ulike grunner. Men det ekteskapelige livet bør ikke foraktes, slik som det skjedde i middelalderen: Martin Luther måtte ta et oppgjør med nedvurderingen av ekteskapet; kirkens folk så ofte ned på det som noe verdslig og kjøttslig. De mente at dersom man virkelig skulle lære å tro og stole på Gud, burde man gå i kloster som munk eller nonne og leve et liv i bønn, i sølibat, seksuell avholdenhet. Men Luther avviste dette. Som gift mann og far til en barneflokk, med alle bekymringene det førte med seg på grunn av sykdom, økonomiske utfordringer osv., lærte han seg at familielivet faktisk som få andre ting tvinger de troende til å kaste seg selv på Herren og stole på Ham. På denne måten “driver og hjelper ekteskapet oss framover i Ånden og troen”, skriver han. Mange vanskeligheter, kors og tårer må forventes. Men for troende, som er villige til å kjempe seg gjennom alt dette, som tenker på at ekteskapet og familien er innstiftet og elsket av Gud og ble æret av Kristus i bryllupet i Kana; for dem vil Gud “gjøre vann om til vin”, ved sitt hellige Ord, skriver Luther i sin Huspostille (2. søndag etter Kristi åpenbaringsdag).

Vi har grunn til å takke og prise skaperen vår for den flotte gaven han har gitt oss med ekteskapet, at mann og kvinne kan leve sammen i et livslangt, nært vennskapsforhold; ”ikke lenger to, men ett”. Selv om det etter syndefallet dessverre aldri fungerer så godt som det burde, så er ekteskapet uansett en overmåte god ordning for både mann og kvinne. Gud vil at det skal holdes i ære av alle. La oss be om at han må fortsette å velsigne nye generasjoner gjennom ekteskapet, og at han må holde tilbake alle krefter som vil ødelegge hans gode plan.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og skal være, en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

 

Illustrasjoner: freebibleimages.org

Elisabeth og Caspar Cruciger

Detalj Cranach_the_Elder_Christ_blessing_the_children
(Ukjent kvinne) – Detalj fra maleriet «Kristus velsigner barna» av Lucas Cranach d.e.

Ekteparet Cruciger tilhørte den nærmeste kretsen rundt Luther og gjorde en betydningsfull innsats for utbredelsen av den lutherske reformasjonen.

Elisabeth Cruciger (1500-1535) ble reformasjonens første kvinnelige salmedikter. Hun kom fra en tysk adelsfamilie i Pommern, men vokste opp i et nonnekloster. Omtrent tjue år gammel forlot hun klosteret, etter å ha blitt introdusert for reformasjonens tanker. Hun reiste til Wittenberg, der hun fikk bo hos familien til Johannes Bugenhagen, Luthers pastor og venn. Og der i huset ble hun som en kjær datter.

I 1524 ble det stelt til bryllup mellom henne og en ung mann, Caspar Cruciger, som studerte teologi under Luther og Philipp Melanchthon. Pastor Bugenhagen skrev til kurfyst Fredrik den vise og ba om å få ti store bord og rikelig med hjortekjøtt, slik at de kunne invitere mange gjester og ha en skikkelig bryllupsfeiring for «min Elisabeth», som han kalte henne. For adelsfamilien hennes ville nemlig verken bidra eller være til stede; de hadde brutt all kontakt med datteren fordi hun var gått over til den lutherske lære.

Det nye ekteparet fikk en sønn, Caspar, og en datter, Elisabeth (som senere ble gift med Hans Luther, reformatorens sønn). Herr og fru Cruciger satt ofte til bords hjemme hos sine gode venner Martin og Katharina Luther, der de deltok aktivt i de berømte «bordsamtalene». Melanchthon anså Elisabeth for å være en klok kvinne. Poetiske gaver hadde hun også, og Luther ble så begeistret for en salmetekst hun hadde skrevet, at han inkluderte den i de første lutherske salmebøkene som utkom i 1524. Denne mest kjente av salmene hennes har vi i nynorsk oversettelse i Norsk salmebok, der det første verset går slik:

Guds Son i krubba funnen,

frå æva er hans år

or faderhjerta runnen

som ordet skrive står,

han er den morgonstjerne

som skin for oss så gjerne

langt meir enn soli klår.

Caspar Cruciger Lucas_Cranach_d._Jüngere_Caspar_Cruciger
Portrett av Caspar Cruciger, malt av Lucas Cranach den yngre

Caspar Cruciger (1504-1548) møtte Luther for første gang i 1519, i sin hjemby Leipzig, ved disputasen mot Johann Eck. Senere studerte han ved universitetet i Wittenberg og ble teologiprofessor og predikant. Cruciger arbeidet tett med Luther ved revideringen av den nye tyske bibeloversettelsen og gjorde også en viktig innsats for å få reformasjonen innført i Leipzig. Han var redaktør av Luthers skrifter, Wittenberg-utgaven.

Etter at hans kone Elisabeth døde 35 år gammel, giftet han seg på ny med en adelskvinne fra Leipzig, Apollonia Gunterode. Da Martin Luther døde, ble Cruciger (sammen med Melanchthon) utnevnt til verge for den etterlatte familien.